Firmastet Bark «Bellands»

by Kulturhistorie

FIRMASTET BARK ”BELLANDS”
Gøthe Gøthesen

Av en førstereisgutts dagbok.

Sjøfartslitteraturen er full av beretninger om mannsdåd, ”windjammers”, eventyrlige reiser , shantysang og jenter med stråskjørt. Ikke rart at unge menn ville til sjøs. Men ingen regel uten unntak. Et slikt unntak var Lindgård Konrad Zeiner fra Holtekjær. Kanskje trodde han ikke på alle historiene, kanskje hadde han andre fremtidsdrømmer. Femten år gammel dro han til Tønsberg og fikk løfte om læreplass hos en elektriker. Men det var ikke så enkelt. Hans far ville det annerledes. Gutten skulle til sjøs. På seilskute. Dette var en del av oppdragelsen for en tjømling. Bare på den måten ble det folk av ham. Basta! Slik ble det. Etter nok et besøk i byen hadde han hyrekontrakt. Han skulle være messegutt om bord på den firmastede barken ”Bellands” av Tønsberg.

Seilskutene hadde egentlig utspilt sin rolle. Damp og motor hadde overtatt det meste og svært mange seilskip var torpedert under den første verdenskrig. Alf Monsen i Tønsberg var en av noen få norske redere som drev en seilskipsflåte etter verdenskrigen . Han eide flere store engelskbygde stålskip: ”Bell”, ”Bellpool”, ”Bellhouse” og ”Bellands”, alle innkjøpt ”second hand” fra England .”Bell” var Norges største seilskip , en kjempe som lastet 5.080 tonn. ”Bellands” var nesten like stor, hun hadde en lasteevne på 5,030 tonn. Hadde Zeiner hatt et ønske om å mønstre på en tjømeskute på denne tiden , ville han neppe hatt noen suksess. Tjømes seilskipsfart hørte da historien til. Og ingen tjømereder eide noensinne et seilskip av ”Bellands” format. Denne kjempeskuten var bygd i England og seilte ut på jomfruturen i 1891 under engelsk flagg .Navn og hjemsted ble som følger:

”Forteviot” Engelsk flagg
” Werner Vinnen ” Tysk ”
”Bellands” Engelsk ”
”Yavry” Norsk ”
”Bellands” ” ”

Disse siste, store stålskutene representerte seilskipsfartens siste krampetrekninger i kampen mot dampskipene. De kunne bare lønne seg i langfart og ble ofte satt i fart mellom Europa og Australia, Syd Amerika og andre fjerntliggende områder. Dette kan kanskje lett lede tanken inn på klipperne, men i motsetning til disse seilmaskinene, var de nye stålskipene fyldige og egnet seg godt for bulklast. Både under norsk og engelsk flagg, var Australia ofte ”Bellands” bestemmelsessted. Det var det også da skipet gjorde sin siste rundreis, mens Zeiner var messegutt om bord.

Den 22 mai 1924 lettet ”Bellands” anker og satte kursen sørover. Av mannskapslisten kan vi blant annet lese oss til at månedshyren for en førstereisgutt anno 1924 var kr 48,00. Kanskje vil det interessere noen at det var en tjømling til om bord på ”Bellands”: dekksgutt Einar Bakke. Mange år senere fortalte Zeiner om første etappe av denne reisen at han sjøsyk og elendig satt og skrellet poteter mens tårene rant og han lengtet hjem til mor. For øvrig vet vi praktisk talt ingen ting om turen sørover, bortsett fra at den endte i Australia. Men der nede ”down under” , fisker Zeiner frem en liten kladdebok og begynner å skrive dagbok på frivakten.

Noen dramatikk rommer ikke dette dokumentet, snarere tvert i mot .Her er intet om ”landlov med sus og dus”. Som Zeiners datter Inger uttrykker det: ”Det handler nesten bare om været”. Og det stemmer, hele boken er full av meteorologiske observasjoner. Men la oss allikevel bla gjennom hans møysommelig nedskrevne notater fra den tiden han slingret seg gjennom ”The roaring fourties” og andre deler av et stort og lunefullt Atlanterhav og se hva han har å fortelle.

16 februar 1925: ”Bellands” ligger i Port Lincoln, South Australia, er lastet med hvete og klar for hjemreisen. Det fyres på donkeykjelen, her trengs damp til vinsjer og ankerspill. Utpå dagen blir vinden gunstig og kaptein Albert S. Henriksen fra Nøtterø bestemmer seg for å sette seil. Antagelig sender han de aller fleste av skipets rundt 40 mann til værs. Opp med ankeret, seilene fylles og de er ”homeward bound”. Telegrammet hjemmefra lyder ”Falmouth for ordre”. Skuta er ikke før kommet klar av land før en stiv kuling feier over dem og sender ”Bellands” av gårde med 10-12 knops fart. Den syttende har været roet seg litt og de ligger i Spencergulfen og slingrer. Maten betyr mye til sjøs. Fra byssa siver lukten av middagsmat: ferskt kjøtt. Til sjøs betyr dette oftest kokt oksekjøtt med” løksos” og fersk suppe. Denne dagen har Zeiner også tid til å gå i slappen for å handle. Slappen er skipperens lille butikk der han selger forskjellige nødvendighetsartikler til skipets mannskap. Zeiner graver dypt i lommen, kjøper et par sko, en livreim og en pakke Sunlight såpe. Det gjør ham ett pund tre shilling og seks pence fattigere. Der gikk halve månedshyra!

Freden varer ikke lenge. Den 20 februar blåser et av mersseilene i filler. Både denne og følgende har de stormende vær : ”med volsom høi sjø og stadig vand på dek så det er umulig å gå på dek så en må gå på stormbroen…” Han forteller videre: ”Stuerten fik hånden sin klemt istyker idet han var oppe på merseråen og gjorde fast seil”. Skuta ligger på været. Det er jo interessant at man sender stuerten til værs for å berge seil. Tidene forandrer seg!

Han fortsetter skrivingen ufortrødent, det gjelder stadig meteorologiske observasjoner, kuling, storm og stille. Man minnes noen strofer fra en gammel vise:

Snart seiler hun for bidevind og slør
Og tumler om i storm fra nord til sør
Mangt ondt hun døier, før stormen løier
Og hun kan seile for, en bliden bør.

Vi er kommet til lørdag den 28/2. ”Bellands” bestikk viser 49 grader 36 minutter syd, 160 grader, 25 minutter øst. Dette betyr at de befinner seg et stykke sydvest for New Zealand. Zeiner synes kanskje han har brukt for mye penger. Men en liten handel kan gi litt i en slunken kasse. Om dette sier dagboken: ”Har solgt gummistøvlene mine i dag til Erik Rosander for ett pund ti shilling”, altså ca 30 kroner.

Det er blitt kaldt i luften. De har hentet frem kaminen og gjort den klar til oppsetting i ruffen. Dagen etter er den på plass og i full virksomhet. Det er vanskelig å oppbevare maten på en seilskute der man er helt prisgitt variasjoner i klimaet, kjøleanlegg fantes ikke. Zeiner og to andre gutter blir satt i gang med å sortere ut råtne poteter. Dette gjentar seg etter noen dager.

Kaptein Henriksen er ingen dauseiler, av og til går det så mye remmer og tøy kan klare. Den 3 mars rapporterer vår messegutt: ”Vinden økende til storm og lit regn. Fører alle seil untagen Røiler og øvre Bramseil. Fart 12-1/2 mil (ca)”. 12,5 knop er ingen liten fart for en seilskute, de aller fleste damp- eller motorskip ville hatt vanskeligheter med å følge ”Bellands” denne dagen. Men albatrossen klarer det. I kjølvannet henger en eller flere albatrosser, slik de har for vane .Time etter time , dag etter dag ligger de og flyter oppe i luften, få meter over dekket. Jaktinstinktet våkner hos styrmannen. Han følger en gammel tradisjon, rigger ut ”fiskeutstyr” og fanger en albatross. Hva de gjør med den får vi ikke vite, men det antydes at den slippes ut igjen. Den ene stormen avløser den andre. 5 mars får de nok en gang dårlig vær: ”Vinden økende til sydvestlig kraftig storm med regn. Går for stumperne” .”Stumpene” er nedre mersseil på en råseilsrigget skute. I hard vind ble gjerne de større seilene berget mens stumpene som var relativt små ble stående i det lengste. Da seilte de” for bare stumpene” Uttrykket ”det går på stumpene” brukes den dag i dag av både sjøfolk og landkrabber og betyr gjerne at noen er ute i hardt vær eller tærer på de siste ressursene. Den 6 mars passeres 180 grader østlig lengde. Zeiner noterer:” Når en passerer 180 grader blir det to dage av samme navn og dato. Hvorav det blir fredag den 6 i morgen også”

”Bellands” stamper videre med sin tunge last. Det daglige arbeide vies sjelden særlig oppmerksomhet i dagboken. Men av og til skjer det noe som blir funnet verdig til innføring. Onsdag 11-3 : ” Vi har slaktet en av grisene i dag. Vi fik ikke noget blod av den da di ikke fik slåt og stuket den som di skulde”. Man aner en avlivningsprosess som ikke er helt etter oppskriften. Zeiner skriver videre: ”Kapteinen tok 3 fotografier av os da vi holt på og slakte den” Neste dags viktigste nyhet er: ”Svinestek til midag”. Det smaker sikkert fint , om kort tid vil nok saltkjøtt og -fisk dominere menyen.

Han forteller ingen ting om sine gjøremål som messegutt . De er kanskje ikke alt for spennende . Oppvask, vask av dørker , oppdekning og servering mens skuta slingrer og vrir seg, purring av mannskaper osv. Den ene dagen er lik den andre. I dagboken finner vi også andre ting som opptar ham, for eksempel en liste over ting kjøpt i slappen mellom Port Lincoln og Falmouth:

1 par sko
1 lærrem
1 pk Sunlight såpe
1 par dungeribukser
Jansen (gjeld?)

Til sammen ser dette ut til å utgjøre 2 pund 19 shilling og 6 pence. På kredittsiden kommer gummistøvlene som han solgte til en skipskamerat.

Det svære skroget siger sakte men sikkert østover. Når Zeiner av og til noterer farten er den ofte 10-11 knop. De befinner seg på 56 grader syd og 136 grader vest, omtrent midt mellom New Zealand og Kapp Horn da de observerer det første av flere isfjell. Når de attpå til får tett tåke blir det farlig. Men det går bra til tross for at isfjellene av og til ligger ganske tett.

Zeiner er en fremmelig messegutt. I den lille kladdboken finner vi øvelser i morse. Kanskje sysler han med planer om å utdanne seg til telegrafist? Mer eksotisk blir det unektelig når han av og til krydrer sine værobservasjoner med øvelser i runetegn! Nyttig for oss er det at han praktisk talt hver eneste dag noterer skipets posisjon. Dermed kan vi følge ”Bellands” rute fra Port Lincoln til Falmouth i detalj. Hun følger den samme ruten som tusenvis av seilskip før henne. Fra Australia seiler de østover, godt hjulpet av en aldri sviktende vestavind med kurs for Kapp Horn. Søndag 29 mars skriver han bl.a: ”Frisk bris med klar luft, mørke skyer iblant. Høi sjø. Tiltagende til stiv kuling. Alle seil sat untagen for-og krys røiler. Vi er bare nogen få mil ifra et par små øer som ligger et stykke utenfor Cap Horn” Etter å ha passert dette fryktede og beryktede stedet uten større vanskeligheter, dreier de langsomt nordover. Den 17 april kommer sydostpassaten og hjelper dem videre mot nord.

Den 7 mai passerte ”Bellands” ekvator. Dette skjedde tydeligvis uten kong Neptuns medvirkning. Antagelig hadde han vært om bord på nedtur og sørget for at alle ble døpt på behørig vis. Varmen i dette området kommenteres ikke, så den har antagelig ikke sjenert Zeiner.

Trafikken er beskjeden. Det første livstegn rapporterer Zeiner den 4 mai: ”Paserte en gresk stimbåt som di signaliserte til (Alt well)”. Neste gang var det en landsmann, den 10 mai observeres :”en av Wilhelmsens motorskiber” .Nordostpassaten driver dem nå i nordvestlig retning inntil de når vestavindsbeltet og kan styre rett mot sitt bestemmelsessted. De er nå inne i et mer beferdet område. Den 23 mai signaliserer de til den tyske firmastede barken ”Gustav” som forteller at de har brukt 100 dager fra Melbourne. De nærmer seg Kanalen, den 11 juni passerer de Ouessant eller ”Høisand” som Lingård (og andre norske sjøfolk) kaller det. Så blir det folksomt, de passerer ”stimbåter” i ett sett. Den 18 juni kl 600 får de taubåt for baugen og kl 900 rasler ankerkjettingen ut gjennom klysset på Falmouths red.En foreløpig sluttstrek er satt for reisen. 121 døgn tok den. Til sammenligning vil et moderne 17 knops motorskip bruke ca 30-35 døgn. I Falmouth fikk de beskjed om at kornet skulle losses i Sunderland. Deretter skulle gamle ”Bellands” hugges. Hennes tid var omme.

Det ble Zeiners første og ”Bellands” siste reis. Kaptein Henriksen og Lindgård Zeiner var vaktmannskap om bord mens skipet ventet på å bli tauet til opphuggingsverkstedet i Blyth. En epoke var uigjenkallelig slutt.

Selv om Zeiner fusket en del i faget, ble han aldri elektriker. Han valgte å fortsette på sjøen, hvis han da hadde noe valg, jobbene sto ikke i kø på denne tiden. Han tok stuertskolen i 1928 og seilte som kokk og stuert i utenriksfart. Han var også krigsseiler og var ute i ett strekk fra 1939 til 1946. Etter krigen var han på hvalfangst flere sesonger og hadde sin siste tur til sjøs med ”Kosmos-III” i tankfart i 1953. Deretter var han ansatt i Kystartilleriet , Oslofjord festning (Mågerø, Torås, Bolærne). Zeiner døde i 1989, 80 år gammel.

Kilder:
Lindgård Zeiners dagbok fra reisen Australia- England.
Zeiners datter,Inger Zeiner.

«Tjømlingerne har en nobel Tænkemaade…»

by KulturhistorieTjøme Kirke

Utdrag fra kirkens kallsbok.

Sogneprest von der Lippe 1882:

Tjømøs Beboere som i daglig Tale kaldes «Tjømlinger», er et Folkefærd i Besiddelese af mange fortræffelige Egenskaber. Da de, paa nogen ganske faa Undtagelser nær, samtlige ere Søfolk, tilkommer dem Ros, som altid er bleven den norske Sømandsstand tildel, i ganske særegen Grad dem Nedskriveren heraf har hørt denne Ros udtalt af gamle prøvede Søfolk fra andre Kanter af Landet. Et gjennemgaaende Træk hos dem, er den sjeldne Sands for Orden og Renlighed, som man…ligefra Rigmandens smukt udstyrede Hjem til den fattiges Hytte.

Dette er selv for den fremmede Iagttager iøienspringende nok ved et enkeltstaaende Bevis paa denne Ø. Overalt ser man vel vedligeholdte, som oftest nette, hvidmalede Huse…i med Haven foran, der om Sommeren holdes med den største Nethed. Et talende Bevis er ogsaa Kirkegaarden, hvis Lige man vel skal lede længe efter paa Landsbygden- den er en fuldstændig Blomsterhave.Det er ganske karakteristisk, at naar man kommer ind i et Hus, hvor saadan Orden ikke hersker, vil man ved Efterspørgsel snart erfare, at Beboerne ere indflyttede, som oftest fra Smaalenene eller Sverige. Her er nemlig ikke faa Svensker, næsten alle fra Bohuslen.

Tjømlingerne har en nobel Tænkemaade og er i høieste Grad offervillige og hjælper samme. Paa Grund af den stadige Samfærdsel med Udlandet, vil man ogsaa mærke en Pyntelighed og Høflighed i Væsen, som man ellers lidet møder hos vor Landbefolkning. Denne deres ydre pyntelige Fremtræden giver dem ogsaa Sands for Nethed og Orden i Paaklædning, som altfor meget og hos en overveiende Del udarter til Forfængelighed og Overdaad. Dette kan jo vistnok tildels finde sin Undskyldning i, at denne Ø i flere Decennier havde rige Næringskilde saa at Velstanden har været ualmindelig stor, store Formuer har her været og er her tildels endnu, men paa Grund af de nu trykkende Tider er Fortjenesten for den største Del af Folket kun ringe; men den Kunst nu i de trange Tider at sætte Tæring efter Næring forstaa de færreste, hvorfor ogsaa mange bære paa trykkende Gjæld. Tjømlingens Levemaade er fuldstændig den samme som Bybeboerens. Da her bo mellem 3 og 4000 Mennesker paa 1/3 Kvadratmil og Jordsmonnet er lidet og skarpt, forstaaes det, at Størstedelen er henvist til at kjøbe alt hvad han behøver. Øen er… af Landhandlere, hvis Forretning ogsaa er udstyrt med Luxusgjenstande, der findes ogsaa Landhandlerinder, ja betegnende nok endog en Konditor.

Sædelighedstilstanden er meget god. Næsten alle de uægte Børn her findes, og de ere ikke mange, har man de indflyttede Svensker, navnlig svenskepigerne at takke for. Tjømlingerne høre til den gode gamle Skole, de have saare lidet tilovers for Tidens revolutionære Bevægelser baade i religiøs og politisk Henseende. De have Agtelse og Kiærlighed for sin Konge og sine Embedsmænd, og ynde ikke den… mod Autoriteterne. Karakteristisk er det, at medens der i alle omkringliggende Bygder er ikke lidet sekterisk Væsen med Udtrædelser af Statskirken, findes i Tjømø Prestegjeld ikke en saadan.’Her er et temmelig almindeligt Drag henimod Guds Rige, saavel Kirken som andre Steder ere ved gudelige Forsamlinger ofte overfyldte.

Hovednæringsveien er Skibsfart. Prestegjældet representerer en Læstedrægtighed af 20 ooo Reg. Tons, hvilket særligt for nogen Aar siden (1875-76) …en Formue af flere Millioner Kroner. Det er ganske enestaaende Undtagelser, at de konfirmerede Gutter vælge anden Livsvei end Sømandens, Det har hidttilhovedsagelig været Østersøen, Frankrigs og Englands- Farten, der har tilført Prestegjældet Rigdomme, men i den senere Tid, da Dampen paa disse Farvande fortrænger Seilet, er Farten paa Amerika og de længere Farvande bleven mer almindelig. Paa Vasser og i «Udbygden» bo en hel Del Lodser, hvoraf enkelte ere meget velstaaende. Paa sidstnevnte Steder, samt langs hele Østfjorden bo ogsaa mange Fiskere, hvoraf enkelte driver Fiskeriet i større Skala.- Gaardsdriften er ubetydelig og afgive knapt det fornødne til Husbehov, de fleste have jo heller ikke Jordstykker af nogen betraktelig Størrelse. Dog er Potetesavlen, især for den sydlige Del af Præstegjældet ikke ubetydelig. Enkelte drive ogsaa Sæl og Hvalfangst paa de nordlige Have, men disse ere endnu faa.

Sogneprest Hirsch mellom 1900 og 1904.

En nu afdød Dame fra Tjømø, der i de senere aar har boet i Kristiania, har i nogle Memoirer, som hun har dediceret «til mine Børn» meddelt enkelte interessante Træk, som her skal meddeles. Faderen var en større Skiibsreder. Som et af sine første Barndomsminder beretter hun, at hun fulgte sin Fader op paa Fjeldet, for at se paa Skibene, der kom hjem. Strax blev Flaget heist. Kom et af Skibene ind om Natten, kom naturligvis Kapteinen iland tidlig før dag for at melde sin Ankomst. Hun husker specielt en af dem, som de havde megen Moro af. Det var en brav Mand, vel vant til at kommandere, baade ombord og i sit Hjem. En Høstmorgen kom han tidlig op til Rederens Gaard og fandt da kun budeien oppe. «Gaa op, og meld Rederen, at «Nordstjernen» er kommet», sagde han. Pigen, der var svensk af Fødsel, havde nylig tiltraadt Tjenesten, og hun kjendte derfor ikke til den Glæde, som meldte sig i Rederens Hjem, naar et Skib var ankommet. Hun tog det derfor ganske roligt, og opnaaede derved at ærgre hr. Kapteinen ganske forfærdeligt; han kom rent ud af sit gode skind og udbrød omsider: «Forstaar du da ikke, at du skal gaa op og sige Rederen, at jeg er kommet?» – «Inte så brådtom, lilla Kapten!» – sagde Budeien og .. paa sin svenske Manér. Men det var mere, end den rødhaarede Herremand kunde døie, det saa ud, som om han kunde springe i Luften af bare Sinne, efter hvad Husjomfruen, der omsider kom til, vidste at berette. Hun maatte hen at berolige Kapteinen, hvorpaa hun sprange op og meldte Herskabet, at nu var «Nordstjernen» kommet. Da blev der liv i hele Huset. –

Bl. a. fortæller Fruen om en gammel hyggelig Kone, som de kaldte «Batta»; hun pleiede ofte at passe Børnene paa Gaarden, i hvis Nærhed hun boede – i en liden rød stue. «Hun fortalte os en hel del om Jesusbarnet. Bl. a. husker jeg en Historie: «Jesus var en gang sammen med nogle børn og legede. Deres kjæreste opholdssted var naturligvis ved en Sølepyt – som saa mange andre Børn. Saa blev de en dag enige om at danne Fugle af Ler. De andre var meget lykkelige, naar de havde faaet til endel Fugle og sat dem op paa Pinder til tørkning. Men saa, Barna mine, sa’e gamle Batta, da Jesus havde sin Fugl færdig, klappede han i hænderne, og Fuglen fik liv og fløi.» – Naar hun havde bragt Børnene tilsengs, læse hun forskhjellige Bønner for dem, ofte det lille Vers, som findes i Landstads Salmebog nr. 580.

I gamle dage var alle havner fulde af Skibe fra Høsten til Vaaren. Om vinteren kjølhaledes de og repareredes, saa næsten alle Mandskaber havde Arbeide nok, hver for sit Rederi. Hvor lykkelig de var, naar de om Høsten fik sin Afklarering og kunde faa være hjemme hos Familje om Vinteren! Efter endt Dagværk gik de hjem, hver med sin Sæk Spon og Fliser paa Ryggen. –

Fruens Bedstefader paa Mødrene side var fra Gundersrød. Paa den Kant af Tjømø er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere Tider var der megen Skov. Lige i nærheden af Gundersrød ligger Toraas, der før i tiden benyttedes som varde, men nu er taget i brug som signalstation for kystforsvaret. – Der gaar det sagn, at en af Bedstefaderens Forfædre blev bergtagen i denne Aas, og da blev der ringet med Kirkeklokkerne.

Paa Vestgaarden (Vasser), hvor Bedstefaderen senere boede, var der under Krigen med Sverige engang svensk Indkvartering. En dag kom en Løitnant forbi, og da han fik se, der stod en Flødemugge paa en hylde i spiskammerseet, sagde han til Fruen i huset: «Lad mig faa det, du har der!» – De faar det, De skal ha», svarede hun. For at skræmme hende, trak den unge Løitnant sin Sabel, men hun lod sig ikke anfægte deraf, – hun sagde blot: «Har du ikke andet at gjøre end at stikke gamle Kjærringer ihjel?» – I det samme kom en høiere officer gaaende forbi, og da han fik se, hvad det gjaldt, sagde han til Løitnanten: «Drager du din Sabel mod en Kvinde, er du ikke værdig til at bære den», og dermed tog han Sablen fra ham og brækkede den midt over.

Det passede godt for en Skibsreder at bo paa Vasser i forrige Aarhundredes første halvdel og udover. Der var Telegrafstation og en udmærket Skibshavn (Vestgaardskilen), Ved Sandøsund havde Staten ladet opføre en stor Brygge, og der var Toldstation, som endnu existerer. Der passerede Statens Dampskibe; skulde man til udlandet, maatte man tage til Sandøsund. – Paa Vestgaarden forstod man at øve Gjæstfrihed; det hændte ikke sjælden, at man kunde faa 10 à 12 Gjæster paa én gang. – En dag var rederens «Deodata» kommet hjem fra Langfart og havde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blevet meldt, men Rederen havde faaet øie paa det fra Udsigtsfjeldet lige ved. Han tager saa sin datterDatter og Dattersøn med ombord. Da de nærmede sig Skibet, blev der raabt: «Deodata ohoi», men det var ingen ombord, som gav agt. Endelig fik en af Styrmændene øie paa Baaden, og da han saa, at Rederen var med, kom de hurtigt ombord, men – ingen Kaptein lod sig se. Da vi kom ned i Kahytten, sad Kapteinen der – rød og opblæst i Ansigtet. Skjælvende og bævende forsøgte han at reise sig, idet han støttede sig til bordet. «Goddag Reder!» sa’ e han, «jeg er ikke rigtig brav idag!» – «Nei, jeg ser det, Kaptein», sa’e Rederen, hvorpaa han lod ham sætte sig ned. Den lille Frøken blev betagen af medlidenhed, men Bedstefaderen mente: «det gaar nok snart over!» – Stuerten satte ind alskens gode Sager, og det var ikke Smaating de havde med; de kom da ogsaa, som kapteinen sagde: «fra Bardo» (skulde være: Bordeaux). – De fik god Kaffe, der havde god Virkning paa den omtaagede Kaptein; lidt efter lidt gik Sygdommen af ham. – Paa Hjemveien fik de følge af et par stoute Matroser, der bar hver sit Anker paa Ryggen; de slap godt forbi Toldbetjenterne og moddtog for sit Bryderi en god Douceur. – Der blev smuglet meget i de Dage, og Grunden var for en ikke uvæsentlig Del den, at det var forbundet med saa store Vanskeligheder at faa Varene sendte ind til Tønsbergs toldbod. Da Rederens Datter i 1853 skulde gifte sig, bestilte han fra Frankrige et vakkert Kaffe- og The-Service; da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor Sum for at slippe fri for at transportere det til Tønsberg, men – nei, afsted maatte det. Og Følgen blev saa den, at da Servicet kom tilbage, var der kun 1 Assiette, 1 Kop og 1 lidet Fad i behold, resten var gaaet i knas underveis.

Der dreves meget Skibsbyggeri paa Tjømø, saaledes ikke mindst i Bergstad. Der kan man endnu se lidt af Spanteplanen. Pag. 191 vil vi finde nævnt som Kirkeværge mellem aarene 1822-24 Ole Røed. Han var kommen fra en Gaard i Borre, der heder Pjonkerud, og hans Hustru hed Maren Espbrek. Hun skal have været en ualmindelig forstandig og dygtig Kone. – Ole Røed var ogsaa bekjendt for at være meget klog og dygtig, men paa samme Tid noget vild. Han eiede flere Gaarde paa Tjømø og en paa Hudø; hvad den sidste angaar, blev han Eier til den paa en noget eiendommelig Maade. Han havde nemlig for et par gamle Folk skrevet en Føderaadskontrakt, som ikke behagede Kjøberen; han sagde til Ole Røed: «Den kan du ta’e sjølv, den vil jeg ikke ha’e.» – «Ja det skal jeg nok være Mand for», mente denne, og han fik lykke til, – de gamle døde strax efter. – Paa sin Gaard Rød lod han dæmme op en Dam og bygge op et Kallebrug, – kjøbte Enkesæde for sin anden Hustru Elisabeth Aschem og lod opføre en Vindmølle paa Østjordet, hvor der endnu findes Møllestene og lidt Murværk.

 

Om en af de gamle Skippere fra den Tid fortælles der følgende Historie: Han var kommet vel hjem fra Reis. Hustruen gik hjemme paa Gaarden og ventede paa ham, men der kom ingen; hun kunde ikke begribe, hvad der gik af Manden, der aldrig lod sig til Syne. Tilsidst tog hun en Pige med sig og drog afsted for at møde sin Gemal. Paa Veien ned til Stranden kom de forbi en Stue. Der fik hun se sin Hjertemand i en meget intim Situation med Konen i huset. Vrede blussede op i hende, hun bøiede sig ned og tog op en Sten. Pigen blev forskrækket og sa’e: «Herre Gud, hvad gjør De der?» – Hun slap da Stenen, bed Harmen i sig og gik hjem. – Dagen efter saa Pigen hende lave istand et stort Birkeris, og dermed drog hun afsted, Hun satte sig i et tæt Orekrat lige ved en Grind; der vidste hun, at mad. «Sissel» maatte komme forbi. Ganske rigtigt; der kom hun. Men da tog Mutter hende fat, og i en Haandsvending lagde hun hende paa Fanget, og saa fik hun ganske ordentlig af Riset. Sissel raabte: «Der er naade for en Kjæltring og en Tjuv, men ikke for den, som sin næste belur.» – «Jeg skal give dig «belur» – jeg, sa’e den fortørnede Kone og slog til igjen, saalænge hun orkede. Stakkels Sissel, hun havde vist faaet mere end nok, da hun omsider krækede afsted. – Hvordan Manden blev modtaget, derom tier Historien. – Fruen lægger til: «I ved, kjære Børn, at Sæde og Skikke er meget forandrede fra den Tid. Om der i et eller andet Sind skulde opstaa Lyst til at gjøre ligedan, vil man vel nu beherske sig og dække alt under Høflighedens Maske.»

Om hvorledes bark «Florentine» af Tjømø, ført af O. L. Røed – d. 16/8 1807 blev opbragt af en engelsk «Man of war» under Eddystone, har «Signal» i 1900 havt en troværdig Beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds søn Lars fortsatte Faderens Bedrift med at bygge Skibe. Der nævnes to: «Søstrene» og «Brødrene». Det sidste forliste i 1839; da var Lars Røeds Søn Ole med som 16 aars gammel Gut. Mandskabet bjergede sig ind i Baade til den svenske Skjærgaard; da var den unge Ole L. Røed i bare undertøiet. Han har oftere nævnt, hvilken underlig Følelse der betog dem, da det nybyggede Skib gik tilbunds lige for deres Øine.

Lars Røed bror Johannes byggede to Skibe paa Dalstranden, de fik navn af «Johannes Røed» og «Birthe Røed».

Ole L. Røed havde Værft i Langviken. Hans Fader blev ikke nogen gammel Mand, – han døde antagelig i 1843. Han stod i Venskabsforhold til Henrik Wergeland, som – da han fik høre om Lars Røeds død – sendte ned til Tjømø et Vers, der skulde staa paa hans gravstøtte:

Saa brav og ærlig som dit flag –

Gud skjænke dig en ærens dag! –

Der hvor Skibsreder Hjalmar Røeds Villa nu ligger i Langviken, stod der før et en-etages Hus, som hans Fader havde ladet opføre som Arbeiderbolig. En stor Stue tvers over hele Huset paa den ene Kant var indredet for Arbeiderne, saa var der en Gang, hvorfra man kom ind i et Kjøkken, paa der anden Side var der 3 Rum, der var forbeholdt O.- L. Røed selv; der tog han imod alle Fremmede, specielt Reisende, der for for at udbyde sine Varer. En Lørdag var en saadan Reisende indbudt til at spise ved Arbeidsherrens bord; der blev trakteret med Brisling, Øllebrød og Pandekage. Med Gaflen drog han – den Fremmede, der ei var vant til at behandle Fisk med Kniv og Gaffel – Brislingen meget forsigtig yderst ud paa Kanten af Tallerkenen; saa tittede han rundt paa dem, der sad med ham tilbords, – vips – under Bordet med den; der foregik Rensningen paa en meget letvindt Maade, og saa kom altsammen op igjen paa Tallerkenen. – Den gang var der Liv og Rørelse i Langviken. Der blev gamle Skuder reparerede og nye byggede. Og naar der lettedes Anker, hvilken sammenstimlen af folk! hvilket stolt Syn at se det ene Skib efter det ander for fulde Seil stevne udover og forsvinde i Horizonten, efter til Afsked at have sendt en siste hilsen med Flaget! – Naar de saa kom hjem igjen, da havde de mange Historier at berette – saa om dit og saa om dat. En af Kapteinerne fortalte en gang ved Hjemkomsten om sin Tømmermand, der udi en en af Havnene havde faaet sendt et Portræt af sin Kone; dette maatte han naturligvis vise frem til Kapteinen, der sagde: «Det er da ret en kjæk Kone, De har, Tømmermand.» – «Aa ja da,» svarede Tømmermanden, jæ brø’ mig ikke om de røde og hvide Jentene – jæ, Kaftein, jæ tok ei, som va saa svart som Kakkelovnen, aa hu har da holt Færjen.»

Der var stors Selskabelighed paa Tjømø i gamle Dage, der var Spil og Sang og Dans – og megen Munterhed. Juleaften var der stor Høitidelighed med mange Forberedelser i Forveien. Kl. 12 præcis spiste man Middag. Præcis 1/2 4 blev Negene satte op. Kl 1/2 5 skulde alle Tjenerne være færdige; Punschen blev lavet og Øllet tappet, det deilige Juleøl. – Saa satte man sig til Kaffebordet, Herskabet for sig og Tjenerskabet for sig. Derefter blev Juletræet tændt, og da blev der Feststemning og glad jubel. De slog allesammen Ring om Juletræet, og man sang Julesange. Endelig blev Presenter uddelte, en Juleskjænk budt om. – Længere ud paa Aftenen kom Ungdommen fra forskjellige Kanter for at skyde Julen ind. Det var Skikken, at de ikke skulde lade sig se,det gjaldt da at være kvik paa det, om man vilde faa tag i nogen, strax Skuddet var gaaet af. – Aftensbordet serveredes med Risengrød, Ribbensteg og lidt Fugl. – Ud igjennem Julen – et eneste Gjæstebud. –

Der var paa Tjømø et efter datidens Forhold temmelig stort Klublokalde paa Kjære; Stedet kaldes endne den dag idag «Klubben». Hver Torsdag havde Herrerne sine Klubaftener, og i løbet af Vinteren havde man 4 Baller, hvor man morede sig meget godt. «Gamle Samsin» fra Tønsberg sad der med sin Trup og spillede og nikkede. – Senere fik man Marinemusiken fra Horten. – Undertiden fik man istand Kanefarter, der endte med Dans paa Klubben.

Om Sommeren drev man meget paa med Øturer. Der gik Bud fra Familje til Familje om at samles paa opgivet Sted, i Reglen paa Lindholmen. Og da fik man det travlt med at ordne sine Nistekurve og sit Flaskefor; naar Tiden var inde, stevnede en hel Flok lystbaade mod Lindholmen. Der leirede man sig paa en grøn Eng, der vistnok kaldes «Jomfrusletten»; her siger Sagnet, at en hollandsk Dame skal være drevet i land; hun havde paa sig sit «Hovedguld» og adskillig anden Stads. – Her gik Tiden hen under leg og Lystighed («tredie Mand i Vinden» – «sidstpar ud!») til Midnatstimen slog, og saa bar det hjemover – ofte under vakker Sang af gode Stemmer («Gluntarne», – «jaa, vi elsker dette Landet», – «nys seiled vi en solblank Time» . o.a.) –

Under den fransk-tyske Krig var sympatien udpræget paa franskmændenes side. Der indkome efter sigende 1500 spd. (= 6000 kr.) –

1904 – 18/9. Skibsreder Hans Torbjørnsen – Sundene – har nylig fortalt mig, at en bark «Hebe», tilhørende hans fader paa Vestgaarden (Vasser) d. 26/1 1856 gik ud fra Tjømø, fik modvind, kom ind igjen paa Grund af Ishindringer. og blev saa liggende til 10/5 s.a., maatte da skjæres ud gjennem 18 tommers is. Saa haard vinter var det den gang.

Tro og overtro var en viktig del av dagliglivet

by Folketro

Tro og overtro var en viktig del av dagliglivet rundt det forrige århundreskiftet. 
Dette gjaldt også for sjøfolket på Tjøme, som hadde sine egne historier og myter.

Mai er konfirmanttid. Da blir de unge «voksne», som det heter. Men hvordan var kon-firmanttiden for vel hundre år siden på Tjøme?

Inntil 1879 måtte alle gutter på Tjøme lese for presten i Nøtterøy kirke. Pikene hadde det litt lettere, idet de hadde kon-firmasjonsforberedelsene på Vindåsen, Sundene eller hos Richard Larsen på Stranda. Men for guttenes del, hvordan skulle de komme til Nøtterøy kirke? Svaret var enkelt, de hadde ikke noe valg, de måtte gå og over Vrengen-sun-det måtte de roes over. Det er lang vei fra Hvasser til Nøtterøy Kirke og tilbake igjen! Og konfirmeres skulle de. Etterpå til sjøs, 15 år gamle.

Det sier seg selv at det oppstår et miljø og en egen stil i en guttegjeng som går til konfirmantforberedelse. De gikk side om side og slapp ingen forbi, og møtte du dem, måtte du gå i grøfta.

Til konfirmasjon hørte det «overhøring» og alle eldre husker hvordan en gruet seg til denne. Presten stilte spørsmål til konfirmantene og da gjaldt det å holde hodet klart og svare riktig. Overraskende spørsmål fikk konfirmantene til å svette og svare feil. En prest spurte en gang ei jente om hva troen var for noe. Jenta skvatt til, hun visste ikke noe om troen, men derimot kjente hun fraktemannen, TYond. Han drev salg av ved utenom å være fraktemann. Hun svarte derfor kjapt: «Trond er fraktemann».

– Nei, svarte presten, men hvor finner man troen?

-Trond, svarte jenta, han er i Fredrikstad, han!

Om bergfolket

1 en bygd som Tjøme og ellers andre bygder for den saks skyld, finner vi i folketroen en annen verden, en verden av ve-sener, synlig og usynlig, men alltid tett inn på oss. Noen ganger skjult, noen ganger til skade, andre ganger til nytte. Disse vesener er bergfolket, de undeijordiske, vetter eller hva for navn de kunne få. Bergfolket lever ute i naturen, i skog og mark. Nissene er en del av bergfolket, men lever tettere inn på folk. I innlandet lever huldra og nær menneskene, husvettene. Fra Lillehammer-OL i 1994 husker vi hvordan arrangørene spilte på vettene i avslutningsseremonien.

På Treidene på Tjøme bodde det en gang en bergmann som kaltes Treidebusen. Han var forlovet med ei bergjente som bodde i Herkelaas rett nord for Holtan. Bergjenta var imidlertid så stor at hun ikke kunne komme inn hos Treidebusen. Flere folk hadde sett henne og forholdet var slik at jo lengre en så på jenta, jo større ble hun.

På Treidene bodde det den også to loser, Henrik og Lars. Henrik var godvenner med Treidebusen, mens derimot Lars og Treidebusen ikke var de beste kamerater. Det kan hende at årsaken var at når Lars kom hjem fra los-oppdrag, var han enten i overstadig godt humør eller gretten avhengig om han hadde fått en dram eller to.

Dette likte ikke busen, som banket i veggene når Lars var «overstadig». Når han gjorde det, kom folk springende til for å se hva som var på ferde. Stille ble det ikke før broren kom hjem og godsnakket med busen. En gang innunder jul betrodde Henrik seg til busen og fortalte at ikke hadde penger til jul, verken til mat eller brennevin. Heller ikke noe til presten. Henrik ba busen hjelpe seg. Neste dag dro Henrik ut for å lose og da traff han en skonnert. Den var full av kaffe, men forlatt av mannskapet.

Henrik reddet båt og last og fikk 1000 specier som takk. Busen hadde hjulpet ham.

På sine siste år sa han at ingen skulle bry seg om hvor han skulle begraves. Hans grav var sydøst av Færder. Slik ble det også.

Det er mange fortellinger om det overnaturlige. Oppe ved Kjynna var det bergfolk og flere mente at de hørte bergmannen romstere på loftet når han stjal mat. Ei kjerring mente at hun så bergkjer-ringa komme opp gjennom kjellerlem-men. Også på Gjervåg hadde de sett kjerringa. Selv smågutter hadde sett henne, og de løp vettskremt hjem. Ute på Helgerud skulle det vært en som ble bergtatt og på Brøtsø ei jente som ble bergtatt i åtte døgn. Hun forklarte at det var liksom hun ble lukket inn i fjellet. Kona der inne bød henne på kake, men for jenta så kaka ut som kumøkk. Hun torde ikke spise den. Til slutt ble kjerringa så lei av å by kaker til henne at hun slapp jenta ut. Bergfolket kunne skape seg om, og engang så et par småjenter at bergkjerringa hadde skapt seg om til en diger svart hund som lå på et berg og bare glodde på dem.

Nisser og andre hjelpere

Mange andre vesener levde sammen med menneskene, mest kjent er nissen. Alle trodde fullt og helt på nissen og hver gård hadde sin egen nisse. Tjøme, en sjømannsbygd fremfor noen hadde et nært forhold til nissen. For nissen fulgte menneskene og tok også bopel om bord i skutene. Det var en gang en nisse som var om bord i et skip. Han fortalte til skipperen: «nå går jeg i land». Skipperen tenkte lenge på dette og til-slutt bestemte han seg for å gå i land han også.

Båten ble borte året etter.

Likfølget

Det var mye overtro i gamle dager. Varsler var slett ikke noe å kimse av: Man hadde for eksempel noe som kaltes for de hemmelighetsfulle «likferdene». Disse kunne en møte langs veiene. Likferdene var noe ikke alle og enhver kunne se, det skulle en egen evne til slikt. På Tjøme fortelles det om to brødre som var ute og gikk langs veien. Plutselig tok den ene den annen i armen og sa at de måtte gå av veien for nå kom det et likferd. Broren ville ikke gå til siden, men da tok den andre ham hardt i armen og skjøv ham ut av veien. Han kjente mannen i følget, sa han. Da de kom hjem, hørte de at mannen på en bestemt gård var død nettopp denne dagen.

Tjømefolk var vant til å ferdes mye rundt, og for hundre års siden var jo de fleste sjøfolk. Overtro og spøkerier på øya var vanlig på den tiden, men overtroen var ikke større enn på andre steder. Overtroen ga seg naturlig nok utslag i praktiske regler for hva en skulle gjøre og ikke gjøre. I dag er det meste borte. Men noe henger igjen. Mange har en hestesko hengende over utgangsdøra og det er nissen som jager jula ut.

Sankthans er en gammel høytidshelg. Her henger mye overtro igjen. For oss vestfoldinger og for øybeboere er denne helgen helt spesiell, men det er en annen historie.

H.J. Tveitan

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Færder Fyr

by Færder FyrKulturhistorie

(29/7-1997 TB)

Blinkende veiviser i hundre år

TØNSBERG: Det er ikke bare Tjøme som kan feire fyrjubileum iår. Færder er riktig storebror når det gjelder alder og størrelse, men Smørberg fyr er hundre år iår

INGER LISE BØRRINGBO ESPEN HASLENE (FOTO)

Det har vel-avisen Arena ved Anne Cathrine Hogsnes Asplin funnet ut. Fyret skal være det eneste i Norge som står privateiet grunn. Og det står ved innseilingen til Tønsberg og viser vei.

– Vi? Vi er et lite hjørne av Tønsberg, men regner oss for møteplass for beboerne på

Smørberg, Hogsnes og Bjelland, sier Anne Cathrine Hogsnes Asplin som sammen med ektefelle Morten Asplin, Anne Gry Haugan og andre har skaffet seg en egen posisjon i Tønsberg kommune med sine grundige utredninger om området de bor i. Med et paraplybegrep, miljøskapende tilrettelegging, har natur, vei, badeplasser, hulveier, bygdeborg og andre fornminner blitt registrert. Nå også fyret, for hvem visste at den blinkende varden for enden av Vestij orden er hundre år iår. Mens Færder der ute i havgapet kan skilte med sine tre hundre år, kan altså denne landej ordens livbøye vise til hundre år i skipsfartens tjeneste. For her har såvel pramkar Anton som skipperen på større fartøy til Kaldnes og Scan-Rope, og ikke minst lystfartøyene i senere år, hatt nytte av 383-Smørberg fyr.

Fra olje til strøm

I 1975 ble fyret på Smørberg. som står på privateiet grunn, gjort om fra acetonfyrlampe til elektrisk drift med batteri-reserve. Lyset skal kunne sees fra pynten av Bjømeglova til Skjærsnes. For det knytter seg lokalhistorie til fyret, kan en lese i Anne Cathrine Hogsnes Asplins redegjørelse. I den tiden det var oljefyrt var det folk fra Smørberg som til enhver tid hadde ansvaret for at fyret var i orden.

Men stedet hadde også før 1897 betydning for innseilingen til Tønsberg, f. eks. ved vardebrenning. Eiendommen der skipperhuset ligger tilhører Knut Samuelsen fra Oslo. Huset, som er i særdeles god stand med med mye forseggjort snekkerglede, er en gammel familieeiendom.

For hundre år siden

Helgen 12. til 14. september skal nærmiljøet, som teller 500 husstander med 2500 mennesker, feire både kultur-minneåret og fyrets hundre år. 13. september legges det opp til utflukt til Smørberg hvor tema for dagen blir For hundre år siden. De som ønsker å kle seg gammeldags kan risikere å få premie i enten herre eller dameklassen.

Nevnte helg skal være en sammensveisingsdag for alle dem som bor i dette Tøns-berg-hjørnet. Det skal være besøk til bygdeborgen på Hø-genkoll og konsert på forsamlingslokalet Solstua hvor sangerinnen Liv Gunhild Tandberg og pianisten Jørn Foss-heim holder intimkonsert. Liv Gunhild er født og oppvokst på Hogsnes og het Hogsnes som pike.

Mange kvaliteter

– Det er mange kvaliteter i dette området, bynært samtidig som vi er på landet med sjø, skog og sletter, sier Anne Cathrine Hogsnes Asplin og Anne Gry Haugan. Sist nevnte er fra Heddal, etter giftemål med en Tønsbergmann bosatte de seg i nybyggerfeltet på Bjellandåsen. Å arbeide med nærmiljøspørsmål er det ikke bare de to som har sans for. Iveren etter å gjøre Hogsnes, Bjelland og Smørberg til ett enda bedre sted å bo, er til å ta og føle på. Men alt er ikke bare idyll og samstemmighet i området. Tvisten heter riksvei 303 og fremtidig trase. Hogsnesbakken slik den ligger idag er en av de mest trafikkfarlige i Tønsberg. Hva med en miljøtunnell?

Interessekonfliktene er der, men med aktivitetshelg og medvirkningsplanlegging, kan en kanskje komme frem til et omforent forslag?

– Vi er et ungt område, men er stolte av å bo her. Med et grendehus som endelig kom, en veldig positiv skole, er vi på rett vei, sier Hogsnes Asplin, hun også født og oppvokst her.

Hun har også god kontakt med bomiljøtjenesten i Bygg-Forsk i Oslo. For å få til en helhetstenkning for området med veivesen, kommune og grunneiere som aktører, er selve limet i fremdriften av gode, (og store) planer om å gjøre Bjelland/Hogsnes/Smør-berg til det triveligste og tryggeste Tønsberg-hjørne av alle Tønsberghjørner.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Færder fyr fredes

Riksantikvaren foreslår å frede Færder fyr fordi dette anlegget ute i havgapet på en spesiell måte er med på å karakterisere Norge som kyst- og sjøfartsnasjon. (Foto: Terje Wilhelmsen)

Færder fyr fredes

YTRE OSLOFJORD: Riksantikvaren foreslår å frede Færder fyr. Fred-ningsforslaget omfatter fyrtårnet, bygninger og anlegg på Tristein (også kalt Lille Færder på mange sjøkart).

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Bakgrunnen for at man ønsker denne fredningen er at «fyret er blant landets mest markante kulturminner som på en spesiell måte er med på å karakterisere Norge som kyst-og sjøfartsnasjon».

Det er ikke bare Færder som står på listen over fyrstasjoner i Oslofjor-

den som Riksantikvaren ønsker å frede. Humlungen og Torbjømskjær i Østfold, Filtvedt i Hurum og Hegg-holmen i Oslo er også med på fred-ningslisten.

Identitetsskapende

I fredningsforslaget fra Riksantikvaren blir det pekt på at Færder fyrstasjon har stor miljøbetydning med sin markante beliggenhet og form i ytre Oslofjord. Færder fyr er således et identitetsskapende element. Fyrstasjonene har både kulturhistorisk og arkitektonisk verdi. Kulturhistorisk ved deres tilknytning til sjøfart og kystkultur og arkitektonisk ved deres særegne plassering og materialbruk som resultat av den funksjon de har hatt, heter det i Riksantikvarens begrunnelse.

Fyrhistorisk verdi

I begrunnelsen fra Riksantikvaren påpekes det at Færder fyrstasjon er en videreføring av fyrstasjonen på Store Færder og har av den grunn fyrhistorisk verdi. Når det gjelder fyrstasjonen på Store Færder er det neste år 300 år siden denne ble satt i drift. I Tjøme kommune planlegger man en større jubileumsfeiring i 1997 for å markere dette.

Fyrstasjonen på Færder har landets tredje eldste og nest største støpejemståm, og har av den grunn stor alders- og fyrhistorisk verdi. Når det gjelder bygningene på Færder er de nesten autentiske med de som ble bygd i forbindelse med etableringen av fyret på Tristein. De enkelte bygninger har riktignok gjennomgått noen forandringer, men plasseringen

og form er i hovedtrekk bevart. Fyrstasjonen har fått sin form og plassering ut fra sin funksjon og er et viktig historiefortellende element som i tillegg har betydelig estetisk verdi, heter det.

Familiebetjent

Det er ikke bare fyrdriften på Færder som gjør at Riksantikvaren gjeme vil frede dette anlegget helt ytterst i Oslofjorden. Færder fyrstasjon har også en nærings- og sosialhistorisk verdi. Anlegget er et eksempel på familiebetjent fyr, med opptil flere familier bofast samtidig.

Riksantikvaren mener at fyrstasjonen er et kulturminne av nasjonal verdi. Sammen med andre viktige eksempler på norske fyrstasjoner, fremstår dette anlegget som et representativt kulturminne i norsk

samferdselshistorie. Anlegget er med på å vise bredden, variasjonen og kvaliteten på norske fyrstasjoner. Riksantikvaren ser derfor anleggets verdi som kulturminne ikke bare isolert, men også i sammenheng med fyrvesenets kulturminner forøvrig som søkes bervart. I den forbindelse er det verdt å minne om Riksantikvarens forslag tidligere i år om å frede tåkeklokken på Torgersøya.

Utvelgelsen av Færder fyr er et resultat av en kulturminnefaglig vurdering av samtlige fyrstasjoner i Norge. heter det i Riksantikvarens begrunnelse.

Fredningsforslaget legges nå ut til offentlig ettersyn. Det skal blant an-net behandles i Tjøme kommunestyre. Riksantikvaren har satt en frist på seks uker til å komme med synspunkter på fredningsforslaget.

Fyrsilhuetten på plass

STORE FÆRDER: Færder-jubileet nærmer seg med raske skritt. Igår ble den fire meter høye fyrsilhuetten plassert på Store Færder. Det skjedde med hjelp av et helikopter fra Skvaron 720 på Rygge.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Fyrsilhuetten er plassert like ved siden av de gamle fyrruinene på toppen av Store Færder. Den er gave fra Gunnarsen Sveise-verksted på Mågerø. Den er blitt laget her.

Tennes 26. juni

Det vil bli lys i det nye «fyret» på Store Færder i sommer. Det blir tent i forbindelse med den offisielle åpningen av fyrjubile-et og Vestfold Festspillene 1997. Den felles åpningen markeres med en konsert på Verdens Ende 26. juni. Det er propangass som vil bli brukt til å holde flamme i tårnet i den perioden som Vestfold Festspillene varer.

Prosjektleder for Færdeijubileet, Trine Hanson, opplyser til Tønsbergs Blad at fyrsilhuetten ikke skal være en kopi av det gamle fyret på Store Færder.

—Det skal være en markering av hvor fyrhistorien startet i Oslofj orden, nemlig på toppen av Store Færder. Den er satt opp for at folk skal kunne studere fyrhisto-rie på avstand. Lyset fra fyrsilhuetten på Store Færder vil man kunne se på lang avstand, både fra sjøen og fra fastlandet. Det skal være en halv meter høy flamme.

—Fyrsilhuetten er satt opp også for at vi skal få en dialog mellom gammel og ny tid, mellom Store Færder og Tristein, sier Trine Hanson.

Evigvarende

Det var Jacob Wølner fra Drammen som startet opp med fyrdrift på Store Færder. Kong Christian V ga Wølner evigvarende bevilling til å ha fyr på øya. 11697 sto det en enkel jemgryte rett på fjellet 58 meter over havet. For å dekke utgiftene ved fyrdriften fikk han tillatelse til å innkreve avgift fra danske og norske skip. 1 1798 ble Wølners evigvarende rett til å drive fyrdrift løst inn. Staten kjøpte ut hans arvinger. I mai 1801 sto et nytt fyrtårn ferdig på Store Færder. Dette fyret brant i 50 år. Det ble erstattet

HEKTISK: Det var hektisk da fyrsilhuetten ble montert på plass igår. Med helikopteret hengende over, blåste det friskt rundt ørene på dem som jobbet. Her er det prosjektleder Trine Hanson som hjelper til med å få silhuetten på plass.

med et linseapparat som ble satt opp like ved. Dette brant i fem år før det i 1857 ble satt øverst på det nye støpejemståmet på Tristein.

Etter at fyrdriften flyttet til Tristein, ble folkene forstått boende på Store Færder. Men i 1867, etter at staten hadde vurdert at værforholdene var tilfredstillende, ble det bygget boliger på Tristein.

GAMMEL OG NY TID: Fyrsilhuetten troner på toppen av Store Færdi lasteskip får los på bordingsfeltet nordøst for øya.

FÆRDER FYR: Det er varmere enn noensinne. Ved Færder fyr har det nå vært fire tropenetter på rad. Disse målingene ble gjort i perioden fra onsdag til søndag. Dette er historisk. Ifølge fyr-mester Jan Erik Hansen har man ikke hatt tilsvarende målinger på Færder. Varmest var det natt til lørdag. Da var laveste temperatur 21,5 grader.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Natt til søndag var laveste temperatur 21,2 grader. Denne natten var Færder det varmeste stedet i hele landet. Natt til torsdag og fredag var det henholdsvis 21,1 og 20,7 grader på Færder fyr. Tropenatt er når nattens minimumstemperatur ikke går under 20 grader frem til morgenobservasjonen klokken 08.00 norsk sommertid.

Varmt tidligere

Men det har vært varmt også tidligere i sommer. I juli måned hadde man tre tropenetter på rad. Det var i perioden 22. – 24. juli. Dette viser at årets sommer har vært en av de varmeste på svært, svært lenge.

Det er ikke bare i luften det har vært varmt i ytre Oslofjord. Sjøtemperaturen har også vært meget høy. I juli måned lå gjennomsnittstemperaturen i sjøen ved Færder fyr tett oppunder 20 grader. Sjøtemperaturen har steget utover 1 august, og da Tønsbergs Blad var på besøk på Færder tyr lørdag ettermiddag var det 22.6 grader i sjøen.

Hver tredje time

Betjeningen ved Færder fyr gjør meteorologiske målinger hver tredje time døgnet rundt. Målingene blir rapportert til flystasjonen på Rygge, hvor man samordner meldingene fra Færder og andre målestasjoner før de blir sendt videre til Meteorologisk Institutt. Og det er ikke bare temperaturen i luften og i sjøen som blir målt. Man gjør også en rekke andre målinger og observasjoner, som blir rapportert videre. Ifølge Jan Erik Hansen måles det luftfuktighet. vindstyrke, vindretning, skyhøyde. sikt og bølgehøyde. Disse målingene for Meterorologisk Institutt er en viktig del av arbeidet som gjøres ved Færder fyr-

– Men er det fare for at Færder fyr blir avfolket og at disse målingene i ytre Oslofjord blir kuttet ut?

—Slik som situasjonen er i dag er det ingen fare for at Færder fyr blir avfolket.

Stortinget vedtok på forsommeren at det skal være 31 bemannede fyrstasjoner langs norskekysten. Det er opp til Kystdirektorat å bestemme hvilke fyrstasjoner man mener det er viktig å ha folk på. Når det gjelder Færder fyr er det ingen diskusjon. Fyret skal være bemannet, fastslår fyrmesteren.

Fyrbetjeningen på Færder har en rekke gjøremål. Det viktigste er å sørge for at fyrdriften holdes igang. Meterorolgiske målinger er nevnt. I tillegg har betjeningen ved Færder fyr ansvaret for at det er lys i samtlige fyrlykter på strekningen fra Færder til Tønsberg Vallø. 2500 besøkende

Færder fyr har vært flittig besøkt i sommer. I forbindelse 300 års jubileet for fyrdriften i ytre Oslofjord har det vært organisert guidede turer til Færder fyr og til fyr-ruinene på Store Færder. Det har vært rundt 2500 besøkende på fyrstasjonen i sommer.

—Vi synes det er hyggelig hvordan vi driver her ute. Det er Tjøme kommune som har stått for disse turene og for guidingen. Vi har ikke hatt noe særlig med dette å gjøre, og jeg kan heller ikke si at det har forstyrret oss. sier fyrmester Jan Erik Hansen til Tønsbergs Blad.

Færder som karaffel

TJØME: Det meste handler om Færder fyrs 300 års-jubileum på Tjøme akkurat nå. Glasskunstner Grete Bjømevog har gjort sin egen vri på jubileet. Hun har nemlig tegnet en karaffel, som til forveksling ligner på fyrtårnet ytterst i Oslofjorden.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

—Jeg hadde forskjellige ideer til hvordan jeg som glasskunstner skulle gjøre noe i forbindelse med Færder-ju-bileet. Jeg prøvde blant an-net å lage noen glass med Færder-motiv. Men det endte opp med en karaffel. Denne er formet som er fyrtårn. Det blir produsert kun 300 eksemplarer av denne karaffelen. Den blir nummerert og signert, sier Grete Bjømevog, som stolt viser frem et eksemplar. At det skal forestille et fyrtårn, er det ingen tvil om

Galleri Skagerak

Grete Bjømevog har galleri på Havna. Det har fått navnet Galleri Skagerak. Hun åpner sin sommerutstillig her 28. juni, og den varer ut juli måned. I Galleri Skagerak blir det også utstilling av billedkunstneren Eva Harr.

—Det er greit å få med noe nord-norsk lys på en sommerutstilling på Tjøme, sier Grete BjørneVbg.

Glasskunstneren på Tjøme har innredet sitt eget lille verksted i et uthus i haven helt syd på Tjøme. Hun bor bare noen få steinkast fra Verdens Ende. Dagen før Tønsbergs Blad kom på besøk hadde hun båret 1,7 tonn krystall inn på verkstedet. Dette var varer hun skulle smykke ut.

—Jeg har drevet med flere former for glasskunst. Men etterhvert ble det så mye å gjøre, at jeg måtte velge hva jeg skulle satse på. Derfor driver jeg idag stort sett med glassdesign og utsmykning. Når det gjelder utsmykning av glass, driver jeg både med gravering og sandblåsing. Begynte som hobby

Grete Bjømevog forteller at det hele egentlig begynte som hobby.

—Det begynte med at jeg laget noen få Tjøme-glass. Det vil si at jeg laget glass med forskjellige Tjøme-mo-tiv. Et motiv hvert år. I år er det Færdersnekka som skal prøve disse glassene. Dette fordi Færder Seilforening har 100 års-jubileum. Derfor var dette et naturlig valg. Når det gjelder valg av motiv har jeg vært nøye med at de skal ha et historisk tilsnitt. I hvert glass er det lågt ved en lapp som forteller litt om historikken bak motiVet. Dette gjorde jeg også i forbindelse med Tønsberg bys 1125 årsjubileum. Da laget jeg flere glass med historiske motiver. Dette er populært. Det er en fin måte å få presentert den lokale historikken på. Produseres i Polen Grete Bjømevog er svært allsidig i sitt arbeid. Hun dekorerer vanlige glass med motiv etter ønske. —Kundene får det motivet de ønsker. Noen vil ha hytta si som motiv på glassene. Andre vil ha hunden eller båten. Det er bare fantasien som setter begrensninger her. Når det gjelder glass-arbeider jeg selv designer, blir dette produsert i Polen. Jeg driver ikke selv med glassblåsing. Jeg har god kontakt med en fabrikk i Polen. Når jeg har tegnet et glass, en karaffel eller hva det skal være, sender jeg tegningen på faks til Polen. Dersom det må gjøres noen korrigeringer, får jeg tilbakemelding på faks. Dette samarbeidet fungerer meget bra, sier Grete Bjømevog til Tønsbergs Blad.

Stor Færder-interesse

FÆRDER FYR: Nå er Færder fyr åpent for publikum. Lørdag ble den første organiserte turen til Store Færder og fyret på Tristein i regi av Tjøme kommune arrangert. Deltagerne viste stor interesse for fyrvirksomheten i ytre Oslofjord.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Tjøme kommune har turer til Store Færder og Færder fyr hver helg 1 hele sommer. Lørdag var det fembøringen «Tidens Arv» som ble brukt under omvisningen. På vei inn fra Tristein heiste skipper Pål Pande seilene på denne tradisjonsrike båten. Mot land lenset den i over 10 knop. Dette var en avslutning på turen som deltagerne satte stor pris på. Med seg på kjøpet fikk de litt lærdom om seiling og sjømannskap. Det var en del av opplegget.

Fra Hamar Det var langveisfarende deltagere med på lørdagens omvisningstur til Færder. En venninnegjeng fra Hamar hadde tatt turen til Tjøme for å komme til Færder fyr. De har hørt og lest mye om Norges nest eldste fyr, og ville ta det nærmere i øyensyn. Og ut ifra reaksjonene var den glade gjengen fra Hamar meget godt fornøyd med det de fikk se og høre. Ikke minst det siste.

RAGER HØYT: Færder fyr rager høyt. Pål Pande var ansvarlig for den første guidede turen til fyret. Den ble arrangert lørdag.

Guider på turen var Pål Pande og Terje Kristiansen. De kunne leksa si. Begge har satt seg godt inn i fyrhistorikken omkring Færder. De øste av et hav av kunnskap omkring dette emne.

Det var Terje Kristiansen som tok seg av omvisningen på Store Færder. Kristiansen har jobbet på Store Færder siden i fjor høst, og vært med på å sette øya i stand til å ta imot publikum. Vi kan med en gang anbefale et besøk på denne øya i løpet av sommeren, og da gjerne på en av de guidede turene. I tillegg til guidet omvisning, får man en naturopplevelse av de

sjeldne. Denne frodige øya på grensen mot Skagerrak er nærmest unik.

Under omvisningen gikk Kristiansen deltafjert til verks. Han orienterte om bosettingene på øya, om personene som bodde der og drev fyret, om fyrdriften og om utviklingen på øya frem til fyrdriften ble flyttet til Tristein i 1857.

Tristein

På Tristein var det Pål Pande som tok seg av omvisningen. Her fikk deltagerne anledning til å komme opp i fyrtårnet. Det var meget populært. Da de 155 trappetrinnene ble forsert inne i fyrtårnet på vei mot toppen, orienterte Pande om hva de forskjellige etasjene var blitt brukt til opp gjennom årene. Blant annet fikk man se skolestua som ble brukt den gangen det var fast bosetting på Tristein. På et tidspunkt var det fire familier som bodde her samtidig. Det var mange barn som trengte skolegang. Å frakte dem til fastlandet for å bli undervist, var utenkelig. Derfor bodde det også en lærer på øya. En av etasjene lavt nede i fyrtårnet ble innredet som skolestue.

Under rundturen på Tristein er det verdt å merke seg hvor velholdt bygningsmassen på øya er. Betjeningen på Vestfolds mest værutsatte arbeidsplass, gjør en fantastisk innsats når det gjelder vedlikehold. På denne måten blir viktig kystkultur bevart for fremtiden. Det motsatte skjer ved de fyrene som de siste årene er blitt avfolket.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Sanger fra Håkon Kristensen

by KulturhistorieSang & Viser & Dikt

Håkon Kristensen (1905 – 1992), vestre Grimestadjordet var en visesmed, svært aktiv i Håndverkerforeningen.  Dette har Historielaget fått tatt kopier av  Link slektsdatabasen Klikk her

Vi har fått dette av Håkons niese og vårt medlem, Gerd Bakkeløkken.

Håkon skal ha bidratt svært aktivt i unge år (30-årene) med tekster til lokalrevyer på Tjøme.

En liten vise til Strandveien vår

 

Tone:  ”Jungmann Jansen”

Veien ned til Grimestadstranda, det er rene krisevara.

Den har tilleggskort på homp og domp, men grus er rasjonert.

Hvis det fins no’n grøft, så er a ikke der den skulle væra,

men sånn rundt omkring i veien, ja, for sjung hei å hå.

Snakk om krigen, om tomatbomber, elendighet og plager.

Sånn på den måten har strandveien vært forut for sin tid.

Den har sett ut som et bombeherja strøk i alle dager –

en skandale for den hvite mann, men sjung hei å hå.

Unge fruer her som eier barnevogn og mann og bleier,

drar med tunga utav halsen, utav unga og seg sjøl.

Når dem skal evakuere, må dem rent ut navigere,

spør om tåteflaska registrerer jordskjelv?  Hei å hå.

Dem som bor langs bekken måtte for no’n år siden på potte.

For da brøt det løs et uvær som var kombinert med flom

over veien, rundt i hagan, stod det vann til opp på magan.

Det var bekken, gett, som hadde springi lekk, skip o hoi.

Det var no’n som hadde reparera brua over bekken,

og så lagt ned noen rør som hadde alt for småe høl.

Hva skal stakkars bekken gjøra?  Flom og trangt om plass i røra? –

Det var dumt dem ikke lærnt’n stå i kø, hei å hå.

Bekken subba over veien, over eng og over aker,

Over skredder og skomaker, på sin vei til ocean.

Den tok med seg grus og filler, titta innom skur og kjeller.

Det var gutten sin som kunne helsa på, hei å hå.

Se trafikken over strandveien, med snefall vinterstider,

vasser folk til over hue, eller skrever på no’n ski.

Er det en som tar et skuffetak, så blir det ut med døre,

men de fleste bare går og jodler:  ”Ola lå i hi”.

Også har vi rennersholka, ja, da går de stakkars folka

der og breier seg med blårev, og en arm og to i bind.

I en liten sekk på ryggen har dem krageben og ribben.

Ved en ulykke blir reservedel satt inn, hei å hå.

At kommunen hadde badestrand her, det var rene flaksen,

nå skal ordfører’n den karen ta med seg en rallargjeng.

Dem skal gå opp hele stasen, syn’s jeg hører skytterbasen:

”Varsku her for lunta brenner” – ”Kom igjen! Hei å hå”.

Bare veien blir i orden, så vil strandveien bli stedet.

Kom og snakk om flotte linjer, det blir villastrøk og stil.

Det blir strøket hvor du møter eventyr og vakre kvinner –

det blir sommernattens drøm, for bare sjung hei å hå!

Grimestad, 9. mars 1946       H. K.

”HEIM ÅT HO MOR”

Melodi:  ”Pål sine høner”

Sønner av Norge som er optimister,

Nordli har advart mot index og krav.

Nu kan du spare deg streiker og tvister,

bunnen er nådd med å grave vår grav.

Alle partier, selv topp sosialister

vet at det sages på grener og kvister

som vi selv sitter på, og hvis det brister

kommer vi oppskrubba heim åt ho mor.

Olje og fisk gjør problemene store,

Rundt ”sekstiandre” der tar vi en risk.

Hvor skal vi fiske, og hvor skal vi bore?

Blir det ikke olje, det faller i fisk.

Bedre å fiske med ringnot og juksa.

Tenk om ho Hana får olje i busa.

Det blir en ”blow out” som ingen kan hugsa,

Da kan ikke komme heim åt ho mor.

Moskva går surr i Olympiske leker

og står på hue i Afghanistan.

Amerikanerne raser og preker,

vil ha ut gislene fra Teheran.

Vassbotn inn i partiet seg fisler,

snart sitter Nordli og Reiulf som gisler

Aspengren tar dem mens vårbekken risler,

da kan vi ikke komme heim åt ho mor.

Nu vil Khomeini ha gjort opp med sjahen,

sverger ved skjegg og profeter så sant.

Det blir nok månelyst når han skal ta en,

spjære mitt bramseil og splintre min spant.

Ransmenn og pøbler, Khomeini er dommer,

som gjør opp regnskapet ditt så det stemmer.

Prøv deg hos ham, du skal se at du kommer

som rundjula dullegutt heim åt ho mor.

FATA MORGANA

Mel.:  Eldarevisan

Jeg har konto i Danmark, har penger i Sveits,

får allikevel ”trøbbel” med skatten.

Både Kleppe og Søyland er nu underveis.

Jeg går i spinn, sover dårlig om natten.

Sosialist, du vil høste, du gir og du tar,

Har du tenkt over hva du har sået?

Av misnøyens frø, kamerat, proletar

vokser bare det korteste strået.

Sosialisme et Fata Morgana, en drøm

kan praktisere blant ærlige sjeler.

Vi har bander av ramp, slabbedask av en sønn,

som både raner, gjør hærverk og stjeler.

Fru Valle, minister for lov og justis,

bli sinna, blås luft ut av stakken.

Få penger av U-hjelpen, kjøp et stort ris,

legg rampen til rette på krakken.

Du selvstendig tenkende kvinne og mann,

er det satset på feil teorier?

For vi nærmer oss mer og mer avgrunnens rand,

uten sans for moral og verdier…

FREDSSANG

Tone:  Bland de höga fjellen

Den gang freden brøt løs i vårt fedreland,

Da ble svartebørsen sprengt for ”jodlevand”.

Både ”nakkeskudd” og dunder feira freden hand i hand.

Det var hjemmefront og nasjonale band.

Det var norske flagg og nasjonal kolør.

Hjemmefronten tok inn folk som aldri før.

Da kom individer dit som ellers hadde klussa mest

med vår nasjonale holdnings siste rest.

Store taler, allting skulle bli så flott.

Nesten alle skulle få det like godt.

Den gang var det mange blant oss i vår kjempe-jøssingblokk

som hadde prøvd at hunger er den beste kokk.

Du veit noen hadde levd omtrent som før,

med både hvetemjæl og flesk og ost og smør.

Det var bra at krigen slutta før enn svartebørs til sist

tok vår nasjonale holdnings siste rest.

Gestapister og nazister ble satt inn.

Etter hvert så får de høre dommen sin.

Stakkar, de har vært så snille, ville gjøre alt så vel!

Vi kan væra gla’ dem ikke fikk det tell.

Vi kan være gla’ at alt er over nu.

Det som rulles opp om dem er reint ei gru.

De har prøva alle midler for å knekke aller mest

av vår nasjonale holdnings siste rest.

”Kjempetufser” hadde vi så klart på norsk.

De var ”dommere” enn både sild og torsk.

Ja, det har vi fått bevis for i den aller største grad.

De var med og skrev historiens mørke blad.

Vår historie den har mørke blad fra før.

Nordmenn mangla brød.  Snakk ikke om no’ smør.

Og dem sloss omtrent i skjorta, men dem vant. Kom ikke der.

Nasjonal holdning er’ke bare mat og klær.

Vi fikk nasjonalhjelp, mat og klær og sko.

De som trengte mest fikk nesten ikke no’.

Gamle bestemor mi fekk rektignok en gammal hatt.

Det er søn’ å si den passa akkurat.

Den var slitt og hadde sikkert gått no’n mil.

Kjørt i grøfta eller kollidert med bil.

Også var det høl i hatten. Tulia-tatten.  Reint en klut.

Vår nasjonale holdning, åssen ser du ut?

Denne gang skal ikke sjøfolka bli glemt.

Det har sjælve statsministeren bestemt.

Men du veit det derre stortinget kan glømme likevæl.

For først og fremst så må dem tenke på seg sjæl.

Norske sjømenn får medalje og no’n ord.

For å seile hjem vår fred gikk de om bord.

Kjære nasjonale holdning, tenk jeg syn’s du dabber av

som i et gubberenn for ”kjerringer med stav”.

Sånt som goodwill får vi fra Amerika.

Men det er det nesten ingen som vil ha.

Ja, du veit dem vil nok ha det, men dem kan’ke få det ned,

og det følger ingen bruksanvisning med.

Men, tenk så har vi sprøyteveske for citron

og engelsk kjex for hele neste generasjon.

Ja, også somler dem med gjenreisninga.  Det går sikkert vest

Med vår nasjonale holdnings siste rest.

HÅNDVERKERFEST 1985
”BARE BLÅBÆR”
Mel.: En vise om Gjest”
Med sekshundre tusen som loddrett forsvant
man planla et E-verk. Sånt hender iblant.
Hos Roar i sentrum, der var det en plass
hvor man kunne bygge et E-verk palass.
Der skulle det feies med nyere kost,
lokaler utleies til lensmann og post.
Som vikingers drøm om et liv i Valhall
svant E-verkets plan som en ”bortsomla” ball.
Det ødsles, det spares på offentlig vis,
en pølse i slaktetid, E-verk og Friis.
Men strømprisen stiger hvert eneste år
i takt med en måler som tikker og går.
Du ”gamle Mor Norge” med olje og gass
i Nordsjøen du tjener penger som grass.
Milliardene ruller, må regne med svinn.
Og Kåre regjerer, mens Gro går i spinn.
En dag fikk vi tak i en Sovjet-spion.
Så kom en rakett uten ammunisjon.
Og kommer det fler, går de ”pine og dø”
nok ikke på hue i Enaresjø.
Til høsten skal styresmakt velges, ”La gå”:
Partiene lover oss hva vi skal få
av godt eller ondt under himmelens hvelv.
Som skattyter må du betale det selv.

HÅNDVERKFESTEN 9. MARS 1984

HÅND I HANSKE

Mel.:  Urmakeren i Tvedestrand

Hvem kan vel få det til å balansere

I dyre tider og med ledighet?

På ”Socialen” havner flere og flere,

det er ett faktum vi må regne med.

Vi kunne tenkt på det i tider lyse,

og så tatt skjeen i en annen hånd.

Finansministern og vår egen Syse

kan bare riste opp når de ser bånn.

Når vi får mer i lønn, den gamle leksen,

indeksen stiger er en avgjort sak.

Men LO klamrer seg til prisindeksen,

som vel er verdens største selvbedrag.

Når de forhandler, er det krav i tonen.

Forhandlingen er brutt, det blir konflikt.

De svever videre på inflasjonen

med barske fjes, nå har de gjort sin plikt

Vår håndverksnæring går mot ulvetider,

og byggebransjen nærmer seg et stup.

Med ferdighus og allslags individer

glir lov og ansvar bort, det blir et kupp.

Et leiefirma.  Lærlinger i faget

fr ingen sjangs i denne jungeldans.

I dragsuget fra dette vilde jaget

går Staten glipp av avgifter med glans.

Ja, kontraktører slår inn sine stifter.

De jobber der det passer seg, så klart.

Er ikke snakk om skatter og avgifter,

nei, det er netto, for de jobber ”svart”.

I byggebransjen har vi mange plikter,

vi har et ansvar her, i øst og vest.

Men kontraktører gjør at grunnen svikter,.

det blir et dødsritt på en utskremt hest.

Vår nye rådmann mener hånd i hanske,,

det må vi ha fra aller første stund.

”Reservekapital” for sent å sanke

når alt går nedenom og er på bnnn’.

Vi har å legge litt på alle takster,

det blir å se på som bagatell.

Med jul og juledram og julebaksten

det blir nok jul igjen allikevel.

Vår nye ordfører, som heter Ola,

har sine planer, han er Høyre-mann,

er ung og spretten og står opp med sola,

så nå skal Utbygda få Farris-vann.

Vår lånegjeld er minimal per hode,

selv om vi går konkurs iblant privat.

Vi lever lykkelig en periode

til skjebnen tråkker ut i vår salat.

NASJONAL  HOLDNING

Jeg tror jeg heller ville sitta i arrest

enn å gå og be om nasjonal attest.

Tenk å være sånn en usling at du måtte ha bevis

for at du ikke hadde vært no’n større gris.

Men alt blir ikke sånn som alle hadde tenkt.

Svik og svindel skulle straffes mer strengt.

Snakk om tvilsomme subjekter som får nasjonal attest.

Farvel du nasjonale holdnings siste rest!

Takk!  Hver en kvinne som var nasjonal i sinn.

Hver hjemmefront med flere som satte allting inn.

Hver ærlig’ sjømann og soldat.  Nå skal vi ikke nevne fleir

enn dem som falt for oss og satt i fangeleir.

Vår nasjonale holdning, svindel med vår fred,

for det som fins igjen kan ikke regnes med.

Den flagra bort fra politikken og all humbugen den fant.

Farvel du nasjonale holdning som forsvant!

Tjøme Håndverkerforening

HÅNDVERKERFEST

Lærerstreik jan. 1988   Mel.:  ”Kom min snille”

Før i tiden, lenge siden for en ungeflokk

Skolemester var du.  Skjegg og briller bar du.

Snusfornuftig, spanskrørdyktig, teori var nok.

Skoleveien over heien, gikk vel tungt og trått.

Nå er alt forandret.  Mesteren er vandret.

Til examen fikk de jamen minus-pluss-bestått.

Skolelærer, du som bærer i din hule hånd

slekter som skal lære fedres arv å bære.

Hvis du svikter dine plikter, vil du snart se bånn.

La deg trøste.  Så og høste, det er livets lodd.

Lønn som du fortjener, over stokk og stener.

Staten mener, mer du tjener, mer vil du bli flådd.

Trøtte, bleike vil vi streike ”to the bitter end”.

Muggås og hu Kolle Grøndahl de kan holde

på å dille.  Det går ille og blir verst for dem.

Pengemangel, streik og krangel.  Hvor blir penga av?

Stat, du kan jo somle, som ei gammal homle.

Hør, elever, mens vi lever:  Støtt oss i vårt krav.

Nå må dere revidere.  Hjelper ingen bønn.

Styresmakt, partier.  Det blir magre tider.

Spend inn reima.  Sug på labben som en hulebjønn.

Læreryrket må vi styrke.  Det er kunnskaps brønn.

Klart vi trenger skolen – som vi trenger solen.

Den som strever med elever er vel verd sin lønn.

HÅNDVERKERFEST – 83

RUNDKAST

Mel.:  ”Bekken går i engen”

Teknisk råd vil takke, åpner anbud som de får.

Fredtun barnehage går til Andersen & Bakke.

Skjebnen er vel vrien.  Jacobsen har sagt ifra:

På gamlehjem i Canada der stopper sykkelstien.

Haugsrud lemper ballast.  Slagside fra høyrevri.

Over i et nytt parti.  Et C-moment med rundkast.

Fremskritt!  ”Troll i eske”.  Kjøpekraft og index.  Takk!

Regnestykket går mot ”krakk”, mot striskjorte og lefse.

Det var streik ved Polet, ”Aqua vitae”, livets vann.

Kom og snakk om bakvendt-land.  På Pol kan ingen stole.

Skjønner ikke filla.  LO, som har streikerett,

skulle vel ha streikevett og ikke streikedilla.

Folk mot Verdens ende kjenner det på vannet sitt.

Jahregutt, grav Farris hit, her er det ”tampen brenner”.

Politikk, la bruse.  Styret vårt får hvirvelstorm.

Fiksérbildet skal ta form:  Det nye Herredshuset.

Rådmann’ vår tar kvelden, får en ny å jatte med.

Tar et år og trapper ned og krabber under felden.

Rådmann, lær å spinne; det kan verden trenge nå.

Hvorfor ikke satse på en såkalt ”naken kvinde”.

…

”HÅNDVERKSFESTEN” 5. MARS 1977
STYRE OG STELL
Mel.: ”Jungmann Janson”
En gammel viking eller berserk ville syn’s at vi er veike
bruker tiden til å streike, ja, selv loser dilter med.
Da skull’ Ulabrand ha sett dem. Ja, du vet han ville tatt dem
Med sin båt en natt i snestorm, – utmed Rakkebå, – ”Hardt le!”
Snart så streiker kanskje presten, ja, og skriver’n med, forresten.
Da må hele rukla godta et papirløst ektepar.
Vikingblodet tar opp kampen imot dumheten – og rampen,
blir dømt fredløs, ”varg i veum”, slik som loven engang var.
Vi fikk Moelven i vrangstrupen og ”Harlem” her på Tjøme.
Nu må styret vårt innrømme, den gang var de borte vekk!
Som et feilslag under beltet ligger hele Solvangfeltet
som et evig minnesmerke til advarsel og skrekk.
Blir det mulkt for fyllekjøring? – Tusen kroner per promille!
Staten kunne, hvis den ville, selge billig alkohol.
Og hvis de som går på fylla ble mulktert etter promilla –
Ble det mer penger av det enn ved salg på monopol!

TJØME HÅNDVERKERFORENING

 

NOEN STROFER FRA TIDLIGERE SANGER

Mel.:   ”Jungmann Jansson”

Formannskap og herredsstyre, hvilket varp har dere gjort?

Vi forstår at Solvangfeltet er til Moelven satt bort?

Både Fosshaugen og Ringe, hele gruppa strør på sand.

Tror de Moelven spanderer gratis kloakk, vei og vann?

Folk fra Moelven fabrikker strømmer hit med hår og skjegg.

Bygger huser og butikker og kloakkrenseanlegg.

Tjømes folketall skal økes.  Barnetrygden vil bli sprengt,

med en nyfødt samfunnsborger, sånn hvert tredje døgn er tenkt.

………..

Vi fikk Moelven i vrangstrupen og ”Harlem” her på Tjøme.

Nu må styret vårt innrømme, den gang var de borte vekk!

Som et feilslag under beltet ligger hele Solvangfeltet,

Som et evig minnesmerke til advarsel og skrekk.

Blir det mulkt for fyllekjøring? – Tusen kroner per promille!

Staten kunne, hvis den ville, selge billig alkohol.

Og hvis dem som går på fylla, ble mulktert etter promilla,

ble det mere penger av det enn ved salg på monopol.

…………

Mel.:  ”Pål sine høner”

Olje og fisk gjør problemene store, rundt ”sekstiandre” der tar vi en risk.

Hvor skal vi fiske, og hvor skal vi bore?  Blir det ikke olje, det faller i fisk.

Bedre å fiske med ringnot og juksa, tenk om ho Hanna får olje i buksa.

Det blir en ”blow out”  som ingen kan hugsa, da kan vi ikke komme heim åt ho mor.

Nu vil Khomeini ha gjort opp med sjahen, sverger ved skjegg og profeter så sant.

Det blir nok månelyst når han skal ta en, spjære mitt bramseil og splintre min spant.

Ransmenn og pøbler, Khomeini er dommer, som gjør opp regnskapet ditt så det stemmer.

Prøv deg hos ham, du skal se at du kommer som rundjula dullegutt heim åt ho mor.

…………

Mel.:  Da Lykkeliten kom til verden”

Behendig skifter Gro regjering, som bleier på et nyfødt barn.

Carl vippemann gikk opp i liming og spreller nå i kvinnens garn.

Hun gikk der verpesyk og kaklet, fikk laget krise og slapp til.

Hun inviterte til spetakkel for dem som samarbeide vil.

 

NORSKTOPPEN PÅ TJØME

Mel.:  ”Vi var arbeidskamerater”

Blir vi arbeidskamerater, Tjømes folkevalgte gjeng?

Også Håndverkerforeningen, som trenger mer terreng?

Får vi tildelt byggeløyver, eller blir det byggestopp?

Og skal vi i håndverksgarden bli en bortreist pendlertropp?

Formannskap og herredsstyre, hvilket varp har dere gjort?

Vi forstår at Solvangfeltet er til Moelven satt bort.

Både Fosshaugen og Ringe, hele gruppa strør på sand.

Tror de Moelven spanderer gratis kloakk, vei og vann?

Folk fra Moelven fabrikker strømmer hit med hår og skjegg.

Bygger huser og butikker og kloakkrenseanlegg.

Tjømes folketall skal økes.  Barnetrygden vil bli sprengt

med en nyfødt samfunnsborger, sånn hvert tredje døgn er tenkt.

Vi får hasj- og snifferbander, det blir ran og sjekkbedrag.

Folk må herde seg og verge seg mot vold og svimeslag.

Og til slutt så får vi utgift med å bygge gamlehjem

for Røde Front og Svart September og en trøtt geriljagjeng.

Hvis du tror du får no’ gratis, er du langt på vei to hell.

Verden vil bedrages, tjømling, du går rett i fella selv.

Det er det som pollitikker’ne så sjelden tenker på.

Fælt å være pollitikker, ut og inn av fella gå.

PRØV Å HÆL’
Mel.: Anne Knutsdotter
Jeg heter Oddvar Nordli og styrer Norges land
med sosialistisk hånd.
Per Kleppe styrer penga, det er det få som kan,
så vi er helt på bånn.
Mens industri og shipping er som tipping,
Bjartmar Gjerde, prøv å hæl’.
Engang var det moro, vi sopte penger her,
humoret var på topp.
Og Gerhardsen han sparte et lite pengekjerr,
som Bratteli åt opp.
Men Willoch sier kyndig: styrt lettsindig.
Gamle Norge, prøv å hæl’.
Nu satser vi på olje fra Nordsjøen for ei stønn,
men stillingen er skral.
Vi hadde nettopp ”Blow out” ifra en oljebrønn
og mangler kapital.
Prognosene har feila. Rev inn seila.
Stram inn livreim. Prøv å hæl’.
Miljøet vårt, det strander i søppel alle slags.
Gro Harlem, kom å se.
Mens ran fra ramp og bander blir mer dagligdags.
Fru Valle, hva med det?
Men Korvald sier avgjort: Vi vil ha bort
sex og abort. Prøv å hæl’.
Blant landets nye fader er nevnt Tor Aspengren,
med stram og barsk reflex.
En gammel LO-traver på stive bukkeben
omkapp med vår index.
Og med et hår i suppa, lavtlønnsgruppa,
Den blir svær. Men prøv å hæl’.

TACCA FØ MATI

(Mel.:  Santa Lucia)

Boro med plucca,

å  me ha drucca,

rett no me trøtna,

stivna i føtna.

Alla me ska no

på talliano

syngja ein tone,

men unizone.

Tacca fø matii

il cameradi.

Stappa i mago

kan ikkje klago.

Milja di teppo

vilja me steppo,

Røyk di tobacco,

godt sca da smaco.

Til alle donna

som her er koma,

pudra og pynta

hurra me grynta

vino vinissimo

forte fortissimo

more dykk alle

med fine kalle.

So cara mio

sluta me boro,

so sca me sio

ha oss litt moro.

Ta da legato,

drekk moderato,

gacc heim på føto

un poco trøto.

1936 – 1986

Tjøme Håndverkerforening

50 år

Mel.:  ”Tornerose sov i 100 år”

Vårt håndverk som man vil forstå.

Det er historie, før og nå.

En håndverker foreningspakt, vår første akt.

Vårt håndverk er blitt vernet om

ja, som det var en helligdom.

Bli mester i ditt fag.  Kort sagt, kunnskap er makt.

Foreningen vår fikk sin start

i nittentrettiseks, tok fart.

Dens kartotek er vel bevart.  Det lever enn.

I depresjon og magre år

de ville bedre håndverks-kår.

Vi hedrer dem med festen vår, de håndverksmenn.

Foreningen ble snart på topp

da freden kom.  Ja!  Den ble pop.

Nå skulle alt bli bygget opp, som falt i

en ulvetid fra nord til sør.

Nå bar det løs med krigsoppgjør,

med brakkelem, entreprenør og ferdighus.

En håndverkslov, det var vårt mål.

Men herredsstyret, glatt som ål.

Med skylapper ei skog de ser for bare trær.

En håndverkslov?  Nei!  Hør nå her,

Den blir vel bare til besvær?

En håndverkslov med ansvarsrett.  Det trengs ei her.

Vi dabbet av og kom i spinn.

Vi drev omkring for vær og vind.

Foreningen ble pakket inn i bankens hvelv.

Men så kom der en hvirvelvind

av unge krefter, unge sinn.

Du våknet opp av søvnen din, og ble deg selv.

En håndverkslov, den kom i stand.

Med stampesjø, i brott og brann,

som  herredsstyret svelger ned sitt ansvar.

Vi takker dem som med sitt strev

fikk innført lov om mesterbrev.

Tenk femti år, mens sol går opp og sol går ned.

Tjøme Håndverkerforening

Regjeringsskifte mai 1986

Vi i regjeringskrise lever

Mel.:  Da Lykkeliten kom til verden

Vi i regjeringskrise lever.                                          En sosialistisk drøm er kverken

Da Kåre gikk tok Gro en sjangs.                              på all den borgerlige sekt.

Som statsminister nå hun svever                               Men nå omtrent i bare serken

i politikkens heksedans.                                            så kan vi trenge din kollekt.

Carl Hagen som har fremskrittsplaner,                     Til tings gikk bønder før mot senter

han gikk med Gro mot bensinskatt.                          med kofte grå, den dro i vei,

Som satelitter uten baner,                                          da bondegutter, bondejenter

som det går rundt for dag og natt.                             var Norges ryggrad ”Huskom, hei”.

Behendig skifter Gro regjering                                  Mens Gro tar oppvasken fra brettet

som bleier på et nyfødt barn.                                    har Einar Førde satt i gang

Carl vippemann gikk opp i liming                            et opptak i fra kabinettet

og spreller nå i kvinnens garn.                                  med Internasjonalens sang.

Hun gikk der verpesyk og kaklet,                             Av oppvasken det lukter bensin,

fikk laget krise, og slapp til.                                      men Førde ser som i ekstas’

Hun inviterer til spetakkel                                         at han med Gorbatsjov som venn’ sin,

for dem som samarbeide vil.                                     de hilser fra Den røde plass.

Gro er ekspert i sosialismen.                                      Gå ut av NATO, jodler Hanna,

Hun leser ganske enkelt fram                                    for Gorbatsjov er grei og snill,

en gammel oppskrift fra marxismen                          og han vil ikke bli forbanna

og så et tåkelagt program.                                         når han kan få det som han vil.

Det røde banner dystert vaier,                                   Vi har vår frihet, alt å vinne,

og kapitalen skal til pers,                                           vårt gamle Norge tar og gir.

så spekulanter, pengehaier                                         Så hvem vil fryse og forsvinne

de synger nå på siste vers.                                         i fangeleirer i Sibir?

Vårt oljeeventyr det svikter                                       Med kampsang, hornmusikk og tuba,

med streik og tap på alle felt.                                    Med drømmen om et paradis,

Se borgerlige døgenikter,                                          om dagen da Sovjet og Cuba

hvordan har dere styrt og stelt?                                 vil komme, og vi skal befris.

Hurra meg rundt går statsfinansen                            De fagre drømmer, se de brister

og luksus velferd overstyr.                                        med diktatur, byråkrati.

Vi går med LO-dominansen                                      Selv vaskeekte kommunister

og statsdrift i en hengemyr.                                       de flyter bort, vil være fri.

TJØME HÅNDVERKSFORENINGS

COME BACK

Mel.:  ”Tornerose sov i 100 år”

Du dabbet av, du kom i spinn

og drev omkring for veir og vind.

Til slutt så ble du pakket inn i bankens hvelv.

Men så kom der en virvelvind

av unge krefter, unge sinn.

Du våknet opp av søvnen din og ble deg selv.

Du fikk se dagens lys på ny,

med aftenstund og morgengry.

Et år er rundet med Sankt Hans og Nyttårsglans.

Nå ønsker vi deg Godt nytt år,

og at det styret som du får

til våren gir oss i balans’, en fest med dans.

Vi skulle vel hatt kvinner med

I vår forening, la meg se –

en frisérdame eller tre, til skjegg og hår.

Men kvinnen har fått kvinneår.

Hvem vet om ikke kvinner får

et skuddår som kan varmes opp til Jubelår?

TJØMES NYE KIRKEGÅRD

Mel.:  ”Bamsefar”

De folkevalgte har problemer, snakk om å bli sliten.

Om noen år vil kirkegården vår bli altfor liten.

Også pengekassa, som, i lengre tid har vært så tom,

som ei kasse være skal, når stillingen er skral’.

På Gjervågskauen, blir det sagt, der kan det stundom spøke,

Og der vil styret vårt ha lagt en kirkegård i strøke’.

Gjervåg – fjernt mot nord og vest – ingen klokker, ingen prest.

For en folkevalgt stabeis kan det bli siste reis.

De folkevalgte drar i vei til Gjervåg – tar med spader.

Et hyttefelt er ikke bare til for dem som bader.

Det blir gravd og rota sånn at nå ser de mann’ med ljå’n

i kommunale korridor’ og bak sitt skrivebord.

Da bryter sterke krefter løs som tusen ville hester.

Fra Gjervågs hytteeiere det hagler med protester.

Her har vi et hyttestrøk, fuglesang og trost og gjøk.

Et hvilested, med gravens fred har ingen regnet med.

Er spøkeriets tid forbi?  De fleste regner med det.

I denne saken vil jeg si:  Det spøker allerede.

Folkevalgte, finn et sted hvor det kan bli gravens fred.

Ikke vær som et skjelett, men bruk dit folkevett.

Valg.

M.:  Å huttetuttetu.  Å huttetuttei.

 

Når noen velger Kåre, og andre velger Gro

blir gallupen på håret, som skyggen av de to.

Mens Reagan i Junaiten går inn for menneskerett,

John Bull går i Great Britten og velger Margareth.

Et vårtegn L. O. er, med index og med krav.

i glattkjøring med stive hjul, på randen av sin grav.

 

Når flere velger Jahre, tar Haugsrud det med ro.

han kan vel også klare å være nummer to.

At gode råd blir dyre er alt vi skjønne kan,

når hvert kommunestyre skal ansette rådmann.

Av gode råd fins flere, men ett slår aldri feil:

Det er å se an veiret og ta tidsnok rev i seil.

 

Mens Moskva hever røsten og brisker seg som bedst,

glir Polen bort fra Østen.  They will belong to West.

Ja vold og makt må dempes, bruk heller folkevett.

Bestandig må det kjempes for frihet og for rett.

Du har vel opplevd at bli juksa og bedratt.

er ikke bare engler her iblant oss akkurat.

 

Khomeini med Muhammed er strenge kan du tro.

Dem går det ikke bra med som gjør opprør mot de to.

Når der er slalom føre står jenter med litt futt

på ski og kaster sløret, men nu blir det forbudt.

Ja, Allah er en gud så full av grubleri.

Koranen er en lovbok som Khomeini snubler i.

 

Vårt styre her på stedet må rømme sent en kveld

hvis de går med i skredet og kjøper et hotell.

I balja sør for Færder med nødbluss sent en natt

de hadde brudd på ”Tvara” og skadet ror og ratt.

Nu drev de inn mot grunn, slo nesten høl i bunn.

Ja, redningsskøyta kom og fikk dem inn til Sandøsund.

Rodestener på Tjøme.

by KulturhistorieSted/plass
  1. På Nordre Sundene var det en rodesten som ble  funnet i bryggen ved Sundene landhandleri. Den befinner seg i haven hos Gunstein Sundene.

 Den er merket ”8 (?) Nordre Sundene  Mag  Amunds  118 A   1839”.

På den tiden var det Magnus Amundssøn  (1781-1841) som i tidsrummet 1803-1841 var eier av den ene Nordre Sundene gården.

  1. På vestsiden av veien ca. 200 meter syd for den gamle  prestegården merket ”OLRO 240 aln. 1839” Det betyr  at det var Ole Larssøn Rød (1770-1843) på Øvre Rød   gård som hadde ansvar for 240 alen og stenen er oppsatt  i 1839. (Se bildet)
  2. Svelvikskauen på østsiden av veien merket ”L. MOR  Budal 312 aln. 1839.” På denne strekningen var det Mathias Olsen Røed (1795-1874) og eier av Nordre

 Budal som hadde vedlikeholdsplikten.

Beskrivelse: (av Kari Appelsvold)

Ved den nye veiloven av 28.juli 1824, ble det for første gang gitt utførlige bestemmelser om veivesenet. Dette var egentlig den første norske veilov, selv om man også tidligere hadde regler og bestemmelser om anlegg og vedlikehold av veiene. Vedlikeholdet foregikk ved at hvert matrikulert bruk ble tildelt et veistykke som sto i forhold til eiendommens matrikkelskyld. Denne veilengden ble ofte markert med en rodestein.

I Svelvikskauen på østsiden av veien står det en rodestein merket ”L. MOR Budal 312 aln. 1839”. På denne strekningen var det Mathias Olsen Røed (1795 – 1874) og eier av Nordre Budal som hadde vedlikeholdsplikten.

Brødrene Lars Olssøn Rød og Mathias Olssøn Rød kjøpte Budal gård i 1820. Disse var de to eldste sønnene til reder og skipper Ole Larssøn Rød på Øvre Rød. Budal gård hadde lenge hatt to brukere. Lars (den eldste) fikk Søndre Budal, og Mathias Nordre Budal. Brødrene hadde båthuset på Budalstranda sammen, og begge gårdene hadde tilgang til bekkekverna. Det er trolig at L’en på rodesteinen inkluderer Lars i ansvaret for vedlikeholdet av veien.

Steinen er intakt, med noe utydelig skrift.

  1. Ved nordre Svelviken på østre side av veien finner vi en rodesten merket ”L.N.32 Svelvik TIBACHE 206. 59”. Det må bety Torger Jacobi Bache (1815-1889)

som kjøpte Søndre Svelviken i 1843 og giftet seg i  1845 med Maren Rød (1825-    1900), datter av Lars Olsen Rød på Søndre Budal.

  1. Videre har vi en rodesten til på Svelviken, på østre side av den gamle riksveien, like før toppen av Glennebakken. Den er merket: ”HE RØED(R) 210 alen 1849”. Her er jeg  usikker på betydningen. For ifølge Lorens Berg var  det Kristian Larssøn (1791-1869) som var eier av Nordre Svelviken i tidsrummet 1823-69. Hans hustru Maren Kristine Rød (1800-1866) og var datter av Ole Larssøn Rød d.e.

6             Like  syd for Tjøme kino sto det en rodesten.  Den har følgende innskrift: ”Nedre Haug Johannes Rød   310 alen 1839”. Det var Johannes Olssøn Rød (1798-1860) som var var eier av Nedre Haug gård 1825-1860, samtidig som han var eier av en større part i Øvre Haug.

  1. Utenfor «Askely»  (Legekontoret) vis a vis kirkegårdsmuren stod det en rodesten som ble fjernet lenge før 2den verdenskrig.

8             På Øvre Kjære gård befinner det seg en rodesten som er benyttet som portstolpe mot nord vest. Den bærer innskriften: ”No 204. Øvre Kjære, G A Giertsen, 483 Al, 1841 (1844?)”.

  1. Mellom Søndre og Nordre Eidene stod det en rodesten.

1907 Veiene på Tjøme

12/4-1907

sak 19 s.493       På andragende bevilges inntil kr. 75,- av den private veikasse til istansettelse av bryggen ved Digersgloven og bortsprengning av en større sten, mot 1 stemme.

Sak 20   Amtsingeniørens anmodning om oppgave over resterende veibygging innen herredet for et lengre tidsrum fremover, disse antas å bli følgende;

  1. Fra rodeveien ved Lindhøi til Ormelet 1190 meter, omkostninger ca. kr. 3.200,-.
  2. Vestre Haug – Engøbryggen 1900 meter kr. 6.500,-.
  3. Nordre Sundene – Fredheim 2.500 meter kr. 7.000,-.
  4. Kirkebakken – Langviken  550 meter kr. 1.000,-.
  5. Honerød – Mågerø3.000 meter kr. 6.000,-.
  6. Rød, Brøtsø – Øra og videre til rodeveien på Vasser 2.850 meter, omkostninger iberegnet broen mellom Brøtsø og Hvasser kr. 6.000,-.
  7. Omlegging av smedbakken, Sundene kr. 1.500,-.
  8. Ormelet – Grønnebakken 300 meter kr. 1.000,-.  Enstemmig.

01.05.1911: Sak 35. 

Andragende fra beboerne på gården Kråkere, v.Sundene ved en valgt komité om at herredsstyret vil henstille til amtsingeniøren å besørge veistykket fra Kråkere til Sundene oppstukket samt besørge utarbeide omkostningsoverslag.

Veiene på Tjøme.

20.06.1918          112         100 b    Oppsitterne på Kråkere meddeler at overkjørselen ved Sundene-Fredheim veien nu er istandsatt.

30.12.1919          163         232         Til roteforstandere valgtes:

Rote 1  Sundene  Hjalmar Andersen

Rote 2  Kråkere   Alf Solberg

Rote 3  Holtane    Hans Mathiassen

Rote 4  Medø        Marencius Kristiansen

Rote 5  Ormelet    Otto Gurød

Rote 6  Bukkeli    Karl Enger, Glenne

Rote 7  Rød           I. A. Larsen, Bakken

Rote 8  Oterstig    Anton Arntsen, Sjøbosand

Rote 9  Helgerød   Theodor Evensen, Helgerød

Rote 10 Vasser, Sandø og Færder – Olav Andreassen, Østgården

Rote 11 Brøtsø       Kristoffer Hansen, Øra

Til kretsforstander valgtes O. Bjørnskau og som varamann kjøpmann Kr. Kristoffersen, Rønningen.

13.07.1920          180         111         Overingeniøren for Vestfold fylkes veivesen har anmodet om et forslag til veibyggingsplan innen bygden for de kommende 20 år. I forrige møte ble formannskapet og lensmannen valgt til å innkomme med forslag.

Vei anleggene oppførers i den rekkefølge man mner disse skal utførers: Hovedveier:

1             Sundene – Bjørnevåg skole, med arm til Ormelet.

2             Vasser – Brøtsø, Grønnebakken – Ormelet brygge. Veien over Vasser bør omklassifiseres til hovedvei.

Bygdeveier med stats- og fylkesbidrag:

1             Holtekjær  –  Mågerø med arm til Kråkere fra Vallekjær.

2             Kirkebakken – Langviken med arm til Budalstranden.

3             Sundene – Randineborg

4             Bjørnevåg skole – Hole – Gunnarsrød – Helgerød.

5             Grimestad – Grimestad brygge.

6             Grimestad grind – Sandbek – Svelvik

7             Ormelet – Hulebak – Grimestad grind.

Bygdeveier uten  statsbidrag men med fylkesbidrag:

1             Engø – Hønsø

31.08.1920          182         125         Forslag fra overingeniøren i Vestfold fylkes veivesen om pliktarbeide for vinter veiarbeidet. Følgende ble vedtatt: ”Styret finner ikke å kunne anbefale at man går helt tilbake til den gamle ordning med fullt plikt arbeide for vinter veiarbeidet.

Men da det har vist seg vanskelig for de fleste kommuner å få bortsatt snebrøytingen ved frivillig hjelp og til rimelig arbeidspris, burde det forsøkes ordnet således, at når sådant forhold innen kommunen ble aktuelt, skulle det være adgang til å pålegge pliktarbeide, samt snebrøyting ved større snefald, og for den arbeidsgodtgjørelse som i tilfelle burde fastsettes av veistyret. Bruk av 25 øres skyld og derunder bør være fritatt for eventuelt pliktarbeide ved brøyting, men til påkrevet sneskuffing bør alle hjemmeværende arbeidsføre kunne tilpliktes”.

30.12.1920          190         200         Det ble besluttet å søke fylkestinget om at det bevilges det nødvendige til senking av den såkalte ”Smedbakke” på hovedveien, Sundene.

23.09.1921          207         130         Skrivelse fra en del arbeidsløse om snarest å igangsette arbeidet i Smedbakken da der intet arbeide å få.

25.11.1921          210         171         Det bevilges yterligere inntil kr. 2.000,- til nødsarbeidet ved sten-pukking på Grøtås.

20.09.1922          228         127         Til istandsettelse av veien over Brøtsø bevilges enst kr. 300,-. James Jansen og Ole Olsen, Sønstegård har å påse at pengene anvendes på den rette måte.

24.02.1923          237         28          Fra den i forrige møte nedsatte komité til å befare Mågerøveien forelå beretning om den tilstand og forslag til utbedring. Veien er i dårlig forfatning og trenger en gjennomgripende opparbeidelse, særlig på visse steder, deriblant ikke minst på pleiehjemmets veistykke. Komitéen anslår at det vil medgå ca. kr. 5.000,- til å få veien i stand. Det gjøres oppmerksom på at Staten eier det meste av Mågerø.

Besluttet ble enst. å bevilge foreløpig kr. 500,- til utbedring av veien under komitéens oppsyn.

07.05.1923          247         75           Umiddelbart etter herredsstyremøte avholt formannskapet møte andragende fra lensmann Stensvold angående veivokter postene i rote 2, Sundene – Fredheim – kirken med arm til Engø og veivokter i rote 3. kirken – Kulebekskoven – Degersgloven med arm til Ormelet og Havnen. Lensmannen innstiller til førstnevnte rote Oskar Andresen, Haug og som veivokter i rote nr. 3, Olaf Hansen, Mo.

29.05.1923          250         85   2     Vestfold fylkes veivesen innfører i flg. brev forbund om bilkjøring i teleløsningen.

03.07.1923          251         96           Fru Elise Olsen, Haug andrar om at kommunen overtar grindholdet ved Vestre Haug, idet anføres at hun har store utgifter til vedlikehold av grinden og vesentlig grunnet uvøren  bilkjørsel. Besluttet ble: At man for tiden ikke kan overta grindholdet.

16.10.1923          259         133         Medlem av Mågerø vei komitéen Lars Larsen, Mågerø meddeler at der er godt i gang med veiarbeidet på Mågerøveien og anmoder om at det ytterligere bevilges. Besluttet ble at det bevilges kr. 500,-.

14.11.1923          261         150         Etter forslag fra P. M. Vosgraff ble det valgt en veikomité, i følgende kretser: 

Fredheim krets    P. M. Vosgraff

Kirkely krets       Anton Marcussen

Bjørnevåg krets   Torger Jacobsen

Austheim krets    F. W. Sundene.

Som suppleanter: H. C. Jørgensen, Brøtsø og Aksel Bjørnskau, Haug.

14.11.1923          262         151         Anmodning fra fylkets veivesen om å gi Nils Olsen for ruten Tønsberg – Bjørnevåg  og Emil E. Olsen for ruten Tønsberg – Ormelet, fornyet bevilling, hvilket herredsstyret var enige i.

30.05.1924          279         88           Brev fra Elise Olsen, Haug om kommunen kan overta grindholdet på Vestre Haug, noe som ikke kunne imøtekommes, men der ble nedsatt en komité bestående av herrene Aarholt, Marcussen og Normann, som har å undersøke forholdene mellom nevnte grind og grinden ved Grimestad

03.10.1925          62           185         Kr. 150,- bevilges til reparasjon av veien Honerød – Vallekjær.

03.10.1925                          193 (4) Vestfold Fylkes veivesen meddeler at overingeniøren samtykker i at veivokter Bjørgan tilstås første alderstillegg fra 1/9-1925.

17.02.1925          33           33           Skrivelse fra T. Kristiansen ril veikomiteens formann gående ut på at der ikke kan gis noe av de innsamlede penger til Langvikbryggen før Konrad Granøe kommer hjem. Formannen i komiteen spør om man skal vente på Granøe’s hjemkomst eller om herredsstyrebeslutningen av 1/12 1924 forandres derhen at veikomiteen kan benytte de bevilgende kr. 500,- uavhengig av de innsamlede penger. Besluttet ble: Herredssryre bestemte at de før bevilgede kr. 500,- står til rådighet for utbedring av Langvikveien samt at det 75 kbm. Pukk alt under veikomiteens oppsyn.

02.07.1925          47           111         På forslag fra veikomiteen har herredsstyret intet å innvende mot ar Langvikveien opparbeides for det nilligste anbud som er kr.960,- og at det fra bevilgende beløp kr. 500,-  står til disposisjon.

02.07.1925          47           112         Det bevilges kr. 300,- til påkjøring av grus på Brøtsøveien.

28.07.1925          52           129         Det ble besluttet og innkjøpe 2 ”Teienploger” til herreders bygdeveier. Veikomiteen skulle besørge dette på beste og billigste måte.

Veien fra rode-veien til Ormelet skysstasjon ble anlagt i 1861.

Veien fra Kjære til Grønnebakken ble bygget og anlagt i 1879.

Veien over Ormelet til Grønnebakken ble anlagt så sent som i 1918.

Ved Holtan fører en vei-arm til Fredheim skole. Den ble bygget omkring 1870.

Veien fra det gamle fergestedet på Sundene til «Fergeodden» og dampskipsbrygge ble anlagt i 1861.

Veiene på Tjøme.

Iflg. referat fra formannskapet 1854-55 var det bare en halv mil rortevei på Tjøme. Den fra kirken om Budal og Svelvik til Vrengen. Ved nytår 1854 kom det inn to søknader om nye veier: 

Johannes Rød m/fl.  Søkte om vei fra kirken forbi Haug og Grimestad til Gjervåg.  Fra søndre del av Tjøme søkte de om vei utover fra kirken. Veispørsmålet ble behandlet i herredsstyremøte 28. januar 1854 og vakte livlig ordskifte som imidlertid ikke førte til enighet. De stemte ned hverandres forslag:

1             Vei til Gjervåg og vei til Havna med bivei til Ormelet, falt med 4 mot 8 stemmer.

2             Vei til Gjervåg og vei til Havna med bivei til Ormelet, falt med 5 mot 7 stemmer.

3             Bare vei til Havna, falt med 3 mot 9 stemmer.

Året etter måtte de på nytt bevilge en klatt til veien fra Kjøpmannskjær til Seviken som Nøtterøy ikke ville sette i stand.

Med fergevesenet hadde de stadig ergrelser og utgifter, så ordføreren ble pålagt å få en jurist til å utrede hele fergesaken, om de kanskje kunne få amtet til å overta.

I perioden 1856-57 ble Chr. Melby ansatt som lønnet oppsynsmann ved veiarbeidet, men som ellers ble ledet av en kyndig utenbygds veimann.

  1. Arbeidet på veianleggene gikk hele sommeren og som pliktarbeid måtte de gårdeiere yte 4 arbeidsdager pr. skylddaler.

1861, fortsatte veiarbeidet Herredsstyret bestemte at østre vei skulle rettes ved Feierstua for å få den kortere og lettere å holde den åpen om vinteren.

Ved kirken ble den lagt vestenom frem til den andre.  Utpå høsten var veiene ferdig, og 25. september møtte amtmannen i herredsstyret for å konferere om ny roteinndeling og veivesenet i det hele.

Herredsstyret gikk med på at veistykket ut til Fergeodden ble opparbeidet og rotelagt, men nektet å gå med på Ormelet veien som ordfører Reiersen forgjeves hadde hatt oppe også før.

Brygge ved Fergeodden gikk også, og amtmannen meddelte at han snarest mulig ville bringe fergeinnretningen i Vrengen under offentlig kontroll, og da også få igjennom en skikkelig vei fra Kjøpmannskjær til roteveien på Nøtterøy.

Ikke lenge etter kom amtets forslag til roteinndeling som ble godkjent.

1841: Det var oppe sak om å få ny ferge i Vrengen.

Fra gammel tid var det sedvane at ny ferge ble kostet ved frivillige gaver og utligning, men vedlikeholdet av fergen pålå Tjøme kirke. Kirkevergene hadde derfor oppsyn med fergevesenet.  Bygdestyret ville ha løst kirken fra  denne plikt og de mente fergeordningen måtte inn under amtet.

1842-43:              I herredsstyremøte 24. februar 1842 på Nordre Sundene (sannsynligvis et lite hus ved siden av Vindåsen) ble det besluttet å søke om:  (1) å flytte fergestedet til odden, likeså vei fra Seviken til Kjøpmannskjær.

(2) På Tjøme opparbeides rotevei fra Kirken til Helgerød, likeså fra kirken til Holtan, videre til Gjervåg. Dessuten vei om Kråkere til Sundene.

(3) De 50 spesidaler  til Sandherred falder vekk.

Den gamle veien fra Eidene nordover mot Kjære og Ormelet, gikk fra Gårdstunet på Eidene nordover ”Kjærkegloven?” til Kjærelia – her svingte veien østover jordet mot Nedre Kjære og videre mot Ormelet som tidligere beskrevet.

                Veiforbindelsen mellom Eidene og Ottersti er ikke klarlagt. Det er mulig den gikk fra Nordre Ottersti langs strandkanten frem til Ødekjæreveien.

                Vi er heller ikke sikre på hvor veien fra Eidene til Kirken gikk, men den kan ha gått i en glove vest for riksveien og kommet frem ved Lindhøikrysset.

Formannskaps møte 14.12.1858:

  1. Ordfører foreslo for herredsstyret at man henholder seg til herredsstyrets beslutning av 01.12.1856, således at veien kommer til å gå som før bestemt om Honerød, Kråkere og til Sundene, i stedet for om Gjervåg.

Som grunn herfor anføres, at dersom veien skulle gå om Gjervåg ville de oppsittere av den nordre del av Tjøme, som har 1/3 delav matrikkelskylden, ikke ha den minste  nytte av veien, hvorfor adkomsten til det nye skolehus, som er oppført mellom Honerød og Kråkere vilde bli meget vanskeligjorti vinterstid, da det for tiden er meget måtelig med sneryddingen i dette strøk, og da gårdene Grimestad, Honerød, Kråkere og Sundene alle sammen henhører til ovennevnte skolehus.

Ved voteringen var det kun 2 representanter som stemte for ordførerens forslag, og hvorimot 2 formenn og 7 representanter stemte for at veien skulle gå over Gjervågskogen.

  1. Likeledes ble det besluttet enstemmig at veien i den søndre del av Tjøme kommer til å

gå den sydlige ende av Kulebækløkken og derpå følge den gamle vei ned til Havnen (Havna)

De av representantene der under møtet 01.12.1856 stemte for at veien da skulle gå om Kråkere til Sundene, nemlig A. Kruge, C. Melbye, L. Hauff og L. Gjertsen bad om at tilføre protokollen hvorfor de  stemte for at veien måtte gå om Gjervåg, nemlig den, at de den gang ikke trodde at veien skulle bli så be kostelig som nå er skjedd.

Formannskaps møte 11.07.1861:

Veien over Feierskauen omlegges: Veien fra feierhuset og nordover til Grimestadgrinden legges om, ved at veien legges i rett linje over den mellomliggende myr.

Formannskaps møte 25.09.1861:

  1. At veistykket fra Sundene til Fergeodden opparbeides og rodelegges som offentlig vei.
  2. Om veistykket fra veien til Havna ned til stasjonen Ormelet bør i den stand veistykket befinnes, opptas som offentlig vei?

Veiene på en del gårder i Tjøme var det pålagt plikt til å utføre pliktarbeid på veiene i Tjølling og Hedrum. Denne plikten opphørte i 1861.

Året 1913 var det ingen veier med benevnelsen hovedveier.

Bygdeveier:

                Fra Sundene ved Vrengen, hvorfra det er fergeforbindelse med Kjøpmannskjær på Nøtterø, går mot syd en vei langs hele Tjøme forbi Gjervåg,, Tjøme kirke, Kulebek, til Tjømes sydende. Veien er gammel og har enkelte mindre bakker, men er for øvrig nokså god. Kjørebredde 3,5 á 4 meter og lengden ca. 6,1 km.

Ved Haug utgår mot øst en vei til sjøen ved Engåbryggen. Veien er bygget i 1910 med 3,5 m. Kjørebredde og er ca. 2. km. lang.

Ved Lindhøi utgår mot øst en vei til sjøen ved Ormelet. Den er bygget i 1895 og har gunstige stigningsforhold og 4 m. Kjørebredde. Lengde ca. 1,2 km.

Tvers over øen Hvasser fra Vikerholmen i vest til Sandøsund i øst ble det i 1895 anlagt vei.