Eva Mjøen Brantenberg.
Der den gamle veien svinger av
der sto en gang en ek
og inviterte muntre barn
til sommer-klatre-lek
Og vis ávis den eken
sto en kiosk og to små hus
På tunet trippet hønene
på trappen satt en pus.
Den gamle eken strakte
grener ut på ekers vis
og under grenene satt vi
og spiste sommer is
Og tittet bort på bua
der hvor Ragna Larsen sto
og solgte sjokolade, –
sommersmeltende og god.
Hun smilte mens hun solgte
og hun pratet mens hun så
på deg med sine snille
skjeve øyne, – lyseblå
Hun stavret rundt på gamle
vonde ben og bar så glad
til kiosken alle gode ting
som sommerbarn vil ha
Og manglet du en femøring
så fikk du no’ for den
allikevel, – fordi hun
kjente godt familien
Der gammel-eken sto
der er det ingen stor-ek nå
Men ser du ned i gresset
ser du eketrær, – så små.
Men unge eketrær har ingen
krone, som gir skygge
som vi kan sitte innunder
i ly, og være trygge.
Og bua, – den er borte
Ingen selger sommer-is
som smelter slik som Ragnas is
i Tjømes solgangsbris
Men hver gang, når jeg går forbi
da tenker jeg: » – Eken, –
og Ragna, ga meg kjærlighet,-
og is – , om sommeren.»
