Om gamle stedsnavn på Tjøme

Om gamle stedsnavn på Tjøme av Gøthe Gøthesen

Reidar Thorsen har i Bulletin nr 2/01 en interessant artikkel om dette emnet som jeg har lyst til å kommentere: Han nevner at undertegnede i et tidligere innlegg etterlyste opprinnelsen til navnet Herkelås. «Herkel skal være en avledning av gammel tysk og bety heks», sier Thorsen. Dette hadde jeg hørt før, men klarte ikke å få det bekreftet via ordbøker eller andre tilgjengelige kilder. Jeg hadde faktisk lagt en god del arbeide i å forsøke å finne det ut. Blant annet skrev jeg til Universitetet i Oslo, Seksjon for Namnegransking. I brevet nevnte jeg at forstavelsen Herkel kanskje kom fra gammeltysk. Jeg fikk et svar som ikke bekreftet det Instituttet antyder at navnet kanskje opprinnelig hadde vært Herkerås. Herker er flertall av hork. Dette ordet betegner en vidjering som er brukt på gjerde eller grind eller til bremse på ski eller sledemei. Kanskje vokste det slike emner på åsen? Sier Margit Harsson som undertegnet brevet.

Jeg var ikke mer overbevist enn at jeg gikk videre med spørsmålet. Germanistisk Institutt, professor Harald Bjorvann ble kontaktet. Han konsulterte sine skriftlærde kolleger og alle instituttets ordbøker, men meddelte kort og godt at han ikke så noen forbindelse mellom Herkelås og gammeltyske hekser. Eller nye for den saks skyld. Jeg ville derfor sette pris på om Thorsen kunne fortelle oss hvor denne opplysningen kommer fra og hvilket tysk ord som er opprinnelsen til navnet Herkelås eller rettere sagt herkel.

Så har vi et annet stedsnavn: Mågerø. Her har Thorsen den oppfatning at endelsen «ø» ikke har noe med øy å gjøre. Jeg har vanskelig for å se at det fins noe grunnlag for denne påstanden. Hele skjærgården er full av øyer med navn som ender på V. Og som Thorsen ganske riktig antyder, er det vel liten tvil om at Mågerø en gang var ei øy. Professor Sophus Bugge, en av landets fremste språkforskere mente at navnet var sammensatt av de to ordene måke og øy, mens Anders Kiær antyder at opprinnelsen alternativt kan være måkereir. Når Thorsen mener at navnet opprinnelig var Magrvad, det smale vadet eller det smale sundet, kan dette selvsagt ikke utelukkes. Men hvorfor skulle selve øya ha navn etter sundet? Desuten kan jeg ikke se at dette har vært et spesielt trangt sund, terrenget omkring antyder at det har vært grunt men ganske bredt.

Når det gjelder uttalen av Mågerø, er jeg enig med Thorsen i at denne er noe i nærheten av Mågere eller kanskje Magre, men dette gjelder jo alle stedsnavnene i Vestfold som ender på ø: Nøttre, Bure, Sande, Gåse… Om dette er dialekt eller munnslapphet kan sikkert diskuteres.

Jeg synes det er fint at Bulletin har tatt opp dette emnet og ser frem til flere artikler fra andre steder på øya.

Gamle stedsnavn på Tjøme

Gamle stedsnavn på Tjøme

Litt om stedsnavn på Tjømes nordside, av Gøthe Gøthesen

Våre forfedre var mer jordbundet enn vår tids mennesker. Mesteparten av deres virksomhet var bundet til landskapet, enten de hadde krøtter, drev jakt, vedhugging, fiske eller skipsfart. Kart vy mangelvare. Derfor var det viktig å kunne gi korrekt stedsangi-velse uten dette hjelpemidlet. Praktisk talt hver eneste større fjellknatt, odde og bukt hadde et navn som alle kjente. Mange slike navn forsvinner etter hvert. Og noen forandres etter hvert som dialekten vår forandres. Kartet som følger Tjømes kommuneplan har fått med mange av de navnene som er i ferd med å gå i glemmeboken og er en god veileder for folk som vil sette seg inn i geografi og stedsnavn på øya. På et par unntak nær, ser det også ut som om man har forsøkt å holde seg til den lokale uttalen. Nedenstående må gjeme oppfattes som et beskjedent supplement og kommentar til dette kartet. Det gjelder bare den nordlige delen av øya hvor jeg er best kjent.

Det er sagt at man tilstreber å skrive stedsnavn i Norge slik de uttales på stedet. De som bestemmer gjeldende skrivemåte må ha brukt uker og måneder på Mågerø. Rett etter krigen hadde de militære bestemt seg for at stedet het Måkerøy. Dette navnet slet vi med i mange år. Så kom man visst på andre tanker, men nøyaktig hva det offisielle Norge mener det skal hete i dag er uvisst: skiltet ved krysset Østveien-Gjervågveien sier Mågerøy. Men tar du en titt på skiltet på Kråke-re står det Mågerø. Nøttlendingene har tydeligvis akseptert skrivemåten Nøtterøy, mens de sier Nøtterø. Konsekvensen av dette er at Hui eller Hudø blir hetende Hudøy, videre: Gåsøy, Brøtsøy…

Kongehytta ligger ved en odde som heter Sydosten. Odden på vestsiden av denne kalles Sydvesten. Begge disse stedsnavnene er kommet med på kommunekartet. Men Øgardsodden som ligger enda lengre vest har kartet ikke fått med seg. Den halvøya som på kartet kalles Ødegården har aldri hett noe annet enn Øgarden blant folk som bor der. Et veiskilt antyder at her ligger Ødegårdsveien, ikke Øgardsveien. Opprinnelsen til dette navnet er selvsagt at dette området ble lagt øde pa et eller annet tidspunkt, sannsynligvis under Svartedauen.

Øst for Øgarden ligger Torbjømkilen. Hvem Torbjørn var vet ikke jeg. Nokså nær stranda på østsiden av denne bukta ligger en stor stein som ikke er synlig over vannet. Rundt den er det relativt dypt. På folkemunne heter den Susannasteinen. Det hadde seg slik at ei kjerring som het Susanna var ute og rodde med prammen sin. Så støtte hun på steinen og hadde store problemer med å få staket seg løs fordi det var dypt på alle kanter. Så der ble hun sittende fast en lang stund. Susannasteinen finner du ikke, hverken på sjøkartet eller kommunekartet, naturlig nok.

Enkelte stedsnavn er laget av sommergjester eller andre med større eller mindre tilknytning til øya. Jeg regner med at Verdens Ende er et eksem-ple på det. Et annet eksempel er åsen ved Vallekjær, som i dag kalles Tjøme-kollen. Den heter egentlig Kråkereå-sen. Bakgrunnen for dette er at en gang i sekstiårene ble det bygd et stort antall hytter på denne åsen, så vidt jeg husker var det et Oslofirma som satte dem opp. Antagelig har et eller annet salgsgeni funnet ut at navnet Kråkereåsen solgte dårlig mens Tjømekollen smakte av skjærgård og salt sjø.

Mågerø har en gang vært en øy, derom hersker det ingen tvil. Mellom Mågerø og «fastlandet” er det et smalt eide. Gamle folk kaller dette området for Flosund. Dette skyldes selvfølgelig at der var det en gang et sund ved flo sjø. Går vi noen hundre år tilbake har det antagelig vært en seilbar renne der. Flosund har ikke fått navnet sitt festet til kartet.

Vest-sydvest for Kråkeregården, ikke langt fra Herkelås, ligger en liten plass som tidligere ble kalt for «Lufta», antagelig fordi den hevet seg noen få meter over omgivelsene. Dette navnet er utelatt på kartet. Hvor navnet Herkelås skriver seg fra, har jeg forgjeves forsøkt å finne ut.

Rett forbi Kråkeregården går Gallis-bakken som det heter på kartet. Lokal uttale er «Gælisbakken» med tykk «1». Navnet stammer visstnok fra Ola Si-monssøn Gallis som kom flyttende hit fra Kodal omkring 1780.

På tjømemål heter det Sundane eller kanskje Sunnane, ikke Sundene. Lo-rens Bergs «Tjøme en bygdebok» bruker stavemåten Sundane. Dialektformen lyder mye bedre enn den offisielle, men det er min høyst private oppfatning. Mens vi er inne på dialekt: for femti år siden het Dalen «Dær’n» og Eidene het «Eiane». Med det var da detogittenå.

Som barn bodde jeg noen fa år på Sundene, rett på innsiden av det som på kartet kalles Grindholmen. I mange år het den bare Taterholmen. Dette skyldes at hvert eneste år kom en flokk tatere sigende inn sundet med sine gamle, slitte skøyter og la seg til ved denne holmen for sommeren. Der drev de sitt vispesnekkeri, reparerte kjeler for folk og tagg litt. Denne trafikken satte tyskerne en effektiv stopper for og navnet er muligens glemt? Når det gjelder navnet Grindholmen, het Vrengen tidligere Grindholmsund.

Fergestedet på Sundane ca 1900

Mange små Historiske tilbakeblikk

STEDSNAVN; GURERØD

Det opprinnelige navnet på gården har vært Gudrunarrud. Navnet forteller at det var en kvinne, Gudrun, som fikk ryddet gården. Det var så tidlig som før svartedauden på 1300-tallet.

Stor sølvrev-farm Nøtterøy

På Nøtterøy er i disse dage stiftet et andelslag med det formål å op-føre en stor sølvrevfarm. Til styre er valgt gårdbruker Bjarne Stabell, statspolitibetjent Kjos Hansen og baker Martinsen. Selskapet har leiet til anlegg av den til revefarm nødvendige grunn på Gipø. Der vil man straks gå i gang med opførelse av de nødvendige gårde samt en røkterbolig. Det er allerede innkjøpt 6 par sølvrev og 3 par blårev, som samtlige har fått de beste premier såvel i Ålesund som i Oslo.

(Vestfold Social-Demokrat 06.06.1929)

Herredstyre-møte paa Veierland for første gang

Stokke herredstyre var igaar invitert til at holde sit møte paa Veierland forat representantene nærmere kunde stifte bekjendtskap med det lille anneks. Møtet holdtes i ungdomslokalet, hvor ordføreren ønsket representantene vel møtt til det første herredstyremøte der blev holdt utenfor kommunelokalet Han takket derfor Veierland for den gode mottagelse man hadde faat..

Efter forhandlingene servertes kaffe og smørbrød, og efterpaa foretokes det turer paa den lille idylliske ø, hvor badegjestene saa ut til at like sig fortrinlig.

Det, som representantene særlig skulde ta i øiensyn, var øens vei, man har kun en vei paa Veierland, – men efter det vi forstaar er det ikke utelukket at det kan komme flere. (Tønsbergs Blad 11.07.1928)

Marinegaster overtok styringen av Kanalbroen

Marinefartøiet «Sarpen» var igaar atter uheldig. Idet den skulde gaa gjennem Kanalen, blev den av vind, strøm og isflak ført mot midtkarret, hvor som be-kjendt styreindretningen paa broen er placert. Sammestøtet hadde den følge at styreindretningen kom ut av funktion. Forat trafiken skulde kunne gaa sin gang , blev en del av undervands-baatdivisjonens mandskaper paa Teie utkommandert til ved hjælp av tauger at trække broen frem og tilbake naar fartøier skulde igjennem.

(Tønsbergs Blad 11.02.1928)

Doktor

Binneballe,

Tjømø

Kontortid: Hver dag kl. 9-11 formiddag i lægeboligen, Sundene, hver tirsdag kl. 1-2 eftermiddag paa Wasser hos madam Sara Kruge, hver mandag og torsdag kl. 3-4 eftermiddag paa Skjerve hos hr. Halvor Pedersen.

(Annonse i Tunsbergeren

30.01.1883)

Statspoliti vokter på gruskjøring

I går kjørtes grus med flere lastebiler fra Bjønnesåsen og ut på veiene. Det er den underligste gruskjøiing man har hatt på Nøtterøy. Oppe ved stenknuseriet står det statspolitibetjenter og vokter de «arbeidsvillige» til de får lastet på bilene. Streikebryterchaufførene venter så på hverandre for å kjøre i kortesje bortover veien til det sted hvor avlessingen foregår. Her står en ny samling statspolitibetjenter og følger med når hullene fylles.

I statspolitiets hovedkvarter på Tinghaug lå 4-5 statspolitibetjenter ute i solen og kjedet sig. Alt i alt er ca. 20 statspolibetjenter samlet på Nøtterøy.

(Utdrag fra reportasje i Vestfold Arbeiderblad 26.05.1932)

Smidsrød-veien blir åpnet igjen

Efterat legningen av betongdekke på Smidsrødveien er avsluttet, vil der bare gå noen få dager, antagelig 4-5, før veien i sin helhetåpnes igjen for trafikk. På fylkets veikontor innrømmer man nu at veien på strekningen Kirkeveien – Nøtterø torv ikke er som den bør være, og at den ikke vil bli godkjent før den er blitt utbedret. Det er ikke bare det at ujevnheten er generende for bilene, men det vil også lett oppstå sår i dekkene, hvis veien ikke jevnes ut. Det vil bli entre-penørens sak å bringe veien i den tilstand at den kan godkjennes.

(Tønsbergs Blad 3. august 1934)

STEDSMAVN; MEUM

Det oppinnelige, gammelnorske navnet har nok vært Midheimr, den midterste gården. Altså den som ligger mellom Skjerve og Sem. Etter navnet å dømme er gården rydett i vikingtid eller kanskje før den tid.

Bernhard Folkestads penn på visitt hos teaterlegende på Brøtsø

Da vi kom over enepistel av maleren og skribenten Bernhard Folkestad om Agnes Mowinckel i Vestfold SocialDemokrat 11. januar 1924, lette vi frem noen ord fra en anmeldelse fra 1979 om Fakkel-boka «Morild», en samling av Folkestads ypperste essays:

«Det var under første verdenskrig i 1916

at Bernhard Folkestad slo seg ned i vår del av verden, den gang et meget fredelig sted – på Brøtsø, en av øyene iTjømes øyverden; som «badegjest» må Folkestad sies å være den rene pioneren. Det var nesten bare han og Agnes Mowinckel som i den egenskap kunne hoie til hverandre over Hvasser-bergene den gang».

Vi får her bare kort introdusere Agnes Mowinckel (1875-63) som en nærmest le gendarisk teaterskikkelse, eksentrisk slagferdig, elsket og fryktet, og k Bernhard Folkestad komme til med sir skildring fra Brøtsø, altså trykt i Vestfok Social-Demokrat i 1924:

STEDSNAVN: OTTERSTIG

Navnet var på gammelnorsk Otrastig og kommer av dyrenavnet oter og den stien oteren har fulgt når den tok seg en tur i land.

Lise Glenmnebakken

Lisa Glennebakken link til slektsdatabasen

Lisa Glennebakken var født i Småvik på Nøtterøy i 1830. Da hun var to år gammel, døde både foreldrene hennes og to søsken. Av kolera ble det sagt. Lisa ble da auksjonert bort til en familie i Årøsund, og en bror, Halvor, som var i 12 års alderen, ble tatt hånd om av noen slektninger. Han var jo så stor at man kunne dra nytte av ham; dessuten var det ikke uvanlig at gutter dro til sjøs i 12 – 14 års alderen.
Lisa ble engang som fireåring satt til å passe på gåsungene. Dette var om våren. Vannet var enda så kaldt at de små ungene ville få krampe om de kom uti. Men Lisa var nok for liten til å klare denne oppgaven, – to av gåsungene kom ut i dammen, fikk krampe og døde. Da riste ”pleiefaren” henne på bare enden så hun ikke kunne sitte på fjorten dager.
Hun vokste opp under ”hogg og slag” som man sa i den tiden. Det ble å arbeide fra morgen til kveld.
Lisa felte ikke melketennene, men ingen sørget for å få dem trukket. De nye, blivende tennene vokst derfor ut på utsiden av melketennene, og hun fikk således dobbel tanngard.
Hun lærte å lese såpass at hun ble konfirmert, men hun lærte aldri å skrive eller å lese skrift. Det var min mor som senere pleide å skrive hennes brev og lese høyt for henne de brev hun fikk.
Etter konfirmasjonen måtte hun ut og tjene på gårdene. Hun var omtrent tyve år da hun kom til Tjøme i tjeneste hos Torger Bakke (Backe) på Søndre Svelvig.
Lisa giftet seg med en sjømann, sønnen til enken Karen Kristine, som hadde hus i Glennebakken. En måned etter bryllupet dro mannen til Lisa til sjøs. Hun så ham aldri igjen, for skuten han seilte med, gikk ned med mann og mus. Men et barn fikk Lisa, – en liten gutt. På Tjøme og Nøtterøy var det den gang ingen lege, så da den lille gutten hennes ble syk, rodde Lisa fra Glenne til Bogen i Stokke. Derfra bar hun barnet til Stokkebyen hvor legen holdt til. Tre ganger gjorde hun denne turen, men til ingen nytte. Gutten hennes døde.
Trygd var et ukjent ord den gang. Ved mannens bortgang hadde derfor Lisa ikke noe valg – det ble å ta seg arbeide på gårdene. 30 – 40 øre dagen var fortjenesten. Men frisk og sterk var hun, og hun kunne påta seg all slags tungarbeid. Hun kjørte gjødsel, harvet og gjorde meget annet jord- og tungarbeid. Men også på kjøkkenet var hun dyktig, så ikke sjelden hjalp hun til med koking ved forskjellige anledninger.
På Holtan bodde en skomaker fra Bagstevoll i Våle. Enkemannen med tre barn begynte å gå på frierføtter til Lisa. Men hun takket nei – hun syntes nok hun hadde det bedre uten mann med tre barn. Men skomakeren gav ikke opp. Han gjorde seg godvenner med svigermoren til Lisa. Når han kom på besøk, hadde han med seg brennevin og skjenket gamle Karen en dram. Gamle Karen likte godt en dram, og hun lovet å legge inn et godt ord for ham hos Lisa. Sannelig gjorde hun også sitt beste for å overtale henne. Men Lisa holdt stand helt til gamle Karen til slutt lovet henne huset og alt hun eide, hvis hun bare ville ta skomakeren. Da gav hun etter. Det ble giftermål, og Lisa flyttet til ”Lurven”, så ble skomakerens hus på Holtan kalt.
Ikke lenge etter døde gamle Karen, og Lisa og mannen flyttet til Glenne.
Nå fulgte en vond tid for Lisa. Skomakeren var rett og slett sinnssyk fra tid til annen, og i disse periodene slo og dengte han henne, sparket henne ut for trappen o. l. Til andre tider var han lutter solskinn, han kunne gråte og le på samme tid. Meget religiøs var han, og Bibelen kunne han utenat, sa de gamle.
Tre barn fikk Lisa med skomakeren, en gutt og to piker. Skomakerens barn fra første ekteskap var ganske store, så det varte ikke lenge før de giftet seg og flyttet hjemmefra. Men i Lisas liv ble det ingen forandringer. Hun måtte fremdeles arbeide på gårdene, hun måtte fortsatt finne seg i å bli slått eller dratt i håret når hun var hjemme. Engang viste hun min mor en hårdott han hadde dratt ut, – den var på størrelse som en gammeldags toøring eller som den femøring vi hadde en tid tilbake!
Men etter denne hendelsen forlot Lisa mannen – hun dro til mine besteforeldre. De to eldste barna var på dette tidspunkt voksne og bodde ikke lengre hjemme, men minstebarnet, en pike på 8 – 9 år, var igjen hos faren.
Min mor og hennes bror fikk en dag beskjed om å gå til skomakeren for å leke med datteren – hvis faren gav henne lov. Om anledningen bød seg, skulle de ta henne med seg hjem. Joda, ”Krestoffer” – som de gamle kalte ham, ga dem lov til å leke med datteren i haven. Men ettersom ”Krestoffer” ikke passet på dem, varte det ikke lenge før alle tre var hjemme hos oss. ”Krestoffer” skomaker gjorde ikke noe forsøk på å få datteren hjem igjen. Han trøstet seg med Bibelen som for øvrig alltid lå oppslått på bordet med flere bibelsteder understreket.
”Krestoffer” var en ivrig jeger, og det skulle bli et vådeskudd som til slutt gjorde ende på hans dager. Han ble truffet i halsen, dog ikke verre enn at han med bøtte og vaskefat gikk til brønnen for å vaske av seg blodet. Men idet han bøyde seg ned i brønnen, fikk han antagelig et besvimelsesanfall, stupte i brønnen og druknet.
Lisa kunne nå igjen flytte inn i den gamle, grå Glennebakkstua, plassert så tett ved veien at trappen faktisk stod på storveien!
Etter ”Krestoffer” skomakers død fikk Lisa det ganske bra. En dag fikk hun besøk av sin bror Halvor – han hadde seilt til sjøs i mange år. I 1850, i gullrushets dager, var han kommet til San Francisco med en engelsk skute. Sammen med en engelskmann hadde han mønstret av, kjøpte utstyr for gullgraving og dro av gårde til Sacramento for å grave etter gull i Sacramentoelvens sand- og grusbanker. De var heldige. Etter en tid hadde de funnet så meget at de bestemte seg for å dra til Frisco for å dele utbyttet. Hester og muldyr ble innkjøpt til frakting av gullet. Natten før tilbaketuren ble delt i to vakter: første til klokken to og andre fra to til seks. Halvor skulle ha første vakt. Da han våknet langt på dag, var engelskmannen forduftet. Han visste at Halvor sov tungt og hadde sikkert dratt av sted med gullet så snart Halvor hadde sovnet. Halvor var fortvilet. Han kom seg ned til Frisco, men alt han spurte og lette etter kameraten, så var og ble han vekk.
Halvor gav imidlertid ikke opp. Han dro tilbake til Sacramentoelvens sand- og grusbanker – alene, og han var heldig, fant faktisk mer gull enn han og ”kameraten” hadde funnet til sammen. I Frisco omsatte han gullet, og fast bestemt på å finne den svikfulle engelskmann reiste han i flere år rundt i verden. Han skulle skyte engelskmannen hvis han fant ham! Men all hans søken var forgjeves. Tilslutt kom han da hjem til Nøtterøy og Tjøme. Halden, ikke Halvorsen, kalte han seg nå. Som ekte gullgraver gikk han omkring med et klokkekjede tvers over brystet, og hvilket klokkekjede! Det bestod av ekte gullklumper forbundet ved hjelp av løkker. Han viste også frem gullklumper større enn hasselnøtter! Lisa fikk visstnok ikke meget glede av all denne rikdom. Eldste datteren hennes ble imidlertid med ham over til Amerika – han ville prøve å finne mer gull. Han dro til Sacramento igjen, men eventyret var nok på det tidspunkt slutt, iallfall lønnet det seg ikke.
Lisas datter reiste til Frisco hvor hun tok seg huspost, og der ble hun til det store jordskjelvet i 1906. Da reiste hun hjem til Tjøme en tur. Etter en tid reiste hun imidlertid tilbake til Amerika – til Chicago. Her ble hun gift med en Tjømegutt fra Sundene!
Lisas sønn som var sjømann, var gift og bosatt i Slagen. Han ble tidlig borte på sjøen, skuten han seilte med, forliste, og alle mann gikk ned.
Lisas yngste datter bodde fremdeles hjemme, og Lisa fortsatte å arbeide på gårdene som før.
En vinter skulle det holdes stort bryllup på en av skippergårdene. Men så hendte det at det satte inn med et forferdelig snevær som varte i flere dager. Veiene på disse kanter ble aldri brøytet før sneværet var over. Falt det store snemengder, kom man følgelig ikke frem med hest og slede. Når man så skulle til å brøyte, måtte et større mannskap måke unna det verste før hestene maktet å trekke plogen.
Men varene til bryllupet måtte hentes i Tønsberg, og det ble Lisa som måtte gjøre den turen. Utstyrt med åk over skuldrene og to store kurver, 14 øre til fergen tur/retur, 10 øre til to kopper kaffe samt noen stykker brød til niste begav Lisa seg ut i sneføyken. Man kan tenke seg hvilket overmenneskelig slit dette måtte være, men Lisas viljestyrke og gode fysikk brakte henne trygt frem og tilbake. Og det var ingen liten føring hun hadde. I den ene kurven hadde hun bl. a. en stek på 7 kg, og den andre kurven var full av forskjellige varer. Det ble kveld før Lisa var hjemme igjen. For turen fikk hun 50 øre og måtte kanskje også takke til. Klage gjorde imidlertid Lisa aldri – det hadde vel også vært fåfengt.
Kameraten min, Arthur på 11 år og jeg på 13 var en dag på vei hjem fra Vrengen brygge hvor vi hadde hentet en plog. Vi dro den på en drakjerre. Da vi passerte Gjervåg, kom Lisa ut av Gjervågskogen bærende på en tønnesekk full av ved. 86 år var hun den gang! Hun hadde tillatelse til å ta kvist og tørrved, og på ryggen bar hun hjem all den brensel hun trengte. Men denne gang fikk selvsagt Lisa hjelp hjem med sekken. Lisa var velkommen i alle hjem på Glenne, og til oss kom hun minst en gang i uken. Tross sin høye alder kunne hun fremdeles være til nytte, og ikke sjelden måtte hun være barnepike eller passe hus og hjem når konene skulle til Tønsberg etter ”trekken”. ”Trekken” fikk konene gjerne utbetalt av den agenten mannen hadde forhyrt seg hos, og når de først var i byen, benyttet de anledningen til å handle. Det var gjerne kjøpmennene Magnus Larsen, Ole Larsen eller Helfred Hansen de gikk til.
Lisa hadde lært i livets harde skole, men var likevel ikke blitt bitter. Hun var et fredens menneske, venner med alle og avholdt av alle. For oss barna på Glenne var hun nærmest for en bestemor å regne. Folk viste også sin hengivenhet for Lisa på mange vis. Hjemme hos oss var det f. eks. fast regel at Lisa skulle ha et stykke ”ferskt” når vi hadde slaktet. Likeledes skulle hun ha både brød og kaker når vi hadde bakt til jul.
Engang jeg var nede hos Lisa med en kurv julebakst, kom en ung sjømann innom. Ingvald het han, han bodde på en av nabogårdene. Han kom for å gi Lisa noen kroner til jul. Ingvald var sikkert bare en av de mange sjøgutter på Tjøme som på denne måten ville vise sin takknemlighet.
I 1917 kom Lisas yngste datter fra Kristiania hvor hun hadde tjent i mange år. Hun kjøpte et hus med jord til, og Lisa flyttet da til datteren.
I 1926 døde Lisa, 96 år gammel.
Glennebakkstua er borte – huset var i en meget dårlig forfatning. I dag står et annet hus på Glennebakkstuas tomt. Dette er imidlertid oppført lengre fra veien.

”Matjæs”
Her ute på øya, på en liten gård, bodde en gang ”Matjæs”.. Han var en meget dyktig sjømann, men også en ordentlig ”spissber”, som kunne finne på all slags ablegøyer.
”Matjæs” tok somme tider hyre som tømmermann, somme tider som seilmaker.
En vinter lå båten han seilte med, hjemme. Da den på vårparten skulle ut igjen, skulle tømmermannen om bord ikke være med. ”Matjæs” spurte da om å få tømmermannsjobben, og den fikk han med en gang. Skipperen regnet nemlig med at ved å gi ”Matjæs” denne jobben, kunne han spare inn seilmakerhyren!
En dag spjæret et av seilene, og skipperen bad ”Matjæs” sette det i stand.
”Matjæs” satte i gang. Han tok to bord, spikret ett på hver av spjæren og forkynte så at nå var alt klart: ”Hal opp!” Så ble gjort, men så snart vinden fylte seilet, føk bordene til sjøs.
Da skipperen fikk høre hva ”Matjæs” hadde gjort, ble han rasende. ”Var ”Matjæs” blitt gæern?” ”Det var ifjol jæ var seilmaker, i år er jæ tømmermann”, svarte ”Matjæs”.
Spissbub eller spissbuer eller spissborger (av tysk) betyr oppr. borger som gjorde krigstjeneste til fots og med spyd. Her brukt om folk uten høyere interesser eller videre horisont.
Som kjent lå de fleste seilskuter for det meste hjemme fra jul til mars – april, og vinterstid var det meget vanskelig å få noe arbeid.
En vinter isen hadde lagt seg, begav ”Matjæs” og broren seg en dag ut på isen for å pilke. Det var allerede mange mennesker på isen da de kom. ”Matjæs” og broren gikk lengre ut enn de andre, broren aller lengst ut. Der var imidlertid isen dårlig, og så gikk det som ventelig var. Isen brast under ham, og plaskende i isvannet ropte han til ”Matjæs” at han måtte hjelpe ham. Men akkurat da hadde ”Matjæs” huket en stor torsk. ”Nei, nå kan jæ nok inte hjelpe dæ, bror”, ropte han tilbake. ”Men skulle de’ falle seg slik en a’en gang, så ske jæ nok hjælpe dæ!”
Heldigvis hørte også de andre på isen brorens rop om hjelp. De kom styrtende til og fikk dratt ham opp. Men etterpå gav de ”Matjæs” en herlig omgang juling.
Engang seilte ”Matjæs” med en gammel marketen skute. En dag han sto til rors, lot han skuten svinge hit og dit. Skipperen la merke til buktingene i kjølvannet, og raskt skrittet han bort til ”Matjæs”.
”Jæ syns ho vrir sæ”, undret han. ”Ho kan’te a’ent enn vri sæ”, svarte ”Matjæs”. ”Åffer det?” ville skipperen vite. ”Jo, de’ ske jæ si dæ”, svarte ”Matjæs”. ”Veggelusa biter’æ innæbords, å mærken stikker’æ utæbords, så ho kan’te a’ent enn vri sæ!”

Tossen Berstad
Torsten Berstad het en mann som bodde i Berstad. De gamle tjømlingene var imidlertid litt slurvete med uttalen av fornavnet hans, så her ute ble han bare kalt Tossen – Tossen Berstad.
Han var litt av en luring denne Tossen, og han ble sjelden svar skyldig.
Bededagen var som kjent tidligere helligdag, også til sjøs. Engang hadde imidlertid skipperen på en av de skutene Tossen seilte med, unnlatt å si fra at mannskapet skulle være fri bede-dagen. De ble satt i fullt arbeid, og Tossen ble sendt opp i riggen for å labbsalve den, d.v.s. at han skulle smøre inn vevlingene med en blanding av tjære og olje. Dette ble gjort for å beskytte riggen mot råte.
Jo, Tossen han satte i gang, men et stort stykke av riggen lot han stå igjen. Kommet ned på dekk ropte skipperen til ham: ”Men i all verden, Tossen, du har jo en svær helgedag oppi riggen”. ”Nei”, svarte Tossen, ”det må værræ feil. Jæ har inte no’n hæljeda”. ”Joda”, fastholdt skipperen og pekte på den store, lett synlig flekken oppe i riggen. ”Å, ja dæn, ja”, sa Tossen, ”men det er’nte no’n hæljeda’, de’. De’ er bare be’da’n, de’”.
Skipperen forsto da at han ikke greide å lure mannskapet denne gangen, og resten av dagen fikk der derfor fri.
Vevlinger: Tynt tauverk mellom bardunene i riggen, danner trinnene i en ”stige”.
Tossen Berstad var oppe i kjærkebøgdæ å sollte fesk. Dær traff’n lensmann Sundseth borte i Rødgatæ, å Tossen spørte om lensmann’ vill kjøpe fesk a’n. Ja, lensmann’ var interessert å tittæ ne’i kørjæ te Tossen. Dær fekk’n se at de’ lå et par fine ørretær. ”Du har’nte lov å fiske ørret på de’hænne ti’æ”, sa lensmannen. ”Du veit væl de’ at nå ær’n fredæ. Treffer jæ dæ en gang te me’ ørret i feskekørjæ, så blir jæ nødt te å multere dæ, hus på de’!” Da smilte Tossen lurt, åsse sa’n:”Han er’a stor å mekti’ lensmann’ her oppå lande’, men å forby ørreten å gå i garnæ å rusene minne uti sjønn, de’ maktær’n nå inte da”. Dærme’ så gikk’n.
Engang var Tossen ille ute. Han å svoger’n hans’es, Hansen i Bakken, hadde tatt på sæ no’ veæhogst for Ivær Hui. Di var eldre sjøfolk begge to å inte no’ vandt med å hogge famneve’, så de’ blei’nte rare fortenestæ på dæm. De hadde gjenne meddæsmat me’ sæ, å en da’ hadde di et spann me’ saftsuppe åsse pannekaker me’. Men så bar’e sæ inte bedre te enn at stuten te Halvorsen kom farænde. Da den fækk se karæne, så bynt’n å brøle, å karæne trudd’en var folkevond. Redde blei di å klatræ opp på en stor stein. Stuten åt opp alle pannekakene å stangæ te suppespanne’. Men så fækk’n hanken på spanne’ inn på et av hornæ å dærme’ så bar’e a’ste’ me’ heile suppespanne’. Ja så var’e slutt me’ veæhogsten for dæn da’n, for uten mat kun’inte karæne ærbi. Di hadde bare å ro him te Berstad igjen.
Saftsuppe ble brukt hele året i nesten alle hjem på Tjøme før. Den ble kokt på risengryn, havregryn eller sagogryn, tilsatt syltede moreller (eller kirsebær), saft og sukker. Morellene ble ”stivsyltet” i store krukker, d.v.s. morellene ble tilsatt kanelbark og nellik.

”Matjæs Hudø”
Matias Hudø’s mor var enke og bosatt på Hudø. Matias seilte til sjøs og forsørget sin mor i flere år, men som så mange andre sjøfolk i den tiden fikk Matias klimafeber eller gulfeber. Denne sykdommen rammet særlig folk på skuter som seilte på Syd-Amerika, til Rio og Santos. Mange døde, andre ble liggende på sykehus i lange tider før de ble så bra at de fikk seg en skute hjem.
Mor til Matias ble også syk og kunne ikke klare seg selv da hun ikke lenger fikk penger fra Matias. Så havnet hun på Honerød, Fattiggården. Hun levet ikke lenge, og kommunen solgte husene og inventaret og tok pengene.
Da Matias en tid senere kom hjem, bad han kommunen om oppgjør, men der var det intet å få. ”Javel”, sa Matias. ”Har dere tatt eiendommen min, så får dere ta meg også”. Han fikk flytte inn på Fattiggården. Da de imidlertid ville ha Matias til å arbeide på gården, sa han nei. Han skulle ha det han hadde krav på. Kommunen skjønte vel at de hadde gjort en bommert, for Matias fikk gjøre det som passet ham.
Matias var flink til å spille fiolin, og han spilte derfor ofte til dans og på ball.
Matias brukte som regel å gå med buksene oppbrettet til midt på leggen. Min bestefar undret seg over dette og spurte ham engang hvorfor han gikk slik, hvorfor han ikke kunne gå som andre folk? ”Du vet vel det, Johannes, at det alltid er et eller annet hos gærninger som gjør at folk lett skjønner at noe er galt med dem. Nå bruker jeg det her med buksene, for ellers vil ikke folk tro at jeg er gæ’ern!”
Matias var flink til å rime og dikte. Engang han var i Langviken, traff han byggmester Bø som skulle til Hui å reparere en kjerre. Bø var en stor, sprek kar, men båtvant var han ikke. Matias så ham ro ut og så sa han:
”Bø med sine lange armer
roer så det larmer.
Han skulle til Hui å reparere en kjærre,
men ro, det kunne han aldri lære”.
Han tjente noen kroner iblant på denne rimingen sin. Fikk han f. eks. høre at en eller annen skipper eller reder hadde gjort noe de ikke ønsket publisert, da diktet han straks noen vers som han gikk til vedkommende med. På spørsmål om hva de var verd, fikk han et par kroner, en dress som var for liten til vedkommende selv, eller en frakk. Han var alltid pent kledt, så det må ha blitt noen vers av det, men de ble aldri kjent. Matias var aldri pengelens heller, for han tjente en del som spillemann, og fritt hus og losji hadde han på fattiggården. Men ”Gærne-Matjæs” ble han kalt, og det navnet bar han med godt humør.

”Matjæs” Lunde fra Vivestad
”Matjæs” Lunde ble født i Vivestad i 1829 og døde på Tjøme i 1922. Hans mor var fra Høijord, og hun hadde engang i sine unge dager fulgt Hans Nielsen Hauge til nabobygden, da lensmannen var etter ham. Hun må for øvrig ha vært en velstående dame, for hun etterlot en gård til hver av sine tre sønner.
Lunde var en aktet mann i Vivestad. Han hadde sittet både i herredsstyre og formannskap, og hans mange gode replikker var kjent langt utover hjembygden.
I hans herredsstyretid debatterte man engang hvorvidt kirken i Vivestad skulle brannforsikres. Et flertall gikk imot brannforsikring, og Lunde tilhørte dette flertall. Da kirken senere brant ned, gråt han.
Lunde hadde en sønn, Nils, en datter Petrine og en fostersønn, ”Olæ” Jacobsen. Til Nils kjøpte han en gård, og Petrine ble gift med en fra Sukkgårdene.
Sønnen Nils fikk han ingen glede av. Gården drakk han bort, og han prøvet også så godt han kunne å ruinere faren. Han skrev således farens navn på papirer som så denne måtte innløse. Da moren, Lovisa, engang ikke ville gi ham flere penger, tok han en jernstang og slo henne over hoften. ”Ja, han slo høfta a’ på mor, du”, berettet gamle Lunde.
Da Lundes kone Lovisa døde, solgte han alt han eide. Han ville vekk fra bygden for å redde det han hadde igjen. Så havnet han altså her ute på Tjøme i 1890 årene. Han kjøpte et lite småbruk på Sandbekk, ikke så langt fra mitt barndomshjem. Foruten småbruket eide han også et lite hus, som han leide ut.
Noe av det første Lunde gjorde da han kom til Sandbekk, var å bygge en smie. Mange Tjømegårder hadde også en liten smie den gangen. ”Smiuæ” kalte Lunde det. Han var en ganske flink smed, og det var ikke sjelden vi guttungene måtte dra belgen for ham.
De første årene Lunde var her på Tjøme, handlet han med brukte møbler som han kjøpte på auksjon i Tønsberg. Senere dro han opp i landet og kjøpte grisunger som han solgte på Tjøme. Men da han solgte hesten sin, ble det slutt med denne handelen. Isteden begynte han med et mindre hønseri. Maren, husholdersken hans fra nabogården, stod for dette. Hun var et ualminnelig dyktig menneske. Det kan således nevnes at hun var den første på Tjøme som fant ut at hun kunne få eggproduksjon også om vinteren ved å ha lys i hønsehuset morgen og kveld. En liten historie illustrerer hvor ukjent dette fenomen var for selv ”opplyste” folk på Tjøme.
Lunde kom engang forbi prestegården bærende på to kurver egg som han skulle til butikken med. I det samme kom prestefruen, fru Selmer, ut og spurte hva de gjorde med hønene siden de verpet vinterstid. Hennes høner la aldri et egg om vinteren. Det var nå Maren som stelte hønene, forklarte Lunde. Men kan hun gjøre noe annet enn å gi dem mat, da? Av mat fikk da hennes høner også rikelig! Drev fru Selmer på. ”Maren kan en ting, ho”, sa Lunde da, ”og det er de dødes språk!” Dermed ruslet han videre, fra en meget desorientert prestefrue. Det var selvfølgelig umulig for henne å skjønne hva Lunde mente med sitt svar, nemlig at Maren ikke bare gav dem mat, hun snakket også med dem, klappet og kjælte med dem.
Mellom Lunde og meg oppsto det et oppriktig og varig vennskap. Jeg var vel ikke mer enn tre år første gangen jeg hilste på Lunde engang han var på besøk hos far. Han bad meg komme bort til seg, og jeg fortalte han hva jeg het. ”Snu dæ så jæ får se ryggen din,” bad han. Jeg så gjorde og han sa da at jeg var ”rekti’” en kjekk liten pjokk. ”Audiensen” var med dette slutt, og han sa at jeg kunne gå. Mine eldre brødre var litt nysgjerrige og ville gjerne vite hva Lunde hadde sagt til meg? ”Jo, han sa atte jæ kunne gå igjen”, husker jeg at jeg svarte.
Gjennom oppveksten var jeg ofte hos Lunde, og jeg har mange erindringer fra denne tiden. Når jeg som smågutt besøkte ham, hadde han ofte moro av å spørre meg om hvorledes det sto til med mellomregnskapet vårt. Skyldte han meg noe? Som regel kom vi frem til at han skyldte meg en eller to øre. Maren måtte da frem med pungen og gi meg ørene, så han kunne bli kvitt ”skuldæ” si, og vi kunne bli vel forlikte. Etter oppgjort regnskap pleide han å si: ”Nå kan du gå med takk og ære”.
Da jeg ble større, hjalp jeg ham ofte med arbeidet på gården. Engang vi hyppet poteter og var kommet til enden av en rand, trengte vi hvile. ”Du får sette dæ på den steinen dær”, pekte Lunde, ”for da får du to gle’er”. Jeg spurte hvorledes dette hadde seg. ”Jo, ser’u”, sa Lunde, ”nå er’u trøtt og er gla’ at du får settæ dæ. Men steinen er hard, og om ei lita stønn er’u gla’ du kommer opp igjen!”
”Matjæs” Lunde hadde en sjelden treffsikker replikk, som regel var den midt i blinken.
Engang hjalp min fetter og jeg ham med å høste moreller. Vi hadde tre øre literen pluss kosten. På vei ned fra toppen fant jeg ut at det var for liten kuv på spannet, og derfor tok jeg noen moreller fra de nedre grener og la på toppen. ”Du Abraham”, lød det da fra Lunde, ”kartæne kan jeg pellæ sjæl, du!”
Engang hjalp jeg ham med et ”jordstykje” som Lunde skulle ha ”bogner” (bønner) og kål på. Fra en dynge i nærheten dro vi gjødsel til stykket på en drakjerre. Da vi hadde holdt på en stund, fant Lunde ut at han også ville spre noen lass jord fra nordsiden av huset. Mens jeg spadde opp i drakjerren, bemerket jeg at det jo bare var sand, dette! Dårlige greier, dårlig hevd i dette, mente jeg. ”Her har jæ stie (stått) mangen vinterkvæll og sett nolover, du!”
Bemerkningen inneholdt alt jeg trengte å vite.
En nabogutt hadde engang tatt et par epler fra et av Lundes trær. Da han var sørgelig klar over at han var blitt iakttatt, våget han etter dette ikke å gå forbi Lundes hus. For å komme til skolen måtte han derfor ta en svær omvei gjennom skogen. Men en dag Lunde var nordover et ærend, ville skjebnen at gutten skulle møte ham på veien hvor ingen retrett var mulig. Lunde gjorde seg så blid så blid, hilste god dag og mente at det var så altfor lenge siden han hadde sett gutten! Stakkaren ble stående rød og forvirret, våget ikke engang se opp. Hva skulle denne godlåten bety? Så kom det fra Lunde: ”Men når eplene blir møine (modne), da lyer du væl sø’over te mæ, vækje?” (veit je). (Lyda = stikke innom).
En historie Lunde fortalte meg om sin fostersønn Ola Jacobsen, rinner meg også i hu. Den viser hans noe særegne måte å løse problemer på.
Ola hadde begynt å bruke tobakk allerede mens han gikk på skolen, og elevene sladret til læreren. Da dette kom Lunde for øre, fikk han bekymring, ikke for guttens bruk av tobakk, men for hvorledes han kunne redde guttens ære! Etter noen fundering gikk han til guttens lærer og forklarte hvorledes dette problemet skulle løses. Han skulle gi Ola lakris med på skolen. Når så Ola spyttet brunt, ville elevene ganske sikkert igjen sladre til læreren. ”Da skæ du be Olæ kommæ fram og vise dæm at det er lakris han tygger!”
Læreren gikk med på Lunde forslag, og det gikk ganske riktig som han hadde forutsagt. Elevene sladret, men ble temmelig flaue da de fikk se at det bare var lakris Ola tygget. ”Jæ ville inte ha den pletten på Olæs ære, skæ jæ si dæ”, forklarte Lunde.
”Matjæs” Lunde holdt hele livet fast på bygdemålet sitt, og han brukte mange ord og uttrykk som jeg ikke hadde hørt før. Når han spesielt ville understreke hva han hadde sagt, kunne han bruke uttrykk som ”Hæ’ern forsørje min skrott og bein” eller: ”Matjæs Lunde er’nte folæ borti ei myr, kom i hau det”, Når det var noe han ikke hørte eller skjønte, sa han: ”Vø – pø?” Hvis han under et måltid bød meg en brødskive til, lød det: ”Du får ta dæ ei kakerispe te!” Birkebeinerne ble alltid til Birkebinerne.
Da husholdersken Maren mistet sin mor, måtte hun flytte hjem til broren som var ungkar. Lunde som på dette tidspunkt var nesten blind, flyttet ikke lenge etter også hjem til Marens bror. Jeg besøkte ham kort før hans død. Han var da sengeliggende og helt blind, men vårt ”gjensyn” var i høyeste grad hjertelig.
Maren husholderske arvet Lundes eiendommer som vederlag for stell og husvære.

Berthe Huken
Lengst syd på Glenne lå det før i tiden et hus. Det ble revet i 1915. I dette huset bodde Berthe Huken.
Hun ble født engang på 1830-tallet på Herstad på Nøtterøy, men kom som ganske ung til Tjøme, hvor hun fikk plass hos Backe på Svelvik. Her ble hun kjent med Anders Olsen fra Glenne, og det bekjentskapet resulterte i ekteskap. De kjøpte nevnte hus på Glenne. I den anledning måtte de imidlertid som folk flest oppta et banklån. Hele 60 kr. måtte de låne! For folk i dag virker nok beløpet latterlig lite, men den gang var det så menn ingen liten sum! Berthe likte ikke gjeld, så den gjaldt det å kvitte seg med fortest mulig.
Anders hadde dratt til sjøs igjen ikke så lenge etter at de var blitt gift, og Berthe hadde fortsatt i Backes tjeneste. Da første ”trekken” fra Anders kom, gikk Berthe sporenstreks til banken med hele beløpet. Tre turer til banken i løpet av et år gjorde Berthe.
Men bankkasserer Rød hadde med stigende forargelse tatt imot avdrag på dette lånet. Renter skulle hun selvsagt betale, men avdrag? Nei! Til slutt brast det for ham. ”Å betale avdrag hver enæste gang får’u inte lov te! Du bedrar banken, skæ jæ si dæ Det vi’jæ inte ha no’a’!”
Jeg vet ikke om Berthe tok seg hans ord ad notam.
Berthe ble etter hvert meget dårlig til bens, antagelig var det gikten som tok henne. Til slutt kunne hun ikke lenger gå, men likevel klarte hun seg meget godt. Inne kom hun seg omkring ved å støtte seg til en stol som hun skjøv foran seg. Ute brukte hun to kjepper. Berthe var viljesterk som få, og det falt henne aldri inn å gå opp. Hun greide fortsatt å stelle sin ganske store have.
Selvsagt klarte hun ikke å utføre tungarbeide på den måten friske og raske mennesker gjør det. Nei, hun gikk ned på kne, og på denne måten hakket hun potetrenner og hyppet sin potetåker i mange år. Og hvilke nydelige blomster hadde hun ikke inne ved husveggen! I vestre vinduet på huset kan jeg huske hun hadde laget seg et solur. Ved hjelp av streker hun hadde skåret inn i vindusposten og skyggene som falt på dem, klarte hun godt ”å følge med tiden”. For mange av Berthes generasjon hadde livet artet seg som en stadig kamp for å skaffe mat nok. De visste så altfor vel hva det ville si å ha lite eller ingen mat. Det satte også sitt preg på dem. Når disse menneskene gav bort mat, regnet de nok med at mottager ville bli takknemlig. Jeg må dessverre tilstå at jeg godt kunne styre min begeistring for de lekkerbiskener Berthe fra tid til annen gav meg.
En gang i uken pleide jeg å gå til kjøpmannen for Berthe. Hadde en øre gangen. Av og til hendte det at hun ville påskjønne meg litt ekstra. Da kom kakene frem. Kaker hadde hun nesten bestandig, men jamen kunne de bli gamle, ja! På disse kakene skulle det absolutt være hjemkjernet smør. Hadde det bare ikke vært så gammelt og harskt! Jeg greide ikke å få ned en bit. Jeg var heller ikke før kommet opp i åsen før jeg la kakene fra meg. Håper fuglene satte mer pris på dem enn jeg!
Engang hadde en jakt lastet med kull lagt til Glennebryggen, og en mann fra denne hadde gått rundt på gårdene og tatt opp bestillinger. Berthe hadde bestilt tre hektoliter, og mine to eldre brødre hadde påtatt seg å frakte brenselet hjem til henne på kjelke. Men også jeg ville være med på dette, selv om jeg ikke var store karen. Det gikk ingen vei opp fra Glennebryggen, og det ble derfor en stri tørn med det tunge lasset over humpete jorder.
Ved fremkomsten hadde Berthe kokt havregrynsgrøt, og brødrene mine fikk hver sin tallerken grøt. Men til meg var det ikke noe. Jeg var ikke særlig lei for det, men Berthe har muligens oppfattet det slik at jeg var det, for hun sa til meg: ”Du er væl så liten atte du har væl inte kunne orkæ dra no’ du, men du kan få lov te å skrape grytæ!”
Da Berthe var noen og åtti år, fikk hun slag, og hun ble kjørt på sykehuset. Det er åpenbart at Berthe etter dette var aldeles for hjelpeløs til å kunne klare seg selv. Utskrevet fra sykehuset ble hun derfor kjørt direkte til gamlehjemmet (Honerød). Da Berthe merket hvor det bar hen, gjorde hun forsøk på å kaste seg ut av vognen. Til gamlehjemmet ville hun ikke for noen pris.
Berthe hadde hele sitt liv vært nøysom og sparsommelig og la seg derfor etterhånden opp en del penger. Hun mente hun hadde råd til å kjøpe et gravsted på den ”riktige” siden av kirken. På nordre kirkegård pleide bare fattigfolk å ligge på den tiden.
Min mor ordnet med gravsted etter Berthes ønske, men Berthe skulle likevel ikke få ligge på sydsiden av kirken.
Samme dag som Berthe skulle ”te jordæ”, som de sa, var min mor en tur på kirkegården. Stor var hennes forferdelse da hun oppdaget at Berthes grav var blitt gravet på nordsiden! Min mor brukte meget sterke ord om de mennesker som så lett kunne bryte en avtale.

 

Avskrift av Else Lalila Cranner Mathisen ,Historie fra boka til Abraham Johansen Gjemt, men ikke glemt!

Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

Fiskeværet på Uleholmen.

Av Gøthe Gøthesen.

Rett syd for Sønstegård på Hvasser ligger Uleholmen, en flat forblåst holme helt ute i fjordgapet der Oslofjorden blir til Skagerrak. Øya er ubebodd og har trolig alltid vært det. Ikke desto mindre har den spilt en rolle i vår lokale historie idet den har fungert som havn og markedsplass for makrellfiskerne i flere tiår. Antagelig har den også i perioder vært et sentrum for sildefisket.

Det finnes minst tre steder som kalles Uleholmen her i distriktet. Her skal vi konsentrere oss om den ene. Navnet kommer av lydordet ”ule”= hyle mener Reinert Rødland som har studert sjø-og strandnavn omkring Nøtterø og Tjøme.

La oss ta skrittet bakover, til 1869. I en beskjeden trykksak som het Skilling- Magazin finner vi en artikkel med overskriften ”Uleholm”. Den er ikke signert, men antagelig satt i pennen av daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks, også kalt Fyrdiriks. Det er trolig også ham som står bak illustrasjonen til artikkelen. Slik åpner han: ”Naar man en Sommerdag reiser nedover Christianiafjorden, vil man ofte møte Baade-Sjægter eller Snekker –ladede med Makrel, og roede af Mænd der anspender alle Kræfter for at komme hurtig frem. Det er de saakaldte ”Opkjøberbaade”. Spørger man hvorfra de kommer, vil Svaret altid lyde: ”Fra Uleholm”. Hvor ligger saa Uleholm?”…Min Vej førte mig for nogen Tid siden forbi dette Sted, og jeg benyttet da Anledningen til sammesteds at bese mig.”

Diriks forteller videre at på dette stedet kan man i makrelltiden finne en skog av master. Opp til 150 båter samles der: drivgarnsfiskere, oppkjøpere og brennevinsgauker. Oppkjøperne ror eller seiler helt inn til Christiania med sin dyrebare last. Med motvind eller vindstille blir det en hard jobb. Fra Uleholmen til Christiania er det ca 50 nautiske mil. Med kontrari vind kan denne reisen lett ha tatt et døgn, kanskje mer. Det sier seg selv at også i de dager må fersk makrell ha vært en sjeldenhet på middagsbordet i hovedstaden. Det var ikke bare til hovedstaden fisken tok veien. Drammen var et annet stort marked. Egil Jahre fra Hvasser forteller at hans oldefar, Joel Benjaminsen og kameraten Jan Dramsos rodde og seilte med makrell fra Uleholmen til Drammen på siste halvdel av 1800 tallet.

Diriks besøkte Uleholmen sammen med en los. De observerte 70-80 makrellbåter og dampbåten ”Hvalen” som lå pustende og stønnende midt i en klynge båter og fylte buken med blinkende makrell. Oppkjøperne for frem og tilbake ”og gauken gol”, heter det.

Fyrdirektøren hadde vært kysten rundt på inspeksjonsreiser og møtt en stor del av kystbefolkningen. Han kjente sine pappenheimere og deres tilbøyeligheter. Gauking var intet ukjent fenomen. ”Hvortil benyttes disse Bordskur der borte paa Holmen?” spurgte jeg Lodsen. ”Aa det er naa noen Karer som handler!” ”Det er vel Brændevin de handler med da kan jeg tænke.” Det stemte. Losen kunne fortelle at det fantes ikke mindre enn 6 av disse fuglene. Noen landgauker og noen sjøgauker. Man kunne velge mellom å handle sin sprit med fast grunn under føttene, eller få den levert om bord i båten. Det var bare å plystre, så kom en sjekte roende, ”medbringende Trøst og Husvalelse for de tørstige”. Det sier seg selv at denne handelen ofte forårsaket en god del fyll og spetakkel blant fiskerne. Uthavnsbetjenten (tolderen) på Hvasser hadde politimyndighet på Uleholmen og hadde hendene fulle, fortelles det.

Hva Diriks ikke nevner, er at makrellen ble iset før den ble sendt videre. En oppgave i Norsk Fiskeritidende fra 1883 opplyser at ved Uleholmene ble det dette året drevet makrellfiske av 445 mann med 116 dekksbåter (skøyter). De fanget i alt 435,000 stykker makrell hvorav 391,000 ble solgt fersk og iset. En notis i ”Tunsbergeren” den 28 august 1888 inneholder følgende: ”Ved Uleholmene paa Tjømø har iaar været drevet med 136 Baade med 526 Mands Besætning. Fisket der foregikk 12, 15 a 25 kilometer Syd af Lillefærder begyndte 24 Mai og sluttede 21 Juli. Udbyttet anslaaes til ca 700 000 stkr Makrell og til en Værdi af omtrent 92 000 Kroner. Mesteparten af Fangsten er af Opkjøberne sendt til Kristiania, en Del til Drammen, Tønsberg, Fredrikshald og Fredrikstad”.

Ved nordenden av holmen ligger et skjær. Skjæret kalles Ishusskjær eller Ishuset. Det er rimelig å anta at det en gang har stått et ishus her og at det var herfra oppkjøperne hentet is til fisken sin. John M. Hovland forteller i boken Sjøbrott og nybrott at ”På Sundene på Tjøme ble det i sin tid bygget to ishus, hvor is fra Kynna ble lagret i sagmugg fra Sundenestranda Mølle og Sagbruk for senere å bli fraktet, blant annet til Uleholmen i sommerhalvåret.” Ishusene var oftest enkle, lette byggverk av tre, de fleste er derfor helt forsvunnet. Møllebygningen ble revet i 1955 og sto på en stor steinbrygge som fremdeles står der. Det er naturlig å tenke seg at denne brygga opprinnelig var grunnmur for ishusene. Isen skulle skipes, så det var vanlig å plassere ishuset på en brygge. Så kunne man skyve isen rett om bord i fartøyet på en isrenne.

Drivgarnsfisket etter makrell i Norge startet på Sørlandet omkring 1825-30. Litt senere begynte fiskerne omkring Kristianiafjorden å bruke dette redskapet. Fisket ble drevet langt til havs, et godt stykke sønnenfor Færder, særlig i mai og juni. Deltagerne kom fra Brunlanes, Tjølling, Nøtterø, Tjøme, Onsø, Glemmen og Hvaler. På den tiden vi her har beskrevet drev de med dekksbåter på ca 30 fots lengde. Losene deltok med sine egne båter som var av samme type som fiskeskøytene. Bemanningen var gjerne 3-4 mann. I prinsippet foregår dette fisket på samme måte i dag, men motor og moderne utstyr gjør arbeidet lettere for fiskerne og båtene har gjerne to manns besetning. Også inne i selve Christianiafjorden ble det drevet drivgarnsfiske, men dette var av langt mindre betydning enn havfisket, forteller en rapport om fiskeriene i Christianiafjorden.

Drivgarnsfisket var hardt arbeide og medførte lite søvn. Etter at garnene var trukket seilte fiskerne til land hvor de leverte fisken. Deretter skulle garnene rengjøres og tørkes. De sov gjerne på skift på veien ut og inn, dersom de da ikke måtte ro.

Det største markedet for fisken lå i de store byene, særlig Kristiania og Drammen. Veien fra Skagerak til disse byene var for lang til at fiskerne selv kunne levere fisken der. De store avstandene skapte en egen yrkesgruppe, oppkjøperne. Fisken ble landet på et eller flere steder ytterst i fjorden hvor oppkjøperne overtok den. De fleste oppkjøperne skal ha vært hjemmehørende i Kristiania. Noen av dem drev oppkjøpervirksomhet året rundt, mens mange begrenset seg til makrellsesongen. Disse var ofte fiskere som rodde eller seilte innover til det indre fjordområdet i små båter. I 1883 oppgis det at i alt 120 små snekker drev denne trafikken, hver med to manns besetning. Det var en tung jobb, eller for å si det med Diriks:”Er det god Vind, sprede de ud baade sædvanlige og usædvanlige Sejl og Klude, brugende Aaren paa samme Tid. Men er det Modvind eller Stille gaar det løs paa Arme og Ryg; og tungt Arbejde bliver det da at ro en dybladet Sjægte fra Færder til Kristiania”. Som nevnt deltok også D/S ”Hvalen” som oppkjøper, men det ser ut til at dette var det eneste maskindrevne fartøyet i flåten. Midt på 1800 tallet oppgis Hvaler som et sentrum for mottak av makrell, men omkring 1860 begynner Uleholmen å utvikle seg til et større fiskevær. Årsaken var vel først og fremst at man fra øya hadde kort vei til fiskefeltene og brukbare havneforhold.

Vi har sett at fiskerne likte en dram eller to. Det sier seg nesten selv at de også tok en røyk. I 1996 drev Norsk Sjøfartsmuseum undersøkelser av bunnen omkring Uleholmen, assistert av lokale dykkere. De fant blant annet mer enn 30 krittpiper. De fleste kunne dateres til 1800 tallet og har trolig tilhørt makrellfiskere. Krittpipene var skjøre og ble kastet på sjøen når de brakk. Det ble også funnet piper som var en god del eldre. Dag Nævestad ved Norsk Sjøfartsmuseum tror de kan skrive seg fra det rike sildefisket i Skagerrak i 1790 årene. At det foregikk slikt fiske ved Uleholmene er kjent, men det finnes få publiserte fakta omkring dette fisket.

”Fiskeværet” på Uleholmen har nok vært noe spesielt og har kanskje tiltrukket seg flere interesserte enn Diriks. I hvert fall vet vi at kunstmaleren Eilif Peterssen tok turen dit ut en gang på slutten av 1800 tallet og laget en skisse av miljøet.

I 1898 sto den nye moloen i Sandøsund ferdig. Den gir godt le under alle slags værforhold og er en trygg havn for både fiskere og loser. Om dette satte en øyeblikkelig stopper for virksomheten på Uleholmen, er ikke kjent. Men da forbrenningsmotoren gjorde sin entre i fiskebåtene noen få år senere hadde øya få fordeler i forhold til Sandesund. I dag er holmen godt besøkt av lystbåtflåten i sommertiden.

Kilder:

Skriftlige: Skillings Magasin 1869: Uleholm. Norsk Fiskeritidende 1883: Makrelfisket.
Betænkning og Indstilling afgiven af den til Fiskeriernes Undersøgelse i Christiania og Langesundsfjorden ved Kongel. Resol. Af 28 Mai 1852 nedsatte Commission. (Riksarkivet)
Rødland, Reinert: Sjø-og strandavn rundt Nøtterøy og Tjøme. (Hovedoppgave i historie Uio)
Tunsbergeren 28 august 1888. Notis om makrellfisket. (Gjengitt i ”Øyene” mars 2004)

Muntlige: Dag Nævestad, Norsk Sjøfartsmuseum.
Egil Jahre, Hvasser.

Lilly Minken: Prolog

PROLOG: TIL DEN GAMLE BRYGGA PÅ STRANDA

For Grimestad er ingenting for godt.

Slik tenkte jeg, og jeg har tenkt det ofte

når det gikk trått,

med den prolog som jeg til bryggefesten lovte.

(fritt etter Wildenvey)

Fra arilds tid har Grim’stadfolk

hørt sjøen til og vært dens tolk,

ført med seg sus av fremmed land,

av ishavskyst og sydhavsstrand,

tatt med seg duft av is og hval,

av spekk og blo’ og slit og kval,

en air av gutteeventyr,

som knapt no’n nå vet hva betyr.

De slet og slepte lange år

på dekk og dørk mens tanken går

til Grimestad til båt og kil

og mest når som’ren stundet til.

Fra arilds tid tok båt i land

på det som da var Grim’stadstrand,

hvor bryggesteiner sikkert lå

omtrent på samme plass som nå.

Fra arilds tid har brygga stått

med fanglin’pæl i bunnen slått,

og noen plankestubber lå

og vinglet vem’lig oppe på.

Den tjente til i all sin tid

å nå til brygga som med flid

var malt og lakket, stelt og fin,

med seil og årer som maskin.

Med den slags redskap kom man hjem

og kunne komme meget stille frem.

Fisker Hans Karlsen ble redningsmann for kusinene Aase og Åse da de drev hjelpeløst på et isflak mot åpent farvann ved Sydosten i begynnelsen av 1930 årene.

Så mang en herlig søndagstripp

er startet fra den bryggesnipp,

som Simonser og Lange-Hans

Benyttet for sitt liv til vanns.

Hvor mang en herlig gang i grunn

tror dere folk har stått på bunn

når snekka over plank og stein

sku’ entres på ustødig bein.

Jeg nevnte Simonser og Hans

som drev sitt fiske langt til vanns,

som levet strandliv her en stund,

og stelte garn og gård og grunn.

De stelte og til alment bruk

en brygge uten pengesluk.

Den gjorde nytten og var god

å ty inn til i sol og sno.

Den bar en eim av sjøsalt hav

og eide ikke luksuskrav.

Den duftet tjære, fisk og slo

med måkeskitt hvor enn du sto.

Det luktet friskt av flyndregarn

og salt av nakne ben på barn,

som krabber fikk i ålegress

med snegl til agn for det var tess.

Og over denne skjønne tid

så skinte solen idelig.

Den gamle brygga skulle stått,

og tiden med – da ble det godt

å være menn’ske være til –

omkring en fredlig Grim’stadkil.

Det var den gamle brygges svanesang.

Yngre folk kom til – og satt i gang.

Trang fødsel var det – men det gikk,

og se hva resultat vi fikk!

En brygge Grim’stadfolk til ære!

En brygge som for øya vår – må være

en pryd som vi med stolthet viser frem,

og tusen takk til alle dem – som hjalp

oss få prosjektet frem !

Og vi som sogner til vår brygge :

La oss sammen skape

ORDEN – TRIVSEL – HYGGE.

Inger L. Zeiner:

EPILOG: OM STRID OG FRED I STRANDSONEN

En blå, falmet sprit-stensil dukket fram fra sitt gjemmested i en skuff på Holtekjær hos min tante Ka for en ti års tid siden. Siden har jeg tatt den fram ved flere anledninger og gjenopplevd noen øyeblikk fra 1960-årene. Lillys myke, varme stemme høres tydelig, og bildet av henne vises klart for mitt indre blikk. Minnet om henne er jeg ikke alene om.

Gartnerdøtrene

Lilly Minken (1896 – 1978) og søsteren Molly Gude Due (1897 – 1978) gjorde tjømlinger av seg igjen på eldre dager og bosatte seg på bruket Gbnr. 17/18 på Grimestad.

Helt pensjonister ble de ikke. Lilly ga selskap og omsorg til mange eldre og barn. Molly ble innkalt til sin gamle arbeidsgiver, både til Tønsberg og Oslo, når blomsterhandleren fikk store oppdrag fra prominente kunder. Hun var den som førte Yrkestradisjonene videre i familien. Døtrene til Gartner’n Walfred Larsen og hustru Dina, var svært velkomne tilbake. Elskelige damer, sa vi den gang. I dag er bruket feriested for etterslekten til den tredje søsteren, Esther Sanne (1893 – 1977).

Grimestad Vel

En hjertesak for dem må ha vært Grimestad Vel, foreningen som siden 1940-årene hadde ivaretatt mang en oppgave for fellesskapet. Den gamle Strannveien, nå Velveien, var et slikt prosjekt, veilys et annet. Midlene kom ikke fra kommunale bevilgninger, men spleiselag, fester og basarer. I min barndoms sommere var Lilly og Molly blant de ivrigste basarvakter. Basarbordet var plassert ved Østveien, vest for Thorsens garasje, (huset som ikke er malt siden den gang) og syd for Bugge Hansens butikk. ( huset der det nå er utleieleiligheter) I garasjen var det skyting på blink med luftgevær, i butikken et yrende liv av badegjester, fra Grimestad Pensjonat, hus og hytter både herfra og fra de fleste steder på Tjøme. Slik ble Vel – basaren en suksess og la grunnlaget for den brygga som skulle bygges.

Den fælles oplagsplads for Grimestad

Engasjementet for stranda og brygga hadde søstrene fra sitt opphav. Walfred Larsen møtte opp på jordskiftesamling den 27. april 1915 sammen med 6 andre eiere av bruk for å dele Grimestads felles utmark mellom seg. Av utskiftningsdokumentene fra året etter kan vi lese følgende utdrag:

” Opplagstomt: Ved bryggen er av Karlsens part i Ramsaas utlagt som fælles oplagsplads for Grimestad et landstykke begrændset saaledes: —————————-. Det saaledes avgrænsede stykke avbenyttes som før har været.”

Slik ble det,- en stund. Fiskerne fisket videre. I slutten av 1920-årene våknet lille Aase Nilsen (1926 – 2004) tidlig hver morgen til lydene av trillebår, og hun kunne si fra lyden alene om det var Petter, Severin, Hans, Gustav eller en Simensen som trillet ned med teiner, ruser og garn til prammen eller snekka si. Frakteskuta: ”To brødre ”som brødrene Olsen var redere for, hadde hjemmehavn noen år på Dampen”som brygga het på folkemunne. Før Vrengenbrua ble bygd, la rutebåtene fra Tønsberg til her i noen år sommerstider medbringende de første badegjester. Min fars onkel, Hans Andersen, skaffet seg seilbåt, og tok dem med seg på cruise i den ytre skjærgården, en ny næringsvei for fiskeren. Nora Ellefsens pensjonatgjester og andre badegjester fikk opplevelser og onkel Hans kontanter.

Kuene forsvinner, hyttene blir bygd

Utmarka besto både av strand og åser. Kuene beitet overalt, men kuenes dager var talte.

I løpet av tiden fra 1930 og 3 tiår fram i tid forsvant kuene en etter en fra brukene og fra sommerbeitene i utmarka. Da denne tid var passert, kan vi si at badegjestene på hyttene i Grimestads utmark hadde tatt kuenes plass. Den siste kua jeg husker hang i treet hos Anton Markussen en søndag formiddag midt i 1950-årene, død. Den kua kan tjene som symbol på utviklingen. Den var bokstavlig talt dødelig såret av en badegjest med bil. Datteren, Astrid var utrøstelig. Anton Markussen var for øvrig den som ikke gikk inn i den nye næring, tomtesalg til byfolk. Utmarka hans egnet seg ikke til det, og han var vel heller ikke interessert. Bruket, Gbnr. 17/11, ligger der som det var. Barnebarnet, Steinar, steller pent med hus og jorder som minner oss om tidligere tider på Grimestad.

Den siste gårdbruker på Grimestad

Med Karlsens bruk, Gbnr. 17/2 gikk det annerledes. Anders Edvart Karlsen var født i 1850 i Båhuslen. Ellynor Johansen kan fortelle om sin bestefar, at han først kom til Burø som sesongarbeider innen jordbruk. Etter 11 år som pendler mellom Båhuslen og Burø, ble han bofast på Tjøme med familien, først som gårdsbestyrer på Haug. Da bruket på Grimestad ble til salgs, slo han til. I årene som fulgte etter 1900 kjøpte han tilleggsjord fra bl.a.innmarka til Gbnr. 17/12 og fra Holtekjær. I tillegg dyrket han leid jord fra andre bruk. Ulikt de andre brukerne på Grimestad ved forrige århundreskifte, satset svensken alt på gårdsbruket. Av den mannlige befolkning på Grimestad som oppgir inntektsgivende yrke, var det i desember 1900 31 sjøfolk (27 var på dette tidspunktet til sjøs i utenriksfart.)Det var sjøens inntekter som ga levevei for den alt overveiende del av befolkningen. Slik hadde det vært i generasjoner. Det var kvinnfolka som drev brukene, mens mannfolka var til sjøs. Bare Karlsen var en ekte gårdbruker. I tillegg var han postfører. Det var med han gårdsdriften opphørte.

Den private hyttebrygga

Mellom 1935 og 1952 ble det utskilt i alt 48 nye bruksnumre fra dette bruket, de fleste i strandsonen, og alt overveiende til hyttetomter. Det var Karlsens datter, Martha, som ledet an i Tjømes nye vekstnæring, salg av hyttetomter til byfolk. En hyttebrygge ble plassert på ” Den fælles oplagsplass for Grimestad ”. Da våknet folket, særlig da eieren av hytta åpenbart betraktet denne som sin private eiendom. Anders Markussen, bror av Anton, på Gbnr. 17/17, ble både forbannet og fortvilet. Svigerfaren til Anders, Even O. Haraldsen, den legendariske skipperen, hadde vært en av de 7 som møtte på jordskiftesamling i 1915, og han selv hadde drevet sitt fiske herfra i mange år. Stranda var for alle på Grimestad! Den skulle reddes! Min far, Lindgård Zeiner (1909 – 1989) ble budsendt og spurt om han kunne hjelpe til som svigersønn til Hanna Andersen (1875 – 1966 ), eier av Gbnr. 17/10. Bygdefolket ble mobilisert, advokat engasjert, retten satt og dommer avsagt.

Herredsrettens dom

Den 24. oktober 1953 falt dommen i Tønsberg Herredsrett med følgende slutning:

Fru Martha Lindquist Nielsen kjennes som eier av Gnr. 17 Bnr. 2, Grimestad i Tjøme uberettiget til å råde over eller overdra andre rett til å råde over noen del av den felles opplagsplass ved sjøen i forbindelse med sjøverts trafikk av enhver art på annen måte enn den som tilkommer samtlige oppsittere på Grimestad. Særskilt kjennes hun uberettiget til å sette ut brygge eller overdra andre rett til å sette ut brygge på opplagsplassens område.”

Dommen ble anket til Agder lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom

Den 1. juni 1955 ble lagmannsrett holdt i Tønsberg. Rettens formann var Lyng,

John Lyng skulle noen år senere sette rekord i rikshistorien, i 23 dager varte hans regjering. Av rettsboken kan vi lese at motparten er: Hanna Andersen m.fl., Lagmannsretten kom til omtrent samme resultat. I rettsboken heter det: ” Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at uttrykket ”samtlige oppsittere på Grimestad” i slutningens 1. punktum erstattes med ”eierne av Gnr. 17,Bnr.1, 8, 11,12, 17 og 18. ” Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dette punkt skal Martha Lindquist Nielsen betale til Hanna Andersen, Severin Vollebekk, Anders Markussen, Marie Jørgensen, Dagfinn Olsen, Anton Markussen,Valfred Larsen, Dagfinn Lund, Håkon Kristensen, Per Olsen og Inga Gulliksen kr. 1000.- i saksomkostninger til lagmannsretten.

Harde ord på Betania

Betydningen av denne dommen var at det neste slaget måtte stå mellom de 7. Det var de som måtte bli enige om bruken, ikke alle de 144 som til da eksisterte. Men det hjalp jo lite når de ikke var det. Neste utspill kom fra den tapende part. Igjen ble retten satt, denne gang på Betania, den 4. desember 1958 og gjaldt krav om bruksordning på stranda for Gbnr. 17/2. Søksmålet gjaldt alle bruksberettigede i alt 143, må det bli. Mamma kom hjem den dagen med beretning om mange harde ord, som ikke passet seg i et Gudshus. Om det var derfor retten ble satt i huset til Dagfinn Olsen neste dag, skal være usagt. Alle 6 og alle de andre sto på sitt. Her var det ikke behov for noen bruksordning ved jordskifteretten, i det alle sammen, utenom fru Lindquist Nielsen, var enige om at Grimestad Vel utarbeidet regler for bruken av opplagsplassen. Den 8. desember 1958 kom Jordskifteretten sammen og fattet vedtak om at den forlangte bruksordning ikke ble fremmet da rekvirenten hadde kalt kravet tilbake.

Fredsslutning.

Noen år gikk, og Grimestad Vel jobbet i det stille og etter hvert litt høyere. Tiden jobbet for drømmen: Et bryggeanlegg for alle på Grimestad. Den 3. juni 1964 ble sluttstrek satt ved forlik.

Partene ble enige om at utskiftningspapirene av 1915/16 blir å tolke slik at bruksretten til brygge og opplagsplass tilhører den som til enhver tid har eiendom på Grimestad. Båtforeningen får fullmakt til å utbygge havneplassen på beste måte og etter sakkyndig bistand. Likeledes gir fru Martha Lindquist Nielsen tilsagn om at området mellom opplagsplassen og Gunnar Karlsens eiendom kan benyttes av båtforeningen efter innhentet tillatelse fra de som nu har båtfeste og bryggerett der. Forliket gjelder ikke eiendomsretten hun nu innehar. De syv grunneiere som nu har båtfeste eller bryggerett får gratis plass for en båt ved felles brygge for sin levetid.” Dermed kunne brygga bygges, og min barndom var ugjenkallelig over.

Motparten.

Hvem var hun, denne steile damen, som sto alene mot en hel bygd i mer enn 10 år?

I min tidlige barndom drev hun kiosk som lå omtrent der busstoppet ligger på vestsiden av Østveien i vår tid. Pappa kjøpte is til meg, og de pratet hyggelig sammen. Dette må ha vært i stridens første tid. I pappas siste leveår snakket vi om den gang ved kiosken. Likte og respekterte han henne? Ja. Så sta som hun var, var han jo selv. Så lenge det var en sak som rettsvesenet kunne håndtere og avgjøre, og ingen tydde til ulovlige midler, var det greit. Egentlig gjorde hun Grimestad en stor tjeneste. Hun samlet folk om saken. Rettslig sett ble det avgjort for framtida at fellesskapet skulle bruke opplagsplassen. Det kunne gått annerledes, og vi hadde sittet igjen med et bryggeanlegg for de sju og hyttene til noen av dem. Men for sin egen del burde hun ha gitt seg før. Personlige omkostninger må det ha vært. Hun hadde vært en av de toneangivende forkjempere for Strannveien i Grimestad Vel og så måtte hun oppleve å gi fra seg all kontroll over opplagsplassen til nettopp denne foreningen. Niesen, Ellynor, kan bekrefte at det var vonde år for tanten. Inntektene fra tomtesalget forsvant i utgifter til advokat og rettssaker, og hun ble selvfølgelig svært lei seg. Familien trakk seg ut av arbeidet i Vellet. For dem ble det ikke moro lenger slik det hadde vært i arbeidet med Strannveien. Martha Lindquist Nielsen født i 1895 bodde hjemme til kort tid før hun døde. Hun ble 95 år.

Bryggefesten

St. Hans-aften 1966 var det fest på stranda. Grimestad Vel var også blitt båtforening. Byggeanlegget sto ferdig, og freden var definitivt kommet til Grimestad etter mange års strid. På barns vis hadde vi mange år før omdøpt foreningen til Grimestad Uvel. Denne kvelden fikk den et nytt navn: Grimestad Vel og Ubåtforening. I beste mening hadde noen ”hjulpet” pappa, som var innlagt på sykehus, med å legge ut snekka før den var trutnet. Trass i forliset ble det fest. Armand Olsen holdt tale og ledet showet i beste Kirkevaag-stil. Lilly Minken fremførte prologen, Grimestadprinsessen ble kåret, men hun var importert fra Utbygda for anledningen og het Turid Pedersen. Etterpå var det dans til levende musikk. Kan det ha vært ”Skjærgårdsgutta”, tro? Håkon Kristensen var i storform der han svingte seg med damene. Tønsbergs Blad var selvfølgelig på plass, og reportasjen kom i avisen neste virkedag: (St. Hansdagen var fridag for alle her den gang.) Da kunne man lese at Tjøme Skolemusikk åpnet programmet på bryggen med feiende musikk, ordførerer Stenli døpte bryggen i champagne, mens Halvdan Hansen sto ved siden av i egenskap av foreningens eneste æresmedlem.( Han hadde vært med siden veien forsvant i 1942.) Vi kunne også lese at Evelyn Abrahamsen sang, og at det virkelig var ”Skjærgårdsgutta” som var i aksjon mens St. Hans-bålet flammet og fyrverkeri avsluttet kvelden. Reportasjen i T.B. gir også en fyldig omtale av taler, og det bygdefolket ikke fikk være med på, en middag på ”Grand Pensjonat”??.Her deltok prominente gjester fra Havnedirektoratet: Dir. Sund og overing. Ruud og fra Tjøme Kommune: Ordfører og kontorsjef Halvorsen. Vertskapet fra Grimestad Vel og Båtforening var representert med bl.a. formann Armand Olsen og F. Bugge Hansen. Av talene fremgår at havnen hadde fått 125 båtplasser og hadde kostet 240 000 kroner. Store bidrag ble gitt av Bensinavgiftsfondet og Tjøme Kommune.

Historie på vers

Prologen til Lilly forteller historien om folk før min generasjons tid på Grimestad. Det er den jeg husket best. Noen navn og ord måtte jeg få forklart den gang. Så her bringes det videre.
”Lange Hans” het Hans Karlsen. Enken, Alvilde, bodde i huset deres, rett nedenfor ”Bækkevold ”i min tidlige barndom, og i annen etasje bodde min barndomsvenninne, Reidun, før de flyttet til det nybygde huset litt lenger opp i veien. Det er nå gått mange år siden ”Alvildehuset” ble revet.

Lille Aase Nilsen (senere Bekkevold Hagen) kunne takke Hans for livet. En kvelding i isløsningen i 1930- årene speidet han utover sjøen. Ble det mulig å fiske i morgen, tro? Der ute på vei mot Sydosten på Mågerø, nå konglig feriested, skimtet han to små skikkelser på vei mot åpent hav. Hans fòr ut og plukket opp jentene i båten i siste liten. Slik ble kusinene Aase og Åse reddet, seilende på et isflak. Hans ble ikke den siste som passet på barn i nød. Naboen nedenfor, fru Bjelland, hustru til min barndoms fisker på stranda, skulle gjenta bragden midt i 1970 – årene. Disse hus lå på Holtekjær, Gnr.16. I dag ville fiskeren Hans ikke hatt rett til båtplass. Trammen lå riktignok på Grimestad. Rettsavgjørelser er ikke alltid rettferdige.

” Simonser ” var visstnok egentlig Simenser, og etterslekten har fremdeles bruket Gbnr. 17/14 og bruker det som feriested. Arild, hvem var han, undret jeg meg? Et års tid senere kom svaret fra min norsklærer: Det er ingen person, men et gammelt poetisk uttrykk fra gammelnorsk, ” àr alda” og betyr:tidlig i tidene, kunne han opplyse.

Å arbeide med fortiden – i nåtiden – for fremtiden

Dette er Hjartdal Historielags motto, og det kan være vårt. De fleste mennesker vil ha glede av å tenke seg tilbake til og minnes sin egen barndom og gode opplevelser, kanskje helst når vi nærmer oss moden alder. Personlig vil erindringen om gamle ”Dampen” alltid gi meg glede. Skjær og svaberg som vi badet og fisket kattefisk fra, ble tatt fra oss og begravd under stein fra Mågerøs indre. Men de finnes fremdeles under massene, i noens hoder og heldigvis på fotografier. Den nye brygga ble til glede og til nytte for så mange. Helt slutt på stridighetene ble det ikke. Det har blåst opp til storm, kuling og frisk bris siden ved flere anledninger i mitt 30-årige fravær fra Grimestad, men prinsippet om at alle på Grimestad har lik rett til brygga står fast. Ingen har noen særrett. Min generasjons barndom ble tilbrakt på gamle ” Dampen” der Anders, Dagfinn, Kristian, Ole og Trygve hadde sine tresnekker rundt omkring med andre lyder og lukter enn i dag. Vår tids barn samler sine sommerminner på land ved Tøgerstranda, den kommunale badestranda i sydlig retning. Den er vel rimelig sikker på å bli liggende. Personlig finner jeg glede i å vite at Tøger og søsteren Kirsi ”levet strandliv her en stund”, i Korpereiret rundt 1865. Jeg sender dem en tanke, hver gang jeg vandrer forbi. I tillegg til å gi personlig glede, kan kunnskap om fortiden faktisk også være nyttig, spare tid og penger og, ikke minst strandsonen for unødig store inngrep. Det spørs om en kommunal administrasjon og stressede folkevalgte alene kan verne den strandsonen vi har igjen. På Hagastranda har det rent ut noen skattekroner, statlige(?) , men skattekroner like fullt, uten nytte, i et forsøk på å rydde opp i saken om en brygge som ikke skulle vært tillatt bygget for ca. 50 år siden.( iflg. kommunen) på stranda som var avsatt til badestrand iflg. kommunalt servitutt, og hvem kan forklare hvorfor et helårshus blir bygget i strandkanten, der den gamle hytta til Mørken lå. I sin tid i 1948. Hadde skogutvalget innsigelser mot å gi konsesjon til bygging. Langs stranda gikk det i uminnelige tider en sti, hevdvunnet. Herredsstyret ga konsesjonen uten å ta forbehold om stien. Derfor ble eiendommen stengt for gjennomgang, og folk måtte klatre rundt før det ble bygd en farbar sti. Over 50 år etter er verneinteressen en annen. Det ble dyrt for svaberget og regnskogen, men var det verdt én ny skatteyter eller to? Kan det være så enkelt som at fargen på kartet var rester etter en gammel plan som ble oppgitt? Vidløftige kommunale planer inneholdt engang i 1970-80årene tanker om omfattende sanering av hytter langs stranda. Kan vi bli enige om å ta vare på den natur og det kulturlandskap som er igjen? Naturen har ikke lenger det vern som de gamle næringer, jordbruk, skogbruk og fiske ga naturen. Nå skal vi bo og rekreere her både heltidsbeboere og deltidsbeboere på Tjøme hele året! Da må alle være våkne og bry seg. Vi som nå alle vet, og er blitt så mange på Grimestad, må kunne klare det i fellesskap!

 

Kilder til artiklene: Saksdokumenter og møtebok for Grimestad Vel (1943 – 1957).

Tønsbergs Blad 25.juni 1966.

Div. jordskifte dokumenter.

Folketellingen 1865 og 1900

Artikkelforfatter Inger L. Zeiners egne erindringer (f. 1949)

Samtaler med:

Ellynor Johansen, Aase Bekkevold Hagen, Gustav Hagen,

Nancy Klausen, m.fl. 2003-2004