Helge Knudsen Strømme
ET YRKE LIKE GAMMELT SOM SKIPSFARTEN
En aprildag i 2002 stod jeg på Krukeholmen og så utover Sandøsund. Jeg tenkte på de gamle losene som gjennom flere hundre år har holdt til på begge sider av sundet her. Med ett la losbåten ut fra brygga og satte kursen ut sundet. Det var en påminnelse om at lostjenesten i Sandøsund langt fra bare er historie. Den er høyst levende og aktiv. Men når startet det?
Loshistorien på Hvasser og Tjøme er gammel. Her har det bodd loser så lenge det har vært behov for slike tjenester. Jeg fikk lyst til å finne ut mer om de mennene som har tjenestegjort her ute i ytre Oslofjord. I denne artikkelen vil jeg beskrive de første losene på Hvasser som vi med sikkerhet vet var loser og spesielt prøve å vise hvordan losyrket gikk i arv. Jeg vil begrense meg til de som drev losvirksomhet her på 1700-tallet.
BEHOVET FOR EN FAST ORGANISERING
Loser eller lokale kjentmenn har vi hatt så lenge vi hatt sjøfart. Da hollenderne på 1500-tallet begynte å gå i fart på Norskekysten for å kjøpe trelast, fikk de behov for kjentfolk som kunne lose dem inn til lasteplassene og tollstedene. Gode sjøkart eksisterte ikke, merkingen var mangelfull og navigasjonsutstyret var høyst mangelfullt. I dårlig vær gikk det på livet løs om skutene hadde behov for nødhavn. Da trengte de los også inn til gode havner som for eksempel Sandøsund.
I de eldste tider var losingen i prinsippet fri. Hvem som helst kunne ta på seg å føre skutene i havn. Men hvem som i praksis utførte slik tjeneste, begrenset seg likevel til folk fra ytre skjærgård som hadde den tilstrekkelige kjennskap til båer og skjær og strømforhold. Det var forbundet med stort ansvar å lose skip. Om skuta grunnstøtte, var losen personlig forpliktet til å bøte skaden. Dersom han ikke var i stand til det, kunne han risikere dødsstraff. Dette er nedfelt i Christian Vs lov fra 1687.
Behovet for en fast organisering av lostjenesten langs kysten ble særlig tydelig under Den store nordiske krig som herjet fra 1709-20. Et velorganisert losvesen skulle også være et vern mot fiendtlige overfall. Losene skulle ikke bare holde oppsyn med handelsskip som trengte hjelp, men også observere om det var fremmede krigsskip i sikte!
En del loser ble allerede under krigen innsatt av lokale myndigheter. Midt under krigen ble den første overlosen utnevnt. Men den som skulle bli den drivende kraft bak organiseringen av et godt losvesen, var den unge kapteinløytnant Gabriel Christiansen som hadde tjent under kammerherre Gabel og schoutbynacht Tordenskiold. Og han hadde et helt spesielt forhold til Vestfold. I mange år bodde han i Tønsberg og det er endog en gate som er oppkalt etter ham der. Han var en svært aktiv mann, bl.a. ivret han for å anlegge kanalen mellom Tønsberg og Nøtterøy-landet.
”Paa somme steder lodser bønder Skibe, savelsom andre, ja undertiden et qvinde Menneske”
I 1719 skrev han et brev til kongen og ba om lov til å organisere losvesenet i det sønnenfjellske Norge. I mars 1720 la han fram sitt syn på hvordan saken burde gripes an. Han pekte spesielt på følgende forhold som han mente det var viktig å gjøre noe med:
når koffardifartøyene kommer opp til kysten for å søke havn, finnes det ikke loser. Mange steder er de ikke hjemme, og de holder heller ikke skipsfarten under oppsyn
losene er ikke ”Examineret om De er døktige og velkiendte udj samme haufne”. Mange sier at de er loser for å slippe orlogstjeneste og ”paa somme steder lodser bønder Skibe, saavel som andre, ja undertiden et qvinde Menneske” Christiansen foreslår å ansette faste ”virckelige Kongelige Lootzer”, så mange i hver havn som trafikken krever. De loser som tilsettes skal eksamineres og taes i ed og de skal kunne kommandere om bord. Ingen andre skal tillates å lose
det oppstår skader på fartøyene som følge av ”Lodtzningens disorden og ubekiendte Lootzer
mange utenlandsske skuter søker til uthavnene langt fra losstedene og blir liggende der mange dager selv om været er gunstig for seilas. Skipperne på disse skutene mistenkes for å drive ulovlig handel. Den ansatte losoldermann i hver havn skal føre journal over skuter som kommer inn
for å få en rettferdig fordeling av losingen og inntekten blant de ansatte, foreslås det at der det er mer enn 6 loser på et lossted, opprettes en egen kasse under oldermannens oppsyn. Der legges lospengene som hver måned deles likt mellom losene.
Gabriel Christiansens forslag til organisering av losvesenet ble med noen endringer godkjent av de sentrale myndigheter. I mai 1720 ble det hele godkjent av kongen. Den raske saksbehandlingen viser tydelig at dette ble sett på som et meget viktig og prioritert område.
I instruksen som ble utarbeidet for overlosen, stod det at han, så snart han kommer tilbake til Norge skal reise i det sønnenfjellske distrikt som strekker seg fra Halden til Ånasira og på grunnlag av det han erfarer utarbeide en rapport om forholdene på hvert sted, hvor mange loser det er der og hva slag losing de kan brukes til. Senere skulle han få nærmere ordre om hvor mange loser og oldermenn han skal tilsette på hvert sted.
Med sin instruks i lommen kom den nyutnevnte overlosen Gabriel Christiansen den 21.juni 1720 til Larvik. Han dro derfra til Christiania for å begynne på sin første inspeksjonsreise. Det første han skulle gjøre var å besiktige havner og lossteder. Han startet sin omfattende reise og besøkte bl.a. vårt område. Han skriver:
Sandesund og Tjømelandet – har en del søkning av skip som skal inn fjorden. Her har det vært 2 loser, men det må være 6.
La oss også ta med hvordan han beskriver behovet for loser i de nærmeste havnene rundt Hvasser og Tjøme:
Ytre og Indre Bolærne – to uthavner som av og til blir søkt av skip som skal til Christiania og Drammen. Har vært 4 loser her til å passe opp skip som kommer innenfor og utenfor Ferder. Behov 1 oldermann og 6 loser.
Tønsberg og Melsomvik – to små lasteplasser som ikke har stor søkning. Har ingen faste loser, men behøver 3 til utseilingen
Sandefjord – en liten lasteplass, blir ikke meget søkt. Ingen los, men behøver 2 til utseilingen.
Etter at han hadde kartlagt behovet for loser, skulle han sammenkalle losene på hvert sted og gjøre dem kjent med sin stilling, rapportere tidligere praksis, og særlig skulle han eksaminere losene og finne ut hva de kunne.
Den eldste og dyktigste av losene, som kunne lese og skrive, skulle han beskikke til oldermann for de andre losene på stedet og gi ham en bok forsynt med nummer og overlosens segl. Det skulle være oldermannens ”journal”. Deretter skulle han ta losene i ed og utferdige deres patent. Hvis en los ikke var dyktig nok, kunne overlosen erstatte ham og da med sjøfolk som hadde gjort orlogstjeneste.
OVERLOSEN BESØKER SANDØSUND
Den 15. februar 1721 kommer så overlos Gabriel Christiansen til Hvasser. Ifølge hans opptegnelser som i dag finnes i Riksarkivet, ble seks Hvasserloser tatt i ed denne vinterdagen. Vi vet ikke hvor begivenheten fant sted. Sannsynligvis har møtet funnet sted ved Sandøsund.
Det var nok et høytidelig og spennende møte mellom losene på Hvasser og den utsendte embetsmann. De hadde helt sikkert hørt rykter om hvorledes det hadde forgått de andre stedene langs kysten. Ville de beholde sin lospatent eller ville de bli funnet uegnet?
LOSENE TAS I ED SOM ”VIRCKELIGE KONGELIGE LOOTZER”
I losrullen fra 1721/1722 finner vi en beskrivelse av de losene som ble tatt i ed i ”Sandesund losdistrict” som Christiansen kaller vårt område.
Ole Hansen som ”har været Loots udi 30 Aar og sidst i Krigen indsat til Kongl. Loots”. Hans alder ble oppgitt til 63 år.
Olle Olsen som ”tient udi 5 Aar af Bragnæs Werwing” og var 25 år
Harald Olsen som ”er ej Enroullered, har icke tient, men er 1716 af CammerHerre Gabel gifvet permission at være hiemme hos sin fader Ole Hansen for at oppasse Kongens Skibe”. Han var 24 år.
Henrich Hansen som ”er icke enroullered ei heller tient mens stedse været Loots” Hans alder var 23 år.
Thomas Pedersen som ”har tient udi 81/4 Aar af Bragnæs Werwing” og var 49 år
Ener Olsen Oppegaard som ”er een gammel Loots” Han var 66 år.
Mer opplyninger gir ikke overlosen oss. Jeg ble nysgjerrig etter å finne ut mer om disse seks mennene. Hvor bodde de, tilhørte de gamle Hvasser- og Tjømeslekter eller var de innflyttere? Var de i slekt med hverandre? Hvem var de gift med og hva skjedde med deres etterkommere? Fortsatte sønner og sønnesønner i sine forfedres spor? Vi har kunnskaper om losenes forhold fra andre kyststrøk. Jeg har selv gjort tilsvarende undersøkelser i mitt eget hjemdistrikt, Kragerø.
Om de seks losene får vi altså vite at de to eldste som begge var i 60-års alderen, allerede hadde vært loser i mange år. Ole Hansen hadde loset i hele 30 år, dvs fra han var 32 år. Han var født ca 1660. Hvem var denne gamle losen? Vi skal prøve å finne sporene etter ham.
Den andre av de gamle losene var Ener Oppegård. Han var født i 1655. Hvor lenge han hadde loset sier ikke Christiansen noe om, men han kalles en gammel los. Av navnet å dømme var han fra Oppegård på Hvasser.
Slektskap mellom losene finner vi også. Ole og Harald Olsen var sønnene til Ole Hansen. Ole hadde tjenestegjort under krigen i 5 ½ år. Det sies ikke noe om han hadde vært los, men han hadde helt sikkert vært med faren fra han var en neve stor som losgutt. Harald hadde derimot ikke krigstjeneste, men hadde siden 1716 hjulpet sin far med passe opp kongens skip. Dette er interessant. Her får vi flere opplysninger, både at han sannsynligvis hadde sluppet unna militærtjeneste for å hjelpe faren og at faren hadde en særlig losplikt for kongens båter som var på vei inn Oslo-fjorden. Vi kan snakke om en virkelig kongelig los! Vi har jo også et nyere eksempel på en kongelos fra vårt område, nemlig Severin Evensen om loset kong Håkon 7 inn Oslofjorden da han kom til Norge i 1905. Men det er en annen historie!
Den fjerde losen som Christiansen nevner, Henrik Hansen, var i slekt med de andre Sandølosene. Han var nemlig sønn til Rønnaug Hansdatter og dermed nevøen til Ole Hansen.
Disse fire Sandølosene trer fram som et eksempel på en losfamilie som sikkert har lange tradisjoner når det gjelder losvirksomhet i ytre Oslofjord.
LOSRULLEN FRA 1732
Neste gang vi hører mer til losene er i 1732. Overlosen har igjen laget en oversikt. Han var jo forpliktet til å holde losrullen à jour. Den gir oss mer detaljerte opplysninger om losene fra 1722. I tillegg til navnet på losene får vi nå også som oftest vite navnet på fødestedet, når de ble innsatt som los (”hva tiid de af mig til loots er indsat”), alder, om de er gift, om de bruker gård og hvor de bor, hvor lenge de har fart til sjøs, om de har tjent ”udi sidste kriig og hvor lenge”, i hvilket område de var skikket til lose (”deres Capasite”)
Under overskriften ”Sandesund og Tiømmøe Landet” beskriver han losene slik:
Henrich Hansen, født på Sandø i Larviks grevskap, innsatt som los 15. februar 1721, 28 år, gift, bruker en halv gård på Sandø hvor han bor, ikke fart til sjøs men vært los med sin far fra barnsben, ikke tjent i siste krig og har avlagt ed på at han er kjent fra Færder til Drammen, Christiania, Fredrikstad og Fredrikshald og alle havner og steder i mellom de ovenfor ”specifiserede pladser”.
Anders Hanssen Bierkøe, født på Walløer, innsatt som los for Bollerne 4. februar 1721 og 4. februar 1727 innsatt som los for Sandesund, 39 år, gift, bruker en ”øe gaard”, fart med store skip i 4 år, ikke tjent i krigen men vært kongelig los siden 1716, han har avlagt ed på at han kan lose inn til følgende havner:
Larkollen, Drøbak, Christiania, Drammen, Holmestrand, Moss, Son, Fredrikstad, Tønsberg, Sandesund, Stavern og Larvik
Even Tommessen, født på Megården på Tjøme, innsatt som los 18. mars 1730, 23 år, ugift, bruker 1/3 del av farens gård, ”været ved lootseriet fra barnsben med faderen, har ikke tjent i krigen, han er bekjent vestover og i alle havner og har loset ut og inn til Nevlunghavn, og østover i alle havner innenfor Færder og til Fredrikstad, Fredrikshall, Koster og Hellesund på ”Wigsiiden”
Harald Olsen, innsatt som los den 15.februar 1721, 29 år, gift, bruker en halv gård, vært til sjøs i 5 år, ikke tjent under krigen men etter Kammerherre Gabels ordre innsatt til los i 1716. Han kan lose inn og ut av Sandesund til Drammen, Holmestrand, Åsgårdsstrand, Larkollen, Gresvig, Leeren, Fredrikstad, Fredrikshall, Son, Moss, Drøbak, Christiania, Jersø, Tønsberg, Stavern, Sandefjord, Langesund, Brevik og Porsgrunn.
Annon Mogensen, innsatt som los i 1721 på Bolerne, og den 4.februar 1727 for Sandesund som er like ved, 43 år, gift, bruker Bolerne, ikke tjent under krigen men i 1716 ble han etter ordre fra Gabel innsatt som los. Stort sett samme område som den foregående
Ole Olsen Sandøe, innsatt i 1721, 32 år, gift, bruker på Østre gården på Hvasser, fart 3 år med skip, fra barnsben vært ved ”lotseriet”, tjent 51/2 under krigen, samme område som de to foregående.
Henrik Hansen, Ole Olsen og Harald Olsen kjenner vi igjen fra den første losrullen. Derimot er Ole Hansen, Thomas Pedersen og Ener Oppgård ikke lenger oppført som loser. Ole Hansen døde i 1732. Ener Oppegård var blitt for gammel til å drive som los. Han døde i 1737, 79 år gammel ifølge kirkeboken. To loser som i 1721 var oppført under Bolerne, hadde nå kommet inn under Tjøme losdistrikt. Det er Aanon Mogensen og Anders Hansen. Dessuten hadde Thomas Pedersens sønn Even Thommesen overtatt.
LOSENE PÅ SANDØ
Sandø har fra gammelt av vært et sentralt bosted for Hvasserlosene.
Den eldste Sandølosen som vi med sikkerhet vet var los, var Ole Hansen Sandø. Broren til Ole, Hans Hansen, kom til Mo. Han hadde sønnen, Hans Hansen, som giftet seg til Helgerød og drev som los. Søsteren til Ole, Rønnaug, giftet seg med en los, Hans Henrichsen Årø på Nøtterøy. Ole, Hans og Rønnaug hadde sønner som ble loser. Sandølosene ble dermed utgangspunkt for en losslekt som kan føres helt fram til våre dager. Vi vet ikke med sikkerhet om forfedrene til Ole, Hans og Rønnaug også var loser, men sannsynligheten er stor for at både faren Hans Olsen og farfaren Ole Hansen drev som loser.
La oss se litt nærmere på losfamilien på Sandø. Den første losen vi med sikkerhet vet om som bodde på Sandø, var som sagt Ole Hansen.
Ole Hansen (ca1660-1732). Han var gift med Sønnøve Andersdatter Grimestad som døde i 1737. De fikk i alt 8 barn. To av sønnene, Ole og Harald, ble loser. De flyttet begge to bort fra Sandø og slo seg ned på Østgården på Hvasser.
Harald Olsen Østgården (1698 – 1732), født på Sandø, bodde på Østgården, nevnt som los i 1721 og 1732. Han var gift med Kari Evensdatter. Han døde allerede ca 1732. Han hadde ingen barn som vokste opp.
Ole Olsen Østgården (1696-1769) født på Sandø, bodde på Østgården, nevnt som los i 1716, 1721 og 1732. Han var gift med Johanne Hansdatter. De hadde to barn, sønnen ble los og flyttet til Brunlanes, datteren ble gift med en los:
Henrik Jansen Østgården (1737- 1803) gift i 1764 med Sønnøve Olsdatter
Henrik var født på Krukeholmen og var en sønn av los Jan Nilsen Krukeholmen, se nedenfor. Henrik var los og losoldermann. Henrik og Sønnøve hadde seks barn, sønnene Hans og Anders ble loser og døtrene Malena og Johanne ble begge gift med loser.
Malena Henriksdatter, gift med los i Kjerringvik Ole Larsen fra Krukeholmen
Anders Henriksen, los
Johanne Henriksdatter, gift med los Hans Hansen Krukeholmen
Hans Henriksen bodde på Sandø. To av sønnene hans, Fredrik Hansen og Hans Jørgen Hansen ble loser og to av døtrene ble gift med loser.
Fredrik Hansen, los og gift med Anne Katrine Jacobsdatter Eftang,Tjølling
Sønni Hansdatter, gift med los Even Andersen
Olava Hansdatter, gift med los Andreas Hansen Ramsen
Hans Jørgen Hansen Østgården los, gift med Anne Maria Andersdatter Holme
Sønnen Anton Hansen var også los og var gift med en av døtrene til Ulabrand.
Rønnaug Hansdatter Sandø, søster til los Ole Hansen giftet seg med los Hans Henriksen Årø på Nøtterøy. De bodde på Sandø og brukte den ene halvdelen. De hadde datteren Helvig som ble gift med en av de gamle Melsomviklosen, Kristen Kristoffersen Stokke og sønnen Henrich Hansen som overtok halve Sandø etter foreldrene. Han var som nevnt før los og ”seilte seg bort” i 1739. Han ble i 1725 gift med Mari Hansdatter Eidene. De stod godt i det. Arveskiftet etter ham i 1739 viser at boet hadde verdier for i alt 596 rd. Ingen av deres barn ble loser eller gift med loser, men datteren Eli som var gift med Torger Andersen Nes hadde en sønnesønn som ble los, Even Andersen.
LOSENE PÅ MEGÅRDEN, HVASSER
Thomas Pedersen som ifølge losrullen var 49 år i 1721, hvem var han? Han var sønn til Peder Hansen Megården. Thomas var gift med Lise Monsdatter og hadde fire barn, sønnen Even Thomassen ble los og datteren Berte ble gift med en los.
Sønnen Even Thomassen etterfulgte faren som los. Ifølge losrullen fra 1732 var han innsatt som los i 1730, ugift og brukte 1/3-del av farens gård. Han døde ugift i 1732. Søsteren, Berte Thomasdatter, giftet seg med en los, nemlig Anders Olsen. Han var svensk og kom fra samme sted i Sverige som Ole Andersen på Sandø. Det var Ole Andersen som hadde lært ham opp som los. Anders Olsen fikk lospatent som reservelos 26.1.1745. Berte og Anders fik i alt 13 barn, av dem vokste 10 opp. Den eldste sønnen, Jacob, druknet under losing. Sannsynligvis var han losgutt for faren.
En annen sønn, Peder Andersen (1764-1834), ble los og fikk mange etterkommere som ble loser, blant andre ”kongelosen” Severin Evensen. Den nåværende losen i Sandøsund, Trond S Erlingsen og tidligere los Thor Pedersen er begge etterkommer til Severin Evensen og dermed også en av de første navngitte losene på Hvasser, Thomas Pedersen. Peder Andersen var gift med Idde Jacobsdatter fra Øvre Kjære og hadde barna:
LOSENE PÅ OPPEGÅRD, HVASSER
Ener Olsen Oppegaard finner vi opplysninger om under gården Oppegård. Han tilhørte den gamle slekten på gården. Ifølge Gabriel Christiansens opplysninger i losrullen var han 66 år i 1721, dvs var han født ca 1655. Foreldrene hans må være Ole Helgesen Oppegård og Live Hansdatter Mo. Ole var sønn til Helge Oppegård som eide gården fra ca 1615-1655.
Ener Olsen Oppegård (ca1660 -1737) var gift med Kari Halvorsdatter Sønstegård. De hadde følgende barn som vokste opp:
Halvor Enersen (1697-1771) var los og gift med Mari Kristoffersdatter Rød, Brøtsø De hadde flere barn. To av sønnene, Torger og Even, ble loser, den ene på Hvasser, den andre i Ula.
Torger Halvorsen var los i 55 år og gift med Kari Ivarsdatter. De hadde flere barn som døde unge. Datteren Gunhild ble gift med en los, Aakel Larsen fra Burø. De hadde to sønner som begge ble loser, Ola som bodde på Østgården og Anun som holdt til på Megården.
Vi har nå plassert alle de losene som er nevnt i 1721 i en slektsmesssig sammenheng. Fire av de seks hører til samme familie på Sandø og kan derfor kalles en losfamilie. Sandø må derfor kunne kalles et tyngdepunkt når det gjelder losingen på begynnelsen av 1700-tallet. Stedet ligger også gunstig til på innsiden av den ytterste øye mot havet. Losene på Sandø var gårdbrukere ved siden av losvirksomheten. Ole Hansen og Henrik Hansen drev hver sin halvdel av øya. Men verken Ole eller Harald, sønnene til Ole Hansen, fortsatte å bo på Sandø etter at de giftet seg. De flyttet begge til Østgården hvor de drev hver sin halvpart av gården.
De andre to losene fra 1721, Ener Olsen og Thomas Pedersen var gårdbrukere på hver sin gård. De tilhørte andre Hvasserslekter og hadde ingen slektsmessig forbindelse med de andre losene vi har nevnt til nå.
LOSER SOM KOM TIL HVASSER PÅ 1700-TALLET
To Nøtterøyfolk kom på denne tiden inn som loser på Hvasser.
Det er Jan Nilsen som slo seg ned på Krukeholmen og Ole Andersen som kom til Sandø. De er utgangspunktet for to nye losfamilier på Hvasser.
NY LOSFAMILIE PÅ SANDØ
Ole Andersen kom opprinnelig fra Sverige sammen med sine foreldre midt under krigen i 1714. De kom fra Kvelle sogn i Bohuslen. I losrullen fra 1732 er nevnt ”Olle Andersen Wigwæring fød på Wigsiden” Det må være den samme Ole Andersen. Han overtok den ene halvdelen av Sandø i 1746 og regnes som stamfar til den yngre Sandøslekten. Han giftet seg på Nøtterøy i 1734 med Maria Andersdatter og de bodde et par år på Movik. Bodde så noen år på Megården som han i 1746 overlot til en annen svenske, Anders Olsen. Ole Andersen var los og losoldermann og hadde følgende barn:
Berte Katrine, gift med Ole Olsen Mo
Ole Olsen, gift med Juliana Jansdatter Krukeholmen
Alle disse barna hadde etterkommere som var loser. Johanne Olsdatter fikk to sønner, Reinert Hansen og Hans Hansen, og en svigersønn, Reier Olsen, som alle ble loser på Hvasser.
LOSENE PÅ KRUKEHOLMEN
Den første vi kjenner til som bodde på Krukeholmen, var en mann som hette Ole. Han hadde to barn til dåpen, Gunhild i 1729 og Lars i 1730. Lars flyttet til Kjerringvik og drev som los. Datteren til Lars, Rise Marie, kom til Tjøme da hun giftet seg med Henrik Torgersen på Sandø.
I 1733 kom en ny familie til Krukeholmen. Det var Jan Nilsen eller Jan Stranna som han også kaltes. Han skal være født i 1712 og sønn til Nils Stranna på Nøtterøy. Det må være los Nils Andersen som i 1708 ble gift med Kari Hansdatter. De hadde en sønn Jan som ble født i 1712. Nøtterøyboka kan gi oss mer opplysninger om forfedrene til Jan Krukeholmen. Morfaren er muligens den skipper Hans Andersen som bodde i Stranna og som var gift med Barbro Andersdatter.
I 1733 giftet Jan Krukeholmen seg med Malena Hansdatter. Jan Nilsen Krukeholmen var los og ifølge Lorens Berg ”stod han seg bedre enn de fleste gaardmænd”. Det finnes et skifte fra 1754 da hans første kone døde. Arvesummen er satt til 267 riksdaler og huset ble verdsatt til 170 rd. Jan giftet seg igjen, den andre kona hans het Kirstine Sofia Sørensdatter som kom fra Gunnarsrød. Jan druknet under losing i 1764. Han hadde i alt 11 barn. Her kommer de som vi vet noe om:
Hans Jansen som var los som sin far, kjøpte i 1779 huset til faren men flyttet senere til Medø. Endre Olsen, svigersønn til Jan, kjøpte så huset i 1789, men allerede i 1800 ble det solgt på auksjon og familien flyttet til Stavern. Neste eier er los Hans Hansen Sandø som var gift med Johanne Henriksdatter Østgården, datter av Henrik Jansen opprinnelig fra Krukeholmen. Sønnen Jørgen Hansen flyttet til Kjerringvik og senere til Ula. Los Tor Pedersen fra Megården, sønn til Per Andersen, kom så til Krukeholmen. Kona hette Maren Sofia Jensdatter. De hadde mange barn, bl.a. datteren Idde Elisabeth Thorsen som var gift med losen Even Andersen fra Holme som bodde på Krukeholmen. De hadde sønnen Severin Evensen, den såkalte ”kongelosen”. Los Torger Thorsen var også barn av Tor Pedersen. Torger vare gift med Maria, datter til los Hans Olsen Grepan.
LOSER PÅ HELGERØD
På Helgerød skal det også ha bodd loser på 1700-tallet. Christiansen nevner ikke noen loser fra Helgerød i sine oversikter. Den første losen her var nok Hans Hansen fra Mo som i 1726 giftet seg med Ragnhild Evensdatter Helgerød. Han tilhørte den gamle Sandøslekten idet han var sønn til Hans Olsen Sandø. Hans og Ragnhild hadde en sønn, Even Hansen, som var los og gift med Marte Andersdatter Nes. De hadde sønnen Hans Evensen som ble los i likhet med faren og farfaren.
LOSYRKET GIKK I ARV
Vi har sett at rekrutteringen til losyrket foregikk fra en relativt liten krets.
I prinsippet kunne hvem som helst fremstille seg til losprøven. Men i praksis ble det stilt så strenge krav til kunnskapene om farvannene at så å si bare sønner eller eventuelt svigersønner av gamle loser hadde mulighet til å skaffe seg de nødvendige kunnskapene. Gamle loser var ofte lite meddelsomme og ville bevisst ikke gi sine kunnskaper til andre enn sine nærmeste. På den måten sikret de at losyrket gikk i arv og utviklet seg til et slags laug.
På grunn av at losfamiliene i utstrakt grad også giftet seg innbyrdes, utviklet det seg enkelte store losslekter som kom til å dominere losvirksomheten i skjærgården.
Den eldre Sandøslekten er en slik dominerende losslekt. Utover på 1700-tallet ser vi også eksempler på at det kommer inn nye losfamilier, Ole Andersen på Sandø og Jan Nilsen på Krukeholmen. Ved giftemål kom de til å danne nye og dominerende losslekter på Hvasser og Tjøme. I enkelte grener av disse slektene har losyrket gått i arv helt ned til våre dager. Dette stemmer overens med det vi finner andre steder, for eksempel i Kragerøskjærgården.
Det finnes også eksempler på at barn til loser flyttet ut og drev med losing eller giftet seg med loser andre steder, for eksempel Ula og Stavern. En vasslending, Anders Nielsen, flyttet på midten av 1700-tallet endog helt ned til Portør ved Kragerø hvor han giftet seg med en losdatter og selv drev som los.
Etterkommerne til de gamle 1700-tallslosene på Hvasser er tallrike. Mange Tjøme-folk og andre folk har derfor loser som sine nære eller fjernere forfedre.
Kilder:
O.Storm: Det norske lodsvæsen. Den Norske Sjøfarts Historie, Oslo 1929.
Admiralitetets indkomne sager 1722 nr 374, Losrullen fra 1721/22, Riksarkivet i Oslo.
Admiralitetets indkomne sager, Kaos-samlingen, Lootsreglement og Roulle for Det Syndenfieldske District udi Norge 1732, Rigsarkivet i København
Lorens Berg: Tjømø – en bygdebok, 1920.
Helge Knudsen Strømme: Loser i Kragerøskjærgården på 1700-tallet. Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag 1987
Takk til Bjørn Holt Jacobsen som har lånt meg sitt manuskript om Tjøme-slekter.
