Maria Anette Wilkens:
Jeg som har skrevet denne beretningen, er nå 83 år, – og av den store søskenflokken har jeg bare de to ”småbrødrene” igjen, Wilhelm og Fritz. Jeg takker dem hjertelig for hjelp til å frembringe dokumenter og dagbøker og den positive interessen de har lagt for dagen .
Det jeg vil fortelle her er langt på vei opplevet i familiesammenheng. Min far, Henrik Albert Wilkens, hadde 7 barn fordelt på to ekteskap. Først med Ruth Steen, fikk han 4 barn: Laila, Johan Philip, Wenche og Maria Anette (Vesla). Vår mor døde da jeg var 3 år.
I det andre ekteskapet, ca 4 år senere, med Gjertrud Lied, kom det 3 til: Wilhelm Albert, Merete (Mette) og Fritz Henrik.
De tre av de fire første var voksne og i gang med studier og etablering i Oslo, hvor vi var født, på Skillebekk, så det ble bare jeg som ble med ”de små” til Bergen da far ble utnevnt til Distriktsingeniør ved 4. Divisjon, med bolig på Bergenhus, og siden etter ca 4 år, til Mågerø, – jeg var da blitt 17 år og gikk på skole. Og vi var så absolutt byfolk. Min far var en taus og lukket mann, men vi kalte ham papa når vi våget oss frempå.
I julen 1937 var vi alle samlet på Mågerøåsen, hvor Wilhelm hadde bygget festningsmur. Dette var den store snevinteren.
Hvordan skulle vi komme på skolen? Det var drøye 7 km til Fredheim skole hvor Wilhelm skulle gå i 3. – 4. klasse hos frøken Døvle. Veien var svinget og bakket og smal og hadde 7 – 8 grinder for å holde ku, høns og griser på plass, og om vinteren kunne det blåse opp enorme sneskavler – særlig ved Vallekjær-bukta. Men som 10 åring var Wilhelm en stø og rolig kar, og så fikk han følge med gutter i nabolaget, ble venner med dem, først og fremst med Odd Thorsen (mange vil huske ham bl.a. som sjåfør på Øybuss).
Far til Odd hadde snekke og drev fiske ved siden av arbeid på festningen. Det var en makeløs opplevelse for bygutten å bli med ut mot Leiestein og fiske havlaks – der var det malt hvite striper på en bratt bergvegg som ”laksetrapp”, og der var det fisk å få. Ellers kunne vi få kjøpt torsk for kr 0,60 pr kilo!
Mette var bare 5 år, men fant snart en ”bestevenninde” i Wilhelmsens store barneflokk, Helene het hun. Og Fritz var fremdeles i lekegrind.
Egentlig var det jeg som var det store problem når det gjaldt skolegang. Jeg hadde begynt i 1.gym i Bergen. Det var bare å løpe langs Tyskebryggen og inn i den trange Kong Oscars gate så kom jeg til den ærverdige grå, sammensunkne ”Hans Tank’s og Hustrue’s Skole”.
Men nå, på Mågerø, var nærmeste gymnas i Tønsberg. Rektor Ruge var bror av general Ruge, så det passet bra, men det gikk ikke buss til Mågerø. Problemet ble løst av min praktiske og økonomiske far:
Altmuligmann Martinsen, som hugget ved, måket sne og pusset båtene, kunne bruke den eldste og minste av snekkene til å frakte meg til Kjøbmannskjær (20 min. tøff-tøff) hvor jeg kunne ta skolebussen. Hjemtur på samme vis, buss og båt. I nesten 2-1/2 skoleår tok Martinsen denne jobben, med en motor som måtte varmes i grytidlige mørke morgenstunder og ofte med store isvanskeligheter. Det hendte jeg måtte ligge frampå bakken og skyve unna isflak for å komme i land på Kjøbmannskjær.
På skolebussen fikk jeg alt første dag en bestevenninde, Bitte Morgenstierne fra Holtekjær, og der på bussen var også den høyt beundrede Aasmund Brynildsen og Elling Tjønneland (som jeg var gift med noen år under krigen), og andre spennende personligheter.
Det var ikke bare venner jeg fikk, men tanker og dikt og sus av ånd! Vi blomstret, og livet var en fryd!
En dag var særlig vellykket. Martinsen og jeg sto fast i isen, og jeg ble plukket opp av skipperen på en av de små kystrutebåtene (enten ”Husvik” eller ”Vrengen”). Den fikk også problemer på vei til Tønsberg, slik at jeg ikke nådde skolen før det ringte inn til siste time!
Festningsbygging i ”de harde trettiåra”
”Kan du huske”, spurte Wilhelm en gang vi møttes nå i vår nokså høye alderdom, ”hva de hadde av hjelpemidler til å bygge festning med?”. Jo, jeg husket at de hadde en liten lastebil med kort lasteplan. ”Grønn” sa Wilhelm, ”den sto ulåst i garasje borti skogkanten og nøkkelen sto i. Jeg greide faktisk å starte den, men fikk den ikke til å gå mer enn noen millimeter!” Wilhelm var da ca 11 år.
Vi husket begge den vesle hesten. ”Hvit” mente jeg, – jo, han kunne gå med på det. Ute i skogkanten var det også en arbeidsbrakke, hvor det ble laget mat til festningsarbeidere som hadde lang vei hjem. Jo, det husket Wilhelm med gru, for han ble sendt for å hente spann med potetsskrell til 2 grisunger vi hadde anskaffet for å gjøre bruk av uthuset som hørte med til sjefsgården. Det ble en livlig historie, for grisene rømte ustanselig. Vi måtte gi oss, og slakter Asplin på torvet i Tønsberg kom og hentet dem. En tid fikk vi verdens minste svinekoteletter servert til middag.
Arbeid på festningen var et positivt tilbud for befolkningen. Det var nok kjærkomment for fiskere og småbrukere langs strendene å få utbetalt lønn av Staten hver lørdag. Det kunne variere fra ca 10 til ca 50 mann som fikk arbeid.
Gamle frakteskuter, jakter med grå eller rustbrune barkede seil, brakte sekker med sand og sement til festningskaia. Liten lastebil og liten hest fraktet jevnt og trutt sand og sementsekker opp den ganske lange og noe bratte veien opp til åsryggen hvor boring og minering gikk for fullt. Ingeniørkapteinen var en iherdig mann. ”Verdens beste”, sa folkene om ham, han kom godt ut av det med dem. Han likte gjerne å ta en tur opp om kvelden for å se resultatet av dagens arbeid. Da gikk han med spaserstokk. Han tok gjerne meg med og da.
”Den spaserstokken”, sa en av arbeiderne ”den er både lodd og water for kafftein”, med dyp respekt, han så det minste avvik.
Når de store fraktelastene kom, t.d. de to kjempemessige kanonløpene, måtte ”Hortenskrana”, en flytekran, bestilles i god tid. Kanonløpene kom på land, men hvordan de kom opp på plass på sine lavetter på kanonstandplassene, – de var støpt noe nedsenket på en såle i terrenget på åsryggen -, er meg en gåte. Men, jeg har selv sett dem, de to haubitzerne
(30,5 cm) stå på plass med 4 – 5 skuddklare prosjektiler stilt opp ved siden av seg.
For å gjøre kjøreveien kortere ble det sprengt en tunnel på tvers fra veien og ut mot kanonstandplassene, da slapp bilen og hesten den siste drøye svingen..
Men ingeniørkapteinen ville gjerne ha en tredje kanon, for Ytre Oslofjord er stor og vid. Han arbeidet derfor også med ”framskutte posisjoner” eller ”observasjonsposter” som Leiestein (like sørøst for Mågerø), den hadde fyr og var kjøpt av staten, Misingen (midtfjords) som alt var delvis befestet, og Torgauten på Østfoldkysten.
På Tjøme var også Torås en ”framskutt post”. Ideen var en sammenhengende vaktbarriere tvers over Oslofjorden – for å sikre vår nøytralitet. Litt lenger inn i fjorden lå Håøya, Rauøy og Østre og Vestre Bolærne. Alle måtte befares. Det ble mye reising, mest til sjøs, og mye tråkk i ulendt terreng for ”kafftein” som selv var landmåler.
Etter en tid fikk han en tjenestebil, og da var han i sitt ess! Han hadde kjørt bil fra før jeg ble født (i 1919), og nå kunne han slippe å ta tog. Til og med kunne han hente offiserskolleger og andre på Tønsberg jernbane stasjon, og også returnere dem. Det var ikke helt ufarlig for i Vallekjær bodde ikke bare den prektige Katinka, men også hennes bror Andreas, en helt spesiell personlighet.
En dag kom min far med bilen full av høyere offiserer med mye stjerner og striper på uniformene. Andreas nølte litt med å åpne grinda, men så slengte han den opp og ropte: ”Ja så dra til helvete da for faen!” – Jeg skulle gjerne sett fjesene på alle dem i bilen.
Vi snakket vanligvis ikke meget sammen, Martinsen og jeg, på våre ”skoleturer”, men en dag var han, midt i motorduren, mer pratsom enn vanlig. Jeg satt i mine egne tanker og hørte ikke etter, men da vi nærmet oss Mågerø la jeg merke til at det store splittflagget var heist.
Dette var tirsdag 31. august 1937.
”Hva er det det flagges for i dag da ?” spurte jeg. ”En flagger vel når kongen sjæl kommer” sa Martinsen, tydelig støtt over at jeg ikke hadde hørt ordentlig etter. Da fikk jeg fart på meg.
Gjertrud, min stemor, hadde tidlig på dagen fått en telefon om at Kong Haakon med følge var i Stavern, hvor han ville få lunsj, og så ville hans majestet gjerne komme til Mågerø for å besiktige festningsanlegget der. Adjutanten sa at det ville passe om hans majestet og noen av hans følge kunne få kaffe hos oss. Det oppsto en viss panikk, først og fremst fordi ”kafftein” ikke var hjemme! Men Gjertrud gjettet riktig, at han som vanlig var i Forsvarsdepartementet for å få bevilget flere penger. Og hun fikk fatt i ham. Han hadde da bare en ting å gjøre, leie et Widerøefly, et sjøfly, som satte ham pent ned ved kai på Mågerø en times tid før Kongen skulle komme, såpass at han fikk på seg uniformen.
Da jeg fór inn på tunet stod han og lærte Wilhelm hvordan man bukker for en konge., med knekk i hoften og hendene langs siden. Det så litt snodig ut der de sto og bukket for hverandre!
Alt gikk vel. Gjertrud, som var litt av en verdensdame, hadde satt hjulene i sving pr. telefon. Odals konditori i Tønsberg sendte egen bil med praktfull bløtkake, dekorert med norsk, dansk og svensk flagg. Kongen la merke til det: ”Se, der har vi fått hele våres familie”, sa hans majestet fornøyd. Bjune kolonial sendte nybrent kaffe special etc. og Vinmonopolets bil kom humpende med dyre dråper utover den merkelige veien til festningen – et langt stykke gikk den faktisk over svaberg, til Hans Majestets forbløffelse.
Kongen med følge kom i 2 biler. Hans adjutant var kaptein Motzfeldt og generalinspektøren for kystvernet var også med. Kongen fikk inspisert festningen og var tydelig tilfreds, men det var bilturen over skrånende svaberg han snakket mest begeistret om!
Den som fikk aller mest kongelig oppmerksomhet var vesle Mette (4-5 år). Kongen satt slik til i stuen at han kunne se inn i spisestuen. Der var et fruktfat med en drueklase på toppen plassert midt på bordet. Druer var ikke hverdagskost i den tid, og vesle Mette, i kort sommerkjole og matchende bukse, krøp opp og prøvde å tilrane seg noen druer. Men druestilker er seige, og det endte med at hun tok hele klasen og puttet den i buksen.
”Nej se, se – den lille der”, ropte hans majestet begeistret i det hun forsvant ut i anretningen hvor hushjelpen vår, Anni fra Budal, holdt på med kaffen.
Munterheten ville ingen ende ta -.
Anni var ellers svært god å ha. Når hun hadde fri syklet hun hjem til Budal. Ellers sto sykkelen hos oss, og hun lot meg låne den, for jeg hadde ingen. Jeg drev og sparte til en jeg hadde sett i Tønsberg til kr 60,-.Da jeg hadde klort sammen kr 30,- ga papa meg resten.- Så syklet jeg den hjem. Det var drøyt og det var nok noen mangler på den. Papa sto på tunet da jeg ankom – ”Jeg har hørt deg de siste 20 minuttene”, sa han -!
Og Anni spilte mandolin om kvelden. Vi hadde soverom vegg i vegg, og jeg lyttet. Hun spilte ellers i en religiøs gruppe, og en dag spanderte den et større og bedre instrument på henne. Da fikk jeg kjøpt den lille gamle mandolinen for kr 5,-, og den hadde jeg glede av – spilte og sang natten lang, i mange år.
Jeg traff Anni mange ganger senere i livet, og hun sa hver gang: ”Jeg glemmer aldri den da’n da Mette stjal drueklasen fra Kongen”, – likesom kjøpmann Larsen ved den gamle brygga sa: ”Jeg glømmer aldri den da’n da ”kafftein” kom ned fra lufta”. Og han hvisket: ”Jeg la en halv pils, i isskapet, jeg, i tilfelle Kongen tok feil av veien opp i krysset her”!
Lenger frem i tiden kom kronprins Olav på befaring med en prins fra Siam på offisielt besøk. Han ble vist hvordan kystfestninger ble bygd i Norge. Jeg fikk et glimt av prinsene der de travet oppover, en lang og en kort. I min fars dagbok står det på lørdag 26. august 39:
”Prins av Siam har pjoltret på Mågerø”
Og krig i Norge var 1000 mil borte -.
Men krigen var ikke så langt unna.
Den 1. sept. 1939 begynte 2 .Verdenskrig ute i Europa. Ved et skjebnetreff var dette den datoen da min far falt for aldersgrensen som offiser, 60 år, han var født 1. sept. 1879, og fikk sin avskjed i nåde av kong Haakon 7. datert 2. sept. 1939. Men fordi han var ingeniørkaptein, altså både ingeniør og offiser, så søkte han, og fikk, tillatelse til å fortsette som byggeleder i Ytre Oslofjords Festningsverker.
Sjefen for Ingeniørregimentet, oberst J. Johnsen skrev og takket ham for det han til da hadde utført, og føyer til: ”Det er gledelig for deg at du kan fortsette i det nåværende interessante arbeid noen år”. Brevet er datert 04.09.1939.
Og dermed fortsatte festningsbyggeren, og nå med økte bevilgninger og økt arbeidsstokk (ca 50 mann). Og en liten avdeling nøytralitetsvakter ble satt opp.
På den samme skjebnedag 1. sept. 1939 ble jeg selv immatrikulert ved Universitetet for å ta fatt på ”forberedende” (latin, filosofi etc.).
Jeg hadde rykket inn i storesøster Lailas hybelleilighet i Jac. Aalls gt. 7 (man lånte ikke penger den gang og hadde ingen luksuskrav).
Og med ett var krigen her: 9. april.
Vi ble vekket av flydur lavt over oss, og ute på Lailas takterrasse så vi de første stygge, svarte tyske flyene, med hvite striper, som rovdyrtenner!
Det ble kaos og panikk de første dagene, gamle slektninger som måtte beroliges osv., men det var først og fremst papa jeg tenkte på.
Jeg visste at han var alene i sjefsboligen på Mågerø, (ekteparet levde adskilt i noen år), og så snart jeg kunne dro jeg sydover, haiket meg frem og var heldig, fikk bl.a. sitte på med en mann på vei for å se om tyskerne hadde tatt hans sommerhus på Hvasser! Han satte meg av ved Kråkere (på toppen av Gælisbakken), og derfra løp jeg i mørkningen de velkjente 7 kilometrene til Festningen og kom frem nærmere midnatt.
Alt var som før— (ingen tyskere?!) – – -, så jeg gikk inn (nei, vi låste ikke dører den gang), snublet opp i 2. etasje og la meg til å sove i min egen seng.
Mågerø Fort ble ikke overgitt til tyskerne før 12. eller 14. april, efter grove trusler. (Jeg tror det var samme dag som jeg kom.)
Neste morgen var jeg grytidlig oppe, og det var min far også; Han gikk urolig frem og tilbake og ventet på frokost. ”Tyskerne vet ikke at jeg er her”, sa han, ”og oberst (senere general) Hvinden-Haug har gitt meg et oppdrag fra general Ruge, som er i kamp, om å skaffe ham kart over visse områder – så vi har tegnet kart i hele natt. Nå er de sendt med kurer -, men vi vet jo ikke om de kommer frem – ”.
”Og nå må vi skynde oss å komme av gårde”. Kasser med byggeplaner, landmålinger og kart, etc., var allerede brakt om bord i skøyta – det store splittflagget også. Med nære naboer hadde han avtalt pakking og flytting av alle våre eiendeler, fra flygel og prismelysekrone til kopper og kar, til midlertidig oppbevaring.
Skøyta lå klar og vi gikk om bord. Med oss var fenrik Thon fra kontoret og en samboer. ”Du sitter på dekk og er turist” sa sjefen til meg.
Og så seilte vi en stille solblank morgen tvers over fjorden til Torgauten i Østfold hvor sjefen hadde et påbegynt festningsanlegg som han regnet med at tyskerne ikke visste om.
Dokumentkassene ble plassert i en bortgjemt hule.
Torgauten ligger i området Møklegård, ikke langt syd for Hankø. Thon med følge flyttet inn i et nybygd militært hus og papa og jeg etablerte oss i en tidligere, av de militære rekvirert sommerhytte med storartet utsikt over fjorden.
Alle farkostene våre hadde vi fått med, til og med den lille sjekta mi, så jeg var happy, kunne ro og seile og fiske, og været var oftest fint.
For den flittige festningsbyggeren var denne ufrivillige sommerferien nesten uutholdelig. Han gikk rundt og så. En haug med pukkstein lå like ved en planlagt, utstukket vei, og der sto han et par timer hver dag og heiv pukk ut på veien! Fikk nesten lagt den ferdig.
Og jeg måtte for første gang i livet ta ansvar for husholdningen, lage middag hver dag. Det gikk på et vis for ”samboeren” var grei og hyggelig og ga meg gode tips. Men hele tiden murret det jo inne i oss: Når finner de oss?
April – mai og juni (?) gikk. Så en dag kom den første føleren: To unge uniformerte løytnanter kom for å hente tjenestebilen. De sto i stram giv akt, men da de ikke hadde noen fullmakt med seg, ba papa dem ryke og reise på en blanding av tysk og fransk. (Han hadde nettopp vært på butikken og båret øl i ryggsekk, for første gang, og var varm og oppgitt).
Noen tid senere, i juli, kom en enslig mann i kapteinsuniform (offiserer skal forhandle på samme nivå) alene, i et motorfartøy, tvers over fjorden (vi syntes det var dristig i så urent farvann).
Forhandlingene foregikk i giv akt i friluft, saklig og høflig, men jeg oppfattet ikke hva som ble sagt. Jeg la merke til at tyskeren hadde halsbandasje under snippen og regnet med at han var blant dem som hadde svømt i brennende olje da ”Blücher” gikk ned.Og den siste ordvekslingen hørte jeg. Tyskeren sa, idet han pekte over mot Mågerø: ”Aber die Festung war nicht fertig”. ”Nein, leider”, sa min far med en hårfin dobbeltbetydning. Tyskeren forsvant samme vei som han var kommet, med båt.
Og så skjedde det en dag i juli: Et noe større fartøy kom med 6 – 8 menige tyske soldater og beslagla vår skøyte, den store og den lille snekka og min vesle sjekte. De slepte alt sammen ut til seg, lo og skrålte, og syntes visst at de hadde det deilig in Norwegen.
Jeg tjuvlånte en pram og rodde ut, løsnet sjekta og slepte den mot land, mens jeg ropte ”Das Boot ist mein”!. Det syntes de var ustyrtelig morsomt, og så kom de inn og hentet både sjekta og prammen. Det var verre. Hva gjorde en fisker uten pram?
Jeg hadde en siste utvei, og det var å svømme ut. Det var ikke langt (ca 15 – 20 m), mens jeg svømte, ropte jeg: ”Das Boot ist mein” hele veien, kravlet opp i sjekta, tok prammen med og rodde inn til land. Da lo tyskerne seg helt fordervet! Om det var av godhet, eller som takk for underholdningen, det vet jeg ikke, men de lot meg beholde båtene. Jeg vant den lille krigen -!
Papa hadde vært i Departementet den dagen, men tok tapet av fartøyene med ro – ”Det kunne jo ikke vare” sa han..
Men tjenestebilen hadde han på mystisk vis greid å beholde – helt til vi i august forlot Torgauten for å flytte inn i en leilighet på Vinderen i Oslo.
Dokumentkassene som hadde ligget i hulen på Torgauten under hele krigen var hentet og sendt til Mågerø Fort. Da han selv dro til det nye, unge fredens Mågerø hadde han med seg identifikasjon og det store splittflagget.
Nå var det kommet både bom og vaktstue ved inngangen. Han ba om et møte med den nye øverstkommanderende, og sa at han hadde noe spesielt å levere. Etter en stund kom det en telefonisk melding om at han bare kunne levere sakene (der var altså det store flagget) i vakten. Han ble ikke sluppet inn! (Den unge, hovmodige generasjon syntes gamlinger som hadde stått på etter evne- var uten betydning.)
Det såret ham dypt.
Tjenestebilen tok ikke tyskerne fra ham, – den tok politiet fra ham i Oslo da han under mørkleggingen kjørte med fullt lys. ”Jeg måtte jo se”! var hans eneste kommentar.
Efter nokså lang ventetid fikk han ”oberstløytnants pensjon”. Han var glad for den høyere pensjon, men kalte seg aldri annet enn ingeniørkaptein, og ble herre på byen – med spaserstokk.
