Tjømø Bad

by Ukategorisert

”Hærdningsanstalt grunnlagt 1890.  Badet ligger yderst i Christianiafjorden paa Østsiden av Tjømø.  Øen der er omskyllet av Havet og er fremskudt ca. 20 Kilometer fra fastlandet.  Er med den omliggende Skjærgaard – et av de naturskjønneste Steder langs kysten.  Den har en frisk, ren, støvfri og ozonrig Luft med et mildt Havklima paa grunn af de omgivende Vannmassers regulerende Virkning”.

Annonse for Tjømø Sanatorium i begynnelsen av dette århundret.  Badekulturen hadde sin opprinnelse i Europa der overklassen hadde reist på kurbad siden midten av 1700-tallet.  I Norge ble det første kurbadet bygget i Moss i 1836, og badegjestene strømmet til.

Sebastian Kneipp var en bayersk prest som hadde utviklet Kneipps kaldtvannskur – tillegg til å finne opp kneippbrødet!  Tanken var at mange slags sykdommer har sin opprinnelse i dårlig blodomløp, og ble dette stimulert ved forskjellige badebehandlinger, ville også sykdommene forsvinne.

Den ozonrike luften var helsebringende, den virket rensende på kroppen og fantes i rikelig monn ved kysten og i barnskoger.

Tjømø Bad lå på Ormelet, omgitt av en stor og frodig park med singelganger, hagebenker og lysthus.  Ved sjøen lå en kaffepaviljong som tilhørte badet, og badegjestene pleide å spasere dit ned for å få en kopp kaffe og nyte sjøluften.

Hvilke typer behandling man kunne få på Tjømø Bad og Sanatorium på denne tiden vits ikke med sikkerhet, men i en branntakst fra 1916 finnes beskrivelse både av et herrebadehus, et strømbadehus og et varmtbadehus nede ved sjøen.  I tillegg var det et bølgebad-anlegg på Hoftøya.  Dette kan man se rester av enda.  Ved bølgebad-behandling ble pasientene spent fast for at sjøen ikke skulle ta dem, og så lå de der og rullet i brenningene så de ble både gule og blå.  Det skulle være svært bra for potensen!

Kanskje var det gytjebad å få i varmtbadehuset på Ormelet?  Da ble stinkende gytje gravd opp fra sjøen og blandet med kokende saltvann.  Et bad i denne blandingen gjorde godt mot bl. a. gikt og reumatisme.

Det å dra på kurbad var så absolutt forbeholdt de kondisjonerte.  Et ukesopphold på Tjømø Sanatorium kostet hele 21 kroner for ”værelse og diættisk lævemåde afpasset etter kuren”.  Til sammenligning hadde en landarbeider i 1910 en ukelønn på 5 – 6 kroner, og en tjenestejente omkring 3 kroner!

Tjømø Bad, eller Aallgården som den også blir kalt, har hatt mange eiere opp igjennom tidene.  En av de meste kjente er kanskje generalkonsul Hammer.  Han eide stedet på slutten av 1890-tallet og visste å skape blest om det.  Han hadde store planer og begynte å bygge ut, – det skulle bli Skandinavias største hotell, og han ville ha Englandsbåten til å legge til på Ormelet-brygga!  Planene falt i grus.  Hammer gikk konkurs i 1901 da de holdt på med andre etasje, og hotellet ble revet.

De neste ti årene skiftet Badet eiere mange ganger, og en av eierne solgte det videre fordi han ikke trivdes sammen med Hammer.  Da generalkonsulen døde, begynte han nemlig å spøke i sitt tidligere hjem.  I 1926 brant det gamle huset for Harris Aall, og et nytt ble satt opp, men Hammer flyttet like gjerne inn der, så det spøker fortsatt i Aallgården.

Etter hvert ble badevirksomheten nedlagt og man gikk over til vanlig pensjonatdrift.

Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)

Ormelet

by Pensjonat

Ormelet ble startet i 1923 av frk. Josephine Endresen og drevet som hotell og pensjonat helt til 1984.  I dag drives stedet av Dorthe Endresen og Per D. Wærner under navnet Gamle Ormelet, Tjøme kunst og kultursenter.  Her finnes en café, og det blir arrangert kunstutstillinger og underholdningskvelder.

Frk. Endresen var en fargerik dame som hadde lyst til å drive pensjonat.  Dette startet hun i sitt barndomshjem som den gang het Fagerheim og var et gårdsbruk.  Til å begynne med hadde hun bare 4 – 5 rom og 8 – 10 gjester.  Resten av gjestene bodde ned på Ormelet i privathus og spiste på pensjonatet.  Bryggerhuset ble innredet til pensjonatkjøkken, og etter hvert  ble soveannekset bygget og senere en stor sal med scene som en forlengelse av huset.

I soveannekset var det 30 rom, men ikke nr. 13.  En engelsk dame som engang fikk nr. 13, nektet å bo der, så etter det ble det rom nr. 12 og 14.  Det var ingen liten jobb å holde sove-annekset i orden, det var bøtter og potte og utedo som skulle tømmes og rengjøres og alt vann måtte bæres!

Rundt huset var det en koselig hage med frukttrær og bærbusker.  Det var prydbusker og blomsterbed med løvemunn og georginer.  Her pleide gjestene å tilbringe ettermiddagstimene etter en lang dag med bading og soling.  Så var det å iføre seg finstasen til middag – man skiftet til hvert måltid, og om kvelden var det dans i restauranten.

Pensjonatenes varemerke var skikkelig hjemmelaget og god mat.  Så også på Ormelet, – alt ble laget fra bunnen av.  Frukt og bær fra hagen ble til grøt og syltetøy, det var sursild og italiensk salat, ja selv kraft ble kokt på eget kjøkken.  Men majonesen begynte de å kjøpe etter hvert …

Det var ikke bare badegjestene som skulle ha mat, det var alle de ansatte også; stuepiker, værelsespiker, anretningspiker, kjøkkenpiker og musikere!

I 1937 hadde Ormelet Hotel og Pensjonat 72 senger.

Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)

Kruges

by Pensjonat

Kruges

Kruges pensjonat ble startet som gjestgiveri i andre halvdel av 1800-tallet av Sarah Kruge.  Hun ble enke etter fire års ekteskap og satt igjen med to barn på et lite småbruk.  Etter en tid startet hun gjestgiveri for reisende som kom sjøveien, og hadde to rom å leie ut. Da Karen Kruge, Sarah Kruges datter overtok, kom driften i større og mer ordnede former.  Når gjestgiveriet ble pensjonat vites ikke, men i 1917 – 18 ble det bygget en stor spisesal på huset.  Det ligger rett ved sjøen nord for Sandøsund, med nydelig utsikt mot Sandø og kort vei til den populære badestranden Lilleskagen. Kruges pensjonat var omgitt av en idyllisk hage med syrinlysthus, stokkroser og mange frukttrær.  Det gikk en singelgang fra huset og nedover mot sjøen.  Den skulle rakes hver morgen, og hver vår måtte all singelen kjøres opp igjen med trillebår fordi den hadde rent ned med regnvann og snøsmelting. Alle henvendelser til pensjonatet kom pr. brev.  Før sesongen begynte var det en utstrakt korrespondanse mellom vertskap og gjester, og et stort puslespill for å få det hele til å klaffe. Gjestene fra Oslo kom til Havna med dampbåten.  Der ble de hentet med båt og kjørt til Vestergårdsbrygga – på vestsiden av Hvasser.  Så måtte de spasere bort til pensjonatet mens visergutten trillet bagasjen i trillebår.  Visergutten var som oftest sønn eller sønnesønn i huset. Når folk kom nedover ble de gjerne en stund, minimum 3 uker.  Det var flest kvinner og barn som bodde på pensjonatene, og så kom pappaene nedover på lørdagene.  Derav navnet pappabåter,  på lørdagene var rutebåtene fulle av pappaer som skulle ned for å tilbringe helgen med familien.

Tidlig i tyveårene, før det ble moderne å være brun, pleide de kvinnelige gjestene å gå til Lilleskagen under hver sin japanske papirparasoll.  Der dyppet de seg i sine omfangsrike badedrakter før de spaserte hjem igjen. I 1920 – 30 årene hadde Karen Kruge mellom 40 og 50 spisegjester hver dag i tillegg til at hun serverte tallerkenretter, og det var før de hadde lagt inn vann.  Innlagt vann ble det først etter siste verdenskrig, og fordi brønnene stadig ble tomme, var det et evig problem å skaffe nok! Utvidelsene ble ikke planlagt på lang sikt, men driftsoverskuddet ble brukt til å forbedre bygningene, og like etter krigen fikk de satt opp en stor anneksbygning.  Da hadde de plass til ca. 60 gjester.  Bondejenter ble foretrukket som arbeidshjelp, – ”de var vant til å arbeide”.

Etter Karen Kruge overtok Marie Bjønness i 1938, og så sønnesønnen John Bjønness i 1956.  I 1979 overtok 5. Generasjon – Mona Dahl, og i dag driver hun hytteutleie og leirskole på stedet.

Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)

Hulebak

by Pensjonat

Hulebak

En tydelig oppsummering av hva som var viktig for badegjester i gamle dager?

Hulebak pensjonat ble startet i begynnelsen av tredveårene og hadde sin siste sesong da krigen startet.  Det ble drevet av Laurette Paulsen som tidligere hadde hatt butikk på Grimestad.

Da de begynte pensjonatdriften, bygde de på en glassveranda.  Der ble det plassert småbord hvor gjestene kunne sitte og hygge seg.  Stuene ble brukt som spisesal, og de fikk også satt opp et stort tilbygg med soverom i nordre enden av huset.  Hun kokte selv, fru Paulsen, mens piker fra bygda serverte og tok seg av værelsene. En skikkelig familiebedrift var det – sønnen hadde ansvaret for regnskapene mens datteren serverte og gjorde annet forefallende arbeid.  Hulebak pensjonat illustrerer godt det typiske pensjonshus her ute:  Man tar et vanlig bolighus, løfter taket for å få plass til flere soverom oppe, bygger på en relativt stor glass-veranda, og så har man et pensjonat.

På sydsiden av huset er det fremdeles en trivelig hage med store frukttrær, gamle roser og massevis av spennende stauder.  Her var det satt ut bord tidligere, og hit kom gjerne bygdas folk for en prat og et glass øl.   På østsiden av huset var det nyttehage med bærbusker, bringebær og rabarbra.  Dette ble brukt i husholdningen.  Dessuten hadde de et hønsehus oppe i skogen – på trygg avstand fra gjestene.  Høner og badegjester var kjent for å gå dårlig sammen, da sistnevnte gjerne skulle sove lenge om morgenen.

Etterskrift: 

Kristian Paulsen, den sist gjenlevende av familien, og som ble nesten 94 år gammel, hadde en ekstra god hånd med hagestell, og han hadde lært mye hos naboen som drev gartneri i så måte.  Han kunne fortelle om prydbusker, frukttrær og alle slags nyttevekster ellers på en levende måte.  Hønseholdet bidro til en god og økologisk gjødsling av hagen.  Singelgangene ble også forbilledlig tatt vare på.  Han arbeidet ellers på herredskontoret, som det het, hadde kontor i den fine gamle trevillaen i sveitserstil, som lå  ved siden av Tjømø Sparebank.

Laurette  f. Markussen –  som var blitt enke allerede i 1904, da mannen omkom ved forlis – kokte for øvrig maten til gjestene nede i kjelleren, hvoretter den ble bragt opp til kjøkkenet via en lem i gulvet.  Når maten var ferdig, dukket hun opp ”som troll av eske”. Brønn var det også i kjelleren, så det var enkelt med vannforsyningen, i forhold til det å hente vann ute og bære det inn.

Ingen av de tre barna, Hilda, Gudrun og Kristian fikk etterkommere.  Gudrun var nok ikke helt frisk på alle måter og døde allerede i 1954, samme år som moren.

Nåværende eiere, Hanne og David Clarke har bevart mye av stedets sjarm, ivaretatt både hus og hage på en fin måte.  Hønsehold bedrev for øvrig også de en del år.  Hanne har med sine malerier tilført en ekstra koloritt, bokstavelig talt, og med billedkunstneren Inger Sitter som nærmeste nabo i en del år, og med fam. Niels Chr. Geelmuyden like nede i veien, har Hulebak hatt en liten oppblomstring kulturelt sett i senere år.  Forfatteren m. m. Waldemar Brøgger bodde her en del år da han først kom til Tjøme og satte også sitt kulturelle preg på området.  Badegjester med stor betydning på forskjellige områder, kulturelt og ellers, har også vanket mye på Hulebak.

Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)

Havna (Oterstig)

by Pensjonat

Fra gammelt av var Havna et fergested over til Vikerholmen på Hvasser.  Hvasserfolket satte igjen vognene sine her, og tok bare hestene over.  Veien på Hvassersiden var i elendig forfatning før de bygde ny mellom 1890 og 1895.

I 1866 søkte daværende eier av Oterstig gård, A. Reinert, om landhandlerbevilling og året etter om gjestgiverbevilling.  ”Jeg har inredet  en Del værelser bestemte til at mottage  Reisende og tillater derfor herved at anmode Formanskabet at tildele mig Beskikkelse som gjestegiver”, skriver han.

Landhandleriet lå nede på stranda, og skutene var innom her og provianterte før de la ut på ferd.  Etter hvert kom det opp en kølabu der butikken ligger i dag.

I 1902 finner vi at eieren heter Jacobsen, og han søker om ølbevilling for servering til sine sommergjester. Karen og Ole Appelsvold kjøpte stedet i 1910.

I en branntakst fra 1911 står det at herr Appelsvold ”har oppført en ny bygning indeholdene 18 værelser til bruk for nattegjester.  Denne bygning er kun skal benyttes til soveværelser i sommertiden har ingen piper eller ildsteder”.  Våningsbygningen hadde springvann både i kjøkkenet og bryggerhuset, så da var nok pensjonatdriften i full gang.

Karen og Ole Appelsvold kom fra en stor gård på Toten, og en god del av maten som ble brukt i pensjonatdriften på Oterstig, ble produsert på stedet.  Blant annet ble det drevet en svært aktiv grønnsakproduksjon.  En tidligere forpakter forteller at det var om å gjøre å komme i gang så tidlig som mulig om våren.  Salat, reddiker og persille ble sådd i kaldbenker.  De dyrket også poteter, gulrøtter og andre grønnsaker pluss asparges.  Asparges var en svært eksklusiv vare, og så sent som i 1949 står det ettertrykkelig i kontrakten at forpakteren ikke får spise asparges, det var forbeholdt gjestene.

Det var også en stor park rundt huset med blomsterrabatter, massevis av roser og en del frukttrær, både moreller og ferskner. Året 1920 tjente de kr. 7750 på pensjonatdrift, mens gårdsdriften til sammenligning bare innbrakte kr. 1000.

Oterstig pensjonat ble gradvis utvidet til hotell, og ca. 1924 byttet det navn til Havna Hotel.  (Må ikke forveksles med Oterstig pensjonat som lå lenger oppe i veien.  Det ble opprettet i 1925 og drevet av Otto Andersen og frue).

Havna Hotel ble etter hvert et eksklusivt sted for gjester fra hovedstaden, og daværende kronprins Olav pleide å ligge her med seilbåten sin.  På Havna var det alltid liv og røre, men fru Appelsvold holdt alltid strengt oppsyn med gjestene sine.  Hvis lokalbefolkningen hadde skjenket seg for mye og lagde bråk, ble de kastet ut.  ”Da gikk vi i snekka og dro over til Frednæs, der kunne man utfolde seg”.  ”Jeg tror De bør reise hjem”, pleide Appelsvold å si da, han hadde folk som kunne løfte deg ned i snekka”.

I 1948 ble Havna Hotel kjøpt av Othilde Fjeld og drevet av Reidar Fjeld og hans kone Frøydis til det brant ned i januar 1969,

Havna Hotel ble bygget opp igjen på 1970-tallet av Leif Eriksen.  I 1986 overtok Rica-kjeden, og det heter i dag Rica Havna Hotel og Skjærgårdspark A/S, og er tilknyttet Norges største hotellkjede.  Kapasiteten er på 75 dobbeltrom, 150 gjester i tillegg til andelshytter.

Etterskrift:

 Havna Hotel er nå også solgt ut av Rica-kjeden (Rivelsrud/Carl Bernadotte) og eies per 2016 av Scandic-kjeden.  Det har foregått en storstilt utbygging av stedet.  Best huskes nok stedet for tiden med Reidar Fjeld som direktør, med kjente jazzorkestre og andre entertainere.  Her var Rolf Wesenlund, Harald Heide-Steen og Per Asplin, for bare å nevne noen kjente navn.  Reidar Fjeld ledet hver kveld med stor entusiasme  allsang av Havna-sangen, diktet av ham selv:

Havna en sommerkveld, Havna du er deg selv.

Han som du savna, fant du på Havna,

Solskinn og glede fra morgen til kveld.

Når du drar hjem om senn, hvisk til din kjære venn:

Han som du favna på Havna – Vel møtt igjen!

Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)

Grepan

by Pensjonat

Opprinnelig var stedet et lite gårdsbruk på ca. 20 mål, og bestefar til nåværende eier var sjømann og drev fiske i tillegg.  Det gjaldt å ha flere bein å stå på.

Pensjonatdriften ble startet i 1919 av frk. Barocilie Svendsen og hennes søster Harda.  Da bygde de soveannekset som kostet 7000 kroner.  Bryggeriet garanterte.  I begynnelsen drev de pensjonatet i det gamle bolighuset, men i 1931 kom spisesalen og de utvidet huset med en etasje.  Dansesalen ble bygget i 1936, samtidig med at de innredet åtte soverom oppe.  ”Siste byggetrinn var i 1953 – da smalt de på en tohundre kvadrat langs nordsiden av huset.

Vi hadde femognitti senger når det var stokka fullt her.  Den gangen kunne de stue folk sammen, de bodde jo høyt og lavt”. Til å begynne med kostet det omkring tre – fire kroner for full pensjon.  Det var tre måltider om dagen.  Nå er det 330,- i juli, for frokost, middag, lunsjpakke og termos med kaffe eller te. Å drive pensjonat i gamle dager var ingen spøk, det var uhyre arbeidskrevende før halv-fabrikatenes tidsalder.  På Grepan hadde de en hvalbåtstuert på kjøkkenet og en del serveringsdamer i tillegg til de to søstrene.

”Når du skal fø hundre mennesker gjør du det ikke aleine.  Du får slengt en halv okse inn på kjøkkenet, ikke noe var ferdigpakka.  Så var det bare å gå i gang med å lage kjøttdeig ….”  Maten ble tilberedt på vedkomfyr de første årene.  ”Spørs om arbeidsmiljøloven hadde trådt i kraft den gangen.  Det var temmelig varmt i det lille kjøkkenet når du skulle lage mat til en åtti – nitti – hundre mennesker.  Du kunne jo steike flua på veggen”

Gårdsbruket på 20 mål ble drevet samtidig.  De hadde ku, gris, sauer og høner og holdt seg til en viss grad med egg og melk selv.  Gris og sau ble slakta to ganger i året, vår og høst.  Skyllene hadde de selv – det var fornuftig matauk.  Så var det høyonn i juli samtidig med høy-sesongen i pensjonatdriften.

”Det gikk døgnet rundt – de la seg tre – fire om natta og opp klokka seks.  Mor fortalte noen ganger at hu ikke gadd å legge seg.  Da bar det rett i fjøset”.

”Rips- og solbærbusker og jordbær hadde vi da jeg var guttunge.  Var jo ikke bruk for sånn stor parkeringsplass den gangen”.  Det ble brukt til desserter, kompotter og til syltetøy.

Gjestene kom med båt til Havna.  De som var på hvalfangst om vinteren hadde base der borte om sommeren, og hentet badegjester i snekkene sine og kjørte dem til Grepan.  Det var det greieste.

Etter at Vrengenbrua ble åpnet i 1932 reiste en del av gjestene med buss, og da kom unge herr Corneliussen (som driver i dag) med tralle og hentet bagasjen.  Han måtte også passe grinda for kuene, det var to grinder for å komme ned til Grepan og fôre kua og mate grisene.  De fleste av barna som vokste opp på pensjonat hadde mange forskjellige oppgaver som økte med alderen.

All klesvasken vasket de selv.  Det sto et bryggerhus oppe i enga og der kokte de tøyet i en diger bryggerpanne.  Den dame drev bare med det – hele sommeren.  Etter hvert kom heldigvis vaskemaskinen, og nå blir all vask sendt til vaskeriet.

Grepan Kystpensjonat har i dag plass til 123 gjester.  Det er vanlig pensjonatdrift i juli.  Ellers i året er det brylluper, jubiléer, selskaper og kurs, og beliggenheten er den samme som før – helt utmed havet! ….

Etterskrift:

 Anton Corneliussen la i 2001 Grepan Kystpensjonat ut for salg.  Det ble kjøpt av Kystutvikling A/S ved Arild Einang, Tjøme.  Flere planer for utvikling av eiendommen har versert, og samarbeidspartnere på eiersiden har variert.  Per april 2016 har lite konkret skjedd med eiendommen.

Anton Corneliussen døde i 2007, etter å ha vært enkemann siden 1984.

Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)

Rød Pensjonat på Brøtsø

by Pensjonat

Jeg vil fortelle litt om min mormor og morfar, Marie og Nils Lund, som kom flyttende fra Store Lund i Onsøy til Rød på Brøtsø i mars 1913, hvor de startet Rød Pensjonat ca. 1915/16. Det er litt interessant å se på hvorfor de tok dette store steget å selge en stor odelsgård som hadde vært i familien (min mormors familie) i mange generasjoner, for så å flytte til Rød på Brøtsø.
Marie var yngst av tre søsken. Den eldste Karoline (f. 1857) var gift til Femdal på Kråkerøy. Jens Olaves (f. 1859) døde tidlig, så var det Marie igjen på gården. Nils kom til gården i tjeneste, og giftet seg med odelsjenta 1895. Nils fant seg nok aldri helt til rette som bonde på denne store gården, som trang sin bonde helt og fullt på heltid. Nils var oppvokst i Råde, nær vannet, hvor jakt og fiske var den store interessen. Det var en interesse Nils tok med seg, men Lund lå langt fra sjøen, så mulighetene ble små til å kunne gå på sjøen kanskje flere ganger i uken, som han sikkert hadde ønsket. I 1912 ble det imidlertid bestemt (jeg har en mistanke om at det var Nils som bestemte) at Lund skulle selges, til fordel for en gård nærmere vannet. Hans øyne var kastet på Vestfold (vestover som de kalte det). Mor (Anette, eldste datter) kunne fortelle at ved frokostbordet den dagen far (Nils) skulle ta over for å se på gårder, hadde han sittet og bedt til Gud om at han måtte lede han til den gården som var riktig for han og hans familie. Han skulle se på tre gårder. Den ene var på Teie, den andre var Ekenes på Nøtterøy og den tredje var Rød på Brøtsø. Det ble Rød, som lå så vakkert til, vestvendt til det vakre Røssesundet. .
Mine tanker er: «Det var den minste gården, og den lå lengst ut mot havet. Altså, — bonden bodde nesten på fiskefeltet, og så var gården av en slik størrelse at det kunne bli litt tid mellom onnene til jakt og fiske».
Kjøpekontrakten ble undertegnet med fru Klara Gjertsen og Nils Lund i des. 1912. De kom flyttende med skøyte fra Østfold i mars 1913. De hadde med seg budskap og jordbruksredskaper, møbler og husgeråd. Ved siden av det, var det Nils og Marie med 5 barn, Anette 17 år (f. 1896), Inger Kirstine 16 år (f. 1897) Jesper 13 år (f. 1900) Martha Nilsine 11 år (f. 1902) og Mina 9 år (f. 1904), pluss Anne Helene (mor til Nils). Gamle Jesper (far til Marie) skulle også vært med, men han døde av lungebetennelse i feb. 1913 (over 90 år gammel).
Gården her på Rød var nok lite å leve helt av. Jakt og fiske var nok en nyttig attåtnæring, men dette var jo i tiden Tjøme virkelig begynte å bli attraktiv for sommergjester. Det var i den «spede begynnelse» med sommergjester på Tjøme. Nils og Marie var nok framsynte mennesker, som så en stor mulighet med deres store hus, gårdens fortreffelige beliggenhet og masse arbeidskraft som de hadde i sin store familie. Nils ville ikke at noen av hans barn skulle «slite» hos andre, han hadde arbeid nok til alle sine barn, brukte han å si.
Gården hadde flotte svaberg og fine bademuligheter, men dårlig sandstrand. Det var selvfølgelig ikke noe problem. Nils hadde fiskesnekke som først han, og senere sønnen Jesper, brukte til å sette gjestene ut på en av de flotte sandstrendene på Bustein, Sandøya eller Ildverket. De ble satt ut om morgenen etter frokost, med niste og det de trengte av mat, så ble de hentet om kvelden. Dette var storveis. Vi kan se av brev og i protokollen at de samme gjestene kom tilbake år etter år. De første årene de drev pensjonat, hadde de seks soverom i hovedhuset (tre store familierom og tre mindre), men de leide soverom hos alle naboene her på Brøtsø, som også fikk en etterlengtet ekstrainntekt om sommeren.
Vi er vel ikke helt sikre på hvilken sommer Rød Pensjonat begynte, men det måtte være sommeren 1915 eller 1916. Huset rommet i første etasje et stort kjøkken, tre stuer, stor gang (mot haven), spiskammers, et stort soverom (som Marie og Nils hadde), så var det et ganske stort rom som de kalte for «melkerommet». Det var der de separerte melken, der var det også tjenestetrapp til andre etasje. Den trappen gikk rett opp til «jenterommet». Dette huset var bygget som skipperhus, må vite, så her var de fleste av datidens fasiliteter, med egen trapp for tjenestejentene. Det var en nydelig hage med en rund singelgang, det var en (for meg spennende) rund gressplen i midten, med et vakkert rundt blomsterbed. Det var stakittgjerde mot veien og en hekk. (Det var den hekken som var så vanlig på Tjøme, som hadde hvite bær om høsten, vet ikke hva den hekkeplanten het). I haven sto det bord og stoler til gjestene. Mange av de stolene eksisterer enda, så det var solide saker. Utedoen var flott, den sto i glova litt fra huset. Det var to store fine rom med to seter, den ene hadde også et barnesete. Det var riktig «nokelt», det hang bilder på veggene, rene filleryer på gulvet, det var alltid rent, og pent malt.
Storstua, kalt «salen», ble brukt som spisesal. I den nordre stua sto pianoet, sofa, stoler og salongbord. Der ble kaffen servert om ettermiddagen. Da var det dekket med håndbroderte duker og pent porselen (stråmønsteret). Marie og alle fire jentene var flinke med håndarbeid, så håndbroderte duker var det god tilgang på. Ofte ble det underholdning av en eller flere av gjestene som kunne kunsten å spille piano. Det var jo ikke så uvanlig i de kretser på den tiden. Der ble det diskutert alle slag emner over kaffekoppen, det var kondisjonerte mennesker, mange forretningsfolk som leiet seg inn på Rød pensjonat på Tjøme på den tiden. De var ofte i flere uker hver sommer. Kone og barn var der hele tiden, mens far kom om helgen. Det var en kjent malerinne, Lull Krag, som leiet seg inn i mange år. Det hang et vakkert maleri av gården, på gården i alle år. Det ble mange av hennes malerier og kulltegninger igjen i dette området, solgte eller gitt som gaver.
Det var jo mer praktisk, og sikkert også bedre fortjeneste, i å bygge et eget hus, med bare soverom. Soveværelsebygningen ble bygget ca. 1921-22. Det var åtte dobbeltrom nede og fem dobbeltrom oppe. Med rommene i hovedhuset, kunne det nok være 35-40 gjester med smått og stort når pensjonatet var fullt. Under hele krigen sto soveværelsebygningen tom. Det hadde sin spesielle grunn: Det var bare nazister og de som eide fast eiendom på Tjøme som fikk «Tjøme-stempelet» i passet. Det kunne omgås på den måten at om du kjente noen på Tjøme, så kunne du sende passet i posten, til den personen, som gikk på lensmannskontoret og fikk det stemplet. Det ble så sendt tilbake til eieren. (Eieren av passet ble jo uten pass de dagene det tok, men tror det stort sett gikk bra). Hadde du et slikt stempel, kom du gjennom passkontrollen på Vrengenbroa uten problemer, men det var en betingelse for å komme over til Tjøme. Fargehandler Wang leide hovedhuset hver sommer under hele krigen, han hadde for øvrig vært den første gjesten på pensjonatet da de åpnet for sommergjester. Det var hans frue, to barn og han selv. Familien bodde hele sommeren. Senere var det hans barn og deres familier som bodde på gården.
Soveværelsebygningen lå høyt på en hylle, med ettermiddagssol og utsikt over Røssesundet. Svaberg og naturlig gressvoll rundt. Da soveværelsebygningen var ferdig, sluttet pensjonatet å leie soverom rundt på gårdene her på Brøtsø. Det var da gårdene rundt om selv begynte å leie ut til sommergjester for hele sesongen. De flyttet selv i bryggerhuset eller kanskje noen flyttet i kjelleren for disse ferieukene. De gjorde det så koselig, med pyntegjenstander på veggene, vevde filleryer ofte heldekkende på gulvet (hvis det var mur eller stein gulv), så ble det også mindre arbeid for husmor disse ukene.
Som tidligere nevnt, var det god arbeidskraft på gården med to voksne jenter, snart en voksen gutt og to jenter som kom raskt etter. Det ble nok leiet inn noen lokalt, men det var mange familie og venners barn fra Østfold som jobbet her om sommeren. Anette var opplært fra hun var liten (fra Onsøy) som gårdsgutt. Høyonna var vel på det nærmeste ferdig, når sommersesongen begynte. Hun var på Hotell Klubben en vinter for å lære å koke, så da var kokka på plass. Hun giftet seg i 1921 med nabogutten Jacob Gerhard Jansen, som var stuert (det var jo praktisk). Han seilte på hvalfangst. Anette og Jacob drev pensjonatet et par år, men han omkom i Skapaulykken i Sydishavet 23.1.1928. Anette og Jacob var barnløse, hun flyttet hjem til Rød da hun ble enke. Da fungerte hun igjen som kokke på pensjonatet. Hun giftet seg igjen i 1933 med Jarman (Jacobs yngre bror). De fikk to barn, så pensjonatdriften var nok over for hennes vedkommende etter den tid. Inger kokte også en del, men hun hadde ansvaret for fjøset og fjøsstellet, det skulle også gjøres, det var jo full gårdsdrift hele tiden. Inger giftet seg i 1930 og reiste til Amerika med sin mann, som allerede var etablert der. Det to yngste, Martha og Mina, var det, etterhvert som de ble voksne nok til det, tok seg av serveringen og mye annet som skulle gjøres om sommeren med mange gjester på pensjonatet.
Nils omkom i en tragisk ulykke 5.10.1934. Det var brann i nabohuset som bl.a. rommet en butikk. Der var det et parafinfat som eksploderte. Det sto mot en sterk steinmur, så når fatet eksploderte og bunnen stoppet mot steinmuren, fòr hele fatet gjennom lufta som en rakett. Nils og jentene sto mer enn 100 meter unna, men det traff allikevel Nils og slo han død på flekken. Begge døtrene var uskadd. Det ble sønnen Jesper som overtok gården. Jesper var ugift, så de to yngste søstrene, Martha og Mina, hjalp han om somrene på pensjonatet. Vi kan se av gjesteprotokollen at det de siste årene var Minas håndskrift som hadde ført regnskap og ført inn gjestene i protokollen.
De tilreisende som jobbet på pensjonatet om sommeren (var som nevnt ofte unge slektninger fra Østfold) bodde sikkert i bryggerhuset som hadde flere små rom, eller så bodde de på stabburet. På stabburdøra har de som bodde der, skrevet beskjeder til hverandre. De beskjedene står der fremdeles, de er forsøkt bevart. På stabburet var det plass til mange, krava var ikke så store i den tia. På stabburet var det nok mye moro etter endt arbeid.
Mor (Anette) fortalte at etter aftenstell både med gjester og fjøs, reiste de på øytur. De hadde med seg sveivegrammofon og plater, så var det dans, ofte på sletta på Ildverket. Da de kom hjem, bar det inn på kjøkkenet for å spise. Mor hadde mange historier om det. En var slik: Hans var ikke sulten, så de måtte ikke gjøre noe ekstra for han. Da han hadde spist seks koteletter, sa Hans, «det støa noe».
Pensjonatdriften opphørte sommeren 1939. Krigen kom 9. april 1940, etter det ble det ikke drevet pensjonat.
Etter krigen ble det igjen liv i soveværelsebygningen. Det ble slått ned en vegg, slik at det ble en ganske stor stue, det ble laget to kjøkken og et rom ble til stue slik som det var. Det var da tre dobbeltrom igjen i første etasje, så var det de fem doble soverommene igjen i andre etasje. Her var det god plass til ganske mange personer. Huset ble leiet ut til familier som kjente hverandre, de samme familiene kom igjen år etter år. Bl.a. familien Møller (Folkevogn-Møller), men han bygslet tidlig tomt og bygget hytte. Når slikt skjedde, kom det en ny familie inn, men det var som regel bekjente av den familien som bodde igjen.
Huset ble senere revet, og det er bygget bolighus på de gamle murene. Det nye huset er forsøkt å bli mest mulig likt det som lå der før.

Fra Gerd Norma Berntsen(barnebarn på Rød)