Av Johan R. Ringdal.
Det er ikke mange kvinner som er født av havskum, slik gresk mytologi sa at gudinnen Afrodite var. Det er heller ikke mange som springer levende ut av sin herskers panne, slik gudinnen Athene opplevde. Her i landet er muligens Sjømannshustruen den eneste som forener begge idéer. Nå skal historien om en norsk skapelse fortelles.
Min mor hadde slektsgransking som hobby. En sommerkveld i 1938 åpnet hun en kiste med gamle papirer etter Tjøme-slektene Poulsen, Torgersen og Giertsen, og brukte utvalgte dokumenter som grunnlag for sin påvisning av mine forfedres tilknytning til sjøen. Med ett tok hun frem en dagbok fra 1870-årene. Den var ført av min oldemor som var gift med sjøkaptein m.m. Poul Anton Poulsen på Ormelet gård i Tjøme. Med den dagboka i hånden trakk mor frem detaljer om hva min oldemor hadde å slite med, når hennes mann var borte 7-8 måneder av gangen med trelastfrakt fra Østersjøen til England, eller over ett år på Middelhavsfart. Like etter fant hun frem et par brev som tippoldemor Torgersen hadde skrevet til sin mann, og som beskrev omtrent det samme slitet på Holme gård på Brøtsø.
Med ett brast det ut av mor at Ja, sannelig har de to og de mange andre sjømannshustruene fortjent et eget monument og ikke bare menn-menn-menn alltid.
Jeg må bekjenne at andre opplevelser i flere år etter nesten visket ut minnet om mors idé, selv om jeg under mine egne år til sjøs og ved lesning om norsk skipsfart unektelig hørte og lærte en del om kvinnenes kår mens mennene var borte. Men mor hadde ikke skjøvet tanken til side. Det viste hun i 1970, da hun brukte overdragelsen av vårt hus på Brøtsø til å avkreve meg et løfte om at jeg skulle prøve å få realisert idéen om et slikt monument til sjømannshustruenes heder.
Noen forsøk gjorde jeg da også utover i 1970-årene. Daværende kontorsjef i Tjøme, Torleif Halvorsen, likte så absolutt tanken, men måtte skuffe meg med at interessen i formannskapet var heller laber. Først etter 1992 tok jeg tanken om et slikt monument opp igjen. Denne gang valgte jeg å presentere idéen for ulike foreninger i håp om å få med meg flere. Dessverre ble det nei fra både Tjøme historielag og Hvasser og Brøtsø historieforening. Men jeg fikk i hvert fall positiv respons fra både Tjøme arbeiderpartis kvinnegruppe og sjømannsforeningene i Tjøme, Tønsberg og Nøtterøy.
Det er mulig at tilslutningen kom som følge av at jeg gjennom flere års fremstøt hadde finslipt argumentene slik at de kunne treffe både følelsesmessig og intellektuelt. Overfor Tjøme arbeiderparti vektla jeg aspektet om slitne arbeidskvinner. Overfor sjømannsforeningene valgte jeg å konkretisere argumentasjonen om seilskutenes gullalder på slutten av 1800-tallet. For dem alle påviste jeg at mine formødre her på øyene så visst ikke var alene, når de tok en tur opp på etSeilerberg for å se om deres familieskute nærmet seg Tjøme og hjemmet. Bygdeboka for Tjøme viser da også at på slike høye åser med god utsikt over fjorden sto fra tid til annen størsteparten av kommunens kvinner. Og rundt seg hadde de skygger av generasjoner av sjømannshustruer som var ikke bare slitne, men også redde for at mannen ble borte der ute.
De befolkningstallene som jeg bygget på, var særlig hentet fra offentlige folketellinger og bygdebøker fra Tjøme og nærliggende kystkommuner. Opplysningene fra disse og fra liknende kommuner langs hele norskekysten har ikke vondt av å bli gjentatt her.
På 1700- og 1800-tallet og til dels like opp til Den første verdenskrigen var det vanlig i de fleste familiene i kystbygdene at i lange perioder var størsteparten av den mannlige befolkningen over konfirmasjonsalderen til sjøs, på fiske eller på fangst. Folketellinga i 1801 forteller at vel 77 prosent av gårdbrukerne på Tjøme også var i yrkesarbeid som skippere eller mannskap i handelsflåten. Det samlede antall sjøfolk på Tjøme i 1801 var 222, dvs. 70 prosent av de yrkesaktive. Antallet steg sterkt etter at i 1849 den engelske Navigasjonsakten ble opphevet; den loven hadde tidligere satt grenser for utlendingers fart på England med egne båter. Ved folketellinga i 1875 hadde Tjøme åtti seilskuter bemannet med bl.a. 861 tjømlinger (inkl. hvasserlendinger og karer fra Brøtsø og andre mindre øyer) av en befolkning på totalt 3.118. Over 80 prosent av sjøfolkene var gift. Som sammenlikningsgrunnlag kan trekkes frem at tall fra nabokommunen Nøtterøy viser samme trend og virkninger. I 1875 var det i den kommunen 110 seilskuter fra brigg til bark og fullrigger, og én dampbåt. De var bemannet med 1.087 nøttlendinger av en befolkning på 5.463.
M.a.o. var sjøfart hovednæring for de fleste yrkesaktive på øyene. Følgen var at sjømannshustruene var alene hjemme i mange måneder eller endog år. Der satt de så visst ikke på stas, men var som regel alene med familien og kanskje også om tungt arbeid med gården eller bruket. Det er kjent at mange av disse kvinnene i tillegg var det vi må oppfatte som landets første omsorgsarbeidere, siden de ga hjelp til naboer som hadde det vanskeligere enn dem selv.
I tillegg kommer ett poeng som er lite omtalt i bygdebøkene. De gylne årene i seilskutenes storhetstid ga riktignok gode inntekter for rederne og hjembygdene, men ble i stor utstrekning betalt med sjømenns liv. I ei bok fra Nøtterø er påvist at i de mest aktive seilskuteårene mistet mer enn hver annen familie i kystbygdene ektemann, forlovede eller sønn på havet.
Den er 2 meter høy, veier 290 kilo, og er støpt i Bronseskulptur A/S i Oslo. Statuen ble avduket 2. mai 2004 og ble samme dag gitt som gave til Tjøme kommune.
Disse opplysningene er gjengitt som understrekning av at motivasjonen for oppsetting av et monument over sjømannshustruene måtte utvides underveis. Jeg selv, og den prosjektgruppa som sto for prinsippavgjørelsene, fikk den utfordring at vi måtte arbeide med et langt rikere idéinnhold enn opprinnelig tenkt. Derfor valgte vi å begynne svært så forsiktig. Vi klarte å nå frem til full enighet om hvorfor, før vi gikk inn for hva og hvor. Det viste seg forøvrig tidlig at vi hadde lite av lokal tradisjon å bygge på. I Tjøme var det oppsatt få monumenter i offentlige sammenhenger, og regelverk for utforming og plassering av skulpturer var ikke etablert. Vi klarte heller ikke å finne i andre kystkommuner allment anerkjente ’kjøreregler’ for hvordan prosessen med å få til en skulptur skal være.
I tillegg oppdaget vi noe som kunne bli en begrensning. Det eksisterer regler for statens utsetting av oppdrag for offentlige monumenter. For privat oppsetting er det nok med grunneierens tillatelse.
Prosjektgruppa valgte derfor å innhente opplysninger og råd fra bl.a. Norsk Billedhoggerforening i Oslo og fra en saksbehandler i Norsk kulturfond. Det opplegget hadde vi fulgt i bortimot et halvt år, da et selvbestaltet ’kunstpoliti’ plutselig ville ’arrestere’ oss. Den mediestormen som fulgte, varte i fem måneder og var til tider temmelig ubehagelig for fremdriften av så vel arbeidet med minnesmerket som finansieringen. Men ikke så galt, godt for noe. For prosjektet og kunstneren fikk indirekte mye gratis reklame og oppnådde økende tilslutning fra folk flest i Tjøme.
Men la oss gå ett skritt tilbake i tid. At vi etter befaringer høsten 2002 valgte Verdens Ende som sted for monumentet, har sin enkle forklaring. Det var det stedet på øyene Hvasser, Brøtsø og Tjøme som best imøtekom kravene til synbarhet, utsikt, tilgjengelighet for besøkende og parkeringsmuligheter. At ellers gode steder på Hvasser ble droppet, kom av at vi ikke ønsket å komme i konkurranseforhold til Hvasser og Brøtsø historieforening, som planla et minnesmerke for losskøytaGaa Paa (som var gått ned i en storm i 1913).
Men valget av selve plasseringspunktet var ikke uproblematisk. Vi fikk grønt lys fra det kommunalt oppnevnte styret for Verdens Ende for plassering i nærheten av restauranten eller vippefyret, men valgte like fullt å gå inn for plassering på et sted der vi kunne være utenfor den mangeårige striden om utbygging av toppen der restauranten ligger. Vårt valg var en tidligere ubebygd knaus selv om vi der måtte bygge trapper opp til toppen og sikringsgjerder rundt. Det ønsket måtte vi gi slipp på. Vi møtte nemlig en klar betingelse fra grunneieren om at plasseringen ikke måtte gå ut over naturmiljøet. Grunneier av den delen av området var nemlig ikke Tjøme kommune, men staten ved Direktoratet for naturforvaltning.
Det nye plasseringspunktet ble valgt i samråd med fylkesmannen i Vestfold. Det lå i skråningen nedenfor veien opp fra fiskehavna, der det i gamle dager var akvarium og bur for sjeldne fugler. En fordel var at vi ville slippe store utgifter til fundament, siden vi ville kunne sette opp monumentet der hvor det i gamle dager hadde stått en kikkert. En annen at vi slapp utgifter til trapper og gjerder, siden styret for Verdens Ende ville bekoste over sitt budsjett vei bort til minnesmerket og platting rundt det, slik at det ville bli lettere for bevegelseshemmete å komme helt borttil.
Etter prosjektgruppas oppfatning som øyensynlig både fylkesmannen og styret for Verdens Ende sluttet seg til, ville et monument som det påtenkte bringe skjønnhet, varme og fremfor alt historiesus til noe av Verdens Ende som i mange år hadde vært et stygt sår i området. Et problem som ville kunne mestres, var at området måtte tilpasses monumentet og ikke omvendt, og det kunne gjøres først på lengre sikt.
Det skulle være vel kjent for Tjumas lesere at i mellomtiden hadde prosjektgruppa funnet frem til en kunstner, som vi var sikre på ville passe bra for oppgaven, nemlig Nina Nesje fra Tenvik på Nøtterøy. Ikke bare likte vi det vi fikk se av hennes tidligere arbeider; vi fant en plussverdi i at hun var gift og hadde tre barn, og derfor lettere ville kunne sette seg inn i de menneskelige aspektene ved Sjømannshustruen – noe vi fikk til fulle bekreftet etterhvert.
Selve konsepsjonen gikk raskt. Til gjengjeld tok svangerskapet bortimot halvannet år. Som bildet viser, fikk statuen (ikke lenger et monument) et spenstig opplegg.Sjømannshustruen i endelig utgave ble en mor med to små barn, alle påkledd til å tåle det ofte harde været på Verdens Ende, der de vil stå i år etter år for å se etter skip, fedre, ektemaker og sønner. Akkurat slik som i årenes løp utallige kvinner og barn har gjort fra sine Seilerberg langs kysten.
Det hører med til historien at under svangerskapet ble ’ultralydbilder’ vist frem til mange kvinner på øyene. De langt fleste ga uttrykk for glede over man ville få en skulptur som man ville forstå, og som man kunne besøke med barn og barnebarn på slep. Flere nålevende sjømannshustruer og -enker sa seg glad for at man ville få noe som de kunne kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Enkelte antydet at statuen kanskje kunne tas i bruk som nytt symbol. Det som de tydeligvis hadde i tankene, var at også på Tjøme fikk krigen til sjøs i årene 1939-45 som virkning, at flere sjømannsenker ikke en gang fikk en gravstein å gå til med sin sorg og sine minner.
Presentasjonen av minnesmerket søndag 2. mai 2004 hadde åpenbart værgudene på sin side. For regnværet på morgenkvisten ble avløst av havblikk og høyt skydekke; ja, selv det faste bruset fra sjøer mot moloen og skjæra utenfor var sterkt dempet ned. De 250-300 som var møtt frem for å se og høre, kunne lett følge med i den velregisserte forestillingen som ble oppført. Hovedpunktet var selvsagt selve avdukinga. ’Gudmor’ var Anne-Sofie Farnø, tjømling med tid til sjøs selv, mor og sjømannshustru fra vår egen tid. Hun ble bl.a. bistått av flagg- og bannerbærerne fra de fire foreningene som hadde samarbeidet om prosjektet. Tilknytningen til gamle sjøfartstradisjoner ble forøvrig markert ikke bare ved overstyrmann Magne Dahls slag på Tjøme sjømannsforenings gamle skipsklokke, men også ved sang a cappella fra Tønsberg Sjømannsforenings shanty-kor under ledelse av sin formann og dirigent Finn-Aage Christoffersen.
Etter det fulgte en spesiell seremoni. Jeg selv som initiativtaker, pådriver gjennom flere år og i en viss utstrekning bidragsyter, hadde fra første stund tatt sikte på at det ferdige minnesmerket skulle overdras til Tjøme kommune og derved bli et eget og verdifullt element i det offentlige rom på Verdens Ende, som kunne stimulere kommunen til økt satsing på kultur av denne art. Tjøme arbeiderparti og prosjektgruppa hadde sluttet seg til den tanken. Den ble fastholdt selv om prosjektet i alt kostet kr. 329.000 og minnesmerkets verdi i penger var satt til en halv million kroner.
Normalt ville en så storslagen gave bli tatt i mot av kommunens ordfører. Imidlertid var ordfører Per Hotvedt Nielsen bortreist på den dagen. I stedet ble gaven på vegne av kommunen tatt i mot av setteordfører Gunstein Sundene, leder av hovedutvalget for levekår (derunder kultur), som etterpå inviterte de fremmøtte til lapskaus og noe å drikke til oppe i den 70 år gamle restauranten. På kommunens vegne, altså.
Så langt er dette historie i betydningen beskrivelse av noe som har hendt. Men historien i betydningen fortellingen fortsetter. Ikke bare med forbedring av omgivelsene og oppsetting av opplysningstavler. Også med formidling av budskapet i minnesmerket videre til befolkningen på øyene og de mange besøkende fra andre steder i landet. For seilskutetidas sjømannshustruer og vår egen tids hjemmeværende kvinner fortjener en stadig gjentatt honnør.
