DET FINS BRA FOLK I SVERIGE
En svensk snekker arbeidet engang for en byggmester her i trakten. Flink, det var han, men lei til å supe hver gang hanhadde fått lønning. Da kunne han bli borte fra arbeidet både en og to dager.
Engang byggmesteren holdt på med et bygg som skulle være ferdig til en bestemt tid, bad han en lønningdag svensken om ikke å supe seg full igjen.Full innsats av alle var nødvendig om bygget skulle bli ferdig i rett tid. Joda, svensken lovet helt sikkert å møte på mandag.Mandagen kom, men ingen svenske viste seg. Først på tirsdag kom han. Byggmesteren raste:
«Fin’s de’ bare sånnækarær som dæ i Sverje? Er’e ingen skikkeli’efølkdær?»
«Jo-jo men, de’ fin’s bra folk i Sverjeme‘», svarte svensken.
«men dom kommer inte hit intel»
SLAGSMAL PA KIRKEBAKKEN
En gammel skipper har fortalt denne historien: I hans guttedager var det ikke oppsatt postkasser rundt ompå Tjøme, og følgelig måtte alle brev som skulle sendes, bringes til posthuset i Kirkebygden.
Lørdag eller søndag var dagene sjømannshustruene gjerne skrev til sine menn, og søndag ettermiddag måtte barna gåtil posthuset med brevene. «Men», sa skipperen, «jæ gikk aldri te posthuse’ sønda’ ettermidda’ viss inte mor hadde gittmæbeskje’ om de’ på torsda’n. For aleine vågæjæinte å gå - di største å sterkæsteguttæne i nabolage’ måtte jæ ha me’,
å avtale me’ dæm måtte gjørræsfreda’n å lør’an. På kjerkebakkenvar’eallti’ en gjeng guttærforsamlæ, åviss’nintehadde stor mannskap når’n kom dit, kunne de’ gå rækti’ ille. For slaksmål blei de’ støtt. Vi sloss så fillene faukåblo’e’ rant.
Men de’ var’a litt moro, au,» sa skipperen.
UNGDOM OG REVESTREKER
Inntil for få år siden stod det på Mellom-Gjervåg et meget gammelt tømmerhus. Det hadde antagelig vært hovedbygning inntil nytt hus ble oppført.Dette huset står fremdeles, men ser meget falleferdig ut. Det gamle tømmerhuset ble ofte leid ut til ball og dans og ble av den grunn kalt «Dunderhopp».
En gammel skipper fortalte meg at engang det skulle være dans på «Dunderhopp», var bare de som hadde styrmannskole innbudt.
Skipperen og en kamerat som dengang var i18-19-årsalderen, hadde ennu ikke rukket å ta styrmannskolen. De ble meget forarget over å bli satt utenfor av disseviktigperene, som de daglig var sammen med, og de begynte å pønske på hvorledes de best kunne ta hevn.
I den tiden var det enten skorsten eller åpen peis på kjøkkenet.Da festen var kommet i gang, kom de snikende, utstyrt med stige og et snøre med en pilk festet til enden av det. De reiste stigen påbaksiden av huset og klatret opp på taket. Da siste dans før kaffepausen tok til, og den store kaffekjelen stod og småputret på brannjernet, iverksatte de sin plan.De firte ned snøret, huket pilken på kaffekjelens hank og halte kjelen opp gjennom pipen. Så bar det opp i skogen med den.
Det ble et voldsomt oppstyr da man oppdaget at kaffekjelen var forsvunnet, og det ble vel en heller lang venting på kaffe den kvelden!
PREST OG LENSMANN
I annen halvdel av forrige århundre hadde Tjøme prest og lensmann sammen med Nøtterøy. Den siste prest vi haddefelles, var den kjente stortingspresident Georg Prahl Harbitz. Chr. Egeberg var navnet på siste felles lensmann.Store karer begge to. Men enige var de ikke alltid! Engang var de blitt uenige om en eller annen godtgjørelse til presten.
Da skal Egeberg ha sagt:
«Ja, den prestesekken blir nå aldri full»
Til dette skal Harbitz ha svart: » men hva skal vi si om lensmannsbikkja da?»
«Den finner jo et ben engang imellom den og!»
