Gamle stedsnavn på Tjøme
Litt om stedsnavn på Tjømes nordside, av Gøthe Gøthesen
Våre forfedre var mer jordbundet enn vår tids mennesker. Mesteparten av deres virksomhet var bundet til landskapet, enten de hadde krøtter, drev jakt, vedhugging, fiske eller skipsfart. Kart vy mangelvare. Derfor var det viktig å kunne gi korrekt stedsangi-velse uten dette hjelpemidlet. Praktisk talt hver eneste større fjellknatt, odde og bukt hadde et navn som alle kjente. Mange slike navn forsvinner etter hvert. Og noen forandres etter hvert som dialekten vår forandres. Kartet som følger Tjømes kommuneplan har fått med mange av de navnene som er i ferd med å gå i glemmeboken og er en god veileder for folk som vil sette seg inn i geografi og stedsnavn på øya. På et par unntak nær, ser det også ut som om man har forsøkt å holde seg til den lokale uttalen. Nedenstående må gjeme oppfattes som et beskjedent supplement og kommentar til dette kartet. Det gjelder bare den nordlige delen av øya hvor jeg er best kjent.
Det er sagt at man tilstreber å skrive stedsnavn i Norge slik de uttales på stedet. De som bestemmer gjeldende skrivemåte må ha brukt uker og måneder på Mågerø. Rett etter krigen hadde de militære bestemt seg for at stedet het Måkerøy. Dette navnet slet vi med i mange år. Så kom man visst på andre tanker, men nøyaktig hva det offisielle Norge mener det skal hete i dag er uvisst: skiltet ved krysset Østveien-Gjervågveien sier Mågerøy. Men tar du en titt på skiltet på Kråke-re står det Mågerø. Nøttlendingene har tydeligvis akseptert skrivemåten Nøtterøy, mens de sier Nøtterø. Konsekvensen av dette er at Hui eller Hudø blir hetende Hudøy, videre: Gåsøy, Brøtsøy…
Kongehytta ligger ved en odde som heter Sydosten. Odden på vestsiden av denne kalles Sydvesten. Begge disse stedsnavnene er kommet med på kommunekartet. Men Øgardsodden som ligger enda lengre vest har kartet ikke fått med seg. Den halvøya som på kartet kalles Ødegården har aldri hett noe annet enn Øgarden blant folk som bor der. Et veiskilt antyder at her ligger Ødegårdsveien, ikke Øgardsveien. Opprinnelsen til dette navnet er selvsagt at dette området ble lagt øde pa et eller annet tidspunkt, sannsynligvis under Svartedauen.
Øst for Øgarden ligger Torbjømkilen. Hvem Torbjørn var vet ikke jeg. Nokså nær stranda på østsiden av denne bukta ligger en stor stein som ikke er synlig over vannet. Rundt den er det relativt dypt. På folkemunne heter den Susannasteinen. Det hadde seg slik at ei kjerring som het Susanna var ute og rodde med prammen sin. Så støtte hun på steinen og hadde store problemer med å få staket seg løs fordi det var dypt på alle kanter. Så der ble hun sittende fast en lang stund. Susannasteinen finner du ikke, hverken på sjøkartet eller kommunekartet, naturlig nok.
Enkelte stedsnavn er laget av sommergjester eller andre med større eller mindre tilknytning til øya. Jeg regner med at Verdens Ende er et eksem-ple på det. Et annet eksempel er åsen ved Vallekjær, som i dag kalles Tjøme-kollen. Den heter egentlig Kråkereå-sen. Bakgrunnen for dette er at en gang i sekstiårene ble det bygd et stort antall hytter på denne åsen, så vidt jeg husker var det et Oslofirma som satte dem opp. Antagelig har et eller annet salgsgeni funnet ut at navnet Kråkereåsen solgte dårlig mens Tjømekollen smakte av skjærgård og salt sjø.
Mågerø har en gang vært en øy, derom hersker det ingen tvil. Mellom Mågerø og «fastlandet” er det et smalt eide. Gamle folk kaller dette området for Flosund. Dette skyldes selvfølgelig at der var det en gang et sund ved flo sjø. Går vi noen hundre år tilbake har det antagelig vært en seilbar renne der. Flosund har ikke fått navnet sitt festet til kartet.
Vest-sydvest for Kråkeregården, ikke langt fra Herkelås, ligger en liten plass som tidligere ble kalt for «Lufta», antagelig fordi den hevet seg noen få meter over omgivelsene. Dette navnet er utelatt på kartet. Hvor navnet Herkelås skriver seg fra, har jeg forgjeves forsøkt å finne ut.
Rett forbi Kråkeregården går Gallis-bakken som det heter på kartet. Lokal uttale er «Gælisbakken» med tykk «1». Navnet stammer visstnok fra Ola Si-monssøn Gallis som kom flyttende hit fra Kodal omkring 1780.
På tjømemål heter det Sundane eller kanskje Sunnane, ikke Sundene. Lo-rens Bergs «Tjøme en bygdebok» bruker stavemåten Sundane. Dialektformen lyder mye bedre enn den offisielle, men det er min høyst private oppfatning. Mens vi er inne på dialekt: for femti år siden het Dalen «Dær’n» og Eidene het «Eiane». Med det var da detogittenå.
Som barn bodde jeg noen fa år på Sundene, rett på innsiden av det som på kartet kalles Grindholmen. I mange år het den bare Taterholmen. Dette skyldes at hvert eneste år kom en flokk tatere sigende inn sundet med sine gamle, slitte skøyter og la seg til ved denne holmen for sommeren. Der drev de sitt vispesnekkeri, reparerte kjeler for folk og tagg litt. Denne trafikken satte tyskerne en effektiv stopper for og navnet er muligens glemt? Når det gjelder navnet Grindholmen, het Vrengen tidligere Grindholmsund.
Fergestedet på Sundane ca 1900
