Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

En innfødt dame fra Tjøme

En innfødt dame fra Tjøme som i de senere år har bodd i Oslo har i noen memoarer, som hun har dedisert “til mine børn”, meddelt enkelte interessante trekk, som her skal meddeles.

Faren som var en større skipsreder, som et av sine første barndomsminner forteller hun, at hun fulgte sin far opp på fjellet for å se på skipene som kom hjem. Straks ble flagget heist. Kom et av skipene inn om natten, kom naturligvis kapteinen i land tidlig … for å melde sin ankomst Hun husker spesielt en av dem, som de hadde mye moro av. Det var en brav mann , vel vant til å kommandere, både ombord og i sitt hjem. En høstmorgen kom han tidlig opp til rederens gård og fant da kun budeien oppe. ”Gå opp, og meddel rederen at ”Nordstjernen” er kommet, sa han. Piken som var svensk av fødsel og som nylig hadde begynt i tjenesten, og hun kjente derfor ikke til den glede, som meldte seg i rederens hjem, når et skip var ankommet. Hun tok det derfor ganske rolig og oppnådde derved å ergre kapteinen ganske forferdelig, han kom rent ut av sitt gode skinn og utbrøt omsider: ”Forstår du da ikke, at du skal gå opp og si til rederen, at jeg er kommet?” – ”Inta så bråttom lilla kaptein !” – sa budeien og neide på sin svenske maner. Men det var mere end den rødhårede herremann kunne døye, det så ut som han kunne springe i luften av bare sinne, etter hva husjomfruen, der omsider kom til, viste å fortelle. Hun måtte til å berolige kapteinen, hvorpå hun sprang opp å meddelte herskapet at nu var ”Nordstjernen” kommet. Da ble det liv i hele huset.

Blant annet forteller fruen at om en gammel hyggelig kone, som de kalte ”Batta”; hun pleide ofte å passe barna på gården, i vis nærhet hun bodde – i en liten rød stue. Hun fortalte oss en hel del om Jesu barnet. Blant annet husker jeg en historie: ”Jesus var en gang sammen med noen barn og lekte. Deres kjæreste oppholdssted var naturligvis ved en sølepytt – som så mange andre barn. Så ble de en dag enige om å lage fugler av leire. De andre var meget lykkelige, når de hadde fått til en fugl og satt den på pinne til tørring. Men så, barna mine, sa gamle Betta: Da Jesus hadde sin fugl ferdig, klappet han bare i hendene, og fuglen fikk liv og fløy ! – Når hun hadde brakt barna til sengs , leste hun forskjellige bønner for dem, ofte det lille vers, som finnes i Landstads salmebok på nr. 580 (Jesus styr du mine tanker, Jesu la meg leve så, at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må . . . )

I gamle dager var alle havnene fulle av skip fra høsten til våren. Om vinteren kjølhales de og ble reparert, så neste alle mannskaper hadde arbeide nok, hver for sitt rederi. Hvor lykkelige de var, når de om høsten fikk sin avklarering (avmønstring) og kunne så være hjemme hos familien om vinteren ! Etter dagen arbeidsøkt gikk de hjem, hver med sin sekk spon og fliser på ryggen.

Fruen bestefar på morssiden var fra Gunnarsrød. På den kan av Tjøme er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere tider var det meget skog. Like i nærheten av Gunnarsrød ligger Torås, som før i tiden ble benyttet som varde, men som nå er tatt i bruk som signalstasjon for kystforsvaret. – Der går det en saga, at en av bestefedrenes forfedre ble bergtatt i den ås, og da ble det ringet med kirkeklokkene.

På Vestgården, Hvasser, hvor hennes bestefar senere bodde var det under krigen med Sverige engang svensk innkvartering. En dag kom en løytnant forbi, og da han fikk se at det stod en fløtemugge på en hylle i spiskammeret, sier han til fruen i huset. ”La meg få det du har der!”. ”De får det De skal ha”, svarte hun. For å skremme henne tok den unge løytnanten sin sabel, men hun lot seg ikke anfekte av den grunn, hun sagde bare: ”Har De ikke annet å gjøre en å stikke gamle kjerringer i hjel?” . I det samme kom en høyere offiser gående forbi, og da han fikk se hva det gjaldt, sa han til løytnanten. ”Drager du din sabel mot en kvinne er du ikke verdig til å bære den”, og dermed tok han sabelen fra ham og brekket den midt over.

– 2 –

Det passert godt for en skipsreder å bo på Hvasser i forrige århundres første halvdel og utover. Der var en telegrafstasjon og en utmerket skipshavn (Vestgårdskilen). Ved Sandøsund hadde flåten lat oppføre en stor brygge, og der var tollstasjon, som ennu eksisterer. Der passerte flåtens dampskip. Skulle man til utlandet, måtte man ta til Sandøsund. – På Vestgården forsto man å øve gjestfrihet. Det hente ikke sjelden at man kunne få 10 á 12 gjester på en gang.
En dag var rederens ”Deodata” 171,5 k.lester (bygget i Tvedestrand 1851, solgt i Drammen 1891) kommet hjem fra langfart og hadde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blitt meldt, men rederen hadde fått øye på det fra utsiktsfjellet like ved. Han tar så sin datterdatter og dattersønn med ombord. Da de nærmet seg skipet ble det ropt ”Deodata ohoi”, men det var ingen ombor som gav akt. Endelig fikk en av styrmennene øye på båten, og da han så at rederen var med, kom de hurtig ombord, men ingen kaptein lot seg se. Da vi kom ned i kahytten, satt kapteinen der – rød og oppblåst i ansiktet. Skjelvende og bevende forsøkte han å reise seg, i det han støttet seg til bordet. ”God dag reder! sa han, jeg er ikke riktig bra i dag”. –”Nei, jeg ser det, kaptein”, sa rederen, hvorpå han ba ham sette seg ned. Den lille frøken ble betagen av medlidenhet, men bestefaren mente; det går nok snart over. Stuerten satte inn alskens gode saker, og det var ikke småting de hadde med; de kom da også, som kapteinen sa i fra Bardø (skulle være Bordeaux).
De fikk god kaffe, der hadde god virkning på den omtåkede kapteinen og litt etter litt gikk sykdommen av ham.
På hjemveien fikk de følge med et par staute matroser, de bar hvert sitt anker på ryggen og slapp godt forbi tollbetjentene og mottok for sitt bryderi en god dusør.
Det ble smuglet meget i de dager, og grunnen var for en ikke uvesentlig del den, at det var forbundet med så store vanskeligheter å få varene sendt hit til Tønsberg Tollbod.
Da rederens datter i 1853 skulle gifte seg, bestilte han fra Frankrike et vakkert kaffe- og te servise. Da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor sum for å slippe fri for å transportere det til Tønsberg, men nei, av sted måtte det. Følgen ble så den, at da serviset kom tilbake, var det bare en asjett, en kopp og ett lite fat i behold, resten var gått i knas under veis.

Der ble drevet meget skipsbyggeren på Tjøme, således ikke minst i Berstad. Der kan man ennu se litt av spanteplanen. På side 191 i kaldsboken vil man finne nevnt som kirkeverge mellom årene 1822-24, Ole Røed. Han var kommet fra en gård i Borre som heter Pjonkerød. Hans hustru het Maren Esjebæk. Hun skal ha vært en ualminnelig forstandig og dyktig kone. Ole Røed var også kjent for å være meget klok og dyktig, men på samme tid noe vill. Han eide flere gårder på Tjøme, og en på Hudø. Hva den siste gård angår, ble han eier til den på en noe eiendommelig måte.
Han hadde nemlig for et par gamle folk skrevet en føderåds kontrakt, som ikke behaget kjøperen. Han sa til Ole Røed. ”Den kan du ta sjøl, den vil jeg ikke ha”. ”Ja det skal jeg nok være mann for” mente denne, og lykke til. De gamle døde straks etter.
På sin gård Rød lot han demme opp en dam og bygge opp et kallebrug ?- kjøpte enkeræde? for sin annen hustru Elisabeth Thorstensdatter fra Askjem, Nykirke i Borre og lot oppføre en vindmølle på Østjordet. Der finnes ennu møllestener og litt treverk.

– 3 –

Om en av de gamle skippere fra den tid fortelles det følgende historie. Han var kommet vel hjem fra reis. Hustruen gikk hjemme på gården og ventet på ham, men det kom ingen. Hun kunne ikke begripe hva som gikk av mannen som aldri lot seg til syne. Til sist tok hun en pike med seg og dro av sted for å møte sin gemal. På veien ned til stranden kom de forbi en stue.
Der fikk hun se sin kjente mann i en meget intim situasjon med konen i huset. Vreden blusset opp i henne; hun bøyde seg ned og tok opp en sten. Piken som var med henne ble forskrekket og sa: ”Herre Gud, hva gjør De der?”. Hun slapp stenen, bet harmen i seg og gikk hjem. Dagen etter så piken at hu lagde i stand et stort bukkeris, og dermed dro hun av sted. Hun satte seg i et kratt like ved en grind. Der viste hun at ??? ”Sissel” måtte komme forbi.. Ganske riktig, der kom hun, men da tok henne fatt, og i en håndvending lagt henne på fanget og så fikk hun ganske ordentlig av riset. Sissel ropte. ”Det er nåde for en kjeltring og en tyv, men ikke for den, som sin neste helier (?) ” ”Jeg skal give deg helier ? jeg” sa den fortørnede kone og slo til igjen så lenge hun orket. Stakkars Sissel, hun hadde vist fått mere en nok da hun omsider kreket av sted. Hvordan mannen ble mottatt, derom tier historien.
Fruen (fortelleren) legger til. ”Dere vet kjære barn at sed og skikker er meget forandret fra den tid. Om der i et eller annet sinn skulle oppstå lyst til å gjøre likedan, vil man vel nå beherske seg og dekke alt under høflighetens maske”

Om hvorledes bark ”Florentine” av Tjøme, ført av O.L. Røed den 16/8-1807 ble oppbrakt av en engelskmann of war under Eddystone?, har ”Signal” i 1900 hatt en troverdig beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds sønn Lars fortsatt farens bedrift med å bygge skip. Det nevnes to, ”Søsknene” og ”Brødrene”. Det siste forliste i 1839. Da var Lars Røeds sønn Ole med som 16 års gammel gutt. Mannskapet berget seg inni båter til den svenske skjærgård, da var den unge Ole L. Røed i bare undertøyet. Han har ofte nevnt, hvilken underlig følelse det var for dem, da det nybygde skipet gikk til bunns rett for øynene deres.

Lars Røeds bror, Johannes Rød bygde to skip på Dalsstranden. De fikk navnene ”Johannes Røed” og ”Birthe Røed”.

Ole L. Røed hadde verft i Langviken. Hans far ble ingen gammel mann, han døde antagelig i 1843 (21. april 1844). Han sto i vennskapsforhold til Henrik Wergeland, som da han fikk høre om Lars Røeds død sendte ned et vers som skulle stå på hans gravstøtte.:
Saa brav og ærlig som dit flag –
Gud skjænke dig en ærens dag !

Der hvor skipsreder Hjalmar Røeds villa nu ligger i Langviken, sto det før et en etasjes hus som hans far Ole L. Røed hadde oppført som arbeiderbolig. En stor stue tvers over hele huset på den ene kant var innredet for arbeiderne, så var det en gang hvorfra man kom inn i kjøknet; på den andre siden var det tre rom som var forbeholdt O.L. Røed selv. Der tok han imot alle fremmede; spesielt reisende som kom for å tilby sine varer.
En lørdag var en sådan reisende innbudt til å spise ved arbeidsherrens bord. Det ble traktert med brisling, ølebrød og pannekake. Med gaffelen drog han – den fremmede som ikke var vant til å behandle fisk med kniv og gaffel – brislingen meget forsiktig ytterst på kanten av talerknen. Så tittet han rundt på dem som satt med ham til bords, vips under bordet med den. Der foregikk rensningen på en meget lettvint måte og så kom alt sammen opp igjen på talerknen.

– 4 –

Den gang var det liv og rørelse i Langviken. Der ble gamle skuter reparert og nye bygd. Og når ankeret ble lettet var det sammenstimling av folk. Hvilket stolt syn å se når det ene skip etter det annet for fulle seil stevne utover og forsvinne i horisonten, etter til avskjed å ha sendt en siste hilsen med flagget!.

Når de så kom hjem igjen, da hadde de mange historier å berette, så om ditt og så om datt.

En av kapteinene fortalte en gang ved hjemkomsten om sin tømmermann, der ute i en av havnene hadde fått sendt et portrett av sin kone. Det måtte han naturligvis vise frem til kapteinen, og som sa: ”Det er da en kjekk kone De har tømmermann”. Å ja da, svarte tømmermannen, jeg brø meg ikke om de røde og hvite jentene jeg kaftein. Jeg tok ei som var så svart som kakkelovnen, og hun har da holdt færjen”.

Det var stor selskapelighet på Tjøme i gamle dager. Det var spill, sang, dans og meget munterhet. Julaften var det stor høytidelighet med mange forberedelser i forveien. Klokken tolv presis spiste man middag. Presis ½ 4 ble nekene satt opp. Kl. ½ 5 skulle alle tjenerne være ferdige. Punsjen ble lavet og ølet tappet, det deilige juleøl. Så satte man seg til kaffebordet, herskapet for seg og tjenerskapet for seg. Deretter ble juletreet tendt og da ble det feststemning og glad jubel. De slo alle sammen ring om juletreet, og man sang julesanger.
Endelig ble presanger utdelt og en juleskjenk budt om.

Lengre ut på aftenen kom ungdommen fra forskjellige kanter for å skyte julen inn. Det var skikken at de ikke skulle la seg se. Det gjaldt å være kvikk på det om en ville få tak i noen, straks skuddet var gått av.

Aftensbordet serveres med risengrynsgrøt, ribbestek og litt fugl.. Ut gjennom julen var det mange gjestebud.

Det var på Tjøme et etter datidens forhold temmelig stort klubblokale på Kjære. Stedet kalles den dag i dag ”Klubben”. Hver torsdag hadde herrene sine klubbaftener . I løpet av vinteren hadde man fire ball hvor man moret seg meget godt. Gamle Samsang fra Tønsberg satt der med sin trupp å spilte. (Samsing var et profesjonelt orkester fra Tønsberg, bestående av Samsang, fiolin, Clemens, fiolin, og Halvorsen, kornett).
Senere fikk man marinemusikken fra Horten.
Noen ganger fikk man i stand kanefart som endte med dans på ”Klubben”.

Om sommeren dro man meget på med øyturer. Det gikk brev fra familie til familie om å samles på oppgitt sted, som regel på Lindholmen. Da fikk man det travelt med å ordne sine nistekurver og sitt flaskefor. Når tiden var inne stevnet en hel flokk lystbåter mot Lindholmen. Der slo man leir på en grønn eng som visstnok kalles ”Jomfrusletten”. Sagnet sier at en hollandsk dame skal være drevet i land. Hun hadde på seg sitt gull og adskillig annet stas. Her gikk tiden hen under lek og lystighet, (Tredjemann i vinden, siste par ut) til midnattstimen slo, og så bar det hjem igjen – ofte under vakker sang av gode stemmer (Gluntann, ja vi elsker dette landet, nys seilte vi en solblank time osv. )

Under den fransk-tyske krig var sympatien utpreget på franskmennenes side. Der innkom etter sigende 1500 Spd (= kr. 6.000,-.)

– 5 –

Skipsreder Hans Torbjørnsen på Sundene har nylig fortalt meg, at en bark ”Hebe” som tilhørte hans far på Vestgården, Hvasser den 26/1-1856 gikk ut fra Tjøme, fikk motvind, kom inn igjen på grunn av ishindringer og ble liggende til 10/5-1856. Måtte da skjæres ut gjennom 18 tommers is. Så hård vinter var det den gang.

Avskrift fra kaldsboken i Tjøme sogn, hvor sogneprest Robert Hirch har innført nærværende beretning:

Sverigefarten under den annen verdenskrig

Artikkelen er basert på et videointervju med Helge og Anders Wilhelmsen. Intervjuer Anders Lorentzen.

I dag er aviser, radio og fjernsyn svært opptatt av handletrafikken mellom Norge og Sverige. Tusener av nordmenn reiser hver uke med bil, ferje eller tog til broderlandet for å handle billige varer: drikkevarer, kjøtt og matvarer av alle slag. Vi gjør oss ikke alltid like fordelaktig bemerket og det er ”Harry” å reise til vårt naboland for å handle. Blir det sagt. I krigsårene gikk trafikken i samme retning, men formålet var et annet og mye mer alvorlig. Fullt så mange var det vel heller ikke som fant veien over grensen på den tiden. Så vidt vi vet var det ca 44,000 nordmenn som måtte søke beskyttelse i Sverige under den annen verdenskrig.

Den største trafikken gikk kanskje over land, gjennom skogen i grensetraktene. Omkring disse fluktrutene finnes det mye dramatisk stoff. Adskillig mindre vet vi om folk som tok sjøen fatt og kom seg i sikkerhet den veien. Mye kan tyde på at denne transporten var langt mindre dramatisk enn den som gikk over land. Noen av dem som deltok, forteller i hvert fall om det som om det skulle være ren rutine.

I vår del av landet var Nøtterø og Tjøme naturlige utgangspunkter for flyktningetrafikken. Veien var grei og tok tre- fire timer.

Tyskerne brukte store beløp på å bygge ut kystartilleriets anlegg på Tjøme som var en viktig del av ”Festung Norwegen”. De hadde en stor styrke her ute og det vrimlet av grønnkledte germanere væpnet til tennene. Øya var likevel blant de fredeligste steder man kunne oppholde seg under krigen. Det var få konflikter mellom okkupantene og lokalbefolkningen og få krigshandlinger. Våre to fort, Mågerø og Torås ventet forgjeves på den allierte invasjonen. Og godt var det.

Ute i fjordmunningen hadde tyskerne permanent vakthold. Folk som hadde sin virksomhet på sjøen kunne observere vaktbåten der den pendlet frem og tilbake ute i synsranden. Hva den klarte å oppspore av fiendtlig aktivitet er ikke kjent, men sikkert er det at en god del illegal virksomhet fant sted uten at den ble oppdaget. Tyske soldater kontrollerte også all ferdsel over Vrengen bro, hvem som helst hadde ikke adgang til øya under krigen. Dette forhindret heller ikke at folk avla ulovlige besøk her ute.

Etter hvert som tiden gikk, kom det i stand en del illegal virksomhet, både på Tjøme og i distriktet for øvrig. Folk organiserte seg i motstandsgrupper som skulle drive sabotasje, nyhetsformidling, etterretningsvirksomhet osv. Noen av dem ble oppdaget eller var ettersøkt og måtte flykte. Sverige tok imot de fleste. Tjøme var et naturlig utgangspunkt for slike ekspedisjoner, veien til nabolandet og friheten var kort. Og det fantes sjøvante folk som var villige til å ta en risk for å hjelpe til. I disse årene møtte vi ofte to store halvdekkede snekker ute i skjærgården, fiskebåter utstyrt med størjeblåser og annen fangstredskap. De tilhørte Hans Wilhelmsen, opprinnelig fra Råde. Han fisket sammen med de tre sønnene Willy, Helge og Anders. Lite ante vi at disse folkene også drev regulær flyktningtransport til Sverige. På denne tiden var det svært vanlig at folk måtte ty til mange krumspring for å skaffe seg et utkomme. Mange kombinerte fiske, småbruk og sjøfart. Her var et nytt bein å stå på: flyktningtransport!

Familien Wilhelmsen bodde opprinnelig på Mågerø. Så kom tyskerne og krevde sitt, de ville ikke ha sivile i sin umiddelbare nærhet. Heraus! Wilhelmsen måtte flytte fra huset og myndighetene rekvirerte et midlertidig oppholdssted for dem på Holtane, i ferieboligen til familien Bruusgaard fra Drammen. Dette var ikke noe dårlig sted å bo for en fisker, huset lå i strandkanten og hadde egen brygge.

Alle detaljene omkring virksomheten kjenner vi ikke, hovedpersonen lever ikke lenger. Det er for eksempel uvisst hvordan det kom i stand kontakt mellom ham og fiskehandler Rolf Brynildsen i Tønsberg som organiserte denne trafikken. Den begynte antagelig omkring 1943. Helge og Anders forteller at flyktningene ofte kom med legebiler og sykebiler og ble satt av på pleiehjemmet på Grimestad. Derfra ble de loset ned til huset på Holtan og plassert i et rom hvor de måtte finne seg i å vente til været ble brukbart. Wilhelmsen fikk værmelding på radio. Å eie en radio var i seg selv en illegal handling som kvalifiserte til et lengre opphold på Grini eller andre ”pensjonater” som okkupasjonsmakten drev. Men det gikk bra, ingen peilet seg frem til Wilhelmsens radioapparat.

Som nevnt hadde de to snekker, en på 26 og en på 28 fot. Faren og den ene sønnen brukte den ene snekka, de to andre sønnene disponerte snekke nummer to. De hadde gjerne 7 passasjerer hver. Transporten foregikk i ly av nattemørket. Fra Grimestadkilen gikk veien rett ut Leisteinsløpet. Den første tiden ble kursen satt mot Ursholmen, syd for Koster. Senere valgte de å gå til Koster med alle passasjerene. Under normale værforhold tok turen ca 4 timer. I Sverige ble de tatt godt imot og fikk etter hvert gode venner der borte. Anders forteller at en gang de kom til Koster spurte han vakthavende tolder om å få gå i butikken og handle litt:” Neej, det fick han inte! Men nu er det snart mørkt och der ligger min eka. Den kan du ta”, sa svensken.

Disse ekspedisjonene gikk alltid bra, de var heldige. Men det manglet ikke på nervepirrende situasjoner. En gang hadde de passert Færder på vei østover. Da, plutselig skjærer en vaktbåt ut fra en konvoi og setter kursen rett mot dem. Men så ombestemte den seg og returnerte. En annen gang hadde de en tysk vaktbåt etter seg. De kom seg med nød og neppe unna og stakk seg inn mellom noen holmer. ”Så sent kan jæ’nte huse snekka har gått non gang”, sa Hans Wilhelmsen tørt.

En gang fikk de beskjed om at 17 mennesker i Sandefjord hadde tyskerne i hælene . De ble i all hast sendt til Veierland. Der hentet Wilhelmsen dem i nattens mulm og mørke med begge snekkene. Det gikk bra det også.

En dag hadde Helge vært i Sverige med folk. På hjemveien fant han ut at han gjerne ville ha koketorsk til middag. Han tok derfor veien om Sandøsund og kjøpte et par store torsker. Så satte han kursen hjemover. Som han nærmet seg fikk han se en mann på brygga. Snart oppdaget han at det var en tysk soldat i full mundur! Hadde tyskerne funnet ut hva de drev med? Her var gode råd dyre, hva skulle han nå gjøre? Han forsto at om han bråsnudde, ville dette virke mistenkelig. Han tok derfor mot til seg, la til brygga og fortøyde snekka som om han hadde verdens beste samvittighet. Så kom tyskeren bort og spurte pent om han kunne få kjøpe litt fisk. Jo da, det lot seg gjøre, han fikk med seg de to torskene! Så ruslet han sin vei, vel tilfreds. Og Helge trakk et lettelsens sukk.

Når de skulle til Sverige var de alltid påpasselige med å høre værmeldingen. Hjemover tok de det mindre høytidelig, de var tross alt sjøvante folk og hadde gode farkoster. Og denne veien hadde de jo ingen passasjerer. Dermed ble det ofte hjemturen som var mest dramatisk hva været angår. En gang var de på hjemvei, begge snekkene i følge. Det blåste opp et herrens vær og de hadde sin fulle hyre med å holde seg flytende. Fra farens snekke holdt han og Anders øye med de to andre. Ofte skimtet de bare masta mellom de store sjøene. Plutselig bak en veldig sjø forsvant den andre snekka. ”Der gikk guttane” ropte faren. Men snekka dukket opp igjen og nådde brygga i god behold, men med knekte spant og store lekkasjer.

På denne tiden hendte det man fant vrakgods etter forliste fartøyer i sjøen. En gang kom de fra Sverige. Da observerte de flere store baller med smør, vrakgods fra en havarist. ”Men været var så dårlig at vi lot smøret ligge ” sier Helge.

Sønnene til Hans Wilhelmsen er enige om at denne farten gikk greit, stort sett uten særlig dramatikk. ”Jeg var sjelden eller aldri redd” sier Helge. ”Det var først etter at krigen tok slutt at jeg hadde en opplevelse som skremte meg. Vi var en gjeng hjemmefrontfolk på 7 mann som skulle til Bolærne og overta kommandoen der borte. Vår eneste bevepning var et gammelt rustent maskingevær. Vi var så redde at vi hakka tenner. Kaia var full av tyske soldater, bevepnet til tennene. Da de fikk se denne kanonbåten vår lo de seg nesten i hjel. Men vi måtte ikke vise oss redde. Vi gikk i land og firte det tyske flagget. Da satte tyskerne seg rett ned og slappet av. Så kunne vi heise vårt eget flagg, jobben var gjort.

SVERIGEFARTEN UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG.

 

Artikkelen er basert på et videointervju med Helge og Anders Wilhelmsen. Intervjuer Anders Lorentzen.

 

I dag er aviser, radio og fjernsyn svært opptatt av handletrafikken mellom Norge og Sverige. Tusener av nordmenn reiser hver uke med bil, ferje eller tog til broderlandet for å handle billige varer: drikkevarer, kjøtt og matvarer av alle slag. Vi gjør oss ikke alltid like fordelaktig bemerket og det er ”Harry” å reise til vårt naboland for å handle. Blir det sagt. I krigsårene gikk trafikken i samme retning, men formålet var et annet og mye mer alvorlig. Fullt så mange var det vel heller ikke som fant veien over grensen på den tiden. Så vidt vi vet var det ca 44,000 nordmenn som måtte søke beskyttelse i Sverige under den annen verdenskrig.

 

Den største trafikken gikk kanskje over land, gjennom skogen i grensetraktene. Omkring disse fluktrutene finnes det mye dramatisk stoff. Adskillig mindre vet vi om folk som tok sjøen fatt og kom seg i sikkerhet den veien. Mye kan tyde på at denne transporten var langt mindre dramatisk enn den som gikk over land. Noen av dem som deltok, forteller i hvert fall om det som om det skulle være ren rutine.

 

I vår del av landet var Nøtterø og Tjøme naturlige utgangspunkter for flyktningetrafikken. Veien var grei og tok tre- fire timer.

 

Tyskerne brukte store beløp på å bygge ut kystartilleriets anlegg på Tjøme som var en viktig del av ”Festung Norwegen”. De hadde en stor styrke her ute og det vrimlet av grønnkledte germanere væpnet til tennene. Øya var likevel blant de fredeligste steder man kunne oppholde seg under krigen. Det var få konflikter mellom okkupantene og lokalbefolkningen og få krigshandlinger. Våre to fort, Mågerø og Torås ventet forgjeves på den allierte invasjonen. Og godt var det.

 

Ute i fjordmunningen hadde tyskerne permanent vakthold. Folk som hadde sin virksomhet på sjøen kunne observere vaktbåten der den pendlet frem og tilbake ute i synsranden. Hva den klarte å oppspore av fiendtlig aktivitet er ikke kjent, men sikkert er det at en god del illegal virksomhet fant sted uten at den ble oppdaget. Tyske soldater kontrollerte også all ferdsel over Vrengen bro, hvem som helst hadde ikke adgang til øya under krigen. Dette forhindret heller ikke at folk avla ulovlige besøk her ute.

 

Etter hvert som tiden gikk, kom det i stand en del illegal virksomhet, både på Tjøme og i distriktet for øvrig. Folk organiserte seg i motstandsgrupper som skulle drive sabotasje, nyhetsformidling, etterretningsvirksomhet osv. Noen av dem ble oppdaget eller var ettersøkt og måtte flykte. Sverige tok imot de fleste. Tjøme var et naturlig utgangspunkt for slike ekspedisjoner, veien til nabolandet og friheten var kort. Og det fantes sjøvante folk som var villige til å ta en risk for å hjelpe til. I disse årene møtte vi ofte to store halvdekkede snekker ute i skjærgården, fiskebåter utstyrt med størjeblåser og annen fangstredskap. De tilhørte Hans Wilhelmsen, opprinnelig fra Råde. Han fisket sammen med de tre sønnene Willy, Helge og Anders. Lite ante vi at disse folkene også drev regulær flyktningtransport til Sverige. På denne tiden var det svært vanlig at folk måtte ty til mange krumspring for å skaffe seg et utkomme. Mange kombinerte fiske, småbruk og sjøfart. Her var et nytt bein å stå på: flyktningtransport!

 

Familien Wilhelmsen bodde opprinnelig på Mågerø. Så kom tyskerne og krevde sitt, de ville ikke ha sivile i sin umiddelbare nærhet. Heraus! Wilhelmsen måtte flytte fra huset og myndighetene rekvirerte et midlertidig oppholdssted for dem på Holtane, i ferieboligen til familien Bruusgaard fra Drammen. Dette var ikke noe dårlig sted å bo for en fisker, huset lå i strandkanten og hadde egen brygge.

 

Alle detaljene omkring virksomheten kjenner vi ikke, hovedpersonen lever ikke lenger. Det er for eksempel uvisst hvordan det kom i stand kontakt mellom ham og fiskehandler Rolf Brynildsen i Tønsberg som organiserte denne trafikken. Den begynte antagelig omkring 1943. Helge og Anders forteller at flyktningene ofte kom med legebiler og sykebiler og ble satt av på pleiehjemmet på Grimestad. Derfra ble de loset ned til huset på Holtan og plassert i et rom hvor de måtte finne seg i å vente til været ble brukbart. Wilhelmsen fikk værmelding på radio. Å eie en radio var i seg selv en illegal handling som kvalifiserte til et lengre opphold på Grini eller andre ”pensjonater” som okkupasjonsmakten drev. Men det gikk bra, ingen peilet seg frem til Wilhelmsens radioapparat.

 

Som nevnt hadde de to snekker, en på 26 og en på 28 fot. Faren og den ene sønnen brukte den ene snekka, de to andre sønnene disponerte snekke nummer to. De hadde gjerne 7 passasjerer hver. Transporten foregikk i ly av nattemørket. Fra Grimestadkilen gikk veien rett ut Leisteinsløpet. Den første tiden ble kursen satt mot Ursholmen, syd for Koster. Senere valgte de å gå til Koster med alle passasjerene. Under normale værforhold tok turen ca 4 timer. I Sverige ble de tatt godt imot og fikk etter hvert gode venner der borte. Anders forteller at en gang de kom til Koster spurte han vakthavende tolder om å få gå i butikken og handle litt:” Neej, det fick han inte! Men nu er det snart mørkt och der ligger min eka. Den kan du ta”, sa svensken.

 

Disse ekspedisjonene gikk alltid bra, de var heldige. Men det manglet ikke på nervepirrende situasjoner. En gang hadde de passert Færder på vei østover. Da, plutselig skjærer en vaktbåt ut fra en konvoi og setter kursen rett mot dem. Men så ombestemte den seg og returnerte. En annen gang hadde de en tysk vaktbåt etter seg. De kom seg med nød og neppe unna og stakk seg inn mellom noen holmer. ”Så sent kan jæ`nte huse snekka har gått non gang”, sa Hans Wilhelmsen tørt.

 

En gang fikk de beskjed om at 17 mennesker i Sandefjord hadde tyskerne i hælene . De ble i all hast sendt til Veierland. Der hentet Wilhelmsen dem i nattens mulm og mørke med begge snekkene. Det gikk bra det også.

 

En dag hadde Helge vært i Sverige med folk. På hjemveien fant han ut at han gjerne ville ha koketorsk til middag. Han tok derfor veien om Sandøsund og kjøpte et par store torsker. Så satte han kursen hjemover. Som han nærmet seg fikk han se en mann på brygga. Snart oppdaget han at det var en tysk soldat i full mundur! Hadde tyskerne funnet ut hva de drev med? Her var gode råd dyre, hva skulle han nå gjøre? Han forsto at om han bråsnudde, ville dette virke mistenkelig. Han tok derfor mot til seg, la til brygga og fortøyde snekka som om han hadde verdens beste samvittighet. Så kom tyskeren bort og spurte pent om han kunne få kjøpe litt fisk. Jo da, det lot seg gjøre, han fikk med seg de to torskene! Så ruslet han sin vei, vel tilfreds. Og Helge trakk et lettelsens sukk.

 

 

 

Når de skulle til Sverige var de alltid påpasselige med å høre værmeldingen. Hjemover tok de det mindre høytidelig, de var tross alt sjøvante folk og hadde gode farkoster. Og denne veien hadde de jo ingen passasjerer. Dermed ble det ofte hjemturen som var mest dramatisk hva været angår. En gang var de på hjemvei, begge snekkene i følge. Det blåste opp et herrens vær og de hadde sin fulle hyre med å holde seg flytende. Fra farens snekke holdt han og Anders øye med de to andre. Ofte skimtet de bare masta mellom de store sjøene. Plutselig bak en veldig sjø forsvant den andre snekka. ”Der gikk guttane” ropte faren. Men snekka dukket opp igjen og nådde brygga i god behold, men med knekte spant og store lekkasjer.

 

BILDE NR. 1: «Der gikk guttane!» ropte Hans Wilhelmsen.

 

På denne tiden hendte det man fant vrakgods etter forliste fartøyer i sjøen. En gang kom de fra Sverige. Da observerte de flere store baller med smør, vrakgods fra en havarist. ”Men været var så dårlig at vi lot smøret ligge ” sier Helge.

 

Sønnene til Hans Wilhelmsen er enige om at denne farten gikk greit, stort sett uten særlig dramatikk. ”Jeg var sjelden eller aldri redd” sier Helge. ”Det var først etter at krigen tok slutt at jeg hadde en opplevelse som skremte meg. Vi var en gjeng hjemmefrontfolk på 7 mann som skulle til Bolærne og overta kommandoen der borte. Vår eneste bevepning var et gammelt rustent maskingevær. Vi var så redde at vi hakka tenner. Kaia var full av tyske soldater, bevepnet til tennene. Da de fikk se denne kanonbåten vår lo de seg nesten i hjel. Men vi måtte ikke vise oss redde. Vi gikk i land og firte det tyske flagget. Da satte tyskerne seg rett ned og slappet av. Så kunne vi heise vårt eget flagg, jobben var gjort.

Engelske Krydsere stenger hver havn…

STEIN TVEITE:

Ekstrarett i Larvik bytingstue 9.2. 1809:

Fremkom for retten Søren Hanssen Eyene boende paa gaarden Eyene paa Thiømøe og anmældte:
At han efter oprettet certeparie af 21. october forrige aar har bortfragtet hans eyende barkskib St. Johannes, dregtig 45 commercelester, til kjøbmand Hans Falkenberg, paa Den Kongelige Providerings Commissions vegne, til at afgaae til Danmark efter en ladning kornvahre, men paa overreisen skal være opbragt af de engelske, og for at erholde samme bevist, fremstillede han skipperen paa bemeldte hans eyende jagt, Hans Torstensen Helgerød af Thiømøe, og skibscapitain Hans Cortsen her af byen, dem han begjærede maatte blive i ed tagne ..
Derefter fremstod benævnte tvende vidner .. og derpaa afgav vidnet skipper Hans Torstensen saadan forklaring:
At efter at Søren Hanssen Eyenes eyende og af vidnet førte jagt St. Johannes kaldet, var af hr. Hans Falkenberg bleven fragtet .. udgik vidnet med den fra Røssesund den 24. november forrige aar, og efter at være seylt omtrent en 15 mile af landet, fik han dagen efter, den 25de om eftermiddlagen kl. 2 en seyler i sigte, og da han formodede samme at være fiendtlig, holdt han strax mod land igjen. Men formedelst høy kuling kunde han ikke undgaae eller undflye det fiendtlige skib, der nærmede sig meere og meere, og om aftenen kl. 7 var den paa skud nær, og da der blev fyret med skarpt efter dem, saa vidnet sig nødsaget til at overgive skibet.
Saasnart de havde overgivet sig, blev strax fra det fiendtlige skib, der var en engelsk cutterbrig, udsadt en barkassse som bemægtigede sig vidnets førende skib, og blev vidnet tilligemed jagtens øvrige mandskab samtlige taget fra borde og overført paa den engelske cutter. Hvorefter reysen strax, tilligemed jagten St. Johannes, blev fortsadt til Engeland, og indkom til Yarmouth den 8de december forrige aar.
Efter at være sadt under forhør, og faaet tilladelse til at gaae, fandt vidnet leylighed til at undløbe, og kom om bord i et Flensborger skib, der havde faaet leysen (: lisens) til at afgaae her til Norge eller Danmark for an indtage proviant til Island. Saalades indkom vidnet til Uddefjord (: ?) ved Mandal den 18de forrige maaned.
Vidnet skibscapitaine Hans Cortsen forklarede: At omtrent en 3 à 4 dage efter at skipper Hans Torstensen var bleven opbragt til Yarmouth kom vidnet dertil fra London for at opsendes derfra med et Flensborger skib, som skulle afgaaae til Danmark efter proviant til Island, og der saae at bemeldte skipper Hans Torstensens førende jagt .. laae i havnen, ligesom og vidnet var om bord paa samme .. og der beliggende paa den tid, da vidnet i bemeldte Flensborger skib gik derfra, hvormed tillige skippe Hans Torstensen var.
Vidnet Hans Torstensen tillagde, at mandskabet paa bemeldte hans førende jagt .. blev der tilbage i Yarmouth og henført i prison der, saa han ey kan fremstille nogen af dem til vidne.

Dette er ei av fleire liknande sjøforklaringar under krigen 1807-14 som omtaler Tjømeskuter og Tjømesjøfolk. Denne skuta blei sett inn i kornforsyninga i offentleg regi. Dei gjekk ut uvanleg seint på året, for å ha betre vilkår til å unngå kapring, men her var ”Lykken med den engelske Mand”.
St. Johannes var i serklasse det eldste skipet i Tjøme-flåten, bygd på Tjøme 1742. Tidlegare var skuta rigga som ”skip”, t.d. år 1800, men 1804 som brigg. Søren Hanssen Eidane (f. 1761) førde skuta sjølv fram til år 1804, i alle fall. Hans Torsteinsen Helgerød (f. 1775) blei tidleg skipper, år 1800 førde han briggen Ingeborg Helene for Iver Larssen Bukkeli, 1804 briggen De tvende Søstre for Henrik Torgersen Sandø. Hans unngjekk ”prisonen”, men mannskapet blei verande der. Skuta hadde eit mannskap på styrmann, 5 matrosar og 1 dreng (1804), kven var dei? Kom alle heim, 5 ½ år seinare?

Et Signalsystem fra krigstiden 1807-1814

Roar Tandberg :

Danmark-Norge i krig

På grunn av stormaktspolitikken kom vi motvillig i krig med England som i 1807 hadde okkupert Sjælland og tatt den store dansk-norske flåten. Bakgrunnen for dette overraskende skritt var engelskmennenes frykt for at Napoleon skulle tvinge Danmark-Norge over på sin side, for da ville den dansk-norske flåten kunne brukes mot England. Svenskene holdt seg til å begynne med i ro, men etter at russerne i 1808 var gått til angrep på Finland, og Danmark-Norge valgte å stå på Russlands side, måtte det blir krig også i Norden.

Til sjøs var England etter flåterovet hovedfienden og blokkerte kysten. Blokadekrigen ble imidlertid ikke så hard, fordi den britiske regjering trengte vår trelast og ga fribrev eller lisenser til norske skip som seilte med slik last. Det ble en slags legitim smughandel som brakte norsk skipsfart og handel noen gylne år trass i krigen.

Forsvaret av vår kyst under krigen 1807-14 besto av Kystvernet, kystfestninger, telegraf og signalvesenet og det flytende sjøforsvar fartøy/kanonbåter).

Kystvernet var et lokalvern som skulle hindre mindre, fiendtlige handlinger mot kysten på sjøsiden. Dette gjaldt særlig mindre landsettinger av fiendtligsinnet karakter og båtangrep på dansk/norske fartøyer som hadde søkt ly i skjærgården mot den engelske blokaden av våre kyster. Tidvis også av den svenske flåten som var alliert med England.

Kystvernet ble organisert i 1807 av Norge og Danmarks felles marineledelse. Alle menn i alderen 16 til 56 år bosatt nær sjøen ble innkalt. Unntatt var de som fra før ikke tjenestegjorde ved hæren eller marinen. Som befal ble ansatt pensjonerte offiserer, tidligere underoffiserer, embetsmenn eller andre som ble ansett som skikket til ledelse.

Kystvernet ble inndelt i distrikter, distriktene i divisjoner, divisjonene i seksjoner og disse igjen i roder.

Tjøme tilhørte Bragernes distrikt som strakk seg fra Hurum til Kragerø. Distriktets 4. divisjon gikk fra Horten til Færder. Divisjonens 4. seksjon gikk så fra Sundene til Færder. Denne seksjonen ble delt inn i 4 roder med til sammen ca. 150 mann. Seksjonen ble fra tid til annen samlet på Rød Gård ved Tjøme kirke for å holde øvelser.

Telegraf og signalvesenet.

Straks krigen brøt ut i 1807 ble vedvardene satt i stand og vardevakter satt ut. Dette var en varsling av ”Leidangen” som hadde fungert i ufredsår siden vikingtiden i Norge. Vardene skulle bare anvendes i den mørke tiden av døgnet og for dagslys ble det utviklet et optisk telegraf- og signalsystem langs hele kysten fra Halden til Trondheim. Signalmidlene besto i begynnelsen av en stand med tilhørende flagg og vimpler med forskjellige farger og senere av en mast med to stenger på tvers med 6 ”klapper” (små treplater) som med tauverk kunne bringes i forskjellige stillinger i forhold til masten og stengene de var festet til.

Hvert signal betydde et tall som etter en fastsatt signalbok kunne tydes til en bestemt melding.
Det ble opprettet tre ”telegraflinjer”. En med signaler til Trondheim, en med signaler til Bergen og den søndenfjellske signallinjen med signaler til Kristiania (Oslo). Linjen ble delt i distrikter. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som hver ble betjent av to mann. Dette var leide folk eller kystvernmannskaper. Ved stasjonene ble det bygget en vakthytte. Stasjonene var enten hovedstasjon, hvorfra meldingene kunne starte eller repetèrstasjoner hvor meldingene kun ble videresendt. Disse var underlagt hovedstasjonene. Kysttelegrafen ble som regel nedbemannet om vinteren.

På Tjøme var det en hovedstasjon på Torås og repetèrstasjon på Eidenetoppen og på Honerødåsen. De nærmeste stasjonene i Tjøme som Torås sto i forbindelse med var Vetan på Nøtterøy og Kjærringfjell, Tønsberg Tønne og Kamfjordåsen i Sandefjord. Alle disse var repetèr-stasjoner. Stasjonen på Torås var hovedstasjon og dermed den viktigste stasjonen i dette avsnittet.

De nærmeste hovedstasjonene var Vardefjellet ved Fredrikstad og Rødåsen på Jeløya ved Moss. Kysttelegrafen virket etter forholdene bra. Et signal fra marinens hovedbase på Fredriksvern (Stavern) til Kristiania tok i 1808 bare 1 time og 15 minutter.

Kysttelegrafen var en betryggelse for kystbefolkningen, da de etter hvert lærte seg å ”lese” signalene som ble sendt.

Til sjefer på Hovedstasjonene ble ansatt skippere, styrmenn eller loser. Kikkert var for dem et kjent arbeidsredskap og de var vant til å bedømme hva slags fartøy de så og ikke minst hva slags nasjonalitet fartøyene tilhørte. For å få overblikk måtte Hovedstasjonene ligge høyt og nære sjøen. Dette avstedkom igjen at de kunne bli angrepet av fienden (noe som skjedde ved flere anledninger).

Av den grunn ble det bestemt at vaktene skulle bære uniform, for ble de tatt til fange var de å betrakte som militært personell. Militære fanger fikk også den gang bedre behandling enn sivile og hadde andre rettigheter.

Kapt. Ohlsens modell. Den norske optiske telegraf av 1808. Denne modellen er lik den som var i bruk på svenskekysten, så trolig ble det også den gangen benyttet ”spioner” i en krigssituasjon.

Med to armer og tre ”klapper” på hver arm fikk man 12 forskjellige signaltegn. Disse kunne derfor settes sammen til 229 nummersignaler. Nummeret kom fram som summen av de på en gang viste tall. Dette ble også modifisert til en mindre utgave som ga 120 nummer.

Dagsignaler for de norske kyster.

Et signal skulle ikke bruke mer enn to minutter på hver stasjon, så i teorien kunne en sende 30 signaler i timen. Feilmarginene var imidlertid store. Tåke, regn og dis kunne føre til at når meldingen endelig kom fram til mottaker betydde budskapet noe helt annet enn det som var opprinnelig ment. Til å begynne med skapte bruken av signalstasjonen frykt, men ble etter hvert av stor interesse og skapte trygghet hos lokalbefolkningen. I 1814 var det slutt. Freden kom, linjene skulle betjenes og var derfor dyre i drift og pengene trengtes andre plasser. Men det er ikke få steder langs kysten som fortsatt heter Signalen.

Torås lå den gang som nå strategisk til og er nå vurdert til å kunne bli stedet for en ny kystradar. Torås som kystfort med kanoner og den annen verdenskrig er en annen historie.

Frigjøring 1945

De tyske styrkene kapitulerte den 8. mai 1945. Men det var ikke dermed fritt fram for hjemmestyrkene å overta de tyske fortene på Tjøme.
I hjemmestyrkenes egne arkiver kan vi lese om situasjonen dagen etter at landet ble fritt, nemlig onsdag morgen den 9. mai 1945.
Hjemmestyrkenes polititropper er i virksomhet både på Nøtterøy og Tjøme.
Toråsfort er samleplass for tyskerne som var stasjonert på Tjøme. Symbolsk overtakelse kunne komme på tale denne dagen.
Måkerøy fort er samleplass for tyskere som se-nere skal ta opp landminer både på Nøtterøy og Tjøme. Fortene er under dobbelt tysk vakt ved inngangen og skal i det hele tatt ikke røres av hjemmestyrkene eller Mil.org.
Men det gikk ikke så lang tid før norske hjemmestyrker kunne overta fortene og heise det norske flagget. Tyskerne hadde ikke utført noen sa-botasjehandlinger, og både kanoner, bygninger og utstyr sto intakt.
Riktignok måtte en del tyskere bli igjen utover sommeren 1945. Noen for å kunne innføre norsk og engelsk personell i bruk av tysk utstyr, mens de fleste tyskere, som da var krigsfanger, skulle inngå i mineryddingen som var lite populær. Men dette arbeidet måtte gjøres raskt. Blant annet hadde ei ku gått i lufta etter frigjøringen like nord for Torås fort. Det ble satt inn store krefter på å fjerne enhver mine før sommeren var over. Tyskerne kalte denne tjenesten for «HIMMEL- FAHRTSKOMMANDO”, og det med rette, for det gikk flere liv tapt under dette arbeidet.
Tyske krigsfanger ble også satt til rydding av enorme mengder piggtråd. Dette var slett ikke så farlig som mineryddingen, men det var slitsomt. Mye av både piggtråd og annet ex-tysk materiell ble dumpet på sjøen denne fredssommeren. En enkel måte å løse problemet på. Det ble også dumpet ammunisjon og sprengstoff på samme måte.
Den tyske kystartilleristen Heip fortalt at han fulgte spent med på utviklingen de siste dagene før freden. Alle skjønte hvordan det ville gå, og flere av hans kamerater hadde pakket sakene sine i ryggsekker allerede flere dager før freden.
Da den 8. mai 1945 endelig kom, var dette også til glede for de tyske soldatene, som nå endelig skulle få reise hjem. Men det ble ikke åpnet noen porter, og det ble ingen springende soldater mot Tønsberg. Alt foregikk fremdeles etter tysk orden, med oppstilling og appell.
Heip fortalte at det hersket stor forvirring blant soldatene om hva de skulle gjøre utover dagen den 8. mai 1945, og beskjeder kom og gikk fra befalet. Utpå dagen ble Heip imidlertid lastet opp på lasteplanet på en bil, og kjørt sammen med andre soldater fra Håøya til Måkerøy. Han ble noen dager på Måkerøy, hvor han fikk god mat og hvile, deretter ble han transportert til Horten. Derfra gikk turen videre til en samleleir utenfor Oslo. Her ble Heip i cirka to uker, før han igjen kom tilbake til Vestfold. Denne gangen havnet han i Larviksdistriktet, og ble med på oppryd- ningsarbeid. Han ble sendt hjem til Tyskland i september 1945.
Tyske soldater fra MAA 501 på Bolærne i den upopulære mineryddingstjenesten, eller ”Himmelfahrtskommandoen ”, som tyskerne selv kalte den.

«Russerleiren på Ormelet»

Ved Astrid Bjønnes
En samtale med Gerd Norma Berntsen

Hun var bare fire år da krigen brøt ut. Bildene fra den dagen er brent inn i henne slik det ofte er med sterke opplevelser i tidlig alder. De vil aldri forsvinne.
– Det var flyene. Vi, mor, far, min to og et halvt år eldre bror og jeg sto i det sydvendte soveværelsesvinduet. Flyene fløy så lavt at vi kunne se flygerne. Jeg minnes vi kunne se lærhjelmen og brillene. Den forferdelige støyen fra flyene var skummel, men det var mor og fars tonefall da de snakket sammen som var aller mest skremmende. Dette var noe alvorlig og skummelt. Jeg husker ikke hva de sa, men det tonefallet, spesielt mors, skremte meg virkelig. Jeg skulle fylle fire år 18. mai 1940.
Dette var veldig tidlig om morgenen 9. april 1940.
Redselen satte seg i meg, og jeg var redd for flyvemaskiner helt til langt inn i voksen alder. Det var også det fryktelige bråket som jeg var redd for. Når jeg hørte jordfresermaskinen til naboen om våren (som var nazist og hadde tilgang til bensin under krigen. Vi hadde bare en nabo som var nazist, og som også hadde jordfreser), ble jeg også livredd. Jeg forbandt det med den første krigsdagen.
Jeg sitter hjemme hos Gerd Norma Berntsen og hører henne fortelle. Temaet vårt er fangeleiren på Ormelet. Hun vokste opp i et av nabohusene til den leiren og er en av de få som har klare minner om den. Det er mest glimtvise bilder slik det er fra barndommen, men de er til gjengjeld svært sterke og sitter til evig tid.
– Jeg tror det må ha vært i 41 eller 42 at de begynte å bygge leiren. Huset de brukte ble kalt «Arbeider’n», det var Arbeiderforeningens lokale. De arrangerte selskaper med dans til levende orkester. Mine foreldre kunne fortelle at det var «stil» over danseaftenene på «Arbeider’n», damene stilte i side kjoler på de tilstelningene. Det ble vel bygget på 20-tallet en gang. Ja, jeg husker ikke det, men det har jeg fått fortalt.
Hvordan stolpene og piggtråden for å bygge fange leieren ble fraktet, husker jeg ikke helt, men jeg erindrer mange hester ved «Arbeider’n» på den tiden, så materialene ble nok fraktet med hest. Tyskerne rekvirerte jo bare hester fra bøndene når de skulle ha noe fraktet, så det var ikke noe problem. Det var dobbelt gjerde, med noen meters mellomrom, begge gjerdene hadde innovervendte stolper på toppen, så det skulle være umulig å klatre over. Gjerdet var bundet sammen i små ruter av piggtråd og var veldig solid. De satte ut vakter ved porten, og de patruljerte rundt hele leiren om natten. Allikevel var det noen som klarte å rømme. Da ble det husundersøkelse i husene. De banket ikke på med nevene, men brukte geværkolben eller sparket og slo i døra. Så trampet de inn med støvlene sine og endevendte alt, åpnet skap og dro ut skuffer, som om noen kunne gjemme seg i en skuff! Men de benyttet nok anledning til å se etter skjulte radioer og annet illegalt. De fant aldri noe hos oss, men det var skremmende. Særlig fordi det skjedde midt på natta. Ikke rart jeg var redd tyskere.
– Var du ofte redd ellers også? På skoleveien for eksempel?
– Ja, vi gikk på skolen annenhver dag, og alle de andre fra Ormelet gikk de andre dagene, så jeg måtte gå alene. Det var tre-fire km å gå til Kirkely. Når det ikke var snø, kunne jeg nesten gå hele veien til skolen utenom storveien. Jeg gikk over «Pytteberget», en deilig fredelig vei som jeg virkelig kunne kose meg på. Fra «doktorsvingen» måtte jeg på hovedveien et lite stykke, det gruet jeg meg for hver dag. Da jeg kom til Simonsen, kunne jeg ta av fra hovedveien og gå resten av skoleveien gjennom skogen. Der følte jeg meg trygg (så lenge det ikke kom flymaskiner). Jeg var redd for å treffe tyskere i bil. Eller, enda verre, i motorsykkel med sidevogn. De marsjerte også. Det var skremmende! Men de var flinke til å synge, det gjorde de ofte når de marsjerte.

Det blir av og til stille etter at hun hun har fortalt engasjert om noe. Jeg må liksom forsøke å forestille meg det hele.
Jeg er jo særlig interessert i russerne som satt i fangenskap der og spør om det er noe spesielt hun husker om dem.
– Det er jo en grav på Tjøme kirkegård over en russisk fange, forteller hun. Jeg tror det står på den: «Russisk krigsfange. Død på Ormelet. Sommeren 1942»
– Vet man noe mer om ham? spør jeg.
– Ja, sier hun og blir svært alvorlig. Han ble slått i hjel. Bokstavelig talt slått i hjel.
– Så noen det?
– Ja, jeg så det sjøl. Det var midt på lyse dagen, og det var klart at det var gjort til skrekk og advarsel for både fangene og oss rundt. Han hadde klart å rømme, tror det var to som rømte den gangen (den andre vet jeg ikke noe om, hvordan det gikk med han). Tror det var de som ble funnet i ei hytte på Gon. Da slo de ham. Om igjen og om igjen. Han falt, og de sparket, så måtte han reise seg og de slo ham igjen, og han falt, og måtte reiste seg igjen. Til slutt reiste han seg ikke mer.

Vi blir begge stille og må svelge litt. Det blir for mye. Hun var seks år, tenker jeg. Og glemmer det aldri.
– De grov ham ned i haven til en nabo, som hadde tomt helt ned til fangeleiren, og det ble holdt vakt der, også om natten. Tyskerne gav beskjed til ekteparet som eide haven at hvis det kom blomster på russerens grav, ble de skutt. Naboen passet på hver natt, til ingen lenger kunne se hvor russeren var gravlagt. Nåde den som forsøkte å legge blomster der! Den ville gå samme vei!
Da krigen var over, ble han gravd opp og flyttet til kirkegården.
– Er han identifisert?
– Nei, ingen vet hvem han var.

Jeg tenker på de tusenvis av falne, både krigsfanger og soldater som ligger rundt omkring i verden, familiene som sitter igjen og ikke aner hvor deres far, bror, mann eller sønn er blitt av. En av dem ligger på kirkegården på Tjøme.

I- Jeg bare lurer på hvor de gjorde av alle de andre, tilføyer hun etter en stund. Det er klart det var flere. Det skjedde nok helst på natten. Noen tror det var et sted på Torås der de ble henrettet. Det er synlige spor etter kuler i en fjellvegg der ute…
Jeg grøsser ved tanken på hva som har skjedd her like i nærheten.
– Hvem var vaktene i leiren? Var det noen norske?
– Nei, de var alle tyskere. Noen av dem bodde i huset rett over veien hos Karoline Johannesen. Hun bodde med familien i den ene delen og tyskerne i den andre. De forsøkte også å ta vårt hus, men da var det Julius Johnsen som klarte å få dem vekk fra det. Derfor beholdt vi huset vårt. Grunnen til at vårt hus ble spart, var nok at det her var to små barn og vi måtte flyttet ut. Hos Johannesen var det bare voksne, og huset var så stort at huseierne kunne bli boende. (Dette var noe Julius Johnsen fortalte far selv, og som ikke jeg visste før etter krigen).
– Tilbake til russerne. Det var selvfølgelig ikke bare russere der, men det var det de ble kalt.
– Nei, tror det var en del jugoslaver der også, men det er jeg ikke sikker på. Det var nok flere nasjonaliteter i alle fall.
Noe de fikk lov til, i hvert fall på sommerkvelder, var å synge før de gikk og la seg. Det var litt av en sang! De la hele sin sjel i det der ute på gårdsplassen. Det var først og fremst russiske folkesanger, og jeg husker de sang «Volga, Volga». Det var som om hjertet rant over. Og vi satt i vinduene og hørte på.
Vi hadde forresten den sangen på plate, og en gang satte jeg og venninnen min den på, på fullt og åpnet vinduene! Da kom mamma løpende og fikk stoppet det. Hun var rasende! Antageligvis var hun skrekkslagen over hva det kunne føre til. Vi skjønte ikke det, bare ville at de skulle høre sangen.
Vi ler litt av dette. Heldigvis kan vi le litt også, for det er mye å gråte av i denne beretningen.
– Hvor jobbet de, disse fangene? lurer jeg på. De gikk vel ut av leiren om morgenen? Så du oppstillingen?
– Ja, vi så de stilte opp og at de gikk av gårde til jobb. Jeg så bare de som arbeidet på jordene. De andre var vel på Tjønneberget og på Torås, men det vet jeg ikke. De som jobbet på jordet, kunne vi få gitt litt mat. Det var jo forskjell på de tyske vaktene også. Noen snudde seg bare bort, mens andre var veldig ivrige i tjenesten og forbød all kontakt. Vi ble jo kjent med dem etter hvert og visste hvem som var hvem. Da kunne vi gå til porten også og få gitt dem litt mat. Til gjengjeld fikk vi gaver som de hadde laget. Det var først og fremst skrin og fugler de hadde skåret ut. Jeg hadde lenge en stor, flott hane, men den samlet så mye støv at jeg kastet den til slutt. Det angrer jeg selvfølgelig på i dag. Hvor de fikk materialer og redskaper fra, er en gåte, men de fikk det til!
– Husker du noe fra fredsdagen?
– Om jeg gjør! Jeg husker ikke så mye fra den første 17. mai, men jeg husker 8. mai svært godt.
Det var stor usikkerhet om det ville bli invasjon hele vinteren 44-45. Da vi la oss på kvelden, ble mine klær alltid lagt på en stol og min brors på en annen. Slik var det alltid, og en gang overhørte jeg mine foreldre si til hverandre at om noe skjedde, skulle den ene ta boren min og den andre ta meg for å komme oss i sikkerhet. Da måtte det være orden i alt slik at de visste hva de skulle gripe.
Utover våren -45 var usikkerheten stor. Hvis invasjonen kom, var det på strendende. Derfor var det lagt ut store steiner på alle strendene (der det var langgrunt). Det var for å hindre landgang, eller i alle fall å forsinke landgangen.
En av de første dagene i mai ble mine foreldre bedt i bryllup, og det skulle stå på Grepan. De var svært i tvil om de skulle gå, for det kunne skje noe, og hva med oss ungene som skulle være hjemme? Vi skulle riktignok ha noen hos oss, men allikevel. Vi visste at Hitler var død, men det var stor usikkerhet. Til slutt bestemte de seg for å gå, for om invasjonen kom, ville den jo også komme ved Grepan, og da ville de se det, slik at de kunne komme seg fort hjem!
Så var det den 7. om kvelden. Vi hadde torskeselskap hjemme hos oss, en slags før-feiring av freden. Det var antagelig bare snakk om timer. Utpå kvelden kom vår onkel kledd i hjemmefrontens uniform. Det ble stort oppstuss, det var nok mor som var den som var aller mest redd, hun skubbet ham ned i kjelleren. Ikke nok med at han var i uniform, men han hadde også gevær, og det var strengt forbudt! De visste jo ikke hva som kunne skje.
Vi gikk og la oss, men utpå morgenkvisten, ved 4-5-tiden, kom de første lastebilene med nazister. De første som kom var lensmann Wiese og hans kone. Jeg husker at hun ikke ville gå ned fra lasteplanet. De ble stengt inne i leiren. Den var nemlig tom. Fangene var blitt flyttet på vinteren 44-45, så det var ingen der. Da kunne nazistene sperres inne der.
Det må også nevnes at de fleste tyskerne på Torås og Mågerø var blitt byttet ut på vinteren. Noen av dem var blitt litt for «norske» og ville ha vanskeligheter med å rette gevær mot nordmennene om nødvendig. De ble derfor byttet ut med «halvville» folk som hadde vært på Østfronten.
De nazistene som ble sperret inne på Ormelet, var jo kjente naboer og slektninger, og de satt ikke der lenge. Det ble for nært, så de ble byttet ut etter noen dager med de som satt i en annen leir, og jeg tror det var på Bergan, men det er jeg ikke sikker på. Dem var det ikke så mange av oss som kjente.
Det brøt løs en glede den 8. mai som ikke kan beskrives. Folk lo og sang, klemte hverandre og var så glade som jeg aldri hverken før eller senere har opplevd. Det er umulig å uttrykke i ord.

Det er leieren slik den var når russerne var der, men at dette bildet er tatt etter freden når nazistene var kommet dit.

– Og leiren? Spør jeg.
– Jeg fikk komme inn på «Arbeider’n» etter den var tom. Grunnen til det var nok at far til min venninne var i Milorg, så jeg fikk være med til Torås rett etter freden, men «Arbeider’n» var jeg ikke inne på før etter nazistene var borte. Dette var nok ikke noe alle fikk med seg, men jeg var sammen med min venninne og hennes far. Jeg kan ennå se for meg den smale gangen mellom de smale køyene i tre etasjer. Bak leiren var det en slags innretning med ei tønne og en ganske stor bekk som rant forbi. Der fikk de en form for dusj.
– Og ingen tok bilde av dette da? spør jeg.
– Nei. Det sitter på netthinna, sier hun og peker bak øynene.
Der kommer det til å sitte til evig tid, og det er bare hun som kan formidle det til oss.
Etter krigen ble bygningen igjen ombygd. Køyene ble tatt ut, og det ble skurt og avlust med sterke midler.
På 50-tallet ble den brukt til kino og forsamlingssal. Siden flyttet Sørensens snekkerverksted inn, og nå er det en blikkenslagervirksomhet som holder til der. Men det er den samme bygningen…

Astrid Bjønness og Gerd Norma Berntsen 27. mai 2015