Gøthe Gøthesen:
Astrid Gjertsen var født i 1909 og var av gammel tjømeslekt. Hun døde den 29/5 –04 og ble nærmere 95 år gammel, en hyggelig, livsglad og ungdommelig dame som fulgte med i alt som foregikk. Jeg hadde gleden av noen samtaler med henne i året som gikk, der hun fortalte litt om livet på Tjøme slik det fortonet seg da hun var ung.
Skolegang
”Jeg vokste opp på Sundenestranda, like ved Randineborg mølle som ble revet i 1950 årene. I min skoletid var det tre skoler på Tjøme, og en på Hvasser. De var plassert slik at alle ungene kunne gå til skolen. På Fredheim gikk det unger fra Kråkere og Mågerø, og noen fra Grimestad, Gjervåg og Glenne. Mange hadde lang skolevei. Min skolevei startet ved mølla på søndre Sundene. Derfra til Fredheim var det langt og det ble en ganske strevsom tur om vinteren. Vi vasset gjennom skauen, langsmed Kynna, derfra bortover til ”Lufta”(en liten plass på Kråkere), og så til Fredheim. Vi hadde dårlig med skikkelige, praktiske klær og vasset hele veien, ofte i dyp snø. Ski brukte vi ikke. De fleste jentene gikk i skjørt, men mor som var sydame hadde sydd bukser til meg. Det var ikke så vanlig at jentene hadde bukser den gangen. Når vi kom frem, var vi ofte gjennomvåte. Da hang vi klærne til tørk ved den store bedehusovnen som sto i skolestua. Der ble det en helt spesiell atmosfære av våt ull og støvleimpregnering. På denne tiden tygde mange mannfolk skråtobakk. Dette medførte mye spytting, og spyttebakken var et velkjent møbel i de dager. Lærer Tjønneland hadde to stykker som han brukte flittig: en ved kateteret og en ved den store ovnen. Det er jo en vanlig oppfatning at det var veldig strengt på skolen i de dager. Jo, lærer Tjønneland prøvde jo å holde litt kustus, men han overdrev ikke det.
Spesialrom hadde vi ikke på de gamle skolene på Tjøme, heller ikke gymnastikksal. Inne i skolestua hendte det at lærer Tjønneland kommanderte ”sitt opp-sitt opp-sitt opp”. Det var det hele. Vi hadde en lekeplass som ble kalt Vigrid. (Som i dag er opplagsplass for kommunalt skrammel). Der slo vi ball og lekte på forskjellig vis.
Til byen med båt.
Busstrafikken kom først i 1922-23. Rutebiler ble bussene kalt på den tiden. Tidligere foregikk mesteparten av trafikken med rutebåten som gikk mellom Tønsberg og øyene. Hele dagen gikk med til en bytur. Det var mye som skulle gjøres i byen, og reisen frem og tilbake tok lang tid. Men, særlig for oss som var barn, var byturen en spernnende opplevelse.
Rutebåtene het blant annet Vrengen, Husvik, Vestfjord og Luna. De hadde to anløpssteder på Sundenestranda. Når det var varer til mølla, ble møllebrygga anløpt. Som nevnt brukte båten lang tid på reisen. Den ruslet bedagelig fra brygge til brygge med 8-10 knops fart, og det var mange anløp underveis. Derfor var det servering om bord, både av fast og flytende føde. Det var ikke uvanlig at mannfolk som hadde vært på bytur hadde vært innom ”samlaget” og proviantert for hjemturen. For øvrig kjøpte de forfriskninger om bord på båten. Enkelte ganger fløt det kanskje vel mye, og Petra som hadde serveringen om bord hadde nok å stå i. En dag kom tre mann i land på møllebrygga etter en ganske livat reise fra Tønsberg. De var, som seg hør og bør, kledd for bytur, i sin fineste puss, med dress, frakk og hatt. Det var en som het Skorgen, så var det Valdemar Faltin som drev som fiskeoppkjøper. Sist, men ikke minst var det Astrid Gjertsens far, Olaf E. Olsen som var Tjømes første rutebileier. De syntes reisen hadde vart for kort og bestemte seg for å fortsette festlighetene oppe hos mølleren, som het Bernhard Thorsen. Etter en stund kom fire spøkelser til syne utenfor møllebygningen, de sang og danset, hvite som snø!
”Da rutebåten Vrengen var ny, ville jeg svært gjerne være med en tur. Jeg fikk ti øre av mor og gikk om bord ved Møllebrygga sammen med min kusine for å reise den lange veien bort til Ferjeodden. Det kan vel kalles en begivenhetsrik tur. Begge to kom tilbake med en kul i hodet. I iveren under ombordstigningen stanget vi hodet i hvert vårt rekkverk
Ikke alle kunne dra full nytte av rutebåten. Bønder og andre som hadde behov for å frakte større partier varer måtte bruke hest og ta ferja over Vrengen. Gartner Larsen på Grimestad drev med blomster og grønnsaker. Jeg tror han reiste til byen to ganger pr uke, han hadde fast plass på torvet. Han måtte opp grytidlig om morgenen for å nå torvet i rimelig tid og var tilbake på Tjøme sent på kvelden. Folk som skulle til og fra ferja og ikke hadde egen skyss kunne henvende seg til skysstasjonen på Ferjeodden. Dette var et gammelt, forfallent hus. Der holdt vognmann Pedersen til med hest og vogn. Huset hadde vognskjul i første etasje. Dette huset står der fremdeles i sterkt forandret og forskjønnet skikkelse. Senere tok Nils Arvesen over transportvirksomheten, men han drev drosjetrafikk med bil, forteller Astrid Gjertsen.
Selv på lille Vrengen lurte sjølivets farer. Ferja mellom Ferjeodden og Kjøbmannsskjær var en langsom farkost som mange større fartøyer ga liten akt på. I mange år ble den trukket med håndkraft over fjorden etter en stålvaier. Ferjemannen og passasjerene trakk gjerne denne farkosten over i fellesskap. Om natten sto ferjemannen forut på lemmen med en fjøslykt som fungerte som lanterne. En natt da ferjemann Andersen sto der med sin lampe, kom et fartøy og rente på dem , og Andersen forsvant i dypet mens fjøslykta ble stående igjen. De fant ham langt senere borte ved Rødnes dit han hadde blitt ført med strømmen.
”Byen” for tjømlingene i gamle dager, var like ofte Sandefjord som Tønsberg. Selv i Astrid Gjertsens barndom reiste de fra Sundene til Sandefjord for å handle, det gjorde også folk fra Veierland. Astrid Gjertsen forteller: ”Det hendte vi reiste til Sandefjord for å selge moreller på torvet. Det var mor og hennes søster Agnes som ledet ekspedisjonen. Jeg selv og kusine Irene var ofte med. Vi dro fra Sundenestranda i en stor pram med to par årer og rodde til et sted på Stokkelandet som ble kalt Enga. Dette var under den første verdenskrig. Borte ved Håøya lå en vaktbåt og lurte. Da vi passerte løftet vakthavende roperten og ropte: ”Hvem der?” ”Tjømlingær” var svaret. Dette var passord godt nok og vi fikk passere uten flere formaliteter.”
Fra Enga måtte gruppen spasere med sine morellspann helt frem til Sandefjord. Det var en lang og tung vei, men det gikk jo på et vis selv om en var liten. På torvet gikk morellene som varmt hvetebrød. Deretter gikk veien til Halvorsens bakeri. Der fikk småjentene ”kløvninger”, en slags miniatyrloff som ble servert med smør og sukker på. På tilbaketuren var de slitne etter nok en lang spasertur på en støvete landevei. Etter en sånn tur var det godt å kunne legge seg til å sove i baugen på prammen mens de voksne rodde.
Ikke bare passasjerer gikk sjøveien.Jakter og andre småfartøyer fraktet gods av alle slag. Store kvanta bygningsvarer, trelast, kull koks osv ble også sendt med fraktefartøy og ble ofte solgt ved bryggene. Kystens fraktemenn besørget også flyttelass. Astrid Gjertsen har fortalt at en av naboene, major Hans Christian Ringe en dag kom flyttende pr fraktebåt og la til ved møllebrygga. Et piano hørte med til majorens innbo. Dette hadde han plassert på dekket og da fartøyet la til brygga satt majoren ved pianoet og spilte sin egen velkomstmelodi!
Bussen overtar.
Astrid Gjertsens far, Olaf E. Olsen var født på Tjøme i 1874. Han dro til sjøs i 14 års alderen med en tjømeskute. I voksen alder seilte han som stuert med båter som tilhørte Otto Thoresens Middelhavslinje. Thoresen var også fra Tjøme. Olaf Olsen var ute under den første verdenskrig, og det var ingen spøk. Etter å ha blitt torpedert tre ganger av keiser Wilhelms undervannsbåter, bestemte han seg for at nok kunne være nok. Han gikk i land for godt. Han begynte først å arbeide på verftet på Vindåsen, der skonnerten ”Tarantella” var under bygging. Han fant vel raskt ut at å bygge treskuter var det ikke noen framtid i. Han startet en kafe i Tønsberg, men overlot etter noen tid driften til andre. Dette var i bilenes barndom, eller kanskje vi skal si spede ungdom. Olsen hadde litt greie på bil, og bestemte seg for å begynne med rutebiltrafikk mellom Tønsberg og Tjøme. Hans og flere andres innsats førte etter hvert til dannelsen av det firmaet som folk på Tjøme og Nøtterø vil huske som A/L Øybuss og som nå er gått over i historien.
Historien om Øybuss er behandlet andre steder, her skal vi bare inn på en detalj som Astrid Gjertsen forteller: ” Det gikk jo ganske bra, men det var mange skjær i sjøen. Mor som var litt av et finansgeni reddet oss unna de fleste av dem med sine helt spesielle grep. Jeg kan huske at major Ringe holdt en tale for mor da hun og far hadde sølvbryllup. Olsen kunne være glad, sa han, som hadde slik en fantastisk kone. En gang Olsen skulle innløse en aksept, greide han det ikke. Men fruen visste råd. Hun tok med seg en flott kvie som skulle kalve, dro til byen med henne og solgte henne. Dermed var de berget for denne gangen. Kanskje var far litt for snill, det var ikke alltid han innkrevde billettpenger, det hendte det kom folk som ikke kunne betale, men de slapp inn likevel.” På veggen i stuen har Astrid Gjertsen et maleri av Thomas Holtan. Heller ikke på den tiden var det særlig lukrativt å være kunstner og Holtan hadde ofte betalingsproblemer når han skulle ta bussen til byen. ”Far lot ham kjøre gratis med bussen i lang tid. Bildet fikk han en gang som gave, som takk for alle gratisreisene”.
”Far var et selskapsmenneske som ble invitert over alt, og tok gjerne en sang”, forteller fru Gjertsen. Hjalmar Heimdal som var en nevø av Olsen, kunne bekrefte dette. Hjalmar var ”motorgutt” på Vrengenferjen i 1920 årene og var ofte alene om å sette folk over sundet i prammen: ”En gang ringte det midt på natta, det var en som skulle ha skyss over til Tjøme. Det var stiv kuling fra sør og jeg hadde en stri tørn over sundet. Mannen som skulle hentes viste seg å være min onkel som hadde hatt en glad aften i Tønsberg. Han var en av eierne av rutebilene og var en munter og hyggelig fyr.-”Jeg setter meg her i bånn på prammen”, sa onkel. Så satte han seg og sang: ”Klara stjarna du som strålar”. Men det gikk bra, vi kom vel og vakkert over til den andre siden. Nå var ikke onkel helt stø og ville helst at jeg også loset ham helt hjem. Så ble det til det, enda jeg strengt tatt hadde beskjed om å holde meg på vakt. Men det var ikke lange stykket, bare noen hundre meter. Da vi kom frem fant han ikke nøklene. Han gikk bort og knakka på vinduet.- ”Hvem er det?” lød en streng kvinnestemme innenfra.- ”Rutebileier Olsen” var svaret. Rutebileieren slapp inn.
Randineborg mølle på Sundenestranda.
Selve mølla var en treetasjes trebygning som lå helt ute på bryggekanten. Tidligere sto det en møllebygning helt oppe ved mølledammen, dette var en stor toetasjes bygning. Astrid Gjertsen kan huske den, antagelig ble den revet omkring 1915-20. Mølla ble drevet av en liten turbin som fikk vann fra Kynna via den såkalte Mølledammen. Denne dammen var bygd for å være et reservoar for driften av mølla. Tilførselen skjedde ved et stort jernrør som lå delvis over bakken. ”Jeg husker det spesielt fordi det var litt av en sport å sykle oppå dette røret” sier fru Gjertsen.
I tillegg til mølla ble turbinen antagelig også benyttet til drift av et sagbruk som lå tett inntil møllebygningen. Mesteparten av tømmeret kom utenfra og ble levert ved brygga av en liten slepebåt.
Mølla fikk nok etter hvert hjelp av andre energikilder. I en skrivelse fra Vestfold Fylkesprovianteringsnevnd sies følgende: I vort raadsdistrikt er beliggende 1 møllebruk. Det heter Randineborg og eies av B.Thorsen, adresse Sundene Tjømø. Der drives leieformaling og møllen har vært i gang saameget det har ladt sig gjøre av hensyn til petroleumsrationeringen indtil høsten 1918. Da blev installeret elektrisk drivkraft og siden har den vært stadig i gang.
Ærbødigst Lars Larsen
Vestfold Fylkesprovianteringsråd 1/7 –19.
I et brev fra P.M Vosgraff til Statens Kornforretning datert 24/6 1931 får vi flere tekniske detaljer. Han opplyser blant annet at det ikke finnes noen ”grøpkvern” i Tjømø herred. Videre skriver han: ”Der er en mølle (Randineborg) som har staat i flere år. Møllen har fire stener, derav 2 til sigtning, samt grynkvern og tørke. Møllen har delvis vært drevet med vandkraft, oljemotor eller elektrisk motor.
Møllen kan nok settes i gang igjen ,men den må nok kostes på litt til nye sikteduker m.m. Men den nuværende eier bor ikke på stedet og har vist ingen interesse for at få den i gang igjen. Men det er nok et savn for de, der har korn til formaling. Disse må nu kjøre en lang vei, dertil oversett i en dyr ferje.
Tjøme Jordstyre 24/6 1931
P.M. Vosgraff..
Nøyaktig når driften opphørte, er ikke kjent. Antagelig skjedde det en gang midt i 1920 årene.
Møllebygningen ble stående til omkring 1950 da den ble revet.
I korntørka, et lite tilbygg til møllebygningen, ble kornet tørket før det ble malt. Derfra ble det transportert opp til tredje etasje hvor selve kverna var plassert. Den laget et forferdelig spetakkel, forteller Astrid Gjertsen. Og mølleren vandret alltid rundt, hvit som en snømann Det var stort sett bønder fra Tjøme som kom og malte korn. Enkelte kom også fra Nøtterøy.
Mølledriften skapte liv og røre. Ikke sjelden fikk Astrids foreldre, Mathilde og Olaf E. Olsen besøk av bønder som var kommet for å få malt kornet sitt. Alle skulle ha bevertning, det hørte med. De fikk gjerne en kopp kaffe og noe å bite i mens de ventet på melet sitt. Blant de besøkende var det mange typer, en av dem het Ivar Iversen. ”Nå ska jæ fortelle dæ noe, Oluf” sa han til far. Han kalte alltid far for Oluf. ”Jæ sto på Havnabryggæ med hesten. Så kom det en kjørandes i ei frøkteli’ fart og holdt på å skremme hesten utfor bryggehue’. Så skulle’n pressangtere sæ:” Jeg er doktor Nissen”, sa’n. Jæ blåser i om du er nisse eller buse, men du holdt på å skremme hesten utfor bryggehue. Hadde det enda vært en buss, men den vesle trillebøra di måtte du vel kunne få snudd litt lengre oppe!”
En annen kilde forteller følgende: ”På Sundene på Tjøme ble det i sin tid bygget to ishus, hvor is fra Kynna ble lagret i sagmugg fra Sundenestranda Mølle og Sagbruk for senere å bli fraktet, blant annet til Uleholmen i sommerhalvåret”.
Farens yrke gjorde nok at Astrid Gjertsen tidlig ble interesse i biler. Hun var født i 1909 og tok sertifikat i 1930, 21 år gammel. Året etter tok hun sertifikat for personbefordring. Hun kunne feire 75 års jubileum som bilfører i 2003. Det var faren som sørget for opplæringen og han var meget nøye. Den første gangen hun kjørte på egen hånd, var hun med faren til utbygda, han kjørte privatbil og skulle hente bussen. ”Nå kan du kjøre bilen hjem”, sa han. ”Jeg kjører foran i bussen og så følger du etter meg. Men du får ikke lov til å kjøre forbi meg”. Det gjorde hun heller ikke, men da de hadde kommet til Sundenestranda der de bodde, ble fristelsen for stor. Hun kjørte videre ned mot Ferjeodden, alene. Der møtte hun dyrlege Sem Andersen som sto midt i veien med sin fæle gamle bil. Hun måtte jo forbi, men så trangt som det var, sneiet hun bort i den gamle kassen så den fikk et ørlite rift.
Hun hadde oppdrag av mange slag, blant annet kjørte hun i begravelser og til misjonsmøter.
Om sommeren var det mange badegjester og mye å gjøre. Astrid bisto da som sjåfør på rutebilen. Det kunne da være fire-fem busser som nærmest kjørte i kolonne innover til byen. Hennes bror, Odd Sunde Olsen fungerte som billettør for alle bussene. (Han ble senere disponent i Øybuss). På denne tiden var det høyst uvanlig å se en kvinnelig bussjåfør og reaksjonene kunne være mange. En gang kom en eldre sommergjest bort til henne etter vel fullført reise og sa: ”Fin kjøring frøken”. Men hun opplevde også andre reaksjoner. En dag skulle denne vevre lille damen som så ut som en jentunge, kjøre på museumsfest til Sandefjord. På veien skulle hun ta opp to damer. Men da de fikk se en kvinne bak rattet rygget de bakover og betakket seg: ” De var meget religiøse. Men likevel var de redde for å kjøre buss med meg”.
”Sårheim på Nøtterø var bilsakkyndig”, forteller Astrid Gjertsen. ”Han sa at når De skal ta offentlig sertifikat, må De også kunne litt om motoren. Så han ga meg en bok å lese i. Kjørte opp i trange gater ved Haugar i Tønsberg. Og det gikk bra.”
