Ragnar Ytrehus:
«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!» Slik formulerte Alf Larsen sin kjærlighet til Tjøme.
Dikteren fortalte ellers svært lite om seg selv og familien. Forfedrene var øyfolk. Faren Adolf Larsen og moren Kristine Iversen giftet seg i 1884. Adolf kom fra Hudø, mens Kristine kom fra Vakersholmen – like nord for Hudø. Her var hennes familie – antagelig som de eneste – bosatt. Vakersholmen lå den gang under gården Rød, der Larsen senere skulle bli «godseier». Sommeren etter giftermålet kom Alf Larsen til verden, 22. juli 1885 – som førstemann av i alt syv barn.
Familien Larsen – inklusive farfar og enn så lenge farmor – bodde på Hudø. Eiendommen het Sølyst, også kalt Vestre Hui, og lå nord-vest på Hudø. Bror von der Lippe – Tønsberg-rederen som kjente Larsen helt fra midten av 30-tallet – sier det slik: «det var en annen tids mennesker, oppdradd til nødtørft og gudsfrykt og sparsommelighet, og med tro på en verdensorden. Fisk var det i sjøen, ved i strendene og i skogen, nok til å holde varmen om vinteren og til å koke maten.»
Alt tyder på et usedvanlig lykkelig og harmonisk samliv, som fikk en brå slutt da skipskaptein Adolf Larsen omkom ved skonnerten Buds forlis i Nordsjøen i oktober 1905, forteller forfatteren Karin Bang. Men, familen var ikke uforberedt på dette: «Ni år gamle Lars, nest yngst i søskenflokken og den av barna som klarest hadde arvet noe av farmorens synske evner hadde våknet en natt i fortvilet gråt – far hadde stått ved sengen hans, blek og dryppende våt».
«For at det ikke skal være tvil, iallfall etter Adolf Larsens død var her fattigdom, ingen romantisering kan bortforklare det faktum», slår von der Lippe fast. «Jeg vet hva fattigdom er», skal Larsen ofte ha sagt senere i livet.
I 1924 solgte moren Kristine Larsen – som en av de siste fastboende på Hudø – til Oslo kommune for kr. 13.000. I dag kalles eiendommen Vesta og er sykestue for Hudøs 11 feriekolonier, de siste gjenværende i landet.
OPPBRUDD
Annenhver morgen måtte den unge Hudø-boer stå opp klokken halv seks. For da skulle han til skolen på den store øya ved siden av. Det var ikke selvsagt at det skulle bli særlig mye skolegang på ham. Det var ikke en typisk karriere for øyfolket.
Da Larsen var omkring 11 år kom han under Sandefjord-rederen Johan Brydes beskyttelse og ble hjulpet til folkehøyskole i Skiringssal i Sandefjord. Her skulle han bl.a. lære å skrive stil, men gikk snart sine lærere en høy gang, skriver Tjøme-magister Maria Anette Wilkens. Noen av Larsens skolestiler fra denne tiden finnes ennå, en av dem er nylig trykket i det 3. heftet med Glimt av Budalsgårdens historie.
Så var Larsen en tid volontør – en slags hjelpegutt – hos Bryde, til han i 1903 dro til Danmark og begynte på Grundtvig-skolen i Lyngby. Herfra gikk turen høsten 1907 til Gymnasium i Charlottenlund utenfor København. Larsen skulle avlegge eksamen artium, men ble syk og måtte avbryte studiene.
Neste stopp ble Frankrike, der han ble i to år: «I disse to år har han lært hele den franske litteratur å kjenne og uttrykket «kjenne» i denne sammenheng betyr å kjenne til bunns og i detalj, – alt som er og var verd å vite. Og slik ble det siden med både den svenske, tyske og danske litteratur, ja hele verdenslitteraturen», skriver von der Lippe.
Larsen var også en tur i England, men det skal ha satt mindre spor. Han behersket forøvrig ikke engelsk, men fransk og tysk og tildels latin og gresk. Et kortere opphold i Tyskland skal også ha inngått i reisevirksomheten.
Så vendte han tilbake til Danmark: «han følte nok at det var her han hørte hjemme og at det var her han kunne utvikle seg videre», forteller von der Lippe. I denne dansketiden utviste Larsen bl.a. et visst anarkistisk engasjement, men det får være en annen historie.
Sin tilkommende hustru Astrid lærte han å kjenne kort etter at han var kommet til Danmark – da han en tid vanket på Vellegård utenfor København, en pensjonatskole for unge dannede piker. Ekteparet som eide skolen hadde en datter Astrid , nesten ti år eldre enn Alf. Hun var visstnok en søt og kunnskapsrik ung dame og i 1921 ble det giftemål.
«I det vennlige smilende Danmark, i en atmosfære av den mesterlige européiske lyrikk, ble Alf Larsen modnet til mann og dikter. Men minnene om barndommen i Norges skjærgård satte dype spor i hans sinn. Nettopp fordi han så altsammen på avstand, ble motsetningene så store for ham. ”Alt som hadde ligget gjemt i sjeledypet fra barndommens karrige år, spiret nå frem i det modne diktersinn», skriver Larsens biograf Henri Werring , venn og beundrer av Larsen gjennom mange år.
HJEMKOMST
I 1918 var Larsen blitt litterær konsulent i norske saker ved det danske Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag. Han spilte derfor få år senere en sentral rolle i det såkalte hjemkjøpet av de norske diktere. Det nye Gyldendal Norsk Forlag overtok den norske avdeling av det danske forlaget, som til da hadde utgitt de fleste norske forfatteres bøker, fremfor alt Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – de 4 store.
Larsen ble tilbudt direktørstillingen for det nyopprettede Gyldendal Norsk Forlag, «men han bodde på Tjøme og ville ikke flytte til Oslo», skriver Werring . Eller han «mente at Harald Grieg passet bedre», som signaturen H. – sannsynligvis gammelredaktøren Trygve JB Hoff i Farmand – skriver.
Det var fru Astrid som hadde penger, og de besluttet å kjøpe gården Rød på Tjøme. Men Larsen måtte også låne. Grunnboken viser at eiendommen ble skjøtet over fra Trygve Therkelsen til Alf Larsen 11. januar 1922 for kr. 60.000. Gården var den kjente Tjømefamilien Røeds tidligere familiesete. «Rød er et ønskested for en dikter» skriver Sandefjords Blad i en reportasje om dikteren fra 1923; «Her findes store stuer med brystpanel og gyldenlærstapet, mange koselige rum med bjelketak og et passende antal smaa, hemmelige kot ….»
Tannlegen og dikteren Per Arneberg fra Tønsberg formulerte det slik: «All svunnen tid og kultur er i dette hus. Tjømes, Norges, Danmarks. Og all litteratur, Norges, Danmarks, verdens». «Her på Rød er det svundne ingen drøm. Det vever seg inn i hverdagen, som vel egentlig ingen hverdag er, fra de gamle bondemøbler, fra barokken, fra den strenge empire, fra Nøstetangens prektig-troverdige glassmesterkunst, det ruger i de gamle skap og kister.»
Og Larsens feiret jul sammen med Gisken og Herman Wildenvey – på Rød. Og med familien: Det var juleselskap på Rød med danske julesanger og dansk julemat – og et åpent hjem ellers i året også – der mang en kjent personlighet kunne påtreffes.»Ofte var venner samlet i den søndre stue med Alf Larsen sittende i sin kurvstol under lampen i hjørnet. Samtaler i vanlig forstand ble det lite av, det var Alf Larsen som talte for det meste nesten uten avbrudd», forteller von der Lippe.
Larsen kom til Rød av én grunn: «- Det var for Berstadhusets skyld, det fineste han visste om i verden og som lå på Røds grunn». Det var derfor jeg kjøpte gården Rød og ikke for noe annet, skriver han selv i essayet ” For første gang på jorden”. På Berstad , i Røds strandkant og i den lille dikterstuen i Båtsvika ørlite lengre sør , drev Larsen sitt åndsarbeid, forteller Werring: «Dette den lokale dikterhøvdings poesiverksted ved Båtsvika, lå tilbaketrukket og delvis skjult fra omverdenen. Her satt han da midt i Guds vakreste natur, og fant inspirasjon til sine verk. Han hadde praktfull utsikt mot sjøen, og til sin stadig like kjære Hudø.»
Larsen var naturelsker og naturestetiker. Han tålte ikke at menneskene forulempet naturen – på noe vis. Advokat Ole Blom fra Tønsberg forteller at Larsen selv feiet svabergene. Og han orket ikke tanken på at hans elskede Rød noensinne skulle skjemmes eller oppstykkes. Han tok derfor tidlig skritt for å få eiendommen fredet , trolig i 1942 , en kamp han førte i mange år.
Werring forteller at «Larsen måtte tåle mange etsende bemerkninger fordi han midt under krigen gikk til myndighetene i Oslo for å få i stand en fredning av eiendommen på Rød (…). Dette ble under krigen sett på som grovt forræderi.»
I 1951 ble skogen, plante- dyre- og fuglelivet på eiendommen fredet. I 1954 ble fredningen utvidet til også å omfatte forbud mot bading, sportsfiske, leirslagning og opphold: «Dog skal det være tillatt for almenheten å foreta spaserturer gjennom det fredede areal», het det.
Gårdsdrift skal Larsen ha hatt lite greie på: Niesen Randi Johnsen forteller at det etterhvert «ble mange forpaktere på Rød gård, de kom og gikk på løpende bånd. Med Alf Larsens spesielle ideer om måten å drive gårdsbruk på, var det umulig å gjøre driften regningssvarende. Aldri skulle det hugges et gammelt tre og langs jordene skulle intet ryddes.»
Bøker hadde han nok mer greie på: Larsens bibliotek var meget omfattende, det skal ha dreiet seg om opp mot 10.000 bind. Innimellom tjente han noen kroner på kjøp og salg av antikviteter – han hadde sans for gamle ting , han hadde endog bevilling som skraphandler.
«Alf Larsen var alltid interessert i unge mennesker , og han var såpass subjektiv at han fikk interesse for folk som viste interesse for ham» – forteller von der Lippe. Leif Wærenskjold – en av janusene – omtaler Larsen som «Oppdrageren som har sendt kull på kull av unge kunstnere ut i en vanskelig verden – med oppmuntrende ord og gode skrive- og leveregler.»
Forlagssjef Øistein Parmann fortalte at han i ettertid ofte hadde tenkt på all den tid Larsen hadde ofret på ham de første årene; «meg … en selvopptatt gymnasiast. I min naivitet viste jeg ham mine ynkelige dikt og romanforsøk. Han tok det alltid alvorlig, gav meg positiv kritikk, rettledet og foreslo forbedringer. Hvorfor tok han seg tid til dette?» – «det var mange for hvem han var den store læremester.»
Fremst blant disse mange stod nevøen, filosofen, forfatteren og forlagskonsulenten Aasmund Brynildsen. Oppvokst på Tjøme, tidvis i det Larsenske hjem på Hudø.
Maria Anette Wilkens beskrev sitt møte med nye skolekamerater på Tjøme: «en gjeng som var blitt helt oppglødd av interesse for diktning, og for de livsverdier den kunne formidle, gjennom kontakt med sambygdingen, hans dikt, og kanskje ikke minst hans litterære essays».
Miljøbyggende var nok også Larsens store og fornemme tidsskrift Janus som første gang utkom i 1933 – der han samlet en rekke fremragende medarbeidere som Aasmund Brynildsen, dansken Johannes Hohlenberg, Ernst Sørensen, Per Arneberg og nevnte Leif Wærenskjold – alle med en viss lokal tilknytning. I tidsskriftet fikk polemikeren Larsen utfolde seg.
Janus ble bokstavelig talt redigert i stuene på Rød, fru Astrid maskinskrev igjen og igjen. Opplaget var lite (800) men takket være trofaste abonnenter kunne det holdes gående. Øistein Parmann beretter at Alf Larsen hadde truet abonnementet på hans bestefar, «som han gjorde det med mange andre av næringslivets topper.» Janus gikk inn i 1941 «da var det ikke lenger mulig å holde det gående på grunn av tyskerne og norske nazi-myndigheter» «- Det var blitt for mørkt til å skrive.»
Larsen var en ivrig avisdebattant , gjerne i Tønsbergs Blads spalter. Blant debattene han gikk inn i med liv og lyst var «Bystesaken» i 1926 omkring valg av byste av bygdebokforfatter Lorens Berg på Kodal kirkegård i Andebu. Larsen engasjerte seg her meget sterkt til fordel for ett av de foreliggende forslag , utarbeidet av Tønsberg-kunstneren Carl E. Paulsen. Det konkurrerende utkast stod en lokal dilettant» fra Andebu for – og for dette fikk han meget hard medfart. Larsen må ha følt den kongelige kunsts interesser truet.
«Tjømø-kjæften» Larsen var også sterkt engasjert i debatten på slutten av 20-tallet omkring bygging av den første broen over Vrengensundet. Som bro-tilhenger lot han sin vrede gå ut over andre i spaltene. Særlig rammet dette kaptein Ringe fra Sundene – som var mot broen av økonomiske årsaker. Broen stod – som kjent – ferdig i 1932. Som formann i innsamlingskomitéen, skal Larsen ha regnet seg som broens far vel så meget som noen annen, fortalte niesen Randi Johnsen.
I en årekke var Larsen involvert i Tjøme-politikken for De borgerlige partiers liste. Han trådte – eller lirket seg – inn i den lokale politikk i 1925: «Den eneste kvinde i Tjømø herredsstyre» [frk. Kruge] «kom inn ved summeringsfeil – Alf Larsen overtar plassen», meldte Tønsbergs Blad. Ved valget i 1928 stod han på 11. plass på listen. Han ble 1. varamann, selv etter at listen fikk inn i alt 17 representanter.
På toppen av konkurrenten Tjømø’s upolitiske liste stod Larsens gamle kjenning fra Bro-saken, kaptein Ringe. Denne listen fikk for øvrig 2 representanter mens Arbeidernes og smaabrukernes liste fikk 1.
Ti år senere – 1. mai 1938 skriver Tønsbergs Blad at «Alf Larsen velter av sig en del byrder» – herredsstyret fritar ham for en del tillitsverv. Men hans engasjement i ethvert større eller mindre forhold skulle vare nærmere 30 år til …
I 1957 skjøter Alf Larsen Rød over til Ole-Jacob Hoff , sønn av tidligere nevnte Farmand-redaktør , for kr. 125.000. I skjøtet var hjemlet en livsvarig og vederlagsfri bruksrett for Alf Larsen til hovedbygningen på Rød. Ti år ble det i kårstuen for Larsen, som døde i 1967.
«Jeg måtte bo her ute. Jeg lengtet hit ut. Jeg levde jo alle mine ungdomsaar i Danmark. Men da jeg ble eldre vokset minnet om hjemmet i mitt sinn, og jeg ble dratt hjem. Og jeg angrer det ikke!»
Tjømø sangen
Brus hav om land og strand, sus vind og syng
sangen om Tjømø-land, berg, lav og lyng,
furu og gran og brisk, løvli og lund.
Kjenn hvor han blåser frisk hvitt går hvert sund.
Hør alle fugleskrik, se for et liv!
Ærfugl i hver en vik, stokkand i siv,
terne og teist og tjeld, måker som sne,
sol over nakne fjell, bukter med le.
Fant du så langt du fór make til ø?
Lengter du ikke bror hit for å dø!
Kom bare hjem igjen, blev du forskutt,
vinden din gamle venn venter deg trutt.
Hør hvor den skynder seg nordpå i natt.
Her i Tjømø lei løier den bratt.
Her blir den solgangsbris straks den når frem,
gjør til et paradis Tjømø, vårt hjem!
Alf Larsen
