Svein-Åge W-Mathisen – Side 9 – Digitale Bygdebok Tjøme Kulturhistorie

Fra småbruk til landsted og friområde. – Øgarden.

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Kulturhistorie Personer Sted/plass

Et gammelt fotografi tatt fra nord, Kråkereåsen (i dag hyttefeltet Tjømekollen) I horisonten ser vi Burø til venstre, Burøsundet i midten og Hønsø til høyre. I midten troner småbruket som en tunge ut i sjøen mot Grimestadbukta i syd, Holtekjærkilen i øst og i nord skimtes oppdyrket mark ned mot Ødegårdskilen. Eier av foto: Ingrid Engø Olsen.
Bosetting
Offisielt er navnet Mågerø-ødegården, men på Tjøme-dialekt er det Øgarden, som fremdeles brukes av seniorene blant lokalkjente tjømlinger. Navnet antyder at bruket kan ha vært bosatt før svartedauden. I historiens «tussmørke» som vår ennå regjerende bygdebokforfatter her ute, Lorens Berg, ville sagt. Han forteller om Didrik Guttormsen som den første som trolig bosatte seg her i nyere tid og året var 1776, for bare noen få år etter å drukne i Danmark. Enken giftet seg igjen med Lars Jacobsen fra Nautenes, for så å dø ikke mange år etter å ha født ham en datter. Da fant han Marte fra Burø og fikk ytterligere barn med henne. Slik var livet med døden rett rundt hjørnet for både kvinner, barn og menn. Slikt blir det kompliserte slektsforhold av.
En av sønnene, skipperen Zacharias f. 1799, overtok bruket og kjøpte jorda. Hele tre ganger giftet han seg og ble enkemann to ganger, før han gjorde den siste, Anne Pernille, til enke. Hva skal en enke med barn gjøre? En svenske, Johannes Svensen, ble valgt til ny ektemann. Det viste seg å være en lykkejeger som byttet bort bruket med en jordlapp i Kråkererønningen og hvis det var et mellomlegg, så stakk av med det og forlot Anne Pernille. I Kråkererønningen døde hun et tiår senere. Slik gikk det til at en ny slekt overtok.

Den siste fastboende slekt
Mannen som byttet til seg bruket i 1859 var skipper Mathias Mathiasen fra Nøtterøy, gift med Helvig fra Busktangen ved Vrengen på Kråkere. Blant barna deres ble det datteren Henriette og svigersønnen Ole Kristiansen som overtok bruket, hvor mange barn vokste opp. Eldste datter f. 1884, Constanse var den som overtok deretter.

Helvig fra Busktangen ved Vrengen på Kråkere

Mathias Mathiassen og hans datter-datter Constanse som Louis hadde et godt øye til allerede da. Foto tilhører Ingrid Engø Olsen

Mange vil ennå huske de siste fastboende som drev småbruket, Constanse og ektemann Lauritz Jensen født ti år før på Skrøslingen. Skjønt fastboende var de verken på «Øgarden» eller i «Årisund» på Nøtterøy der han holdt hus som ungkar et par år etter et langt Amerikaopphold som «carpenter»» og siden beholdt, derav navnet, Louis. Vinterboligen var på Nøtterøysida, og i den lyse årstid var Øgarden hjemmet og arbeidsplassen. Her var det ku og kalv, sauer ble sent på beite på øyene, poteter og grønnsaker, bær og frukt.

De giftet seg sent i livet, forteller Ingrid Engø Olsen, barnebarn av grandtanten Constanses søster Hedvig. Han hadde gått forsiktig fram. Etterlatte brev vitner om det, skrevet til hennes familie også. Han hadde hatt et godt øye til henne alltid. I 1932 fikk han hennes ja i Tjøme Kirke, hun 48 og han 58 år, forteller Ingrid Engø Olsen, barnebarn av grandtanten Constanses søster Hedvig.

Ole Lauritz (Louis) og Constance Jensen tar en hvil i syd veggen foran kjellernedgangen. Kjelleren tjente som kjøleskap. Er det ikke tomatplanter som står langs solveggen? Foto: Ingrid Engø Olsen.

På Øgarden var det Constanse som regjerte. I nabolaget gikk hun for å være et grepa kvinnfolk, streng i uttrykket og beredt til å forsvare sitt rike mot det som truet fra omverdenen. Det fikk den unge gutten i nabolaget på Kråkere, Gøthe Gøthesen, erfare. I sine barndomserindringer, utgitt av Tjøme Historielag i 2001. I «Tjøme – bilder fra en nær fortid» forteller han om en epleslang som endte med bikt for unggutten. For øvrig tegner han et levende bilde av dem begge i kapittelet om Vallekjær og Øgarden. Dessverre er opplaget utsolgt, men kan leses på Tjøme folkebibliotek, så vidt jeg vet.
I familien var de kjent som «onkel Lui» og «tante Sæs». Grandniesen, Ingrid, minnes mange hyggelige familiebesøk i oppveksten hos det aldrende ekteparet på Øgarden. Sommerstider rodde de ofte til Grimestad i den hvite prammen for å besøke hennes søster, Hedvig og svoger Severin. Først da han kom opp på Vollebekkbrygga, og de begynte på siste etappe oppover Strandveien, ble barneøyne fra nabolaget store: Han hadde trebein! Trebeinet ble forklart med at han engang hadde vært på alkejakt på Skrøslingen, hvor han var født, som sønn til den legendariske los Jensen. Han hadde sklidd og falt slik at skuddet gikk av og traff beinet, som måtte amputeres. Det hindret ham ikke i å fiske eller drive gårdsarbeide for trebeinet var hjemmesnekra med festereimer og det hele og tilpasset til han ble fornøyd.
De skulle få 29 år sammen. Etter han døde i 1961, bodde hun videre i barndomshjemmet og bevilget seg sjøbad langt opp i alderdommen på somrene.
Hun døde i begynnelsen av 1970-årene. Etter en lang prosess, ble Øgarden solgt til feriested med konsesjonsbestemmelser om at området rundt husene skulle være friområde for allmennheten. Deretter husker vi mye støy rundt avtalen.

Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. mai 2016 ILZ

Ildverksjentene

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Kulturhistorie Personer

Bildet viser:

Olava Olsdatter, født 27.9.1845 på Ildverket, død 10.2.1922 på Honerød fattiggård. Hun ble gift med Kristoffer Johannesen f. 1846 i Hurum, død 7.10.1879 på Ildverket.

Anne Sofie Olsdatter, født 23.12.1846 på Ildverket, dødn14.1.1914 på Ildverket. Andrine Lovise Olsdatter, født 26.9.1851 på Ildverket, død omkring 1921 (vet ikke hvor)

De var døtre av:
Ole Eriksen, født 1801 i Sverige, død på Ildverket 29.3.1874 og Ingeborg Sørensdatter født. 28.6.1818 på Grimestad (oppvokst i Dalen), død 4.4.1866 på Ildverket.

Bilkjøring og alkohol på øyene i slutten av 1920-årene.

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Bil Kulturhistorie

Ved siden av «apostlenes hester» og håndkjerrer, var hesten og båten fremdeles de vanligste transportmidler på øyene i 1920- og i 1930-årene. Slik hadde det vært i all tid. De kommunale veiene var uten asfaltdekke, smale og humpete. På Tjøme var «automobilen» et sjeldent syn særlig før Vrengen Bro sto ferdig bygget i 1932, men på Grimestad eide «Gartner´n» én, fortalte engang naboen Louise Johanne (1911-97). For en tid siden kom beviset i form av dette slitne fotografiet av bilen fra Ingrid Engø Olsen. Hun hadde besteforeldre på nabobruket «Vollebekk» og onkler som beundret dette sjeldne tekniske vidunderet. Bileieren var Valfred Larsen f. 1867som hadde overtatt bruket 17/18 etter svogeren i 1915. Hustru Andrine (Dina), hadde slektsrøttene her generasjoner tilbake i tid. Selv var han svenskfødt. I mange år hadde ekteparet og barna vært bosatt i Christiania hvor han virket som gartner.
Louise Johanne fortalte også om en Tønsberg-tur en gang rundt 1930. Sammen med en venninne var hun på bytur, en drøy dagstur i de dager. I Tønsberg traff de naboen, Gartner´n, med bil, som tilbød skyss hele veien hjem, et kjærkomment tilbud. Så startet bilturen utover Kirkeveien mot Kjøpmannskjær. Fort gikk det ikke som i dag. Fartsgrensen var 35km/t utenfor tettbygd strøk, og sjåføren kjent som en forsiktig mann. Landhandleriene var mange langs veien og ved et par av dem stanset han for å slukke tørsten på lageret mens de ventet i bilen. Det ble ikke reagert på at drikken var export – eller bokøl. Det var noe arbeidende mannfolk drakk både for å slukke tørsten og styrke seg på når arbeidsdagen ble lang. Så gikk turen videre med fergen over Vrengensundet, og de trillet videre fra Sundane langs Østre vei til Grimestad og kom trygge og fornøyde hjem og takket for turen. Bilerfaringen var ikke ny for Louise Johanne. Et par år før hadde hun hatt «huspost» hos sin onkel og tante i Strengsdal på Nøtterøysiden av Vrengen for å lære hvordan et kondisjonert hjem ble drevet, og som en forberedelse til fremtidig ekteskap og husmorgjerning. Onkelen, Ole Martinussen f. 1875, var skipper og hvalskytter og tjente gode penger, betydelig mer enn han og familien kunne spise opp. De ekstra midlene ble investert i hus og hjem, i bank og aksjer, og – i en automobil.
Onkel Oles rutine når han skulle til Tønsberg i foretninger var som følger: Tanten, tjømling og søster til faren, Alvilde, hadde selv vært ansatt hos skibsreder og ordfører Bache på Østre Kråkere gård og visste hva kutymen var. Hun ga følgende instruksjoner om hva som skulle gjøres når onkel Ole kom ned ferdig kledd i by-mundur: mørk dress og stiv hvit snipp og klar til bytur.
«Hent flasken i skapet, fyll opp et glass på brettet og servér! Ikke sett flasken inn! Er det kaldt, hender det han ønsker et glass til før han drar!»
Ordren ble utført som den naturligste ting i verden. Hvalskytteren inntok brennevinet stående, akevitt, konjakk, sjenever eller hvilken form av spirituosa som sto i skapet, før han hastet mot byen i sin automobil. Noen ganger ønsket han én og noen ganger to for så å kjøre til Tønsberg.
En styrkedrikk av spirituosa før viktige anliggender skulle utføres var vanlig i økonomisk bedrestilte hjem langt tilbake i tid, og det var sikkert en lettelse for hvalskytteren at forbudet mot sprit nettopp var opphevet på denne tiden.
Lovlydige var nok disse sjåførene på denne tiden. Riktig nok sa loven at det var ulovelig å kjøre bil hvis man var «drukken», dvs. full, påvirket slik at det vistes, og det gjorde det jo ikke i overstående eksempler. I 1936 kom nye og mer presise lovregler, visstnok de strengeste i verden på denne tiden. Da var metoden for å påvise påvirkningsgrad i blodet oppfunnet, og lovlig grense ble satt til 0,5 promille. Den grensen skulle stå helt fram til neste århundreskifte og under denne tiden oppsto begrepet «kjørepils». Den er det nå som kjent også slutt på.

Vei, vann og kloakk på Grimestad 1942-2016

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Kulturhistorie Sang & Viser & Dikt Sted/plass

En gang het Velveien som går fra hovedveien her det før var butikk og ned til stranda, Strannveien. Slik ble navnet skrevet både på skiltet ved fjellet til Ole Einang i Velveien og i Håkons vise. Så langt vi vet, var det trøbbel med veien, som førte til at foreningen Grimestad Vel ble stiftet. Både for de som opplevde denne tiden på Grimestad og oss andre, bringes Håkons vise fram i lyset igjen, Takk til Gerd Bakkeløkken, Håkons niese, som har tatt vare på hans produksjon og gitt oss muligheten til å gjengi visa hans.

En liten vise om Strannveien vår
Tone: Jungmann Jansson

Veien ned til Grimestadstranna, det er rene krisevara.
Den har tilleggskort på hump og dumt, men grus er
rasjonert.
Hvis det er no’n grøft så er a ikke der den skulle vera;
Men sån rundt omkring i veien ja, for sjung hei og hå.

Snakk om krigen og tomatbomber, elendighet og plager.
Sån på den måten har strannveien vært forut for sin tid.
Den har sett ut som et bombeherja strøk i alle dager,–
en skandale for den hvite mann, men sjung hei og hå.

Unge fruer her som eier, barnevogn og mann og bleier,
drar med tunga utav halsen, utav unga og seg sjøl.
Når dem skal evakuere, må dem rent ut navigere,
spør om tåteflaska registrerer jordskjelv? Hei å hå.

Den som bor langs bekken måtte, for no’n år siden på potte.
For da brøt det løs et uvær som var kombinert med flom
over veien, rundt i hagan, stod det vann til opp på magan,
det var bekken get som hadde springi lekk, skip o hoi.

Det var no’n som hadde reparera brua over bekken,
og så lagt ned noen rør som hadde alt for småe høl.
Hva skal stakkars bekken gjøra? Flom og trangt om plass
i røra,
Det var dumt dem ikke lernt’n stå i kø, hei og hå. Grimestad,

9. mars 1946, H.K.

Snekker og visesmed

Den gamle Strannveiens akillessene var brua over bekken der Velveien i dag møter og går over i den nye veien, Grimestadstranda, på vei nedover. Bekken lå åpen mesteparten av sitt løp den gang, og vi kunne som barn følge med nivået på vannføringen ved å lytte til bruset som hørtes på lang avstand. Kikket vi ned i bekken, kunne vi finne ut hva den førte med seg fra sivilisasjonen lenger oppe. Lysten til å havne nedi var liten. Det hindret oss i å ta for store sjanser. Innholdet virket preventivt kan man si.

For noen år siden kunne sivilisasjonens etterlatenskaper studeres med sikkerhet et sted, på Holtekjær på stranda mellom Grimestad og Kustranda. Resten er stort sett lagt i kommunale rør. Noen på Grimestad hevder de kan kjenne lukten de også, men slipper å se noe for det meste. Iflg. presseoppslag var problemet blitt større etter at et kongelig feriested på Mågerø ble koblet til kloakkanlegget. Både det som fløt opp, og det som luktet vondt, får vel dermed litt høyere status. De fleste vil likevel hevde at dritt er dritt, uansett.

Kanskje løsningen på problemet ligger i å gjøre noe Grimestadfolket gjorde for mange år siden engasjere seg kollektivt, og så skrive en vise om” Kloakken vår”, denne gang, slik vi skal se Håkon gjorde da han skrev om” Strannveien vår”. Slikt skaper kamphumør. Enn så lenge har vi heldigvis en ordfører på øyene våre som kan tilskrives, og det er utrolig hvor mye kompetent ingeniørkunst og effektivitet som er samlet i kommunen i dag, sammenlignet med for 70-75 år siden. Problemet ligger vel heller i det pekuniære. Det koster penger å få vannet til å renne oppover.

I et opprop datert 9. april 1943 til hytte og strandeiere på Grimestad, Tjøme, ba Kristian Nilsen på Bækkevold, Gbnr. 17/7, i egenskap av Arbeidsutvalgets formann om bidrag til å få veien i orden og skriver:

”Som det muligens vil være Dem bekjendt, er veien fra hovedvei til sjøen nu i en meget dårlig forfatning, serlig slemt blev det etter flommen i fjor høst (Bededagshelgen) da broen og de underliggende rør blev sprengt, og veidekket nedenfor helt skyllet bort, slik at den nu er ufarbar.”

Her vil vel noen og enhver kjenne seg igjen fra senere år! Det kan nok hevdes at røra fremdeles har for «småe høl». I dag blir sånt ordnet på noen dager, men den gang skulle det ta mange år og atskillige skriv til ordfører Carl Aarø. Litt nødhjelp ble resultatet. Veien ble « komplet på», som de gamle sa. Det betyr midlertidig reparert. Kristian Nilsen (1903 – 1990) hadde siden tidlig i 1930 årene ivret for å holde veien farbar for flere enn gående. Elektrikeren var også en « Petter Smart» med biler og eide tidlig bil. Bil hadde også gartner Larsen. Varer kom ofte sjøveien til Grimestad før Vrengen Bro sto ferdig i 1932. Det var bruk for en vei i god stand.

Reaksjonene på oppropet var forskjellige, alt etter hvilken nytte de så i veien. En hytteeier, Arthur Mathisen, var svært positiv og tilbød umiddelbart å bidra økonomisk. En annen, hytteeier (som alle visste hadde penger så det rakk) stilte mange betingelser og spørsmål tilbake. Anders Markussen, Gbnr, 17/7, mente at store investeringer i veien var bortkastet. Han trengte bare å komme fram med trillebåra si. Flere tok på seg arbeidsklær og tok et tak sammen med Kristian.

Etter noen år overtok vår visesmed, Håkon Kristensen (1906 – 1992) problemet, som formann i arbeidsutvalget. Igjen ble det gjort henvendelser, både til kommunen og brukerne av veien. Den 9. mars 1946 skriver han sin kommentar om saken på sin sedvanlige måte med” En liten vise om Strannveien vår”. Boktrykker Halvdan Th. Nielsen må ha vært medvirkende til trykkingen av visa, den som la frem det endelige regnskapet i 1957 for alle årene fra 1947 og litt over kr. 20.000. var betalt ut. Det kommunale bidrag ble tilslutt på kr. 3400.plus kr.500. i bidrag til grus! Donasjoner fra enkeltpersoner og kontingent beløp seg til ca. kr. 1500.. Det langt større beløp som gjensto kom som
inntekter fra i alt 53 danseaftener og utallige basarer og utlodninger. Snakk om dugnadsånd! Det var nok på en av festene på Grimestad Pensjonat at Håkon presenterte sin vise.

Foreningens møtebok ble ført første gang den 11. april 1950. Her skriver boktrykker Nielsen i egenskap av sekretær med særlig kompetanse i riksmålet:

Til dette møte var innkalt Vellets styre samt Kvinneforeningens styre. Fra Vellets styre møtte: Håkon Kristensen, Kåre Johansen, Martha Nielsen, Mathilde Olausen og H. Th. Nielsen.

Fra Kvinneforeningen møtte: Ellynor Johansen og Kristine Hansen. Følgende dagsorden var satt opp:
1) Strandveien. – Økonomien.
2) Hvad kan gjøres for å skjerpe interessen blant medlemmene.
3)Fester – Arrangementskommité.
4)Utkast til lover for Vellet.
5) Eventuelt.»

De tre første punktene kom til å være faste punkter i flere år fremover. Den av deltagerne som i dag kan fortelle om Vellet fra denne tid, er Ellynor, som husker en tid med mye moro og fest på Grimestad Pensjonat. De øvrige har «vandret» som tjømlinger kan komme til å si. Undertegnede er unnskyldt, da jeg på dette tidspunkt akkurat var fylt ett år.

År 2016

Det heter seg at historie er det som også skjedde i går. Historien ruller videre. I senere år har bekken igjen flommet over flere ganger, kommunen hadde nok også lagt for «småe rør.» I løpet av april 2016 har firmaet Mortensen drevet flom sikring i veikrysset Velveien, Ramsåsveien og Grimestadstranda for kommunen. En vidunderlig bivirkning av reparasjonen er at vanntrykket er normalt igjen, for under veien lakk det visst fælt. I overskuelig framtid kan vi nå regne med tørr vei og vann og kloakk som fungerer, bare tiden vil vise.

Kilder:
Møtebok og saksdokumenter for Grimestad Vel for 1942-1957.
Samtaler med Ellynor Johansen, Nancy Klausen, Åse Bekkevold Hagen og Gustav Hagen 2003-04.

Publisert i Tjúma nr. 3, 2004, Revidert mai 2016 I L.Z.
Rev. utg. april 2016

Fullrigger ”Barbra Maries Haab”

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Båt

Fullrigger ”Barbra Maries Haab” var bygget 1800 i Gefle, Sverige og målte 82 k.lester.(kommerselester = 2,08 registertonn). Skipet var oppkaldt etter rederen Gjert Anunsen Gjertsens andre hustru Barbara Maria Kristensdatter Agerup, født 1787 på Agerup på Nøtterøy.
Skuten ble kapret omkring 1809 av nordmennene under krigen 1807-14. I 1809 var Danmark-Norge også i krig med Sverige. Ved en priseauksjon i Kristiansand 1811 ble skuten solgt til Gjert Anunsen Gjertsen som bodde på Øvre Kjære, Tjøme og han omdøpte skuten til ”Barbra Maries Haab”.
Historien forteller at da Gjert A. Gjertsen etter krigens slutt kom til England med skipet ville de beslaglegge det. Skuten ble kjent på rorpinnen som brukes på engelske skip i den tiden, idet rorpinnen var utskåret. Etter flere forhandlinger fikk han tillatelse til å beholde skipet.
”Barbra Maries Haab” seilte inn mange penger for familien Gjertsen, i en tid med gode konjunkturer fra 1840 årene, og særlig fra 1850 i forbindelse med at Navigasjonsakten ble opphevet fra 1. januar 1850. Navigasjonsakten var en engelsk sjøfartslov av 1651 som bestemte at varer fra koloniene bare måtte innføreres på engelske fartøy. En annen årsak til de gode konjunkturene for den norske skipsfarten var ”Krim-krigen” fra 1853 til 1856. ”Barbra Maries Haab” forliste i 1875.
Bildet vi her viser er en kopi av et maleri som befinner seg på Vestfold Fylkesmuseum og som Tjøme Historielag har fått avfotografere og selger sammen med fem andre bilder av Tjøme-skuter: Brigg ”Enigheten”, bark ”Gefion”, bark ”Freya”, brigg ”De 3 søstre”, brigg ”Ceres” og brigg ”De 3 søstre”.
Rederen: Gjert Anunsen Gjertsen var født 19. september 1780 på Lindholmen, Nøtterøy (hvor familien bodde en kort tid) og døde 14. mars 1846 på gården Øvre Kjære, Tjøme. Han var gift første gang med Anne Maria Ivarsdatter Bockelie født 23. juni 1782 på Bukkeli, Tjøme og døde 1806 på Øvre Kjære 4 år etter de ble gift. Gjertsen giftet seg for anden gang 2. februar 1809 med Barbara Maria Kristensdatter Agerup f. 1787 på Agerup, Nøtterøy. Hun døde 2. oktober 1877. De hadde ti barn.

Bidrag fra Bjørn Holt Jacobsen

Treidene

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Sted/plass

iendommen ”Breidablik”, gnr. 46, bnr. 14, var utskilt fra gnr. 46, bnr. 2, tilhørende Bent Wilhelmsen (1818-1903). I dette huset startet Martin Solberg landhandel allerede i 1868 eller 1869. Han var født i Askim i 1848 og flyttet til Tjøme for å begynne landhandel. Han giftet seg i 1872 i Tjøme kirke med Gunhild Marie Reiersen f. 1852 og datter av Tjøme andre landhandler, Thomas Reiart Reiersen, som hadde startet landhandel på Ormelet i 1857.
Martin Solberg var bare 20 år da han begynte som landhandler på Treidene, men han drev forretningen i kun tre år, til 1871. Dette året, 1871, gikk svigerfaren Thomas Reiersen, som hadde drevet forretning på Ormelet, konkurs, og svigersønnen Martin Solberg kjøper forretningen og flytter til Ormelet.
Svogeren til Martin Solberg, Fredrik Mørch Reiersen, (1853-1942) var bare 18 år gammel da han overtok butikken på Treidene i 1871, men drev kun i underkant av to år, da han gir opp forretningen og flytter til Kristiania og bosetter seg hos sin eldre bror Jens Kristian Reiersen, hvor han bor frem til han gifter seg i 1882 med Karen Elise Andersen, f. 1860 i Drammen. Han fikk en vikarstilling i Norges Hypotekbank fra 1. mai 1872. Men starter egen forretning og blir etter hvert en vellykket forretningsmann i Kristiania.
Fredrik Mørch Reiersen overdrar og selger forretningen i 1873 til Jens Elias Sollie, som var født 1846 på Røros. Jens Elias Sollie ansetter ganske snart sin åtte år yngre bror Sivert Evensen Sollie som handelsbetjent. Han blir ikke så lenge hos sin bror, for han løser handelsbrev 22 år gammel for å drive landhandel i Knarberg på Nøtterøy fra 1876. Han betaler sin handelsskatt til Nøtterøy kommune den 19. oktober 1876, elleve dager etter at han hadde giftet seg i Tjøme kirke med Marie Hermana Kristiane Nissen,
Han driver butikken i Knarberg i 6 år, tilsynelatende uten problemer. Han sier opp og innlever handelsbrevet i 1882 og flytter til Kristiania (Oslo).
Hans bror Jens Elias Sollie på Treidene slutter året etter i 1883, men vi vet ikke hvor han blir av. Finner ham ikke hverken i folketellingen 1900 eller 1910. Dermed er det slutt på landhandelvirksomhet fra denne eiendommen, Treideneveien 11, på veien ned til bryggen på Treidene.

Til høyre på et gammelt postkort ser vi «Veiby» gnr. 46, bnr. 8 bygget 188 av landhandler August Næss.

August Kristiansen Næss (1857-1930) som hadde arbeidet som handelsbetjent hos Jens Elias Sollie etter han i 1880 kom flyttende fra Tønsberg, hvor han en kort tid hadde drevet handel, dog uten hell.
August Næss hadde forretning først i hovedhuset med inngang fra veien og opp en trapp. Han lot bygge en sidebygning i 1914 av materialer fra jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo, for å bruke det som butikklokale.
Martine og August Næss drev landhandel på «Veiby» på Treidene i 55 år. Fra 1930, da August Næss døde, drev Martine alene frem til 1936, da hun det året fylte 77 år. Hun døde i 1945.
Den 31. desember 1936 registrerer en dame som het Solveig Heideneng handel på stedet under firmanavnet «August Næss Eftf». Hvor lenge hun holdt på, kjenner vi ikke til. Med da hun la ned, var det slutt på landhandeldrift på Treidene etter over 87 års virksomhet.

Bidrag fra: Bjørn Eigil Holt Jacobsen

Fredheim skole

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Kulturhistorie Skole

Vi viser her et bilde av Fredheim skole fra ca. 1903. Foran ser vi lærer Eivind Andersen Aalborg,(link til slektsdatabasen) hans hustru Lagerta Helene født Andersen og ett av barna, muligens den eldste, Kari som var født i 1900. De ble gift i 1899 og han var lærer ved Fredheim skole 1896-1911. Fredheim skole var opprinnelig en bygning på en etasje, men ble påbygget en anden etasje, hvor det ble innredet to leiligheter for lærerne. I første etasje var det to klasserom. Det ble drevet skole her frem til 1953, da Lindhøi sentralskole stod ferdig.

Vrengenfergen

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Båt Kulturhistorie

Utover l 1920-årene var det en stadig økende trafikk utover til Tjøme, og ferden mellom Nøtterøy og Tjøme klarte etter hvert ikke på noen måte å tilfredsstille kravet til hurtig avvikling. Vrengen bro ble som kjent tatt i bruk i 1932. Den første fergen mellom Nøtterøy og Tjøme var meget primitiv. Den ble nemlig trukket over sundet ved hjelp av en kabel, en wire som lå på bunnen og var festet til land på begge sider. På den ene siden av fergen var det en oppbygning, og på hver ende av denne var det en stor jernsnelle. Oppå disse snellene ble wiren lagt, og ved hjelp av håndspaker dro man eller «gikk» man så fergen over. Disse spakene var laget av tre med spor i til å huke ned på wiren. Man gjorde en hending med spaken og gikk så fra for til akter. Kommen akterut var det bare å gå forut igjen, huke spaken inn på wiren og ta en ny tur akterover. Slik holdt man på til fergen var over. Alle ombord var som regel med å dra. Benevnelsen fergeleie ble ikke brukt på Tjøme. Her brukte man fergestærs.

Historien om Tjømø Syge- og fattigpleieforening

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Foreninger Hendelse Kulturhistorie

Året 2005 måtte en forening som har betydd umåtelig meget i lokalsamfunnet på Tjøme, innstille videre drift. Tjøme Sanitetsforening har blitt historie. Derfor er det naturlig å ta et tilbakeblikk på et frivillig arbeide utført uegennyttig av svært mange kvinner i vår kjære kommune.

Det startet i 1907.

Tjømø syge- og fattigpleieforening, var navnet på den frivillige forening som ble stiftet 10. september 1907. Det arbeidet denne forening påtok seg, er i våre dager en naturlig kommunal eller offentlig oppgave. Den kommunale virksomhet var nok en helt annet enn hva vi ser i dag. Kommunebudsjettet i 1907 var på til sammen kr. 32.000,-. Hundre år senere, i 2007, er budsjettet på ca. kr. 66.000.000,-. Man skal imidlertid være oppmerksom på at utgifter til for eksempel lønninger og administrasjon, var minimale, da de fleste kommunale tjenester ble utført av valgte tillitsmenn, som utførte arbeidet mot en liten godtgjørelse. Herredskassereren for eksempel, hadde en godtgjørelse på kr. 215,- i året, hvorav kr. 15,- til skrivemateriell. Fattigbudsjettet var på kr. 9.100,- og gikk hovedsakelig til drift av fattiggården på Honerød. Det var en lege på Tjøme, Nikolai Mølback Stoltenberg som alene skulle ta seg av omkring 3.000 mennesker. Han var kommunelege på Tjøme 1891-1923.

Vi skal her ta et tilbakeblikk på en forenings nesten 100 års historie, og har tatt for oss protokollene som nå er trygt oppbevart på Fylkesarkivet i Vestfold, og blar oss tilbake til 10. september 1907, hvor bestyrerinnene av de forskjellige kvinneforeningene på Tjøme (Sjømannsmisjonen, Hedningemisjonen m/fl.) kom sammen i konfirmantsalen på Øvre Kirkely skole, hvor sogneprest Otto Selmer også deltok, for å samtale om saken og ble enige om å forsøke å danne en forening for syge- og fattigpleie i Tjømø menighet.
Protokoll til å innføre forhandlingene ble innkjøpt for kr. 2,80,-(prisen er påført med blyant i permen), og i et møte 19. november 1907 ble det valgt en komité til å utarbeide statutter for den vordende forening. I det gamle arkivet i den gamle prestegården er det funnet en kladdebok med fortegnelse over de 197 medlemmene som ble innmeldt i foreningen stiftelsesåret 1908. Av disse var 95 av medlemmene menn.

I møte 2. juni 1908 ble man enige om å søke Sanitetshjemmet i Kristiania om å få en menighetssøster fra kommende høst. Meningene var dog delte. Noen mente at man måtte samle mer penger før man kunne ansette en søster. Foreningen hadde en kassebeholdning på kr. 437,50.

Foreningen ansatte i 1909 Harda Hansen født 24. august 1887 på Burø som foreningens første menighetssøster. Hun vokste opp i Grimestadrønningen, (datter av Emilie og Gustav Hansen, Burø). Hun opplyste da hun ble ansatt at hun ønsket å utdanne seg til menighetssøster. Hun ble opptatt som elev 1. november 1909 og ble innvilget et lån på kr. 200,- til skolepenger og opphold.
Harda Hansen (1887-1957), bilde til venstre, ble gift i 1936 med hvalskytter Ole Martiniussen (1875-1950) i Strengsdal, og som var enkemannen. Harda døde i Strengsdal 1957.
Et eksempel på en forsiktig start av foreningen finner vi fra et møte i bestyrelsen 18. november 1910, hvor det ble vedtatt å foreta innkjøp for foreningens regning følgende: 1 stk. Klystersprøyte, 1 stk. Kateter, 1 st. Bekken, og 1 stk. termometer. Det ble også vedtatt regler for menighetssøsterens virksomhet. ”Harda Konstance Hansen begynner i stillingen mandag 21. november 1910. Hun (Harda Hansen) vil bo i sitt hjem på Grimestad. Til dekning av losji vil hennes foreldre motta kr. 4,- pr. måned, samt 70 øre for dagen til kosten”.
Fra 1. januar 1912 ble lønnen for menighetssøsteren forhøyet med kr. 50,- pr. år. Det ble på årsmøtet 30. januar 1913 vedtatt å melde foreningen inn i Nationalforeningen mot tuberkulose, og kontingenten kr. 10,- ble betalt. Det ble gjenvalg av de utredende styremedlemmer, og styrets sammensetning ble som før: Sogneprest Otto Hilmar Selmer (formann), dr. Nikolai Stoltenberg (nestformann), kirkesanger og lærer Gullik Pedersen (kasserer), ordfører H. L. Bache, lærerinne Anna Løfqvist Hansen og Inga Sanne (telefonistinne på Hvasser fra 1923). (4 menn og 2 kvinner) Til revisor ble gjenvalgt skipsreder Gjert H. Torgersen.
1. februar 1916 sa Harda Hansen opp sin stilling som menighetssøster, men ved forhandlinger var hun dog villig til å fortsette i stillingen mot et tillegg i lønnen på kr.100,- pr. år, men på grunn av overanstrengelse måtte hun si opp sin stilling fra 1. juli 1917. Som ny menighetssøster ble frøken Olga Karoline Olsen fra Almerønningen i Tenvik, Nøtterøy (f.17.11.1885) ansatt med virkning fra 1. juli 1917.
Året 1921, trakk sogneprest Otto Hilmar Selmer seg som formann. Han hadde vært formann siden foreningen ble stiftet i 1907, altså i 14 år. Sogneprest Selmer var født 13. oktober 1852 og sluttet i stillingen som sogneprest på Tjøme 1. oktober 1923, noen dager før han fylte 71 år. I tillegg forlot også følgende styret: Dr. N. Stoltenberg (han hadde vært styremedlem like lenge som sogneprest Selmer), skipsrederne H. L. Bache, Kråkere og H. R. Olsen, Lindhøi og fru Judith Iversen, Bukkeli. Det skapte store problemer at så mange trakk seg fra styret på en gang, og i styremøte 22. februar 1921 kom for første gang spørsmålet om å oppløse Tjøme syke- og fattigpleieforening og i dens sted starte en ny forening med navn Tjøme Sanitetsforening. Dette ble ikke vedtatt i denne omgang, men man besluttet imidlertid å sløyfe ”fattigpleie” i navnet, slik at navnet nå skulle være Tjøme Sykepleieforening.
Ved utgangen av 1921 var medlemstallet kommet opp i 542 betalende medlemmer. Ny sykepleierske, Anna Lisa ble ansatt og hun fikk et møblert værelse i prestegården med lys, varme og kosten. For dette betalte foreningen kr. 20,- pr. måned og 3 kroner dagen for kosten. Sogneprest Selmer slutter som prest og menighetssøsteren måtte flytte. Hun fikk nå et værelse hos fru Nelly Endresen på ”Dalbo”.

Tjømø Sykepleieforening blir til Tjøme Sanitetsforening.

Årsmøtet den 8. juni 1931 besluttet at foreningen skulle tilsluttes Norske Kvinders Sanitetsforening. (NKS) og samtidig forandre foreningens navn til Tjøme Sanitetsforening. Man ble enige om å beholde de gamle lover med en del forandringer og tilføyelser og vedtok at:
Foreningens formål er å virke for at syke, svake og gamle i Tjøme menighet kan få forsvarlig
tilsyn og pleie. Dette formål søkes nådd ved at foreningen antar i sin tjeneste en eller flere sykepleiersker som har fått fornøden utdannelse. Midler til å drive virksomheten søkes skaffet, dels ved medlemmenes årlige kontingent (minst kr. 1,- pr. år) der erlegges forskuddsviss. Dels også ved frivillige gaver og på andre måter. Sykepleien skal være gratis for medlemmer. For ikke medlemmer betales kr. 2,- pr. døgn. I tilfelle av at flere på samme tid ønsker sykepleiersken, blir det formannen som har å fatte bestemmelse i samråd med legen, om hvilken av de syke der først skal få pleiersken. De mindre velstilte må ikke settes til side for de bedrestilte. Inntreffer smittsom sykdom må pleiersken særlig være til hjelp der. Foreningens styre består av formann, nestformann samt fire medlemmer med varamenn og to revisorer valgt utenom styret. Styret velger seg imellom formann, nestformann og kasserer. Hvert år utgår halve styret, første gang ved loddtrekning. Styret sammenkalles av formannen når det er nødvendig.
Styret er beslutningsdyktig når minst halvparten av medlemmene og formannen eller nestformannen er tilstede. Avgjørelser skjer ved stemmetall, idet formannens stemme blir avgjørende i tilfelle av stemmelikhet. Det påhviler styret: Å lede foreningens virksomhet. Å føre forhandlingsprotokoll og regnskap. Å sammenkalle og lede medlemsmøter.

Konfirmantsalen på Øvre Kirkely skole var foreningens faste møtelokale inntil man fra 1916 begynte å holde møter i bankbygningen, som fra 1939 ble overtatt av kommunen til herredshus og nå er revet. Hvasser hadde sin egen Sanitetsforening. I 1935 ble det besluttet at Tjøme og Hvasser Sanitetsforeninger skulle igangsette skoletannpleie fra skoleårets begynnelse. En tannpleiekomité ble nedsatt med lærer Leif Sundene som formann. Tannlege Anton Bærvahr var villig til å påta seg arbeidet for en betaling av kr. 9,- i timen, innbefattet materiell, instrumenter og kontorhold.
Til stillingen som helse- og menighetssøster som igjen var ledig, var det innkommet tre ansøkninger, og Hilda Johansen fra Våle ble ansatt, med en årlig lønn på kr. 1.200,- og fri bolig. Hun begynte i stillingen 1. juni 1938, men hun sa opp sin stilling i februar 1939. Man ble da enige om å skrive til Annie Nilsen, ”Vindåsen” (som var innstilt som nr. 2. forrige gang) og tilby henne posten, men det var nå ikke aktuelt for henne. Som ny helse- og menighetssøster ble Petra Hagen ansatt fra 15. februar 1940, med fri bolig på Pleiehjemmet. Men på grunn av krigen ble det i et møte på Fredtun 6. juni 1940 bestemt å utsette ansettelsen inntil videre.

Sanitetsforeningen og anden verdenskrig.

Tirsdag 9. april 1940 ble det avholdt møte i ”Kvinnenes arbeidshjelp” på Fredtun. 158 kvinner var allerede innregistrert. Innregistreringskortene ble sendt til Oslo 26. mars. Finanskomiteen i foreningen, som hadde samlet inn hele kr. 2.000,- og Tjømø Sparebank har bevilget kr. 1.000,-, og det ble bestemt at alle utgifter til krisearbeidet skulle dekkes av de penger finanskomiteen hadde samlet inn.
Møtene i Tjøme Sanitetsforening forsatte under hele krigen. I styremøte hos fru Aarholt på Kirkely skole den 23. mai 1941 står det i referatet at de fikk deilig sterk kaffe uten tilsetning og lyse krumkaker. På dette møtet ble det bevilget kr. 100,- til Bodø Sanitetsforening hvor foreningens hus var brent ned ved bombingen av byen. Kontrollstasjon for spedbarn var en oppgave Sanitetsforeningen påtok seg, og avtale ble inngått med dr. Odd Oftedal, som tok imot på sitt kontor hver første onsdag i måneden på hans kontor, første gang 4. juni 1941 kl. 10,00.

Foreningen administrerte utdeling av ”Svenskehjelpen” til skolebarna og suppeutdelingen i 1945. Den ble kokt på havregryn, tørrmelk, sukker og vann og ble brakt til skolen i store spann og øst opp i blikkrus som elevene hadde med seg. Også etter 1945 krigen kom det gaver fra Sverige til skolebarn og til spesielt andre trengende. Svenskesuppen skulle kokes og deles ut skolebarna samme dag som de begynner etter høst ferien.
Sanitetsforeningen mottar skrivelse fra hovedstyret i NKS om at medlemmer som hadde vært innskrevet i Nasjonal Samling skulle utelukkes fra foreningen. Onsdag 25. april 1945, like før frigjøringen, ble Vallø utenfor Tønsberg bombet av engelske fly hvor 53 nordmenn og 10 tyskere mistet livet. Tjøme Sanitetsforeningen hadde en innsamling til katastrofen, som innbrakte kr. 2.338,-. I tillegg bevilget foreningen kr. 300,- av egen kasse.

Sanitetsbadet.

På et styremøte 1936 ble spørsmålet om å få et folkebad i bygden drøftet. I forbindelse med at Tjøme Kristelige Ungdomsforening står foran planen om bygging av foreningslokale, ble det drøftet mulighet for et samarbeide, som styret mente måtte være i alles interesse. Styret i Tjøme Kristelige Ungdomsforening behandlet forespørselen fra Sanitetsforeningen. Forslaget fikk ikke den nødvendige oppslutning i KUFs styre, men badesaken ble ikke skrinlagt med det. På årsmøtet 1937 var det stemning for å få et mindre bad i hver skolekrets og årsmøtet besluttet å avsette kr. 1.000,- til et badefond. Det samme beløp kroner 1.000,- ble også i 1938 avsatt til badefondet, og i 1939 ble kr. 2.000,- avsatt.
Det var blitt fred i landet og spørsmålet som opptok medlemmene, var at nå var tiden inne til på nytt å ta opp spørsmålet om å et folkebad på Tjøme. En ekstraordinær generalforsamling ble innkalt på Fredtun 31. oktober 1945 for å drøfte samarbeide med kommunen om lokale til bad m.m i forbindelse med kinolokale. Foranledningen var en skrivelse fra ordfører Christen R. Granøe. Nestformannen, fru Julie Granøe, hadde på forhånd undersøkt hvordan hovedstyret i NKS ville stille seg til kommunens henvendelse. Hovedforeningens mening var at et eiendomsfellesskap ikke var å anbefale. Det ble derfor vedtatt å nedsette en komité til i samarbeide med kommunen – om etablering av et bad i det påtenkte kinolokalet. Resultatet ble at man på et møte 14. november 1945 besluttet å bygge for seg selv.
Arbeidet med det nye bygget til Sanitetsforeningen var igangsatt og tomt var innkjøpt fra gården Østjordet. Det var tomten mellom kjøpmann Kristoffersen og skomaker Thorbjørnsen, altså vis a vis daværende Øvre Kirkely skole. I gaver til det nye badet hadde Tjøme Sanitetsforening mottatt kr. 5.000,- fra Norske Kvinners Sanitetsforening, hovedstyre og kr. 3.500,- fra Tjømø Sparebank. Tjømø Sparebank hadde også innvilget et rentefritt lån stort kr. 5.000,-. Tjømø Sparebanks styre bevilget et nytt pantelån stort kr. 20.000,-. Bankens styre var innstilt på at hele lånet stort kr. 60.000,- skulle løpe rentefritt i 10 år.

Kontrakt med byggmester Kristen Kruge, Eidene om bygging ble undertegnet, og byggesummen ble satt til kr. 109.839,75. Første del av bygget – den lave delen som vender mot vest – ble bygget i 1947. På grunn av prisstigningen ble det opplyst på styremøte 11. februar 1949 at Sanitetshuset ville bli ca. kr. 25.000,- dyrere en budsjettert, og styret besluttet å søke Tjømø Sparebank om forhøyelse av lånet med kr. 20.000,-.

Innvielsen av Sanitetshuset.

Den offisielle innvielse av Sanitetshuset foregikk mandag 7. mars 1949 i nærvær av en del innbudte: Fra Tjøme Formannskap møtte bl.a. viseordfører Alf Lysgaard. Styret i Tjømø Sparebank, kommunelege Odd Solem, fylkeslege Kolstad, Nøtterøy, kretsformann fru Clara Bjørnstad, byggmester Kristen Kruge, tidligere formann i Tjøme Sanitetsforening fru Karen Aarholt og fru Ingeborg Gjertsen, nåværende styre i Tjøme Sanitetsforening og styrene i tre arbeidslag. Foreningen trengte inntekter og medlemskontingenten, som hadde vært uforandret i mange år ble i 1947 forhøyet fra kr. 1,- til kr. 2,- pr. år. Foreningen hadde ca. 550 betalende medlemmer.
I marsnummeret 1949 av Tjøme-Nytt kan vi lese fra innvielses-høytideligheten. Avisen skriver at planen om et eget sanitetshus dukket opp i 1936 og det ble etter hvert avsatt penger til formålet, men så kom krigen og arbeidet stanset. I 1945 kunne man igjen ta fatt på arbeidet. Foreningen fikk tilsagn om bevilgning samme år på kr. 10.000,- og man satte i gang med tegninger. Byggetillatelse ble innvilget høsten 1946 og arbeidet med bygging ble påbegynt 1947.
Byggmester Kristen Kruge fikk oppdraget. Tegningene ble levert av arkitekt Einar Rivaa i Tønsberg. Bygningen kom på kr. 130.000,- og selve badet kr. 32.000,-. Begivenheten ble feiret og omtalt i Tjøme-Nytt og begge avisene i Tønsberg.

En innholdsrik bygning.

Sanitetshuset besto av en sykesøsterleilighet med tre værelser og kjøkken, kontrollstasjon, legekontor og kjøkken, stor møtesal (som senere ble benyttet til kinolokale) med stor vestibyle foran. Det ble også innredet pedellbolig over kinolokalet. I kjelleren er det to karbad, med fire avkledningsrom og badstue, dusjrom med fire dusjer. Til dette er det åtte avkledningsbåser. Storsalen (kinolokalet) var på det tidspunkt ennå ikke innredet, men her ble senere etablert kommunal kinematograf.
Den store drømmen om å skaffe bygden et sanitetshus og folkebad hadde nå gått i oppfyllelse. Økonomisk hadde Tjømø Sparebank hele tiden bidratt med gaver og gunstige lånebetingelser. På styremøtet 28. april 1950 ble det referert at Tjømø Sparebank igjen hadde gitt en gave, denne gang på kr. 4.500,- som skulle anvendes til renter og avdrag på pantelånet. Ett år senere 28. mars1951 bevilget Tjømø Sparebank en ny gave, denne gang på kr. 3.000,- til samme formål. I årenes løp hadde Tjømø Sparebank skjenket gaver til Tjøme Sanitetsforening på tilsammen kr. 39.465,-.
Tjøme Sanitetsforening kunne allerede i mars 1949 bekjentgjøre åpningstidene for badet.
Torsdager: Fredager: Lørdager:
Damer 10 – 13 Gutter 10 – 12 Gutter 10 – 12
Piker 14 – 17 Piker 12 – 14 Piker 12 – 14
Damer 17 – 20 Damer 14 – 16 Damer 14 – 16
Herrer 17 – 20 Herrer 17 – 20

Som pedell og ansvarlig ved badet ble ansatt Kirsti Pedersen, født 1. februar
1901 på Engø. Hun sluttet imidlertid i stillingen 30. april 1951. Ny pedell fra 1/5-1951 ble frk. Hilda Hansen Sand, født 23. oktober 1901 og døde i november 1963, bare 62 år gammel. Hennes ansvar var fyring, renhold og betjening av badet tre dager i uken. I tillegg til badet hadde hun rengjøring av kontrollstasjonen, oppgang, vestibyle og fyring samt snemåking og orden rundt hele huset. Lønnen var kr. 200,- pr. måned, fritt hus og brenne. Lønnen ble hevet til kr. 300,- pr. måned fra 1/1-1954 og fritt hus og brenne.

Tjøme kino.

Den 20. november 1950 ble det avholdt ekstraordinært årsmøte for å ta stilling til bruken av den store salen som kinolokale. Kommunen hadde oppnevnt en egen kinokomité med lensmann Julius Johnsen som formann. Han redegjorde for kinokomiteens arbeide og kinodrift i storsalen ble enstemmig vedtatt. Kontrakt med Tjøme kommune om leie ble inngått i mars 1951 og vedtatt i Tjøme Herredsstyre den 7. mars 1951. Leien ble fastsatt til kr. 150,- pr. måned, som skulle betales etterskuddsvis hvert kvartal. Torsdag 4. desember 1952 ble kinosalen åpnet.

Samarbeide med Tjøme kommune.

Fra 1. januar 1959 ble det inngått samarbeide med kommunen vedrørende hjemmesykepleien.
I styremøte 25. februar 1964 fant styret å måtte tilskrive kommunen med søknad om at alle utgifter til hjemmesykepleien nå må overtas av Tjøme kommune, da Sanitetsforeningen ikke lenger har så store inntekter til å kunne påta seg denne oppgaven. Tjøme kommune besvarte henvendelsen med at kommunen yter et årlig bidrag på kr. 13.600,- til hjemmesykepleien.
Fra 1966 overtok Tjøme kommune å dekke hele lønnen til helsesøster, samaritt Milly Zeiner,
(1912–2004), som var ansatt 1/11-1955 slik at lønnen også i fremtiden justeres på samme måte som for de øvrige ansatte i kommunen. Fra 1969 og etter 14 års samvittighetsfull tjeneste i Tjøme Sanitetsforening var Milly Zeiner blitt fast ansatt i Tjøme kommune.

Vedlikehold, reparasjoner og eventuelt salg.

Like før sommerferien 1964 ble det registrert at vanntilførselen til badet hadde minket mistenkelig. Det viste seg å være en gammel lekkasje på rørene. Evjen & Solhaug fikk oppdraget, og reparasjonens kostnad var kr. 1.803,-. Det måtte da kjøpes vann fra Nøtterøy for kr. 400,-, samtidig som badet måtte stenges i tre uker.
Spørsmålet om Tjøme kommune kunne overta badet ble drøftet i styremøte 12/1 1965. Likeledes spørsmålet om salg av bygget. I ekstraordinært årsmøte på Sanitetshuset den 23. mars 1965 ble det vedtatt med 21 stemmer mot 2 stemmer å nedlegge badet fra 1. april 1965, hvis ikke Tjøme kommune hadde forslag om fortsatt drift. Grunnen til at dette vedtaket ble fattet, var at badet hadde gått med underskudd i flere år, og underskuddet hadde bare blitt større for hvert år. Som resultat av henvendelsen, ble det holdt et kontaktmøte på Sanitetshuset den 8. november 1965. Under forhandlingene i dette møte uttalte formannen Randi Johnsen at Sanitetsforeningen ikke hadde økonomisk evne til å sette i gang driften av badet igjen og at det nå måtte foretas endel reparasjon og vedlikehold.
Det ble fremlagt et forslag om ikke kjellerlokalene kunne leies ut til f eks. småindustrivirksomhet, men det forslaget syntes man ikke noe om. Med det underskuddet som badet hadde operert med over flere år, var det også lite tenkelig at private kunne drive badet på leiebasis uten at det fortsatt ville bli et underskuddsforetagende. Gunnar Winsjansen fra kommunen fikk fullmakt til å gjjennomgå regnskapene, for at komitéen så kunne sette opp et driftsbudsjett og anslå kapitalbehov for en eventuell fortsatt drift. På årsmøtet 24. februar 1965 ble det redegjort for saken, eventuell ny avstemning ga følgende resultat: 10 stemte ja for gjenåpning av badet, 19 stemte mot og 1 stemte blankt. Telefonabonnementet til badet ble sagt opp fra 1. juli 1966. Med dette var det satt en endelig og definitiv slutt på Tjøme Sanitetsforenings folkebad etter 16 års drift.
Spørsmålet om å øke medlemskontingenten fra kr. 3.- til kr. 5.- fra 1968 ble etter samtale med formannen i Hvasser Sanitetsforening ikke bifalt, slik at kontingenten fortsatt skulle være kr. 3.-.
I 1970 var Sanitetshuset over tyve år gammelt og behovet for reparasjoner hadde for lengst blitt synlig. I taket på den eldste delen av bygget (bygd 1947) var det oppstått lekkasje som måtte utbedres, og rørlegger Egil Carlsen og Tjøme Gravedrift ble engasjert til å drenere rundt huset. Huset hadde tilgang på farrisvann med en ledning fra postfører Sverre Skogbakke som nærmeste nabo mot syd, men fikk eget rør i løpet av året. Dette kostet kr. 4.472,62 i graveutgifter og kr. 2.580,- i rørleggerarbeide. Man gledet seg stort over å ha innlagt farrisvann i huset, samtidig som drenering rundt hele huset var gjennomført.
Det ble i 1970 snakket om at Tjøme kommune kunne være interessert i å kjøpe Sanitetshuset, eiendommen gnr. 54, bnr. 17, og overta rest lånene på huset. På et styremøte 9. mars 1971 ble dette drøftet nærmere i Sanitetsforeningen, og man ble enige om å be kommunen å komme med et tilbud. I henhold til utskrift av møtebok for Tjøme Formannskap av 31. mars 1971 fremsatte kommunen et tilbud på kr. 25.000,- og overtagelse av pantegjeld på huset. (Pantegjelden var beregnet til å være ca. kr. 30.825,-). Det ble foretatt avstemning over forslaget. 21 stemte for salg og ingen stemte imot.

Testamentarisk gave.

På styremøte 9. mars 1971 ble det referert et brev fra lensmann Pande om at avdøde Thora Andersen, Ormelet (1887– 1971) hadde innsatt Tjøme Sanitetsforening som arving. Arven utgjorde 30 % av salgsprovenyet etter salg av hennes eiendom, hvilket utgjorde kr. 58.862,-. Arveavgiften, kr. 11.710,-, ble etter ansøkning ettergitt av myndighetene. I alle år har det vært tre arbeidslag tilknyttet Tjøme Sanitetsforening: Det var Kirkely krets, Fredheim krets og Bjørnevåg krets. På årsmøtet 1993 ble det besluttet å slå disse sammen.

Det går mot nedleggelse av Tjøme Sanitetsforening.

Tjøme Sanitetsforening har i alle år hatt et nært forhold til Kirken, og har hatt som overordnet mål å tjene Gud ved å spre kjærlighet og varme, samt være til tjeneste og hjelp for andre.
Derfor ble det som var igjen av penger da Tjøme Sanitetsforening ble oppløst på nyåret 2005, gitt til arbeidet i Tjøme menighet.
Etter at kommunen var blitt eier av Sanitetshuset fra 20/2-1976., ble navnet forandret til Samfunnshuset.

Bjørn Holt Jacobsen

Gården «Victor»

21. januar 2018

by Svein-Åge W-Mathisen Slektshistorie Sted/plass

Gården «Victor»

Haug Gård er i historisk sammenheng ikke noe gammelt gårdsbruk, som selvstendig bruk ble det først etablert i 1901. Framhuset på gården var opprinnelig et handelssted på leiet grund fra gården ”Skoglund” som lå like syd for gårdstunet på Haug. I framhuset, som fremdeles står der bor i dag Helge Kanten. Gårdbruker og handelsmann Ole Myhre bygget handelsstedet antagelig omkring 1860. Grunnleien til eieren av nabogården var kr. 20 pr. år. Ole Myhre drev nok forretningen bare fram til omkring 1885, da begynte Henrik Jacobsen sin forretningsvirksomhet her. Han ble senere et kjent navn i Tønsberg.

Efter Henrik Jacobsen kom Thomas Thorsen, han flyttet til ”Bakken” like før århundreskiftet. Denne forretningen endte senere som ”Kirkebygdens Kolonial”. Ole Myhre eide også gården ”Løkkehusene”, et lite gårdsbruk som lå øst for handelsstedet. Her bodde på denne tiden skipper og bankkasserer Abraham Larsen. Han flyttet til Langvika i 1900, hvor han hadde bygd nytt hus. Christen Granøe bodde senere i dette huset. På gården ”Skoglund” bodde byggmester Ole Bøe, han var kommet til Tjøme som ganske ung, nyutdannet i faget fra en yrkesskole i Horten. Skibsrederen på Rød valgte selv ut den beste i klassen. Han trengte en flink snekker til sine mange byggearbeider. Det gamle museet syd for kirken er bygget av Ole Bøe i 1901. I følge kontrakten med Ole L. Røed var prisen for hele huset med materialer og arbeide kr. 300.

Haug Gård ble som før nevnt etablert i 1901. De første eierne var Elise og Viktor Olsen, Elise var datter av Johan Olsson og Josefine Marie. Josefine var tidligere gift med Johan Edvart Pedersen Sandø. Han omkom da han ble slått over bord fra ”Deodata” da den

forliste i 1864. Viktor Olsen var opprinnelig fra Kristiania, han var først gift med Elises eldste søster Katinka, men hun døde noen år tidligere, bare 23 år gammel. De hadde sønnen Karl som ble drept av lynet i 1927. Elise og Viktor ble antagelig gift like efter 1900, og det er vel ganske naturlig at deres første barn og datter fikk navnet Katinka.

Det er Elise som først og fremst står for gårdshandelen. Det er vel også hun som bestemmer at gårdens navn skal være ”Viktor”. Hva er det som de nygifte kjøper av Ole Myhre? Først og fremst huset på leiet grund fra gården Skoglund. Videre kjøper de 28 mål jord fra Ole Myhres gård. I handelen medfølger det rettigheter til skogen. Prisen for det hele var kr 6.200. Kjøpekontrakten er undertegnet av Elise Olsen Engø 26. februar 1901. Ole Myhre bor fremdeles i huset, for han ”forbeholder seg fuld disposisjonsrett over kvistetagen i våningsbygningen til 14. oktober. Ligeså disposisjonsretten til snekkerverkstedet over butikken og de to boder i udhusenes tilbygning (vinkel) 1 vedskur samt plass i fjøset til en ko og kalv, ligeledes til 14. oktober”.

Fjøset som Ole Myhre forbeholdt seg plass i, var nok ganske lite, for Elise og Viktor Olsen leide uthuset på gården Skoglund fram til 1917, da bygde de selv nytt uthus på gården. Naboen, byggmester Ole Bøe, mistet nok gården ganske snart. På grund av uheldige omstendigheter ved oppførelsen av den nye uthusbygningen på Kråkerødgården, (den holdt på å sige over ende) kom byggmester Bøle i store økonomiske vanskeligheter.

Viktor Olsen kjøper av den nye eieren, Konrad Henriksen, tomten rundt ”Handels-stedet” i 1908. Kjøpesummen var kr. 550. Året efter kjøper han også de to parsellene ”Rugløkken” og ”Hestegagen” av Ingvald Hallestvedt. Kjøpesummen var kr. 2.850. Hallestvedt var en av ”jobbetidens” store gårdsspekulanter, han hadde nettopp kjøpt hovedbølet på Øvre Haug, g.nr.18, b.nr.1. Efter hvert overtok familien Olsen det meste av jord og skog fra nabogårdene. De siste eierne som drev gårdsbruk på Haug, Leif og Rolf Larsen, solgte til Tjøme kommune i 1986.

Gårdshistorie fra Øvre Haug av Sverre Simonsen