Av Gøthe Gøthesen.
Rett syd for Sønstegård på Hvasser ligger Uleholmen, en flat forblåst holme helt ute i fjordgapet der Oslofjorden blir til Skagerrak. Øya er ubebodd og har trolig alltid vært det. Ikke desto mindre har den spilt en rolle i vår lokale historie idet den har fungert som havn og markedsplass for makrellfiskerne i flere tiår. Antagelig har den også i perioder vært et sentrum for sildefisket.
Det finnes minst tre steder som kalles Uleholmen her i distriktet. Her skal vi konsentrere oss om den ene. Navnet kommer av lydordet ”ule”= hyle mener Reinert Rødland som har studert sjø-og strandnavn omkring Nøtterø og Tjøme.
La oss ta skrittet bakover, til 1869. I en beskjeden trykksak som het Skilling- Magazin finner vi en artikkel med overskriften ”Uleholm”. Den er ikke signert, men antagelig satt i pennen av daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks, også kalt Fyrdiriks. Det er trolig også ham som står bak illustrasjonen til artikkelen. Slik åpner han: ”Naar man en Sommerdag reiser nedover Christianiafjorden, vil man ofte møte Baade-Sjægter eller Snekker –ladede med Makrel, og roede af Mænd der anspender alle Kræfter for at komme hurtig frem. Det er de saakaldte ”Opkjøberbaade”. Spørger man hvorfra de kommer, vil Svaret altid lyde: ”Fra Uleholm”. Hvor ligger saa Uleholm?”…Min Vej førte mig for nogen Tid siden forbi dette Sted, og jeg benyttet da Anledningen til sammesteds at bese mig.”
Diriks forteller videre at på dette stedet kan man i makrelltiden finne en skog av master. Opp til 150 båter samles der: drivgarnsfiskere, oppkjøpere og brennevinsgauker. Oppkjøperne ror eller seiler helt inn til Christiania med sin dyrebare last. Med motvind eller vindstille blir det en hard jobb. Fra Uleholmen til Christiania er det ca 50 nautiske mil. Med kontrari vind kan denne reisen lett ha tatt et døgn, kanskje mer. Det sier seg selv at også i de dager må fersk makrell ha vært en sjeldenhet på middagsbordet i hovedstaden. Det var ikke bare til hovedstaden fisken tok veien. Drammen var et annet stort marked. Egil Jahre fra Hvasser forteller at hans oldefar, Joel Benjaminsen og kameraten Jan Dramsos rodde og seilte med makrell fra Uleholmen til Drammen på siste halvdel av 1800 tallet.
Diriks besøkte Uleholmen sammen med en los. De observerte 70-80 makrellbåter og dampbåten ”Hvalen” som lå pustende og stønnende midt i en klynge båter og fylte buken med blinkende makrell. Oppkjøperne for frem og tilbake ”og gauken gol”, heter det.
Fyrdirektøren hadde vært kysten rundt på inspeksjonsreiser og møtt en stor del av kystbefolkningen. Han kjente sine pappenheimere og deres tilbøyeligheter. Gauking var intet ukjent fenomen. ”Hvortil benyttes disse Bordskur der borte paa Holmen?” spurgte jeg Lodsen. ”Aa det er naa noen Karer som handler!” ”Det er vel Brændevin de handler med da kan jeg tænke.” Det stemte. Losen kunne fortelle at det fantes ikke mindre enn 6 av disse fuglene. Noen landgauker og noen sjøgauker. Man kunne velge mellom å handle sin sprit med fast grunn under føttene, eller få den levert om bord i båten. Det var bare å plystre, så kom en sjekte roende, ”medbringende Trøst og Husvalelse for de tørstige”. Det sier seg selv at denne handelen ofte forårsaket en god del fyll og spetakkel blant fiskerne. Uthavnsbetjenten (tolderen) på Hvasser hadde politimyndighet på Uleholmen og hadde hendene fulle, fortelles det.
Hva Diriks ikke nevner, er at makrellen ble iset før den ble sendt videre. En oppgave i Norsk Fiskeritidende fra 1883 opplyser at ved Uleholmene ble det dette året drevet makrellfiske av 445 mann med 116 dekksbåter (skøyter). De fanget i alt 435,000 stykker makrell hvorav 391,000 ble solgt fersk og iset. En notis i ”Tunsbergeren” den 28 august 1888 inneholder følgende: ”Ved Uleholmene paa Tjømø har iaar været drevet med 136 Baade med 526 Mands Besætning. Fisket der foregikk 12, 15 a 25 kilometer Syd af Lillefærder begyndte 24 Mai og sluttede 21 Juli. Udbyttet anslaaes til ca 700 000 stkr Makrell og til en Værdi af omtrent 92 000 Kroner. Mesteparten af Fangsten er af Opkjøberne sendt til Kristiania, en Del til Drammen, Tønsberg, Fredrikshald og Fredrikstad”.
Ved nordenden av holmen ligger et skjær. Skjæret kalles Ishusskjær eller Ishuset. Det er rimelig å anta at det en gang har stått et ishus her og at det var herfra oppkjøperne hentet is til fisken sin. John M. Hovland forteller i boken Sjøbrott og nybrott at ”På Sundene på Tjøme ble det i sin tid bygget to ishus, hvor is fra Kynna ble lagret i sagmugg fra Sundenestranda Mølle og Sagbruk for senere å bli fraktet, blant annet til Uleholmen i sommerhalvåret.” Ishusene var oftest enkle, lette byggverk av tre, de fleste er derfor helt forsvunnet. Møllebygningen ble revet i 1955 og sto på en stor steinbrygge som fremdeles står der. Det er naturlig å tenke seg at denne brygga opprinnelig var grunnmur for ishusene. Isen skulle skipes, så det var vanlig å plassere ishuset på en brygge. Så kunne man skyve isen rett om bord i fartøyet på en isrenne.
Drivgarnsfisket etter makrell i Norge startet på Sørlandet omkring 1825-30. Litt senere begynte fiskerne omkring Kristianiafjorden å bruke dette redskapet. Fisket ble drevet langt til havs, et godt stykke sønnenfor Færder, særlig i mai og juni. Deltagerne kom fra Brunlanes, Tjølling, Nøtterø, Tjøme, Onsø, Glemmen og Hvaler. På den tiden vi her har beskrevet drev de med dekksbåter på ca 30 fots lengde. Losene deltok med sine egne båter som var av samme type som fiskeskøytene. Bemanningen var gjerne 3-4 mann. I prinsippet foregår dette fisket på samme måte i dag, men motor og moderne utstyr gjør arbeidet lettere for fiskerne og båtene har gjerne to manns besetning. Også inne i selve Christianiafjorden ble det drevet drivgarnsfiske, men dette var av langt mindre betydning enn havfisket, forteller en rapport om fiskeriene i Christianiafjorden.
Drivgarnsfisket var hardt arbeide og medførte lite søvn. Etter at garnene var trukket seilte fiskerne til land hvor de leverte fisken. Deretter skulle garnene rengjøres og tørkes. De sov gjerne på skift på veien ut og inn, dersom de da ikke måtte ro.
Det største markedet for fisken lå i de store byene, særlig Kristiania og Drammen. Veien fra Skagerak til disse byene var for lang til at fiskerne selv kunne levere fisken der. De store avstandene skapte en egen yrkesgruppe, oppkjøperne. Fisken ble landet på et eller flere steder ytterst i fjorden hvor oppkjøperne overtok den. De fleste oppkjøperne skal ha vært hjemmehørende i Kristiania. Noen av dem drev oppkjøpervirksomhet året rundt, mens mange begrenset seg til makrellsesongen. Disse var ofte fiskere som rodde eller seilte innover til det indre fjordområdet i små båter. I 1883 oppgis det at i alt 120 små snekker drev denne trafikken, hver med to manns besetning. Det var en tung jobb, eller for å si det med Diriks:”Er det god Vind, sprede de ud baade sædvanlige og usædvanlige Sejl og Klude, brugende Aaren paa samme Tid. Men er det Modvind eller Stille gaar det løs paa Arme og Ryg; og tungt Arbejde bliver det da at ro en dybladet Sjægte fra Færder til Kristiania”. Som nevnt deltok også D/S ”Hvalen” som oppkjøper, men det ser ut til at dette var det eneste maskindrevne fartøyet i flåten. Midt på 1800 tallet oppgis Hvaler som et sentrum for mottak av makrell, men omkring 1860 begynner Uleholmen å utvikle seg til et større fiskevær. Årsaken var vel først og fremst at man fra øya hadde kort vei til fiskefeltene og brukbare havneforhold.
Vi har sett at fiskerne likte en dram eller to. Det sier seg nesten selv at de også tok en røyk. I 1996 drev Norsk Sjøfartsmuseum undersøkelser av bunnen omkring Uleholmen, assistert av lokale dykkere. De fant blant annet mer enn 30 krittpiper. De fleste kunne dateres til 1800 tallet og har trolig tilhørt makrellfiskere. Krittpipene var skjøre og ble kastet på sjøen når de brakk. Det ble også funnet piper som var en god del eldre. Dag Nævestad ved Norsk Sjøfartsmuseum tror de kan skrive seg fra det rike sildefisket i Skagerrak i 1790 årene. At det foregikk slikt fiske ved Uleholmene er kjent, men det finnes få publiserte fakta omkring dette fisket.
”Fiskeværet” på Uleholmen har nok vært noe spesielt og har kanskje tiltrukket seg flere interesserte enn Diriks. I hvert fall vet vi at kunstmaleren Eilif Peterssen tok turen dit ut en gang på slutten av 1800 tallet og laget en skisse av miljøet.
I 1898 sto den nye moloen i Sandøsund ferdig. Den gir godt le under alle slags værforhold og er en trygg havn for både fiskere og loser. Om dette satte en øyeblikkelig stopper for virksomheten på Uleholmen, er ikke kjent. Men da forbrenningsmotoren gjorde sin entre i fiskebåtene noen få år senere hadde øya få fordeler i forhold til Sandesund. I dag er holmen godt besøkt av lystbåtflåten i sommertiden.
Kilder:
Skriftlige: Skillings Magasin 1869: Uleholm. Norsk Fiskeritidende 1883: Makrelfisket.
Betænkning og Indstilling afgiven af den til Fiskeriernes Undersøgelse i Christiania og Langesundsfjorden ved Kongel. Resol. Af 28 Mai 1852 nedsatte Commission. (Riksarkivet)
Rødland, Reinert: Sjø-og strandavn rundt Nøtterøy og Tjøme. (Hovedoppgave i historie Uio)
Tunsbergeren 28 august 1888. Notis om makrellfisket. (Gjengitt i ”Øyene” mars 2004)
Muntlige: Dag Nævestad, Norsk Sjøfartsmuseum.
Egil Jahre, Hvasser.
