«Jomfru» eller «Pige»?

by KirkeKulturhistorie

”JOMFRU” ELLER ”PIGE”?
Stein Tveite:

I den fyrste klokkarboka for Tjøme sokn, ført av Christian Haag, er det oppført giftarmål 1857 for ungkar og matros Christen Bentsen frå Treidane, med pige Elen Henrikke Abrahamsdatter frå Megarden (Utbygda). Det neste giftarmålet var for ”skibsfører” Lars Bochelie Gjertsen frå Hønsø, med jomfru Rise Marie Torgersen.
Christian Haag var nøye med innføringane i kyrkjeboka, for alle menn er det nemnt yrke. Men ikkje for kvinnene – her er det tale om ”pige” eller ”jomfru” (og enke eller ”enkemadame”). For åra 1853-1869 er det tale om 338 giftarmål for tidlegare ugifte kvinner, av dei var 54 ”jomfruer” (16%). Kva ligg til grunn for skilnaden? (Det er sjølvsagt ikkje tale om det vanlege innhaldet i nemninga, om dette hadde i alle fall ikkje klokkaren god nok kunnskap).
Det er klart at ”jomfru” er knytta til sosial status. Opphavet er å finne på 1500- og 1600-talet. Då var ”jomfru” nemning på ei ugift adelskvinne, til skilnad frå vanlege folk. Seinare blei det ei ”sosial gliding”, ordet blei tatt i bruk av embetsmenn og deretter av det øvre lag i byane. Fenomenet har ikkje vore emne for historisk gransking, såleis veit vi ikkje når dette uttrykket for sosial rangering kom i bruk på bygdene. Men midt på 1800-talet var det i alle fall eit innarbeidd system på Tjøme.
Rise Marie blei gift med skibsfører Lars Gjertsen. Det kunne vere tale om at ”jomfru” blei nytta om brura til menn med god økonomisk og sosial posisjon. Men slik var det ikkje. 1867 blei ”skibsfører” Even Evensen Moe på Helgerød gift med pige Karoline Barosilie (!) Gulliksen frå Bjørnevåg. På andre sida har vi jomfru Malene Christine Holm på Færder som 1856 gifta seg med matros Arnt Christensen. ”Jomfru” må ha til grunn høg status for far hennar.

Før eg går over til kven desse ”jomfrufedrane” var, er det nyttig å sjå på ein annan skilnad mellom ”jomfru” og ”pige”. For å gå attende til dei fyrste to brurene: Elen Henrikke Abrahamsdatter og Rise Marie Torgersen. Elen Henrikke står med ”patronymikon” – slik den gamle skikken var. Men far til Rise Marie heitte Hans Torgersen – ho hadde familienamn. Av dei 54 ”jomfruene” var det berre ei som stod med patronymikon: Christiane Magnusdatter, Sundane. Familienamn med endinga –sen var der 36 som hadde: Amundsen (Sundane), Evensen (Holtane), Gjertsen (Kjære, Pytt, Rød-Brøtsø), Hansen (Meø), Haraldsen (Bukkeli, Bustangen, Hulebakk), Larsen (Kråkere, Engø, Svelvika, Hønsø), Ludvigsen (Sundane), Poulsen (Ormelet), Thorbjørnsen (Gunnarsrød, Helgerød, Oppegard, Vestgarden), Thoresen (Kølabekk), Torgersen (Holme).
Men kva med dei 284 ”piger”? Vi såg at Karoline Barosilie stod skriven med Gulliksen. Men forutan henne var det berre 2 til: Josephine Marie Torgersen (Engø) og Theodora Olsen (Ormelet). Her kan det vere tale om ”glipp” frå Haag, eller at skikken med familienamn tok til å bli nytta av andre enn ”jomfrufolket”.
Men det var ikkje alle ”jomfruene” som stod med familienamn på –sen. Resten hadde gardnamn. Dei fleste høyrde til den garden dei budde på, såleis fem frå Sundane og ei frå Nes. Men dei er skrivne slik at gardnamnet er familienamn, klokkaren fører berre opp førenamn og gardnamn: Josefine Amalie Næss (dotter til Ole J. Næss), ikkje Josefine Amalie Olsdatter, Nes. Og i tillegg har vi dei som har eit namn som ikkje gjeld garden dei bur på: Thomine Brigida Røed frå Nedre Haug, Anne Marie Bochelie frå Gon, Alette Kruge frå Sandø, Nikoline Fredrikke Sundene frå Grimestad og Hanna Sundene frå Gjervåg.
Det skulle såleis stå fast att alle ”jomfruene” fører ”moderniserte” namnetypar, anten med –sen eller eit gardnamn, gjerne med ein spesiell skrivemåte (Bochelie, Næss). Men kva med ektemennene?

Av gamalt var det slik at namnet (for ein brukar) var sett saman av førenamn, patronymikon og gardnamn: Ole Larssen Bukkeli (f. 1767), son til Lars Olsen Bukkeli. Dersom ein mann flytta til ein annan gard, tok han det nye gardnamnet: Farbroren drog frå Bukkeli til Ødekjære, og heitte deretter Ole Olsen Ødekjær.
Det skjedde to skifte i denne namnemåten. For det fyrste heldt ein del menn på det gamle gardnamnet, etter at dei kom til ein ny stad: Son til Ola Larssen dreiv bruk på Gon 1813-1851, og skreiv seg L. O. Bockeli. For det andre slutta ein del å nytte gardnamn i det heile, og skreiv seg berre med eit –sennamn. Dette hadde lenge vore tilfelle med dei som ikkje dreiv jordbruk: Christen Eliassen (f. 1790) budde i Bukholmen, sonen Søren Christian Christiansen budde på Kirkebakken. Men det nye var at –sennamnet blei ført vidare uendra. Sønene til Henrik Torgersen Sandø (1786-1816) kalla seg Torgersen, ikkje Henriksen, og dei nytta heller ikkje gardnamn.
Lat oss fyrst sjå på ”jomfruektemenn” med familienamn på –sen, der dei hadde same sennamn som faren. Det galdt i alle fall for 22 av dei, forutan to frå Nøtterøy. Familienamna ser kjende ut, dei fleste: Gjertsen (Hønsø, Kjære, Pytt, Grimestad, Svelvika), Hansen (Meø, Haug), Haraldsen (Bustangen), Jacobsen (Honerød), Larsen (Svelvik, Kråkere), Poulsen (Ormelet), Thorbjørnsen (Holtekjær, Oppegard). I tillegg kjem Thomas Reiersen frå Ormelet, son til handelsmannen med same namnet.
Men 6 hadde ”ekte” patronymikon (forutan ein utanbygding). Men to av dei nytta gardnamn i tillegg, og to hadde skaffa seg ”jomfruer” utanbygds. I alle fall er det familienamn som dominerer.
Men kva med gardnamn som familienamn? Der er det i alle fall klart for dei 5 med namn frå ein annan gard enn der dei budde: Røed (Haug, Østjordet), Bochelie (Haug), Sundene (Gjervåg). For 4 til er det rimeleg klart at gardnamnet hadde gått over til familienamn: Hauff, Sundene. Og elles er det berre tale om familienamn med opphav utanfor bygda: Melby, Haag, Bull, Holst.

Det ligg i korta at ”jomfruektemennene” måtte vere folk med tolleg høg status, jamnt over. Giftarmålsmønstret på den tid drog i den lei. Og oppgåvene over namnetypar sannsynleggjer det same. Takk vere Christian Haag får vil presis greie på yrket. Det var så godt som ingen giftarmål med menn av ”lågare stand”. Handelsfuldmægtig Thomas Reiersen var son til kjøpmannen på Ormelet. Bakar Wilhelm Eberhad Haag var son til klokkaren. Vidare har vi musikklærar Anders Christian Larsen i Risør, og kjøpmann Ole Moe i Fredrikstad.
Alle utanom desse 4 var sjøfolk. Lågast sosial posisjon hadde kan hende los Christian Thorvald Schomer i Hurum og ”søfarende” Nikolai Holst på Grimestad. Men båe hadde familienamn, av ”finare” (utanlandsk) type. Men 12 av brudgomane var styrmenn, og heile 34 står med ”skibsfører” som yrke. Dei aller fleste ”jomfruene” fekk seg sin skipper.
Her høver det å snu på samanhengen, og sjå på kva status skipperbrurene hadde. Eg har alt nemnt at skipper Even Moe blei gift med ei ”pige”. Men det same galdt berre for 5 til: Niels Sørensen (Haug), Anders Christian Hansen (Haug, frå Sandar), Hans Andersen (Brøtsø), Søren Paulsen (Hellesmo), Anders Arnt Olsen (Ormelet). Ingen av desse hadde familienamn, men patronymikon. (Og 3 står som ”skipper”, ikkje ”skibsfører”.)
Det er klart at her var det skilt ut eit øvre lag i bygda, der dei gifta seg med einannan – ”like born leiker best”. Av brudgomane var i alle høve12 brør til ”jomfruer”. Men det var mange fleire som høyrde med i den gruppa, mange potensiell ”jomfrufedrar” er ikkje å finne i kyrkjeboka for desse snaue 17 åra. Dei hadde ikkje døtrer i det heile, eller døtrene gifta seg før 1853 eller etter 1869.
For å ta eit døme: Anders Jacobsen var skipper og skipsreder, han nytta familienamn, faren var Torger Jakobsen Hønsø. Anders hadd ei dotter, Berte, gift 1850. Men dei 4 sønene er med i vår liste: Torger Jacobsen (Skaugen), Jacob Jacobsen ((Gjervåg), Magnus Jacobsen (Kråkere), Anders Jacobsen (Holtane). Alle fire blei skipper, og alle gift med ”jomfruer”. Det er klart at Anders Jacobsen var rekna med i det øvste laget i bygda.
Endå tydelegare er det med Røed-familien. I lista er berre Lars O. Røed på Budal med, far til to ”jomfruer”. Broren Johannes på nedre Haug hadde dottera Maren, gift 1849, men to av sønene gifta seg med døtrene til Lars. Broren Otto Reinhard blei gift med ”jomfru” Barbara Hansen frå Meø. Broren Mathias (Mattis) på nordre Budal hadde to døtrer, men dei ble vigde før 1853. Men det er mange fleire døme. Ole J. Næss, men ikkje broren Thore, som ikkje hadde døtrer i rette alder.
I ei slik gruppe var det lagt opp til inngifte, til og med for nære skyldfolk. 1869 blei Gjert Gjertsen (Pytt) gift med syskenbarnet Emilie Marie Gjertsen (Gjervåg). Brørne Thovald Julius og Bernt Ludvig Røed frå nedre Haug gifta seg med syskenborna Thomine Brigida og Hanna Bache Røed frå Budal. ”Rekorden” hadde Ole Larsen Røed (d.y.) som 1847 gifta seg Med Teodora Karoline Røed, halvsyster til faren.

Men kva med dei 33 ”jomfrufedrane”? Kven var dei, og kva for yrke og status hadde dei? 1865 var det folketeljing, med oppføring av yrke. Mange av fedrane levde ikkje lenger då, men vi kjem langt på veg med dei som fanst i live. For det fyrste er det å understreke at så godt som alle dreiv gard, utan at det kom med i sjølve yrkestitelen. Av fedrane står 4 med titel skibsfører: Hans Sundene (Gjervåg), Lars Gjertsen (Gjervåg), Abraham Haraldsen (Bukkeli) og Hans Thorbjørnsen (Oppegard). Men 9 står eit hakk høgare, med titel skibsreder: Christian Larsen (Svelvika), Fredrik Wilhelm Sundene (nordre Sundane), Even Haraldsen (Bustangen), Torbjørn Larsen (Engø), Hans H. Torgersen (Holme), Johan Fr. Gjertsen (Rød-Brøtsø), Ole J. Næss (Nes), Anders Thorbjørnsen (Vestgarden), Anun Kruge (Sandø).
Det er tydeleg nok at ”jomfruene” stort sett har ein ”skibsreder” som far. Dei 4 som står som ”skibsfører” kunne nok ha kalla seg ”skibsreder”. Ved val av styre og varamenn til Tjømø Sparebank ved grunnleggjinga 1857 står Abr. Haraldsen som ”skibsrehder” (4. suppleant). Med same titel står Hans H. Torgersen, Fredr. Sundene og Anders Thorbjørnsen.. Det same gjeld Lars Ludvigsen (Hønsø), ”jomfrufar”, som døydde 1864.
Men dette sparebankvalet kan vi nytte vidare. Dei 18 mann var samansett av doktor Johannesen, den ”adelege” landhandlaren Munthe-Kaas (Sundane) og 16 med titel ”skibsrheder”. Her fanger vi inn fleire menn, som ikkje har vigde døtrer 1853-69: Anders Jacobsen, Johs. O. Røed og Thore Næss er alt nemnde. Vidare: Lars Bache (Kråkere), broren Torger Bache (Svelvika), Thore Thoresen (Kølabekk- ”jomfrubror”), Arnt C. Jacobsen (Sundane), Torger Gjertsen (Hønsø), C. F. Berg (Holtane), Henrik Torgersen (Budal) og Anon Hauff (Haug.)
Det finst 31 personar med yrkestitel ”skibsreder” i folketeljinga 1865, 10 er alt nemnde. Dertil har vi 7 som kom med i bankstyret: Torger Bache, Lars Bache, Torger Gjertsen, Anders Jacobsen, Arnt C. Jacobsen, Thore Næss, Thore Thoresen.
Kven var dei 14 andre? Så godt som alle er tett knytta til dei vi alt har møtt.Ole Larsen Røed (d.y.) var son til ”jomfrufar” Lars Røed, Mathias Røed var bror til Lars, Thorvald J. Røed (nedre Haug) var brorson og gift med dottera – ”jomfru” Thomine Brigida Røed. – Barbra Gjertsen (Kjære) var enke etter ”jomfrufar” Gjert Gjertsen (d. 1846), Gjert Gjertsen (Sundane) var son hans, det same var Nikolai Gjertsen (Sundane). Arent A. Thoresen var bror til Thore Thoresen, og ”jomfrubror”. Det same gjeld for broren Hans Thoresen (Ormelet). -Rikard Larsen (nordre Sundane) var gift med dotter til Magnus A. Sundene (”jomfrufar”) og overtok bruket. – Anton Thorbjørnsen (øvre Holtane) blei 1860 gift med jomfru Anne Pernille Norstrøm frå Fredriksvern. To av farbrørne til Anton var ”jomfrufedrar” og fastera var ”jomfrumor” (gift med Abraham Thoresen, Kølabekk.) Peter Severin Norstrøm (Holtekjær) var bror til Anne Pernille, og blei gift 1857 med stemor! til Anton, enkemadameAnette Thorbjørnsen. – Arnt Bockelie (Gon) var bror til ei ”jomfru” og gift med dotter til Mathias Røed (Budal). – Nikolai Thordsen var ”berre” frå Honerødstranda, blei skipper og gifta seg til bruk på øvre Holtane. Syster hans var gift med bror til kona, og dei var ”jomfruforeldre”.
Det står att berre ei kvinne som ”skibsreder” Anne Marie Andersdatter Helgerød, enke etter Arnt Olsen. Ingen av dei nytta familienamn. Arnt var los, kjøpte bruket, og hadde fleire skipspartar. Her er nok eit døme på folk som var på veg opp, utan tette band til det øvre lag i bygda. Borna tok Olsen som familienamn, fem søner blei skipper, to av dei dertil ”skibsreder”.

Midt på 1800-talet hadde det utvikla seg eit sosialt system på Tjøme, der det øvre lagetskilde seg ut ved sosialt godkjende ”merkelappar”. Mennene var som oftast ”skibsreder”, i det minste ”skibsfører”, og førde familienamn. Døtrene var ”jomfruer”.Og konene var ”madamer”. Det siste får vi berre greie på i kyrkjeboka ved nytt giftarmål. Enkemadame Anette Thorbjørnsen er alt nemnt. Jomfru Henriette Poulsen (Ormelet) vigde 1858 med ”skibsfører” Ludvig Larsen (Hønsø). Han omkom 1860, og 1866 blei enkemadame Henriette Marie Larsen gift med ”skibsfører” Ole Jensen (Holtekjær).(For ”vanlege folk” skriv klokkaren berre enke.)
Så godt som alle i dette øvre laget hadde eit større bruk, og storparten synte interesse for ”det nye” jordbruket, noko som ennå syner seg i store uthus frå den tid. 1874 var 20 mann frå Tjøme medlemer i Tønsberg og Omegn Landboforening.Det var lærar Mydland og 19 med titel ”skibsreder”. Så godt som alle har vi møtt ovanfor – Bache, Bochelie, Røed, Gjertsen, Haraldsen, Jacobsen, Poulsen, Thorbjørnsen, Thoresen, Torgersen.

Men kor gamal er denne sosiale skilnaden? Opphavet ser ut til å vere i den store ekspansjonen for Tjøme-skipsfarten i tiåra frammot 1807. Det store namnet her er Fredrik Torgersen Haug, frå Lindholmen på Nøtterøy. Han gifta seg til gard (bygsel) og skute med enka Ida Anunsdatter på nedre Haug 1775. Etter kvart kjøper han fleire og større skuter, og ”begav sjøen”. I folketeljinga 1801 fører presten opp Friderich Torgersen på Nedre Houg, 49år, ”skipper og gaardbruger”. Men same året vitner han som ”skibsrheder”, hans 6 skuter hadde passert Færder 26 gonger det året.
Han er den fyrste på Tjøme med den yrkestitelen. Og han er den fyrste som står fram med familienamn, han skreiv seg for Hauff, og den største skuta blei 1797 døypt Hauff-Lind. Dette er ein uvanleg skrivemåte for gardnamnet, og at han meinte det som familienamn kom klart fram 1804. Då kjøpte han Narverød i Slagen og flytta dertil (og tok med seg skutene). Han skreiv seg framleis for Hauff.
Bruk av gardnamn som familienamn finst det etter kvart fleire døme på. Sønene til Ole Larsen Røed kjøpte Budal 1820, og busette seg på kvart sit bruk. Men dei skreiv seg Lars Røed og Mathias Røed, ikkje Budal. Det same gjeld for broren Johannes Røed på nedre Haug, som han kjøpte 1825. Bocheli(e) som familienamn ser ut til å vere litt eldre. L. O. Bocheli overtok bruk på Gon 1813. Og bror hans, A. O. Bochelie kjøpte halve øvre Haug 1811.
Tidfestinga er lettare når gardnamnet kjem utanfrå bygda. Styrmann Hans Larssen Bache frå Borre gifta seg til gard og skute 1814 med enka etter Torger Jacobsen Hønsø. Dei flytta til gard på Kråkere stutt tid etter. Han tok ikkje namn etter desse gardane, men kalla seg Hans L. Bache. (Dei to sønene er omtalte ovanfor.)
Tidleg bruk av –sennamn har eg omtalt før (Torgersen). Det elste tilfellet ser ut til å vere Gjertsen. Anun Gjertsen kjøpte Pytt 1786, og (minst) 4 av borna tok Gjertsen som familienamn. Dette skjedde like etter år 1800 (Den eldste, Gjert A. Gjertsen på øvre Kjære var fødd 1780.) – Thorbjørnsen (Gunnarsrød) kom i bruk kring 1820 (den eldste med dette namnet fødd 1797). Poulsen (Ormelet) er nyare, eldste bror fødd 1820.
Ulike former av familienamn kom i bruk. Omleggjinga tok til heilt på slutten av 1700-talet, men fek større omfang etter 1820. Men fram til 1870 var det likevel ei mindregruppe av Tjøme-folket som skilte seg ut på denne måten – med økonomisk grunnlag i skipsfartskapital.
Alle hadde gard, men det var langt frå nok. Den fyrste brudgom med yrkestitel ”gaardbruger”var enkemann Johan Olsen på Haug 1866, og han var svensk! ”Skibsreder”-gardane skilde seg ut, ikkje berre med uthusa, men framfor alt i store og dobbelhøge våningshus. Serleg markert med ”noget med søyler”, som Skiensfrua sa: Nedre Haug, Rød, Kølabekk.

”Tjøme-eliten” stod høgt, men likevel – det fanst folk av høgare stand og rang. 1863 gifta ”doctor” Wilhelm Uchermann seg på Tjøme med Augusta Rosine Lovise Arendt. Familienamna viser at her var det to representantar for embetsmanns-skiktet, med utanlandsk rot. Augusta Rosine Lovise blei ikkje innskriven som ”jomfru”, men som ”frøken”. Og denne titelen hadde endå finare opphav, på 1600-talet galdt det ugifte kvinner av kongehuset!

Engelske Krydsere stenger hver havn…

by KrigKulturhistorieSjøhistorie

STEIN TVEITE:

Ekstrarett i Larvik bytingstue 9.2. 1809:

Fremkom for retten Søren Hanssen Eyene boende paa gaarden Eyene paa Thiømøe og anmældte:
At han efter oprettet certeparie af 21. october forrige aar har bortfragtet hans eyende barkskib St. Johannes, dregtig 45 commercelester, til kjøbmand Hans Falkenberg, paa Den Kongelige Providerings Commissions vegne, til at afgaae til Danmark efter en ladning kornvahre, men paa overreisen skal være opbragt af de engelske, og for at erholde samme bevist, fremstillede han skipperen paa bemeldte hans eyende jagt, Hans Torstensen Helgerød af Thiømøe, og skibscapitain Hans Cortsen her af byen, dem han begjærede maatte blive i ed tagne ..
Derefter fremstod benævnte tvende vidner .. og derpaa afgav vidnet skipper Hans Torstensen saadan forklaring:
At efter at Søren Hanssen Eyenes eyende og af vidnet førte jagt St. Johannes kaldet, var af hr. Hans Falkenberg bleven fragtet .. udgik vidnet med den fra Røssesund den 24. november forrige aar, og efter at være seylt omtrent en 15 mile af landet, fik han dagen efter, den 25de om eftermiddlagen kl. 2 en seyler i sigte, og da han formodede samme at være fiendtlig, holdt han strax mod land igjen. Men formedelst høy kuling kunde han ikke undgaae eller undflye det fiendtlige skib, der nærmede sig meere og meere, og om aftenen kl. 7 var den paa skud nær, og da der blev fyret med skarpt efter dem, saa vidnet sig nødsaget til at overgive skibet.
Saasnart de havde overgivet sig, blev strax fra det fiendtlige skib, der var en engelsk cutterbrig, udsadt en barkassse som bemægtigede sig vidnets førende skib, og blev vidnet tilligemed jagtens øvrige mandskab samtlige taget fra borde og overført paa den engelske cutter. Hvorefter reysen strax, tilligemed jagten St. Johannes, blev fortsadt til Engeland, og indkom til Yarmouth den 8de december forrige aar.
Efter at være sadt under forhør, og faaet tilladelse til at gaae, fandt vidnet leylighed til at undløbe, og kom om bord i et Flensborger skib, der havde faaet leysen (: lisens) til at afgaae her til Norge eller Danmark for an indtage proviant til Island. Saalades indkom vidnet til Uddefjord (: ?) ved Mandal den 18de forrige maaned.
Vidnet skibscapitaine Hans Cortsen forklarede: At omtrent en 3 à 4 dage efter at skipper Hans Torstensen var bleven opbragt til Yarmouth kom vidnet dertil fra London for at opsendes derfra med et Flensborger skib, som skulle afgaaae til Danmark efter proviant til Island, og der saae at bemeldte skipper Hans Torstensens førende jagt .. laae i havnen, ligesom og vidnet var om bord paa samme .. og der beliggende paa den tid, da vidnet i bemeldte Flensborger skib gik derfra, hvormed tillige skippe Hans Torstensen var.
Vidnet Hans Torstensen tillagde, at mandskabet paa bemeldte hans førende jagt .. blev der tilbage i Yarmouth og henført i prison der, saa han ey kan fremstille nogen af dem til vidne.

Dette er ei av fleire liknande sjøforklaringar under krigen 1807-14 som omtaler Tjømeskuter og Tjømesjøfolk. Denne skuta blei sett inn i kornforsyninga i offentleg regi. Dei gjekk ut uvanleg seint på året, for å ha betre vilkår til å unngå kapring, men her var ”Lykken med den engelske Mand”.
St. Johannes var i serklasse det eldste skipet i Tjøme-flåten, bygd på Tjøme 1742. Tidlegare var skuta rigga som ”skip”, t.d. år 1800, men 1804 som brigg. Søren Hanssen Eidane (f. 1761) førde skuta sjølv fram til år 1804, i alle fall. Hans Torsteinsen Helgerød (f. 1775) blei tidleg skipper, år 1800 førde han briggen Ingeborg Helene for Iver Larssen Bukkeli, 1804 briggen De tvende Søstre for Henrik Torgersen Sandø. Hans unngjekk ”prisonen”, men mannskapet blei verande der. Skuta hadde eit mannskap på styrmann, 5 matrosar og 1 dreng (1804), kven var dei? Kom alle heim, 5 ½ år seinare?

Han måtte bo her ute…

by KulturhistoriePersonerSang & Viser & Dikt

Ragnar Ytrehus:

«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!» Slik formulerte Alf Larsen sin kjærlighet til Tjøme.

Dikteren fortalte ellers svært lite om seg selv og familien. Forfedrene var øyfolk. Faren Adolf Larsen og moren Kristine Iversen giftet seg i 1884. Adolf kom fra Hudø, mens Kristine kom fra Vakersholmen – like nord for Hudø. Her var hennes familie – antagelig som de eneste – bosatt. Vakersholmen lå den gang under gården Rød, der Larsen senere skulle bli «godseier». Sommeren etter giftermålet kom Alf Larsen til verden, 22. juli 1885 – som førstemann av i alt syv barn.

Familien Larsen – inklusive farfar og enn så lenge farmor – bodde på Hudø. Eiendommen het Sølyst, også kalt Vestre Hui, og lå nord-vest på Hudø. Bror von der Lippe – Tønsberg-rederen som kjente Larsen helt fra midten av 30-tallet – sier det slik: «det var en annen tids mennesker, oppdradd til nødtørft og gudsfrykt og sparsommelighet, og med tro på en verdensorden. Fisk var det i sjøen, ved i strendene og i skogen, nok til å holde varmen om vinteren og til å koke maten.»
Alt tyder på et usedvanlig lykkelig og harmonisk samliv, som fikk en brå slutt da skipskaptein Adolf Larsen omkom ved skonnerten Buds forlis i Nordsjøen i oktober 1905, forteller forfatteren Karin Bang. Men, familen var ikke uforberedt på dette: «Ni år gamle Lars, nest yngst i søskenflokken og den av barna som klarest hadde arvet noe av farmorens synske evner hadde våknet en natt i fortvilet gråt – far hadde stått ved sengen hans, blek og dryppende våt».

«For at det ikke skal være tvil, iallfall etter Adolf Larsens død var her fattigdom, ingen romantisering kan bortforklare det faktum», slår von der Lippe fast. «Jeg vet hva fattigdom er», skal Larsen ofte ha sagt senere i livet.

I 1924 solgte moren Kristine Larsen – som en av de siste fastboende på Hudø – til Oslo kommune for kr. 13.000. I dag kalles eiendommen Vesta og er sykestue for Hudøs 11 feriekolonier, de siste gjenværende i landet.

OPPBRUDD

Annenhver morgen måtte den unge Hudø-boer stå opp klokken halv seks. For da skulle han til skolen på den store øya ved siden av. Det var ikke selvsagt at det skulle bli særlig mye skolegang på ham. Det var ikke en typisk karriere for øyfolket.

Da Larsen var omkring 11 år kom han under Sandefjord-rederen Johan Brydes beskyttelse og ble hjulpet til folkehøyskole i Skiringssal i Sandefjord. Her skulle han bl.a. lære å skrive stil, men gikk snart sine lærere en høy gang, skriver Tjøme-magister Maria Anette Wilkens. Noen av Larsens skolestiler fra denne tiden finnes ennå, en av dem er nylig trykket i det 3. heftet med Glimt av Budalsgårdens historie.

Så var Larsen en tid volontør – en slags hjelpegutt – hos Bryde, til han i 1903 dro til Danmark og begynte på Grundtvig-skolen i Lyngby. Herfra gikk turen høsten 1907 til Gymnasium i Charlottenlund utenfor København. Larsen skulle avlegge eksamen artium, men ble syk og måtte avbryte studiene.

Neste stopp ble Frankrike, der han ble i to år: «I disse to år har han lært hele den franske litteratur å kjenne og uttrykket «kjenne» i denne sammenheng betyr å kjenne til bunns og i detalj, – alt som er og var verd å vite. Og slik ble det siden med både den svenske, tyske og danske litteratur, ja hele verdenslitteraturen», skriver von der Lippe.

Larsen var også en tur i England, men det skal ha satt mindre spor. Han behersket forøvrig ikke engelsk, men fransk og tysk og tildels latin og gresk. Et kortere opphold i Tyskland skal også ha inngått i reisevirksomheten.

Så vendte han tilbake til Danmark: «han følte nok at det var her han hørte hjemme og at det var her han kunne utvikle seg videre», forteller von der Lippe. I denne dansketiden utviste Larsen bl.a. et visst anarkistisk engasjement, men det får være en annen historie.

Sin tilkommende hustru Astrid lærte han å kjenne kort etter at han var kommet til Danmark – da han en tid vanket på Vellegård utenfor København, en pensjonatskole for unge dannede piker. Ekteparet som eide skolen hadde en datter Astrid , nesten ti år eldre enn Alf. Hun var visstnok en søt og kunnskapsrik ung dame og i 1921 ble det giftemål.

«I det vennlige smilende Danmark, i en atmosfære av den mesterlige européiske lyrikk, ble Alf Larsen modnet til mann og dikter. Men minnene om barndommen i Norges skjærgård satte dype spor i hans sinn. Nettopp fordi han så altsammen på avstand, ble motsetningene så store for ham. ”Alt som hadde ligget gjemt i sjeledypet fra barndommens karrige år, spiret nå frem i det modne diktersinn», skriver Larsens biograf Henri Werring , venn og beundrer av Larsen gjennom mange år.

HJEMKOMST

I 1918 var Larsen blitt litterær konsulent i norske saker ved det danske Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag. Han spilte derfor få år senere en sentral rolle i det såkalte hjemkjøpet av de norske diktere. Det nye Gyldendal Norsk Forlag overtok den norske avdeling av det danske forlaget, som til da hadde utgitt de fleste norske forfatteres bøker, fremfor alt Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – de 4 store.

Larsen ble tilbudt direktørstillingen for det nyopprettede Gyldendal Norsk Forlag, «men han bodde på Tjøme og ville ikke flytte til Oslo», skriver Werring . Eller han «mente at Harald Grieg passet bedre», som signaturen H. – sannsynligvis gammelredaktøren Trygve JB Hoff i Farmand – skriver.

Det var fru Astrid som hadde penger, og de besluttet å kjøpe gården Rød på Tjøme. Men Larsen måtte også låne. Grunnboken viser at eiendommen ble skjøtet over fra Trygve Therkelsen til Alf Larsen 11. januar 1922 for kr. 60.000. Gården var den kjente Tjømefamilien Røeds tidligere familiesete. «Rød er et ønskested for en dikter» skriver Sandefjords Blad i en reportasje om dikteren fra 1923; «Her findes store stuer med brystpanel og gyldenlærstapet, mange koselige rum med bjelketak og et passende antal smaa, hemmelige kot ….»

Tannlegen og dikteren Per Arneberg fra Tønsberg formulerte det slik: «All svunnen tid og kultur er i dette hus. Tjømes, Norges, Danmarks. Og all litteratur, Norges, Danmarks, verdens». «Her på Rød er det svundne ingen drøm. Det vever seg inn i hverdagen, som vel egentlig ingen hverdag er, fra de gamle bondemøbler, fra barokken, fra den strenge empire, fra Nøstetangens prektig-troverdige glassmesterkunst, det ruger i de gamle skap og kister.»

Og Larsens feiret jul sammen med Gisken og Herman Wildenvey – på Rød. Og med familien: Det var juleselskap på Rød med danske julesanger og dansk julemat – og et åpent hjem ellers i året også – der mang en kjent personlighet kunne påtreffes.»Ofte var venner samlet i den søndre stue med Alf Larsen sittende i sin kurvstol under lampen i hjørnet. Samtaler i vanlig forstand ble det lite av, det var Alf Larsen som talte for det meste nesten uten avbrudd», forteller von der Lippe.

Larsen kom til Rød av én grunn: «- Det var for Berstadhusets skyld, det fineste han visste om i verden og som lå på Røds grunn». Det var derfor jeg kjøpte gården Rød og ikke for noe annet, skriver han selv i essayet ” For første gang på jorden”. På Berstad , i Røds strandkant og i den lille dikterstuen i Båtsvika ørlite lengre sør , drev Larsen sitt åndsarbeid, forteller Werring: «Dette den lokale dikterhøvdings poesiverksted ved Båtsvika, lå tilbaketrukket og delvis skjult fra omverdenen. Her satt han da midt i Guds vakreste natur, og fant inspirasjon til sine verk. Han hadde praktfull utsikt mot sjøen, og til sin stadig like kjære Hudø.»

Larsen var naturelsker og naturestetiker. Han tålte ikke at menneskene forulempet naturen – på noe vis. Advokat Ole Blom fra Tønsberg forteller at Larsen selv feiet svabergene. Og han orket ikke tanken på at hans elskede Rød noensinne skulle skjemmes eller oppstykkes. Han tok derfor tidlig skritt for å få eiendommen fredet , trolig i 1942 , en kamp han førte i mange år.

Werring forteller at «Larsen måtte tåle mange etsende bemerkninger fordi han midt under krigen gikk til myndighetene i Oslo for å få i stand en fredning av eiendommen på Rød (…). Dette ble under krigen sett på som grovt forræderi.»

I 1951 ble skogen, plante- dyre- og fuglelivet på eiendommen fredet. I 1954 ble fredningen utvidet til også å omfatte forbud mot bading, sportsfiske, leirslagning og opphold: «Dog skal det være tillatt for almenheten å foreta spaserturer gjennom det fredede areal», het det.

Gårdsdrift skal Larsen ha hatt lite greie på: Niesen Randi Johnsen forteller at det etterhvert «ble mange forpaktere på Rød gård, de kom og gikk på løpende bånd. Med Alf Larsens spesielle ideer om måten å drive gårdsbruk på, var det umulig å gjøre driften regningssvarende. Aldri skulle det hugges et gammelt tre og langs jordene skulle intet ryddes.»

Bøker hadde han nok mer greie på: Larsens bibliotek var meget omfattende, det skal ha dreiet seg om opp mot 10.000 bind. Innimellom tjente han noen kroner på kjøp og salg av antikviteter – han hadde sans for gamle ting , han hadde endog bevilling som skraphandler.

«Alf Larsen var alltid interessert i unge mennesker , og han var såpass subjektiv at han fikk interesse for folk som viste interesse for ham» – forteller von der Lippe. Leif Wærenskjold – en av janusene – omtaler Larsen som «Oppdrageren som har sendt kull på kull av unge kunstnere ut i en vanskelig verden – med oppmuntrende ord og gode skrive- og leveregler.»

Forlagssjef Øistein Parmann fortalte at han i ettertid ofte hadde tenkt på all den tid Larsen hadde ofret på ham de første årene; «meg … en selvopptatt gymnasiast. I min naivitet viste jeg ham mine ynkelige dikt og romanforsøk. Han tok det alltid alvorlig, gav meg positiv kritikk, rettledet og foreslo forbedringer. Hvorfor tok han seg tid til dette?» – «det var mange for hvem han var den store læremester.»

Fremst blant disse mange stod nevøen, filosofen, forfatteren og forlagskonsulenten Aasmund Brynildsen. Oppvokst på Tjøme, tidvis i det Larsenske hjem på Hudø.

Maria Anette Wilkens beskrev sitt møte med nye skolekamerater på Tjøme: «en gjeng som var blitt helt oppglødd av interesse for diktning, og for de livsverdier den kunne formidle, gjennom kontakt med sambygdingen, hans dikt, og kanskje ikke minst hans litterære essays».

Miljøbyggende var nok også Larsens store og fornemme tidsskrift Janus som første gang utkom i 1933 – der han samlet en rekke fremragende medarbeidere som Aasmund Brynildsen, dansken Johannes Hohlenberg, Ernst Sørensen, Per Arneberg og nevnte Leif Wærenskjold – alle med en viss lokal tilknytning. I tidsskriftet fikk polemikeren Larsen utfolde seg.

Janus ble bokstavelig talt redigert i stuene på Rød, fru Astrid maskinskrev igjen og igjen. Opplaget var lite (800) men takket være trofaste abonnenter kunne det holdes gående. Øistein Parmann beretter at Alf Larsen hadde truet abonnementet på hans bestefar, «som han gjorde det med mange andre av næringslivets topper.» Janus gikk inn i 1941 «da var det ikke lenger mulig å holde det gående på grunn av tyskerne og norske nazi-myndigheter» «- Det var blitt for mørkt til å skrive.»

Larsen var en ivrig avisdebattant , gjerne i Tønsbergs Blads spalter. Blant debattene han gikk inn i med liv og lyst var «Bystesaken» i 1926 omkring valg av byste av bygdebokforfatter Lorens Berg på Kodal kirkegård i Andebu. Larsen engasjerte seg her meget sterkt til fordel for ett av de foreliggende forslag , utarbeidet av Tønsberg-kunstneren Carl E. Paulsen. Det konkurrerende utkast stod en lokal dilettant» fra Andebu for – og for dette fikk han meget hard medfart. Larsen må ha følt den kongelige kunsts interesser truet.

«Tjømø-kjæften» Larsen var også sterkt engasjert i debatten på slutten av 20-tallet omkring bygging av den første broen over Vrengensundet. Som bro-tilhenger lot han sin vrede gå ut over andre i spaltene. Særlig rammet dette kaptein Ringe fra Sundene – som var mot broen av økonomiske årsaker. Broen stod – som kjent – ferdig i 1932. Som formann i innsamlingskomitéen, skal Larsen ha regnet seg som broens far vel så meget som noen annen, fortalte niesen Randi Johnsen.

I en årekke var Larsen involvert i Tjøme-politikken for De borgerlige partiers liste. Han trådte – eller lirket seg – inn i den lokale politikk i 1925: «Den eneste kvinde i Tjømø herredsstyre» [frk. Kruge] «kom inn ved summeringsfeil – Alf Larsen overtar plassen», meldte Tønsbergs Blad. Ved valget i 1928 stod han på 11. plass på listen. Han ble 1. varamann, selv etter at listen fikk inn i alt 17 representanter.

På toppen av konkurrenten Tjømø’s upolitiske liste stod Larsens gamle kjenning fra Bro-saken, kaptein Ringe. Denne listen fikk for øvrig 2 representanter mens Arbeidernes og smaabrukernes liste fikk 1.

Ti år senere – 1. mai 1938 skriver Tønsbergs Blad at «Alf Larsen velter av sig en del byrder» – herredsstyret fritar ham for en del tillitsverv. Men hans engasjement i ethvert større eller mindre forhold skulle vare nærmere 30 år til …

I 1957 skjøter Alf Larsen Rød over til Ole-Jacob Hoff , sønn av tidligere nevnte Farmand-redaktør , for kr. 125.000. I skjøtet var hjemlet en livsvarig og vederlagsfri bruksrett for Alf Larsen til hovedbygningen på Rød. Ti år ble det i kårstuen for Larsen, som døde i 1967.

«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!»

Tjømø sangen

Brus hav om land og strand, sus vind og syng
sangen om Tjømø-land, berg, lav og lyng,
furu og gran og brisk, løvli og lund.
Kjenn hvor han blåser frisk hvitt går hvert sund.

Hør alle fugleskrik, se for et liv!
Ærfugl i hver en vik, stokkand i siv,
terne og teist og tjeld, måker som sne,
sol over nakne fjell, bukter med le.

Fant du så langt du fór make til ø?
Lengter du ikke bror hit for å dø!
Kom bare hjem igjen, blev du forskutt,
vinden din gamle venn venter deg trutt.

Hør hvor den skynder seg nordpå i natt.
Her i Tjømø lei løier den bratt.
Her blir den solgangsbris straks den når frem,
gjør til et paradis Tjømø, vårt hjem!

Alf Larsen

Speiderminner fra 30 årene på Tjøme

by Foreninger

SPEIDERMINNER FRA 30 ÅRENE PÅ TJØME.
Dagny Hansen:

Når jeg nå skal skrive litt om gamle dager på øya vår, vil jeg begynne med 1930. Da fylte jeg 13 år og gikk i sjette klasse på Kirkely skole. Vi var noen jenter som kom sammen og snakket om å stifte en speidertropp. Guttene hadde begynt året før, og da ville ikke vi være noe dårligere.

Alle jentene møttes i en skolestue etter at skolen var slutt for dagen. Til sammen var vi ca 30 stykker i alderen fra 11 til 14 år .Da vi skulle velge troppssjef , spurte vi Ingeborg Vossgraff i Budal om hun ville påta seg vervet , og det ville hun. Troppen ble delt opp i patruljer med 6-8 jenter i hver. Alle patruljene fikk blomsternavn, patruljen min het Linnea. Vi valgte å bli blåspeidere . Uniformen vår besto av blå sportsbluse, blått foldeskjørt, grønt tørkle og sort alpelue.

Utpå høsten fikk vi besøk av Gunvor Lykken fra Norsk Speiderpikeforbund. Samtidig avla vi speiderløftet og ble opptatt i forbundet. Dermed var Første Tjøme Speiderpiketropp stiftet.

23 april er som kjent St. Georgsdagen. I 1932 skulle speidere fra hele Vestfold samles i Tønsberg Domkirke. Det var min 15 års dag og da den falt på en søndag fikk jeg fri fra jobben. Vi samlet oss ved Kirkely skole, men da det ikke gikk buss til byen den gangen, måtte vi ta beina fatt, drøye to mil. Vi sang speidersanger mens vi marsjerte over hele Nøtterø. Troppen ankom i god tid. Det viste seg at ingen hadde gått så langt som oss.

Da gudstjenesten var over, skulle alle sammen marsjere til Teie Hovedgård hvor det skulle være forskjellig slags underholdning ved alle speiderne. Heldigvis fikk vi kjøre hjem igjen. Det var en minnerik dag som jeg aldri kommer til å glemme.

Oktober samme år skulle Vrengen Bro åpnes av kong Haakon, så da marsjerte vi dit. Vi sto på hver vår side av broen: guttene på den ene siden og jentene på den andre. Vi sto i stram giv akt og gjorde honnør da kongen passerte.

Øya i Midten

by Kulturhistorie

En gårds historie.
Gerd Brantenberg :

INNLEDNING.
Det er et hull etter Lorens Berg. Han nedla et stort arbeide for å nedfelle Tjømes historie, og skrev dessuten 7 andre bygdebøker fra Vestfold. Problemet er at han stanset ca. 40 år før sitt skrivetidspunkt. Han førte sin beskrivelse av gårdene på Tjøme frem til 1880-årene og utga boken i 1920. Her er altså 40 år – i hans egen levetid – som han ikke gjør rede for. Hvorfor?
Det er nærliggende å tro at han tenkte: Disse siste førti år vet jo alle om her på øya. De er ikke «historie». Jeg behøver ikke å skrive om det alle vet.
For de av oss som har ønsket å ta rede på vår egen gårds historie her på Tjøme har det imidlertid blitt litt av en hodepine. Vi kan kun holde oss til gamle skiftepapirer, nedtegnet slektshistorie, kirkebøker og det som er igjen av muntlige kilder.
Ingen har pr. idag klart å løfte arven etter Lorens Berg. Til det kreves flere årsverk og et kompetent og lokalhistorisk interessert menneske som er villig til å påta seg oppgaven. Vi kan imidlertid begynne i det små. Og vi som er interessert i Tjømes historie kan hver og en bidra med noe som ellers vil gå tapt med oss.
Denne årbokartikkelen er ment som en begynnelse på dette arbeidet. Vi vet at lokalhistoriske årbøker kan være unike kilder til videre forskning, især fordi de rommer førstehåndskilder og øyenvitenskildringer til begivenhetene. For den enkelte historisk interesserte leser vil en slik bok kunne være til ganske alminnelig glede og gjenkjennelse – eller ergrelse idet noe mangler eller er feilaktig gjenfortalt. Kritikk og kommentarer til herværende artikkel imøtesees derfor med glede og interesse.
Vi har alle vår historie her på øya – pr. år 2000. Nå forsøker vi å nedfelle noe av den her i Tjøme Årbok nr.1.

MEDØ GÅRD FØR 1853
På Tjøme fantes fra gammelt av i alt 52 nummererte gårder. Nr.1 er den opprinnelige prestegården (nå forsvunnet) og herfra nummereres det vestover til Hudø, nordover til Sundene, østover og sydover til Mågerø, sydover og østover igjen osv. innom alle viker, halvøyer og øyer, Brøtsø, Hvasser og Færder, nordover igjen til Utbygda osv. inntil man til slutt havner på Ormelet som er nr. 52. Bak hvert av disse gårdsnumrene skjuler det seg et vell av forgagne skjebner. I denne artikkelen blir bare én av alle disse gårdene forsøkt belyst, dvs. kun 1/52.-del av Tjømes historie. Og selv med denne begrensning kan artikkelen bare gi en liten flik av alt som egentlig har skjedd – på denne ene toogfemtiendedelen. Jeg snakker om Medø gård, gårdsnummer 22.

Gården ligger nordøst på Tjøme på den halvøya som omkranses av Grimestadbukta i nord og Røssesundet i syd. Hele dette halvøyområdet omtales idag som «Østbygda» og omfatter gårdene Engø, Medø og Hønsø i tillegg til Hulebak og deler av Haug. Engø, Medø og Hønsø dannet i sin tid, da havet sto høyere, tre selvstendiger øyer. Ut fra målinger av havstanden kan vi slutte at den første bosetting i steinalderen fant sted før de tre øyene ble en del av tjømefastlandet. De tre eidene på den nåværende halvøya viser hvor sjøen dengang har gått, og tydeligst sees dette i det forholdsvis smale eidet mellom Medø og Hønsø. Her har man på grenseskillet i Hønsøveien utsikt til Grimestadbukta i nord og Hønsøkilen i syd. Eidet mellom Medø og Engø er nå skjult av skogen, men kan spores der Medøslippen og småbåthavnen ligger idag med Engøbrygga på den andre siden. Inn her var inntil for ca. 50 år siden en lang vik, men den ble fylt igjen etter l953 da den nye Medøveien ble anlagt. Eidet mellom Engø og Haugsjordet er ved grensebekken i Jordeveien.
Kjentmann Asbjørn Sukke på Engø gikk engang opp alle eidene og mente at dersom havet steg 15 meter, ville Engø, Medø og Hønsø atter bli tre øyer. Undertegnede har foretatt samme befaring, og kan bekrefte dette, men i tillegg ville det ha vært flere småøyer, også. Dessuten spørs det om ikke 10 m ville ha klart seg? Mye skal det ikke til før det meste av Tjøme atter synker i havet, og går tilbake til sine opprinnelige, lange rekker av småskjær som tømmer i havet – Tjúma.
Gården Engø – i gammel dagligtale Yngi – var den rikeste hva jordvei angår, og navnet betyr det man skulle tro, nemlig «øya med eng». Hønsø, derimot, har ingenting med høns å gjøre, selv om de nok etterhvert hadde høner, også der. Men hønsehold ble ikke alminnelig i Norge før godt ut på 1800-tallet, og gårdsnavnet er langt eldre. Det stammer, ifølge Bygdeboken, fra mannsnavnet Hyrningr – en eldre form av Henning – og Hønsø er Hyrningrs ø. Hvem denne Hyrningr var vites ikke. Men han kan godt ha vært en sjøfarende einstøing, som rådde for seg selv. Bukta inn til gården hans, Hønsøbukta, er en av Tjømes beste naturlige havner med brådypt vann og godt skjermet for sønnakuling og nordavind. Og mellom storingen på Engø og einstøingen på Hønsø lå altså en øy som simpelthen ble kalt Medø, av gammelnorsk Midøy, som betyr «øya i midten».
Gårdsnavnet har skiftet uttale og stavemåte opp gjennom tidene, men folk med røtter på stedet kaller gården for Møye, og således heter det første bosettingsstedet syd mot Røssesundet Møybakken og de to små øyene utenfor Møyskjæra. Det har altså ingenting med møy å gjøre, selv om det har vært ungmøyer her både før og siden.

De første skriftlige kilder til en navngitt person bosatt her på Midtøya er en skipper Reiersen på 1600-tallet. Han var Danmarksskipper og seilte på kontinentet under 30-årskrigen, og bodde her med to kvinner. De to damene het Kari og Ingeborg og kom fra Dalen. Hvorvidt han hadde seg med begge to eller kun den ene, kan man jo skrive en roman om, men sikkert er det at stedet lå ypperlig til for en skipper. Lunt like opp bak den nærmeste åsen, og hele vestsiden av Hønsøbukta hørte til ham. Her er minner fra seilskutetiden med en gammel bolt på Medøstranden – et omvendt ankerhjerte. En tilsvarende bolt fantes tidligere på det nordre Møyskjæret og her er dypt vann i mellom. En fin plass for en seilskute. På den gamle steinbryggen er diverse krittstein og flint losset – bergarter som ikke hører hjemme på våre breddegrader. Hvilken skipper har tømt ballasten sin her? Er det skipper Reiersen? Eller kanskje hans etterfølgere? Vi har plukket krittstykker på Medøstranden i hele min levetid, men de synes aldri å ta slutt. På bunnen rett utenfor steinbryggen ligger et tilsvarende lass. Uansett hvor de kommer fra brukte vi barna av 3. generasjons badegjester dem alltid til å skrive stort og tydelig på svaberget: «PRIVAT» .
Men her foregriper jeg begivenhetens gang. Det gikk lang tid fra skipper Reiersen bodde på Medø med sine to kvinner til stedet ble overtatt av nakenbadere med badekåpe. Hva ligger i mellom?
La oss først spinne tråden litt lenger tilbake. Øya steg opp av havet, steinaldermenneskene rodde over. De fisket nok mest og samlet og frøs og fór videre, men etterhvert lærte øyboerne å dyrke jorden, de ble bofaste, og da slo kirken kloa i resultatet. Medø nevnes først på 1300-tallet som jordegods under Laurentiuskirken i Tønsberg. Det var ikke rare greiene, for eiendomsverdien oppgis til bare 2 øyresbol, så Lorens Berg mener det ikke kan ha vært hele gården. (Et øyresbol tilsvarte proviant til én mann i leidangen i 11 døgn). 300 år senere er det kongen som har sikret seg skatteretten, og han forærte gården til rikskansler Griffenfeldt. Men da Griffenfeldt forhandlet med Sverige og Frankrike bak kong Fredrik III’s rygg, ble han dømt til døden, men benådet i siste sekund og sendt til Munkholmen.
Medø ble nå gitt som belønning til den kongetro stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløwe for hans seier over svenskene ved Marstrand. Gyldenløwe fikk en rekke andre eiendommer i Vestfold og la dem under Laurvigen grevskap, opprettet i 1671. En tid eide han også Engø gård.
Denne iver fra kongens side etter å gi bort eiendommer hang sammen med innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660. Kongen ville knytte en ny stand av velstandsfolk og adelsmenn til seg som sto i takknemlighetsgjeld til ham. Den lille midtøya på Tjøme var en bitteliten brikke i hans spill. Men Gyldenløwe selv dukket såvidt jeg vet aldri opp her. Synd for ham, så pent som det er.
Matrikkelen, som delte alt inn i gårdsnummere, ble også opprettet i denne tiden (1665-69), slik at man lettere kunne beskatte alt. Denne matrikkelen (jordinndelingen) består fremdeles som delingsgrunnlag ved forskjellige jordskifter i Norge.

Omkring år 1800 ble det fler og fler selveiende bønder i landet, og Møye opphørte å tilhøre grevskapet i 1801. Det var en enke her som overlevde det meste. Hun het Maria Haakonsdatter f. 1756, og giftet seg inn i en slekt som het avvekslende Gunnar Kristofferssønn og Kristoffer Gunnarssønn. Denne slekten hadde bygslet på Møye siden 1719. Ble de første delene av den nåværende gårdsbygningen bygget allerede da? Dette er svært uvisst (se nedenfor). Maria var Kristoffer Gunnarssønns tredje kone, og etter hans død giftet hun seg to ganger til. Han som kjøpte gården fra grevskapet og endelig ble selveier het Jon Jonsson, og var hennes tredje mann. Slik var det dengang, da folk ofte døde i tidlig alder. «Menn døde på sjøen, kvinner i barsel», som det ble sagt. Prestens vielsesord «Til døden skiller eder ad», var ikke så lang tid den gang. Men Maria levde frem til 1825.
Dette første selveierparet, Maria og Jon, hadde ett barn, Kristine Maria. Hun giftet seg i 1816 med Hans Hanssen fra Helgerød. Hans gjorde det godt, og eide bl.a. galeasen «Erstatningen». Man må gå ut fra at han fant god forankring for skipet i Hønsøbukta. Hans og Kristine fikk fire barn, tre døtre og en sønn. Men Hans døde allerede i l828, bare 33 år gammel. Hva han døde av vites ikke. Men enken Kristine giftet seg så med hans yngre bror, Lars Hanssen. Lars var skipper, og hadde noen skuteparter, men han gjorde det ikke så bra som broren. Lars og Kristine fikk fire barn, men Lars døde i 1855 i en alder av 53 år.
To år før Lars døde – i l853 – ble gården på Møye delt mellom Kristines sønn av 2. ekteskap – Hans Jørgen Hanssen – og Lars selv. Målebrevet av l853 finnes og beskriver eiendommen etter landskapet. Grensene går etter naturlige merker i egnen, men intet sted står hvor stort areal det dreier seg om. Faktisk dreide det seg om kanskje 3-400 mål.
Delingen av Møye i l853 ble imidlertid endelig og består til denne dag.
Fra dette årstall er det altså snakk om to Medøgårder på Tjøme: Medø nord 22/l og Medø syd 22/2. Gårdene på Engø og Hønsø ble også delt, slik at det til slutt ble to Engøgårder og to Hønsøgårder, også. Om hver av disse kan det skrives egne artikler, like lange eller lengre enn denne. For det var liv overalt.

SØNDRE MEDØ GÅRD 22/2
Her skal da følges det som skjedde på øya i midten. Først det søndre bruk. For det var en øy utenfor som het Ildverket. Hvorfor den heter det er det visst ingen som vet. Bebodd var den i hvert fall, opprinnelig av arbeidsfolk fra Onsøy og en svensk skomaker Olufsen. De kjøpte en drengestue på Vallø, dro den til Ildverket og satte den opp, forteller Asbjørn Sukke. Tippoldefaren hans var med på det. Det var i 1842. En mann her het Kristen Laurents Kristiansen og han rodde inn til Møybakken og slo seg ned der og giftet seg med Maren Larsdatter fra Dalen i 1866. Huset han bygget står der fremdeles og er det eldste huset på Møye som står slik det først ble bygget. Det er fra 1860, ifølge sønnesønnen Karl Kristiansen. Det er det gamle, hvite huset like i strandkanten med et stort piletre tvers overfor søndre Møyskjær. Idag er det sommerhus med eier Eva Lie f. Kjeldsberg. Hun er av gammel sommergjestslekt. Dette eldste huset på Møybakken var tidligere i frøken Røds eie og ble senere overtatt av malerinnen Sonja Zernichow og arvet av hennes sønn Henning, som solgte til Lie.

Broren til Maren fra Dalen, Endre og hans kone, som for sikkerhets skyld også het Maren Larsdatter, slo seg også ned på Møybakken. De bygget det gule huset syd i strandkanten som idag er i familien Blomhoffs eie og nærmeste nabo til tidligere Haraldsens eiendom (den gamle kongehytta som nettopp er revet). Disse to husene – Lies og Blomhoffs – var de første husene som ble solgt som sommerhus på Medø. Det var i 1920.
Slekten etter det opprinnelige folket på Møybakken – Kristen og Maren – er stor her på øya og mange bor her fremdeles. De hører til den urbefolkningen som ifølge tradisjonen virkelig kan kalle seg tjømlinger. Men selv fikk de bare ett barn, og de måtte vente i femten år før han kom. Han het Marentius og kjøpte hus og jorder rett vest for den søndre Medøåsen i 1907. Omstendighetene omkring dette var tragiske. Husets eier het Anton Endresen og var sønn av det andre paret på Møybakken, Maren og Endre. Han var altså en fetter av Marentius. Anton var skipper. «Han lå i Melsomvik og lastet køl til vinterføring», forteller Karl Kristiansen. «Han ble vel litt lenge derborte. Skulle nok ha seg en dram. Det var mørkt da han dro hjemover. Han ble borte øst for Mågerø i egen båt. Det var kona hans, Malla, som solgte. De hadde ingen barn. Malla solgte like etter.»
Ifølge en annen kilde – gjengitt i Tønsbergs Blad 30.nov, 1985 – var skipper Anton innom skonnerten «Copernicus» som lå på Mågerøflaket før han forsvant. Hva han gjorde på skipet fremgår ikke, men formodentlig leverte han kull. Forliset fant sted i november 1885 og Malla var 50 år da mannen ble borte. Hun het egentlig Maren f. Ludvigsen fra Hønsø, og hun førte en husholdningsbok fra 1885 til 1889 som er bevart. Her fremgår bl.a. at hun i 1886 betalte kr.17,70 for pakkhusleie av kull, kr.8,05 til smeden, kr. 4,50 som offerpenger til presten og kr.1,- til piken. Et forkle kostet 40 øre. I året 1889 beløp hennes totale utgifter seg til kr.277,06. Da var ofringen til presten redusert til kr.1,-. Boken er naturligvis en svært verdifull kilde til dagligdagen den gangen.
Gården der Malla bodde, og som Marentius kjøpte, var hovedbølet på Søndre Medø. Huset slik det nå står ble bygget i 1854, året etter delingen av Medø. Vi må gå ut fra at det var Hans Jørgen Hanssen som bygget det ut. Men ifølge Bygdeboken bodde Hans og hans kone, Maren Sofia Haug, mest på Haug. Da Maren ble enke, solgte hun til skipper Anton Endresen i 1877, og i 1907 overtok altså Marentius. Gården ble solgt ut av familien Kristiansen i 1973 til den nåværende eieren, Catharina Holm Charlsen fra Dalen.
Marentius Kristiansen var født i 1880 og giftet seg med Laurette Amanda Larsen fra Budal født samme år. Laurette hadde vokst opp farløs, idet faren forliste med Wilhelmsenskipet ” Dunnet” i Biscaya da hun var spe. Moren var tidlig ufør, og det var storesøsteren Marentze som hadde tatt seg av familien. Marentze var bare 11 år da faren kom bort, og fra rederiet fikk de beskjed om at han hadde «intet på bok». De måtte klare seg selv. Marentze virket som sydame og drev senere en manufakturforretning i Kirkebakken, der «Kikk-Inn» kom senere.

Takket være storesøster Marentze vokste altså Laurette opp, og giftet seg med Marentius. Han var skipper, men måtte slutte fordi han var hjertesyk. Siden drev han gårdsbruk og fiske, og i 1932 anla han slippen på Medø. Laurette hadde høner, kuer, gris og noen gjess, og drev en stor grønnsakhave som hun solgte fra. Hun hadde svært god rabarbra, og vi som husker henne fra hennes eldre dager, minnes hvordan hun kom stavrende ut med saks og runde briller for å finne det beste. Det var alltid hyggelig å komme til gården. Bortsett fra den skumle gårdshunden, Pan, som alltid gjødde og lignet en mørk ulv, men den var heldigvis bundet. At datteren Elvira turde å gå bort og gi den mat var, sett fra et barns synspunkt, ufattelig. Før øvrig hadde de jo telefon på gården – nr.27a, og tjente noen slanter på å la folk ringe. Frem til omkring 1950 var det, såvidt vites, ingen andre på Medø som hadde telefon.
Laurette og Marentius fikk fem barn på ti år: Karl i 1910, Gjert i 1912, Kristen i 1914, Maren i 1916 og Elvira i 1920. «Far hadde vardøgr», forteller Maren. De hørte ham alltid før han kom. De var alltid engstelige for ham når han var ute. Idet han begynte å dra hjemover hørte de hans vardøgr. Det var skritt i gangen. Da ble de rolige. – – Slik følsomhet utvikler mange mennesker ved kysten. Forbindelsen mellom folket på land og folket på sjøen var selve livsstrengen. Og for Laurette må nok engstelsen for folk på sjøen ha kommet inn med morsmelken. Skipper Anton Endresens skjebne i dypet ved Mågerø må nok også ha ligget over dem. Det var nærliggende å lytte etter dem som var ute. Men bare få av dem hadde vardøgr.

VEIEN TIL MEDØ
Kristiansen anla den nye Medøveien mellom Engø og Medø med demning og senere utfylling av viken i eidet. Veien sto ferdig i l953. Før dette gikk adkomsten til Medø over Gamle Engøvei gjennom Pihls pensjonat og over åsen på Engø. Åsen er kjent som Martinbakkane blant de fastboende – etter forpaktersønnen på Pihls pensjonat, han sto på ski der med de andre ungene – men badegjestene kalte den for Pihlhøyden etter Fridtjof Pihl, eieren av pensjonatet. Det var (og er) en humpete, gammel kjerrevei gjennom beitet som idag tilhører Edvard Pedersen på den andre Engøgården. Min far var i min barndom (i 40- og 50-årene) den eneste som kjørte med bil over her. Hørte vi bildur på Medø, visste vi det var ham, og vi pilte avsted for å åpne grinden. Senere har jeg hørt at visstnok Karl Kristiansen prøvde seg, også. Kanskje andre. Mange var det ikke. Du risikerte at bilen gikk i stykker.
Veien over åsen på Engø var det ingen som likte å gå alene. Mange har opp gjennom årene hørt spøkelser her. De befant seg især i skrenten ved Kjellsbrekka, og ga enkelte ganger fra seg noen uhyggelige bankelyder. Det er svært mørkt nedover i krattet der, og ungene på Møye pleide å be sitt modige Fader Vår når de fór forbi. «Far hadde hestebytte med Henriksen på Møye», forteller gamle Harry Pedersen på Ødekjære. Harry vokste opp på Engø og var den som måtte ta hesten tilbake til Møye om kvelden. Han gruet seg alltid fryktelig for tilbakeveien. Da hadde han ingen hest som selskap. Han var livredd og løp alt han kunne. «Det var mørkt som en sekk».

Dersom man ønsket å unngå spøkelsene, var det også en annen adkomst fra Engø til Medø. Den gikk frem til krysset Engøveien/Torbjørnsvei like før Engøbrygga. Herfra måtte man begi seg inn på en skogssti langs den før nevnte viken inntil man kom til en liten dobbeltplanke som liksom var broen fra Engø til Medø. Det var svært primitivt og man måtte ha sjøstøvler på i all slags vær. Noe særlig mindre skummelt var det for øvrig heller ikke her, for før man kom ned til vannet måtte man passere Dauingekløfta. Her var en mann blitt drept en gang, en svenske som kom til Engø gård for å få arbeid. Hvem som drepte ham eller hvorfor er aldri blitt oppklart. «Han så vel noe han ikke skulle ha sett, da», mener Nils Sveløkken. Folk regnet det for sikkert at den drepte svensken gikk igjen i kløfta.
Så adkomsten til Medø var både skummel og lang, uansett hvilken vei man valgte.
Det ble andre tider da veien kom. Det var jo et svært anlegg med demning som Kristiansen påkostet, og alle bilister som benyttet veien skulle betale en éngangssum på kr.500,- . Min bestemor, Claire Mjøen, som ikke hadde bil, men bare benyttet veien til å gå på, var så begeistret at hun betalte kr.500,-, allikevel. Best å være på den sikre siden når man gikk sin aftentur.
Langs veien ble det nå gode muligheter for fast bebyggelse, og det som før var jordene til Kristiansen ble til hustomter – først for datteren Elvira like ved siden av hovedbølet, senere for Kristen nærmere sjøen, men etterhvert også til andre utenfor familien. Fra økonomisk synspunkt er det klart at veien var en stor fordel både for eierne på Medø gård syd, som anla den, men også for eierne i nord. Den gjorde de to Medøåsene tilgjengelige på en helt ny måte med de muligheter for fremtidig hyttebygging som fantes her. Og med dette kom en helt ny epoke i gamle Medøs historie.

NORDRE MEDØ GÅRD 22/1
Men før vi begir oss inn i den nye tid må vi tilbake til 1853 for å skissere begivenhetene på den nordre Medøgården, skipper Reiersens sted. Etter 1855 satt før nevnte Kristine Maria Jonsdatter som enke her og sønnen Lauritz arvet det meste av gården i 1860-årene da han giftet seg med Laura Bredine Haraldsen fra Bustangen. Dette paret bodde her fremover i 1870-årene, men hvem av alle disse beboerne bygget huset?
Vi vet ikke hvor gammelt huset her oppe er. Det ble bygget ut slik det nå står i 1905, men deler av huset er meget eldre. Det er funnet tetningsmateriale fra aviser datert 1870 i veggene, altså fra Lauras og Lauritz’ tid. Ifølge Karl Kristiansen er huset det eldste på Møye, og han mente det var fra 1700-tallet. En bred panellering i kammerset nede kan tyde på at han hadde rett. Den smale panelleringen «not og fjær» kom først rundt 1850 og finnes bl.a. i soveværelsene ovenpå. En svært solid dørstokk og enorme jernbeslag på den ene kjøkkendøren tyder også på anselig alder. Men bygningshistorie er vanskelig, idet man fraktet dører og stokker både hit og dit, og tok deler av husene sine med seg når man flyttet. Så hva vet vi?

I året 1800, da gården ble taksert til 300 riksdaler, rapporteres det at «framhuset var av tømmer og tohøgdes med stein på taket; to stuer, kammers, kjøkken, ovenpaa: to kammers og loftsrum. De holdt på at sætte op bryggerhus og kjelder. Uthuset var gammelt og daarlig, men med takstein.» Denne beskrivelsen passer godt med den nåværende rominndelingen i den østre halvparten av huset, som har full kjeller under. Av muntlige kilder vet vi at da hvalskytter Henriksen bygde på huset i 1905 besto utvidelsen av storstuen vestover (uten kjeller under) og en hel annen etasje med soveværelser og alkover. Alt tyder altså på at den eldste delen av huset er over 200 år gammel. Det betyr at huset er fra slekten Kristofferssønn/Gunnarssønns tid. Skipper Kristoffer Gunnarssønn hadde skipene «Haabet» og «Fortuna» og eide gården fra 1753 til sin død i 1789. I hans og hans hustru Marias tid var det, som før nevnt, fem suksessive ekteskap i samme generasjon, noe som ga en kontinuitet på 75 år. Det er grunn til å anta at den eldste delen av huset er fra denne perioden, men det må altså kunne fastslås at bygningen sto her i året 1800, da takstmennene kom. Og det passer bra med at det på den tiden ble selveiere her. Da fikk man naturlig nok større lyst til å bygge ut.
I 1803 rapporteres for øvrig fra taksten: «Daarlig havnegang, maa leie til hesten. Skog knapt til at brænde.» Det var tydeligvis her, som så mange steder ellers på øya, ikke nok å leve av jorden alene.
Som nevnt var det Laura og Lauritz Larssen som bodde på Nordre Medø fremover i 1870-årene. Hva de hadde av binæring har jeg ikke funnet kilder om, så vi får anta de drev med fiske og gårdsbruk i det små, frukttrær og grønnsaker, og det har fra gammelt av vært en humlehage mot nord. Råd til å holde aviser hadde de i hvert fall. Dette paret døde imidlertid tidlig, omkring 1877, og etterlot seg to små døtre, Laurine og Lagerta. De måtte komme på andre gårder, og ble satt under formynderskap av Otto B. Rød. I 1880 solgte Rød hovedbølet på nordre Medø. Den hadde da gjennom forskjellige giftermål vært i den samme familiens eie siden 1719.
Kjøperen var Otto Andreas Mørch Larsen på Engø, f. 1837 på Ekenes, Nøtterøy og gift med Anne Marie Gjertsen fra Hønsø, født 1843. Her stanser Lorens Bergs beretning. Men paret må ha bodd på gården frem gjennom 70- og 80-årene, for det fremgår av kirkeboken at seks barn kom til verden på Møye i årene mellom 1876 og 1887. Så Anne Marie har ikke hatt lange opphold mellom sine svangerskap. Den eldste sønnen, Torbjørn Larsen, f.1878, overtok gården. Han var styrmann og ugift og solgte gården ut av familien i 1905. Han var på sjøen under den første verdenskrig og ble torpedert av tyskerne i 1917.

HVALSKYTTER HENRIKSEN OG FORBUDSTIDEN

Den nye eieren var hvalskytter Nils Henriksen f. 1856 fra Vaskalven, og gift med Nelly født Evensen. Paret hadde først slått seg ned på Purkestranda på Brøtsø. Politikeren Anders Lange kjøpte senere huset deres her. Nils bygget ut huset straks han hadde kjøpt det og gjorde det slik det står idag med glassveranda og kryss og spir i sveitserstil, som da var blitt moderne. Nede ble det nå både storstue, peisestue og spisestue, og ovenpå: fem soveværelser, to alkover og et langloft, samt et trev øverst. Kjellerrommet ble innredet med tepper på gulvet, og hit flyttet familien ned om sommeren og hadde langbord ut mens de leide ut resten av huset til badegjester. Og familien var stor, idet Nelly og Nils hadde seks barn.
Henriksen drev for seg selv. Han tok makrell, laks og sild som han saltet. Nelly og ungene stelte gården. Hun hadde hest som hun lånte bort mot at de harvet for henne. I tillegg 2 kuer, 1 gris som ble slaktet til jul, 7-8 sauer på Ildverket, spraglete høner og en hane som het «Nål og tråd», fuglehunden Carv og en katt.
En verdifull, muntlig kilde har vært Henriksens yngste datter, Margareth Olsen f. 1907. Hun er født og oppvokst på gården og har gitt en detaljert beskrivelse av hvordan det så ut her i begynnelsen av det forrige århundre, hvilke busker og trær de plantet og hvilke dyr de hadde. Margareth var som jentunge bl.a. med på plantingen av furuskogen langs stranden her, som ble arrangert gjennom skolen.
Barna lå i høyet på låven om sommeren når det ble leid ut. Moren bakte brød i ovnen i kjelleren, opptil noen og tredve; hvetekake, vørtekake og julekake som hun la i dunke (tine). I høyonna kunne hun steke opptil syv panner fisk pr. dag. Nelly hadde også skomakerlest og laget støvlene til ungene. «Det var trebonnstøvlær med lær over», forteller Margareth. «Men på skolen sa ungane: «Du går med trebonnstøvlær, du som har far som er hvalskytter!» På hjemveien sparket jeg i stykker støvlane mot stabbesteinen oppe i åsen.» Smått økonomisk kan de allikevel ikke ha hatt det her oppe. Nils hadde bra med tønner til all den ålen, berggylten, torsken og makrellen som han saltet. Disse kom godt med under forbudstiden. Det var forbud mot brennevin i Norge fra 1916-27, og dristige strandbesittere og skippere langs Vestfoldkysten hadde gode tider. De 10-liters blikkannene ble droppet i skjærgården her og gjemt i tønner. Arthur Omre gir i sin bok «Smuglere» (1935) nøyaktige beskrivelser av hvordan smuglingen foregikk. Kort sagt, den gamle øya i midten ble en ypperlig stasjon for virksomheten. Her var småskjær rett utenfor med hulrom mellom kampesteinene som istiden hadde skapt noen tusen år tidligere. Isbreene som skurte og gnog sørget for at Tjøme fikk et utall av skjulesteder – med alle sine glover og plutselig skrenter. Mange muntlige kilder i Østbygda vitner om at det var smuglerreir oppe på Møye. Funn av spritkanner i marken vitner om det samme. Og vi som var barn i 40- og 50-årene lette ustanselig etter en gammel skatt oppe i en glove her. Der skulle resten av fortjenesten ligge.
Ifølge Omre og andre kilder betalte smuglerne kr.5,- pr. kanne. Man kunne få kr.30,- for en kanne når man solgte videre inne på land. I en vanlig båtlast kunne det være omkring 300 kanner. Med kr.25,- i fortjeneste pr. kanne skulle det bli kr.7500,- pr. tur. En enorm sum når man vet at man kunne få en hel gård på Tjøme for kr.25 000,-

I 1927 bød Henriksen gården ut for salg. Det var nettopp det året forbudet ble opphevet. Hans dager som smuglerkonge er talte, han vil ikke lenger bo utaskjærs og uveisomt, han vil lenger på land og nå har han penger. Gården med alt krøtter, omkring syv mål innmark og all utmark ble utlyst for kr. 25 000,-. Hva utmarken egentlig var ble ikke sagt og har aldri blitt målt opp i sin helhet, men ca. 200 mål ble siden alltid nevnt. Mangor Ottersen på Hulebak slo til. Men da han kom til gårds, ble Mangor og Nils ikke enige. Mangor mente prisen gjaldt det hele med gård og hest. Men Nils mente han hadde ikke sagt noe om hesten. Hesten var hans, mente han. Kr. 25 000,- med hest, mente Mangor. Men Nils ga seg ikke. Mangor skulle få det hele, men uten hest. Dermed ble det ikke noe salg på Medø det året.
Det samme året solgte Henriksen isteden til de første badegjester: Eide, Mihle og Svendsen, alle fra Rjukan. Svendsen solgte senere, og nåværende eiere er søstrene Wyller. Mihle og Eide beholdt sine eiendommer i slekten. Det var alle forholdsvis små tomter, men med flott utsikt til skjærgården sydover. Halvdan Eide betalte kr.200,- for tomten, som var på 1 mål. Det samme som man kunne ha fått for 8 kanner sprit.
Året etter var eiendommen utlyst på ny, og denne gangen var det et ektepar i Oslo som viste sin interesse. Det var mine besteforeldre dr. Jon Alfred Mjøen og hans tyskfødte kone Claire. De kom ned en januardag i 1928. Det var kaldt og ufyselig, men Claire hadde lenge svermet for Tjøme. Hun og de seks barna hadde tidligere leid på Ormelet. Jon Alfred tenkte mest på matauk. Han var tilhenger av naturalhusholdning, og hadde nettopp lagt seg opp mange penger ved å selge apotekersprit ved Majorstuen apotek som han eide. I forbudstiden hadde dette salget gått svært strykende.
Her er da et merkelig sammentreff av omstendigheter. Henriksen på Tjøme og Mjøen på Majorstuen har begge tjent seg rike på sprit. Nå var det på tide å sette pengene i noe mindre forgjengelig. Mjøen fatter imidlertid ingen beslutning før han står i kjøkkenet på Møye og ser en gutt komme inn med en knippe fisk. Han spør: «Hvor har du fanget den fisken, gutt?» Sønnen svarer: «Å, rett utmed skjæra her». Da slår Jon Alfred ut med armene og roper: «Vi kjøper stedet! Gratis middag hver dag!»
Slik gikk det til at ekteparet Claire og Jon Alfred Mjøen kjøpte gamle Medø gård. Prisen var i løpet av det ene året steget til kr. 30 000,-, og dette ble den omforenede sum. Uten hest. Henriksens forlot Tjøme og slo seg ned ved Ulven gård på Nøtterøy, mens ekteparet Mjøen med sine seks barn inntok stedet.
«Barna» var på det tidspunkt for en sto del allerede voksne, og var: Fridtjof f. 1897, Sonja f. 1898, Heljar f. 1903, Tove f. 1904, Jon Lennart f. 1912 og Irmelin f. 1918. Den yngste var altså 10 år da de kom hit, den eldste 31, men de skulle alle komme til å sette sitt preg på stedet og elske det høyt.

EN NY TID. SOMMERPARADIS OG FORTSATT DRIFT.

Den gamle gården på Møye forandret seg fra dette tidspunkt fra å være et sted der folk i århundrer hadde slitt for å finne seg utkomme til å bli et sted for byfolkets drømmer. Det store skiftet skjedde mange andre steder i øyriket omtrent på samme tid. Tomter ble utlyst til salg. En skjærgårdsbefolkning med beskjedent utkomme kunne bare gå ut i terrenget og peke på noen knauser, og vips hadde de noen hundrelapper i hendene. Resultatet ble med tiden det hyttebebodde Tjøme du ser idag.
Om eiendomssalg på Tjøme kan skrives egne artikler. På Nordre Medø pektes det altså ikke på en enkelt knaus, men på en svær eiendom med mange hundre meter strandlinje og to små skjær utenfor. Alt sammen til en pris av kr. 30 000,-. Det kan synes latterlig idag, men ser man historisk på saken, var imidlertid dette en enorm kontantsum.
– – –
Det var en mann som het Marinius. Han bodde i en jakt i Hønsøkilen. Det var en énmaster med en luke bak masten og et rom foran med køye. Men båten ble gnagd opp av rotter, så den sank. Folk hjalp da Marinius med å dra båten på land. Da familien Mjøen overtok, hadde denne båten vært huset hans i mange år, så han fulgte liksom med eiendommen. Han levde av fisk og det som bød seg. Av og til kjørte han med hest. Og han fikk hjelp av en bror i Tønsberg. «Der sto han – med skjegg og greier, og folk sa: «Nå får du gå hjem, da gutt». Men båten var jo hjemmet hans, den», forteller Margareth. Marinius levde frem til han var 80 år, og stedet der han bodde ble alltid siden kalt «Mariniustomten». (Nåv. eier: Holtedahl).
Jon Alfred og Claire Mjøen anla hønseri og ansatte en mann, Eikaas, til å ta vare på det. Han bodde i kammerset nede, resten av huset sto tomt, mens sønnen Kåre bodde på låven. Hver sommer kom eierne ned, badet og solte seg og benyttet det gamle båtnaustet på Medøstranden som omkledningsrom. De hadde solbad i hemmelige glover og svømte til Ormelet etter røyk. Sigarettpakken puttet de i badehetten. Så svømte de hjem igjen. De fylte stedet med alt sitt liv hver sommer og dro på Havna og danset. De padlet og badet nakne og omdøpte hver knaus og øy etter egen fantasi – uten viten om hva stedene egentlig het. Således så de et flott, lite skjær utenfor Hønsø, det lå der så fint med store kampesteiner i midten og en krans av busker omkring. Og ved siden av glatte skjær som til slutt sank i havet. Øya så fullstendig ut som en hvilende hannløve. Så døpte de øya for «Løven».
Øya heter fra gammelt av Uleholmen og er en avlegger av Hønsøåsen, og på sjøkartet heter den det. Muligens kommer dette av at det egentlig er en rest av en ur – altså: ura, og herav ula. Men ifølge lokalbefolkningen hadde øya fått sitt navn fordi dampbåten Jarlsberg alltid ulte idet den passerte skjæret på vei inn til Engøbrygga.
Men Eva og Adam kommer altså til sitt paradis og setter nye navn på alle ting. Waldemar Brøgger laget en gang en oversikt over hvordan skjær, knauser og åser ble omdøpt idet sommergjestene kom. Såvidt vites er denne morsomme oversikten aldri blitt publisert, og jeg vet ikke om den finnes idag. Men her på stedet ble «Bakkåsen» og «Blakkåsen» nord for huset til «Nordheia» og «Valkyriestenen». Nordre Møyskjær ble til «Toveøya», idet Tove Mjøen fikk den som bryllupspresang i 1941. (Nåv. eier: Løvold).

Men vi må videre. Familien Mjøen kjøpte altså brorparten av øya i midten og dro ned hver sommer med alle sine 25 kofferter. Dengang var den ingen bro, og de tok dampskip fra Oslo til Engøbrygga. Med hønseriet og dens bestyrer ved Eikaas gikk det dårlig, men i huset der de bodde på Vinderen hadde fru Mjøen en trofast, tysk hushjelp som het Frieda Rohrbeck. Hun sa seg villig til å flytte til Tjøme og være «Hühnemutter». Denne tyske byjenta bodde alene på gården i to vintere. Men så fikk hun seg da også både en og to kjærester mens hun var her. Detaljer omkring dette hører til en annen gårdshistorie enn akkurat nr.22.

JOHAN LUND OG OLAUG FORPAKTER GÅRDEN
I 1935 kom Johan Lund og hans kone Olaug som forpakterpar til gården. Johan var fra Røyken og Olaug fra Vang på Hedmark, men de hadde slått seg ned på Haug og bodde i Paulahuset. Gården hadde i Lunds tid en hest som het Svarten, 3 kuer, diverse høner og av og til noen gjess og 1 gris. Dette var ikke nok å leve av, og Lund drev ikke med fiske. Han spedde på med vedkjøring til gårdene, grøftegraving og etterhvert hyttebygging, mens Olaug solgte frukt og drev haven. Når sommergjestene kom, flyttet familien Lund ut i det gamle grisehuset til Henriksen mellom svabergene på tunet. Her var to rom og det lekket fra taket. Den eldste datteren, Tulla, hadde kammerset i første etasje i hovedhuset. Hun brukte vinduet som utgangsdør, og hadde således sin egen avdeling. Olaug hadde et lite kjøkken innenfor. De tre sønnene, Finn, Erik og Ole Johnny måtte bo i uthuset. Slik var det bare, og Lunds var ikke de eneste tjømlinger som levde slik om sommeren. Men det var varmt, vi var ute det meste av tiden, badegjestunger og forpakterunger lekte sammen, bygde Tarzanhytter og slang oss i grenene. Vi syntes vel alle vi hadde et helt kongerike for oss selv.
Noen skriftlig kontrakt mellom forpakteren og gårdeieren ble aldri inngått, men det lå i avtalen at eieren skulle få et visst monn av gårdens grøde.
Slik gikk det ikke. Det kom en krig i mellom som ingen hverken på øya i midten, Tjøme eller Norge for øvrig hadde forutsett. Vi var jo nøytrale. Men plutselig var landet besatt – av tyske tropper. Og øyriket Tjøme med. Besitteren på gamle Medø gård var tyskfødt og var i mellomtiden blitt enke. Hennes mann, Jon Alfred, døde i 1939. Hun var dertil på den såkalte «gale siden» under krigen.
Forholdet mellom besitterenken og forpakteren ble således noe anstrengt, og det ryktedes at alle «landssvikere» ville bli fratatt sine eiendommer. Dette kapitelet i norsk historie er fortsatt så betent at en liten artikkel i Tjømeårboken ikke kan ha rom for den. Men det er mange NS-medlemmer på Tjøme og andre steder i landet som ikke har fått sin historie beskrevet, slik den tok seg ut fra deres synspunkt.
Forpakteren på sin side var redd for å miste levebrødet, og kanskje også for angiveri. Men den gamle enken på Medø drev ikke med det.

Gjennom alle lidelser på begge sider tok krigen slutt, og hverdagen fortsatte med Johan Lund som forpakter på Medø og Claire Mjøen som besitter. Slik vedvarte det merkelige forpakterforholdet inntil en dag i august l953.

«DET BRENNER PÅ LÅVEN!»
Høyet var nettopp bragt inn til låven. Vi ungene hadde vært med på høyingen. Både forpakterens unger og vi badegjester. Vi er ved å pakke sammen, ferien er slutt, og jeg sitter på tunet med min sommervenninne Kari Sæter og sier farvel. Kari er datter av Maren fra den andre Medøgården, vi har lekt og hoppet i høyet hele sommeren. Det er en vemodig stund. Da ser vi en voldsom flamme komme opp fra løa. Låven står i brann. Og ut av flammene i høyet sklir forpakterens yngste sønn på halvannet år. Han tumler uskadd ut.
Kari og jeg løper over tunet og roper: «Det brenner på låven!» Men de voksne tror det bare er et av våre mange festlige påfunn. De snegler seg ut av huset, står på trappen og kikker ut. Da ser de et flammehav.
De fikk fart på seg, de voksne, da de så vi ropte sant. På få øyeblikk er hele tunet på Medø svart av folk som har kommet til. Dette stedet der det aldri er flere enn forpakterens familie og oss. Det er vestavind, og vinden bærer flammene mot resten av låven og selve huset. Bøtter blir slengt, man heller vann på hovedbygningen for at ikke den også skal ta fyr. Å slukke brannen i selve låven prøver ingen på. Den er fortapt. Men kua der inne har nettopp født en oksekalv. Kuene er på beite, men kalven står på bås. Da går Johan Lund, denne høyreiste, mørke karen, inn i den brennende låven. Tiden han er der inne synes uendelig lang. Mens flammene nærmer seg arbeider han der inne for å få kalven til å lystre. Den er tung og livredd. Men med sine to hender berger han kalven ut.
Imens styrter Olaug frem, åpner en luke på fremsiden av bygningen, og årskyllingene flakser ut på tunet.
Midt under brannen høres et voldsomt smell. Brennende planker fyker i luften, og flokken av skuelystne viker bakover. Er det dynamitt der inne? Hvilke skjulte hemmeligheter finnes i låven? Rett etter kom et smell til. Det er ugressdreperen til Lund som eksploderer. Folk styrter til og slukker. Huset står i fare. Det er bare vann fra brønnen, og folk langer i alt som kan oppdrives av kar. Gamle toilettbøtter, vannspann, oppvaskbaljer og nattpotter. Malingen på vestveggen av huset bobler seg, panelet blir svartflekket. Møblene blir båret ut bak østveggen. Og så, som ved et under, dreier vinden i nordlig retning. Busker og trær og den gamle møddingen på Nordheia tar fyr, den knudrete fjellskrenten går av i flak. Men huset er reddet.
I løpet av et par timer hadde den gamle låven på Møye brent ned til grunnen. Det var merkelig å stå der og se. Plutselig kunne man se helt nedover mot Grimestadbukta.

Noen timer senere, da det hele var over, kom Nøtterø Brannvesen skranglende på den nye veien til Marentius Kristiansen. Det var noe av det første denne veien ble brukt til, men de kom for sent til å ordne opp i annet enn restene. – De kom med en liten håndpumpe og ba meg stå vakt om natta, forteller Nils Sveløkken og flirer.

GENERASJONSSKIFTE PÅ MEDØ
Med dette ble det gamle forpakterskapet på Medø slutt. Johan Lund fikk bygge hos Marentius Kristiansen bakom en fjellrabb han hadde på eiendommen. Her var godt skjermet for Medøveien og til tomten hørte også et jorde. Her ble bygget en liten stue med et vakkert, lite tun, og senere et hus til. Og her bodde Johan og Olaug resten av sine dager.
Hesten Svarten var det ikke stall til noe sted på Medø nå. I alle år hadde han travet de svære bakkene over Engø, sommer som vinter. Han var en fin arbeidshest og godlynt. Alle vi barn hadde fått ri på ham. Nå fikk han være på en gård på Brøtsø, og her gikk han ennå i mange år….
På gården anla nå fru Mjøen et gartneri. Hun hadde ikke i sinne å bygge noen ny låve for forsikringspengene, så hun bygget en hytte på Kirkefjellet like ved siden av og kalte den «gartnerbolig». Hit flyttet hun sin gartner, Thomassen, som egentlig bodde i kjelleren i huset på Vinderen. Thomassen var en trivelig og pratsom kar fra Bergen, tynn og smal og med gullklokke. Han gikk igang og dyrket «verdens beste gulerøtter av Norges beste frø», som han sa. Og gulerøttene var virkelig også svært gode. Han hadde også salat i små drivhus. Problemet var bare at Thomassen var adventist. Og den eneste dagen det kom kunder var på lørdag eller fredag kveld. Hele lørdagen satt Thomassen i findressen og kikket på kundene sine. Så sa han at han kunne dessverre ikke selge noe for det var sabbath.
På den måten gikk det nedenom med fru Mjøens gartneri. Det ble drevet et par tre år, og hun tapte kr. 5000,- på det. Men så hadde hun jo fått bygget en gartnerbolig.
Denne hytten ble hennes siste tilholdssted på Medø, da hun ble for gammel til å gå opp trappen i hovedhuset. Da hun til slutt heller ikke klarte å klatre opp hit, tok hun inn på Tjøme Hotell. En sommer uten Tjøme var utenkelig for henne. «Gartnerboligen» ble senere solgt som sommerhus, først til adv. Otto Krefting og senere til nåværende eier Inger Steenstrup.
Claire Mjøen døde i 1963 i en alder av nesten 89 år. Siden 1928 hadde hun tilbragt 2-3 måneder hver eneste sommer på Tjøme. I l938 bygget hun en liten frokosthytte på toppen av fjellet med utsikt til Færder. Det ble den første hytten på den søndre Medøåsen. Nåværende eier er Gerd Trosdahl.
Min mor, Irmelin Brantenberg, overtok hovedhuset på Nordre Medø med 4 mål tomt i 1964, men døde allerede året etter i en alder av 47 år. Min far, Arne, døde i 1968. Siden den tid har min søster Eva Mjøen Brantenberg og jeg hatt stedet. Vi har hatt hestebeite her og høner, og i det siste har vi inngjerdet til sauebeite. Sauer elsker jo ask, og dessuten er de mye mer ålreite enn en motorsag.
– – –

Generasjonsskiftet på Søndre Medø fant sted omtrent på samme tid som på nordre. Marentius Kristiansen døde i 1957 og Laurette i 1962. «Marentius falt om nede på båtslippen idet han trakk på seg støvlene. Han døde på sin post», forteller Anne Marie Thorsen, hans barnebarn. Sønnen Kristen, som hadde drevet sammen med ham, tok over Medøslippen, og drev fiske som sin far sammen med konen Sigrund, skjøttet båter og parkeringsplasser. Kristen falt om en dag i august 1989 mens han var ute i båten. Han fikk virke til han døde, som sin far.
Svigersønnen til eldstesønnen Karl, Tore Thorsen fra Leka g.m. Anne Marie, overtok slippen i 1987 og har drevet den til denne dag – i den siste tid sammen med sin sønn, Tor Arne.
Om området Medø som helhet kan ellers berettes:
Det ble et av de mest bebyggede hytteområder på Tjøme. Oppover i 50- og især 60-årene var det ikke snakk om å si nei til noen søknad. Her ble lyst klart for hvert bidige bygg – godt som det var for næringsgrunnlaget i bygda. Familien Kristiansen og familien Mjøen, som arvet denne øya i midten, solgte fritt vekk på sine to Medøåser. Og nå hadde prisene steget til det mangedoblede av det de var da de første kjøpte. Utpå 70-tallet kom byggestopp i Tjøme kommune. Idag ligger ca. 70 hytter og 14 helårsboliger på det som en gang var Midøy i steinalderriket. Og en enkelt liten tomt ved navn «Berget» på Søndre Medøåsen, som i sin tid ble solgt til Haraldsen for noen hundrelapper, er nettopp blitt solgt for 12 millioner kroner.
Det skulle steinalderfolket, de som en gang fisket, samlet, frøs og fór videre, ha visst. Da hadde de kanskje blitt her. Men Tjøme har aldri kunnet leve av bare det naturen gav. Og dersom man ønsker seg et sted som lever av drømmer og drift, er øya i midten – både for fastboende, båtfolk og sommergjester – den dag i dag paradiset på jord. Om det bare ikke hadde vært for alle helikopterne. – – –
Feil? Skyld? «Fortidens synder», kalles det idag. I dette ligger at Tjøme burde ha vært styrt på en helt annen måte enn det som ble tilfellet. Idag er omkvedet blant mange av de fastboende at det er alt for mange hytter på Tjøme. At det står strid, både om eiendommer og om eiendomspolitikk, på et sted som dette er imidlertid ikke til å undre seg over, med den enestående beliggenheten øyriket har.
Det hører ikke til en artikkel som denne å ta standpunkt til dette. Her er en flik av historien på 1/52.del av øya forsøkt beskrevet – i korte drag. Og skal man se historisk på Tjøme, må man ta i betraktning at sommergjestene er her i våre dager i tredje og fjerde – snart femte – ledd. Svært mange av de som opprinnelig kom har aldri solgt sine steder. Tjømes historie er ikke bare gamle gårder og fiskere og hvalfangere, skippere som forliste og smartinger som smuglet. Det er også sommergjester som bebodde øya, ivaretok den og elsket hvert sted de fikk.
Denne utviklingen kunne Lorens Berg knapt nok ane da han skrev sin bygdebok om Tjøme i 1920.

Gerd Brantenberg, Nordre Medø gård, 19.aug., 2000

Et Signalsystem fra krigstiden 1807-1814

by KrigKulturhistorieSjøhistorie

Roar Tandberg :

Danmark-Norge i krig

På grunn av stormaktspolitikken kom vi motvillig i krig med England som i 1807 hadde okkupert Sjælland og tatt den store dansk-norske flåten. Bakgrunnen for dette overraskende skritt var engelskmennenes frykt for at Napoleon skulle tvinge Danmark-Norge over på sin side, for da ville den dansk-norske flåten kunne brukes mot England. Svenskene holdt seg til å begynne med i ro, men etter at russerne i 1808 var gått til angrep på Finland, og Danmark-Norge valgte å stå på Russlands side, måtte det blir krig også i Norden.

Til sjøs var England etter flåterovet hovedfienden og blokkerte kysten. Blokadekrigen ble imidlertid ikke så hard, fordi den britiske regjering trengte vår trelast og ga fribrev eller lisenser til norske skip som seilte med slik last. Det ble en slags legitim smughandel som brakte norsk skipsfart og handel noen gylne år trass i krigen.

Forsvaret av vår kyst under krigen 1807-14 besto av Kystvernet, kystfestninger, telegraf og signalvesenet og det flytende sjøforsvar fartøy/kanonbåter).

Kystvernet var et lokalvern som skulle hindre mindre, fiendtlige handlinger mot kysten på sjøsiden. Dette gjaldt særlig mindre landsettinger av fiendtligsinnet karakter og båtangrep på dansk/norske fartøyer som hadde søkt ly i skjærgården mot den engelske blokaden av våre kyster. Tidvis også av den svenske flåten som var alliert med England.

Kystvernet ble organisert i 1807 av Norge og Danmarks felles marineledelse. Alle menn i alderen 16 til 56 år bosatt nær sjøen ble innkalt. Unntatt var de som fra før ikke tjenestegjorde ved hæren eller marinen. Som befal ble ansatt pensjonerte offiserer, tidligere underoffiserer, embetsmenn eller andre som ble ansett som skikket til ledelse.

Kystvernet ble inndelt i distrikter, distriktene i divisjoner, divisjonene i seksjoner og disse igjen i roder.

Tjøme tilhørte Bragernes distrikt som strakk seg fra Hurum til Kragerø. Distriktets 4. divisjon gikk fra Horten til Færder. Divisjonens 4. seksjon gikk så fra Sundene til Færder. Denne seksjonen ble delt inn i 4 roder med til sammen ca. 150 mann. Seksjonen ble fra tid til annen samlet på Rød Gård ved Tjøme kirke for å holde øvelser.

Telegraf og signalvesenet.

Straks krigen brøt ut i 1807 ble vedvardene satt i stand og vardevakter satt ut. Dette var en varsling av ”Leidangen” som hadde fungert i ufredsår siden vikingtiden i Norge. Vardene skulle bare anvendes i den mørke tiden av døgnet og for dagslys ble det utviklet et optisk telegraf- og signalsystem langs hele kysten fra Halden til Trondheim. Signalmidlene besto i begynnelsen av en stand med tilhørende flagg og vimpler med forskjellige farger og senere av en mast med to stenger på tvers med 6 ”klapper” (små treplater) som med tauverk kunne bringes i forskjellige stillinger i forhold til masten og stengene de var festet til.

Hvert signal betydde et tall som etter en fastsatt signalbok kunne tydes til en bestemt melding.
Det ble opprettet tre ”telegraflinjer”. En med signaler til Trondheim, en med signaler til Bergen og den søndenfjellske signallinjen med signaler til Kristiania (Oslo). Linjen ble delt i distrikter. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som hver ble betjent av to mann. Dette var leide folk eller kystvernmannskaper. Ved stasjonene ble det bygget en vakthytte. Stasjonene var enten hovedstasjon, hvorfra meldingene kunne starte eller repetèrstasjoner hvor meldingene kun ble videresendt. Disse var underlagt hovedstasjonene. Kysttelegrafen ble som regel nedbemannet om vinteren.

På Tjøme var det en hovedstasjon på Torås og repetèrstasjon på Eidenetoppen og på Honerødåsen. De nærmeste stasjonene i Tjøme som Torås sto i forbindelse med var Vetan på Nøtterøy og Kjærringfjell, Tønsberg Tønne og Kamfjordåsen i Sandefjord. Alle disse var repetèr-stasjoner. Stasjonen på Torås var hovedstasjon og dermed den viktigste stasjonen i dette avsnittet.

De nærmeste hovedstasjonene var Vardefjellet ved Fredrikstad og Rødåsen på Jeløya ved Moss. Kysttelegrafen virket etter forholdene bra. Et signal fra marinens hovedbase på Fredriksvern (Stavern) til Kristiania tok i 1808 bare 1 time og 15 minutter.

Kysttelegrafen var en betryggelse for kystbefolkningen, da de etter hvert lærte seg å ”lese” signalene som ble sendt.

Til sjefer på Hovedstasjonene ble ansatt skippere, styrmenn eller loser. Kikkert var for dem et kjent arbeidsredskap og de var vant til å bedømme hva slags fartøy de så og ikke minst hva slags nasjonalitet fartøyene tilhørte. For å få overblikk måtte Hovedstasjonene ligge høyt og nære sjøen. Dette avstedkom igjen at de kunne bli angrepet av fienden (noe som skjedde ved flere anledninger).

Av den grunn ble det bestemt at vaktene skulle bære uniform, for ble de tatt til fange var de å betrakte som militært personell. Militære fanger fikk også den gang bedre behandling enn sivile og hadde andre rettigheter.

Kapt. Ohlsens modell. Den norske optiske telegraf av 1808. Denne modellen er lik den som var i bruk på svenskekysten, så trolig ble det også den gangen benyttet ”spioner” i en krigssituasjon.

Med to armer og tre ”klapper” på hver arm fikk man 12 forskjellige signaltegn. Disse kunne derfor settes sammen til 229 nummersignaler. Nummeret kom fram som summen av de på en gang viste tall. Dette ble også modifisert til en mindre utgave som ga 120 nummer.

Dagsignaler for de norske kyster.

Et signal skulle ikke bruke mer enn to minutter på hver stasjon, så i teorien kunne en sende 30 signaler i timen. Feilmarginene var imidlertid store. Tåke, regn og dis kunne føre til at når meldingen endelig kom fram til mottaker betydde budskapet noe helt annet enn det som var opprinnelig ment. Til å begynne med skapte bruken av signalstasjonen frykt, men ble etter hvert av stor interesse og skapte trygghet hos lokalbefolkningen. I 1814 var det slutt. Freden kom, linjene skulle betjenes og var derfor dyre i drift og pengene trengtes andre plasser. Men det er ikke få steder langs kysten som fortsatt heter Signalen.

Torås lå den gang som nå strategisk til og er nå vurdert til å kunne bli stedet for en ny kystradar. Torås som kystfort med kanoner og den annen verdenskrig er en annen historie.

Lostjenesten sett fra Færder

by KulturhistorieSjøhistorie

Johan R. Ringdal :

For en historisk studie om den norske lostjenesten må det være naturlig å begynne med en representant for brukerne- et fartøy i en velkjent situasjon:

Et skip kommer fra åpent hav inn i Ytre Oslofjord. Fra kommandobroen rettes en kikkert mot lostjenestens bordingsfelt ved Store Færder. Jo da , alt i orden. Vakthavende observerer en hurtiggående båt med rødt styrehus. Losen er på vei ut til skipet.
Bordingsøyeblikket nærmer seg. Skipet har redusert farten og legger seg i ro med den ene siden i le for sjøene. Er skutesiden høy, blir det hengt ut en losleider på le side,

Losbåten svinger inntil. Over til losleideren jumper en mann med offiserslue, rød flytejakke og en veske holdt på plass på ryggen av en solid lærreim over aksel og bryst. Han klatrer raskt opp til dekket og går videre opp trappene til kommandobroen. Når han tar av seg den røde jakken, avdekkes distinksjoner som orlogskaptein. ( I parentes bemerket er det alltid en han. Kampen for likestilling mellom kjønnene har her i landet ennå ikke bragt kvinner inn i denne yrkesgruppen- i motsetning til for eksempel Russland).
Kort etter øker duren fra fremdriftsmotoren, propellen driver skipet frem i økende fart, skipet styres på en kurs som med justeringer underveis vil bringe fartøyet frem til oljeterminal, lasteterminal, passasjerkai eller hvor det nå er fartøyet skal.

Situasjonen innebærer noe som er dagligdags i vårt langstrakte land, og noe som er nødvendig. For uansett fartøytype er kysten både lang og farlig.
Riktignok er kystlinjen på kartet ”bare” bortimot 3,000 kilometer, men løpene som fartøyene kan ta, utgjør til sammen omkring 75,000 kilometer, der de snor seg rundt øyer og skjær, og går innover lange fjorder. For en kaptein er avstandene i seg selv ikke avskrekkende. Det farlige ligger i at løpene er kranset av båer og harde fjellvegger som ikke gir etter ved sammenstøt. Etter gammel norsk oppfatning sitter det dessuten drauger på grunnene utenfor kysten. Med grådige hender trekkes alle uforsiktige ned i dypet. Naturlig nok ønsker kapteinen hjelp av en kjentmann. Det gjelder jo sikkerheten for skip og last med verdi ofte i hundretalls millioner kroner, og med passasjerer som knapt kan verdsettes høyt nok. Omkring 95 prosent av alle varer til Norge kommer sjøveien. Bare i Oslofjorden frakter skip hvert år 24 millioner tonn last av forskjellig art og åtte millioner passasjerer.

Situasjonen som er beskrevet foran tør være normal når en av de omkring 270 norske statslosene begynner på et oppdrag med å ta et fartøy inn til havn. I prinsippet følges et tilsvarende system, når losen tar skip ut fra havn. Losenes oppdrag fordeles av losformidlere på vegne av en av landets åtte losoldermenn. Hver losoldermann er sjef for en sjøtrafikkavdeling som igjen er en del av Kystverketes fem distriktskontorer. Øverste instans for den offentlige norske lostjenesten er Kystdirektoratet, som er Fiskeridepartementets faglige, rådgivende og utøvende organ i havne- og farvannssaker. Det er et mål at man langs norskekysten skal få trafikksentraler, som kan overvåke kystområdene og styre trafikken i havner og farleder: tre slike sentraler er allerede opprettet.
Beskrivelsen gjelder dagens system og praksis. Sammenliknet med vår tids lostjeneste fremstår losvirksomheten for noen hundreår siden som svært primitiv. Men det kan ofte være interessant å vite hvordan noe begynte. Motsatt kan det være nyttig for en historisk studie å ha moderne forhold som referanseramme; da vil man lettere fange opp de hovedelementene som er endret over tid.

Losyrket har solide røtter i vårt land. Allerede kong Magnus Lagabøters landslov av 1274 omtalte skikken med å bruke kjentmann ved ferdsel langs kysten, og anga takster for slik losing. Datidens ord for los beskrev virksomheten godt. Ordet leidsogumadr betyr på gammelnorsk ” mann som gir utsagn om leden”. Vårt ord los er grodd frem etter påvirkning fra særlig nordtyske, hollandske og engelske skippere, som bragte med seg, ikke bare varer, men også kulturimpulser og maritim terminologi.
Fra 1500 tallet utstedte de dansk-norske kongene såkalte losbrev. Disse ga innehaverne rett til å ta losoppdrag på angitte deler av kysten. Men det ble ikke samtidig pålagt offentlige tjenestemenn å etterse at skipperne brukte slike loser. Kilder fra Sør- Norge beretter at fiskere, bønder, ja til og med ”Krambodsvender og kvindemennesker” utnyttet åpningen og tilbød skippere veiledning ut fra en by mot lavere godtgjørelse enn det en kvalifisert los ville ha. Mange av skipperne falt for fristelsen. Så hendte det da også, at enkelte ikke- kvalifiserte frilansere seilte fartøyer på grunn og var uten midler til å betale erstatning. En annen konsekvens var at mange tidligere loser trakk seg ut av yrket.

1719 er et merkeår, for da snudde nedgangen. En kapteinløytnant i den dansk-norske flåten- Gabriel Christiansen het han- hadde under krigen mot svenskene i årene før registrert at de dansk-norske marinefartøyene ofte ikke kunne skaffe seg kjentmenn til losing langs kysten. Som løsning på problemet foreslo han opprettelse av et eget ”vesen” med utvalgte, kvalifiserte menn som i fredstid kunne ta losingsoppdrag for sivil skipsfart og i krigstid kunne brukes som kjentmenn for norske orlogsskip. Forslaget sendte han til den dansk-norske enevoldskongen Fredrik 4. Han innhentet råd fra det dansk-norske admiralitetet som den gang hadde sine kontorer i København og gikk med på forslaget året etter.
Det er verd å nevne at Christiansens brev er datert 3 august 1719. Det ble m.a.o. skrevet åtte måneder etter at svenskekongen Karl XII var drept av en norsk kule foran Fredriksten festning i Halden, i en tid da alt tydet på at det bar mot fredelige tilstander igjen. Om Christiansen tenkte det, fikk han rett. Den lange fredstiden som kom, varte helt frem til Napoleonskrigene vel 80 år etter, og betød mye for utviklingen av den norske lostjenesten.

Til Losvesenets 250 års jubileum i 1979 ble utgitt et lite hefte om starten og de første årene. Forfatter var Jan W. Krohn- Holm fra Larvik, som skrev på grunnlag av kildemateriale som var innhentet av bl.a. losdirektøren. Heftet har fått godt frem den forbausende hurtigheten ved organiseringen, tatt i betraktning de avstandene som måtte tilbakelegges med datidens primitive transportmidler.
Resultatet ble opprettelsen av to losdistrikter i Norge. Det ene skulle gå fra Halden til Åna-Sira. Det andre skulle omfatte resten av landet like opp til Vardøhus, selv om det i mange år ikke kom lenger enn til Trondheim. Sjef for det sønnafjellske distrikt ble forslagsstilleren, Gabriel Christiansen, med tittel overlos og rang som kaptein. Sjef for det nordenfjellske distrikt ble Jan Wessel, bror av daværende viseadmiral Peter Wessel Tordenskjold.
Begge de to nye overlosene for det vi i dag vil kalle en ny etat, viste store administrative evner. På få måneder var det i landet tilsatt i alt 535 loser med 42 losoldermenn som deres umiddelbare sjefer.
For losområdet ” Sandesund og Tjømelandet” ble bemanningen økt fra 2 til 6 loser. Antallet steg i takt med økning i behovet for bistand av slike maritime kjentmenn, og var ved neste århundreskifte 8 loser og 8 reserveloser. Tall er ikke kjent for antall losgutter som hadde til oppgave å ta losens båt hjem igjen etter at losen hadde bordet et fartøy.
Faktorene bak utviklingen av losvesenet det første hundreåret er godt beskrevet i en hovedfagsoppgave i historie fra 1993. Forfatteren-Per Hillesund- trekker frem at losvesenet ble organisert som fagspesialisert administrasjon, som til dels var uavhengig av de geografisk inndelte administrasjonene som var vanlige den gang. Det fikk den heldige virkningen at utformingen og videreføringen av losvesenets oppbygging og regelverk ble foretatt av personell med faglig kompetanse fra skipsfart og aktiv losvirksomhet, og ble tilpasset de spesielle norske forholdene. Inndelingen i de mindre geografiske og organisatoriske enhetene som ble kalt losoldermannskaper, passet da også bra for et land med desentralisert bosetting og lang kyst.
Det er tilstrekkelig for oss nå å registrere at den strukturen som Gabriel Christiansen hadde foreslått, ble stående uten særlige endringer like frem til 1824, da det norske storting vedtok en selvstendig norsk loslov. (De modifikasjonene som kom til uttrykk ved en ny losforordning av 5 mars 1725, er i denne sammenheng av mindre interesse.)

Losloven av 1824 kom som en følge av at det dansk-norske dobbeltmonarkiet var oppløst i 1814, og at Norge var trådt inn i personalunion med Sverige og hadde fått eget statsapparat i Christiania. Senere endringer frem til 1920 årene er beskrevet i detalj av overlos Oscar Storm i storverket ”Den norske sjøfarts historie” fra 1929.
Virksomheten i dag er regulert av to lover og flere omfattende forskrifter. Den ene er en lov om lostjenesten m.v. av 16 juni 1989. Den andre er en lov om havner og farvann m.v. av 8 juni 1984.

Hittil i denne artikkelen har vekten vært lagt på struktur. Hva så med finansiering av virksomheten ?
Et slikt spørsmål kan være naturlig for en i vår egen tid, som er vant til at landsomfattende etater styres ikke bare ved egne lover, men også gjennom bevilgninger over statsbudsjettet. Eksempelvis var det til lostjenesten for året 1999 bevilget 302 millioner kroner, penger som gikk til administrasjon, loslønninger og anskaffelse av nye offentlig eide losbåter. I tillegg var det bevilget 58 millioner til trafikksentraler.
Men det var et helt annet system i nesten 200 år etter opprettelsen i 1720. Den offentlige styringen gikk ikke ut på bevilgninger fra en offentlig kasse. Nei, losene måtte stå på for selv å skaffe seg inntekter av losingsgebyrene. Av dem måtte de attpåtil betale prosenter til overlos og losoldermann og selv koste bygging og drift av sine egne losbåter. ”Selvfinansiering” er et moderne uttrykk, men det passer bra på losvirksomheten i gamle dager. En undersøkelse over båter og fartøyer i 1804 viser 16 yrkesbåter for loser og reserver i Tjøme sogn. Alle var privatfinansiert.
Likevel var ikke det det verste. Det hele var styrt av noe som kan kalles konkurranseprinsippet- enklest oversatt som ”alles kamp mot alle om losingsoppdrag”. Ikke som i dag , når det ut til et skip går en statseid losbåt, som bringer med seg en fast ansatt fastlønnet los som står øverst på en tørnliste. Nei, den gang kunne det et sted på kysten være to-tre-fire loser som holdt utkikk fra en ås eller et hustak på land. Omtrent samtidig oppdaget de ei skute utpå som signaliserte etter los. Losene løp straks nede til båtene sine og kappseilte deretter utover for å være førstemann til kapring av fartøy og oppdrag.

Man kan i dag le av historier om hvordan losene den gang prøvde å lure hverandre, men kan brått få latteren i halsen. Det var som regel noen som ikke nådde frem tidsnok. De ble værende igjen med skuffelsen. Det var jo inntekter og levebrød det sto om i en tid uten arbeidsledighetstrygd og andre moderne velferdstiltak.
Hva gjorde så losene som ikke nådde frem? Noen valgte å bli liggende utpå i håp om at det snart ville komme ei ny skute. Andre valgte å seile nye skuter i møte. Det fins historier om Færderloser som helt opp til vår egen tid seilte ned til Skagen eller Øresund i Danmark, eller helt ut på Doggerbank, for å kapre oppdrag der.
Losene selv var smertelig klar over de skadelige sidene ved konkurranselosinga. Allerede i 1769 ble det gjort et forsøk med en ny form for organisering- den såkalte Svennertørnen etter øygruppa Svenner, der det i dag er et fyr. Da gikk tre losoldermannskaper sammen om å danne en forening, nemlig Færder, Kjerringvik og Stavern. Hensikten var gjennom frivillig avtale å få i stand en tørnordning til erstatning for praksisen med alles kamp mot alle.
Det er av interesse for denne studien å registrere at Færderlosene gikk aktivt inn for ordningen. Kanskje fordi de i flere år hadde følt seg klemt mellom Hvalerlosene i øst og losene i Nevlunghavn i vest.
Dessverre var kongen (les:byråkratene i København) ikke like visjonære som losene i Ytre Oslofjord, og nedla forbud etter noen tid. Konkurranselosinga varte derfor like frem til 1911, da den ble avløst av ei ordning med losing til ei felleskasse. Først i 1982 ble den ordninga avløst av det nåværende opplegget med statsansatte loser på fast lønn.

I sine konsekvenser var konkurranseprinsippet brutalt, og det er grunn til å undre seg over at det ble opprettholdt så lenge. Prinsippet var urasjonelt i den betydning at det medførte mye unødvendig seiling. Men langt verre var at mange loser valgte å bli liggende så langt utpå, at de fikk store vansker med å komme i land, når de ble overrasket av en stormbyge.
Problemet var nær knyttet til båttype og båtstørrelse. I 1720 og i mange år fremover var de privateide losbåtene små, åpne seilbåter- uten beskyttende dekk og i regelen med lavt fribord.
Med slike små, åpne båter var det ikke rart at mange loser fikk båtene fylt av sjøer og seilte seg ned, slik som denne artikkelforfatterens stamfar, los Henrik Hanssøn fra Sandø, gjorde i 1739 utenfor Færder.
En uoffisiell statistikk over dødsårsaker blant loser på 1700 tallet ga som svar, at halvparten av dem- hver annen los- ble der ute, og altså- med Bjørnstjerne Bjørnsons ord- fikk ”dødens krans av tang og siv”.
Da er det godt å kunne si at drukningsulykkene blant norske loser ble færre oppigjennom 1800 tallet. Mye av æren for dette tilkommer igjen en initiativtaker, denne gang marinekaptein- senere kommandør- Peder Norden Sølling. Han arbeider omkring år 1800 iherdig for å få innført sikrere losbåter, fremfor alt større båter med dekk fremfor små, åpne.
Like fullt lå det en bitter realitet bak tittelen på en hovedfagsoppgave i etnologi fra våren 1995. Tittelen lyder:”Hvem av oss skal gå i høst?” Det spørsmålet skal visstnok ha vært stillet omkring 1880 på brygga i Nevlunghavn innen ei gruppe loser, som hadde opplevd mange drukningsulykker innen sin krets. Man skal være temmelig sterk for å våge å si noe slikt rett ut. Avhandlingen er for øvrig skrevet av James Ronald Archer, oldebarn av broren til skipsbyggeren Colin Archer. Også Colin Archer engasjerte seg i arbeidet for å få tryggere losbåter. Det forteller ikke så rent lite om mannen at han sågar sto som formann i Færderlosenes forening i hele 17 år. I diktet ”Lodsen” skrev han dem en hyllest (bare første vers gjengis her):

”Et leve for den norske Lods
han har fortjent hver Nordmands Ros.
Ei minst, ”vor Ære og vor Magt”
Har Seilets røde Dug os bragt.”

Selv overgang til betydelig større losbåter med fast vaktområde ga imidlertid ikke full sikkerhet mot uvær. Et vondt eksempel på risikoen kom i en orkan 31 januar 1913 utenfor Færder. Da gikk losskøyta ”Gaa Paa” ( nr 48) ned med to loser og to losgutter. De etterlot seg fire enker og 22 farløse barn. Slike konsekvenser hører også med til lostjenestens historie.
Blir losbåtene noen gang trygge nok? Det mest moderne forsøket på å få frem en sikker båt har vært bygging av en større type utstyrt med kraftige dieselmotorer som gir fart over 30 knop. Flere av Hvasserlosene har imidlertid gått inn for en noe mindre svenskbygget losbåttype.
Hva gikk losarbeidet i det første hundreåret ut på? I realiteten det samme som i dag, altså veiledning om trygg led til eller fra havn. Men forskjellen i hjelpemidler mellom den gang og nå er enorm.
Man manglet oppsatte staker og hadde bare få faste merker å forholde seg til.
Antallet fyr kunne frem til 1769 telles på en hånds fingre. Til sammenlikning er det i dag omkring 9.000 fyrlykter langs norskekysten.
Det som var viktig for losene, var derfor fremfor alt å kjenne alle viktige med i området sitt. Slike med anga trygge farleder ved hjelp av siktelinjer mot kirketårn, åstopper og andre lett tilgjengelige og faste punkter i land. Kunnskapen om slike med ble som regel ervervet ved ”on the job training”, for eksempel når en sønn var losgutt for sin far. Det var for øvrig ikke uvanlig at slik viten ble bevart i familien- dyre arbeidsinstrumenter som de i realiteten var. Det har i årenes løp vært mange losfamilier der slik viten gikk i arv gjennom flere generasjoner.
Det er nødvendig for dagens loser å vite at mange av de gamle medene kan være uegnet for vår tids bruk. Dette siden moderne skip stikker mye dypere i sjøen- enkelte opptil 20 meter. Dagens loser må vite om grunner som man tidligere kunne seile trygt over. Vår tids loser er for øvrig forpliktet til å kjenne alle oppdaterte merker og med, slik at de om nødvendig skal kunne klare seg uten hjelp av moderne instrumenter som radar, ekkolodd og trådløs telefonisk kontakt med stasjoner på land.

Går det an å sammenlikne omfanget av losvirksomheten i gamle dager med vår egen tids? Det vil ikke være lett. La oss ta antallet loser først. Det tallet har svingt mye gjennom årene. Fra 535 i 1720 til 1492 i 1840 til 270 i 1999. Reduksjonen i vår tid må først og fremst tilskrives endringer i grunnbetingelsene:
Overgang fra mange mindre seilskuter til færre og større maskindrevne skip. Vår tids fartøyer er langt mer uavhengige av vær og vind; turene inn til og ut fra havn går raskere. Transportterminalene og passasjerkaiene er samlet i større byer; fra disse sentra fordeles varene langs kysten med lokalskip som ikke bruker faste loser, eller med andre transportmidler.
Konsekvensen har vært at mange av de gamle losstasjonene er blitt nedlagt.
Det vil heller ikke være mulig å sammenlikne antall oppdrag da og nå. Rett og slett fordi tall mangler fra gamle dagers losing.
Men vi vet i hvert fall at de 270 statslosene som vi har i dag utfører ca 50,000 oppdrag i året. Hva kan grunnen være at så få makter et så høyt antall oppdrag?
Noe må nok tilskrives at dagens loser har til hjelp et formidlingsapparat basert på data og høyt utviklet elektronikk for øvrig. Det forteller sitt at dagens loser er utstyrt med mobiltelefoner , slik at de kan nås raskt. Siden motordrevne fartøyer i dag går mye raskere enn gamle dagers seilskuter, brukes mindre tid på det enkelte oppdraget. Med moderne transportmidler kommer losene raskere tilbake til losstasjonen, eller de får returlosing og blir hentet utpå av stasjonens losbåt.
Det er av interesse å nevne at vår tids lostjeneste ikke bare utfører ordinære losingsoppdrag. Langt oftere enn media og menigmann er klar over, sleper en losbåt i land en fiskebåt eller en fritidsbåt, utfører et ambulanseoppdrag , eller er med på søk etter omkomne ved drukningdsulykker. Dessuten plikter lostjenesten å hjelpe de sjømilitære myndigheter i oppsynet med norsk territorium.

Om dette betyr mer stress i arbeidet i dag enn tidligere, kan diskuteres. Antakelig sørger systemet for at stressterskelen ligger høyt. De som kommer inn, har da også solid erfaring, og har gjerne skipsførersertifikat eller praksistid i Marinen med grad som orlogskaptein. Ellers går kravene på alder, farvannskjennskap, helbred, syn, fargesans, hørsel og edruelighet.
Det må være riktig å karakterisere norske loser i dag som en dyktig, ansvarsbevisst yrkesgruppe med et høyt kompetansenivå. De fleste er kjent på sine hjemsteder som likandes karer. Dette siste kan ha sammenheng med arbeidets innhold, altså veiledning. Under utøvelsen av losinga på en kommandobro må det utvises ikke bare faglig innsikt, men også evne til diplomatisk uttrykksmåte. Losene er ”runde” mennesker også i privatlivet. Som slike har de vært med på å redusere den uhygge og frykt som ligger i ordene grunnstøting og forlis.

Dette leder naturlig nok over til spørsmålet om hvordan man i samfunnet ser på losyrket.
I gamle dager ga det å være los ikke bare inntekter over gjennomsnittet i kystsamfunnet, men også høy sosial status. Det siste kom gjerne til uttrykk søndager, når folk sto ute på kirkebakken parat til å gå inn til høymessen. Når kirkedørene ble åpnet, gikk losgruppen inn etter adel og øvrighet, og altså foran menigmann.
Den sosiale prestisjen er opprettholdt frem til vår egen tid, dels gjennom myter, dels gjennom sannferdige beretninger om bragder i kamp mot uvær.
Det hører med til beskrivelsen av yrkesgruppen å nevne ,at ordinær og vellykket losing hører man lite om. Losene selv snakker heller lite om spesielle hendelser. Noe kan skyldes ydmykhet overfor egen rolle. Noe kan skyldes at den enkelte ikke ønsker å bli oppfattet som helt- kanskje på bekostning av loskolleger med farligere episoder bak seg.
Men et par ”nøytrale” episoder må det være lov å trekke frem. Det var Hvasserlosen Severin Evensen som i 1905 loset Norges nye konge, Haakon VII, inn Oslofjorden til hovedstaden. Det var Hvasserlosen Fredrik Torbjørnsen som i desember 1982 i skikkelig vintertåke loset supertankeren ”Berlin” på oppimot 400,000 tonn frem til Horten; skipet var muligens det største fartøy som noensinne er gått opp Oslofjorden.
Men selv om den enkelte los kan være tilbakeholdende med fortellinger fra sitt arbeid, er det ikke til å komme fra , at den norske los som yrkesgruppe gjennom tidene har stått i landkrabbenes bevissthet som en særdeles dyktig, dristig og ansvarsbevisst sjømann. Det er yrkesgruppen som har vunnet den sosiale statusen, ikke så mye den enkelte navngitte. Kanskje med ett unntak:
Det er neppe mange i dag som vet hvem los Anders Jacob Johannesen fra Ula var, selv om han er nevnt i mange leksika- selv etter 120 år etter sin død. Men omtales han ved sitt hedersnavn ULABRAND, ja da vil enkelte eldre straks nikke gjenkjennende. Det navnet er for øvrig gått inn i det norske språket, for eksempel ved utsagn som: ”Han? Åja, han er en ordentlig Ulabrand!”

En norsk statsminister hevdet for noen år siden at det er typisk norsk å være god ( i betydning best). Kan norsk lostjeneste i sin alminnelighet og Hvasserlosene i særdeleshet tas til inntekt for et slikt syn?
Først lostjenestens struktur. I 1998/99 ble det foretatt en sammenliknende undersøkelse mellom norske loser og losbåtførere og deres kolleger i de øvrige nordiske landene. Yrkesutøverne i siste linje utpå kom ut på toppen i mannjevninga. Men den norske losadministrasjonen ble karakterisert som dårligst i Norden. I Norge utgjør administrasjonen 22 prosent av antall loser og losbåtførere. Det er 10 prosent mer enn både Danmark og Finland, og hele 16 prosent mer enn administrasjonen i Sverige. Problemet synes å foranlediget av at losvirksomheten i Norge i dag er organisert i fire nivåer. På toppen av pyramiden ligger Kystdirektoratet. Neste nivå er distriktskontorene. På trinnet under ligger åtte loskontorer. På neste trin står de utøvende losene og losbåtførerne.
Ingen av de landene som Norge ble sammenliknet med, har fire nivåer. Det alene indikerer at den norske strukturen er ressurskrevende. Det har vært uttalt fra ”menige” losers side ,at den omorganiseringen som kom i 1971 som vel var ment som en rasjonalisering, i stedet synes å være blitt et voksende byråkrati.
Et av de tiltakene som blir vurdert for å forbedre systemet, er å samle losformidlingene i trafikksentralene. Det vil trolig ha fremtiden for seg og bør kunne aksepteres. Verdien av slike trafikksentraler for øvrig kan illustreres ved en makaber episode:
Vinteren 1999/2000 sto et polsk skip oppover Oslofjorden med en angivelig beruset styrmann på kommandobroen. Trafikksentralen i Horten hadde imidlertid skipet på radarskjermen og kunne se at det gikk med kurs rett mot land. Det var bare minutter igjen før grunnstøting mot Struten fyr, da trafikksentralen fikk radiokontakt og klarte å ”snakke” skipet inn på rett led.
Loser og losbåtførere som forfatteren har intervjuet, har fortalt om flere skip i like farlige situasjoner. Losens veiledende oppgave blir unektelig vanskeliggjort når skipet har både kaptein og styrmann som ikke behersker et internasjonalt språk som engelsk. I et slikt tilfelle kan vakthavende på skipet neppe ha sett det som står på sjøkartet for Ytre Oslofjord : ”Aktsomhetsområde: Farlige bølger !”- om man i det hele tatt har kart om bord.
Slike episoder alene gjør det vanskelig å akseptere et forslag som er fremsatt i de aller siste årene om å ”bedre sikkerheten” i Ytre Oslofjord gjennom å nedlegge Hvasser losstasjon og flytte bordingsfeltet lenger inn i fjorden. Riktignok slo Stortinget i 1987 fast at Hvasser skulle være hovedstasjon for Oslofjorden, Men det er sterke indikasjoner på at en snever gruppe av maktpersoner og spesielle interesser ikke er villig til å akseptere stortingsvedtaket.
Det ser ut til at man har valgt å se bort fra tallsammenlikninger.
Med over 10,000 losinger og vel 5.500 bordinger i 1999 var Hvasser losstasjon Norges mest trafikkerte- og er det fremdeles. Når vi samtidig vet at for landet som helhet er samlet antall losinger 50,000, er det lett å regne seg til at Hvasserlosene står for omkring 1/5 av all norsk losvirksomhet. De 24 faste losene og 11 losbåtførerne tilknyttet Hvasser losstasjon har sannelig aktive arbeidsdøgn. 24 loser er omkring 9 prosent av alle statsloser i landet, og de utfører altså omkring 20 prosent av losoppdragene. Også det taler sterkt mot en flytting av losstasjon og bordingsfelt.
Med det er denne artikkelen ført frem til vår egen tid.

«Gud Give» Island» en hurtig reise»

by KulturhistoriePersonerSjøhistorie

Johan Fredrik Bockelie :

Barken «Island» var blant de siste seilskutene hjemmehørende på Tjøme. Skuta var bygget i New York i 1840, men vi vet ikke noe om dens tidligste historie. I skipslistene er den oppført som eiet av Johan Fredrik Gjertsen fra Rød på Brøtsø, og den seilte mest mellom Norge og Belfast, eller England, oftest med plank og pitprops ( støtter til gruvegangene i engelske kullgruver). Denne reisen tok vanligvis 3-4 uker, avhengig av værforholdene. Ofte seilte de ut med trelast og tok ulike varer tilbake til Norge.

Vanligvis finnes det ikke mye detaljer omkring Tjømeskutene og deres historie, bortsett fra noen spredte opplysninger. For «Island»s vedkommende er en del brev bevart som beskriver noe av det som hendte på og omkring skuta. I 1886 var hun eid av et partsrederi bestående av Gjert Gjertsen, Johan Fredrik Gjertsen og Henrik Gjertsen, kanskje flere. Kaptein var Henrik Gjertsen, sønn av Johan Fredrik Gjertsen, min tippoldefar. Skipets historie før 1886 har vi lite kunnskap om.

På slutten av 1880 årene var mesteparten av de gode fraktene overtatt av dampskipene. Det hendte imidlertid at dampskipsrederne formidlet frakter som de selv hadde vraket, til seilskipsrederne. Seilskipenes problem var at de brukte lang tid på reisene. Inntjeningen ble derfor dårlig. Etter som tiden gikk ble dette problemet stadig større og flere og flere ga opp, eller seilte til skutene sank. De hadde for liten fortjeneste til å fornye skip og materiell. Da den siste generasjonen med seilskipsredere døde ut på slutten av 1800-tallet, forsvant også seilskutene, en etter en, mange forliste.

I de neste sidene skal det fortelles litt om barken «Island» og den informasjonen jeg klarte å få frem om dens siste år knyttet opp til Gjertsen slekten på Tjøme.

Våren 1886 ble «Island » gjort klar til å seile til Belfast i Irland med planker. Johan Fredrik Gjertsen hadde fått løfte av sin tilkomne svigersønn om støtte til utrustningen av skuta som Johan Fredrik’s sønn Henrik skulle seile. Brevet ble sendt til Kristiania fra Rød på Brøtsø:

Rød d. 15/3 86 Herr O. Bockelie
Ærede Ven.

Grundet paa Dit gode løfte om at vilde Laane mig Penge til Skibets udgifter, har jeg sadset derpaa og saaledes ikke hørt mig om andensteds men været Rolig i saahenseende. Da nu Tiden er nærmest at jeg tiltrænger Penge, tillader jeg mig med dette at bede Dig at sende mig med Din kjæreste Maren kr. 200. Dette bliver naturligvis forlidet for at faa Skibet ud herfra, da Mandskabet antagelig som sedvanlig vil have Forskud, men jeg vil nødig bede om formange paa engang og heller ikke tiltrengs flere før sist i denne maaneden, saa skal jeg heller tillade mig at skrive Dig til.– En venlig Hilsen fra

Din J.F.Gjertsen

Jeg har tænkt mig mulig at faa Island afsted sidst i denne eller første Dage af April, om ingen hindring intreffer..

Johan Fredrik Gjertsen fikk sine penger, og kom snart tilbake med forespørsel om fler:

Tjømø d. 1/4-86

Herr O. Bockelie, Kristiania

Gode Ven
Da det nu Lakker til at tænke paa at faa Skibet afsted tør jeg ikke opsette Længre med at tilskrive Dig, for ikke at komme i forlegenhed.-
Du var som Du Erindrer saa snild og lovede mig Penge til Skibets udstyr og Pris til Mandskabet, derfor maa jeg nu bede Dig om at sende mig Kr. 300 som jeg antager vil Rekke til, det er forskrækkelig vor mange Penge der altid skal til om Vaaren før man faar Skibene afsted, endskjønt man faar Provianten paa Credit. Jeg har havt et par man i arbeide ombord i hele Vinter, da det altid er noget at Lappe paa de gamle Skuder, saa de 200 Kr jeg fik tilsendt med Maren er nu snart gaaet.- Det er liden drygsel i kroner.- Det er mindre behageligt at bede Folk om Penge men saa Længe man blot kan holde sig indom Familien som jeg nu Begierer Dig for, gaar vel enda an. For kjære Bockelie jeg bliver nu gammel og intet at fortjene og Daarlige Udsigter saa maa Gud vide vad Enden vil Blive. Jeg er nu saa forkjølet at jeg ikke faar lov at komme ud af Døren, for her grasiner megen Lungebetendelse som er Dødelig, derfor frygter jeg. Sig mig naar Du skriver hva tid man venter Gjert tilbage da jeg vil tilskrive ham til.

Hilses fra din altid Hengivne

J.F.Gjertsen

Som vedlegg til brevet har Johan Fredriks datter skrevet :
… Her er mange folk ud og ind om Dagen thi Henrik hyrer til «Island». Meningen de skal afsted om en 8 dages tid. Pent Veir her men frygtelig føre …. Isen ligger ennu i sundet (Røssesundet). «Arctic» seiler imorgen. ….Maren

7. april sendte Ole ytterligere kr. 300,- til sin tilkomne svigerfar for å hjelpe ham med å få skipet seilklart, og 5 dager senere sendte J.F.Gjertsen følgende brev til Ole :

Rød 12/4-86
Kjære Bockelie
…..Ha tak for Pengene. Venlig hilsen fra din Svigerfar skal blive.

J.F.Gjertsen

Etter at datteren Maren hadde giftet seg med Ole Bockelie ( den 24. april 1886) sendte Johan Fredrik Gjertsen en rekke brev til datteren. Det første lyder som følger:

Rød d. 13/5- 86
Min Kjære Maren
….Jeg kan vel ikke Tro Du har glemt at bede Bockelie at sende mig de 280 kr. han lovede mig til Troes. Jeg vil haabe Di kommer med Posten paa Løverdag, for Mandag kl. 7 kommer Kjærringene, og har jeg Dem da ikke ferdig er jeg Lurt.- Jeg seer at Gram paa Slangeby (?) er kommet til Quebek med 28 Dagers Reise. Han gik herfra 4 Dage føre Island, saa jeg vil haabe at see ham med det første.- Her forøvrigt intet nyt som er at Tale om. …Hils O. Bockelie saameget fra mig, og N.E.B. og atte alle ere Friske Her, mangler Contant uden Penge.

Venlig hilsen fra Din fader J.F.Gjertsen

Ole Bockelie har derfor sendt svigerfaren ytterligere penger til å dekke driftskostnadene for skuta, og vel en uke senere kommer følgende brev tilbake til svigersønnen:

Jeg erkjenner at have bekommet til Laans af Hr. O. Bockelie Kr. 280,-

Rød, Tjømø d. 21. Mai 1886

J.F.Gjertsen

Island kom inn til Chatham ved Themsen i midten av mai, sannsynligvis har de tatt med planker fra Norge. Det var vanlig at de enten hentet plankene i Fredrikstad eller i Drammen. Vel fremme i Chatham skrev Henrik Gjertsen, kapteinen ombord, brev til sin svoger fra England:

Island i Chatham N.B. 23.mai 1886

Kjære Svoger Bockelie!

Af Faders Brev hørte jeg at Deres Bryllup var den 2 den Paaskedag, det var ergerligt for mig at jeg ikke var hjemme men hvad kan dermed gjøres? Jeg bringer Dig og Maren min hjerteligste lykkeønskning og min Gratulation, og haaber at Du maa leve lenge og lykkelig med din Brud og Hustrue.
Vad mig angaar har jeg intet at sige, vi ligger nu og laster men idag er Søndag imorgen 24de er Dronning Victorias Gebursdag og da er heller intet arbeid her.
Vi havde en hurtig og pen Reise over blot 29 Dage og nydeligt Veir.
Hils Nils og Ellen fra mig, og ver Du samt Maren paa det hjerteligste hilset fra mig, haabende at se Eder igjen til Høsten Glade og tilfred tegner jeg med Agtelse
din Svoger

H.F.Gjertsen

P.S.
Lev vel og bed Maren sende mig et Brev til Belfast.

hilsen

Henrik

Fra Chatham ved Themsen gikk reisen videre til Belfast, sannsynligvis rundt sør-England. Vi vet ikke om de hadde last fra Chatham til Belfast, men antar at så er tilfelle.
6. juni sender Johan Fredrik Gjertsen følgende brev til sin datter Maren, hvor det er noe informasjon om «Island»:

Rød 6/6-86
Kjære Maren

Først aflegger jeg min tak til Dig og Bockelie for mit Ophold hos Eder. Vi var i Sundene kl. 12 og kom Hjem kl. 3.
…. Jeg fik Brev fra Henrik Torsdag. alt vel. ….. En venlig hilsen til Dig Bockelie, Nils og alle fra mig, Mamma og Besse (?)

Din Fader JFG

Dette kan bety at «Island » har kommer frem til Belfast, og at brevet fra Henrik ble sendt derfra, men det er også mulig at Henrik sendte brev til sin far fra Chatham samtidig med brevet til søsteren og svogeren omkring 23.mai og at det er dette brevet det refereres til.

Den videre seilasen i året 1886 vet vi ikke noe om, men sannsynligvis har «Island» seilt fra Belfast tilbake til Norge med varer fra Irland og kanskje også kull fra Skottland. Gjertsen slekten hadde et hus i Skilburness Hydro, 25 km vest for Carlisle i Cumberland, nordvest England. Det er rimelig å tro at dette kunne ha vært en base for dem på deres reiser.

På høsten har Henrik sannsynligvis seilt til Irland igjen, men opplevde problemer langs vestkysten av Skottland. Han har sendt et telegram til sin far 6. november etter at de hadde hatt store problemer med været. Johan Fredrik Gjertsen sendte et referat fra dette telegrammet til datteren Maren og sin kone Rise Marie. Rise Marie har sannsynligvis vært på besøk hos datteren i Kristiania:

Rød den 7/11,86

Kjære Kone og Børn,
Dette for at sige Dere at jeg igaar fik Telegram fra Henrik sendt fra en Telegrafstation som heder Portaskaig, men ingen afgangstid, som Lyder saa: Island ankommen Islay Sørend Orkan alt vel Gjertsen. Disse steder kunde vi ikke finde, og kunde ikke tenke Os vor Di var Da jeg ikke kunde finde Dem i mine Karter, jeg sendte August til Olsen og bad om oplysning og fik det svar at han skulde se efter paa Contoret Kl. 4. Fredrik gik dertil men fantes ikke paa Kartet hvor alle Verdens Telegrafstationer er anført saa Ligemer. Fredrik til at Lede i en Bog paa Contoret og Fant et Amth som heder Ecosse, hvori er et Sted som heder Portaskaig. Dette Amth Ligger paa Fastlandet Nordenfor Irland, og udenfor ligger en Øe som heder Islay 15 Mile Nordenfor Belfast. Ordet Sørend, forstaar vi maa betyde Sydenden af Øen følgelig har Orkanen været fra Sydvesten som er stik imod fra Nordenden af Irland til Belfast. Dere kan tro jeg var urolig og Engstelig, men er nu tilfreds at han er kommet saa nær, saa Island med første NW eller Nordlig vind vil være paa Lossested af……. Jeg var bange for at det var et Sittehol Vestenfor Irland som Di var kommet ind i saa kunde De faa en Lang Liggen. Havde H (enrik) skrevet Islay øens Sydenside, istedetfor Sørend, havde vi saa strax forstaaet det for vi fant strax Øen Islay som ligger 5 Mile Nordvesten for Skotland, men det var ordet Sørend som vi antok for stedets navn. Lev vel kjære Kone og Børn og være Dere hele Flok meget hilset fra Os alle, giv Ragnhild en Kys fra Bestepappa.

J.F.Gjertsen

Henrik ankom til Port Askaig, på østsiden av Islay, en av øyene sydvest i Skottland. Han hadde seilt langs vestsiden av Skottland ned mot Belfast med planker, og ankom omkring 7. november. Mens Henrik var på vei til Belfast har faren Johan Fredrik Gjertsen forsøkt å få frakt for sønnen og skuta . Sannsynligvis har han klart å få et mulig oppdrag på frakt via skipsreder Wilhelmsen. Han sender derfor en vurdering av mulige kostnader og inntekter for en transport av planker fra Pensacola i Florida til Antwerpen i Belgia. For at dette skal lønne seg, må de ta frakt over Atlanteren. Johan Fredrik Gjertsen sendte oversikten til sin datter forat hun skulle vise dette til Gjert Gjertsen, bosatt i Kristiania og medeier i skuta. Vurderingene følger i brevet:

Rød den 8/11,86

Kjære Maren.-
Da jeg ikke ved om Gjert er ankommen faar jeg skrive til Dig og bede Dig at vise ham dette naar han kommer.-
Jeg fik idag beskjed om fra Wilhelmsen han byder 87/6 pc fra Pensacola til Antwerpen paa Planker og Bord, men vil intet gjøre før jeg faar høre hans Mening herom. 82/6 til London samme slags last. Jeg er tvilraadig, og ingen at Raadføre mig med, men Gjert vil vel kunde træffe Skibsføreren eller andre som kjender til denne fart.- Jeg vil her opsette min beregning over de Udgifterne som jeg tror vil indgaa.-

(Oppstillingen er blandet mellom kroner og pund. I beløpene inngår assuranse for skipet, lønn til mannskapet med kr.2700 (5 mann), utgifter i Pensacola og Antwerpen, samt fraktinntektene av 230 planker a vel 87 pence. Skissen konkluderer med):

Netto i behold : £ 194-8skilling. (Det tilsvarte omkring kr.4000)

Dertil kommer skibets slitasie.

Efter denne beregningen synes mig det bliver lidet i behold om ei alt gaar vek som vi jo alle Tider haaber naar man gjør en Løselig beregning, men muligens Skibet kunde laste mere og udgifterne dermed minskes i Pensacola det er noget jeg ikke kan have nogen mening om , da jeg er ukjendt dermed. Dette maa Gjert kunne faa Rede paa . Saa fort han kommer maa Du vise ham dette og bede han at svare mig herpaa, da Wilhelmsen beder om idelig Svar, som jeg ikke vil give ham før jeg seer fra Gjert for vi bør være Enige om en saadan Afaire.- Jeg sendte Fredrik ud til Kjøbmandsskjær for at Telefonere til Wilhelmsen, at han for vente til jeg faar svar fra Gjert.–
Kl.5 E.m. nu som jeg Presiserer dette kom der Telegram fra Henrik. Telegraferte i Belfast Kl. 1 E.m. idag, med et Ord: ankommene, saa havde De da været paa Lossestedett, Det som ere inderlig vel.-
Intet videre idag. Vi hilset Dere alle igaar og atter idag saa det er en svær hilsen.
Lev vel allesammen
Din fader JFG.-

Kjære Gjert.-
Jeg faar Gratulere Dig paa forhaand, for jeg har høret at Du skal komme et Skridt høiere ombord i Skandia, venlig hilsen
JFG

Da jeg kom over til Rolfsen med Brevet, fik jeg Brev fra Wilhelmsen hvori han siger:Læg tømmeren paa Dekket. Tror Du Gjert, vi kunde have £ 200 i fortjeneste, var det jo gaat at Tage mod for, men ogsaa bliver vanskelig at komme Hjem saa Lang vei nu Høstedags, men som Du synes. Det er Skrevet uden Briller . JFG

Henrik kom som nevnt over til Belfast i Irland 7. november etter en strabasiøs tur. Han sendte et brev til sin søster Maren som følger nedenfor. Det er tydelig at norske skipsmeklere har vært lokalisert mange steder. I Belfast var det en som het Th. Throndsen.

Belfast 18de November 1886

Kjære søster Maren!

Dit sidste brev som jeg fik fra dig takker jeg saa meget for det er saa hyggeligt at høre lidt fra dig for du har altid saa meget interessant at fortelle mig om. Hvorledes lever min kjære Ven Bockelie er han frisk og ved godt humør. Vi er nu snart udlosset, men bliver vist her flere dage derefter da Kjøbmanden er lidt af en smule Kjeltring og gjerne vil holde skutene her til han faar maalt lasten og vil ikke før det betale Fragten. Jeg har en ting at bede dig og Bockelie om kjære Maren og haaber ikke at du vil ei heller Bockelie vil afslaa min bøn. Min Megler her, en Skibsreder Throndsen fra Grimstad som har bod her i flere Aar, har en ung Datter paa 14 Aar som skal til Norge for at Konfirmeres samt uddanne sig videre i Pianomusik fast hun er allerede en Kunstner nu. De har været saa hyggelige og gode mod mig, og igaaraftes da jeg var derude var Moderen saa lei, for hun var bange for at sende hende til folk hun ikke kunde stole paa og til familie i Grimstad kunde hun ikke sende hende for hun var da bange for at faa hende igjen udskjemt. Vis det er dig mulig saa tag hende i dit Hus og Du vil i hende finde den mest elskverdige Pige af Verden hun vil blive til Hygge og tidsfordriv baade for dig og Bockelie, og hvis Du kan saa ver saa snild at skrive til Throndsen og opgiv hvormeget Du forlanger pr Maaned for at føde hende og passe hende og lære hende en smule Husholdning og lade hende være behjelpelig i Kjøkkenet saa hun kan lære. Skole og Musik kommer udenom, men Du faar vel velge hvad som er bedst for hende. Du vil ikke angre paa at ta hende og Du vil faa meget hygge af hende hun er dannet og fin men skal være mere fin enda, men Familien helt igjennem er som hjemme paa Rød, Fruen Syer og arbeider og faderen, Sønnen og Datteren og jeg spiller Vist om aftenen, og hvad kosten angaar er det almindelig norsk levemaade. Vil Du være saa snild og skrive et Brev til Frue Throndsen og sige hende hvad Du vil, og hvad Du kan ta hende for, familien er ikke saa grundrige saa Du faar ikke være saa stri i betalingen kjære Maren. Hils Bockelie paa det hjerteligste Nils, Lars ,Elen, Bøe og Lena, Gjert og alle og ver Du og din mand meget hilset fra din Henrik.

Adressen er Fru Throndsen Avondale Villa Blumfield Belfast Irland. Brevet er avsendt på brevpapir med fortrykk fra Th.Thronsen. Henrik har sendt brevet fra Villa Blumfield.

Den 19. november skrev Johan Fredrik Gjertsen fra Rød :

Kjære Maren-

Rise beder mig jeg vil Skrive Dig, men hvad skal jeg finde paa.-
Jeg hører idag af Maries Brev fra Hendrik at de havde hatt et forskrekkelig Veir og var Døden Temelig nær. Mandskabet ver Rent fortvivlet, men kom lykkelig ind mellelm Øerne ved Islay og fik ankret. Di havde lidet haab om Redning, men Gud var med Dem. Et barkskib og 3 de Skonerter Strande nogle faa af Mandskaberne ble Redet. -Island Laa vadere i 3 Dage før Henrik kunde komme i Land med Telegram, 21 Dages Reise dertil.- I Belfast Trode Nils det var Island som var strandet saa Di blev forundret da Skibet kom dertil.- Jeg har Telegraferet og bedt ham slutte for Kul ud Planker tilbage. Henrik siger Fragterne er dårlige, men vi er lig Sæbus ikke bunden som vi er glad for. Hermed følge 27 Kr til Melsekken, som Gud skal vide er betalt efter Priserne nu. Hendrik siger i Maries Brev at han Tror ikke han kan faa Kulfragt uden at Kobbre, som jeg er Lei for, men det er ikke godt for mig at bede ham gaa til den store udgift, naar jeg ikke har Gjerts Samtykke, men det bliver et stort Tab ikke at faa Kul ud da man kan Regne paa en Fragt af £ 600 som er en god Støtte til Trefragten. Det er bedrøveligt at Gjert er saa Langt fraværende- mere ved jeg ikke nu at fortelle. Lev vel oppe i Luften. Hils Bockelie Nils, ja alle fra Os. Vi lever som vanligt. Du hilses fra Din Hengivende Fader

J.F.Gjertsen

Naar Du Skriver da Sig mig vilken Compas Streg Fiske Boersen og Bygningene til Gaden Ligger. Di Ligger vel i en og samme Linie.

Etter å ha losset planker i Belfast ble det besluttet at «Island» skulle reise til Troon i Skottland for å laste kull. Kullet skulle fraktes til Trinidad, slik at man slapp å seile i ballast over Atlanteren. Fra Trinidad skulle turen gå til Pensacola i den nordlige delen av Florida.

5.desember skriver Johan Fredrik Gjertsen til Ole Bockelie :

Rød, d. 5.12,86

Kjære Svigersøn Bockelie
……..Jeg har endu ikke hørt Island er kommet til Troon hvor de skal tage Kulene for Tinidad saa han har en Frygtelig Lang Liggen i Belfast, og saa vit jeg forstaar bliver nok Remissen Liden saa det seer Daarlig ud til at faa afbetalt paa min Gjeld til Dig, men faar haabe paa Lit Remisse naar han kommer frem til Vestindien. Saa Du faar have tolmodighed. Jeg Tænker at faa en pen Regning efter hans udgaaende, naar der skal Provianteres for 6 Maaneder. Ja Gud give Island en hurtig Reise, kunde det være Haab om en Liden Fortjeneste, for dette bare bliver det ingen Fortjeneste, men jeg er ikke alene derom.- Ja lev vel, hils min Kjære Maren og Nils, en gledelig Jul ønskes Dere alle,-
Du hilses fra Din Hengivne J.F.Gjertsen

Den 12. desember skriver han:
…..- Island er endelig kommend til Troon og laster.-
Jeg Telegraferede sidste gang til Hendrik Torsdag og bad han slutte Pensacola 87/6, men det er umulig sier han. Lev vel. En glædelig jul ønskes Eder alle. J.F.Gjertsen

Troon er en havneby SW for Glasgow, nær Ayr, hvor de tok inn kull som ble fraktet til Trinidad. Denne type last var ikke særlig inntektsbringende, og hørte til de dårligste betalte frakter en kunne få. Det var vanlig for seilskutene i slutten av seilskute tiden å bare få slike frakter. Skutene ble svært skitne etterhvert, og kullene kunne ofte forskyve seg. Det kunne være farlig, særlig i dårlig vær. Likevel var det viktig ikke å seile i ballast tvers over Atlanteren. Noen intekter var bedre enn ingen. De fikk omsider frakten til Pensacola, men det tok sin tid.

Overfarten til Trinidad og hva som hendte videre vet vi ikke mye om. Sannsynligvis har de kommet seg av gårde fra Skottland rett før jul, og tilbrakt juletiden i sjøen.

1887

Tidlig på året sendte Johan Fredrik Gjertsen et brev til datteren Maren. Det er ingen dato på brevet, men det er sannsynligvis skrevet en gang i midten av februar 1887.

Lørdag Kl. 101/2 f.m.
Min Kjære Maren.

…..Jeg er lei for at ikke Skibshandelen gikk i orden, da G(jert) siger han vilde saa gjerne have den Prektige Skute til spotpris. Det var besynderligt at ikke saa mange tilsammen kunde opdrive saa mange Penge. Det vil ingenting gaa i orden for Gjert. Alt hva han Spekulere paa gaa i Staa.-
Hendrik kom da endelig tilsøs den 7de.-
…Forresten har jeg ikke noget Nyt at fortelle Dig. Det siges at Endresen har Solgt Eliden for 2000 kr. Fredrik har vore ombord i Isbjørnen et par døgn. .. Jeg slutter nu med den venligste hilsen til Dig, Bockelie, til Nils og glem ikke at hilse alle mine Brøder, store og smaa.-
Lykke paa Din farlige Reise ønskes af Din altid hengivne Fader

J.F.Gjertsen

Jeg seer Skjelden noget til Gjert. sig mig vad han spikulerer paa nu.

Brevet er skrevet etter 9. januar 1887.
Naturlig nok ventet alle i spenning på å høre nytt fra ”Island,” men det varte og det rakk. I slutten av februar sendte JF Gjertsen et brev til datteren for å oppdatere henne:

Rød d. 27/2,87 Kjære Maren,

…… Fredrik skal Seile Torsdag d 3de. Endnu intet hørt fra Hendrik. Ei heller fra Nilsens Skib vidfarne …. Gogstad som skulde til samme Sted, den gik fra Troon 14 dage a 3 Uger før Island.- …. Lev vel hils Bockelie og Nils, ligesaa til Bøe’s hele Flok samt Lena og Ragnhild og Du hilses mange gange fra Din kjære Fader
J.F.Gjertsen

På grunn av de store avstandene var det problem med brevskriving . Den 4. mars skriver J. Gjertsen i et brev til datteren Maren at han ennå ikke har hørt noe fra «Island», men i brevet fra 25.mars er det nyheter:

Rød d.25/3,87
Min Kjære Maren,
….igaar fik jeg Brev fra Hendrik. Han kom til Trinidad den 25. f(orrige)m(aaned), alt vel. Brevet er skrevet d.4de dennes. Han siger skibet er halvlosset. Han kunde ikke skrive før, da posten gaar blot hver 3de Uge….. L(ars) B(ockelie) G(jertsen) tilsøs onsdag.- Fra Gjert har jeg intet hørt. Sig mig vad Dag han gik fra Hamborg.
Hils til Bøses og vær Dere alle fire hilset. Venlig hilsen fra Os

din fader

J.F.Gjertsen

En Valbaad er Forlist ved Mandal. 46 Mand omkommen 2de Reddet. Mand til Rikart Larsens Datter vek-hjem i Sandefjord.

Fra brevet ser det ut til at det har tatt omkring 2 måneder å seile fra Skottland til Trinidad. Vindene vinterstid har sikkert gjort det vanskelig å finne en bra kurs, og kanskje har de måttet seile ganske langt sør for ikke å få vinden rett imot.

Island har sannsynligvis kommet tilbake til iløpet av høsten, og brevet som ble sendt 6. august 1887 fra Rød kan tyde på det.

Rød d. 6/8 87
Min Kjære Maren,

Tak for Dit Brev ad 4de dennes. ….Jeg er aldeles ude af Homør, ikke saa meget for alt det Støy i Huset, som for jeg er aldeles blottet for Penge og har lidet haab om at faa mere fra Island en vad jeg har ubetalte Fordringer i Assuransie, saa den bedrøvelige Pensacola Tur er til Stort Tab saa der bliver intet at leve af. Ei heller at betale paa Gjeld. Jeg tænker saa meget paa min Gjæld til Bockelie, Jeg tænker han bliver saa ond paa mig da han nu selv trenger Penge som vil blive svert uhyggeligt. Men i al Værden skal jeg gribe til. …..Jeg har endnu intet sluttet for Island. Alt er Daarligt og uantageligt.-
……. Hils Bockelie og Nils og Tulla er endnu for ung til at modtage hilsener. Lev vel og være Du meget hilset fra Din bedrøvede Fader.

JFG.

Skuta seilte fra Pensacola til Antwerpen, derfra via Helsingør til Norge. Den ankom Norge sansynligvis tidlig i oktober 1887 og hadde vært på reise i ett år, uten at det ble noen fortjeneste. Det var derfor ikke lett å utruste skuta for en ny sesong!

1888.
8. januar 1888 kjøpte Ole Bockelie vin fra sin svoger Henrik Gjertsen. Han hadde tatt dette med seg fra sin reise med «Island». Det virker som om det ikke var uvanlig at kapteinene hadde med seg en del varer hjem fra reisene sine, som de enten benyttet selv, eller solgte til venner og familie.

Det virker som om ”Island” reiste ut igjen våren 1888, muligens til England eller Belfast som vanlig. Da Johan Fredrik Gjertsen døde høsten 1888 ble skipet solgt, og kapteinen Henrik flyttet til Kristiania med familien.

Tjøme år 1800 «A most special case?»

by Kulturhistorie

Stein Tveite:

Ved folketeljinga 1.2. 1801 budde 1158 menneske i Tjøme sokn i Larvik greivskap. Dette var resultatet av ein fenomenal ekspansjon den siste mannsalderen. Folketalet hadde auka med 60% på vel 31 år. Korleis kunne dette henge ihop? Den natur¬lege folkeauken på den tid kunne langt frå gje så høgt eit tal, for landet under eitt gjekk folketalet opp med 12% i same tidsromet. Her må det ha vore ei sterk innvandring. Kvifor det?
Folkeauken gjekk saman med ei sterk garddeling, både på sjølveigarjord og bygseljord. Dette skjedde både ved arv og ved kjøp, og ved bygsel til nye folk. Gardsbruka var heller små frå før, og mindre blei dei. Ved takseringa for jord¬avgifta 1803 kunne dei to største bruka fø 8 og 6 kyr.
Men dessutan kom det opp «små¬bruk» og hus, slik at folke-setnaden fekk ein annan karakter. Desse «plassane» var mest på festegrunn, men nokre hadde kjøpt jorda. Dei aller fleste åtte husa sjølve.
For det tridje var det mange huslyder og ein¬skildpersonar som leigde seg bustad hos andre, med eige hus¬hald eller dei hadde kosten hos hus¬verten.
Fordelinga var slik ved folketeljinga, (utan kårhushald):

Gaardbruger 115
Huusmand med Jord 24
Jordløs Huusmand 34
Inderst 30
Logerende 6
(Framande 15)

Som fylgje av garddelinga var framleis dei fleste hus¬halda knytt til gardane. Men bruka var små, etter dei dei kunne så og fø. Nokre av dei ytste gardane sådde ikkje korn. Men for bygda under eitt var vansken at det var lite med utmark som kunne gje beite og vinterfór. Attpåtil var det ikkje nok skog for drift og vedlikehald av gardane. Fleire måtte til og med kjøpe ved og gjerdefang.
Bruka gav ikkje full sysselsetjing for huslyden gjennom året. Serleg for mannfolka var det lagt opp til yrkes-kombinasjon. Eller for å snu på samanhengen: yrkeskombinasjon var grunnlag for at dei kunne drive garddelinga så langt. Dertil måtte andre næringar enn jordbruket til for at det kunne bli sysselsetjing for dei jordlause gruppene. (Dei 24 husmenn med jord hadde bruk som berre gav minimal syssel¬setjing.)
Prest og medhjelparar var merksame på yrkeskombinasjonane då dei sette opp folketeljingslista. Serleg gode er opp-lysningane for dei mannlege gardbrukarane:

Skipper 38
Styrmand 4
Søefarende 22
Enroulleret Matros 16
Lots 11
Røyert 1
Skibsbygmæster 1
Skoleholder 1
Skoemager 1
Arbeidsmand 10
(Utan kombinasjon) 3
108
Resultatet er sjølvsagt ikkje uventa, for den som kjenner litt til dette området. Sjøen gav sysselsetjing utanom garden. Spørsmålet blir heller: Kvifor lever ikkje alle av sjøen? Eit svar kan vere at ikkje alle hadde den dugleik som skulle til for å kunne få ei skikkeleg inntekt av sjøen. Det er i alle fall klart for skomakaren Anders Jakobsen Sønstegard på Hvas¬ser – han var dauvstum. Dette var ei fysisk hindring, men viktigare kunne det vere med skort på opplæring. Ein av dei tri utan sideyrke var Ola Anundsen Hellesmo, som stod i land¬legd som «landværn soldat». Han kjøpte bruket 1796, og kom frå den indre delen av Tjølling.
Men eit anna moment var nok viktigare. Storparten av dei 10 «arbeids¬mænd» var godt oppe i åra, 8 frå 45 til 76 år. Noko av det same galdt for så vidt for losane, 7 av dei 11 var over 40 år gamle. Truleg hadde dei fleste vore til sjøs, men slutta for å bli los. Det same galdt nok for dei som hadde lausarbeid ved sidan av bruket.
Dette arbeidet kunne vere knytt til sjøen. Det hadde gått attende med skipsbyggjinga på Tjøme, eikeskogen var hogd ut. Men ein del blei bygd, og dertil var det tale om større eller mindre vølingar. Storparten av (eike)lasta blei kjøpt inn frå Aust-Agder. Svend Larssen Holtane er oppført som «skibs-bygmæster», men presten fører ikkje opp tømmermennn. Hausten 1799 vitna to mann at dei hadde vore med på ombyggjinga av fullriggaren Søstrene frå tidleg på vårparten. Ein av dei var Nils Abrahamsen Mågerø, som 16 månader etter står som «Gaard¬bruger og Arbeidsmand.»
I yrkeslista er det (minst) eit problem til – dei 16 som er «enrouleret Matros» – rulleført i Marinen. I og for seg er dette ikkje noko yrke, spørsmålet er om dei var til sjøs på den tid. Vi kunne tenkje oss at dei 22 «Søefarende» hadde gått ut av rullene. Men etter alderen på dei kan dette ikkje vere tilfelle. Det kan sjå ut til at desse ikkje var i fast sjø¬fart. Kristian Toresen, gardbrukarson på Nes, er oppført som «enroul. Matros i Søefart».
Før eg går vidare med sjøfarten, kan det høve å sjå på yrke for dei mannlege husmennene, både «med jord» og «jord¬løse»:
Skipper 2
Søefarende 12
Matros i Kgl. Tjeneste 1
Enr. Matros 13
Lots 3
Fiskerie 1
Skoemager, Skoeflicker 2
Fergemand 1
Nyder Almisse 1
(Utan yrke) 3
36

Her er same problemet med «søefarende» og «enroulleret matros». Aldersfordelinga syner heller ingen systematisk skilnad. Elles er det ikkje uventa at her er det ingen styr¬menn, kanhende vil lesaren heller stusse over kombinasjonen skipper og husmann.
Sjøfolk var ikkje berre gardbrukarar og husmenn, dei budde til leige, eller dei var heimeverande søner. Samla tal for heile bygda blir:

Skipper 48
Styrmann 11
Sjømann 54
I utanriksfart 3
I marinen 14
Innrullert matros 63
193

Dette blir eit sers høgt tal, med tanke på den samla folkemengda for bygda. Om vi kutter ut dei innrullerte, blir det likevel att 130 mann. Og her er det verkeleg tale om tyngd i toppen, serleg med alle skipperane. (Eg kjem attende til desse nedanfor.)

Kva så med innvandringa? Ein samanheng («modell») kunne ein tenkje seg: Mannfolka på Tjøme gjekk til sjøs i ung alder. Sjøfarten kolliderte i sesong med jordbruket, slik at det blei skort på arbeidskraft der. Menn frå dei indre bygdene søkte
difor til Tjøme, som drenger eller som «arbeidsmænd». Etter giftarmål se¬tte seg ned som husmenn eller innerstar.
Haken ved ein slik modell er at det fell sers vanskeleg med etterprøvinga. Den ugifte arbeidskrafta er mest uråd å heimfeste, etter geografisk og sosial bakgrunn. Oftast blir det gå fram etter utslagsmetoden – når ein ikkje finn folk fødde på Tjøme må dei vere framande. Tilfellelege opplysningar om innflytjing finst det sjølvsagt. Best er stoda for den motsette gruppa – sjølveigarane. Sal av jord går ofte saman med opp¬lysning om kvar kjøpar høyrer heime.
Men vi kan gå fram på motsett vis – sjå på sjøfolka. Av dei 11 styrmennene var berre 1 utanfrå, og det ikkje lenger borte enn Veierland (Nøtterøy). Det er i samsvar med modellen ovanfor.
Dei 54 «søefarende» høver vanskelegare inn. I alle fall var 15 fødd utanfor Tjøme, medan 12 er uråd å heim¬feste. Storparten av dei må vere tilflytta. Tala syner at ein god del folk flytta til Tjøme og drog til sjøs derifrå. Dette blir ein heilt annan samanheng (modell). Forklaringa ligg i den skips¬farten som blei driven frå sjølve Tjøme. Ekspansjonen etter 1775 drog til seg folk frå andre kystbygder. Dei 63 inn¬rullerte matrosane må pr. definisjon vere oppvaksne i sjølegd, for å kunne stå i marinerullane.

Ved inngangen til år 1800 hadde denne vesle bygda ein flåte på 33 skuter, med ein tonnasje på 1276 kommerselester.
Den største (skip/fullriggar) var på 109, den minste (brigg) på 16 lester. Såleis var tjømlingane ikkje med i den eigenlege kystfarten. Sysselsetjinga var på eine sida Danmarksfart, på andre sida fart på dei britiske øyane, Holland og Frankrike.
År 1800 gjekk 10 av skutene i utanriksfart, 19 segla berre på Danmark, og 4 dreiv kombinert fart.
Her vender eg attende til sjøfolka. De 33 fartya hadde tilsaman eit mannskap på heile 217. Korleis høver dette med folketeljinga? Her må det litt kommentar til.
Folketeljinga synte 48 skipperar på Tjøme, mot 33 skuter. Attpåtil hadde 5 av skutene skipper som ikkje var mellom dei 48 – 3 budde utanbygds og 2 hadde ikkje borgar¬brev som skip¬per. Ved hjelp av tollbøkene kan det bli dokumentert at minst 7 av dei 48 førde skuter som høyrde heime andre stader. Dei fleste andre hadde slutta på sjøen, men hadde framleis borgar¬brevet.
Såleis må vi dra 20 frå dei 193 «sjøfolka» i lista ovan¬for. Men dessutan var 17 andre ikkje mannskap på Tjøme-skuter (14 i marinen, 3 i utanriksfart). Dessutan var det noko uvisst om (alle) dei 63 innrullerte matrosane var til sjøs på den tid. Som rest blir det då mellom 156 og 93 av dei 193 som stod ombord i skuter frå heimbygda. Men samla mannskap var på 217.
Poenget er her: Skipsfarten frå Tjøme hadde ekspandert sterkt. Ekspansjonen førde med seg innflytjing av sjøfolk frå andre kystbygder. Men attpåtil var flåten så stor at minst 1/4 av mannskapet budde utanfor Tjøme.
Dette er eit sers uvanleg tilfelle. Her er det ikkje tale om eit lite og marginalt fenomen. Tonnasjen som høyrde heime på Tjøme var like stor som i Fred¬rikstad og Moss til¬saman. I absolutte tal kunne verdet vere 60 000 rd. eller meir, om vi rekner med 50 rd. pr. kommerse¬lest. 1803 kom samla takstsum for gard og grunn på Tjøme opp i snaue 30 000 rd. Omsetnads¬verdet var høgare, men det er klart at skips¬kapitalen var minst av same storleiksgrad. Kapitalavkastinga var sjølv¬sagt mykje større for skipa. Og attpå til: Omlag helvta av jorda var leiglendingsgods. Sjøfarten dominerte, både som kapital og inntekt.
Tjøme-økonomien høver absolutt ikkje inn i nokon modell for økonomisk framgang, ein bondeøkonomi med «export-led growth». Og kva med «dual¬økonomien»?

Ei innvending kunne vere at Tjømefloten berre var ein «satelitt» til by-økonomien, finansiert av bykjøpmenn, og
fast knytta til desse gjennom eksport og import. Tjømlingane kunne berre ha vore usjølvstendige «fraktemenn».
«Sentrum» skulle då vere Sandefjord, vi kan ta med Larvik og Tønsberg. Men det viser seg at frå utklarering om våren og til dei gjekk i vinteropplag var Tjøme-skutene sjeldan innom dei tri næraste byane. Danmarksfarten gjekk serleg frå Fred-rikshald, Fredrikstad og Moss. Utanriksfart gjekk berre frå andre byar enn dei tri fyrste, framfor alt Kristiania og Drammen.

Det kunne likevel ha vore tale om fast tilknytjing til kjøpmenn i dei andre byane. Men for det fyrste skifta dei frå by til by i eksporten. Og for det andre får vi greie på frakt-aren. For å ta eit døme: Henrik Torgersen Sandø med briggen Diana, 43 kml., kom til Moss frå Shoreham (ved Kanalen) 23.5. 1800, vende attende 31.5. for David Chrystie. Frå Shoreham segla han til Kristiania 10.7., og 16.7. drog han til Yarmouth for Ener Holm. Han var tilbake i Moss 12.9., og 17.9. til Yarmouth på ny for August Thorne. Innklarering i Sandefjord (d.e. Sandesund på Tjøme) 12.12. og så gjekk skuta i vinter¬opplag.
Det kunne likevel vere at kjøpmenn i dei nære byane stod for finansieringa gjenom ulike former for kapitaltilskot. Det mest nærliggjande ville vere at kjøpmannen hadde part i skuta, serleg i dei tilfella då skipper står som «hovedrehder».
Det vanlege synet på finansieringa av norsk skips¬fart er at investeringane var baserte på deling av kostnadene på fleire personar – «parts-rederiet» skal vere typisk for seglskutetida. Dette kan nok gjelde til visse tider og for visse område, men emnet er langt frå skikkeleg dokumentet og analysert. Men det kan sjå ut til at kring år 1800 var oppde¬ling i skutepartar toilleg vanleg i bondesjøfart i (austre) Aust-Agder. Kva så med Tjøme?
For 12 av dei 33 skutene finst det oppgåver over eigar-tilhøvet, her er både den største og den minste med. Saman med opplysningar frå tiåra før har desse som eintydig resul¬tat: Eine-eige dominerte heilt, berre i nokre få tilfelle er det tale om 1/2- og 1/4-partar. Det var helst mellom nære slektningar – far og son, bror og bror. Det finst ikkje i det heile noko døme på at byfolk hadde partar i Tjøme-skuter.

Om ikkje kjøpmenn hadde partar, så kunne dei yte ulike former for kreditt, og såleis vere med på finansieringa av ekspansjonen. Ved skiftet etter Torbjørn Jonsen Haug 1803 blei briggen De 2 Brødre taksert til 2000 rd. Der var rett nok snaue 200 rd. gjeld til kjøpmenn og handverkarar i Tønsberg. Men mot det stod 7 lån frå sambygdingar på tilsaman 1700 rd.

Dette er rett nok eit isolert døme. Men andre kjelder dreg i same leid. Den mest vanlege form for mellomlang kreditt i Tjøme-sjøfarten var «eventyr-obligasjonen», der kreditor mista kravet ved forlis. Denne typen ser ut til å ha vore mest vanleg under og etter høgkonjunkturen kring 1780. Fram mot år 1800 blir «eventyr-breva» mindre vanlege, årsaka til det er nok at dette var dyr kreditt. 1794-1802 blir det berre ting¬lyst 13 slike obligasjonar. Av dei var 11 til sambygdingar, 1 til ein bonde i Sandar, og 1 til kjøpmann Wilhelm Olsen Goen i Sandefjord. Men den siste var, som namnet seier, frå Tjøme.
Her kan vi heller ikkje tale om byfinansiering.
Men på eit eller anna vis måtte dei skaffe seg kapital. Som nemnt var berre (snaue) helvta av jorda i sjølveige. Men for sjølveigarane kunne det vere råd å reise lån gjenom pant i garden. Av dei 120 gardbrukarane 1801 var 56 sjølveigarar.
Var det denne gruppa som åtte Tjøme-flåten?
Skipslista fører opp 28 menn som «hoved-rehder». Av desse var 8 sjølveigarar, 19 leiglendingar (11 under Greivskapet, 8 på kyrkjejord) og 1 var utan eige bruk. Fridrich Hauff (Fred¬rik Torgersen Haug) skilde seg ut, med 5 skuter (han var den einaste som kalla seg «skibsrheder»). Ivar Larsen Bukkeli hadde 2, og dei andre 1 skute kvar. Båe dei to største var leiglendingar! Dette høver i alle fall ikkje med biletet av sjølveigar og leiglending i dansketida.

Jordeige kan såleis ikkje ha vore nokon viktig faktor i finansieringa av skipsfartsinvesteringane. Ekspansjonen må ha skjedd med basis i reinvestering av innkomene, for bygda under eitt. I praksis kunne det skje ved ulike former for lån og kreditt tjømlingar seg imellom.
Systemet fungerte vidare, og dei greidde dessutan å finansiere kjøpet av greivskapsjord 1801 og kyrkjegods etter 1821. Etter eit tilbakeslag under og like etter krigen var det duka for ein ny fenomenal framgang for Tjøme og skipsfarten etter 1825.

Tjøme var eit sersyn, og sersynet var ikkje noko som kom med ekspansjonen i skipsfarten etter 1750. 1692 sende «fattige bønder og undersaatter, boende paa Tiømøe» søknad til Kongen om å sleppe sen serlege borgarskatten: «.. vores fædre, som her paa landet før os boed, altid .. haver været til at bruge endeel schuder og farkoster, hvormed vi vores fart paa Danne¬mark, .. samt og dermed andensteds at fare, hvor vi en ringe fart undertiden kunde betinge.»
Dei viste til svar frå Christian 4. på søknad om fri fart 1641. 1617 hadde dei ein annan søknad inne, i strid mot Tøns¬berg. Her kom likeins sentralstyret med ein positiv reak¬sjon.
Men næring og konflikt går mykje lenger attende. 1682 hevda dei at sjøfarten deira fanst «.. sønderlig siden .. Konning Fred-rich den Første hans tid ..». 1531 sende denne kongen svar på klage frå Tjøme, der dei » .. altid have seilet til søes efter deres næring ..». Dei fekk godkjenning av denne næringa, slik som hadde drive ho » .. i Kong Hans’s tid, og andre fremfarne kongers i Norge ..». Dette er det fyrste lokali¬ser¬te vitnemålet om norsk sjøfart etter høg¬mellomalderen.
I søknaden må tjømlingane ha vist til ein konflikt under kong Hans. Her er det naturleg å vise til vedtak (rettarbot) frå Riksrådet i Oslo 1490. Det kom med forbod mot «.. den alminnelige og fordervelige sed som mangestads brukas her sønnenfjells, at landsbønder og bokarle have og bruke sine egne store skip, med hvilke de fare og sigle utlendes, med sperre, bord, lekte, salt og andre varer ..».

Folk på Tjøme greidde å halde oppe sjølvstendig skipsfart gjennom dansketida – i ein «gråsone» – trass i alle by¬privileg og andre statlege restriksjonar. Framgangsmåten var å vise til gamal hevd og tidleg¬are kongebrev. Det finst eit anna døme på ein slik framgangs¬¬rik argumentasjon. «Nedenes-privilega» var grunnlag for bonde¬sjøfarten frå Aust-Agder. Dette galdt eit større område, men i Vestfold utvida likeins den aktive sjøfarten seg geografisk. Framfor alt galdt dette Nøtterøy, i same prestegjeld som Tjøme.
Bondesjøfarten i Vestfold og Aust-Agder var i strid med grunntanken i den økonomiske polititikken, med satsing på byane. Men bondesjøfarten la grunnlaget for at dei to fylka var på topp i norsk skipsfart kring år 1800. Og den breie basis på bygdene var føresetnaden for den store ekspansjonen som skjedde etterpå.
Korleis ville det ha gått om den økonomiske politikken ålment hadde hatt som siktemål: «Slepp bøndene fri!»

[1]………. Jordavgifta 1801, Deliberasjonsprotokoll nr. 177, Larvik greivskap, 10.6. – 11.6. 1803.

[1]………. Lotsoldermand 1, Fast Lots 5, Reserva Lots 5.

[1]………. Rorskar for tollbetjenten i Krukehamn (Sandesund).

[1]………. L. Berg, Tjømø, (1920), 481.

[1]………. Larvik sorenskrivar, tingbok 28, f. 866.

[1]………. Peder Rasmussen, gardbrukar på Hui, gift med dotter på

garden. – Denne og fylgjande opplysningar på Lorens Berg, når ikkje anna er sagt.

[1]………. Tollrekneskapar før 1812, Larvik og Sandefjord, Utgåande tollbok 1799.

[1]………. Dette byggjer på gjenomgang av utgåande tollbøker for området Fredrikshald-Tønsberg.

[1]………. Storparten hadde, naturleg nok, borgarbrev i Larvik. Men det fanst dei som var borgarar av Tønsberg, Fredrikshald, Fredrikstad og Drammen.

[1]………. Det gjeld i alle fall for dei 10 skute-eigarane som hadde ein annan til skipper. (Sjå seinare).

[1]………. Dette byggjer på nokre sal av skip kring år 1800. 1804-05 rekna dei med 150 rd. for ny tonnasje, fullt utstyrt.

[1]………. Desse to setningane er berre meint som ei helsing til den einaste som er forplikta til å lese dette skriftet.

[1]………. Dette byggjer på utgåande tollbøker år 1800. Det vil føre for langt å dokumentere dette for alle dei 33 skutene, men eg har så godt som full dekkjing.

[1]….    Eg byggjer her på tolleg mange bilbrev, målebrev og kjøpe­brev. Resultatet vil bli publisert annan stad.

[1]………. For dei 33 år 1800 (Namn: «hovedrehder»)

      Hauff-Lind, 109 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 27.2. 1798

      Søstrene, 82 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 1.10. 1799

      Providentia, 76.5 kml; Anund Gjertsen Pytt

            bilbrev 24.9. 1796

      Anne Christine, 66 kml: Ola Jenssen Haug/Holtekjær

            målebrev 2.9. 1799

      De 2 Søstre, 43 kml; Henrik Torgersen Sandø

            skøyte 9.3. 1798 frå: Iver Larssen Bukkeli

      Diana, 32.5 kml.; Ola Larssen Bukkeli

            målebrev Moss 17.4. 1800

      Perlen, 31 kml; Lars Kristensen Svelvika

            målebrev Holmestrand 26.4. 1800

      Prudence, 29 kml; Ola Torsen Kjære

            skøyte 25.3. 1800: selt til Ola Hanssen Eidane

      De 2 Brødre, 29 kml; Hans Kristensen Helgerød

            skøyte 26.4. 1800 på 1/4 part

            frå Kristen Halvorsen H. til son H. K. H.

                  Providentia, 24 kml; Søren Olsen Brøtsø

                  skøyte 8.11. 1794;

                  frå S. O. B. til Hans Kristensen Sundane

      Enigheden, 23 kml; Nils Hanssen Budal

            obligasjon 4.3. 1799

      St. Johannes, 16 kml; Ola Larssen Rød

            obligasjon 12.9. 1795

      Andre døme:

      Fortuna; Kristoffer Gunnersen Meø

            obligasjon 25.6. 1767

      Haabet, 12 kml; Hans Olsen Holtane

            skøyte 27.2. 1775 på 1/4  til son Anders H Grimestad

      Jomfrue Margaretha, 19.5 kml; Anders Pedersen Hola

            obligasjon 30.3. 1776

      De 3 Brødre, 45 kml; Torger Olsen Holme

            skøyte 12.3. 1777 til: Matias Matiassen Kjære

      Endrægtighed; Hans Henriksen Holtekjær

            obligasjon 12.5. 1777

      Elisabeth, 15 kml; Even Kristoffersen Kjære

            skøyte 8.12. 1777; kjøpar på Nøtterøy

      Marthe Johanne, 21 kml; Even Kristoffersen Kjære

            obligasjon 6.4. 1778

            skøyte 6.2. 1782; 2 kjøparar i Larvik, kvar 1/2

      Enigheden, 16 kml; Anders Hanssen Brøtsø

            obligasjon 29.4. 1780

            skøyte 25.2. 1788 til: Kristoffer Hanssen Rød

      Nicolay Arent, 26 kml; Ola Olsen Haug

            2 skøyte 23.5. 1780; kjøparane på Nøtterøy, kvar 1/2

     Emanuel, 26 kml; Torger Olsen Holme

            obligasjon 9.6. 1780

      De 2 Brødre, 12.5 kml; Paul Henriksen Ormelet

            obligasjon 2.11. 1781

      De 2 Brødre, 25.5 kml; Søren Hansen Grimestad

            obligasjon 28.2. 1783

      Emanuel, 25 kml; Kristian Nilssen Gon

            obligasjon 10.3. 1783

      (uferdig skip, 77 fots kjøl); Vilhelm Olsen Gon kjøpar

            auksjon 9.4. 1783

      St. Johannes, 20.5 kml; Hans Olsen Megarden

            obligasjon 2.1. 1784

      Enigheden, 60 kml; Even Henriksen Holtekjær

            obligasjon 22.2. 1784

      De 2 Brødre, 26 kml; Ola Torsen Kjære

            obligasjon 2.3. 1784

      Justitia, 20.5 kml; Ludvig Kristensen Sundane

            obligasjon 27.2. 1787

      Jomfru Margrethe, 21.5 kml; Peder Matiassen KJære

            obligasjon 14.3. 1787

      St. Johannes, 20 kml; Hans Olsen Rød

            obligasjon 28.7. 1794

      Content, 24 kml; Ola Larsen Bukkeli

            skøyte 27.2. 1796 til: Gullik Jenssen Haug

      De 2 Brødre, 35.5 kml; Torbjørn Jonsen Haug

            skifte 9.2. 1804

 

[1]………. Larvik sorenskrivar, Skifteprotokoll 14 b, fol. 367 b.

[1]………. Larvik sorenskrivar, Pantebok II, 3, s. 1-950.

[1]………. Opplysningar i jordavgifta 1803, kombinert med salet av greivskapsgods 1801 (Pantebok II, 3, Larvik sorenskrivar).

[1]………. L. Berg, Tjømø, 77.

[1]………. NRR, IV, 640 f.

[1]………. NRR 1, 25.

[1]………. DN II, 708.

[1]………. I så måte var det ein føremun for Tjøme med den adminis­trative (ny-)delinga. Tønsberg var den næraste kjøpstaden, men Tjøme løg i Brunla len, seinare Larvik greivskap. Såleis kom Tjøme til Larvik tolldistrikt, med ladstaden Sandefjord som næraste by. Det gamle konfliktstoffet var i alle fall ute av verda.

 

 Stein Tveite:

TJØME ÅR 1800: A MOST SPECIAL CASE?

     Ved folketeljinga 1.2. 1801 budde 1158 menneske i Tjøme sokn i Larvik greivskap. Dette var resultatet av ein fenomenal ekspansjon den siste mannsalderen. Folketalet hadde auka med 60% på vel 31 år. Korleis kunne dette henge ihop? Den natur­lege folkeauken på den tid kunne langt frå gje så høgt eit tal, for landet under eitt gjekk folketalet opp med 12% i same tidsromet. Her må det ha vore ei sterk innvandring. Kvifor det?

     Folkeauken gjekk saman med ei sterk garddeling, både på sjølveigarjord og bygseljord. Dette skjedde både ved arv og ved kjøp, og ved bygsel til nye folk. Gardsbruka var heller små frå før, og mindre blei dei. Ved takseringa for jord­avgifta 1803 kunne dei to største bruka fø 8 og 6 kyr.[i]

     Men dessutan kom det opp «små­bruk» og hus, slik at folke­setnaden fekk ein annan karakter. Desse «plassane» var mest på festegrunn, men nokre hadde kjøpt jorda. Dei aller fleste åtte husa sjølve.

     For det tridje var det mange huslyder og ein­skildpersonar som leigde seg bustad hos andre, med eige hus­hald eller dei hadde kosten hos hus­verten.

     Fordelinga var slik ved folketeljinga, (utan kårhushald):

     Gaardbruger             115

     Huusmand med Jord       24

     Jordløs Huusmand        34

     Inderst                 30

     Logerende                 6

     (Framande               15)

     Som fylgje av garddelinga var framleis dei fleste hus­halda knytt til gardane. Men bruka var små, etter dei dei kunne så og fø. Nokre av dei ytste gardane sådde ikkje korn. Men for bygda under eitt var vansken at det var lite med utmark som kunne gje beite og vinterfór. Attpåtil var det ikkje nok skog for drift og vedlikehald av gardane. Fleire måtte til og med kjøpe ved og gjerdefang.

     Bruka gav ikkje full sysselsetjing for huslyden gjennom året. Serleg for mannfolka var det lagt opp til yrkes­kombinasjon. Eller for å snu på samanhengen: yrkeskombinasjon var grunnlag for at dei kunne drive garddelinga så langt. Dertil måtte andre næringar enn jordbruket til for at det kunne bli sysselsetjing for dei jordlause gruppene. (Dei 24 husmenn med jord hadde bruk som berre gav minimal syssel­setjing.)

     Prest og medhjelparar var merksame på yrkeskombinasjonane då dei sette opp folketeljingslista. Serleg gode er opp­lysningane for dei mannlege gardbrukarane:

     Skipper                 38

     Styrmand                4

     Søefarende              22

     Enroulleret Matros      16

     Lots[ii]                  11

     Røyert[iii]                1

     Skibsbygmæster          1

     Skoleholder             1

     Skoemager               1

     Arbeidsmand             10

     (Utan kombinasjon)        3

                            108           

     Resultatet er sjølvsagt ikkje uventa, for den som kjenner litt til dette området. Sjøen gav sysselsetjing utanom garden. Spørsmålet blir heller: Kvifor lever ikkje alle av sjøen? Eit svar kan vere at ikkje alle hadde den dugleik som skulle til for å kunne få ei skikkeleg inntekt av sjøen. Det er i alle fall klart for skomakaren Anders Jakobsen Sønstegard på Hvas­ser – han var dauvstum. Dette var ei fysisk hindring, men viktigare kunne det vere med skort på opplæring. Ein av dei tri utan sideyrke var Ola Anundsen Hellesmo, som stod i land­legd som «landværn soldat». Han kjøpte bruket 1796, og kom frå den indre delen av Tjølling.[iv]

     Men eit anna moment var nok viktigare. Storparten av dei 10 «arbeids­mænd» var godt oppe i åra, 8 frå 45 til 76 år. Noko av det same galdt for så vidt for losane, 7 av dei 11 var over 40 år gamle. Truleg hadde dei fleste vore til sjøs, men slutta for å bli los. Det same galdt nok for dei som hadde lausarbeid ved sidan av bruket.

     Dette arbeidet kunne vere knytt til sjøen. Det hadde gått attende med skipsbyggjinga på Tjøme, eikeskogen var hogd ut. Men ein del blei bygd, og dertil var det tale om større eller mindre vølingar. Storparten av (eike)lasta blei kjøpt inn frå Aust-Agder. Svend Larssen Holtane er oppført som «skibs­bygmæster», men presten fører ikkje opp tømmermennn. Hausten 1799 vitna to mann at dei hadde vore med på ombyggjinga av fullriggaren Søstrene frå tidleg på vårparten.[v] Ein av dei var Nils Abrahamsen Mågerø, som 16 månader etter står som «Gaard­bruger og Arbeidsmand.»

     I yrkeslista er det (minst) eit problem til – dei 16 som er «enrouleret Matros» – rulleført i Marinen. I og for seg er dette ikkje noko yrke, spørsmålet er om dei var til sjøs på den tid. Vi kunne tenkje oss at dei 22 «Søefarende» hadde gått ut av rullene. Men etter alderen på dei kan dette ikkje vere tilfelle. Det kan sjå ut til at desse ikkje var i fast sjø­fart. Kristian Toresen, gardbrukarson på Nes, er oppført som «enroul. Matros i Søefart«.

     Før eg går vidare med sjøfarten, kan det høve å sjå på yrke for dei mannlege husmennene, både «med jord» og «jord­løse»:

     Skipper                 2

     Søefarende              12

     Matros i Kgl. Tjeneste   1

     Enr. Matros             13

     Lots                    3

     Fiskerie                1

     Skoemager, Skoeflicker   2

     Fergemand               1

     Nyder Almisse           1

     (Utan yrke)             3

                            36

    

     Her er same problemet med «søefarende» og «enroulleret matros». Aldersfordelinga syner heller ingen systematisk skilnad. Elles er det ikkje uventa at her er det ingen styr­menn, kanhende vil lesaren heller stusse over kombinasjonen skipper og husmann.

     Sjøfolk var ikkje berre gardbrukarar og husmenn, dei budde til leige, eller dei var heimeverande søner. Samla tal for heile bygda blir:

         Skipper            48

         Styrmann           11

         Sjømann            54

         I utanriksfart      3

         I marinen          14

         Innrullert matros   63

                            193

     Dette blir eit sers høgt tal, med tanke på den samla folkemengda for bygda. Om vi kutter ut dei innrullerte, blir det likevel att 130 mann. Og her er det verkeleg tale om tyngd i toppen, serleg med alle skipperane.  (Eg kjem attende til desse nedanfor.)

     Kva så med innvandringa? Ein samanheng («modell») kunne ein tenkje seg: Mannfolka på Tjøme gjekk til sjøs i ung alder. Sjøfarten kolliderte i sesong med jordbruket, slik at det blei skort på arbeidskraft der. Menn frå dei indre bygdene søkte

difor til Tjøme, som drenger eller som «arbeidsmænd». Etter giftarmål se­tte seg ned som husmenn eller innerstar.

     Haken ved ein slik modell er at det fell sers vanskeleg med etterprøvinga. Den ugifte arbeidskrafta er mest uråd å heimfeste, etter geografisk og sosial bakgrunn. Oftast blir det gå fram etter utslagsmetoden – når ein ikkje finn folk fødde på Tjøme må dei vere framande. Tilfellelege opplysningar om innflytjing finst det sjølvsagt. Best er stoda for den motsette gruppa – sjølveigarane. Sal av jord går ofte saman med opp­lysning om kvar kjøpar høyrer heime.

     Men vi kan gå fram på motsett vis – sjå på sjøfolka. Av dei 11 styrmennene var berre 1 utanfrå, og det ikkje lenger borte enn Veierland (Nøtterøy).[vi] Det er i samsvar med modellen ovanfor.

     Dei 54 «søefarende» høver vanskelegare inn. I alle fall var 15 fødd utanfor Tjøme, medan 12 er uråd å heim­feste. Storparten av dei må vere tilflytta. Tala syner at ein god del folk flytta til Tjøme og drog til sjøs derifrå. Dette blir ein heilt annan samanheng (modell). Forklaringa ligg i den skips­farten som blei driven frå sjølve Tjøme. Ekspansjonen etter 1775 drog til seg folk frå andre kystbygder. Dei 63 inn­rullerte matrosane må pr. definisjon vere oppvaksne i sjølegd, for å kunne stå i marinerullane.

     Ved inngangen til år 1800 hadde denne vesle bygda ein flåte på 33 skuter, med ein tonnasje på 1276 kommerselester.[vii]

Den største (skip/fullriggar) var på 109, den minste (brigg) på 16 lester. Såleis var tjømlingane ikkje med i den eigenlege kystfarten. Sysselsetjinga var på eine sida Danmarksfart, på andre sida fart på dei britiske øyane, Holland og Frankrike.

År 1800 gjekk 10 av skutene i utanriksfart, 19 segla berre på Danmark, og 4 dreiv kombinert fart.[viii]

     Her vender eg attende til sjøfolka. De 33 fartya hadde tilsaman eit mannskap på heile 217. Korleis høver dette med folketeljinga? Her må det litt kommentar til.

     Folketeljinga synte 48 skipperar på Tjøme, mot 33 skuter. Attpåtil hadde 5 av skutene skipper som ikkje var mellom dei 48 – 3 budde utanbygds og 2 hadde ikkje borgar­brev som skip­per.[ix] Ved hjelp av tollbøkene kan det bli dokumentert at minst 7 av dei 48 førde skuter som høyrde heime andre stader. Dei fleste andre hadde slutta på sjøen, men hadde framleis borgar­brevet.[x]

     Såleis må vi dra 20 frå dei 193 «sjøfolka» i lista ovan­for. Men dessutan var 17 andre ikkje mannskap på Tjøme-skuter (14 i marinen, 3 i utanriksfart). Dessutan var det noko uvisst om (alle) dei 63 innrullerte matrosane var til sjøs på den tid. Som rest blir det då mellom 156 og 93 av dei 193 som stod ombord i skuter frå heimbygda. Men samla mannskap var på 217.

     Poenget er her: Skipsfarten frå Tjøme hadde ekspandert sterkt. Ekspansjonen førde med seg innflytjing av sjøfolk frå andre kystbygder. Men attpåtil var flåten så stor at minst 1/4 av mannskapet budde utanfor Tjøme.

     Dette er eit sers uvanleg tilfelle.  Her er det ikkje tale om eit lite og marginalt fenomen. Tonnasjen som høyrde heime på Tjøme var like stor som i Fred­rikstad og Moss til­saman. I absolutte tal kunne verdet vere 60 000  rd. eller meir, om vi rekner med 50 rd. pr. kommerse­lest.[xi] 1803 kom samla takstsum for gard og grunn på Tjøme opp i snaue 30 000 rd. Omsetnads­verdet var høgare, men det er klart at skips­kapitalen var minst av same storleiksgrad. Kapitalavkastinga var sjølv­sagt mykje større for skipa. Og attpå til: Omlag helvta av jorda var leiglendingsgods. Sjøfarten dominerte, både som kapital og inntekt.

     Tjøme-økonomien høver absolutt ikkje inn i nokon modell for økonomisk framgang, ein bondeøkonomi med «export-led growth». Og kva med «dual­økonomien»?[xii]

     Ei innvending kunne vere at Tjømefloten berre var ein «satelitt» til by-økonomien, finansiert av bykjøpmenn, og

fast knytta til desse gjennom eksport og import. Tjømlingane kunne berre ha vore usjølvstendige «fraktemenn».

     «Sentrum» skulle då vere Sandefjord, vi kan ta med Larvik og Tønsberg. Men det viser seg at frå utklarering om våren og til dei gjekk i vinteropplag var Tjøme-skutene sjeldan innom dei tri næraste byane. Danmarksfarten gjekk serleg frå Fred­rikshald, Fredrikstad og Moss. Utanriksfart gjekk berre frå andre byar enn dei tri fyrste, framfor alt Kristiania og Drammen.[xiii]

     Det kunne likevel ha vore tale om fast tilknytjing til kjøpmenn i dei andre byane. Men for det fyrste skifta dei frå by til by i eksporten. Og for det andre får vi greie på frakt­aren. For å ta eit døme: Henrik Torgersen Sandø med briggen Diana, 43 kml., kom til Moss frå Shoreham (ved Kanalen) 23.5. 1800, vende attende 31.5. for David Chrystie. Frå Shoreham segla han til Kristiania 10.7., og 16.7. drog han til Yarmouth for Ener Holm. Han var tilbake i Moss 12.9., og 17.9. til Yarmouth på ny for August Thorne. Innklarering i Sandefjord (d.e. Sandesund på Tjøme) 12.12. og så gjekk skuta i vinter­opplag.

     Det kunne likevel vere at kjøpmenn i dei nære byane stod for finansieringa gjenom ulike former for kapitaltilskot. Det mest nærliggjande ville vere at kjøpmannen hadde part i skuta, serleg i dei tilfella då skipper står som «hovedrehder».

         Det vanlege synet på finansieringa av norsk skips­fart er at investeringane var baserte på deling av kostnadene på fleire personar – «parts-rederiet» skal vere typisk for seglskutetida. Dette kan nok gjelde til visse tider og for visse område, men emnet er langt frå skikkeleg dokumentet og analysert. Men det kan sjå ut til at kring år 1800 var oppde­ling i skutepartar toilleg vanleg i bondesjøfart i (austre) Aust-Agder.[xiv] Kva så med Tjøme?  

     For 12 av dei 33 skutene finst det oppgåver over eigar­tilhøvet, her er både den største og den minste med. Saman  med opplysningar frå tiåra før har desse som eintydig resul­tat: Eine-eige dominerte heilt, berre i nokre få tilfelle er det tale om 1/2- og 1/4-partar. Det var helst mellom nære slektningar – far og son, bror og bror. Det finst ikkje i det heile noko døme på at byfolk hadde partar i Tjøme-skuter.[xv]

     Om ikkje kjøpmenn hadde partar, så kunne dei yte ulike former for kreditt, og såleis vere med på finansieringa av ekspansjonen. Ved skiftet etter Torbjørn Jonsen Haug 1803 blei briggen De 2 Brødre taksert til 2000 rd. Der var rett nok snaue 200 rd. gjeld til kjøpmenn og handverkarar i Tønsberg. Men mot det stod 7 lån frå sambygdingar på tilsaman 1700 rd.[xvi]

     Dette er rett nok eit isolert døme. Men andre kjelder dreg i same leid. Den mest vanlege form for mellomlang kreditt i Tjøme-sjøfarten var «eventyr-obligasjonen», der kreditor mista kravet ved forlis. Denne typen ser ut til å ha vore mest vanleg under og etter høgkonjunkturen kring 1780. Fram mot år 1800 blir «eventyr-breva» mindre vanlege, årsaka til det er nok at dette var dyr kreditt. 1794-1802 blir det berre ting­lyst 13 slike obligasjonar. Av dei var 11 til sambygdingar, 1 til ein bonde i Sandar, og 1 til kjøpmann Wilhelm Olsen Goen i Sandefjord. Men den siste var, som namnet seier, frå Tjøme.[xvii]

Her kan vi heller ikkje tale om byfinansiering.

     Men på eit eller anna vis måtte dei skaffe seg kapital. Som nemnt var berre (snaue) helvta av jorda i sjølveige. Men for sjølveigarane kunne det vere råd å reise lån gjenom pant i garden. Av dei 120 gardbrukarane 1801 var 56 sjølveigarar.[xviii]

Var det denne gruppa som åtte Tjøme-flåten?

     Skipslista fører opp 28 menn som «hoved-rehder». Av desse var 8 sjølveigarar, 19 leiglendingar (11 under Greivskapet, 8 på kyrkjejord) og 1 var utan eige bruk. Fridrich Hauff (Fred­rik Torgersen Haug) skilde seg ut, med 5 skuter (han var den einaste som kalla seg «skibsrheder»). Ivar Larsen Bukkeli hadde 2, og dei andre 1 skute kvar. Båe dei to største var leiglendingar! Dette høver i alle fall ikkje med biletet av sjølveigar og leiglending i dansketida.

     Jordeige kan såleis ikkje ha vore nokon viktig faktor i finansieringa av skipsfartsinvesteringane. Ekspansjonen må ha skjedd med basis i reinvestering av innkomene, for bygda under eitt. I praksis kunne det skje ved ulike former for lån og kreditt tjømlingar seg imellom.

     Systemet fungerte vidare, og dei greidde dessutan å finansiere kjøpet av greivskapsjord 1801 og kyrkjegods etter 1821. Etter eit tilbakeslag under og like etter krigen var det duka for ein ny fenomenal framgang for Tjøme og skipsfarten etter 1825.

     Tjøme var eit sersyn, og sersynet var ikkje noko som kom med ekspansjonen i skipsfarten etter 1750. 1692 sende «fattige bønder og undersaatter, boende paa Tiømøe» søknad til Kongen om å sleppe sen serlege borgarskatten: «.. vores fædre, som her paa landet før os boed, altid .. haver været til at bruge endeel schuder og farkoster, hvormed vi vores fart paa Danne­mark, .. samt og dermed andensteds at fare, hvor vi en ringe fart undertiden kunde betinge.»[xix]

     Dei viste til svar frå Christian 4. på søknad om fri fart 1641. 1617 hadde dei ein annan søknad inne, i strid mot Tøns­berg. Her kom likeins sentralstyret med ein positiv reak­sjon.[xx]

     Men næring og konflikt går mykje lenger attende. 1682 hevda dei at sjøfarten deira fanst «.. sønderlig siden .. Konning Fred­rich den Første hans tid ..». 1531 sende denne kongen svar på klage frå Tjøme, der dei » .. altid have seilet til søes efter deres næring ..». Dei fekk godkjenning av denne næringa, slik som hadde drive ho  » .. i Kong Hans’s tid, og andre fremfarne kongers i Norge ..».[xxi] Dette er det fyrste lokali­ser­te vitnemålet om norsk sjøfart etter høg­mellomalderen.

     I søknaden må tjømlingane ha vist til ein konflikt under kong Hans. Her er det naturleg å vise til vedtak (rettarbot) frå Riksrådet i Oslo 1490. Det kom med forbod mot «.. den alminnelige og fordervelige sed som mangestads brukas her sønnenfjells, at landsbønder og bokarle have og bruke sine egne store skip, med hvilke de fare og sigle utlendes, med sperre, bord, lekte, salt og andre varer ..».[xxii]

     Folk på Tjøme greidde å halde oppe sjølvstendig skipsfart gjennom dansketida – i ein «gråsone» – trass i alle by­privileg og andre statlege restriksjonar. Framgangsmåten var å vise til gamal hevd og tidleg­are kongebrev.[xxiii] Det finst eit anna døme på ein slik framgangs­­rik argumentasjon. «Nedenes-privilega» var grunnlag for bonde­sjøfarten frå Aust-Agder. Dette galdt eit større område, men i Vestfold utvida likeins den aktive sjøfarten seg geografisk. Framfor alt galdt dette Nøtterøy, i same prestegjeld som Tjøme.

     Bondesjøfarten i Vestfold og Aust-Agder var i strid med grunntanken i den økonomiske polititikken, med satsing på byane. Men bondesjøfarten la grunnlaget for at dei to fylka var på topp i norsk skipsfart kring år 1800. Og den breie basis på bygdene var føresetnaden for den store ekspansjonen som skjedde etterpå.

     Korleis ville det ha gått om den økonomiske politikken ålment hadde hatt som siktemål: «Slepp bøndene fri!»

[i]………. Jordavgifta 1801, Deliberasjonsprotokoll nr. 177, Larvik greivskap, 10.6. – 11.6. 1803.

[ii]………. Lotsoldermand 1, Fast Lots 5, Reserva Lots 5.

[iii]………. Rorskar for tollbetjenten i Krukehamn (Sandesund).

[iv]………. L. Berg, Tjømø, (1920), 481.

[v]………. Larvik sorenskrivar, tingbok 28, f. 866.

[vi]………. Peder Rasmussen, gardbrukar på Hui, gift med dotter på

garden. – Denne og fylgjande opplysningar på Lorens Berg, når ikkje anna er sagt.

[vii]………. Tollrekneskapar før 1812, Larvik og Sandefjord, Utgåande tollbok 1799.

[viii]………. Dette byggjer på gjenomgang av utgåande tollbøker for området Fredrikshald-Tønsberg.

[ix]………. Storparten hadde, naturleg nok, borgarbrev i Larvik. Men det fanst dei som var borgarar av Tønsberg, Fredrikshald, Fredrikstad og Drammen.

[x]………. Det gjeld i alle fall for dei 10 skute-eigarane som hadde ein annan til skipper. (Sjå seinare).

[xi]………. Dette byggjer på nokre sal av skip kring år 1800. 1804-05 rekna dei med 150 rd. for ny tonnasje, fullt utstyrt.

[xii]………. Desse to setningane er berre meint som ei helsing til den einaste som er forplikta til å lese dette skriftet.

[xiii]………. Dette byggjer på utgåande tollbøker år 1800. Det vil føre for langt å dokumentere dette for alle dei 33 skutene, men eg har så godt som full dekkjing.

[xiv]….        Eg byggjer her på tolleg mange bilbrev, målebrev og kjøpe­brev. Resultatet vil bli publisert annan stad.

[xv]………. For dei 33 år 1800 (Namn: «hovedrehder»)

      Hauff-Lind, 109 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 27.2. 1798

      Søstrene, 82 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 1.10. 1799

      Providentia, 76.5 kml; Anund Gjertsen Pytt

            bilbrev 24.9. 1796

      Anne Christine, 66 kml: Ola Jenssen Haug/Holtekjær

            målebrev 2.9. 1799

      De 2 Søstre, 43 kml; Henrik Torgersen Sandø

            skøyte 9.3. 1798 frå: Iver Larssen Bukkeli

      Diana, 32.5 kml.; Ola Larssen Bukkeli

            målebrev Moss 17.4. 1800

      Perlen, 31 kml; Lars Kristensen Svelvika

            målebrev Holmestrand 26.4. 1800

      Prudence, 29 kml; Ola Torsen Kjære

            skøyte 25.3. 1800: selt til Ola Hanssen Eidane

      De 2 Brødre, 29 kml; Hans Kristensen Helgerød

            skøyte 26.4. 1800 på 1/4 part

            frå Kristen Halvorsen H. til son H. K. H.

                  Providentia, 24 kml; Søren Olsen Brøtsø

                  skøyte 8.11. 1794;

                  frå S. O. B. til Hans Kristensen Sundane

      Enigheden, 23 kml; Nils Hanssen Budal

            obligasjon 4.3. 1799

      St. Johannes, 16 kml; Ola Larssen Rød

            obligasjon 12.9. 1795

      Andre døme:

      Fortuna; Kristoffer Gunnersen Meø

            obligasjon 25.6. 1767

      Haabet, 12 kml; Hans Olsen Holtane

            skøyte 27.2. 1775 på 1/4  til son Anders H Grimestad

      Jomfrue Margaretha, 19.5 kml; Anders Pedersen Hola

            obligasjon 30.3. 1776

      De 3 Brødre, 45 kml; Torger Olsen Holme

            skøyte 12.3. 1777 til: Matias Matiassen Kjære

      Endrægtighed; Hans Henriksen Holtekjær

            obligasjon 12.5. 1777

      Elisabeth, 15 kml; Even Kristoffersen Kjære

            skøyte 8.12. 1777; kjøpar på Nøtterøy

      Marthe Johanne, 21 kml; Even Kristoffersen Kjære

            obligasjon 6.4. 1778

            skøyte 6.2. 1782; 2 kjøparar i Larvik, kvar 1/2

      Enigheden, 16 kml; Anders Hanssen Brøtsø

            obligasjon 29.4. 1780

            skøyte 25.2. 1788 til: Kristoffer Hanssen Rød

      Nicolay Arent, 26 kml; Ola Olsen Haug

            2 skøyte 23.5. 1780; kjøparane på Nøtterøy, kvar 1/2

     Emanuel, 26 kml; Torger Olsen Holme

            obligasjon 9.6. 1780

      De 2 Brødre, 12.5 kml; Paul Henriksen Ormelet

            obligasjon 2.11. 1781

      De 2 Brødre, 25.5 kml; Søren Hansen Grimestad

            obligasjon 28.2. 1783

      Emanuel, 25 kml; Kristian Nilssen Gon

            obligasjon 10.3. 1783

      (uferdig skip, 77 fots kjøl); Vilhelm Olsen Gon kjøpar

            auksjon 9.4. 1783

      St. Johannes, 20.5 kml; Hans Olsen Megarden

            obligasjon 2.1. 1784

      Enigheden, 60 kml; Even Henriksen Holtekjær

            obligasjon 22.2. 1784

      De 2 Brødre, 26 kml; Ola Torsen Kjære

            obligasjon 2.3. 1784

      Justitia, 20.5 kml; Ludvig Kristensen Sundane

            obligasjon 27.2. 1787

      Jomfru Margrethe, 21.5 kml; Peder Matiassen KJære

            obligasjon 14.3. 1787

      St. Johannes, 20 kml; Hans Olsen Rød

            obligasjon 28.7. 1794

      Content, 24 kml; Ola Larsen Bukkeli

            skøyte 27.2. 1796 til: Gullik Jenssen Haug

      De 2 Brødre, 35.5 kml; Torbjørn Jonsen Haug

            skifte 9.2. 1804

 

[xvi]………. Larvik sorenskrivar, Skifteprotokoll 14 b, fol. 367 b.

[xvii]………. Larvik sorenskrivar, Pantebok II, 3, s. 1-950.

[xviii]………. Opplysningar i jordavgifta 1803, kombinert med salet av greivskapsgods 1801 (Pantebok II, 3, Larvik sorenskrivar).

[xix]………. L. Berg, Tjømø, 77.

[xx]………. NRR, IV, 640 f.

[xxi]………. NRR 1, 25.

[xxii]………. DN II, 708.

[xxiii]………. I så måte var det ein føremun for Tjøme med den adminis­trative (ny-)delinga. Tønsberg var den næraste kjøpstaden, men Tjøme løg i Brunla len, seinare Larvik greivskap. Såleis kom Tjøme til Larvik tolldistrikt, med ladstaden Sandefjord som næraste by. Det gamle konfliktstoffet var i alle fall ute av verda.

BILLEDTEKSTER:

1.På 1800 talet var sjøfart ei særs viktig næring på Tjøme. Året 1800 hadde bygda 48 skipparar.Skipper Lars Olsen Moe fra Tjøme i kahytta på briggen ”De 3de Brødre” av Laurvig er måla av Mathias Dalager i 1811.

2.Losane var også eit viktig innslag i det maritime miljøet på Tjøme. Denne losen i full mundur er henta frå Dreier: Norske nationale Klædedragter. Tidspunktet er ca 1800.

3.År 1800 hadde Tjøme ein flåte på 33 farty over 16 kommerselester. Av desse var heile 26 rigga som briggar. Briggen på biletet heiter ”Providentia” og høyrde heime på Tjøme. Desse småskutene segla på Danmark,England, Holland og Frankrike. Foto etter maleri i Norsk Sjøfartsmuseum.

4.3-masta bark ”Florentine” av Tjøme, bygd på Tjøme i 1807 og tilhøyrde Ole Larsen Rød. Barkene var gjerne litt større skip og segla på denne tida  for det meste på England, Frankrike og Holland. ”Florentine” vart prisedømt i England i 1808.Foto etter maleri i Norsk Sjøfartsmuseum.

5.Typisk slupp fra tidleg på 1800 talet. Slupper og andre einmastere (jakter) segla mykje på Danmark og på norskekysten, men nokre av dei tok også del i utenriks fart. Foto etter maleri i Norsk Sjøfartsmuseum.

Privatskolen «Den gode hensigt»

by KulturhistorieSkole

I Kirkebakken rett vest for parkeringsplassen til Tjøme Hotell og delvis skjult av trær og busker, ligger det et lite , gammelt idyllisk hus som ble bygget omkring 1785 av Tommes Jakobssøn fra Smalen i Sem. Han giftet seg med en Tjøme pike, Helvig Maria Hermansdatter fra Gjervåg.

Ola Larssøn Rød den eldre, skipsreder og eier av Østjordet og Øvre Rød gård, kjøpte huset i 1826 for 80 spd. og ved et gavebrev i 1828 skjenket han hus og tomt til et skole-interessentskap og døpte huset ”Den gode Hensigt”. Det ble drevet navigasjonsskole i huset med Isak Kristenssøn som lærer. Han døde på Gon i 1844. Han sluttet nok som lærer noen år tidligere.

Huset som ligger i Kirkebakken 4 er et av Tjømes eldste hus. Som nevnt eksisterer huset fremdeles og eksteriørmessig er det nærmest uforandret fra det ble påbygget.i 1840 årene. Bakgrunnen for at Ola Larssøn Rød kjøpte huset og skjenket det til skolebruk, var nok at det generelt var dårlig stell med skoleundervisningen i bygden. Lærerne hadde ingen lærerutdannelse, og hadde vel heller ikke så store generelle kunnskaper å videreformidle til sine elever. De bedrestilte familier fant seg derfor ikke tjent med å sende barna sine i omgangsskolen, men opprettet en privatskole.

Som allerede nevnt, ansatte de egen lærer. Det var Isak Kristenssøn som i tillegg til å undervise barna også hadde ansvaret for navigasjonsskolen. Om han underviste i navigasjon alene, eller om han hadde hjelp av noen hjemmeværende skippere vet vi ikke. Han hadde stillingen til omkring 1840 og døde på Gon i 1844.

Vi har tatt med en liste på 22 elever bosatt på Tjøme som tok navigasjonseksamen i perioden 1822 til 1840, altså i den perioden Isak Kristenssøn var lærer ved skolen. Det vil være rimelig å anta at mange av disse har fått sin undervisning ved skolen ”Den gode Hensigt”.

Da Isak Kristenssøn ønsket å slutte som lærer var det et par Tjømeskippere som traff Christian Haag i Kristiansand, og rådet og lokket ham til å reise til Tjøme for å overta privatskolen .

Navigasjonseksaminasjon ble administrert av den beskikkede eksaminator i distriktet i nærvær av innrulleringssjefen eller annen sjøoffiser samt to skippere. Der var som regel autoriserte eksaminatorer i Kristiania, Grimstad (senere Kristiansand), Bergen og Trondhjem. Nikolai Gundersen Mannall hadde stillingen som eksaminator for Akershus stift fra 1821 til 1840.

Christian Haag var om lag 28 år da han kom til Tjøme hvor han ble boende i over 60 år, helt til sin død i 1901. Han ble gift 21 april 1840 med Amalie Elisabeth Kiær. De hadde ti barn. Familien bodde først på Haug. Men ifølge folketellingen fra 1865 er de bosatt i Kirkebakken. Han kjøpte i 1885 eiendommen ”Askely” , gnr.1, bnr.8 av skipsreder Ole Larsen Røed. Huset ligger syd for bensinstasjonen og benyttes i dag som legekontor. Haag ble en meget benyttet mann i kommunen. I en årrekke var han , i tillegg til stillingen som lærer og kirkesanger, både kasserer i Tjøme Sparebank fra opprettelsen i 1857 og herredskasserer. Gang på gang ble han valgt til medlem av herredsstyret. På grunn av arbeidsmengden måtte han si fra seg stillingen som herredskasserer og Carl Fredrik Berg på Holtane overtok denne stillingen.

I 1857 kjøpte kommunen huset for 400 spesiedaler . Det ble benyttet som kretsskolehus inntil Kirkely skole ble bygget og innviet i januar 1880. Huset ble senere benyttet som postkontor. Senere var det på nytt privatskole der, men hva skoleformålet var, kjenner jeg ikke til.

Ole Larsen Røed, født 1823, sønnesønn av Ola Larssøn Rød, kjøpte i 1823 huset tilbake til familien. Eiendommen ble utskilt fra g.nr.1 bnr.1 den 8/10 1917 og fikk navnet ”Fjeld”. Det var Gjertrude Brækstad som da fikk hjemmel .

Den 18/8-1925 ble eiendommen solgt til søstrene Ellen Marie og Marte Nyrerød, Tønsberg for kr. 5.000,-. Fra 1950 ble Ellen Marie Gjørven (f. Nyrerød) eneeier etter å ha løst ut søsteren.

Det er sønnene til Ellen Marie Gjørven, Erik og Knut Gjørven som i dag eier eiendommen og bruker det som sommersted.

”Den gode Hensigt”, ble fra 1840 å betrakte som bygdens herredshus. Formannskapet og herredsstyret begynte å holde sine møter i huset, og fra 1857 benyttet Tjømø Sparebank huset som sine lokaler. Banken hadde i de første årene kun åpent hver lørdag ettermiddag fra kl. 14,oo for å ta i mot innskudd og foreta utbetalinger.

*****

Elever fra Tjøme som tok navigasjonseksamen 1822 – 1840.

 EksamenNavnFødtForeldre

16.04.1822 Anders Hansen Hauff 18.02.1797 Hans Henriksen og Inger Kristine Torgersdtr, Ø.Haug
23.03.1831 Søren Jonassen 30.09.1806 Jonas Jenssen, Mågerø og Aase Sørensdatter.
28.03.1831 Zacharias Gulliksen 04.07.1808 Gullik Jenssen, Grinden og Anne Helene Larsdatter.
28.03.1831 Ole Abrahamsen 29.01.1810 Abraham Thorsen, Kulebek og Elen Andersdatter.
07.03.1834 Fredrik Wilhelm Magnussen 15.12.1814 Skipper Magnus Amundsen og Helvig Maria Hansdatter, N.Sundene.
12.01.1835 Baltzer Hansen 20.03.1811 Hans Henrichsen, Ø. Haug og Inger Christine Torgersdatter.
12.01.1835 Torger Johnsen 26.09.1799 Jon Thorbjørnsen, Engø og Anne Maria Haagensdtr .
13.02.1835 Hans J. Magnussen 05.02.1817 Skipper Magnus Amundsen, N. Sundene og Helvig Maria Hansdtr. (Bror av nr. 5).
13.02.1835 Hermand Christensen 07.03.1803 Christen Larsen, N.Sundene og Barbara Hansdtr.
09.02.1836 Ludvig Anonsen Hauff *) 04.10.1818 Skipper Anun Torbjørnsen, og Karen Maria Ludvigsdtr., Ø.Haug
10.02.1838 Nicolay Thorsen 08.02.1818 Matros Thor Nielsen, Grimestad Anne Sørine Guttormsdatter.
15.02.1838 Even Olsen 01.05.1815 Matros Ole Olsen Moe og Ingeborg Evensdtr.
15.02.1838 Ole Christensen 08.08.1811 Christian Thoresen, Vikerholmen under Næs og Maren Evensdtr.
15.02.1838 Torger Evensen 08.04.1819 Styrmann Even Andersen, Øvre Holtane og Lene Maria Svendsdt.
13.03.1838 Isach Magnussen 17.02.1819 Skipper Magnus Amundsen og Helvig Maria Hansdtr. N.Sundene (Bror av nr. 5 og 8)
13.03.1838 Johannes Andersen 18.10.1812 Anders Henriksen Rød på Brøtsø og Helvig Andersdatter.
21.03.1838 Henrik Christian Torgersen*) 06.12.1819 Styrmann Lars Henriksen, Sandø og Christiane Christensdtr.
02.04.1838 Ole Johannesen 19.10.1816 Matros Johannes Toresen, Næs og Anne Hansdatter.
02.04.1838 Even Rasmussen 27.10.1814 Los Rasmus Hansen, Vestgården og Live Hansdatter.
19.03.1839 Ole Larsen 25.08.1823 Skipper Lars Olsen Rød, Budal og Ane Christine Torgersdatter.
16.04.1839 Andreas Andersen Haraldsen 26.11.1812 Anders Haraldsen, Kråkerebakken og Susanna Andreasdatter.
17.04.1839 Hans Nikolai Pedersen 28.08.1822 Los Peder Hansen, Holmø og Anne Maria Nielsdatter.
17.04.1839 Peder Krøger Andreassen 27 år Fra Hvasser, Tjømø
22.02.1840 Marthinius Mathiesen 31.12.1820 Styrmann Mathis Gulliksen, Bjørnevåg og Karen Hansdatter.
28.02.1840 Arent Olsen 05.11.1817 Matros Ole Olsen Moe og Ingeborg Evensdatter.(Bror av 12)
28.02.1840 Hans Hansen 25.07.1818 Los Hans Olsen, Moe og Ingeborg Larsdatter. og Helvig Maria Olsdatter.
05.03.1840 Poul Anthon Henriksen 05.07.1827 Bror av forrige.

 

Alle hadde karakteren beqvem. De som er merket med *) hadde karakter ekstra beqvem.

Kilder:
Lorents Berg – Bygdebøkene om Nøtterø, Tjømø og Sandeherred.
Vestfoldminne 1921 og 1922.
J.Fr. Schroeter: Navigationsundervisningens historie, i verket: Kristiania og skibsfarten, Kra. 1917, s.35-106.
Kaldsboken Tjøme menighet
Samtale med eieren, Ellen Marie Gjørven.

Bjørn Holt Jacobsen: