Minner fra Midtgården

by IntervjuerPersonerSlektshistorie

Else Laila Mathisen har sendt oss denne avskriften fra boken 

Fra ”I gård og grend” – Østfold og Vestfold

THERESE MAGDALENA MATHISEN FØDT 1890,(link til slektsdatabasen) kan fortelle fra en jordarbeiders hjem på Tjøme:
Jeg er født av svenske foreldre, – de kom over grensen som ganske unge og bosatte seg på Tjøme. De var fattige, men arbeidsomme mennesker. Far var jordarbeider, kan huske at han hadde 80 øre for dagen. Han hadde nok å gjøre, for svenskene hadde ord på seg for å være flinke. Her ute på øya var det mest sjøfolk, så svenskene kom som trekkfugler om våren.
Far og mor fikk 8 barn. Hjemmet vårt de første årene var en falleferdig hytte som ble kalt for ”Torhytta”, der var det to små rom og kjøkken. Kan huske det var masse rotter der. Om natten hendte det at vi ble rottebitt. Jeg har et minne i ansiktet til denne dag. Mitt første minne fra ”Torhytta” var da min yngste bror ble født. To av mine søstre og jeg lå i en trebenk. Om natten kom det en kone som hadde tannverk, så hun satt foran ovnen og varmet ansiktet sitt. Noen dager etter ble vogga tatt ned fra loftet og jeg fikk lov å vugge det lille nøstet.
Tiden gikk, – og to av mine brødre kom i bakerlære hos Odahl i Tønsberg. En tredje fikk hyre ombord i sildeskøyta.


Sildeeventyr
Så kom det gode tider for Moebygda, da silda kom, – ja det var eventyr for oss. Det ble bygget en stor brakke like nede ved Mostranda, og vi døpte det for ”Sildesalteriet” Konene fikk hjelp med å ”gane”, og mannfolkene saltet. Det ble en kjærkommen ekstrafortjeneste midt i vinteren. Og vi fikk sildesuppe og poteter hver dag. Bare det å kunne spise oss mette på middagsmat, ja, det var herlig. Men kokt sild har jeg aldri hatt lyst på siden.
Han som eide sildeskøyta, han eide også gården som far arbeidet på. Så når våren kom la han på lønna til kr. 1,50 pr. dag, det var storartet. Far fikk jo også kosten til seg i tillegg.
Så langt det lot seg gjøre var mor med og hjalp til på gården, men det var jo mange hjemme som skulle ha stell. Men hun fikk store hjemmebakte brød og et spann med melk når hun gikk hjem. Selv kunne hun ikke bake, for det var ingen bakerovn i ”Torhytta”. Vi kjøpte seks brød for en krone og ti øre. Det var veldig godt med mørk sirup på. Smør fikk vi ikke, men når mor fikk sur melk kokte hun misusmør.


Gjeterjente
Gården de arbeidet på var ”stor”, 8 kuer, hest, 2 griser, sauer og høns. Det var nok den største gården i Moebygda den gangen. Men så ville alle ha sauer, og det var jo ingen annen plass å ha dem enn knauser og små bakker. Det ble bygget en stor løkke der sauene fikk være om natten, så hadde de felles beite med kuene om dagen. Men sauene måtte gjetes, og de som ikke hadde barn selv, måtte leie hjelp. Jeg fikk plass hos Else Megaren, det var slaktersken i Moebygda. Else hadde 5 sauer, og da skulle hun holde gjeter i fem dager. En dag for hver sau. Det var 50 sauer i det hele. Klokka fire om morgenen ble jeg vekket og skulle få mat hos Else før jeg begynte dagen. Der fikk jeg harskt smør på brødet og ost som sto i brun krukke og este. Det var nyfikent med smør, så jeg spiste det. Sko hadde jeg ikke, så jeg sprang barbent til løkka som lå langt ute i havna. Så ble sauene drevet til Omdal, en fin beiteplass med masse skogsbær. Klokke hadde jeg jo ikke, men jeg stilte meg opp og når jeg fikk skyggen i nord da var det best å få med seg sauene til løkka, – en vanskelig jobb. Men jeg skulle til Else og få middag. Rugmelsgrøt med svart sirup, 1 kopp surmelk. Klokka fire bar det av sted igjen, nå til vestsiden av øya. Slik gikk det fem dager til ende. Lønnen var 20 øre dagen, så jeg var stolt når jeg kunne gi mor 1 krone som jeg selv hadde arbeidet for.
Så kom skolen, jeg lærte å lese av mine eldre søsken, så det ble ingen ABC for meg. Læreren prøvet meg med å la meg lese fra leseboken ”Alt er skapt av deg, o Gud”. Og det gikk bra, så jeg ble flyttet opp i annen klasse. Fikk da ha bøker sammen med en bror.
Far hadde gått på skolen i åtte dager. Han kunne lese og skrive. Min mor hadde tre skoledager. De var fra henholdsvis Evja og Strømstad. Mor leste godt, men hun lærte seg aldri til å skrive annet enn sitt eget navn.


Jobb som potetplukker
Høsten kom, og når jeg var så stor, måtte jeg være med å plukke poteter. Det var mange mål med rødsand på Moe. Passe stykker til hver av småbrukerne. De tok opp tang i høst-stormene, svære hauger, som ble liggende til våren, da ble den kjørt opp og brukt til gjødsel. Det var fin-fin gjødsel der i rødsanden. Ja om sagt, så kom høsten og vi kaptes om å få jobb. En hel bøtte poteter fikk vi for dagen. Det var to som spadde opp, og vi krøp på knærne og plukket hele dagen, så lang den var. Til middag fikk vi gjerne fisk og suppe, og om ettermiddagen brød med karveost. Kveldsmaten var et stort fat med røde poteter, og et traug med brisling, og vi fikk så meget sur melk vi kunne orke å drikke. Men det gildeste var bøtta med poteter hjem til mor. Det var en deilig tid den potetopptakinga. Når alle var ferdige, fikk vi lov å rake sammen potetgraset, sette fyr på og steke poteter på gloa.


Jeg sluttet tidlig på skolen
På grunn av at jeg måtte ut og arbeide. Tolv år gammel fikk jeg plass som budeie. Da arbeidet jeg for klærne. Da sommeren var over fikk jeg ny kjole, rød med svarte kantebånd nedentil. Det var en umåtelig flott kjole synes jeg. Han var så snill den bonden, det var den samme som far arbeidet hos. En lørdag hadde fruen sagt at jeg skulle få være med sildeskøyta til Tønsberg. Ja det var vel stas. Hele natta lå jeg med papilotter i håret, for jeg måtte jo være fin som gårdens døtre. Flettet mange små fletter og sov ikke i det hele tatt. Det var første gang til Tønsberg. Klokka fire seilte vi fra Treidestad i fint vær, inn Tønsbergfjorden og var i Tønsberg ved 11-tida. Det jeg husker aller best fra den turen var da jeg fikk se meg selv i det store vinduet hos P. Thoresen på torvet. Jeg fikk 2 kroner av sjefen og 1 krone av mor, så det ble mye drops og lommetørklær med dyretegninger på hjem til mine små søsken.


Så kom griseslaktingen
Else Megaren gikk fra gård til gård. Hos Olsen ble det slått en stor jernkrampe i låvegulvet, så ble grisen bundet fast i trynet til gulvet. Så satte Else en spiks i pannen og slo til. Grisen døde jo med en gang. Så stakk hun den i halsen. Den var hvit og fin når Else Megaren var ferdig med den. Den dagen fikk vi blodpannekaker og byggrynssaftsuppe med rosiner i.
Min nest eldste bror hadde vært en tur på butnosfeltet, kom hjem og tok hyre på seilskute og gikk i land i Amerika, hvor hellet fulgte ham. Han sendte penger hjem, så mor og far fikk kjøpt et gammelt hus.

Konfirmasjonsutstyret 
Så skulle jeg konfirmeres. Jeg må få lov å fortelle om mitt utstyr. Jeg fikk 75 kroner fra bror i Amerika til det. Tykke, hvite bommesi bukser med heklet blonde, linning til å knyte ved knærne og liv som gikk langt nedover hoftene, 3 underskjørter. Det innerste lys grått ullskjørt med lyserøde border, kantbånd til å knyte rundt livet. Så bommesiskjørt med dype folder og så det fineste sjerting skjørt med bred broderikappe og finstripete rynker. Jeg hadde sort kjole som var foret fra halsen til gulvet. Rysjkant nederst. Den betalte jeg selv, for jeg hadde 4 kroner måneden der jeg tjente da. Stoffet og sylønnen kom på 7 kroner. Fin hatt, og så det fineste da, knappestøvler med knurp i. Gavene jeg fikk var et grønt syskrin, 4 kroner og en kaffekopp med asjett. Fri skyss til kirken fikk jeg av Olsen, som jeg hadde vært budeie hos.

Middagen var kjøttkaker og semuljepudding med bringebærsaus. Nå var jeg voksen.

moloanlegget i grepanbukten

Moloanlegget i Grepanbukten.

by Hendelse
moloanlegget i grepanbukten

I 2010 var det 60 år siden moloen ved Verdens Ende ble påbegynt. Eller mer riktig: Molo anlegget i Grepanbukten.
Planene for å skjerme Grepanbukten for vær og vind var på Fylkesplan fremmet før krigen med formål å skaffe Vestfold trygge og gode fiskehavner. Sammen med Krukebukten i Sandøsund er Grepanbukten ved Verdens Ende den nærmeste havn for Skagerrak området på disse kanter. Man mente at dette tiltaket ville være av stor betydning når det gjelder leveranser av skaldyr og fiskefangster.

Stort prosjekt.
Realiseringen av dette anlegget ble igangsatt i april 1950, altså for 60 år siden. Det var havnedirektoratet som foresto arbeidet, og som også sørget for nødvendige spesial maskiner, som skal kunne ta ut av fjellet sten blokker på 10 tonn. Arbeidslaget bestod av 14 mann som skulle oppføre en 180 meter lang molo bestående av to deler i form av stump vinkel med spissen ut mot havet, og midtpunktet hvilende på ett skjær. (se bildet)
Det ble beregnet at det ville medgå 15.500 kbm. sten til moloen. I bunden skulle moloen være 20 meter bred, mens det på toppen, selve kronen, skulle legges en 3 meter bred vei, som under lavvann kom til å ligge 3 meter over vannflaten. Ut mot havet skulle det reises et brystvern som skulle være 30 cm. høyere en ”kronen” på moloen. Inn mot havneområdet skulle det monteres fortøyningsringer
for besøkende båter. Hvor hentet man all stenen fra? Kunne veiene på Tjøme tåle den tunge trafikken? Det var et stort spørsmål, men løsningen ble at det ble sprengt ut sten fra fjellet mot vest, hvilket man tydelig ser fortsatt ved et besøk der ute. Det ble nok i forkant utført en del ”lobbyvirksomhet” av daværende ordfører Christen R. Granøe (1883-1958), som også hadde vært ordfører frem til krigen, og som overtok ordfører stolen igjen i mai 1945.

Bidrag fra Bjørn Holt Jacobsen

Christen R. Granøe (1883-1958)

«Russerleiren på Ormelet»

by FortellingerIntervjuerKrig

Ved Astrid Bjønnes
En samtale med Gerd Norma Berntsen

Hun var bare fire år da krigen brøt ut. Bildene fra den dagen er brent inn i henne slik det ofte er med sterke opplevelser i tidlig alder. De vil aldri forsvinne.
– Det var flyene. Vi, mor, far, min to og et halvt år eldre bror og jeg sto i det sydvendte soveværelsesvinduet. Flyene fløy så lavt at vi kunne se flygerne. Jeg minnes vi kunne se lærhjelmen og brillene. Den forferdelige støyen fra flyene var skummel, men det var mor og fars tonefall da de snakket sammen som var aller mest skremmende. Dette var noe alvorlig og skummelt. Jeg husker ikke hva de sa, men det tonefallet, spesielt mors, skremte meg virkelig. Jeg skulle fylle fire år 18. mai 1940.
Dette var veldig tidlig om morgenen 9. april 1940.
Redselen satte seg i meg, og jeg var redd for flyvemaskiner helt til langt inn i voksen alder. Det var også det fryktelige bråket som jeg var redd for. Når jeg hørte jordfresermaskinen til naboen om våren (som var nazist og hadde tilgang til bensin under krigen. Vi hadde bare en nabo som var nazist, og som også hadde jordfreser), ble jeg også livredd. Jeg forbandt det med den første krigsdagen.
Jeg sitter hjemme hos Gerd Norma Berntsen og hører henne fortelle. Temaet vårt er fangeleiren på Ormelet. Hun vokste opp i et av nabohusene til den leiren og er en av de få som har klare minner om den. Det er mest glimtvise bilder slik det er fra barndommen, men de er til gjengjeld svært sterke og sitter til evig tid.
– Jeg tror det må ha vært i 41 eller 42 at de begynte å bygge leiren. Huset de brukte ble kalt «Arbeider’n», det var Arbeiderforeningens lokale. De arrangerte selskaper med dans til levende orkester. Mine foreldre kunne fortelle at det var «stil» over danseaftenene på «Arbeider’n», damene stilte i side kjoler på de tilstelningene. Det ble vel bygget på 20-tallet en gang. Ja, jeg husker ikke det, men det har jeg fått fortalt.
Hvordan stolpene og piggtråden for å bygge fange leieren ble fraktet, husker jeg ikke helt, men jeg erindrer mange hester ved «Arbeider’n» på den tiden, så materialene ble nok fraktet med hest. Tyskerne rekvirerte jo bare hester fra bøndene når de skulle ha noe fraktet, så det var ikke noe problem. Det var dobbelt gjerde, med noen meters mellomrom, begge gjerdene hadde innovervendte stolper på toppen, så det skulle være umulig å klatre over. Gjerdet var bundet sammen i små ruter av piggtråd og var veldig solid. De satte ut vakter ved porten, og de patruljerte rundt hele leiren om natten. Allikevel var det noen som klarte å rømme. Da ble det husundersøkelse i husene. De banket ikke på med nevene, men brukte geværkolben eller sparket og slo i døra. Så trampet de inn med støvlene sine og endevendte alt, åpnet skap og dro ut skuffer, som om noen kunne gjemme seg i en skuff! Men de benyttet nok anledning til å se etter skjulte radioer og annet illegalt. De fant aldri noe hos oss, men det var skremmende. Særlig fordi det skjedde midt på natta. Ikke rart jeg var redd tyskere.
– Var du ofte redd ellers også? På skoleveien for eksempel?
– Ja, vi gikk på skolen annenhver dag, og alle de andre fra Ormelet gikk de andre dagene, så jeg måtte gå alene. Det var tre-fire km å gå til Kirkely. Når det ikke var snø, kunne jeg nesten gå hele veien til skolen utenom storveien. Jeg gikk over «Pytteberget», en deilig fredelig vei som jeg virkelig kunne kose meg på. Fra «doktorsvingen» måtte jeg på hovedveien et lite stykke, det gruet jeg meg for hver dag. Da jeg kom til Simonsen, kunne jeg ta av fra hovedveien og gå resten av skoleveien gjennom skogen. Der følte jeg meg trygg (så lenge det ikke kom flymaskiner). Jeg var redd for å treffe tyskere i bil. Eller, enda verre, i motorsykkel med sidevogn. De marsjerte også. Det var skremmende! Men de var flinke til å synge, det gjorde de ofte når de marsjerte.
–
Det blir av og til stille etter at hun hun har fortalt engasjert om noe. Jeg må liksom forsøke å forestille meg det hele.
Jeg er jo særlig interessert i russerne som satt i fangenskap der og spør om det er noe spesielt hun husker om dem.
– Det er jo en grav på Tjøme kirkegård over en russisk fange, forteller hun. Jeg tror det står på den: «Russisk krigsfange. Død på Ormelet. Sommeren 1942»
– Vet man noe mer om ham? spør jeg.
– Ja, sier hun og blir svært alvorlig. Han ble slått i hjel. Bokstavelig talt slått i hjel.
– Så noen det?
– Ja, jeg så det sjøl. Det var midt på lyse dagen, og det var klart at det var gjort til skrekk og advarsel for både fangene og oss rundt. Han hadde klart å rømme, tror det var to som rømte den gangen (den andre vet jeg ikke noe om, hvordan det gikk med han). Tror det var de som ble funnet i ei hytte på Gon. Da slo de ham. Om igjen og om igjen. Han falt, og de sparket, så måtte han reise seg og de slo ham igjen, og han falt, og måtte reiste seg igjen. Til slutt reiste han seg ikke mer.
–
Vi blir begge stille og må svelge litt. Det blir for mye. Hun var seks år, tenker jeg. Og glemmer det aldri.
– De grov ham ned i haven til en nabo, som hadde tomt helt ned til fangeleiren, og det ble holdt vakt der, også om natten. Tyskerne gav beskjed til ekteparet som eide haven at hvis det kom blomster på russerens grav, ble de skutt. Naboen passet på hver natt, til ingen lenger kunne se hvor russeren var gravlagt. Nåde den som forsøkte å legge blomster der! Den ville gå samme vei!
Da krigen var over, ble han gravd opp og flyttet til kirkegården.
– Er han identifisert?
– Nei, ingen vet hvem han var.

Jeg tenker på de tusenvis av falne, både krigsfanger og soldater som ligger rundt omkring i verden, familiene som sitter igjen og ikke aner hvor deres far, bror, mann eller sønn er blitt av. En av dem ligger på kirkegården på Tjøme.

I- Jeg bare lurer på hvor de gjorde av alle de andre, tilføyer hun etter en stund. Det er klart det var flere. Det skjedde nok helst på natten. Noen tror det var et sted på Torås der de ble henrettet. Det er synlige spor etter kuler i en fjellvegg der ute…
Jeg grøsser ved tanken på hva som har skjedd her like i nærheten.
– Hvem var vaktene i leiren? Var det noen norske?
– Nei, de var alle tyskere. Noen av dem bodde i huset rett over veien hos Karoline Johannesen. Hun bodde med familien i den ene delen og tyskerne i den andre. De forsøkte også å ta vårt hus, men da var det Julius Johnsen som klarte å få dem vekk fra det. Derfor beholdt vi huset vårt. Grunnen til at vårt hus ble spart, var nok at det her var to små barn og vi måtte flyttet ut. Hos Johannesen var det bare voksne, og huset var så stort at huseierne kunne bli boende. (Dette var noe Julius Johnsen fortalte far selv, og som ikke jeg visste før etter krigen).
– Tilbake til russerne. Det var selvfølgelig ikke bare russere der, men det var det de ble kalt.
– Nei, tror det var en del jugoslaver der også, men det er jeg ikke sikker på. Det var nok flere nasjonaliteter i alle fall.
Noe de fikk lov til, i hvert fall på sommerkvelder, var å synge før de gikk og la seg. Det var litt av en sang! De la hele sin sjel i det der ute på gårdsplassen. Det var først og fremst russiske folkesanger, og jeg husker de sang «Volga, Volga». Det var som om hjertet rant over. Og vi satt i vinduene og hørte på.
Vi hadde forresten den sangen på plate, og en gang satte jeg og venninnen min den på, på fullt og åpnet vinduene! Da kom mamma løpende og fikk stoppet det. Hun var rasende! Antageligvis var hun skrekkslagen over hva det kunne føre til. Vi skjønte ikke det, bare ville at de skulle høre sangen.
Vi ler litt av dette. Heldigvis kan vi le litt også, for det er mye å gråte av i denne beretningen.
– Hvor jobbet de, disse fangene? lurer jeg på. De gikk vel ut av leiren om morgenen? Så du oppstillingen?
– Ja, vi så de stilte opp og at de gikk av gårde til jobb. Jeg så bare de som arbeidet på jordene. De andre var vel på Tjønneberget og på Torås, men det vet jeg ikke. De som jobbet på jordet, kunne vi få gitt litt mat. Det var jo forskjell på de tyske vaktene også. Noen snudde seg bare bort, mens andre var veldig ivrige i tjenesten og forbød all kontakt. Vi ble jo kjent med dem etter hvert og visste hvem som var hvem. Da kunne vi gå til porten også og få gitt dem litt mat. Til gjengjeld fikk vi gaver som de hadde laget. Det var først og fremst skrin og fugler de hadde skåret ut. Jeg hadde lenge en stor, flott hane, men den samlet så mye støv at jeg kastet den til slutt. Det angrer jeg selvfølgelig på i dag. Hvor de fikk materialer og redskaper fra, er en gåte, men de fikk det til!
– Husker du noe fra fredsdagen?
– Om jeg gjør! Jeg husker ikke så mye fra den første 17. mai, men jeg husker 8. mai svært godt.
Det var stor usikkerhet om det ville bli invasjon hele vinteren 44-45. Da vi la oss på kvelden, ble mine klær alltid lagt på en stol og min brors på en annen. Slik var det alltid, og en gang overhørte jeg mine foreldre si til hverandre at om noe skjedde, skulle den ene ta boren min og den andre ta meg for å komme oss i sikkerhet. Da måtte det være orden i alt slik at de visste hva de skulle gripe.
Utover våren -45 var usikkerheten stor. Hvis invasjonen kom, var det på strendende. Derfor var det lagt ut store steiner på alle strendene (der det var langgrunt). Det var for å hindre landgang, eller i alle fall å forsinke landgangen.
En av de første dagene i mai ble mine foreldre bedt i bryllup, og det skulle stå på Grepan. De var svært i tvil om de skulle gå, for det kunne skje noe, og hva med oss ungene som skulle være hjemme? Vi skulle riktignok ha noen hos oss, men allikevel. Vi visste at Hitler var død, men det var stor usikkerhet. Til slutt bestemte de seg for å gå, for om invasjonen kom, ville den jo også komme ved Grepan, og da ville de se det, slik at de kunne komme seg fort hjem!
Så var det den 7. om kvelden. Vi hadde torskeselskap hjemme hos oss, en slags før-feiring av freden. Det var antagelig bare snakk om timer. Utpå kvelden kom vår onkel kledd i hjemmefrontens uniform. Det ble stort oppstuss, det var nok mor som var den som var aller mest redd, hun skubbet ham ned i kjelleren. Ikke nok med at han var i uniform, men han hadde også gevær, og det var strengt forbudt! De visste jo ikke hva som kunne skje.
Vi gikk og la oss, men utpå morgenkvisten, ved 4-5-tiden, kom de første lastebilene med nazister. De første som kom var lensmann Wiese og hans kone. Jeg husker at hun ikke ville gå ned fra lasteplanet. De ble stengt inne i leiren. Den var nemlig tom. Fangene var blitt flyttet på vinteren 44-45, så det var ingen der. Da kunne nazistene sperres inne der.
Det må også nevnes at de fleste tyskerne på Torås og Mågerø var blitt byttet ut på vinteren. Noen av dem var blitt litt for «norske» og ville ha vanskeligheter med å rette gevær mot nordmennene om nødvendig. De ble derfor byttet ut med «halvville» folk som hadde vært på Østfronten.
De nazistene som ble sperret inne på Ormelet, var jo kjente naboer og slektninger, og de satt ikke der lenge. Det ble for nært, så de ble byttet ut etter noen dager med de som satt i en annen leir, og jeg tror det var på Bergan, men det er jeg ikke sikker på. Dem var det ikke så mange av oss som kjente.
Det brøt løs en glede den 8. mai som ikke kan beskrives. Folk lo og sang, klemte hverandre og var så glade som jeg aldri hverken før eller senere har opplevd. Det er umulig å uttrykke i ord.

Det er leieren slik den var når russerne var der, men at dette bildet er tatt etter freden når nazistene var kommet dit.

– Og leiren? Spør jeg.
– Jeg fikk komme inn på «Arbeider’n» etter den var tom. Grunnen til det var nok at far til min venninne var i Milorg, så jeg fikk være med til Torås rett etter freden, men «Arbeider’n» var jeg ikke inne på før etter nazistene var borte. Dette var nok ikke noe alle fikk med seg, men jeg var sammen med min venninne og hennes far. Jeg kan ennå se for meg den smale gangen mellom de smale køyene i tre etasjer. Bak leiren var det en slags innretning med ei tønne og en ganske stor bekk som rant forbi. Der fikk de en form for dusj.
– Og ingen tok bilde av dette da? spør jeg.
– Nei. Det sitter på netthinna, sier hun og peker bak øynene.
Der kommer det til å sitte til evig tid, og det er bare hun som kan formidle det til oss.
Etter krigen ble bygningen igjen ombygd. Køyene ble tatt ut, og det ble skurt og avlust med sterke midler.
På 50-tallet ble den brukt til kino og forsamlingssal. Siden flyttet Sørensens snekkerverksted inn, og nå er det en blikkenslagervirksomhet som holder til der. Men det er den samme bygningen…

Astrid Bjønness og Gerd Norma Berntsen 27. mai 2015

 

Drapet på Brøtsø

by HendelseMord

Her er avskriften fra Øyene i tillegg noen kommentarer:
Sitat fra avisen Øyene 19.12.2002, forfattet av Christer Lundqvist:
I påsken for snart 134 år siden ble hele Tjøme-samfunnet rykket ut av sin landlige døsighet av en tragedie: På lille Brøtsø ble en ung, munter og populær tjenestepike langfredag morgen funnet drept i en brønn på Rød gård. Hun hadde hatt mange beilere, og det ble endog avslørt at hun hadde vært involvert i et trekantdrama. Men var det motiv for mord?
Sjokknyheten utløste en voldsom rykteflom og uro i befolkningen, og det ga seg ikke på flere år.
For morderen ble aldri tatt.
Dette er historien om et uoppklart mordmysterium på Brøstø som ga bygda sår det tok lang tid å lege.
Hvem sa forresten at pressen er blitt stadig mer nærgående og hensynsløs i sin dekning av kriminalsaker? For 134 år siden havnet både navn og nedsettende karakteristikker om mistenkte på trykk, i en skildring av drapsetterforskningen som i sin detaljrikdom ikke ligger særlig langt tilbake for dagens tabloider…..
Langfredag 26. mars i Det herrens år 1869: Mens reder Gjertsen med frue er i kirken, som seg hør og bør på denne dag, oppdager folket på Rød gård til sin store forferdelse et lik i en isbelagt brønn, et steinkast fra Røssesundet: Liket av tjenestepiken Elen Dorthea Jørgensdatter, 26 år og mor til et tre år gammelt barn, forlovet med den respektable los av Brøtsø, Bernt Eliasen
En tragedie uten sidestykke i det lille lokalsamfunnet.
Ryktene sprer seg med vindens utålmodighet, og snart er både herskap, lensmann, prest og naboer varslet og involvert.
Resten av påsken preges av det inntrufne og av etterforskningen som følger. Politi og leger går i gang med sine undersøkelser; obduksjon, vitnejakt, befaringer og avhør.
Mandag 5. april følger besiktigelse av åstedet og rettslige forhør på Rød gård.
Nå blir saken så kjent at tilmed byfolk og pressen retter sin oppmerksomhet mot Brøtsø. Vi følger dekningen av saken i avisen Tunsbergeren. Først nyss om tragedien, om enn bare en ryktebasert notis, innrykkes i avisen onsdag 7. april 1869:
«Ifølge at Rygte, som vistnok desværre maa ansees for tilforladeligt, skal der paa Tjømø være udøvet en rædsom Forbrydelse. I et lidet Vand derude, skal der være fundet Liget af en Pige, der bære alle Mærker af at være myrdet og slæbt ud i Vandet»
Så er det stille en periode i pressen, inntil en bladfyk – fremdeles i Tunsbergeren – lyktes i allernådigst å få innsyn i forhørsprotokollen. 21. april bringer avisen en lang artikkel om saken:
«Ved velvillig Meddelelse er vi sat istand til, efter Forhørsprotokollen, at kunne meddele et Uddrag af det under 5th d.M. optagne Forhør i Anledning Pigen Elen Andrea Jørgensdatters Død.
Afdøde, 26 Aar gammel, var ved sin Død i Tjeneste hos Skibsreder J. F. Gjertsen paa Gaarden Rød under Brøtsø paa Tjømø. Sin Tjeneste sammesteds tiltraadte hun Dagen efter sidste Hellige-Trekonger; hun hadde tidligere været i Gjertsens Tjeneste i 3 Aar, og havde den gang som nu, opført sig til sit Herskabs fulde Tilfredshed. Samtidige ved Forhøret afhørte Deponenter have forklaret, at Afdøde var begavet med et usædvanligt let og godt Humør: hun var altid munter og fornøiet; specielt have hendes Medtjenere forklaret, at hun Aftenen før sin Død var meget oprømt. – Afdøde efterlodet sig et 3 Aars gammelt Barn. Hun var forlovet med Lods Bernt Eliasen Brøtsø, med hvem hun snart skulde giftes. Hendes Forlovede gives for Alle, som kjende ham, et særdeles godt Skudsmaal.»
Etter denne innledende beskrivelsen av den dreptes stilling, egenskaper og rennome´, følger så en nærmere redegjørelse for omstendighetene den tragiske kvelden:
«Efterat Afdøde Skjærtorsdags Aften Kl. 91/2 havde taget Afskjed med sin Forlovede, ytrede hun til en af sine Medtjenere, at hun vilde komme til at blive ude en Stund den Aften, da hun havde lovet sin Forlovede at møde ham syd i Engen. Da Gjertsens være gaaede til Ro, forlod Afdøde Kl. 11 Huset, idet hun anmodede Pigerne om ikke at laase Døren, da hun kun blev ganske kort Tid borte. Hun saaes at tage den almindelige Vei sydover til Engen; Gaardens Udhuse borttog imidlertid meget snart Synet af hende. Afdøde røbede vistnok Urolighed for ikke at komme hurtig nok afsted, men forøvrigt mærkedes intet Usædvanligt paa hende»
Protokollførende etterforskningsmyndighet går ikke av veien for at saken kan ha parapsykologiske elementer, og finner det her betimelig å ta med noen linjer om rederdatterens mulige evner som sanndrømmerske:
«Samme Nat havde Gjertsens yngste Datter en Drøm, hvori det forekom hende, at Pigen var død, og at Lægen blev hentet for at undersøge Liget. Denne Drømfortalte hun om Morgenenen sin Søster. Da hun efter at være kommen ned Havde erfaret, at Afdøde var gaaet du sent om Aftenen og endnu ikke var kommen tilbage, blev hun urolig, og da Tiden gik, og Afdøde fremdeles udeblev, formaaede hun endelig sin ældre Søster at følge sig for at søge efter Afdøde»
Deretter bærer det videre med det faktiske hendelsesforløpet og den skrekkelige oppdagelsen:
«Ledende af en ubestemt Frygt begave Søstrene sig strax til den i Sydengenen værende Dam, hvor de øieblikkelig skjønner, hvad der var hændet, idet de saa, at næsten hele det Islag, der havde bedækket Dammen, var brudt, og derhos bemærkede betydelige Ansamlinger af Blod ved Bredden af Dammen. Gjertsen og hans Kone vare imidlertid i Kirke, og da ingen af Folkene vilde foretage noget, blev Liget liggende i Dammen, indtil Gjertsens hjemkomst, da det ved hjælp af en Baadshage lykkedes at drage Liget op. Ligets Ansigt bar Spor af adskillige Læsioner, hvoriblandt isærdeleshed bemærkedes et blodigt saar over høire Øie, ligesom Blodet strømmende du af Næseborene; paa Klædedragten iagttoges intet Spor af Vold.»
Reder Gjertsen utøver selv en viss etterforskningsinnsats, ser vi videre, før detaljer fra den rettslige befaring ramses opp:
«Ved et Par Dage efter at anstille Undersøgelse paa Stedet fandt Gjertsen Afdødes Chignonpude tilsyneladende kastet op i en nogen afstand fra Brønden staaende Bjørnebærkrat, medens Afdødes Hovedtørklæde, det Næt, hun havde baaret over Chignonen, samt tvende Haarklemmer fandtes i Brønden, efterat den var tømt.
Ved den af Retten foretagne Besigtelse af Stedet befandtes den saakaldte Brønd, at være en stensadt Dam, 5 Alen i Firkant, 4 Alen dyb, beliggende omtr. 100 Alen i ret Linie syd for Gjertsens Vaaningshuse. Ved Dammens østre Hjørne, dels lige ved og els 1 Alen fra samme i Græsset, saaes Spor efter meget betydelige Blodansamlinger. Det Bjørnebærkrat, hvori Chignonpuden angraves at være funden, befandtes at ligge omtr. 25 Skridt fra Dammen og Adskilt fra samme ved en Fjeldknat. Det Sted af Krattet, hvor Chignonen vistes at være funden, saaes at være fuldkommen ubeskadeliget, hvorimod det forekom Retten, som om Krattet et POar Alen derfra var nedtraakket.
Terrainet – hvorvel noget stenet – syntes ikke vanskeligt at passere. Allermindst for En, der, som Afdøde, var godt kjent. Nat til Langfredag var vistnok taaget, men paa den annen Side var det maanelyst.
I den strikkede Uldvest, Afdøde var iført, da hun gik du, og, som om Aftenen, da hun tog den paa sig, var heel, fandtes et Rift, der efter Lagrettens Formening var forvoldet ved et skjærende Instrument»
I det videre begynner risset av et trekantdeama å avtegne seg. Tjenestepiken hadde sagt at hun snek seg ut for å treffe forloveden. Men var det sant?
Ikke ifølge han selv:
«Afdødes Efterladenskapber indehold Intet der leder paa Spor af den Person, hun skulde træffe sammen med; hendes Forlovede udsiger med Bestemthes, at han ikke havde anmodet hende om noget Stævnemøde. Ingen har fjerneste Formodning om, hvem det var Afdøde havde sat Stævne i Sydengen hin Skjærthorsdags Nat.»
På folkemunne var allerede mange kandidater til ugjerningen lanser. Det fremgår av beretningen at den blide og pliktoppfyllende tjenestepiken på Rød gård hadde en særegen tiltrekningskraft ungkarer i sin omkrets. En slik beiler ble tidlig blinket ut, en skomakersvenn. Som vi ser i det følgende. Men også rederens Tjenestegutt havnet i søkelyset. For ikke å snakke om en kar som hadde mistet en knapp på åstedet, og som forsvant etter mordnatten, for så vende tilbake et par år senere. Nå – avisreferatet fortsetter, og navngir med største selvfølgelighet denne mistenkelige svennen – uten at noen form for bevis eller siktelse foreligger:
«Den Person, mod hvem Mistanken var rettet – en omvankendeSkomagersvend Hauge, der havde opholdt sig en 14 Dages Tid i Gjertsens Hus, og som angaves at have overhængt Afdøde med sin Kjærlighed, forlod Gjertsen Skjærthorsdag ved Middagstider; Kl. 11 samme Aften ligesom Langfredag Morgen er han seet sovende i Jomfru Kjærs Hus ved Tjøme kirke; 2 Snedkersvende, der havde Nattleie i samme Værelse, havde ikke bemærket , at han har været ude om Natten.Fra Jomfru Kjær til Brøtsø er der en god ? Mil.»
Rederen selv (ingen mistanke falt offisielt på ham) gjør det klart overfor retten at han tror det hele er en ulykke. Men retten bemerker at han her slett ikke støttes av sine døtre, som hadde funnet liket:
«Det er Gjertsens Mening, at Afdøde er faldet og har stødt sig, at hun har villet vadske Blodet af sig, er besvimet og faldt ud i Vandet.
Gjertsens 2 Døtre have i Anledning denne Faderens Mening yttret, at Isen, der bedækkede Dammen, formentlig ikke vilde have været saa stærk opbrudtsom den var, om Afdøde var faldt i Dammen paa den af ham antagne Maade.»
Etterforskningen går sin gang, men til tross for alle rykter og påstander, finner ikke påtalemakten bevis eller indisier nok til å sikte noen i saken. I avisene er det stille en uke, før Tunsbergeren fortsetter sin rapportering – nå med en pikant avsløring som bekrefter at et kjærlighetsdrama har utspilt seg på Rød gård. Nå er det tjenestegutten som har kommet med visse innrømmelser. Gutten får sine åndsevner entydig fastslått i lokalavisen, og den drepte jenta får nå også sitt pass påskrevet:
«I forbindelsen med det tidligere Meddelte om det ianledning den druknede Pige paa Tjøme optagne Forhør kan endvidere til føies, at Gjertsens Tjenestedreng senere har forklaret for Retten, at det var ham, der skulde have havt Stevnemøde med omhende Natten, og som hun altsaa var gaaet du for at møde. Stevnemødet var tidligere aftalt, og de var begge gaaet du for at træffes omkring Kl. 11, men var i Mørket omgaaets, og Pigen havde forvildet sig til Dammen, hvor hun med Livet fik bøde for sin Letsindighed. Dette er iallefald den Forklaring af Hændelsen, som efter de nu foreliggende Oplysninger ligger nærmest til Antagelse. At Tjenestegutten tidligere har fortiet sit Forhold til Pigen, har han tilskrevet sin Frtgt for at paadrage sig nogen Mistanke for at have forvoldt Pigens Død. Gutten skal være noget enfoldig af sig».
Men noe oppklaring av saken bidro dette ikke til. Den enfoldige stakkaren gikk fri, om ikke nødvendigvis på folkemunne, så i alle fall for retten. Det fantes ingen bevis.
Og der ble saken stående fast.
Men den dramatiske hendelsen ble på ingen måte glemt. Rykter og mistanker verserte i årevis. Det fremkommer for eksempel ved at rettsvesenet igjen ble aktivisert i et etterspill to år senere: Kilder kontaktet i april 1871 avisen Gjengangeren og fortalte at en mann som på mistenkelig vis hadde sunket i jorden like etter mordet, nå hadde dukket opp igjen. Denne karen skulle ha mistet en knapp på åstedet før han ble borte.
Offentliggjøringen av disse opplysningene skapte en slik furore at selveste sorenskriveren for Søndre Jarlsberg måtte rykke ut og i tung kansellispråkstil roe gemyttene. Tunsbergeren refererer:
«Gjengangeren for 9de Februar havde nogle Bemærkninger vedkommende Tjenestepigen Elen Dorthea Jørgensdatter af Tjømø, der for 2 Aar siden fandtes død under mistænkelige Omstændigheder, som tyede hen paa, at hun paa en Voldsom Maade var bragt af Dage. I Opsatsen antydes, at en Person, som troedes at have mistet en Knap, der fandtes i Nærheden af det Sted, hvor Liget laa, og som var bortreist, da det første Forhør optoges, nu var kommen tilbage, hvorfor det henstildetes til Vedkommende, at foranstalte forløbige Undersøgelser anstillet. I denne Anledning oplyser Hr. Sorenskriver Sørenssen i «Gjeng» for 14de April følgende:
Uagtet denne Person, der antages at have mistet denne omhandlede Knap, under de Forhør, der senere have været optagne, har havt Anledning til at forklare sig og, uagtet der ikke fremkom nogetsomhelst, der kunde lede til Oplysning om hvorledes Pigens Død var foranlediget, antog jeg dog, da jeg, ved min Nærværelse paa Tjømø Vaarthing den 24de Februar dette Aar blev gjort bekjendt med , at et Inserat, som det Omhandlede fandtes i Gjengangeren, at burde anstille nærmere Undersøgelser om der nu maatte være Anledning til at erholde nogen Oplysning i denne Sag. Efter at jeg derfor igjennem Gjengangerens Expedition havde erholdt tilsendt det No. Af Bladet , , hvori det nævnte Inserat fandets, anmodede jeg under 17de f. M. Lensmand Egeberg om underhaanden at anstille Undersøgelser om hvorvidt noget Yderligere maatte være fremkommet, der kunde led til Oplysning om Pigens Død. I Skrivelse af 4de dennes har han til Gjensvar herpaa meddelt mig, at han saavel før som efter Mottagelsen af min Skrivelse gjentagne Gange har anstillet Undersøgelse herom, uden at der har været eller for Tiden er anden Oplysning at erholde om Pigens Dødsmaade end som hvad der er fremkommet derom ved de i den Anledning afholdte Forhører, uagtet de kort Tid efter hendes Død opstaaede Rygter om desangaanede fremdeles vedvare. Lensmanden tillægger, at Enhver, til hvem han har henvendt sig med Anmodning om at meddele de Oplysninger i Sagen, hvoraf de muligens kunde være i Besiddelse og med Opfordring til at opgive hvorfra de havde de ommeldte Rygter, imidlertid uden Undtagelse har erklæret, at de ikke kjende mere eller andet til Sagen de have hørt snart af en Anden.
Efter hvad der saaledes er oplyst, er der formentlig ikke Grund til at for Tiden at anstille Undersøgelser igjennem noe optagende Forhør angaaende denne Sag. Forsaavidt Nogen maatte være i Besiddelse af nogen Oplysning, der muligens kunde led paa Spor angaaende den Maade, hvorpaa den nævnte Pige er kommen af Dage, vil jeg være Vedkommende forbunden for de Meddelelser, han maatte have at gjøre mig, da det selvfølgelig er af høi Interesse for det Offentlige, at Lys tilveiebringes i en Sag, som den her omhandlede.
Søndre Jarlsbergs Sorenskriveri
Den 11te April 1871
F. Sørenssen»
Lengre kom saken aldri. Mang en folkelig konklusjon på saken ble nok tatt i hus og hytte på Brøtsø og i omegnen, men oppklaring i regi av politi og rettsvesen uteble.
I glemmeboka gikk tjenestepikens død ikke. Rykter og historier og fortellinger og fantasier levde videre.
Ja, helt opp til våre dager har en blek overlevering om et mordmysterium på Brøtsø overlevd i folkeminnet: Arnt Oddvar Jansen tok seg i fjor sommer tid til å vise Øyene rundt på Rød gård, og han kunne huske som ung å ha hørt om tjenestepiken som ble tatt av dage.
Og brønnen, eller kummen, hvor ulykksalige Elen Dorthea Jørgensdatter ble funnet – den er der ennå.
*
Hvem var egentlig Elen Dorthea Jørgensdatter?
Her er et kort sammendrag:
Hun ble født på Hvitsten i Ramnes 4. desember 1842, døpt 25. desember i Fon kirke som yngst i en barneflokk på fem. Faren var gårdbruker Jørgen Hansen og moren Anne Marie Kristensdatter.
Faren døde i 1851 og moren fant seg en ny mann og giftet seg i 1856, samtidig som hun flyttet til Øde Sulutvet i Ramnes.
I skifte etter faren var det omkr 1829 spesiedaler.
I Folketellingen 1865 finner vi Elen Dorthea som tjenestepike på Nordre Myhre i Ramnes.
3 desember føder hun en gutt, Hans Edvard, som hun døper i Fon kirke 26. desember samme år. Faren oppgis å være sønn på Nordre Myhre, Ramnes, Hans Jørgen Jensen.
(Hans Edvard konfirmeres for øvrig i Fon kirke 2 oktober 1881. Bosted : Sulutvet)
Med henvisning til artikkelen må Elen Dorthea flyttet umiddelbart etter fødselen til Rød på Brøtsø. («… hun hadde tidligere været i Gjertsens Tjeneste i 3 Aar, og havde den gang som nu, opført sig til sit Herskabs fulde Tilfredshed.»)
*
Jeg lurer på hvorfor presten ikke har klart å sette riktig dødsdato på en så mye omtalt sak. Han bommer med 14 dager(???).

Betraktninger rundt tippoldefar Trond på Bustangen

by PersonerSlektshistorie
Link til slektsdatabasen

Trond på Bustangen

 

Trond sitter ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet!

Året er 1914 og høststormen uler fra sør og det er nesten umulig å se ut stuevinduet, men her i vinduet mot øst kan han se utover Vrengensundet.

Trond setter forsiktig tefatet til munnen og drikker kaffen mens han ser utover mot Jakob Hansens hus ved Gryteskjær. Joda, han og Jakob har hatt mange frakteturer hvor de seilte til gårdene og kjøpte filler og kluter for en billig penge. For deretter å seile nordover med lasten og selge den til Bentse Bruk i Kristiania.

Trond smiler for seg selv, mens han tar av seg de nye brillene og pusser dem forsiktig med skjorte-ermet sitt. Han har begynt å se så dårlig, og Inger  datteren hans, har mast lenge om at han måtte kjøpe seg briller for å kunne fortsette å være aktiv både på sjøen og hjemme. Det var blitt stille hjemme nå, med bare han og Inger der. Hans kjære Anne Marie var borte og alle barna har giftet seg og flyttet ut.

Trond ser på brillene sine!

Jo, han har stor glede av de brillene. Nå kan han igjen dra ut på sjøen og fiske. Fremdeles har han muskler i armene; fremdeles kan han balansere såpass godt at han klarer å stige fra brygga og ned i prammen.  Trond liker de stille stundene ute på fjorden og han tenker ofte at dette havet har gitt ham alt – hadde han ikke kommet hit ut til havet, så hadde det ikke vært godt å vite hvordan det hadde gått med ham. Innlandsgutt som han var fra barnsben av!

Han er gammel nå!

Det er 10 år siden hans trofaste følgesvenn forlot ham. Anne Marie ble 68 år og hun var blitt ganske kroket i ryggen etter å ha slitt tungt hele livet. Trond begynner å tenke på hvor mange turer etter vann i brønnen Anne Marie hadde måttet gå. Han kan se henne for seg når hun ligger på knær i bekken om vinteren. Fingrene er aldeles blå av det kalde vannet, og hun har alltid de minste barna med seg. Selv var han jo ute med jekten mesteparten av tiden, det er endelig tungt nok arbeid det, men han styrte jo egentlig gjøremålene sine selv, han var jo fri til stort sett selv å bestemme hverdagen sin. Og når han var hjemme de kaldeste vintermånedene, hadde han jo skomakerarbeidet sitt som ga litt inntekt. Det var alltid både sko til familien og seletøy til hesten som skulle repareres og lages nytt, og Trond likte godt dette arbeidet. Det var som en helt annen verden, å sitte slik ved ovnen og lage tresko til store og små. Eller å reparere seletøyet til Brunen som virkelig viste kreftene sine når han pløyet opp nytt åkerland eller trakk materialene til det nye huset opp fra bryggen.

Det nye huset, ja!

Lia kaller han det. Han bygget det bare for noen få år siden, og han føler seg heldig som har de fleste av barna boende rundt seg.

Han og Anne Marie hadde vært velsignet med ni barn, og syv av dem levde opp og har nå egne familier. Han er spesielt glad for at de fleste barna, utenom Hjermann, har slått seg ned like i nærheten av ham selv.

Sønnen Anton har bygget huset Fjeldstad og datteren Berte har bygget Solberg. Han hadde skilt ut tomter til begge barna, og husene ligger ved siden av hverandre like ved bekken. Det er bare et lite berg som skiller hans hus fra deres.

For bare et par år siden, hadde også hans yngste sønn, Magnus, fått utskilt en tomt, og han har nå bygget seg et koselig hus i skogkanten,  like ved siden av frukthagen hans. Han kan så vidt se bort på huset fra stuevinduet.

Datteren Trine og hennes mann har kjøpt eiendommen like sør for hans, bruk 14 av Kraakere,  og sønnen Thorvald bodde lenger inne på Kråkerø med sin familie. Hans nest eldst sønn, Hjermann, er den som bor lengst unna. Han har kjøpt bruk 1 på Hønsø og er vel etablert der med kone og barn.

Datteren Inger giftet seg for bare to år siden, men hun og Marinius har ingen barn sammen, og de bor hjemme hos ham. Det synes Trond er greit, siden han nå ikke er fullt så lett til beins som han var.

Marinius, ja! Han fikk sønnen Magnus med Tronds datter Trine. Magnus er blitt 15 år nå, og vokser opp sammen med moren, stefaren Johan og deres døtre. Han gleder seg til han blir konfirmert, for da kan han dra til sjøs og tjene egne penger.

Marinius har med seg sine to barn fra sitt første ekteskap med Petra, og sin avdøde brors to barn med den samme Petra, inn i ekteskapet med Inger. Det er blitt et folksomt hus på haugen.

Marinius sin bror, Eilert, er gift med Petra først. Og da Eilert dør, så gifter Marinius seg med henne. Da Petra så dør, gifter Marinius seg med Inger. Trond liker det bare sånn passe.  Men Inger er blitt 40 år og han synes ikke det er riktig at hun bare skal gå hjemme og stelle for ham uten selv å ha noen familie.

Trond går mot stuevinduet. Det har sluttet å regne, og han skimter litt blå himmel mellom skyene.

Han kikker bort på epletrærne, og ser at vinden har kastet mange av de nesten modne eplene ned på bakken. Magnus sine barn, Eivind og Anna, beveger seg der borte kan han se mellom trærne. De har med seg en kurv som de samler nedfallseplene i. Trond ser på dem og smiler. Eivind er sånn en glad gutt. Han  mistet den ene fortannen i går.  Han kom løpende til farfaren sin, som satt ute, og viste stolt frem den blodige tannen som han holdt i hånden. Eivind skal begynne på skolen neste høst. Anna er bare litt over 2 år, og nå kommer hun stabbende mot huset hans med et eple i hånden. Trond går mot døren og åpner den, solen skinner nå og han tar vel imot eplet som den lille jenta gir ham.

Bikuben,  tenker Trond.

Han har lenge tenkt på at han skulle tømme den for honning før vinteren kom. Men det er akkurat som om han gruer seg litt mer for denne jobben for hvert år. Han husker da han laget bikuben. Han fant en råtten og uthult trestamme i skogen, og tenkte at her må det være mulig å få lage til en bikube. Han plasserte den helt i enden av innmarken,  og så var det bare å gå på jakt etter bier som svermet. Trond visste at bier svermer når det blir overskudd av honning der de bor. Da lager de en ny bidronning som tar med seg omtrent halvparten av arbeidsbiene og svermer rundt på utkikk etter et nytt sted å slå seg ned. Trond husker da han så den store svermen som «hang» i ett av morelltrærne hans. Godt kledd klarte han å få med seg svermen bort til den hule trestammen, og så var det bare og vente – og se om svermen ville slå seg til der. Det gjorde den, og snart kunne han se at både plater og sekskantede små rom ble laget og fylt med nektar.

Nå er det på tide å høste honningen, ellers kan han risikere at biene vil sverme videre til et nytt tilholdssted. Trond får vann i munnen når han tenker på den gode honningen. De tidligere årene har han fått omtrent 10 kilo honning fra den ene bikuben, og det blir et bra vinterlager. Han vet at sønnen Anton tenker å høste honningen, det har han sagt. Men han kan nå ta seg en tur innover og ser hvordan det ser ut der borte. Ja, så får han seg jo en fin tur også!

Potetene må også høstes snart. Potetgresset er blitt gult, og da vil ikke potetene vokse mer. Han får minne Marinius, svigersønnen, på at han må skjære potetgresset ned før han høster potetene.  Så må han brenne gresset, fordi det veldig ofte har tørråte, og hvis det blir liggende i åkeren kan det smitte neste års avling. Han har alltid holdt dem sjølberget med poteter gjennom vinteren. Det skulle ganske mange kilo til da alle barna bodde hjemme. Han og Anne Marie hadde jo syv barn som vokste opp, og jammen gikk det med ganske mange poteter til hver middag når alle bodde hjemme. Han var og er glad at han har en frostfri jordkjeller til potetlager. 

På vei til biene, går han innom det lille fjøset. Der har han laget et tilbygg til hønsene. Inger er inne hos dem nå, og henter dagens nylagde egg. Han har bare 9 høns igjen nå. De klarer seg med det, og enda kan det bli noen egg til overs sånn at barna hans og familiene deres kan få noen av og til. Inger holder på å spa hønsemøkken opp i en bøtte, og den bruker hun til å gjødsle kjøkkenhagen med. Det er en stram lukt hos hønsene, det kan rive i nesen hos folk som ikke er vant med lukten, men Trond og Inger legger ikke merke til den.

Trond sier fra at han tar seg en tur innover til biene, og Inger nikker og fortsetter med det hun holder på med. På golvet står en liten skål, med 7 egg – dagens fangst!

Trond rusler langs jordene, forbi frukttrærne og jordbæråkeren. Han bøyer seg ned og plukker et jordbær som ligger der forlatt og alene. Resten av jordbærene er høstet, og Mathilde, Antons kone, har laget syltetøy av dem.

Solen har brutt helt gjennom skyene nå. Dette kan jo bli en fin dag, allikavel! tenker Trond og åpner grinden inn mot beitet til Brunen og kyrne. Brunen kommer mot ham og vrinsker.

«Ja da, jada,» sier Trond og smiler.

«Jeg har med et lite nedfallseple til deg. Se her!»

Han strekker hånden med eplet ut, og Brunen napper det forsiktig med mulen. Rosa og Stjerna, som kyrne heter, løfter bare på hodet og kikker dovent på ham før de fortsetter å gresse.

Trond rusler videre og ut gjennom grinden på andre siden. Der borte ligger den hule trestammen og han hører den summende lyden av biene. Jo, alt står bra til her og han ser at biene nå trenger mer plass til sankingen av nektar. Det haster med å få tømt trestammen. Han får ta en tur ned til Anton i kveld, så kan de finne ut når det passer å gjøre det.

Det var godt han tok ljåen med seg. Han pleier ofte å gjøre det når han rusler rundt slik. Skogen vil så gjerne ta overhånd og spise seg innover enga, og det gjelder å slå kantene slik at nye skudd ikke får vokse opp. Her inne er han ikke så ofte, og ser at han må slå litt her, ja!

Det er fort gjort med øvede hender. Brukt ljåen har han gjort fra han var liten og vokste opp i Nordre Aurdal.

Innsendt av Bente Borgen

H L Bache

Hvem var H. L. Bache?

by FormannskapetPersoner

Minnesmerke

Han var Ordfører på Tjøme 1911-16 og 1923-30. Hans Larsen Bache var født på gården Kråkere 19. februar 1856 og døde samme sted 26. august 1930. Han var sønn av Lars H. Bache som var Tjømes ordfører 1876-77.. Hans farfar med samme navn (Hans Larssøn Bache) var Tjømes første ordfører (1837-1839). Han var født 1784 i Borre og giftet seg til Kråkere gård hvor han døde i 1851. H. L. Bache var skipsfører og reder. Var ugift og bodde på gården Kråkere som han overtok efter sin far fra 1907. Han var fører av dampskipet ”Sevilla” på 1065 t.dw., bygget 1895 og som tilhørende skipsreder Otto Thoresen, Kulebek, senere Rosanes. Som reder var han med å bygge den siste seilskute på Vrængens Patentslip & mek. Verksted i 1918, da han sammen andre partredere bygget seil- og dampskipet ”Tarantella”. Han var også medeier i verftet. Dette var den siste seilskute som ble bygget på Tjøme og med dette skipet var det definitivt slutt på seilskipsperioden på Tjøme. Ved siden av å være med i formannskapet i mange år, hvorav 13 år som ordfører, var han formann i forstanderskapet i Tjømø Sparebank fra 1907 til 1911 og viseformann i styret 1920-1926. Det han spesielt huskes for var sitt initiativ for bygging av Vrengen bro som sto ferdig i 1932. Som en honnør og minne om det, ble det i 1939 avduket et minnesmerke, utført av billedhugger Carl E. Paulsen, Tønsberg, og som fikk sin plass ved oppkjørselen til broen fra Tjøme-siden.

link til slektsdatabasen
Ole Paus Ibsen

Henrik Ibsens yngste bror var landhandler på Tjøme

by ButikkPersoner

Ole Paus Ibsen

(1835-1917).

Henrik Ibsen hadde fire brødre og en søster. Den eldste broren døde to år gammel, før Henrik ble født. To brødre, Johan Andreas Altenburg Ibsen (f. 17.3.1830) og Nicolai Alexander Ibsen (f.11.9.1834), emigrerte til Amerika og døde der tidlig. Andreas i 1851 og Nicolai i 1888, uten å ha lykkes der borte og vi vet ikke om de ble gift. Søsteren Hedvig Cathrine Ibsen (1831-1920) ble gift med skipsfører Hans Henrik Stousland (f. 1828). De hadde fire barn og var bosatt i Skien. Den yngste broren, Ole Paus Ibsen, var født 19.12.1835 i Gjerpen i Telemark og døde i Stavern 11.2.1917. Han ble gift 23.10.1882 med Jenny Petrine Mathilde Elisabeth, født Myhre f. 26.3.1836 i Skien. Hun døde i Stavern i 1906. De kom flyttende fra Skien hvor Ibsen hadde drevet kolonialforretning sammen med sin bror Nicolai Alexander Ibsen. Forretningen går konkurs, men blir i 1884 overdratt til deres nevø, Carl Stousland, sønn av hans søster Hedvig f. Ibsen.
Jenny Ibsen hadde visstnok noe formue. Derfor kjøper de eiendommen «Granli», gnr. 53, bnr. 2 iflg. auksjonsskjøte tinglyst 24. oktober 1884. Eiendommen skal senere bli tilholdssted for det landskjente Tjømø Bad & Kneippkuranstalt. Ole Paus Ibsen 1835-1917 Vi finner Ole Paus Ibsen som landhandler og gårdbruker på Ormelet, Tjøme i 1886 og i 1887. I formannskapsprotokollen finner vi oppført at han betaler kr. 25,- i handelsskatt til Tjøme kommune i 1886. Det samme gjør han i 1887, hvor han også blir omtalt som gårdbruker.

Gnr 53, bnr 2. gammelt postkort

Det var en stor eiendom som strakte seg helt ned til Ormeletstranden. Det var her nede ved stranden forretningen lå, på eiendommen gnr. 53, bnr. 4. Nærmere lokalisert til nederst i Bakeriveien.

Landhandel Tjøme

I huset i venstre bildekant ble det drevet landhandel. Først av Mathias Eliassen som drev landhandel årene 1866 og 1867.

 Landhandelen ble nok ikke noen lukrativ virksomhet. Konkurransen var stor da det var en landhandel til på Ormelet og som var drevet av Lorentz Steen Guttormsen (f. 1849 på Sem) og han hadde en betydelig større omsetning. Ole Paus Ibsen finner nok ut at han kanskje burde finne noe annet å leve av, og tar kontakt med sin berømte bror Henrik. Henrik Ibsen bor for tiden i København, hvor han skriver brev til statsminister Johan Sverdrup den 3. oktober 1887 sålydende:


”Deres excellence!
Min eneste genlevende broder, Ole Paus Ibsen, bosat på Tjømø, søger en fyrvogterpost og beder mig om i denne sag at være hans talsmand hos Deres excellence. Tør jeg i den anledning anholde om Deres excellences velvillige gennemlæsning af indlagte brev og attester? Selv har jeg intet yderligere at anføre.
Med udmærket højagtelse Deres excellences ærbødigst forbundne
Henrik Ibsen”.

Resultatet av Henrik Ibsens brev til statsministeren lar ikke vente på seg. Ole Paus Ibsen blir tilbudt stilling som fyrvokterassistent ved Kvitsøy fyr utenfor Stavanger. Han lykkes godt i denne stillingen og blir fyrmester og flytter inn i fyrmesterboligen sammen med sin hustru Jenny. Han blir i denne stillingen i 17 år til han blir pensjonert og flytter og bosetter seg i Stavern. Her dør han den 11. februar 1917, nesten 82 år gammel. Eiendommen på Tjøme som var tinglyst på hans hustru Jenny, ble solgt i 1888 til den kjente kunstmaleren Johannes von Ditten (1848-1924).

 

Bidrag fra Bjørn Holt Jacobsen

Smed Larsen 1885-1955 på Haug

by Personer

Skoleveien mellom Hulebak og Kirkely skole kunne virke lang vår og høst og strabasiøs og kald om vinteren rundt 1950 for en liten og sped jentunge som nettopp var begynt på skolen. Når det var bar mark, kunne en ta snarveien over Krokebakken, og den varme og deilige solbakken underveis var en opplevelse. Når derimot snøen lå høy overalt, var de største snøfonnene vanskelige å forsere for en 7-åring som av og til måtte ha pappa til hjelp oppe på Hulebak. Da kjentes skoleveien både lang og tung og en måtte gå hovedveien forbi Nedre Haug gård. Selv hovedveien var ofte ikke brøytet når vi barn var på vei til skolen, og det lange strekket over Haug-sletta kunne kjennes nærmest endeløst når snødrevet pisket i ansiktet og kulden bet. Heldigvis gikk vi på skolen bare annenhver dag de første årene …
Et lyspunkt underveis var smia til smed Larsen på Haug. Når han drev på med arbeid der, var det varmt og godt der inne om vinteren, og dessuten alltid veldig spennende. Det beste var hvis smeden skulle sko en hest. Med den største selvfølgelighet kunne han bøye seg ned og løfte opp foten på en svær hest. Han virket så trygg på dette og sikkert også beroligende på hesten han holdt på med. Gammel hestesko ble fjernet, hoven skåret til og pusset, ny tilpasset og satt på. Sammen med lukten, varmen av hest og glørne fra essen, lyden av banking på ambolten og all ”ruslasjonen” rundt ble atmosfæren nesten magisk.
Han kunne reparere vognhjul og mye annet også, smeden, samt hvesse håndbor. Selv har jeg for far mer enn en gang hatt bor på bagasjebrettet på sykkelen for å få dem hvesset.
Smed Larsen tok godt imot oss barn som stakk innom og kunne ofte by på drops, slike som f. eks. Kongen av Danmark og andre. Dropsene i et kremmerhus bar tydelige tegn på hans yrke; svarte smedfingre hadde holdt i posen og var ikke alltid like delikate, men tanken bak var god og ble verdsatt. Bjørg fra Hulebak forteller at hun og en venninne en gang ble bedt inn i huset til smeden; han bodde i et lite hus litt lenger sør og litt lengre fra veien enn der smia sto. De ble buden inn på en eller annen slags pudding og var nok litt nølende til å ta imot invitasjonen der de var på hjemvei fra skolen. Bjørg var godt kjent med smeden, for hun hadde ofte vært med faren, Ottersen på Hulebak, når fjordingen deres, den beryktede Seira 1) på Hulebak trengte en ny sko eller to. I 1942 tok Larsen hele kr. 4,- for én sko! Et par – tre år senere var prisen steget til kr. 4,50, da Ottersen kom med hesten på Hønsø for å få den skodd. Kanskje hadde han lånt den? Det hendte f. eks. at en kunne trenge to hester i spann når ekstra tungt arbeid skulle utføres. For reparasjon av et hjul hadde han måttet ut med kr. 5,50, også dette i 1942. I 1944 var skoning samt beslag kommet opp i kr. 8,-. Ottersen førte regnskapsbok med detaljerte innføringer!
Bjørg forteller forresten også at hennes kusine og en venninne var blitt buden til smed Larsen og var blitt traktert med alke. Det var flere som dro ut på fjorden i sine snekker og skjøt alke før i tiden. Har inntrykk av at folk med bakgrunn fra Østfold var spesielt opptatt av denne typen jakt. Matauk i forskjellige former var ellers svært nødvendig – og også populært, og hadde nok økt i omfang som følge av problemene med å skaffe mat og andre varer under krigen. Jakt på alke er nå forbudt.
Med alderen minsket nok inntektene, samtidig som samfunnsmønster og yrkesliv var i sterk endring rundt 1950. Etterspørselen etter smedens tjenester dalte vel, og det ble derfor problematisk for smed Larsen da smia hans en vinter knelte under byrden av all snøen som lavet ned. Først på 1950-tallet hadde vi flere snørike vintre! Hva nå? Smia var til nedfalls, og det var ingen penger til å hyre noen til å bygge den opp igjen! Løsningen kom i form av en som frivillig – og ubetalt – satte i gang med gjenreisningen, en med et sosialt sinnelag. Opp kom smia, og smeden var lettet og glad. Men redningsmannen, hva med ham? Jo, han fikk kritikk for å ha vært så dum å hjelpe smeden – ”for han brukte jo pengene sine til øl, likevel!” Noe sant var det nok i det, for smed Larsen var kjent for å leske strupen sin, men det var jo varmt i smia, og da kunne en saktens trenge en tår for å avhjelpe tørsten! Dette var forståelig. I det store og hele var han ikke alene om denne smule last den gang, varme arbeidsforhold eller ikke. Og man skal i hvert fall vare seg for å kaste sten når man kanskje sitter i glasshus selv…..
Smeden hadde nok ikke så høye tanker om ”sin stilling og sin stand”, omtrent slik Prøysen beskriver forholdene i sin vise om hattemakeren. Han skal ha ytret ønske om en grav helt bortest ved steingjerdet (steingalen) på ”kjerregården”, for noe bedre var han ikke verdt! Han fikk det som han ville – den gang. Men siden er kirkegården blitt utvidet, og hans beskjedne gravstein er blitt liggende et godt stykke fra steingjerdet, slik det nå ligger plassert ….

 

At det senere skulle bli ham den ære forunt – post mortem – å få en vei oppkalt etter seg, ville han nok aldri ha drømt om en gang, beskjeden som han var. Tenk, Smed Larsens vei … Ikke verst! Hans egen eiendom på Haug kalte han betegnende nok Smedhaug, og den ble utskilt i 1912 fra daværende enkefru Ragna Henriksens eiendom ”Skoglund” på Haug.

På bildet (fra Widerøes flyfotosamling rundt 1950) ser vi et utsnitt fra Haug. I forgrunnen ser vi smia samt en som står og holder en fjording, muligens smeden. Det er vanskelig å tyde hvem personen er. På den andre siden av veien går en annen fjording og gresser. Ren og skjær idyll! Huset til smeden kan vi ikke se, for det ligger litt lenger opp til venstre, ved fjellkanten.

Øvre Haug Tjøme

Parti fra Øvre Haug
Det store huset til høyre for smia, et slags funkishus, er for lengst revet og ble i sin tid bygd av byggmester Kristian Gabrielli og av alle kalt ”Gabriellehuset”, muligens bygd ca. 1938 2). Bortenfor der ligger ”Skoglund”. Huset og bryggerhuset er i dag ombygd til det nesten ugjenkjennelige. Bortenfor der igjen, men ikke med på bildet, ligger eiendommen ”Victor”, en gårdseiendom bygd opp av Elise f. Olsen fra Engø og Victor Olsen, av svensk opprinnelse. Det er på denne eiendommen Tjøme Historielag i dag holder til sammen med Tjøme Kunst og Håndverk og Tjøme Fotoklubb etter at Tjøme kommune ervervet den.
Hvordan var så smed Larsens bakgrunn og livsløp?
Julius August Larsen ble født 11. august 1885 i Sem, hvor familien var bosatt på Tveten gård, som faren eide og drev ved siden av at han etter hvert var blitt skipsfører. Han het Julius Larsen og kom fra Mellem Undrum, født 1851 i Ramnes. Moren var Elen Andrine Borgersdatter fra Undrumsdal. Foreldrene flyttet senere til Sande i Vestfold, hvor de drev Syverud gård, og Julius August ble konfirmert i Sande høsten 1899 med karakteren Meget godt. Da står faren oppført som styrmann. I FT 1900 står Julius Larsen Syverud som visergutt hos en landhandler Jørgen Gjessing i Sande. I FT for 1910 ser man det første tegn til hans løpebane. Da bor han nemlig til leie i Kristiania og innehar yrket hovslager. Han har altså tydelig tidlig vist interesse for hester.
På dette tidspunkt er hans foreldre flyttet fra Sande til Tønsberg, bosatt i Haakon gamles gate, og faren har her bare tittelen huseier, mens sønnen Ludvig står oppført som maskinarbeider og søstrene Julie og Otilde er butikkdamer, alle tre bosatt sammen med foreldrene. Bare Julius August bodde altså helt for seg selv!
Haug Øvre 18/22 på Tjøme – ”Smedhaug” – ble utskilt fra bnr. 14 fra enkefru Ragna Henriksen til Julius A. Larsen, tgl. 22.8.1912. Hans far hjalp ham økonomisk med denne transaksjonen. Smed Larsen hadde sikkert fått rede på at det fantes behov for en smed på Tjøme etter at smed Henriksen brått var død (12.7.1911).
Konrad Marius Henriksen (f. 23.9.1876 i Stokke), og som hadde hatt smie i Stokke, giftet seg med Ragna Lovise Pedersen (f. 7.9.1875 på Grimestad) 15.12.1901. Han flyttet så sin smedvirksomhet til Tjøme, og paret fikk 3 døtre og 1 sønn sammen. De bodde først nede i Kirkebakken, hvor Henriksen hadde smie oppe i bakken hvor Rudolf Olsen senere hadde bilverksted (bak Lilly Olsens manufaktur). Ragna Lovise drev også bakerivirksomhet i Kirkebakken. Eiendommen ”Skoglund” (18/14) kjøpte smed Henriksen i 1906, og den solgte Ragna Lovise i 1924 til malermester Anders Hanssen.
Om det var søt musikk som oppsto mellom enkefru Henriksen og den langt yngre smed Larsen, eller om praktiske hensyn veide tyngst, er ikke godt å si, men de to ble gift i 1913, og de fikk en datter samme år. I 1919 fikk de nok en datter. Siden Ragna Lovise hadde 2 ektemenn som drev som smed, ble hun ofte benevnt Ragna smed. Etter hvert oppsto det tydeligvis vanskeligheter i ekteskapet med smed nr. 2, for de ble skilt, og de to døtrene bodde sammen med moren på Grimestad, hvor hun hadde hus i nærheten av Grimestadstranden, altså i området hvor hun var oppvokst. Smed Larsen savnet sikkert døtrene sine og kompenserte litt ved å invitere andre ungpiker til små måltider. Det er ikke underlig om han følte seg litt ensom, og han virket snill mot barn og tydelig flink med dyr. Vi trenger alle en eller annen sosial kontakt, og han løste dette behovet på sin måte.
Ensom døde Julius August Larsen i sitt lille hus bortunder skogen på Haug 26.1.1955, ikke fullt 70 år gammel.
—

1) Det er ikke få badegjester eller barn på tur til Hagastranda for å bade som i 1950-årene løp som for livet med Seira i hælene fra grind til grind. Når en hadde kommet seg over grinda nede ved Hagan – det siste huset før Hagastranda – var en reddet! Slitne og med blodsmak i munnen kunne en nå slappe av. Nå var det visstnok slik at Seira slett ikke var farlig, men bare selskapssyk. Og jo fortere en løp, desto fortere løp Seira etter!)
2) Kristian Gabrielli var født i Horten og kom senere til Borre. Han drev som byggmester, og etter at han kom til Tjøme som enkemann med mange barn, startet han Tjøme Bygg & Trelast, en bedrift som senere ble videreført av Arne Stenli (også meget kjent som mangeårig ordfører på Tjøme). Arne Stenli drev sin virksomhet på fjellet der veien nå går til Solvang-feltet før han flyttet over til området hvor Medusa Park nå ligger.
Om Gabrielli blir det sagt at en italiener av edel herkomst, og som bar navnet Gabrielli en gang hadde truffet på – eller hørt om – ”vår” Gabrielli og ment at dette måtte være en som hadde sneket seg til hans edle etternavn, og som skulle være den eneste familien med dette navnet. Saken ble undersøkt, og det skal ha vist seg at den norske Gabrielli hadde sin bakgrunn fra Italia. Riktignok hadde han navnet via sin mor – Theodora Olivia Birgitte Gabrielli, som kom fra Arendal, men like fullt … Slik er iallfall historien som jeg har hørt den av min far. ( Det finnes fremdeles etterkommere på Tjøme, men ingen av dem bærer navnet Gabrielli.)

 

Skrevet av Else Laila Mathisen

Tjømøsangen

by Sang & Viser & Dikt

Brus hav om land og strand,
sus vind og syng Sangen om Tjømø-land,
berg, lav og lyng, furu og gran og brisk, løvli og lund.
Kjenn hvor han blåser frisk, hvitt går hvert sund.

Hør alle fugleskrik, se for et liv!
Ærfugl i hver en vik, stokkand i siv,
terne og teist og tjeld, måker som sne,
sol over nakne fjell, bukter med le.

Fant du så langt du for make til ø?
Lengter du ikke, bror, hit for å dø?
Kom bare hjem igjen, blev du forskutt,
vinden, din gamle venn, venter deg trutt.

Hør hvor den skynder seg nordpå i natt.
Her i Tjømø lei løier den bratt.
Her blir den solgangsbris straks den når frem,
gjør til et paradis Tjømø, vårt hjem

Melodien ble skrevet av Åge Myklegård. Teksten ble skrevet av Alf Larsen.

Myklegård var domorganist i Tønsberg. Larsen var dikter og selv tjømling.

Inventar fra Tjøme gamle kirke

by Tjøme Kirke

Tjøme gamle kirke har vært meget rikt utsmykket. Den var den eneste kirke i grevskapene som var eiet av allmuen selv. Det var bare en liten del av det vakre interiøret som ble flyttet over til den nye kirken som ble innviet 12. sept. 1867. En del av dette inventaret ser vi på interiør bildet til venstre, og som viser Tjøme museum fotografert i 1910. Hvor var disse oldsakene oppbevart før skipreder Ole Larsen Røed tok initiativ og bekostet bygging av et eget hus i 1904 for at gjenstandene kunne bli vist frem. Gjenstandene fra Tjøme gamle kirke var oppbevart i dette lokalmuséet fra 1905 til 1939, da samlingen ble deponert i Vestfold fylkesmuseum. Den gamle protokollen for ”Tjømø Museum” som nylig har kommet til rette, går det frem at formannskapet 25. juni 1902 henstilte til kirketilsynet (senere menighetsrådet) å sørge for at oldsakene fra den gamle kirke ble tilbakesendt fru museét på Bygdø, innbefattet de   gjenstander som ble gitt til Tønsberg Museum (nu Vestfold Fylkesmuseum).  Norsk Folkemuseum på Bygdøy ble stiftet i 1894. Derfor er spørsmål hvor gjenstandene ble oppbevart/lagret før de kom til Bygdøy og til Tønsberg Museum. Det var Fredrik Helland, som var sogneprest på Tjøme fra 1/11-1946 til 1/12-1955, som tok initiativ til innvendig restaurering av Tjøme kirke i 1949-1950.

Som vi ser av bildet over, var det en omfattende restaurering som ble gjennomført i årene 1949-1950. Bildet er tatt før det ble innlagt elektrisk strøm, som skjedde i 1921. Som vi ser var prekestolen på venstre side av korbuen. Oppgangen til prekestolen var fra preste sakristiet. Den gamle oppgangen til prekestolen fra slutten av 1600 årene, slik vi ser den i dag, var også plassert på muséet og fikk tilbake sin rette plass i 1950. Når det gjelder altertavlen, var den omkranset av en dominerende ramme med spir som vi så vidt kan se på bildet, ble fjernet, slik at den vakre altertavlen nå fremstår på en slik måte at alle den nydelige detaljene mer kommer til sin rett. Døpefonten som vi nå har og som stod i Tjøme gamle kirke fra 1789 var også plassert på muséet og kom tilbake i 1950. Den var forsynt med ett utskåret trelokk som har forsvunnet. Før døpefonten kom tilbake var det en tarakotta engel med utstrakte hender som holdt døperfatet. Den er nå lagret i kirketårnet. Som vi ser av bildet, var det to gallerier, hvor det mot syd ble tatt bort i 1950. I gavlveggen mot vest i kirkerummet var det dør i hvert hjørne for oppgang til galleriene og som ble fjernet. Maleriene av de kloke og uforstandige jomfruene, samt bildene av de elleve apostlene i galleribrystvernets fyllinger var også fjernet og kom tilbake på sine rette plasser i 1950. Dette arbeidet med å tilbakeføre den kirkekunsten til vår kjære kirke, skyldes ikke minst daværende sogneprest Fredrik Helland. Riktig nok måtte Tjøme Menighetsråd i den anledning refundere Vestfold Fylkesmuseums utlegg på kr. 1.222,70.