Opprinnelig var stedet et lite gårdsbruk på ca. 20 mål, og bestefar til nåværende eier var sjømann og drev fiske i tillegg. Det gjaldt å ha flere bein å stå på.
Pensjonatdriften ble startet i 1919 av frk. Barocilie Svendsen og hennes søster Harda. Da bygde de soveannekset som kostet 7000 kroner. Bryggeriet garanterte. I begynnelsen drev de pensjonatet i det gamle bolighuset, men i 1931 kom spisesalen og de utvidet huset med en etasje. Dansesalen ble bygget i 1936, samtidig med at de innredet åtte soverom oppe. ”Siste byggetrinn var i 1953 – da smalt de på en tohundre kvadrat langs nordsiden av huset.
Vi hadde femognitti senger når det var stokka fullt her. Den gangen kunne de stue folk sammen, de bodde jo høyt og lavt”. Til å begynne med kostet det omkring tre – fire kroner for full pensjon. Det var tre måltider om dagen. Nå er det 330,- i juli, for frokost, middag, lunsjpakke og termos med kaffe eller te. Å drive pensjonat i gamle dager var ingen spøk, det var uhyre arbeidskrevende før halv-fabrikatenes tidsalder. På Grepan hadde de en hvalbåtstuert på kjøkkenet og en del serveringsdamer i tillegg til de to søstrene.
”Når du skal fø hundre mennesker gjør du det ikke aleine. Du får slengt en halv okse inn på kjøkkenet, ikke noe var ferdigpakka. Så var det bare å gå i gang med å lage kjøttdeig ….” Maten ble tilberedt på vedkomfyr de første årene. ”Spørs om arbeidsmiljøloven hadde trådt i kraft den gangen. Det var temmelig varmt i det lille kjøkkenet når du skulle lage mat til en åtti – nitti – hundre mennesker. Du kunne jo steike flua på veggen”
Gårdsbruket på 20 mål ble drevet samtidig. De hadde ku, gris, sauer og høner og holdt seg til en viss grad med egg og melk selv. Gris og sau ble slakta to ganger i året, vår og høst. Skyllene hadde de selv – det var fornuftig matauk. Så var det høyonn i juli samtidig med høy-sesongen i pensjonatdriften.
”Det gikk døgnet rundt – de la seg tre – fire om natta og opp klokka seks. Mor fortalte noen ganger at hu ikke gadd å legge seg. Da bar det rett i fjøset”.
”Rips- og solbærbusker og jordbær hadde vi da jeg var guttunge. Var jo ikke bruk for sånn stor parkeringsplass den gangen”. Det ble brukt til desserter, kompotter og til syltetøy.
Gjestene kom med båt til Havna. De som var på hvalfangst om vinteren hadde base der borte om sommeren, og hentet badegjester i snekkene sine og kjørte dem til Grepan. Det var det greieste.
Etter at Vrengenbrua ble åpnet i 1932 reiste en del av gjestene med buss, og da kom unge herr Corneliussen (som driver i dag) med tralle og hentet bagasjen. Han måtte også passe grinda for kuene, det var to grinder for å komme ned til Grepan og fôre kua og mate grisene. De fleste av barna som vokste opp på pensjonat hadde mange forskjellige oppgaver som økte med alderen.
All klesvasken vasket de selv. Det sto et bryggerhus oppe i enga og der kokte de tøyet i en diger bryggerpanne. Den dame drev bare med det – hele sommeren. Etter hvert kom heldigvis vaskemaskinen, og nå blir all vask sendt til vaskeriet.
Grepan Kystpensjonat har i dag plass til 123 gjester. Det er vanlig pensjonatdrift i juli. Ellers i året er det brylluper, jubiléer, selskaper og kurs, og beliggenheten er den samme som før – helt utmed havet! ….
Etterskrift:
Anton Corneliussen la i 2001 Grepan Kystpensjonat ut for salg. Det ble kjøpt av Kystutvikling A/S ved Arild Einang, Tjøme. Flere planer for utvikling av eiendommen har versert, og samarbeidspartnere på eiersiden har variert. Per april 2016 har lite konkret skjedd med eiendommen.
Anton Corneliussen døde i 2007, etter å ha vært enkemann siden 1984.
Fra:
Pensjonatdriften på Tjøme
Forfatter: Hanson, Trine
NO-OsNB (999505334324702202)
