Svein-Åge W-Mathisen – Side 5 – Digitale Bygdebok Tjøme Kulturhistorie

Fredhøis samling – en konstant hodepine

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Båt Fortellinger Kulturhistorie Sjøhistorie

”Fredhøis samling til Hankø” er overskriften i Tønsbergs Blad 23. mars 1976. Samlingen av minner fra seilskutetiden var egentlig tiltenkt Sjøfartsmuseet men der hadde man ikke plass. Deretter fikk Tjøme tilbudet, men der fant man heller ikke i tide tilfredsstillende plass. Til slutt overlot Fredhøi samlingen til skipsreder Ole Schrøder som stilte den til disposisjon for seilerkroen på Hankø. I dag er samlingen disponert av Schrøder selv i tråd med avtale med Fredhøi.

Samlingen befant seg opprinnelig i Fredhøis hjem i Oslo der hans private lille sjøfartsmuseum var kjent utover landets grenser og ofte ble besøkt av såvel shippingfolk som skolebarn og andre interesserte. Sønnen Odd Fredhøi forteller at det var nok av dem som ville overta, og at kjøpere meldte seg. Men Fredhøi var ikke interessert i å selge, han var mer oppsatt på å finne den rette plassen.

Mens han ventet på en avklaring i saken, som gikk sin langsomme gang på Tjøme, ba Fredhøi journalist og kunstkritiker Kai Nyquist skrive om samlingen, slik at en katalog kunne følge med. Samlingen bestod pr 1972 av 171 registrerte objekter. Nyquist skriver at den «er unik i sitt slag, og en flerhet av samlingens numre er så interessante og til dels verdifulle, at de kunne fortjene en liten avhandling hver for seg”.

En verdifull samling.

Tønsbergs Blad besøkte samlingen i Oslo den 22-10-65 og skrev:

”Fredhøis samling er uten tvile meget verdifull. Det inntrykk fikk vi efter å ha kikket på de mange gamle, rare og morsomme ting fra seilskutetiden. Når vi så hører fra Fredhøis egen munn at to giftspyd fra Samoa i Stillehavet som han fikk oversendt av en ukjent venn som takk for en tjeneste han skulle ha gjort ham en gang, er taksert til ca kr. 90.000, må samlingen komme opp i flere hundre tusen kroner. Det mener Fredhøi og det vil sikkert andre sakkyndige være enige om. For maken til kuriositeter og mange forskjellige gjenstander fra gammelt sjømannsliv skal man lete lenge efter. Og Fredhøi har dessuten kofferter og kister fulle på loftet. – Se her, denne danner grunnlaget for samlingen, og den fikk jeg av kaptein Ola Henriksen da jeg mønstret av <Trio> efter min første tur. 14 år var jeg da sier Fredhøi og viser frem en gammel bomblokk. Den blir altså nr. 1 i samlingen. Senere er så meget kommet til. Fredhøi har kjøpt en del, har fått en masse, for han har mange gode venner som mener at nettopp hos seilskutenes forkjemper bør gjenstandene bevares. Vi ser et flott ratt gitt av Ole Wegger i Sandefjord. Vi ser kompasset, vi ser mange kikkerter, blant annet en kikkert som en gang ble gitt av en russisk tsar til en kaptein Pettersen i Fredrikstad. Og i <Captains Cabin> finner vi en kopi av Tordenskiolds kanon, den fikk Fredhøi fra en kar i Odense som kalte seg Drakenbergs efterfølger på jorden. Neptuns barberkniv blir vi vist – og kofilnagler fra Sandefjord. En svensk sjømann bosatt på Tjøme forærte bildet av en femmastet bark laget bare av fyrstikker. (…) Slike ting satt man med til sjøs i gamle dager – og sjøguttene laget fancy knoper. Fredhøi har mange i sin samling. Han har lommekikkerten til Otto Sverdrup, vimpelen fra <Gjøa> – og en to-tre meter lang taljeløper, flettet av fleskesvor sies å ha tilhørt sagnomsuste <Kong Sverre> og må være ca. 100 år gammel. I samlingen sees også et sverdfiskhorn på halvannen meter og hairygghvirvler som gamle sjøfolk pleide å lage spaserstokker til skipperen av. Et gammelt pinnekompass blir vi vist, og det er virkelig rare greier.”

Verdens Ende eller Tønsberg

I oktober 1965 var Tjøme formannskap samlet for å ta stilling til et tilbud fra Fredhøi om et langsiktig lån – eller gave – av hans samling. Fredhøi begrunnet sitt tilbud med at han var redd samlingen ville forfalle i privat eie. I tilbudet var Verdens Ende antydet som et mulig sted for samlingen. Tjøme-ordfører Arne Stenli, på sin side, trakk frem Fylkesmuseet i Tønsberg som mulig plassering. Fylkesmuseet hadde allerede overtatt innholdet etter det gamle museet på Tjøme. Tønsbergs Blad skrev i sakens anledning at de ikke kan tenke seg «at de ansvarlige lar denne chansen gli ut av hendene på seg.”

Formannskapet reiste så til Oslo for å kikke på samlingen. Besøket resulterte i at kommunen ble forært hele samlingen, stilt fritt mht. hvordan man skulle oppbevare den. Saken kom så opp som formannskapets første sak i 1966. Her ble det uttrykt stor takknemlighet over tilbudet. I saken ble det opplyst at fylkesmuseets styre hadde gitt tilsagn om en egen avdeling for samlingen, men det ble understreket at man fra Tjømes side ennå ikke hadde tatt standpunkt til hvor samlingen skulle plasseres.

Lindhøy ungdomsskole

I Tønsbergs Blad 17. september 1968 var tittelen ”Tjøme kan tenke seg Fredhøys samlinger på Lindhøy ungdomsskole – Om de har pedagogisk verdi.» En pedagog skulle vurdere samlingene, og ”finner han dem av pedagogisk verdi, kommer det til å bli reist forslag om plass for dem i ungdomsskolen på Lindhøy.”

En ny deputasjon reiste så for å se på samlingene. Formannen i skolestyret, Hans Kr. Aarholt, uttalte i Tønsbergs Blad at saken ville bli tatt opp med byggekomitéen som skulle oppnevnes for skolen. – Har Tjøme tatt imot samlingen, spurte avisen? Aarholt svarte at; ”Kommunen er i hvert fall svært interessert i dem, men forutsetningen for å kunne motta dem er at man finner et egnet sted å ha dem.”

Deputasjonen uttalte seg meget positivt. Skolestyret behandlet saken og anbefalte at samlingene ble plassert i en bygning på Lindhøy skoles område. Fredhøi hadde selv ikke vært så begeistret for tanken om plassering på skolen, ”fordi samlingen da kan stå i fare for å få en ensidig pedagogisk misjon.”

Turistinformasjonen på Lindhøy

27. mars 1969 meldte Tønsbergs Blad optimistisk at det er ”Håp om at Tjøme-turistene får se Fredhøi-samlingen i sommer» og fortsatte «En konstant hodepine har det senere vært å få plassert samlingen på Tjøme». Nå øynet man en (ny) løsning; Aage Solhaug som drev Turistinformasjonskontoret hadde tilbudt plass til samlingen.

I et møte påskeaften 1969 godtok Fredhøi en plan om et tilbygg på mer enn 100 kvadratmeter til turistinformasjonskontoret. Han uttrykte sin glede ”over at saken nu er bragt i havn”. Også kulturutvalgets formann ”regner med at det nu vil gå i orden”. Fredhøi satte så opp et utkast til avtale, der det ble understreket at ordningen var å betrakte som midlertidig. Det het også at om samlingen skulle bli plassert på ”et vanskelig tilgjengelig sted, eller annerledes enn efter forutsetningene, skal samlingen efter to år kunne kreves vederlagsfritt tilbake.”

Tjøme gamle museum

Formannen i kulturutvalget, Harriet Baldershage, uttalte i Tønsbergs Blad at hun ikke så bort fra at den gamle museumsbygningen på Tjøme, kunne bli et fremtidig utstillingssted for samlingen. En del arbeider måtte nødvendigvis utføres, og muligens også et tilbygg. Fredhøi støttet dette og sa til Tønsbergs Blad at han ikke var i tvil om at denne plasseringen ”ville være den mest passende.”

Kommunestyret behandlet saken og ga Formannskapet fullmakt til å innhente forslag til nødvendig om- eller påbygging av det gamle museet og kostnadsoverslag for dette. Vinteren 1969 er saken til behandling hos kommuneingeniøren og Teknisk Utvalg. Avisen skriver i denne anledning at Fredhøi selv flere ganger har «gitt uttrykk for at han gjerne hadde sett at kommunen hadde arbeidet noe raskere for å finne et egnet sted for samlingen.».

Siste juli-dagen 1970 melder avisen at Tjømes ordfører beklager at plassering trekker i langdrag, men at plan for utvidelse av bygdemuséet nå er klar;

”En av grunnene til at det har tatt såpass lang tid å få i stand en varig ordning (…) er, ifølge ordfører Stenli, at formannskapet på et tidligere tidspunkt ikke fant å kunne godta det foreslåtte reglement for overtagelsen uten videre. Visse justeringer er nu gjort, og dette skulle ikke lenger være til hinder.”

Formannskapet behandlet igjen saken 30. september og oppnevnte en komité som skulle engasjere arkitekt for om- og påbygging av eksisterende bygning på museumstomten samt innhente kostnadsoverslag for et areal på ca. 120 m2 inkludert rom for turistinformasjonskontor.

Til kirken

Formannskapet drøftet – etter en befaring – den 26. januar 1971 igjen saken og beslutter at Museumskomiteen gis fullmakt til å kontakte arkitekt og anmode ham om et utkast samt fullmakt til å utarbeide planer for et nytt bygg ved kirken. Ordføreren anbefaler et møte med Fredhøi snarest mulig. Møtet med Fredhøi fant sted 2. februar, og dagen etter melder Tønsbergs Blad, stadig optimistisk at plankomiteen for aldershjemmet går inn for plasering i planlagt parkanlegg bak kirken;

«det er meningen å kombinere bygget med et planlagt bygg i tilknytning til kirken. Det har nemlig lenge vært meningen å oppføre en bygning med redskapsrom, toaletter og oppholdsrom.”

Fredhøi skal ha uttalt at han var godt fornøyd med den tiltenkte plassering. Han kunne også fortelle at samlingen var blitt ytterligere beriket. Videre tilbød han sin ”gedigne samling av litteratur om skibsfart og alt hva havet tilhører, en samling han har ervervet gjennom et langt liv. Formannskapet stilte seg meget takknemlig og positiv også til denne gave. Ordføreren på sin side foreslo at en eksisterende byste av Fredhøi burde få en sentral plass i samlingen, som honnør til giveren

Ytterligere et alternativ dukket opp. Den 17. juni meldte Tønsbergs Blad at Frode Frostad tilbyr seg å overta Fredhøis samlinger, og at disse eventuelt kunne plasseres i et planlagt forretningsbygg ved siden av Tjøme Hotell. Ordfører Stenli ønsket ikke å ta stilling til Frostads tilbud, men kunne fortelle at det i kommunestyrets møte i juni 1971 ville bli tatt stilling til plasseringen. Han mente at man da mest sannsynlig ville gå inn for et alternativ vest for Tjøme kirke, på andre siden av riksveien.

På budsjettet

Nå skrev Fredhøi til kommunen at da det ved fristens utløp den 1. juli 1971 fremdeles ikke var bevilget penger til hus for samlingene, anså han seg som løst fra sitt løfte. Imidlertid skal han ved senere samtale ha gjort det klart at tilbudet til Tjøme fortsatt stod ved makt, selv om han ikke lenger følte seg bundet av det.

I forbindelse med budsjettbehandlingen ønsket Tjøme formannskap i hvert fall å vise positiv vilje til å få samlingene til Tjøme. Etter forslag fra Arbeiderpartiet ble det vedtatt en ny post på kr 20.000. Også kommunestyret støttet dette, på tross av at noen av medlemmene av Høyres gruppe mente man burde sløyfe posten til fordel for barnepark.

I Tønsbergs Blad 30. oktober 1971 uttrykker Aud Rypdal Torp (A) skuffelse over at ikke saken var kommet lenger. Nå måtte kommunen enten bevilge , og vise sin interesse, eller avslå og i realiteten si nei til samlingen. ”Det sittende kommunestyre har et stort ansvar for det som ikke er gjort i denne saken” sa Gunnar Winsjansen (A).

Hankø

Så er det lenge stille, inntil man 23. mars 1976 kan lese i Tønsbergs Blad: ”Fredhøis samling til Hankø”…

Litteratur:

Nyquist, Kai og Fredhøi, Fred A: Noen ord om Fred. A. Fredhøis samling av minner fra seilskutetiden : guide til Fred A. Fredhøis samling. Oslo, 1972.

Div. Tønsbergs Blad fra perioden

Bestemor Tjøme

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Fortellinger Kulturhistorie Personer

KNUT JACOBSEN:

Knut Jacobsen er dattersønn av Janna Andersen som ble født i Øra i 1856, og som gift flyttet til Kirkerønningen hvor hun senere levde mesteparten av sitt liv.

Knut Jacobsen er født i 1920 og har skrevet om sin mormor.

Selv om beretningen er skrevet med sikte på egne barn og barnebarn og nære slektninger, har historielaget, i samråd med Jacobsen, funnet det riktig å gjengi beretningen meget nær sin opprinnelige form.

BESTEMOR TJØME

Min barndoms somrer er knyttet til Tjøme, og bestemor Tjøme, min mormor. Hun bodde i et hus i Kirkerønningen, like inn til Østre vei. På den andre siden av veien lå Kirkely skole. De to skolehusene er revet nå. Et kjøpesenter er kommet i stedet. Også bestemors hus er revet. Sist jeg var der, i 1999, fant jeg et par av de frukttrærne hun hadde i hagen. Det største av de to lønnetrærne, som stod ett på hver side av grinda mot veien, var der ennå.

Huset var min mors barndomshjem. Hennes far, Johan August Andersen, var fra Ed i Sverige. Han var tømmermann. Huset ble ikke bygget av min bestefar, men han bygget det om etter at han og bestemor overtok det. Tomta var festet fra Tjøme kommune. Huset hadde fire rom. Fra et lite bislag på nordsiden kom vi inn på kjøkkenet. Like til venstre var en innebygget trapp som gikk opp på loftet, og deretter en dør som førte inn til det nordre kammerset. Rett fram en dør til den søndre stua. Til høyre var det en kjøkkenbenk langs veggen, som hadde et vindu mot veien. Et klaffebord var festet til benken. Under benken var det bl.a. vedkasse. Kjøkkenet hadde vedkomfyr, men om sommeren brukte bestemor mye et parafinapparat til koking. Den søndre stua hadde dør mot øst til den østre stua, eller bestestua kan vi vel også kalle den. Den ble lite brukt. Den søndre stua hadde enda en dør, mot vest, til en liten glassveranda på et par kvadratmeter som hadde småruta vinduer på begge sider, foruten dør med slike ruter ut mot grinda og veien. De små vindusrutene hadde forskjellige glassfarger. Det var et lite hus, litt over femti kvadratmeter. Loftet var i ett rom med et vindu i hver ende, mot nord og mot sør.. I dette huset bodde bestemor alene etter at hennes mann døde i 1914 og fram til 1938. Da fikk hun et lettere hjerneslag, og mor hentet henne til vårt hjem hvor hun var til hun døde i 1943.

I noen år omkring 1930 tilbragte min søster Vesla (Kristine) og jeg somrene på Tjøme, hos bestemor. Sommeren 1935 må ha vært den siste av disse ”barnesomrene” for i 1936 var jeg i London hele sommeren, men i 1937 var jeg nok også på Tjøme hos bestemor. Hvem var hun? Jeg vil prøve å si litt om det. Hun var fra Øra på Brøtsø, et fisker- og sjømannsmiljø, men, som over alt ellers langs kysten, også jorda måtte bidra til utkommet, det lille som var. Hun kom fra små kår, men hun hadde gått på skolen slik den vel var ordnet etter skoleloven av 1860, og hun kunne både lese og skrive og regne. Bestemor var født den 2.september 1856. Jeg husker hun leste lydelig, slik som jeg selv hadde gjort til å begynne med. Hun hadde ikke lagt av seg vanen med å si det hun leste. Hva leste hun? Først og fremst Tønsbergs Blad og For Fattig og Rik. Men disse brukte hun mye tid på. Hun fikk med seg det som stod der.

Av henne lærte jeg å telle på dansk: ti, tyve, tredve, førretyve, halvtress, tress, halvfjers, firs, halvfems, hundre. Hun telte alltid slik når hun kontrollerte beholdningen i pengepungen. For hun hadde orden i pengesaker. Hun var sparsommelig naturligvis, av nødvendighet. Men hun hadde alltid noe å by på når hun fikk gjester. Om jeg skal personifisere ordet nøysomhet, da tenker jeg på Bestemor Tjøme.

Hun var altså femtiåtte år da hun ble enke i 1914. Ingen pensjon, men hun hadde huset og den lille hagen. Hun livnærte seg med sitt eget arbeid slik det var vanlig for en av hennes stand og stilling. Forskjellig slags husarbeid og annet forefallende arbeid hos familier som hadde råd til å leie hjelp til slikt, uten at jeg vet så nøyaktig. Men ett arbeid som jeg vet hun utførte med stor dyktighet var å røyke kjøtt og fisk. Hun hadde laget til ei grue like ved siden av huset i utmarka til gården Østjordet (Ørsjulæ). Ei jerntønne (uten bunn og lokk) gjorde tjeneste som røykerom. Røykinga foregikk vanligvis før vi kom til Tjøme, og før kuene ble sluppet på beite der, vil jeg tro. Men en sommer fikk bestemor besøk av ”ei badegjestfrue” som ville ha bestemor til å røyke ei skinke for seg. Bestemor unnslo seg. Hun kunne ikke røyke på denne tida. Det var for mye styr med å rigge til alt bare for ei skinke. Men badegjestfrua ga seg ikke. Hun smigret og lokket, og til slutt gikk bestemor med på å gjøre det. Jeg husker at jeg syntes at bestemor ble utsatt for et urimelig press. Når hun ga seg var det nok fordi hun ikke syntes at hun kunne si nei, til ”storfolk”. Det var et uttrykk hun av og til brukte. Men bestemor var hverken underdanig eller selvutslettende. Hun visste hva hun ville og sa hva hun mente. Jeg husker en gang lærer Aarholt på Kirkely skole sa om bestemor: ”Janna har friord”. For det var det navnet hun gikk under, «Janna i Rønningen». Hennes døpenavn var Kristiane Mathilde.

Det er også en annen historie om røyking som jeg husker. Hennes nevø, Gustav Guttormsen, bodde på Sundene (Sunnæne). Etter at han hadde gitt opp sjøen, han hadde bl.a. fart i mange år på Kina som skipper, ble han bruvakt på Vrengenbrua og småskala fisker. Et år hadde han fisket mye makrell og noe av dette ville han røyke. Han rigga seg til med ei grue til å røyke i, men han ville ha tante Janna til å styre med røyken. Hun ga beskjed om hva han måtte ha klart, så skulle hun komme. Og Janna tok rutebilen innover til Sundene den dagen som var avtalt. Vel framme forhørte hun seg om han hadde hengt opp fisken , og opptenningsved og einerbrisk var vel på plass? Jo da, alt var klart, og nå hadde han nettopp tent på like før hun kom., forkynte Gustav. Dermed fikk bestemor fart på seg, og da hun kom til grua brant det lystig Ja, så lystig at flammene hadde nådd opp til hyssingen som bandt makrellene til stengene, og nå lå mange av makrellene på bålet.Jeg opplevde ikke selv denne episoden, men jeg har fått den fortalt mange ganger fra ulike hold, og hovedinnholdet er bestemors intense reaksjon og usminkede meningsytringer. Det hjalp Gustav lite at han var en respektert bruvakt med mange års Kinafart som kaptein bak seg. Her var det Janna som hadde kommandoen.

Det hendte at bestemor reiste på besøk, kan jeg huske, til Sundene, eller til Øra, eller til Maren som bodde like ved veien inne på Brøtsø. Da pyntet hun seg. Kjolen eller blusen var gjerne svart med forsiktige islett av ikke for lyst grått mener jeg å huske. En brystnål, kame med gullinnfatning, hørte med. Selv om det var sommer kledde hun seg med både kåpe og hatt. En svart, lett kåpe og svart stråhatt med en liten brem. Når hun skulle til Sundene tok hun rutebilen rett utenfor grinda. Det var et fast ritual for avreisen. Hun kledde seg ferdig, også med kåpe, og satte seg til å vente i den søndre stua med hatten på bordet. Etter en stund tok hun på seg hatten og satte seg på en stol i glassverandaen. Siste trinn var å gå ut av huset og vente på bilen, litt innenfor grinda, og til slutt på veien utenfor. Hennes begrunnelse for denne omstendelige prosedyren var: ”Bilen ventær`nte på meg”.

Bestemor Tjøme hadde gravstell som et av sine gjøremål. Hele sommeren var hun jevnlig på kirkegården for å holde de gravene hun hadde ansvar for i presentabel stand. Luke, pusse, vanne. Jeg var hennes assistent i noen år fra jeg var sterk nok til å bære en vannbøtte. For det var vannbæringen som var mitt arbeidsområde, ikke selve vanningen. Å, nei. Det måtte gjøres med en helt annen omtanke og tålmodighet enn jeg var i stand til. Men jeg bar vann, og jeg tror hun satte pris på den hjelp jeg kunne gi henne. Og jeg ble kjent på kirkegården, først og fremst med de gravene bestemor stelte, men også med mange av de andre med store og fine gravstøtter. Den sosiale og økonomiske status menneskene hadde hatt, viste seg igjen på kirkegården. Det så jeg, uten at jeg den gang kunne uttrykke det som i setningen foran. Min bestefar, som døde før jeg ble født, lå nederst på kirkegården.

Kirkegården på Tjøme har for alltid preget mitt forhold til andre kirkegårder og gravlunder. Tjøme hadde, og har, en vakker kirkegård. Jeg har sett mange, for jeg stoppet gjerne ved en kirkegård når jeg trengte en hvil bak rattet når vi var ute og reiste.. Da tenkte jeg alltid på Tjøme. De senere år har det vært langt mellom mine Tjøme-besøk. Men da tar jeg alltid en tur på kirkegården. Det hører med..

Før brua kom, var ferja i Vrengen en flaskehals, særlig om lørdagene. Da kunne det gå langt ut over natten før køen var ekspedert. Fra min soveplass i en sovesofa i den søndre stua kunne jeg registrere opp til tre biler i slengen som suste forbi.

Men det vanlige framkomstmiddelet til Tjøme var båt. Dampbåt. De første årene var det ”Bandak” og ”Skien”. De gikk fra Oslo om ettermiddagen, ved fem-tiden kan jeg tro, slik at de var framme i Langvika nærmere midnatt. Da hadde jeg gjerne sovnet. Jeg kan ennå huske den urvne følelsen av å bli vekket og måtte stå opp midt på natta. Men nå var jeg der. Mye folk på brygga, og lengst framme på bryggekanten en mann med et stort hvitt skjegg. Var det Bjørnstad han het?

Bestemor var også der og tok i mot.. Jeg kan huske at vi en gang fikk fraktet bagasjen med hest og vogn. Men ellers gikk vi fra Langvika og opp til Rønningen. Først i en tunnel av store løvtrær som gjorde den lyse sommernatta dunkel. Forbi stien som førte ned til Bekkevika, opp en liten stigning med sving, så var vi ute av tunnelen Alt var Tjøme. Lys og lukt. Videre forbi de store eiketrærne langs Vestre vei, like inntil det nakne glatte berget. Jeg var på Tjøme.

Det ble slutt med båtanløp i Langvika. I steden gikk båten til Ormelet, og nå het båten ”Varden”. Senere fikk vi «Svein II». Det ble lengre å gå fra Ormelet, men bestemor hadde løst problemet med bagasjen. Hun hadde vært på auksjon og kjøpt barnevogn. Da var bestemor nesten åtti år så jeg hørte muntre kommentarar om dette auksjonsbesøket. Det var ikke helt i vår smak å frakte kofferter i en slik doning, så særlig Vesla, som var tenåring, følte seg brydd. Det var ikke helt i stil med tidens backfisher og deres rumbabukser. En sommer reiste Vesla, mor og jeg med ”Varden” til Tjøme og like før vi kom til Ormelet, lurte vi på om bestemor hadde tatt med seg barnevogna. Det var tett med folk på brygga, og der stod bestemor, men vi så ingen barnevogn. Det ble Vesla glad for, men hun følte seg ikke helt trygg. Før båten hadde lagt til ropte hun til bestemor: ”Har du med deg barnevogna?” ”Ja”, svarte bestemor fornøyd, ”den står her borte”.og pekte mot der drosjene stod parkert.,

Men etter å ha hilst på bestemor lot vi mor og bestemor ta hånd om bagasjen og barnevogna og sprang i forveien til Rønningen. Når jeg skriver dette kan jeg ennå kjenne en følelse av dårlig samvittighet for at vi lot bestemor i stikken på den måten..

Jeg kan ikke huske at bestemor noen gang ga meg et kjærtegn. Jeg kan ikke si som Alf Prøysen i Romjulsdrøm at ”saligheta var et bæssmorfang” Men hun tok seg av oss på alle vis. Dagen var strukturert. Middag til fast tid hver dag, og da måtte vi være på plass, og det var vi. Når vi ble noe eldre og hadde lyst til å være litt lengre oppe om kvelden, det var gjerne å sitte i hagen hos Aarholt sammen med andre, så visste vi at når klokka ble ti, kom bestemor. Hun hadde alltid den samme replikken: ”Klokka går mot elleve”.

Bestemor hadde god kontakt med sine slektninger på Tjøme, men verken hun eller mor hadde noen forbindelse med Johan Andersens slekt i Sverige. Mor sa av og til at hun hadde lyst til å oppsøke sin fars slekt, men det ble aldri. Men mor var ikke enebarn. Hun hadde en bror, Anders, som hadde gått til sjøs i ung alder. Den første turen hans var til Newcastle. Det var vel ”props fram og køl tilbake” som var en vanlig fart på den tiden. Da kom de ut for slikt vær at overfarten tok mye lenger tid enn vanlig og både bestemor og mor var alvorlig redde for at båten hadde forlist. Jeg vet ikke hvor mange år han for til sjøs, men da han reiste ut i 1916(?) kom han aldri tilbake. Han hadde gått i land og slått seg ned i Canada, på vestkysten. Men han hadde satt spor etter seg her i landet. Ei jente fra Andebu som hadde vært terne på Rød fikk en datter med Anders. Hun fikk navnet Aslaug, og er altså min kusine. Men jeg har aldri truffet henne. Hun besøkte bestemor, men aldri når Vesla og jeg var der. Men min yngre bror, Frode, har truffet Aslaug. Under en militærøvelse i Vestfold bodde han i Tønsberg, og da oppsøkte han Aslaug, som altså hadde vokst opp uten sin far. Frode fortalte at hun var godt orientert om mor og far og oss tre barna. Brudebildet av mor og far hang på veggen i stua, sa Frode.

Bestemor besøkte slektningene på Tjøme, og fikk besøk igjen. Hennes søster Gjertine, mor til Gustav, bodde på Sundene . En annen søster bodde i Øra. Jeg husker vagt at vi var på besøk dit, mest fordi vi overnattet der. Men særlig husker jeg Lisa Grepan, bestemors kusine. Jeg var aldri med bestemor til Grepan, men Lisa kom på besøk til bestemor. At nettopp hun skulle hete Grepan, kunne ikke passe bedre. Hun var i sannhet et grepa kvinnfolk Hun var fiskerbonde i Grepan, og drev både jorda og sjøen alene. Hun hadde en datter, Harda, men ingen mann. Det var altså flere enn Aslaug som ble alene med sin mor.

Lisa hadde en nabo i Grepan som ville ha det til at han eide hele det fjellet som lå mellom dem. Det ville ikke Lisa godta. Det ble rettssak, og jeg husker at Lisa fortalte bestemor om dette. Under sakens gang hadde Lisa fått et tilbud om at tvisten kunne løses uten rettssak dersom hun ville godta et beløp for at nabogrensen skulle gå ved foten av ”fjellet hennes”. Jeg husker Lisas indignasjon da hun sa: :”Men jeg svarte at jeg selger inte en stein”. Det gjorde hun rett i, for Lisa vant fram med sitt syn. Jeg tror saken endte i Høyesterett..

Jeg nevnte at bestemor hadde alltid noe å by på. Det var ingen ”fra dag til dag” husholdning. Hun hadde alltid mat i huset: spekeskinke som hun hadde saltet og røkt selv, saft og syltetøy fra hagen, og noe hun kalte tutti frutti. Det var et syltetøy med pærer, blant annet. Snop forekom av og til fordi hun hadde fått et kremmerhus med sukkertøy ”på handelen” hos kjøpmannen. Selv kjøpte hun aldri noe slikt. Det hadde hun forresten til felles med mange, mange på den tid. Det var sløsing. Jeg husker en sommer hun hadde en plate kokesjokolade liggende i pidestallen i den søndre stua. Jeg hadde naturligvis lyst på en bit av den, og det skulle jeg få, med tid og stunder. Det var en julegave hun hadde gjemt på for å bruke den når tiden kom. Hun hadde en kiste på loftet der hun oppbevarte spesielle godsaker som bare kom fram til gjester. Jeg husker en boks med krumkaker som ikke måtte røres. For krumkakene ble gjerne servert sammen med hjemmelaget vin, og av hennes vinsorter var slåpevin den fornemste. Vinen ble oppbevart i kjelleren, et lite, lavt rom under en kjellerlem i den søndre stua. Der ble også melken satt ned for at fløten skulle flyte opp. Fløten ble kokt, for at den ikke så lett skulle surne, men det gjorde den likevel. Jeg likte ikke å få den kokte, sure fløten med fettperler i kaffen (jeg begynte tidlig å drikke kaffe). Når jeg visste hun hadde nykokt fløte i huset spurte jeg om vi ikke kunne begynne på den. Men jeg fikk aldri gjennomslag for mitt syn. Først skulle den gamle fløten brukes. Men da kan det hende at den nye blir sur før vi kan begynne på den, innvendte jeg. Det hjalp ikke.

Hun fikk melk fra Simonsen på Gon, onsdag kveld og søndag morgen. Onsdag kveld var det ofte min jobb å hente melk. Men søndag morgen var det alltid ett av barna til Simonsen som kom med melken. Det slår meg mens jeg skriver dette at onsdagsmelken kanskje var et sommerfenomen, fordi bestemor da ikke var alene.

Slåpevin, ja. Det er kanskje best å si noe om slåper, små bær/frukter med stein, som en liten plomme, med form som kommer nær til en amerikansk fotball. Jeg så slåpetornbusker med grønne kart om sommeren, men først da jeg, for få år siden, kom til Tjøme en høstdag, fikk jeg se og smake modne slåper. Nydelige blå frukter.

Bestemor minnet oss på at vi ikke måtte vanske maten. Hun fortalte om sin egen barndom i en familie med flere søsken. Maten ble rasjonert. I hvert fall brødet. To skiver med en stripe margarin på langs. Aldri pålegg. Men hvis dere ikke var mette, spurte jeg, fikk dere ikke mer da? Jeg synes ennå jeg kan høre svaret: ”Det var`nte meir, det var ranson”. Hun fortalte om et ostestykke de hadde, og som ble satt fram til gjester. Etter hvert var denne osten, det var vel en brunost, blitt så tørr at den ikke lot seg skjære i skiver, det ble bare smuler og fliser. Dette kalte på latteren hos ungene rundt bordet og de lo slik at de tørre smulene føk vekk.

Fra sin egen konfirmasjon, det må vel ha vært i 1870, fortalte hun at støvlene var nyhalvsålte.

Bestemor Tjøme opplevde begynnelsen på velferdssamfunnet. I 1936 ble alderstrygden innført. For henne betydde det at hun fikk en pensjon på 30 kroner måneden. Denne reformen betydde mye for bestemor og tusener andre i samme stilling. Et ubetydelig beløp? Slett ikke. Husk at for å stelle en grav en hel sommer fikk hun fem kroner, for en dobbelt grav seks kroner. Det var tariffen først på trettitallet.

Bestemor døde i det lille soverommet sitt ved siden av kjøkkenet i Thygesons vei 18 på Bryn i februar 1943. Det var første gang jeg satt ved et dødsleie. Hun sovnet stille inn som det heter. Det var krig og okkupasjon, ikke så enkelt å reise , privatbilisme eksisterte ikke. Det ble slik at mor og jeg reiste til Tjøme for å gravlegge henne der. Også på Tjøme var det vanskelig med kommunikasjoner, rutebilene gikk ikke så ofte. Mor forstod derfor at det kunne bli vanskelig for hennes gamle venner og slektninger å følge Janna til graven. Men det var mange kjente ansikter rundt båra hennes i kapellet på Tjøme Like før seremonien skulle begynne gikk døra opp, og der stod Lisa Grepan. Hun stod en stund, tok likesom inn det hele, før hun gikk og satte seg. I minnemåltidet etter begravelsen som ble holdt hjemme hos Klara Hansen Bø, fortalte Harda til mor at hun hadde snakket med Lisa om at det ville bli forstått om hun ikke kom til begravelsen. Rutebilen gikk ikke. Men Lisa, godt over åtti, ville ikke la seg si med det.. Men hvordan har du tenkt å komme deg innover til begravelsen, ville Harda vite, ruta går ikke. Svaret hennes var en bekreftelse på det bildet jeg alltid hadde hatt av henne: ”Jæ kan nå vel gå den betæn”. Bestemor og Lisa – to tjømlinger – selvstendige, ukuelige.

Astrid Gjertsen forteller fra Sundene tidlig på 1900 tallet.

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Fortellinger

Gøthe Gøthesen:

Astrid Gjertsen var født i 1909 og var av gammel tjømeslekt. Hun døde den 29/5 –04 og ble nærmere 95 år gammel, en hyggelig, livsglad og ungdommelig dame som fulgte med i alt som foregikk. Jeg hadde gleden av noen samtaler med henne i året som gikk, der hun fortalte litt om livet på Tjøme slik det fortonet seg da hun var ung.

Skolegang
”Jeg vokste opp på Sundenestranda, like ved Randineborg mølle som ble revet i 1950 årene. I min skoletid var det tre skoler på Tjøme, og en på Hvasser. De var plassert slik at alle ungene kunne gå til skolen. På Fredheim gikk det unger fra Kråkere og Mågerø, og noen fra Grimestad, Gjervåg og Glenne. Mange hadde lang skolevei. Min skolevei startet ved mølla på søndre Sundene. Derfra til Fredheim var det langt og det ble en ganske strevsom tur om vinteren. Vi vasset gjennom skauen, langsmed Kynna, derfra bortover til ”Lufta”(en liten plass på Kråkere), og så til Fredheim. Vi hadde dårlig med skikkelige, praktiske klær og vasset hele veien, ofte i dyp snø. Ski brukte vi ikke. De fleste jentene gikk i skjørt, men mor som var sydame hadde sydd bukser til meg. Det var ikke så vanlig at jentene hadde bukser den gangen. Når vi kom frem, var vi ofte gjennomvåte. Da hang vi klærne til tørk ved den store bedehusovnen som sto i skolestua. Der ble det en helt spesiell atmosfære av våt ull og støvleimpregnering. På denne tiden tygde mange mannfolk skråtobakk. Dette medførte mye spytting, og spyttebakken var et velkjent møbel i de dager. Lærer Tjønneland hadde to stykker som han brukte flittig: en ved kateteret og en ved den store ovnen. Det er jo en vanlig oppfatning at det var veldig strengt på skolen i de dager. Jo, lærer Tjønneland prøvde jo å holde litt kustus, men han overdrev ikke det.

Spesialrom hadde vi ikke på de gamle skolene på Tjøme, heller ikke gymnastikksal. Inne i skolestua hendte det at lærer Tjønneland kommanderte ”sitt opp-sitt opp-sitt opp”. Det var det hele. Vi hadde en lekeplass som ble kalt Vigrid. (Som i dag er opplagsplass for kommunalt skrammel). Der slo vi ball og lekte på forskjellig vis.

Til byen med båt.

Busstrafikken kom først i 1922-23. Rutebiler ble bussene kalt på den tiden. Tidligere foregikk mesteparten av trafikken med rutebåten som gikk mellom Tønsberg og øyene. Hele dagen gikk med til en bytur. Det var mye som skulle gjøres i byen, og reisen frem og tilbake tok lang tid. Men, særlig for oss som var barn, var byturen en spernnende opplevelse.

Rutebåtene het blant annet Vrengen, Husvik, Vestfjord og Luna. De hadde to anløpssteder på Sundenestranda. Når det var varer til mølla, ble møllebrygga anløpt. Som nevnt brukte båten lang tid på reisen. Den ruslet bedagelig fra brygge til brygge med 8-10 knops fart, og det var mange anløp underveis. Derfor var det servering om bord, både av fast og flytende føde. Det var ikke uvanlig at mannfolk som hadde vært på bytur hadde vært innom ”samlaget” og proviantert for hjemturen. For øvrig kjøpte de forfriskninger om bord på båten. Enkelte ganger fløt det kanskje vel mye, og Petra som hadde serveringen om bord hadde nok å stå i. En dag kom tre mann i land på møllebrygga etter en ganske livat reise fra Tønsberg. De var, som seg hør og bør, kledd for bytur, i sin fineste puss, med dress, frakk og hatt. Det var en som het Skorgen, så var det Valdemar Faltin som drev som fiskeoppkjøper. Sist, men ikke minst var det Astrid Gjertsens far, Olaf E. Olsen som var Tjømes første rutebileier. De syntes reisen hadde vart for kort og bestemte seg for å fortsette festlighetene oppe hos mølleren, som het Bernhard Thorsen. Etter en stund kom fire spøkelser til syne utenfor møllebygningen, de sang og danset, hvite som snø!

”Da rutebåten Vrengen var ny, ville jeg svært gjerne være med en tur. Jeg fikk ti øre av mor og gikk om bord ved Møllebrygga sammen med min kusine for å reise den lange veien bort til Ferjeodden. Det kan vel kalles en begivenhetsrik tur. Begge to kom tilbake med en kul i hodet. I iveren under ombordstigningen stanget vi hodet i hvert vårt rekkverk

Ikke alle kunne dra full nytte av rutebåten. Bønder og andre som hadde behov for å frakte større partier varer måtte bruke hest og ta ferja over Vrengen. Gartner Larsen på Grimestad drev med blomster og grønnsaker. Jeg tror han reiste til byen to ganger pr uke, han hadde fast plass på torvet. Han måtte opp grytidlig om morgenen for å nå torvet i rimelig tid og var tilbake på Tjøme sent på kvelden. Folk som skulle til og fra ferja og ikke hadde egen skyss kunne henvende seg til skysstasjonen på Ferjeodden. Dette var et gammelt, forfallent hus. Der holdt vognmann Pedersen til med hest og vogn. Huset hadde vognskjul i første etasje. Dette huset står der fremdeles i sterkt forandret og forskjønnet skikkelse. Senere tok Nils Arvesen over transportvirksomheten, men han drev drosjetrafikk med bil, forteller Astrid Gjertsen.

Selv på lille Vrengen lurte sjølivets farer. Ferja mellom Ferjeodden og Kjøbmannsskjær var en langsom farkost som mange større fartøyer ga liten akt på. I mange år ble den trukket med håndkraft over fjorden etter en stålvaier. Ferjemannen og passasjerene trakk gjerne denne farkosten over i fellesskap. Om natten sto ferjemannen forut på lemmen med en fjøslykt som fungerte som lanterne. En natt da ferjemann Andersen sto der med sin lampe, kom et fartøy og rente på dem , og Andersen forsvant i dypet mens fjøslykta ble stående igjen. De fant ham langt senere borte ved Rødnes dit han hadde blitt ført med strømmen.

”Byen” for tjømlingene i gamle dager, var like ofte Sandefjord som Tønsberg. Selv i Astrid Gjertsens barndom reiste de fra Sundene til Sandefjord for å handle, det gjorde også folk fra Veierland. Astrid Gjertsen forteller: ”Det hendte vi reiste til Sandefjord for å selge moreller på torvet. Det var mor og hennes søster Agnes som ledet ekspedisjonen. Jeg selv og kusine Irene var ofte med. Vi dro fra Sundenestranda i en stor pram med to par årer og rodde til et sted på Stokkelandet som ble kalt Enga. Dette var under den første verdenskrig. Borte ved Håøya lå en vaktbåt og lurte. Da vi passerte løftet vakthavende roperten og ropte: ”Hvem der?” ”Tjømlingær” var svaret. Dette var passord godt nok og vi fikk passere uten flere formaliteter.”

Fra Enga måtte gruppen spasere med sine morellspann helt frem til Sandefjord. Det var en lang og tung vei, men det gikk jo på et vis selv om en var liten. På torvet gikk morellene som varmt hvetebrød. Deretter gikk veien til Halvorsens bakeri. Der fikk småjentene ”kløvninger”, en slags miniatyrloff som ble servert med smør og sukker på. På tilbaketuren var de slitne etter nok en lang spasertur på en støvete landevei. Etter en sånn tur var det godt å kunne legge seg til å sove i baugen på prammen mens de voksne rodde.

Ikke bare passasjerer gikk sjøveien.Jakter og andre småfartøyer fraktet gods av alle slag. Store kvanta bygningsvarer, trelast, kull koks osv ble også sendt med fraktefartøy og ble ofte solgt ved bryggene. Kystens fraktemenn besørget også flyttelass. Astrid Gjertsen har fortalt at en av naboene, major Hans Christian Ringe en dag kom flyttende pr fraktebåt og la til ved møllebrygga. Et piano hørte med til majorens innbo. Dette hadde han plassert på dekket og da fartøyet la til brygga satt majoren ved pianoet og spilte sin egen velkomstmelodi!

Bussen overtar.

Astrid Gjertsens far, Olaf E. Olsen var født på Tjøme i 1874. Han dro til sjøs i 14 års alderen med en tjømeskute. I voksen alder seilte han som stuert med båter som tilhørte Otto Thoresens Middelhavslinje. Thoresen var også fra Tjøme. Olaf Olsen var ute under den første verdenskrig, og det var ingen spøk. Etter å ha blitt torpedert tre ganger av keiser Wilhelms undervannsbåter, bestemte han seg for at nok kunne være nok. Han gikk i land for godt. Han begynte først å arbeide på verftet på Vindåsen, der skonnerten ”Tarantella” var under bygging. Han fant vel raskt ut at å bygge treskuter var det ikke noen framtid i. Han startet en kafe i Tønsberg, men overlot etter noen tid driften til andre. Dette var i bilenes barndom, eller kanskje vi skal si spede ungdom. Olsen hadde litt greie på bil, og bestemte seg for å begynne med rutebiltrafikk mellom Tønsberg og Tjøme. Hans og flere andres innsats førte etter hvert til dannelsen av det firmaet som folk på Tjøme og Nøtterø vil huske som A/L Øybuss og som nå er gått over i historien.

Historien om Øybuss er behandlet andre steder, her skal vi bare inn på en detalj som Astrid Gjertsen forteller: ” Det gikk jo ganske bra, men det var mange skjær i sjøen. Mor som var litt av et finansgeni reddet oss unna de fleste av dem med sine helt spesielle grep. Jeg kan huske at major Ringe holdt en tale for mor da hun og far hadde sølvbryllup. Olsen kunne være glad, sa han, som hadde slik en fantastisk kone. En gang Olsen skulle innløse en aksept, greide han det ikke. Men fruen visste råd. Hun tok med seg en flott kvie som skulle kalve, dro til byen med henne og solgte henne. Dermed var de berget for denne gangen. Kanskje var far litt for snill, det var ikke alltid han innkrevde billettpenger, det hendte det kom folk som ikke kunne betale, men de slapp inn likevel.” På veggen i stuen har Astrid Gjertsen et maleri av Thomas Holtan. Heller ikke på den tiden var det særlig lukrativt å være kunstner og Holtan hadde ofte betalingsproblemer når han skulle ta bussen til byen. ”Far lot ham kjøre gratis med bussen i lang tid. Bildet fikk han en gang som gave, som takk for alle gratisreisene”.

”Far var et selskapsmenneske som ble invitert over alt, og tok gjerne en sang”, forteller fru Gjertsen. Hjalmar Heimdal som var en nevø av Olsen, kunne bekrefte dette. Hjalmar var ”motorgutt” på Vrengenferjen i 1920 årene og var ofte alene om å sette folk over sundet i prammen: ”En gang ringte det midt på natta, det var en som skulle ha skyss over til Tjøme. Det var stiv kuling fra sør og jeg hadde en stri tørn over sundet. Mannen som skulle hentes viste seg å være min onkel som hadde hatt en glad aften i Tønsberg. Han var en av eierne av rutebilene og var en munter og hyggelig fyr.-”Jeg setter meg her i bånn på prammen”, sa onkel. Så satte han seg og sang: ”Klara stjarna du som strålar”. Men det gikk bra, vi kom vel og vakkert over til den andre siden. Nå var ikke onkel helt stø og ville helst at jeg også loset ham helt hjem. Så ble det til det, enda jeg strengt tatt hadde beskjed om å holde meg på vakt. Men det var ikke lange stykket, bare noen hundre meter. Da vi kom frem fant han ikke nøklene. Han gikk bort og knakka på vinduet.- ”Hvem er det?” lød en streng kvinnestemme innenfra.- ”Rutebileier Olsen” var svaret. Rutebileieren slapp inn.

Randineborg mølle på Sundenestranda.

Selve mølla var en treetasjes trebygning som lå helt ute på bryggekanten. Tidligere sto det en møllebygning helt oppe ved mølledammen, dette var en stor toetasjes bygning. Astrid Gjertsen kan huske den, antagelig ble den revet omkring 1915-20. Mølla ble drevet av en liten turbin som fikk vann fra Kynna via den såkalte Mølledammen. Denne dammen var bygd for å være et reservoar for driften av mølla. Tilførselen skjedde ved et stort jernrør som lå delvis over bakken. ”Jeg husker det spesielt fordi det var litt av en sport å sykle oppå dette røret” sier fru Gjertsen.

I tillegg til mølla ble turbinen antagelig også benyttet til drift av et sagbruk som lå tett inntil møllebygningen. Mesteparten av tømmeret kom utenfra og ble levert ved brygga av en liten slepebåt.

Mølla fikk nok etter hvert hjelp av andre energikilder. I en skrivelse fra Vestfold Fylkesprovianteringsnevnd sies følgende: I vort raadsdistrikt er beliggende 1 møllebruk. Det heter Randineborg og eies av B.Thorsen, adresse Sundene Tjømø. Der drives leieformaling og møllen har vært i gang saameget det har ladt sig gjøre av hensyn til petroleumsrationeringen indtil høsten 1918. Da blev installeret elektrisk drivkraft og siden har den vært stadig i gang.

Ærbødigst Lars Larsen
Vestfold Fylkesprovianteringsråd 1/7 –19.

I et brev fra P.M Vosgraff til Statens Kornforretning datert 24/6 1931 får vi flere tekniske detaljer. Han opplyser blant annet at det ikke finnes noen ”grøpkvern” i Tjømø herred. Videre skriver han: ”Der er en mølle (Randineborg) som har staat i flere år. Møllen har fire stener, derav 2 til sigtning, samt grynkvern og tørke. Møllen har delvis vært drevet med vandkraft, oljemotor eller elektrisk motor.

Møllen kan nok settes i gang igjen ,men den må nok kostes på litt til nye sikteduker m.m. Men den nuværende eier bor ikke på stedet og har vist ingen interesse for at få den i gang igjen. Men det er nok et savn for de, der har korn til formaling. Disse må nu kjøre en lang vei, dertil oversett i en dyr ferje.

Tjøme Jordstyre 24/6 1931

P.M. Vosgraff..

Nøyaktig når driften opphørte, er ikke kjent. Antagelig skjedde det en gang midt i 1920 årene.
Møllebygningen ble stående til omkring 1950 da den ble revet.

I korntørka, et lite tilbygg til møllebygningen, ble kornet tørket før det ble malt. Derfra ble det transportert opp til tredje etasje hvor selve kverna var plassert. Den laget et forferdelig spetakkel, forteller Astrid Gjertsen. Og mølleren vandret alltid rundt, hvit som en snømann Det var stort sett bønder fra Tjøme som kom og malte korn. Enkelte kom også fra Nøtterøy.

Mølledriften skapte liv og røre. Ikke sjelden fikk Astrids foreldre, Mathilde og Olaf E. Olsen besøk av bønder som var kommet for å få malt kornet sitt. Alle skulle ha bevertning, det hørte med. De fikk gjerne en kopp kaffe og noe å bite i mens de ventet på melet sitt. Blant de besøkende var det mange typer, en av dem het Ivar Iversen. ”Nå ska jæ fortelle dæ noe, Oluf” sa han til far. Han kalte alltid far for Oluf. ”Jæ sto på Havnabryggæ med hesten. Så kom det en kjørandes i ei frøkteli’ fart og holdt på å skremme hesten utfor bryggehue’. Så skulle’n pressangtere sæ:” Jeg er doktor Nissen”, sa’n. Jæ blåser i om du er nisse eller buse, men du holdt på å skremme hesten utfor bryggehue. Hadde det enda vært en buss, men den vesle trillebøra di måtte du vel kunne få snudd litt lengre oppe!”

En annen kilde forteller følgende: ”På Sundene på Tjøme ble det i sin tid bygget to ishus, hvor is fra Kynna ble lagret i sagmugg fra Sundenestranda Mølle og Sagbruk for senere å bli fraktet, blant annet til Uleholmen i sommerhalvåret”.

Farens yrke gjorde nok at Astrid Gjertsen tidlig ble interesse i biler. Hun var født i 1909 og tok sertifikat i 1930, 21 år gammel. Året etter tok hun sertifikat for personbefordring. Hun kunne feire 75 års jubileum som bilfører i 2003. Det var faren som sørget for opplæringen og han var meget nøye. Den første gangen hun kjørte på egen hånd, var hun med faren til utbygda, han kjørte privatbil og skulle hente bussen. ”Nå kan du kjøre bilen hjem”, sa han. ”Jeg kjører foran i bussen og så følger du etter meg. Men du får ikke lov til å kjøre forbi meg”. Det gjorde hun heller ikke, men da de hadde kommet til Sundenestranda der de bodde, ble fristelsen for stor. Hun kjørte videre ned mot Ferjeodden, alene. Der møtte hun dyrlege Sem Andersen som sto midt i veien med sin fæle gamle bil. Hun måtte jo forbi, men så trangt som det var, sneiet hun bort i den gamle kassen så den fikk et ørlite rift.

Hun hadde oppdrag av mange slag, blant annet kjørte hun i begravelser og til misjonsmøter.
Om sommeren var det mange badegjester og mye å gjøre. Astrid bisto da som sjåfør på rutebilen. Det kunne da være fire-fem busser som nærmest kjørte i kolonne innover til byen. Hennes bror, Odd Sunde Olsen fungerte som billettør for alle bussene. (Han ble senere disponent i Øybuss). På denne tiden var det høyst uvanlig å se en kvinnelig bussjåfør og reaksjonene kunne være mange. En gang kom en eldre sommergjest bort til henne etter vel fullført reise og sa: ”Fin kjøring frøken”. Men hun opplevde også andre reaksjoner. En dag skulle denne vevre lille damen som så ut som en jentunge, kjøre på museumsfest til Sandefjord. På veien skulle hun ta opp to damer. Men da de fikk se en kvinne bak rattet rygget de bakover og betakket seg: ” De var meget religiøse. Men likevel var de redde for å kjøre buss med meg”.

”Sårheim på Nøtterø var bilsakkyndig”, forteller Astrid Gjertsen. ”Han sa at når De skal ta offentlig sertifikat, må De også kunne litt om motoren. Så han ga meg en bok å lese i. Kjørte opp i trange gater ved Haugar i Tønsberg. Og det gikk bra.”

Tjøme Telefonforening

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Kulturhistorie Tjenester

Bjørn Holt Jacobsen:

Det var i året 1898, den 24de februar at en del herrer møttes for å holde konstituerende generalforsamling i A/S Tjømø Telefonforening.

Foranledningen var en nymotens oppfinnelse som skyldes Graham Bell i USA, og det var i 1875 dette nye og nyttige apparatet så dagens lys. Sett med våre dagers øyne var det ikke rare greiene, men allerede året etter var telefonen vesentlig forbedret og vakte stor oppsikt, da den ble presentert for allmennheten på den internasjonale utstilling i Filadelfia. Rekkevidden var i førstningen ganske liten, men vant fort ut over større og større avstander. Overføringen av tale, sang og musikk ble samtidig stadig sterkere og klarere. Som ild i tørt gress bredte telefonen seg verden over, etterat det var konstruert sentralbord og sentralstasjoner, som kunne sette enhver som hadde telefon og ledning til sentralen, i forbindelse med hvem som helst av de øvrige ”abonnenter”. Og sentral ble knyttet til sentral.

Norge var overraskende tidlig ute. Alt i 1876, samme år som Graham Bell hadde tatt ut patent på den første praktisk brukbare telefon med elektromagnetisk mikrofon, kom de to første apparatene til Ålesund.
Allerede i 1880 fikk Kristiania (Oslo) og Drammen telefonanlegg, og året etter kom Trondheim, Stavanger og Bergen med. Den første linjen ble strukket fra et forsikringsselskap til Børsen i Oslo og satt i drift av ingen ringere enn Graham Bell personlig. Apparatet stod på et lite bord i selve børssalen. Det var en kasse med hørerør, latterlig enkelt. De fleste trakk på smilebåndet og kalte det vanlig amerikansk humbug.

Det var frittstående, private selskaper som stod for telefonutbyggingen i pionertiden, og til å begynne med var det også de som – med offentlig konsesjon – fikk i stand forbindelseslinjer mellom de enkelte stasjoner, slik at det oppstod større , sammen-hengende telefonområder. Derimot kom staten fra første stund inn når det gjeldt forbindelsene til utlandet.

I 1882 ble det talt mann og mann imellom i Tønsberg om å få telefon også til denne byen. Og i 1883 den 5te februar ble det avholdt stiftelsesmøte for Tønsbergs Telefonforening som valgte herrene C. F. Isaachsen, J. Meyer og H. Dessen til å forfatte statutter.
Det tok ytterligere 15 år før vi fikk telefon til Tjøme. Men Tønsbergs Telefonforening anla i 1892 linje til Kirkebakken på Tjøme for at skipsreder Ole Larsen Røed og sønnene, skipsrederne Hjalmar Røed og Sigurd Røed, skulle få telefon. Det var fra før telegrafstasjon på Tjøme (og Hvasser),som gikk med underskudd selv om tjømlingene ytet gratis lokale, lys, brensel og budtjeneste. Tønsbergs Telefonforening kom med forslag om en talestasjon nær Tjøme kirke i tilknytning til Tønsberg sentral. Det var i den forbindelse også forslag å legge ned telegrafstasjonen. Ved kgl. resolusjon datert 12/9-1892 ble telefonlinjen til Tjøme åpnet for trafikk 1. oktober 1892.
Spørsmålet om å opprette en telefonforening for Tjøme ble reist av Tjøme Landboerforening i 1897 med det formål som er uttalt i § 1 – å sette sine abonnenter i innbyrdes forbindelse med hverandre ved telefon gjennom felles sentralstasjon og søke tilknytning til telefonforeninger i tilstøtende distrikter.
Det ble på et møte i landboerforeningen nedsatt en komité på 5 mann, nemlig skipsreder Arnt J. Bryde, lensmann Mathias Sundseth, skipsreder Olaus J. Olsen, lærer Bernhard Holte og landhandler Oskar Bjørnskau, som fikk i oppdrag å utarbeide forslag til lover for en eventuell telefonforening, omkostningsoverslag og søke å tegne abonnenter.
Den 24. februar 1898 ble det holdt konstituerende generalforsamling hvor det møtte følgende: Landhandler Oskar Bjørnskau, Hulebak, skipsreder Olaus J. Olsen, Kulebek, skipsreder Lars H. Bache, Kråkere, lærer og organist Bernhard Holte, Bjørnevåg, skipsreder Even Mo Olsen, Katrineborg, skipsreder Gjert H. Torgersen, Kjære, kirkesanger og lærer Gullik Pedersen, Kirkely, landhandler Thomas Thorsen, Haug, landhandler August Næss, Treidene, skipsreder Arnt J. Bryde, Randineborg, gårdbruker Even Jakobsen, Oterstig og skipsreder Hans Mathias Røed, Nedre Rød.

Den oppnevnte komité fremla:
1. Utkast til lover
2. Omkostningsoverslag
3. Liste over tegnede abonnementer.

Generalforsamlingen vedtok enstemmig lovforslaget og der ble valgt styre, kasserer og revisor.
Til styre ble valgt:

1 Olaus J. Olsen 10 stemmer
2 Arnt J. Bryde 7 stemmer
3 August Næss 5 stemmer, etter loddtrekning med lensmann M. Sundseth.

Til kasserer valgtes August Næss og til revisorer ble lærerne G. Pedersen og Bernhard
Holte valgt. Styret valgte skipsreder Olaus J. Olsen til formann.

Tjømø Telefonselskab var nu stiftet og det måtte jo feires med en innvielsesfest. Det ble invitert til stor fest på ”Klubben”, Nedre Kjære 5. februar 1899. Det ble laget sang som vi her gjengir etter rettskrivning fra 1898., på Tjømø dialekt. (Melodi: ”Pål sine høner”)

I kommunestyret det blev saa lidt mudder:
”Den Olsen, det er en bråkande fyr,
Vi faar nok vise vi taaler ei sludder
Aa har I nu løst til aa høre en vise
om aasen paa Tjømø vi telefon fik.
Rundt omkring kunde folk telefon prise, paa Tjømø i alting tilbage gik.
”Stop” sa Olsen, slig kan det ei være.
Bryde sa: ”Nei, vi er seige som tjære”.
Næss slog i bordet, han vilde erklære
At naa fik det være med somlinga slut.

Aassaa begyndte dem aa agitere
aa runte og tunte saa det var en gru.
De snakket og skreiv og med folk ajerte, saa naar en saa Olsen, en sa: ”Hutetu”.
”Stop!” sa Olsen ”kom bli abonnenter”
”Hei!” sa Bryde, ”vi gir 6 prosenter”.
Næss slog i bordet” ”Kom gutter og jenter, de’r penger aa tjene, my mer end I tror”.

(Rettskrivningen fra 1898, skrevet av dr. Zogbaum til innvielsesfesten på ”Klubben” 5. februar 1899)

”Næss slog i bordet: ”Vi penger
begjære”.
Og penger de gav dem for aa slippe med styr.

Og huller dem gravde, og stolper dem reiste og traader dem stækte, og det gikk som en røik.
Og Olsen han kjørte og snakket og kneiste og strevde og rendte saa fillerne føik!.
”Puh” sa Olsen, ”jo, dette er sager”.
”Huh” sa Bryde, ”jeg blir nesten mager”.
Næss sig stilhed i luggen drager.
”Nei, være bestyrelse, det er en gru”.

Av forhandlingsprotokollen fremgår at det første styret foretok seg var å søke tilknytning til Tønsbergs Telefonforening. Protokollasjonen er svært kortfattet, da der kun henvises til refererte skrivelser. Samtidig synes det å fremgå at man undersøkte betingelsene for tilknytning til rikstelefonstasjonen på Tjøme.

Styret utarbeidet forslag til lover i henhold til vilkårene for opprettelse av rikstelefon-stasjoner i landdistriktene og utarbeidet omkostningsoverslag til et anlegg til 30 abonnenter. Man fant ut at det var behov for anleggskapital på kr. 2.500,-. og underhandlet med Tønsbergs Telefonforening om gjensidig fri telefonering på selskapenes linjer.
Det ble søkt Tjøme herredsstyre om kommunal garanti for de av telegrafbestyrelsen forlangte ydelser til staten. Fra før hadde Tjøme kommune ytet kr. 500,- pr. år til rikstelefonstasjonen.

Den 25. juni 1898 ble det holdt ny konstituerende generalforsamling hvor det ble besluttet tilkobling til Tjøme rikstelefon og de forandrede lover ble vedtatt.
Aksjekapitalen ble vedtatt satt til kr. 3.500, fordelt på 65 aksjer à kr. 50,-, med garantert 6 % utbytte hvert år. Denne ble i generalforsamling 14/2-1899 forhøyet til kr. 4.450,- fordelt på 89 aksjer, hvorav 24 ble deponert i Tjømø Sparebank som sikkerhet for et lån til anlegget på kr. 1.200,-.
Ved regnskapsårets utgang 1898 var det medgått til anlegget kr. 4.437,22. Anlegget var utført av telefontilsynsmann ved Tønsbergs Telefonforening, G. Madsen.
Telefonforeningen overtok Tjøme kommunes kontrakt med Johan Sørensen på Østjordet for lokaler, lys etc. mot at kommunen skulle yte kr. 350,- pr. år.

Som bestyrerinne ble ansatt frk. Elise Thorsen, Fredheim, med en årlig lønn på kr. 400,- og 1 værelse med adgang til kjøkken i stasjonsbygningen i sidebygningen på Østjordet gård. Elise Thorsen var 20 år, født 22/12-1878 og datter av seilskipsfører Nikolai Thorsen som bodde på Ekely, Øvre Rød. Hun var nettopp kommet tilbake fra en dramatisk tur fra Pensacola, USA sammen med sin far som var skipper på barkskipet ”Bertrand”, tilhørende skipsreder Lars H. Bache på Kråkere. Men det er en annen historie.

Det var god orden i alt det formelle. Det ble laget skriftlige avtaler og kontrakter både med utleier og bestyrerinne.

Nedenfor gjengis kontrakten med bestyrerinne Elise Thorsen med datidens rettskrivning:

”Kontrakt med Telefonistinde frk. Elise Thorsen. Undertegnede Elise Thorsen, Fredheim påtar seg herved Bestyrelsen og Betjeningen av Tjømø Rigstelefonstation og de av Tjømø Telefonselskabs til denne knyttede Linjer, mot en aarlig godtgjørelse fra Kommunen og Telefonselskabet af tilsammen kr. 400,- beregnet fra den dag Betjeningen overtages, Underrettelse herom bedes givet meg af Kommunen eller selskabet. Gjensidig oppsigelse 3 (tre) maaneder. Betalingen erlægges qvartalsvis af Kommunen.
Foruden den aarlige Gage kr. 400,-, erholder jeg foruden de to Værelser i centralstationen til Betjening ogsaa et Værelse i samme lokale, frit, til privat Brug, samt adgang til Kjøkken.
Jeg forpligter mig derhos at befølge de af Selskabet, Kommunen og Telegrafstyrelsen til enhver tid givne Instrugser, samt at gjennemgaa et Kursus for utdannelse af Betjeningen i Rigs og selskabets Telefonbefordring inden Overtagelsen finder sted.

Tjømø, den 9de. September 1898
Vedtaget (sign) Elise Thorsen, Fredheim ”
For Tjømø Formandskab
(sign) O. Bjørnskau
For Selskabet (Sign) O. J. Olsen, Aug. Næss, Arent J. Bryde

Som assistent ble Thora Andersen, Grimestad ansatt med årlig lønn på kr. 180,-. Hun ble i 1904 gift med skipsfører Halvor Halvorsen fra Hudø. De ble som gifte bosatt på Ormelet. Som tilsynsmann ble landhandler Anders Hansen Rød, Kirkebakken ansatt. Han hadde gjennomførte et kursus ved Elektrisk Bureau i Oslo og skulle ha årlig lønn på kr.100,- .

Som enda et eksempel på hvor forsiktig den økonomiske driften var anlagt kan nevnes at i henhold til loven var linjenettet delt i fem roter og abonnentene innen hver rote var forpliktet til å tilse linjene og rette slyng. Til å påse at det ble gjort, ble det i hver rote valgt en formann.

Da lærer Bernhard Holte kjøpte Østjordet av Johan Sørensen, ble det opprettet kontrakt med ham om leie av lokaler for kr. 75,- årlig med tillegg av kr. 50,- som skulle dekke renhold, oppvarming og lys, samt budtjeneste i henhold til følgende kontrakt:

Kontrakt med Hr. Bernhard Holte om lokale til Rigstelefonstation.
Undertegnede Bernhard Holte bortleier herved til Tjømø Kommune og Tjømø Telefonselskab 2 (to) Værelser at blive benyttet til Rigstelefon og Tjømø Telefonselskabs Liniers Betjening, samt 1 (et) Værelse med adgang kjøkken for Bestyreren eller Bestyrerindens private Brug, for en leie af kr. 75,- syttifem Kroner pr. aar og for et tidsrum af 5 (fem) aar regnet fra Betjeningens Overtagelsesdatum. Jeg forplikter meg desuden til at overtage Budtjenesten for Befordring af Telegramer og Telefonmeddelelser mod at erholde af Afsenderen de af Kommunen, Selskabet eller Telegrafstyrelsen til enhver Tid satte Takstbeløp. Endelig overtager jeg Renhold, Opvarming og Belysning af de to Telefonværelser for kr. 50,- femti Kroner pr. aar. Denne og Leieafgiften betales fra Kommunen ved hvert Aars Udgang. Kommunen har Fortrinsret til 3 Maaneders Oppsigelsesfrist.
Udvendig lader jeg Telefonbygningen opmale og indvendig Værelsene, samt lader opsætte Veranda udenfor. Ingen Leier eller Indretninger lader jeg anbringe i Huset som kan virke forstyrrende paa Telefonens Orden.
Kommunen og Selskabet lader opføre et pent malet skildt paa Væggen ”Tjømø Rigstelefon Contor”. Begge disses givne Regler skal til enhver Tid blive befulgte.

Tjømø, den 9de September 1898
(sign) Bernhard Holte.
Vedtaget
For Kommunen, Tjømø Formandskab
(sign) O. Bjørnskau, Ordfører
For Selskabet
(Sign) O.J. Olsen, Aug Næs, Arnt J. Bryde, Bestyrelsen

I tillegg ble det utferdiget en instruks på syv punkter for bestyrerinnen og instruks angående budtjenesten.

Instruks for Bestyrerinnen av Tjømø Rikstelefon og Tjømø Telefonselskapa sentralstation.

1 Tjømø Telefonselskabs linjer skal på forlangende settes i forbindelse, såvel innbyrdes som med andre telefonselskaper. Bestyrerinnen skal være behjelpelig med mottagelse og avsendelse av telegrammer og telefonmeddelelser.

2 Bestyrerinnen skal befordre videre pr. telefon avsendte telegrammer fra, samt fremsendte pr. telefon ankomne telegrammer til de abonnenter, som dertil har gitt fullmakt.

5
4 Telegrafbestyrelsen til enhver tid gitte anordninger for mottagelse og avsendelse av telegrammer etc., skal besørges. Telegrammer har i forhold til ekspedisjonen alltid fortrinsrett for telefonsamtaler.

5 Ikke abonnenter har rett til å benytte telefonapparatet mot å betale 15 øre, som under bestyrerinnens kontroll og ansvar nedlegges i den ved apparatet anbragte bøsse. Sådanne kan også få seg tilsendt til dem ankomne telefonmeddelelser og telegrammer pr. telefon til oppgitt abonnent, eller på slik måte underrettes om telefonbeskjeden eller telegrammets ankomst.
For slike telegrammer betales 20 (tyve) øre hvorav 10 øre tilfaller bestyrerinnen. Resten, eller halvdelen nedlegges i selskapets bøsse. Fullmakt må i dette tilfelle meddeles bestyrerinnen

6 Taushetsplikt pålegges betjeningen såvel for telegrammer som for telefonsam-talers vedkommende.

7 Den til kommunen av Staten tilståtte ytelse, som for tiden er 5 (fem) øre av hvert
levert telegram, 3 (tre) øre av hver samtale av 15 til 24 øre og 5 (fem) øre av samtaler på 25 øre og derover, blir av bestyrerinnen å innkreve for kommunens regning av vedkommende. Beløpet bokføres i en særskilt protokoll som oppbevares. Kommunen innkasserer beløpet kvartalsvis.

8 Kontortiden er om hverdagene for Rikstelefonen fra kl. 8 ½ til 12 formiddag og 1½ til 7 ettermiddag.
For privat telefon samtale fra kl. 9 til 12 form og 1 ½ til 6 ½ eftm.. Telegrammers forsendelse og mottagelse må dog skje fra 8 ½ form. Til kl. 7 eftm.
Begge på søn- og helligdager 8 ½ til 9 ½ morgen og 4 til 5 eftm.
Ønskes samtale utenom denne tid tillegges 20 (tyve) øre til betjeningen for hver samtale. Bestyrerinnen må da varsles forut herom.

9 Kommunen og selskapet forbeholder seg rett til, til enhver tid å forandre de herved givne instrukser. Betjeningen må finne seg i de forandringer i overstående bestemmelser som kommunen og selskapet til enhver tid finner nødvendige.

Tjømø, den 9de September 1898
O. Bjørnskau
Ordfører
Tjømø Formannskap

O.J. Olsen (sign.) formand Telefonselskapet, Aug Næs (sign) og Arnt J. Bryde (sign)

Vi tar også med instruks for budtjenesten ved Tjømø Rigstelefon og Telefonselskapets station.

1 Ankomne telegrammer og telefonmeddelelser blir uten opphold at frembringe til adressaten.
Telegrammer, og av disse har igjen iltelegrammer krav på fortrin i befordringen fremfor telefonmeddelelser.
Budpenger som av Telegrafbestyrelsen er fastsatt, tilfaller budbetjeningen for telegrammers vedkommende.

2 Ankomne telefonmedelelser blir frembragtetter et gebyr for en avstand av ½ km., 10 øre, over ½ km. til 2 km., 25 øre og over 2 til 4 km. 40 øre, samt 10 øre tillegg pr km. over 4 km. med ytterligere tillegg av 10 øre for hver takst på søn- og helligdager.

Kommunen og selskapet forbeholder seg rett til enhver tid å forandre de her givende reglers takster og instrukser, samt til å utarbeide distansetabell for Tjømø.

(sign) O. J. Olsen Tjømø september 1898
(sign) August Næs (sign) O. Bjørnskau, ordfører
(sign) Arnt J. Bryde Tjømø Formannskap
Bestyrelse
——————–
Som tidligere nevnt var det tre abonnenter som var tilknyttet Tønsbergs Telefon-forening, nemlig skipsrederne O.L. Røed, Sigurd og Hjalmar Røed, og de søkte om tilknytning til Tjøme telefonforening, og dette ble innvilget.
I år 1900 hadde Tjøme Telefonforening 43 abonnenter og budsjettet balanserte med et overskudd på kr. 1.713,31. Som fast tilsynsmann fungerte fortsatt landhandler Anders Hansen Rød. Kontingenten blev forhøyet fra kr. 15,- til kr. 20,- pr. år fra 1/9-1902. ”Bøssepengene” for ikke-abonnenter ble fra 1903 nedsatt fra 15 til 10 øre pr. samtale.
Fra 1904 fikk kassereren kr. 20,- pr. år i lønn. Samme år ble Peder O. Jansen (F.1865) ansatt som tilsynsmann, også han med en årlig gasje på kr. 20,-.

Samme året, 1904, ble Brøtsø og Hvasser tilknyttet nettet idet fisker og fiskehandler Nils Olsen Sjøvold bekostet kabel over Røssesundet. Til denne kabelen ble også kjøpmann Gjert Gjertsen, Kilen på Hvasser tilknyttet. Tjøme Telefonforening holdt linjer kun til Røssesund.
Fra 1910 ble formannen bevilget kr. 25,- i årlig godtgjørelse. Fra 1911 ble også landhandler Henrik Torgersen på hjørnet av Hvasserveien og Putten tilknyttet. Han fikk telefonnummer 110. tilsammen var det nå 67 abonnenter i henhold til listen nedenfor.

Den private central holdes aapen i Hverdage fra kl. 8 fm til kl. 9 em.
og helligdage fra kl.9-10 fm. Og fra kl. 4-7 em.

Nr. Navn:
27 Aalborgen, E. lærer, Fredheim
10 Andersen, A.A. kjødhandler, Rød
8 Appelsvold, O. gbr., Ottersti
109 Arvesen, Wilh. h.r.adv, Fjeldly
3 Bache, H.T. d/s.eksp. Sundene
20 Bache, Kirsti enkefru, Kragerød
26 Bjerke, O. landh. & skysstasjon, Sundene
23 Bjørnskau, o. landh., Hulebak
29 Bryde, A. J. skipsreder, Randineborg
119 Bryde, Hjalmar skipsfører, Breidablik
16 Christiansen, A. konditor, Kirkebakken
24 Endresen, L. skipsfører, Holtan
112 Endresen, Olaus færgemand, Grønnebakken
18 Eriksen, T. kjøbm., Ormelet
115 Gjertsen, A. kaptein, Helgerød
103 Gjertsen, G. kjøbm., Vasser
7 Gjertsen, Hedvig Klubben, Kjære
104 Gnisttelegrafen Hellesmo
80 Gulliksen, C.T. landhandler, Bjørnevaag
32 Hallenstvedt, I. gbr., Haug
9 Hansen Rød landhandler, Rød
108 Henriksen, K. smed, Haug
40 Herlofson, P. hvalfangstbestyrer, Sundene
28 Hoelstad, fru pensjonat, Gjervaag
45 Holte, B. organist, Østjordet
120 Holte, Ole. Langviken
31 Iversen, B.S. skipsreder, Bukkeli
49 Iversen, L. hvalfanger, Solheim
25 Iversen, M. landh., Sundene
121 Jakobsen, Karl skibsfører, Skauen
47 Jansen, P. telefontilsynsmand, Ormelet
46 Johannesen, K. gaardbruker & vognmand, Solvang
117 Kittelsen, Dag? villa Sjøholt
2 Kittelsen ingeniør, Sundene
39 Kristoffersen, K. baker, Østjordet
106 Langvikaasens signalstasion
37 Lofstad, gaardbruker , Rød
48 Nilsen, Johan fragtem., Dalen
34 Næss, Aug. landhandler, Veiby
22 Olsen, E.M. skipsreder, Kathrineborg
88 Olsen, H. . skipsr. & fiskeforr., Hellesmo
4 Olsen, H. R. skibsr., Lindhøi
111 Olsen, P. maskinist, Ormelet
36 Olsen, V. maskinist, Haug
1 Osuldsen gaardbr., Kulebek
13 Pedersen, G. kirkesanger, Kirkely
41 Pedersen, P. A. skipsfører, Solheim
15 Rød, Henny frk. Nedre Rød
38 Rød, S. enkefru, Baldershage
14 Selmer, O. H. sogneprest, Budal
102 Sjøvold, N. O. fiskefor., Holme (Brøtsø)
6 Skar gbr., & skysstasjon, Eidene
25 Stephansen, chr. S. Sundene
18 Stoltenberg, N. kommunelæge, Heimli
17 Sundseth, M. lensmann, Fagertun
107 Thorsen, Bertrand Gon
114 Thorsen, Ltz.Bertrand skipsf., Ekely
42 Thorsen, P. A. landhandler, Grimestad
43 Thorsen, Ths. landhandler & herredskasserer, Bakken
44 Thorsteinson, Ingebr. gbr., Rød
11 Tjømø Bad Baadtoft, Ormelet
122 Tjømø fattiggaard Honerød
101 Tjømø Sparebank
5 Torgersen, G. H. skipsr., Kjære
110 Torgersen, H. landh., Vasser
116 Vosgraff, Joh. gdbr., Budal
19 Wilhelmsen, Abrh. gaardbr., Treidene
21 Wilhelmsen, O. skipsf., Ormelet

På generalforsamlingen i 1913 ble det besluttet å undersøke omkostningene ved å opprette en bisentral på Hvasser og hvor mange abonnenter som ønsket å bli tilknyttet denne. Omkostningsoverslaget ble anslått til kr. 2.415,- og hvis det ble fem eller flere abonnenter til gjennomsnittlig kr. 250,- pr. abonnement. Da man også måtte beregne
en betydelig høyere årskontingent, fant man at det ble for dyrt og saken ble henlagt på det tidspunkt.

Fra 1914 var trafikken øket så meget ved sentralen at det måtte ansettes en assistent.
Kontingent ble fra 1917 forhøyet til kr. 25,-, og fra 1919 til kr. 30,- pr. år Av protokollen fremgår at 1919 var et meget vanskelig år for selskapet. Det kom stadig klager over nettet fra abonnentene, og grundige undersøkelser viste at man måtte foreta store reparasjons-utbedringer, noe som påførte foreningen store omkostninger.
Samtidig ble statens tilknytningsavgift forhøyet til kr.8,- pr. abonnent pr. år for inntil 50 abonnenter, og kr. 6,- videre til 100 abonnenter, og videre kr. 4,- pr. abonnent over 100.

Ekstraordinære generalforsamlinger ble holdt 15. mai og 30. juni 1917, hvor det ble fattet vedtak om hovedreparasjon av linjenettet og i den forbindelse oppta et midlertidig lån på kr. 5.000,- til dette formålet.
Videre ble det besluttet å utarbeide nye lover for selskapet som skulle hete A/S Tjømø Telefonselskab samt utvidelse av aksjekapitalen fra kr. 4.450,- til kr. 20.000,- ved oppskrivning av 89 gamle aksjer fra kr. 50,- til kr. 100,-., hvilket utgjør kr. 8.900,-
+Nytegning av 111 aksjer à kr. 100,- ” 11.100,- —————
Ny aksjekapital etter emisjonen kr. 20.000,- .

Stemmeberettigede aksjonærer i telefonselskapet 1919, aksjenes pålydende kr. 100,-.

1. Tjøme kommune v/ordføreren 20
2. Christen R. Granø, Fjellbakke 1
3. Rasmus Kleppe, Bjørnevåg 1
4. Asbjørn Andersen, Bjørnevåg 1
5. L. Klyver 1
6. A. Gjertsen, Helgerød 1
7. Eleonore Korneliussen, Midtgården 1
8. Olga Melbye, Hellesmo 1
9. Alf Melbye, Hellesmo 1
10. August Næss, Veiby 1
11. Cesilie Thoresen, Kulebek 5
12. O. Appelsvold, Havnen 1
13. Bertrand Thorsen, Randineborg 1
14. Fredrik Hansen, Eidene 1
15. Joh. Høgberg, Kjære 1
16. Konrad Granøe, Rohvile 1
17. H. L. Gjertsen, Haug 1

9
18. Aksel Bjørnskau, Hulebak 2
19. E. Korneliussen, Haug 1
20. Laurette Paulsen, Grimestad 1
21. Kristian Paulsen, Grimestad 1
22. P.A. Pedersen, Solheim 1
23. Henny Røed, Rosaheim 1
24. Lars Hansen, Mågerø 1
25. Ths. Thorsen, Bakken 2
26. E. Stensvold, Goen 1
27. Nils Henriksen, Medø 1
28. Konrad Gulliksen 2
29. Tjømø Sparebank v/Ths.Thorsen 10
30. P. M. Vosgraff, Sundene 1
31. James Henriksen, Banken, Goen 2
32. Olaf Emil Olsen, Sundene 1
33. A. C. Jakobsen, Skauen 1
34. A. Andersen, Fergeodden 1
35. Arthur Andreassen, Sundene 1
36. F. O. Johannessen, Sundene 1
37. Carl Jacobsen, Skauen 2
38. Peder O. Jansen, Ormelet 1
39. K. Kristoffersen, Haug 1
40. A. Hansen Rød 1
77
Tegnet på generalforsamlingen 21/12-1919:
41 E. M. Olsen, Katrineborg 2
42 H. R. Olsen, Lindhøi 2
43 T. Eriksen, Ormelet 1
44 H. L. Bache, Kråkere 3
45 Müller Kittelsen, Sundene 1
86

Hertil kommer aksjonærer som har tegnet seg efter generalforsamlingen:
46 P. Johannesen, Tønsberg 10
47 Julius Thorbjørnsen, Oppegård 1
———————————————————————-
Tilsammen 97
====================================

Det ble nu foretatt en grundig reparasjon av linjenettet med en utgift på kr. 10.110,55.

Generalforsamlingen 1920 vedtok nye lover.
2 Styret bemyndiges til å arbeide med tilknytning av Hvasser til nettet. Til det ble det oppnevnt en arbeidskomité på fire mann fra Brøtsø og Hvasser.
3 Aksjekapitalen utvides fra kr. 20.000,- til kr. 30.000,-.

Styret sammen med den oppnevnte komité arbeidet videre med Hvasser og Brøtsøs tilknytning. Omkostningsoverslaget for anlegget var kr. 18.180,- og driftsoverslag pr. år kr. 2.250,-.
Disse overslag ble forelagt for ekstraordinær generalforsamling 14. mai 1920, hvor man fant at utgiftene ble for store. Det resulterte i at aksjetegnerne fra Hvasser og Brøtsø trakk seg som aksjonærer. Det ble heller ingen utvidelse av aksjekapitalen som på generalforsamlingen i 1921 ble fastsatt til kr. 20.000,-..

Lønnen til formannen i styret ble bestemt til kr. 300,-, kassereren til kr. 200,- pr. år og årskontingenten ble bestemt til kr. 60,- pr. år. Videre fra 1922 ble formannens lønn forhøyet til kr. 350,- og kassereren kr. 250,- pr. år. Fra 1926 ble kontingenten forhøyet fra kr. 60,- til kr. 80,- pr. år. Lokalsamtaler kostet ikke noe, men fra 1927 ble det gebyr på kr. 50 øre for samtaler om natten.

Det ble på generalforsamlingen 1928 tatt en beslutning om å bygge eget hus til sentralen, og styret ble oppnevnt som byggekomité. Grunn ble utskilt fra Østjordet gård og huset ligger like ved riksveien.

Ved starten i 1899 hadde selskapet 43 abonnenter.Tredve år senere var tallet øket til 120.

Vi er kommet frem til 1931, hvor det kom forslag om å legge kabel fra sentralen utover til Treidene med avgrening til Ormelet. Dette ble vedtatt på ekstraordinær generalforsamling 20. mai. Linjenettet ble ombyttet dels med jord- og dels luftkabel. Omkostningene beløp seg til kr. 14.914,54.
I 1933 ble linjenettet på strekningen sentralen- Holtane med avgrening til Kirkebakken ombyttet dels med jord- og dels luftkabel til en pris på kr. 19.866,84. Det samme ble utført i 1935 på strekningen Kirkebakken – Langviken og i 1937 strekningen Holtan – Sundene. Samlede utgifter på linjearbeidet 1931-37 beløp seg til kr. 49.449,38. For å finansiere dette arbeidet ble det opptatt et lån i Tjømø Sparebank på kr. 30.000,-.

Birger Berg som var ansatt som assistent i 1933 fikk lønnen regulert til kr. 5.000,- pr. år. Hans stillingsbeskrivelse var arbeidsformann.

25 februar 1948 kunne Tjømø Telefonforening feire sitt 25 års jubileum. Det ble forfattet både sang og hilsner.
Først en hilsen fra O. W. Svendsen til damene på sentralen og noen gode råd til abonnentene.

Hvor vi ser til alle sider, sitter taletrengte individer som en spurveflokk på tråden.
Det er alle de personer, som har fått seg telefoner, pluss en del som sikkert nok vil få den.

Det er samlet aksjonærer og de damene som bærer dagens byrde ved sentralen.
De har mange strie timer, men vi andre står å kimer spendt på telefonsamtalen.

Og den søte kvinnestemme greier fint den kunst å temme utålmodige gemytter. Hun har lært å tyde toner, og hun demper oss demoner, mens hun høflig står å lytter.

Å hun er en brann i faget, hun har lært gjennom dage å bedømme vårt humør. Hun kan høre gjennom strengen om du kom for sent i sengen kvelden eller natten før.

Hun kan høre når du trenger sånt som det å låne penger eller ta på borg.
Hun kan når som helst til alle tider høre om du går å lider av en hjertesorg.

Husk da på hvor skjebnesvanger stemmen er når du forlanger nummer eller bare navn.
Husk at lyden på tråden løper mens nyansene de røper din glede og ditt savn.

Er du vanlig morgengretten eller kom for sent på pletten og du tar din mikrofon.
Stram deg opp og smil i speilet, det vil sikkert aldri feile, gode smil mot din person i fra damene på telefon.

Du kan være ganske sikker, at ved neste møte nikker damen smilende og blid.
Og all verdens ganger siden, vil hun bruke hele fliden på din dyre taletid.

Det kostet ikke noe å ringe lokalt, men samtaler til Hvasser, Nøtterøy og Tønsberg var rikstelefon. Etter krigen var taksten 45 øre for en periode (3 minutter). Det var samme rikstelefontakst til Hvasser som til Tønsberg og Nøtterøy, men i midten av 1950 årene ble det lokaltakst til Hvasser.

Damene på sentralen ble lønnet med 2/3 av lønnen fra Telegrafverket og 1/3 Tjøme Telefonforening. Grunnen til denne fordelingen var at damene ikke bare skulle betjene en landssentral, men også Rikstelefonstasjon og Telegrafstasjon, slik at mye av arbeidet ble utført for Telegrafverket.

Telegrafverket eide linjen fra Tønsberg til Hvasser via Tjøme sentral. Hvasser var under Telegrafverket hele tiden, men Tjøme Telefonforening hadde flere abonnenter på Hvasser lenge etter at Hvasser sentral ble etablert i 1923.
Telegrafverket kjøpte Tjøme Telefonforening den 1. juli 1960 for kr. 300.000,- . Anlegget hadde da 442 apparater. Damene ble statsansatte og medlemmer i Statens Pensjonskasse. Alle damene bortsett fra Gerd Norma Berntsen (f. Jansen ), fikk godkjent alle de årene de hadde arbeidet for Tjøme Telefonforening når det gjaldt pensjonspoeng. Takket være iherdig innsats fra bestyrerinnen Rakel Christensen fikk hun i avtalen med Telegrafverket forhandlet frem en pensjonsordning for de ansatte. Gerd Norma Jansen var for ung (24 år) og yngste dame, til å komme med i den avtalen. Syv år etter at staten overtok, altså i 1967, gikk den første av damene av med full statspensjon.
Gerd Norma Berntsen forteller at damene på sentralen aldri kunne ta ferie om sommeren, for da var det voldsom trafikk og lang ventetid på rikstelefonsamtaler. Det kunne være opptil to timers ventetid på ilsamtale til Oslo i sommertiden. Hastet det kunne man bestille ”lynsamtale”, men det kostet tredobbel takst.
Fra omkring St.Hans og til ca. 10. august var det ”full rulle” for alle, men om vinteren kunne de ha en fin vaktplan. Formiddagsvakten var fra kl. 08.00 til 14.30 og ettermiddagsvakt fra kl. 14.30 til kl. 21.00, og nattvakt fra kl. 21.00 til kl. 08.00 neste morgen. Etter nattvakt var det 2 ½ døgn fri. Men det gjaldt ikke om sommeren. Da var det bare å gå hjem etter nattvakten og sove noen få timer og så på ny vakt kl. 14,30 hele sommeren igjennom.
Det var direktelinjer til Tønsberg og om sommeren fikk man to direktelinjer til Oslo, hvor den ene var fra Oslo til Tjøme, og den andre linjen var fra Tjøme til Oslo. Som regel var det mere trafikk fra Tjøme til Oslo enn den andre veien. Da hendte det at de fikk ”låne” Oslos linje når den var ledig. Noen ganger fikk de låne linje hos Tjøme Radio, da de hadde direkte linje til Oslo.
Tønsbergs Blad kunne 7/8-1926 opplyse at en alminnelig rikstelefonsamtale fra Tjøme til Oslo kunne ta 3 timer i ventetid, mens en il-samtale var det et kvarter i ventetid.

I forbindelse med salget, kom det til litt diskusjon mellom styret i Telefonforeningen og bestyrerinnen Rakel Christensen. Det sittende styre var ikke helt ”modne” for salg. Grunnen til det var at de hadde ”slitt” med et gammelt sentralbord (fra attenhundre-tallet) som de hadde kjøpt fra Oslo. Det hadde kun 286 nummer i bordet, slik at det også ble operert med mange B-abonnenter. Det vil si at det var to abonnenter på samme nummer. For at mottageren skulle vite om det var telefon til ham eller B-abonnenten, var systemet slik at telefonistinnen ringte en gang hvis det var telefon til A nummeret og to ganger hvis det var til B-nummeret. Med så få nummer hadde Telefonforeningen gått med underskudd i flere år, og folk sto på venting i flere år for å få telefon.

Derfor hadde det nye styret investert i nytt sentralbord, riktignok med snorer, men lamper i stedet for klaffer som i det gamle. Det nye sentralbordet hadde plass til 800 nummer. Ved siden av det hadde de automatisert den ytre og den indre del av Tjøme med 100 nummer hver. De fikk således nye telefoner med dreieskive og kunne ringe innbyrdes i sin respektive sentraler ( Bjørnevåg og Sundene) uten å måtte ringe sentralen.
Det nye sentralbordet ble montert ca. 1957 og var lett å ekspedere ved.

Telefonforeningen måtte låne penger til denne investeringen, men det ga større inntekter da antall abonnenter ble betydelig flere. Nå fikk alle som ønsket det telefon uten ventetid, samtidig som man begynte å ta 10 øre pr. lokalsamtale. Det var ikke store beløpet, men det ble penger av det, og Tjøme Telefonforening fikk de følgende år gode overskudd.
Men styret var klar over at de ikke kunne stoppe utviklingen ved å gå imot salg, men ønsket i grunnen å vente noen år, nå som det gikk så bra.
Men som nevnt, Telegrafverket kjøpte i 1960, men sentralen ble imidlertid ikke automatisert før 1. april 1972. A/S Tjøme Telefonforening slettet av Handelsregistret iflg. generalforsamling 15. oktober 1960.

Vi må også ta med litt personalopplysninger.

Bestyrerinner ved Tjøme Telefonforening fra starten frem til at staten overtok har vært:

1899-1903 Elise Thorsen F.22.12.1878.
1904-1906 Aagot Gjertsen F.15.10.1885
1907-1908 Bergliot Jacobsen F.02.08.1885
1908-1918 Dagmar Løwenquist
1919-1932 Solveig Sanne F.05.08.1885
1932-1939 Helene Berg F.11.09.1905
1939-1973 Rakel Christensen F.19.07.1911

Det var bestyrerinnen som hadde ansvar for betjeningen. I instruks for bestyrerinnen av 4. juni 1936 heter det: ”Bestyrinnen skal sørge for tilfredsstillende betjening av sentralen, holde lys, brensel og rengjøring, samt bestride utgifter til sommervikarer.” Derfor viser ikke telefonforeningens arkiv opplysninger om hvilke telefonistinner som hadde sitt arbeide ved sentralen.
Men vi husker noen av dem som arbeidet på sentralen etter krigen, dog med forbehold om uteglemmelser:
Helene Wilhelmsen (f.1905), Solveig Hansen (f.1909), Gjertrud Strand (f.1913), Gerd Mathiesen (f.1916), Ebba Larsen (f.1921), Ella Kruge (f.1921), Ruth Heimdal (f.1923) og Gerd Norma Berntsen (f.1936).

Til slutt noen tanker på hvorfor det kun var kvinner som betjente telefonsentralene. Kvinner skulle vanligvis ikke arbeide utenfor hjemmet. De burde for eksempel ikke gå ute alene om kvelden, noe som var nødvendig for de telefonistinnene som hadde kveldsvakt. Det viste seg at menn, ofte svært unge gutter, oppførte seg meget udisiplinert. Det var viktig at de som betjente telefonen var høflige, disiplinerte og overbærende. De måtte ikke bli irritert på kunder som ikke riktig skjønte hvordan de skulle opptre i telefonen. Slik fikk dette arbeide helt fra begynnelsen et ”feminint” preg. Det gjaldt å være underdanig, omsorgsfull, tålmodig og vennlig, alt sammen typisk kvinnelige dyder. I en avis i Canada ble det uttrykt slik:

”For det første egner den kvinnelige stemmen seg best til et så følsomt instrument. Dessuten er kvinner mer oppmerksomme enn menn og alltid mer tålmodige.
Kvinner er mer følsomme, mer innstilt på å la seg disiplinere. Når noen snakker hardt til dem, vil ikke en mann gi et mykt svar. De vil ”slåss”. Ikke så med kvinnene…”

I den første tiden var det telefonistinnens jobb å huske hvem som hadde hvilken telefon – noen telefonkatalog fantes ikke, og heller ikke noen numre. De som ringte opp ”slo på tråden”, nesten bokstavelig talt. Man trykte på en knapp på telefonen, eller sveivet rundt en gang, og fikk kontakt med sentralen. Så var det bare å be om for eksempel banken, herredskontoret, eller Thorsen i Kirkebakken.

Kilder:
Statsarkivet på Kongsberg
Tønsbergs Telefonforening 1883-1933
Tor Edvin Dahl, ”Hallo?!” Norges telefonhistorie 1993.
Ingolf Lenæs. Privattelefonen i Norge 1966
Opplysninger fra Gerd Norma Berntsen.

Sommerminne fra Tjøme

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Sang & Viser & Dikt

Eva Mjøen Brantenberg.

Der den gamle veien svinger av
der sto en gang en ek
og inviterte muntre barn
til sommer-klatre-lek

Og vis ávis den eken
sto en kiosk og to små hus
På tunet trippet hønene
på trappen satt en pus.

Den gamle eken strakte
grener ut på ekers vis
og under grenene satt vi
og spiste sommer is

Og tittet bort på bua
der hvor Ragna Larsen sto

og solgte sjokolade, –
sommersmeltende og god.

Hun smilte mens hun solgte
og hun pratet mens hun så
på deg med sine snille
skjeve øyne, – lyseblå

Hun stavret rundt på gamle
vonde ben og bar så glad
til kiosken alle gode ting
som sommerbarn vil ha

Og manglet du en femøring
så fikk du no’ for den
allikevel, – fordi hun
kjente godt familien

Der gammel-eken sto
der er det ingen stor-ek nå
Men ser du ned i gresset
ser du eketrær, – så små.

Men unge eketrær har ingen
krone, som gir skygge
som vi kan sitte innunder
i ly, og være trygge.

Og bua, – den er borte
Ingen selger sommer-is
som smelter slik som Ragnas is
i Tjømes solgangsbris

Men hver gang, når jeg går forbi
da tenker jeg: » – Eken, –
og Ragna, ga meg kjærlighet,-
og is – , om sommeren.»

”Sommerdag ved fjorden”

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Fortellinger Personer

Sol, sommer, tre smågutter og ei sjekte, et glitrende tjømemotiv fra nesten 80 år tilbake. Thorvald Torgersen het kunstneren. Navnet vil vekke minner hos en del eldre tjømlinger, han hadde sterk tilknytning til øya vår. ”Jo, han har jeg stått modell for”, forteller Kaare Otterstad. En av oss ble ofte kommandert opp på esinga med ei åre. Der sto han eller hun og skjøv båten av grunna.” Akkurat slik vi ser det på bildet. ”Det var en ganske anstrengende jobb for vi måtte jo stå stille en lang stund. Men så fikk vi også to kroner for jobben”.

”Torgersen var vår nærmeste nabo på Holtekjærstranda i mange år”, forteller Sverre Sjøvåg. Han hadde kjøpt et eldre hus som han flyttet inn i tidlig om våren og forlot utpå høstparten. Motivene hentet han i nabolaget og ute på Galten, og brukte oss unger som modeller. Men på Sverres tid fikk de bare femti øre for jobben! Før kunstneren reiste om høsten, holdt han utstilling hjemme hos seg selv. Var været pent, skjedde det utendørs. Det ble vel ikke solgt særlig mye, tror jeg.” Så var det vel heller ikke så mange velbeslåtte mennesker på Tjøme på den tiden. Sverre forteller at Torgersen og frue var hyggelige og blide mennesker. Hun var ivrig rosedyrker og ungene kom springende med gjødsel: kumøkk som de fant i havnehagen.

Thorvald Torgersen var født på Ski i 1862 og døde på Tjøme i 1943. I følge Norsk Kunstnerleksikon, tilhørte han ”den begavede falanks” og var med på å bryte nye veier sammen med størrelser som Fritz Thaulow og andre av tidens ledende kunstnere. Videre fortelles det at han gjorde sine betydeligste arbeider før århundreskiftet. Men: ”Etter hvert ble koloritten lysere, han stivnet i motivvalg og malemåte og ble noe banal”, forteller vår kilde videre. Så vet vi det. Kanskje er det en av hans banaliteter vi har på årets omslag? Vi takker ham likevel for et strålende, hyggelig bilde som sikkert vil glede mange flere enn redaktøren.

Kilder:
Norsk Kunstnerleksikon.
Kaare Otterstad
Sverre Sjøvåg.

Et sted må alt begynne

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Foreninger Kulturhistorie Personer Sang & Viser & Dikt

Av Ragnar Ytrehus

– Et sted må alt begynne, heter det hos Gro Dahle. Og mye litteratur har «begynt» på Tjøme. Som Larsens dikt, Bangs og Lindegaards historiske romaner eller Brynildsens følsomme erindringer. Med mer.
Mye mer. Og det skal det handle om her. Med et sterkt fokus på det lokale vil jeg tegne et kortfattet riss over et tyvetalls forfattere, i vid betydning, med tilknytning til Tjøme. Noen er født her, noen kom hit, noen var innom, noen var her mest om sommeren. Utvalget er gjort ut fra både forfatternes tilknytning til Tjøme, og at de har publisert tekst(er) med Tjøme-tilknytning. Oversikten er gruppert etter en omtrentlig generasjonstilhørighet.

Fra hudøy kom Alf Larsen (1885 – 1967), dikter, essayist, tidsskriftredaktør og forlagsmann. Etter en lengre periode i utlandet vendte han i 1922 tilbake til Tjøme, der han for resten av livet slo seg ned på gården Rød. Mye av hans diktning er, direkte eller indirekte, preget av Tjømes landskap, himmel og hav. Larsen var også aktiv i Tønsbergs Blads spalter som litteraturanmelder og som debattant i store og små spørsmål. Tidsskriftet Janus styrte han fra sitt Rød i årene 1933 – 1941. Lokale tekster er Tjømesangen og essayet For første gang på jorden, der han formulerer sin kjærlighet til Tjøme:
«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!»
Tidlig på 1920-tallet debuterer en annen dikter og forfatter, Gunnar Reiss-Andersen (1896 -1964). Han hører egentlig «til» Larvik, men bodde en tid på Tjøme. Fra Tjøme har han bl.a. skrevet essayet Tomrum i avisen, der han ser tilbake på den gang han besøkte vennen Bernhard Folkestad på Brøtsø. På ski!:
«Det var en gang, nei det er en gang – en vinterdag nede på Tjøme. Rastløs går jeg omkring i det gamle huset mitt (…) Selskapssyken herjer meg. Og hastig får jeg et par ski under føttene. For Bernhard, den hyggens apostel, sitter visst ensom og prediker for fiskene ute på Brøtsø, – uttales Brøsse, – eller som en mild apokalyptiker, omgitt av syner og åpenbaringer sitter han kanskje med en glorie av peisild om skallen og venter på en disippel.»
Den omtalte Bernhard Folkestad (1879 – 1933) var nok bedre kjent som kunstmaler. Ved siden av skrev han det han selv kalte litterære skisser, en del med Tjøme som utgangspunkt, som etterhvert også kom i bokform. Folkestad fikk seg allerede i 1916 sommerhus på Brøtsø, der han var blant de første badegjester. Her oppholdt han seg særlig mye i sine siste år, og her kom altså Gunnar Reiss-Andersen på besøk. Reiss-Andersen beretter fra de små stuene:
«Det vi til daglig kaller luksus er det så menn ikke som setter sitt preg … men allikevel, her er noe av det velbehagelige som ligger i det engelske ordet luxury. Her er i smått og stort et diskret smådryss av overflødighetshornet. Tingene både tiltaler en og taler til en.»
I annen halvdel av 1920-tallet startet Sverre Salvesen Amundsen (1894 – 1975) fra Tjøme sin skrivegjerning. Speiderguttene som drog på hvalfangst, Guttene i Ternevik og Didrik Ternevik på hvalfangst er blant hans «Tjøme-tekster». Amundsen skrev barne- og ungdomsbøker, fortellinger, dikt, ja til og med skolebøker.

Journalist, forlagsredaktør og forfatter Waldemar Brøgger (1911 – 1991) startet sitt litterære virke tidlig på 1930-tallet. Han turnerte mange sjangre; historie, krim, filosofi, sakprosa, lærebøker, leksika. Tjømø sparebank gjennom 100 år : 1857-1957 (1957) og heftet Litt historikk ved åpningen av ny bru over Vrengen (1981) er lokale tekster fra Brøggers hånd. Brøgger var for øvrig gift med Mai Lindegaard (se nedenfor) på 1940-tallet.
Fra Hvasser kom Fred A. Fredhøi som både drev innenfor det maritime og i forlaget som ennå såvidt bærer hans navn. I 1969 ga han ut erindringsboken Kan du huske, der han skildrer miljøet på Hvasser og til sjøs som kom til å prege hans liv og løpebane. Boken kom naturligvis ut nettopp på Fredhøis forlag.
I 1949 kjøpte Mai Lindegaard (1919 – 1968) og mannen dr. Odd Solem gården Eidene på Tjøme og dannet «Mai Lindegaards Stiftelse, dr. Solems klinikk for nervøse barn». Lindegaard, som på slutten av 1930-tallet hadde vært skuespillerinne i Oslo, ble fra 1940 forfatter av noveller og romaner under navnet Synnøve Christensen. Døtrene Lindemann (1955) er en nøkkelroman fra 1700-tallets Tjøme som kan leses svært nær opp til omtalen av gården Eidene i Lorens Bergs bygdebok. I 1966 kom Lille myggeben, Lindegaards lett kamuflerte selvbiografi. Ordene er der lagt i munnen på hennes 8-årige datter Henriette Birgitte, kalt Lille myggeben, og handlingen dreier rundt livet på Eidene.
Så sent som i 1999 debuterte Mary L. Anthonisen (f. 1915!) med romanen Kvinnene fra Færder, naturligvis på Færder forlag! Anthonisen ble født på Færder fyr der faren var fyrassistent, og bodde sine første to år på fyret før familien flyttet videre til nye fyr. Senere har hun bodd i Tønsberg.

Født og oppvokst i Kirkebygen var forfatter, oversetter og forlagsmann Aasmund Brynildsen (1917 – 1974) som debuterte i fredsåret 1945. Etter en periode utenbygds bodde han på 50-tallet igjen en tid på Tjøme, sammen med Karin Bang, før forfatterparet flyttet til Veierland. I 1974, hans siste leveår, kom Brynildsens erindringsbok Hudø – Bilder fra en barndom. Brynildsen hadde nær slekt på Hudø, der han tilbrakte mye av tiden i barndommen. Blant slektningene var onkelen Alf Larsen (se egen omtale av Larsen). I 1993 ble Brynildsen igjen satt i fokus på seminaret Aasmund Brynildsen – en europeer fra Tjøme, i Tønsberg bibliotek. Innleggene på seminaret foreligger i en rapport redigert av Tore Frost (se egen omtale av Frost).
Forfatter og oversetter Karin Bang (f. 1928), som har skrevet siden slutten av 1940-tallet, bodde som nevnt sammen med Brynildsen på Tjøme på 50-tallet, før de slo seg ned på Veierland. Handlingen i hennes roman Fjerne seil : En roman fra seilskutetidens Vestfold (1962) finner sted nettopp på Tjøme og kan leses nær opp mot den lokale historie. Bang er ellers stadig blant aktive gjesteskribenter i Tønsbergs Blad. Dr. philos Kåre Glette ved Høgskolen i Vestfold har tatt doktorgraden på en avhandling om Vestfold og Karin Bangs forfatterskap.
Maleren Mary Haugård (f. 1923) ga i 1993 ut erindringsboken Mitt liv som innfødt, badegjest og kunstner. Haugård er oppvokst på Hvasser, nå fritidsboer samme sted, som antydet i bokens tittel.
Som ung flyttet Maria Anette Wilkens (f. 1919) med familien til Tjøme. Hun var i mange år tilknyttet NRK som litterær «løsarbeider» og kåsør ved siden av arbeidet som lektor ved Horten gymnas. Wilkens bor nå igjen på Tjøme, i Utbygda, der hun har hatt fritidstilhold siden 50-tallet. Lokalt på Tjøme har hun på slutten av 90-tallet ført i pennen de tre heftene med Glimt av Budalgårdens historie.
Tyske Hans Magnus Enzensberger (f. 1929) er en allsidig kulturpersonlighet med virke som dikter, essayist, journalist, oversetter, dramatiker, redaktør og utgiver. På 1960-tallet bodde Enzensberger på Budal på Tjøme med sin norske familie. Noen Tjømeminner finner vi hos ham, som i diktet Minne om sekstiårene:

rolig de nordlige kvelder
i juni, sorgløst slo messinguret
på øyene, lett lød en lys latter
lett lød små skrik, lett
lød en junimusikk gjennom de lyse stuer
om natten, glemsomt sto det gamle huset,
det fredete, hvor det aldri ble mørkt,
rolig, rolig lå båten ved bryggen, rolig
gikk samtalen mellom venner,
rolig svant hen de hvite stemmene,
som om lykken hadde vært der, rolig
sto bøkene, bergene, på hyllen
sto det lyse brennevin

I 2001 ga Johan R. Ringdal, bosatt på Tjøme, ut boken Ei hjemmestrikka strømpe : om et forlis på norskekysten og det som hendte etterpå. Ringdal har vært opptatt av den maritime historien, noe også hans artikkel i dette Tjuma vitner om.
Det maritime har også opptatt Gøthe Gøthesen (f. 1931), som vokste opp på Kråkere, og som senere igjen har slått seg ned på Tjøme, nå i Langviken. Tjøme-tekster fra Gøthesens hånd er boken Folk og fyr på Færder (1996) og Tjøme historielags årsskrift Tjuma 2000 der Gøthesen både var redaktør og skrev om Firmastet Bark «Bellands». Fra en førstereisgutts dagbok. I 2001 ga han ut Tjøme: bilder fra en nær fortid – en erindringsbok fra egen oppvekst i traktene nord på Tjøme.
Lektor i filosofi ved Universitetet i Oslo Tore Frost, bosatt på Hvasser, har arbeidet med filosofiske tekster og oversettelser og publisert bøker siden midten av 1970-tallet. Lokalt har Frost redigert rapporten fra seminaret Aasmund Brynildsen – en europeer fra Tjøme (se også om Brynildsen), der han også skrev artikkelen Aasmund Brynildsen – filosofen.
Forfatter Gerd Mjøen Brantenberg (f. 1941) har siden slutten av 70-tallet skrevet romaner, skuespill, hørespill, noveller og oversettelser. Sin Tjøme-tilknytning har hun som fritidsboer (til dels fastboende) på Tjøme. I artikkelen Øya i midten. En gårds historie, i Tjuma 2000, yter hun i bygdebokforfatter Lorens Bergs ånd viktig lokalhistorisk bidrag. Hun leder oss her gjennom historien til eiendommen på Medø, som har vært i hennes families eie siden slutten av 1920-tallet. Brantenberg var også bidragsyter i Stemmer ved verdens ende, 86 Tjøme-portretter og aktiv gjesteskribent i Tønsbergs Blad.
Journalist og forlagsmann Einar Chr. Erlingsen er opprinnelig fra Hvasser, nå bosatt i Tønsberg. Erlingsen har fra 90-tallet bidratt innenfor Hvassers egen lokale historie, der han sammen med Hvasser og Brøtsø Historieforening står bak heftene «Dill og dall» : Hvassers butikker 1870-2000 (2000), Telegrafstasjonen, tollstasjonen, sentralen, Oppvekst : om hvordan det var å vokse opp på Hvasser før og under krigen (fortalt av Svein Nielsen, 1999) og – likesom et kongerike for seg selv : Hvasser 1891-1941 (1992, red.)

Debutant fra annen halvdel av 80-tallet er forfatter og portrettør Niels Chr Geelmuyden (f. 1960) som de siste par årene har hatt sin bopel på Tjøme. Distriktet var dog ikke ukjent for ham, sine erfaringer som sommergjest har han skildret i artikkelen Å være inngiftet på Sandø, i boken Sandø – vår øy i havgapet.
Hytteeier Arne Berggren (f. 1960) er forfatter fra tidlig 90-tall av. Hans litterære virke omfatter roman, barne- og ungdomsbøker, kåserier og dramatikk. Blant arbeider som relaterer seg til Tjøme finner vi bøkene Webers lov, Stillemannen og Instamatic. Berggren er også representert med bidrag i samlingen Stemmer ved verdens ende, 86 Tjøme-portretter.
Fra sitt hjem på Tjøme driver Gro Dahle (f. 1962) allsidig litterær virksomhet, som lyriker, prosaist, barnebokforfatter og skrivepedagog. Dahle, som debuterte som forfatter i annen halvdel av 1980-tallet, fikk i 1998 Vestfolds litteraturpris. I juryens begrunnelse het det at «Dahles forfatterskap er eit av dei mest originale, særprega og spennande forfatterskapa i vår nyare litteratur.» Lokalt er hun representert med bidrag i Stemmer ved verdens ende, 86 Tjøme-portretter, blant annet med diktet Et sted må alt begynne – som her får markere slutten:

Et sted må alt begynne
Et sted må alt slutte
Et sted står strandnelliken og nikker til vinden
Og rullesteinen fortsetter å rulle gjennom århundredene

Et sted der ute
ved det siste lille skjæret er det verden ender
Og det store, salte havet begynner

Eller er det omvendt?
Er det slik at verden begynner der ute
ved det første lille, krumbøyde skjæret
Et sted slipper havet taket
og en øy river seg løs fra bølgene
med kirke og bjørnebærkratt, kaprifolium og sandkasser.

—
I tillegg til litteraturen som er nevnt direkte i teksten vises det nedenfor til annen litteratur som er benyttet. I tillegg er det trukket veksler på Tønsberg biblioteks Internett-tjeneste og personalet på Tjøme folkebibliotek:

Eggen, Bernt : «Kvinnene fra Færder» som avdrag på gjeld til vårherre. Tidsskriftet Kult … nr 1/1999
Enzensberger, Hans Magnus : Dikt for den som ikke leser dikt. Til norsk ved Per Kjelling. J.W.Cappelens forlag, 1965
Folkestad, Bernhard : Sol og morild : essays og betraktninger i utvalg. Gyldendal, 1968
Glette, Kåre : Om den litterære forvaltninga i fylket: Bør Vestfold få sin eigen «Nobelpris» i litteratur?. I tidsskriftet Kult … nr. 6/1996
Glette, Kåre : Pris til skrivepedagogen Gro Dahle. I tidsskriftet Kult … nr. 6/1998
Høst, Else Marie : Veierlandsforfatteren. Næravisen Øyene, Nøtterøy, 08.05.02
Høst, Else Marie : Stemmen som skriver historie Lokalavisen Øyene 28.06 00
Høst, Else Marie :Historie er tingen. Og en jaguar. Lokalavisen Øyene 27.09.00
Reiss-Andersen, Gunnar : Tomrum i avisen. I : Det smilende alvor. Essays. Gyldendal norsk forlag. Oslo 1954.
Ytrehus, Ragnar : Han måtte bo her ute … Tjuma, Tjøme historielags årbok, 2000
Ytrehus, Ragnar : Mai Lindegård – eller Synnøve Christensen om man vil … Lokalavisen Øyene 27. desember 2000
Ytrehus, Ragnar : – «Øy-forlaget» Dreyer. Lokalavisen Øyene, 25. oktober 2000
Ytrehus, Ragnar : Bayern – Budal – Berlin. Tidsskriftet Kult … nr 2, 2001

Ragna Larsen – Portrett av et eiegodt meneske

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Fortellinger Kulturhistorie Personer

Gerd Brantenberg:

Der den gamle veien til Medø tar av fra Engøveien i en krapp sving, lå i sin tid et lite, hvitt hus i to etasjer med taksten og et bryggerhus ved siden av. Her var en gammel frukthave mot øst og en smal jordlapp mellom svaberget og veien i nord. I selve svingen sto en gammel eik. Den hadde lave, tjukke grener og regjerte over landskapet. Det var eika.
I mange år i etterkrigstiden var det slik at ungdommene bare sa: «Vi møtes ved eika». Alle visste hvor det var. Det finnes mange gamle eiketrær på Tjøme, og det er utallige flotte eksemplarer bare i området Hulebak, Engø, Medø. Hva var det som gjorde akkurat rabbene under denne eika til et sted?
Jo, det var Ragna Larsen. På et tidlig tidspunkt – allerede kort etter krigen – gjorde hun noe så uvanlig herute som å selge brus. Hun hadde jo en kjeller, der både citronbrus, Jaffa og ingefærøl kunne holde seg kalde lenge etter at landhandler Bjørnskau på Hulebak hadde stengt for dagen. For Ragna stengte aldri.
Det var ikke bare ungdommer som oppdaget at Ragna aldri stengte. Hun hadde nemlig noe mer i sin kjeller, men dette var å betrakte som en dyp hemmelighet. Hun hadde mørk og lys eksport og hele flasker pils. Dette var naturligvis høyst ulovlig. Ikke å ha det der – i og for seg. Men å gi seg til å selge det er en annen sak. Dette hadde Ragna klart for seg, og hun bød ikke ungdommer å kjøpe øl. Her var et annet marked.
Hun kjente de fleste som fór forbi på veien, og visste godt hvem av de høye herrer som var øltørste og hvem som ikke var det. Især merket hun seg de mange badegjestene. Når en øltørst herre av badefolket kom forbi, for eksempel min far, hilste hun og pratet. Så tok hun ham litt til side, og idet hun mente seg ubevoktet, gikk hun ganske tett inntil. Han var høy og hun var nokså liten, så hun stilte seg på tå, kikket opp på ham og hvisket lavt og fortrolig: – Doktor Brantenberg. Jeg har gjømt noen pils til Dere i kjelleren, hvis Dere vil ha. Det er bara å si fra! Og doktor Brantenberg sa fra, både titt og ofte. Han satte stor pris på hennes opplysning.
Dette var jo vågal virksomhet, men overleve skulle man. Når badegjestene slapp opp for øl, var det bare å sende de yngre poder over til fru Larsen. For det var det badegjestene kalte henne. Man var jo Dis dengang. Det var aldri hverken for sent eller for tidlig for Ragna Larsen.
Men hun solgte ikke bare leskedrikker til store og små. På den smale, trekantede jordlappen mellom svaberget og veien dyrket hun poteter. Andre ganger var det jordbæråker her. I haven hadde hun plommer, epler og pærer, og dessuten blomster til salgs, om det skulle være. Rundt om på hele eiendommen gikk det høner. Disse la, som seg hør og bør, egg, som hun også solgte. Hun opparbeidet seg en hel geskjeft på dette viset – gjennom mange år.

Hønene hennes gikk alltid fritt. Selv om hun riktignok hadde et uthus, så bodde de sammen med henne i hovedhuset. Ved solnedgang fløy de opp i epletrærne og vaglet seg for natten. Om morgenen spankulerte de opp trappen og gikk inn i kjøkkenet hennes hvor de fikk mat. Når du banket på Ragnas dør en tidlig morgen, visste du aldri om det var en høne som kom ut av døren først eller Ragna selv. Fru Larsen hadde et naturlig samboerskap med sine høner, og dersom man ikke tålte å se fjærkre i en stue, fikk man heller holde seg utendørs.
Ofte gikk man ikke så langt som til døren. Man sto utenfor på den lille plassen foran huset og ropte. – Fru Larsen! Fru Larsen! Omsider hørtes en stemme innenfra: – Ja, nå kommer jeg! Så kunne det gå et kvarter eller mer før hun endelig dukket opp. Man fremsa sitt ærend og hun sa: – Ja, jeg skal komma igjen straks! Så forsvant hun tilbake mot huset på sine skjeve, gamle ben opp de små trappetrinnene i terrenget og inn bakom huset. Og der kunne hun bli i minst en halv time før hun omsider kom tilbake med en bukett rabarabra eller noen egg eller hva man hadde bestilt.
Hva hun gjorde i denne halvtimen mellom bestillingen og leveringen forble et mysterium i alle år. Men tidene var fortsatt slike på Tjøme dengang at hun ikke mistet sine kunder av den grunn. Det var ventetid overalt. Hos landhandler Bjørnskau kunne man på sommerstid risikere å vente i to timer før man ble ekspedert. Ragna hadde gode tider med sin langsomme fart og sine liberale åpningstider.
Ragna Larsen var født i 1890. Hun kom fra Hof og hennes pikenavn var Kolstad. Hun var utdannet Røde Kors-sykepleier med svært gode papirer. I yngre år praktiserte hun også som sykepleier og var mye rundt hos folk og pleide dem hjemme, men det vites lite om hennes liv fra tiden før hun kom til Tjøme. Det fortelles at hun en gang skal ha sagt: – Ja, jeg har holdt mange nyrer i klypa! Av dette kan man kanskje slutte at hun hadde vært operasjonssykepleier. Hennes mor tjenestegjorde på gårder i Hof og hadde barn med to eller flere forskjellige menn, så Ragna hadde en rekke hel- og halvsøsken. En av dem het Paula. Og det skulle bli takket være henne at Ragna havnet på Tjøme.
Paula er et kapitel for seg, og Ragna og hun hadde et nært søsterskap i alle år – så la oss spinne trådene tilbake til den dagen deres lange liv på Tjøme startet.
Paula Kolstad kom til Tjøme en gang i begynnelsen av 30-årene, og hun var vel i sin tid øyas mest omfangsrike dame. Hun fikk tjeneste hos fisker Hans Anton Jacobsen i Stranna på Vasskalven, og kom roende over fra Engø i en lånt pram. Hans Anton var på dette tidspunkt enkemann for annen gang. Hans første kone var død av tuberkulose, og den andre konen døde av sorg etter å ha mistet et pleiebarn – også av tuberkulose. Hans Anton var hjemsøkt av ulykker. Men han ga ikke opp. Og han klarte seg ikke uten en kvinne. Så han søkte etter en husholderske. Så dermed kom altså Paula roende.
Da Paula kom inn i huset hans, ble hun vist rundt i kjøkkenet og de to stuene. Det fjerde rommet var en alkove med bare én seng. Sengen sto oppved veggen i et hjørne. – Men hvor skal jeg ligge, da? spurte hun. – Ja, du får vel ligge innerst, svarte Hans Anton.
Paula var driftig og dyrket opp hagen og hadde grønnsaker. En gang i året tok hun seg et sjøbad. Da gikk det som et sus fra munn til munn blant ungene på øya: – Paula skal bade! Så la de seg klare i buskene og så på henne der hun fløt på vannet i all sin velde, nærmest som en duvende bøye. Et praktfullt syn som ingen ville gå glipp av. Det varte ikke lenge før Hans Anton fridde til Paula, men Paula svarte «Nei». Allikevel ble hun hos ham inntil hans død i 1937, og da arvet hun huset hans. Huset solgte hun til Svinndal, og dette gjorde henne formodentlig istand til å kjøpe huset på Haug senere, det røde huset i Østre Vei like før Haugsvingen, som fremdeles kalles «Paulahuset».

Mens Paula bodde på Vasskalven, kom Ragna på besøk, og her traff hun en ungkar ved navn Kristian Larsen, som – i en alder av over førti år – fremdeles bodde hjemme hos sin mor. Han var den yngste av seks søsken – alle født på Vasskalven. Foreldrene Alette og Jørn Larsen kom opprinnelig fra Råde i Østfold, og hørte blant de mange østfoldinger som slo seg ned på øyene i tjømeskjærgården i siste halvdel av 1800-tallet. Jørn Larsen bygget hus på Søreng i 1877, og samme året mistet han sin første kone. Han hadde det smått og måtte låne penger til huset i banken. Det var hele tredve års aldersforskjell på ham og hans andre kone Alette. Hun var 20 og han var 50 da de giftet seg, og det var Alette som sto for gårdsdriften mens mannen røkte og spilte kort. På det tidspunkt Ragna dukket opp på øya, var Alette forlengst blitt enke. Men minstegutten Kristian f. 1894 bodde altså fortsatt hos henne.
Kristian var ikke som alle andre. Han gikk godlynt omkring og smilte, men kunne nesten ikke si noe. Om han var slik fra fødselen eller var blitt slik, vites ikke. Hans niese Else Abrahamsen på Foynland forteller at han var til sjøss som unggutt, og at han fikk solstikk og ble rar av det. Dette er slett ikke usannsynlig. Solstikk fører til dehydrering og kan i alvorlige tilfelle gi varige hjerneskader. Etter sigende seilte Kristian i utenriksfart, og formodentlig på sydlige breddegrader. Dersom han fikk solstikk og ingen skikkelig legehjelp, kan dette godt ha ødelagt ham.
Hvorom alt dette er, han levde i sin egen verden og var ikke istand til å ta vare på seg selv. Men Ragna fattet godhet for ham og fridde. Kristian svarte «Ja.».
Dette frieriet må ha funnet sted omkring midten av 30-årene, for det fremgår av boken om Vasskalven at Alette flyttet til Foynland i 1936 uten at Kristian var med. Det hadde seg slik at Kristian hadde fått kjøpt et hus til en rimelig pris av sin storebror Johannes’ svoger John Hansen på Engø. Denne eiendommen hørte opprinnelig til Pedersen på Engø gård, og ble skilt ut i 1900. Vi må gå ut fra at Ragna-huset ble bygget da. Stedet hadde flere eiere før det kom på John Hansens hender, og meningen var at Kristian skulle bo der sammen med sin mor. Dette ble det nå ingenting av, idet Ragna flyttet inn. Kristian var nå i trygge hender og Alette Larsen flyttet til sin datter på Foynland.
Ragna og Kristian må ha bodd sammen i flere år før de giftet seg, for bryllupet sto ikke før den 4. mars, 1939. Såkalt konkubinat var jo svært uvanlig den gangen, og dessuten forbudt ved lov. Men særlig oppsiktsvekkende i dette tilfellet var det ikke, ettersom Ragna og Kristian var uvanlige på nesten alle tenkelige måter.
Vielsen fant sted i Tjøme kirke, og det knyttet seg en viss spenning til om Kristian ville rekke frem i tide, for han la i vei i seneste laget, men han nådde det, akkurat. De to gikk opp kirkegulvet sammen. Bryllupsfesten ble holdt i huset deres, og nabokonen Esther Kristiansen hadde på forhånd lånt brudeparet en lysekrone og montert den i stuen, så det skulle se staselig og ordentlig ut. Lysekronen var hennes og ektemannen Karls egen bryllupspresang fra noen år tidligere. Etter bryllupet ble den pent ført tilbake til Esther og Karl.

Ikke alle var så vennligsinnet i anledning dagen som Esther. Under bryllupsmiddagen lød det plutselig et voldsomt smell fra trærne borte ved eika. Det var en gjeng gutter i 14-årsalderen som moret seg med å tenne på noe dynamitt de hadde hengt opp i trærne, og en glassrute gikk i annen etasje. Etterpå fikk de slengt en lunte inn gjennom et åpent vindu og tente på så det utviklet seg en fryktelig os og stank. Så løp de og gjemte seg.
Episoden forteller vel noe om at alle visste man her hadde å gjøre med noen raringer – som levde i armod – og dermed var det fritt frem for fantestreker. Ungguttene som sto for hærverket tenkte neppe tilbake på dette barndomsminnet med særlig stolthet senere. De siste til å gjøre ugang borte ved eika skulle de imidlertid ikke komme til å bli.
Andre hedret de nygifte på mer behørig vis. Således skrev Kristians søster, Anna Abrahamsen, et lite dikt, som en annen av bryllupsgjestene, hennes datter Else, gjenga utenat over seksti år senere:

Idag til kirken Kristian går
og sin kjære Ragna får
Hell og lykke følge må
når de sammen nu skal gå

Kristian minstegutten er
og vi alle har ham kjær
(…..her husket ikke Else
de to nesten linjene….)

Ragna pleien har forlatt
for på Tjøme å ta fatt
Havestell og høns det blir
Det nok god valuta gir

«God valuta» ga det lille stedet på Engø ikke, hverken i moderne eller i den tids forstand, men Ragna klarte faktisk å brødfø både seg selv og ektemannen der alle dager – med strev og oppfinnsomhet og et usedvanlig godt lynne. Hun var alltid blid. Hun la hodet litt på skakke og så opp på deg med de skrå øynene sine og ville gjerne vite hvordan det gikk med deg. Jeg vil gi et eksempel på hennes omsorg, slik jeg selv erfarte den som barn. Da jeg var ti år, ble min familie og jeg rammet av en stor tragedie. Min storesøster Vera fikk poliomyelitt og døde da hun var 14 år gammel. Det var høsten 1951. Da vi kom ut til Tjøme om sommeren, delte Ragna vår sorg og fortvilelse. Hun gråt og sa det var fryktelig, det som var skjedd. Hun kjente jo Vera godt, og hver sommer siden nevnte hun henne. Alltid med en liten gråt i stemmen. – Det var synd at hun skulle dø, sa hun.
Slik. Så enkelt. Og så sant som noe kunne bli.
Og faktisk var det en trøst for et barn å bli møtt av en voksen slik. For de fleste sa jo ikke ett ord. Lærerne på skolen, for eksempel, sa ingenting til meg da jeg kom tilbake til skolen etter å ha mistet min søster og vært i karantene en måned. Idag flagges det på halv stang på skoler når ungdom plutselig blir revet vekk, og det gjøres mye ut av å ivareta unge mennesker i sorg. Slik var det ikke dengang. Man ble møtt med en knugende taushet. Men ikke av Ragna.

De fleste som kjente Ragna Larsen kan fortelle historier om hennes hjertelag. At hun fikk så godt skussmål på sykepleieskolen, kan vel ikke minst skyldes denne egenskapen. Det kan i hvert fall ikke skyldes hygienen, om hvilken det også går utallige historier. For den var mildest talt under enhver kritikk. Hønene satte jo sine naturlige spor overalt på hennes kjøkken, her var alltid gamle matrester i kjelene og det var intet som tydet på at hun fulgte sin søsters eksempel og badet en gang i året. Poteter ble varmet opp direkte på kokeplaten eller kokt sammen med gruten i kaffekjelen, for alle grytene var opptatt av noe som ikke var blitt spist fjorten dager før. En gang de skulle ha gjester, fant Ragna på at hun skulle ha duk på bordet, men alle duker var skitne. – Krestian! Gå og skyld opp et laken! Det er god tørk nå! ropte hun. Da gjestene kom, hang lakenet til tørk, men det var ingen mat. – Du Krestian, ta og hogg hue av den som går der borte, sa Ragna og pekte på en av hønene.
Min mor, som på ingen måte var prippen, sa at vi aldri burde kjøpe noe av henne som ikke var innpakket. Men både egg og øl og brus hadde jo sin naturlige emballasje, og dertil kom alle karamellene, som hun delte ut rundhåndet til oss unger enten hun fikk betaling eller ei. Hun hadde en annen svakhet til stor ulempe for en som driver butikk. Hun kunne ikke regne. Hun skrev ned en rekke tall på noen papirlapper, men når hun skulle legge dem sammen, gikk det alltid i surr, så hun overlot regnestykkene til kundene. Selv som ganske små barn sto vi der og regnet for henne. Her så vi hvordan hun hadde satt opp i loddrett kolonne: 8 øre, 8 øre, 8 øre, 5 øre, 5 øre, 5 øre, 8 øre, 5 øre, 10 øre. Hvordan regne sammen dette? Den lille «plutifikasjonstabellen» må ha vært henne like fjern som den var for Pippi Langstrømpe. Å stå der, som 10-åring, og bli bedt om å overta regnskapet, ga naturligvis en enorm selvfølelse. Aldri hadde man møtt maken til butikkdame.
Kristian ble brukt som visegutt. – Jeg skal be han Krestian stikke opp med varene! ropte hun forsikrende. Og så kom han kanskje tre dager senere. Han lempet brusflaskene på en sykkel og kjørte bort til Engøbrygga der han hadde en pram, så tok han sykkelen i prammen og rodde rundt odden på Søndre Medø og inn i Hønsøbukta, for dette var før Marentius Kristiansen bygget demning og ny vei fra Engø til Medø, og så trillet han varene opp gjennom furuskogen fra Mjøenstranda til gården vår (Nordre Medø gård) og lempet dem inn i kjelleren. Det hendte jeg var alene når han kom, og da skulle han gjerne ta meg opp på armen og holde meg og få en klem. Dette likte jeg bare sånn måtelig, for jeg syntes ikke jeg kjente ham så godt at en klem var naturlig. Men det hele skjedde nærmest i barnslig uskyldighet, og jeg ble satt pent ned når klemmen var overstått.
I etterkrigstiden og frem gjennom 50-årene gikk salget til Ragna så godt at hun ga seg til å bygge en liten bod helt nede i veikanten. Ungdommene fulgte spent med. Det skulle bli en iskrembod, sa hun. Ragna satte «Krestian» igang med å male boden. Han brukte en hel dag på å male en planke. Men tilslutt sto den ferdig. Og så ble det enda mer liv ved eika.

Barn og ungdom kom og kunne kjøpe både is, sjokolade og brus, og nå gikk salget så godt at Ragna spanderte et bord ved siden av boden med parasoll. Ungdommene slo seg ned under parasollen. I midten av 50-årene var eika samlingsstedet for alle ungdommer i området. Man satt under parasollen og observerte alle de bilene som fór forbi, og sa: – Det var en Citroen. Det var en Buick. Det var en folkevogn. Det var en Opel Kaptein. Samtidig som man i øyekroken holdt oppsyn med èn som man kanskje hadde lyst til å bli bedre kjent med.
Det hendte imidlertid, som før nevnt, at ungdommene ble litt villere enn de burde. De ble sittende og holde leven, slik at Ragna måtte be dem gå. Det gjorde de ikke. De ga blaffen i hva hun sa og fortsatte med levenet. Så ga de seg til å klatre opp i eika, og narret Kristian til å klatre etter for å jage dem. Det klarte han jo ikke, de klatret bare høyere opp. Dette var fristende underholdning på stille, hendelsesløse sommerkvelder, og gjentok seg ganske ofte. Der satt de og skrålte og kalte henne «Tuppe-Ragna». Da hendte det at selv Ragna ble sint. Hun ropte og sa de forstyrret både hønene og naboene. Nå fikk de gå, mente hun. Men de gikk ikke. Da sa hun: – Om dere ikke går, så melder jeg dere til lensmann’! Da svarte ungdommene. – Hvis du melder oss til lensmann, så sier vi at du selger øl!
Neste dag var alle tilgitt. Men enkelte av guttene kunne ikke la være å fikle med parasollen hennes. De slo den opp og ned og lekte med den, så en kveld knakk stangen. Hun meldte det ikke til lensmannen. Det var nok ikke så mye på grunn av øl-trusselen. Å være uvenner med noen var helt imot hennes natur. Hun var glad i barn, selv i de slemme, og når det var basar ved garasjene i Østbygda Vel i juli, gikk hun på sine vonde, bandasjerte ben og bar esker med is nedkjølet i tørris opp de to kneikene i Engøveien og frem til garasjene der basaren ble holdt, slik at ungene slapp å løpe veien helt bort til henne for å kjøpe is. Å bli ytt slik ekstra service satte vi barna stor pris på. Hun var som et lite eventyr i seg selv der hun sto og småpratet. Der Ragna var, ble det liv.
Dessverre var issalget ikke like populært blant de voksne som drev basaren. Ungene brukte opp pengene de hadde fått hjemmefra til å kjøpe is istedenfor å kjøpe lodd. Det ble mindre penger i kassa for velet. Ragna ble nektet å selge is der. Da meldte hun seg ut av velet. En liten krig, altså – for å få fatt i badefolkets grunker. En krig Ragna tapte.
Men hun fant stadig nye utveier. Hun begynte å selge ukeblader. De kom dengang ut på onsdager, men forhandlerne fikk dem før. Hver tirsdag gikk Ragna rundt med Illustrert, Hjemmet og Norsk Ukeblad og banket på dørene og tilbød dem en dag før tiden. Og folk kjøpte. Nye ukeblader var festlige begivenheter dengang, og Ragna fant på ny en liten nisje i markedet. Man skulle jo overleve.
Men én dag var hellig – også for Ragna. På søndagene hørte hun alltid på høymessen i radio. Da lot hun seg ikke forstyrre, hverken av barn eller voksne. Man fikk komme etter kirketid. Dette holdt hun strengt på.
En gang inviterte hun til fødselsdagsselskap hjemme hos seg selv. Det ble servert bløtkake. Den var pyntet med ansjos. – Den var veldig pen, forteller en av gjestene. – Men vi spiste den jo ikke, da. Men en annen av gjestene sier at det ikke var ansjos, men sardin, og at det ikke var hos Ragna, men hos en annen original dame et annet sted på øya. Hos Ragna ble det servert snitter og kakao, og det var i anledning hennes 75-årsdag i 1965. Gjestene var ungdommene i nabolaget. Uansett hvordan det nå hadde seg med denne ansjosen: Å bli budt på mat hos Ragna var alltid litt av et problem.

Glad i dyr var hun, også, som man kan forstå på hennes små, bevingede samboere. Den store Paula hadde fast køyeplass i den fremste stuen hennes, og her kom hønene inn og la egg. Her var jo godt og varmt, så Paula ruget frem kyllingene. Det finnes flere pålitelige vitner til denne selsomme foreteelsen. Et annet vitne forteller at han en gang som gutt kom inn på kjøkkenet og der satt Ragna med en syk høne i fanget, godsnakket og kjelte med den og ga den små fiskebollebiter med skje. Og høna kviknet til. Om vinteren varmet hun opp stekeovnen og lot ovnsdøren stå åpen så hønene kunne sitte der inne og varme seg. Det hendte ikke så sjelden at en høne ble overkjørt på veien. Da sørget hun alltid svært, og hver gang sa hun: – Også var det den beste verpehøna! I tillegg til hønene var det to geiter, en sort og en hvit, veldig pene, som gikk rundt i haven. Ungene samlet eikenøtter til dem, som de spiste. En av geitene druknet i brønnen. Ragna hadde alltid katt, og en kattunge gikk det også ille med en gang. Den falt ned fra en skrent og havnet i et vanntrau der Kristian hadde noe fiskegreier, så den druknet. Det var en gris, også. Av en eller annen grunn bodde den ikke inne, men hadde egen binge utendørs. Men det hendte den klarte å komme seg ut. Om den fikk hjelp til dette av ivrige, små hender skal være usagt, men ungene ropte i hvert fall: – Grisen er løs! Grisen er løs! og det var et svare strev å få tak i den.
Paula var ofte på besøk, og som regel kom hun syklende. Det var et forunderlig syn med det digre mennesket på det lille setet, men hun kunne jo bare sette seg på sykkelen øverst i Haugsbrekka og trille helt frem. På vinterstid kjørte Ragna og Paula spark. Paula satt på og Ragna sparket. En gang kom de susende nedover Haugsbrekka, Ragna bak og Paula med et spann surmelk i fanget. Men helt nederst i bakken like utenfor Bjørnskaus landhandleri var det strødd sand for her er det jo et farlig veikryss, og denne sanden kjørte de rett inn i, så sparken bråstanset mens Ragna fór videre fremover i landskapet og hele sparkstøttingen klappet sammen med Paula over mens kundene hos Bjørnskau forfjamset bivånet det hele. Det gikk bra, forsåvidt, bortsett fra med surmelken.
Det bodde alltid folk hos Ragna. I mange år bodde Trygve Sandberg i bryggerhuset. Han var ganske liten av vekst og var sønn av Magna i Hagastranda og skredder Sandberg på Haug, og det var en kjent sak at han var glad i det sterke og hadde drevet med smugling i forbudstiden. Senere kjørte han posten. Han var den første som hadde bil her i området. En gammel Ford. En gang kjørte han opp den bratte Krokebakken på Hulebak. Og han var ikke edru. Han ble advart, men han ropte fornøyd: – Plenty gear i boksen! Så durte han oppover.
Ragna holdt sin hånd over Trygve i mange år, men han drakk for mye og fikk et tragisk endelikt. Da en halvbror av Ragna, Olaf Damdalen og hans kone Agnes kom for å bo i bryggerhuset, måtte Trygve flytte opp til Haug, og her bodde han i en bordkasse som noen gutter hadde spikret. De tok tilogmed leie av ham. Og her frøs han ihjel en vinter. Halvt ihjelfrossen ble han sendt på sykehus, men sto ikke til å reddes.

En annen søster av Ragna, Lina, kom av og til om somrene. Med Lina kom det en viss orden i sakene, for hun hjalp til i bua, og – til stor overraskelse for alle – kunne hun regne. Hun var i det hele tatt merkelig normal, midt oppi det hele, og hun var trivelig og snill. En eldre dame, Maren, bodde i mange år i annen etasje i hovedhuset hos Ragna. Antagelig kom hun først som en slags losjerende. Maren var eldre enn Ragna, så da hun ikke kunne gå trappen opp til annen etasje lenger, lå hun nede i stuen og Ragna pleiet henne. Maren ble boende hos henne til sin død.
Om somrene sto Ragna i mange år på torvet i Tønsberg. Det sto om henne i avisen fordi hun var blant dem med lengst fartstid der. Det hendte Kristian var med til byen, men ofte bar hun alle grønnsakene og eggene sine bort til bussholdeplassen alene og tok bussen inn. Hun gikk alltid i et slitt forkle, altfor store, sorte sko og en torghatt. Dersom hun ikke hadde de varene kundene spurte etter, kjøpte hun av de andre torvkonene og solgte videre. Når Ragna og Kristian sto på torvet i den kalde årstid, hadde de aviser innunder klærne for å holde seg varme. Ragna viste gladelig frem den ekstra polstringen under skjørtene – uten videre dikkedarer.
Kristian var en vandrer. Han gikk langsmed veiene og pratet med seg selv. En gang tok han bussen til Tønsberg, og skulle gå hjem igjen. Men han fant ikke veien, og folk måtte ut og lete etter ham. Han var borte i flere dager, men dukket til slutt opp i Holmestrand.
En junidag i 1957 gikk det galt. Det var like før St. Hans og på andre dagen kom ikke Kristian hjem om kvelden. Den natten gikk folk i Østbygda mann av huse for å gå manngard etter ham. Militære fra Mågerø ble tilkalt. Menn og kvinner og ungdommer lette i tussmørket, først oppe i oremyra på Medø og senere sørover mot Bukkholmen. Letefolket holdt seg tett sammen hele natten og saumfarte området. Først om morgenen ble han funnet. Han lå druknet i sjøen på grunt vann. Han hadde gått rett ut i vannet ved et skjær på Bukkholmen i retning Vasskalven.
Kristian Larsen ble gravlagt på Tjøme kirkegård. På gravstøtten hans lot Ragna risse inn disse ordene: «Du var mitt solskinn.»
Kristians tragiske bortgang gjorde et dypt inntrykk på alle i Østbygda, og man måtte spørre seg hva som hadde foregått i hans hode der han gikk. Var han på vei hjem til Vasskalven? Det kunne nesten virke slik.
Ragna sørget svært over Kristian, og nevnte ham ofte siden – alltid med gråt i stemmen. Hun levde ennå i mange år og fortsatte sin geskjeft opp gjennom 60-årene frem til omkring 1972.
Mot slutten av sitt liv var Ragna ikke så mye å se ute. Men det hendte hun dukket opp. En vinterdag kom hun på besøk til en av de naboungene, Bente Sveløkken, som hadde holdt til ved eika hennes i alle somre. Bente var nå selv blitt voksen og gift, og hun hadde nettopp fått en liten sønn. Dette var Ragna godt orientert om, for da ungen skulle bringes til dåpen, kom hun over med noen små sokker. De hadde hun sittet og strikket på frem gjennom vinteren, og de skulle barnet ha.
Bente forteller for øvrig at da Ragna kom, sto TV’en på. Ragna hadde ikke fjernsyn og var ikke vant til det, så hun kikket interessert på apparatet og sa: – Hva er det? Driver de med Lofotfiske? Det var pausefiskene hun så.

Min lillesøster Eva forteller at hun besøkte Ragna mot slutten av hennes levetid. Det var i 1974 og Eva bodde her alene utover høsten mens hun tok forberedende prøve i filosofi. På kjøkkenet hos Ragna sto fullt av melkekartonger med avdanket melk. I stuen innenfor var det pappesker fra gulv til tak. Esker fra tiden i kiosken. Ragna romsterte i dem, for hun ville gjerne gi Eva en sjokolade, og hun fant da omsider frem til en som hun mente ikke var så forferdelig gammel. Eva spiste den nok ikke, men hun gikk derfra med en god følelse. Ragna hadde spurt om alt som angikk hennes ve og vel, og hun ville gjerne at hun skulle komme igjen. Eva skrev senere et dikt om Ragna som følger i eget oppsett.
Da den dagen kom at Ragna følte hun ikke lenger kunne være til hjelp for noen, gikk hun inn i huset og stengte døren. Hun la seg til der inne, og slapp ingen inn. Som en gammel katt som går inn i skogen for å være ensom når slutten nærmer seg. Men hun hørte til menneskeslekten, som ikke tillater slik verdig død. Døren ble brutt opp og hun fikk hjemmesykepleie en tid, inntil hjemmesykepleieren sa at hun ikke kunne ta ansvar for henne lenger. Her var tilstandene så elendige at Ragna måtte på aldershjem.
Hun ble ført til aldershjemmet på Grimestad hvor hun ble vasket og stelt. Det tålte hun ikke. Overgangen ble for brå. Etter fjorten dager på aldershjemmet, gikk hun inn til de evige marker. De evige jordbæråkre og potetrenner, de evige frukthaver med frittgående høns, de evige veier med lass av blomster og grønnsaker i hendene, den evige iskrembod med sukkertøy og karameller, de evige, tjukke eikegrener – og den evige vei til sin Kristian.
Det var den 31. august i 1975, og hun ble 85 år.
Hun hviler på Tjøme kirkegård sammen med ham. Støtten står der fortsatt – i annen rekke i den nordøstre enden. Og vi som kjente henne går forbi en gang iblant, stanser ved graven og tenker: – Du var vårt solskinn.

KILDER
Skriftlige kilder.
Jon Erik Bakke og Kjell Aas (redaktører). Vasskalven, Vasskalven Vel 2001.
Muntlige kilder.
Anne-Sofie Farnø, Reidun og John Norveel, Anne-Marie Thorsen, Arild Sveløkken, Bente Sveløkken Lloyd, Kari Foyn f. Sæter, Else Abrahamsen, Randi og Edvard Pedersen, Else Laila Cranner f. Mathiesen, Eva Mjøen Brantenberg.
Egne minner.

Onkel Jacob

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Fortellinger Kulturhistorie Personer

Fortalt av Sverre Kristiansen.

Onkel Jacob er han blitt kalt i ettertid. Hans rette navn var Jacob Hansen. Jacob var født på Tjøme i 1852, og bodde på Bustangen. Han var sønn av Marthe Jacobsen ( født Kristensdatter) , 1826. Hun var ”Gaardmandskone” i følge folketellingen fra år 1900. Om Jacobs far har folketellingen intet å si. Fordi Jacob var en litt spesiell person, har historier om ham levd på folkemunne helt til våre dager.

Jacob bodde i et lite, trangt kjellerrom i våningshuset på et småbruk på Bustangen. Hans søster, tante Emilie, eide dette småbruket og hadde to kyr på båsen. Hun var i likhet med Jacob, ugift, og var en svoren tilhenger av en slik status. Hennes to nieser, Martha og Marie bodde på Ødekjære og kom av og til på besøk til Emilie. Hun serverte geitemelk, noe de var lite begeistret for. Med til serveringen hørte også noen Pauli ord: ”Du gjør vel i å gifte deg, men det er bedre om du lar det være”. Deretter kom tante Emilies salomoniske konklusjon: ”Så gjør vi det beste vi da jenter!”

Som de fleste andre tjømlinger på denne tiden, var Jacob sjømann. Blant annet drev han som fraktemann, dvs han eide et lite fartøy, kanskje skøyte eller jakt som han drev fraktfart med. Det fortelles at han seilte til Larvikdistriktet og kjøpte opp favneved som han siden solgte hjemme på øyene. Kjøp, salg og transport av ved var en svært vanlig virksomhet blant fraktemenn langs hele Oslofjorden. Farkostene deres ble ofte kalt ”veajakter”. Dette var før motoren gjorde sitt inntog på arenaen, så Jacob måtte seile. Og ble det vindstille, tok han til årene. Jacob hadde farkosten sin liggende på Bustangen når den ikke var i bruk. Han hadde bygd et slags ”breakwater” av stein mot nord, for å beskytte den mot sjø. Disse steinene ligger der fremdeles. I dag er denne bukta helt forandret, blant annet er det mudret der.

Det var ikke noe stort fartøy Jacob eide, og virksomheten ga neppe større avkastning enn at den så vidt holdt liv i ham. Budsjettet hans ga neppe rom for større utskeielser verken i levemåte eller i klesveien. På bena hadde han selvteljede tresko så store som favnevedtrær, blir det sagt. Det fortelles også at han bare hadde ett par bukser. En gang pr år tok han turen ut til det lille skjæret som ligger ytterst i Bustangkilen. Og hva skulle han der? Vaske buksene, renslighet er en dyd! Han kledde av seg, dyppet buksene i saltvann og banket dem med stein. Denne prosessen gjentok han inntil han anså dem for å være rene. En enkel og grei prosess som dessuten hadde den fordel at han kunne operere uten nærgående tilskuere.

Jacob var litt av en kraftkar og kjent for å være uvanlig sterk. En gang holdt noen karer borte i Strengsdal på med å sette en skøyte på land. Den ble for tung for dem så de måtte gi opp. Et lyst hode kom på at de kunne spørre Jacob, kjempen på den andre siden av sundet, om hjelp. De rodde over og fant ham på Bustangen. Om han kunne hjelpe dem med skøyta? ” Jo, men ikke nå. Men jeg er der borte i morgen tidlig klokka fire”. Det var greit. Alle mann stilte klokken fire for å bistå med landsettingen. Men da de ankom sto båten allerede på land. Jacob hadde greid det alene!

Det fortelles også at når Jacob skulle rengjøre, bunnsmøre eller reparere farkosten sin, dro han ut til det som på kartet heter Gryteskjær, men som folk på Bustangen kaller Jacobsholmen. Der laget han seg en liten tørrdokk, fortelles det. På sørenden av holmen ligger en trang vik. Denne vika hadde han stengt med en steinmur som hadde en åpning på midten, litt bredere enn Jacobs båt. Så bukserte han båten inn i bukta og tettet igjen åpningen. Deretter øste han bukta lens ved hjelp av en 25 liters pøs av tre. Og der sto skøyta tørt og godt inntil han var ferdig med arbeidet. Blir det fortalt.

Han kunne være ganske sint om han ikke fikk det på sin måte. Johan Bernhard Hansen (Baldershage) har fortalt at han alltid skalv litt i buksene når han som gutt skulle bort til Bustangen. Dersom han møtte Jacob og ikke fikk av seg lua litt drittkvikt, feide Jacob lua av ham og ga ham en kraftig lusing. Ungene skulle vise den nødvendige respekt for voksne folk!

Jacob ble aldri gift. Men, som folk flest hadde han vel sine lyster og lengsler. På Kråkere gård bodde en av Tjømes storkarer, gårdbruker og skipsreder Lars H. Bache. Bache hadde en datter som het Berthe Andrea. Det kunne vel være et passende parti, mente Jacob og styrte sine skritt mot kråkeregården. Det fantes nok dem som mente noe annet. Han måtte tusle hjem til Bustangen med halen mellom bena, det ble blankt avslag. Om det var gubben selv eller datteren som ville det slik er ikke kjent. Kanskje var det begge to. Men den gamle fikk skylden. Siden da var Bache lite populær hos Jacob. ”Fanden ta Lars Bache”, het det.

Livet på Mågerø før krigen

22. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Fortellinger

Maria Anette Wilkens:
Jeg som har skrevet denne beretningen, er nå 83 år, – og av den store søskenflokken har jeg bare de to ”småbrødrene” igjen, Wilhelm og Fritz. Jeg takker dem hjertelig for hjelp til å frembringe dokumenter og dagbøker og den positive interessen de har lagt for dagen .

Det jeg vil fortelle her er langt på vei opplevet i familiesammenheng. Min far, Henrik Albert Wilkens, hadde 7 barn fordelt på to ekteskap. Først med Ruth Steen, fikk han 4 barn: Laila, Johan Philip, Wenche og Maria Anette (Vesla). Vår mor døde da jeg var 3 år.
I det andre ekteskapet, ca 4 år senere, med Gjertrud Lied, kom det 3 til: Wilhelm Albert, Merete (Mette) og Fritz Henrik.
De tre av de fire første var voksne og i gang med studier og etablering i Oslo, hvor vi var født, på Skillebekk, så det ble bare jeg som ble med ”de små” til Bergen da far ble utnevnt til Distriktsingeniør ved 4. Divisjon, med bolig på Bergenhus, og siden etter ca 4 år, til Mågerø, – jeg var da blitt 17 år og gikk på skole. Og vi var så absolutt byfolk. Min far var en taus og lukket mann, men vi kalte ham papa når vi våget oss frempå.

I julen 1937 var vi alle samlet på Mågerøåsen, hvor Wilhelm hadde bygget festningsmur. Dette var den store snevinteren.

Hvordan skulle vi komme på skolen? Det var drøye 7 km til Fredheim skole hvor Wilhelm skulle gå i 3. – 4. klasse hos frøken Døvle. Veien var svinget og bakket og smal og hadde 7 – 8 grinder for å holde ku, høns og griser på plass, og om vinteren kunne det blåse opp enorme sneskavler – særlig ved Vallekjær-bukta. Men som 10 åring var Wilhelm en stø og rolig kar, og så fikk han følge med gutter i nabolaget, ble venner med dem, først og fremst med Odd Thorsen (mange vil huske ham bl.a. som sjåfør på Øybuss).

Far til Odd hadde snekke og drev fiske ved siden av arbeid på festningen. Det var en makeløs opplevelse for bygutten å bli med ut mot Leiestein og fiske havlaks – der var det malt hvite striper på en bratt bergvegg som ”laksetrapp”, og der var det fisk å få. Ellers kunne vi få kjøpt torsk for kr 0,60 pr kilo!

Mette var bare 5 år, men fant snart en ”bestevenninde” i Wilhelmsens store barneflokk, Helene het hun. Og Fritz var fremdeles i lekegrind.

Egentlig var det jeg som var det store problem når det gjaldt skolegang. Jeg hadde begynt i 1.gym i Bergen. Det var bare å løpe langs Tyskebryggen og inn i den trange Kong Oscars gate så kom jeg til den ærverdige grå, sammensunkne ”Hans Tank’s og Hustrue’s Skole”.
Men nå, på Mågerø, var nærmeste gymnas i Tønsberg. Rektor Ruge var bror av general Ruge, så det passet bra, men det gikk ikke buss til Mågerø. Problemet ble løst av min praktiske og økonomiske far:
Altmuligmann Martinsen, som hugget ved, måket sne og pusset båtene, kunne bruke den eldste og minste av snekkene til å frakte meg til Kjøbmannskjær (20 min. tøff-tøff) hvor jeg kunne ta skolebussen. Hjemtur på samme vis, buss og båt. I nesten 2-1/2 skoleår tok Martinsen denne jobben, med en motor som måtte varmes i grytidlige mørke morgenstunder og ofte med store isvanskeligheter. Det hendte jeg måtte ligge frampå bakken og skyve unna isflak for å komme i land på Kjøbmannskjær.
På skolebussen fikk jeg alt første dag en bestevenninde, Bitte Morgenstierne fra Holtekjær, og der på bussen var også den høyt beundrede Aasmund Brynildsen og Elling Tjønneland (som jeg var gift med noen år under krigen), og andre spennende personligheter.

Det var ikke bare venner jeg fikk, men tanker og dikt og sus av ånd! Vi blomstret, og livet var en fryd!

En dag var særlig vellykket. Martinsen og jeg sto fast i isen, og jeg ble plukket opp av skipperen på en av de små kystrutebåtene (enten ”Husvik” eller ”Vrengen”). Den fikk også problemer på vei til Tønsberg, slik at jeg ikke nådde skolen før det ringte inn til siste time!

Festningsbygging i ”de harde trettiåra”
”Kan du huske”, spurte Wilhelm en gang vi møttes nå i vår nokså høye alderdom, ”hva de hadde av hjelpemidler til å bygge festning med?”. Jo, jeg husket at de hadde en liten lastebil med kort lasteplan. ”Grønn” sa Wilhelm, ”den sto ulåst i garasje borti skogkanten og nøkkelen sto i. Jeg greide faktisk å starte den, men fikk den ikke til å gå mer enn noen millimeter!” Wilhelm var da ca 11 år.
Vi husket begge den vesle hesten. ”Hvit” mente jeg, – jo, han kunne gå med på det. Ute i skogkanten var det også en arbeidsbrakke, hvor det ble laget mat til festningsarbeidere som hadde lang vei hjem. Jo, det husket Wilhelm med gru, for han ble sendt for å hente spann med potetsskrell til 2 grisunger vi hadde anskaffet for å gjøre bruk av uthuset som hørte med til sjefsgården. Det ble en livlig historie, for grisene rømte ustanselig. Vi måtte gi oss, og slakter Asplin på torvet i Tønsberg kom og hentet dem. En tid fikk vi verdens minste svinekoteletter servert til middag.

Arbeid på festningen var et positivt tilbud for befolkningen. Det var nok kjærkomment for fiskere og småbrukere langs strendene å få utbetalt lønn av Staten hver lørdag. Det kunne variere fra ca 10 til ca 50 mann som fikk arbeid.

Gamle frakteskuter, jakter med grå eller rustbrune barkede seil, brakte sekker med sand og sement til festningskaia. Liten lastebil og liten hest fraktet jevnt og trutt sand og sementsekker opp den ganske lange og noe bratte veien opp til åsryggen hvor boring og minering gikk for fullt. Ingeniørkapteinen var en iherdig mann. ”Verdens beste”, sa folkene om ham, han kom godt ut av det med dem. Han likte gjerne å ta en tur opp om kvelden for å se resultatet av dagens arbeid. Da gikk han med spaserstokk. Han tok gjerne meg med og da.
”Den spaserstokken”, sa en av arbeiderne ”den er både lodd og water for kafftein”, med dyp respekt, han så det minste avvik.

Når de store fraktelastene kom, t.d. de to kjempemessige kanonløpene, måtte ”Hortenskrana”, en flytekran, bestilles i god tid. Kanonløpene kom på land, men hvordan de kom opp på plass på sine lavetter på kanonstandplassene, – de var støpt noe nedsenket på en såle i terrenget på åsryggen -, er meg en gåte. Men, jeg har selv sett dem, de to haubitzerne
(30,5 cm) stå på plass med 4 – 5 skuddklare prosjektiler stilt opp ved siden av seg.
For å gjøre kjøreveien kortere ble det sprengt en tunnel på tvers fra veien og ut mot kanonstandplassene, da slapp bilen og hesten den siste drøye svingen..

Men ingeniørkapteinen ville gjerne ha en tredje kanon, for Ytre Oslofjord er stor og vid. Han arbeidet derfor også med ”framskutte posisjoner” eller ”observasjonsposter” som Leiestein (like sørøst for Mågerø), den hadde fyr og var kjøpt av staten, Misingen (midtfjords) som alt var delvis befestet, og Torgauten på Østfoldkysten.

På Tjøme var også Torås en ”framskutt post”. Ideen var en sammenhengende vaktbarriere tvers over Oslofjorden – for å sikre vår nøytralitet. Litt lenger inn i fjorden lå Håøya, Rauøy og Østre og Vestre Bolærne. Alle måtte befares. Det ble mye reising, mest til sjøs, og mye tråkk i ulendt terreng for ”kafftein” som selv var landmåler.

Etter en tid fikk han en tjenestebil, og da var han i sitt ess! Han hadde kjørt bil fra før jeg ble født (i 1919), og nå kunne han slippe å ta tog. Til og med kunne han hente offiserskolleger og andre på Tønsberg jernbane stasjon, og også returnere dem. Det var ikke helt ufarlig for i Vallekjær bodde ikke bare den prektige Katinka, men også hennes bror Andreas, en helt spesiell personlighet.
En dag kom min far med bilen full av høyere offiserer med mye stjerner og striper på uniformene. Andreas nølte litt med å åpne grinda, men så slengte han den opp og ropte: ”Ja så dra til helvete da for faen!” – Jeg skulle gjerne sett fjesene på alle dem i bilen.

Vi snakket vanligvis ikke meget sammen, Martinsen og jeg, på våre ”skoleturer”, men en dag var han, midt i motorduren, mer pratsom enn vanlig. Jeg satt i mine egne tanker og hørte ikke etter, men da vi nærmet oss Mågerø la jeg merke til at det store splittflagget var heist.
Dette var tirsdag 31. august 1937.
”Hva er det det flagges for i dag da ?” spurte jeg. ”En flagger vel når kongen sjæl kommer” sa Martinsen, tydelig støtt over at jeg ikke hadde hørt ordentlig etter. Da fikk jeg fart på meg.

Gjertrud, min stemor, hadde tidlig på dagen fått en telefon om at Kong Haakon med følge var i Stavern, hvor han ville få lunsj, og så ville hans majestet gjerne komme til Mågerø for å besiktige festningsanlegget der. Adjutanten sa at det ville passe om hans majestet og noen av hans følge kunne få kaffe hos oss. Det oppsto en viss panikk, først og fremst fordi ”kafftein” ikke var hjemme! Men Gjertrud gjettet riktig, at han som vanlig var i Forsvarsdepartementet for å få bevilget flere penger. Og hun fikk fatt i ham. Han hadde da bare en ting å gjøre, leie et Widerøefly, et sjøfly, som satte ham pent ned ved kai på Mågerø en times tid før Kongen skulle komme, såpass at han fikk på seg uniformen.

Da jeg fór inn på tunet stod han og lærte Wilhelm hvordan man bukker for en konge., med knekk i hoften og hendene langs siden. Det så litt snodig ut der de sto og bukket for hverandre!
Alt gikk vel. Gjertrud, som var litt av en verdensdame, hadde satt hjulene i sving pr. telefon. Odals konditori i Tønsberg sendte egen bil med praktfull bløtkake, dekorert med norsk, dansk og svensk flagg. Kongen la merke til det: ”Se, der har vi fått hele våres familie”, sa hans majestet fornøyd. Bjune kolonial sendte nybrent kaffe special etc. og Vinmonopolets bil kom humpende med dyre dråper utover den merkelige veien til festningen – et langt stykke gikk den faktisk over svaberg, til Hans Majestets forbløffelse.
Kongen med følge kom i 2 biler. Hans adjutant var kaptein Motzfeldt og generalinspektøren for kystvernet var også med. Kongen fikk inspisert festningen og var tydelig tilfreds, men det var bilturen over skrånende svaberg han snakket mest begeistret om!

Den som fikk aller mest kongelig oppmerksomhet var vesle Mette (4-5 år). Kongen satt slik til i stuen at han kunne se inn i spisestuen. Der var et fruktfat med en drueklase på toppen plassert midt på bordet. Druer var ikke hverdagskost i den tid, og vesle Mette, i kort sommerkjole og matchende bukse, krøp opp og prøvde å tilrane seg noen druer. Men druestilker er seige, og det endte med at hun tok hele klasen og puttet den i buksen.
”Nej se, se – den lille der”, ropte hans majestet begeistret i det hun forsvant ut i anretningen hvor hushjelpen vår, Anni fra Budal, holdt på med kaffen.
Munterheten ville ingen ende ta -.
Anni var ellers svært god å ha. Når hun hadde fri syklet hun hjem til Budal. Ellers sto sykkelen hos oss, og hun lot meg låne den, for jeg hadde ingen. Jeg drev og sparte til en jeg hadde sett i Tønsberg til kr 60,-.Da jeg hadde klort sammen kr 30,- ga papa meg resten.- Så syklet jeg den hjem. Det var drøyt og det var nok noen mangler på den. Papa sto på tunet da jeg ankom – ”Jeg har hørt deg de siste 20 minuttene”, sa han -!
Og Anni spilte mandolin om kvelden. Vi hadde soverom vegg i vegg, og jeg lyttet. Hun spilte ellers i en religiøs gruppe, og en dag spanderte den et større og bedre instrument på henne. Da fikk jeg kjøpt den lille gamle mandolinen for kr 5,-, og den hadde jeg glede av – spilte og sang natten lang, i mange år.

Jeg traff Anni mange ganger senere i livet, og hun sa hver gang: ”Jeg glemmer aldri den da’n da Mette stjal drueklasen fra Kongen”, – likesom kjøpmann Larsen ved den gamle brygga sa: ”Jeg glømmer aldri den da’n da ”kafftein” kom ned fra lufta”. Og han hvisket: ”Jeg la en halv pils, i isskapet, jeg, i tilfelle Kongen tok feil av veien opp i krysset her”!

Lenger frem i tiden kom kronprins Olav på befaring med en prins fra Siam på offisielt besøk. Han ble vist hvordan kystfestninger ble bygd i Norge. Jeg fikk et glimt av prinsene der de travet oppover, en lang og en kort. I min fars dagbok står det på lørdag 26. august 39:
”Prins av Siam har pjoltret på Mågerø”

Og krig i Norge var 1000 mil borte -.

Men krigen var ikke så langt unna.

Den 1. sept. 1939 begynte 2 .Verdenskrig ute i Europa. Ved et skjebnetreff var dette den datoen da min far falt for aldersgrensen som offiser, 60 år, han var født 1. sept. 1879, og fikk sin avskjed i nåde av kong Haakon 7. datert 2. sept. 1939. Men fordi han var ingeniørkaptein, altså både ingeniør og offiser, så søkte han, og fikk, tillatelse til å fortsette som byggeleder i Ytre Oslofjords Festningsverker.
Sjefen for Ingeniørregimentet, oberst J. Johnsen skrev og takket ham for det han til da hadde utført, og føyer til: ”Det er gledelig for deg at du kan fortsette i det nåværende interessante arbeid noen år”. Brevet er datert 04.09.1939.
Og dermed fortsatte festningsbyggeren, og nå med økte bevilgninger og økt arbeidsstokk (ca 50 mann). Og en liten avdeling nøytralitetsvakter ble satt opp.

På den samme skjebnedag 1. sept. 1939 ble jeg selv immatrikulert ved Universitetet for å ta fatt på ”forberedende” (latin, filosofi etc.).
Jeg hadde rykket inn i storesøster Lailas hybelleilighet i Jac. Aalls gt. 7 (man lånte ikke penger den gang og hadde ingen luksuskrav).

Og med ett var krigen her: 9. april.

Vi ble vekket av flydur lavt over oss, og ute på Lailas takterrasse så vi de første stygge, svarte tyske flyene, med hvite striper, som rovdyrtenner!
Det ble kaos og panikk de første dagene, gamle slektninger som måtte beroliges osv., men det var først og fremst papa jeg tenkte på.
Jeg visste at han var alene i sjefsboligen på Mågerø, (ekteparet levde adskilt i noen år), og så snart jeg kunne dro jeg sydover, haiket meg frem og var heldig, fikk bl.a. sitte på med en mann på vei for å se om tyskerne hadde tatt hans sommerhus på Hvasser! Han satte meg av ved Kråkere (på toppen av Gælisbakken), og derfra løp jeg i mørkningen de velkjente 7 kilometrene til Festningen og kom frem nærmere midnatt.

Alt var som før— (ingen tyskere?!) – – -, så jeg gikk inn (nei, vi låste ikke dører den gang), snublet opp i 2. etasje og la meg til å sove i min egen seng.

Mågerø Fort ble ikke overgitt til tyskerne før 12. eller 14. april, efter grove trusler. (Jeg tror det var samme dag som jeg kom.)

Neste morgen var jeg grytidlig oppe, og det var min far også; Han gikk urolig frem og tilbake og ventet på frokost. ”Tyskerne vet ikke at jeg er her”, sa han, ”og oberst (senere general) Hvinden-Haug har gitt meg et oppdrag fra general Ruge, som er i kamp, om å skaffe ham kart over visse områder – så vi har tegnet kart i hele natt. Nå er de sendt med kurer -, men vi vet jo ikke om de kommer frem – ”.
”Og nå må vi skynde oss å komme av gårde”. Kasser med byggeplaner, landmålinger og kart, etc., var allerede brakt om bord i skøyta – det store splittflagget også. Med nære naboer hadde han avtalt pakking og flytting av alle våre eiendeler, fra flygel og prismelysekrone til kopper og kar, til midlertidig oppbevaring.

Skøyta lå klar og vi gikk om bord. Med oss var fenrik Thon fra kontoret og en samboer. ”Du sitter på dekk og er turist” sa sjefen til meg.
Og så seilte vi en stille solblank morgen tvers over fjorden til Torgauten i Østfold hvor sjefen hadde et påbegynt festningsanlegg som han regnet med at tyskerne ikke visste om.
Dokumentkassene ble plassert i en bortgjemt hule.

Torgauten ligger i området Møklegård, ikke langt syd for Hankø. Thon med følge flyttet inn i et nybygd militært hus og papa og jeg etablerte oss i en tidligere, av de militære rekvirert sommerhytte med storartet utsikt over fjorden.

Alle farkostene våre hadde vi fått med, til og med den lille sjekta mi, så jeg var happy, kunne ro og seile og fiske, og været var oftest fint.

For den flittige festningsbyggeren var denne ufrivillige sommerferien nesten uutholdelig. Han gikk rundt og så. En haug med pukkstein lå like ved en planlagt, utstukket vei, og der sto han et par timer hver dag og heiv pukk ut på veien! Fikk nesten lagt den ferdig.
Og jeg måtte for første gang i livet ta ansvar for husholdningen, lage middag hver dag. Det gikk på et vis for ”samboeren” var grei og hyggelig og ga meg gode tips. Men hele tiden murret det jo inne i oss: Når finner de oss?
April – mai og juni (?) gikk. Så en dag kom den første føleren: To unge uniformerte løytnanter kom for å hente tjenestebilen. De sto i stram giv akt, men da de ikke hadde noen fullmakt med seg, ba papa dem ryke og reise på en blanding av tysk og fransk. (Han hadde nettopp vært på butikken og båret øl i ryggsekk, for første gang, og var varm og oppgitt).

Noen tid senere, i juli, kom en enslig mann i kapteinsuniform (offiserer skal forhandle på samme nivå) alene, i et motorfartøy, tvers over fjorden (vi syntes det var dristig i så urent farvann).
Forhandlingene foregikk i giv akt i friluft, saklig og høflig, men jeg oppfattet ikke hva som ble sagt. Jeg la merke til at tyskeren hadde halsbandasje under snippen og regnet med at han var blant dem som hadde svømt i brennende olje da ”Blücher” gikk ned.Og den siste ordvekslingen hørte jeg. Tyskeren sa, idet han pekte over mot Mågerø: ”Aber die Festung war nicht fertig”. ”Nein, leider”, sa min far med en hårfin dobbeltbetydning. Tyskeren forsvant samme vei som han var kommet, med båt.

Og så skjedde det en dag i juli: Et noe større fartøy kom med 6 – 8 menige tyske soldater og beslagla vår skøyte, den store og den lille snekka og min vesle sjekte. De slepte alt sammen ut til seg, lo og skrålte, og syntes visst at de hadde det deilig in Norwegen.
Jeg tjuvlånte en pram og rodde ut, løsnet sjekta og slepte den mot land, mens jeg ropte ”Das Boot ist mein”!. Det syntes de var ustyrtelig morsomt, og så kom de inn og hentet både sjekta og prammen. Det var verre. Hva gjorde en fisker uten pram?
Jeg hadde en siste utvei, og det var å svømme ut. Det var ikke langt (ca 15 – 20 m), mens jeg svømte, ropte jeg: ”Das Boot ist mein” hele veien, kravlet opp i sjekta, tok prammen med og rodde inn til land. Da lo tyskerne seg helt fordervet! Om det var av godhet, eller som takk for underholdningen, det vet jeg ikke, men de lot meg beholde båtene. Jeg vant den lille krigen -!
Papa hadde vært i Departementet den dagen, men tok tapet av fartøyene med ro – ”Det kunne jo ikke vare” sa han..
Men tjenestebilen hadde han på mystisk vis greid å beholde – helt til vi i august forlot Torgauten for å flytte inn i en leilighet på Vinderen i Oslo.

Dokumentkassene som hadde ligget i hulen på Torgauten under hele krigen var hentet og sendt til Mågerø Fort. Da han selv dro til det nye, unge fredens Mågerø hadde han med seg identifikasjon og det store splittflagget.
Nå var det kommet både bom og vaktstue ved inngangen. Han ba om et møte med den nye øverstkommanderende, og sa at han hadde noe spesielt å levere. Etter en stund kom det en telefonisk melding om at han bare kunne levere sakene (der var altså det store flagget) i vakten. Han ble ikke sluppet inn! (Den unge, hovmodige generasjon syntes gamlinger som hadde stått på etter evne- var uten betydning.)
Det såret ham dypt.

Tjenestebilen tok ikke tyskerne fra ham, – den tok politiet fra ham i Oslo da han under mørkleggingen kjørte med fullt lys. ”Jeg måtte jo se”! var hans eneste kommentar.
Efter nokså lang ventetid fikk han ”oberstløytnants pensjon”. Han var glad for den høyere pensjon, men kalte seg aldri annet enn ingeniørkaptein, og ble herre på byen – med spaserstokk.