«Gud Give» Island» en hurtig reise»

by KulturhistoriePersonerSjøhistorie

Johan Fredrik Bockelie :

Barken «Island» var blant de siste seilskutene hjemmehørende på Tjøme. Skuta var bygget i New York i 1840, men vi vet ikke noe om dens tidligste historie. I skipslistene er den oppført som eiet av Johan Fredrik Gjertsen fra Rød på Brøtsø, og den seilte mest mellom Norge og Belfast, eller England, oftest med plank og pitprops ( støtter til gruvegangene i engelske kullgruver). Denne reisen tok vanligvis 3-4 uker, avhengig av værforholdene. Ofte seilte de ut med trelast og tok ulike varer tilbake til Norge.

Vanligvis finnes det ikke mye detaljer omkring Tjømeskutene og deres historie, bortsett fra noen spredte opplysninger. For «Island»s vedkommende er en del brev bevart som beskriver noe av det som hendte på og omkring skuta. I 1886 var hun eid av et partsrederi bestående av Gjert Gjertsen, Johan Fredrik Gjertsen og Henrik Gjertsen, kanskje flere. Kaptein var Henrik Gjertsen, sønn av Johan Fredrik Gjertsen, min tippoldefar. Skipets historie før 1886 har vi lite kunnskap om.

På slutten av 1880 årene var mesteparten av de gode fraktene overtatt av dampskipene. Det hendte imidlertid at dampskipsrederne formidlet frakter som de selv hadde vraket, til seilskipsrederne. Seilskipenes problem var at de brukte lang tid på reisene. Inntjeningen ble derfor dårlig. Etter som tiden gikk ble dette problemet stadig større og flere og flere ga opp, eller seilte til skutene sank. De hadde for liten fortjeneste til å fornye skip og materiell. Da den siste generasjonen med seilskipsredere døde ut på slutten av 1800-tallet, forsvant også seilskutene, en etter en, mange forliste.

I de neste sidene skal det fortelles litt om barken «Island» og den informasjonen jeg klarte å få frem om dens siste år knyttet opp til Gjertsen slekten på Tjøme.

Våren 1886 ble «Island » gjort klar til å seile til Belfast i Irland med planker. Johan Fredrik Gjertsen hadde fått løfte av sin tilkomne svigersønn om støtte til utrustningen av skuta som Johan Fredrik’s sønn Henrik skulle seile. Brevet ble sendt til Kristiania fra Rød på Brøtsø:

Rød d. 15/3 86 Herr O. Bockelie
Ærede Ven.

Grundet paa Dit gode løfte om at vilde Laane mig Penge til Skibets udgifter, har jeg sadset derpaa og saaledes ikke hørt mig om andensteds men været Rolig i saahenseende. Da nu Tiden er nærmest at jeg tiltrænger Penge, tillader jeg mig med dette at bede Dig at sende mig med Din kjæreste Maren kr. 200. Dette bliver naturligvis forlidet for at faa Skibet ud herfra, da Mandskabet antagelig som sedvanlig vil have Forskud, men jeg vil nødig bede om formange paa engang og heller ikke tiltrengs flere før sist i denne maaneden, saa skal jeg heller tillade mig at skrive Dig til.– En venlig Hilsen fra

Din J.F.Gjertsen

Jeg har tænkt mig mulig at faa Island afsted sidst i denne eller første Dage af April, om ingen hindring intreffer..

Johan Fredrik Gjertsen fikk sine penger, og kom snart tilbake med forespørsel om fler:

Tjømø d. 1/4-86

Herr O. Bockelie, Kristiania

Gode Ven
Da det nu Lakker til at tænke paa at faa Skibet afsted tør jeg ikke opsette Længre med at tilskrive Dig, for ikke at komme i forlegenhed.-
Du var som Du Erindrer saa snild og lovede mig Penge til Skibets udstyr og Pris til Mandskabet, derfor maa jeg nu bede Dig om at sende mig Kr. 300 som jeg antager vil Rekke til, det er forskrækkelig vor mange Penge der altid skal til om Vaaren før man faar Skibene afsted, endskjønt man faar Provianten paa Credit. Jeg har havt et par man i arbeide ombord i hele Vinter, da det altid er noget at Lappe paa de gamle Skuder, saa de 200 Kr jeg fik tilsendt med Maren er nu snart gaaet.- Det er liden drygsel i kroner.- Det er mindre behageligt at bede Folk om Penge men saa Længe man blot kan holde sig indom Familien som jeg nu Begierer Dig for, gaar vel enda an. For kjære Bockelie jeg bliver nu gammel og intet at fortjene og Daarlige Udsigter saa maa Gud vide vad Enden vil Blive. Jeg er nu saa forkjølet at jeg ikke faar lov at komme ud af Døren, for her grasiner megen Lungebetendelse som er Dødelig, derfor frygter jeg. Sig mig naar Du skriver hva tid man venter Gjert tilbage da jeg vil tilskrive ham til.

Hilses fra din altid Hengivne

J.F.Gjertsen

Som vedlegg til brevet har Johan Fredriks datter skrevet :
… Her er mange folk ud og ind om Dagen thi Henrik hyrer til «Island». Meningen de skal afsted om en 8 dages tid. Pent Veir her men frygtelig føre …. Isen ligger ennu i sundet (Røssesundet). «Arctic» seiler imorgen. ….Maren

7. april sendte Ole ytterligere kr. 300,- til sin tilkomne svigerfar for å hjelpe ham med å få skipet seilklart, og 5 dager senere sendte J.F.Gjertsen følgende brev til Ole :

Rød 12/4-86
Kjære Bockelie
…..Ha tak for Pengene. Venlig hilsen fra din Svigerfar skal blive.

J.F.Gjertsen

Etter at datteren Maren hadde giftet seg med Ole Bockelie ( den 24. april 1886) sendte Johan Fredrik Gjertsen en rekke brev til datteren. Det første lyder som følger:

Rød d. 13/5- 86
Min Kjære Maren
….Jeg kan vel ikke Tro Du har glemt at bede Bockelie at sende mig de 280 kr. han lovede mig til Troes. Jeg vil haabe Di kommer med Posten paa Løverdag, for Mandag kl. 7 kommer Kjærringene, og har jeg Dem da ikke ferdig er jeg Lurt.- Jeg seer at Gram paa Slangeby (?) er kommet til Quebek med 28 Dagers Reise. Han gik herfra 4 Dage føre Island, saa jeg vil haabe at see ham med det første.- Her forøvrigt intet nyt som er at Tale om. …Hils O. Bockelie saameget fra mig, og N.E.B. og atte alle ere Friske Her, mangler Contant uden Penge.

Venlig hilsen fra Din fader J.F.Gjertsen

Ole Bockelie har derfor sendt svigerfaren ytterligere penger til å dekke driftskostnadene for skuta, og vel en uke senere kommer følgende brev tilbake til svigersønnen:

Jeg erkjenner at have bekommet til Laans af Hr. O. Bockelie Kr. 280,-

Rød, Tjømø d. 21. Mai 1886

J.F.Gjertsen

Island kom inn til Chatham ved Themsen i midten av mai, sannsynligvis har de tatt med planker fra Norge. Det var vanlig at de enten hentet plankene i Fredrikstad eller i Drammen. Vel fremme i Chatham skrev Henrik Gjertsen, kapteinen ombord, brev til sin svoger fra England:

Island i Chatham N.B. 23.mai 1886

Kjære Svoger Bockelie!

Af Faders Brev hørte jeg at Deres Bryllup var den 2 den Paaskedag, det var ergerligt for mig at jeg ikke var hjemme men hvad kan dermed gjøres? Jeg bringer Dig og Maren min hjerteligste lykkeønskning og min Gratulation, og haaber at Du maa leve lenge og lykkelig med din Brud og Hustrue.
Vad mig angaar har jeg intet at sige, vi ligger nu og laster men idag er Søndag imorgen 24de er Dronning Victorias Gebursdag og da er heller intet arbeid her.
Vi havde en hurtig og pen Reise over blot 29 Dage og nydeligt Veir.
Hils Nils og Ellen fra mig, og ver Du samt Maren paa det hjerteligste hilset fra mig, haabende at se Eder igjen til Høsten Glade og tilfred tegner jeg med Agtelse
din Svoger

H.F.Gjertsen

P.S.
Lev vel og bed Maren sende mig et Brev til Belfast.

hilsen

Henrik

Fra Chatham ved Themsen gikk reisen videre til Belfast, sannsynligvis rundt sør-England. Vi vet ikke om de hadde last fra Chatham til Belfast, men antar at så er tilfelle.
6. juni sender Johan Fredrik Gjertsen følgende brev til sin datter Maren, hvor det er noe informasjon om «Island»:

Rød 6/6-86
Kjære Maren

Først aflegger jeg min tak til Dig og Bockelie for mit Ophold hos Eder. Vi var i Sundene kl. 12 og kom Hjem kl. 3.
…. Jeg fik Brev fra Henrik Torsdag. alt vel. ….. En venlig hilsen til Dig Bockelie, Nils og alle fra mig, Mamma og Besse (?)

Din Fader JFG

Dette kan bety at «Island » har kommer frem til Belfast, og at brevet fra Henrik ble sendt derfra, men det er også mulig at Henrik sendte brev til sin far fra Chatham samtidig med brevet til søsteren og svogeren omkring 23.mai og at det er dette brevet det refereres til.

Den videre seilasen i året 1886 vet vi ikke noe om, men sannsynligvis har «Island» seilt fra Belfast tilbake til Norge med varer fra Irland og kanskje også kull fra Skottland. Gjertsen slekten hadde et hus i Skilburness Hydro, 25 km vest for Carlisle i Cumberland, nordvest England. Det er rimelig å tro at dette kunne ha vært en base for dem på deres reiser.

På høsten har Henrik sannsynligvis seilt til Irland igjen, men opplevde problemer langs vestkysten av Skottland. Han har sendt et telegram til sin far 6. november etter at de hadde hatt store problemer med været. Johan Fredrik Gjertsen sendte et referat fra dette telegrammet til datteren Maren og sin kone Rise Marie. Rise Marie har sannsynligvis vært på besøk hos datteren i Kristiania:

Rød den 7/11,86

Kjære Kone og Børn,
Dette for at sige Dere at jeg igaar fik Telegram fra Henrik sendt fra en Telegrafstation som heder Portaskaig, men ingen afgangstid, som Lyder saa: Island ankommen Islay Sørend Orkan alt vel Gjertsen. Disse steder kunde vi ikke finde, og kunde ikke tenke Os vor Di var Da jeg ikke kunde finde Dem i mine Karter, jeg sendte August til Olsen og bad om oplysning og fik det svar at han skulde se efter paa Contoret Kl. 4. Fredrik gik dertil men fantes ikke paa Kartet hvor alle Verdens Telegrafstationer er anført saa Ligemer. Fredrik til at Lede i en Bog paa Contoret og Fant et Amth som heder Ecosse, hvori er et Sted som heder Portaskaig. Dette Amth Ligger paa Fastlandet Nordenfor Irland, og udenfor ligger en Øe som heder Islay 15 Mile Nordenfor Belfast. Ordet Sørend, forstaar vi maa betyde Sydenden af Øen følgelig har Orkanen været fra Sydvesten som er stik imod fra Nordenden af Irland til Belfast. Dere kan tro jeg var urolig og Engstelig, men er nu tilfreds at han er kommet saa nær, saa Island med første NW eller Nordlig vind vil være paa Lossested af……. Jeg var bange for at det var et Sittehol Vestenfor Irland som Di var kommet ind i saa kunde De faa en Lang Liggen. Havde H (enrik) skrevet Islay øens Sydenside, istedetfor Sørend, havde vi saa strax forstaaet det for vi fant strax Øen Islay som ligger 5 Mile Nordvesten for Skotland, men det var ordet Sørend som vi antok for stedets navn. Lev vel kjære Kone og Børn og være Dere hele Flok meget hilset fra Os alle, giv Ragnhild en Kys fra Bestepappa.

J.F.Gjertsen

Henrik ankom til Port Askaig, på østsiden av Islay, en av øyene sydvest i Skottland. Han hadde seilt langs vestsiden av Skottland ned mot Belfast med planker, og ankom omkring 7. november. Mens Henrik var på vei til Belfast har faren Johan Fredrik Gjertsen forsøkt å få frakt for sønnen og skuta . Sannsynligvis har han klart å få et mulig oppdrag på frakt via skipsreder Wilhelmsen. Han sender derfor en vurdering av mulige kostnader og inntekter for en transport av planker fra Pensacola i Florida til Antwerpen i Belgia. For at dette skal lønne seg, må de ta frakt over Atlanteren. Johan Fredrik Gjertsen sendte oversikten til sin datter forat hun skulle vise dette til Gjert Gjertsen, bosatt i Kristiania og medeier i skuta. Vurderingene følger i brevet:

Rød den 8/11,86

Kjære Maren.-
Da jeg ikke ved om Gjert er ankommen faar jeg skrive til Dig og bede Dig at vise ham dette naar han kommer.-
Jeg fik idag beskjed om fra Wilhelmsen han byder 87/6 pc fra Pensacola til Antwerpen paa Planker og Bord, men vil intet gjøre før jeg faar høre hans Mening herom. 82/6 til London samme slags last. Jeg er tvilraadig, og ingen at Raadføre mig med, men Gjert vil vel kunde træffe Skibsføreren eller andre som kjender til denne fart.- Jeg vil her opsette min beregning over de Udgifterne som jeg tror vil indgaa.-

(Oppstillingen er blandet mellom kroner og pund. I beløpene inngår assuranse for skipet, lønn til mannskapet med kr.2700 (5 mann), utgifter i Pensacola og Antwerpen, samt fraktinntektene av 230 planker a vel 87 pence. Skissen konkluderer med):

Netto i behold : £ 194-8skilling. (Det tilsvarte omkring kr.4000)

Dertil kommer skibets slitasie.

Efter denne beregningen synes mig det bliver lidet i behold om ei alt gaar vek som vi jo alle Tider haaber naar man gjør en Løselig beregning, men muligens Skibet kunde laste mere og udgifterne dermed minskes i Pensacola det er noget jeg ikke kan have nogen mening om , da jeg er ukjendt dermed. Dette maa Gjert kunne faa Rede paa . Saa fort han kommer maa Du vise ham dette og bede han at svare mig herpaa, da Wilhelmsen beder om idelig Svar, som jeg ikke vil give ham før jeg seer fra Gjert for vi bør være Enige om en saadan Afaire.- Jeg sendte Fredrik ud til Kjøbmandsskjær for at Telefonere til Wilhelmsen, at han for vente til jeg faar svar fra Gjert.–
Kl.5 E.m. nu som jeg Presiserer dette kom der Telegram fra Henrik. Telegraferte i Belfast Kl. 1 E.m. idag, med et Ord: ankommene, saa havde De da været paa Lossestedett, Det som ere inderlig vel.-
Intet videre idag. Vi hilset Dere alle igaar og atter idag saa det er en svær hilsen.
Lev vel allesammen
Din fader JFG.-

Kjære Gjert.-
Jeg faar Gratulere Dig paa forhaand, for jeg har høret at Du skal komme et Skridt høiere ombord i Skandia, venlig hilsen
JFG

Da jeg kom over til Rolfsen med Brevet, fik jeg Brev fra Wilhelmsen hvori han siger:Læg tømmeren paa Dekket. Tror Du Gjert, vi kunde have £ 200 i fortjeneste, var det jo gaat at Tage mod for, men ogsaa bliver vanskelig at komme Hjem saa Lang vei nu Høstedags, men som Du synes. Det er Skrevet uden Briller . JFG

Henrik kom som nevnt over til Belfast i Irland 7. november etter en strabasiøs tur. Han sendte et brev til sin søster Maren som følger nedenfor. Det er tydelig at norske skipsmeklere har vært lokalisert mange steder. I Belfast var det en som het Th. Throndsen.

Belfast 18de November 1886

Kjære søster Maren!

Dit sidste brev som jeg fik fra dig takker jeg saa meget for det er saa hyggeligt at høre lidt fra dig for du har altid saa meget interessant at fortelle mig om. Hvorledes lever min kjære Ven Bockelie er han frisk og ved godt humør. Vi er nu snart udlosset, men bliver vist her flere dage derefter da Kjøbmanden er lidt af en smule Kjeltring og gjerne vil holde skutene her til han faar maalt lasten og vil ikke før det betale Fragten. Jeg har en ting at bede dig og Bockelie om kjære Maren og haaber ikke at du vil ei heller Bockelie vil afslaa min bøn. Min Megler her, en Skibsreder Throndsen fra Grimstad som har bod her i flere Aar, har en ung Datter paa 14 Aar som skal til Norge for at Konfirmeres samt uddanne sig videre i Pianomusik fast hun er allerede en Kunstner nu. De har været saa hyggelige og gode mod mig, og igaaraftes da jeg var derude var Moderen saa lei, for hun var bange for at sende hende til folk hun ikke kunde stole paa og til familie i Grimstad kunde hun ikke sende hende for hun var da bange for at faa hende igjen udskjemt. Vis det er dig mulig saa tag hende i dit Hus og Du vil i hende finde den mest elskverdige Pige af Verden hun vil blive til Hygge og tidsfordriv baade for dig og Bockelie, og hvis Du kan saa ver saa snild at skrive til Throndsen og opgiv hvormeget Du forlanger pr Maaned for at føde hende og passe hende og lære hende en smule Husholdning og lade hende være behjelpelig i Kjøkkenet saa hun kan lære. Skole og Musik kommer udenom, men Du faar vel velge hvad som er bedst for hende. Du vil ikke angre paa at ta hende og Du vil faa meget hygge af hende hun er dannet og fin men skal være mere fin enda, men Familien helt igjennem er som hjemme paa Rød, Fruen Syer og arbeider og faderen, Sønnen og Datteren og jeg spiller Vist om aftenen, og hvad kosten angaar er det almindelig norsk levemaade. Vil Du være saa snild og skrive et Brev til Frue Throndsen og sige hende hvad Du vil, og hvad Du kan ta hende for, familien er ikke saa grundrige saa Du faar ikke være saa stri i betalingen kjære Maren. Hils Bockelie paa det hjerteligste Nils, Lars ,Elen, Bøe og Lena, Gjert og alle og ver Du og din mand meget hilset fra din Henrik.

Adressen er Fru Throndsen Avondale Villa Blumfield Belfast Irland. Brevet er avsendt på brevpapir med fortrykk fra Th.Thronsen. Henrik har sendt brevet fra Villa Blumfield.

Den 19. november skrev Johan Fredrik Gjertsen fra Rød :

Kjære Maren-

Rise beder mig jeg vil Skrive Dig, men hvad skal jeg finde paa.-
Jeg hører idag af Maries Brev fra Hendrik at de havde hatt et forskrekkelig Veir og var Døden Temelig nær. Mandskabet ver Rent fortvivlet, men kom lykkelig ind mellelm Øerne ved Islay og fik ankret. Di havde lidet haab om Redning, men Gud var med Dem. Et barkskib og 3 de Skonerter Strande nogle faa af Mandskaberne ble Redet. -Island Laa vadere i 3 Dage før Henrik kunde komme i Land med Telegram, 21 Dages Reise dertil.- I Belfast Trode Nils det var Island som var strandet saa Di blev forundret da Skibet kom dertil.- Jeg har Telegraferet og bedt ham slutte for Kul ud Planker tilbage. Henrik siger Fragterne er dårlige, men vi er lig Sæbus ikke bunden som vi er glad for. Hermed følge 27 Kr til Melsekken, som Gud skal vide er betalt efter Priserne nu. Hendrik siger i Maries Brev at han Tror ikke han kan faa Kulfragt uden at Kobbre, som jeg er Lei for, men det er ikke godt for mig at bede ham gaa til den store udgift, naar jeg ikke har Gjerts Samtykke, men det bliver et stort Tab ikke at faa Kul ud da man kan Regne paa en Fragt af £ 600 som er en god Støtte til Trefragten. Det er bedrøveligt at Gjert er saa Langt fraværende- mere ved jeg ikke nu at fortelle. Lev vel oppe i Luften. Hils Bockelie Nils, ja alle fra Os. Vi lever som vanligt. Du hilses fra Din Hengivende Fader

J.F.Gjertsen

Naar Du Skriver da Sig mig vilken Compas Streg Fiske Boersen og Bygningene til Gaden Ligger. Di Ligger vel i en og samme Linie.

Etter å ha losset planker i Belfast ble det besluttet at «Island» skulle reise til Troon i Skottland for å laste kull. Kullet skulle fraktes til Trinidad, slik at man slapp å seile i ballast over Atlanteren. Fra Trinidad skulle turen gå til Pensacola i den nordlige delen av Florida.

5.desember skriver Johan Fredrik Gjertsen til Ole Bockelie :

Rød, d. 5.12,86

Kjære Svigersøn Bockelie
……..Jeg har endu ikke hørt Island er kommet til Troon hvor de skal tage Kulene for Tinidad saa han har en Frygtelig Lang Liggen i Belfast, og saa vit jeg forstaar bliver nok Remissen Liden saa det seer Daarlig ud til at faa afbetalt paa min Gjeld til Dig, men faar haabe paa Lit Remisse naar han kommer frem til Vestindien. Saa Du faar have tolmodighed. Jeg Tænker at faa en pen Regning efter hans udgaaende, naar der skal Provianteres for 6 Maaneder. Ja Gud give Island en hurtig Reise, kunde det være Haab om en Liden Fortjeneste, for dette bare bliver det ingen Fortjeneste, men jeg er ikke alene derom.- Ja lev vel, hils min Kjære Maren og Nils, en gledelig Jul ønskes Dere alle,-
Du hilses fra Din Hengivne J.F.Gjertsen

Den 12. desember skriver han:
…..- Island er endelig kommend til Troon og laster.-
Jeg Telegraferede sidste gang til Hendrik Torsdag og bad han slutte Pensacola 87/6, men det er umulig sier han. Lev vel. En glædelig jul ønskes Eder alle. J.F.Gjertsen

Troon er en havneby SW for Glasgow, nær Ayr, hvor de tok inn kull som ble fraktet til Trinidad. Denne type last var ikke særlig inntektsbringende, og hørte til de dårligste betalte frakter en kunne få. Det var vanlig for seilskutene i slutten av seilskute tiden å bare få slike frakter. Skutene ble svært skitne etterhvert, og kullene kunne ofte forskyve seg. Det kunne være farlig, særlig i dårlig vær. Likevel var det viktig ikke å seile i ballast tvers over Atlanteren. Noen intekter var bedre enn ingen. De fikk omsider frakten til Pensacola, men det tok sin tid.

Overfarten til Trinidad og hva som hendte videre vet vi ikke mye om. Sannsynligvis har de kommet seg av gårde fra Skottland rett før jul, og tilbrakt juletiden i sjøen.

1887

Tidlig på året sendte Johan Fredrik Gjertsen et brev til datteren Maren. Det er ingen dato på brevet, men det er sannsynligvis skrevet en gang i midten av februar 1887.

Lørdag Kl. 101/2 f.m.
Min Kjære Maren.

…..Jeg er lei for at ikke Skibshandelen gikk i orden, da G(jert) siger han vilde saa gjerne have den Prektige Skute til spotpris. Det var besynderligt at ikke saa mange tilsammen kunde opdrive saa mange Penge. Det vil ingenting gaa i orden for Gjert. Alt hva han Spekulere paa gaa i Staa.-
Hendrik kom da endelig tilsøs den 7de.-
…Forresten har jeg ikke noget Nyt at fortelle Dig. Det siges at Endresen har Solgt Eliden for 2000 kr. Fredrik har vore ombord i Isbjørnen et par døgn. .. Jeg slutter nu med den venligste hilsen til Dig, Bockelie, til Nils og glem ikke at hilse alle mine Brøder, store og smaa.-
Lykke paa Din farlige Reise ønskes af Din altid hengivne Fader

J.F.Gjertsen

Jeg seer Skjelden noget til Gjert. sig mig vad han spikulerer paa nu.

Brevet er skrevet etter 9. januar 1887.
Naturlig nok ventet alle i spenning på å høre nytt fra ”Island,” men det varte og det rakk. I slutten av februar sendte JF Gjertsen et brev til datteren for å oppdatere henne:

Rød d. 27/2,87 Kjære Maren,

…… Fredrik skal Seile Torsdag d 3de. Endnu intet hørt fra Hendrik. Ei heller fra Nilsens Skib vidfarne …. Gogstad som skulde til samme Sted, den gik fra Troon 14 dage a 3 Uger før Island.- …. Lev vel hils Bockelie og Nils, ligesaa til Bøe’s hele Flok samt Lena og Ragnhild og Du hilses mange gange fra Din kjære Fader
J.F.Gjertsen

På grunn av de store avstandene var det problem med brevskriving . Den 4. mars skriver J. Gjertsen i et brev til datteren Maren at han ennå ikke har hørt noe fra «Island», men i brevet fra 25.mars er det nyheter:

Rød d.25/3,87
Min Kjære Maren,
….igaar fik jeg Brev fra Hendrik. Han kom til Trinidad den 25. f(orrige)m(aaned), alt vel. Brevet er skrevet d.4de dennes. Han siger skibet er halvlosset. Han kunde ikke skrive før, da posten gaar blot hver 3de Uge….. L(ars) B(ockelie) G(jertsen) tilsøs onsdag.- Fra Gjert har jeg intet hørt. Sig mig vad Dag han gik fra Hamborg.
Hils til Bøses og vær Dere alle fire hilset. Venlig hilsen fra Os

din fader

J.F.Gjertsen

En Valbaad er Forlist ved Mandal. 46 Mand omkommen 2de Reddet. Mand til Rikart Larsens Datter vek-hjem i Sandefjord.

Fra brevet ser det ut til at det har tatt omkring 2 måneder å seile fra Skottland til Trinidad. Vindene vinterstid har sikkert gjort det vanskelig å finne en bra kurs, og kanskje har de måttet seile ganske langt sør for ikke å få vinden rett imot.

Island har sannsynligvis kommet tilbake til iløpet av høsten, og brevet som ble sendt 6. august 1887 fra Rød kan tyde på det.

Rød d. 6/8 87
Min Kjære Maren,

Tak for Dit Brev ad 4de dennes. ….Jeg er aldeles ude af Homør, ikke saa meget for alt det Støy i Huset, som for jeg er aldeles blottet for Penge og har lidet haab om at faa mere fra Island en vad jeg har ubetalte Fordringer i Assuransie, saa den bedrøvelige Pensacola Tur er til Stort Tab saa der bliver intet at leve af. Ei heller at betale paa Gjeld. Jeg tænker saa meget paa min Gjæld til Bockelie, Jeg tænker han bliver saa ond paa mig da han nu selv trenger Penge som vil blive svert uhyggeligt. Men i al Værden skal jeg gribe til. …..Jeg har endnu intet sluttet for Island. Alt er Daarligt og uantageligt.-
……. Hils Bockelie og Nils og Tulla er endnu for ung til at modtage hilsener. Lev vel og være Du meget hilset fra Din bedrøvede Fader.

JFG.

Skuta seilte fra Pensacola til Antwerpen, derfra via Helsingør til Norge. Den ankom Norge sansynligvis tidlig i oktober 1887 og hadde vært på reise i ett år, uten at det ble noen fortjeneste. Det var derfor ikke lett å utruste skuta for en ny sesong!

1888.
8. januar 1888 kjøpte Ole Bockelie vin fra sin svoger Henrik Gjertsen. Han hadde tatt dette med seg fra sin reise med «Island». Det virker som om det ikke var uvanlig at kapteinene hadde med seg en del varer hjem fra reisene sine, som de enten benyttet selv, eller solgte til venner og familie.

Det virker som om ”Island” reiste ut igjen våren 1888, muligens til England eller Belfast som vanlig. Da Johan Fredrik Gjertsen døde høsten 1888 ble skipet solgt, og kapteinen Henrik flyttet til Kristiania med familien.

Tjøme år 1800 «A most special case?»

by Kulturhistorie

Stein Tveite:

Ved folketeljinga 1.2. 1801 budde 1158 menneske i Tjøme sokn i Larvik greivskap. Dette var resultatet av ein fenomenal ekspansjon den siste mannsalderen. Folketalet hadde auka med 60% på vel 31 år. Korleis kunne dette henge ihop? Den natur¬lege folkeauken på den tid kunne langt frå gje så høgt eit tal, for landet under eitt gjekk folketalet opp med 12% i same tidsromet. Her må det ha vore ei sterk innvandring. Kvifor det?
Folkeauken gjekk saman med ei sterk garddeling, både på sjølveigarjord og bygseljord. Dette skjedde både ved arv og ved kjøp, og ved bygsel til nye folk. Gardsbruka var heller små frå før, og mindre blei dei. Ved takseringa for jord¬avgifta 1803 kunne dei to største bruka fø 8 og 6 kyr.
Men dessutan kom det opp «små¬bruk» og hus, slik at folke-setnaden fekk ein annan karakter. Desse «plassane» var mest på festegrunn, men nokre hadde kjøpt jorda. Dei aller fleste åtte husa sjølve.
For det tridje var det mange huslyder og ein¬skildpersonar som leigde seg bustad hos andre, med eige hus¬hald eller dei hadde kosten hos hus¬verten.
Fordelinga var slik ved folketeljinga, (utan kårhushald):

Gaardbruger 115
Huusmand med Jord 24
Jordløs Huusmand 34
Inderst 30
Logerende 6
(Framande 15)

Som fylgje av garddelinga var framleis dei fleste hus¬halda knytt til gardane. Men bruka var små, etter dei dei kunne så og fø. Nokre av dei ytste gardane sådde ikkje korn. Men for bygda under eitt var vansken at det var lite med utmark som kunne gje beite og vinterfór. Attpåtil var det ikkje nok skog for drift og vedlikehald av gardane. Fleire måtte til og med kjøpe ved og gjerdefang.
Bruka gav ikkje full sysselsetjing for huslyden gjennom året. Serleg for mannfolka var det lagt opp til yrkes-kombinasjon. Eller for å snu på samanhengen: yrkeskombinasjon var grunnlag for at dei kunne drive garddelinga så langt. Dertil måtte andre næringar enn jordbruket til for at det kunne bli sysselsetjing for dei jordlause gruppene. (Dei 24 husmenn med jord hadde bruk som berre gav minimal syssel¬setjing.)
Prest og medhjelparar var merksame på yrkeskombinasjonane då dei sette opp folketeljingslista. Serleg gode er opp-lysningane for dei mannlege gardbrukarane:

Skipper 38
Styrmand 4
Søefarende 22
Enroulleret Matros 16
Lots 11
Røyert 1
Skibsbygmæster 1
Skoleholder 1
Skoemager 1
Arbeidsmand 10
(Utan kombinasjon) 3
108
Resultatet er sjølvsagt ikkje uventa, for den som kjenner litt til dette området. Sjøen gav sysselsetjing utanom garden. Spørsmålet blir heller: Kvifor lever ikkje alle av sjøen? Eit svar kan vere at ikkje alle hadde den dugleik som skulle til for å kunne få ei skikkeleg inntekt av sjøen. Det er i alle fall klart for skomakaren Anders Jakobsen Sønstegard på Hvas¬ser – han var dauvstum. Dette var ei fysisk hindring, men viktigare kunne det vere med skort på opplæring. Ein av dei tri utan sideyrke var Ola Anundsen Hellesmo, som stod i land¬legd som «landværn soldat». Han kjøpte bruket 1796, og kom frå den indre delen av Tjølling.
Men eit anna moment var nok viktigare. Storparten av dei 10 «arbeids¬mænd» var godt oppe i åra, 8 frå 45 til 76 år. Noko av det same galdt for så vidt for losane, 7 av dei 11 var over 40 år gamle. Truleg hadde dei fleste vore til sjøs, men slutta for å bli los. Det same galdt nok for dei som hadde lausarbeid ved sidan av bruket.
Dette arbeidet kunne vere knytt til sjøen. Det hadde gått attende med skipsbyggjinga på Tjøme, eikeskogen var hogd ut. Men ein del blei bygd, og dertil var det tale om større eller mindre vølingar. Storparten av (eike)lasta blei kjøpt inn frå Aust-Agder. Svend Larssen Holtane er oppført som «skibs-bygmæster», men presten fører ikkje opp tømmermennn. Hausten 1799 vitna to mann at dei hadde vore med på ombyggjinga av fullriggaren Søstrene frå tidleg på vårparten. Ein av dei var Nils Abrahamsen Mågerø, som 16 månader etter står som «Gaard¬bruger og Arbeidsmand.»
I yrkeslista er det (minst) eit problem til – dei 16 som er «enrouleret Matros» – rulleført i Marinen. I og for seg er dette ikkje noko yrke, spørsmålet er om dei var til sjøs på den tid. Vi kunne tenkje oss at dei 22 «Søefarende» hadde gått ut av rullene. Men etter alderen på dei kan dette ikkje vere tilfelle. Det kan sjå ut til at desse ikkje var i fast sjø¬fart. Kristian Toresen, gardbrukarson på Nes, er oppført som «enroul. Matros i Søefart».
Før eg går vidare med sjøfarten, kan det høve å sjå på yrke for dei mannlege husmennene, både «med jord» og «jord¬løse»:
Skipper 2
Søefarende 12
Matros i Kgl. Tjeneste 1
Enr. Matros 13
Lots 3
Fiskerie 1
Skoemager, Skoeflicker 2
Fergemand 1
Nyder Almisse 1
(Utan yrke) 3
36

Her er same problemet med «søefarende» og «enroulleret matros». Aldersfordelinga syner heller ingen systematisk skilnad. Elles er det ikkje uventa at her er det ingen styr¬menn, kanhende vil lesaren heller stusse over kombinasjonen skipper og husmann.
Sjøfolk var ikkje berre gardbrukarar og husmenn, dei budde til leige, eller dei var heimeverande søner. Samla tal for heile bygda blir:

Skipper 48
Styrmann 11
Sjømann 54
I utanriksfart 3
I marinen 14
Innrullert matros 63
193

Dette blir eit sers høgt tal, med tanke på den samla folkemengda for bygda. Om vi kutter ut dei innrullerte, blir det likevel att 130 mann. Og her er det verkeleg tale om tyngd i toppen, serleg med alle skipperane. (Eg kjem attende til desse nedanfor.)

Kva så med innvandringa? Ein samanheng («modell») kunne ein tenkje seg: Mannfolka på Tjøme gjekk til sjøs i ung alder. Sjøfarten kolliderte i sesong med jordbruket, slik at det blei skort på arbeidskraft der. Menn frå dei indre bygdene søkte
difor til Tjøme, som drenger eller som «arbeidsmænd». Etter giftarmål se¬tte seg ned som husmenn eller innerstar.
Haken ved ein slik modell er at det fell sers vanskeleg med etterprøvinga. Den ugifte arbeidskrafta er mest uråd å heimfeste, etter geografisk og sosial bakgrunn. Oftast blir det gå fram etter utslagsmetoden – når ein ikkje finn folk fødde på Tjøme må dei vere framande. Tilfellelege opplysningar om innflytjing finst det sjølvsagt. Best er stoda for den motsette gruppa – sjølveigarane. Sal av jord går ofte saman med opp¬lysning om kvar kjøpar høyrer heime.
Men vi kan gå fram på motsett vis – sjå på sjøfolka. Av dei 11 styrmennene var berre 1 utanfrå, og det ikkje lenger borte enn Veierland (Nøtterøy). Det er i samsvar med modellen ovanfor.
Dei 54 «søefarende» høver vanskelegare inn. I alle fall var 15 fødd utanfor Tjøme, medan 12 er uråd å heim¬feste. Storparten av dei må vere tilflytta. Tala syner at ein god del folk flytta til Tjøme og drog til sjøs derifrå. Dette blir ein heilt annan samanheng (modell). Forklaringa ligg i den skips¬farten som blei driven frå sjølve Tjøme. Ekspansjonen etter 1775 drog til seg folk frå andre kystbygder. Dei 63 inn¬rullerte matrosane må pr. definisjon vere oppvaksne i sjølegd, for å kunne stå i marinerullane.

Ved inngangen til år 1800 hadde denne vesle bygda ein flåte på 33 skuter, med ein tonnasje på 1276 kommerselester.
Den største (skip/fullriggar) var på 109, den minste (brigg) på 16 lester. Såleis var tjømlingane ikkje med i den eigenlege kystfarten. Sysselsetjinga var på eine sida Danmarksfart, på andre sida fart på dei britiske øyane, Holland og Frankrike.
År 1800 gjekk 10 av skutene i utanriksfart, 19 segla berre på Danmark, og 4 dreiv kombinert fart.
Her vender eg attende til sjøfolka. De 33 fartya hadde tilsaman eit mannskap på heile 217. Korleis høver dette med folketeljinga? Her må det litt kommentar til.
Folketeljinga synte 48 skipperar på Tjøme, mot 33 skuter. Attpåtil hadde 5 av skutene skipper som ikkje var mellom dei 48 – 3 budde utanbygds og 2 hadde ikkje borgar¬brev som skip¬per. Ved hjelp av tollbøkene kan det bli dokumentert at minst 7 av dei 48 førde skuter som høyrde heime andre stader. Dei fleste andre hadde slutta på sjøen, men hadde framleis borgar¬brevet.
Såleis må vi dra 20 frå dei 193 «sjøfolka» i lista ovan¬for. Men dessutan var 17 andre ikkje mannskap på Tjøme-skuter (14 i marinen, 3 i utanriksfart). Dessutan var det noko uvisst om (alle) dei 63 innrullerte matrosane var til sjøs på den tid. Som rest blir det då mellom 156 og 93 av dei 193 som stod ombord i skuter frå heimbygda. Men samla mannskap var på 217.
Poenget er her: Skipsfarten frå Tjøme hadde ekspandert sterkt. Ekspansjonen førde med seg innflytjing av sjøfolk frå andre kystbygder. Men attpåtil var flåten så stor at minst 1/4 av mannskapet budde utanfor Tjøme.
Dette er eit sers uvanleg tilfelle. Her er det ikkje tale om eit lite og marginalt fenomen. Tonnasjen som høyrde heime på Tjøme var like stor som i Fred¬rikstad og Moss til¬saman. I absolutte tal kunne verdet vere 60 000 rd. eller meir, om vi rekner med 50 rd. pr. kommerse¬lest. 1803 kom samla takstsum for gard og grunn på Tjøme opp i snaue 30 000 rd. Omsetnads¬verdet var høgare, men det er klart at skips¬kapitalen var minst av same storleiksgrad. Kapitalavkastinga var sjølv¬sagt mykje større for skipa. Og attpå til: Omlag helvta av jorda var leiglendingsgods. Sjøfarten dominerte, både som kapital og inntekt.
Tjøme-økonomien høver absolutt ikkje inn i nokon modell for økonomisk framgang, ein bondeøkonomi med «export-led growth». Og kva med «dual¬økonomien»?

Ei innvending kunne vere at Tjømefloten berre var ein «satelitt» til by-økonomien, finansiert av bykjøpmenn, og
fast knytta til desse gjennom eksport og import. Tjømlingane kunne berre ha vore usjølvstendige «fraktemenn».
«Sentrum» skulle då vere Sandefjord, vi kan ta med Larvik og Tønsberg. Men det viser seg at frå utklarering om våren og til dei gjekk i vinteropplag var Tjøme-skutene sjeldan innom dei tri næraste byane. Danmarksfarten gjekk serleg frå Fred-rikshald, Fredrikstad og Moss. Utanriksfart gjekk berre frå andre byar enn dei tri fyrste, framfor alt Kristiania og Drammen.

Det kunne likevel ha vore tale om fast tilknytjing til kjøpmenn i dei andre byane. Men for det fyrste skifta dei frå by til by i eksporten. Og for det andre får vi greie på frakt-aren. For å ta eit døme: Henrik Torgersen Sandø med briggen Diana, 43 kml., kom til Moss frå Shoreham (ved Kanalen) 23.5. 1800, vende attende 31.5. for David Chrystie. Frå Shoreham segla han til Kristiania 10.7., og 16.7. drog han til Yarmouth for Ener Holm. Han var tilbake i Moss 12.9., og 17.9. til Yarmouth på ny for August Thorne. Innklarering i Sandefjord (d.e. Sandesund på Tjøme) 12.12. og så gjekk skuta i vinter¬opplag.
Det kunne likevel vere at kjøpmenn i dei nære byane stod for finansieringa gjenom ulike former for kapitaltilskot. Det mest nærliggjande ville vere at kjøpmannen hadde part i skuta, serleg i dei tilfella då skipper står som «hovedrehder».
Det vanlege synet på finansieringa av norsk skips¬fart er at investeringane var baserte på deling av kostnadene på fleire personar – «parts-rederiet» skal vere typisk for seglskutetida. Dette kan nok gjelde til visse tider og for visse område, men emnet er langt frå skikkeleg dokumentet og analysert. Men det kan sjå ut til at kring år 1800 var oppde¬ling i skutepartar toilleg vanleg i bondesjøfart i (austre) Aust-Agder. Kva så med Tjøme?
For 12 av dei 33 skutene finst det oppgåver over eigar-tilhøvet, her er både den største og den minste med. Saman med opplysningar frå tiåra før har desse som eintydig resul¬tat: Eine-eige dominerte heilt, berre i nokre få tilfelle er det tale om 1/2- og 1/4-partar. Det var helst mellom nære slektningar – far og son, bror og bror. Det finst ikkje i det heile noko døme på at byfolk hadde partar i Tjøme-skuter.

Om ikkje kjøpmenn hadde partar, så kunne dei yte ulike former for kreditt, og såleis vere med på finansieringa av ekspansjonen. Ved skiftet etter Torbjørn Jonsen Haug 1803 blei briggen De 2 Brødre taksert til 2000 rd. Der var rett nok snaue 200 rd. gjeld til kjøpmenn og handverkarar i Tønsberg. Men mot det stod 7 lån frå sambygdingar på tilsaman 1700 rd.

Dette er rett nok eit isolert døme. Men andre kjelder dreg i same leid. Den mest vanlege form for mellomlang kreditt i Tjøme-sjøfarten var «eventyr-obligasjonen», der kreditor mista kravet ved forlis. Denne typen ser ut til å ha vore mest vanleg under og etter høgkonjunkturen kring 1780. Fram mot år 1800 blir «eventyr-breva» mindre vanlege, årsaka til det er nok at dette var dyr kreditt. 1794-1802 blir det berre ting¬lyst 13 slike obligasjonar. Av dei var 11 til sambygdingar, 1 til ein bonde i Sandar, og 1 til kjøpmann Wilhelm Olsen Goen i Sandefjord. Men den siste var, som namnet seier, frå Tjøme.
Her kan vi heller ikkje tale om byfinansiering.
Men på eit eller anna vis måtte dei skaffe seg kapital. Som nemnt var berre (snaue) helvta av jorda i sjølveige. Men for sjølveigarane kunne det vere råd å reise lån gjenom pant i garden. Av dei 120 gardbrukarane 1801 var 56 sjølveigarar.
Var det denne gruppa som åtte Tjøme-flåten?
Skipslista fører opp 28 menn som «hoved-rehder». Av desse var 8 sjølveigarar, 19 leiglendingar (11 under Greivskapet, 8 på kyrkjejord) og 1 var utan eige bruk. Fridrich Hauff (Fred¬rik Torgersen Haug) skilde seg ut, med 5 skuter (han var den einaste som kalla seg «skibsrheder»). Ivar Larsen Bukkeli hadde 2, og dei andre 1 skute kvar. Båe dei to største var leiglendingar! Dette høver i alle fall ikkje med biletet av sjølveigar og leiglending i dansketida.

Jordeige kan såleis ikkje ha vore nokon viktig faktor i finansieringa av skipsfartsinvesteringane. Ekspansjonen må ha skjedd med basis i reinvestering av innkomene, for bygda under eitt. I praksis kunne det skje ved ulike former for lån og kreditt tjømlingar seg imellom.
Systemet fungerte vidare, og dei greidde dessutan å finansiere kjøpet av greivskapsjord 1801 og kyrkjegods etter 1821. Etter eit tilbakeslag under og like etter krigen var det duka for ein ny fenomenal framgang for Tjøme og skipsfarten etter 1825.

Tjøme var eit sersyn, og sersynet var ikkje noko som kom med ekspansjonen i skipsfarten etter 1750. 1692 sende «fattige bønder og undersaatter, boende paa Tiømøe» søknad til Kongen om å sleppe sen serlege borgarskatten: «.. vores fædre, som her paa landet før os boed, altid .. haver været til at bruge endeel schuder og farkoster, hvormed vi vores fart paa Danne¬mark, .. samt og dermed andensteds at fare, hvor vi en ringe fart undertiden kunde betinge.»
Dei viste til svar frå Christian 4. på søknad om fri fart 1641. 1617 hadde dei ein annan søknad inne, i strid mot Tøns¬berg. Her kom likeins sentralstyret med ein positiv reak¬sjon.
Men næring og konflikt går mykje lenger attende. 1682 hevda dei at sjøfarten deira fanst «.. sønderlig siden .. Konning Fred-rich den Første hans tid ..». 1531 sende denne kongen svar på klage frå Tjøme, der dei » .. altid have seilet til søes efter deres næring ..». Dei fekk godkjenning av denne næringa, slik som hadde drive ho » .. i Kong Hans’s tid, og andre fremfarne kongers i Norge ..». Dette er det fyrste lokali¬ser¬te vitnemålet om norsk sjøfart etter høg¬mellomalderen.
I søknaden må tjømlingane ha vist til ein konflikt under kong Hans. Her er det naturleg å vise til vedtak (rettarbot) frå Riksrådet i Oslo 1490. Det kom med forbod mot «.. den alminnelige og fordervelige sed som mangestads brukas her sønnenfjells, at landsbønder og bokarle have og bruke sine egne store skip, med hvilke de fare og sigle utlendes, med sperre, bord, lekte, salt og andre varer ..».

Folk på Tjøme greidde å halde oppe sjølvstendig skipsfart gjennom dansketida – i ein «gråsone» – trass i alle by¬privileg og andre statlege restriksjonar. Framgangsmåten var å vise til gamal hevd og tidleg¬are kongebrev. Det finst eit anna døme på ein slik framgangs¬¬rik argumentasjon. «Nedenes-privilega» var grunnlag for bonde¬sjøfarten frå Aust-Agder. Dette galdt eit større område, men i Vestfold utvida likeins den aktive sjøfarten seg geografisk. Framfor alt galdt dette Nøtterøy, i same prestegjeld som Tjøme.
Bondesjøfarten i Vestfold og Aust-Agder var i strid med grunntanken i den økonomiske polititikken, med satsing på byane. Men bondesjøfarten la grunnlaget for at dei to fylka var på topp i norsk skipsfart kring år 1800. Og den breie basis på bygdene var føresetnaden for den store ekspansjonen som skjedde etterpå.
Korleis ville det ha gått om den økonomiske politikken ålment hadde hatt som siktemål: «Slepp bøndene fri!»

[1]………. Jordavgifta 1801, Deliberasjonsprotokoll nr. 177, Larvik greivskap, 10.6. – 11.6. 1803.

[1]………. Lotsoldermand 1, Fast Lots 5, Reserva Lots 5.

[1]………. Rorskar for tollbetjenten i Krukehamn (Sandesund).

[1]………. L. Berg, Tjømø, (1920), 481.

[1]………. Larvik sorenskrivar, tingbok 28, f. 866.

[1]………. Peder Rasmussen, gardbrukar på Hui, gift med dotter på

garden. – Denne og fylgjande opplysningar på Lorens Berg, når ikkje anna er sagt.

[1]………. Tollrekneskapar før 1812, Larvik og Sandefjord, Utgåande tollbok 1799.

[1]………. Dette byggjer på gjenomgang av utgåande tollbøker for området Fredrikshald-Tønsberg.

[1]………. Storparten hadde, naturleg nok, borgarbrev i Larvik. Men det fanst dei som var borgarar av Tønsberg, Fredrikshald, Fredrikstad og Drammen.

[1]………. Det gjeld i alle fall for dei 10 skute-eigarane som hadde ein annan til skipper. (Sjå seinare).

[1]………. Dette byggjer på nokre sal av skip kring år 1800. 1804-05 rekna dei med 150 rd. for ny tonnasje, fullt utstyrt.

[1]………. Desse to setningane er berre meint som ei helsing til den einaste som er forplikta til å lese dette skriftet.

[1]………. Dette byggjer på utgåande tollbøker år 1800. Det vil føre for langt å dokumentere dette for alle dei 33 skutene, men eg har så godt som full dekkjing.

[1]….    Eg byggjer her på tolleg mange bilbrev, målebrev og kjøpe­brev. Resultatet vil bli publisert annan stad.

[1]………. For dei 33 år 1800 (Namn: «hovedrehder»)

      Hauff-Lind, 109 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 27.2. 1798

      Søstrene, 82 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 1.10. 1799

      Providentia, 76.5 kml; Anund Gjertsen Pytt

            bilbrev 24.9. 1796

      Anne Christine, 66 kml: Ola Jenssen Haug/Holtekjær

            målebrev 2.9. 1799

      De 2 Søstre, 43 kml; Henrik Torgersen Sandø

            skøyte 9.3. 1798 frå: Iver Larssen Bukkeli

      Diana, 32.5 kml.; Ola Larssen Bukkeli

            målebrev Moss 17.4. 1800

      Perlen, 31 kml; Lars Kristensen Svelvika

            målebrev Holmestrand 26.4. 1800

      Prudence, 29 kml; Ola Torsen Kjære

            skøyte 25.3. 1800: selt til Ola Hanssen Eidane

      De 2 Brødre, 29 kml; Hans Kristensen Helgerød

            skøyte 26.4. 1800 på 1/4 part

            frå Kristen Halvorsen H. til son H. K. H.

                  Providentia, 24 kml; Søren Olsen Brøtsø

                  skøyte 8.11. 1794;

                  frå S. O. B. til Hans Kristensen Sundane

      Enigheden, 23 kml; Nils Hanssen Budal

            obligasjon 4.3. 1799

      St. Johannes, 16 kml; Ola Larssen Rød

            obligasjon 12.9. 1795

      Andre døme:

      Fortuna; Kristoffer Gunnersen Meø

            obligasjon 25.6. 1767

      Haabet, 12 kml; Hans Olsen Holtane

            skøyte 27.2. 1775 på 1/4  til son Anders H Grimestad

      Jomfrue Margaretha, 19.5 kml; Anders Pedersen Hola

            obligasjon 30.3. 1776

      De 3 Brødre, 45 kml; Torger Olsen Holme

            skøyte 12.3. 1777 til: Matias Matiassen Kjære

      Endrægtighed; Hans Henriksen Holtekjær

            obligasjon 12.5. 1777

      Elisabeth, 15 kml; Even Kristoffersen Kjære

            skøyte 8.12. 1777; kjøpar på Nøtterøy

      Marthe Johanne, 21 kml; Even Kristoffersen Kjære

            obligasjon 6.4. 1778

            skøyte 6.2. 1782; 2 kjøparar i Larvik, kvar 1/2

      Enigheden, 16 kml; Anders Hanssen Brøtsø

            obligasjon 29.4. 1780

            skøyte 25.2. 1788 til: Kristoffer Hanssen Rød

      Nicolay Arent, 26 kml; Ola Olsen Haug

            2 skøyte 23.5. 1780; kjøparane på Nøtterøy, kvar 1/2

     Emanuel, 26 kml; Torger Olsen Holme

            obligasjon 9.6. 1780

      De 2 Brødre, 12.5 kml; Paul Henriksen Ormelet

            obligasjon 2.11. 1781

      De 2 Brødre, 25.5 kml; Søren Hansen Grimestad

            obligasjon 28.2. 1783

      Emanuel, 25 kml; Kristian Nilssen Gon

            obligasjon 10.3. 1783

      (uferdig skip, 77 fots kjøl); Vilhelm Olsen Gon kjøpar

            auksjon 9.4. 1783

      St. Johannes, 20.5 kml; Hans Olsen Megarden

            obligasjon 2.1. 1784

      Enigheden, 60 kml; Even Henriksen Holtekjær

            obligasjon 22.2. 1784

      De 2 Brødre, 26 kml; Ola Torsen Kjære

            obligasjon 2.3. 1784

      Justitia, 20.5 kml; Ludvig Kristensen Sundane

            obligasjon 27.2. 1787

      Jomfru Margrethe, 21.5 kml; Peder Matiassen KJære

            obligasjon 14.3. 1787

      St. Johannes, 20 kml; Hans Olsen Rød

            obligasjon 28.7. 1794

      Content, 24 kml; Ola Larsen Bukkeli

            skøyte 27.2. 1796 til: Gullik Jenssen Haug

      De 2 Brødre, 35.5 kml; Torbjørn Jonsen Haug

            skifte 9.2. 1804

 

[1]………. Larvik sorenskrivar, Skifteprotokoll 14 b, fol. 367 b.

[1]………. Larvik sorenskrivar, Pantebok II, 3, s. 1-950.

[1]………. Opplysningar i jordavgifta 1803, kombinert med salet av greivskapsgods 1801 (Pantebok II, 3, Larvik sorenskrivar).

[1]………. L. Berg, Tjømø, 77.

[1]………. NRR, IV, 640 f.

[1]………. NRR 1, 25.

[1]………. DN II, 708.

[1]………. I så måte var det ein føremun for Tjøme med den adminis­trative (ny-)delinga. Tønsberg var den næraste kjøpstaden, men Tjøme løg i Brunla len, seinare Larvik greivskap. Såleis kom Tjøme til Larvik tolldistrikt, med ladstaden Sandefjord som næraste by. Det gamle konfliktstoffet var i alle fall ute av verda.

 

 Stein Tveite:

TJØME ÅR 1800: A MOST SPECIAL CASE?

     Ved folketeljinga 1.2. 1801 budde 1158 menneske i Tjøme sokn i Larvik greivskap. Dette var resultatet av ein fenomenal ekspansjon den siste mannsalderen. Folketalet hadde auka med 60% på vel 31 år. Korleis kunne dette henge ihop? Den natur­lege folkeauken på den tid kunne langt frå gje så høgt eit tal, for landet under eitt gjekk folketalet opp med 12% i same tidsromet. Her må det ha vore ei sterk innvandring. Kvifor det?

     Folkeauken gjekk saman med ei sterk garddeling, både på sjølveigarjord og bygseljord. Dette skjedde både ved arv og ved kjøp, og ved bygsel til nye folk. Gardsbruka var heller små frå før, og mindre blei dei. Ved takseringa for jord­avgifta 1803 kunne dei to største bruka fø 8 og 6 kyr.[i]

     Men dessutan kom det opp «små­bruk» og hus, slik at folke­setnaden fekk ein annan karakter. Desse «plassane» var mest på festegrunn, men nokre hadde kjøpt jorda. Dei aller fleste åtte husa sjølve.

     For det tridje var det mange huslyder og ein­skildpersonar som leigde seg bustad hos andre, med eige hus­hald eller dei hadde kosten hos hus­verten.

     Fordelinga var slik ved folketeljinga, (utan kårhushald):

     Gaardbruger             115

     Huusmand med Jord       24

     Jordløs Huusmand        34

     Inderst                 30

     Logerende                 6

     (Framande               15)

     Som fylgje av garddelinga var framleis dei fleste hus­halda knytt til gardane. Men bruka var små, etter dei dei kunne så og fø. Nokre av dei ytste gardane sådde ikkje korn. Men for bygda under eitt var vansken at det var lite med utmark som kunne gje beite og vinterfór. Attpåtil var det ikkje nok skog for drift og vedlikehald av gardane. Fleire måtte til og med kjøpe ved og gjerdefang.

     Bruka gav ikkje full sysselsetjing for huslyden gjennom året. Serleg for mannfolka var det lagt opp til yrkes­kombinasjon. Eller for å snu på samanhengen: yrkeskombinasjon var grunnlag for at dei kunne drive garddelinga så langt. Dertil måtte andre næringar enn jordbruket til for at det kunne bli sysselsetjing for dei jordlause gruppene. (Dei 24 husmenn med jord hadde bruk som berre gav minimal syssel­setjing.)

     Prest og medhjelparar var merksame på yrkeskombinasjonane då dei sette opp folketeljingslista. Serleg gode er opp­lysningane for dei mannlege gardbrukarane:

     Skipper                 38

     Styrmand                4

     Søefarende              22

     Enroulleret Matros      16

     Lots[ii]                  11

     Røyert[iii]                1

     Skibsbygmæster          1

     Skoleholder             1

     Skoemager               1

     Arbeidsmand             10

     (Utan kombinasjon)        3

                            108           

     Resultatet er sjølvsagt ikkje uventa, for den som kjenner litt til dette området. Sjøen gav sysselsetjing utanom garden. Spørsmålet blir heller: Kvifor lever ikkje alle av sjøen? Eit svar kan vere at ikkje alle hadde den dugleik som skulle til for å kunne få ei skikkeleg inntekt av sjøen. Det er i alle fall klart for skomakaren Anders Jakobsen Sønstegard på Hvas­ser – han var dauvstum. Dette var ei fysisk hindring, men viktigare kunne det vere med skort på opplæring. Ein av dei tri utan sideyrke var Ola Anundsen Hellesmo, som stod i land­legd som «landværn soldat». Han kjøpte bruket 1796, og kom frå den indre delen av Tjølling.[iv]

     Men eit anna moment var nok viktigare. Storparten av dei 10 «arbeids­mænd» var godt oppe i åra, 8 frå 45 til 76 år. Noko av det same galdt for så vidt for losane, 7 av dei 11 var over 40 år gamle. Truleg hadde dei fleste vore til sjøs, men slutta for å bli los. Det same galdt nok for dei som hadde lausarbeid ved sidan av bruket.

     Dette arbeidet kunne vere knytt til sjøen. Det hadde gått attende med skipsbyggjinga på Tjøme, eikeskogen var hogd ut. Men ein del blei bygd, og dertil var det tale om større eller mindre vølingar. Storparten av (eike)lasta blei kjøpt inn frå Aust-Agder. Svend Larssen Holtane er oppført som «skibs­bygmæster», men presten fører ikkje opp tømmermennn. Hausten 1799 vitna to mann at dei hadde vore med på ombyggjinga av fullriggaren Søstrene frå tidleg på vårparten.[v] Ein av dei var Nils Abrahamsen Mågerø, som 16 månader etter står som «Gaard­bruger og Arbeidsmand.»

     I yrkeslista er det (minst) eit problem til – dei 16 som er «enrouleret Matros» – rulleført i Marinen. I og for seg er dette ikkje noko yrke, spørsmålet er om dei var til sjøs på den tid. Vi kunne tenkje oss at dei 22 «Søefarende» hadde gått ut av rullene. Men etter alderen på dei kan dette ikkje vere tilfelle. Det kan sjå ut til at desse ikkje var i fast sjø­fart. Kristian Toresen, gardbrukarson på Nes, er oppført som «enroul. Matros i Søefart«.

     Før eg går vidare med sjøfarten, kan det høve å sjå på yrke for dei mannlege husmennene, både «med jord» og «jord­løse»:

     Skipper                 2

     Søefarende              12

     Matros i Kgl. Tjeneste   1

     Enr. Matros             13

     Lots                    3

     Fiskerie                1

     Skoemager, Skoeflicker   2

     Fergemand               1

     Nyder Almisse           1

     (Utan yrke)             3

                            36

    

     Her er same problemet med «søefarende» og «enroulleret matros». Aldersfordelinga syner heller ingen systematisk skilnad. Elles er det ikkje uventa at her er det ingen styr­menn, kanhende vil lesaren heller stusse over kombinasjonen skipper og husmann.

     Sjøfolk var ikkje berre gardbrukarar og husmenn, dei budde til leige, eller dei var heimeverande søner. Samla tal for heile bygda blir:

         Skipper            48

         Styrmann           11

         Sjømann            54

         I utanriksfart      3

         I marinen          14

         Innrullert matros   63

                            193

     Dette blir eit sers høgt tal, med tanke på den samla folkemengda for bygda. Om vi kutter ut dei innrullerte, blir det likevel att 130 mann. Og her er det verkeleg tale om tyngd i toppen, serleg med alle skipperane.  (Eg kjem attende til desse nedanfor.)

     Kva så med innvandringa? Ein samanheng («modell») kunne ein tenkje seg: Mannfolka på Tjøme gjekk til sjøs i ung alder. Sjøfarten kolliderte i sesong med jordbruket, slik at det blei skort på arbeidskraft der. Menn frå dei indre bygdene søkte

difor til Tjøme, som drenger eller som «arbeidsmænd». Etter giftarmål se­tte seg ned som husmenn eller innerstar.

     Haken ved ein slik modell er at det fell sers vanskeleg med etterprøvinga. Den ugifte arbeidskrafta er mest uråd å heimfeste, etter geografisk og sosial bakgrunn. Oftast blir det gå fram etter utslagsmetoden – når ein ikkje finn folk fødde på Tjøme må dei vere framande. Tilfellelege opplysningar om innflytjing finst det sjølvsagt. Best er stoda for den motsette gruppa – sjølveigarane. Sal av jord går ofte saman med opp­lysning om kvar kjøpar høyrer heime.

     Men vi kan gå fram på motsett vis – sjå på sjøfolka. Av dei 11 styrmennene var berre 1 utanfrå, og det ikkje lenger borte enn Veierland (Nøtterøy).[vi] Det er i samsvar med modellen ovanfor.

     Dei 54 «søefarende» høver vanskelegare inn. I alle fall var 15 fødd utanfor Tjøme, medan 12 er uråd å heim­feste. Storparten av dei må vere tilflytta. Tala syner at ein god del folk flytta til Tjøme og drog til sjøs derifrå. Dette blir ein heilt annan samanheng (modell). Forklaringa ligg i den skips­farten som blei driven frå sjølve Tjøme. Ekspansjonen etter 1775 drog til seg folk frå andre kystbygder. Dei 63 inn­rullerte matrosane må pr. definisjon vere oppvaksne i sjølegd, for å kunne stå i marinerullane.

     Ved inngangen til år 1800 hadde denne vesle bygda ein flåte på 33 skuter, med ein tonnasje på 1276 kommerselester.[vii]

Den største (skip/fullriggar) var på 109, den minste (brigg) på 16 lester. Såleis var tjømlingane ikkje med i den eigenlege kystfarten. Sysselsetjinga var på eine sida Danmarksfart, på andre sida fart på dei britiske øyane, Holland og Frankrike.

År 1800 gjekk 10 av skutene i utanriksfart, 19 segla berre på Danmark, og 4 dreiv kombinert fart.[viii]

     Her vender eg attende til sjøfolka. De 33 fartya hadde tilsaman eit mannskap på heile 217. Korleis høver dette med folketeljinga? Her må det litt kommentar til.

     Folketeljinga synte 48 skipperar på Tjøme, mot 33 skuter. Attpåtil hadde 5 av skutene skipper som ikkje var mellom dei 48 – 3 budde utanbygds og 2 hadde ikkje borgar­brev som skip­per.[ix] Ved hjelp av tollbøkene kan det bli dokumentert at minst 7 av dei 48 førde skuter som høyrde heime andre stader. Dei fleste andre hadde slutta på sjøen, men hadde framleis borgar­brevet.[x]

     Såleis må vi dra 20 frå dei 193 «sjøfolka» i lista ovan­for. Men dessutan var 17 andre ikkje mannskap på Tjøme-skuter (14 i marinen, 3 i utanriksfart). Dessutan var det noko uvisst om (alle) dei 63 innrullerte matrosane var til sjøs på den tid. Som rest blir det då mellom 156 og 93 av dei 193 som stod ombord i skuter frå heimbygda. Men samla mannskap var på 217.

     Poenget er her: Skipsfarten frå Tjøme hadde ekspandert sterkt. Ekspansjonen førde med seg innflytjing av sjøfolk frå andre kystbygder. Men attpåtil var flåten så stor at minst 1/4 av mannskapet budde utanfor Tjøme.

     Dette er eit sers uvanleg tilfelle.  Her er det ikkje tale om eit lite og marginalt fenomen. Tonnasjen som høyrde heime på Tjøme var like stor som i Fred­rikstad og Moss til­saman. I absolutte tal kunne verdet vere 60 000  rd. eller meir, om vi rekner med 50 rd. pr. kommerse­lest.[xi] 1803 kom samla takstsum for gard og grunn på Tjøme opp i snaue 30 000 rd. Omsetnads­verdet var høgare, men det er klart at skips­kapitalen var minst av same storleiksgrad. Kapitalavkastinga var sjølv­sagt mykje større for skipa. Og attpå til: Omlag helvta av jorda var leiglendingsgods. Sjøfarten dominerte, både som kapital og inntekt.

     Tjøme-økonomien høver absolutt ikkje inn i nokon modell for økonomisk framgang, ein bondeøkonomi med «export-led growth». Og kva med «dual­økonomien»?[xii]

     Ei innvending kunne vere at Tjømefloten berre var ein «satelitt» til by-økonomien, finansiert av bykjøpmenn, og

fast knytta til desse gjennom eksport og import. Tjømlingane kunne berre ha vore usjølvstendige «fraktemenn».

     «Sentrum» skulle då vere Sandefjord, vi kan ta med Larvik og Tønsberg. Men det viser seg at frå utklarering om våren og til dei gjekk i vinteropplag var Tjøme-skutene sjeldan innom dei tri næraste byane. Danmarksfarten gjekk serleg frå Fred­rikshald, Fredrikstad og Moss. Utanriksfart gjekk berre frå andre byar enn dei tri fyrste, framfor alt Kristiania og Drammen.[xiii]

     Det kunne likevel ha vore tale om fast tilknytjing til kjøpmenn i dei andre byane. Men for det fyrste skifta dei frå by til by i eksporten. Og for det andre får vi greie på frakt­aren. For å ta eit døme: Henrik Torgersen Sandø med briggen Diana, 43 kml., kom til Moss frå Shoreham (ved Kanalen) 23.5. 1800, vende attende 31.5. for David Chrystie. Frå Shoreham segla han til Kristiania 10.7., og 16.7. drog han til Yarmouth for Ener Holm. Han var tilbake i Moss 12.9., og 17.9. til Yarmouth på ny for August Thorne. Innklarering i Sandefjord (d.e. Sandesund på Tjøme) 12.12. og så gjekk skuta i vinter­opplag.

     Det kunne likevel vere at kjøpmenn i dei nære byane stod for finansieringa gjenom ulike former for kapitaltilskot. Det mest nærliggjande ville vere at kjøpmannen hadde part i skuta, serleg i dei tilfella då skipper står som «hovedrehder».

         Det vanlege synet på finansieringa av norsk skips­fart er at investeringane var baserte på deling av kostnadene på fleire personar – «parts-rederiet» skal vere typisk for seglskutetida. Dette kan nok gjelde til visse tider og for visse område, men emnet er langt frå skikkeleg dokumentet og analysert. Men det kan sjå ut til at kring år 1800 var oppde­ling i skutepartar toilleg vanleg i bondesjøfart i (austre) Aust-Agder.[xiv] Kva så med Tjøme?  

     For 12 av dei 33 skutene finst det oppgåver over eigar­tilhøvet, her er både den største og den minste med. Saman  med opplysningar frå tiåra før har desse som eintydig resul­tat: Eine-eige dominerte heilt, berre i nokre få tilfelle er det tale om 1/2- og 1/4-partar. Det var helst mellom nære slektningar – far og son, bror og bror. Det finst ikkje i det heile noko døme på at byfolk hadde partar i Tjøme-skuter.[xv]

     Om ikkje kjøpmenn hadde partar, så kunne dei yte ulike former for kreditt, og såleis vere med på finansieringa av ekspansjonen. Ved skiftet etter Torbjørn Jonsen Haug 1803 blei briggen De 2 Brødre taksert til 2000 rd. Der var rett nok snaue 200 rd. gjeld til kjøpmenn og handverkarar i Tønsberg. Men mot det stod 7 lån frå sambygdingar på tilsaman 1700 rd.[xvi]

     Dette er rett nok eit isolert døme. Men andre kjelder dreg i same leid. Den mest vanlege form for mellomlang kreditt i Tjøme-sjøfarten var «eventyr-obligasjonen», der kreditor mista kravet ved forlis. Denne typen ser ut til å ha vore mest vanleg under og etter høgkonjunkturen kring 1780. Fram mot år 1800 blir «eventyr-breva» mindre vanlege, årsaka til det er nok at dette var dyr kreditt. 1794-1802 blir det berre ting­lyst 13 slike obligasjonar. Av dei var 11 til sambygdingar, 1 til ein bonde i Sandar, og 1 til kjøpmann Wilhelm Olsen Goen i Sandefjord. Men den siste var, som namnet seier, frå Tjøme.[xvii]

Her kan vi heller ikkje tale om byfinansiering.

     Men på eit eller anna vis måtte dei skaffe seg kapital. Som nemnt var berre (snaue) helvta av jorda i sjølveige. Men for sjølveigarane kunne det vere råd å reise lån gjenom pant i garden. Av dei 120 gardbrukarane 1801 var 56 sjølveigarar.[xviii]

Var det denne gruppa som åtte Tjøme-flåten?

     Skipslista fører opp 28 menn som «hoved-rehder». Av desse var 8 sjølveigarar, 19 leiglendingar (11 under Greivskapet, 8 på kyrkjejord) og 1 var utan eige bruk. Fridrich Hauff (Fred­rik Torgersen Haug) skilde seg ut, med 5 skuter (han var den einaste som kalla seg «skibsrheder»). Ivar Larsen Bukkeli hadde 2, og dei andre 1 skute kvar. Båe dei to største var leiglendingar! Dette høver i alle fall ikkje med biletet av sjølveigar og leiglending i dansketida.

     Jordeige kan såleis ikkje ha vore nokon viktig faktor i finansieringa av skipsfartsinvesteringane. Ekspansjonen må ha skjedd med basis i reinvestering av innkomene, for bygda under eitt. I praksis kunne det skje ved ulike former for lån og kreditt tjømlingar seg imellom.

     Systemet fungerte vidare, og dei greidde dessutan å finansiere kjøpet av greivskapsjord 1801 og kyrkjegods etter 1821. Etter eit tilbakeslag under og like etter krigen var det duka for ein ny fenomenal framgang for Tjøme og skipsfarten etter 1825.

     Tjøme var eit sersyn, og sersynet var ikkje noko som kom med ekspansjonen i skipsfarten etter 1750. 1692 sende «fattige bønder og undersaatter, boende paa Tiømøe» søknad til Kongen om å sleppe sen serlege borgarskatten: «.. vores fædre, som her paa landet før os boed, altid .. haver været til at bruge endeel schuder og farkoster, hvormed vi vores fart paa Danne­mark, .. samt og dermed andensteds at fare, hvor vi en ringe fart undertiden kunde betinge.»[xix]

     Dei viste til svar frå Christian 4. på søknad om fri fart 1641. 1617 hadde dei ein annan søknad inne, i strid mot Tøns­berg. Her kom likeins sentralstyret med ein positiv reak­sjon.[xx]

     Men næring og konflikt går mykje lenger attende. 1682 hevda dei at sjøfarten deira fanst «.. sønderlig siden .. Konning Fred­rich den Første hans tid ..». 1531 sende denne kongen svar på klage frå Tjøme, der dei » .. altid have seilet til søes efter deres næring ..». Dei fekk godkjenning av denne næringa, slik som hadde drive ho  » .. i Kong Hans’s tid, og andre fremfarne kongers i Norge ..».[xxi] Dette er det fyrste lokali­ser­te vitnemålet om norsk sjøfart etter høg­mellomalderen.

     I søknaden må tjømlingane ha vist til ein konflikt under kong Hans. Her er det naturleg å vise til vedtak (rettarbot) frå Riksrådet i Oslo 1490. Det kom med forbod mot «.. den alminnelige og fordervelige sed som mangestads brukas her sønnenfjells, at landsbønder og bokarle have og bruke sine egne store skip, med hvilke de fare og sigle utlendes, med sperre, bord, lekte, salt og andre varer ..».[xxii]

     Folk på Tjøme greidde å halde oppe sjølvstendig skipsfart gjennom dansketida – i ein «gråsone» – trass i alle by­privileg og andre statlege restriksjonar. Framgangsmåten var å vise til gamal hevd og tidleg­are kongebrev.[xxiii] Det finst eit anna døme på ein slik framgangs­­rik argumentasjon. «Nedenes-privilega» var grunnlag for bonde­sjøfarten frå Aust-Agder. Dette galdt eit større område, men i Vestfold utvida likeins den aktive sjøfarten seg geografisk. Framfor alt galdt dette Nøtterøy, i same prestegjeld som Tjøme.

     Bondesjøfarten i Vestfold og Aust-Agder var i strid med grunntanken i den økonomiske polititikken, med satsing på byane. Men bondesjøfarten la grunnlaget for at dei to fylka var på topp i norsk skipsfart kring år 1800. Og den breie basis på bygdene var føresetnaden for den store ekspansjonen som skjedde etterpå.

     Korleis ville det ha gått om den økonomiske politikken ålment hadde hatt som siktemål: «Slepp bøndene fri!»

[i]………. Jordavgifta 1801, Deliberasjonsprotokoll nr. 177, Larvik greivskap, 10.6. – 11.6. 1803.

[ii]………. Lotsoldermand 1, Fast Lots 5, Reserva Lots 5.

[iii]………. Rorskar for tollbetjenten i Krukehamn (Sandesund).

[iv]………. L. Berg, Tjømø, (1920), 481.

[v]………. Larvik sorenskrivar, tingbok 28, f. 866.

[vi]………. Peder Rasmussen, gardbrukar på Hui, gift med dotter på

garden. – Denne og fylgjande opplysningar på Lorens Berg, når ikkje anna er sagt.

[vii]………. Tollrekneskapar før 1812, Larvik og Sandefjord, Utgåande tollbok 1799.

[viii]………. Dette byggjer på gjenomgang av utgåande tollbøker for området Fredrikshald-Tønsberg.

[ix]………. Storparten hadde, naturleg nok, borgarbrev i Larvik. Men det fanst dei som var borgarar av Tønsberg, Fredrikshald, Fredrikstad og Drammen.

[x]………. Det gjeld i alle fall for dei 10 skute-eigarane som hadde ein annan til skipper. (Sjå seinare).

[xi]………. Dette byggjer på nokre sal av skip kring år 1800. 1804-05 rekna dei med 150 rd. for ny tonnasje, fullt utstyrt.

[xii]………. Desse to setningane er berre meint som ei helsing til den einaste som er forplikta til å lese dette skriftet.

[xiii]………. Dette byggjer på utgåande tollbøker år 1800. Det vil føre for langt å dokumentere dette for alle dei 33 skutene, men eg har så godt som full dekkjing.

[xiv]….        Eg byggjer her på tolleg mange bilbrev, målebrev og kjøpe­brev. Resultatet vil bli publisert annan stad.

[xv]………. For dei 33 år 1800 (Namn: «hovedrehder»)

      Hauff-Lind, 109 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 27.2. 1798

      Søstrene, 82 kml; Fridrich Hauff

            bilbrev 1.10. 1799

      Providentia, 76.5 kml; Anund Gjertsen Pytt

            bilbrev 24.9. 1796

      Anne Christine, 66 kml: Ola Jenssen Haug/Holtekjær

            målebrev 2.9. 1799

      De 2 Søstre, 43 kml; Henrik Torgersen Sandø

            skøyte 9.3. 1798 frå: Iver Larssen Bukkeli

      Diana, 32.5 kml.; Ola Larssen Bukkeli

            målebrev Moss 17.4. 1800

      Perlen, 31 kml; Lars Kristensen Svelvika

            målebrev Holmestrand 26.4. 1800

      Prudence, 29 kml; Ola Torsen Kjære

            skøyte 25.3. 1800: selt til Ola Hanssen Eidane

      De 2 Brødre, 29 kml; Hans Kristensen Helgerød

            skøyte 26.4. 1800 på 1/4 part

            frå Kristen Halvorsen H. til son H. K. H.

                  Providentia, 24 kml; Søren Olsen Brøtsø

                  skøyte 8.11. 1794;

                  frå S. O. B. til Hans Kristensen Sundane

      Enigheden, 23 kml; Nils Hanssen Budal

            obligasjon 4.3. 1799

      St. Johannes, 16 kml; Ola Larssen Rød

            obligasjon 12.9. 1795

      Andre døme:

      Fortuna; Kristoffer Gunnersen Meø

            obligasjon 25.6. 1767

      Haabet, 12 kml; Hans Olsen Holtane

            skøyte 27.2. 1775 på 1/4  til son Anders H Grimestad

      Jomfrue Margaretha, 19.5 kml; Anders Pedersen Hola

            obligasjon 30.3. 1776

      De 3 Brødre, 45 kml; Torger Olsen Holme

            skøyte 12.3. 1777 til: Matias Matiassen Kjære

      Endrægtighed; Hans Henriksen Holtekjær

            obligasjon 12.5. 1777

      Elisabeth, 15 kml; Even Kristoffersen Kjære

            skøyte 8.12. 1777; kjøpar på Nøtterøy

      Marthe Johanne, 21 kml; Even Kristoffersen Kjære

            obligasjon 6.4. 1778

            skøyte 6.2. 1782; 2 kjøparar i Larvik, kvar 1/2

      Enigheden, 16 kml; Anders Hanssen Brøtsø

            obligasjon 29.4. 1780

            skøyte 25.2. 1788 til: Kristoffer Hanssen Rød

      Nicolay Arent, 26 kml; Ola Olsen Haug

            2 skøyte 23.5. 1780; kjøparane på Nøtterøy, kvar 1/2

     Emanuel, 26 kml; Torger Olsen Holme

            obligasjon 9.6. 1780

      De 2 Brødre, 12.5 kml; Paul Henriksen Ormelet

            obligasjon 2.11. 1781

      De 2 Brødre, 25.5 kml; Søren Hansen Grimestad

            obligasjon 28.2. 1783

      Emanuel, 25 kml; Kristian Nilssen Gon

            obligasjon 10.3. 1783

      (uferdig skip, 77 fots kjøl); Vilhelm Olsen Gon kjøpar

            auksjon 9.4. 1783

      St. Johannes, 20.5 kml; Hans Olsen Megarden

            obligasjon 2.1. 1784

      Enigheden, 60 kml; Even Henriksen Holtekjær

            obligasjon 22.2. 1784

      De 2 Brødre, 26 kml; Ola Torsen Kjære

            obligasjon 2.3. 1784

      Justitia, 20.5 kml; Ludvig Kristensen Sundane

            obligasjon 27.2. 1787

      Jomfru Margrethe, 21.5 kml; Peder Matiassen KJære

            obligasjon 14.3. 1787

      St. Johannes, 20 kml; Hans Olsen Rød

            obligasjon 28.7. 1794

      Content, 24 kml; Ola Larsen Bukkeli

            skøyte 27.2. 1796 til: Gullik Jenssen Haug

      De 2 Brødre, 35.5 kml; Torbjørn Jonsen Haug

            skifte 9.2. 1804

 

[xvi]………. Larvik sorenskrivar, Skifteprotokoll 14 b, fol. 367 b.

[xvii]………. Larvik sorenskrivar, Pantebok II, 3, s. 1-950.

[xviii]………. Opplysningar i jordavgifta 1803, kombinert med salet av greivskapsgods 1801 (Pantebok II, 3, Larvik sorenskrivar).

[xix]………. L. Berg, Tjømø, 77.

[xx]………. NRR, IV, 640 f.

[xxi]………. NRR 1, 25.

[xxii]………. DN II, 708.

[xxiii]………. I så måte var det ein føremun for Tjøme med den adminis­trative (ny-)delinga. Tønsberg var den næraste kjøpstaden, men Tjøme løg i Brunla len, seinare Larvik greivskap. Såleis kom Tjøme til Larvik tolldistrikt, med ladstaden Sandefjord som næraste by. Det gamle konfliktstoffet var i alle fall ute av verda.

BILLEDTEKSTER:

1.På 1800 talet var sjøfart ei særs viktig næring på Tjøme. Året 1800 hadde bygda 48 skipparar.Skipper Lars Olsen Moe fra Tjøme i kahytta på briggen ”De 3de Brødre” av Laurvig er måla av Mathias Dalager i 1811.

2.Losane var også eit viktig innslag i det maritime miljøet på Tjøme. Denne losen i full mundur er henta frå Dreier: Norske nationale Klædedragter. Tidspunktet er ca 1800.

3.År 1800 hadde Tjøme ein flåte på 33 farty over 16 kommerselester. Av desse var heile 26 rigga som briggar. Briggen på biletet heiter ”Providentia” og høyrde heime på Tjøme. Desse småskutene segla på Danmark,England, Holland og Frankrike. Foto etter maleri i Norsk Sjøfartsmuseum.

4.3-masta bark ”Florentine” av Tjøme, bygd på Tjøme i 1807 og tilhøyrde Ole Larsen Rød. Barkene var gjerne litt større skip og segla på denne tida  for det meste på England, Frankrike og Holland. ”Florentine” vart prisedømt i England i 1808.Foto etter maleri i Norsk Sjøfartsmuseum.

5.Typisk slupp fra tidleg på 1800 talet. Slupper og andre einmastere (jakter) segla mykje på Danmark og på norskekysten, men nokre av dei tok også del i utenriks fart. Foto etter maleri i Norsk Sjøfartsmuseum.

Privatskolen «Den gode hensigt»

by KulturhistorieSkole

I Kirkebakken rett vest for parkeringsplassen til Tjøme Hotell og delvis skjult av trær og busker, ligger det et lite , gammelt idyllisk hus som ble bygget omkring 1785 av Tommes Jakobssøn fra Smalen i Sem. Han giftet seg med en Tjøme pike, Helvig Maria Hermansdatter fra Gjervåg.

Ola Larssøn Rød den eldre, skipsreder og eier av Østjordet og Øvre Rød gård, kjøpte huset i 1826 for 80 spd. og ved et gavebrev i 1828 skjenket han hus og tomt til et skole-interessentskap og døpte huset ”Den gode Hensigt”. Det ble drevet navigasjonsskole i huset med Isak Kristenssøn som lærer. Han døde på Gon i 1844. Han sluttet nok som lærer noen år tidligere.

Huset som ligger i Kirkebakken 4 er et av Tjømes eldste hus. Som nevnt eksisterer huset fremdeles og eksteriørmessig er det nærmest uforandret fra det ble påbygget.i 1840 årene. Bakgrunnen for at Ola Larssøn Rød kjøpte huset og skjenket det til skolebruk, var nok at det generelt var dårlig stell med skoleundervisningen i bygden. Lærerne hadde ingen lærerutdannelse, og hadde vel heller ikke så store generelle kunnskaper å videreformidle til sine elever. De bedrestilte familier fant seg derfor ikke tjent med å sende barna sine i omgangsskolen, men opprettet en privatskole.

Som allerede nevnt, ansatte de egen lærer. Det var Isak Kristenssøn som i tillegg til å undervise barna også hadde ansvaret for navigasjonsskolen. Om han underviste i navigasjon alene, eller om han hadde hjelp av noen hjemmeværende skippere vet vi ikke. Han hadde stillingen til omkring 1840 og døde på Gon i 1844.

Vi har tatt med en liste på 22 elever bosatt på Tjøme som tok navigasjonseksamen i perioden 1822 til 1840, altså i den perioden Isak Kristenssøn var lærer ved skolen. Det vil være rimelig å anta at mange av disse har fått sin undervisning ved skolen ”Den gode Hensigt”.

Da Isak Kristenssøn ønsket å slutte som lærer var det et par Tjømeskippere som traff Christian Haag i Kristiansand, og rådet og lokket ham til å reise til Tjøme for å overta privatskolen .

Navigasjonseksaminasjon ble administrert av den beskikkede eksaminator i distriktet i nærvær av innrulleringssjefen eller annen sjøoffiser samt to skippere. Der var som regel autoriserte eksaminatorer i Kristiania, Grimstad (senere Kristiansand), Bergen og Trondhjem. Nikolai Gundersen Mannall hadde stillingen som eksaminator for Akershus stift fra 1821 til 1840.

Christian Haag var om lag 28 år da han kom til Tjøme hvor han ble boende i over 60 år, helt til sin død i 1901. Han ble gift 21 april 1840 med Amalie Elisabeth Kiær. De hadde ti barn. Familien bodde først på Haug. Men ifølge folketellingen fra 1865 er de bosatt i Kirkebakken. Han kjøpte i 1885 eiendommen ”Askely” , gnr.1, bnr.8 av skipsreder Ole Larsen Røed. Huset ligger syd for bensinstasjonen og benyttes i dag som legekontor. Haag ble en meget benyttet mann i kommunen. I en årrekke var han , i tillegg til stillingen som lærer og kirkesanger, både kasserer i Tjøme Sparebank fra opprettelsen i 1857 og herredskasserer. Gang på gang ble han valgt til medlem av herredsstyret. På grunn av arbeidsmengden måtte han si fra seg stillingen som herredskasserer og Carl Fredrik Berg på Holtane overtok denne stillingen.

I 1857 kjøpte kommunen huset for 400 spesiedaler . Det ble benyttet som kretsskolehus inntil Kirkely skole ble bygget og innviet i januar 1880. Huset ble senere benyttet som postkontor. Senere var det på nytt privatskole der, men hva skoleformålet var, kjenner jeg ikke til.

Ole Larsen Røed, født 1823, sønnesønn av Ola Larssøn Rød, kjøpte i 1823 huset tilbake til familien. Eiendommen ble utskilt fra g.nr.1 bnr.1 den 8/10 1917 og fikk navnet ”Fjeld”. Det var Gjertrude Brækstad som da fikk hjemmel .

Den 18/8-1925 ble eiendommen solgt til søstrene Ellen Marie og Marte Nyrerød, Tønsberg for kr. 5.000,-. Fra 1950 ble Ellen Marie Gjørven (f. Nyrerød) eneeier etter å ha løst ut søsteren.

Det er sønnene til Ellen Marie Gjørven, Erik og Knut Gjørven som i dag eier eiendommen og bruker det som sommersted.

”Den gode Hensigt”, ble fra 1840 å betrakte som bygdens herredshus. Formannskapet og herredsstyret begynte å holde sine møter i huset, og fra 1857 benyttet Tjømø Sparebank huset som sine lokaler. Banken hadde i de første årene kun åpent hver lørdag ettermiddag fra kl. 14,oo for å ta i mot innskudd og foreta utbetalinger.

*****

Elever fra Tjøme som tok navigasjonseksamen 1822 – 1840.

 EksamenNavnFødtForeldre

16.04.1822 Anders Hansen Hauff 18.02.1797 Hans Henriksen og Inger Kristine Torgersdtr, Ø.Haug
23.03.1831 Søren Jonassen 30.09.1806 Jonas Jenssen, Mågerø og Aase Sørensdatter.
28.03.1831 Zacharias Gulliksen 04.07.1808 Gullik Jenssen, Grinden og Anne Helene Larsdatter.
28.03.1831 Ole Abrahamsen 29.01.1810 Abraham Thorsen, Kulebek og Elen Andersdatter.
07.03.1834 Fredrik Wilhelm Magnussen 15.12.1814 Skipper Magnus Amundsen og Helvig Maria Hansdatter, N.Sundene.
12.01.1835 Baltzer Hansen 20.03.1811 Hans Henrichsen, Ø. Haug og Inger Christine Torgersdatter.
12.01.1835 Torger Johnsen 26.09.1799 Jon Thorbjørnsen, Engø og Anne Maria Haagensdtr .
13.02.1835 Hans J. Magnussen 05.02.1817 Skipper Magnus Amundsen, N. Sundene og Helvig Maria Hansdtr. (Bror av nr. 5).
13.02.1835 Hermand Christensen 07.03.1803 Christen Larsen, N.Sundene og Barbara Hansdtr.
09.02.1836 Ludvig Anonsen Hauff *) 04.10.1818 Skipper Anun Torbjørnsen, og Karen Maria Ludvigsdtr., Ø.Haug
10.02.1838 Nicolay Thorsen 08.02.1818 Matros Thor Nielsen, Grimestad Anne Sørine Guttormsdatter.
15.02.1838 Even Olsen 01.05.1815 Matros Ole Olsen Moe og Ingeborg Evensdtr.
15.02.1838 Ole Christensen 08.08.1811 Christian Thoresen, Vikerholmen under Næs og Maren Evensdtr.
15.02.1838 Torger Evensen 08.04.1819 Styrmann Even Andersen, Øvre Holtane og Lene Maria Svendsdt.
13.03.1838 Isach Magnussen 17.02.1819 Skipper Magnus Amundsen og Helvig Maria Hansdtr. N.Sundene (Bror av nr. 5 og 8)
13.03.1838 Johannes Andersen 18.10.1812 Anders Henriksen Rød på Brøtsø og Helvig Andersdatter.
21.03.1838 Henrik Christian Torgersen*) 06.12.1819 Styrmann Lars Henriksen, Sandø og Christiane Christensdtr.
02.04.1838 Ole Johannesen 19.10.1816 Matros Johannes Toresen, Næs og Anne Hansdatter.
02.04.1838 Even Rasmussen 27.10.1814 Los Rasmus Hansen, Vestgården og Live Hansdatter.
19.03.1839 Ole Larsen 25.08.1823 Skipper Lars Olsen Rød, Budal og Ane Christine Torgersdatter.
16.04.1839 Andreas Andersen Haraldsen 26.11.1812 Anders Haraldsen, Kråkerebakken og Susanna Andreasdatter.
17.04.1839 Hans Nikolai Pedersen 28.08.1822 Los Peder Hansen, Holmø og Anne Maria Nielsdatter.
17.04.1839 Peder Krøger Andreassen 27 år Fra Hvasser, Tjømø
22.02.1840 Marthinius Mathiesen 31.12.1820 Styrmann Mathis Gulliksen, Bjørnevåg og Karen Hansdatter.
28.02.1840 Arent Olsen 05.11.1817 Matros Ole Olsen Moe og Ingeborg Evensdatter.(Bror av 12)
28.02.1840 Hans Hansen 25.07.1818 Los Hans Olsen, Moe og Ingeborg Larsdatter. og Helvig Maria Olsdatter.
05.03.1840 Poul Anthon Henriksen 05.07.1827 Bror av forrige.

 

Alle hadde karakteren beqvem. De som er merket med *) hadde karakter ekstra beqvem.

Kilder:
Lorents Berg – Bygdebøkene om Nøtterø, Tjømø og Sandeherred.
Vestfoldminne 1921 og 1922.
J.Fr. Schroeter: Navigationsundervisningens historie, i verket: Kristiania og skibsfarten, Kra. 1917, s.35-106.
Kaldsboken Tjøme menighet
Samtale med eieren, Ellen Marie Gjørven.

Bjørn Holt Jacobsen:

Firmastet Bark «Bellands»

by Kulturhistorie

FIRMASTET BARK ”BELLANDS”
Gøthe Gøthesen

Av en førstereisgutts dagbok.

Sjøfartslitteraturen er full av beretninger om mannsdåd, ”windjammers”, eventyrlige reiser , shantysang og jenter med stråskjørt. Ikke rart at unge menn ville til sjøs. Men ingen regel uten unntak. Et slikt unntak var Lindgård Konrad Zeiner fra Holtekjær. Kanskje trodde han ikke på alle historiene, kanskje hadde han andre fremtidsdrømmer. Femten år gammel dro han til Tønsberg og fikk løfte om læreplass hos en elektriker. Men det var ikke så enkelt. Hans far ville det annerledes. Gutten skulle til sjøs. På seilskute. Dette var en del av oppdragelsen for en tjømling. Bare på den måten ble det folk av ham. Basta! Slik ble det. Etter nok et besøk i byen hadde han hyrekontrakt. Han skulle være messegutt om bord på den firmastede barken ”Bellands” av Tønsberg.

Seilskutene hadde egentlig utspilt sin rolle. Damp og motor hadde overtatt det meste og svært mange seilskip var torpedert under den første verdenskrig. Alf Monsen i Tønsberg var en av noen få norske redere som drev en seilskipsflåte etter verdenskrigen . Han eide flere store engelskbygde stålskip: ”Bell”, ”Bellpool”, ”Bellhouse” og ”Bellands”, alle innkjøpt ”second hand” fra England .”Bell” var Norges største seilskip , en kjempe som lastet 5.080 tonn. ”Bellands” var nesten like stor, hun hadde en lasteevne på 5,030 tonn. Hadde Zeiner hatt et ønske om å mønstre på en tjømeskute på denne tiden , ville han neppe hatt noen suksess. Tjømes seilskipsfart hørte da historien til. Og ingen tjømereder eide noensinne et seilskip av ”Bellands” format. Denne kjempeskuten var bygd i England og seilte ut på jomfruturen i 1891 under engelsk flagg .Navn og hjemsted ble som følger:

”Forteviot” Engelsk flagg
” Werner Vinnen ” Tysk ”
”Bellands” Engelsk ”
”Yavry” Norsk ”
”Bellands” ” ”

Disse siste, store stålskutene representerte seilskipsfartens siste krampetrekninger i kampen mot dampskipene. De kunne bare lønne seg i langfart og ble ofte satt i fart mellom Europa og Australia, Syd Amerika og andre fjerntliggende områder. Dette kan kanskje lett lede tanken inn på klipperne, men i motsetning til disse seilmaskinene, var de nye stålskipene fyldige og egnet seg godt for bulklast. Både under norsk og engelsk flagg, var Australia ofte ”Bellands” bestemmelsessted. Det var det også da skipet gjorde sin siste rundreis, mens Zeiner var messegutt om bord.

Den 22 mai 1924 lettet ”Bellands” anker og satte kursen sørover. Av mannskapslisten kan vi blant annet lese oss til at månedshyren for en førstereisgutt anno 1924 var kr 48,00. Kanskje vil det interessere noen at det var en tjømling til om bord på ”Bellands”: dekksgutt Einar Bakke. Mange år senere fortalte Zeiner om første etappe av denne reisen at han sjøsyk og elendig satt og skrellet poteter mens tårene rant og han lengtet hjem til mor. For øvrig vet vi praktisk talt ingen ting om turen sørover, bortsett fra at den endte i Australia. Men der nede ”down under” , fisker Zeiner frem en liten kladdebok og begynner å skrive dagbok på frivakten.

Noen dramatikk rommer ikke dette dokumentet, snarere tvert i mot .Her er intet om ”landlov med sus og dus”. Som Zeiners datter Inger uttrykker det: ”Det handler nesten bare om været”. Og det stemmer, hele boken er full av meteorologiske observasjoner. Men la oss allikevel bla gjennom hans møysommelig nedskrevne notater fra den tiden han slingret seg gjennom ”The roaring fourties” og andre deler av et stort og lunefullt Atlanterhav og se hva han har å fortelle.

16 februar 1925: ”Bellands” ligger i Port Lincoln, South Australia, er lastet med hvete og klar for hjemreisen. Det fyres på donkeykjelen, her trengs damp til vinsjer og ankerspill. Utpå dagen blir vinden gunstig og kaptein Albert S. Henriksen fra Nøtterø bestemmer seg for å sette seil. Antagelig sender han de aller fleste av skipets rundt 40 mann til værs. Opp med ankeret, seilene fylles og de er ”homeward bound”. Telegrammet hjemmefra lyder ”Falmouth for ordre”. Skuta er ikke før kommet klar av land før en stiv kuling feier over dem og sender ”Bellands” av gårde med 10-12 knops fart. Den syttende har været roet seg litt og de ligger i Spencergulfen og slingrer. Maten betyr mye til sjøs. Fra byssa siver lukten av middagsmat: ferskt kjøtt. Til sjøs betyr dette oftest kokt oksekjøtt med” løksos” og fersk suppe. Denne dagen har Zeiner også tid til å gå i slappen for å handle. Slappen er skipperens lille butikk der han selger forskjellige nødvendighetsartikler til skipets mannskap. Zeiner graver dypt i lommen, kjøper et par sko, en livreim og en pakke Sunlight såpe. Det gjør ham ett pund tre shilling og seks pence fattigere. Der gikk halve månedshyra!

Freden varer ikke lenge. Den 20 februar blåser et av mersseilene i filler. Både denne og følgende har de stormende vær : ”med volsom høi sjø og stadig vand på dek så det er umulig å gå på dek så en må gå på stormbroen…” Han forteller videre: ”Stuerten fik hånden sin klemt istyker idet han var oppe på merseråen og gjorde fast seil”. Skuta ligger på været. Det er jo interessant at man sender stuerten til værs for å berge seil. Tidene forandrer seg!

Han fortsetter skrivingen ufortrødent, det gjelder stadig meteorologiske observasjoner, kuling, storm og stille. Man minnes noen strofer fra en gammel vise:

Snart seiler hun for bidevind og slør
Og tumler om i storm fra nord til sør
Mangt ondt hun døier, før stormen løier
Og hun kan seile for, en bliden bør.

Vi er kommet til lørdag den 28/2. ”Bellands” bestikk viser 49 grader 36 minutter syd, 160 grader, 25 minutter øst. Dette betyr at de befinner seg et stykke sydvest for New Zealand. Zeiner synes kanskje han har brukt for mye penger. Men en liten handel kan gi litt i en slunken kasse. Om dette sier dagboken: ”Har solgt gummistøvlene mine i dag til Erik Rosander for ett pund ti shilling”, altså ca 30 kroner.

Det er blitt kaldt i luften. De har hentet frem kaminen og gjort den klar til oppsetting i ruffen. Dagen etter er den på plass og i full virksomhet. Det er vanskelig å oppbevare maten på en seilskute der man er helt prisgitt variasjoner i klimaet, kjøleanlegg fantes ikke. Zeiner og to andre gutter blir satt i gang med å sortere ut råtne poteter. Dette gjentar seg etter noen dager.

Kaptein Henriksen er ingen dauseiler, av og til går det så mye remmer og tøy kan klare. Den 3 mars rapporterer vår messegutt: ”Vinden økende til storm og lit regn. Fører alle seil untagen Røiler og øvre Bramseil. Fart 12-1/2 mil (ca)”. 12,5 knop er ingen liten fart for en seilskute, de aller fleste damp- eller motorskip ville hatt vanskeligheter med å følge ”Bellands” denne dagen. Men albatrossen klarer det. I kjølvannet henger en eller flere albatrosser, slik de har for vane .Time etter time , dag etter dag ligger de og flyter oppe i luften, få meter over dekket. Jaktinstinktet våkner hos styrmannen. Han følger en gammel tradisjon, rigger ut ”fiskeutstyr” og fanger en albatross. Hva de gjør med den får vi ikke vite, men det antydes at den slippes ut igjen. Den ene stormen avløser den andre. 5 mars får de nok en gang dårlig vær: ”Vinden økende til sydvestlig kraftig storm med regn. Går for stumperne” .”Stumpene” er nedre mersseil på en råseilsrigget skute. I hard vind ble gjerne de større seilene berget mens stumpene som var relativt små ble stående i det lengste. Da seilte de” for bare stumpene” Uttrykket ”det går på stumpene” brukes den dag i dag av både sjøfolk og landkrabber og betyr gjerne at noen er ute i hardt vær eller tærer på de siste ressursene. Den 6 mars passeres 180 grader østlig lengde. Zeiner noterer:” Når en passerer 180 grader blir det to dage av samme navn og dato. Hvorav det blir fredag den 6 i morgen også”

”Bellands” stamper videre med sin tunge last. Det daglige arbeide vies sjelden særlig oppmerksomhet i dagboken. Men av og til skjer det noe som blir funnet verdig til innføring. Onsdag 11-3 : ” Vi har slaktet en av grisene i dag. Vi fik ikke noget blod av den da di ikke fik slåt og stuket den som di skulde”. Man aner en avlivningsprosess som ikke er helt etter oppskriften. Zeiner skriver videre: ”Kapteinen tok 3 fotografier av os da vi holt på og slakte den” Neste dags viktigste nyhet er: ”Svinestek til midag”. Det smaker sikkert fint , om kort tid vil nok saltkjøtt og -fisk dominere menyen.

Han forteller ingen ting om sine gjøremål som messegutt . De er kanskje ikke alt for spennende . Oppvask, vask av dørker , oppdekning og servering mens skuta slingrer og vrir seg, purring av mannskaper osv. Den ene dagen er lik den andre. I dagboken finner vi også andre ting som opptar ham, for eksempel en liste over ting kjøpt i slappen mellom Port Lincoln og Falmouth:

1 par sko
1 lærrem
1 pk Sunlight såpe
1 par dungeribukser
Jansen (gjeld?)

Til sammen ser dette ut til å utgjøre 2 pund 19 shilling og 6 pence. På kredittsiden kommer gummistøvlene som han solgte til en skipskamerat.

Det svære skroget siger sakte men sikkert østover. Når Zeiner av og til noterer farten er den ofte 10-11 knop. De befinner seg på 56 grader syd og 136 grader vest, omtrent midt mellom New Zealand og Kapp Horn da de observerer det første av flere isfjell. Når de attpå til får tett tåke blir det farlig. Men det går bra til tross for at isfjellene av og til ligger ganske tett.

Zeiner er en fremmelig messegutt. I den lille kladdboken finner vi øvelser i morse. Kanskje sysler han med planer om å utdanne seg til telegrafist? Mer eksotisk blir det unektelig når han av og til krydrer sine værobservasjoner med øvelser i runetegn! Nyttig for oss er det at han praktisk talt hver eneste dag noterer skipets posisjon. Dermed kan vi følge ”Bellands” rute fra Port Lincoln til Falmouth i detalj. Hun følger den samme ruten som tusenvis av seilskip før henne. Fra Australia seiler de østover, godt hjulpet av en aldri sviktende vestavind med kurs for Kapp Horn. Søndag 29 mars skriver han bl.a: ”Frisk bris med klar luft, mørke skyer iblant. Høi sjø. Tiltagende til stiv kuling. Alle seil sat untagen for-og krys røiler. Vi er bare nogen få mil ifra et par små øer som ligger et stykke utenfor Cap Horn” Etter å ha passert dette fryktede og beryktede stedet uten større vanskeligheter, dreier de langsomt nordover. Den 17 april kommer sydostpassaten og hjelper dem videre mot nord.

Den 7 mai passerte ”Bellands” ekvator. Dette skjedde tydeligvis uten kong Neptuns medvirkning. Antagelig hadde han vært om bord på nedtur og sørget for at alle ble døpt på behørig vis. Varmen i dette området kommenteres ikke, så den har antagelig ikke sjenert Zeiner.

Trafikken er beskjeden. Det første livstegn rapporterer Zeiner den 4 mai: ”Paserte en gresk stimbåt som di signaliserte til (Alt well)”. Neste gang var det en landsmann, den 10 mai observeres :”en av Wilhelmsens motorskiber” .Nordostpassaten driver dem nå i nordvestlig retning inntil de når vestavindsbeltet og kan styre rett mot sitt bestemmelsessted. De er nå inne i et mer beferdet område. Den 23 mai signaliserer de til den tyske firmastede barken ”Gustav” som forteller at de har brukt 100 dager fra Melbourne. De nærmer seg Kanalen, den 11 juni passerer de Ouessant eller ”Høisand” som Lingård (og andre norske sjøfolk) kaller det. Så blir det folksomt, de passerer ”stimbåter” i ett sett. Den 18 juni kl 600 får de taubåt for baugen og kl 900 rasler ankerkjettingen ut gjennom klysset på Falmouths red.En foreløpig sluttstrek er satt for reisen. 121 døgn tok den. Til sammenligning vil et moderne 17 knops motorskip bruke ca 30-35 døgn. I Falmouth fikk de beskjed om at kornet skulle losses i Sunderland. Deretter skulle gamle ”Bellands” hugges. Hennes tid var omme.

Det ble Zeiners første og ”Bellands” siste reis. Kaptein Henriksen og Lindgård Zeiner var vaktmannskap om bord mens skipet ventet på å bli tauet til opphuggingsverkstedet i Blyth. En epoke var uigjenkallelig slutt.

Selv om Zeiner fusket en del i faget, ble han aldri elektriker. Han valgte å fortsette på sjøen, hvis han da hadde noe valg, jobbene sto ikke i kø på denne tiden. Han tok stuertskolen i 1928 og seilte som kokk og stuert i utenriksfart. Han var også krigsseiler og var ute i ett strekk fra 1939 til 1946. Etter krigen var han på hvalfangst flere sesonger og hadde sin siste tur til sjøs med ”Kosmos-III” i tankfart i 1953. Deretter var han ansatt i Kystartilleriet , Oslofjord festning (Mågerø, Torås, Bolærne). Zeiner døde i 1989, 80 år gammel.

Kilder:
Lindgård Zeiners dagbok fra reisen Australia- England.
Zeiners datter,Inger Zeiner.

«Tjømlingerne har en nobel Tænkemaade…»

by KulturhistorieTjøme Kirke

Utdrag fra kirkens kallsbok.

Sogneprest von der Lippe 1882:

Tjømøs Beboere som i daglig Tale kaldes «Tjømlinger», er et Folkefærd i Besiddelese af mange fortræffelige Egenskaber. Da de, paa nogen ganske faa Undtagelser nær, samtlige ere Søfolk, tilkommer dem Ros, som altid er bleven den norske Sømandsstand tildel, i ganske særegen Grad dem Nedskriveren heraf har hørt denne Ros udtalt af gamle prøvede Søfolk fra andre Kanter af Landet. Et gjennemgaaende Træk hos dem, er den sjeldne Sands for Orden og Renlighed, som man…ligefra Rigmandens smukt udstyrede Hjem til den fattiges Hytte.

Dette er selv for den fremmede Iagttager iøienspringende nok ved et enkeltstaaende Bevis paa denne Ø. Overalt ser man vel vedligeholdte, som oftest nette, hvidmalede Huse…i med Haven foran, der om Sommeren holdes med den største Nethed. Et talende Bevis er ogsaa Kirkegaarden, hvis Lige man vel skal lede længe efter paa Landsbygden- den er en fuldstændig Blomsterhave.Det er ganske karakteristisk, at naar man kommer ind i et Hus, hvor saadan Orden ikke hersker, vil man ved Efterspørgsel snart erfare, at Beboerne ere indflyttede, som oftest fra Smaalenene eller Sverige. Her er nemlig ikke faa Svensker, næsten alle fra Bohuslen.

Tjømlingerne har en nobel Tænkemaade og er i høieste Grad offervillige og hjælper samme. Paa Grund af den stadige Samfærdsel med Udlandet, vil man ogsaa mærke en Pyntelighed og Høflighed i Væsen, som man ellers lidet møder hos vor Landbefolkning. Denne deres ydre pyntelige Fremtræden giver dem ogsaa Sands for Nethed og Orden i Paaklædning, som altfor meget og hos en overveiende Del udarter til Forfængelighed og Overdaad. Dette kan jo vistnok tildels finde sin Undskyldning i, at denne Ø i flere Decennier havde rige Næringskilde saa at Velstanden har været ualmindelig stor, store Formuer har her været og er her tildels endnu, men paa Grund af de nu trykkende Tider er Fortjenesten for den største Del af Folket kun ringe; men den Kunst nu i de trange Tider at sætte Tæring efter Næring forstaa de færreste, hvorfor ogsaa mange bære paa trykkende Gjæld. Tjømlingens Levemaade er fuldstændig den samme som Bybeboerens. Da her bo mellem 3 og 4000 Mennesker paa 1/3 Kvadratmil og Jordsmonnet er lidet og skarpt, forstaaes det, at Størstedelen er henvist til at kjøbe alt hvad han behøver. Øen er… af Landhandlere, hvis Forretning ogsaa er udstyrt med Luxusgjenstande, der findes ogsaa Landhandlerinder, ja betegnende nok endog en Konditor.

Sædelighedstilstanden er meget god. Næsten alle de uægte Børn her findes, og de ere ikke mange, har man de indflyttede Svensker, navnlig svenskepigerne at takke for. Tjømlingerne høre til den gode gamle Skole, de have saare lidet tilovers for Tidens revolutionære Bevægelser baade i religiøs og politisk Henseende. De have Agtelse og Kiærlighed for sin Konge og sine Embedsmænd, og ynde ikke den… mod Autoriteterne. Karakteristisk er det, at medens der i alle omkringliggende Bygder er ikke lidet sekterisk Væsen med Udtrædelser af Statskirken, findes i Tjømø Prestegjeld ikke en saadan.’Her er et temmelig almindeligt Drag henimod Guds Rige, saavel Kirken som andre Steder ere ved gudelige Forsamlinger ofte overfyldte.

Hovednæringsveien er Skibsfart. Prestegjældet representerer en Læstedrægtighed af 20 ooo Reg. Tons, hvilket særligt for nogen Aar siden (1875-76) …en Formue af flere Millioner Kroner. Det er ganske enestaaende Undtagelser, at de konfirmerede Gutter vælge anden Livsvei end Sømandens, Det har hidttilhovedsagelig været Østersøen, Frankrigs og Englands- Farten, der har tilført Prestegjældet Rigdomme, men i den senere Tid, da Dampen paa disse Farvande fortrænger Seilet, er Farten paa Amerika og de længere Farvande bleven mer almindelig. Paa Vasser og i «Udbygden» bo en hel Del Lodser, hvoraf enkelte ere meget velstaaende. Paa sidstnevnte Steder, samt langs hele Østfjorden bo ogsaa mange Fiskere, hvoraf enkelte driver Fiskeriet i større Skala.- Gaardsdriften er ubetydelig og afgive knapt det fornødne til Husbehov, de fleste have jo heller ikke Jordstykker af nogen betraktelig Størrelse. Dog er Potetesavlen, især for den sydlige Del af Præstegjældet ikke ubetydelig. Enkelte drive ogsaa Sæl og Hvalfangst paa de nordlige Have, men disse ere endnu faa.

Sogneprest Hirsch mellom 1900 og 1904.

En nu afdød Dame fra Tjømø, der i de senere aar har boet i Kristiania, har i nogle Memoirer, som hun har dediceret «til mine Børn» meddelt enkelte interessante Træk, som her skal meddeles. Faderen var en større Skiibsreder. Som et af sine første Barndomsminder beretter hun, at hun fulgte sin Fader op paa Fjeldet, for at se paa Skibene, der kom hjem. Strax blev Flaget heist. Kom et af Skibene ind om Natten, kom naturligvis Kapteinen iland tidlig før dag for at melde sin Ankomst. Hun husker specielt en af dem, som de havde megen Moro af. Det var en brav Mand, vel vant til at kommandere, baade ombord og i sit Hjem. En Høstmorgen kom han tidlig op til Rederens Gaard og fandt da kun budeien oppe. «Gaa op, og meld Rederen, at «Nordstjernen» er kommet», sagde han. Pigen, der var svensk af Fødsel, havde nylig tiltraadt Tjenesten, og hun kjendte derfor ikke til den Glæde, som meldte sig i Rederens Hjem, naar et Skib var ankommet. Hun tog det derfor ganske roligt, og opnaaede derved at ærgre hr. Kapteinen ganske forfærdeligt; han kom rent ud af sit gode skind og udbrød omsider: «Forstaar du da ikke, at du skal gaa op og sige Rederen, at jeg er kommet?» – «Inte så brådtom, lilla Kapten!» – sagde Budeien og .. paa sin svenske Manér. Men det var mere, end den rødhaarede Herremand kunde døie, det saa ud, som om han kunde springe i Luften af bare Sinne, efter hvad Husjomfruen, der omsider kom til, vidste at berette. Hun maatte hen at berolige Kapteinen, hvorpaa hun sprange op og meldte Herskabet, at nu var «Nordstjernen» kommet. Da blev der liv i hele Huset. –

Bl. a. fortæller Fruen om en gammel hyggelig Kone, som de kaldte «Batta»; hun pleiede ofte at passe Børnene paa Gaarden, i hvis Nærhed hun boede – i en liden rød stue. «Hun fortalte os en hel del om Jesusbarnet. Bl. a. husker jeg en Historie: «Jesus var en gang sammen med nogle børn og legede. Deres kjæreste opholdssted var naturligvis ved en Sølepyt – som saa mange andre Børn. Saa blev de en dag enige om at danne Fugle af Ler. De andre var meget lykkelige, naar de havde faaet til endel Fugle og sat dem op paa Pinder til tørkning. Men saa, Barna mine, sa’e gamle Batta, da Jesus havde sin Fugl færdig, klappede han i hænderne, og Fuglen fik liv og fløi.» – Naar hun havde bragt Børnene tilsengs, læse hun forskhjellige Bønner for dem, ofte det lille Vers, som findes i Landstads Salmebog nr. 580.

I gamle dage var alle havner fulde af Skibe fra Høsten til Vaaren. Om vinteren kjølhaledes de og repareredes, saa næsten alle Mandskaber havde Arbeide nok, hver for sit Rederi. Hvor lykkelig de var, naar de om Høsten fik sin Afklarering og kunde faa være hjemme hos Familje om Vinteren! Efter endt Dagværk gik de hjem, hver med sin Sæk Spon og Fliser paa Ryggen. –

Fruens Bedstefader paa Mødrene side var fra Gundersrød. Paa den Kant af Tjømø er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere Tider var der megen Skov. Lige i nærheden af Gundersrød ligger Toraas, der før i tiden benyttedes som varde, men nu er taget i brug som signalstation for kystforsvaret. – Der gaar det sagn, at en af Bedstefaderens Forfædre blev bergtagen i denne Aas, og da blev der ringet med Kirkeklokkerne.

Paa Vestgaarden (Vasser), hvor Bedstefaderen senere boede, var der under Krigen med Sverige engang svensk Indkvartering. En dag kom en Løitnant forbi, og da han fik se, der stod en Flødemugge paa en hylde i spiskammerseet, sagde han til Fruen i huset: «Lad mig faa det, du har der!» – De faar det, De skal ha», svarede hun. For at skræmme hende, trak den unge Løitnant sin Sabel, men hun lod sig ikke anfægte deraf, – hun sagde blot: «Har du ikke andet at gjøre end at stikke gamle Kjærringer ihjel?» – I det samme kom en høiere officer gaaende forbi, og da han fik se, hvad det gjaldt, sagde han til Løitnanten: «Drager du din Sabel mod en Kvinde, er du ikke værdig til at bære den», og dermed tog han Sablen fra ham og brækkede den midt over.

Det passede godt for en Skibsreder at bo paa Vasser i forrige Aarhundredes første halvdel og udover. Der var Telegrafstation og en udmærket Skibshavn (Vestgaardskilen), Ved Sandøsund havde Staten ladet opføre en stor Brygge, og der var Toldstation, som endnu existerer. Der passerede Statens Dampskibe; skulde man til udlandet, maatte man tage til Sandøsund. – Paa Vestgaarden forstod man at øve Gjæstfrihed; det hændte ikke sjælden, at man kunde faa 10 à 12 Gjæster paa én gang. – En dag var rederens «Deodata» kommet hjem fra Langfart og havde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blevet meldt, men Rederen havde faaet øie paa det fra Udsigtsfjeldet lige ved. Han tager saa sin datterDatter og Dattersøn med ombord. Da de nærmede sig Skibet, blev der raabt: «Deodata ohoi», men det var ingen ombord, som gav agt. Endelig fik en af Styrmændene øie paa Baaden, og da han saa, at Rederen var med, kom de hurtigt ombord, men – ingen Kaptein lod sig se. Da vi kom ned i Kahytten, sad Kapteinen der – rød og opblæst i Ansigtet. Skjælvende og bævende forsøgte han at reise sig, idet han støttede sig til bordet. «Goddag Reder!» sa’ e han, «jeg er ikke rigtig brav idag!» – «Nei, jeg ser det, Kaptein», sa’e Rederen, hvorpaa han lod ham sætte sig ned. Den lille Frøken blev betagen af medlidenhed, men Bedstefaderen mente: «det gaar nok snart over!» – Stuerten satte ind alskens gode Sager, og det var ikke Smaating de havde med; de kom da ogsaa, som kapteinen sagde: «fra Bardo» (skulde være: Bordeaux). – De fik god Kaffe, der havde god Virkning paa den omtaagede Kaptein; lidt efter lidt gik Sygdommen af ham. – Paa Hjemveien fik de følge af et par stoute Matroser, der bar hver sit Anker paa Ryggen; de slap godt forbi Toldbetjenterne og moddtog for sit Bryderi en god Douceur. – Der blev smuglet meget i de Dage, og Grunden var for en ikke uvæsentlig Del den, at det var forbundet med saa store Vanskeligheder at faa Varene sendte ind til Tønsbergs toldbod. Da Rederens Datter i 1853 skulde gifte sig, bestilte han fra Frankrige et vakkert Kaffe- og The-Service; da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor Sum for at slippe fri for at transportere det til Tønsberg, men – nei, afsted maatte det. Og Følgen blev saa den, at da Servicet kom tilbage, var der kun 1 Assiette, 1 Kop og 1 lidet Fad i behold, resten var gaaet i knas underveis.

Der dreves meget Skibsbyggeri paa Tjømø, saaledes ikke mindst i Bergstad. Der kan man endnu se lidt af Spanteplanen. Pag. 191 vil vi finde nævnt som Kirkeværge mellem aarene 1822-24 Ole Røed. Han var kommen fra en Gaard i Borre, der heder Pjonkerud, og hans Hustru hed Maren Espbrek. Hun skal have været en ualmindelig forstandig og dygtig Kone. – Ole Røed var ogsaa bekjendt for at være meget klog og dygtig, men paa samme Tid noget vild. Han eiede flere Gaarde paa Tjømø og en paa Hudø; hvad den sidste angaar, blev han Eier til den paa en noget eiendommelig Maade. Han havde nemlig for et par gamle Folk skrevet en Føderaadskontrakt, som ikke behagede Kjøberen; han sagde til Ole Røed: «Den kan du ta’e sjølv, den vil jeg ikke ha’e.» – «Ja det skal jeg nok være Mand for», mente denne, og han fik lykke til, – de gamle døde strax efter. – Paa sin Gaard Rød lod han dæmme op en Dam og bygge op et Kallebrug, – kjøbte Enkesæde for sin anden Hustru Elisabeth Aschem og lod opføre en Vindmølle paa Østjordet, hvor der endnu findes Møllestene og lidt Murværk.

 

Om en af de gamle Skippere fra den Tid fortælles der følgende Historie: Han var kommet vel hjem fra Reis. Hustruen gik hjemme paa Gaarden og ventede paa ham, men der kom ingen; hun kunde ikke begribe, hvad der gik af Manden, der aldrig lod sig til Syne. Tilsidst tog hun en Pige med sig og drog afsted for at møde sin Gemal. Paa Veien ned til Stranden kom de forbi en Stue. Der fik hun se sin Hjertemand i en meget intim Situation med Konen i huset. Vrede blussede op i hende, hun bøiede sig ned og tog op en Sten. Pigen blev forskrækket og sa’e: «Herre Gud, hvad gjør De der?» – Hun slap da Stenen, bed Harmen i sig og gik hjem. – Dagen efter saa Pigen hende lave istand et stort Birkeris, og dermed drog hun afsted, Hun satte sig i et tæt Orekrat lige ved en Grind; der vidste hun, at mad. «Sissel» maatte komme forbi. Ganske rigtigt; der kom hun. Men da tog Mutter hende fat, og i en Haandsvending lagde hun hende paa Fanget, og saa fik hun ganske ordentlig af Riset. Sissel raabte: «Der er naade for en Kjæltring og en Tjuv, men ikke for den, som sin næste belur.» – «Jeg skal give dig «belur» – jeg, sa’e den fortørnede Kone og slog til igjen, saalænge hun orkede. Stakkels Sissel, hun havde vist faaet mere end nok, da hun omsider krækede afsted. – Hvordan Manden blev modtaget, derom tier Historien. – Fruen lægger til: «I ved, kjære Børn, at Sæde og Skikke er meget forandrede fra den Tid. Om der i et eller andet Sind skulde opstaa Lyst til at gjøre ligedan, vil man vel nu beherske sig og dække alt under Høflighedens Maske.»

Om hvorledes bark «Florentine» af Tjømø, ført af O. L. Røed – d. 16/8 1807 blev opbragt af en engelsk «Man of war» under Eddystone, har «Signal» i 1900 havt en troværdig Beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds søn Lars fortsatte Faderens Bedrift med at bygge Skibe. Der nævnes to: «Søstrene» og «Brødrene». Det sidste forliste i 1839; da var Lars Røeds Søn Ole med som 16 aars gammel Gut. Mandskabet bjergede sig ind i Baade til den svenske Skjærgaard; da var den unge Ole L. Røed i bare undertøiet. Han har oftere nævnt, hvilken underlig Følelse der betog dem, da det nybyggede Skib gik tilbunds lige for deres Øine.

Lars Røed bror Johannes byggede to Skibe paa Dalstranden, de fik navn af «Johannes Røed» og «Birthe Røed».

Ole L. Røed havde Værft i Langviken. Hans Fader blev ikke nogen gammel Mand, – han døde antagelig i 1843. Han stod i Venskabsforhold til Henrik Wergeland, som – da han fik høre om Lars Røeds død – sendte ned til Tjømø et Vers, der skulde staa paa hans gravstøtte:

Saa brav og ærlig som dit flag –

Gud skjænke dig en ærens dag! –

Der hvor Skibsreder Hjalmar Røeds Villa nu ligger i Langviken, stod der før et en-etages Hus, som hans Fader havde ladet opføre som Arbeiderbolig. En stor Stue tvers over hele Huset paa den ene Kant var indredet for Arbeiderne, saa var der en Gang, hvorfra man kom ind i et Kjøkken, paa der anden Side var der 3 Rum, der var forbeholdt O.- L. Røed selv; der tog han imod alle Fremmede, specielt Reisende, der for for at udbyde sine Varer. En Lørdag var en saadan Reisende indbudt til at spise ved Arbeidsherrens bord; der blev trakteret med Brisling, Øllebrød og Pandekage. Med Gaflen drog han – den Fremmede, der ei var vant til at behandle Fisk med Kniv og Gaffel – Brislingen meget forsigtig yderst ud paa Kanten af Tallerkenen; saa tittede han rundt paa dem, der sad med ham tilbords, – vips – under Bordet med den; der foregik Rensningen paa en meget letvindt Maade, og saa kom altsammen op igjen paa Tallerkenen. – Den gang var der Liv og Rørelse i Langviken. Der blev gamle Skuder reparerede og nye byggede. Og naar der lettedes Anker, hvilken sammenstimlen af folk! hvilket stolt Syn at se det ene Skib efter det ander for fulde Seil stevne udover og forsvinde i Horizonten, efter til Afsked at have sendt en siste hilsen med Flaget! – Naar de saa kom hjem igjen, da havde de mange Historier at berette – saa om dit og saa om dat. En af Kapteinerne fortalte en gang ved Hjemkomsten om sin Tømmermand, der udi en en af Havnene havde faaet sendt et Portræt af sin Kone; dette maatte han naturligvis vise frem til Kapteinen, der sagde: «Det er da ret en kjæk Kone, De har, Tømmermand.» – «Aa ja da,» svarede Tømmermanden, jæ brø’ mig ikke om de røde og hvide Jentene – jæ, Kaftein, jæ tok ei, som va saa svart som Kakkelovnen, aa hu har da holt Færjen.»

Der var stors Selskabelighed paa Tjømø i gamle Dage, der var Spil og Sang og Dans – og megen Munterhed. Juleaften var der stor Høitidelighed med mange Forberedelser i Forveien. Kl. 12 præcis spiste man Middag. Præcis 1/2 4 blev Negene satte op. Kl 1/2 5 skulde alle Tjenerne være færdige; Punschen blev lavet og Øllet tappet, det deilige Juleøl. – Saa satte man sig til Kaffebordet, Herskabet for sig og Tjenerskabet for sig. Derefter blev Juletræet tændt, og da blev der Feststemning og glad jubel. De slog allesammen Ring om Juletræet, og man sang Julesange. Endelig blev Presenter uddelte, en Juleskjænk budt om. – Længere ud paa Aftenen kom Ungdommen fra forskjellige Kanter for at skyde Julen ind. Det var Skikken, at de ikke skulde lade sig se,det gjaldt da at være kvik paa det, om man vilde faa tag i nogen, strax Skuddet var gaaet af. – Aftensbordet serveredes med Risengrød, Ribbensteg og lidt Fugl. – Ud igjennem Julen – et eneste Gjæstebud. –

Der var paa Tjømø et efter datidens Forhold temmelig stort Klublokalde paa Kjære; Stedet kaldes endne den dag idag «Klubben». Hver Torsdag havde Herrerne sine Klubaftener, og i løbet af Vinteren havde man 4 Baller, hvor man morede sig meget godt. «Gamle Samsin» fra Tønsberg sad der med sin Trup og spillede og nikkede. – Senere fik man Marinemusiken fra Horten. – Undertiden fik man istand Kanefarter, der endte med Dans paa Klubben.

Om Sommeren drev man meget paa med Øturer. Der gik Bud fra Familje til Familje om at samles paa opgivet Sted, i Reglen paa Lindholmen. Og da fik man det travlt med at ordne sine Nistekurve og sit Flaskefor; naar Tiden var inde, stevnede en hel Flok lystbaade mod Lindholmen. Der leirede man sig paa en grøn Eng, der vistnok kaldes «Jomfrusletten»; her siger Sagnet, at en hollandsk Dame skal være drevet i land; hun havde paa sig sit «Hovedguld» og adskillig anden Stads. – Her gik Tiden hen under leg og Lystighed («tredie Mand i Vinden» – «sidstpar ud!») til Midnatstimen slog, og saa bar det hjemover – ofte under vakker Sang af gode Stemmer («Gluntarne», – «jaa, vi elsker dette Landet», – «nys seiled vi en solblank Time» . o.a.) –

Under den fransk-tyske Krig var sympatien udpræget paa franskmændenes side. Der indkome efter sigende 1500 spd. (= 6000 kr.) –

1904 – 18/9. Skibsreder Hans Torbjørnsen – Sundene – har nylig fortalt mig, at en bark «Hebe», tilhørende hans fader paa Vestgaarden (Vasser) d. 26/1 1856 gik ud fra Tjømø, fik modvind, kom ind igjen paa Grund af Ishindringer. og blev saa liggende til 10/5 s.a., maatte da skjæres ud gjennem 18 tommers is. Saa haard vinter var det den gang.

Færder Fyr

by Færder FyrKulturhistorie

(29/7-1997 TB)

Blinkende veiviser i hundre år

TØNSBERG: Det er ikke bare Tjøme som kan feire fyrjubileum iår. Færder er riktig storebror når det gjelder alder og størrelse, men Smørberg fyr er hundre år iår

INGER LISE BØRRINGBO ESPEN HASLENE (FOTO)

Det har vel-avisen Arena ved Anne Cathrine Hogsnes Asplin funnet ut. Fyret skal være det eneste i Norge som står privateiet grunn. Og det står ved innseilingen til Tønsberg og viser vei.

– Vi? Vi er et lite hjørne av Tønsberg, men regner oss for møteplass for beboerne på

Smørberg, Hogsnes og Bjelland, sier Anne Cathrine Hogsnes Asplin som sammen med ektefelle Morten Asplin, Anne Gry Haugan og andre har skaffet seg en egen posisjon i Tønsberg kommune med sine grundige utredninger om området de bor i. Med et paraplybegrep, miljøskapende tilrettelegging, har natur, vei, badeplasser, hulveier, bygdeborg og andre fornminner blitt registrert. Nå også fyret, for hvem visste at den blinkende varden for enden av Vestij orden er hundre år iår. Mens Færder der ute i havgapet kan skilte med sine tre hundre år, kan altså denne landej ordens livbøye vise til hundre år i skipsfartens tjeneste. For her har såvel pramkar Anton som skipperen på større fartøy til Kaldnes og Scan-Rope, og ikke minst lystfartøyene i senere år, hatt nytte av 383-Smørberg fyr.

Fra olje til strøm

I 1975 ble fyret på Smørberg. som står på privateiet grunn, gjort om fra acetonfyrlampe til elektrisk drift med batteri-reserve. Lyset skal kunne sees fra pynten av Bjømeglova til Skjærsnes. For det knytter seg lokalhistorie til fyret, kan en lese i Anne Cathrine Hogsnes Asplins redegjørelse. I den tiden det var oljefyrt var det folk fra Smørberg som til enhver tid hadde ansvaret for at fyret var i orden.

Men stedet hadde også før 1897 betydning for innseilingen til Tønsberg, f. eks. ved vardebrenning. Eiendommen der skipperhuset ligger tilhører Knut Samuelsen fra Oslo. Huset, som er i særdeles god stand med med mye forseggjort snekkerglede, er en gammel familieeiendom.

For hundre år siden

Helgen 12. til 14. september skal nærmiljøet, som teller 500 husstander med 2500 mennesker, feire både kultur-minneåret og fyrets hundre år. 13. september legges det opp til utflukt til Smørberg hvor tema for dagen blir For hundre år siden. De som ønsker å kle seg gammeldags kan risikere å få premie i enten herre eller dameklassen.

Nevnte helg skal være en sammensveisingsdag for alle dem som bor i dette Tøns-berg-hjørnet. Det skal være besøk til bygdeborgen på Hø-genkoll og konsert på forsamlingslokalet Solstua hvor sangerinnen Liv Gunhild Tandberg og pianisten Jørn Foss-heim holder intimkonsert. Liv Gunhild er født og oppvokst på Hogsnes og het Hogsnes som pike.

Mange kvaliteter

– Det er mange kvaliteter i dette området, bynært samtidig som vi er på landet med sjø, skog og sletter, sier Anne Cathrine Hogsnes Asplin og Anne Gry Haugan. Sist nevnte er fra Heddal, etter giftemål med en Tønsbergmann bosatte de seg i nybyggerfeltet på Bjellandåsen. Å arbeide med nærmiljøspørsmål er det ikke bare de to som har sans for. Iveren etter å gjøre Hogsnes, Bjelland og Smørberg til ett enda bedre sted å bo, er til å ta og føle på. Men alt er ikke bare idyll og samstemmighet i området. Tvisten heter riksvei 303 og fremtidig trase. Hogsnesbakken slik den ligger idag er en av de mest trafikkfarlige i Tønsberg. Hva med en miljøtunnell?

Interessekonfliktene er der, men med aktivitetshelg og medvirkningsplanlegging, kan en kanskje komme frem til et omforent forslag?

– Vi er et ungt område, men er stolte av å bo her. Med et grendehus som endelig kom, en veldig positiv skole, er vi på rett vei, sier Hogsnes Asplin, hun også født og oppvokst her.

Hun har også god kontakt med bomiljøtjenesten i Bygg-Forsk i Oslo. For å få til en helhetstenkning for området med veivesen, kommune og grunneiere som aktører, er selve limet i fremdriften av gode, (og store) planer om å gjøre Bjelland/Hogsnes/Smør-berg til det triveligste og tryggeste Tønsberg-hjørne av alle Tønsberghjørner.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Færder fyr fredes

Riksantikvaren foreslår å frede Færder fyr fordi dette anlegget ute i havgapet på en spesiell måte er med på å karakterisere Norge som kyst- og sjøfartsnasjon. (Foto: Terje Wilhelmsen)

Færder fyr fredes

YTRE OSLOFJORD: Riksantikvaren foreslår å frede Færder fyr. Fred-ningsforslaget omfatter fyrtårnet, bygninger og anlegg på Tristein (også kalt Lille Færder på mange sjøkart).

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Bakgrunnen for at man ønsker denne fredningen er at «fyret er blant landets mest markante kulturminner som på en spesiell måte er med på å karakterisere Norge som kyst-og sjøfartsnasjon».

Det er ikke bare Færder som står på listen over fyrstasjoner i Oslofjor-

den som Riksantikvaren ønsker å frede. Humlungen og Torbjømskjær i Østfold, Filtvedt i Hurum og Hegg-holmen i Oslo er også med på fred-ningslisten.

Identitetsskapende

I fredningsforslaget fra Riksantikvaren blir det pekt på at Færder fyrstasjon har stor miljøbetydning med sin markante beliggenhet og form i ytre Oslofjord. Færder fyr er således et identitetsskapende element. Fyrstasjonene har både kulturhistorisk og arkitektonisk verdi. Kulturhistorisk ved deres tilknytning til sjøfart og kystkultur og arkitektonisk ved deres særegne plassering og materialbruk som resultat av den funksjon de har hatt, heter det i Riksantikvarens begrunnelse.

Fyrhistorisk verdi

I begrunnelsen fra Riksantikvaren påpekes det at Færder fyrstasjon er en videreføring av fyrstasjonen på Store Færder og har av den grunn fyrhistorisk verdi. Når det gjelder fyrstasjonen på Store Færder er det neste år 300 år siden denne ble satt i drift. I Tjøme kommune planlegger man en større jubileumsfeiring i 1997 for å markere dette.

Fyrstasjonen på Færder har landets tredje eldste og nest største støpejemståm, og har av den grunn stor alders- og fyrhistorisk verdi. Når det gjelder bygningene på Færder er de nesten autentiske med de som ble bygd i forbindelse med etableringen av fyret på Tristein. De enkelte bygninger har riktignok gjennomgått noen forandringer, men plasseringen

og form er i hovedtrekk bevart. Fyrstasjonen har fått sin form og plassering ut fra sin funksjon og er et viktig historiefortellende element som i tillegg har betydelig estetisk verdi, heter det.

Familiebetjent

Det er ikke bare fyrdriften på Færder som gjør at Riksantikvaren gjeme vil frede dette anlegget helt ytterst i Oslofjorden. Færder fyrstasjon har også en nærings- og sosialhistorisk verdi. Anlegget er et eksempel på familiebetjent fyr, med opptil flere familier bofast samtidig.

Riksantikvaren mener at fyrstasjonen er et kulturminne av nasjonal verdi. Sammen med andre viktige eksempler på norske fyrstasjoner, fremstår dette anlegget som et representativt kulturminne i norsk

samferdselshistorie. Anlegget er med på å vise bredden, variasjonen og kvaliteten på norske fyrstasjoner. Riksantikvaren ser derfor anleggets verdi som kulturminne ikke bare isolert, men også i sammenheng med fyrvesenets kulturminner forøvrig som søkes bervart. I den forbindelse er det verdt å minne om Riksantikvarens forslag tidligere i år om å frede tåkeklokken på Torgersøya.

Utvelgelsen av Færder fyr er et resultat av en kulturminnefaglig vurdering av samtlige fyrstasjoner i Norge. heter det i Riksantikvarens begrunnelse.

Fredningsforslaget legges nå ut til offentlig ettersyn. Det skal blant an-net behandles i Tjøme kommunestyre. Riksantikvaren har satt en frist på seks uker til å komme med synspunkter på fredningsforslaget.

Fyrsilhuetten på plass

STORE FÆRDER: Færder-jubileet nærmer seg med raske skritt. Igår ble den fire meter høye fyrsilhuetten plassert på Store Færder. Det skjedde med hjelp av et helikopter fra Skvaron 720 på Rygge.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Fyrsilhuetten er plassert like ved siden av de gamle fyrruinene på toppen av Store Færder. Den er gave fra Gunnarsen Sveise-verksted på Mågerø. Den er blitt laget her.

Tennes 26. juni

Det vil bli lys i det nye «fyret» på Store Færder i sommer. Det blir tent i forbindelse med den offisielle åpningen av fyrjubile-et og Vestfold Festspillene 1997. Den felles åpningen markeres med en konsert på Verdens Ende 26. juni. Det er propangass som vil bli brukt til å holde flamme i tårnet i den perioden som Vestfold Festspillene varer.

Prosjektleder for Færdeijubileet, Trine Hanson, opplyser til Tønsbergs Blad at fyrsilhuetten ikke skal være en kopi av det gamle fyret på Store Færder.

—Det skal være en markering av hvor fyrhistorien startet i Oslofj orden, nemlig på toppen av Store Færder. Den er satt opp for at folk skal kunne studere fyrhisto-rie på avstand. Lyset fra fyrsilhuetten på Store Færder vil man kunne se på lang avstand, både fra sjøen og fra fastlandet. Det skal være en halv meter høy flamme.

—Fyrsilhuetten er satt opp også for at vi skal få en dialog mellom gammel og ny tid, mellom Store Færder og Tristein, sier Trine Hanson.

Evigvarende

Det var Jacob Wølner fra Drammen som startet opp med fyrdrift på Store Færder. Kong Christian V ga Wølner evigvarende bevilling til å ha fyr på øya. 11697 sto det en enkel jemgryte rett på fjellet 58 meter over havet. For å dekke utgiftene ved fyrdriften fikk han tillatelse til å innkreve avgift fra danske og norske skip. 1 1798 ble Wølners evigvarende rett til å drive fyrdrift løst inn. Staten kjøpte ut hans arvinger. I mai 1801 sto et nytt fyrtårn ferdig på Store Færder. Dette fyret brant i 50 år. Det ble erstattet

HEKTISK: Det var hektisk da fyrsilhuetten ble montert på plass igår. Med helikopteret hengende over, blåste det friskt rundt ørene på dem som jobbet. Her er det prosjektleder Trine Hanson som hjelper til med å få silhuetten på plass.

med et linseapparat som ble satt opp like ved. Dette brant i fem år før det i 1857 ble satt øverst på det nye støpejemståmet på Tristein.

Etter at fyrdriften flyttet til Tristein, ble folkene forstått boende på Store Færder. Men i 1867, etter at staten hadde vurdert at værforholdene var tilfredstillende, ble det bygget boliger på Tristein.

GAMMEL OG NY TID: Fyrsilhuetten troner på toppen av Store Færdi lasteskip får los på bordingsfeltet nordøst for øya.

FÆRDER FYR: Det er varmere enn noensinne. Ved Færder fyr har det nå vært fire tropenetter på rad. Disse målingene ble gjort i perioden fra onsdag til søndag. Dette er historisk. Ifølge fyr-mester Jan Erik Hansen har man ikke hatt tilsvarende målinger på Færder. Varmest var det natt til lørdag. Da var laveste temperatur 21,5 grader.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Natt til søndag var laveste temperatur 21,2 grader. Denne natten var Færder det varmeste stedet i hele landet. Natt til torsdag og fredag var det henholdsvis 21,1 og 20,7 grader på Færder fyr. Tropenatt er når nattens minimumstemperatur ikke går under 20 grader frem til morgenobservasjonen klokken 08.00 norsk sommertid.

Varmt tidligere

Men det har vært varmt også tidligere i sommer. I juli måned hadde man tre tropenetter på rad. Det var i perioden 22. – 24. juli. Dette viser at årets sommer har vært en av de varmeste på svært, svært lenge.

Det er ikke bare i luften det har vært varmt i ytre Oslofjord. Sjøtemperaturen har også vært meget høy. I juli måned lå gjennomsnittstemperaturen i sjøen ved Færder fyr tett oppunder 20 grader. Sjøtemperaturen har steget utover 1 august, og da Tønsbergs Blad var på besøk på Færder tyr lørdag ettermiddag var det 22.6 grader i sjøen.

Hver tredje time

Betjeningen ved Færder fyr gjør meteorologiske målinger hver tredje time døgnet rundt. Målingene blir rapportert til flystasjonen på Rygge, hvor man samordner meldingene fra Færder og andre målestasjoner før de blir sendt videre til Meteorologisk Institutt. Og det er ikke bare temperaturen i luften og i sjøen som blir målt. Man gjør også en rekke andre målinger og observasjoner, som blir rapportert videre. Ifølge Jan Erik Hansen måles det luftfuktighet. vindstyrke, vindretning, skyhøyde. sikt og bølgehøyde. Disse målingene for Meterorologisk Institutt er en viktig del av arbeidet som gjøres ved Færder fyr-

– Men er det fare for at Færder fyr blir avfolket og at disse målingene i ytre Oslofjord blir kuttet ut?

—Slik som situasjonen er i dag er det ingen fare for at Færder fyr blir avfolket.

Stortinget vedtok på forsommeren at det skal være 31 bemannede fyrstasjoner langs norskekysten. Det er opp til Kystdirektorat å bestemme hvilke fyrstasjoner man mener det er viktig å ha folk på. Når det gjelder Færder fyr er det ingen diskusjon. Fyret skal være bemannet, fastslår fyrmesteren.

Fyrbetjeningen på Færder har en rekke gjøremål. Det viktigste er å sørge for at fyrdriften holdes igang. Meterorolgiske målinger er nevnt. I tillegg har betjeningen ved Færder fyr ansvaret for at det er lys i samtlige fyrlykter på strekningen fra Færder til Tønsberg Vallø. 2500 besøkende

Færder fyr har vært flittig besøkt i sommer. I forbindelse 300 års jubileet for fyrdriften i ytre Oslofjord har det vært organisert guidede turer til Færder fyr og til fyr-ruinene på Store Færder. Det har vært rundt 2500 besøkende på fyrstasjonen i sommer.

—Vi synes det er hyggelig hvordan vi driver her ute. Det er Tjøme kommune som har stått for disse turene og for guidingen. Vi har ikke hatt noe særlig med dette å gjøre, og jeg kan heller ikke si at det har forstyrret oss. sier fyrmester Jan Erik Hansen til Tønsbergs Blad.

Færder som karaffel

TJØME: Det meste handler om Færder fyrs 300 års-jubileum på Tjøme akkurat nå. Glasskunstner Grete Bjømevog har gjort sin egen vri på jubileet. Hun har nemlig tegnet en karaffel, som til forveksling ligner på fyrtårnet ytterst i Oslofjorden.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

—Jeg hadde forskjellige ideer til hvordan jeg som glasskunstner skulle gjøre noe i forbindelse med Færder-ju-bileet. Jeg prøvde blant an-net å lage noen glass med Færder-motiv. Men det endte opp med en karaffel. Denne er formet som er fyrtårn. Det blir produsert kun 300 eksemplarer av denne karaffelen. Den blir nummerert og signert, sier Grete Bjømevog, som stolt viser frem et eksemplar. At det skal forestille et fyrtårn, er det ingen tvil om

Galleri Skagerak

Grete Bjømevog har galleri på Havna. Det har fått navnet Galleri Skagerak. Hun åpner sin sommerutstillig her 28. juni, og den varer ut juli måned. I Galleri Skagerak blir det også utstilling av billedkunstneren Eva Harr.

—Det er greit å få med noe nord-norsk lys på en sommerutstilling på Tjøme, sier Grete BjørneVbg.

Glasskunstneren på Tjøme har innredet sitt eget lille verksted i et uthus i haven helt syd på Tjøme. Hun bor bare noen få steinkast fra Verdens Ende. Dagen før Tønsbergs Blad kom på besøk hadde hun båret 1,7 tonn krystall inn på verkstedet. Dette var varer hun skulle smykke ut.

—Jeg har drevet med flere former for glasskunst. Men etterhvert ble det så mye å gjøre, at jeg måtte velge hva jeg skulle satse på. Derfor driver jeg idag stort sett med glassdesign og utsmykning. Når det gjelder utsmykning av glass, driver jeg både med gravering og sandblåsing. Begynte som hobby

Grete Bjømevog forteller at det hele egentlig begynte som hobby.

—Det begynte med at jeg laget noen få Tjøme-glass. Det vil si at jeg laget glass med forskjellige Tjøme-mo-tiv. Et motiv hvert år. I år er det Færdersnekka som skal prøve disse glassene. Dette fordi Færder Seilforening har 100 års-jubileum. Derfor var dette et naturlig valg. Når det gjelder valg av motiv har jeg vært nøye med at de skal ha et historisk tilsnitt. I hvert glass er det lågt ved en lapp som forteller litt om historikken bak motiVet. Dette gjorde jeg også i forbindelse med Tønsberg bys 1125 årsjubileum. Da laget jeg flere glass med historiske motiver. Dette er populært. Det er en fin måte å få presentert den lokale historikken på. Produseres i Polen Grete Bjømevog er svært allsidig i sitt arbeid. Hun dekorerer vanlige glass med motiv etter ønske. —Kundene får det motivet de ønsker. Noen vil ha hytta si som motiv på glassene. Andre vil ha hunden eller båten. Det er bare fantasien som setter begrensninger her. Når det gjelder glass-arbeider jeg selv designer, blir dette produsert i Polen. Jeg driver ikke selv med glassblåsing. Jeg har god kontakt med en fabrikk i Polen. Når jeg har tegnet et glass, en karaffel eller hva det skal være, sender jeg tegningen på faks til Polen. Dersom det må gjøres noen korrigeringer, får jeg tilbakemelding på faks. Dette samarbeidet fungerer meget bra, sier Grete Bjømevog til Tønsbergs Blad.

Stor Færder-interesse

FÆRDER FYR: Nå er Færder fyr åpent for publikum. Lørdag ble den første organiserte turen til Store Færder og fyret på Tristein i regi av Tjøme kommune arrangert. Deltagerne viste stor interesse for fyrvirksomheten i ytre Oslofjord.

TEKST AV TERJE WILHELMSEN

Tjøme kommune har turer til Store Færder og Færder fyr hver helg 1 hele sommer. Lørdag var det fembøringen «Tidens Arv» som ble brukt under omvisningen. På vei inn fra Tristein heiste skipper Pål Pande seilene på denne tradisjonsrike båten. Mot land lenset den i over 10 knop. Dette var en avslutning på turen som deltagerne satte stor pris på. Med seg på kjøpet fikk de litt lærdom om seiling og sjømannskap. Det var en del av opplegget.

Fra Hamar Det var langveisfarende deltagere med på lørdagens omvisningstur til Færder. En venninnegjeng fra Hamar hadde tatt turen til Tjøme for å komme til Færder fyr. De har hørt og lest mye om Norges nest eldste fyr, og ville ta det nærmere i øyensyn. Og ut ifra reaksjonene var den glade gjengen fra Hamar meget godt fornøyd med det de fikk se og høre. Ikke minst det siste.

RAGER HØYT: Færder fyr rager høyt. Pål Pande var ansvarlig for den første guidede turen til fyret. Den ble arrangert lørdag.

Guider på turen var Pål Pande og Terje Kristiansen. De kunne leksa si. Begge har satt seg godt inn i fyrhistorikken omkring Færder. De øste av et hav av kunnskap omkring dette emne.

Det var Terje Kristiansen som tok seg av omvisningen på Store Færder. Kristiansen har jobbet på Store Færder siden i fjor høst, og vært med på å sette øya i stand til å ta imot publikum. Vi kan med en gang anbefale et besøk på denne øya i løpet av sommeren, og da gjerne på en av de guidede turene. I tillegg til guidet omvisning, får man en naturopplevelse av de

sjeldne. Denne frodige øya på grensen mot Skagerrak er nærmest unik.

Under omvisningen gikk Kristiansen deltafjert til verks. Han orienterte om bosettingene på øya, om personene som bodde der og drev fyret, om fyrdriften og om utviklingen på øya frem til fyrdriften ble flyttet til Tristein i 1857.

Tristein

På Tristein var det Pål Pande som tok seg av omvisningen. Her fikk deltagerne anledning til å komme opp i fyrtårnet. Det var meget populært. Da de 155 trappetrinnene ble forsert inne i fyrtårnet på vei mot toppen, orienterte Pande om hva de forskjellige etasjene var blitt brukt til opp gjennom årene. Blant annet fikk man se skolestua som ble brukt den gangen det var fast bosetting på Tristein. På et tidspunkt var det fire familier som bodde her samtidig. Det var mange barn som trengte skolegang. Å frakte dem til fastlandet for å bli undervist, var utenkelig. Derfor bodde det også en lærer på øya. En av etasjene lavt nede i fyrtårnet ble innredet som skolestue.

Under rundturen på Tristein er det verdt å merke seg hvor velholdt bygningsmassen på øya er. Betjeningen på Vestfolds mest værutsatte arbeidsplass, gjør en fantastisk innsats når det gjelder vedlikehold. På denne måten blir viktig kystkultur bevart for fremtiden. Det motsatte skjer ved de fyrene som de siste årene er blitt avfolket.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen