Gjemt, men ikke glemt

Huldrerokken

Marthe Henriksen, som jeg omtalte i Nordistua, var som nevnt en meget dyktig kvinne.
En vår holdt hun på oppe på et jordstykke som de kalte Flatæ. Rundt dette jordstykket var det en god del kratt og busker som hun satte fyr på. Om kvelden, før hun la seg, tok hun en tur opp til Flatæ for å se etter at alt var slokket, at det ikke fantes glør som kunne flamme opp. Men selv om hun var sikker på at alt var i orden, sov hun ikke godt om natten. Derfor stod hun tidlig opp neste morgen for å forvisse seg om at alt var som det skulle. Det var solrenningen dette, sånn ve firetiden om morgenen. Han ruslet opp mot Flatæ, men da hun kom opp, ble hun med ett stående som fjetret. På en fjellknatt i den sydøstre delen av jordet satt en hulder og spant på en gullrokk! I Flere minutter stod Marthe og stirret på huldra, men så kom hun til å ta ett skritt frem, og da fikk huldra øye på henne. Med ett var hun borte!
Både som gutt og senere har jeg lett etter gullrokken, men dessverre – jeg har ikke funnet noen!
Enkelte huldrer har jeg derimot møtt i mitt liv!

”Te sultnære jæ er….”

På Glenne som på Tjøme for øvrig var det i forrige århundre mange enker. Selv i min oppvekst var det ikke mindre enn åtte enke på dette vesle stedet.
Det var naturlig at tjømlingene søkte sitt utkomme på sjøen, men det var risikofylte arbeidsplasser den gang, hvilket jo tallet på enker tydelig viser.
Man kan undre seg over hvorledes disse stakkars enkene kunne klare å livnære store barneflokker, for det hadde de fleste. Det ble nok så som så mange ganger. Noen understøttelse var det nok mulig å få også da, men folk var stolte av å klare seg selv – det var skam å tigge! Det var nok av ”tiggærær” på Tjøme, mente de. Og sant nok. Tjøme var full av dem. Både enkeltvis og i flokker gikk de rundt på gårdene og tagg.
En liten historie om en av de mange enker som satt spesielt dårlig i det, viser hvilket syn disse menneskene hadde på understøttelse.
Denne enken arbeidet og slet rundt om på gårdene, men betalingen var som kjent dårlig den gang. Hun hadde flere sønner i skolealderen, og de hjalp til så godt de kunne. De fisket ene dagen og gikk på skolen neste. De bandt garn, og de bøtte dem og skjøt også av og til en sjøfugl, som var en kjærkommen avveksling i kosten. Likevel ble det ingen overflod, snarere tvert imot. Av og til hadde de ikke annet å spise enn poteter. Disse ble dyppet i salt som ble oppbevart i en bordskuff, og skyllet ned med vann.
Engang skulle folk ha sagt til denne enken at hun burde søke om understøttelse, det ville hun sikkert få. Da skulle hun ha svart: ”Te sultnære jæ er, te kjekkære jæ går!”

Strandhug(st)

Denne historien hendte engang i midten av 1860-årene, og den er fortalt meg av en gammel sjømann, født på Tjøme omkring 1845.
Han seilte med en skute som skulle opp i Østersjøen for å laste trelast for England. Mannskapet visste imidlertid ikke hvor de skulle ta inn lasten, og ingen var det som våget å spørre styrmannen eller skipper. Alle spekulasjoner var derfor nytteløse.
Men da de var kommet gjennom Øresund og seilte oppover Østersjøen, hente det noe som for alvor satte spekulasjonene i gang. Man fikk det så travelt med å slipe økser, en hel masse økser! Tømmermannen satte skafter på dem, og sager ble filt! Hva kunne del dette bety? Skulle de på tømmerhugst? Vel var de vant til å være med på lasting, men at de skulle bli satt til tømmerhugst, det hadde nå ingen kunnet drømme om! Etter hvert som de nærmet seg Norrbotn, forsvant all tvil om hva som ventet dem. En dag seilte de inn i en bortgjemt vik. Skogen stod stor og tett der, og det måtte være milevis til folk. Ankeret gikk, de fortøyde i land og så ble hele mannskapet sendt i land utstyrt med økser og sager. De hugget, kvistet og saget stokkene opp i passende props-lengder inntil skuten hadde full last. Så en kveld i mørkningen tok de seg ut av den bortgjemte bukten og inn i den vanlige seilleden. De dro til England med hele propslasten hvor de oppnådde høyeste pris for den. En god fortjeneste ble det for reder og skipper, men på mannskapet ble det ikke meget for innsatsen.
Når arbeidsgiver var av ”rette slaget”, kunne slikt som her fortalt, inntreffe i de ”gode, gamle dager”.

Skibsrederne på Kynna


I sin tid lå det en smie ved Kynna, drevet av to brødre. De kom etter hvert til å drive ganske stort, ja de hadde opp til seks-åtte mann i arbeid der.
Sammen med en svoger som var skomaker, ble de også skibsredere. De kjøpte en skute som de gav det meget passende navn ”Fraternitas” (Latin: brorskap).
Dikteren Galemattis eller Gærnemathias uttalte i den forbindelse følgende:
”De’ var svært te skibsredærær de’
En skomaker å to sme’
Even Haraldsen å to te”,
Even Haraldsen var reder og skipper, bosatt på Bustangen.

Da nissen gikk fra borde.

I seilskutetiden hersket det blant sjøfolk meget overtro. De trodde både på nisser og annet skrømt.
Denne historien fortalte en gammel Tjømemann meg for mange år siden.
Han gikk vaktmann om bord i en skute som i Riga lastet trelast for England. En kveld han gikk der, kvapp han i – nissen gikk i land! Dette var et uhyggelig varsel – gikk nissen i land, ville skuta forlise, det skjønte han. Øyeblikkelig gikk han til skipperen og forlangte avmønstring.
”Du kan da skjønne atte du inte kan bli avmønstra np”, svarte skipperen. ”Papir å alt er jo klart, å losen ske ta oss ut i morræ ti’li!” Det hjelper ikke, mente Nils, for det var det mannen het ”Jæ blir inte med’ dennæ skutæ, jæ skæl ha avmønstring”. Skipperen spurte hva i all verden det gikk av ham. Hadde han ”tørnæ” helt? Neida, Nils hadde ikke ”tørnæ”, ”Men jæ så nissen gå i land!”. Da skipperen fikk høre dette, fikk pipen en ganske annen lyd. Han måtte for Guds skyld ikke nevne dette for mannskapet! Han kunne bare gå, han skulle ikke legge noen hindringer i veien for ham.
Nils lot seg ikke be to ganger. I all hast rasket han sammen de få saker han hadde, og strøk i land. Penger hadde han ikke, ikke hadde skipperen gitt ham noen, og ingen hadde han kunnet spare. – Med en svensk skute kom Nils seg over til Sverige. Han kom seg til slutt hjem til Tjøme etter å ha gått på sine ben gjennom Sverige og Østfold. Han hadde slitt mye vondt på denne turen, og mest hele sommeren hadde han brukt på den.
Det fleste skuter pleide å gå innom Helsingør når de kom fra Østersjøen. Der lå det gjerne post, der mottok man ordre om hvilken havn man skulle seile til, og derfra sendte man gjerne rapport til rederiet.
Skuten Nils hadde forlatt, var også innom Helsingør, men siden hørte ingen mer fra den. Den forsvant.
Men Nils hadde reddet livet, takket være nissen. Det trodde han fullt og fast på så lenge han levet.

Ståtarekongen og hans opplevelse en julaften på Tjøme for hundre år siden.

Denne historien handler om svensken Lamberg, som var bygdevekter på Tjøme for om lag hundre år siden. Han bodde i et lite hus på Vesterhaug. Den dag i dag bor fortsatt fol i dette huset.
Det hadde vært en hard og slitsom juleuke for bygdevekteren, ”ståtarekongen”, som han også ble kalt. Han skulle holde ro og orden i bygda, og før hver høytid skulle han jage alle rekende fanter, ”ståtare”, ut av bygda. Dette året hadde det vært mange av dem. Og nu hadde det satt inn med kulde og snø, så det hadde vært anstrengende dager for vekteren den siste uken. Han hadde trasket rundt i hver grend, og mange av de karene han skulle ta seg av, var ikke å spøke med. Det hendte at enkelte av dem satte seg opp mot ham. Men vekteren var en sprek kar, og eikekjeppen hans fikk dem snart på andre tanker.
Det hadde begynt å mørkne da han var på hjemvei julaften, og det var kaldt, nordost kuling med snøfokk. Vekteren var glad han hadde været i ryggen.
Nu skulle han hjem og kose seg. Han var ungkar, så det var nok kaldt i huset når han kom hjem. Men han hadde nok av tørr ved til å varme opp den vesle koselige stuen med. Og kjøtt og flesk hadde han for hele vinteren. Det va slik at de store gårdene i bygda måtte betale tiende til vekteren. Denne delen av lønnen ble gjerne betalt med korn, mel eller kjøtt og flesk. Mange ganger var det vanskelig å få det han skulle ha. Men i år var tienden kommet godt inn. Det kom vel av at tjømlingene hadde gjort det bra med skutene sine i år.
Straks før vekteren skulle ta av fra storveien og bort til huset sitt, fikk han se en skapning som kom snublende mot han i snøkavet.
”Hva i himmelens navn er dette her? Er det folk ute i slikt vær på en julekveld?”
Noen gråtkvalte ord var svaret han fikk. Han gikk bort til mennesket og tok tak i det. Det var en ung kvinne. Hun var segneferdig, og i skjørtet som hun hadde brettet opp foran, bar hun et spedbarn og en klesbylt.
Vekteren ble et øyeblikk stum av forbauselse. Men så spurte han: ”hvem er du? Og hvor skal du hen?”
Kvinnen fortalte at hun var jaget fra tjenesten, og nu visste hun ikke hvor hun skulle gjøre av seg.
Vekteren ble sint: ”Umennesker!” sa han. ”Tenk å jage en jente med et spedbarn ut i slikt vær og så på en hellig julaften! Du kommer til å segne og fryse i hjel, både du og ungen. Følg med meg hjem”, sa han.
Straks etter var de i den lune stuen til vekteren. Han fyrte opp i ovnen og fikk kaffekjelen på. Da den unge kvinnen hadde fått varmet seg, spist og drukket kaffe, fortalte hun sin sørgelige historie.
Hun hadde vært forlovet med en ung mann, en kjekk sjøgutt. De skulle ha giftet seg når han kom hjem i høst. Men skjebnen ville noe annet. På hjemturen kom skuten i storm og forliste, og alle mann ble vekk.
For fjorten dager siden hadde hun født en gutt. De siste åtte dagene hadde hun vært med på julesjauen. Men nu, da alt var ferdig til jul, fant husbondfolket ut at hun brukte for mye tid til å stelle den lille, og så måtet hun pakke klesbylten sin, ta barnet og gå ut i det forrykende været på selve julaften. Den unge kvinnen var fra en annen bygd og hadde ingen kjente på stedet her.
Da vekteren hadde hørt hennes fortelling, reiste han seg og sa at hos ham konen hun være så lenge hun ville. ”Men nu skal vi holde jul”, sa han.
Sammen stelte de i stand julematen.
Første juledag måtte vekteren til kirken. Før prekenen hadde han vakt ved kirkedøren, først og fremst for å holde hundene ute. På den tiden var det en eller et par hunder på hver gård. De sprang ofte med til kirken, og det hendte at de klarte å komme inn og begynte å sloss på kirkegulvet. Vekteren måtte derfor passe godt på at ingen hunder kom inn.
Men denne dagen da ”Fred på jorden” lød, var det vel ingen som følte slik fred og glede i sitt hjerte som vekteren. Denne julekvelden ble for ham en merkedag som fikk betydning for ham hele livet. Straks ut på nyåret ble det nemlig lyst for ham og den unge kvinnen hvis liv han hadde reddet. De bodde her i flere år. Siden kjøpte de en gård i hennes hjembygd. De fikk flere bar, og som det heter i eventyret, de levet lykkelig sammen til sine dagers ende.

Mariskjæret

I 1820-årene bodde på Hui enken Mari med flere barn. Som de fleste sjømannsenker p den tiden måtte hun ta seg arbeid rundt om på gårdene for å livberge seg og familien. Men det var på Tjøme det var arbeid å få, og derfor flyttet hun i 1830 huset og sine få eiendeler over til Glennerønningen. Eldst i barneflokken var en gutt på 12-13 år. Ham klarte hun å skaffe plass på en gård i Sandeherred (Sandar), hvor han skulle arbeide for maten og noen klær. Det var vanlig den tiden. Gutten slet imidlertid vondt der, lite og dårlig mat fikk han, og klærne han ble overlatt, ja det var gammelt, avlagt tøy. Fra tidlig morgen tils ene kvelden måtte han henge i, og det manglet så visst ikke på hugg og slag heller. Gutten vantrivdes og lengte hjem.
En dag traff han noen kjente fra Tjøme, og han kunne ikke motstå fristelsen til å bli med dem hjem.
Da Mari kom hjem om kvelden og fikk se gutten sitte der, ble hun sint. Gutten skulle tilbake med en gang. Det var nemlig slik den gang at det å gå fra tjenesten var nærmest for dødssynd å regne. Man kalte det å fantegå. Ingen tjømling gjorde det, selv om man slet aldri så vondt! Gutten gråt og bad for seg, men Mari hadde gått livets harde skole, så her hjalp ingen bønner.
Hun tok gutten med seg til Glenne, hvor hun fikk låne en båt. Det var senhøstes, det blåste en kraftig nordost, og det hadde også begynt å sne. Folk advarte henne, men Mari gav seg ikke. Hun dro av sted i uværet.
Det gikk dessverre galt med Mari og sønnen. De ble funnet ihjelfrossne på en litem holme nordvest for Hui.
Da de fant båten, var det bare en åre i den. Antagelig har de mistet den andre, og båten har dermed drevet hjelpeløst for vær og vind. Sikkert nok har de vært gjennomvåte av sjøsprøyt og sne, og i den isnende vinden kunne de umulig berge livet. Mari hadde imidlertid gjort sitt ytterste for å redde sønnen fra kuldedøden, for han ble funnet med hennes kufte over seg.
Holmen og skjæret som de ble funnet på, har siden fått navnet Mariskjær.
Jeg vet ikke hvor det ble av de andre barna til Mari. For foreldreløse barn forelå det engang tre muligheter;
1. Slektninger tok seg av dem.
2. De ble auksjonert bort til den som forlangte minst.
3. De ble utsatt på legd.
Ja, det var harde tiden for barn og gamle!
Huset til Mari ble solgt i 1833.

”Pønteglovæ”


Før i tiden gikk det en smal glove der hvor veien i dag går fra Tjøme hotell til Langviksvingen. Vei var det nok den gang også, men den var smal, knappe tremeter. På begge sider gikk fjellet helt inn til veikanten.
Denne glova kalte de gamle ”pønteglovæ”. Her stoppet nemlig alt kirkefolket fra nordvestre del av øya for å gjøre seg fine før de gikk siste stykket til kirken.
Folk var nødt til å ta økonomiske hensyn før. Klær, redskap – ja alt de eide, måtte de behandle på en slik måte at det varte lengst mulig.
”Pønteglovæ” var akkurat det høvelige stedet å sette stasen på. Her kom silkesjal og silketørklær frem, her kom sko og støvler på som man hadde båret i hånden eller under armen hjemmefra. Det gjalt å spare på dem!
På hjemvei så var det av med stasen igjen i ”Pønteglovæ”. Svært mange gikk til kirke før i tiden, iallfall gjorde de det i de store høytider. Det lå vel kanskje ikke så meget gudfryktighet bak – det var vel heller nysgjerrighet og lyst til å treffe andre mennesker som dro dem. Folk opplevet jo ikke så meget.
I kirken tok de gjerne plass på galleriet, iallfall ungdommen, for derfra hadde de god oversikt. Herfra kunne de betrakte ”storfolk” komme og gå, legge merke til fine klær de selv ikke hadde maken til, merke seg hvem som ikke var der og så videre. Etter kirketid traff man slekt og venner og fikk seg mangen en god prat, gutter og jenter fikk anledning til å utveksle øyekast, kanskje sjanse til en aldri så liten flørt. Ungdommen den gang hadde enda mindre enn ungdom i dag ”et sted å være”. Jo, på kirkebakken fikk nok folk i ikke ringe grad dekket sitt behov for sosial kontakt.

Gjervåg- og Bukkelinissene

På Gjervåg og på Bukkeli bodde det også nisser. Disse nissene stjal stsdig høy fra hverandre. Det hendte ofte at folk så dem i måneskinnet når nissene på sine tyvetokter støtte på hverandre nede ved bekken der. Da ble det slagsmål så høydottene føk! Ved undersøkelse av valplassen den etterfølgende dag hadde folk virkelig sett høydotter ligge spredt omkring!
Det var en kjent sak at det var hesten som stod nissenes hjerte nærmest. Kuene brydde de seg ikke særlig om. Nissene dro alt mulig til gårds, men fremfor alt sørget de for at hesten hadde nok fòr.

Lettvinten.

Det bodde engang en mann på Grimestad som ble kalt for ”Lettvinten”, fordi han var så kvikk i vendingen. Lettvinten drev både som hjulmaker og snekker.
Til tross for at forretningen på Grimestad bare lå femti meter fra huset hans, gjorde han alle sine innkjøp på Hulebakk. Antagelig kom det av at kjøpmannen på Hulebakk hadde større vareutvalg, slik at Lettvinten fikk alt han trengte der.
En dag manglet Lettvinten spiker. Han skyndte seg over veien til Grimestadkjøpmannen og bad om spiker.
”Har’nte Bjørnskau på Hulebakk spiker nå da”, spurte kjøpmannen.
”Jo, dø’ å snyte”, svarte Lettvinten og forsvant ut av døren fortere enn svint. Han satte kursen mot Hulebakk og kjøpte spiker der!

Kjerringer kan temmæs

En mann hadde vært i Tønsbær osse hadde’n kjøpt to grisongær. De’ var en orntli gos’li kar dæn herre, men han tok sæ gjenne en dram når’n var i byen. De’ hadde’n gjort hænne gangen osse. Men kjerringæ likte de’ inte. – ho var sur å atæl å gjirre som sotæ”
Kommen him på gåer, sa’n te kjerringæ: ”Kom å se på to gjille grisongær jæ har kjøp”.
”Jæ syns de’ er tre jæ,” sa kjerrngæ surt.
Men så blei manne sinnæ.
”Hær ske’nte værræ mær’n to. sa’n, å dærme’ greip’n dæn eine grisongen i bakbeinæ å slo’n mot kjærrehjule’ så’n daua på flekken:
Etter dette blei kjerringæ meire forsikti’!

 Spøkeri

En ørefik av nissen.
Alle trodde for fullt og fast på nissen, og alle gårdbrukere med respekt for seg selv hadde en nisse på sin gård.
På en gård hadde budeien lagt merke til at halvparten av det høyet hun gav kuene, ble borte med det samme hun hadde lagt det fra seg. Hun skjønte at det var nissen som var på ferde, og at det var hesten som fikk det høyet som forsvant. En dag syntes hund et gikk for vidt. Ergerlig gikk hun inn i stallen til hesten, tok et stort fange høy og gikk tilbake til kuene med det. Men det skulle hun ikke gjort! Før hun fikk sukk for seg, fikk hun en under ørene så hun trillet bortover. Fortumlet reiste hun seg, men oppdaget ingen i nærheten. Ørefiken hun hadde fått, kjente hun imidlertid godt! Hun var ikke et øyeblikk i tvil om at det var nissen som hadde villet sette seg i respekt

Litt om sjøfolk

I seilskutetiden var det på Tjøme tre slags sjøfolk. De flotteste var de som seilte på Middelhavet, kalt middelhavsfarerne. De kledde seg etter spansk og italiensk skikk og var således lett kjennelige. På fest pleide de ofte å ha lange, brede silkeskjerf med frynser i den ene enden knyttet rundt livet. Nest høyest i anseelse stod ”langreisredæræne”, dvs. de sjøfolk som seilte med de store seilskutene. De kunne være ute i både to, tre, fire og fem år ad gangen.
Lavest i anseelse stod de sjøfolk som seilte med Tjømeskuter på Nord- og Østersjøen i kull- og trelastfart. Om våren, som regel i april når isen gikk, seilte de opp i Østersjøen til Nord-Sverige og Nord-Finland, hvor de lastet trelast. For kuriositetens skyld kan nevnes at også unge piker var med og lastet trelasten om bord. Med denne lasten gikk de som oftest til England, hvor de lastet kull. Tre turer klarte de fleste skutene i løpet av sommer- og høstmånedene. Siste tur foregikk gjerne i desember måned med kull fra England til Norge. Men det hendte nok også at de gikk i ballast.
I vintermånedene skulle disse skutene repareres, og riggerne og de av mannskapet som var dyktige håndverkere, ble stående om bord for å utføre de nødvendige arbeider. Seilene måtte også i land, de skulle lappes og ettersees. Resten av besetningen måtte imidlertid finne seg arbeid annetsteds, og arbeid var det som regel så som så med. Noen drev med litt fiske, men de aller fleste gikk nok arbeidsledige. Det ble Smalhans i mange hus.
I februar/mars kunne det bli noe arbeid å få med isskjæring på Kynna. Der drev de nemlig med isskjæring på den tiden. Da lå det også en stor smie der, drevet av to brødre. De smidde både nødvendig redskap og utstyr til skutene og utstyr og redskaper for transport av Isen fra Kynna og ombordlasting i skutene. Isen ble stuet om bord uten noe form for konservering og seilt til England. Også langs Sørlandskysten ble det den gang skåret noe is for eksport.

Litt om Tjømes gamle skolevesen

Inntil 1853 hadde man på Tjøme kun omgangsskole. Da ble det imidlertid bestemt at man skulle ha halvfaste skoler i leide lokaler. Men allerede tre år senere bestemte man at Tjøme skulle gå over til helfaste skoler.
Georg Prahl Harbitz, sogneprest til Nøtterø og Tjøme og kjent stortingspresident, må tilskrives største æren for Tjømes bedrede undervisningsvesen. I et lite hus i Kirkebakken, der hvor Tjøme Hotell nu ligger, hadde det vært drevet privatskole i noen år. Dette huset kjøpte kommunen, og etter en påbygning ble det tatt i bruk som Tjømes første helfaste skole. Helt til 1880 holdt skolen til i dette huset. Da ble Kirkely skole innviet og elevene overført dit.
Neste helfaste skole ble Fredheim, opprinnelig kalt Gallis (uttalt: Gælis). I 1861 ble Hvasser skole bygget på Østgården, og i 1869 kom Bjørnevåg skole.
Ved overgangen til helfaste skoler virket ved den private skolen en student ved navn Kristian Håg som lærer. Noen Tjømeskippere hadde påtruffet ham nede i Kristiansand engang den private skolen var uten lærer. De oppfordret ham til å reise til Tjøme, hvilket han altså gjorde. Han ble nu ansatt som lærer ved skolen i Kirkebakken. Senere ble han også bankkasserer (Tjøme sparebank ble opprettet 1857) og kirkesanger.
Kristian Håg var en meget dyktig mann, men han brukte i sin undervisning metoder som vel må kunne karakteriseres som vel håndfaste. Min mor, som hadde ham som lærer, fortalte at han til tider kunne behandle elever som lite skjønte, på følgende måte: Idet han holdt dem i benene dunket han hodet i gulvet! Han prøvde altså bokstavelig talt å dunke kunnskapen inn i hodene på sine elever!

Lappe-Thor

Thor Wilhelmsen het en mann som bodde i Utbygda. Han var fra Sandar, men da han giftet seg med en Tjømepike, ble det til at han slo segn ed her. Som ung sjømann var han utsatt for et uhell – han falt nemlig ned fra riggen og fikk ødelagt ene benet. Så begynte han som lappeskomaker – derav navnet Lappe-Thor.

Da Lappe-Thor ble enkemann, fant han snart ut at ”det ikke er godt for mennesket å være alene”. Han måtte skaffe seg en kone igjen!
Lappe-Thor hadde passert sine beste år og svært skjelven på hendene var han, så det var mange som hadde sin store moro med ham.
Han begynte å fri – pr. brev, skrevet med rødt blekk! Han overleverte alltid personlig brevet til den utkårede, som gjerne var datter av en skibsreder eller en skipper. Han hadde aldri hellet med seg!
En gammel kone jeg snakket med, fortalte at hun hadde prøvd å snakke Lappe-Thor til fornuft. ”Du kan væl inte tenke at du kan stelle me’ unge jenter, du som er så skjælv”, hadde hun sagt til ham.
Lappe-Thor mente imidlertid at man sterkt undervurderte ham. ”Jæ er’nte så skjælv når jæ kommer på løyte”. Hadde han svart henne.
Som nevnt var det mange som hadde moro av Lappe-Thor. Ikke minst ungdommen. Han ble stadig offer for nye påfunn. Engang la de således en planke fra fjellet som lå like ved siden av huset hans, over til taket. På den balanserte de over til taket og dekket til pipen, så røken ikke kom ut. Det var ikke godt å være Lappe-Thor.

Guanolasten

Som ung hadde en sjømann jeg kjente, tatt hyre som lettmatros på en helt ny Tjømeskute, en ganske stor bark. Turen gikk til Australia med trelast. Ut fra Sydney gikk de imidlertid med forseglet ordre. Den unge lettmatrosen mente at slikt kunne man ikke finnes seg i, og oppfordret de eldre matrosene til å kreve grei beskjed av skipperen. Men respekten for ham var altfor stor, ingen våget å spørre.
Turen gikk til en øy i Stillehavet, hvorfra man tidligere hadde utskipet guano til Europa. Selskapet som stod bak denne utskipingen, hadde imidlertid innstilt driften da den ikke lenger var lønnsom. Men trallskinnene var intakte, og vogner stod igjen, så det var bare å sette i gang. De la inn til ”pier’en” (kaien) der, og mannskapet ble beordret i land for å grave guano. Noen gravet og lesset på, andre trillet om bord og lastet. I lang tid holdt de på med dette. Skuten hadde nesten full fart – da inntraff det noe. For å få tak i guano hadde de gravet seg innover i bakken, og så langt innover hadde de gravet at mannskapet nektet å grave mer før taket var stemplet opp. De hadde nemlig merket antydning til ras. Annenstyrmannen ble da sendt innover med lykt og noe utstyr. Han var kommet et godt stykke innover da raset kom.
Styrmannen ble begravet under massene, men mannskapet som fulgte etter på noen avstand, gikk klar. Mannskapet sprang øyeblikkelig til og arbeidet febrilsk for å få styrmannen ut av massene før det var for sent. Det klarte de også – tilsynelatende. Da de hadde fått han frem, gjaldt hans første spørsmål mannskapet. Hadde de gått klar? Han fikk jo et bekreftende svar på dette. ”Gudskjelov for det da”, kom det fra ham, og det ble hans siste ord. Det ble ingen hjemkomst og giftermål på Hvasser for den unge sympatiske annenstyrmannen.
Kursen ble satt for Nord-Europa, og i England eller Frankrike ble lasten solgt. E så å si fikk betalt hele skuten.!

Bysko, Hopper og Skopper.


Helt siden midten av 1850-årene hadde tønsbergenserne privilegium på all handel i landdistiktene. Bysko kalte folk dem, fordi de skodde seg på landbefolkningen. Nøtterøfolk ble kalt hopper og tjømlingene skopper (skopper = hummerskall. Skoppe – skifte skall).
Straks etter at Tjøme kirke var ferdigbygget, kom en tjømling inn i en av forretningene i Tønsberg. En av handelsbetjentene skulle gjøre seg morsom på tjømlingens bekostning og spurte: Er det sant at Tjøme kirke er kledd med hummerskopper?”
”Åssen de’ er på sør- å østsiæ skæ jæ inte kunne si,” svarte tjømlingen, ”men på nol- å vestsiæ dær har bysko tatt alt sammæ!” Det var handelsbetjenten og ikke tjømlingen som fikk latteren over seg!

Glennebrolla – Tjømes første ”handelsmann”

Til 1873 lå det på Glenne to store toetasjers tømmerbygninger, ”Sø’istua” og ”Nord’istua”. ”Sø’istua” var langt den eldste, antagelig fra det 15de eller 16de århundre. Vinduene i denne bygningen måtte man legge merke til, for de var ”småsprossæ” og hadde ”blyklirer” (dvs. smårutete, blyinnfattede vinduer) og glasset var av forskjellig farve. Noen ruter var gule, andre grønne og svært få var klare som dem vi bruker i dag. I disse husene bodde Gunhild Glenne og mannen hennes Torger (uttalt Tørjer) Bertel.
Gunhild var født og oppvokst på Glenne, Torger Bertel kom fra Nøtterø.
Som gutter flest på disse kanter kom Torger Bertel tdilig til sjøs. 11-12 år var han vel, og han ble konfirmert på Københavns red i 1807. Skipperen hadde lest med ham, men selve konfirmasjonshandlingen ble foretatt av en prest som kom om bord. Et par år etter ble skipet som Torger var med, oppbragt av engelskmannen, og Torger satt i ”prisongen” til krigen var slutt i 1814.
En tid senere ble han gift med Gunhild.
Gunhild var et stort, kraftig kvinnemenneske – dyktig og arbeidsom. ”Glennebrolla” kalte de henne.
I den tiden var det slik at det ikke fantes butikker på Tjøme. Det var Tønsbergs borgere som hadde privilegium på all handel i kommunene rundt Tønsberg. Dette brydde imidlertid Gunhild seg ikke om, hun drev med litt handelsvirksomhet. Hun gikk den lange vegen til Tønsberg, hvor hun gjorde forretninger med en kjøpmann som antagelig gav henne noe rabatt. Og hvorledes fikk hun så varene hjem? Jo de ble båret til Tjøme i to store kurver! Hun brukte et åk over skuldrene, og i hver ende av dette var det festet en snor som kurvene ble hengt i.
Vareutvalget til Gunhild var ikke så stort, det bestod som regel av kaffe, sukker, gryn og speserier, men det var til stor lettelse for husmødrene omkring at de kunne få disse varene hos henne. Den gang solgte man ikke i kilo eller hekto, men i merker og skålpund. (En mark var en fjerding, altså 250 gram. Et skålpund var et halvt kilo). Til oppveiingen av varene brukte hun en vanlig balansevekt, men istedenfor de fine kobbeskålene som gjerne ble brukt, hadde hun skåler som v ar laget av blæreskinn. Loddene var imidlertid ordentlige nok.
Torger Bertel for til sjøs så lenge han kunne, og slo seg etterpå på fiske. Men Gunhild fortsatte sin handelsvirksomhet. Da hun ble eldre og hadde vanskelig for å gå, leide hun en kvinne til å gjøre innkjøp for seg.
I 1870 døde Torger Bertel. Og Gunhild ble alene. Husene på Glenne var nu blitt så gamle og dårlige at de måtte rives. Min bestefar fikk disse husene på betingelse av at han rev dem og bygget nytt hus av de friske materialene. Ennvidere måtte han forplikte seg til å la gamle Gunhild få bo i huset. I 1873 ble husene på Glenne revet, og min bestefar bygget et nytt hus av de fiske materialene. Dette huset står ennå.
Som tidligere nevnt hadde Tønsbergborgerne privilegium på all handel i kommunene rundt byen.
I Grunnlovens paragraf 101 het det: ”Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes noen i fremtiden”. Men når det gjaldt handelen hadde ikke utviklingen gått i retning av større yrkesfrihet etter 1814. En provisorisk anordning av 24. oktober 1818 som ble stadfestet i lov av 8. juni 1818, skjerpet således kravene til handelsborgerskap. Helt frem til 1838 ble det ikke gjort noe fra myndighetenes side for å gjennomføre prinsippene yrkesfrihet i handelen. I dette året ble det imidlertid nedsatt en kommisjon for å gjennomføre en reform i den retning. I proposisjonen beskrev kommisjonen forholdene på det handelsrettslige område slik:
”Det karakteristiske ved vår eldre handelslovgivning består i særdeleshet i at all handel….. er innskrenket til byene alene samt i at den også innen disse grenser er knyttet til flere til dels besværlige og vilkårlige betingelser. All vareomsetning på landet, hva enten den består i utsalg av innen- eller utenlandske varer eller oppkjøp av landmannens produkter er i regelen forbudt, idet grunnsetningen er at landmannen skal bringe sine varer til byene og der igjen forsyne seg med nødvendighetsartikler”.
”Lov om handelen” av 8. august 1842 inneholdt bl.a. følgende regel: ”Enhver innledning skulle ha lov til å selge de varer han selv hadde tilvirket eller latt tilvirke og de gamle eller nye varer han bevislig hadde anskaffet til eget bruk”.
En del enkle forskrifter ble utferdiget for handel med en rekke matvarer, bøker, kunstsaker og instrumenter. På landet skulle det dessuten være fri handel med praktisk talt alle landbruksprodukter, fiskevarer, salt og jernvarer.
På Tjøme var det nu flere som ønsket å begynne med landhandel, og formannskapet sendte en ansøkning til departementet. Departementet oversendte imidlertid Tønsbergborgerne ansøkningen til uttalelse, og som man kunne vente ble den avslått.
Men i 1853 fikk Tjøme en driftig ordfører, Torger Backe. Han var fra Kråkerø, men bodde på søndre Svelvik. Han ville ikke godta det avslag kommunen hadde fått på sin ansøkning, og sendte den direkte til kongen. Ikke lenge etter fikk Tjøme tillatelse til å opprette sin egen landhandel. Munthe Kaas het mannen som startet Tjømes første landhandel på Sundene. Men det ble snart spørsmål om å få flere landhandlerier. Folk syntes det ble for langt å gå til Sundene – underlig kan man si ettersom de jo tidligere hadde vært vant til å gå helt til Tønsberg.
Det kom snart et landhandleri på Ormelet, hvis innehaver het Reiersen. Senere kom det også et i Havna og et på Bukkeli. Madam, Haug, en skipperenke, drev sistnevnte landhandleri. Men hun hadde også tillatelse til å skjenke øl og vin, og dette førte til at Bukkeli ble et naturlig samlingssted for ungdommen om lørdagskveldene. Her ble det spilt og danset, her sang de gamle sjømanns- og kjærlighetsviser som det var svært mange av den gang.
En brolle: en som er byrg, stolt.

Tags: No tags