Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

by BåtBilButikkFærder FyrFolketroForeningerFormannskapetFortellingerHendelseIntervjuerKirkeKrigKulturhistorieMordPensjonatPersonerSang & Viser & DiktSjøhistorieSkoleSlektshistorieSted/plassTjenesterTjøme KirkeUkategorisert

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

Historien om fullriggeren ”Sir John Lawrence”.

by BåtKulturhistoriePersonerSjøhistorie

Historien om fullriggeren ”Sir John Lawrence”.

Det var i 1882 at skipsreder Ole Larsen Røed kjøpte ”Sir John Lawrence” fra England. ”Sir John Lawrence” var bygget 1859 i Liverpool og rigget som bark og målte 1.121 brutto registertonn. Navnet ”Sir John Lawrence” var oppkalt etter lord John Lawrence (1811-1879) som var visekonge i India 1864-1869. Skipet ble satt i fraktfart på India og Østen, men det britiske parlamentet hadde bestemt at disse livsfarlige og dyre fartøyene, som visstnok lakk som siler, skulle tas ut av drift.
Ole L. Røed satte ”Sir John Lawrence”, (omrigget til bark) inn i trelastfrakt på Canada og de britiske øyer. Vi vet om 8 tjømlinger som var skipper på skuten.
Lars C. Larsen født 1824 på Nordre Svelviken og død samme sted i 1913. Da han sluttet sjøen ble han bokholder og kasserer i Tjømø Sparebank.
Hjalmar Røed (1857-1906) overtok som skipper etter Larsen. Han var sønn av eieren O.L. Røed og ble etter hvert medeier i skuten.
Hans Rikard Olsen (1859-1943) var så en tid skipper på ”Sir John Lawrence”.
Hjalmar Røed solgte ”Sir John Lawrence” I 1904 til Niels Thorbjørnsen, Fredrikstad, som ville hugge den opp og bruke skroget som lekter. Hjalmar Røed hadde sørget for at gallionsfiguren ble tatt av før salget og stod en tid på Sjøfartsmuseet på Bygdøy, før den ble plassert i haven på Øvre Røed.

Skippere på ”Sir John Lawrence”.:
Hans Mathias Røed (#4730)
f. 29.12.1839 d. 27,11.1906 Skipper 1882-1885.
Bertrand August Bache (#1995)
f. 04.08.1851 d. Des. 1888 (forlis) Skipper 1885.
Hjalmar Røed (#834)
f.03.11.1857 d. 13.10.1906 Skipper 1886.
Lars C. Larsen (#4003)
f. 26.09.1824 d. 12.12.1913 Skipper 1888.
Hans Richard (H.R.) Olsen (#4722) f.29.03.1859 d. 31,12.1943 Skipper 1893-1899.
Bilov Torgersen (#17594)
f. 05.09.1855 d. 01.10.1904 Skipper 1899
Torger Torgersen (#13083)
f. 14.08.1852 d.13.02.1922 Skipper 1900
Abraham Larsen (# 2356)
f. 31.08.1846 d. 27.08.1918 Skipper 1901
Bilov Torgersen (#17594)
f. 05.09.1855 d. 01.10.1904 Skipper 1902.

Igflg. Brev 23.12.1895 fra Sev, Dahl, Tønsberg kjøper skipsreder H. R. Olsen ¼ part av fullriggeren ”Sir. Johan Lawrence” av søskene Otto Thoresen (#1382) og fru Albertha Rød (#1378)
Følgende mannskaper på “Sir John Lawrence” ved avmønstring i 1897 i Kristiania.

1. styrmann H. Andreassen
2. styrmann Arent Andreassen f. 1839 på Treidene (#42283)
Stuert Henrik Henriksen f. 05.09.1867 på Treidene (#5209)
Tømmermann K. Pedersen ?
Seilmaker Elias Jakobsen f. 1837 i Sverige (#42257)
Matros J. E. Kristensen
Matros E. Olsen ?
Matros K. O. Edvardsen ?
Lettmatros Lars Larsen f. 22.03.1883 (#14436)
Lettmatros Otto Endresen f. 04.11.1877 i Tjølling D.20.05.1923 på Ormelet (#10977)
Lettmatros Oscar E. Olsen ?
Lettmatros Gustav Adolf Olsen F. 26.08.1882 (#17499)
Jungmann K. A. Augustsen ?
Dekksgutt B. O. Johannesen ?
Dekksgutt James Otmar Pedersen F. 10.10.1881 på Grimestad (#17481)

“Sir John Lawrence” var en fullrigger i tre, med en tonnasje på 1121 brt. (netto 1090) og bygget 1859 i Liverpool ved verftet ”T. Rogden & Son”.
I norsk eie 1882-1904 av Ole Larsen Røed og Hjalmar Røed i 1897, og ombygget til bark.
“Sir John Lawrence” og gikk mest i trelastfart på Canadas østkyst. Var en tid eiet av Niels Thorbjørnsen, Fredrikstad, da skipet strandet 4. april 1904 ved Stavanger.
Under seilas i ballast fra London til Fredrikstad forliste “Sir John Lawrence” under storm 2. oktober 1904 ved Hvaler og 14 mann omkom.
Av disse var følgende fra Tjøme:
Skipsfører Bilov Torgersen, Holtan (#17594) Gravlagt 20/4-1906
Styrmann Peder Paulsenmn Hulebak (#15313) Gravlagt 5/5-1906
Matros Jørgen Kristensen, Grimestad (#12556) Gravlagt 5/5-1906.
Alle tre var gift og hadde barn.

Malmstein-registeret Nasjonalitet
Norsk Byggedata
Skip
SIR JOHN LAWRENCE ex britisk s.n.

Farter
Trelastfart på Canadas østkyst

Skipsfører
L. C. Larsen 1888- H. R. Olsen 1893, 1897 Borgersen 1899 B. Torjussen -1904(+) Type
Fullrigger Materiale
Tre
Byggeår
1859 Byggested
Liverpool, England
Verft
T. Rogden & Son Byggenr.
Tonnasje
1121 brt, 1090 netto Mål
185 – 33,5 – 22,1 DNV
Maskineri Rigg
Ombygginger
Forandret til bark

Eier(e)
O. L. Røed 1882-1904 Hjalmar Røed 1897 Niels Thorbjørnsen 1904-04 Hjemsted
Tjøme, Tønsberg 1882-1904 Fredrikstad 1904-04
Endelig skjebne
London – Fredrikstad. Ballast. Storm. Strandet, vrak 1904 2/10 på Hvaler (14 omkommet).
Tilleggsopplysninger

Strandet 1903 4/4 off Stavanger. Refloated.

En innfødt dame fra Tjøme

by FortellingerHendelseKrigPersonerSjøhistorie

En innfødt dame fra Tjøme som i de senere år har bodd i Oslo har i noen memoarer, som hun har dedisert “til mine børn”, meddelt enkelte interessante trekk, som her skal meddeles.

Faren som var en større skipsreder, som et av sine første barndomsminner forteller hun, at hun fulgte sin far opp på fjellet for å se på skipene som kom hjem. Straks ble flagget heist. Kom et av skipene inn om natten, kom naturligvis kapteinen i land tidlig … for å melde sin ankomst Hun husker spesielt en av dem, som de hadde mye moro av. Det var en brav mann , vel vant til å kommandere, både ombord og i sitt hjem. En høstmorgen kom han tidlig opp til rederens gård og fant da kun budeien oppe. ”Gå opp, og meddel rederen at ”Nordstjernen” er kommet, sa han. Piken som var svensk av fødsel og som nylig hadde begynt i tjenesten, og hun kjente derfor ikke til den glede, som meldte seg i rederens hjem, når et skip var ankommet. Hun tok det derfor ganske rolig og oppnådde derved å ergre kapteinen ganske forferdelig, han kom rent ut av sitt gode skinn og utbrøt omsider: ”Forstår du da ikke, at du skal gå opp og si til rederen, at jeg er kommet?” – ”Inta så bråttom lilla kaptein !” – sa budeien og neide på sin svenske maner. Men det var mere end den rødhårede herremann kunne døye, det så ut som han kunne springe i luften av bare sinne, etter hva husjomfruen, der omsider kom til, viste å fortelle. Hun måtte til å berolige kapteinen, hvorpå hun sprang opp å meddelte herskapet at nu var ”Nordstjernen” kommet. Da ble det liv i hele huset.

Blant annet forteller fruen at om en gammel hyggelig kone, som de kalte ”Batta”; hun pleide ofte å passe barna på gården, i vis nærhet hun bodde – i en liten rød stue. Hun fortalte oss en hel del om Jesu barnet. Blant annet husker jeg en historie: ”Jesus var en gang sammen med noen barn og lekte. Deres kjæreste oppholdssted var naturligvis ved en sølepytt – som så mange andre barn. Så ble de en dag enige om å lage fugler av leire. De andre var meget lykkelige, når de hadde fått til en fugl og satt den på pinne til tørring. Men så, barna mine, sa gamle Betta: Da Jesus hadde sin fugl ferdig, klappet han bare i hendene, og fuglen fikk liv og fløy ! – Når hun hadde brakt barna til sengs , leste hun forskjellige bønner for dem, ofte det lille vers, som finnes i Landstads salmebok på nr. 580 (Jesus styr du mine tanker, Jesu la meg leve så, at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må . . . )

I gamle dager var alle havnene fulle av skip fra høsten til våren. Om vinteren kjølhales de og ble reparert, så neste alle mannskaper hadde arbeide nok, hver for sitt rederi. Hvor lykkelige de var, når de om høsten fikk sin avklarering (avmønstring) og kunne så være hjemme hos familien om vinteren ! Etter dagen arbeidsøkt gikk de hjem, hver med sin sekk spon og fliser på ryggen.

Fruen bestefar på morssiden var fra Gunnarsrød. På den kan av Tjøme er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere tider var det meget skog. Like i nærheten av Gunnarsrød ligger Torås, som før i tiden ble benyttet som varde, men som nå er tatt i bruk som signalstasjon for kystforsvaret. – Der går det en saga, at en av bestefedrenes forfedre ble bergtatt i den ås, og da ble det ringet med kirkeklokkene.

På Vestgården, Hvasser, hvor hennes bestefar senere bodde var det under krigen med Sverige engang svensk innkvartering. En dag kom en løytnant forbi, og da han fikk se at det stod en fløtemugge på en hylle i spiskammeret, sier han til fruen i huset. ”La meg få det du har der!”. ”De får det De skal ha”, svarte hun. For å skremme henne tok den unge løytnanten sin sabel, men hun lot seg ikke anfekte av den grunn, hun sagde bare: ”Har De ikke annet å gjøre en å stikke gamle kjerringer i hjel?” . I det samme kom en høyere offiser gående forbi, og da han fikk se hva det gjaldt, sa han til løytnanten. ”Drager du din sabel mot en kvinne er du ikke verdig til å bære den”, og dermed tok han sabelen fra ham og brekket den midt over.

– 2 –

Det passert godt for en skipsreder å bo på Hvasser i forrige århundres første halvdel og utover. Der var en telegrafstasjon og en utmerket skipshavn (Vestgårdskilen). Ved Sandøsund hadde flåten lat oppføre en stor brygge, og der var tollstasjon, som ennu eksisterer. Der passerte flåtens dampskip. Skulle man til utlandet, måtte man ta til Sandøsund. – På Vestgården forsto man å øve gjestfrihet. Det hente ikke sjelden at man kunne få 10 á 12 gjester på en gang.
En dag var rederens ”Deodata” 171,5 k.lester (bygget i Tvedestrand 1851, solgt i Drammen 1891) kommet hjem fra langfart og hadde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blitt meldt, men rederen hadde fått øye på det fra utsiktsfjellet like ved. Han tar så sin datterdatter og dattersønn med ombord. Da de nærmet seg skipet ble det ropt ”Deodata ohoi”, men det var ingen ombor som gav akt. Endelig fikk en av styrmennene øye på båten, og da han så at rederen var med, kom de hurtig ombord, men ingen kaptein lot seg se. Da vi kom ned i kahytten, satt kapteinen der – rød og oppblåst i ansiktet. Skjelvende og bevende forsøkte han å reise seg, i det han støttet seg til bordet. ”God dag reder! sa han, jeg er ikke riktig bra i dag”. –”Nei, jeg ser det, kaptein”, sa rederen, hvorpå han ba ham sette seg ned. Den lille frøken ble betagen av medlidenhet, men bestefaren mente; det går nok snart over. Stuerten satte inn alskens gode saker, og det var ikke småting de hadde med; de kom da også, som kapteinen sa i fra Bardø (skulle være Bordeaux).
De fikk god kaffe, der hadde god virkning på den omtåkede kapteinen og litt etter litt gikk sykdommen av ham.
På hjemveien fikk de følge med et par staute matroser, de bar hvert sitt anker på ryggen og slapp godt forbi tollbetjentene og mottok for sitt bryderi en god dusør.
Det ble smuglet meget i de dager, og grunnen var for en ikke uvesentlig del den, at det var forbundet med så store vanskeligheter å få varene sendt hit til Tønsberg Tollbod.
Da rederens datter i 1853 skulle gifte seg, bestilte han fra Frankrike et vakkert kaffe- og te servise. Da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor sum for å slippe fri for å transportere det til Tønsberg, men nei, av sted måtte det. Følgen ble så den, at da serviset kom tilbake, var det bare en asjett, en kopp og ett lite fat i behold, resten var gått i knas under veis.

Der ble drevet meget skipsbyggeren på Tjøme, således ikke minst i Berstad. Der kan man ennu se litt av spanteplanen. På side 191 i kaldsboken vil man finne nevnt som kirkeverge mellom årene 1822-24, Ole Røed. Han var kommet fra en gård i Borre som heter Pjonkerød. Hans hustru het Maren Esjebæk. Hun skal ha vært en ualminnelig forstandig og dyktig kone. Ole Røed var også kjent for å være meget klok og dyktig, men på samme tid noe vill. Han eide flere gårder på Tjøme, og en på Hudø. Hva den siste gård angår, ble han eier til den på en noe eiendommelig måte.
Han hadde nemlig for et par gamle folk skrevet en føderåds kontrakt, som ikke behaget kjøperen. Han sa til Ole Røed. ”Den kan du ta sjøl, den vil jeg ikke ha”. ”Ja det skal jeg nok være mann for” mente denne, og lykke til. De gamle døde straks etter.
På sin gård Rød lot han demme opp en dam og bygge opp et kallebrug ?- kjøpte enkeræde? for sin annen hustru Elisabeth Thorstensdatter fra Askjem, Nykirke i Borre og lot oppføre en vindmølle på Østjordet. Der finnes ennu møllestener og litt treverk.

– 3 –

Om en av de gamle skippere fra den tid fortelles det følgende historie. Han var kommet vel hjem fra reis. Hustruen gikk hjemme på gården og ventet på ham, men det kom ingen. Hun kunne ikke begripe hva som gikk av mannen som aldri lot seg til syne. Til sist tok hun en pike med seg og dro av sted for å møte sin gemal. På veien ned til stranden kom de forbi en stue.
Der fikk hun se sin kjente mann i en meget intim situasjon med konen i huset. Vreden blusset opp i henne; hun bøyde seg ned og tok opp en sten. Piken som var med henne ble forskrekket og sa: ”Herre Gud, hva gjør De der?”. Hun slapp stenen, bet harmen i seg og gikk hjem. Dagen etter så piken at hu lagde i stand et stort bukkeris, og dermed dro hun av sted. Hun satte seg i et kratt like ved en grind. Der viste hun at ??? ”Sissel” måtte komme forbi.. Ganske riktig, der kom hun, men da tok henne fatt, og i en håndvending lagt henne på fanget og så fikk hun ganske ordentlig av riset. Sissel ropte. ”Det er nåde for en kjeltring og en tyv, men ikke for den, som sin neste helier (?) ” ”Jeg skal give deg helier ? jeg” sa den fortørnede kone og slo til igjen så lenge hun orket. Stakkars Sissel, hun hadde vist fått mere en nok da hun omsider kreket av sted. Hvordan mannen ble mottatt, derom tier historien.
Fruen (fortelleren) legger til. ”Dere vet kjære barn at sed og skikker er meget forandret fra den tid. Om der i et eller annet sinn skulle oppstå lyst til å gjøre likedan, vil man vel nå beherske seg og dekke alt under høflighetens maske”

Om hvorledes bark ”Florentine” av Tjøme, ført av O.L. Røed den 16/8-1807 ble oppbrakt av en engelskmann of war under Eddystone?, har ”Signal” i 1900 hatt en troverdig beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds sønn Lars fortsatt farens bedrift med å bygge skip. Det nevnes to, ”Søsknene” og ”Brødrene”. Det siste forliste i 1839. Da var Lars Røeds sønn Ole med som 16 års gammel gutt. Mannskapet berget seg inni båter til den svenske skjærgård, da var den unge Ole L. Røed i bare undertøyet. Han har ofte nevnt, hvilken underlig følelse det var for dem, da det nybygde skipet gikk til bunns rett for øynene deres.

Lars Røeds bror, Johannes Rød bygde to skip på Dalsstranden. De fikk navnene ”Johannes Røed” og ”Birthe Røed”.

Ole L. Røed hadde verft i Langviken. Hans far ble ingen gammel mann, han døde antagelig i 1843 (21. april 1844). Han sto i vennskapsforhold til Henrik Wergeland, som da han fikk høre om Lars Røeds død sendte ned et vers som skulle stå på hans gravstøtte.:
Saa brav og ærlig som dit flag –
Gud skjænke dig en ærens dag !

Der hvor skipsreder Hjalmar Røeds villa nu ligger i Langviken, sto det før et en etasjes hus som hans far Ole L. Røed hadde oppført som arbeiderbolig. En stor stue tvers over hele huset på den ene kant var innredet for arbeiderne, så var det en gang hvorfra man kom inn i kjøknet; på den andre siden var det tre rom som var forbeholdt O.L. Røed selv. Der tok han imot alle fremmede; spesielt reisende som kom for å tilby sine varer.
En lørdag var en sådan reisende innbudt til å spise ved arbeidsherrens bord. Det ble traktert med brisling, ølebrød og pannekake. Med gaffelen drog han – den fremmede som ikke var vant til å behandle fisk med kniv og gaffel – brislingen meget forsiktig ytterst på kanten av talerknen. Så tittet han rundt på dem som satt med ham til bords, vips under bordet med den. Der foregikk rensningen på en meget lettvint måte og så kom alt sammen opp igjen på talerknen.

– 4 –
–
Den gang var det liv og rørelse i Langviken. Der ble gamle skuter reparert og nye bygd. Og når ankeret ble lettet var det sammenstimling av folk. Hvilket stolt syn å se når det ene skip etter det annet for fulle seil stevne utover og forsvinne i horisonten, etter til avskjed å ha sendt en siste hilsen med flagget!.

Når de så kom hjem igjen, da hadde de mange historier å berette, så om ditt og så om datt.

En av kapteinene fortalte en gang ved hjemkomsten om sin tømmermann, der ute i en av havnene hadde fått sendt et portrett av sin kone. Det måtte han naturligvis vise frem til kapteinen, og som sa: ”Det er da en kjekk kone De har tømmermann”. Å ja da, svarte tømmermannen, jeg brø meg ikke om de røde og hvite jentene jeg kaftein. Jeg tok ei som var så svart som kakkelovnen, og hun har da holdt færjen”.

Det var stor selskapelighet på Tjøme i gamle dager. Det var spill, sang, dans og meget munterhet. Julaften var det stor høytidelighet med mange forberedelser i forveien. Klokken tolv presis spiste man middag. Presis ½ 4 ble nekene satt opp. Kl. ½ 5 skulle alle tjenerne være ferdige. Punsjen ble lavet og ølet tappet, det deilige juleøl. Så satte man seg til kaffebordet, herskapet for seg og tjenerskapet for seg. Deretter ble juletreet tendt og da ble det feststemning og glad jubel. De slo alle sammen ring om juletreet, og man sang julesanger.
Endelig ble presanger utdelt og en juleskjenk budt om.

Lengre ut på aftenen kom ungdommen fra forskjellige kanter for å skyte julen inn. Det var skikken at de ikke skulle la seg se. Det gjaldt å være kvikk på det om en ville få tak i noen, straks skuddet var gått av.

Aftensbordet serveres med risengrynsgrøt, ribbestek og litt fugl.. Ut gjennom julen var det mange gjestebud.

Det var på Tjøme et etter datidens forhold temmelig stort klubblokale på Kjære. Stedet kalles den dag i dag ”Klubben”. Hver torsdag hadde herrene sine klubbaftener . I løpet av vinteren hadde man fire ball hvor man moret seg meget godt. Gamle Samsang fra Tønsberg satt der med sin trupp å spilte. (Samsing var et profesjonelt orkester fra Tønsberg, bestående av Samsang, fiolin, Clemens, fiolin, og Halvorsen, kornett).
Senere fikk man marinemusikken fra Horten.
Noen ganger fikk man i stand kanefart som endte med dans på ”Klubben”.

Om sommeren dro man meget på med øyturer. Det gikk brev fra familie til familie om å samles på oppgitt sted, som regel på Lindholmen. Da fikk man det travelt med å ordne sine nistekurver og sitt flaskefor. Når tiden var inne stevnet en hel flokk lystbåter mot Lindholmen. Der slo man leir på en grønn eng som visstnok kalles ”Jomfrusletten”. Sagnet sier at en hollandsk dame skal være drevet i land. Hun hadde på seg sitt gull og adskillig annet stas. Her gikk tiden hen under lek og lystighet, (Tredjemann i vinden, siste par ut) til midnattstimen slo, og så bar det hjem igjen – ofte under vakker sang av gode stemmer (Gluntann, ja vi elsker dette landet, nys seilte vi en solblank time osv. )

Under den fransk-tyske krig var sympatien utpreget på franskmennenes side. Der innkom etter sigende 1500 Spd (= kr. 6.000,-.)

– 5 –
–
Skipsreder Hans Torbjørnsen på Sundene har nylig fortalt meg, at en bark ”Hebe” som tilhørte hans far på Vestgården, Hvasser den 26/1-1856 gikk ut fra Tjøme, fikk motvind, kom inn igjen på grunn av ishindringer og ble liggende til 10/5-1856. Måtte da skjæres ut gjennom 18 tommers is. Så hård vinter var det den gang.

Avskrift fra kaldsboken i Tjøme sogn, hvor sogneprest Robert Hirch har innført nærværende beretning:

Fiskeværet på Uleholmen.

by BåtKulturhistorieSjøhistorieSted/plass

Av Gøthe Gøthesen.

Rett syd for Sønstegård på Hvasser ligger Uleholmen, en flat forblåst holme helt ute i fjordgapet der Oslofjorden blir til Skagerrak. Øya er ubebodd og har trolig alltid vært det. Ikke desto mindre har den spilt en rolle i vår lokale historie idet den har fungert som havn og markedsplass for makrellfiskerne i flere tiår. Antagelig har den også i perioder vært et sentrum for sildefisket.

Det finnes minst tre steder som kalles Uleholmen her i distriktet. Her skal vi konsentrere oss om den ene. Navnet kommer av lydordet ”ule”= hyle mener Reinert Rødland som har studert sjø-og strandnavn omkring Nøtterø og Tjøme.

La oss ta skrittet bakover, til 1869. I en beskjeden trykksak som het Skilling- Magazin finner vi en artikkel med overskriften ”Uleholm”. Den er ikke signert, men antagelig satt i pennen av daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks, også kalt Fyrdiriks. Det er trolig også ham som står bak illustrasjonen til artikkelen. Slik åpner han: ”Naar man en Sommerdag reiser nedover Christianiafjorden, vil man ofte møte Baade-Sjægter eller Snekker –ladede med Makrel, og roede af Mænd der anspender alle Kræfter for at komme hurtig frem. Det er de saakaldte ”Opkjøberbaade”. Spørger man hvorfra de kommer, vil Svaret altid lyde: ”Fra Uleholm”. Hvor ligger saa Uleholm?”…Min Vej førte mig for nogen Tid siden forbi dette Sted, og jeg benyttet da Anledningen til sammesteds at bese mig.”

Diriks forteller videre at på dette stedet kan man i makrelltiden finne en skog av master. Opp til 150 båter samles der: drivgarnsfiskere, oppkjøpere og brennevinsgauker. Oppkjøperne ror eller seiler helt inn til Christiania med sin dyrebare last. Med motvind eller vindstille blir det en hard jobb. Fra Uleholmen til Christiania er det ca 50 nautiske mil. Med kontrari vind kan denne reisen lett ha tatt et døgn, kanskje mer. Det sier seg selv at også i de dager må fersk makrell ha vært en sjeldenhet på middagsbordet i hovedstaden. Det var ikke bare til hovedstaden fisken tok veien. Drammen var et annet stort marked. Egil Jahre fra Hvasser forteller at hans oldefar, Joel Benjaminsen og kameraten Jan Dramsos rodde og seilte med makrell fra Uleholmen til Drammen på siste halvdel av 1800 tallet.

Diriks besøkte Uleholmen sammen med en los. De observerte 70-80 makrellbåter og dampbåten ”Hvalen” som lå pustende og stønnende midt i en klynge båter og fylte buken med blinkende makrell. Oppkjøperne for frem og tilbake ”og gauken gol”, heter det.

Fyrdirektøren hadde vært kysten rundt på inspeksjonsreiser og møtt en stor del av kystbefolkningen. Han kjente sine pappenheimere og deres tilbøyeligheter. Gauking var intet ukjent fenomen. ”Hvortil benyttes disse Bordskur der borte paa Holmen?” spurgte jeg Lodsen. ”Aa det er naa noen Karer som handler!” ”Det er vel Brændevin de handler med da kan jeg tænke.” Det stemte. Losen kunne fortelle at det fantes ikke mindre enn 6 av disse fuglene. Noen landgauker og noen sjøgauker. Man kunne velge mellom å handle sin sprit med fast grunn under føttene, eller få den levert om bord i båten. Det var bare å plystre, så kom en sjekte roende, ”medbringende Trøst og Husvalelse for de tørstige”. Det sier seg selv at denne handelen ofte forårsaket en god del fyll og spetakkel blant fiskerne. Uthavnsbetjenten (tolderen) på Hvasser hadde politimyndighet på Uleholmen og hadde hendene fulle, fortelles det.

Hva Diriks ikke nevner, er at makrellen ble iset før den ble sendt videre. En oppgave i Norsk Fiskeritidende fra 1883 opplyser at ved Uleholmene ble det dette året drevet makrellfiske av 445 mann med 116 dekksbåter (skøyter). De fanget i alt 435,000 stykker makrell hvorav 391,000 ble solgt fersk og iset. En notis i ”Tunsbergeren” den 28 august 1888 inneholder følgende: ”Ved Uleholmene paa Tjømø har iaar været drevet med 136 Baade med 526 Mands Besætning. Fisket der foregikk 12, 15 a 25 kilometer Syd af Lillefærder begyndte 24 Mai og sluttede 21 Juli. Udbyttet anslaaes til ca 700 000 stkr Makrell og til en Værdi af omtrent 92 000 Kroner. Mesteparten af Fangsten er af Opkjøberne sendt til Kristiania, en Del til Drammen, Tønsberg, Fredrikshald og Fredrikstad”.

Ved nordenden av holmen ligger et skjær. Skjæret kalles Ishusskjær eller Ishuset. Det er rimelig å anta at det en gang har stått et ishus her og at det var herfra oppkjøperne hentet is til fisken sin. John M. Hovland forteller i boken Sjøbrott og nybrott at ”På Sundene på Tjøme ble det i sin tid bygget to ishus, hvor is fra Kynna ble lagret i sagmugg fra Sundenestranda Mølle og Sagbruk for senere å bli fraktet, blant annet til Uleholmen i sommerhalvåret.” Ishusene var oftest enkle, lette byggverk av tre, de fleste er derfor helt forsvunnet. Møllebygningen ble revet i 1955 og sto på en stor steinbrygge som fremdeles står der. Det er naturlig å tenke seg at denne brygga opprinnelig var grunnmur for ishusene. Isen skulle skipes, så det var vanlig å plassere ishuset på en brygge. Så kunne man skyve isen rett om bord i fartøyet på en isrenne.

Drivgarnsfisket etter makrell i Norge startet på Sørlandet omkring 1825-30. Litt senere begynte fiskerne omkring Kristianiafjorden å bruke dette redskapet. Fisket ble drevet langt til havs, et godt stykke sønnenfor Færder, særlig i mai og juni. Deltagerne kom fra Brunlanes, Tjølling, Nøtterø, Tjøme, Onsø, Glemmen og Hvaler. På den tiden vi her har beskrevet drev de med dekksbåter på ca 30 fots lengde. Losene deltok med sine egne båter som var av samme type som fiskeskøytene. Bemanningen var gjerne 3-4 mann. I prinsippet foregår dette fisket på samme måte i dag, men motor og moderne utstyr gjør arbeidet lettere for fiskerne og båtene har gjerne to manns besetning. Også inne i selve Christianiafjorden ble det drevet drivgarnsfiske, men dette var av langt mindre betydning enn havfisket, forteller en rapport om fiskeriene i Christianiafjorden.

Drivgarnsfisket var hardt arbeide og medførte lite søvn. Etter at garnene var trukket seilte fiskerne til land hvor de leverte fisken. Deretter skulle garnene rengjøres og tørkes. De sov gjerne på skift på veien ut og inn, dersom de da ikke måtte ro.

Det største markedet for fisken lå i de store byene, særlig Kristiania og Drammen. Veien fra Skagerak til disse byene var for lang til at fiskerne selv kunne levere fisken der. De store avstandene skapte en egen yrkesgruppe, oppkjøperne. Fisken ble landet på et eller flere steder ytterst i fjorden hvor oppkjøperne overtok den. De fleste oppkjøperne skal ha vært hjemmehørende i Kristiania. Noen av dem drev oppkjøpervirksomhet året rundt, mens mange begrenset seg til makrellsesongen. Disse var ofte fiskere som rodde eller seilte innover til det indre fjordområdet i små båter. I 1883 oppgis det at i alt 120 små snekker drev denne trafikken, hver med to manns besetning. Det var en tung jobb, eller for å si det med Diriks:”Er det god Vind, sprede de ud baade sædvanlige og usædvanlige Sejl og Klude, brugende Aaren paa samme Tid. Men er det Modvind eller Stille gaar det løs paa Arme og Ryg; og tungt Arbejde bliver det da at ro en dybladet Sjægte fra Færder til Kristiania”. Som nevnt deltok også D/S ”Hvalen” som oppkjøper, men det ser ut til at dette var det eneste maskindrevne fartøyet i flåten. Midt på 1800 tallet oppgis Hvaler som et sentrum for mottak av makrell, men omkring 1860 begynner Uleholmen å utvikle seg til et større fiskevær. Årsaken var vel først og fremst at man fra øya hadde kort vei til fiskefeltene og brukbare havneforhold.

Vi har sett at fiskerne likte en dram eller to. Det sier seg nesten selv at de også tok en røyk. I 1996 drev Norsk Sjøfartsmuseum undersøkelser av bunnen omkring Uleholmen, assistert av lokale dykkere. De fant blant annet mer enn 30 krittpiper. De fleste kunne dateres til 1800 tallet og har trolig tilhørt makrellfiskere. Krittpipene var skjøre og ble kastet på sjøen når de brakk. Det ble også funnet piper som var en god del eldre. Dag Nævestad ved Norsk Sjøfartsmuseum tror de kan skrive seg fra det rike sildefisket i Skagerrak i 1790 årene. At det foregikk slikt fiske ved Uleholmene er kjent, men det finnes få publiserte fakta omkring dette fisket.

”Fiskeværet” på Uleholmen har nok vært noe spesielt og har kanskje tiltrukket seg flere interesserte enn Diriks. I hvert fall vet vi at kunstmaleren Eilif Peterssen tok turen dit ut en gang på slutten av 1800 tallet og laget en skisse av miljøet.

I 1898 sto den nye moloen i Sandøsund ferdig. Den gir godt le under alle slags værforhold og er en trygg havn for både fiskere og loser. Om dette satte en øyeblikkelig stopper for virksomheten på Uleholmen, er ikke kjent. Men da forbrenningsmotoren gjorde sin entre i fiskebåtene noen få år senere hadde øya få fordeler i forhold til Sandesund. I dag er holmen godt besøkt av lystbåtflåten i sommertiden.

Kilder:

Skriftlige: Skillings Magasin 1869: Uleholm. Norsk Fiskeritidende 1883: Makrelfisket.
Betænkning og Indstilling afgiven af den til Fiskeriernes Undersøgelse i Christiania og Langesundsfjorden ved Kongel. Resol. Af 28 Mai 1852 nedsatte Commission. (Riksarkivet)
Rødland, Reinert: Sjø-og strandavn rundt Nøtterøy og Tjøme. (Hovedoppgave i historie Uio)
Tunsbergeren 28 august 1888. Notis om makrellfisket. (Gjengitt i ”Øyene” mars 2004)

Muntlige: Dag Nævestad, Norsk Sjøfartsmuseum.
Egil Jahre, Hvasser.

Sverigefarten under den annen verdenskrig

by IntervjuerKrigKulturhistorie

Artikkelen er basert på et videointervju med Helge og Anders Wilhelmsen. Intervjuer Anders Lorentzen.

I dag er aviser, radio og fjernsyn svært opptatt av handletrafikken mellom Norge og Sverige. Tusener av nordmenn reiser hver uke med bil, ferje eller tog til broderlandet for å handle billige varer: drikkevarer, kjøtt og matvarer av alle slag. Vi gjør oss ikke alltid like fordelaktig bemerket og det er ”Harry” å reise til vårt naboland for å handle. Blir det sagt. I krigsårene gikk trafikken i samme retning, men formålet var et annet og mye mer alvorlig. Fullt så mange var det vel heller ikke som fant veien over grensen på den tiden. Så vidt vi vet var det ca 44,000 nordmenn som måtte søke beskyttelse i Sverige under den annen verdenskrig.

Den største trafikken gikk kanskje over land, gjennom skogen i grensetraktene. Omkring disse fluktrutene finnes det mye dramatisk stoff. Adskillig mindre vet vi om folk som tok sjøen fatt og kom seg i sikkerhet den veien. Mye kan tyde på at denne transporten var langt mindre dramatisk enn den som gikk over land. Noen av dem som deltok, forteller i hvert fall om det som om det skulle være ren rutine.

I vår del av landet var Nøtterø og Tjøme naturlige utgangspunkter for flyktningetrafikken. Veien var grei og tok tre- fire timer.

Tyskerne brukte store beløp på å bygge ut kystartilleriets anlegg på Tjøme som var en viktig del av ”Festung Norwegen”. De hadde en stor styrke her ute og det vrimlet av grønnkledte germanere væpnet til tennene. Øya var likevel blant de fredeligste steder man kunne oppholde seg under krigen. Det var få konflikter mellom okkupantene og lokalbefolkningen og få krigshandlinger. Våre to fort, Mågerø og Torås ventet forgjeves på den allierte invasjonen. Og godt var det.

Ute i fjordmunningen hadde tyskerne permanent vakthold. Folk som hadde sin virksomhet på sjøen kunne observere vaktbåten der den pendlet frem og tilbake ute i synsranden. Hva den klarte å oppspore av fiendtlig aktivitet er ikke kjent, men sikkert er det at en god del illegal virksomhet fant sted uten at den ble oppdaget. Tyske soldater kontrollerte også all ferdsel over Vrengen bro, hvem som helst hadde ikke adgang til øya under krigen. Dette forhindret heller ikke at folk avla ulovlige besøk her ute.

Etter hvert som tiden gikk, kom det i stand en del illegal virksomhet, både på Tjøme og i distriktet for øvrig. Folk organiserte seg i motstandsgrupper som skulle drive sabotasje, nyhetsformidling, etterretningsvirksomhet osv. Noen av dem ble oppdaget eller var ettersøkt og måtte flykte. Sverige tok imot de fleste. Tjøme var et naturlig utgangspunkt for slike ekspedisjoner, veien til nabolandet og friheten var kort. Og det fantes sjøvante folk som var villige til å ta en risk for å hjelpe til. I disse årene møtte vi ofte to store halvdekkede snekker ute i skjærgården, fiskebåter utstyrt med størjeblåser og annen fangstredskap. De tilhørte Hans Wilhelmsen, opprinnelig fra Råde. Han fisket sammen med de tre sønnene Willy, Helge og Anders. Lite ante vi at disse folkene også drev regulær flyktningtransport til Sverige. På denne tiden var det svært vanlig at folk måtte ty til mange krumspring for å skaffe seg et utkomme. Mange kombinerte fiske, småbruk og sjøfart. Her var et nytt bein å stå på: flyktningtransport!

Familien Wilhelmsen bodde opprinnelig på Mågerø. Så kom tyskerne og krevde sitt, de ville ikke ha sivile i sin umiddelbare nærhet. Heraus! Wilhelmsen måtte flytte fra huset og myndighetene rekvirerte et midlertidig oppholdssted for dem på Holtane, i ferieboligen til familien Bruusgaard fra Drammen. Dette var ikke noe dårlig sted å bo for en fisker, huset lå i strandkanten og hadde egen brygge.

Alle detaljene omkring virksomheten kjenner vi ikke, hovedpersonen lever ikke lenger. Det er for eksempel uvisst hvordan det kom i stand kontakt mellom ham og fiskehandler Rolf Brynildsen i Tønsberg som organiserte denne trafikken. Den begynte antagelig omkring 1943. Helge og Anders forteller at flyktningene ofte kom med legebiler og sykebiler og ble satt av på pleiehjemmet på Grimestad. Derfra ble de loset ned til huset på Holtan og plassert i et rom hvor de måtte finne seg i å vente til været ble brukbart. Wilhelmsen fikk værmelding på radio. Å eie en radio var i seg selv en illegal handling som kvalifiserte til et lengre opphold på Grini eller andre ”pensjonater” som okkupasjonsmakten drev. Men det gikk bra, ingen peilet seg frem til Wilhelmsens radioapparat.

Som nevnt hadde de to snekker, en på 26 og en på 28 fot. Faren og den ene sønnen brukte den ene snekka, de to andre sønnene disponerte snekke nummer to. De hadde gjerne 7 passasjerer hver. Transporten foregikk i ly av nattemørket. Fra Grimestadkilen gikk veien rett ut Leisteinsløpet. Den første tiden ble kursen satt mot Ursholmen, syd for Koster. Senere valgte de å gå til Koster med alle passasjerene. Under normale værforhold tok turen ca 4 timer. I Sverige ble de tatt godt imot og fikk etter hvert gode venner der borte. Anders forteller at en gang de kom til Koster spurte han vakthavende tolder om å få gå i butikken og handle litt:” Neej, det fick han inte! Men nu er det snart mørkt och der ligger min eka. Den kan du ta”, sa svensken.

Disse ekspedisjonene gikk alltid bra, de var heldige. Men det manglet ikke på nervepirrende situasjoner. En gang hadde de passert Færder på vei østover. Da, plutselig skjærer en vaktbåt ut fra en konvoi og setter kursen rett mot dem. Men så ombestemte den seg og returnerte. En annen gang hadde de en tysk vaktbåt etter seg. De kom seg med nød og neppe unna og stakk seg inn mellom noen holmer. ”Så sent kan jæ’nte huse snekka har gått non gang”, sa Hans Wilhelmsen tørt.

En gang fikk de beskjed om at 17 mennesker i Sandefjord hadde tyskerne i hælene . De ble i all hast sendt til Veierland. Der hentet Wilhelmsen dem i nattens mulm og mørke med begge snekkene. Det gikk bra det også.

En dag hadde Helge vært i Sverige med folk. På hjemveien fant han ut at han gjerne ville ha koketorsk til middag. Han tok derfor veien om Sandøsund og kjøpte et par store torsker. Så satte han kursen hjemover. Som han nærmet seg fikk han se en mann på brygga. Snart oppdaget han at det var en tysk soldat i full mundur! Hadde tyskerne funnet ut hva de drev med? Her var gode råd dyre, hva skulle han nå gjøre? Han forsto at om han bråsnudde, ville dette virke mistenkelig. Han tok derfor mot til seg, la til brygga og fortøyde snekka som om han hadde verdens beste samvittighet. Så kom tyskeren bort og spurte pent om han kunne få kjøpe litt fisk. Jo da, det lot seg gjøre, han fikk med seg de to torskene! Så ruslet han sin vei, vel tilfreds. Og Helge trakk et lettelsens sukk.

Når de skulle til Sverige var de alltid påpasselige med å høre værmeldingen. Hjemover tok de det mindre høytidelig, de var tross alt sjøvante folk og hadde gode farkoster. Og denne veien hadde de jo ingen passasjerer. Dermed ble det ofte hjemturen som var mest dramatisk hva været angår. En gang var de på hjemvei, begge snekkene i følge. Det blåste opp et herrens vær og de hadde sin fulle hyre med å holde seg flytende. Fra farens snekke holdt han og Anders øye med de to andre. Ofte skimtet de bare masta mellom de store sjøene. Plutselig bak en veldig sjø forsvant den andre snekka. ”Der gikk guttane” ropte faren. Men snekka dukket opp igjen og nådde brygga i god behold, men med knekte spant og store lekkasjer.

På denne tiden hendte det man fant vrakgods etter forliste fartøyer i sjøen. En gang kom de fra Sverige. Da observerte de flere store baller med smør, vrakgods fra en havarist. ”Men været var så dårlig at vi lot smøret ligge ” sier Helge.

Sønnene til Hans Wilhelmsen er enige om at denne farten gikk greit, stort sett uten særlig dramatikk. ”Jeg var sjelden eller aldri redd” sier Helge. ”Det var først etter at krigen tok slutt at jeg hadde en opplevelse som skremte meg. Vi var en gjeng hjemmefrontfolk på 7 mann som skulle til Bolærne og overta kommandoen der borte. Vår eneste bevepning var et gammelt rustent maskingevær. Vi var så redde at vi hakka tenner. Kaia var full av tyske soldater, bevepnet til tennene. Da de fikk se denne kanonbåten vår lo de seg nesten i hjel. Men vi måtte ikke vise oss redde. Vi gikk i land og firte det tyske flagget. Da satte tyskerne seg rett ned og slappet av. Så kunne vi heise vårt eget flagg, jobben var gjort.

SVERIGEFARTEN UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG.

 

Artikkelen er basert på et videointervju med Helge og Anders Wilhelmsen. Intervjuer Anders Lorentzen.

 

I dag er aviser, radio og fjernsyn svært opptatt av handletrafikken mellom Norge og Sverige. Tusener av nordmenn reiser hver uke med bil, ferje eller tog til broderlandet for å handle billige varer: drikkevarer, kjøtt og matvarer av alle slag. Vi gjør oss ikke alltid like fordelaktig bemerket og det er ”Harry” å reise til vårt naboland for å handle. Blir det sagt. I krigsårene gikk trafikken i samme retning, men formålet var et annet og mye mer alvorlig. Fullt så mange var det vel heller ikke som fant veien over grensen på den tiden. Så vidt vi vet var det ca 44,000 nordmenn som måtte søke beskyttelse i Sverige under den annen verdenskrig.

 

Den største trafikken gikk kanskje over land, gjennom skogen i grensetraktene. Omkring disse fluktrutene finnes det mye dramatisk stoff. Adskillig mindre vet vi om folk som tok sjøen fatt og kom seg i sikkerhet den veien. Mye kan tyde på at denne transporten var langt mindre dramatisk enn den som gikk over land. Noen av dem som deltok, forteller i hvert fall om det som om det skulle være ren rutine.

 

I vår del av landet var Nøtterø og Tjøme naturlige utgangspunkter for flyktningetrafikken. Veien var grei og tok tre- fire timer.

 

Tyskerne brukte store beløp på å bygge ut kystartilleriets anlegg på Tjøme som var en viktig del av ”Festung Norwegen”. De hadde en stor styrke her ute og det vrimlet av grønnkledte germanere væpnet til tennene. Øya var likevel blant de fredeligste steder man kunne oppholde seg under krigen. Det var få konflikter mellom okkupantene og lokalbefolkningen og få krigshandlinger. Våre to fort, Mågerø og Torås ventet forgjeves på den allierte invasjonen. Og godt var det.

 

Ute i fjordmunningen hadde tyskerne permanent vakthold. Folk som hadde sin virksomhet på sjøen kunne observere vaktbåten der den pendlet frem og tilbake ute i synsranden. Hva den klarte å oppspore av fiendtlig aktivitet er ikke kjent, men sikkert er det at en god del illegal virksomhet fant sted uten at den ble oppdaget. Tyske soldater kontrollerte også all ferdsel over Vrengen bro, hvem som helst hadde ikke adgang til øya under krigen. Dette forhindret heller ikke at folk avla ulovlige besøk her ute.

 

Etter hvert som tiden gikk, kom det i stand en del illegal virksomhet, både på Tjøme og i distriktet for øvrig. Folk organiserte seg i motstandsgrupper som skulle drive sabotasje, nyhetsformidling, etterretningsvirksomhet osv. Noen av dem ble oppdaget eller var ettersøkt og måtte flykte. Sverige tok imot de fleste. Tjøme var et naturlig utgangspunkt for slike ekspedisjoner, veien til nabolandet og friheten var kort. Og det fantes sjøvante folk som var villige til å ta en risk for å hjelpe til. I disse årene møtte vi ofte to store halvdekkede snekker ute i skjærgården, fiskebåter utstyrt med størjeblåser og annen fangstredskap. De tilhørte Hans Wilhelmsen, opprinnelig fra Råde. Han fisket sammen med de tre sønnene Willy, Helge og Anders. Lite ante vi at disse folkene også drev regulær flyktningtransport til Sverige. På denne tiden var det svært vanlig at folk måtte ty til mange krumspring for å skaffe seg et utkomme. Mange kombinerte fiske, småbruk og sjøfart. Her var et nytt bein å stå på: flyktningtransport!

 

Familien Wilhelmsen bodde opprinnelig på Mågerø. Så kom tyskerne og krevde sitt, de ville ikke ha sivile i sin umiddelbare nærhet. Heraus! Wilhelmsen måtte flytte fra huset og myndighetene rekvirerte et midlertidig oppholdssted for dem på Holtane, i ferieboligen til familien Bruusgaard fra Drammen. Dette var ikke noe dårlig sted å bo for en fisker, huset lå i strandkanten og hadde egen brygge.

 

Alle detaljene omkring virksomheten kjenner vi ikke, hovedpersonen lever ikke lenger. Det er for eksempel uvisst hvordan det kom i stand kontakt mellom ham og fiskehandler Rolf Brynildsen i Tønsberg som organiserte denne trafikken. Den begynte antagelig omkring 1943. Helge og Anders forteller at flyktningene ofte kom med legebiler og sykebiler og ble satt av på pleiehjemmet på Grimestad. Derfra ble de loset ned til huset på Holtan og plassert i et rom hvor de måtte finne seg i å vente til været ble brukbart. Wilhelmsen fikk værmelding på radio. Å eie en radio var i seg selv en illegal handling som kvalifiserte til et lengre opphold på Grini eller andre ”pensjonater” som okkupasjonsmakten drev. Men det gikk bra, ingen peilet seg frem til Wilhelmsens radioapparat.

 

Som nevnt hadde de to snekker, en på 26 og en på 28 fot. Faren og den ene sønnen brukte den ene snekka, de to andre sønnene disponerte snekke nummer to. De hadde gjerne 7 passasjerer hver. Transporten foregikk i ly av nattemørket. Fra Grimestadkilen gikk veien rett ut Leisteinsløpet. Den første tiden ble kursen satt mot Ursholmen, syd for Koster. Senere valgte de å gå til Koster med alle passasjerene. Under normale værforhold tok turen ca 4 timer. I Sverige ble de tatt godt imot og fikk etter hvert gode venner der borte. Anders forteller at en gang de kom til Koster spurte han vakthavende tolder om å få gå i butikken og handle litt:” Neej, det fick han inte! Men nu er det snart mørkt och der ligger min eka. Den kan du ta”, sa svensken.

 

Disse ekspedisjonene gikk alltid bra, de var heldige. Men det manglet ikke på nervepirrende situasjoner. En gang hadde de passert Færder på vei østover. Da, plutselig skjærer en vaktbåt ut fra en konvoi og setter kursen rett mot dem. Men så ombestemte den seg og returnerte. En annen gang hadde de en tysk vaktbåt etter seg. De kom seg med nød og neppe unna og stakk seg inn mellom noen holmer. ”Så sent kan jæ`nte huse snekka har gått non gang”, sa Hans Wilhelmsen tørt.

 

En gang fikk de beskjed om at 17 mennesker i Sandefjord hadde tyskerne i hælene . De ble i all hast sendt til Veierland. Der hentet Wilhelmsen dem i nattens mulm og mørke med begge snekkene. Det gikk bra det også.

 

En dag hadde Helge vært i Sverige med folk. På hjemveien fant han ut at han gjerne ville ha koketorsk til middag. Han tok derfor veien om Sandøsund og kjøpte et par store torsker. Så satte han kursen hjemover. Som han nærmet seg fikk han se en mann på brygga. Snart oppdaget han at det var en tysk soldat i full mundur! Hadde tyskerne funnet ut hva de drev med? Her var gode råd dyre, hva skulle han nå gjøre? Han forsto at om han bråsnudde, ville dette virke mistenkelig. Han tok derfor mot til seg, la til brygga og fortøyde snekka som om han hadde verdens beste samvittighet. Så kom tyskeren bort og spurte pent om han kunne få kjøpe litt fisk. Jo da, det lot seg gjøre, han fikk med seg de to torskene! Så ruslet han sin vei, vel tilfreds. Og Helge trakk et lettelsens sukk.

 

 

 

Når de skulle til Sverige var de alltid påpasselige med å høre værmeldingen. Hjemover tok de det mindre høytidelig, de var tross alt sjøvante folk og hadde gode farkoster. Og denne veien hadde de jo ingen passasjerer. Dermed ble det ofte hjemturen som var mest dramatisk hva været angår. En gang var de på hjemvei, begge snekkene i følge. Det blåste opp et herrens vær og de hadde sin fulle hyre med å holde seg flytende. Fra farens snekke holdt han og Anders øye med de to andre. Ofte skimtet de bare masta mellom de store sjøene. Plutselig bak en veldig sjø forsvant den andre snekka. ”Der gikk guttane” ropte faren. Men snekka dukket opp igjen og nådde brygga i god behold, men med knekte spant og store lekkasjer.

 

BILDE NR. 1: «Der gikk guttane!» ropte Hans Wilhelmsen.

 

På denne tiden hendte det man fant vrakgods etter forliste fartøyer i sjøen. En gang kom de fra Sverige. Da observerte de flere store baller med smør, vrakgods fra en havarist. ”Men været var så dårlig at vi lot smøret ligge ” sier Helge.

 

Sønnene til Hans Wilhelmsen er enige om at denne farten gikk greit, stort sett uten særlig dramatikk. ”Jeg var sjelden eller aldri redd” sier Helge. ”Det var først etter at krigen tok slutt at jeg hadde en opplevelse som skremte meg. Vi var en gjeng hjemmefrontfolk på 7 mann som skulle til Bolærne og overta kommandoen der borte. Vår eneste bevepning var et gammelt rustent maskingevær. Vi var så redde at vi hakka tenner. Kaia var full av tyske soldater, bevepnet til tennene. Da de fikk se denne kanonbåten vår lo de seg nesten i hjel. Men vi måtte ikke vise oss redde. Vi gikk i land og firte det tyske flagget. Da satte tyskerne seg rett ned og slappet av. Så kunne vi heise vårt eget flagg, jobben var gjort.

De første ”virckelig kongelige” losene på Hvasser

by KulturhistorieSjøhistorie

Helge Knudsen Strømme

ET YRKE LIKE GAMMELT SOM SKIPSFARTEN

En aprildag i 2002 stod jeg på Krukeholmen og så utover Sandøsund. Jeg tenkte på de gamle losene som gjennom flere hundre år har holdt til på begge sider av sundet her. Med ett la losbåten ut fra brygga og satte kursen ut sundet. Det var en påminnelse om at lostjenesten i Sandøsund langt fra bare er historie. Den er høyst levende og aktiv. Men når startet det?

Loshistorien på Hvasser og Tjøme er gammel. Her har det bodd loser så lenge det har vært behov for slike tjenester. Jeg fikk lyst til å finne ut mer om de mennene som har tjenestegjort her ute i ytre Oslofjord. I denne artikkelen vil jeg beskrive de første losene på Hvasser som vi med sikkerhet vet var loser og spesielt prøve å vise hvordan losyrket gikk i arv. Jeg vil begrense meg til de som drev losvirksomhet her på 1700-tallet.

BEHOVET FOR EN FAST ORGANISERING

Loser eller lokale kjentmenn har vi hatt så lenge vi hatt sjøfart. Da hollenderne på 1500-tallet begynte å gå i fart på Norskekysten for å kjøpe trelast, fikk de behov for kjentfolk som kunne lose dem inn til lasteplassene og tollstedene. Gode sjøkart eksisterte ikke, merkingen var mangelfull og navigasjonsutstyret var høyst mangelfullt. I dårlig vær gikk det på livet løs om skutene hadde behov for nødhavn. Da trengte de los også inn til gode havner som for eksempel Sandøsund.

I de eldste tider var losingen i prinsippet fri. Hvem som helst kunne ta på seg å føre skutene i havn. Men hvem som i praksis utførte slik tjeneste, begrenset seg likevel til folk fra ytre skjærgård som hadde den tilstrekkelige kjennskap til båer og skjær og strømforhold. Det var forbundet med stort ansvar å lose skip. Om skuta grunnstøtte, var losen personlig forpliktet til å bøte skaden. Dersom han ikke var i stand til det, kunne han risikere dødsstraff. Dette er nedfelt i Christian Vs lov fra 1687.

Behovet for en fast organisering av lostjenesten langs kysten ble særlig tydelig under Den store nordiske krig som herjet fra 1709-20. Et velorganisert losvesen skulle også være et vern mot fiendtlige overfall. Losene skulle ikke bare holde oppsyn med handelsskip som trengte hjelp, men også observere om det var fremmede krigsskip i sikte!

En del loser ble allerede under krigen innsatt av lokale myndigheter. Midt under krigen ble den første overlosen utnevnt. Men den som skulle bli den drivende kraft bak organiseringen av et godt losvesen, var den unge kapteinløytnant Gabriel Christiansen som hadde tjent under kammerherre Gabel og schoutbynacht Tordenskiold. Og han hadde et helt spesielt forhold til Vestfold. I mange år bodde han i Tønsberg og det er endog en gate som er oppkalt etter ham der. Han var en svært aktiv mann, bl.a. ivret han for å anlegge kanalen mellom Tønsberg og Nøtterøy-landet.

”Paa somme steder lodser bønder Skibe, savelsom andre, ja undertiden et qvinde Menneske”

I 1719 skrev han et brev til kongen og ba om lov til å organisere losvesenet i det sønnenfjellske Norge. I mars 1720 la han fram sitt syn på hvordan saken burde gripes an. Han pekte spesielt på følgende forhold som han mente det var viktig å gjøre noe med:

  • når koffardifartøyene kommer opp til kysten for å søke havn, finnes det ikke loser. Mange steder er de ikke hjemme, og de holder heller ikke skipsfarten under oppsyn

  • losene er ikke ”Examineret om De er døktige og velkiendte udj samme haufne”. Mange sier at de er loser for å slippe orlogstjeneste og ”paa somme steder lodser bønder Skibe, saavel som andre, ja undertiden et qvinde Menneske” Christiansen foreslår å ansette faste ”virckelige Kongelige Lootzer”, så mange i hver havn som trafikken krever. De loser som tilsettes skal eksamineres og taes i ed og de skal kunne kommandere om bord. Ingen andre skal tillates å lose

  • det oppstår skader på fartøyene som følge av ”Lodtzningens disorden og ubekiendte Lootzer

  • mange utenlandsske skuter søker til uthavnene langt fra losstedene og blir liggende der mange dager selv om været er gunstig for seilas. Skipperne på disse skutene mistenkes for å drive ulovlig handel. Den ansatte losoldermann i hver havn skal føre journal over skuter som kommer inn

  • for å få en rettferdig fordeling av losingen og inntekten blant de ansatte, foreslås det at der det er mer enn 6 loser på et lossted, opprettes en egen kasse under oldermannens oppsyn. Der legges lospengene som hver måned deles likt mellom losene.

Gabriel Christiansens forslag til organisering av losvesenet ble med noen endringer godkjent av de sentrale myndigheter. I mai 1720 ble det hele godkjent av kongen. Den raske saksbehandlingen viser tydelig at dette ble sett på som et meget viktig og prioritert område.

I instruksen som ble utarbeidet for overlosen, stod det at han, så snart han kommer tilbake til Norge skal reise i det sønnenfjellske distrikt som strekker seg fra Halden til Ånasira og på grunnlag av det han erfarer utarbeide en rapport om forholdene på hvert sted, hvor mange loser det er der og hva slag losing de kan brukes til. Senere skulle han få nærmere ordre om hvor mange loser og oldermenn han skal tilsette på hvert sted.

Med sin instruks i lommen kom den nyutnevnte overlosen Gabriel Christiansen den 21.juni 1720 til Larvik. Han dro derfra til Christiania for å begynne på sin første inspeksjonsreise. Det første han skulle gjøre var å besiktige havner og lossteder. Han startet sin omfattende reise og besøkte bl.a. vårt område. Han skriver:

Sandesund og Tjømelandet – har en del søkning av skip som skal inn fjorden. Her har det vært 2 loser, men det må være 6.

La oss også ta med hvordan han beskriver behovet for loser i de nærmeste havnene rundt Hvasser og Tjøme:

Ytre og Indre Bolærne – to uthavner som av og til blir søkt av skip som skal til Christiania og Drammen. Har vært 4 loser her til å passe opp skip som kommer innenfor og utenfor Ferder. Behov 1 oldermann og 6 loser.

Tønsberg og Melsomvik – to små lasteplasser som ikke har stor søkning. Har ingen faste loser, men behøver 3 til utseilingen

Sandefjord – en liten lasteplass, blir ikke meget søkt. Ingen los, men behøver 2 til utseilingen.

Etter at han hadde kartlagt behovet for loser, skulle han sammenkalle losene på hvert sted og gjøre dem kjent med sin stilling, rapportere tidligere praksis, og særlig skulle han eksaminere losene og finne ut hva de kunne.

Den eldste og dyktigste av losene, som kunne lese og skrive, skulle han beskikke til oldermann for de andre losene på stedet og gi ham en bok forsynt med nummer og overlosens segl. Det skulle være oldermannens ”journal”. Deretter skulle han ta losene i ed og utferdige deres patent. Hvis en los ikke var dyktig nok, kunne overlosen erstatte ham og da med sjøfolk som hadde gjort orlogstjeneste.

OVERLOSEN BESØKER SANDØSUND

Den 15. februar 1721 kommer så overlos Gabriel Christiansen til Hvasser. Ifølge hans opptegnelser som i dag finnes i Riksarkivet, ble seks Hvasserloser tatt i ed denne vinterdagen. Vi vet ikke hvor begivenheten fant sted. Sannsynligvis har møtet funnet sted ved Sandøsund.

Det var nok et høytidelig og spennende møte mellom losene på Hvasser og den utsendte embetsmann. De hadde helt sikkert hørt rykter om hvorledes det hadde forgått de andre stedene langs kysten. Ville de beholde sin lospatent eller ville de bli funnet uegnet?

LOSENE TAS I ED SOM ”VIRCKELIGE KONGELIGE LOOTZER”

I losrullen fra 1721/1722 finner vi en beskrivelse av de losene som ble tatt i ed i ”Sandesund losdistrict” som Christiansen kaller vårt område.

Ole Hansen som ”har været Loots udi 30 Aar og sidst i Krigen indsat til Kongl. Loots”. Hans alder ble oppgitt til 63 år.

Olle Olsen som ”tient udi 5 Aar af Bragnæs Werwing” og var 25 år

Harald Olsen som ”er ej Enroullered, har icke tient, men er 1716 af CammerHerre Gabel gifvet permission at være hiemme hos sin fader Ole Hansen for at oppasse Kongens Skibe”. Han var 24 år.

Henrich Hansen som ”er icke enroullered ei heller tient mens stedse været Loots” Hans alder var 23 år.

Thomas Pedersen som ”har tient udi 81/4 Aar af Bragnæs Werwing” og var 49 år

Ener Olsen Oppegaard som ”er een gammel Loots” Han var 66 år.

Mer opplyninger gir ikke overlosen oss. Jeg ble nysgjerrig etter å finne ut mer om disse seks mennene. Hvor bodde de, tilhørte de gamle Hvasser- og Tjømeslekter eller var de innflyttere? Var de i slekt med hverandre? Hvem var de gift med og hva skjedde med deres etterkommere? Fortsatte sønner og sønnesønner i sine forfedres spor? Vi har kunnskaper om losenes forhold fra andre kyststrøk. Jeg har selv gjort tilsvarende undersøkelser i mitt eget hjemdistrikt, Kragerø.

Om de seks losene får vi altså vite at de to eldste som begge var i 60-års alderen, allerede hadde vært loser i mange år. Ole Hansen hadde loset i hele 30 år, dvs fra han var 32 år. Han var født ca 1660. Hvem var denne gamle losen? Vi skal prøve å finne sporene etter ham.

Den andre av de gamle losene var Ener Oppegård. Han var født i 1655. Hvor lenge han hadde loset sier ikke Christiansen noe om, men han kalles en gammel los. Av navnet å dømme var han fra Oppegård på Hvasser.

Slektskap mellom losene finner vi også. Ole og Harald Olsen var sønnene til Ole Hansen. Ole hadde tjenestegjort under krigen i 5 ½ år. Det sies ikke noe om han hadde vært los, men han hadde helt sikkert vært med faren fra han var en neve stor som losgutt. Harald hadde derimot ikke krigstjeneste, men hadde siden 1716 hjulpet sin far med passe opp kongens skip. Dette er interessant. Her får vi flere opplysninger, både at han sannsynligvis hadde sluppet unna militærtjeneste for å hjelpe faren og at faren hadde en særlig losplikt for kongens båter som var på vei inn Oslo-fjorden. Vi kan snakke om en virkelig kongelig los! Vi har jo også et nyere eksempel på en kongelos fra vårt område, nemlig Severin Evensen om loset kong Håkon 7 inn Oslofjorden da han kom til Norge i 1905. Men det er en annen historie!

Den fjerde losen som Christiansen nevner, Henrik Hansen, var i slekt med de andre Sandølosene. Han var nemlig sønn til Rønnaug Hansdatter og dermed nevøen til Ole Hansen.

Disse fire Sandølosene trer fram som et eksempel på en losfamilie som sikkert har lange tradisjoner når det gjelder losvirksomhet i ytre Oslofjord.

LOSRULLEN FRA 1732

Neste gang vi hører mer til losene er i 1732. Overlosen har igjen laget en oversikt. Han var jo forpliktet til å holde losrullen à jour. Den gir oss mer detaljerte opplysninger om losene fra 1722. I tillegg til navnet på losene får vi nå også som oftest vite navnet på fødestedet, når de ble innsatt som los (”hva tiid de af mig til loots er indsat”), alder, om de er gift, om de bruker gård og hvor de bor, hvor lenge de har fart til sjøs, om de har tjent ”udi sidste kriig og hvor lenge”, i hvilket område de var skikket til lose (”deres Capasite”)

Under overskriften ”Sandesund og Tiømmøe Landet” beskriver han losene slik:

Henrich Hansen, født på Sandø i Larviks grevskap, innsatt som los 15. februar 1721, 28 år, gift, bruker en halv gård på Sandø hvor han bor, ikke fart til sjøs men vært los med sin far fra barnsben, ikke tjent i siste krig og har avlagt ed på at han er kjent fra Færder til Drammen, Christiania, Fredrikstad og Fredrikshald og alle havner og steder i mellom de ovenfor ”specifiserede pladser”.

Anders Hanssen Bierkøe, født på Walløer, innsatt som los for Bollerne 4. februar 1721 og 4. februar 1727 innsatt som los for Sandesund, 39 år, gift, bruker en ”øe gaard”, fart med store skip i 4 år, ikke tjent i krigen men vært kongelig los siden 1716, han har avlagt ed på at han kan lose inn til følgende havner:

Larkollen, Drøbak, Christiania, Drammen, Holmestrand, Moss, Son, Fredrikstad, Tønsberg, Sandesund, Stavern og Larvik

Even Tommessen, født på Megården på Tjøme, innsatt som los 18. mars 1730, 23 år, ugift, bruker 1/3 del av farens gård, ”været ved lootseriet fra barnsben med faderen, har ikke tjent i krigen, han er bekjent vestover og i alle havner og har loset ut og inn til Nevlunghavn, og østover i alle havner innenfor Færder og til Fredrikstad, Fredrikshall, Koster og Hellesund på ”Wigsiiden”

Harald Olsen, innsatt som los den 15.februar 1721, 29 år, gift, bruker en halv gård, vært til sjøs i 5 år, ikke tjent under krigen men etter Kammerherre Gabels ordre innsatt til los i 1716. Han kan lose inn og ut av Sandesund til Drammen, Holmestrand, Åsgårdsstrand, Larkollen, Gresvig, Leeren, Fredrikstad, Fredrikshall, Son, Moss, Drøbak, Christiania, Jersø, Tønsberg, Stavern, Sandefjord, Langesund, Brevik og Porsgrunn.

Annon Mogensen, innsatt som los i 1721 på Bolerne, og den 4.februar 1727 for Sandesund som er like ved, 43 år, gift, bruker Bolerne, ikke tjent under krigen men i 1716 ble han etter ordre fra Gabel innsatt som los. Stort sett samme område som den foregående

Ole Olsen Sandøe, innsatt i 1721, 32 år, gift, bruker på Østre gården på Hvasser, fart 3 år med skip, fra barnsben vært ved ”lotseriet”, tjent 51/2 under krigen, samme område som de to foregående.

Henrik Hansen, Ole Olsen og Harald Olsen kjenner vi igjen fra den første losrullen. Derimot er Ole Hansen, Thomas Pedersen og Ener Oppgård ikke lenger oppført som loser. Ole Hansen døde i 1732. Ener Oppegård var blitt for gammel til å drive som los. Han døde i 1737, 79 år gammel ifølge kirkeboken. To loser som i 1721 var oppført under Bolerne, hadde nå kommet inn under Tjøme losdistrikt. Det er Aanon Mogensen og Anders Hansen. Dessuten hadde Thomas Pedersens sønn Even Thommesen overtatt.

LOSENE PÅ SANDØ

Sandø har fra gammelt av vært et sentralt bosted for Hvasserlosene.

Den eldste Sandølosen som vi med sikkerhet vet var los, var Ole Hansen Sandø. Broren til Ole, Hans Hansen, kom til Mo. Han hadde sønnen, Hans Hansen, som giftet seg til Helgerød og drev som los. Søsteren til Ole, Rønnaug, giftet seg med en los, Hans Henrichsen Årø på Nøtterøy. Ole, Hans og Rønnaug hadde sønner som ble loser. Sandølosene ble dermed utgangspunkt for en losslekt som kan føres helt fram til våre dager. Vi vet ikke med sikkerhet om forfedrene til Ole, Hans og Rønnaug også var loser, men sannsynligheten er stor for at både faren Hans Olsen og farfaren Ole Hansen drev som loser.

La oss se litt nærmere på losfamilien på Sandø. Den første losen vi med sikkerhet vet om som bodde på Sandø, var som sagt Ole Hansen.

Ole Hansen (ca1660-1732). Han var gift med Sønnøve Andersdatter Grimestad som døde i 1737. De fikk i alt 8 barn. To av sønnene, Ole og Harald, ble loser. De flyttet begge to bort fra Sandø og slo seg ned på Østgården på Hvasser.

Harald Olsen Østgården (1698 – 1732), født på Sandø, bodde på Østgården, nevnt som los i 1721 og 1732. Han var gift med Kari Evensdatter. Han døde allerede ca 1732. Han hadde ingen barn som vokste opp.

Ole Olsen Østgården (1696-1769) født på Sandø, bodde på Østgården, nevnt som los i 1716, 1721 og 1732. Han var gift med Johanne Hansdatter. De hadde to barn, sønnen ble los og flyttet til Brunlanes, datteren ble gift med en los:

  • Ole Olsen, los, flyttet til Brunlanes

  • Sønnøve Olsdatter gm los og losoldermann Henrik Jansen Østgården

Henrik Jansen Østgården (1737- 1803) gift i 1764 med Sønnøve Olsdatter

Henrik var født på Krukeholmen og var en sønn av los Jan Nilsen Krukeholmen, se nedenfor. Henrik var los og losoldermann. Henrik og Sønnøve hadde seks barn, sønnene Hans og Anders ble loser og døtrene Malena og Johanne ble begge gift med loser.

  • Hans Henriksen, skipper og los, gift med Johanne Marie Løsler

  • Malena Henriksdatter, gift med los i Kjerringvik Ole Larsen fra Krukeholmen

  • Anders Henriksen, los

  • Johanne Henriksdatter, gift med los Hans Hansen Krukeholmen

Hans Henriksen bodde på Sandø. To av sønnene hans, Fredrik Hansen og Hans Jørgen Hansen ble loser og to av døtrene ble gift med loser.

  • Fredrik Hansen, los og gift med Anne Katrine Jacobsdatter Eftang,Tjølling

  • Sønni Hansdatter, gift med los Even Andersen

  • Olava Hansdatter, gift med los Andreas Hansen Ramsen

  • Hans Jørgen Hansen Østgården los, gift med Anne Maria Andersdatter Holme

Sønnen Anton Hansen var også los og var gift med en av døtrene til Ulabrand.

Rønnaug Hansdatter Sandø, søster til los Ole Hansen giftet seg med los Hans Henriksen Årø på Nøtterøy. De bodde på Sandø og brukte den ene halvdelen. De hadde datteren Helvig som ble gift med en av de gamle Melsomviklosen, Kristen Kristoffersen Stokke og sønnen Henrich Hansen som overtok halve Sandø etter foreldrene. Han var som nevnt før los og ”seilte seg bort” i 1739. Han ble i 1725 gift med Mari Hansdatter Eidene. De stod godt i det. Arveskiftet etter ham i 1739 viser at boet hadde verdier for i alt 596 rd. Ingen av deres barn ble loser eller gift med loser, men datteren Eli som var gift med Torger Andersen Nes hadde en sønnesønn som ble los, Even Andersen.

LOSENE PÅ MEGÅRDEN, HVASSER

Thomas Pedersen som ifølge losrullen var 49 år i 1721, hvem var han? Han var sønn til Peder Hansen Megården. Thomas var gift med Lise Monsdatter og hadde fire barn, sønnen Even Thomassen ble los og datteren Berte ble gift med en los.

  • Even Thomassen, los

  • Berte Thomasdatter, gift med los Anders Olsen fra Edde i Kville sogn Bohuslen

Sønnen Even Thomassen etterfulgte faren som los. Ifølge losrullen fra 1732 var han innsatt som los i 1730, ugift og brukte 1/3-del av farens gård. Han døde ugift i 1732. Søsteren, Berte Thomasdatter, giftet seg med en los, nemlig Anders Olsen. Han var svensk og kom fra samme sted i Sverige som Ole Andersen på Sandø. Det var Ole Andersen som hadde lært ham opp som los. Anders Olsen fikk lospatent som reservelos 26.1.1745. Berte og Anders fik i alt 13 barn, av dem vokste 10 opp. Den eldste sønnen, Jacob, druknet under losing. Sannsynligvis var han losgutt for faren.

En annen sønn, Peder Andersen (1764-1834), ble los og fikk mange etterkommere som ble loser, blant andre ”kongelosen” Severin Evensen. Den nåværende losen i Sandøsund, Trond S Erlingsen og tidligere los Thor Pedersen er begge etterkommer til Severin Evensen og dermed også en av de første navngitte losene på Hvasser, Thomas Pedersen. Peder Andersen var gift med Idde Jacobsdatter fra Øvre Kjære og hadde barna:

  • Jacob Pedersen Vikerholmen, los gm Torine Larsdatter

  • Berte Andrea gm los Ole Olsen Sandø, Østgården

  • Inger gm los Jan Olsen Sandø

  • Tor Pedersen los, til Krukeholmen

LOSENE PÅ OPPEGÅRD, HVASSER

Ener Olsen Oppegaard finner vi opplysninger om under gården Oppegård. Han tilhørte den gamle slekten på gården. Ifølge Gabriel Christiansens opplysninger i losrullen var han 66 år i 1721, dvs var han født ca 1655. Foreldrene hans må være Ole Helgesen Oppegård og Live Hansdatter Mo. Ole var sønn til Helge Oppegård som eide gården fra ca 1615-1655.

Ener Olsen Oppegård (ca1660 -1737) var gift med Kari Halvorsdatter Sønstegård. De hadde følgende barn som vokste opp:

  • Live, gift med Espen Kruke

  • Mari, gift med Anders Sørensen Oppegård

  • Halvor Enersen, los

  • Helena, gift med Henrik Pedersen på Kruke

Halvor Enersen (1697-1771) var los og gift med Mari Kristoffersdatter Rød, Brøtsø De hadde flere barn. To av sønnene, Torger og Even, ble loser, den ene på Hvasser, den andre i Ula.

  • Torger Halvorsen, los

  • Even Halvorsen los gm Andrea Jørgensdatter fra Færder. De flyttet til Ula og Even var en av de første losene i Ula

Torger Halvorsen var los i 55 år og gift med Kari Ivarsdatter. De hadde flere barn som døde unge. Datteren Gunhild ble gift med en los, Aakel Larsen fra Burø. De hadde to sønner som begge ble loser, Ola som bodde på Østgården og Anun som holdt til på Megården.

Vi har nå plassert alle de losene som er nevnt i 1721 i en slektsmesssig sammenheng. Fire av de seks hører til samme familie på Sandø og kan derfor kalles en losfamilie. Sandø må derfor kunne kalles et tyngdepunkt når det gjelder losingen på begynnelsen av 1700-tallet. Stedet ligger også gunstig til på innsiden av den ytterste øye mot havet. Losene på Sandø var gårdbrukere ved siden av losvirksomheten. Ole Hansen og Henrik Hansen drev hver sin halvdel av øya. Men verken Ole eller Harald, sønnene til Ole Hansen, fortsatte å bo på Sandø etter at de giftet seg. De flyttet begge til Østgården hvor de drev hver sin halvpart av gården.

De andre to losene fra 1721, Ener Olsen og Thomas Pedersen var gårdbrukere på hver sin gård. De tilhørte andre Hvasserslekter og hadde ingen slektsmessig forbindelse med de andre losene vi har nevnt til nå.

LOSER SOM KOM TIL HVASSER PÅ 1700-TALLET

To Nøtterøyfolk kom på denne tiden inn som loser på Hvasser.

Det er Jan Nilsen som slo seg ned på Krukeholmen og Ole Andersen som kom til Sandø. De er utgangspunktet for to nye losfamilier på Hvasser.

NY LOSFAMILIE PÅ SANDØ

Ole Andersen kom opprinnelig fra Sverige sammen med sine foreldre midt under krigen i 1714. De kom fra Kvelle sogn i Bohuslen. I losrullen fra 1732 er nevnt ”Olle Andersen Wigwæring fød på Wigsiden” Det må være den samme Ole Andersen. Han overtok den ene halvdelen av Sandø i 1746 og regnes som stamfar til den yngre Sandøslekten. Han giftet seg på Nøtterøy i 1734 med Maria Andersdatter og de bodde et par år på Movik. Bodde så noen år på Megården som han i 1746 overlot til en annen svenske, Anders Olsen. Ole Andersen var los og losoldermann og hadde følgende barn:

  • Johanne Olsdatter, gift med Hans Olsen på Sandø

  • Anders Olsen, gift med Kari Bilovsdatter Holme, Krukestranda

  • Berte Katrine, gift med Ole Olsen Mo

  • Ole Olsen, gift med Juliana Jansdatter Krukeholmen

  • Larine Olsdatter, gift med Even Nilsen Østgården

  • Endre Olsen, gift med Berte Sofia Jansdatter Krukeholmen, til Stavern

Alle disse barna hadde etterkommere som var loser. Johanne Olsdatter fikk to sønner, Reinert Hansen og Hans Hansen, og en svigersønn, Reier Olsen, som alle ble loser på Hvasser.

LOSENE PÅ KRUKEHOLMEN

Den første vi kjenner til som bodde på Krukeholmen, var en mann som hette Ole. Han hadde to barn til dåpen, Gunhild i 1729 og Lars i 1730. Lars flyttet til Kjerringvik og drev som los. Datteren til Lars, Rise Marie, kom til Tjøme da hun giftet seg med Henrik Torgersen på Sandø.

I 1733 kom en ny familie til Krukeholmen. Det var Jan Nilsen eller Jan Stranna som han også kaltes. Han skal være født i 1712 og sønn til Nils Stranna på Nøtterøy. Det må være los Nils Andersen som i 1708 ble gift med Kari Hansdatter. De hadde en sønn Jan som ble født i 1712. Nøtterøyboka kan gi oss mer opplysninger om forfedrene til Jan Krukeholmen. Morfaren er muligens den skipper Hans Andersen som bodde i Stranna og som var gift med Barbro Andersdatter.

I 1733 giftet Jan Krukeholmen seg med Malena Hansdatter. Jan Nilsen Krukeholmen var los og ifølge Lorens Berg ”stod han seg bedre enn de fleste gaardmænd”. Det finnes et skifte fra 1754 da hans første kone døde. Arvesummen er satt til 267 riksdaler og huset ble verdsatt til 170 rd. Jan giftet seg igjen, den andre kona hans het Kirstine Sofia Sørensdatter som kom fra Gunnarsrød. Jan druknet under losing i 1764. Han hadde i alt 11 barn. Her kommer de som vi vet noe om:

  • Henrik Jansen, los og losoldermann Østgården

  • Kirstine Jansdatter gift med Jens Torsen fra Tønsberg

  • Hans Jansen til Medø

  • Malena Jansdatter gift med Ole Hansen Sandø til Stavern

  • Juliane Jansdatter gift med Ole Olsen Sandø

  • Berte Sofia gift med Endre Olsen Sandø til Krukeholmen

Hans Jansen som var los som sin far, kjøpte i 1779 huset til faren men flyttet senere til Medø. Endre Olsen, svigersønn til Jan, kjøpte så huset i 1789, men allerede i 1800 ble det solgt på auksjon og familien flyttet til Stavern. Neste eier er los Hans Hansen Sandø som var gift med Johanne Henriksdatter Østgården, datter av Henrik Jansen opprinnelig fra Krukeholmen. Sønnen Jørgen Hansen flyttet til Kjerringvik og senere til Ula. Los Tor Pedersen fra Megården, sønn til Per Andersen, kom så til Krukeholmen. Kona hette Maren Sofia Jensdatter. De hadde mange barn, bl.a. datteren Idde Elisabeth Thorsen som var gift med losen Even Andersen fra Holme som bodde på Krukeholmen. De hadde sønnen Severin Evensen, den såkalte ”kongelosen”. Los Torger Thorsen var også barn av Tor Pedersen. Torger vare gift med Maria, datter til los Hans Olsen Grepan.

LOSER PÅ HELGERØD

På Helgerød skal det også ha bodd loser på 1700-tallet. Christiansen nevner ikke noen loser fra Helgerød i sine oversikter. Den første losen her var nok Hans Hansen fra Mo som i 1726 giftet seg med Ragnhild Evensdatter Helgerød. Han tilhørte den gamle Sandøslekten idet han var sønn til Hans Olsen Sandø. Hans og Ragnhild hadde en sønn, Even Hansen, som var los og gift med Marte Andersdatter Nes. De hadde sønnen Hans Evensen som ble los i likhet med faren og farfaren.

LOSYRKET GIKK I ARV

Vi har sett at rekrutteringen til losyrket foregikk fra en relativt liten krets.

I prinsippet kunne hvem som helst fremstille seg til losprøven. Men i praksis ble det stilt så strenge krav til kunnskapene om farvannene at så å si bare sønner eller eventuelt svigersønner av gamle loser hadde mulighet til å skaffe seg de nødvendige kunnskapene. Gamle loser var ofte lite meddelsomme og ville bevisst ikke gi sine kunnskaper til andre enn sine nærmeste. På den måten sikret de at losyrket gikk i arv og utviklet seg til et slags laug.

På grunn av at losfamiliene i utstrakt grad også giftet seg innbyrdes, utviklet det seg enkelte store losslekter som kom til å dominere losvirksomheten i skjærgården.

Den eldre Sandøslekten er en slik dominerende losslekt. Utover på 1700-tallet ser vi også eksempler på at det kommer inn nye losfamilier, Ole Andersen på Sandø og Jan Nilsen på Krukeholmen. Ved giftemål kom de til å danne nye og dominerende losslekter på Hvasser og Tjøme. I enkelte grener av disse slektene har losyrket gått i arv helt ned til våre dager. Dette stemmer overens med det vi finner andre steder, for eksempel i Kragerøskjærgården.

Det finnes også eksempler på at barn til loser flyttet ut og drev med losing eller giftet seg med loser andre steder, for eksempel Ula og Stavern. En vasslending, Anders Nielsen, flyttet på midten av 1700-tallet endog helt ned til Portør ved Kragerø hvor han giftet seg med en losdatter og selv drev som los.

Etterkommerne til de gamle 1700-tallslosene på Hvasser er tallrike. Mange Tjøme-folk og andre folk har derfor loser som sine nære eller fjernere forfedre.

Kilder:

O.Storm: Det norske lodsvæsen. Den Norske Sjøfarts Historie, Oslo 1929.

Admiralitetets indkomne sager 1722 nr 374, Losrullen fra 1721/22, Riksarkivet i Oslo.

Admiralitetets indkomne sager, Kaos-samlingen, Lootsreglement og Roulle for Det Syndenfieldske District udi Norge 1732, Rigsarkivet i København

Lorens Berg: Tjømø – en bygdebok, 1920.

Helge Knudsen Strømme: Loser i Kragerøskjærgården på 1700-tallet. Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag 1987

Takk til Bjørn Holt Jacobsen som har lånt meg sitt manuskript om Tjøme-slekter.

Midtsidepiken

by Personer

«Skårestina» het hun på folkemunne, og bodde på Kråkere. «Et lite menneske som gikk i legd», forteller Ulla Maagerø som har gitt bildet til Tjøme Historielag. Stort mer vet hun ikke om denne kvinnen.

Ansiktet og uttrykket bærer preg av at Stina har vært gjennom litt av hvert. Klærne og inngangspartiet til hennes enkle bolig gir inntrykk av armod. Kanskje folketellingen kan gi noen opplysninger om henne? Den avslører at i 1865 bodde det hele fem kvinner som het Stina på Tjøme, stort sett tjenestejenter. Som ventet var alle født i Sverige. En av dem hørte hjemme på Kråkere: Stina Granberg i «Kragerødrønningen». Stina var født i 1838 og bodde sammen med svensken Alexander Granberg som var et år yngre. Alexander er oppført som «Bruger af en bitte liden Jordflæk, købt af Pernille Paulsdatter». Paret er ikke gift, og hun benevnes «Hans Quasikone» Dette var tydeligvis datidens betegnelse på en samboer! De hadde en datter, Anna Granberg som var født i 1864.

Stina var legdslem, som det het. Dette gjaldt antagelig på hennes eldre dager. Loven foreskrev at fattigfolk skulle ha kost og opphold på gårdene i korte perioder. Dette ble også kalt husgang.De ble med andre ord sendt som en stafettpinne fra hus til hus i bygda! Noen dagers opphold, noen enkle måltider og så værsågod neste…Det sier seg selv at denne ordningen var svært upopulær, både blant gjestene og vertskapet. Loven om legd ble opphevet år 1900.

Ulla Maagerø forteller at hun fikk bildet av en slektning, Gustav Guttormsen fra Sundene. Men det kom fra skipsreder Bache på Kråkere, Gustav hadde fått det av ham.

Lilly Minken: Prolog

by FortellingerHendelseKulturhistoriePersonerSang & Viser & DiktSted/plass

PROLOG: TIL DEN GAMLE BRYGGA PÅ STRANDA

For Grimestad er ingenting for godt.

Slik tenkte jeg, og jeg har tenkt det ofte

når det gikk trått,

med den prolog som jeg til bryggefesten lovte.

(fritt etter Wildenvey)

Fra arilds tid har Grim’stadfolk

hørt sjøen til og vært dens tolk,

ført med seg sus av fremmed land,

av ishavskyst og sydhavsstrand,

tatt med seg duft av is og hval,

av spekk og blo’ og slit og kval,

en air av gutteeventyr,

som knapt no’n nå vet hva betyr.

De slet og slepte lange år

på dekk og dørk mens tanken går

til Grimestad til båt og kil

og mest når som’ren stundet til.

Fra arilds tid tok båt i land

på det som da var Grim’stadstrand,

hvor bryggesteiner sikkert lå

omtrent på samme plass som nå.

Fra arilds tid har brygga stått

med fanglin’pæl i bunnen slått,

og noen plankestubber lå

og vinglet vem’lig oppe på.

Den tjente til i all sin tid

å nå til brygga som med flid

var malt og lakket, stelt og fin,

med seil og årer som maskin.

Med den slags redskap kom man hjem

og kunne komme meget stille frem.

Fisker Hans Karlsen ble redningsmann for kusinene Aase og Åse da de drev hjelpeløst på et isflak mot åpent farvann ved Sydosten i begynnelsen av 1930 årene.

Så mang en herlig søndagstripp

er startet fra den bryggesnipp,

som Simonser og Lange-Hans

Benyttet for sitt liv til vanns.

Hvor mang en herlig gang i grunn

tror dere folk har stått på bunn

når snekka over plank og stein

sku’ entres på ustødig bein.

Jeg nevnte Simonser og Hans

som drev sitt fiske langt til vanns,

som levet strandliv her en stund,

og stelte garn og gård og grunn.

De stelte og til alment bruk

en brygge uten pengesluk.

Den gjorde nytten og var god

å ty inn til i sol og sno.

Den bar en eim av sjøsalt hav

og eide ikke luksuskrav.

Den duftet tjære, fisk og slo

med måkeskitt hvor enn du sto.

Det luktet friskt av flyndregarn

og salt av nakne ben på barn,

som krabber fikk i ålegress

med snegl til agn for det var tess.

Og over denne skjønne tid

så skinte solen idelig.

Den gamle brygga skulle stått,

og tiden med – da ble det godt

å være menn’ske være til –

omkring en fredlig Grim’stadkil.

Det var den gamle brygges svanesang.

Yngre folk kom til – og satt i gang.

Trang fødsel var det – men det gikk,

og se hva resultat vi fikk!

En brygge Grim’stadfolk til ære!

En brygge som for øya vår – må være

en pryd som vi med stolthet viser frem,

og tusen takk til alle dem – som hjalp

oss få prosjektet frem !

Og vi som sogner til vår brygge :

La oss sammen skape

ORDEN – TRIVSEL – HYGGE.

Inger L. Zeiner:

EPILOG: OM STRID OG FRED I STRANDSONEN

En blå, falmet sprit-stensil dukket fram fra sitt gjemmested i en skuff på Holtekjær hos min tante Ka for en ti års tid siden. Siden har jeg tatt den fram ved flere anledninger og gjenopplevd noen øyeblikk fra 1960-årene. Lillys myke, varme stemme høres tydelig, og bildet av henne vises klart for mitt indre blikk. Minnet om henne er jeg ikke alene om.

Gartnerdøtrene

Lilly Minken (1896 – 1978) og søsteren Molly Gude Due (1897 – 1978) gjorde tjømlinger av seg igjen på eldre dager og bosatte seg på bruket Gbnr. 17/18 på Grimestad.

Helt pensjonister ble de ikke. Lilly ga selskap og omsorg til mange eldre og barn. Molly ble innkalt til sin gamle arbeidsgiver, både til Tønsberg og Oslo, når blomsterhandleren fikk store oppdrag fra prominente kunder. Hun var den som førte Yrkestradisjonene videre i familien. Døtrene til Gartner’n Walfred Larsen og hustru Dina, var svært velkomne tilbake. Elskelige damer, sa vi den gang. I dag er bruket feriested for etterslekten til den tredje søsteren, Esther Sanne (1893 – 1977).

Grimestad Vel

En hjertesak for dem må ha vært Grimestad Vel, foreningen som siden 1940-årene hadde ivaretatt mang en oppgave for fellesskapet. Den gamle Strannveien, nå Velveien, var et slikt prosjekt, veilys et annet. Midlene kom ikke fra kommunale bevilgninger, men spleiselag, fester og basarer. I min barndoms sommere var Lilly og Molly blant de ivrigste basarvakter. Basarbordet var plassert ved Østveien, vest for Thorsens garasje, (huset som ikke er malt siden den gang) og syd for Bugge Hansens butikk. ( huset der det nå er utleieleiligheter) I garasjen var det skyting på blink med luftgevær, i butikken et yrende liv av badegjester, fra Grimestad Pensjonat, hus og hytter både herfra og fra de fleste steder på Tjøme. Slik ble Vel – basaren en suksess og la grunnlaget for den brygga som skulle bygges.

Den fælles oplagsplads for Grimestad

Engasjementet for stranda og brygga hadde søstrene fra sitt opphav. Walfred Larsen møtte opp på jordskiftesamling den 27. april 1915 sammen med 6 andre eiere av bruk for å dele Grimestads felles utmark mellom seg. Av utskiftningsdokumentene fra året etter kan vi lese følgende utdrag:

” Opplagstomt: Ved bryggen er av Karlsens part i Ramsaas utlagt som fælles oplagsplads for Grimestad et landstykke begrændset saaledes: —————————-. Det saaledes avgrænsede stykke avbenyttes som før har været.”

Slik ble det,- en stund. Fiskerne fisket videre. I slutten av 1920-årene våknet lille Aase Nilsen (1926 – 2004) tidlig hver morgen til lydene av trillebår, og hun kunne si fra lyden alene om det var Petter, Severin, Hans, Gustav eller en Simensen som trillet ned med teiner, ruser og garn til prammen eller snekka si. Frakteskuta: ”To brødre ”som brødrene Olsen var redere for, hadde hjemmehavn noen år på ”Dampen”, som brygga het på folkemunne. Før Vrengenbrua ble bygd, la rutebåtene fra Tønsberg til her i noen år sommerstider medbringende de første badegjester. Min fars onkel, Hans Andersen, skaffet seg seilbåt, og tok dem med seg på cruise i den ytre skjærgården, en ny næringsvei for fiskeren. Nora Ellefsens pensjonatgjester og andre badegjester fikk opplevelser og onkel Hans kontanter.

Kuene forsvinner, hyttene blir bygd

Utmarka besto både av strand og åser. Kuene beitet overalt, men kuenes dager var talte.

I løpet av tiden fra 1930 og 3 tiår fram i tid forsvant kuene en etter en fra brukene og fra sommerbeitene i utmarka. Da denne tid var passert, kan vi si at badegjestene på hyttene i Grimestads utmark hadde tatt kuenes plass. Den siste kua jeg husker hang i treet hos Anton Markussen en søndag formiddag midt i 1950-årene, død. Den kua kan tjene som symbol på utviklingen. Den var bokstavlig talt dødelig såret av en badegjest med bil. Datteren, Astrid var utrøstelig. Anton Markussen var for øvrig den som ikke gikk inn i den nye næring, tomtesalg til byfolk. Utmarka hans egnet seg ikke til det, og han var vel heller ikke interessert. Bruket, Gbnr. 17/11, ligger der som det var. Barnebarnet, Steinar, steller pent med hus og jorder som minner oss om tidligere tider på Grimestad.

Den siste gårdbruker på Grimestad

Med Karlsens bruk, Gbnr. 17/2 gikk det annerledes. Anders Edvart Karlsen var født i 1850 i Båhuslen. Ellynor Johansen kan fortelle om sin bestefar, at han først kom til Burø som sesongarbeider innen jordbruk. Etter 11 år som pendler mellom Båhuslen og Burø, ble han bofast på Tjøme med familien, først som gårdsbestyrer på Haug. Da bruket på Grimestad ble til salgs, slo han til. I årene som fulgte etter 1900 kjøpte han tilleggsjord fra bl.a.innmarka til Gbnr. 17/12 og fra Holtekjær. I tillegg dyrket han leid jord fra andre bruk. Ulikt de andre brukerne på Grimestad ved forrige århundreskifte, satset svensken alt på gårdsbruket. Av den mannlige befolkning på Grimestad som oppgir inntektsgivende yrke, var det i desember 1900 31 sjøfolk (27 var på dette tidspunktet til sjøs i utenriksfart.)Det var sjøens inntekter som ga levevei for den alt overveiende del av befolkningen. Slik hadde det vært i generasjoner. Det var kvinnfolka som drev brukene, mens mannfolka var til sjøs. Bare Karlsen var en ekte gårdbruker. I tillegg var han postfører. Det var med han gårdsdriften opphørte.

Den private hyttebrygga

Mellom 1935 og 1952 ble det utskilt i alt 48 nye bruksnumre fra dette bruket, de fleste i strandsonen, og alt overveiende til hyttetomter. Det var Karlsens datter, Martha, som ledet an i Tjømes nye vekstnæring, salg av hyttetomter til byfolk. En hyttebrygge ble plassert på ” Den fælles oplagsplass for Grimestad ”. Da våknet folket, særlig da eieren av hytta åpenbart betraktet denne som sin private eiendom. Anders Markussen, bror av Anton, på Gbnr. 17/17, ble både forbannet og fortvilet. Svigerfaren til Anders, Even O. Haraldsen, den legendariske skipperen, hadde vært en av de 7 som møtte på jordskiftesamling i 1915, og han selv hadde drevet sitt fiske herfra i mange år. Stranda var for alle på Grimestad! Den skulle reddes! Min far, Lindgård Zeiner (1909 – 1989) ble budsendt og spurt om han kunne hjelpe til som svigersønn til Hanna Andersen (1875 – 1966 ), eier av Gbnr. 17/10. Bygdefolket ble mobilisert, advokat engasjert, retten satt og dommer avsagt.

Herredsrettens dom

Den 24. oktober 1953 falt dommen i Tønsberg Herredsrett med følgende slutning:

”Fru Martha Lindquist Nielsen kjennes som eier av Gnr. 17 Bnr. 2, Grimestad i Tjøme uberettiget til å råde over eller overdra andre rett til å råde over noen del av den felles opplagsplass ved sjøen i forbindelse med sjøverts trafikk av enhver art på annen måte enn den som tilkommer samtlige oppsittere på Grimestad. Særskilt kjennes hun uberettiget til å sette ut brygge eller overdra andre rett til å sette ut brygge på opplagsplassens område.”

Dommen ble anket til Agder lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom

Den 1. juni 1955 ble lagmannsrett holdt i Tønsberg. Rettens formann var Lyng,

John Lyng skulle noen år senere sette rekord i rikshistorien, i 23 dager varte hans regjering. Av rettsboken kan vi lese at motparten er: Hanna Andersen m.fl., Lagmannsretten kom til omtrent samme resultat. I rettsboken heter det: ” Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at uttrykket ”samtlige oppsittere på Grimestad” i slutningens 1. punktum erstattes med ”eierne av Gnr. 17,Bnr.1, 8, 11,12, 17 og 18. ” Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dette punkt skal Martha Lindquist Nielsen betale til Hanna Andersen, Severin Vollebekk, Anders Markussen, Marie Jørgensen, Dagfinn Olsen, Anton Markussen,Valfred Larsen, Dagfinn Lund, Håkon Kristensen, Per Olsen og Inga Gulliksen kr. 1000.- i saksomkostninger til lagmannsretten.

Harde ord på Betania

Betydningen av denne dommen var at det neste slaget måtte stå mellom de 7. Det var de som måtte bli enige om bruken, ikke alle de 144 som til da eksisterte. Men det hjalp jo lite når de ikke var det. Neste utspill kom fra den tapende part. Igjen ble retten satt, denne gang på Betania, den 4. desember 1958 og gjaldt krav om bruksordning på stranda for Gbnr. 17/2. Søksmålet gjaldt alle bruksberettigede i alt 143, må det bli. Mamma kom hjem den dagen med beretning om mange harde ord, som ikke passet seg i et Gudshus. Om det var derfor retten ble satt i huset til Dagfinn Olsen neste dag, skal være usagt. Alle 6 og alle de andre sto på sitt. Her var det ikke behov for noen bruksordning ved jordskifteretten, i det alle sammen, utenom fru Lindquist Nielsen, var enige om at Grimestad Vel utarbeidet regler for bruken av opplagsplassen. Den 8. desember 1958 kom Jordskifteretten sammen og fattet vedtak om at den forlangte bruksordning ikke ble fremmet da rekvirenten hadde kalt kravet tilbake.

Fredsslutning.

Noen år gikk, og Grimestad Vel jobbet i det stille og etter hvert litt høyere. Tiden jobbet for drømmen: Et bryggeanlegg for alle på Grimestad. Den 3. juni 1964 ble sluttstrek satt ved forlik.

”Partene ble enige om at utskiftningspapirene av 1915/16 blir å tolke slik at bruksretten til brygge og opplagsplass tilhører den som til enhver tid har eiendom på Grimestad. Båtforeningen får fullmakt til å utbygge havneplassen på beste måte og etter sakkyndig bistand. Likeledes gir fru Martha Lindquist Nielsen tilsagn om at området mellom opplagsplassen og Gunnar Karlsens eiendom kan benyttes av båtforeningen efter innhentet tillatelse fra de som nu har båtfeste og bryggerett der. Forliket gjelder ikke eiendomsretten hun nu innehar. De syv grunneiere som nu har båtfeste eller bryggerett får gratis plass for en båt ved felles brygge for sin levetid.” Dermed kunne brygga bygges, og min barndom var ugjenkallelig over.

Motparten.

Hvem var hun, denne steile damen, som sto alene mot en hel bygd i mer enn 10 år?

I min tidlige barndom drev hun kiosk som lå omtrent der busstoppet ligger på vestsiden av Østveien i vår tid. Pappa kjøpte is til meg, og de pratet hyggelig sammen. Dette må ha vært i stridens første tid. I pappas siste leveår snakket vi om den gang ved kiosken. Likte og respekterte han henne? Ja. Så sta som hun var, var han jo selv. Så lenge det var en sak som rettsvesenet kunne håndtere og avgjøre, og ingen tydde til ulovlige midler, var det greit. Egentlig gjorde hun Grimestad en stor tjeneste. Hun samlet folk om saken. Rettslig sett ble det avgjort for framtida at fellesskapet skulle bruke opplagsplassen. Det kunne gått annerledes, og vi hadde sittet igjen med et bryggeanlegg for de sju og hyttene til noen av dem. Men for sin egen del burde hun ha gitt seg før. Personlige omkostninger må det ha vært. Hun hadde vært en av de toneangivende forkjempere for Strannveien i Grimestad Vel og så måtte hun oppleve å gi fra seg all kontroll over opplagsplassen til nettopp denne foreningen. Niesen, Ellynor, kan bekrefte at det var vonde år for tanten. Inntektene fra tomtesalget forsvant i utgifter til advokat og rettssaker, og hun ble selvfølgelig svært lei seg. Familien trakk seg ut av arbeidet i Vellet. For dem ble det ikke moro lenger slik det hadde vært i arbeidet med Strannveien. Martha Lindquist Nielsen født i 1895 bodde hjemme til kort tid før hun døde. Hun ble 95 år.

Bryggefesten

St. Hans-aften 1966 var det fest på stranda. Grimestad Vel var også blitt båtforening. Byggeanlegget sto ferdig, og freden var definitivt kommet til Grimestad etter mange års strid. På barns vis hadde vi mange år før omdøpt foreningen til Grimestad Uvel. Denne kvelden fikk den et nytt navn: Grimestad Vel og Ubåtforening. I beste mening hadde noen ”hjulpet” pappa, som var innlagt på sykehus, med å legge ut snekka før den var trutnet. Trass i forliset ble det fest. Armand Olsen holdt tale og ledet showet i beste Kirkevaag-stil. Lilly Minken fremførte prologen, Grimestadprinsessen ble kåret, men hun var importert fra Utbygda for anledningen og het Turid Pedersen. Etterpå var det dans til levende musikk. Kan det ha vært ”Skjærgårdsgutta”, tro? Håkon Kristensen var i storform der han svingte seg med damene. Tønsbergs Blad var selvfølgelig på plass, og reportasjen kom i avisen neste virkedag: (St. Hansdagen var fridag for alle her den gang.) Da kunne man lese at Tjøme Skolemusikk åpnet programmet på bryggen med feiende musikk, ordførerer Stenli døpte bryggen i champagne, mens Halvdan Hansen sto ved siden av i egenskap av foreningens eneste æresmedlem.( Han hadde vært med siden veien forsvant i 1942.) Vi kunne også lese at Evelyn Abrahamsen sang, og at det virkelig var ”Skjærgårdsgutta” som var i aksjon mens St. Hans-bålet flammet og fyrverkeri avsluttet kvelden. Reportasjen i T.B. gir også en fyldig omtale av taler, og det bygdefolket ikke fikk være med på, en middag på ”Grand Pensjonat”??.Her deltok prominente gjester fra Havnedirektoratet: Dir. Sund og overing. Ruud og fra Tjøme Kommune: Ordfører og kontorsjef Halvorsen. Vertskapet fra Grimestad Vel og Båtforening var representert med bl.a. formann Armand Olsen og F. Bugge Hansen. Av talene fremgår at havnen hadde fått 125 båtplasser og hadde kostet 240 000 kroner. Store bidrag ble gitt av Bensinavgiftsfondet og Tjøme Kommune.

Historie på vers

Prologen til Lilly forteller historien om folk før min generasjons tid på Grimestad. Det er den jeg husket best. Noen navn og ord måtte jeg få forklart den gang. Så her bringes det videre.
”Lange Hans” het Hans Karlsen. Enken, Alvilde, bodde i huset deres, rett nedenfor ”Bækkevold ”i min tidlige barndom, og i annen etasje bodde min barndomsvenninne, Reidun, før de flyttet til det nybygde huset litt lenger opp i veien. Det er nå gått mange år siden ”Alvildehuset” ble revet.

Lille Aase Nilsen (senere Bekkevold Hagen) kunne takke Hans for livet. En kvelding i isløsningen i 1930- årene speidet han utover sjøen. Ble det mulig å fiske i morgen, tro? Der ute på vei mot Sydosten på Mågerø, nå konglig feriested, skimtet han to små skikkelser på vei mot åpent hav. Hans fòr ut og plukket opp jentene i båten i siste liten. Slik ble kusinene Aase og Åse reddet, seilende på et isflak. Hans ble ikke den siste som passet på barn i nød. Naboen nedenfor, fru Bjelland, hustru til min barndoms fisker på stranda, skulle gjenta bragden midt i 1970 – årene. Disse hus lå på Holtekjær, Gnr.16. I dag ville fiskeren Hans ikke hatt rett til båtplass. Trammen lå riktignok på Grimestad. Rettsavgjørelser er ikke alltid rettferdige.

” Simonser ” var visstnok egentlig Simenser, og etterslekten har fremdeles bruket Gbnr. 17/14 og bruker det som feriested. Arild, hvem var han, undret jeg meg? Et års tid senere kom svaret fra min norsklærer: Det er ingen person, men et gammelt poetisk uttrykk fra gammelnorsk, ” àr alda” og betyr:tidlig i tidene, kunne han opplyse.

Å arbeide med fortiden – i nåtiden – for fremtiden

Dette er Hjartdal Historielags motto, og det kan være vårt. De fleste mennesker vil ha glede av å tenke seg tilbake til og minnes sin egen barndom og gode opplevelser, kanskje helst når vi nærmer oss moden alder. Personlig vil erindringen om gamle ”Dampen” alltid gi meg glede. Skjær og svaberg som vi badet og fisket kattefisk fra, ble tatt fra oss og begravd under stein fra Mågerøs indre. Men de finnes fremdeles under massene, i noens hoder og heldigvis på fotografier. Den nye brygga ble til glede og til nytte for så mange. Helt slutt på stridighetene ble det ikke. Det har blåst opp til storm, kuling og frisk bris siden ved flere anledninger i mitt 30-årige fravær fra Grimestad, men prinsippet om at alle på Grimestad har lik rett til brygga står fast. Ingen har noen særrett. Min generasjons barndom ble tilbrakt på gamle ” Dampen” der Anders, Dagfinn, Kristian, Ole og Trygve hadde sine tresnekker rundt omkring med andre lyder og lukter enn i dag. Vår tids barn samler sine sommerminner på land ved Tøgerstranda, den kommunale badestranda i sydlig retning. Den er vel rimelig sikker på å bli liggende. Personlig finner jeg glede i å vite at Tøger og søsteren Kirsi ”levet strandliv her en stund”, i Korpereiret rundt 1865. Jeg sender dem en tanke, hver gang jeg vandrer forbi. I tillegg til å gi personlig glede, kan kunnskap om fortiden faktisk også være nyttig, spare tid og penger og, ikke minst strandsonen for unødig store inngrep. Det spørs om en kommunal administrasjon og stressede folkevalgte alene kan verne den strandsonen vi har igjen. På Hagastranda har det rent ut noen skattekroner, statlige(?) , men skattekroner like fullt, uten nytte, i et forsøk på å rydde opp i saken om en brygge som ikke skulle vært tillatt bygget for ca. 50 år siden.( iflg. kommunen) på stranda som var avsatt til badestrand iflg. kommunalt servitutt, og hvem kan forklare hvorfor et helårshus blir bygget i strandkanten, der den gamle hytta til Mørken lå. I sin tid i 1948. Hadde skogutvalget innsigelser mot å gi konsesjon til bygging. Langs stranda gikk det i uminnelige tider en sti, hevdvunnet. Herredsstyret ga konsesjonen uten å ta forbehold om stien. Derfor ble eiendommen stengt for gjennomgang, og folk måtte klatre rundt før det ble bygd en farbar sti. Over 50 år etter er verneinteressen en annen. Det ble dyrt for svaberget og regnskogen, men var det verdt én ny skatteyter eller to? Kan det være så enkelt som at fargen på kartet var rester etter en gammel plan som ble oppgitt? Vidløftige kommunale planer inneholdt engang i 1970-80årene tanker om omfattende sanering av hytter langs stranda. Kan vi bli enige om å ta vare på den natur og det kulturlandskap som er igjen? Naturen har ikke lenger det vern som de gamle næringer, jordbruk, skogbruk og fiske ga naturen. Nå skal vi bo og rekreere her både heltidsbeboere og deltidsbeboere på Tjøme hele året! Da må alle være våkne og bry seg. Vi som nå alle vet, og er blitt så mange på Grimestad, må kunne klare det i fellesskap!

 

Kilder til artiklene: Saksdokumenter og møtebok for Grimestad Vel (1943 – 1957).

Tønsbergs Blad 25.juni 1966.

Div. jordskifte dokumenter.

Folketellingen 1865 og 1900

Artikkelforfatter Inger L. Zeiners egne erindringer (f. 1949)

Samtaler med:

Ellynor Johansen, Aase Bekkevold Hagen, Gustav Hagen,

Nancy Klausen, m.fl. 2003-2004

 

Kvinnenes øy – ”ISLE DES DAMES”

by Kulturhistorie

KVINNENES ØY

Her bringer vi en artikkel skrevet av den tyskfødte fru Cläre Mjøen (1874-1963). Hun var sommergjest på Tjøme fra tidlig i 1920-årene og frem til sin død, og i likhet med så mange andre sommergjester hadde hun en dyp kjærlighet til øya. Fru Mjøen var oversetter og skribent og gift med arvelighetsforsker dr. Jon Alfred Mjøen. I 1928 kjøpte ekteparet Medø gård.

Artikkelen var klistret inn i en gammel utklippsbok tilhørende hennes sønn, dikteren Heljar Mjøen, og ble funnet etter hans død i 2002. Dessverre er artikkelen udatert, men alle andre utklipp i protokollen er fra 1931. Cläre Mjøens artikkel har formodentlig stått på trykk i Aftenposten eller en annen av de store dagsavisene i Oslo. Den gir et tidstypisk bilde av livet på Tjøme i hvalfangstens storhetstid sett gjennom sommergjestens briller, og artikkelforfatteren har mange småpussige betraktninger som munner ut i at på øya Tjøme er det egentlig kvinnene som rår.

(Opprinnelig rettskrivning er beholdt).

KVINNENES ØY – ”ISLE DES DAMES”

av Cläre Mjøen

Gerhard Hauptmann lar i en av sine siste bøker et av de flytende palasser som frakter luksusmenneskene fra verdensdel til verdensdel, forlise og en eneste av redningsbåtene – fylt med bare kvinner – nå frem til en øy. Det er kvinner fra det høieste samfundslag, til dels av ikke almindelig intelligens. De innretter sig efterhvert som de faller til ro for godt, og danner en liten mønsterrepublikk, og sin øy kaller de ”Isles des Dames”.

Idealstaten ramler først da den eneste reddede gutt, hele øyas avgud, blir voksen og erobrer Eros` forlatte trone. Da blir Isles des Dames skueplass for den eldgamle urdrift. Små nye amazonbarn vokser op av den unge Eros` forskjellige halvt mystiske oplevelser. De bortforklares til å begynne med av de bekymrede ledere som en slags hemmelighetsfull cenceptio immaculata. Men det nytter ikke. En dag går de oppvoksende guttebarn til jublende revolusjon mot sine mødre og tanter på Isle des Dames.

August måned er for øya Tjøme i mer enn en henseende en vendekrets. Sommerens hvitglødende stillhet avløses av en viss rastløshet. De første kjølige høstgufs blåser op i menneskets sommersjel. Det rykkes atter engang i viseren på den store klokken. Små tegn på leihet av all den glade lediggang melder sig. Skolebarna roter i ranslene sine som de ikke har vørt hele ferien. Den eller den venn eller venninne er alt reist. ”Varden” har forandret sommerruten, den kommer ikke mer seilende som et slagskib i aftengull på det azurblå sundet, ventet av hele øya som den begivenhet den aldri er. Landhandleren holder ikke lenger luksusprodukter som meierismør og toalettruller. Krøtterne frådser over hele innmarken. De små bitte røde og blå kanoer er hvelvet på land, og deres indianerbrune eierinner i sine appelsingule buksebjønner flyr igjen på kontor for å tjene til Kreppgeorgetten og permanenten. Snart ligger sommerøya i dvale. Lukker sin bok til neste gang. Ennu er den skjønn som en gudinne. Men den er alt blinket.

Men øyas egentlige beboere – de autochtone – kryr nu plutselig frem fra de bryggerhus og låver hvor de alltid køier hver sommer. I de små hjem med de skinnende blanke kjøkkener begynner et røre uten like. Store bunker oljeklær, lærbukser, skaftestøvler og trebunnsko tårner sig op. Vadsekker stappes med alskens himegodt både av spekemat og lefse.(x) Gutta og mannen skal ut på ”hval”.

Det er en ”valfart” av et eget slags. Jeg ber om tilgivelse for de billige ordspill, men jeg velger det med vilje. På slike valfarter drog korsridderne bort fra hjemmet, drevet av en så irrasjonell idé som den å fri en verdensfrelsers imaginære gravsted fra de vantros hender. Men i sitt stille sinn tenkte de nok også en smule på gull og ære, rov og bytte, kvinner og svir.

Våre egne vikinger skiltet ikke engang med noe så fint som en idé. De drog simpelthen for å røve. Drog for å plyndre, for å elske fremmede skjønne fabelkvinner i seraillets have. De vilde leve livet, før de atter spant sig frem i ubendig trang til oplevelse, til forandring, til rikere kår.

Og når nu den lille fiskerøya her ute i fjordgapet sender sine gutter og karer ut til Sydishavet, så er det utslag av den samme dunkle drift. Den som kommer tett efter selvoppholdelsesdriften og forplantningsdriften som en god nummer tre. Her er neppe et hjem som ikke har noen som skal ut på hval. Tretommerhøie pilter står og spytter og prater hval. Kontanter, gett. ”Hvalkjøtt?” svarte en pøik på femten mig da jeg spurte ham om det. ”Nei, vi skal ha orntli mat der ute. Hvalkjøtt er til dere her hjemme.”

Når de kommer hjem igjen efter syv måneders utlendighet, er de som oftest temmelig ødelagt for de små kår hjemme. Mammaene er fortvilet over den målestokk de har vendt seg til. Intet koster noe, intet er godt nok, stua er for liten, maten er vond, graut er bare griseføde. Dram på bordet! Heisan! Og de rasler med seddelbunken i lommen som altfor snart smuldrer op i ingenting. De reker fra morgenen av i sine mørkeblå kjøpeklær, de drar sig på sofaen og gidder ikke ta del i onna. Det er kvinnfolkarbe.

Ja, sannelig er jorden kvinnenes her på øya. Kvinnene er i sitt matriarkat blitt et værhårdt, dyktig folkeferd, en liten amazonstat, en isles des dames som råder sig selv, og som er fri og uavhengig av sine menn. De har all sin tid vært vant til å være alene. For engang har dette vært en virkelig fiskerøy, ikke bare en som det står i geografiboken om. Karfolkene drog ut på sjøen med nett og not og slepte hjem havets ustyrlig sprellende innmat. Det er nu snart en sagatid. Den fisk vi spiser nu her på øya er enten opkjøpt av motortrålere utenfor Færder som atter har kjøpt den og således gått gjennom adskillige hender før vi får den i gryten. Eller den er bent frem kjøpt på Oslo fiskebrygge. Bare noen ganske få senile knuldrer gidder ennu å ta på sig oljetrøia klokken fem om mor`n, for ved ellevetiden å komme hjem med et lite spann fylt med et udefinerbart fiskesammensurium av småtorsk, småhvitting og flyndre på størrelse med en riksdaler. Dermed anser de sin arbeidsdag for avsluttet.

Kvinnene driver gården. De brøiter og pløier. De står som en romersk kriger på slåmaskinen eller de håndslår med ljå i de lange, smale fruktbare glovene mellom klippene. De steller fe og kre, baker, vever, syr, får frem et mylder av blomster i de små, velstelt havene sine, og i sommerferien overlater de stue og sengeplass, det fine plysjmøblementet og de gullrandete koppestell med ”Til bestefar” og ”Gratulerer med dagen” på til badegjestene.

De 250 eller 300 kroner de får for dette + inntekt ved salg av egg og melk til dem, er deres eget private, lille budgett. Mennenes inntekter står på et annet blad. De er labile og ukontrollerbare.

Ja, det har vært en merkelig øy all sin tid som den lå der i fjordgapet med hundrevis av lune naturhavner. Greven av Tønsberg, han Mindrealf, og Niels Ufred kunde her trygt gjemme sitt røvergods fra Valdemarenes fete land. Her var ly mot Skageraks ville sjøer, og inne i landet var det nok av hvete å ta av, av valnøtter og frukt og på gårdene mangen en okstestek og mangen en smellvakker jente.

I dansketiden har efter hva Lorenz Berg i sin Tjømebok beretter, kronen og kirken delt øya sig i mellem. Konger og prelater, Gyldenløwer og Griffenfeldter. Det har vært en elskverdig øy. Meget, meget senere, ja helt inn i våre egne dager, skal den enda ha tjent som skjul for en viss type av sjørøvere med skranglende blikk-kanner med liflige klunk i. Slik har det alltid vært. Mennene har fartet ut og er kommet hjem med det lunefulle bytte fra tilfeldighetenes eventyrverden, det har gjort dem udyktige for hjemmearbeidet som alt krigshåndverk gjør.

Men øymennenes nyeste eventyr er hvalgullet. Atter har de lovlig ærend ute langt fra kvinne og barn. Inne ved reden på Tønsberg havn, Sandefjord havn, Holmestrand havn (xx)ligger alt de store, svarte skuter og hugger skum med brystet. ”Pytia”, ”Orwell”, ”Anglo Norse”, ”Ready” og hva de nu heter, de bolde drager. Og så vender disse menn hjem til neste sommer med bukselommen full av det troløse gull, det som aldri har bragt Norge lykke.

Mon det denne gang sitter fastere? Har de norske vikinger kanskje lært å ta imot sin besøkelsestid med ro og verdighet som en god husholder? Eller blir det atter til gullfeber og champagne? Slik er det våre skoger, våre herlige fossefall og våre dyrebare malmfelter har fått ben å gå på enten til utlandet eller ad undas, uten at vi er blitt mer enn det vi var, et fattig, forgjeldet land, et folk neddynget i skatter. Slik forskuslet vi våre enestående chancer da vi efter verdenskrigen stod der som det eneste land med en ikke sønderknust tonnasje.(xxx)

Man har grunn til å være skeptisk også like overfor dette nye eventyret, denne nye, fete rikdom som bobler i kokerienes heksegryter der ute i Antarktis. Jeg fant i en liten fiskerhytte som vi hadde erhvervet for noen hundre kroner, et efterglemt brevkort stilet til ”Kjære mor” av en Helga, som har post i byen og antageligvis har fått besøk av sin ”hvalvater”.

Kjære mor, sto det. Vi har det bare bra. Tirsdag spiste far og jeg på Bristol. Onsdag hadde vi bedt Onkel Johannes og Gøsta til middag efterpå på Frognerseteren, da var Olava, Marie og Gottfred også med. Neste dag hadde vi dem alle på Speilen, og om aftenen var vi på Møllen, Astri, Kaare, Erling, Gøsta, onkel Bernard og en dame til onkel Bernard. Det var rått gøialt med champagne og masser av kaviar. Så du skjønner noen nød har vi ikke. Din Helga.

x: Hverken hvalfangere eller sjøfolk i utenriks fart hadde niste med seg. (Red anmerkn.)

xx: Det var ingen hvalfangstekspedisjoner i Holmestrand. «

xxx: Etter verdenskrigen var vår flåte halvert og 2000 sjøfolk omkom. (Red anmerkn.)

Historien bak statuen ”Sjømannshustruen”.

by KulturhistorieSjøhistorie

Av Johan R. Ringdal.

Det er ikke mange kvinner som er født av havskum, slik gresk mytologi sa at gudinnen Afrodite var. Det er heller ikke mange som springer levende ut av sin herskers panne, slik gudinnen Athene opplevde. Her i landet er muligens Sjømannshustruen den eneste som forener begge idéer. Nå skal historien om en norsk skapelse fortelles.

Min mor hadde slektsgransking som hobby. En sommerkveld i 1938 åpnet hun en kiste med gamle papirer etter Tjøme-slektene Poulsen, Torgersen og Giertsen, og brukte utvalgte dokumenter som grunnlag for sin påvisning av mine forfedres tilknytning til sjøen. Med ett tok hun frem en dagbok fra 1870-årene. Den var ført av min oldemor som var gift med sjøkaptein m.m. Poul Anton Poulsen på Ormelet gård i Tjøme. Med den dagboka i hånden trakk mor frem detaljer om hva min oldemor hadde å slite med, når hennes mann var borte 7-8 måneder av gangen med trelastfrakt fra Østersjøen til England, eller over ett år på Middelhavsfart. Like etter fant hun frem et par brev som tippoldemor Torgersen hadde skrevet til sin mann, og som beskrev omtrent det samme slitet på Holme gård på Brøtsø.

Med ett brast det ut av mor at Ja, sannelig har de to og de mange andre sjømannshustruene fortjent et eget monument og ikke bare menn-menn-menn alltid.

Jeg må bekjenne at andre opplevelser i flere år etter nesten visket ut minnet om mors idé, selv om jeg under mine egne år til sjøs og ved lesning om norsk skipsfart unektelig hørte og lærte en del om kvinnenes kår mens mennene var borte. Men mor hadde ikke skjøvet tanken til side. Det viste hun i 1970, da hun brukte overdragelsen av vårt hus på Brøtsø til å avkreve meg et løfte om at jeg skulle prøve å få realisert idéen om et slikt monument til sjømannshustruenes heder.

Noen forsøk gjorde jeg da også utover i 1970-årene. Daværende kontorsjef i Tjøme, Torleif Halvorsen, likte så absolutt tanken, men måtte skuffe meg med at interessen i formannskapet var heller laber. Først etter 1992 tok jeg tanken om et slikt monument opp igjen. Denne gang valgte jeg å presentere idéen for ulike foreninger i håp om å få med meg flere. Dessverre ble det nei fra både Tjøme historielag og Hvasser og Brøtsø historieforening. Men jeg fikk i hvert fall positiv respons fra både Tjøme arbeiderpartis kvinnegruppe og sjømannsforeningene i Tjøme, Tønsberg og Nøtterøy.

Det er mulig at tilslutningen kom som følge av at jeg gjennom flere års fremstøt hadde finslipt argumentene slik at de kunne treffe både følelsesmessig og intellektuelt. Overfor Tjøme arbeiderparti vektla jeg aspektet om slitne arbeidskvinner. Overfor sjømannsforeningene valgte jeg å konkretisere argumentasjonen om seilskutenes gullalder på slutten av 1800-tallet. For dem alle påviste jeg at mine formødre her på øyene så visst ikke var alene, når de tok en tur opp på etSeilerberg for å se om deres familieskute nærmet seg Tjøme og hjemmet. Bygdeboka for Tjøme viser da også at på slike høye åser med god utsikt over fjorden sto fra tid til annen størsteparten av kommunens kvinner. Og rundt seg hadde de skygger av generasjoner av sjømannshustruer som var ikke bare slitne, men også redde for at mannen ble borte der ute.

De befolkningstallene som jeg bygget på, var særlig hentet fra offentlige folketellinger og bygdebøker fra Tjøme og nærliggende kystkommuner. Opplysningene fra disse og fra liknende kommuner langs hele norskekysten har ikke vondt av å bli gjentatt her.

På 1700- og 1800-tallet og til dels like opp til Den første verdenskrigen var det vanlig i de fleste familiene i kystbygdene at i lange perioder var størsteparten av den mannlige befolkningen over konfirmasjonsalderen til sjøs, på fiske eller på fangst. Folketellinga i 1801 forteller at vel 77 prosent av gårdbrukerne på Tjøme også var i yrkesarbeid som skippere eller mannskap i handelsflåten. Det samlede antall sjøfolk på Tjøme i 1801 var 222, dvs. 70 prosent av de yrkesaktive. Antallet steg sterkt etter at i 1849 den engelske Navigasjonsakten ble opphevet; den loven hadde tidligere satt grenser for utlendingers fart på England med egne båter. Ved folketellinga i 1875 hadde Tjøme åtti seilskuter bemannet med bl.a. 861 tjømlinger (inkl. hvasserlendinger og karer fra Brøtsø og andre mindre øyer) av en befolkning på totalt 3.118. Over 80 prosent av sjøfolkene var gift. Som sammenlikningsgrunnlag kan trekkes frem at tall fra nabokommunen Nøtterøy viser samme trend og virkninger. I 1875 var det i den kommunen 110 seilskuter fra brigg til bark og fullrigger, og én dampbåt. De var bemannet med 1.087 nøttlendinger av en befolkning på 5.463.

M.a.o. var sjøfart hovednæring for de fleste yrkesaktive på øyene. Følgen var at sjømannshustruene var alene hjemme i mange måneder eller endog år. Der satt de så visst ikke på stas, men var som regel alene med familien og kanskje også om tungt arbeid med gården eller bruket. Det er kjent at mange av disse kvinnene i tillegg var det vi må oppfatte som landets første omsorgsarbeidere, siden de ga hjelp til naboer som hadde det vanskeligere enn dem selv.

I tillegg kommer ett poeng som er lite omtalt i bygdebøkene. De gylne årene i seilskutenes storhetstid ga riktignok gode inntekter for rederne og hjembygdene, men ble i stor utstrekning betalt med sjømenns liv. I ei bok fra Nøtterø er påvist at i de mest aktive seilskuteårene mistet mer enn hver annen familie i kystbygdene ektemann, forlovede eller sønn på havet.

Den er 2 meter høy, veier 290 kilo, og er støpt i Bronseskulptur A/S i Oslo. Statuen ble avduket 2. mai 2004 og ble samme dag gitt som gave til Tjøme kommune.

Disse opplysningene er gjengitt som understrekning av at motivasjonen for oppsetting av et monument over sjømannshustruene måtte utvides underveis. Jeg selv, og den prosjektgruppa som sto for prinsippavgjørelsene, fikk den utfordring at vi måtte arbeide med et langt rikere idéinnhold enn opprinnelig tenkt. Derfor valgte vi å begynne svært så forsiktig. Vi klarte å nå frem til full enighet om hvorfor, før vi gikk inn for hva og hvor. Det viste seg forøvrig tidlig at vi hadde lite av lokal tradisjon å bygge på. I Tjøme var det oppsatt få monumenter i offentlige sammenhenger, og regelverk for utforming og plassering av skulpturer var ikke etablert. Vi klarte heller ikke å finne i andre kystkommuner allment anerkjente ’kjøreregler’ for hvordan prosessen med å få til en skulptur skal være.

I tillegg oppdaget vi noe som kunne bli en begrensning. Det eksisterer regler for statens utsetting av oppdrag for offentlige monumenter. For privat oppsetting er det nok med grunneierens tillatelse.

Prosjektgruppa valgte derfor å innhente opplysninger og råd fra bl.a. Norsk Billedhoggerforening i Oslo og fra en saksbehandler i Norsk kulturfond. Det opplegget hadde vi fulgt i bortimot et halvt år, da et selvbestaltet ’kunstpoliti’ plutselig ville ’arrestere’ oss. Den mediestormen som fulgte, varte i fem måneder og var til tider temmelig ubehagelig for fremdriften av så vel arbeidet med minnesmerket som finansieringen. Men ikke så galt, godt for noe. For prosjektet og kunstneren fikk indirekte mye gratis reklame og oppnådde økende tilslutning fra folk flest i Tjøme.

Men la oss gå ett skritt tilbake i tid. At vi etter befaringer høsten 2002 valgte Verdens Ende som sted for monumentet, har sin enkle forklaring. Det var det stedet på øyene Hvasser, Brøtsø og Tjøme som best imøtekom kravene til synbarhet, utsikt, tilgjengelighet for besøkende og parkeringsmuligheter. At ellers gode steder på Hvasser ble droppet, kom av at vi ikke ønsket å komme i konkurranseforhold til Hvasser og Brøtsø historieforening, som planla et minnesmerke for losskøytaGaa Paa (som var gått ned i en storm i 1913).

Men valget av selve plasseringspunktet var ikke uproblematisk. Vi fikk grønt lys fra det kommunalt oppnevnte styret for Verdens Ende for plassering i nærheten av restauranten eller vippefyret, men valgte like fullt å gå inn for plassering på et sted der vi kunne være utenfor den mangeårige striden om utbygging av toppen der restauranten ligger. Vårt valg var en tidligere ubebygd knaus selv om vi der måtte bygge trapper opp til toppen og sikringsgjerder rundt. Det ønsket måtte vi gi slipp på. Vi møtte nemlig en klar betingelse fra grunneieren om at plasseringen ikke måtte gå ut over naturmiljøet. Grunneier av den delen av området var nemlig ikke Tjøme kommune, men staten ved Direktoratet for naturforvaltning.

Det nye plasseringspunktet ble valgt i samråd med fylkesmannen i Vestfold. Det lå i skråningen nedenfor veien opp fra fiskehavna, der det i gamle dager var akvarium og bur for sjeldne fugler. En fordel var at vi ville slippe store utgifter til fundament, siden vi ville kunne sette opp monumentet der hvor det i gamle dager hadde stått en kikkert. En annen at vi slapp utgifter til trapper og gjerder, siden styret for Verdens Ende ville bekoste over sitt budsjett vei bort til minnesmerket og platting rundt det, slik at det ville bli lettere for bevegelseshemmete å komme helt borttil.

Etter prosjektgruppas oppfatning som øyensynlig både fylkesmannen og styret for Verdens Ende sluttet seg til, ville et monument som det påtenkte bringe skjønnhet, varme og fremfor alt historiesus til noe av Verdens Ende som i mange år hadde vært et stygt sår i området. Et problem som ville kunne mestres, var at området måtte tilpasses monumentet og ikke omvendt, og det kunne gjøres først på lengre sikt.

Det skulle være vel kjent for Tjumas lesere at i mellomtiden hadde prosjektgruppa funnet frem til en kunstner, som vi var sikre på ville passe bra for oppgaven, nemlig Nina Nesje fra Tenvik på Nøtterøy. Ikke bare likte vi det vi fikk se av hennes tidligere arbeider; vi fant en plussverdi i at hun var gift og hadde tre barn, og derfor lettere ville kunne sette seg inn i de menneskelige aspektene ved Sjømannshustruen – noe vi fikk til fulle bekreftet etterhvert.

Selve konsepsjonen gikk raskt. Til gjengjeld tok svangerskapet bortimot halvannet år. Som bildet viser, fikk statuen (ikke lenger et monument) et spenstig opplegg.Sjømannshustruen i endelig utgave ble en mor med to små barn, alle påkledd til å tåle det ofte harde været på Verdens Ende, der de vil stå i år etter år for å se etter skip, fedre, ektemaker og sønner. Akkurat slik som i årenes løp utallige kvinner og barn har gjort fra sine Seilerberg langs kysten.

Det hører med til historien at under svangerskapet ble ’ultralydbilder’ vist frem til mange kvinner på øyene. De langt fleste ga uttrykk for glede over man ville få en skulptur som man ville forstå, og som man kunne besøke med barn og barnebarn på slep. Flere nålevende sjømannshustruer og -enker sa seg glad for at man ville få noe som de kunne kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Enkelte antydet at statuen kanskje kunne tas i bruk som nytt symbol. Det som de tydeligvis hadde i tankene, var at også på Tjøme fikk krigen til sjøs i årene 1939-45 som virkning, at flere sjømannsenker ikke en gang fikk en gravstein å gå til med sin sorg og sine minner.

Presentasjonen av minnesmerket søndag 2. mai 2004 hadde åpenbart værgudene på sin side. For regnværet på morgenkvisten ble avløst av havblikk og høyt skydekke; ja, selv det faste bruset fra sjøer mot moloen og skjæra utenfor var sterkt dempet ned. De 250-300 som var møtt frem for å se og høre, kunne lett følge med i den velregisserte forestillingen som ble oppført. Hovedpunktet var selvsagt selve avdukinga. ’Gudmor’ var Anne-Sofie Farnø, tjømling med tid til sjøs selv, mor og sjømannshustru fra vår egen tid. Hun ble bl.a. bistått av flagg- og bannerbærerne fra de fire foreningene som hadde samarbeidet om prosjektet. Tilknytningen til gamle sjøfartstradisjoner ble forøvrig markert ikke bare ved overstyrmann Magne Dahls slag på Tjøme sjømannsforenings gamle skipsklokke, men også ved sang a cappella fra Tønsberg Sjømannsforenings shanty-kor under ledelse av sin formann og dirigent Finn-Aage Christoffersen.

Etter det fulgte en spesiell seremoni. Jeg selv som initiativtaker, pådriver gjennom flere år og i en viss utstrekning bidragsyter, hadde fra første stund tatt sikte på at det ferdige minnesmerket skulle overdras til Tjøme kommune og derved bli et eget og verdifullt element i det offentlige rom på Verdens Ende, som kunne stimulere kommunen til økt satsing på kultur av denne art. Tjøme arbeiderparti og prosjektgruppa hadde sluttet seg til den tanken. Den ble fastholdt selv om prosjektet i alt kostet kr. 329.000 og minnesmerkets verdi i penger var satt til en halv million kroner.

Normalt ville en så storslagen gave bli tatt i mot av kommunens ordfører. Imidlertid var ordfører Per Hotvedt Nielsen bortreist på den dagen. I stedet ble gaven på vegne av kommunen tatt i mot av setteordfører Gunstein Sundene, leder av hovedutvalget for levekår (derunder kultur), som etterpå inviterte de fremmøtte til lapskaus og noe å drikke til oppe i den 70 år gamle restauranten. På kommunens vegne, altså.

Så langt er dette historie i betydningen beskrivelse av noe som har hendt. Men historien i betydningen fortellingen fortsetter. Ikke bare med forbedring av omgivelsene og oppsetting av opplysningstavler. Også med formidling av budskapet i minnesmerket videre til befolkningen på øyene og de mange besøkende fra andre steder i landet. For seilskutetidas sjømannshustruer og vår egen tids hjemmeværende kvinner fortjener en stadig gjentatt honnør.