Da Dåpsengelen kom tilbake, etter 63 år på kirkeloftet.
Det er skrevet en artikkel om døpefontene i Tjøme kirke, her på Tjøme Historielags hjemmeside av Bjørn Holt Jacobsen. Den er informativ om både den gamle døpefonten (som nå er i bruk igjen), men den omhandler også «Dåpsengelen» og dens opprinnelse. Der står det også om kunstneren og at det finnes en maken, som sto i Gjøvik kirke. Den er vist nok ødelagt, så da er det bare vår tilbake.
Det jeg vil skrive litt om er:
Hvorfor den ble borte og hvordan den kom tilbake.
Våren 1950 begynte den omfattende restaureringen av kirken. Det var vanlig at konfirmantene på Tjøme gikk til presten å «leste» i kirken. Vi skrev oss på våren, så var det konfirmasjon rundt 20 september (før hvalfangerne dro). Vårt konfirmantkull «leste» i kirken bare 2 ganger, så flyttet vi «lesingen» over til kapellet. De hadde begynt å rydde Kirken, så restaureringen kunne begynne. Kirken var fortsatt under restaurering da vi skulle konfirmeres 24. 09 1950. Sokneprest Fredrik Helland mente vi kunne stå til konfirmasjon i grav kapellet, men det mente både konfirmanter og deres foreldre ikke var noen god løsning. Det ble inngått avtale med Nøtterøy menighet, at konfirmantene fra Tjøme kunne bli konfirmert i Nøtterøy kirke den høsten. Det var vi veldig takknemlige for, det hadde liksom ikke vært det helt store at den høytidelige handlingen skulle foregå i gravkapellet. Det hadde ikke vært plass til flere enn konfirmantene og foreldrene. Det var kanskje det største problemet.
Jeg lurte så mange ganger på hvor det var blitt av «Dåpsengelen». Alt inventaret i kirken ble ryddet bort, noe ble sikkert rengjort og frisket opp, men det kom tilbake (bortsett fra engelen). Vi fikk også mye av de gamle kirkeskattene tilbake, det var en bragd av vår daværende sokneprest Fredrik Helland. Det ble fortalt at det hadde vært meget vanskelig, fylkesmuseet hadde fått disse skattene til oppbevaring i 1939, og de ville nødig gi dem fra seg igjen. Disse kirkeskattene hadde inntil da (1939), stått på museet som var bygget til det formålet. (Det kommer litt om det lille røde huset ved kirken Museet senere i artikkelen).
Noe av kirkeskattene var så gamle at det ble sendt til oldtidsamlingen i Oslo, de fikk vi ikke tilbake. Jeg vet ikke hva det var, dette var ting som ble snakket om i bygda. Sokneprest Fredrik Helland snakket gjerne om det, det var ting som lå han «tungt på hjertet». Takk til sokneprest Helland og alle de andre som «kjempet» for å få all denne gamle kirkekunsten tilbake.
Det var nok en del delte meninger om det som ble gjort med kirken. Det var til dels store forandringer som ble foretatt. Prekestolen ble flyttet (til den andre siden av koret) og det ene galleriet ble tatt bort, («Dåpsengelen» ble borte). Kirken ble liksom «litt skeiv» etter at det ene galleriet ble fjernet, men det ble mye mer lys i kirken. Vi venner oss til det meste, det var et nødvendig grep som ble gjort, for å få vår kirkekunst tilbake. Det er en berikelse for menigheten at vi får ha alle disse gamle vakre tingene i kirken vår. Alternativet hadde vært at det var blitt stående på Fylkesmuseet i Tønsberg. Vi har en praktfull kirke. Med all den vakre utsmykkingen vi har, er vår kirke rene «Katedralen». Jeg tror vi fikk tilbake alt, det som var overført fra Museet til Fylkesmuseet i 1939. Bl.a. døpefonten fra den gamle kirken, det var den som ble tatt i bruk som døpefont etter restaureringen. (Engelen var tydeligvis gått i «knas» når den ble flyttet). Det var jo stas å få den gamle døpefonten tilbake den var fra 1789 (for oss som liker gamle ting), men «Dåpsengelen» var jo mye penere jeg savnet den (sikkert mange med meg). Spørsmålet var: «hvor var det blitt av»? Det er det jeg har lyst til å skrive litt om.
I heftet som ble gitt ut til 140 års jubileet, står det en del om den gamle kirken, hvordan de ordnet seg i byggetiden osv. Vi skal skanne det heftet som ble gitt ut til 140 års jubileet, så dere kan lese om det der.
Litt kort om museets bruk etter 1939:
Det lille røde huset syd for kirken som ble flyttet til tunet på Haug, hvor det har gjenoppstått som museum for Tjøme Historielag. Les egen artikkel.
Under krigen ble museet brukt som E-verks kontor og lensmanns kontor. Det var vel også der lærer Svendsen startet det første Biblioteket på Tjøme (det var etter krigen). Så var det i mang år, brukt av Røde Kors. Vi eldre kalte det huset alltid for museet, men de yngre kalte det som oftest for Røde Kors huset. Dykkerklubben brukte det vel også en periode? Det var sikkert mange som ikke viste at det i sin tid var bygget som museum, og hadde også fungert som det. At det hadde vært en gave til Tjøme kommune fra skipsreder Rød.
Jeg funderte ofte på hvor det var blitt av den nydelige døpefonten vi hadde hatt helt til 1950. Det var liksom noe som var blitt borte etter restaureringen. Riktignok hadde vi fått mye vakkert gammelt tilbake, men engelen vår var borte. Da jeg var liten hadde jeg hadde litt vondt av engelen, for den hadde brukket en finger. Det hadde vist nok skjedd under litt «turbulens» under en lesing. Noen av konfirmant guttene hadde knuffet og løpt etter hverandre, så hadde de veltet engelen. Den hadde vist ikke fått større skader enn en brukket finger, men jeg trodde det måtte gjøre veldig vondt for engelen. Ja, — slik kan et lite barnesinn fantasere.
Da jeg var med mine foreldre i kirken som liten, like jeg å sitte på kvinneside så nærme engelen som mulig. Hvis det skulle være barnedåp, fikk jeg jo også se babyen best der. Det var viktig. Så fort vi fikk satt oss, spurte jeg mor eller far om det var barnedåp. Jeg lurte i grunne litt på hvordan de alltid kunne vite det, men de viste det alltid. Etter hvert som jeg ble større forsto jeg jo at hvis salme: Nr. 663 «O la din ånd nu med oss være, du som de små til deg innbød» sto oppført på tavlen, da var det barnedåp. Det er forresten en vakker salme, den brukes vel lite nå?
Jeg funderte ofte over hvor engelen var blitt av, så en dag gikk jeg innom kirkekontoret og spurte fru Fredriksen om hun viste hvor Dåpsengelen var. Hun hadde aldri hørt om noen annen døpefont enn den som var i kirken nå. Det er jo ikke å forundre seg over, det var mange gamle tjømlinger jeg snakket med også, som heller ikke husket engelen. Ved en senere anledning som jeg var innom kirkekontoret, snakket fru Fredriksen og jeg igjen om den «bortkomne engelen». Da var kirkegårdsbetjent Odd Steen Hansen også innom kontoret. Jeg var rask til å spørre han, om han, — som vel viste det meste om det som fantes rundt og i kirken. Hadde han noe greie på den bortkomne engelen. Han hadde aldri hørt om den, han hadde heller ikke sett noe som kunne ligne på det jeg beskrev. Jeg slo meg vel egentlig til ro, med at Dåpsengelen var og ble borte for alltid, den ville jeg nok ikke få se igjen. Ingen hadde noe kjennskap til hvor den hadde tatt veien. Jeg ble litt engstelig for at den skulle ha blitt kastet. Var det så mange plasser i kirken til å stable bort en så stor ting, som de ansatte i kirken ikke kjente noe til? Jeg regner med at kirkegårdsbetjenten (gjennom mange år) hadde vært innom alle «skjulestedene». Hadde han sett noe slikt, regner jeg med at han ville undersøkt hva det kunne være.
Oppdagelsen:
En søndag jeg var i kirken var det familiegudstjeneste og sokneprest Svein Byholt flettet inn i preken sin, hvor han fortalte om mange av kirkeskattene våre. Hva det var og hva det symboliserte. Veldig interessant, men han sa noe annet også, som gjorde at jeg spisset ører. Så forteller han om døpefonten og han sier:
«Alle dere som er her i dag og er døpt her i Tjøme kirke, er døpt i den døpefonten».
Da var det jeg så på min venninne som jeg var sammen med i kirken og tenkte, dette er da forferdelig, det står soknepresten på prekestolen og snakker usant. Det tror jeg at jeg ved leilighet må snakke med han om. Noen må jo fortelle at det ikke er riktig, at det har vært en døpefont laget som en engel og som har fungert som døpefont helt siden 1880 til 1950, (det er ganske mange år). Av de som var i kirken den dagen og døpt i Tjøme kirke, var det bare de som var døpt etter restaureringen som var døpt i den døpefonten. Alle som var døpt i den døpefonten måtte enten være døpt før 1880 (dem var det nok ikke så mange av i kirken denne søndagen) eller så måtte de være døpt etter restaureringen 1950/51. Det var nok mange i kirken den søndagen som var døpt i engelen. Da vi var samlet til kirkekaffe etter gudstjeneste, hadde det seg slik at soknepresten ble sittende ved samme bord som min venninne og meg.
Jeg benyttet da anledningen og sier til Byholt: «I dag har du stått på prekestolen og fortalt en usannhet». Han ville jo gjerne vite hva det var. Jeg fortalte da om den bortkomne døpefonten, (som jeg lurte på hvor hadde tatt veien). Den var gitt i gave av skipsreder Thore Thoresen og hustru Alette og hadde fungert som døpefont fra ca. 1880 til 1950 den ble tatt bort sammen med alt det andre som måtte ryddes i forbindelse med restaureringen. Byholt foreslår at vi etter kirkekaffen kunne gå bort i kirken å se om den kanskje lå på loftet. Et stykke oppe i tårnet, åpnet Byholt ei lita dør, så vi kunne titte inn. Langt der borte så vi noe som kunne ligne på en del av engelen. Den ble ganske snart tatt ned, men den var i stykker. De som skulle flytte den ut av kirkerommet, hadde vist mistet den i gulvet og delene ble lagt på kirkeloftet. Der var den unna veien, så rydding av kirken kunne fortsette. Det skulle vært morsomt å vist om tanken allerede da var at den ikke skulle tilbake i kirken for å tjene som døpefont. Hvis det hadde vært tanken at den skulle tilbake, hadde den vel vært sendt til reparasjon. Jeg gjør meg noen tanker «kanskje ikke sokneprest Helland var så begeistret for engelen»? Den var kanskje litt «prangende»?
Fredrik Helland var veldig spesiell, han hadde sine meninger om det meste. Han var interessert i kunst og antikviteter (han hadde forreste en vakker sangstemme), var tanken allerede da, at den ikke skulle tjene som døpefont igjen. Var det derfor den ble liggende, fortiet, gjemt og glemt i over 63 år før noen etterlyste den? Kanskje han tenkte at den store engelen heller ikke passer inn i dette kirkerommet»? (Dette er bare mine tanker).
Da endelig restene av engelen var funnet og kommet frem i dagen, hadde det vært veldig hyggelig å få den tilbake i kirkerommet igjen, men hvordan. Den var ganske strekt skader, så den måtte repareres. Hvem kunne gjøre det, hva ville det koste? Jeg forsøkte meg på FB hvor jeg fortalte at engelen var kommet til rett, og om det var noen som hadde noe forslag om hvordan vi skulle kunne få til å få den reparert og muligens få den inn i kirkerommet igjen? Det er helt utrolig hvor mange eldre det egentlig var som ikke husket engelen, men så kom Terje Johannessen på FB med et postkort av kirken fra før restaureringen. Der sto engelen, der den alltid hadde stått. Å, — ja, nå husket folket Dåpsengelen, det var morsomt. Det var mange som meldte sin interesse for å være med å hjelpe, men hva ville dette koste, hvordan kunne vi skaffe penger, hvordan skulle vi gå frem, hvordan skulle vi gripe dette ann?
Det løste seg på en helt utrolig måte. Først var det Terje Johansen som meget hemmelighetsfullt, kunne fortelle at «kanskje han hadde løsningen på pengeproblemet, men det måtte han sjekke». Det viste seg at Sjømannsforeningen på Tjøme var bestemt nedlagt etter 130 år.
(Den ble startet som Tjømø Skipperforening i 1885, men gikk etterhvert over til å hete Tjøme Sjømannsforening). De hadde en del midler, og de var villige til å bekoste restaureringen av engelen. Suuupert, der var et problem ryddet av veien. Samtidig var det noen som viste at her på Tjøme bodde det ei dame som het Dyveke Sundt Frogner og som hadde gipsmaker/stukkatør som fag. Hun var villig til å påta seg jobben med restaurering. Dette var helt utrolig, det så ut til å legge seg til rette på en helt utrolig og uventet måte. Alt klaffet liksom.
Terje stilte også opp på alle måter, han kjørte og fraktet engelen, det var ingen enkel jobb. Dette var «skjøre» greier, det skulle ikke mye til før det kunne gå galt igjen. Tusen takk Terje, uten din hjelp hadde dette tatt tid. Så var det dette helt utrolige at vi hadde en fagpersonen i vår nærmeste krets her på Tjøme. Tusen takk til det også Dyveke , du har gjort en fremragende jobb. Det er mange av oss gamle tjømlinger som er deg evig takknemlig.
Nå var vi kommet langt. Engelen var funnet, penger var på plass og engelen var reparert. Nå var den fiks ferdig, men hvor skulle den plasseres. Det var avklaret at kirken var «villig» til å finne en plass til engelen vår. Jeg skriver villig i anførsel, for jeg følte vel ikke at det var den store entusiasmen fra kirkens side. De følte sikkert at for oss var dette viktig. Ingen av de som var med fra kirkens side hadde noen gang hørt om dåpsengelen. De levde i lykkelig uvitenhet om engelens eksistens.
Også soknepresten (som jeg fortalte om tidligere i artikkelen).
Så ble det laget en «Engelen tilbake til kirken» komite.
Medlemmene var:
Sokneprest Svein Byholt, Menighetsråds formann/leder Inga Bryde Claus,
Bente Sveløkken Lloyd, Terje Johansen og (undertegnede) Gerd Norma Berntsen.
Tusen takk til alle som har bidratt til at Dåpsengelen kom tilbake til kirken vår.
Gerd Norma Berntsen
Dyveke skriver litt om restaureringen av engelen.
Mitt møte med dåpsengelen i Tjøme kirke:
Vinteren 2013 ble min sønn på 9 år invitert med som tårnagent i Tjøme kirke. Det var stor stas å skulle tilbringe så mye tid i kirken. De undersøkte diverse krinkelkroker og tilfeldighetene gjorde det slik at akkurat denne gruppen av tårnagenter var min sønn med på; De «fant» den gamle dåpsengelen inne i ett godt skjult «kryperom» i kirken. De bar den ned og den lå skadeskutt på gulvet i kriken i flere biter. Den var faktisk delt i to og så ganske så tufs ut. I hans verden hadde han en mor som jobbet som sykepleier. En av de voksne var kjent med at jeg i «mitt tidligere liv» var utdannet gipsmaker/stukkatør. Jeg ble hentet ned til kirken og ble straks forelsket i den vakre engelen. Jeg sa ja til å restaurere den der og da. Det var en gave å kunne gi min sønn ett lite innblikk i min verden som gipsmaker lenge før han ble født. Vi fikk låne atelieret til Finn Henrik Bodvin og brukte mange timer i atelieret med å bygge sammen engelen igjen. Jeg brukte mange timer sammen med engelen i tiden som kom. Påsken ble fylt av engelen. Jeg stod der mye alene og jobbet og kjente hvordan jeg hadde savnet det fredelige med å stå slik å jobbe med gips og form arbeid. Alle luktene av ulike materialer som gips og skjellakk. Fred og ro til egne tanker. Det var koselig å få hjelp av min mann, sønnen min. Vi hadde ett felles prosjekt som gav så vakkert og varig resultat. Noen har spurt meg om det er en tung jobb; Det er tungt med løft og jeg fikk god hjelp av sterke mannfolk og en kran. Selve arbeidet er ikke så fysisk tungt. Det foregår ofte i en slags «flyt». Det er ett driv som gjør at timene går uten at du merker det. Jeg trengte engelen da den kom og den gav meg noe jeg hadde mistet på veien. Engelen vil alltid bety noe spesielt for meg. Det er den vakreste engelen jeg vet om
Materiale som er brukt er gips. Det er solid armering med jern og strie. Engelen er overmalt og jeg har forsøkt å bruke samme fargekomponenter som er brukt tidligere
Med vennlig hilsen
Dyveke Sundt Frogner
