Roar Tandberg :
Danmark-Norge i krig
På grunn av stormaktspolitikken kom vi motvillig i krig med England som i 1807 hadde okkupert Sjælland og tatt den store dansk-norske flåten. Bakgrunnen for dette overraskende skritt var engelskmennenes frykt for at Napoleon skulle tvinge Danmark-Norge over på sin side, for da ville den dansk-norske flåten kunne brukes mot England. Svenskene holdt seg til å begynne med i ro, men etter at russerne i 1808 var gått til angrep på Finland, og Danmark-Norge valgte å stå på Russlands side, måtte det blir krig også i Norden.
Til sjøs var England etter flåterovet hovedfienden og blokkerte kysten. Blokadekrigen ble imidlertid ikke så hard, fordi den britiske regjering trengte vår trelast og ga fribrev eller lisenser til norske skip som seilte med slik last. Det ble en slags legitim smughandel som brakte norsk skipsfart og handel noen gylne år trass i krigen.
Forsvaret av vår kyst under krigen 1807-14 besto av Kystvernet, kystfestninger, telegraf og signalvesenet og det flytende sjøforsvar fartøy/kanonbåter).
Kystvernet var et lokalvern som skulle hindre mindre, fiendtlige handlinger mot kysten på sjøsiden. Dette gjaldt særlig mindre landsettinger av fiendtligsinnet karakter og båtangrep på dansk/norske fartøyer som hadde søkt ly i skjærgården mot den engelske blokaden av våre kyster. Tidvis også av den svenske flåten som var alliert med England.
Kystvernet ble organisert i 1807 av Norge og Danmarks felles marineledelse. Alle menn i alderen 16 til 56 år bosatt nær sjøen ble innkalt. Unntatt var de som fra før ikke tjenestegjorde ved hæren eller marinen. Som befal ble ansatt pensjonerte offiserer, tidligere underoffiserer, embetsmenn eller andre som ble ansett som skikket til ledelse.
Kystvernet ble inndelt i distrikter, distriktene i divisjoner, divisjonene i seksjoner og disse igjen i roder.
Tjøme tilhørte Bragernes distrikt som strakk seg fra Hurum til Kragerø. Distriktets 4. divisjon gikk fra Horten til Færder. Divisjonens 4. seksjon gikk så fra Sundene til Færder. Denne seksjonen ble delt inn i 4 roder med til sammen ca. 150 mann. Seksjonen ble fra tid til annen samlet på Rød Gård ved Tjøme kirke for å holde øvelser.
Telegraf og signalvesenet.
Straks krigen brøt ut i 1807 ble vedvardene satt i stand og vardevakter satt ut. Dette var en varsling av ”Leidangen” som hadde fungert i ufredsår siden vikingtiden i Norge. Vardene skulle bare anvendes i den mørke tiden av døgnet og for dagslys ble det utviklet et optisk telegraf- og signalsystem langs hele kysten fra Halden til Trondheim. Signalmidlene besto i begynnelsen av en stand med tilhørende flagg og vimpler med forskjellige farger og senere av en mast med to stenger på tvers med 6 ”klapper” (små treplater) som med tauverk kunne bringes i forskjellige stillinger i forhold til masten og stengene de var festet til.
Hvert signal betydde et tall som etter en fastsatt signalbok kunne tydes til en bestemt melding.
Det ble opprettet tre ”telegraflinjer”. En med signaler til Trondheim, en med signaler til Bergen og den søndenfjellske signallinjen med signaler til Kristiania (Oslo). Linjen ble delt i distrikter. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som hver ble betjent av to mann. Dette var leide folk eller kystvernmannskaper. Ved stasjonene ble det bygget en vakthytte. Stasjonene var enten hovedstasjon, hvorfra meldingene kunne starte eller repetèrstasjoner hvor meldingene kun ble videresendt. Disse var underlagt hovedstasjonene. Kysttelegrafen ble som regel nedbemannet om vinteren.
På Tjøme var det en hovedstasjon på Torås og repetèrstasjon på Eidenetoppen og på Honerødåsen. De nærmeste stasjonene i Tjøme som Torås sto i forbindelse med var Vetan på Nøtterøy og Kjærringfjell, Tønsberg Tønne og Kamfjordåsen i Sandefjord. Alle disse var repetèr-stasjoner. Stasjonen på Torås var hovedstasjon og dermed den viktigste stasjonen i dette avsnittet.
De nærmeste hovedstasjonene var Vardefjellet ved Fredrikstad og Rødåsen på Jeløya ved Moss. Kysttelegrafen virket etter forholdene bra. Et signal fra marinens hovedbase på Fredriksvern (Stavern) til Kristiania tok i 1808 bare 1 time og 15 minutter.
Kysttelegrafen var en betryggelse for kystbefolkningen, da de etter hvert lærte seg å ”lese” signalene som ble sendt.
Til sjefer på Hovedstasjonene ble ansatt skippere, styrmenn eller loser. Kikkert var for dem et kjent arbeidsredskap og de var vant til å bedømme hva slags fartøy de så og ikke minst hva slags nasjonalitet fartøyene tilhørte. For å få overblikk måtte Hovedstasjonene ligge høyt og nære sjøen. Dette avstedkom igjen at de kunne bli angrepet av fienden (noe som skjedde ved flere anledninger).
Av den grunn ble det bestemt at vaktene skulle bære uniform, for ble de tatt til fange var de å betrakte som militært personell. Militære fanger fikk også den gang bedre behandling enn sivile og hadde andre rettigheter.
Kapt. Ohlsens modell. Den norske optiske telegraf av 1808. Denne modellen er lik den som var i bruk på svenskekysten, så trolig ble det også den gangen benyttet ”spioner” i en krigssituasjon.
Med to armer og tre ”klapper” på hver arm fikk man 12 forskjellige signaltegn. Disse kunne derfor settes sammen til 229 nummersignaler. Nummeret kom fram som summen av de på en gang viste tall. Dette ble også modifisert til en mindre utgave som ga 120 nummer.
Dagsignaler for de norske kyster.
Et signal skulle ikke bruke mer enn to minutter på hver stasjon, så i teorien kunne en sende 30 signaler i timen. Feilmarginene var imidlertid store. Tåke, regn og dis kunne føre til at når meldingen endelig kom fram til mottaker betydde budskapet noe helt annet enn det som var opprinnelig ment. Til å begynne med skapte bruken av signalstasjonen frykt, men ble etter hvert av stor interesse og skapte trygghet hos lokalbefolkningen. I 1814 var det slutt. Freden kom, linjene skulle betjenes og var derfor dyre i drift og pengene trengtes andre plasser. Men det er ikke få steder langs kysten som fortsatt heter Signalen.
Torås lå den gang som nå strategisk til og er nå vurdert til å kunne bli stedet for en ny kystradar. Torås som kystfort med kanoner og den annen verdenskrig er en annen historie.
