Regler Rim Viser

Her følger endel regler og rim som mødre og bestemødre fortalte de små når de koset seg med dem på fanget. Mange av dem er kanskje kjent fremdeles. Men likevel kan de vel ha en viss Interesse, idet man har en følelse av at mye av det som tidligere hørte til et barns verden, er på vei ut.

En, to, tre, fire, fem, seks, syv Reven er en hønsetyv Fra sin nese til sin munn Femten skreddere veier et pund Kolevippen, kolevappen Datt skredderen ned av trappen Med sin nål og med sin trå’
Og med sitt persejern ovenpå.


Olæ bak solæ
Slo gampen i hjæl
Han kokt’n å stekt’n
Å likt’n så væl.


Olæ dilt
Olæ dalt
Olæ spekesild
Å salt
Fire sauær å en bukk Olæ mæ Hæ, hæ.


Olæ bak solæ
Me’ lysegrått skjegg
Lever’u te vår’n
Så verper’u egg.


Hans, Frans
Kælvedans
Gikk i myræ
Lokkæ på kyræ
Kom ei flue
Beit a’n hue
Kom en lopp
Åt’n opp
Kom en stut
Stangæ’n ut
Tut, tut.
(Lopp = frosk)

Hei! Halvorsen og Halvor Skansen Skans Ternesen og Terne Fransen Frans Gunnarsen og Gunnar Dingsen Sønn til Simlingen og bror til Blingsen.

Svenskene var ikke alltid så godt likt i Norge, og det ble diktet mange smedevers om dem, — de fleste antagelig av barn.

Lus var et alminnelig, omenn ikke kjært husdyr i den tiden. Folk hadde ikke så meget tøy at de kunne skifte særlig ofte, og rensligheten var det ofte så som så med. Det er imidlertid lite sannsynlig at svenskene på dette området lå noe foran oss.

Svensken i Sværje
Knekker lusæ si på bærje’
Han færer’n te Norje.
Seller’em på torje’
For fire skilling merkæ
For luseskinne’ tørkæ.

Lundberg og Lamberg
Og Salingen og Sandberg
Og Ola Røds tjenestegutt
Og Ellik Dammen
Å gid den stygge tok dem alle sammen.

Fingrene hadde sine navn:
Tommeltott, Slikkepott, Langemann, Gulbrand
og lille Petter Spellemann.
Tærne hadde disse navnene:
Store tå, Todille, Eplefru, Tilros og Lilleto.
De forskjellige ansiktsdelene hadde disse navnene:
Panneben, øyesten, kinneben,
nesetipp, øreflipp, munnelipp og haketipp.

Det var en skomakerpjæs
Som kom ifra Østernes
Han kom herut i bygda i vår
Han var ei kongens kar
Skjønt han en pisk i nakken bar
Han krusa og han frønte sitt hår
Han var ei dreng, men mester
Han hadde mange lester
Skjønt rekespån det hadde han da glemt
Den taska han på ryggen bar
Som aldri skapt i nutid er
Nei, hverken syler eller kniv er der til
Frakken som han hadde på
Den tror jeg visst var grå
Vesten var nok gul
Støvlene var oklækjæk
Buksene var fulle av bæk
Han sa han skulle heimatt til jul.

Denne reglen skriver seg antagelig fra begynnelsen av 1800-tallet.
Rekespån: i gamle dager hadde skomakerne en spak til å banke og strekke læret med. Som regel var både skinn og lær hjemmegarvet. Man snakket om å reke læret. Spaken ble kalt rekespån eller rekespake.
Frøne: kruse, krølle håret.
Oklækjæk: satt, passet fint etter ankelen.

Ride, ride ranke
Hesten heter Blanke
Hesten den var abilgrå
Satt en liten junker på
Hvor hen skal vi vel ri?
Til prestegården å fri
Der var ingen hjemme
Uten to små bikkjer
Som lå under benken
Og raslet med lenken
Vov — vov sa den store til den lille.


Ride, ride ranke
Til møllerens hus
Der var ingen hjemme
Uten liten kattepus
Og kattepusen maler
Og hanen den galer
Og alle små tuppene sprang rundt omkring.


Sage og dra
Sage og dra
Fire skillinger
For hver da’
Sager du mer
Får du nok fler
Skillinger, skillinger, skillinger.

Viser og sanger
I gamle dager hadde folk på Tjøme svært få musikkinstrumenter. Piano var det selvsagt bare noen enkelte som hadde, men selv gitaren som i dag nesten er hver manns eie, var ukjent på Tjøme. Derimot var det flere som kunne «traktere» fiolinen. Selvlærte var de fleste av dem, men de spilte brukbart og var meget ettertraktede når dans skulle arrangeres.
I festlige lag ble det derfor sunget meget, og hva var mer naturlig enn at folk med så nær tilknytning til sjøen sang sjømannssanger? Av dem kunne de også en mengde. Om disse kan det forresten berettes at de svært ofte ble til om bord i skutene. Ofte var hele mannskapet sammen om å utforme visene. Det hendte også at de laget melodiene selv. Også kjærlighetssanger var meget populære. I det etterfølgende har vi tatt med noen av de mest alminnelige og populære sangene. Mange av dem ble sunget av eldre folk i min barndom, og det bildet som denne boken prøver å gi av liv og levnet på Tjøme i gamle dager, ville ikke være fullstendig uten dem.
Melodiene til de fleste visene og sangene er nedtegnet av Haakon Bjerkøe og Britt Sjøvaag Heimdal og er arkivert hos Bjerkøe. Av tekniske grunner har det her bare vært mulig å ta med to av dem.

GAMMEL SJØMANNSVISE

Denne visen ble sunget av eldre folk på Tjøme og tør nok
være 140 år gammel.

I Bergen udi Norden der er jeg barnefødt, der min moder i sin fattigdom meg fødte.
:/: I sin fattigdom stor har hun fostret meg så god til jeg nådde mine femten år :/:

Så fikk jeg meg en hyre med skibet som der lå og sin første reise til Ostindien skulle gjøre.
:/: Vi gikk til Ostindien hen, derifra og hjem igjen, denne reisen gikk alt lykkelig og vel:/: 

I Bergen jeg møtte en bekant utav min far, han lovet meg å til seg å tage :/: forat jeg skulle få utpå styrmannsskole gå og få lære på styrmannsmanér :/:

Eksamen jeg fikk, og som styrmann jeg ut gikk og som styrmann de meg måtte kalle.
:/: Vi kom til Tyrkiet hen, Sveriges store uvenn, der de satte oss i boier og i band :/:

Så satt vi nu der uti boier og i band
og fengslet vi der måtte sitte.
:/: Og i tre runde år innen vi fundera på huru vi skulle komme derifra :/:

Om dagen vi skjulte oss i skoger og i kratt og om natten vi fortsatte våres reise.
Og ingen kan vel tro huru forferdelig det var å få vandre i mørket så her.

Da vi kom i land, møtte oss en hollandsk mann og han spurte hvorfra ere I komne.
Vi hannem svarede: Vi er alle rømmede fra det tyrkiske fengselsbånd.

Han tok oss hjem til seg og oss vennlig pleiede, all vår hunger og sorg måtte lindre.
Da vi mat og drikke fikk, vi kun tolv i live gikk av tre hundrede som ifra Norge drog.

Jeg satte mig ned for å skrive nogle ord
og jeg skrev til min kjæreste i Norden.
Jeg skrev til henne så god, jeg er sted på friheds fod, og i Holland med sorger jeg er.

Hun meg vennlig svarede, jeg er fortsatt glad i deg, og min fader og min moder ere døde, så jeg venter kun på deg, reis fra Holland hjem til meg, vi skal ekte hverandre, min venn.

SJØMANNSVISE FRA FØR 1880

Skal jeg bortreise fra deg min utvalgte venn, med sorgfullt hjerte jeg tar farvel.
Imot de bølger blå og mot den brusande vind, min søte pike, ha meg i sinn.
Ja, mot de bølger blå og mot den brusande vind, min søte pike, ha meg i sinn.

Skal vi ei sees her mere på jorden igjen, så skal vi sees i himmelen.
Ja, der skal vi samles, samles som roser i eng, min søte pike, i himmelen.

VISE AV MANN MED TREBEN

Nu vil jeg fortelle min skjebne så tung.
Min sorg den begynte den tid jeg var ung. Da måtte jeg reise fra far og fra mor om bord i et barkskib som seilet fra nord.

Vi .seilet fra Norge, til Ostindien vi kom,
og lossede lasten og vendte så om.
Men jeg falt fra en høyde, på dekket jeg lå,
og siden som krøpling jeg vandre rundt må.

Denne visen er diktet av en mann med treben som vandret omkring på Tjøme rundt 1880. Han hadde også laget melodien selv. Visen ble solgt for 10 øre, men Abraham Johansens mor fikk lov til å skrive den av fordi mannen fikk kaffe hos Abrahams besteforeldre.

SVENSK SJØMANNSVISE
Ldyg ut, låt båten gå!
Ro ej så hårdt,
vi hinner det val dndåt.
Strdck vita segel upp
och hissa dom ratt till topps, ty vinden dr seylarens hopp.

Jag seglar i min båt.
Vinden dr loj,
och kojen dr redan våt.
Vi får en hdftiy sjd.
Jag har min fdstemd,
jag vill ej på vågoma dd — d — d, jag vill ej på vågoma dd.

Nu får vi storm, ack ja.
Reva mitt segel,
reva mitt segel vill jag.
Så blå som himmelens rand, sjoarna slår mot strand.
Sjdfåglarna hy lar mot la — a — and sjdfåglama hylar mot land.

Men se, vad kommer re’n?
Svart som en sky
som strålar i månens sken:
En vinkaraff så fin fylld med champagnevin och hartill en frisk appelsi — i — in. Och sedan så slumrar jag in.

SVENSK VISE FRA TJØME


Nu har jag varit i Sundsvall och roal mig litt dar, och dar var många flickor, men hår fins många fler, och flickan frågar sin pappa om hun sjomannen kan ta, for en bondedrdng det vill hun inte ha.


Ja, så kan du min dotter sjomannen ta,
for lite grannlåt imellan år roligt att ha,
och du får dig ett klådningstyg, och jag får mig en sup. men jag tanker nog att sjomannen gor slut.


Idag år det sondag, idag skall vi gå
så tidigt upp om morgonen medan flickan sover då, och vi hiver våran ankre och stråcker våran seil. Flicka, ser du efter oss, så ser du feil.


Vill du sedan vita vem visan diktat har,
så år det en matros som med «Grise-Mari» far.
Han tjugefem år gammal år och passeligen ung, men nu har han ingen plåtar i sin pung.

Denne visen er fra den tiden man seilte i trelastfart på Østersjøen. Visen er skrevet av svensken Petter Sundane-stranda som også komponerte melodien. Han var bosatt på Tjøme.
«Grise-Mari» var klengenavn på en skute hjemmehørende i Tønsberg. På den tiden var det som regel unge piker og gifte koner som lastet trelasten om bord. Sjøguttene ble naturligvis fort kjent med de unge jentene, og de gikk ut på dans sammen. Og danset ble det — til solen stod opp! Etter noen dansekvelder ble det så forlovelser. Når de unge jentene fortalte de eldre konene om sin forlovelse med en av sjøguttene, fikk de gjerne dette svaret: «Så blir det vel fjorten dagers kjærlighet og et Helsingørbrev, og så er det slutt». — Helsingør var alle seilskuter innom. Der provianterte de, fylte vann og sendte og fikk post.

ENGELSK SJ0MANNSSANG Fra ca. 1870

A dark and stormy winter night When snow lay on the ground A sailor boy stood on the quay His ship about to bound.
His sweetheart standing by his side Shed many silent tear,
And as he pressed her to his chest, He whispered in her ear:
«Goodbye, farewell, my own true lov The parting gives me pain.
But you shall be my guiding star Till I return again.
Yes, you shall be my guiding star When storm is reaching high,
So fare you well, remember me, Your faithful sailor boy».

SJØMANNSVISE OM JENTA


Av alle piker jeg elsker deg,
du er den vakre forglemmegei med øyne blå og med rosenmunn.
Deg vil jeg elske til min siste stund.
Når vi skal reise på sjøen ut, da beder vi til den gode Gud at han vil skjerme og bevare dem, småpiker, til vi kommer hjem igjen.
Ja, det skal blive en herlig stund når vi skal trykke vår munn til munn. Om Gud vil gi oss en liten gutt, skal han bli sjømann fra først til slutt.

SJØMANNSVISE OM HJEMMET OG MOR


Når jeg stod på mitt dekk i den stille passat, har det hendt meg så mangen en gang at det steg i den stille og fredfulle natt opp av havet så herlig en sang.
Og jeg glemmer min skute, jeg glemmer mitt ror for de herlige havfruers kor.
Ti jeg kjenner så vel både toner og ord:
Det er sangen om hjemmet og mor.

Mangen gråskjegget gast ble der ute på hav, mangen gutt fant i bølgen .sin grav.
Hvorhen søkte da blikket, hvor fant det da en havn før det lukkedes i brenningens larm?
Jo, det steg nok en bristende tanke mot nord til den rødmalte stuen ved fjord der han først under lek og så i barnslige ord lærte sangen om hjemmet og mor.

SJØMANNSVISE OM FORLIS

Ifra Marstrand vi seilede
den attende mars ut i fjord.
Refreng:
På god vind vi slett ikke manglede,
og alle var glade om bord.

Den annen dagen dere f ter
da skjedde et jammerlig spill.
Refreng:
Vi rente så hårdt mot en klippe,
at skipet i to stykker gikk.

Ifra brennevinspiper og anker
og brødet i halvkassevis.
Refreng:
Og stolte matros seg slyngede
om i sjøen på jammerlig vis.

En del blev i sjøen begravne
da de tenkte å svømme i land.
Refreng:
En del blev i skipet omkomne
da allting ble oppfylt med vann.

Brennevinspipe: Stort trefat som rommet ca. 300 liter. An ker: Trefat av mindre størrelse.

TINGV ALLA VISEN


14. august 1888 kolliderte de to danske Amerikabåtene «Gei ser» og «Thingvalla», og 105 mennesker mistet livet. Begiven heten gjorde naturligvis et sterkt inntrykk også på Tjøme hvor Tingvallavisen ble kjent og ofte sunget.


Min penn jeg nu vil tage og skrive opp en sang
ennskjønt den kun er ringe og ei den giver klang.
Den vil nu her omhandle det store sammenstøt langt ut på oseanet, der mange fant sin død,


I tåkevær de begge nu satte kursen frem,
ti «Geiser» gikk fra New York med immigranter hjem, «Thingvalla» fra Europa, på havet møttes de.
Men akk, ulykken fulgte, snart hørtes akk-o-vé.

TITANIC- VISEN


Natten mellom 14. og 15. april 1912 sank White-Star-linjens kjempeskip «Titanic» i Atlanterhavet etter å ha kollidert med et isfjell. 1502 mennesker omkom, derav 20 nordmenn. Også denne ulykken ble erindret i en sang som ble sunget på Tjøme — som formodentlig overalt i kyst-Norge.


Det største skip på jorden som pløyet bølgen blå
i Syden som i Norden man ei dets make så,
og skuten denne stolte fikk navnet «Titanic».
Men storheten den voldte at skipet under gikk.


Det var i midnattsstunden imellom tolv og to.
På dekk og nedenunder det var fullkommen ro.
Noen var gått til hvile, og andre spiller kort,
men ingen tenker over at skipet går for fort.


Da bliver man plutselig vekket ved et forskrekkelig brak. Man iler opp på dekket, er det blitt dommedag?
Da foran seg man skuer et reddsomt bjerg av is.
O vé! O vé! Man gruer: Det bliver vårt forlis.

BILBAOVISEN

Spanien jeg fant,
gull og edelstener vant,
men til slutt så ble jeg lassaron og tramp Jeg har mange byer kjær, byen Bilbao især.
Laskelona o du deilige nattkafé, der vi punsjeboller får.
Flammen høyt mot himlen når. men i morgen er vi alle boms igjen.

Refreng:
All the booms and Howbo From Bilbao to Santander,
All the booms and Howbo Will never die.


Dette er en vise som er diktet av sjøfolk som seilte under hele første verdenskrig. De fleste hadde vært med på både torpederinger og minesprengninger, og enkelte hadde også vært ved fronten.
De hadde seilt med kull og krigsmateriell fra England til Frankrike, og derfra hadde turen gått til Spanien hvor de hentet malm for England.
Disse karene gjorde minst mulig når de lå ved land. I England holdt de seg ombord — da sparte de penger. Men i Frankrike og i Spanien tilbragte de tiden i land på kafeene. Hvem visste hva neste tur ville bringe? En torpedo kanskje sendte dem ned.
Ved krigens slutt ble det adskillig strengere med landlov. Da skulle det arbeides også ved land. De fleste båter var temmelig nedslitt og måtte pusses opp. Ikke alle klarte de endrede forhold, og mange fikk etter hvert sparken i Spanien. Istedenfor nordmenn hyrte de spanjoler, og en tid gikk over 200 skandinaver på bommen der.
De fleste nordmenn bodde i Bilbao hos en spanjol ved navn Thomas Pine. Konsulatet betalte kost og losji og gav dem et par pesetas pr. uke i lommepenger. En pesetas var dengang 78 øre. For en paragorda (ca. 8 øre) kunne man få en halv liter vino tinto (rødvin).
Til slutt var antall boms så høyt at noe måtte gjøres. Konsulen forlangte da at enhver som avmønstret et norsk skib skulle erstattes med en norsk sjømann. På den måten regnet man med å få redusert antallet eller iallfall få skiftet litt på klientelet.
Våren og sommeren 1919 var jeg der nede fire ganger, og jeg traff da en del av disse karene. I klesveien minnet de ikke så lite om de ungdommene vi treffer her om sommeren, men langt hår og skjegg hadde de ikke. Forresten, en av dem hadde bart, og ham kalte de Sjørøveren! Siden jeg er inne på oppnavn — det var flere av dem som hadde det. Hvor treffende de var, skal jeg ikke uttale meg om — så godt kjente jeg dem ikke. Men vi kan vel være enige om at Slangen og Rotta ikke kunne være de mest smigrende oppnavn å få! Bullfigh-ten er straks mye bedre. Han hadde engang sittet som tilskuer ved en tyrefektning. Tyren hadde imidlertid ikke villet holde seg på arenaen, den hoppet i stedet inn blant publikum, og han var blitt skadet i armen. Han fikk en liten erstatning utbetalt ukentlig. Big Fred og Anisetten er andre oppnavn jeg husker. Flere av karene tok hyre ombord i samme båtene som jeg seilte med, og jeg lærte dem å kjenne som meget kjekke karer.

BARNEVISER


Jeg er en liten gutt, men jeg vågær meg, jeg ser ingen her som skremmer meg, jeg tigger ingen dram av kjeltring ær, jeg kjøper’n sjøl for penningær.
★ ★ ★
Ei’ trøyæ di ny, sa hallingen.
Knapper utav ty, sa kjeltringen.
Jeg har kjøpfæ sjøl for penningen,
sa hallingen.
★ ★ ★
Sko Blakken, sko Blakken med hammær og tang for Blakken skal gå heile vinter’n lang, langt utpå sommer’n, så sko’en væl, for da ske Blakken i brurefæl.
★ ★ ★
Her ser du gutten sin uti måneskinn, med krøllete hår og med ring på fing. Er du vaken, mor, vil du gifte deg? Vil du ikke det, kan du gå din vei.
★ ★ ★
Hei hopp, min far, se for hest jeg har, se for legger, se for lår, se for skritt han tar. Er du vaken, mor, vil du gifte deg?
Vil du ikke det, kan du gå din vei.
★ ★ ★
Kari hun har en liten gullvogn, der oppi sitter hun og kjører.
En liten gullpisk holder hun i sin hånd, med den slår hun til hvem hun møter.
Og vognen den skinte, og hestene sprang, der oppi satt lille Kari og sang.
Så galte tuppen på gården, så galte tuppen på gården.

VISE OM «NØKKEN»


Nøkken var en vaktbåt tilhørende Håøens Festning. Den lå under første verdenskrig ved det vestre innløpet til Vrengen.

I Tjømerenna ligger det en liten gråmalt båt et stykke ifra land.
Den neppe flyte kan.
For minefeltet «Nøkken» ligger her og passer på at intet fiendtlig skip skal over minefeltet gå.


Refreng:
I en bøye
vi må fortøye
og er alltid klar til kamp.
Og dekksvakta må passe nøye så den praier hver en tramp. Ingen skute, båt og pram «Nøkken» eier. Ingen skam. Skipets navn!
Hvilken havn!

Men kommer du om bord i «Nøkken» bliver du nok var at også Norge har en solid manovar.
På dekket bak et brystvern står en gammel fransk kanon. Forbindelse med Håøen har vi pr. telefon.
Refreng:
I en bøye osv.


Den som «Nøkken» bygget har, han eide slettes ikke vett.
Det så jeg jo med ett.
For det manglet jo klosett.
Her må vi henge utabords hvis ikke du ror i land, og gæli kan det også gå før du er nået fram.
Refreng:
I en bøye
osv.

TIGGERPIKENS SANG


Når jeg kommer inn av stuedøren
hoppende så glad, mm har jeg brød:
Intet svar fra sengen når mitt øre.
Moder slumret bort fra all sin nød.
:/: Koldt er hennes hjerte, endt er hennes smerte,
aldri mer behøver hun tiggerpikens brød :/:

GAMLE MINNER


Du spørger, mitt barn, hvad jeg vil med den visne fiol, hvis blade er tørre som bøkerne i min reol.
Med friske og grønne fioler og blomster av skjønneste sort, du vil meg belønne, ifall jeg vil kaste dem bort.


Se, dette begriper du ei førenn du bliver stor,
og meget, min lille, du enn skal erfare på jord.
Din moder meg dem rakte med kjærlige hender og rødmende kind,
imedens hun sakte fremstammet: Min kjærste venn.

Og når så engang jeg skal møtes med henne igjen, da kommer det fremmede folk på mitt kammer herhen.
De kaster til side fioler, billetter, ja lokker og kram, ti de kan ei vite, hva verd de har eiet for meg.
Og minnene vet du, de er jo vår kjæreste skatt, de følger i drømme oss selv i den ensomme natt.
Så legg da ned i graven hos meg du den blomst med det
visnede løv,
for i dødningehaven der er jeg som fiolen kun støv.

HESTEBYTTERVISE


Jeg kjøpte meg ei mærr, og mærra den var kvit, og den var stupefæM al kjøring og a* slit.
Og halen dæns var så å si omtrent forutæ hår.
Den mærræ sku’ du sett, slikt et syn du aldri får.


Ho kunne inte tygge høy, ho måtte etæ graut.
Å gid som det var flaut, ja det var et ærlig naut.
Å inte kunne jeg bli denne fillemærræ kvitt.
Nei inte inte for ei flaske akkevitt.


Så kjøpte jeg meg færje, og malte mærræ svart og drog så inn til Sverige. Jeg traff en bonde snart.
Alt etter några supar vi byttæ usett i.
Jeg fikk en gamp så gluper, han fikk mærræ mi.


Så var det uti eftæn, ei veldig sky strak inn
dengang han drog ifra meg, det regnte sønderlig Vn: var mærræ svart på veien, ja så tør jeg vågæ på at før jo kom til stallens dør, var’a minst blitt blå.


Jeg lurte’n denna gangen, men lura blei og jeg, for hesten som jeg fikk, var både blind og døv.
Jeg hadde inte noe nøtte taln, nei det skal verræ visst. Derfor jeg byttæ’n bort i Sverige slik som sist.


Jeg fækk ein hest så gild og raud, han bare sale kjør. han bare sale kjør, han bare sale kjør.
Men da vi kom til stallens dør, så ski f tæ dæn kulør: Det var den samme mærræ som jeg hadde før.

Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

Lilly Minken: Prolog

PROLOG: TIL DEN GAMLE BRYGGA PÅ STRANDA

For Grimestad er ingenting for godt.

Slik tenkte jeg, og jeg har tenkt det ofte

når det gikk trått,

med den prolog som jeg til bryggefesten lovte.

(fritt etter Wildenvey)

Fra arilds tid har Grim’stadfolk

hørt sjøen til og vært dens tolk,

ført med seg sus av fremmed land,

av ishavskyst og sydhavsstrand,

tatt med seg duft av is og hval,

av spekk og blo’ og slit og kval,

en air av gutteeventyr,

som knapt no’n nå vet hva betyr.

De slet og slepte lange år

på dekk og dørk mens tanken går

til Grimestad til båt og kil

og mest når som’ren stundet til.

Fra arilds tid tok båt i land

på det som da var Grim’stadstrand,

hvor bryggesteiner sikkert lå

omtrent på samme plass som nå.

Fra arilds tid har brygga stått

med fanglin’pæl i bunnen slått,

og noen plankestubber lå

og vinglet vem’lig oppe på.

Den tjente til i all sin tid

å nå til brygga som med flid

var malt og lakket, stelt og fin,

med seil og årer som maskin.

Med den slags redskap kom man hjem

og kunne komme meget stille frem.

Fisker Hans Karlsen ble redningsmann for kusinene Aase og Åse da de drev hjelpeløst på et isflak mot åpent farvann ved Sydosten i begynnelsen av 1930 årene.

Så mang en herlig søndagstripp

er startet fra den bryggesnipp,

som Simonser og Lange-Hans

Benyttet for sitt liv til vanns.

Hvor mang en herlig gang i grunn

tror dere folk har stått på bunn

når snekka over plank og stein

sku’ entres på ustødig bein.

Jeg nevnte Simonser og Hans

som drev sitt fiske langt til vanns,

som levet strandliv her en stund,

og stelte garn og gård og grunn.

De stelte og til alment bruk

en brygge uten pengesluk.

Den gjorde nytten og var god

å ty inn til i sol og sno.

Den bar en eim av sjøsalt hav

og eide ikke luksuskrav.

Den duftet tjære, fisk og slo

med måkeskitt hvor enn du sto.

Det luktet friskt av flyndregarn

og salt av nakne ben på barn,

som krabber fikk i ålegress

med snegl til agn for det var tess.

Og over denne skjønne tid

så skinte solen idelig.

Den gamle brygga skulle stått,

og tiden med – da ble det godt

å være menn’ske være til –

omkring en fredlig Grim’stadkil.

Det var den gamle brygges svanesang.

Yngre folk kom til – og satt i gang.

Trang fødsel var det – men det gikk,

og se hva resultat vi fikk!

En brygge Grim’stadfolk til ære!

En brygge som for øya vår – må være

en pryd som vi med stolthet viser frem,

og tusen takk til alle dem – som hjalp

oss få prosjektet frem !

Og vi som sogner til vår brygge :

La oss sammen skape

ORDEN – TRIVSEL – HYGGE.

Inger L. Zeiner:

EPILOG: OM STRID OG FRED I STRANDSONEN

En blå, falmet sprit-stensil dukket fram fra sitt gjemmested i en skuff på Holtekjær hos min tante Ka for en ti års tid siden. Siden har jeg tatt den fram ved flere anledninger og gjenopplevd noen øyeblikk fra 1960-årene. Lillys myke, varme stemme høres tydelig, og bildet av henne vises klart for mitt indre blikk. Minnet om henne er jeg ikke alene om.

Gartnerdøtrene

Lilly Minken (1896 – 1978) og søsteren Molly Gude Due (1897 – 1978) gjorde tjømlinger av seg igjen på eldre dager og bosatte seg på bruket Gbnr. 17/18 på Grimestad.

Helt pensjonister ble de ikke. Lilly ga selskap og omsorg til mange eldre og barn. Molly ble innkalt til sin gamle arbeidsgiver, både til Tønsberg og Oslo, når blomsterhandleren fikk store oppdrag fra prominente kunder. Hun var den som førte Yrkestradisjonene videre i familien. Døtrene til Gartner’n Walfred Larsen og hustru Dina, var svært velkomne tilbake. Elskelige damer, sa vi den gang. I dag er bruket feriested for etterslekten til den tredje søsteren, Esther Sanne (1893 – 1977).

Grimestad Vel

En hjertesak for dem må ha vært Grimestad Vel, foreningen som siden 1940-årene hadde ivaretatt mang en oppgave for fellesskapet. Den gamle Strannveien, nå Velveien, var et slikt prosjekt, veilys et annet. Midlene kom ikke fra kommunale bevilgninger, men spleiselag, fester og basarer. I min barndoms sommere var Lilly og Molly blant de ivrigste basarvakter. Basarbordet var plassert ved Østveien, vest for Thorsens garasje, (huset som ikke er malt siden den gang) og syd for Bugge Hansens butikk. ( huset der det nå er utleieleiligheter) I garasjen var det skyting på blink med luftgevær, i butikken et yrende liv av badegjester, fra Grimestad Pensjonat, hus og hytter både herfra og fra de fleste steder på Tjøme. Slik ble Vel – basaren en suksess og la grunnlaget for den brygga som skulle bygges.

Den fælles oplagsplads for Grimestad

Engasjementet for stranda og brygga hadde søstrene fra sitt opphav. Walfred Larsen møtte opp på jordskiftesamling den 27. april 1915 sammen med 6 andre eiere av bruk for å dele Grimestads felles utmark mellom seg. Av utskiftningsdokumentene fra året etter kan vi lese følgende utdrag:

” Opplagstomt: Ved bryggen er av Karlsens part i Ramsaas utlagt som fælles oplagsplads for Grimestad et landstykke begrændset saaledes: —————————-. Det saaledes avgrænsede stykke avbenyttes som før har været.”

Slik ble det,- en stund. Fiskerne fisket videre. I slutten av 1920-årene våknet lille Aase Nilsen (1926 – 2004) tidlig hver morgen til lydene av trillebår, og hun kunne si fra lyden alene om det var Petter, Severin, Hans, Gustav eller en Simensen som trillet ned med teiner, ruser og garn til prammen eller snekka si. Frakteskuta: ”To brødre ”som brødrene Olsen var redere for, hadde hjemmehavn noen år på Dampen”som brygga het på folkemunne. Før Vrengenbrua ble bygd, la rutebåtene fra Tønsberg til her i noen år sommerstider medbringende de første badegjester. Min fars onkel, Hans Andersen, skaffet seg seilbåt, og tok dem med seg på cruise i den ytre skjærgården, en ny næringsvei for fiskeren. Nora Ellefsens pensjonatgjester og andre badegjester fikk opplevelser og onkel Hans kontanter.

Kuene forsvinner, hyttene blir bygd

Utmarka besto både av strand og åser. Kuene beitet overalt, men kuenes dager var talte.

I løpet av tiden fra 1930 og 3 tiår fram i tid forsvant kuene en etter en fra brukene og fra sommerbeitene i utmarka. Da denne tid var passert, kan vi si at badegjestene på hyttene i Grimestads utmark hadde tatt kuenes plass. Den siste kua jeg husker hang i treet hos Anton Markussen en søndag formiddag midt i 1950-årene, død. Den kua kan tjene som symbol på utviklingen. Den var bokstavlig talt dødelig såret av en badegjest med bil. Datteren, Astrid var utrøstelig. Anton Markussen var for øvrig den som ikke gikk inn i den nye næring, tomtesalg til byfolk. Utmarka hans egnet seg ikke til det, og han var vel heller ikke interessert. Bruket, Gbnr. 17/11, ligger der som det var. Barnebarnet, Steinar, steller pent med hus og jorder som minner oss om tidligere tider på Grimestad.

Den siste gårdbruker på Grimestad

Med Karlsens bruk, Gbnr. 17/2 gikk det annerledes. Anders Edvart Karlsen var født i 1850 i Båhuslen. Ellynor Johansen kan fortelle om sin bestefar, at han først kom til Burø som sesongarbeider innen jordbruk. Etter 11 år som pendler mellom Båhuslen og Burø, ble han bofast på Tjøme med familien, først som gårdsbestyrer på Haug. Da bruket på Grimestad ble til salgs, slo han til. I årene som fulgte etter 1900 kjøpte han tilleggsjord fra bl.a.innmarka til Gbnr. 17/12 og fra Holtekjær. I tillegg dyrket han leid jord fra andre bruk. Ulikt de andre brukerne på Grimestad ved forrige århundreskifte, satset svensken alt på gårdsbruket. Av den mannlige befolkning på Grimestad som oppgir inntektsgivende yrke, var det i desember 1900 31 sjøfolk (27 var på dette tidspunktet til sjøs i utenriksfart.)Det var sjøens inntekter som ga levevei for den alt overveiende del av befolkningen. Slik hadde det vært i generasjoner. Det var kvinnfolka som drev brukene, mens mannfolka var til sjøs. Bare Karlsen var en ekte gårdbruker. I tillegg var han postfører. Det var med han gårdsdriften opphørte.

Den private hyttebrygga

Mellom 1935 og 1952 ble det utskilt i alt 48 nye bruksnumre fra dette bruket, de fleste i strandsonen, og alt overveiende til hyttetomter. Det var Karlsens datter, Martha, som ledet an i Tjømes nye vekstnæring, salg av hyttetomter til byfolk. En hyttebrygge ble plassert på ” Den fælles oplagsplass for Grimestad ”. Da våknet folket, særlig da eieren av hytta åpenbart betraktet denne som sin private eiendom. Anders Markussen, bror av Anton, på Gbnr. 17/17, ble både forbannet og fortvilet. Svigerfaren til Anders, Even O. Haraldsen, den legendariske skipperen, hadde vært en av de 7 som møtte på jordskiftesamling i 1915, og han selv hadde drevet sitt fiske herfra i mange år. Stranda var for alle på Grimestad! Den skulle reddes! Min far, Lindgård Zeiner (1909 – 1989) ble budsendt og spurt om han kunne hjelpe til som svigersønn til Hanna Andersen (1875 – 1966 ), eier av Gbnr. 17/10. Bygdefolket ble mobilisert, advokat engasjert, retten satt og dommer avsagt.

Herredsrettens dom

Den 24. oktober 1953 falt dommen i Tønsberg Herredsrett med følgende slutning:

Fru Martha Lindquist Nielsen kjennes som eier av Gnr. 17 Bnr. 2, Grimestad i Tjøme uberettiget til å råde over eller overdra andre rett til å råde over noen del av den felles opplagsplass ved sjøen i forbindelse med sjøverts trafikk av enhver art på annen måte enn den som tilkommer samtlige oppsittere på Grimestad. Særskilt kjennes hun uberettiget til å sette ut brygge eller overdra andre rett til å sette ut brygge på opplagsplassens område.”

Dommen ble anket til Agder lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom

Den 1. juni 1955 ble lagmannsrett holdt i Tønsberg. Rettens formann var Lyng,

John Lyng skulle noen år senere sette rekord i rikshistorien, i 23 dager varte hans regjering. Av rettsboken kan vi lese at motparten er: Hanna Andersen m.fl., Lagmannsretten kom til omtrent samme resultat. I rettsboken heter det: ” Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at uttrykket ”samtlige oppsittere på Grimestad” i slutningens 1. punktum erstattes med ”eierne av Gnr. 17,Bnr.1, 8, 11,12, 17 og 18. ” Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dette punkt skal Martha Lindquist Nielsen betale til Hanna Andersen, Severin Vollebekk, Anders Markussen, Marie Jørgensen, Dagfinn Olsen, Anton Markussen,Valfred Larsen, Dagfinn Lund, Håkon Kristensen, Per Olsen og Inga Gulliksen kr. 1000.- i saksomkostninger til lagmannsretten.

Harde ord på Betania

Betydningen av denne dommen var at det neste slaget måtte stå mellom de 7. Det var de som måtte bli enige om bruken, ikke alle de 144 som til da eksisterte. Men det hjalp jo lite når de ikke var det. Neste utspill kom fra den tapende part. Igjen ble retten satt, denne gang på Betania, den 4. desember 1958 og gjaldt krav om bruksordning på stranda for Gbnr. 17/2. Søksmålet gjaldt alle bruksberettigede i alt 143, må det bli. Mamma kom hjem den dagen med beretning om mange harde ord, som ikke passet seg i et Gudshus. Om det var derfor retten ble satt i huset til Dagfinn Olsen neste dag, skal være usagt. Alle 6 og alle de andre sto på sitt. Her var det ikke behov for noen bruksordning ved jordskifteretten, i det alle sammen, utenom fru Lindquist Nielsen, var enige om at Grimestad Vel utarbeidet regler for bruken av opplagsplassen. Den 8. desember 1958 kom Jordskifteretten sammen og fattet vedtak om at den forlangte bruksordning ikke ble fremmet da rekvirenten hadde kalt kravet tilbake.

Fredsslutning.

Noen år gikk, og Grimestad Vel jobbet i det stille og etter hvert litt høyere. Tiden jobbet for drømmen: Et bryggeanlegg for alle på Grimestad. Den 3. juni 1964 ble sluttstrek satt ved forlik.

Partene ble enige om at utskiftningspapirene av 1915/16 blir å tolke slik at bruksretten til brygge og opplagsplass tilhører den som til enhver tid har eiendom på Grimestad. Båtforeningen får fullmakt til å utbygge havneplassen på beste måte og etter sakkyndig bistand. Likeledes gir fru Martha Lindquist Nielsen tilsagn om at området mellom opplagsplassen og Gunnar Karlsens eiendom kan benyttes av båtforeningen efter innhentet tillatelse fra de som nu har båtfeste og bryggerett der. Forliket gjelder ikke eiendomsretten hun nu innehar. De syv grunneiere som nu har båtfeste eller bryggerett får gratis plass for en båt ved felles brygge for sin levetid.” Dermed kunne brygga bygges, og min barndom var ugjenkallelig over.

Motparten.

Hvem var hun, denne steile damen, som sto alene mot en hel bygd i mer enn 10 år?

I min tidlige barndom drev hun kiosk som lå omtrent der busstoppet ligger på vestsiden av Østveien i vår tid. Pappa kjøpte is til meg, og de pratet hyggelig sammen. Dette må ha vært i stridens første tid. I pappas siste leveår snakket vi om den gang ved kiosken. Likte og respekterte han henne? Ja. Så sta som hun var, var han jo selv. Så lenge det var en sak som rettsvesenet kunne håndtere og avgjøre, og ingen tydde til ulovlige midler, var det greit. Egentlig gjorde hun Grimestad en stor tjeneste. Hun samlet folk om saken. Rettslig sett ble det avgjort for framtida at fellesskapet skulle bruke opplagsplassen. Det kunne gått annerledes, og vi hadde sittet igjen med et bryggeanlegg for de sju og hyttene til noen av dem. Men for sin egen del burde hun ha gitt seg før. Personlige omkostninger må det ha vært. Hun hadde vært en av de toneangivende forkjempere for Strannveien i Grimestad Vel og så måtte hun oppleve å gi fra seg all kontroll over opplagsplassen til nettopp denne foreningen. Niesen, Ellynor, kan bekrefte at det var vonde år for tanten. Inntektene fra tomtesalget forsvant i utgifter til advokat og rettssaker, og hun ble selvfølgelig svært lei seg. Familien trakk seg ut av arbeidet i Vellet. For dem ble det ikke moro lenger slik det hadde vært i arbeidet med Strannveien. Martha Lindquist Nielsen født i 1895 bodde hjemme til kort tid før hun døde. Hun ble 95 år.

Bryggefesten

St. Hans-aften 1966 var det fest på stranda. Grimestad Vel var også blitt båtforening. Byggeanlegget sto ferdig, og freden var definitivt kommet til Grimestad etter mange års strid. På barns vis hadde vi mange år før omdøpt foreningen til Grimestad Uvel. Denne kvelden fikk den et nytt navn: Grimestad Vel og Ubåtforening. I beste mening hadde noen ”hjulpet” pappa, som var innlagt på sykehus, med å legge ut snekka før den var trutnet. Trass i forliset ble det fest. Armand Olsen holdt tale og ledet showet i beste Kirkevaag-stil. Lilly Minken fremførte prologen, Grimestadprinsessen ble kåret, men hun var importert fra Utbygda for anledningen og het Turid Pedersen. Etterpå var det dans til levende musikk. Kan det ha vært ”Skjærgårdsgutta”, tro? Håkon Kristensen var i storform der han svingte seg med damene. Tønsbergs Blad var selvfølgelig på plass, og reportasjen kom i avisen neste virkedag: (St. Hansdagen var fridag for alle her den gang.) Da kunne man lese at Tjøme Skolemusikk åpnet programmet på bryggen med feiende musikk, ordførerer Stenli døpte bryggen i champagne, mens Halvdan Hansen sto ved siden av i egenskap av foreningens eneste æresmedlem.( Han hadde vært med siden veien forsvant i 1942.) Vi kunne også lese at Evelyn Abrahamsen sang, og at det virkelig var ”Skjærgårdsgutta” som var i aksjon mens St. Hans-bålet flammet og fyrverkeri avsluttet kvelden. Reportasjen i T.B. gir også en fyldig omtale av taler, og det bygdefolket ikke fikk være med på, en middag på ”Grand Pensjonat”??.Her deltok prominente gjester fra Havnedirektoratet: Dir. Sund og overing. Ruud og fra Tjøme Kommune: Ordfører og kontorsjef Halvorsen. Vertskapet fra Grimestad Vel og Båtforening var representert med bl.a. formann Armand Olsen og F. Bugge Hansen. Av talene fremgår at havnen hadde fått 125 båtplasser og hadde kostet 240 000 kroner. Store bidrag ble gitt av Bensinavgiftsfondet og Tjøme Kommune.

Historie på vers

Prologen til Lilly forteller historien om folk før min generasjons tid på Grimestad. Det er den jeg husket best. Noen navn og ord måtte jeg få forklart den gang. Så her bringes det videre.
”Lange Hans” het Hans Karlsen. Enken, Alvilde, bodde i huset deres, rett nedenfor ”Bækkevold ”i min tidlige barndom, og i annen etasje bodde min barndomsvenninne, Reidun, før de flyttet til det nybygde huset litt lenger opp i veien. Det er nå gått mange år siden ”Alvildehuset” ble revet.

Lille Aase Nilsen (senere Bekkevold Hagen) kunne takke Hans for livet. En kvelding i isløsningen i 1930- årene speidet han utover sjøen. Ble det mulig å fiske i morgen, tro? Der ute på vei mot Sydosten på Mågerø, nå konglig feriested, skimtet han to små skikkelser på vei mot åpent hav. Hans fòr ut og plukket opp jentene i båten i siste liten. Slik ble kusinene Aase og Åse reddet, seilende på et isflak. Hans ble ikke den siste som passet på barn i nød. Naboen nedenfor, fru Bjelland, hustru til min barndoms fisker på stranda, skulle gjenta bragden midt i 1970 – årene. Disse hus lå på Holtekjær, Gnr.16. I dag ville fiskeren Hans ikke hatt rett til båtplass. Trammen lå riktignok på Grimestad. Rettsavgjørelser er ikke alltid rettferdige.

” Simonser ” var visstnok egentlig Simenser, og etterslekten har fremdeles bruket Gbnr. 17/14 og bruker det som feriested. Arild, hvem var han, undret jeg meg? Et års tid senere kom svaret fra min norsklærer: Det er ingen person, men et gammelt poetisk uttrykk fra gammelnorsk, ” àr alda” og betyr:tidlig i tidene, kunne han opplyse.

Å arbeide med fortiden – i nåtiden – for fremtiden

Dette er Hjartdal Historielags motto, og det kan være vårt. De fleste mennesker vil ha glede av å tenke seg tilbake til og minnes sin egen barndom og gode opplevelser, kanskje helst når vi nærmer oss moden alder. Personlig vil erindringen om gamle ”Dampen” alltid gi meg glede. Skjær og svaberg som vi badet og fisket kattefisk fra, ble tatt fra oss og begravd under stein fra Mågerøs indre. Men de finnes fremdeles under massene, i noens hoder og heldigvis på fotografier. Den nye brygga ble til glede og til nytte for så mange. Helt slutt på stridighetene ble det ikke. Det har blåst opp til storm, kuling og frisk bris siden ved flere anledninger i mitt 30-årige fravær fra Grimestad, men prinsippet om at alle på Grimestad har lik rett til brygga står fast. Ingen har noen særrett. Min generasjons barndom ble tilbrakt på gamle ” Dampen” der Anders, Dagfinn, Kristian, Ole og Trygve hadde sine tresnekker rundt omkring med andre lyder og lukter enn i dag. Vår tids barn samler sine sommerminner på land ved Tøgerstranda, den kommunale badestranda i sydlig retning. Den er vel rimelig sikker på å bli liggende. Personlig finner jeg glede i å vite at Tøger og søsteren Kirsi ”levet strandliv her en stund”, i Korpereiret rundt 1865. Jeg sender dem en tanke, hver gang jeg vandrer forbi. I tillegg til å gi personlig glede, kan kunnskap om fortiden faktisk også være nyttig, spare tid og penger og, ikke minst strandsonen for unødig store inngrep. Det spørs om en kommunal administrasjon og stressede folkevalgte alene kan verne den strandsonen vi har igjen. På Hagastranda har det rent ut noen skattekroner, statlige(?) , men skattekroner like fullt, uten nytte, i et forsøk på å rydde opp i saken om en brygge som ikke skulle vært tillatt bygget for ca. 50 år siden.( iflg. kommunen) på stranda som var avsatt til badestrand iflg. kommunalt servitutt, og hvem kan forklare hvorfor et helårshus blir bygget i strandkanten, der den gamle hytta til Mørken lå. I sin tid i 1948. Hadde skogutvalget innsigelser mot å gi konsesjon til bygging. Langs stranda gikk det i uminnelige tider en sti, hevdvunnet. Herredsstyret ga konsesjonen uten å ta forbehold om stien. Derfor ble eiendommen stengt for gjennomgang, og folk måtte klatre rundt før det ble bygd en farbar sti. Over 50 år etter er verneinteressen en annen. Det ble dyrt for svaberget og regnskogen, men var det verdt én ny skatteyter eller to? Kan det være så enkelt som at fargen på kartet var rester etter en gammel plan som ble oppgitt? Vidløftige kommunale planer inneholdt engang i 1970-80årene tanker om omfattende sanering av hytter langs stranda. Kan vi bli enige om å ta vare på den natur og det kulturlandskap som er igjen? Naturen har ikke lenger det vern som de gamle næringer, jordbruk, skogbruk og fiske ga naturen. Nå skal vi bo og rekreere her både heltidsbeboere og deltidsbeboere på Tjøme hele året! Da må alle være våkne og bry seg. Vi som nå alle vet, og er blitt så mange på Grimestad, må kunne klare det i fellesskap!

 

Kilder til artiklene: Saksdokumenter og møtebok for Grimestad Vel (1943 – 1957).

Tønsbergs Blad 25.juni 1966.

Div. jordskifte dokumenter.

Folketellingen 1865 og 1900

Artikkelforfatter Inger L. Zeiners egne erindringer (f. 1949)

Samtaler med:

Ellynor Johansen, Aase Bekkevold Hagen, Gustav Hagen,

Nancy Klausen, m.fl. 2003-2004

 

Sommerminne fra Tjøme

Eva Mjøen Brantenberg. 

Der den gamle veien svinger av
der sto en gang en ek
og inviterte muntre barn
til sommer-klatre-lek

Og vis ávis den eken
sto en kiosk og to små hus
På tunet trippet hønene
på trappen satt en pus.

Den gamle eken strakte
grener ut på ekers vis
og under grenene satt vi
og spiste sommer is

Og tittet bort på bua
der hvor Ragna Larsen sto

og solgte sjokolade, –
sommersmeltende og god.

Hun smilte mens hun solgte
og hun pratet mens hun så
på deg med sine snille
skjeve øyne, – lyseblå

Hun stavret rundt på gamle
vonde ben og bar så glad
til kiosken alle gode ting
som sommerbarn vil ha

Og manglet du en femøring
så fikk du no’ for den
allikevel, – fordi hun
kjente godt familien

Der gammel-eken sto
der er det ingen stor-ek nå
Men ser du ned i gresset
ser du eketrær, – så små.

Men unge eketrær har ingen
krone, som gir skygge
som vi kan sitte innunder
i ly, og være trygge.

Og bua, – den er borte
Ingen selger sommer-is
som smelter slik som Ragnas is
i Tjømes solgangsbris

Men hver gang, når jeg går forbi
da tenker jeg: » – Eken, –
og Ragna, ga meg kjærlighet,-
og is – , om sommeren.»

Et sted må alt begynne

Av Ragnar Ytrehus

– Et sted må alt begynne, heter det hos Gro Dahle. Og mye litteratur har «begynt» på Tjøme. Som Larsens dikt, Bangs og Lindegaards historiske romaner eller Brynildsens følsomme erindringer. Med mer.
Mye mer. Og det skal det handle om her. Med et sterkt fokus på det lokale vil jeg tegne et kortfattet riss over et tyvetalls forfattere, i vid betydning, med tilknytning til Tjøme. Noen er født her, noen kom hit, noen var innom, noen var her mest om sommeren. Utvalget er gjort ut fra både forfatternes tilknytning til Tjøme, og at de har publisert tekst(er) med Tjøme-tilknytning. Oversikten er gruppert etter en omtrentlig generasjonstilhørighet.

Fra hudøy kom Alf Larsen (1885 – 1967), dikter, essayist, tidsskriftredaktør og forlagsmann. Etter en lengre periode i utlandet vendte han i 1922 tilbake til Tjøme, der han for resten av livet slo seg ned på gården Rød. Mye av hans diktning er, direkte eller indirekte, preget av Tjømes landskap, himmel og hav. Larsen var også aktiv i Tønsbergs Blads spalter som litteraturanmelder og som debattant i store og små spørsmål. Tidsskriftet Janus styrte han fra sitt Rød i årene 1933 – 1941. Lokale tekster er Tjømesangen og essayet For første gang på jorden, der han formulerer sin kjærlighet til Tjøme:
«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!»
Tidlig på 1920-tallet debuterer en annen dikter og forfatter, Gunnar Reiss-Andersen (1896 -1964). Han hører egentlig «til» Larvik, men bodde en tid på Tjøme. Fra Tjøme har han bl.a. skrevet essayet Tomrum i avisen, der han ser tilbake på den gang han besøkte vennen Bernhard Folkestad på Brøtsø. På ski!:
«Det var en gang, nei det er en gang – en vinterdag nede på Tjøme. Rastløs går jeg omkring i det gamle huset mitt (…) Selskapssyken herjer meg. Og hastig får jeg et par ski under føttene. For Bernhard, den hyggens apostel, sitter visst ensom og prediker for fiskene ute på Brøtsø, – uttales Brøsse, – eller som en mild apokalyptiker, omgitt av syner og åpenbaringer sitter han kanskje med en glorie av peisild om skallen og venter på en disippel.»
Den omtalte Bernhard Folkestad (1879 – 1933) var nok bedre kjent som kunstmaler. Ved siden av skrev han det han selv kalte litterære skisser, en del med Tjøme som utgangspunkt, som etterhvert også kom i bokform. Folkestad fikk seg allerede i 1916 sommerhus på Brøtsø, der han var blant de første badegjester. Her oppholdt han seg særlig mye i sine siste år, og her kom altså Gunnar Reiss-Andersen på besøk. Reiss-Andersen beretter fra de små stuene:
«Det vi til daglig kaller luksus er det så menn ikke som setter sitt preg … men allikevel, her er noe av det velbehagelige som ligger i det engelske ordet luxury. Her er i smått og stort et diskret smådryss av overflødighetshornet. Tingene både tiltaler en og taler til en.»
I annen halvdel av 1920-tallet startet Sverre Salvesen Amundsen (1894 – 1975) fra Tjøme sin skrivegjerning. Speiderguttene som drog på hvalfangst, Guttene i Ternevik og Didrik Ternevik på hvalfangst er blant hans «Tjøme-tekster». Amundsen skrev barne- og ungdomsbøker, fortellinger, dikt, ja til og med skolebøker.

Journalist, forlagsredaktør og forfatter Waldemar Brøgger (1911 – 1991) startet sitt litterære virke tidlig på 1930-tallet. Han turnerte mange sjangre; historie, krim, filosofi, sakprosa, lærebøker, leksika. Tjømø sparebank gjennom 100 år : 1857-1957 (1957) og heftet Litt historikk ved åpningen av ny bru over Vrengen (1981) er lokale tekster fra Brøggers hånd. Brøgger var for øvrig gift med Mai Lindegaard (se nedenfor) på 1940-tallet.
Fra Hvasser kom Fred A. Fredhøi som både drev innenfor det maritime og i forlaget som ennå såvidt bærer hans navn. I 1969 ga han ut erindringsboken Kan du huske, der han skildrer miljøet på Hvasser og til sjøs som kom til å prege hans liv og løpebane. Boken kom naturligvis ut nettopp på Fredhøis forlag.
I 1949 kjøpte Mai Lindegaard (1919 – 1968) og mannen dr. Odd Solem gården Eidene på Tjøme og dannet «Mai Lindegaards Stiftelse, dr. Solems klinikk for nervøse barn». Lindegaard, som på slutten av 1930-tallet hadde vært skuespillerinne i Oslo, ble fra 1940 forfatter av noveller og romaner under navnet Synnøve Christensen. Døtrene Lindemann (1955) er en nøkkelroman fra 1700-tallets Tjøme som kan leses svært nær opp til omtalen av gården Eidene i Lorens Bergs bygdebok. I 1966 kom Lille myggeben, Lindegaards lett kamuflerte selvbiografi. Ordene er der lagt i munnen på hennes 8-årige datter Henriette Birgitte, kalt Lille myggeben, og handlingen dreier rundt livet på Eidene.
Så sent som i 1999 debuterte Mary L. Anthonisen (f. 1915!) med romanen Kvinnene fra Færder, naturligvis på Færder forlag! Anthonisen ble født på Færder fyr der faren var fyrassistent, og bodde sine første to år på fyret før familien flyttet videre til nye fyr. Senere har hun bodd i Tønsberg.

Født og oppvokst i Kirkebygen var forfatter, oversetter og forlagsmann Aasmund Brynildsen (1917 – 1974) som debuterte i fredsåret 1945. Etter en periode utenbygds bodde han på 50-tallet igjen en tid på Tjøme, sammen med Karin Bang, før forfatterparet flyttet til Veierland. I 1974, hans siste leveår, kom Brynildsens erindringsbok Hudø – Bilder fra en barndom. Brynildsen hadde nær slekt på Hudø, der han tilbrakte mye av tiden i barndommen. Blant slektningene var onkelen Alf Larsen (se egen omtale av Larsen). I 1993 ble Brynildsen igjen satt i fokus på seminaret Aasmund Brynildsen – en europeer fra Tjøme, i Tønsberg bibliotek. Innleggene på seminaret foreligger i en rapport redigert av Tore Frost (se egen omtale av Frost).
Forfatter og oversetter Karin Bang (f. 1928), som har skrevet siden slutten av 1940-tallet, bodde som nevnt sammen med Brynildsen på Tjøme på 50-tallet, før de slo seg ned på Veierland. Handlingen i hennes roman Fjerne seil : En roman fra seilskutetidens Vestfold (1962) finner sted nettopp på Tjøme og kan leses nær opp mot den lokale historie. Bang er ellers stadig blant aktive gjesteskribenter i Tønsbergs Blad. Dr. philos Kåre Glette ved Høgskolen i Vestfold har tatt doktorgraden på en avhandling om Vestfold og Karin Bangs forfatterskap.
Maleren Mary Haugård (f. 1923) ga i 1993 ut erindringsboken Mitt liv som innfødt, badegjest og kunstner. Haugård er oppvokst på Hvasser, nå fritidsboer samme sted, som antydet i bokens tittel.
Som ung flyttet Maria Anette Wilkens (f. 1919) med familien til Tjøme. Hun var i mange år tilknyttet NRK som litterær «løsarbeider» og kåsør ved siden av arbeidet som lektor ved Horten gymnas. Wilkens bor nå igjen på Tjøme, i Utbygda, der hun har hatt fritidstilhold siden 50-tallet. Lokalt på Tjøme har hun på slutten av 90-tallet ført i pennen de tre heftene med Glimt av Budalgårdens historie.
Tyske Hans Magnus Enzensberger (f. 1929) er en allsidig kulturpersonlighet med virke som dikter, essayist, journalist, oversetter, dramatiker, redaktør og utgiver. På 1960-tallet bodde Enzensberger på Budal på Tjøme med sin norske familie. Noen Tjømeminner finner vi hos ham, som i diktet Minne om sekstiårene:

rolig de nordlige kvelder
i juni, sorgløst slo messinguret
på øyene, lett lød en lys latter
lett lød små skrik, lett
lød en junimusikk gjennom de lyse stuer
om natten, glemsomt sto det gamle huset,
det fredete, hvor det aldri ble mørkt,
rolig, rolig lå båten ved bryggen, rolig
gikk samtalen mellom venner,
rolig svant hen de hvite stemmene,
som om lykken hadde vært der, rolig
sto bøkene, bergene, på hyllen
sto det lyse brennevin

I 2001 ga Johan R. Ringdal, bosatt på Tjøme, ut boken Ei hjemmestrikka strømpe : om et forlis på norskekysten og det som hendte etterpå. Ringdal har vært opptatt av den maritime historien, noe også hans artikkel i dette Tjuma vitner om.
Det maritime har også opptatt Gøthe Gøthesen (f. 1931), som vokste opp på Kråkere, og som senere igjen har slått seg ned på Tjøme, nå i Langviken. Tjøme-tekster fra Gøthesens hånd er boken Folk og fyr på Færder (1996) og Tjøme historielags årsskrift Tjuma 2000 der Gøthesen både var redaktør og skrev om Firmastet Bark «Bellands». Fra en førstereisgutts dagbok. I 2001 ga han ut Tjøme: bilder fra en nær fortid – en erindringsbok fra egen oppvekst i traktene nord på Tjøme.
Lektor i filosofi ved Universitetet i Oslo Tore Frost, bosatt på Hvasser, har arbeidet med filosofiske tekster og oversettelser og publisert bøker siden midten av 1970-tallet. Lokalt har Frost redigert rapporten fra seminaret Aasmund Brynildsen – en europeer fra Tjøme (se også om Brynildsen), der han også skrev artikkelen Aasmund Brynildsen – filosofen.
Forfatter Gerd Mjøen Brantenberg (f. 1941) har siden slutten av 70-tallet skrevet romaner, skuespill, hørespill, noveller og oversettelser. Sin Tjøme-tilknytning har hun som fritidsboer (til dels fastboende) på Tjøme. I artikkelen Øya i midten. En gårds historie, i Tjuma 2000, yter hun i bygdebokforfatter Lorens Bergs ånd viktig lokalhistorisk bidrag. Hun leder oss her gjennom historien til eiendommen på Medø, som har vært i hennes families eie siden slutten av 1920-tallet. Brantenberg var også bidragsyter i Stemmer ved verdens ende, 86 Tjøme-portretter og aktiv gjesteskribent i Tønsbergs Blad.
Journalist og forlagsmann Einar Chr. Erlingsen er opprinnelig fra Hvasser, nå bosatt i Tønsberg. Erlingsen har fra 90-tallet bidratt innenfor Hvassers egen lokale historie, der han sammen med Hvasser og Brøtsø Historieforening står bak heftene «Dill og dall» : Hvassers butikker 1870-2000 (2000), Telegrafstasjonen, tollstasjonen, sentralen, Oppvekst : om hvordan det var å vokse opp på Hvasser før og under krigen (fortalt av Svein Nielsen, 1999) og – likesom et kongerike for seg selv : Hvasser 1891-1941 (1992, red.)

Debutant fra annen halvdel av 80-tallet er forfatter og portrettør Niels Chr Geelmuyden (f. 1960) som de siste par årene har hatt sin bopel på Tjøme. Distriktet var dog ikke ukjent for ham, sine erfaringer som sommergjest har han skildret i artikkelen Å være inngiftet på Sandø, i boken Sandø – vår øy i havgapet.
Hytteeier Arne Berggren (f. 1960) er forfatter fra tidlig 90-tall av. Hans litterære virke omfatter roman, barne- og ungdomsbøker, kåserier og dramatikk. Blant arbeider som relaterer seg til Tjøme finner vi bøkene Webers lov, Stillemannen og Instamatic. Berggren er også representert med bidrag i samlingen Stemmer ved verdens ende, 86 Tjøme-portretter.
Fra sitt hjem på Tjøme driver Gro Dahle (f. 1962) allsidig litterær virksomhet, som lyriker, prosaist, barnebokforfatter og skrivepedagog. Dahle, som debuterte som forfatter i annen halvdel av 1980-tallet, fikk i 1998 Vestfolds litteraturpris. I juryens begrunnelse het det at «Dahles forfatterskap er eit av dei mest originale, særprega og spennande forfatterskapa i vår nyare litteratur.» Lokalt er hun representert med bidrag i Stemmer ved verdens ende, 86 Tjøme-portretter, blant annet med diktet Et sted må alt begynne – som her får markere slutten:

Et sted må alt begynne
Et sted må alt slutte
Et sted står strandnelliken og nikker til vinden
Og rullesteinen fortsetter å rulle gjennom århundredene

Et sted der ute
ved det siste lille skjæret er det verden ender
Og det store, salte havet begynner

Eller er det omvendt?
Er det slik at verden begynner der ute
ved det første lille, krumbøyde skjæret
Et sted slipper havet taket
og en øy river seg løs fra bølgene
med kirke og bjørnebærkratt, kaprifolium og sandkasser.


I tillegg til litteraturen som er nevnt direkte i teksten vises det nedenfor til annen litteratur som er benyttet. I tillegg er det trukket veksler på Tønsberg biblioteks Internett-tjeneste og personalet på Tjøme folkebibliotek:

Eggen, Bernt : «Kvinnene fra Færder» som avdrag på gjeld til vårherre. Tidsskriftet Kult … nr 1/1999
Enzensberger, Hans Magnus : Dikt for den som ikke leser dikt. Til norsk ved Per Kjelling. J.W.Cappelens forlag, 1965
Folkestad, Bernhard : Sol og morild : essays og betraktninger i utvalg. Gyldendal, 1968
Glette, Kåre : Om den litterære forvaltninga i fylket: Bør Vestfold få sin eigen «Nobelpris» i litteratur?. I tidsskriftet Kult … nr. 6/1996
Glette, Kåre : Pris til skrivepedagogen Gro Dahle. I tidsskriftet Kult … nr. 6/1998
Høst, Else Marie : Veierlandsforfatteren. Næravisen Øyene, Nøtterøy, 08.05.02
Høst, Else Marie : Stemmen som skriver historie Lokalavisen Øyene 28.06 00
Høst, Else Marie :Historie er tingen. Og en jaguar. Lokalavisen Øyene 27.09.00
Reiss-Andersen, Gunnar : Tomrum i avisen. I : Det smilende alvor. Essays. Gyldendal norsk forlag. Oslo 1954.
Ytrehus, Ragnar : Han måtte bo her ute … Tjuma, Tjøme historielags årbok, 2000
Ytrehus, Ragnar : Mai Lindegård – eller Synnøve Christensen om man vil … Lokalavisen Øyene 27. desember 2000
Ytrehus, Ragnar : – «Øy-forlaget» Dreyer. Lokalavisen Øyene, 25. oktober 2000
Ytrehus, Ragnar : Bayern – Budal – Berlin. Tidsskriftet Kult … nr 2, 2001

Han måtte bo her ute…

Ragnar Ytrehus:

«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!» Slik formulerte Alf Larsen sin kjærlighet til Tjøme.

Dikteren fortalte ellers svært lite om seg selv og familien. Forfedrene var øyfolk. Faren Adolf Larsen og moren Kristine Iversen giftet seg i 1884. Adolf kom fra Hudø, mens Kristine kom fra Vakersholmen – like nord for Hudø. Her var hennes familie – antagelig som de eneste – bosatt. Vakersholmen lå den gang under gården Rød, der Larsen senere skulle bli «godseier». Sommeren etter giftermålet kom Alf Larsen til verden, 22. juli 1885 – som førstemann av i alt syv barn.

Familien Larsen – inklusive farfar og enn så lenge farmor – bodde på Hudø. Eiendommen het Sølyst, også kalt Vestre Hui, og lå nord-vest på Hudø. Bror von der Lippe – Tønsberg-rederen som kjente Larsen helt fra midten av 30-tallet – sier det slik: «det var en annen tids mennesker, oppdradd til nødtørft og gudsfrykt og sparsommelighet, og med tro på en verdensorden. Fisk var det i sjøen, ved i strendene og i skogen, nok til å holde varmen om vinteren og til å koke maten.»
Alt tyder på et usedvanlig lykkelig og harmonisk samliv, som fikk en brå slutt da skipskaptein Adolf Larsen omkom ved skonnerten Buds forlis i Nordsjøen i oktober 1905, forteller forfatteren Karin Bang. Men, familen var ikke uforberedt på dette: «Ni år gamle Lars, nest yngst i søskenflokken og den av barna som klarest hadde arvet noe av farmorens synske evner hadde våknet en natt i fortvilet gråt – far hadde stått ved sengen hans, blek og dryppende våt».

«For at det ikke skal være tvil, iallfall etter Adolf Larsens død var her fattigdom, ingen romantisering kan bortforklare det faktum», slår von der Lippe fast. «Jeg vet hva fattigdom er», skal Larsen ofte ha sagt senere i livet.

I 1924 solgte moren Kristine Larsen – som en av de siste fastboende på Hudø – til Oslo kommune for kr. 13.000. I dag kalles eiendommen Vesta og er sykestue for Hudøs 11 feriekolonier, de siste gjenværende i landet.

OPPBRUDD

Annenhver morgen måtte den unge Hudø-boer stå opp klokken halv seks. For da skulle han til skolen på den store øya ved siden av. Det var ikke selvsagt at det skulle bli særlig mye skolegang på ham. Det var ikke en typisk karriere for øyfolket.

Da Larsen var omkring 11 år kom han under Sandefjord-rederen Johan Brydes beskyttelse og ble hjulpet til folkehøyskole i Skiringssal i Sandefjord. Her skulle han bl.a. lære å skrive stil, men gikk snart sine lærere en høy gang, skriver Tjøme-magister Maria Anette Wilkens. Noen av Larsens skolestiler fra denne tiden finnes ennå, en av dem er nylig trykket i det 3. heftet med Glimt av Budalsgårdens historie.

Så var Larsen en tid volontør – en slags hjelpegutt – hos Bryde, til han i 1903 dro til Danmark og begynte på Grundtvig-skolen i Lyngby. Herfra gikk turen høsten 1907 til Gymnasium i Charlottenlund utenfor København. Larsen skulle avlegge eksamen artium, men ble syk og måtte avbryte studiene.

Neste stopp ble Frankrike, der han ble i to år: «I disse to år har han lært hele den franske litteratur å kjenne og uttrykket «kjenne» i denne sammenheng betyr å kjenne til bunns og i detalj, – alt som er og var verd å vite. Og slik ble det siden med både den svenske, tyske og danske litteratur, ja hele verdenslitteraturen», skriver von der Lippe.

Larsen var også en tur i England, men det skal ha satt mindre spor. Han behersket forøvrig ikke engelsk, men fransk og tysk og tildels latin og gresk. Et kortere opphold i Tyskland skal også ha inngått i reisevirksomheten.

Så vendte han tilbake til Danmark: «han følte nok at det var her han hørte hjemme og at det var her han kunne utvikle seg videre», forteller von der Lippe. I denne dansketiden utviste Larsen bl.a. et visst anarkistisk engasjement, men det får være en annen historie.

Sin tilkommende hustru Astrid lærte han å kjenne kort etter at han var kommet til Danmark – da han en tid vanket på Vellegård utenfor København, en pensjonatskole for unge dannede piker. Ekteparet som eide skolen hadde en datter Astrid , nesten ti år eldre enn Alf. Hun var visstnok en søt og kunnskapsrik ung dame og i 1921 ble det giftemål.

«I det vennlige smilende Danmark, i en atmosfære av den mesterlige européiske lyrikk, ble Alf Larsen modnet til mann og dikter. Men minnene om barndommen i Norges skjærgård satte dype spor i hans sinn. Nettopp fordi han så altsammen på avstand, ble motsetningene så store for ham. ”Alt som hadde ligget gjemt i sjeledypet fra barndommens karrige år, spiret nå frem i det modne diktersinn», skriver Larsens biograf Henri Werring , venn og beundrer av Larsen gjennom mange år.

HJEMKOMST

I 1918 var Larsen blitt litterær konsulent i norske saker ved det danske Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag. Han spilte derfor få år senere en sentral rolle i det såkalte hjemkjøpet av de norske diktere. Det nye Gyldendal Norsk Forlag overtok den norske avdeling av det danske forlaget, som til da hadde utgitt de fleste norske forfatteres bøker, fremfor alt Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – de 4 store.

Larsen ble tilbudt direktørstillingen for det nyopprettede Gyldendal Norsk Forlag, «men han bodde på Tjøme og ville ikke flytte til Oslo», skriver Werring . Eller han «mente at Harald Grieg passet bedre», som signaturen H. – sannsynligvis gammelredaktøren Trygve JB Hoff i Farmand – skriver.

Det var fru Astrid som hadde penger, og de besluttet å kjøpe gården Rød på Tjøme. Men Larsen måtte også låne. Grunnboken viser at eiendommen ble skjøtet over fra Trygve Therkelsen til Alf Larsen 11. januar 1922 for kr. 60.000. Gården var den kjente Tjømefamilien Røeds tidligere familiesete. «Rød er et ønskested for en dikter» skriver Sandefjords Blad i en reportasje om dikteren fra 1923; «Her findes store stuer med brystpanel og gyldenlærstapet, mange koselige rum med bjelketak og et passende antal smaa, hemmelige kot ….»

Tannlegen og dikteren Per Arneberg fra Tønsberg formulerte det slik: «All svunnen tid og kultur er i dette hus. Tjømes, Norges, Danmarks. Og all litteratur, Norges, Danmarks, verdens». «Her på Rød er det svundne ingen drøm. Det vever seg inn i hverdagen, som vel egentlig ingen hverdag er, fra de gamle bondemøbler, fra barokken, fra den strenge empire, fra Nøstetangens prektig-troverdige glassmesterkunst, det ruger i de gamle skap og kister.»

Og Larsens feiret jul sammen med Gisken og Herman Wildenvey – på Rød. Og med familien: Det var juleselskap på Rød med danske julesanger og dansk julemat – og et åpent hjem ellers i året også – der mang en kjent personlighet kunne påtreffes.»Ofte var venner samlet i den søndre stue med Alf Larsen sittende i sin kurvstol under lampen i hjørnet. Samtaler i vanlig forstand ble det lite av, det var Alf Larsen som talte for det meste nesten uten avbrudd», forteller von der Lippe.

Larsen kom til Rød av én grunn: «- Det var for Berstadhusets skyld, det fineste han visste om i verden og som lå på Røds grunn». Det var derfor jeg kjøpte gården Rød og ikke for noe annet, skriver han selv i essayet ” For første gang på jorden”. På Berstad , i Røds strandkant og i den lille dikterstuen i Båtsvika ørlite lengre sør , drev Larsen sitt åndsarbeid, forteller Werring: «Dette den lokale dikterhøvdings poesiverksted ved Båtsvika, lå tilbaketrukket og delvis skjult fra omverdenen. Her satt han da midt i Guds vakreste natur, og fant inspirasjon til sine verk. Han hadde praktfull utsikt mot sjøen, og til sin stadig like kjære Hudø.»

Larsen var naturelsker og naturestetiker. Han tålte ikke at menneskene forulempet naturen – på noe vis. Advokat Ole Blom fra Tønsberg forteller at Larsen selv feiet svabergene. Og han orket ikke tanken på at hans elskede Rød noensinne skulle skjemmes eller oppstykkes. Han tok derfor tidlig skritt for å få eiendommen fredet , trolig i 1942 , en kamp han førte i mange år.

Werring forteller at «Larsen måtte tåle mange etsende bemerkninger fordi han midt under krigen gikk til myndighetene i Oslo for å få i stand en fredning av eiendommen på Rød (…). Dette ble under krigen sett på som grovt forræderi.»

I 1951 ble skogen, plante- dyre- og fuglelivet på eiendommen fredet. I 1954 ble fredningen utvidet til også å omfatte forbud mot bading, sportsfiske, leirslagning og opphold: «Dog skal det være tillatt for almenheten å foreta spaserturer gjennom det fredede areal», het det.

Gårdsdrift skal Larsen ha hatt lite greie på: Niesen Randi Johnsen forteller at det etterhvert «ble mange forpaktere på Rød gård, de kom og gikk på løpende bånd. Med Alf Larsens spesielle ideer om måten å drive gårdsbruk på, var det umulig å gjøre driften regningssvarende. Aldri skulle det hugges et gammelt tre og langs jordene skulle intet ryddes.»

Bøker hadde han nok mer greie på: Larsens bibliotek var meget omfattende, det skal ha dreiet seg om opp mot 10.000 bind. Innimellom tjente han noen kroner på kjøp og salg av antikviteter – han hadde sans for gamle ting , han hadde endog bevilling som skraphandler.

«Alf Larsen var alltid interessert i unge mennesker , og han var såpass subjektiv at han fikk interesse for folk som viste interesse for ham» – forteller von der Lippe. Leif Wærenskjold – en av janusene – omtaler Larsen som «Oppdrageren som har sendt kull på kull av unge kunstnere ut i en vanskelig verden – med oppmuntrende ord og gode skrive- og leveregler.»

Forlagssjef Øistein Parmann fortalte at han i ettertid ofte hadde tenkt på all den tid Larsen hadde ofret på ham de første årene; «meg … en selvopptatt gymnasiast. I min naivitet viste jeg ham mine ynkelige dikt og romanforsøk. Han tok det alltid alvorlig, gav meg positiv kritikk, rettledet og foreslo forbedringer. Hvorfor tok han seg tid til dette?» – «det var mange for hvem han var den store læremester.»

Fremst blant disse mange stod nevøen, filosofen, forfatteren og forlagskonsulenten Aasmund Brynildsen. Oppvokst på Tjøme, tidvis i det Larsenske hjem på Hudø.

Maria Anette Wilkens beskrev sitt møte med nye skolekamerater på Tjøme: «en gjeng som var blitt helt oppglødd av interesse for diktning, og for de livsverdier den kunne formidle, gjennom kontakt med sambygdingen, hans dikt, og kanskje ikke minst hans litterære essays».

Miljøbyggende var nok også Larsens store og fornemme tidsskrift Janus som første gang utkom i 1933 – der han samlet en rekke fremragende medarbeidere som Aasmund Brynildsen, dansken Johannes Hohlenberg, Ernst Sørensen, Per Arneberg og nevnte Leif Wærenskjold – alle med en viss lokal tilknytning. I tidsskriftet fikk polemikeren Larsen utfolde seg.

Janus ble bokstavelig talt redigert i stuene på Rød, fru Astrid maskinskrev igjen og igjen. Opplaget var lite (800) men takket være trofaste abonnenter kunne det holdes gående. Øistein Parmann beretter at Alf Larsen hadde truet abonnementet på hans bestefar, «som han gjorde det med mange andre av næringslivets topper.» Janus gikk inn i 1941 «da var det ikke lenger mulig å holde det gående på grunn av tyskerne og norske nazi-myndigheter» «- Det var blitt for mørkt til å skrive.»

Larsen var en ivrig avisdebattant , gjerne i Tønsbergs Blads spalter. Blant debattene han gikk inn i med liv og lyst var «Bystesaken» i 1926 omkring valg av byste av bygdebokforfatter Lorens Berg på Kodal kirkegård i Andebu. Larsen engasjerte seg her meget sterkt til fordel for ett av de foreliggende forslag , utarbeidet av Tønsberg-kunstneren Carl E. Paulsen. Det konkurrerende utkast stod en lokal dilettant» fra Andebu for – og for dette fikk han meget hard medfart. Larsen må ha følt den kongelige kunsts interesser truet.

«Tjømø-kjæften» Larsen var også sterkt engasjert i debatten på slutten av 20-tallet omkring bygging av den første broen over Vrengensundet. Som bro-tilhenger lot han sin vrede gå ut over andre i spaltene. Særlig rammet dette kaptein Ringe fra Sundene – som var mot broen av økonomiske årsaker. Broen stod – som kjent – ferdig i 1932. Som formann i innsamlingskomitéen, skal Larsen ha regnet seg som broens far vel så meget som noen annen, fortalte niesen Randi Johnsen.

I en årekke var Larsen involvert i Tjøme-politikken for De borgerlige partiers liste. Han trådte – eller lirket seg – inn i den lokale politikk i 1925: «Den eneste kvinde i Tjømø herredsstyre» [frk. Kruge] «kom inn ved summeringsfeil – Alf Larsen overtar plassen», meldte Tønsbergs Blad. Ved valget i 1928 stod han på 11. plass på listen. Han ble 1. varamann, selv etter at listen fikk inn i alt 17 representanter.

På toppen av konkurrenten Tjømø’s upolitiske liste stod Larsens gamle kjenning fra Bro-saken, kaptein Ringe. Denne listen fikk for øvrig 2 representanter mens Arbeidernes og smaabrukernes liste fikk 1.

Ti år senere – 1. mai 1938 skriver Tønsbergs Blad at «Alf Larsen velter av sig en del byrder» – herredsstyret fritar ham for en del tillitsverv. Men hans engasjement i ethvert større eller mindre forhold skulle vare nærmere 30 år til …

I 1957 skjøter Alf Larsen Rød over til Ole-Jacob Hoff , sønn av tidligere nevnte Farmand-redaktør , for kr. 125.000. I skjøtet var hjemlet en livsvarig og vederlagsfri bruksrett for Alf Larsen til hovedbygningen på Rød. Ti år ble det i kårstuen for Larsen, som døde i 1967.

«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!»

Tjømø sangen

Brus hav om land og strand, sus vind og syng
sangen om Tjømø-land, berg, lav og lyng,
furu og gran og brisk, løvli og lund.
Kjenn hvor han blåser frisk hvitt går hvert sund.

Hør alle fugleskrik, se for et liv!
Ærfugl i hver en vik, stokkand i siv,
terne og teist og tjeld, måker som sne,
sol over nakne fjell, bukter med le.

Fant du så langt du fór make til ø?
Lengter du ikke bror hit for å dø!
Kom bare hjem igjen, blev du forskutt,
vinden din gamle venn venter deg trutt.

Hør hvor den skynder seg nordpå i natt.
Her i Tjømø lei løier den bratt.
Her blir den solgangsbris straks den når frem,
gjør til et paradis Tjømø, vårt hjem!

Alf Larsen

Sanger fra Håkon Kristensen

Håkon Kristensen (1905 – 1992), vestre Grimestadjordet var en visesmed, svært aktiv i Håndverkerforeningen.  Dette har Historielaget fått tatt kopier av  Link slektsdatabasen Klikk her

Vi har fått dette av Håkons niese og vårt medlem, Gerd Bakkeløkken.

Håkon skal ha bidratt svært aktivt i unge år (30-årene) med tekster til lokalrevyer på Tjøme.

En liten vise til Strandveien vår

 

Tone:  ”Jungmann Jansen”

Veien ned til Grimestadstranda, det er rene krisevara.

Den har tilleggskort på homp og domp, men grus er rasjonert.

Hvis det fins no’n grøft, så er a ikke der den skulle væra,

men sånn rundt omkring i veien, ja, for sjung hei å hå.

Snakk om krigen, om tomatbomber, elendighet og plager.

Sånn på den måten har strandveien vært forut for sin tid.

Den har sett ut som et bombeherja strøk i alle dager –

en skandale for den hvite mann, men sjung hei å hå.

Unge fruer her som eier barnevogn og mann og bleier,

drar med tunga utav halsen, utav unga og seg sjøl.

Når dem skal evakuere, må dem rent ut navigere,

spør om tåteflaska registrerer jordskjelv?  Hei å hå.

Dem som bor langs bekken måtte for no’n år siden på potte.

For da brøt det løs et uvær som var kombinert med flom

over veien, rundt i hagan, stod det vann til opp på magan.

Det var bekken, gett, som hadde springi lekk, skip o hoi.

Det var no’n som hadde reparera brua over bekken,

og så lagt ned noen rør som hadde alt for småe høl.

Hva skal stakkars bekken gjøra?  Flom og trangt om plass i røra? –

Det var dumt dem ikke lærnt’n stå i kø, hei å hå.

Bekken subba over veien, over eng og over aker,

Over skredder og skomaker, på sin vei til ocean.

Den tok med seg grus og filler, titta innom skur og kjeller.

Det var gutten sin som kunne helsa på, hei å hå.

Se trafikken over strandveien, med snefall vinterstider,

vasser folk til over hue, eller skrever på no’n ski.

Er det en som tar et skuffetak, så blir det ut med døre,

men de fleste bare går og jodler:  ”Ola lå i hi”.

Også har vi rennersholka, ja, da går de stakkars folka

der og breier seg med blårev, og en arm og to i bind.

I en liten sekk på ryggen har dem krageben og ribben.

Ved en ulykke blir reservedel satt inn, hei å hå.

At kommunen hadde badestrand her, det var rene flaksen,

nå skal ordfører’n den karen ta med seg en rallargjeng.

Dem skal gå opp hele stasen, syn’s jeg hører skytterbasen:

”Varsku her for lunta brenner” – ”Kom igjen! Hei å hå”.

Bare veien blir i orden, så vil strandveien bli stedet.

Kom og snakk om flotte linjer, det blir villastrøk og stil.

Det blir strøket hvor du møter eventyr og vakre kvinner –

det blir sommernattens drøm, for bare sjung hei å hå!

Grimestad, 9. mars 1946       H. K.

”HEIM ÅT HO MOR”

Melodi:  ”Pål sine høner”

Sønner av Norge som er optimister,

Nordli har advart mot index og krav.

Nu kan du spare deg streiker og tvister,

bunnen er nådd med å grave vår grav.

Alle partier, selv topp sosialister

vet at det sages på grener og kvister

som vi selv sitter på, og hvis det brister

kommer vi oppskrubba heim åt ho mor.

Olje og fisk gjør problemene store,

Rundt ”sekstiandre” der tar vi en risk.

Hvor skal vi fiske, og hvor skal vi bore?

Blir det ikke olje, det faller i fisk.

Bedre å fiske med ringnot og juksa.

Tenk om ho Hana får olje i busa.

Det blir en ”blow out” som ingen kan hugsa,

Da kan ikke komme heim åt ho mor.

Moskva går surr i Olympiske leker

og står på hue i Afghanistan.

Amerikanerne raser og preker,

vil ha ut gislene fra Teheran.

Vassbotn inn i partiet seg fisler,

snart sitter Nordli og Reiulf som gisler

Aspengren tar dem mens vårbekken risler,

da kan vi ikke komme heim åt ho mor.

Nu vil Khomeini ha gjort opp med sjahen,

sverger ved skjegg og profeter så sant.

Det blir nok månelyst når han skal ta en,

spjære mitt bramseil og splintre min spant.

Ransmenn og pøbler, Khomeini er dommer,

som gjør opp regnskapet ditt så det stemmer.

Prøv deg hos ham, du skal se at du kommer

som rundjula dullegutt heim åt ho mor.

FATA MORGANA

Mel.:  Eldarevisan

Jeg har konto i Danmark, har penger i Sveits,

får allikevel ”trøbbel” med skatten.

Både Kleppe og Søyland er nu underveis.

Jeg går i spinn, sover dårlig om natten.

Sosialist, du vil høste, du gir og du tar,

Har du tenkt over hva du har sået?

Av misnøyens frø, kamerat, proletar

vokser bare det korteste strået.

Sosialisme et Fata Morgana, en drøm

kan praktisere blant ærlige sjeler.

Vi har bander av ramp, slabbedask av en sønn,

som både raner, gjør hærverk og stjeler.

Fru Valle, minister for lov og justis,

bli sinna, blås luft ut av stakken.

Få penger av U-hjelpen, kjøp et stort ris,

legg rampen til rette på krakken.

Du selvstendig tenkende kvinne og mann,

er det satset på feil teorier?

For vi nærmer oss mer og mer avgrunnens rand,

uten sans for moral og verdier…

FREDSSANG

Tone:  Bland de höga fjellen

Den gang freden brøt løs i vårt fedreland,

Da ble svartebørsen sprengt for ”jodlevand”.

Både ”nakkeskudd” og dunder feira freden hand i hand.

Det var hjemmefront og nasjonale band.

Det var norske flagg og nasjonal kolør.

Hjemmefronten tok inn folk som aldri før.

Da kom individer dit som ellers hadde klussa mest

med vår nasjonale holdnings siste rest.

Store taler, allting skulle bli så flott.

Nesten alle skulle få det like godt.

Den gang var det mange blant oss i vår kjempe-jøssingblokk

som hadde prøvd at hunger er den beste kokk.

Du veit noen hadde levd omtrent som før,

med både hvetemjæl og flesk og ost og smør.

Det var bra at krigen slutta før enn svartebørs til sist

tok vår nasjonale holdnings siste rest.

Gestapister og nazister ble satt inn.

Etter hvert så får de høre dommen sin.

Stakkar, de har vært så snille, ville gjøre alt så vel!

Vi kan væra gla’ dem ikke fikk det tell.

Vi kan være gla’ at alt er over nu.

Det som rulles opp om dem er reint ei gru.

De har prøva alle midler for å knekke aller mest

av vår nasjonale holdnings siste rest.

”Kjempetufser” hadde vi så klart på norsk.

De var ”dommere” enn både sild og torsk.

Ja, det har vi fått bevis for i den aller største grad.

De var med og skrev historiens mørke blad.

Vår historie den har mørke blad fra før.

Nordmenn mangla brød.  Snakk ikke om no’ smør.

Og dem sloss omtrent i skjorta, men dem vant. Kom ikke der.

Nasjonal holdning er’ke bare mat og klær.

Vi fikk nasjonalhjelp, mat og klær og sko.

De som trengte mest fikk nesten ikke no’.

Gamle bestemor mi fekk rektignok en gammal hatt.

Det er søn’ å si den passa akkurat.

Den var slitt og hadde sikkert gått no’n mil.

Kjørt i grøfta eller kollidert med bil.

Også var det høl i hatten. Tulia-tatten.  Reint en klut.

Vår nasjonale holdning, åssen ser du ut?

Denne gang skal ikke sjøfolka bli glemt.

Det har sjælve statsministeren bestemt.

Men du veit det derre stortinget kan glømme likevæl.

For først og fremst så må dem tenke på seg sjæl.

Norske sjømenn får medalje og no’n ord.

For å seile hjem vår fred gikk de om bord.

Kjære nasjonale holdning, tenk jeg syn’s du dabber av

som i et gubberenn for ”kjerringer med stav”.

Sånt som goodwill får vi fra Amerika.

Men det er det nesten ingen som vil ha.

Ja, du veit dem vil nok ha det, men dem kan’ke få det ned,

og det følger ingen bruksanvisning med.

Men, tenk så har vi sprøyteveske for citron

og engelsk kjex for hele neste generasjon.

Ja, også somler dem med gjenreisninga.  Det går sikkert vest

Med vår nasjonale holdnings siste rest.

HÅNDVERKERFEST 1985
”BARE BLÅBÆR”
Mel.: En vise om Gjest”
Med sekshundre tusen som loddrett forsvant
man planla et E-verk. Sånt hender iblant.
Hos Roar i sentrum, der var det en plass
hvor man kunne bygge et E-verk palass.
Der skulle det feies med nyere kost,
lokaler utleies til lensmann og post.
Som vikingers drøm om et liv i Valhall
svant E-verkets plan som en ”bortsomla” ball.
Det ødsles, det spares på offentlig vis,
en pølse i slaktetid, E-verk og Friis.
Men strømprisen stiger hvert eneste år
i takt med en måler som tikker og går.
Du ”gamle Mor Norge” med olje og gass
i Nordsjøen du tjener penger som grass.
Milliardene ruller, må regne med svinn.
Og Kåre regjerer, mens Gro går i spinn.
En dag fikk vi tak i en Sovjet-spion.
Så kom en rakett uten ammunisjon.
Og kommer det fler, går de ”pine og dø”
nok ikke på hue i Enaresjø.
Til høsten skal styresmakt velges, ”La gå”:
Partiene lover oss hva vi skal få
av godt eller ondt under himmelens hvelv.
Som skattyter må du betale det selv.

HÅNDVERKFESTEN 9. MARS 1984

HÅND I HANSKE

Mel.:  Urmakeren i Tvedestrand

Hvem kan vel få det til å balansere

I dyre tider og med ledighet?

På ”Socialen” havner flere og flere,

det er ett faktum vi må regne med.

Vi kunne tenkt på det i tider lyse,

og så tatt skjeen i en annen hånd.

Finansministern og vår egen Syse

kan bare riste opp når de ser bånn.

Når vi får mer i lønn, den gamle leksen,

indeksen stiger er en avgjort sak.

Men LO klamrer seg til prisindeksen,

som vel er verdens største selvbedrag.

Når de forhandler, er det krav i tonen.

Forhandlingen er brutt, det blir konflikt.

De svever videre på inflasjonen

med barske fjes, nå har de gjort sin plikt

Vår håndverksnæring går mot ulvetider,

og byggebransjen nærmer seg et stup.

Med ferdighus og allslags individer

glir lov og ansvar bort, det blir et kupp.

Et leiefirma.  Lærlinger i faget

fr ingen sjangs i denne jungeldans.

I dragsuget fra dette vilde jaget

går Staten glipp av avgifter med glans.

Ja, kontraktører slår inn sine stifter.

De jobber der det passer seg, så klart.

Er ikke snakk om skatter og avgifter,

nei, det er netto, for de jobber ”svart”.

I byggebransjen har vi mange plikter,

vi har et ansvar her, i øst og vest.

Men kontraktører gjør at grunnen svikter,.

det blir et dødsritt på en utskremt hest.

Vår nye rådmann mener hånd i hanske,,

det må vi ha fra aller første stund.

”Reservekapital” for sent å sanke

når alt går nedenom og er på bnnn’.

Vi har å legge litt på alle takster,

det blir å se på som bagatell.

Med jul og juledram og julebaksten

det blir nok jul igjen allikevel.

Vår nye ordfører, som heter Ola,

har sine planer, han er Høyre-mann,

er ung og spretten og står opp med sola,

så nå skal Utbygda få Farris-vann.

Vår lånegjeld er minimal per hode,

selv om vi går konkurs iblant privat.

Vi lever lykkelig en periode

til skjebnen tråkker ut i vår salat.

NASJONAL  HOLDNING

Jeg tror jeg heller ville sitta i arrest

enn å gå og be om nasjonal attest.

Tenk å være sånn en usling at du måtte ha bevis

for at du ikke hadde vært no’n større gris.

Men alt blir ikke sånn som alle hadde tenkt.

Svik og svindel skulle straffes mer strengt.

Snakk om tvilsomme subjekter som får nasjonal attest.

Farvel du nasjonale holdnings siste rest!

Takk!  Hver en kvinne som var nasjonal i sinn.

Hver hjemmefront med flere som satte allting inn.

Hver ærlig’ sjømann og soldat.  Nå skal vi ikke nevne fleir

enn dem som falt for oss og satt i fangeleir.

Vår nasjonale holdning, svindel med vår fred,

for det som fins igjen kan ikke regnes med.

Den flagra bort fra politikken og all humbugen den fant.

Farvel du nasjonale holdning som forsvant!

Tjøme Håndverkerforening

HÅNDVERKERFEST

Lærerstreik jan. 1988   Mel.:  ”Kom min snille”

Før i tiden, lenge siden for en ungeflokk

Skolemester var du.  Skjegg og briller bar du.

Snusfornuftig, spanskrørdyktig, teori var nok.

Skoleveien over heien, gikk vel tungt og trått.

Nå er alt forandret.  Mesteren er vandret.

Til examen fikk de jamen minus-pluss-bestått.

Skolelærer, du som bærer i din hule hånd

slekter som skal lære fedres arv å bære.

Hvis du svikter dine plikter, vil du snart se bånn.

La deg trøste.  Så og høste, det er livets lodd.

Lønn som du fortjener, over stokk og stener.

Staten mener, mer du tjener, mer vil du bli flådd.

Trøtte, bleike vil vi streike ”to the bitter end”.

Muggås og hu Kolle Grøndahl de kan holde

på å dille.  Det går ille og blir verst for dem.

Pengemangel, streik og krangel.  Hvor blir penga av?

Stat, du kan jo somle, som ei gammal homle.

Hør, elever, mens vi lever:  Støtt oss i vårt krav.

Nå må dere revidere.  Hjelper ingen bønn.

Styresmakt, partier.  Det blir magre tider.

Spend inn reima.  Sug på labben som en hulebjønn.

Læreryrket må vi styrke.  Det er kunnskaps brønn.

Klart vi trenger skolen – som vi trenger solen.

Den som strever med elever er vel verd sin lønn.

HÅNDVERKERFEST – 83

RUNDKAST

Mel.:  ”Bekken går i engen”

Teknisk råd vil takke, åpner anbud som de får.

Fredtun barnehage går til Andersen & Bakke.

Skjebnen er vel vrien.  Jacobsen har sagt ifra:

På gamlehjem i Canada der stopper sykkelstien.

Haugsrud lemper ballast.  Slagside fra høyrevri.

Over i et nytt parti.  Et C-moment med rundkast.

Fremskritt!  ”Troll i eske”.  Kjøpekraft og index.  Takk!

Regnestykket går mot ”krakk”, mot striskjorte og lefse.

Det var streik ved Polet, ”Aqua vitae”, livets vann.

Kom og snakk om bakvendt-land.  På Pol kan ingen stole.

Skjønner ikke filla.  LO, som har streikerett,

skulle vel ha streikevett og ikke streikedilla.

Folk mot Verdens ende kjenner det på vannet sitt.

Jahregutt, grav Farris hit, her er det ”tampen brenner”.

Politikk, la bruse.  Styret vårt får hvirvelstorm.

Fiksérbildet skal ta form:  Det nye Herredshuset.

Rådmann’ vår tar kvelden, får en ny å jatte med.

Tar et år og trapper ned og krabber under felden.

Rådmann, lær å spinne; det kan verden trenge nå.

Hvorfor ikke satse på en såkalt ”naken kvinde”.

”HÅNDVERKSFESTEN” 5. MARS 1977
STYRE OG STELL
Mel.: ”Jungmann Janson”
En gammel viking eller berserk ville syn’s at vi er veike
bruker tiden til å streike, ja, selv loser dilter med.
Da skull’ Ulabrand ha sett dem. Ja, du vet han ville tatt dem
Med sin båt en natt i snestorm, – utmed Rakkebå, – ”Hardt le!”
Snart så streiker kanskje presten, ja, og skriver’n med, forresten.
Da må hele rukla godta et papirløst ektepar.
Vikingblodet tar opp kampen imot dumheten – og rampen,
blir dømt fredløs, ”varg i veum”, slik som loven engang var.
Vi fikk Moelven i vrangstrupen og ”Harlem” her på Tjøme.
Nu må styret vårt innrømme, den gang var de borte vekk!
Som et feilslag under beltet ligger hele Solvangfeltet
som et evig minnesmerke til advarsel og skrekk.
Blir det mulkt for fyllekjøring? – Tusen kroner per promille!
Staten kunne, hvis den ville, selge billig alkohol.
Og hvis de som går på fylla ble mulktert etter promilla –
Ble det mer penger av det enn ved salg på monopol!

TJØME HÅNDVERKERFORENING

 

NOEN STROFER FRA TIDLIGERE SANGER

Mel.:   ”Jungmann Jansson”

Formannskap og herredsstyre, hvilket varp har dere gjort?

Vi forstår at Solvangfeltet er til Moelven satt bort?

Både Fosshaugen og Ringe, hele gruppa strør på sand.

Tror de Moelven spanderer gratis kloakk, vei og vann?

Folk fra Moelven fabrikker strømmer hit med hår og skjegg.

Bygger huser og butikker og kloakkrenseanlegg.

Tjømes folketall skal økes.  Barnetrygden vil bli sprengt,

med en nyfødt samfunnsborger, sånn hvert tredje døgn er tenkt.

………..

Vi fikk Moelven i vrangstrupen og ”Harlem” her på Tjøme.

Nu må styret vårt innrømme, den gang var de borte vekk!

Som et feilslag under beltet ligger hele Solvangfeltet,

Som et evig minnesmerke til advarsel og skrekk.

Blir det mulkt for fyllekjøring? – Tusen kroner per promille!

Staten kunne, hvis den ville, selge billig alkohol.

Og hvis dem som går på fylla, ble mulktert etter promilla,

ble det mere penger av det enn ved salg på monopol.

…………

Mel.:  ”Pål sine høner”

Olje og fisk gjør problemene store, rundt ”sekstiandre” der tar vi en risk.

Hvor skal vi fiske, og hvor skal vi bore?  Blir det ikke olje, det faller i fisk.

Bedre å fiske med ringnot og juksa, tenk om ho Hanna får olje i buksa.

Det blir en ”blow out”  som ingen kan hugsa, da kan vi ikke komme heim åt ho mor.

Nu vil Khomeini ha gjort opp med sjahen, sverger ved skjegg og profeter så sant.

Det blir nok månelyst når han skal ta en, spjære mitt bramseil og splintre min spant.

Ransmenn og pøbler, Khomeini er dommer, som gjør opp regnskapet ditt så det stemmer.

Prøv deg hos ham, du skal se at du kommer som rundjula dullegutt heim åt ho mor.

…………

Mel.:  Da Lykkeliten kom til verden”

Behendig skifter Gro regjering, som bleier på et nyfødt barn.

Carl vippemann gikk opp i liming og spreller nå i kvinnens garn.

Hun gikk der verpesyk og kaklet, fikk laget krise og slapp til.

Hun inviterte til spetakkel for dem som samarbeide vil.

 

NORSKTOPPEN PÅ TJØME

Mel.:  ”Vi var arbeidskamerater”

Blir vi arbeidskamerater, Tjømes folkevalgte gjeng?

Også Håndverkerforeningen, som trenger mer terreng?

Får vi tildelt byggeløyver, eller blir det byggestopp?

Og skal vi i håndverksgarden bli en bortreist pendlertropp?

Formannskap og herredsstyre, hvilket varp har dere gjort?

Vi forstår at Solvangfeltet er til Moelven satt bort.

Både Fosshaugen og Ringe, hele gruppa strør på sand.

Tror de Moelven spanderer gratis kloakk, vei og vann?

Folk fra Moelven fabrikker strømmer hit med hår og skjegg.

Bygger huser og butikker og kloakkrenseanlegg.

Tjømes folketall skal økes.  Barnetrygden vil bli sprengt

med en nyfødt samfunnsborger, sånn hvert tredje døgn er tenkt.

Vi får hasj- og snifferbander, det blir ran og sjekkbedrag.

Folk må herde seg og verge seg mot vold og svimeslag.

Og til slutt så får vi utgift med å bygge gamlehjem

for Røde Front og Svart September og en trøtt geriljagjeng.

Hvis du tror du får no’ gratis, er du langt på vei to hell.

Verden vil bedrages, tjømling, du går rett i fella selv.

Det er det som pollitikker’ne så sjelden tenker på.

Fælt å være pollitikker, ut og inn av fella gå.

PRØV Å HÆL’
Mel.: Anne Knutsdotter
Jeg heter Oddvar Nordli og styrer Norges land
med sosialistisk hånd.
Per Kleppe styrer penga, det er det få som kan,
så vi er helt på bånn.
Mens industri og shipping er som tipping,
Bjartmar Gjerde, prøv å hæl’.
Engang var det moro, vi sopte penger her,
humoret var på topp.
Og Gerhardsen han sparte et lite pengekjerr,
som Bratteli åt opp.
Men Willoch sier kyndig: styrt lettsindig.
Gamle Norge, prøv å hæl’.
Nu satser vi på olje fra Nordsjøen for ei stønn,
men stillingen er skral.
Vi hadde nettopp ”Blow out” ifra en oljebrønn
og mangler kapital.
Prognosene har feila. Rev inn seila.
Stram inn livreim. Prøv å hæl’.
Miljøet vårt, det strander i søppel alle slags.
Gro Harlem, kom å se.
Mens ran fra ramp og bander blir mer dagligdags.
Fru Valle, hva med det?
Men Korvald sier avgjort: Vi vil ha bort
sex og abort. Prøv å hæl’.
Blant landets nye fader er nevnt Tor Aspengren,
med stram og barsk reflex.
En gammel LO-traver på stive bukkeben
omkapp med vår index.
Og med et hår i suppa, lavtlønnsgruppa,
Den blir svær. Men prøv å hæl’.

TACCA FØ MATI

(Mel.:  Santa Lucia)

Boro med plucca,

å  me ha drucca,

rett no me trøtna,

stivna i føtna.

Alla me ska no

på talliano

syngja ein tone,

men unizone.

Tacca fø matii

il cameradi.

Stappa i mago

kan ikkje klago.

Milja di teppo

vilja me steppo,

Røyk di tobacco,

godt sca da smaco.

Til alle donna

som her er koma,

pudra og pynta

hurra me grynta

vino vinissimo

forte fortissimo

more dykk alle

med fine kalle.

So cara mio

sluta me boro,

so sca me sio

ha oss litt moro.

Ta da legato,

drekk moderato,

gacc heim på føto

un poco trøto.

1936 – 1986

Tjøme Håndverkerforening

50 år

Mel.:  ”Tornerose sov i 100 år”

Vårt håndverk som man vil forstå.

Det er historie, før og nå.

En håndverker foreningspakt, vår første akt.

Vårt håndverk er blitt vernet om

ja, som det var en helligdom.

Bli mester i ditt fag.  Kort sagt, kunnskap er makt.

Foreningen vår fikk sin start

i nittentrettiseks, tok fart.

Dens kartotek er vel bevart.  Det lever enn.

I depresjon og magre år

de ville bedre håndverks-kår.

Vi hedrer dem med festen vår, de håndverksmenn.

Foreningen ble snart på topp

da freden kom.  Ja!  Den ble pop.

Nå skulle alt bli bygget opp, som falt i

en ulvetid fra nord til sør.

Nå bar det løs med krigsoppgjør,

med brakkelem, entreprenør og ferdighus.

En håndverkslov, det var vårt mål.

Men herredsstyret, glatt som ål.

Med skylapper ei skog de ser for bare trær.

En håndverkslov?  Nei!  Hør nå her,

Den blir vel bare til besvær?

En håndverkslov med ansvarsrett.  Det trengs ei her.

Vi dabbet av og kom i spinn.

Vi drev omkring for vær og vind.

Foreningen ble pakket inn i bankens hvelv.

Men så kom der en hvirvelvind

av unge krefter, unge sinn.

Du våknet opp av søvnen din, og ble deg selv.

En håndverkslov, den kom i stand.

Med stampesjø, i brott og brann,

som  herredsstyret svelger ned sitt ansvar.

Vi takker dem som med sitt strev

fikk innført lov om mesterbrev.

Tenk femti år, mens sol går opp og sol går ned.

Tjøme Håndverkerforening

Regjeringsskifte mai 1986

Vi i regjeringskrise lever

Mel.:  Da Lykkeliten kom til verden

Vi i regjeringskrise lever.                                          En sosialistisk drøm er kverken

Da Kåre gikk tok Gro en sjangs.                              på all den borgerlige sekt.

Som statsminister nå hun svever                               Men nå omtrent i bare serken

i politikkens heksedans.                                            så kan vi trenge din kollekt.

Carl Hagen som har fremskrittsplaner,                     Til tings gikk bønder før mot senter

han gikk med Gro mot bensinskatt.                          med kofte grå, den dro i vei,

Som satelitter uten baner,                                          da bondegutter, bondejenter

som det går rundt for dag og natt.                             var Norges ryggrad ”Huskom, hei”.

Behendig skifter Gro regjering                                  Mens Gro tar oppvasken fra brettet

som bleier på et nyfødt barn.                                    har Einar Førde satt i gang

Carl vippemann gikk opp i liming                            et opptak i fra kabinettet

og spreller nå i kvinnens garn.                                  med Internasjonalens sang.

Hun gikk der verpesyk og kaklet,                             Av oppvasken det lukter bensin,

fikk laget krise, og slapp til.                                      men Førde ser som i ekstas’

Hun inviterer til spetakkel                                         at han med Gorbatsjov som venn’ sin,

for dem som samarbeide vil.                                     de hilser fra Den røde plass.

Gro er ekspert i sosialismen.                                      Gå ut av NATO, jodler Hanna,

Hun leser ganske enkelt fram                                    for Gorbatsjov er grei og snill,

en gammel oppskrift fra marxismen                          og han vil ikke bli forbanna

og så et tåkelagt program.                                         når han kan få det som han vil.

Det røde banner dystert vaier,                                   Vi har vår frihet, alt å vinne,

og kapitalen skal til pers,                                           vårt gamle Norge tar og gir.

så spekulanter, pengehaier                                         Så hvem vil fryse og forsvinne

de synger nå på siste vers.                                         i fangeleirer i Sibir?

Vårt oljeeventyr det svikter                                       Med kampsang, hornmusikk og tuba,

med streik og tap på alle felt.                                    Med drømmen om et paradis,

Se borgerlige døgenikter,                                          om dagen da Sovjet og Cuba

hvordan har dere styrt og stelt?                                 vil komme, og vi skal befris.

Hurra meg rundt går statsfinansen                            De fagre drømmer, se de brister

og luksus velferd overstyr.                                        med diktatur, byråkrati.

Vi går med LO-dominansen                                      Selv vaskeekte kommunister

og statsdrift i en hengemyr.                                       de flyter bort, vil være fri.

TJØME HÅNDVERKSFORENINGS

COME BACK

Mel.:  ”Tornerose sov i 100 år”

Du dabbet av, du kom i spinn

og drev omkring for veir og vind.

Til slutt så ble du pakket inn i bankens hvelv.

Men så kom der en virvelvind

av unge krefter, unge sinn.

Du våknet opp av søvnen din og ble deg selv.

Du fikk se dagens lys på ny,

med aftenstund og morgengry.

Et år er rundet med Sankt Hans og Nyttårsglans.

Nå ønsker vi deg Godt nytt år,

og at det styret som du får

til våren gir oss i balans’, en fest med dans.

Vi skulle vel hatt kvinner med

I vår forening, la meg se –

en frisérdame eller tre, til skjegg og hår.

Men kvinnen har fått kvinneår.

Hvem vet om ikke kvinner får

et skuddår som kan varmes opp til Jubelår?

TJØMES NYE KIRKEGÅRD

Mel.:  ”Bamsefar”

De folkevalgte har problemer, snakk om å bli sliten.

Om noen år vil kirkegården vår bli altfor liten.

Også pengekassa, som, i lengre tid har vært så tom,

som ei kasse være skal, når stillingen er skral’.

På Gjervågskauen, blir det sagt, der kan det stundom spøke,

Og der vil styret vårt ha lagt en kirkegård i strøke’.

Gjervåg – fjernt mot nord og vest – ingen klokker, ingen prest.

For en folkevalgt stabeis kan det bli siste reis.

De folkevalgte drar i vei til Gjervåg – tar med spader.

Et hyttefelt er ikke bare til for dem som bader.

Det blir gravd og rota sånn at nå ser de mann’ med ljå’n

i kommunale korridor’ og bak sitt skrivebord.

Da bryter sterke krefter løs som tusen ville hester.

Fra Gjervågs hytteeiere det hagler med protester.

Her har vi et hyttestrøk, fuglesang og trost og gjøk.

Et hvilested, med gravens fred har ingen regnet med.

Er spøkeriets tid forbi?  De fleste regner med det.

I denne saken vil jeg si:  Det spøker allerede.

Folkevalgte, finn et sted hvor det kan bli gravens fred.

Ikke vær som et skjelett, men bruk dit folkevett.

Valg.

M.:  Å huttetuttetu.  Å huttetuttei.

 

Når noen velger Kåre, og andre velger Gro

blir gallupen på håret, som skyggen av de to.

Mens Reagan i Junaiten går inn for menneskerett,

John Bull går i Great Britten og velger Margareth.

Et vårtegn L. O. er, med index og med krav.

i glattkjøring med stive hjul, på randen av sin grav.

 

Når flere velger Jahre, tar Haugsrud det med ro.

han kan vel også klare å være nummer to.

At gode råd blir dyre er alt vi skjønne kan,

når hvert kommunestyre skal ansette rådmann.

Av gode råd fins flere, men ett slår aldri feil:

Det er å se an veiret og ta tidsnok rev i seil.

 

Mens Moskva hever røsten og brisker seg som bedst,

glir Polen bort fra Østen.  They will belong to West.

Ja vold og makt må dempes, bruk heller folkevett.

Bestandig må det kjempes for frihet og for rett.

Du har vel opplevd at bli juksa og bedratt.

er ikke bare engler her iblant oss akkurat.

 

Khomeini med Muhammed er strenge kan du tro.

Dem går det ikke bra med som gjør opprør mot de to.

Når der er slalom føre står jenter med litt futt

på ski og kaster sløret, men nu blir det forbudt.

Ja, Allah er en gud så full av grubleri.

Koranen er en lovbok som Khomeini snubler i.

 

Vårt styre her på stedet må rømme sent en kveld

hvis de går med i skredet og kjøper et hotell.

I balja sør for Færder med nødbluss sent en natt

de hadde brudd på ”Tvara” og skadet ror og ratt.

Nu drev de inn mot grunn, slo nesten høl i bunn.

Ja, redningsskøyta kom og fikk dem inn til Sandøsund.

Grimestad landhandler

Vei, vann og kloakk på Grimestad 1942-2016

Grimestad landhandler
Grimestad landhandler

En gang het Velveien som går fra hovedveien her det før var butikk og ned til stranda, Strannveien. Slik ble navnet skrevet både på skiltet ved fjellet til Ole Einang i Velveien og i Håkons vise. Så langt vi vet, var det trøbbel med veien, som førte til at foreningen Grimestad Vel ble stiftet. Både for de som opplevde denne tiden på Grimestad og oss andre, bringes Håkons vise fram i lyset igjen, Takk til Gerd Bakkeløkken, Håkons niese, som har tatt vare på hans produksjon og gitt oss muligheten til å gjengi visa hans.

En liten vise om Strannveien vår
Tone: Jungmann Jansson

Veien ned til Grimestadstranna, det er rene krisevara.
Den har tilleggskort på hump og dumt, men grus er
rasjonert.
Hvis det er no’n grøft så er a ikke der den skulle vera;
Men sån rundt omkring i veien ja, for sjung hei og hå.

Snakk om krigen og tomatbomber, elendighet og plager.
Sån på den måten har strannveien vært forut for sin tid.
Den har sett ut som et bombeherja strøk i alle dager,–
en skandale for den hvite mann, men sjung hei og hå.

Unge fruer her som eier, barnevogn og mann og bleier,
drar med tunga utav halsen, utav unga og seg sjøl.
Når dem skal evakuere, må dem rent ut navigere,
spør om tåteflaska registrerer jordskjelv? Hei å hå. 

Den som bor langs bekken måtte, for no’n år siden på potte.
For da brøt det løs et uvær som var kombinert med flom
over veien, rundt i hagan, stod det vann til opp på magan,
det var bekken get som hadde springi lekk, skip o hoi.

Det var no’n som hadde reparera brua over bekken,
og så lagt ned noen rør som hadde alt for småe høl.
Hva skal stakkars bekken gjøra? Flom og trangt om plass
i røra,
Det var dumt dem ikke lernt’n stå i kø, hei og hå. Grimestad,

9. mars 1946, H.K.

Snekker og visesmed

Den gamle Strannveiens akillessene var brua over bekken der Velveien i dag møter og går over i den nye veien, Grimestadstranda, på vei nedover. Bekken lå åpen mesteparten av sitt løp den gang, og vi kunne som barn følge med nivået på vannføringen ved å lytte til bruset som hørtes på lang avstand. Kikket vi ned i bekken, kunne vi finne ut hva den førte med seg fra sivilisasjonen lenger oppe. Lysten til å havne nedi var liten. Det hindret oss i å ta for store sjanser. Innholdet virket preventivt kan man si.

For noen år siden kunne sivilisasjonens etterlatenskaper studeres med sikkerhet et sted, på Holtekjær på stranda mellom Grimestad og Kustranda. Resten er stort sett lagt i kommunale rør. Noen på Grimestad hevder de kan kjenne lukten de også, men slipper å se noe for det meste. Iflg. presseoppslag var problemet blitt større etter at et kongelig feriested på Mågerø ble koblet til kloakkanlegget. Både det som fløt opp, og det som luktet vondt, får vel dermed litt høyere status. De fleste vil likevel hevde at dritt er dritt, uansett.

Kanskje løsningen på problemet ligger i å gjøre noe Grimestadfolket gjorde for mange år siden engasjere seg kollektivt, og så skrive en vise om” Kloakken vår”, denne gang, slik vi skal se Håkon gjorde da han skrev om” Strannveien vår”. Slikt skaper kamphumør. Enn så lenge har vi heldigvis en ordfører på øyene våre som kan tilskrives, og det er utrolig hvor mye kompetent ingeniørkunst og effektivitet som er samlet i kommunen i dag, sammenlignet med for 70-75 år siden. Problemet ligger vel heller i det pekuniære. Det koster penger å få vannet til å renne oppover.

I et opprop datert 9. april 1943 til hytte og strandeiere på Grimestad, Tjøme, ba Kristian Nilsen på Bækkevold, Gbnr. 17/7, i egenskap av Arbeidsutvalgets formann om bidrag til å få veien i orden og skriver:

”Som det muligens vil være Dem bekjendt, er veien fra hovedvei til sjøen nu i en meget dårlig forfatning, serlig slemt blev det etter flommen i fjor høst (Bededagshelgen) da broen og de underliggende rør blev sprengt, og veidekket nedenfor helt skyllet bort, slik at den nu er ufarbar.”

Her vil vel noen og enhver kjenne seg igjen fra senere år! Det kan nok hevdes at røra fremdeles har for «småe høl». I dag blir sånt ordnet på noen dager, men den gang skulle det ta mange år og atskillige skriv til ordfører Carl Aarø. Litt nødhjelp ble resultatet. Veien ble « komplet på», som de gamle sa. Det betyr midlertidig reparert. Kristian Nilsen (1903 – 1990) hadde siden tidlig i 1930­ årene ivret for å holde veien farbar for flere enn gående. Elektrikeren var også en « Petter Smart» med biler og eide tidlig bil. Bil hadde også gartner Larsen. Varer kom ofte sjøveien til Grimestad før Vrengen Bro sto ferdig i 1932. Det var bruk for en vei i god stand.

Reaksjonene på oppropet var forskjellige, alt etter hvilken nytte de så i veien. En hytteeier, Arthur Mathisen, var svært positiv og tilbød umiddelbart å bidra økonomisk. En annen, hytteeier (som alle visste hadde penger så det rakk) stilte mange betingelser og spørsmål tilbake. Anders Markussen, Gbnr, 17/7, mente at store investeringer i veien var bortkastet. Han trengte bare å komme fram med trillebåra si. Flere tok på seg arbeidsklær og tok et tak sammen med Kristian.

Etter noen år overtok vår visesmed, Håkon Kristensen (1906 – 1992) problemet, som formann i arbeidsutvalget. Igjen ble det gjort henvendelser, både til kommunen og brukerne av veien. Den 9. mars 1946 skriver han sin kommentar om saken på sin sedvanlige måte med” En liten vise om Strannveien vår”. Boktrykker Halvdan Th. Nielsen må ha vært medvirkende til trykkingen av visa, den som la frem det endelige regnskapet i 1957 for alle årene fra 1947 og litt over kr. 20.000.­ var betalt ut. Det kommunale bidrag ble tilslutt på kr. 3400.­plus kr.500.­ i bidrag til grus! Donasjoner fra enkeltpersoner og kontingent beløp seg til ca. kr. 1500.­. Det langt større beløp som gjensto kom som
inntekter fra i alt 53 danseaftener og utallige basarer og utlodninger. Snakk om dugnadsånd! Det var nok på en av festene på Grimestad Pensjonat at Håkon presenterte sin vise.

Foreningens møtebok ble ført første gang den 11. april 1950. Her skriver boktrykker Nielsen i egenskap av sekretær med særlig kompetanse i riksmålet:

Til dette møte var innkalt Vellets styre samt Kvinneforeningens styre. Fra Vellets styre møtte: Håkon Kristensen, Kåre Johansen, Martha Nielsen, Mathilde Olausen og H. Th. Nielsen.­

Fra Kvinneforeningen møtte: Ellynor Johansen og Kristine Hansen. Følgende dagsorden var satt opp:
1) Strandveien. – Økonomien.
2) Hvad kan gjøres for å skjerpe interessen blant medlemmene. 
3)Fester – Arrangementskommité.
4)Utkast til lover for Vellet.
5) Eventuelt.»

De tre første punktene kom til å være faste punkter i flere år fremover. Den av deltagerne som i dag kan fortelle om Vellet fra denne tid, er Ellynor, som husker en tid med mye moro og fest på Grimestad Pensjonat. De øvrige har «vandret» som tjømlinger kan komme til å si. Undertegnede er unnskyldt, da jeg på dette tidspunkt akkurat var fylt ett år.

År 2016

Det heter seg at historie er det som også skjedde i går. Historien ruller videre. I senere år har bekken igjen flommet over flere ganger, kommunen hadde nok også lagt for «småe rør.» I løpet av april 2016 har firmaet Mortensen drevet flom sikring i veikrysset Velveien, Ramsåsveien og Grimestadstranda for kommunen. En vidunderlig bivirkning av reparasjonen er at vanntrykket er normalt igjen, for under veien lakk det visst fælt. I overskuelig framtid kan vi nå regne med tørr vei og vann og kloakk som fungerer, bare tiden vil vise.

Kilder:
Møtebok og saksdokumenter for Grimestad Vel for 1942-1957.
Samtaler med Ellynor Johansen, Nancy Klausen, Åse Bekkevold Hagen og Gustav Hagen 2003-04.

Publisert i Tjúma nr. 3, 2004, Revidert mai 2016 I L.Z.
Rev. utg. april 2016

Tjømøsangen

Brus hav om land og strand,
sus vind og syng Sangen om Tjømø-land,
berg, lav og lyng, furu og gran og brisk, løvli og lund.
Kjenn hvor han blåser frisk, hvitt går hvert sund.

Hør alle fugleskrik, se for et liv!
Ærfugl i hver en vik, stokkand i siv,
terne og teist og tjeld, måker som sne,
sol over nakne fjell, bukter med le.

Fant du så langt du for make til ø?
Lengter du ikke, bror, hit for å dø?
Kom bare hjem igjen, blev du forskutt,
vinden, din gamle venn, venter deg trutt.

Hør hvor den skynder seg nordpå i natt.
Her i Tjømø lei løier den bratt.
Her blir den solgangsbris straks den når frem,
gjør til et paradis Tjømø, vårt hjem

Melodien ble skrevet av Åge Myklegård. Teksten ble skrevet av Alf Larsen.

Myklegård var domorganist i Tønsberg. Larsen var dikter og selv tjømling.