Langviken Tollsted

by KulturhistorieTjenester

Tjøme hadde to tollsteder, i Sandøsund og i Langviken. Tollerhytten i Langviken ligger ved sjøen på åsen mellom Bekkevika og Langviken. Den lille bygningen ble i forbudstiden omkring 1926 flyttet fra Natholmen til Langviken iflg. mine kilder, på grunn av at skipstrafikken byttet lei. (bfra vestsiden av Hudø til østsiden). Tollstedet var betjent med 1 tollbetjent og 1 tolloppsynsmann. Tollstedet ble nedlagt omkring 1956. Den siste tolloppsynsmannen var Reidar Holm f. 7/8-1907 og tollopsynsmann Sigvald Evensen f. 27.04.1899. Holm bygget hus på jordet mellom tollerhytten og Baldershage. (Huset til Margit Larsen). Han hadde vært maskinist på tollkrysser fra 1/1-1935 til 30/6- 1940. Han overtok som toller etter toll- betjent Lars Thon 1/1- 1948. Lars Thon hadde tidligere vært stasjonert ved tollstasjonen i Ãrøsund som fører av tollraceren «Rappen», som hadde oppsynet i ytre Oslofjord i forbudstiden 1916-1927. Da Ãrøsund tollstasjon ble nedlagt i 1936 flyttet han over til Langviken tollstasjon. Han døde på Kruke, Bildet nedenfor viser tollerhytten i Langviken sommeren 1948. Personene på bilde er fra venstre: Bjørn Holt Jacobsen, Odd Vinje Andersen, Rolf Holt Jacobsen, Kjell Nilsen, Engø, Odd Bjerk Larsen, Egil Holm (sønn av toller Reidar Holm) og Kjell Eriksen. Det har også vært en tollerhytte på Stauper, og ble sansynlig oppsatt omkring 1850 på Betjenterholmen. Det var neppe noen vanlig tollstasjon, men en base eller stasjon for Krysservesnet Krysning var et kjent begrep innen norsk tollvesen, men det er mindre kjent at vi i en lengre periode (fra midten av 1800 tallet og til noe etter år 1900) har hatt et kryss-vesent organisert som egen tjeneste innenfor vårt tollvesen. På Stauper hadde kryssvesenet en base og vi finner to personer bosatt på Hudø som var tilknyttet denne tjenesten. Det var betjent Markus Kristenssøn og tollrorskarl Lars lngebretssøn. Markus Kristenssøn var født 29. mai 1812 på Hudø, og var betjent på Stauper hvor det var bygget en liten hytte på den store syd-vestre holmen, som fremdeles kalles”Bet]enterholmen”. Denne hytten ble iflg. sikre kilder flyttet til Natholmen, hvor den ble benyttet som tollerhytte. Tollstasjonen på Nattholmen ble lagt ned i 1926, og tollerhytten ble flyttet til Langviken hvor den var ibruk til tollerhytte frem til ca. 1956. Hvorvidt det er den samme tollerhytten som sto på Stauper vet vi ikke, men meget sannsynlig er den ikke det. Markus Kristenssøn var gift med Berte Lovise Olsdatter, født 1812 på Grimestad, som han hadde syv barn med. Hun døde i 1864 og Markus giftet seg på nytt i 1874 med den 20 år gamle og 42 år yngre tjenestepiken Albertine Antons- datter født 1854 i Sverige. Lars Engebretsøn som var tollrorskarl var født 1816 i Stokke og kom til Hudø i midten av 1840- årene, og ble gift med Kristine Mathea Andersdatter født 1816 på Hudø. De var besteforeldre til forfatteren Alf Larsen f. 1885 på Hudø og død 1967 på Øvre Rød. Alf Larsens far, Adolf Larsen (1859- 1905) var også en tid tollrorskarl, men ble skipper og førte bl.a. skonnerten ”Bud” som han forliste med i Nordsjøen oktober 1905 på vei fra England til Larvik med kull. I forbudstiden 1916-1927 ble smuglersprit losset på Stauper. Et bilde (av dårlig kvalitet) viser her en toller som har kommet over en sprit- last i de velkjente firkantede kannene. «Forbudstiden». Siden 1914 hadde det vært forbundt â fremstille og omsette brennevin i Norge. Men forbudet hadde sine baksider, det førte til voldsom oppblussing av smugling. Den var etter hvert blitt så stor at det var nærmest umulig å håndheve forbudet. Krav om å frigi alkoholomsetningen igjen kom opp, og folkeavstemningen 18. oktober 1926 fikk som utfall at 55,7 %, eller 531.000 stemte for opphevelse av forbudet. Det ble formelt opphevet ved stortingsvedtak i april 1927, og 2. mai 1927 åpnet vinmonopolet utsalgene igjen. Tjøme, januar 2004. Bjørn Holt Jacobsen John Hartvig Hansen f.12.04.1896 var en tid tolder ved Langviken Tollstasjon.

hjuldamperen bjørn farmand

Rutebåtene på Tjøme

by BåtKulturhistorieTjenester
hjuldamperen bjørn farmand
Bilde av hjuldamperen ”Bjørn Farmand” som hadde ekstratur Fra Tønsberg til Langviken i forbindelse med Tjøme kirkes Innvielse 12. september 1867.

I anledningen av Tjøme nye kirkes innvielse søndag 12. september 1867 gjorde hjuldamperen ”Bjørn Farmand” en ekstratur fra Tønsberg til Langviken på Tjømø, medbringende biskopen og prostiets prestestab, og ankom kl. 9 ½ om morgenen til landingsstedet Langviken som ligger ½ fjerding (1250 meter) fra kirken.
I følge sommer rute 1876 gikk ”Bjørn Farmand” i rute fra Kristiania til Tønsberg og Sandefjord, med anløp i Bogen, Stokke.

Rutebåten ”Fix”.
Trafikkerte ruten Tjøme – Tønsberg fra 1877.

En av de første rute båtene het ”Telegraf”

”Oscar”
”Oscar” startet opp fra Sandøsund tidlig om morgenen, og gikk etter flere stoppesteder til Vrengen hvor den møtte rutebåten ”Kvik”, som startet fra Langviken og som fortsatte på østsiden av Nøtterøy og frem til Tønsberg. De fleste av passasjerenne fra ”Kvik” gikk over på ”Oscar”, som fortsatt inn til Tønsberg på vestsiden med stoppested på Vestgården på Veierland og så i Tenvik og var fremme i Tønsberg en god stund før ”Kvik”. Øvrige stoppesteder for ”Oscar” var Håøyen, Glomsten, Hella og Munkerekken og klappet til kai i Tønsberg kl. 09,30. Oppholdet her varte frem til klokken fjorten, da båten var klar til ta fatt på hjemreisen.
”Oscar” var en flott båt, med 1. og 2den klasse og serveringsrett. Bilettprisen fra Vestgården på Veierland var kr. 1,20 på 1ste klasse og kr. 0,80 på 2den klasse.
Besetningen på ”Oscar” besto av fire mann, skipper, styrmann og to i maskinen.
på 109 br.reg.tonn gikk i rute mellom Tønsberg og Havna i perioden 1890-1918
Iflg. folketellingen 1900 var Kristen Olsen f. 1846 ( #13505) dampskipsfører. (Han var onkel til Nokhard Olsen på Hudø). Han bodde i Budal (gnr. 2, bnr. 1) sammen med sin kone Josefine f.1856. Han står oppført som dampskipsfører og gårdbruker.

Tjøme og Hvasser Dampsibsselskap.
Selskapet hadde to båter: «Granholmen» og en liten motorbåt. ”Granholmen” gikk en gang daglig på østsiden av Tjøme til Tønsberg. Motorskøyten ble benyttet som hjelp til lst og gikk så ofte det var behov, og som reserve for passasjertransport.
Selskapet utvidet ved kjøp av ”Vrengen” og ”Vestfjord”. ”Vrengen” traffikerte vestsiden av Tjøme og ”Vestfjord” overtok ruten til ”Granholmen”.

”Kvik”
Var eid av Tønsberg og Omegns Dampskibsselskab og kjøpt fra Larvik i 1892. ”Kvik” gikk fra Langviken og innom Rønningen på Veierlands østside og videre til Vrengen. Der korresponderte den rutebåten Oscar, og hvor de fleste passasjerene skiftet over til Oscar, som var raskere fremme i Tønsberg på grunn av at det var færre stoppesteder på vei langs Nøtterøys vestside inntil Tønsberg. ”Kvik” fortsatt videre gjennom Vrengesundet og langs Nøtterøys østside og kanalen til Tønsberg havn. Fra 1917 ble ruten avviklet.

AS ”Husvik”
Ble stiftet i 1926 av Nils Kristiansen, Petter Appelsvold, Reidar Christensen og Eivin Holm Evensen et nytt rutebåtselskap A/S Husvik. Båten med samme navn ble satt inn i daglig fast rute Hvasser – Tjøme – Tønsberg. I 1937 innledet selskapet samarbeide med rutebileierne fru Mathilde Olsen og Nils Olsen. Det resulterte i et nytt selskap som het A/L Bil Båtrute. I 1941 gikk dette selskapet inn i A/L Øybuss.
Skippere på Husvik var Herman Thorbjørnsen og Eivind Holm Evensen. Maskinist var Nils Kristiansen.

Vrengen.
Kaptein på rutebåten ”Vrengen” var Jørgen Torgersen (#16341). Maskinist var Bjarne Hansen

Motorbåtruten Nattholmen-Langviken.
Rute fra 5. mai 1951 inntil videre:
Hverdager:
Fra Nattholmen kl. 10,30 – 11,40 B -15,30 – 16,45 B
Fra Langviken kl. 11,00 A – 12,15 – 18,20 A – 19,30
Helligdager:
Fra Nattholmen kl. 10,30 – 11,40 B -17,45 – 19,00 B
Fra Langviken kl. 11,00 A – 12,15 – 18,20 A – 19,30
A) Korresponderer med buss fra Sandefjord
B) Korresponderer med buss fra Sandefjord
Kortere eller lengere turer arrangeres med føreren eller
Telefon Sandefjord 2235 eller Tjøme 109.

Notat i Tjøme-Nytt juni 1948:
Tjøme herredsstyre har enstemmig anbefalt P. Johannessen Skipsrederi, Tønsberg konsesjon for rutebåttrafikk Oslo-Tjøme.
Ruten skal trafikkeres med m/s ”Horten” som skal anløpe Engø, Ormelet og Havna. Eventuelt også Vikerholmen.
Dessuten ble Haraldsen & Søns Skipsrederi, Tønsberg anbefalt konsesjon for rutefart fra Tønsberg til de nærmester øyer sydover i Oslofjorden, under forutsetning av at det ikke kommer i konflikt med den tidligere gitte konsesjon til A/S ”Sjøbuss”.,

Tønsbergs Historie bind III s. Side 306 opplyser:

I første halvdel av 1860 årene satte et interessantselskap dampskipet ”Telegraf” i fart mellom Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. Det ble etter initiativ av H. J. Bull etterfulgt av ”Fix” som begynte i samme rute 1874.

Fra boken ”DAMP”. 

S 193 D/S KVIK Rute Langviken, Rønningen (Veierland), Vrengen, langs østsiden av Nøtterø til Tønsberg
Korresponderte med D/S Oscar i Vrengen. Solgt 1913

S 195 D/S OSCAR. Tønsberg-Havna. Stopp i Vrengen. (Lå på Hvasser i helgene). Lå i Havna om natten. Solgt 1918.

s. 195 D/S Telegraf. Tønsberg-Tjøme. Solgt 1870. Intet bilde.

Fra boken Nøtterøy inn i 1900-årene.

s. 472 D/S ”Telegraf ” (6 Hk) var den første lokalbåten. s. 475 (2 mann besetning, fører Bochelie 1864). Fra 1867 var eieren (2/3) landhandler Th. Reiersen på Ormelet. Konkursbo 1870. Ca 1872 solgt til Mek. Verksted i Christiania

s. 473 ”Telegraf” gikk i fart på begge sider av Nøterø og Tjømø.
Ref Tønsbergeren høsten 1863 annonse:

D/S ”Telegraf” går hver mandag og torsdag kl. 8 om morgenene fra Ormelet, stoppested Kragerød, også div. steder på Nøterø, ankomst Tønsberg kl 11 (sener ca 10). Retur fra Tønsberg kl 1, samme stoppesteder på tilbaketuren.
Gikk så tirsdag og lørdag kl. 8 morgen fra Ormelet med anløp både på Tjømø og Nøterø (via Vrengen og Vestfjorden. Anløpssteder Kråkere, Sundane, Sevika etc med ankomst kl. 11 i Tønsberg kl 11. (Senere ca kl 10.30.)

s. 475 1864. Ny rute for Telegraf. Fra Havna hver mandag og onsdag kl. 6 morgen. Så Øra, (Brøtsø). Var i Tønsberg ca kl 08.30 (østruten). Vestrute tirsdag, fredag og lørdag. Fra Ormelet kl 6 (hvilken rute deretter?) så Kragerød, Sundane, Sevika ….. Tønsberg kl 08.30.
Fra Tønsberg de samme dagerne tilbake kl 4 ettermiddag, gikk innom de samme bryggene.
Søndager vestrute fra Ormelet kl 6 morgen innom Tjøme og Stokke. Korresponderte med hjuldamperen ”Bjørn Farmand”.

s. 476. 1874 ny båt (antagelig ingen fart mellom ca 1870 og 1874?)

1874 ny båt D/S ”Fix” ( 27 tonn, 12hk, bygd i Sverige, 3 manns besetning). Søsterbåt senere, D/S ”Færdig”, 22 tonn, 7 hk, bygd i Sandefjord 1884, 2 manns besetning). Båtanløp i Vrengen.

1880 Tønsberg og omegns damskipsselskap stiftet. Formål lokal rutetrafikk Nøtterøy, Tjøme, Stokke, Tønsberg. Nyttige for butikkene i strandkanten.
1881-85. 2 dampbåter (Fix og Færdig) rute om sommeren mellom Tønsberg og Tjøme.
Anløp Sundene, Kragerød, Ormelet, Havna. Eksisterte så sent som i 1895. (Ikke i rutefart de siste årene.)

Fører ”Fix” 1880, L. Gjertsen.
1886, T. Tolvsen og Nils Corneliussen. ( #14398)
Fører ”Færdig” 1886, C. Olsen, senere H. Gulliksen.

1889 D/S ”Carl” (”Karl”) Fører Nils Corneliussen. Fart på Tjøme, Nøtterøy, Tønsberg.

1890 overtok D/S ”Oscar” ruten Tjøme – N- Tønsberg, retur. (Bygd Christiania 1890, 76 tonn 23 hk. Fører C. Olsen. Total 3 manns besetning og en kvinne “Petra på båten” som tok seg av serveringen. Første båt med servering.

D/S ”Kvik” kom antagelig 1893.
Forfatteren Sverre S. Amundsen fra Tjøme fortalte ca 1900: ”Kvik” lå i Langviken om natten. Fører Thor Chr. Tholvsen fra Ormelet. ”Oscar” lå om natten ved Vikerholmen. Kapt. Johannessen. Styrmann Salomonsen.

S 483. Ragnhild Paulsen forteller ca 1910.
D/S ” Kvik” gikk Tjøme – Tønsberg på østsiden. Motorbåten ”Thor” kom 1906.
D/S ”Oscar” Tjøme Tønsberg på vestsiden.

s. 484 ”Husvik I” (Kalnes 1912) gikk i 1922 mellom Tønsberg og Tjøme ( til ca 1926).
Antagelig i rute fra 1913 (men hvor?) gikk i fart vinteren 1931.
I Nøtterøyfilmen vises båten i 1939 gjennom Kanalen til Valløy og Hvasser.

s. 486 ”Fram II”, ny 1919, i fart mellom Tjøme og byen

”Oscar” vinterrute mellom Havna, Ormelet, Mågerø, Kråkere, Sundane, Nøtterøy, Tønsberg retur i 1910. Ca 1918-19 solgt til Nesodden.. Nytt navn D/S ”Spro”. I 1955 meldte Tønsbergs Blad at den skulle hugges opp.

s. 488. Sommeren 1923 gikk D/S ”Granholmen” til Tjøme og Hvasser ”om kvelden”.
Også båten ”Vrængen” og ”Vestfjord” nevnt. Boken refererer også til Njotarøy 1991.

s. 489. D/S ”Granholmen” hørte hjemme på Hvasser, Tjøme & Hvasser Damskipsselskab A/S, innkjøpt i 1918. H. Torgersen nevnt.

Kommentar: En del andre skipsnavn står også i ”Nøtterøy inn i 1900-årene”, men er ikke spesielt nevnt at de gikk på Tjøme.

Tjøme-Nytt oktober 1950: (Notat i avisen)
Rutekjøring
Tjøme – Sandar
Vestfold Samferdselsnemnd har gitt konsesjon til Ole Iversen, Nattholmen (født på Hudø 16.12.1885 død i Sandefjord 18.02.1965) for rutetransport med fartøy på strekningen Sandar – Tjøme.

Annonse i Tjøme- Nytt mai 1951:

Motorbåtruten Nattholmen – Langviken, Tjøme.
Rute fra 5. mai 1951 inntil videre:

Hverdager
Fra Nattholmen kl. 10,30, 11,40 b) 15,30 og 16,45 b)
Fra Langviken kl. 11,00 a), 12,15, 16,00 a) og 17,15

Helligdager
Fra Nattholmen kl. 10,30, 11,40 b), 17,45 og 19,00 b)
Fra Langviken kl. 11,00 a), 12,15, 18,20 a) og 19,30.

a) Korresponderer med buss til Sandefjord
b) Korresponderer med buss fra Sandefjord

Kortere eller lengre turer arrangeres med føreren, eller telefon Sandefjord 2235 eller Tjøme 109.

Motorbåtruten Lahelle – Langviken, Tjøme.

Handelstanden i Sandefjord dannet i 1910 et aksjeselskap for passasjertrafikk mellom Langviken, Tjømø og Lahelle i Sandeherred. Selskapet fikk navnet:
A/S «Tjømø-Lahelleruten» pålydende kr. 100,-.

Lokalavisen «Tunsbergeren» kunne 4. mars 1910 i en artikkel fortelle at Sandefjord var om seg for å erobre tilbake en del av Tønsbergs opparbeide handelsområde.

Historien var at den lange veien til Tønsberg med omkring 40 griner som skulle åpnes på strekningen, var det mye raskere å reise eller ro fra Tjøme til Sandeherred og gå til ladestedet Sandefjord for utføre sin handel.

Tjøme Postkontor

by KulturhistoriePersonerTjenester

Tjøme Postkontor

  • Første tilholdssted var det lille røde huset i Kirkebakken, som ble kaldt ”Gode hensigt” frem til 1915
    • Fra 1915-1933 på ”Dalbo” med Nelly Edresen som poståpnerske.
    • Fra 1933-1936 i Kirkebakken i huset til Bordal, senere Odd Kittelsen. Gerda Haave ble ansatt som poståpnerske med bistand av sin mann Idal Haave.
    • Fra 1935 bygget Haave huset mellom bensinstasjonen og Thomas Thorsen (Kirkebygdens kolonial) og hadde postkontor her fra 1936, hvor postkontoret holdt til frem til april 1985.
    • Fra april 1985 flyttet postkontoret til Kirkely i leide lokaler hos Kirkebygdens kolonial (SPAR) frem til februar 2003 da postkontoret ble nedlagt, etter 150 års drift. ble nærmeste postkontor på Borgheim, Nøtterøy.

På Ekornrød bodde postkjører Sigvald Gustav Sørensen f.1880 og hustru Laura Anina Olavesdatter f. 1887. Sønn: Harald Bjarne f.06.02.1913.

Poståpnere på Tjøme:
• Lars Olsen Bocheli F.18.10.1789 D. 1862 1) 1854-62
• Karen Bocheli f.Larsdatter F.08.03.1797 D.01.03.1876 1) 1862-76
Datteren:
• Laura Karoline Bochelie F.11.11.1835 D.06.05.1928 2) 1877-1906
• Nelly Endresen f.Sundene F.01.12.1884 D.23.02.1933 3) 1906-1933
• Gerda Haave F.25.09.1898 D.18.09.1981 4) 1934-
• Erling Aabø F.08.08.1919 5)
• Odd Sverre Skogbakke F.12.09.1953 6)

1) Hadde postkontoret på Goen.
2) Hadde postkontoret i Kirkebakken (det lille røde huset bak Tjøme Hotell)
3) Hadde postkontoret på ”Dalbo” ved Langviksvingen 1915 – 1933.
4) Hadde postkontoret først nord i Kirkebakken (Huset hvor Odd Kittelsen bodde), så bygde Haave nytt hus 1935 rett nord for, og nabo til bensinstasjonen. Det var mannen, Idal Haave, som hadde det praktiske arbeide som poståpner.
5) Aabø ble postmester fra omkring 1965 og til ?
6) ?

Glenne Brevhus.
Julie Charlotte Larsen f. 26.12.1881 ( #4561) Hadde postkontor på Glenne, gnr. 5, bnr. 5, fra omkring 1930-1936. Det var før det ble fast postombæring, så folk kom hit og hentet posten.

11.02.1918
Brev 6/2-1918 fra postmester Ebbesen i Tønsberg som meddeler at postkjører Sørensen oppsier postbefordringen da han ikke kan skaffe fór til hesten eller bensin til bilen. Postmesteren henstiller til herredsstyret å gjøre sin innflytelse gjeldene angående å skaffe fór og bensin, da postbefordringen vanskeliggjøres eller risikeres stansen. Vedtak: Skrivelsen tilbakesendes postmesteren i Tønsberg med påtegning at herredsstyre med sin beste vilje intet kan foreta seg i sakens anledning.

01.02.1921
Postkjører Edvard Karlsen og sjåfør Johan Sahlsten søker om tillatelse til å trafikkere person og godsrute med bil mellom Tønsberg og Tjømø. Besluttet ble: Herredstyret anbefaler tillatelse så lenge han innehar postkjøringen.

16.10.1923
Forespørsel fra postmesteren i Tønsberg hvorvidt herredsstyre finner å vil ha plakater i herredets postanstalter også avfattet på landsmål. Besluttet ble: Herredsstyre uttaler enstemmig uten debatt at kun plakater på riksmål ønskes.

27.03.1924
Etter den foreliggende bestemmelse om innskrenking i postforsendelsen således at landpostbudene kun skal ombringe posten 3, høyden 4 ganger ukentlig, vil herredsstyret enstemmig uttale, at det finner en sådan ordning uheldig og til stor skade for vårt herreds trivsel; man vil gjennom ordføreren på det mest inntrengende henstille til postmesteren i Tønsberg å virke for at få den gamle ordning opprettholdt.

 

 

Posten.

 

11.02.1918

  

Brev 6/2-1918 fra postmester Ebbesen i Tønsberg som meddeler at postkjører Sørensen oppsier postbefordringen da han ikke kan skaffe fór til hesten eller bensin til bilen. Postmesteren henstiller til herredsstyret å gjøre sin innflytelse gjeldene angående å skaffe fór og bensin, da postbefordringen vanskeliggjøres eller risikeres stansen. Vedtak: Skrivelsen tilbakesendes postmesteren i Tønsberg med påtegning at herredsstyre med sin beste vilje intet kan foreta seg i sakens anledning.

01.02.1921

  

Postkjører Edvard Karlsen og sjåfør Johan Sahlsten søker om tillatelse til å trafikkere person og godsrute med bil mellom Tønsberg og Tjømø. Besluttet ble: Herredstyret anbefaler tillatelse så lenge han innehar postkjøringen.

16.10.1923

  

Forespørsel fra postmesteren i Tønsberg hvorvidt herredsstyre finner å vil ha plakater i herredets postanstalter også avfattet på landsmål. Besluttet ble: Herredsstyre uttaler enstemmig uten debatt at kun plakater på riksmål ønskes.

27.03.1924

  

Etter den foreliggende bestemmelse om innskrenking i postforsendelsen således at landpostbudene kun skal ombringe posten 3, høyden 4 ganger ukentlig, vil herredsstyret enstemmig uttale, at det finner en sådan ordning uheldig og til stor skade for vårt herreds trivsel; man vil gjennom ordføreren på det mest inntrengende henstille til postmesteren i Tønsberg å virke for at få den gamle ordning opprettholdt.

 

Legater Tjøme

by Kulturhistorie

Arkivskaperne består av følgende legater:

Sogneprest Georg Prahl Harbitz legat for verdig trengende innen Tjøme sogn. Dette legat ble opprette i 1876 i forbindelse med Harbitz´ 50 årsjubileum som sogneprest.

Legatet til skipsreder Mathias H. Røed skulle gå spesielt til trengende sjøfolk fra Tjøme. (Legatet var på 40 spd. ( Kr. 1.600,-).

Ole og Mathilde Røeds legat var ment for eldre trengende på Tjøme.

Legatet til ingeniør Oluf Christian Sanne skulle deles ut til verdig trengende i Hvasser.

Anna Mathilde Røds legat skulle gå til enslig verdig trengende kvinner på Tjøme. Kvinneforeningens (også kalt Tjøme første kvinneforening) legat ble delt ut til sjøfolk og deres etterlatte.

Legatet til Thore Thoresen. Ble også delt ut til sjøfolk og deres etterlatte.

Det samme gjelder legatet til Emilie Thoresen.

Bertram Severin Baches legat ble likeledes delt ut til sjøfolk og deres etterlatte.

Et legat er en stiftelse med et styre, som ved testamente, gave eller på annen måte gis til et bestemt formål av for eksempel ideell, humanitær, utdannelsemessig og sosial art. I statutter kan man si noe om hvordan pengene skal plasseres, hvor mye som skal utbetales om gangen, hvem som kan være verdige å motta dem etc.

For at et legat skal ha noen gyldighet, må statutter og forvaltning av legatet godkjennes av en statlig instans. Det er også staten som står for revisjon av regnskapet til legatene.
Forvaltningen kan i prinsippet utføres av hvem som helst som legatstifter måtte bestemme, så lenge det blir betegnet som et styre og har blitt godkjent av staten. Det vanligste er imidlertid at kommunalforvaltning, en advokat eller prest står for driften av et legat.

Et legat kan være meget lokalt og ha geografiske og yrkesmessige bestemmelser som avgjør om man kan søke midler fra legatet, for eksempel hvilken gård man har vokst opp på, hvilket kirkesogn man tilhører, om man er sjømann, skoleelev osv.
Arkivet til Tjøme legater omfatter en protokoll med ytterårene 1881 til 1934, samt bilag med ytterårene 1906 – 1934 og består av regnskapet til legatene. Regnskapene viser renteavkastning og utgifter til ytelser

Frigjøring 1945

by Krig

De tyske styrkene kapitulerte den 8. mai 1945. Men det var ikke dermed fritt fram for hjemmestyrkene å overta de tyske fortene på Tjøme.
I hjemmestyrkenes egne arkiver kan vi lese om situasjonen dagen etter at landet ble fritt, nemlig onsdag morgen den 9. mai 1945.
Hjemmestyrkenes polititropper er i virksomhet både på Nøtterøy og Tjøme.
Toråsfort er samleplass for tyskerne som var stasjonert på Tjøme. Symbolsk overtakelse kunne komme på tale denne dagen.
Måkerøy fort er samleplass for tyskere som se-nere skal ta opp landminer både på Nøtterøy og Tjøme. Fortene er under dobbelt tysk vakt ved inngangen og skal i det hele tatt ikke røres av hjemmestyrkene eller Mil.org.
Men det gikk ikke så lang tid før norske hjemmestyrker kunne overta fortene og heise det norske flagget. Tyskerne hadde ikke utført noen sa-botasjehandlinger, og både kanoner, bygninger og utstyr sto intakt.
Riktignok måtte en del tyskere bli igjen utover sommeren 1945. Noen for å kunne innføre norsk og engelsk personell i bruk av tysk utstyr, mens de fleste tyskere, som da var krigsfanger, skulle inngå i mineryddingen som var lite populær. Men dette arbeidet måtte gjøres raskt. Blant annet hadde ei ku gått i lufta etter frigjøringen like nord for Torås fort. Det ble satt inn store krefter på å fjerne enhver mine før sommeren var over. Tyskerne kalte denne tjenesten for «HIMMEL- FAHRTSKOMMANDO”, og det med rette, for det gikk flere liv tapt under dette arbeidet.
Tyske krigsfanger ble også satt til rydding av enorme mengder piggtråd. Dette var slett ikke så farlig som mineryddingen, men det var slitsomt. Mye av både piggtråd og annet ex-tysk materiell ble dumpet på sjøen denne fredssommeren. En enkel måte å løse problemet på. Det ble også dumpet ammunisjon og sprengstoff på samme måte.
Den tyske kystartilleristen Heip fortalt at han fulgte spent med på utviklingen de siste dagene før freden. Alle skjønte hvordan det ville gå, og flere av hans kamerater hadde pakket sakene sine i ryggsekker allerede flere dager før freden.
Da den 8. mai 1945 endelig kom, var dette også til glede for de tyske soldatene, som nå endelig skulle få reise hjem. Men det ble ikke åpnet noen porter, og det ble ingen springende soldater mot Tønsberg. Alt foregikk fremdeles etter tysk orden, med oppstilling og appell.
Heip fortalte at det hersket stor forvirring blant soldatene om hva de skulle gjøre utover dagen den 8. mai 1945, og beskjeder kom og gikk fra befalet. Utpå dagen ble Heip imidlertid lastet opp på lasteplanet på en bil, og kjørt sammen med andre soldater fra Håøya til Måkerøy. Han ble noen dager på Måkerøy, hvor han fikk god mat og hvile, deretter ble han transportert til Horten. Derfra gikk turen videre til en samleleir utenfor Oslo. Her ble Heip i cirka to uker, før han igjen kom tilbake til Vestfold. Denne gangen havnet han i Larviksdistriktet, og ble med på oppryd- ningsarbeid. Han ble sendt hjem til Tyskland i september 1945.
Tyske soldater fra MAA 501 på Bolærne i den upopulære mineryddingstjenesten, eller ”Himmelfahrtskommandoen ”, som tyskerne selv kalte den.

Akvariet på Verdens Ende

Akvariet på Verdens Ende var det største i Norge

by KulturhistorieSted/plass
Akvariet på Verdens Ende
Akvariet på Verdens Ende

Det var Tjøme-mannen Petter Appelsvold (1901-1941) som startet utviklingen av Verdens Ende som et turiststed.. Etter at restauranten og vippefyret sto ferdig i 1934, ble akvariet åpnet i 1935. Dette var på den tiden Norges største akvarium. Hele anlegget var tegnet av arkitekt Asbjørn Lorentzen. Han var bosatt på Holtane, Tjøme og hadde mange arkitektoppdrag på Tjøme, som blant annet Grimestad Pensjonat, den vakre bankbygningen til Tjømø Sparebank, Skolen på Hvasser og hytten til lærerinne Borghild Bjørge på Ødekjære. Pensjonatet er nedbrent, men den vakre bankbygningen består.

I Vestfold Arbeiderblad kunne man etter åpningen lese bl.a.: ”Kommer man inn blir man ikke mindre en imponert. Det er 7 kummer, hvorav en stor på hele 20 kubikkmeter vann. I disse kummene går det så alle de fisker vi kjenner fra fjorden, og flere til. Her har man anledning til å studere hvordan flyndren, og torsken, ørreten og langen og alle de andre oppfører seg i sitt element. Kjempestore sjøstjerner, ål, krabbe og hummer finnes også. Og noen prakteksemplarer av steinbiten er det en fryd å betrakte. Alle sorter tang og sjøgress gror her og i de forskjellige kummer er det bygget opp bunn slik som de forskjellige sorter fisk skal ha det for å føle seg hjemme”.

Akvariet på Verdens Ende bilett

Billettprisen til akvariet var 50 øre for voksne og 25 øre for barn. I 1940 solgte Appelsvold hele Verdens Ende området inkludert akvariet til AS Verdens Ende. Dette aksjeselskapet var eiet av Tjøme og Tønsberg kommuner, samt Tønsberg Treplantningsselskap. Akvariet ble leiet ut til privat driver. Appelsvold døde 1941 bare 40 år gammel.

Akvariet var i stadig utvikling, først med en avdeling tropisk fisk, senere med et fuglehus og selbasseng. Sjøløvens bjeffing kunne høres på lang avstand. I 1955 hadde akvariet 27.832 besøkende, og omsetningen var kr. 158.335,-.

I 1960-årene var Verdens Ende et begrep og viden kjent for sitt akvarium. Skoler fra hele Østlandet drog til Verdens Ende på skoleturer. Akvariet hadde nå avdelinger med tropiske fugler, slanger, apekatter, pingviner, påfugler, flamingo, struts og andre dyr. På andre siden av veien, der tusenårsplassen ligger i dag, var det etablert en stor kafeteria.
Akvariet ble nedlagt i 1974. Alle gjenværende dyr ble overført til dyreparken i Kristiansand. Noe av bygningen ble revet like etter, mens hovedbygningen sto helt frem til begynnelsen av 1980-årene. Den rullesteinsmuren som nå står igjen, er den opprinnelige østveggen på akvariet fra 1935.

I 1978 ble mesteparten av arealet på Verdens Ende solgt fra AS Verdens Ende til Staten ved miljøverndepartementet.

Det var en idérik mann på 33 år, Petter Appelsvold, som for over 80 år siden fikk realisert sin drøm om et opplevelsessted som skulle trekke mange turister til Tjøme, og bygget stedet i varsom harmoni med naturen der ute.

Bjørn Holt Jacobsen

Petter Appelsvold
Petter Appelsvold
Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø nyere dato

Alf Larsens barndomshjem

by KulturhistoriePersonerSted/plass
Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø nyere dato
Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø

Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø, slik det ser ut i dag. Huset ble bygget i 1905 av faren, Adolf Larsen (1859-1905) og vi vet ikke om han selv fikk tatt huset i øyesyn før han omkom. Han var skipper på skonnerten ”Bud” som forliste i forrykende høststorm i oktober 1905.

Det fortelles at konen Kristine f. Iversen (1857-1937) la nøkkelen på et avtalt hjemmested hvis hun var borte. Det holdt hun på med i 12 år, da hun til sist skjønte at alt håp var borte for at han skulle komme tilbake. Alf Larsen (1885-1967) var 20 år da huset ble bygget og bodde der bare når han var hjemme på besøk. Han forteller i en artikkel i tidsskriftet JANUS fra 1937 om det huset han selv vokste opp i, og som lå litt lengre inne i skogen på en ikke matrikulert boplass.

Han skriver:

«Selv er jeg fra et fattig hjem, fattigere enn mange av dere kanskje er i stand til å forestille seg det. Vi bodde i et bitte lite hus, der var så lavt under loftet at du knapt kunne gå oppreist, og gulvplassen vil jeg ikke en gang nevne, for ingen vil tro at så mange mennesker kunne få rom på en så liten plass; en bitte, bitte liten stue og et ennå mindre, ja ørlite kammers hvor far og mor og de minste sov. Inne i stuen sov bestefar og bestemor 1) og de store.

Det var ikke mer, huset var ikke større. Men i det levde fire voksne og syv barn, og alle var lykkelige og glade og virkelig nød var det ikke, til tross for at far aldri tjente over 800 kroner om året, ja som regel anda mindre; og han var enda skipper, han var ingen proletar! Tenk så på hvordan de hadde det i stuene ved siden av … men også der er jeg kjent, også der var jeg hjemme, jeg vet alt om disse ting. Og når jeg nu finner den vesle, gamle stuen, som fikk mine tårer til å flyte da jeg en kveld som halvvoksen mann kom hjem og fant den i ruiner, vi skulle ha et nytt hus.

1) Besteforeldrene var Lars Ingebretsen (1816-1904) og Kristine Matea Andersdatter også født 1816. Hun var datter av Anders Madssøn, (1788-1839) på Hudø.

Mai 2005 B.H.J.

Legekontoret på Tjøme

Haag-gården på søndre Kirkebakken

by KulturhistoriePersonerSted/plass
Legekontoret på Tjøme
Legekontoret på Tjøme, Rødsgt. 8, Foto: ILZ 2012

Alle tjømlinger kjenner det herskaplige huset beliggende syd for bensinstasjonen på Rød og som nær nabo til Tjøme Kirke. I over et halvt århundre har huset tjent som legekontor. I dag rommer det «Legekontoret på Tjøme» hvor øyas tre av fire fastleger med sitt personale holder hus, et travelt arbeidssted.

Lærer, kirkesanger og bankbestyrer Christian Haag
Huset har en lang historie, bygget midt på 1800-tallet som et herskapelig hjem for familien Haag. Jeg spurte engang en gammel tjømling, som i dag ville ha vært over de hundre om huset og svaret kom fort: «Ja, det er Haag-går´n i Røssegata», dobbel a uttalt med «å». Iflg Arkivverkets eiendomsopplysninger fikk Christian Haag f. 1812 i Trondhjem, i 1855 festeseddel på parsellen som den gang også innbefattet bensinstasjon tomten, senere fikk han skjøte på parsellen utgått fra gnr 1, bruksnr. 4 og døpt bruksnr. 8 i den nye matrikkel i 1886.

«Askely» og Haagfamilien før år 1900
«Askely» og Haagfamilien før år 1900. Bildet tilhører slekten.

Christian Haag var ingen hvem som helst på Tjøme i de tider. I bygdeboka fortelles det at to Tjøme-skippere traff mannen av alle steder i Kristiansand og oppfordret ham til å reise til Tjøme og overta som lærer ved privatskolen. Den var av nødvendighet opprettet rundt 1830, da omgangskolen ikke dugde for å forberede kommende styrmenn og skippere til navigasjonseksamener. Ustyrt med en ikke helt fullført latinskole og huslærerpraksis, fulgte han oppfordringen. Det gikk ikke lang tid før han fikk nye oppdrag og titler i Tjøme-samfunnet. Kirkesanger, som vi i dag kjenner som klokker, og bestyrer av banken. Flosshatten var en del av hans arbeidsantrekk viser fotografier.
Fruen Amalie som var urmakerdatter fra Larvik, fødte ham 10 barn mellom 1840 og 1857 iflg Bjørn Holt Jacobsen. Fra folketellingen i 1865 møter vi de fleste som hjemmeboende. Herskapet er nå i femtiårene. Den svenske «tjenestepigen» Stina tar nok grovarbeidet med ku og kalv, og datteren Marie hjelper til i huset. To sønner er ikke uventet blitt styrmenn.

Den ugifte datter Marie var den siste av slekten som bodde her etter foreldrenes død, faren i 1901 og moren noen år før. Hun var også den første som drev næringsvirksomhet fra huset som «modehandlerske» og den siste av slekten i huset. På Tjøme kirkegårds sydside ruver ennå Haagfamilies gravstøtte. 

Christian Haag lot huset bygge

Mellomkrigstiden

Gjennom mellomkrigstiden hadde eiendommen flere eiere blant dem landhandler Torger Eriksen, Ormelet. Så skjedde det som i dag kalles eiendomsutvikling av resten av tomten. Den økende biltrafikken trengte et utsalg langs veien og bensinstasjonen fikk sin plass her der tidligere kua gresset. Drosjeeier Leif Thorsen kjøpte eiendommen noen år før krigen og engang på femtitallet etablerte Dr. Odd Solem sin legepraksis i husets 1.etasje. I annen etasje var det leilighet som nyansatte på Eidene bodde i har min folkeskolelærerinne i engelsk og helselære, Aud Torp, fortalt meg. Det ble hennes og hennes nyansatte mann, Erlings første Tjøme-hjem.

Den siste «huslege» på Tjøme

For middelaldrende og eldre tjømlinger trenger han ingen presentasjon. Alle kjente Dr. Solem. Han var av dem som preget hele Tjøme-samfunnet i etterkrigstiden og fortjener om noen en fullstendig biografi. Det vil bli en stor oppgave. Uttalige historier fra pasienters personlige møter med han verserer hvor humoren er en viktig ingrediens. En ukonvensjonell lege på så mange måter, i væremåte og i bruk av de midler som han så virket om de så gikk under kategorien kjerringråd og lignende. Mye rart virker når troen er der og skolemedisinen ikke har midler. Placeboeffekten visste han å utnytte. En klok mann!

Selv husker jeg noen få besøk på legekontoret på Rød fra oppveksten hvor Søster Selma tok imot. Lukten av jod og sprit eller hva det var, Solems buskete bryn over intense og smilende øyne som tittet over brillekanten, som oftest taus, for å inspisere en blødende stortå som var blitt litt mindre etter å ha truffet bunnen i et uvørent hopp fra brygga. En annen gang inspeksjon av en blåflekket korsrygg truffet av et balltre under slåball på skolen og en kul i panna fra kollisjon med en medelev.

Christian Haag
Dr Odd Solem

En tredje gang var han bøyd over et fotblad som i sommerens løp hadde fått tråkket inn i seg et fremmedlegeme som gjorde vondt å trå på. Han fjernet hard hud, satte bedøvelsen, brente med et brennapparat og må ha sett en viss forskrekkelse som svant bort umiddelbart etter følgende konstatering: «Her lukter det brent menneskekjøtt, men nå går det over.»

Pasienten kjente han fra mange hjembesøk til hele familien. For hver ettermiddag etter kontortid dro han i sykebesøk. Barnesykdommene måtte vi gjennomleve den gang, og diagnose måtte han stille presist og almenntilstanden måtte undersøkes. Ufarlige var barnesykdommene ikke, hvis det var skarlagensfeber som var hard på den tiden, måtte han vite det. h Han passet på hele familien min, og meg fra vuggen. Min mormor kjente han også godt, men som pasient først etter hun hadde fylt 90. Noe hadde skjedd i hjernen som førte til uro og forvirring. For andre gang i livet hadde hun lege på besøk til seg selv, første gang skjedde under «Spanskesyken» like etter 1. verdenskrig. På sparket ble 17-åringen hans pleiemedhjelper og oppgaven var å lure beroligende middel med vaniljesmak i havregrøten! Det beroliget både meg og mormor, og de siste måneder før hun døde stille i sin egen seng, ble tross alt en god tid for hele familien. Det eksisterte et fullstendig tillitsforhold mellom Dr. Solem og vår familie og resultatet var at vi følte oss trygge, selv om det noen ganger var alvor.

Noe av hemmeligheten var nok at han så sine pasienter som individer, hele mennesker med både kropp og sjel med forskjellig forutsetninger for å takle situasjoner. Han kjente også omgivelsene og spilte på de ressurser som var i nærheten. At han rakk over alt er vel en gåte i dag, spesielt på bakgrunn av harde krigsopplevelser, som datteren Maria Veronica Solem har skrevet om i Tjúma for noen år siden. Kanskje nettopp derfor?

Nasjonalt ble han kjent for landets første psykiatriske barne- og ungdomsinstitusjon på Eidene: «Dr. Solems Klinikk, Mai Lindegaards stiftelse» som han sammen med sin andre hustru opprettet. Hun kjøpte og han drev. Han innførte fremtidens metoder på feltet. Fra denne virksomheten har den kjente barnepsykolog Magne Raundalen, som var sivilarbeider her i begynnelsen av 1960-årene, fortalt i et intervju i Dagbladet, Magasinet fra 2009 om en avskjedstale fra sjefen til praktikantene ved flaggstangen som gjorde inntrykk:

«Hvis ikke de sterkeste står på de svakeste side, så går det til helvete med oss alle sammen.»

Tilbake til huset. Han ble ingen gammel mann, men virket på kontoret så lenge helsa holdt med sin tredje kone Ebba ved sin side, og han sørget for etterkommere på legekontoret. I dag er det legegenerasjon nr. 2 etter hans død som passer på vår helse, og også leger som tar godt vare på et hus med gammel sjel.

 

Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. 2016 ILZ