Pøtten

Pøtten het en reder og skipper som tok vel vare på skillingen. Når det gjald provianteringen, regnet han alltid ut hvor meget han trengte for en tur i fint vær og fær (gunstig) vind. Fikk de så vindstille eller motvind, så ble det jå dårlig med mat om bord. Da bommet han bare andre skuter for mat. Han var imidlertid ikke alltid like heldig.
Engang proviantbeholdningen var heller liten, praiet han en stor svensk fullrigger. Svensken braset bakk og ropte over til Pøtten: ”Var kom Ni ifrån?”
”Heilt ifra Caen, ropte Pøtten tilbake”
”Ja, ja kommer från Bahia”, sa svensken, ”och jag har proviant før tremånader ennu. Bras fullt, gossar!”
Amund Gjertsen med tilnavnet Pøtten bodde på gården Solvang som var et bruk under gården Øvre Kjære med Pyt. Navnet Pyt, som ble uttalt Pøtt, finnes allerede nevnt i biskop Øystein Aslaksens ”Røde bok” fra omkring år 1400 og er i dag beholdt i navnet Pytterønningen inn til Solvang boligfelt.

Skipper Faen

En gammel skipper på Tjøme hadde som økenavn fått det ikke helt ukjente navn ”Faen”.
I sildeperioden i årene 1880-90 var han høvedsmann på en sildegarnsbåt, og som mannskap hadde han bl.a. fått med seg en ung bondegutt. Han var sterk og arbeidsvillig, men ingen sjømann. En dag han misforstod en ordre, ble Faen sint og bad ham dra til H-E-L-V-E-T-E.
”De’ skulle du ha sagt før, så kunne jæ ha vært tebake nå me’ helsing te dæ fra skyldfølkæ dine”, svarte gutten.
Både Faen og det øvrige mannskap fikk seg en god latter over guttens kvikke svar.

Laddare-Karl

En av de mange svensker som kom til Tjøme, het Karl. Han kom hit om våren og arbeidet på gårdene til man var ferdig med innhøsting og tresking om høsten. Da reiste Karl hjem, men neste vår vendte han tilbake.
Karl var meget langsom i bevegelsene, og han fikk derfor navnet ”Laddare-Karl”. En arbeidskamerat  spurte ham engang hvorfor han ikke rasket litt mer på, så han slapp å få så mye kjeft? ”Men da skakade Laddare-Karl på hovudet och sa: ”De’ är bätre å ta et skidord enn å forhaste sig!”
Ladde: Gå med ladder, tøfle, labbe.

4 små mimrehistorier

DET FINS BRA FOLK I SVERIGE

En svensk snekker arbeidet engang for en byggmester her i trakten. Flink, det var han, men lei til å supe hver gang hanhadde fått lønning. Da kunne han bli borte fra arbeidet både en og to dager.

Engang byggmesteren holdt på med et bygg som skulle være ferdig til en bestemt tid, bad han en lønningdag svensken om ikke å supe seg full igjen.Full innsats av alle var nødvendig om bygget skulle bli ferdig i rett tid. Joda, svensken lovet helt sikkert å møte på mandag.Mandagen kom, men ingen svenske viste seg. Først på tirsdag kom han. Byggmesteren raste:

«Fin’s de’ bare sånnækarær som  i SverjeEr’e ingen skikkeli’efølkdær
«Jo-jo men, de’ fin’s bra folk i Sverjeme‘», svarte svensken.
«men dom kommer inte hit intel»

SLAGSMAL PA KIRKEBAKKEN

En gammel skipper har fortalt denne historien: I hans guttedager var det ikke oppsatt postkasser rundt ompå Tjøme, og følgelig måtte alle brev som skulle sendes, bringes til posthuset i Kirkebygden.

Lørdag eller søndag var dagene sjømannshustruene gjerne skrev til sine menn, og søndag ettermiddag måtte barna gåtil posthuset med brevene. «Men», sa skipperen, «jæ gikk aldri te posthuse’ sønda’ ettermidda’ viss inte mor hadde gittmæbeskje’ om de’ på torsda’n. For aleine vågæjæinte å gå - di største å sterkæsteguttæne i nabolage’ måtte jæ ha me’,
å avtale me’ dæm måtte gjørræsfreda’n å lør’an. På kjerkebakkenvar’eallti’ en gjeng guttærforsamlæ, åviss’nintehadde stor mannskap når’n kom dit, kunne de’ gå rækti’ ille. For slaksmål blei de’ støtt. Vi sloss så fillene faukåblo’e’ rant.
Men de’ var’a litt moro, au,» sa skipperen.

UNGDOM OG REVESTREKER

Inntil for få år siden stod det på Mellom-Gjervåg et meget gammelt tømmerhus. Det hadde antagelig vært hovedbygning inntil nytt hus ble oppført.Dette huset står fremdeles, men ser meget falleferdig ut. Det gamle tømmerhuset ble ofte leid ut til ball og dans og ble av den grunn kalt «Dunderhopp».

En gammel skipper fortalte meg at engang det skulle være dans på «Dunderhopp», var bare de som hadde styrmannskole innbudt.
Skipperen og en kamerat som dengang var i18-19-årsalderen, hadde ennu ikke rukket å ta styrmannskolen. De ble meget forarget over å bli satt utenfor av disseviktigperene, som de daglig var sammen med, og de begynte å pønske på hvorledes de best kunne ta hevn.

I den tiden var det enten skorsten eller åpen peis på kjøkkenet.Da festen var kommet i gang, kom de snikende, utstyrt med stige og et snøre med en pilk festet til enden av det. De reiste stigen påbaksiden av huset og klatret opp på taket. Da siste dans før kaffepausen tok til, og den store kaffekjelen stod og småputret på brannjernet, iverksatte de sin plan.De firte ned snøret, huket pilken på kaffekjelens hank og halte kjelen opp gjennom pipen. Så bar det opp i skogen med den.
Det ble et voldsomt oppstyr da man oppdaget at kaffekjelen var forsvunnet, og det ble vel en heller lang venting på kaffe den kvelden!

 

PREST OG LENSMANN

I annen halvdel av forrige århundre hadde Tjøme prest og lensmann sammen med Nøtterøy. Den siste prest vi haddefelles, var den kjente stortingspresident Georg Prahl Harbitz. Chr. Egeberg var navnet på siste felles lensmann.Store karer begge to. Men enige var de ikke alltid! Engang var de blitt uenige om en eller annen godtgjørelse til presten.
Da skal Egeberg ha sagt:
«Ja, den prestesekken blir nå aldri full»
Til dette skal Harbitz ha svart: » men hva skal vi si om lensmannsbikkja da?»
«Den finner jo et ben engang imellom den og!»

Borte bra- men hjemme best

Ikke alle sjømannshustruer var glade når mannen kom hjem fra sjøen, hvilket følgende to historier gir klar beskjed om.

En skute fra Tjøme måtte engang gjøre vendereis. strøm og vind i Skagerak tvang den til å gå inn igjen. 
Da en av konenefikk høre at skuten som mannen hennes var med, kom tilbake, ble hun så sint at hun tok i en ed. 
«I kvæll som jæ haddetenkt å ha hvit graut» skrek hun. Men nå ske’nsanneli’ bli svart! ».


(Dette hendte kvelden før bededag, og den ble før regnet som høytidsaften. Bedeaften falt først i mai dengang).


En mann kom hjem fra langreis _ han hadde vært ute i over tre år. Med det samme han kommer inn gjennom døren,utbryter konen: 
«De’ var’a sønn du inte kom i går, for da hyrædi te skíbet (et barkskib). Men hvast litt! Pøttenmanglær en mann. 
Nå går’u straks dit å tar dænhyræ» Og mannen? Han måtte nok pent gå, han!

Litt av hvert

NOEN FÅR ROTET DET TIL:
Maren Sibille Olsen gift med styrmann Ole Olsen på Kråkerehagen fikk en av de første dagene i mai 1899 en gutt. Maren Sibille mente gutten ble født 5. mai. 
Nikoline Sandbæk mente det var 7. mai og Maria Hansen mente det var 8. mai. Maren Sibille oppga først mannen som barnefaren. Senere, for lensmannen,
rettet hun dette til å være handelsmann Johansen fra Nøtterøy. Men i retten 4. april 1900 sa hun det var forhenværende skipsfører K. G. Hansen fra Vallekjær.
Da var det kanskje på tide å ta en DNA-test?
Til historien kan tillegges: Gutten ble døpt Harald Kraakerehagen og døde 27. mai 1899. (Presten noterte i kirkeboka at dåpsstadfestelsen var 24. september 1899. (!!??))

LANGVEISFRA FOR Å BLI DØPT I TJØME KIRKE:
Noen kom langveisfra for å bli døpt i Tjøme kirke: Den 7. oktober 1879 ble Joachim Mogens Berner Sverdrup døpt i Tjøme kirke. Bosted – Nærøy. Foreldrene 
handelsmann Henrik Lind Falck Sverdrup og moren Gunhilde Helene Haagine Berner var «nordfra». Han fra Nærøy i Nord-Trøndelag og hun fra Berg i Troms. 
Pussig nok ble de gift et sted i mellom, Buksnes i Nordland. I folketellingene 1900 og 1910 står det at Joachim var født i Kristiania. 
Det kan tillegges at Joachim hadde en søster Mareno Dortheus som var døpt i Skiptvet. Verden var ikke stor – selv ikke for over 100 år siden.

TRAGEDIE PÅ HUDØ:
I snart 100 år har det vært barn fra hovedstaden på Hudø. I årenes løp har det oppstått mange små og noen store skader på øya.
En tragisk ulykke oppstod mange år før, nærmere bestemt 24. september 1852. Mathias Johannesen, 3 år gammel, satt på vevstolen og lekte med en saks.
Han mistet balansen og falt ned på saksen som traff han i underlivet. Skadene var såpass at livet ikke var til å redde.
Forferdelig!!

FYLLA TOK LIV:
Tjenestegutten Kristoffer Hansen dør på Nordre Sundene 12. august 1833, 26 1/2 år gammel. Dødsårsaken var «brændeviin». Mao. han drakk seg ihjel.
Til opplysning: «Efter Amtets Resolution er han begraven i Xsten Jord i Stilhed».

3 x TVILLINGER:
Hvalskytteren som skjøt 3 x blink: Rundt 1900 fikk hvalskytter Nikolai Martinsen og Olufine Hansen 3 tvillingpar. Snakk om treff!!

SYND OG ELENDIGHET:
Våren 1879 kom et svensk par med et lite barn til Østgården på Hvasser. Året etter får de et nytt barn på Vestgården på Hvasser.
Så går det noen år (1885) så får kona barn med en annen mann. Det døpes fra Sandbekk.
Men mannen er fortsatt tro og får en datter med sin kone i 1887 som døpes fra Grimstad.
Men kona hun er glad i mannfolk og får en datter med en tredje mann i 1890 som også døpes fra Grimestad.
Men ektemannen er nok fortsatt glad i kona og de får endelig tvillinger i 1897 som døpes fra Haug.
Dessverre for både kjerring og unger så får ektemannen/far tæring og dør i 1900.
Men elendigheten er ikke slutt. Allerede i 1905 dør mora av «blodmangel».
Stakkars unger!!

«Faderen i Bakken»

Tjømes første helfaste skole, som gikk under navnet Den gode hensikt og lå omtrent der hvor Tjøme Hotell nu ligger,ble solgt til baker Kristiansen da Kirkely skole var ferdigbygget i 1880. Men Tjømø Sparebank hadde fortsatt sine lokaler i huset. 

Kristiansen begynte med bakeri og konditori, og huset ble ganske snart et tilholdssted for ungdommen. Adskillige kakerog brus ble satt til livs der.Etterhånden begynte imidlertid Kristiansen også å selge sterkere saker, smådrammer. Dette falt mange tungt for brystet,særlig syntes sognepresten ille om det. Det var skikk den gangen at alle skulle i kirken om søndagene. Ofte hendte det da at noen og enhver havnet hos Kristiansen etterpå og kom hjem såpass «på støvlæne» at det var til stor forargelse.Kristiansen brukte å si til sine gjester: «Kom til Eders Fader,og han skal vederkvægeEderl» Derfor kalte folk ham Faderen i Bakken.

Han vakte som sagt stor forargelse, Kristiansen, og særlig da hos sognepresten, som tidligere nevnt.Det endte da også med anmeldelse, og han ble ilagt en ganske stor mulkt.Tross dette sluttet ikke Kristiansen å selge sine smådrammer. 

Det var gått noen år da han en dag traff sogneprestenpå veien. «Takk for atte du har betalt multæ for mæ». sier Kristiansen til ham. «Har jeg betalt din mulkt?» kom det undrende fra sognepresten. «Ja, det har sognepresten virkelig gjort, de’. Hvert år brukte jæ å ofre 20 kroner te sognepresten, men nå har jæ holdt opp i 10 år, så nå er’e sognepresten som har måttet betale dænmultæl».

I den tiden oppebar ikke prestene full lønn, men en eller to dager i året skulle det ofres spesielt til dem.Konge- og kirketienden ble avskaffet i 1918.

Tjømes siste bygdevekter

Som kjent utgjorde Nøtterøy og Tjøme i forrige århundre et lensmannsdistrikt. Lensmannen bodde på Nøtterøy, Men hadde en bygdevekter her ute til å ordne opp i det aller nødvendigste. I likhet med sognepresten skulle vekteren ha endel naturaiier fra de større gårdene som en del av sin lønn. Men det var ofte vanskelig for dem å få inn det de skulle ha. Omkring 1870 het bygdevekteren her ute Per Otterstig. Han koste seg over all måte når sognepresten, som dengang het Harbitz. «skrøftæ» tjømlingene for deres sparsommelighet med kroner eller skillinger. Hadde Harbitz holdt en kraftig tale om den ubarmhjertige medtjener eller den rike mann og Lazarus – med tydelig adresse til en del av menigheten pleide Per Otterstig å humre:
«Han var flink i da’. gammel’n. Ida’ fekk di ornt’li’ på tyggæl» Skrøfte: slå rugkornet ut av akset mot en harv e.i.

Dialekten

VANLIGE FREMMEDORD I DIALEKTEN
Bakatell: bagatelle (fransk) = bagatell
Misserabel: misérable (fransk), miserable (eng.) = elendig, ussel, jammerlig.
Dorme: dormir (fransk) = sove.
Suffisant, av de gamle Tjømlinger brukt i betydningen solid, er nok hentet fra fransk: suffisant = tilstrekkelig, nok. Sufficient (eng.) = tilstrekkelig, nok.
Jugge brukt i betydningen mugge: jug (eng.) = mugge.
Bed brukt i betydningen seng: bed (eng.) = seng.
Blankis brukt i betydningen ullteppe: woollen blanket (eng.) = ullteppe.
Te pisis = i stykker: to pieces (eng.) = i stykker.
Det gikk omsonst = det ble ikke noe av. Umsonst (tysk) = forgjeves, til ingen nytte.
Plett = tallerken. Plate (eng.) = tallerken.
Vinnskibelig: foretagsom.
Malisjøsk: fransk: Malicieux = ondskapsfull, skadefro. Harnisk = arg. Harness (eng.) = harnisk, rustning.
Buttel – flaske. Bottle (eng.) = flaske.
Amploye = stilling. Emploi (fransk) = beskjeftigelse. Employ (eng.) = beskjeftigelse, arbeid.

Ordtak fra Tjøme

Ordspråk eller ordtak blir i leksika forklart som:  korte, treffende setninger med folkelig preg, ofte med bokstavrim.  Eks.:  Like barn leker best.

Tidligere generasjoner krydret ofte sine samtaler med ordspråk eller ordtak.

Nedenfor følger en samling ordtak som folk på Tjøme hyppig brukte i ”gamle dager”:

Det er flere flekkete bikkjer enn prestens, klokkeren har også en.

Har jeg tatt Gamle Erik på ryggen, skal jeg også bære ham frem.

”Der traff du det”, sa mannen, bikkja bet ham i trebenet.

Den flyende kråka finner alltid noe, den sittende får ingenting.

Det er tidsnok å løfte på hatten når mannen kommer.

Krukken går så lenge til vanns at den kommer hankeløs hjem igjen.

Det er ikke for spurver å komme i tranedans.

”Ren må en være”, sa kjerringa, hun vendte serken sin julaften.

Den som ageløs lever, han æreløs dør.

Det vokser ikke alt som sådd er.

Den som ikke får varme seg, han brenner seg ikke heller.

Av skade blir man klok, men aldri rik.

Man står i lyset og skygger seg selv.

Ærlighet varer lengst, for den blir minst brukt.

”Dæn som gapær etter mykke, mistær ofte heile stykke!”.

Den første skaden er best å bøte.

Den er verst den skaden man gjør seg selv.

Man må stille munnen etter matsekken.

 

Det nytter ikke å fly om kapp med kalver.

”Er’e møe, så går’e me’, er’e lite, så strekker’e te!”

”Kjærligheten drar”, sa mannen, han dro kjerringa si i håret.

”Det blir ikke noe moro før jeg kommer”, sa mannen, – han skulle henges.

Døren får gå om den knirker litt.

Til en som skrøt, ble det ofte sagt: ”De’ er leit å høre lusæ hoste i lovotten, eller:”Fett flæsk å store ol’ sitter inte fast i strupen”.

Det er en dårlig fugl som skiter i sitt eget rede.  ”De’ er’nte store grisen før’n slår krøll på rompæ”.  Det legges vise til den som gjerne kvede vil.

Han rir ikke den dagen han saler, den karen.

Han ljuger like fort som bikkja lopper seg.

Man får skape skoen etter foten, ikke omvendt.

Aprilvind og pikesinn er like omskiftende.

”Høstnatta å bånerompæ er’nte å lite på”.

”Dæn som stjæler, han luær au”.  (lue – lyve)

”Koke mi gryte, du veit min trang, magæn er sulten, å veien er lang”.

”Når fingær’n er ringæ, er jentæ borttingæ”.