En gårds historie.
Gerd Brantenberg :
INNLEDNING.
Det er et hull etter Lorens Berg. Han nedla et stort arbeide for å nedfelle Tjømes historie, og skrev dessuten 7 andre bygdebøker fra Vestfold. Problemet er at han stanset ca. 40 år før sitt skrivetidspunkt. Han førte sin beskrivelse av gårdene på Tjøme frem til 1880-årene og utga boken i 1920. Her er altså 40 år – i hans egen levetid – som han ikke gjør rede for. Hvorfor?
Det er nærliggende å tro at han tenkte: Disse siste førti år vet jo alle om her på øya. De er ikke «historie». Jeg behøver ikke å skrive om det alle vet.
For de av oss som har ønsket å ta rede på vår egen gårds historie her på Tjøme har det imidlertid blitt litt av en hodepine. Vi kan kun holde oss til gamle skiftepapirer, nedtegnet slektshistorie, kirkebøker og det som er igjen av muntlige kilder.
Ingen har pr. idag klart å løfte arven etter Lorens Berg. Til det kreves flere årsverk og et kompetent og lokalhistorisk interessert menneske som er villig til å påta seg oppgaven. Vi kan imidlertid begynne i det små. Og vi som er interessert i Tjømes historie kan hver og en bidra med noe som ellers vil gå tapt med oss.
Denne årbokartikkelen er ment som en begynnelse på dette arbeidet. Vi vet at lokalhistoriske årbøker kan være unike kilder til videre forskning, især fordi de rommer førstehåndskilder og øyenvitenskildringer til begivenhetene. For den enkelte historisk interesserte leser vil en slik bok kunne være til ganske alminnelig glede og gjenkjennelse – eller ergrelse idet noe mangler eller er feilaktig gjenfortalt. Kritikk og kommentarer til herværende artikkel imøtesees derfor med glede og interesse.
Vi har alle vår historie her på øya – pr. år 2000. Nå forsøker vi å nedfelle noe av den her i Tjøme Årbok nr.1.
MEDØ GÅRD FØR 1853
På Tjøme fantes fra gammelt av i alt 52 nummererte gårder. Nr.1 er den opprinnelige prestegården (nå forsvunnet) og herfra nummereres det vestover til Hudø, nordover til Sundene, østover og sydover til Mågerø, sydover og østover igjen osv. innom alle viker, halvøyer og øyer, Brøtsø, Hvasser og Færder, nordover igjen til Utbygda osv. inntil man til slutt havner på Ormelet som er nr. 52. Bak hvert av disse gårdsnumrene skjuler det seg et vell av forgagne skjebner. I denne artikkelen blir bare én av alle disse gårdene forsøkt belyst, dvs. kun 1/52.-del av Tjømes historie. Og selv med denne begrensning kan artikkelen bare gi en liten flik av alt som egentlig har skjedd – på denne ene toogfemtiendedelen. Jeg snakker om Medø gård, gårdsnummer 22.
Gården ligger nordøst på Tjøme på den halvøya som omkranses av Grimestadbukta i nord og Røssesundet i syd. Hele dette halvøyområdet omtales idag som «Østbygda» og omfatter gårdene Engø, Medø og Hønsø i tillegg til Hulebak og deler av Haug. Engø, Medø og Hønsø dannet i sin tid, da havet sto høyere, tre selvstendiger øyer. Ut fra målinger av havstanden kan vi slutte at den første bosetting i steinalderen fant sted før de tre øyene ble en del av tjømefastlandet. De tre eidene på den nåværende halvøya viser hvor sjøen dengang har gått, og tydeligst sees dette i det forholdsvis smale eidet mellom Medø og Hønsø. Her har man på grenseskillet i Hønsøveien utsikt til Grimestadbukta i nord og Hønsøkilen i syd. Eidet mellom Medø og Engø er nå skjult av skogen, men kan spores der Medøslippen og småbåthavnen ligger idag med Engøbrygga på den andre siden. Inn her var inntil for ca. 50 år siden en lang vik, men den ble fylt igjen etter l953 da den nye Medøveien ble anlagt. Eidet mellom Engø og Haugsjordet er ved grensebekken i Jordeveien.
Kjentmann Asbjørn Sukke på Engø gikk engang opp alle eidene og mente at dersom havet steg 15 meter, ville Engø, Medø og Hønsø atter bli tre øyer. Undertegnede har foretatt samme befaring, og kan bekrefte dette, men i tillegg ville det ha vært flere småøyer, også. Dessuten spørs det om ikke 10 m ville ha klart seg? Mye skal det ikke til før det meste av Tjøme atter synker i havet, og går tilbake til sine opprinnelige, lange rekker av småskjær som tømmer i havet – Tjúma.
Gården Engø – i gammel dagligtale Yngi – var den rikeste hva jordvei angår, og navnet betyr det man skulle tro, nemlig «øya med eng». Hønsø, derimot, har ingenting med høns å gjøre, selv om de nok etterhvert hadde høner, også der. Men hønsehold ble ikke alminnelig i Norge før godt ut på 1800-tallet, og gårdsnavnet er langt eldre. Det stammer, ifølge Bygdeboken, fra mannsnavnet Hyrningr – en eldre form av Henning – og Hønsø er Hyrningrs ø. Hvem denne Hyrningr var vites ikke. Men han kan godt ha vært en sjøfarende einstøing, som rådde for seg selv. Bukta inn til gården hans, Hønsøbukta, er en av Tjømes beste naturlige havner med brådypt vann og godt skjermet for sønnakuling og nordavind. Og mellom storingen på Engø og einstøingen på Hønsø lå altså en øy som simpelthen ble kalt Medø, av gammelnorsk Midøy, som betyr «øya i midten».
Gårdsnavnet har skiftet uttale og stavemåte opp gjennom tidene, men folk med røtter på stedet kaller gården for Møye, og således heter det første bosettingsstedet syd mot Røssesundet Møybakken og de to små øyene utenfor Møyskjæra. Det har altså ingenting med møy å gjøre, selv om det har vært ungmøyer her både før og siden.
De første skriftlige kilder til en navngitt person bosatt her på Midtøya er en skipper Reiersen på 1600-tallet. Han var Danmarksskipper og seilte på kontinentet under 30-årskrigen, og bodde her med to kvinner. De to damene het Kari og Ingeborg og kom fra Dalen. Hvorvidt han hadde seg med begge to eller kun den ene, kan man jo skrive en roman om, men sikkert er det at stedet lå ypperlig til for en skipper. Lunt like opp bak den nærmeste åsen, og hele vestsiden av Hønsøbukta hørte til ham. Her er minner fra seilskutetiden med en gammel bolt på Medøstranden – et omvendt ankerhjerte. En tilsvarende bolt fantes tidligere på det nordre Møyskjæret og her er dypt vann i mellom. En fin plass for en seilskute. På den gamle steinbryggen er diverse krittstein og flint losset – bergarter som ikke hører hjemme på våre breddegrader. Hvilken skipper har tømt ballasten sin her? Er det skipper Reiersen? Eller kanskje hans etterfølgere? Vi har plukket krittstykker på Medøstranden i hele min levetid, men de synes aldri å ta slutt. På bunnen rett utenfor steinbryggen ligger et tilsvarende lass. Uansett hvor de kommer fra brukte vi barna av 3. generasjons badegjester dem alltid til å skrive stort og tydelig på svaberget: «PRIVAT» .
Men her foregriper jeg begivenhetens gang. Det gikk lang tid fra skipper Reiersen bodde på Medø med sine to kvinner til stedet ble overtatt av nakenbadere med badekåpe. Hva ligger i mellom?
La oss først spinne tråden litt lenger tilbake. Øya steg opp av havet, steinaldermenneskene rodde over. De fisket nok mest og samlet og frøs og fór videre, men etterhvert lærte øyboerne å dyrke jorden, de ble bofaste, og da slo kirken kloa i resultatet. Medø nevnes først på 1300-tallet som jordegods under Laurentiuskirken i Tønsberg. Det var ikke rare greiene, for eiendomsverdien oppgis til bare 2 øyresbol, så Lorens Berg mener det ikke kan ha vært hele gården. (Et øyresbol tilsvarte proviant til én mann i leidangen i 11 døgn). 300 år senere er det kongen som har sikret seg skatteretten, og han forærte gården til rikskansler Griffenfeldt. Men da Griffenfeldt forhandlet med Sverige og Frankrike bak kong Fredrik III’s rygg, ble han dømt til døden, men benådet i siste sekund og sendt til Munkholmen.
Medø ble nå gitt som belønning til den kongetro stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløwe for hans seier over svenskene ved Marstrand. Gyldenløwe fikk en rekke andre eiendommer i Vestfold og la dem under Laurvigen grevskap, opprettet i 1671. En tid eide han også Engø gård.
Denne iver fra kongens side etter å gi bort eiendommer hang sammen med innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660. Kongen ville knytte en ny stand av velstandsfolk og adelsmenn til seg som sto i takknemlighetsgjeld til ham. Den lille midtøya på Tjøme var en bitteliten brikke i hans spill. Men Gyldenløwe selv dukket såvidt jeg vet aldri opp her. Synd for ham, så pent som det er.
Matrikkelen, som delte alt inn i gårdsnummere, ble også opprettet i denne tiden (1665-69), slik at man lettere kunne beskatte alt. Denne matrikkelen (jordinndelingen) består fremdeles som delingsgrunnlag ved forskjellige jordskifter i Norge.
Omkring år 1800 ble det fler og fler selveiende bønder i landet, og Møye opphørte å tilhøre grevskapet i 1801. Det var en enke her som overlevde det meste. Hun het Maria Haakonsdatter f. 1756, og giftet seg inn i en slekt som het avvekslende Gunnar Kristofferssønn og Kristoffer Gunnarssønn. Denne slekten hadde bygslet på Møye siden 1719. Ble de første delene av den nåværende gårdsbygningen bygget allerede da? Dette er svært uvisst (se nedenfor). Maria var Kristoffer Gunnarssønns tredje kone, og etter hans død giftet hun seg to ganger til. Han som kjøpte gården fra grevskapet og endelig ble selveier het Jon Jonsson, og var hennes tredje mann. Slik var det dengang, da folk ofte døde i tidlig alder. «Menn døde på sjøen, kvinner i barsel», som det ble sagt. Prestens vielsesord «Til døden skiller eder ad», var ikke så lang tid den gang. Men Maria levde frem til 1825.
Dette første selveierparet, Maria og Jon, hadde ett barn, Kristine Maria. Hun giftet seg i 1816 med Hans Hanssen fra Helgerød. Hans gjorde det godt, og eide bl.a. galeasen «Erstatningen». Man må gå ut fra at han fant god forankring for skipet i Hønsøbukta. Hans og Kristine fikk fire barn, tre døtre og en sønn. Men Hans døde allerede i l828, bare 33 år gammel. Hva han døde av vites ikke. Men enken Kristine giftet seg så med hans yngre bror, Lars Hanssen. Lars var skipper, og hadde noen skuteparter, men han gjorde det ikke så bra som broren. Lars og Kristine fikk fire barn, men Lars døde i 1855 i en alder av 53 år.
To år før Lars døde – i l853 – ble gården på Møye delt mellom Kristines sønn av 2. ekteskap – Hans Jørgen Hanssen – og Lars selv. Målebrevet av l853 finnes og beskriver eiendommen etter landskapet. Grensene går etter naturlige merker i egnen, men intet sted står hvor stort areal det dreier seg om. Faktisk dreide det seg om kanskje 3-400 mål.
Delingen av Møye i l853 ble imidlertid endelig og består til denne dag.
Fra dette årstall er det altså snakk om to Medøgårder på Tjøme: Medø nord 22/l og Medø syd 22/2. Gårdene på Engø og Hønsø ble også delt, slik at det til slutt ble to Engøgårder og to Hønsøgårder, også. Om hver av disse kan det skrives egne artikler, like lange eller lengre enn denne. For det var liv overalt.
SØNDRE MEDØ GÅRD 22/2
Her skal da følges det som skjedde på øya i midten. Først det søndre bruk. For det var en øy utenfor som het Ildverket. Hvorfor den heter det er det visst ingen som vet. Bebodd var den i hvert fall, opprinnelig av arbeidsfolk fra Onsøy og en svensk skomaker Olufsen. De kjøpte en drengestue på Vallø, dro den til Ildverket og satte den opp, forteller Asbjørn Sukke. Tippoldefaren hans var med på det. Det var i 1842. En mann her het Kristen Laurents Kristiansen og han rodde inn til Møybakken og slo seg ned der og giftet seg med Maren Larsdatter fra Dalen i 1866. Huset han bygget står der fremdeles og er det eldste huset på Møye som står slik det først ble bygget. Det er fra 1860, ifølge sønnesønnen Karl Kristiansen. Det er det gamle, hvite huset like i strandkanten med et stort piletre tvers overfor søndre Møyskjær. Idag er det sommerhus med eier Eva Lie f. Kjeldsberg. Hun er av gammel sommergjestslekt. Dette eldste huset på Møybakken var tidligere i frøken Røds eie og ble senere overtatt av malerinnen Sonja Zernichow og arvet av hennes sønn Henning, som solgte til Lie.
Broren til Maren fra Dalen, Endre og hans kone, som for sikkerhets skyld også het Maren Larsdatter, slo seg også ned på Møybakken. De bygget det gule huset syd i strandkanten som idag er i familien Blomhoffs eie og nærmeste nabo til tidligere Haraldsens eiendom (den gamle kongehytta som nettopp er revet). Disse to husene – Lies og Blomhoffs – var de første husene som ble solgt som sommerhus på Medø. Det var i 1920.
Slekten etter det opprinnelige folket på Møybakken – Kristen og Maren – er stor her på øya og mange bor her fremdeles. De hører til den urbefolkningen som ifølge tradisjonen virkelig kan kalle seg tjømlinger. Men selv fikk de bare ett barn, og de måtte vente i femten år før han kom. Han het Marentius og kjøpte hus og jorder rett vest for den søndre Medøåsen i 1907. Omstendighetene omkring dette var tragiske. Husets eier het Anton Endresen og var sønn av det andre paret på Møybakken, Maren og Endre. Han var altså en fetter av Marentius. Anton var skipper. «Han lå i Melsomvik og lastet køl til vinterføring», forteller Karl Kristiansen. «Han ble vel litt lenge derborte. Skulle nok ha seg en dram. Det var mørkt da han dro hjemover. Han ble borte øst for Mågerø i egen båt. Det var kona hans, Malla, som solgte. De hadde ingen barn. Malla solgte like etter.»
Ifølge en annen kilde – gjengitt i Tønsbergs Blad 30.nov, 1985 – var skipper Anton innom skonnerten «Copernicus» som lå på Mågerøflaket før han forsvant. Hva han gjorde på skipet fremgår ikke, men formodentlig leverte han kull. Forliset fant sted i november 1885 og Malla var 50 år da mannen ble borte. Hun het egentlig Maren f. Ludvigsen fra Hønsø, og hun førte en husholdningsbok fra 1885 til 1889 som er bevart. Her fremgår bl.a. at hun i 1886 betalte kr.17,70 for pakkhusleie av kull, kr.8,05 til smeden, kr. 4,50 som offerpenger til presten og kr.1,- til piken. Et forkle kostet 40 øre. I året 1889 beløp hennes totale utgifter seg til kr.277,06. Da var ofringen til presten redusert til kr.1,-. Boken er naturligvis en svært verdifull kilde til dagligdagen den gangen.
Gården der Malla bodde, og som Marentius kjøpte, var hovedbølet på Søndre Medø. Huset slik det nå står ble bygget i 1854, året etter delingen av Medø. Vi må gå ut fra at det var Hans Jørgen Hanssen som bygget det ut. Men ifølge Bygdeboken bodde Hans og hans kone, Maren Sofia Haug, mest på Haug. Da Maren ble enke, solgte hun til skipper Anton Endresen i 1877, og i 1907 overtok altså Marentius. Gården ble solgt ut av familien Kristiansen i 1973 til den nåværende eieren, Catharina Holm Charlsen fra Dalen.
Marentius Kristiansen var født i 1880 og giftet seg med Laurette Amanda Larsen fra Budal født samme år. Laurette hadde vokst opp farløs, idet faren forliste med Wilhelmsenskipet ” Dunnet” i Biscaya da hun var spe. Moren var tidlig ufør, og det var storesøsteren Marentze som hadde tatt seg av familien. Marentze var bare 11 år da faren kom bort, og fra rederiet fikk de beskjed om at han hadde «intet på bok». De måtte klare seg selv. Marentze virket som sydame og drev senere en manufakturforretning i Kirkebakken, der «Kikk-Inn» kom senere.
Takket være storesøster Marentze vokste altså Laurette opp, og giftet seg med Marentius. Han var skipper, men måtte slutte fordi han var hjertesyk. Siden drev han gårdsbruk og fiske, og i 1932 anla han slippen på Medø. Laurette hadde høner, kuer, gris og noen gjess, og drev en stor grønnsakhave som hun solgte fra. Hun hadde svært god rabarbra, og vi som husker henne fra hennes eldre dager, minnes hvordan hun kom stavrende ut med saks og runde briller for å finne det beste. Det var alltid hyggelig å komme til gården. Bortsett fra den skumle gårdshunden, Pan, som alltid gjødde og lignet en mørk ulv, men den var heldigvis bundet. At datteren Elvira turde å gå bort og gi den mat var, sett fra et barns synspunkt, ufattelig. Før øvrig hadde de jo telefon på gården – nr.27a, og tjente noen slanter på å la folk ringe. Frem til omkring 1950 var det, såvidt vites, ingen andre på Medø som hadde telefon.
Laurette og Marentius fikk fem barn på ti år: Karl i 1910, Gjert i 1912, Kristen i 1914, Maren i 1916 og Elvira i 1920. «Far hadde vardøgr», forteller Maren. De hørte ham alltid før han kom. De var alltid engstelige for ham når han var ute. Idet han begynte å dra hjemover hørte de hans vardøgr. Det var skritt i gangen. Da ble de rolige. – – Slik følsomhet utvikler mange mennesker ved kysten. Forbindelsen mellom folket på land og folket på sjøen var selve livsstrengen. Og for Laurette må nok engstelsen for folk på sjøen ha kommet inn med morsmelken. Skipper Anton Endresens skjebne i dypet ved Mågerø må nok også ha ligget over dem. Det var nærliggende å lytte etter dem som var ute. Men bare få av dem hadde vardøgr.
VEIEN TIL MEDØ
Kristiansen anla den nye Medøveien mellom Engø og Medø med demning og senere utfylling av viken i eidet. Veien sto ferdig i l953. Før dette gikk adkomsten til Medø over Gamle Engøvei gjennom Pihls pensjonat og over åsen på Engø. Åsen er kjent som Martinbakkane blant de fastboende – etter forpaktersønnen på Pihls pensjonat, han sto på ski der med de andre ungene – men badegjestene kalte den for Pihlhøyden etter Fridtjof Pihl, eieren av pensjonatet. Det var (og er) en humpete, gammel kjerrevei gjennom beitet som idag tilhører Edvard Pedersen på den andre Engøgården. Min far var i min barndom (i 40- og 50-årene) den eneste som kjørte med bil over her. Hørte vi bildur på Medø, visste vi det var ham, og vi pilte avsted for å åpne grinden. Senere har jeg hørt at visstnok Karl Kristiansen prøvde seg, også. Kanskje andre. Mange var det ikke. Du risikerte at bilen gikk i stykker.
Veien over åsen på Engø var det ingen som likte å gå alene. Mange har opp gjennom årene hørt spøkelser her. De befant seg især i skrenten ved Kjellsbrekka, og ga enkelte ganger fra seg noen uhyggelige bankelyder. Det er svært mørkt nedover i krattet der, og ungene på Møye pleide å be sitt modige Fader Vår når de fór forbi. «Far hadde hestebytte med Henriksen på Møye», forteller gamle Harry Pedersen på Ødekjære. Harry vokste opp på Engø og var den som måtte ta hesten tilbake til Møye om kvelden. Han gruet seg alltid fryktelig for tilbakeveien. Da hadde han ingen hest som selskap. Han var livredd og løp alt han kunne. «Det var mørkt som en sekk».
Dersom man ønsket å unngå spøkelsene, var det også en annen adkomst fra Engø til Medø. Den gikk frem til krysset Engøveien/Torbjørnsvei like før Engøbrygga. Herfra måtte man begi seg inn på en skogssti langs den før nevnte viken inntil man kom til en liten dobbeltplanke som liksom var broen fra Engø til Medø. Det var svært primitivt og man måtte ha sjøstøvler på i all slags vær. Noe særlig mindre skummelt var det for øvrig heller ikke her, for før man kom ned til vannet måtte man passere Dauingekløfta. Her var en mann blitt drept en gang, en svenske som kom til Engø gård for å få arbeid. Hvem som drepte ham eller hvorfor er aldri blitt oppklart. «Han så vel noe han ikke skulle ha sett, da», mener Nils Sveløkken. Folk regnet det for sikkert at den drepte svensken gikk igjen i kløfta.
Så adkomsten til Medø var både skummel og lang, uansett hvilken vei man valgte.
Det ble andre tider da veien kom. Det var jo et svært anlegg med demning som Kristiansen påkostet, og alle bilister som benyttet veien skulle betale en éngangssum på kr.500,- . Min bestemor, Claire Mjøen, som ikke hadde bil, men bare benyttet veien til å gå på, var så begeistret at hun betalte kr.500,-, allikevel. Best å være på den sikre siden når man gikk sin aftentur.
Langs veien ble det nå gode muligheter for fast bebyggelse, og det som før var jordene til Kristiansen ble til hustomter – først for datteren Elvira like ved siden av hovedbølet, senere for Kristen nærmere sjøen, men etterhvert også til andre utenfor familien. Fra økonomisk synspunkt er det klart at veien var en stor fordel både for eierne på Medø gård syd, som anla den, men også for eierne i nord. Den gjorde de to Medøåsene tilgjengelige på en helt ny måte med de muligheter for fremtidig hyttebygging som fantes her. Og med dette kom en helt ny epoke i gamle Medøs historie.
NORDRE MEDØ GÅRD 22/1
Men før vi begir oss inn i den nye tid må vi tilbake til 1853 for å skissere begivenhetene på den nordre Medøgården, skipper Reiersens sted. Etter 1855 satt før nevnte Kristine Maria Jonsdatter som enke her og sønnen Lauritz arvet det meste av gården i 1860-årene da han giftet seg med Laura Bredine Haraldsen fra Bustangen. Dette paret bodde her fremover i 1870-årene, men hvem av alle disse beboerne bygget huset?
Vi vet ikke hvor gammelt huset her oppe er. Det ble bygget ut slik det nå står i 1905, men deler av huset er meget eldre. Det er funnet tetningsmateriale fra aviser datert 1870 i veggene, altså fra Lauras og Lauritz’ tid. Ifølge Karl Kristiansen er huset det eldste på Møye, og han mente det var fra 1700-tallet. En bred panellering i kammerset nede kan tyde på at han hadde rett. Den smale panelleringen «not og fjær» kom først rundt 1850 og finnes bl.a. i soveværelsene ovenpå. En svært solid dørstokk og enorme jernbeslag på den ene kjøkkendøren tyder også på anselig alder. Men bygningshistorie er vanskelig, idet man fraktet dører og stokker både hit og dit, og tok deler av husene sine med seg når man flyttet. Så hva vet vi?
I året 1800, da gården ble taksert til 300 riksdaler, rapporteres det at «framhuset var av tømmer og tohøgdes med stein på taket; to stuer, kammers, kjøkken, ovenpaa: to kammers og loftsrum. De holdt på at sætte op bryggerhus og kjelder. Uthuset var gammelt og daarlig, men med takstein.» Denne beskrivelsen passer godt med den nåværende rominndelingen i den østre halvparten av huset, som har full kjeller under. Av muntlige kilder vet vi at da hvalskytter Henriksen bygde på huset i 1905 besto utvidelsen av storstuen vestover (uten kjeller under) og en hel annen etasje med soveværelser og alkover. Alt tyder altså på at den eldste delen av huset er over 200 år gammel. Det betyr at huset er fra slekten Kristofferssønn/Gunnarssønns tid. Skipper Kristoffer Gunnarssønn hadde skipene «Haabet» og «Fortuna» og eide gården fra 1753 til sin død i 1789. I hans og hans hustru Marias tid var det, som før nevnt, fem suksessive ekteskap i samme generasjon, noe som ga en kontinuitet på 75 år. Det er grunn til å anta at den eldste delen av huset er fra denne perioden, men det må altså kunne fastslås at bygningen sto her i året 1800, da takstmennene kom. Og det passer bra med at det på den tiden ble selveiere her. Da fikk man naturlig nok større lyst til å bygge ut.
I 1803 rapporteres for øvrig fra taksten: «Daarlig havnegang, maa leie til hesten. Skog knapt til at brænde.» Det var tydeligvis her, som så mange steder ellers på øya, ikke nok å leve av jorden alene.
Som nevnt var det Laura og Lauritz Larssen som bodde på Nordre Medø fremover i 1870-årene. Hva de hadde av binæring har jeg ikke funnet kilder om, så vi får anta de drev med fiske og gårdsbruk i det små, frukttrær og grønnsaker, og det har fra gammelt av vært en humlehage mot nord. Råd til å holde aviser hadde de i hvert fall. Dette paret døde imidlertid tidlig, omkring 1877, og etterlot seg to små døtre, Laurine og Lagerta. De måtte komme på andre gårder, og ble satt under formynderskap av Otto B. Rød. I 1880 solgte Rød hovedbølet på nordre Medø. Den hadde da gjennom forskjellige giftermål vært i den samme familiens eie siden 1719.
Kjøperen var Otto Andreas Mørch Larsen på Engø, f. 1837 på Ekenes, Nøtterøy og gift med Anne Marie Gjertsen fra Hønsø, født 1843. Her stanser Lorens Bergs beretning. Men paret må ha bodd på gården frem gjennom 70- og 80-årene, for det fremgår av kirkeboken at seks barn kom til verden på Møye i årene mellom 1876 og 1887. Så Anne Marie har ikke hatt lange opphold mellom sine svangerskap. Den eldste sønnen, Torbjørn Larsen, f.1878, overtok gården. Han var styrmann og ugift og solgte gården ut av familien i 1905. Han var på sjøen under den første verdenskrig og ble torpedert av tyskerne i 1917.
HVALSKYTTER HENRIKSEN OG FORBUDSTIDEN
Den nye eieren var hvalskytter Nils Henriksen f. 1856 fra Vaskalven, og gift med Nelly født Evensen. Paret hadde først slått seg ned på Purkestranda på Brøtsø. Politikeren Anders Lange kjøpte senere huset deres her. Nils bygget ut huset straks han hadde kjøpt det og gjorde det slik det står idag med glassveranda og kryss og spir i sveitserstil, som da var blitt moderne. Nede ble det nå både storstue, peisestue og spisestue, og ovenpå: fem soveværelser, to alkover og et langloft, samt et trev øverst. Kjellerrommet ble innredet med tepper på gulvet, og hit flyttet familien ned om sommeren og hadde langbord ut mens de leide ut resten av huset til badegjester. Og familien var stor, idet Nelly og Nils hadde seks barn.
Henriksen drev for seg selv. Han tok makrell, laks og sild som han saltet. Nelly og ungene stelte gården. Hun hadde hest som hun lånte bort mot at de harvet for henne. I tillegg 2 kuer, 1 gris som ble slaktet til jul, 7-8 sauer på Ildverket, spraglete høner og en hane som het «Nål og tråd», fuglehunden Carv og en katt.
En verdifull, muntlig kilde har vært Henriksens yngste datter, Margareth Olsen f. 1907. Hun er født og oppvokst på gården og har gitt en detaljert beskrivelse av hvordan det så ut her i begynnelsen av det forrige århundre, hvilke busker og trær de plantet og hvilke dyr de hadde. Margareth var som jentunge bl.a. med på plantingen av furuskogen langs stranden her, som ble arrangert gjennom skolen.
Barna lå i høyet på låven om sommeren når det ble leid ut. Moren bakte brød i ovnen i kjelleren, opptil noen og tredve; hvetekake, vørtekake og julekake som hun la i dunke (tine). I høyonna kunne hun steke opptil syv panner fisk pr. dag. Nelly hadde også skomakerlest og laget støvlene til ungene. «Det var trebonnstøvlær med lær over», forteller Margareth. «Men på skolen sa ungane: «Du går med trebonnstøvlær, du som har far som er hvalskytter!» På hjemveien sparket jeg i stykker støvlane mot stabbesteinen oppe i åsen.» Smått økonomisk kan de allikevel ikke ha hatt det her oppe. Nils hadde bra med tønner til all den ålen, berggylten, torsken og makrellen som han saltet. Disse kom godt med under forbudstiden. Det var forbud mot brennevin i Norge fra 1916-27, og dristige strandbesittere og skippere langs Vestfoldkysten hadde gode tider. De 10-liters blikkannene ble droppet i skjærgården her og gjemt i tønner. Arthur Omre gir i sin bok «Smuglere» (1935) nøyaktige beskrivelser av hvordan smuglingen foregikk. Kort sagt, den gamle øya i midten ble en ypperlig stasjon for virksomheten. Her var småskjær rett utenfor med hulrom mellom kampesteinene som istiden hadde skapt noen tusen år tidligere. Isbreene som skurte og gnog sørget for at Tjøme fikk et utall av skjulesteder – med alle sine glover og plutselig skrenter. Mange muntlige kilder i Østbygda vitner om at det var smuglerreir oppe på Møye. Funn av spritkanner i marken vitner om det samme. Og vi som var barn i 40- og 50-årene lette ustanselig etter en gammel skatt oppe i en glove her. Der skulle resten av fortjenesten ligge.
Ifølge Omre og andre kilder betalte smuglerne kr.5,- pr. kanne. Man kunne få kr.30,- for en kanne når man solgte videre inne på land. I en vanlig båtlast kunne det være omkring 300 kanner. Med kr.25,- i fortjeneste pr. kanne skulle det bli kr.7500,- pr. tur. En enorm sum når man vet at man kunne få en hel gård på Tjøme for kr.25 000,-
I 1927 bød Henriksen gården ut for salg. Det var nettopp det året forbudet ble opphevet. Hans dager som smuglerkonge er talte, han vil ikke lenger bo utaskjærs og uveisomt, han vil lenger på land og nå har han penger. Gården med alt krøtter, omkring syv mål innmark og all utmark ble utlyst for kr. 25 000,-. Hva utmarken egentlig var ble ikke sagt og har aldri blitt målt opp i sin helhet, men ca. 200 mål ble siden alltid nevnt. Mangor Ottersen på Hulebak slo til. Men da han kom til gårds, ble Mangor og Nils ikke enige. Mangor mente prisen gjaldt det hele med gård og hest. Men Nils mente han hadde ikke sagt noe om hesten. Hesten var hans, mente han. Kr. 25 000,- med hest, mente Mangor. Men Nils ga seg ikke. Mangor skulle få det hele, men uten hest. Dermed ble det ikke noe salg på Medø det året.
Det samme året solgte Henriksen isteden til de første badegjester: Eide, Mihle og Svendsen, alle fra Rjukan. Svendsen solgte senere, og nåværende eiere er søstrene Wyller. Mihle og Eide beholdt sine eiendommer i slekten. Det var alle forholdsvis små tomter, men med flott utsikt til skjærgården sydover. Halvdan Eide betalte kr.200,- for tomten, som var på 1 mål. Det samme som man kunne ha fått for 8 kanner sprit.
Året etter var eiendommen utlyst på ny, og denne gangen var det et ektepar i Oslo som viste sin interesse. Det var mine besteforeldre dr. Jon Alfred Mjøen og hans tyskfødte kone Claire. De kom ned en januardag i 1928. Det var kaldt og ufyselig, men Claire hadde lenge svermet for Tjøme. Hun og de seks barna hadde tidligere leid på Ormelet. Jon Alfred tenkte mest på matauk. Han var tilhenger av naturalhusholdning, og hadde nettopp lagt seg opp mange penger ved å selge apotekersprit ved Majorstuen apotek som han eide. I forbudstiden hadde dette salget gått svært strykende.
Her er da et merkelig sammentreff av omstendigheter. Henriksen på Tjøme og Mjøen på Majorstuen har begge tjent seg rike på sprit. Nå var det på tide å sette pengene i noe mindre forgjengelig. Mjøen fatter imidlertid ingen beslutning før han står i kjøkkenet på Møye og ser en gutt komme inn med en knippe fisk. Han spør: «Hvor har du fanget den fisken, gutt?» Sønnen svarer: «Å, rett utmed skjæra her». Da slår Jon Alfred ut med armene og roper: «Vi kjøper stedet! Gratis middag hver dag!»
Slik gikk det til at ekteparet Claire og Jon Alfred Mjøen kjøpte gamle Medø gård. Prisen var i løpet av det ene året steget til kr. 30 000,-, og dette ble den omforenede sum. Uten hest. Henriksens forlot Tjøme og slo seg ned ved Ulven gård på Nøtterøy, mens ekteparet Mjøen med sine seks barn inntok stedet.
«Barna» var på det tidspunkt for en sto del allerede voksne, og var: Fridtjof f. 1897, Sonja f. 1898, Heljar f. 1903, Tove f. 1904, Jon Lennart f. 1912 og Irmelin f. 1918. Den yngste var altså 10 år da de kom hit, den eldste 31, men de skulle alle komme til å sette sitt preg på stedet og elske det høyt.
EN NY TID. SOMMERPARADIS OG FORTSATT DRIFT.
Den gamle gården på Møye forandret seg fra dette tidspunkt fra å være et sted der folk i århundrer hadde slitt for å finne seg utkomme til å bli et sted for byfolkets drømmer. Det store skiftet skjedde mange andre steder i øyriket omtrent på samme tid. Tomter ble utlyst til salg. En skjærgårdsbefolkning med beskjedent utkomme kunne bare gå ut i terrenget og peke på noen knauser, og vips hadde de noen hundrelapper i hendene. Resultatet ble med tiden det hyttebebodde Tjøme du ser idag.
Om eiendomssalg på Tjøme kan skrives egne artikler. På Nordre Medø pektes det altså ikke på en enkelt knaus, men på en svær eiendom med mange hundre meter strandlinje og to små skjær utenfor. Alt sammen til en pris av kr. 30 000,-. Det kan synes latterlig idag, men ser man historisk på saken, var imidlertid dette en enorm kontantsum.
– – –
Det var en mann som het Marinius. Han bodde i en jakt i Hønsøkilen. Det var en énmaster med en luke bak masten og et rom foran med køye. Men båten ble gnagd opp av rotter, så den sank. Folk hjalp da Marinius med å dra båten på land. Da familien Mjøen overtok, hadde denne båten vært huset hans i mange år, så han fulgte liksom med eiendommen. Han levde av fisk og det som bød seg. Av og til kjørte han med hest. Og han fikk hjelp av en bror i Tønsberg. «Der sto han – med skjegg og greier, og folk sa: «Nå får du gå hjem, da gutt». Men båten var jo hjemmet hans, den», forteller Margareth. Marinius levde frem til han var 80 år, og stedet der han bodde ble alltid siden kalt «Mariniustomten». (Nåv. eier: Holtedahl).
Jon Alfred og Claire Mjøen anla hønseri og ansatte en mann, Eikaas, til å ta vare på det. Han bodde i kammerset nede, resten av huset sto tomt, mens sønnen Kåre bodde på låven. Hver sommer kom eierne ned, badet og solte seg og benyttet det gamle båtnaustet på Medøstranden som omkledningsrom. De hadde solbad i hemmelige glover og svømte til Ormelet etter røyk. Sigarettpakken puttet de i badehetten. Så svømte de hjem igjen. De fylte stedet med alt sitt liv hver sommer og dro på Havna og danset. De padlet og badet nakne og omdøpte hver knaus og øy etter egen fantasi – uten viten om hva stedene egentlig het. Således så de et flott, lite skjær utenfor Hønsø, det lå der så fint med store kampesteiner i midten og en krans av busker omkring. Og ved siden av glatte skjær som til slutt sank i havet. Øya så fullstendig ut som en hvilende hannløve. Så døpte de øya for «Løven».
Øya heter fra gammelt av Uleholmen og er en avlegger av Hønsøåsen, og på sjøkartet heter den det. Muligens kommer dette av at det egentlig er en rest av en ur – altså: ura, og herav ula. Men ifølge lokalbefolkningen hadde øya fått sitt navn fordi dampbåten Jarlsberg alltid ulte idet den passerte skjæret på vei inn til Engøbrygga.
Men Eva og Adam kommer altså til sitt paradis og setter nye navn på alle ting. Waldemar Brøgger laget en gang en oversikt over hvordan skjær, knauser og åser ble omdøpt idet sommergjestene kom. Såvidt vites er denne morsomme oversikten aldri blitt publisert, og jeg vet ikke om den finnes idag. Men her på stedet ble «Bakkåsen» og «Blakkåsen» nord for huset til «Nordheia» og «Valkyriestenen». Nordre Møyskjær ble til «Toveøya», idet Tove Mjøen fikk den som bryllupspresang i 1941. (Nåv. eier: Løvold).
Men vi må videre. Familien Mjøen kjøpte altså brorparten av øya i midten og dro ned hver sommer med alle sine 25 kofferter. Dengang var den ingen bro, og de tok dampskip fra Oslo til Engøbrygga. Med hønseriet og dens bestyrer ved Eikaas gikk det dårlig, men i huset der de bodde på Vinderen hadde fru Mjøen en trofast, tysk hushjelp som het Frieda Rohrbeck. Hun sa seg villig til å flytte til Tjøme og være «Hühnemutter». Denne tyske byjenta bodde alene på gården i to vintere. Men så fikk hun seg da også både en og to kjærester mens hun var her. Detaljer omkring dette hører til en annen gårdshistorie enn akkurat nr.22.
JOHAN LUND OG OLAUG FORPAKTER GÅRDEN
I 1935 kom Johan Lund og hans kone Olaug som forpakterpar til gården. Johan var fra Røyken og Olaug fra Vang på Hedmark, men de hadde slått seg ned på Haug og bodde i Paulahuset. Gården hadde i Lunds tid en hest som het Svarten, 3 kuer, diverse høner og av og til noen gjess og 1 gris. Dette var ikke nok å leve av, og Lund drev ikke med fiske. Han spedde på med vedkjøring til gårdene, grøftegraving og etterhvert hyttebygging, mens Olaug solgte frukt og drev haven. Når sommergjestene kom, flyttet familien Lund ut i det gamle grisehuset til Henriksen mellom svabergene på tunet. Her var to rom og det lekket fra taket. Den eldste datteren, Tulla, hadde kammerset i første etasje i hovedhuset. Hun brukte vinduet som utgangsdør, og hadde således sin egen avdeling. Olaug hadde et lite kjøkken innenfor. De tre sønnene, Finn, Erik og Ole Johnny måtte bo i uthuset. Slik var det bare, og Lunds var ikke de eneste tjømlinger som levde slik om sommeren. Men det var varmt, vi var ute det meste av tiden, badegjestunger og forpakterunger lekte sammen, bygde Tarzanhytter og slang oss i grenene. Vi syntes vel alle vi hadde et helt kongerike for oss selv.
Noen skriftlig kontrakt mellom forpakteren og gårdeieren ble aldri inngått, men det lå i avtalen at eieren skulle få et visst monn av gårdens grøde.
Slik gikk det ikke. Det kom en krig i mellom som ingen hverken på øya i midten, Tjøme eller Norge for øvrig hadde forutsett. Vi var jo nøytrale. Men plutselig var landet besatt – av tyske tropper. Og øyriket Tjøme med. Besitteren på gamle Medø gård var tyskfødt og var i mellomtiden blitt enke. Hennes mann, Jon Alfred, døde i 1939. Hun var dertil på den såkalte «gale siden» under krigen.
Forholdet mellom besitterenken og forpakteren ble således noe anstrengt, og det ryktedes at alle «landssvikere» ville bli fratatt sine eiendommer. Dette kapitelet i norsk historie er fortsatt så betent at en liten artikkel i Tjømeårboken ikke kan ha rom for den. Men det er mange NS-medlemmer på Tjøme og andre steder i landet som ikke har fått sin historie beskrevet, slik den tok seg ut fra deres synspunkt.
Forpakteren på sin side var redd for å miste levebrødet, og kanskje også for angiveri. Men den gamle enken på Medø drev ikke med det.
Gjennom alle lidelser på begge sider tok krigen slutt, og hverdagen fortsatte med Johan Lund som forpakter på Medø og Claire Mjøen som besitter. Slik vedvarte det merkelige forpakterforholdet inntil en dag i august l953.
«DET BRENNER PÅ LÅVEN!»
Høyet var nettopp bragt inn til låven. Vi ungene hadde vært med på høyingen. Både forpakterens unger og vi badegjester. Vi er ved å pakke sammen, ferien er slutt, og jeg sitter på tunet med min sommervenninne Kari Sæter og sier farvel. Kari er datter av Maren fra den andre Medøgården, vi har lekt og hoppet i høyet hele sommeren. Det er en vemodig stund. Da ser vi en voldsom flamme komme opp fra løa. Låven står i brann. Og ut av flammene i høyet sklir forpakterens yngste sønn på halvannet år. Han tumler uskadd ut.
Kari og jeg løper over tunet og roper: «Det brenner på låven!» Men de voksne tror det bare er et av våre mange festlige påfunn. De snegler seg ut av huset, står på trappen og kikker ut. Da ser de et flammehav.
De fikk fart på seg, de voksne, da de så vi ropte sant. På få øyeblikk er hele tunet på Medø svart av folk som har kommet til. Dette stedet der det aldri er flere enn forpakterens familie og oss. Det er vestavind, og vinden bærer flammene mot resten av låven og selve huset. Bøtter blir slengt, man heller vann på hovedbygningen for at ikke den også skal ta fyr. Å slukke brannen i selve låven prøver ingen på. Den er fortapt. Men kua der inne har nettopp født en oksekalv. Kuene er på beite, men kalven står på bås. Da går Johan Lund, denne høyreiste, mørke karen, inn i den brennende låven. Tiden han er der inne synes uendelig lang. Mens flammene nærmer seg arbeider han der inne for å få kalven til å lystre. Den er tung og livredd. Men med sine to hender berger han kalven ut.
Imens styrter Olaug frem, åpner en luke på fremsiden av bygningen, og årskyllingene flakser ut på tunet.
Midt under brannen høres et voldsomt smell. Brennende planker fyker i luften, og flokken av skuelystne viker bakover. Er det dynamitt der inne? Hvilke skjulte hemmeligheter finnes i låven? Rett etter kom et smell til. Det er ugressdreperen til Lund som eksploderer. Folk styrter til og slukker. Huset står i fare. Det er bare vann fra brønnen, og folk langer i alt som kan oppdrives av kar. Gamle toilettbøtter, vannspann, oppvaskbaljer og nattpotter. Malingen på vestveggen av huset bobler seg, panelet blir svartflekket. Møblene blir båret ut bak østveggen. Og så, som ved et under, dreier vinden i nordlig retning. Busker og trær og den gamle møddingen på Nordheia tar fyr, den knudrete fjellskrenten går av i flak. Men huset er reddet.
I løpet av et par timer hadde den gamle låven på Møye brent ned til grunnen. Det var merkelig å stå der og se. Plutselig kunne man se helt nedover mot Grimestadbukta.
Noen timer senere, da det hele var over, kom Nøtterø Brannvesen skranglende på den nye veien til Marentius Kristiansen. Det var noe av det første denne veien ble brukt til, men de kom for sent til å ordne opp i annet enn restene. – De kom med en liten håndpumpe og ba meg stå vakt om natta, forteller Nils Sveløkken og flirer.
GENERASJONSSKIFTE PÅ MEDØ
Med dette ble det gamle forpakterskapet på Medø slutt. Johan Lund fikk bygge hos Marentius Kristiansen bakom en fjellrabb han hadde på eiendommen. Her var godt skjermet for Medøveien og til tomten hørte også et jorde. Her ble bygget en liten stue med et vakkert, lite tun, og senere et hus til. Og her bodde Johan og Olaug resten av sine dager.
Hesten Svarten var det ikke stall til noe sted på Medø nå. I alle år hadde han travet de svære bakkene over Engø, sommer som vinter. Han var en fin arbeidshest og godlynt. Alle vi barn hadde fått ri på ham. Nå fikk han være på en gård på Brøtsø, og her gikk han ennå i mange år….
På gården anla nå fru Mjøen et gartneri. Hun hadde ikke i sinne å bygge noen ny låve for forsikringspengene, så hun bygget en hytte på Kirkefjellet like ved siden av og kalte den «gartnerbolig». Hit flyttet hun sin gartner, Thomassen, som egentlig bodde i kjelleren i huset på Vinderen. Thomassen var en trivelig og pratsom kar fra Bergen, tynn og smal og med gullklokke. Han gikk igang og dyrket «verdens beste gulerøtter av Norges beste frø», som han sa. Og gulerøttene var virkelig også svært gode. Han hadde også salat i små drivhus. Problemet var bare at Thomassen var adventist. Og den eneste dagen det kom kunder var på lørdag eller fredag kveld. Hele lørdagen satt Thomassen i findressen og kikket på kundene sine. Så sa han at han kunne dessverre ikke selge noe for det var sabbath.
På den måten gikk det nedenom med fru Mjøens gartneri. Det ble drevet et par tre år, og hun tapte kr. 5000,- på det. Men så hadde hun jo fått bygget en gartnerbolig.
Denne hytten ble hennes siste tilholdssted på Medø, da hun ble for gammel til å gå opp trappen i hovedhuset. Da hun til slutt heller ikke klarte å klatre opp hit, tok hun inn på Tjøme Hotell. En sommer uten Tjøme var utenkelig for henne. «Gartnerboligen» ble senere solgt som sommerhus, først til adv. Otto Krefting og senere til nåværende eier Inger Steenstrup.
Claire Mjøen døde i 1963 i en alder av nesten 89 år. Siden 1928 hadde hun tilbragt 2-3 måneder hver eneste sommer på Tjøme. I l938 bygget hun en liten frokosthytte på toppen av fjellet med utsikt til Færder. Det ble den første hytten på den søndre Medøåsen. Nåværende eier er Gerd Trosdahl.
Min mor, Irmelin Brantenberg, overtok hovedhuset på Nordre Medø med 4 mål tomt i 1964, men døde allerede året etter i en alder av 47 år. Min far, Arne, døde i 1968. Siden den tid har min søster Eva Mjøen Brantenberg og jeg hatt stedet. Vi har hatt hestebeite her og høner, og i det siste har vi inngjerdet til sauebeite. Sauer elsker jo ask, og dessuten er de mye mer ålreite enn en motorsag.
– – –
Generasjonsskiftet på Søndre Medø fant sted omtrent på samme tid som på nordre. Marentius Kristiansen døde i 1957 og Laurette i 1962. «Marentius falt om nede på båtslippen idet han trakk på seg støvlene. Han døde på sin post», forteller Anne Marie Thorsen, hans barnebarn. Sønnen Kristen, som hadde drevet sammen med ham, tok over Medøslippen, og drev fiske som sin far sammen med konen Sigrund, skjøttet båter og parkeringsplasser. Kristen falt om en dag i august 1989 mens han var ute i båten. Han fikk virke til han døde, som sin far.
Svigersønnen til eldstesønnen Karl, Tore Thorsen fra Leka g.m. Anne Marie, overtok slippen i 1987 og har drevet den til denne dag – i den siste tid sammen med sin sønn, Tor Arne.
Om området Medø som helhet kan ellers berettes:
Det ble et av de mest bebyggede hytteområder på Tjøme. Oppover i 50- og især 60-årene var det ikke snakk om å si nei til noen søknad. Her ble lyst klart for hvert bidige bygg – godt som det var for næringsgrunnlaget i bygda. Familien Kristiansen og familien Mjøen, som arvet denne øya i midten, solgte fritt vekk på sine to Medøåser. Og nå hadde prisene steget til det mangedoblede av det de var da de første kjøpte. Utpå 70-tallet kom byggestopp i Tjøme kommune. Idag ligger ca. 70 hytter og 14 helårsboliger på det som en gang var Midøy i steinalderriket. Og en enkelt liten tomt ved navn «Berget» på Søndre Medøåsen, som i sin tid ble solgt til Haraldsen for noen hundrelapper, er nettopp blitt solgt for 12 millioner kroner.
Det skulle steinalderfolket, de som en gang fisket, samlet, frøs og fór videre, ha visst. Da hadde de kanskje blitt her. Men Tjøme har aldri kunnet leve av bare det naturen gav. Og dersom man ønsker seg et sted som lever av drømmer og drift, er øya i midten – både for fastboende, båtfolk og sommergjester – den dag i dag paradiset på jord. Om det bare ikke hadde vært for alle helikopterne. – – –
Feil? Skyld? «Fortidens synder», kalles det idag. I dette ligger at Tjøme burde ha vært styrt på en helt annen måte enn det som ble tilfellet. Idag er omkvedet blant mange av de fastboende at det er alt for mange hytter på Tjøme. At det står strid, både om eiendommer og om eiendomspolitikk, på et sted som dette er imidlertid ikke til å undre seg over, med den enestående beliggenheten øyriket har.
Det hører ikke til en artikkel som denne å ta standpunkt til dette. Her er en flik av historien på 1/52.del av øya forsøkt beskrevet – i korte drag. Og skal man se historisk på Tjøme, må man ta i betraktning at sommergjestene er her i våre dager i tredje og fjerde – snart femte – ledd. Svært mange av de som opprinnelig kom har aldri solgt sine steder. Tjømes historie er ikke bare gamle gårder og fiskere og hvalfangere, skippere som forliste og smartinger som smuglet. Det er også sommergjester som bebodde øya, ivaretok den og elsket hvert sted de fikk.
Denne utviklingen kunne Lorens Berg knapt nok ane da han skrev sin bygdebok om Tjøme i 1920.
Gerd Brantenberg, Nordre Medø gård, 19.aug., 2000
