Bilen med en ung mann bak rattet på tunet til gartnerbruket, 17/18. Rett bak bilføreren mot vest er låven (17/17)som fremdeles står der langs Østveien, men låvebrua er borte. Husene vi ser i bakgrunnen eksisterer også fremdeles. Tlf fra Bitte Haugen barnebarn av Valfred og Dina.: Dette er hennes bror John Sanne,( etter publisering i Øyene)
Ved siden av «apostlenes hester» og håndkjerrer, var hesten og båten fremdeles de vanligste transportmidler på øyene i 1920- og i 1930-årene. Slik hadde det vært i all tid. De kommunale veiene var uten asfaltdekke, smale og humpete. På Tjøme var «automobilen» et sjeldent syn særlig før Vrengen Bro sto ferdig bygget i 1932, men på Grimestad eide «Gartner´n» én, fortalte engang naboen Louise Johanne (1911-97). For en tid siden kom beviset i form av dette slitne fotografiet av bilen fra Ingrid Engø Olsen. Hun hadde besteforeldre på nabobruket «Vollebekk» og onkler som beundret dette sjeldne tekniske vidunderet. Bileieren var Valfred Larsen f. 1867som hadde overtatt bruket 17/18 etter svogeren i 1915. Hustru Andrine (Dina), hadde slektsrøttene her generasjoner tilbake i tid. Selv var han svenskfødt. I mange år hadde ekteparet og barna vært bosatt i Christiania hvor han virket som gartner.
Louise Johanne fortalte også om en Tønsberg-tur en gang rundt 1930. Sammen med en venninne var hun på bytur, en drøy dagstur i de dager. I Tønsberg traff de naboen, Gartner´n, med bil, som tilbød skyss hele veien hjem, et kjærkomment tilbud. Så startet bilturen utover Kirkeveien mot Kjøpmannskjær. Fort gikk det ikke som i dag. Fartsgrensen var 35km/t utenfor tettbygd strøk, og sjåføren kjent som en forsiktig mann. Landhandleriene var mange langs veien og ved et par av dem stanset han for å slukke tørsten på lageret mens de ventet i bilen. Det ble ikke reagert på at drikken var export – eller bokøl. Det var noe arbeidende mannfolk drakk både for å slukke tørsten og styrke seg på når arbeidsdagen ble lang. Så gikk turen videre med fergen over Vrengensundet, og de trillet videre fra Sundane langs Østre vei til Grimestad og kom trygge og fornøyde hjem og takket for turen. Bilerfaringen var ikke ny for Louise Johanne. Et par år før hadde hun hatt «huspost» hos sin onkel og tante i Strengsdal på Nøtterøysiden av Vrengen for å lære hvordan et kondisjonert hjem ble drevet, og som en forberedelse til fremtidig ekteskap og husmorgjerning. Onkelen, Ole Martinussen f. 1875, var skipper og hvalskytter og tjente gode penger, betydelig mer enn han og familien kunne spise opp. De ekstra midlene ble investert i hus og hjem, i bank og aksjer, og – i en automobil.
Onkel Oles rutine når han skulle til Tønsberg i foretninger var som følger: Tanten, tjømling og søster til faren, Alvilde, hadde selv vært ansatt hos skibsreder og ordfører Bache på Østre Kråkere gård og visste hva kutymen var. Hun ga følgende instruksjoner om hva som skulle gjøres når onkel Ole kom ned ferdig kledd i by-mundur: mørk dress og stiv hvit snipp og klar til bytur.
«Hent flasken i skapet, fyll opp et glass på brettet og servér! Ikke sett flasken inn! Er det kaldt, hender det han ønsker et glass til før han drar!»
Ordren ble utført som den naturligste ting i verden. Hvalskytteren inntok brennevinet stående, akevitt, konjakk, sjenever eller hvilken form av spirituosa som sto i skapet, før han hastet mot byen i sin automobil. Noen ganger ønsket han én og noen ganger to for så å kjøre til Tønsberg.
En styrkedrikk av spirituosa før viktige anliggender skulle utføres var vanlig i økonomisk bedrestilte hjem langt tilbake i tid, og det var sikkert en lettelse for hvalskytteren at forbudet mot sprit nettopp var opphevet på denne tiden.
Lovlydige var nok disse sjåførene på denne tiden. Riktig nok sa loven at det var ulovelig å kjøre bil hvis man var «drukken», dvs. full, påvirket slik at det vistes, og det gjorde det jo ikke i overstående eksempler. I 1936 kom nye og mer presise lovregler, visstnok de strengeste i verden på denne tiden. Da var metoden for å påvise påvirkningsgrad i blodet oppfunnet, og lovlig grense ble satt til 0,5 promille. Den grensen skulle stå helt fram til neste århundreskifte og under denne tiden oppsto begrepet «kjørepils». Den er det nå som kjent også slutt på.
Min mor Louise Johanne Andersen, senere gift Zeiner, fotografert i 1929. Hun fortalte med humor om sine opplevelser med bilkjøring og mye mer fra ungdomstiden. Mye ble fortalt i hennes siste fire- fem leveår da hun mistet synet Inger L. Zeiner Publisert i Øyene våren 2007 Rev. mai 2016 I.L.Z.
