PROLOG: TIL DEN GAMLE BRYGGA PÅ STRANDA
For Grimestad er ingenting for godt.
Slik tenkte jeg, og jeg har tenkt det ofte
når det gikk trått,
med den prolog som jeg til bryggefesten lovte.
(fritt etter Wildenvey)
Fra arilds tid har Grim’stadfolk
hørt sjøen til og vært dens tolk,
ført med seg sus av fremmed land,
av ishavskyst og sydhavsstrand,
tatt med seg duft av is og hval,
av spekk og blo’ og slit og kval,
en air av gutteeventyr,
som knapt no’n nå vet hva betyr.
De slet og slepte lange år
på dekk og dørk mens tanken går
til Grimestad til båt og kil
og mest når som’ren stundet til.
Fra arilds tid tok båt i land
på det som da var Grim’stadstrand,
hvor bryggesteiner sikkert lå
omtrent på samme plass som nå.
Fra arilds tid har brygga stått
med fanglin’pæl i bunnen slått,
og noen plankestubber lå
og vinglet vem’lig oppe på.
Den tjente til i all sin tid
å nå til brygga som med flid
var malt og lakket, stelt og fin,
med seil og årer som maskin.
Med den slags redskap kom man hjem
og kunne komme meget stille frem.
Fisker Hans Karlsen ble redningsmann for kusinene Aase og Åse da de drev hjelpeløst på et isflak mot åpent farvann ved Sydosten i begynnelsen av 1930 årene.
Så mang en herlig søndagstripp
er startet fra den bryggesnipp,
som Simonser og Lange-Hans
Benyttet for sitt liv til vanns.
Hvor mang en herlig gang i grunn
tror dere folk har stått på bunn
når snekka over plank og stein
sku’ entres på ustødig bein.
Jeg nevnte Simonser og Hans
som drev sitt fiske langt til vanns,
som levet strandliv her en stund,
og stelte garn og gård og grunn.
De stelte og til alment bruk
en brygge uten pengesluk.
Den gjorde nytten og var god
å ty inn til i sol og sno.
Den bar en eim av sjøsalt hav
og eide ikke luksuskrav.
Den duftet tjære, fisk og slo
med måkeskitt hvor enn du sto.
Det luktet friskt av flyndregarn
og salt av nakne ben på barn,
som krabber fikk i ålegress
med snegl til agn for det var tess.
Og over denne skjønne tid
så skinte solen idelig.
Den gamle brygga skulle stått,
og tiden med – da ble det godt
å være menn’ske være til –
omkring en fredlig Grim’stadkil.
Det var den gamle brygges svanesang.
Yngre folk kom til – og satt i gang.
Trang fødsel var det – men det gikk,
og se hva resultat vi fikk!
En brygge Grim’stadfolk til ære!
En brygge som for øya vår – må være
en pryd som vi med stolthet viser frem,
og tusen takk til alle dem – som hjalp
oss få prosjektet frem !
Og vi som sogner til vår brygge :
La oss sammen skape
ORDEN – TRIVSEL – HYGGE.
Inger L. Zeiner:
EPILOG: OM STRID OG FRED I STRANDSONEN
En blå, falmet sprit-stensil dukket fram fra sitt gjemmested i en skuff på Holtekjær hos min tante Ka for en ti års tid siden. Siden har jeg tatt den fram ved flere anledninger og gjenopplevd noen øyeblikk fra 1960-årene. Lillys myke, varme stemme høres tydelig, og bildet av henne vises klart for mitt indre blikk. Minnet om henne er jeg ikke alene om.
Gartnerdøtrene
Lilly Minken (1896 – 1978) og søsteren Molly Gude Due (1897 – 1978) gjorde tjømlinger av seg igjen på eldre dager og bosatte seg på bruket Gbnr. 17/18 på Grimestad.
Helt pensjonister ble de ikke. Lilly ga selskap og omsorg til mange eldre og barn. Molly ble innkalt til sin gamle arbeidsgiver, både til Tønsberg og Oslo, når blomsterhandleren fikk store oppdrag fra prominente kunder. Hun var den som førte Yrkestradisjonene videre i familien. Døtrene til Gartner’n Walfred Larsen og hustru Dina, var svært velkomne tilbake. Elskelige damer, sa vi den gang. I dag er bruket feriested for etterslekten til den tredje søsteren, Esther Sanne (1893 – 1977).
Grimestad Vel
En hjertesak for dem må ha vært Grimestad Vel, foreningen som siden 1940-årene hadde ivaretatt mang en oppgave for fellesskapet. Den gamle Strannveien, nå Velveien, var et slikt prosjekt, veilys et annet. Midlene kom ikke fra kommunale bevilgninger, men spleiselag, fester og basarer. I min barndoms sommere var Lilly og Molly blant de ivrigste basarvakter. Basarbordet var plassert ved Østveien, vest for Thorsens garasje, (huset som ikke er malt siden den gang) og syd for Bugge Hansens butikk. ( huset der det nå er utleieleiligheter) I garasjen var det skyting på blink med luftgevær, i butikken et yrende liv av badegjester, fra Grimestad Pensjonat, hus og hytter både herfra og fra de fleste steder på Tjøme. Slik ble Vel – basaren en suksess og la grunnlaget for den brygga som skulle bygges.
Den fælles oplagsplads for Grimestad
Engasjementet for stranda og brygga hadde søstrene fra sitt opphav. Walfred Larsen møtte opp på jordskiftesamling den 27. april 1915 sammen med 6 andre eiere av bruk for å dele Grimestads felles utmark mellom seg. Av utskiftningsdokumentene fra året etter kan vi lese følgende utdrag:
” Opplagstomt: Ved bryggen er av Karlsens part i Ramsaas utlagt som fælles oplagsplads for Grimestad et landstykke begrændset saaledes: —————————-. Det saaledes avgrænsede stykke avbenyttes som før har været.”
Slik ble det,- en stund. Fiskerne fisket videre. I slutten av 1920-årene våknet lille Aase Nilsen (1926 – 2004) tidlig hver morgen til lydene av trillebår, og hun kunne si fra lyden alene om det var Petter, Severin, Hans, Gustav eller en Simensen som trillet ned med teiner, ruser og garn til prammen eller snekka si. Frakteskuta: ”To brødre ”som brødrene Olsen var redere for, hadde hjemmehavn noen år på ”Dampen”, som brygga het på folkemunne. Før Vrengenbrua ble bygd, la rutebåtene fra Tønsberg til her i noen år sommerstider medbringende de første badegjester. Min fars onkel, Hans Andersen, skaffet seg seilbåt, og tok dem med seg på cruise i den ytre skjærgården, en ny næringsvei for fiskeren. Nora Ellefsens pensjonatgjester og andre badegjester fikk opplevelser og onkel Hans kontanter.
Kuene forsvinner, hyttene blir bygd
Utmarka besto både av strand og åser. Kuene beitet overalt, men kuenes dager var talte.
I løpet av tiden fra 1930 og 3 tiår fram i tid forsvant kuene en etter en fra brukene og fra sommerbeitene i utmarka. Da denne tid var passert, kan vi si at badegjestene på hyttene i Grimestads utmark hadde tatt kuenes plass. Den siste kua jeg husker hang i treet hos Anton Markussen en søndag formiddag midt i 1950-årene, død. Den kua kan tjene som symbol på utviklingen. Den var bokstavlig talt dødelig såret av en badegjest med bil. Datteren, Astrid var utrøstelig. Anton Markussen var for øvrig den som ikke gikk inn i den nye næring, tomtesalg til byfolk. Utmarka hans egnet seg ikke til det, og han var vel heller ikke interessert. Bruket, Gbnr. 17/11, ligger der som det var. Barnebarnet, Steinar, steller pent med hus og jorder som minner oss om tidligere tider på Grimestad.
Den siste gårdbruker på Grimestad
Med Karlsens bruk, Gbnr. 17/2 gikk det annerledes. Anders Edvart Karlsen var født i 1850 i Båhuslen. Ellynor Johansen kan fortelle om sin bestefar, at han først kom til Burø som sesongarbeider innen jordbruk. Etter 11 år som pendler mellom Båhuslen og Burø, ble han bofast på Tjøme med familien, først som gårdsbestyrer på Haug. Da bruket på Grimestad ble til salgs, slo han til. I årene som fulgte etter 1900 kjøpte han tilleggsjord fra bl.a.innmarka til Gbnr. 17/12 og fra Holtekjær. I tillegg dyrket han leid jord fra andre bruk. Ulikt de andre brukerne på Grimestad ved forrige århundreskifte, satset svensken alt på gårdsbruket. Av den mannlige befolkning på Grimestad som oppgir inntektsgivende yrke, var det i desember 1900 31 sjøfolk (27 var på dette tidspunktet til sjøs i utenriksfart.)Det var sjøens inntekter som ga levevei for den alt overveiende del av befolkningen. Slik hadde det vært i generasjoner. Det var kvinnfolka som drev brukene, mens mannfolka var til sjøs. Bare Karlsen var en ekte gårdbruker. I tillegg var han postfører. Det var med han gårdsdriften opphørte.
Den private hyttebrygga
Mellom 1935 og 1952 ble det utskilt i alt 48 nye bruksnumre fra dette bruket, de fleste i strandsonen, og alt overveiende til hyttetomter. Det var Karlsens datter, Martha, som ledet an i Tjømes nye vekstnæring, salg av hyttetomter til byfolk. En hyttebrygge ble plassert på ” Den fælles oplagsplass for Grimestad ”. Da våknet folket, særlig da eieren av hytta åpenbart betraktet denne som sin private eiendom. Anders Markussen, bror av Anton, på Gbnr. 17/17, ble både forbannet og fortvilet. Svigerfaren til Anders, Even O. Haraldsen, den legendariske skipperen, hadde vært en av de 7 som møtte på jordskiftesamling i 1915, og han selv hadde drevet sitt fiske herfra i mange år. Stranda var for alle på Grimestad! Den skulle reddes! Min far, Lindgård Zeiner (1909 – 1989) ble budsendt og spurt om han kunne hjelpe til som svigersønn til Hanna Andersen (1875 – 1966 ), eier av Gbnr. 17/10. Bygdefolket ble mobilisert, advokat engasjert, retten satt og dommer avsagt.
Herredsrettens dom
Den 24. oktober 1953 falt dommen i Tønsberg Herredsrett med følgende slutning:
”Fru Martha Lindquist Nielsen kjennes som eier av Gnr. 17 Bnr. 2, Grimestad i Tjøme uberettiget til å råde over eller overdra andre rett til å råde over noen del av den felles opplagsplass ved sjøen i forbindelse med sjøverts trafikk av enhver art på annen måte enn den som tilkommer samtlige oppsittere på Grimestad. Særskilt kjennes hun uberettiget til å sette ut brygge eller overdra andre rett til å sette ut brygge på opplagsplassens område.”
Dommen ble anket til Agder lagmannsrett.
Lagmannsrettens dom
Den 1. juni 1955 ble lagmannsrett holdt i Tønsberg. Rettens formann var Lyng,
John Lyng skulle noen år senere sette rekord i rikshistorien, i 23 dager varte hans regjering. Av rettsboken kan vi lese at motparten er: Hanna Andersen m.fl., Lagmannsretten kom til omtrent samme resultat. I rettsboken heter det: ” Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at uttrykket ”samtlige oppsittere på Grimestad” i slutningens 1. punktum erstattes med ”eierne av Gnr. 17,Bnr.1, 8, 11,12, 17 og 18. ” Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dette punkt skal Martha Lindquist Nielsen betale til Hanna Andersen, Severin Vollebekk, Anders Markussen, Marie Jørgensen, Dagfinn Olsen, Anton Markussen,Valfred Larsen, Dagfinn Lund, Håkon Kristensen, Per Olsen og Inga Gulliksen kr. 1000.- i saksomkostninger til lagmannsretten.
Harde ord på Betania
Betydningen av denne dommen var at det neste slaget måtte stå mellom de 7. Det var de som måtte bli enige om bruken, ikke alle de 144 som til da eksisterte. Men det hjalp jo lite når de ikke var det. Neste utspill kom fra den tapende part. Igjen ble retten satt, denne gang på Betania, den 4. desember 1958 og gjaldt krav om bruksordning på stranda for Gbnr. 17/2. Søksmålet gjaldt alle bruksberettigede i alt 143, må det bli. Mamma kom hjem den dagen med beretning om mange harde ord, som ikke passet seg i et Gudshus. Om det var derfor retten ble satt i huset til Dagfinn Olsen neste dag, skal være usagt. Alle 6 og alle de andre sto på sitt. Her var det ikke behov for noen bruksordning ved jordskifteretten, i det alle sammen, utenom fru Lindquist Nielsen, var enige om at Grimestad Vel utarbeidet regler for bruken av opplagsplassen. Den 8. desember 1958 kom Jordskifteretten sammen og fattet vedtak om at den forlangte bruksordning ikke ble fremmet da rekvirenten hadde kalt kravet tilbake.
Fredsslutning.
Noen år gikk, og Grimestad Vel jobbet i det stille og etter hvert litt høyere. Tiden jobbet for drømmen: Et bryggeanlegg for alle på Grimestad. Den 3. juni 1964 ble sluttstrek satt ved forlik.
”Partene ble enige om at utskiftningspapirene av 1915/16 blir å tolke slik at bruksretten til brygge og opplagsplass tilhører den som til enhver tid har eiendom på Grimestad. Båtforeningen får fullmakt til å utbygge havneplassen på beste måte og etter sakkyndig bistand. Likeledes gir fru Martha Lindquist Nielsen tilsagn om at området mellom opplagsplassen og Gunnar Karlsens eiendom kan benyttes av båtforeningen efter innhentet tillatelse fra de som nu har båtfeste og bryggerett der. Forliket gjelder ikke eiendomsretten hun nu innehar. De syv grunneiere som nu har båtfeste eller bryggerett får gratis plass for en båt ved felles brygge for sin levetid.” Dermed kunne brygga bygges, og min barndom var ugjenkallelig over.
Motparten.
Hvem var hun, denne steile damen, som sto alene mot en hel bygd i mer enn 10 år?
I min tidlige barndom drev hun kiosk som lå omtrent der busstoppet ligger på vestsiden av Østveien i vår tid. Pappa kjøpte is til meg, og de pratet hyggelig sammen. Dette må ha vært i stridens første tid. I pappas siste leveår snakket vi om den gang ved kiosken. Likte og respekterte han henne? Ja. Så sta som hun var, var han jo selv. Så lenge det var en sak som rettsvesenet kunne håndtere og avgjøre, og ingen tydde til ulovlige midler, var det greit. Egentlig gjorde hun Grimestad en stor tjeneste. Hun samlet folk om saken. Rettslig sett ble det avgjort for framtida at fellesskapet skulle bruke opplagsplassen. Det kunne gått annerledes, og vi hadde sittet igjen med et bryggeanlegg for de sju og hyttene til noen av dem. Men for sin egen del burde hun ha gitt seg før. Personlige omkostninger må det ha vært. Hun hadde vært en av de toneangivende forkjempere for Strannveien i Grimestad Vel og så måtte hun oppleve å gi fra seg all kontroll over opplagsplassen til nettopp denne foreningen. Niesen, Ellynor, kan bekrefte at det var vonde år for tanten. Inntektene fra tomtesalget forsvant i utgifter til advokat og rettssaker, og hun ble selvfølgelig svært lei seg. Familien trakk seg ut av arbeidet i Vellet. For dem ble det ikke moro lenger slik det hadde vært i arbeidet med Strannveien. Martha Lindquist Nielsen født i 1895 bodde hjemme til kort tid før hun døde. Hun ble 95 år.
Bryggefesten
St. Hans-aften 1966 var det fest på stranda. Grimestad Vel var også blitt båtforening. Byggeanlegget sto ferdig, og freden var definitivt kommet til Grimestad etter mange års strid. På barns vis hadde vi mange år før omdøpt foreningen til Grimestad Uvel. Denne kvelden fikk den et nytt navn: Grimestad Vel og Ubåtforening. I beste mening hadde noen ”hjulpet” pappa, som var innlagt på sykehus, med å legge ut snekka før den var trutnet. Trass i forliset ble det fest. Armand Olsen holdt tale og ledet showet i beste Kirkevaag-stil. Lilly Minken fremførte prologen, Grimestadprinsessen ble kåret, men hun var importert fra Utbygda for anledningen og het Turid Pedersen. Etterpå var det dans til levende musikk. Kan det ha vært ”Skjærgårdsgutta”, tro? Håkon Kristensen var i storform der han svingte seg med damene. Tønsbergs Blad var selvfølgelig på plass, og reportasjen kom i avisen neste virkedag: (St. Hansdagen var fridag for alle her den gang.) Da kunne man lese at Tjøme Skolemusikk åpnet programmet på bryggen med feiende musikk, ordførerer Stenli døpte bryggen i champagne, mens Halvdan Hansen sto ved siden av i egenskap av foreningens eneste æresmedlem.( Han hadde vært med siden veien forsvant i 1942.) Vi kunne også lese at Evelyn Abrahamsen sang, og at det virkelig var ”Skjærgårdsgutta” som var i aksjon mens St. Hans-bålet flammet og fyrverkeri avsluttet kvelden. Reportasjen i T.B. gir også en fyldig omtale av taler, og det bygdefolket ikke fikk være med på, en middag på ”Grand Pensjonat”??.Her deltok prominente gjester fra Havnedirektoratet: Dir. Sund og overing. Ruud og fra Tjøme Kommune: Ordfører og kontorsjef Halvorsen. Vertskapet fra Grimestad Vel og Båtforening var representert med bl.a. formann Armand Olsen og F. Bugge Hansen. Av talene fremgår at havnen hadde fått 125 båtplasser og hadde kostet 240 000 kroner. Store bidrag ble gitt av Bensinavgiftsfondet og Tjøme Kommune.
Historie på vers
Prologen til Lilly forteller historien om folk før min generasjons tid på Grimestad. Det er den jeg husket best. Noen navn og ord måtte jeg få forklart den gang. Så her bringes det videre.
”Lange Hans” het Hans Karlsen. Enken, Alvilde, bodde i huset deres, rett nedenfor ”Bækkevold ”i min tidlige barndom, og i annen etasje bodde min barndomsvenninne, Reidun, før de flyttet til det nybygde huset litt lenger opp i veien. Det er nå gått mange år siden ”Alvildehuset” ble revet.
Lille Aase Nilsen (senere Bekkevold Hagen) kunne takke Hans for livet. En kvelding i isløsningen i 1930- årene speidet han utover sjøen. Ble det mulig å fiske i morgen, tro? Der ute på vei mot Sydosten på Mågerø, nå konglig feriested, skimtet han to små skikkelser på vei mot åpent hav. Hans fòr ut og plukket opp jentene i båten i siste liten. Slik ble kusinene Aase og Åse reddet, seilende på et isflak. Hans ble ikke den siste som passet på barn i nød. Naboen nedenfor, fru Bjelland, hustru til min barndoms fisker på stranda, skulle gjenta bragden midt i 1970 – årene. Disse hus lå på Holtekjær, Gnr.16. I dag ville fiskeren Hans ikke hatt rett til båtplass. Trammen lå riktignok på Grimestad. Rettsavgjørelser er ikke alltid rettferdige.
” Simonser ” var visstnok egentlig Simenser, og etterslekten har fremdeles bruket Gbnr. 17/14 og bruker det som feriested. Arild, hvem var han, undret jeg meg? Et års tid senere kom svaret fra min norsklærer: Det er ingen person, men et gammelt poetisk uttrykk fra gammelnorsk, ” àr alda” og betyr:tidlig i tidene, kunne han opplyse.
Å arbeide med fortiden – i nåtiden – for fremtiden
Dette er Hjartdal Historielags motto, og det kan være vårt. De fleste mennesker vil ha glede av å tenke seg tilbake til og minnes sin egen barndom og gode opplevelser, kanskje helst når vi nærmer oss moden alder. Personlig vil erindringen om gamle ”Dampen” alltid gi meg glede. Skjær og svaberg som vi badet og fisket kattefisk fra, ble tatt fra oss og begravd under stein fra Mågerøs indre. Men de finnes fremdeles under massene, i noens hoder og heldigvis på fotografier. Den nye brygga ble til glede og til nytte for så mange. Helt slutt på stridighetene ble det ikke. Det har blåst opp til storm, kuling og frisk bris siden ved flere anledninger i mitt 30-årige fravær fra Grimestad, men prinsippet om at alle på Grimestad har lik rett til brygga står fast. Ingen har noen særrett. Min generasjons barndom ble tilbrakt på gamle ” Dampen” der Anders, Dagfinn, Kristian, Ole og Trygve hadde sine tresnekker rundt omkring med andre lyder og lukter enn i dag. Vår tids barn samler sine sommerminner på land ved Tøgerstranda, den kommunale badestranda i sydlig retning. Den er vel rimelig sikker på å bli liggende. Personlig finner jeg glede i å vite at Tøger og søsteren Kirsi ”levet strandliv her en stund”, i Korpereiret rundt 1865. Jeg sender dem en tanke, hver gang jeg vandrer forbi. I tillegg til å gi personlig glede, kan kunnskap om fortiden faktisk også være nyttig, spare tid og penger og, ikke minst strandsonen for unødig store inngrep. Det spørs om en kommunal administrasjon og stressede folkevalgte alene kan verne den strandsonen vi har igjen. På Hagastranda har det rent ut noen skattekroner, statlige(?) , men skattekroner like fullt, uten nytte, i et forsøk på å rydde opp i saken om en brygge som ikke skulle vært tillatt bygget for ca. 50 år siden.( iflg. kommunen) på stranda som var avsatt til badestrand iflg. kommunalt servitutt, og hvem kan forklare hvorfor et helårshus blir bygget i strandkanten, der den gamle hytta til Mørken lå. I sin tid i 1948. Hadde skogutvalget innsigelser mot å gi konsesjon til bygging. Langs stranda gikk det i uminnelige tider en sti, hevdvunnet. Herredsstyret ga konsesjonen uten å ta forbehold om stien. Derfor ble eiendommen stengt for gjennomgang, og folk måtte klatre rundt før det ble bygd en farbar sti. Over 50 år etter er verneinteressen en annen. Det ble dyrt for svaberget og regnskogen, men var det verdt én ny skatteyter eller to? Kan det være så enkelt som at fargen på kartet var rester etter en gammel plan som ble oppgitt? Vidløftige kommunale planer inneholdt engang i 1970-80årene tanker om omfattende sanering av hytter langs stranda. Kan vi bli enige om å ta vare på den natur og det kulturlandskap som er igjen? Naturen har ikke lenger det vern som de gamle næringer, jordbruk, skogbruk og fiske ga naturen. Nå skal vi bo og rekreere her både heltidsbeboere og deltidsbeboere på Tjøme hele året! Da må alle være våkne og bry seg. Vi som nå alle vet, og er blitt så mange på Grimestad, må kunne klare det i fellesskap!
Kilder til artiklene: Saksdokumenter og møtebok for Grimestad Vel (1943 – 1957).
Tønsbergs Blad 25.juni 1966.
Div. jordskifte dokumenter.
Folketellingen 1865 og 1900
Artikkelforfatter Inger L. Zeiners egne erindringer (f. 1949)
Samtaler med:
Ellynor Johansen, Aase Bekkevold Hagen, Gustav Hagen,
Nancy Klausen, m.fl. 2003-2004
