Fortalt av Sverre Kristiansen.
Onkel Jacob er han blitt kalt i ettertid. Hans rette navn var Jacob Hansen. Jacob var født på Tjøme i 1852, og bodde på Bustangen. Han var sønn av Marthe Jacobsen ( født Kristensdatter) , 1826. Hun var ”Gaardmandskone” i følge folketellingen fra år 1900. Om Jacobs far har folketellingen intet å si. Fordi Jacob var en litt spesiell person, har historier om ham levd på folkemunne helt til våre dager.
Jacob bodde i et lite, trangt kjellerrom i våningshuset på et småbruk på Bustangen. Hans søster, tante Emilie, eide dette småbruket og hadde to kyr på båsen. Hun var i likhet med Jacob, ugift, og var en svoren tilhenger av en slik status. Hennes to nieser, Martha og Marie bodde på Ødekjære og kom av og til på besøk til Emilie. Hun serverte geitemelk, noe de var lite begeistret for. Med til serveringen hørte også noen Pauli ord: ”Du gjør vel i å gifte deg, men det er bedre om du lar det være”. Deretter kom tante Emilies salomoniske konklusjon: ”Så gjør vi det beste vi da jenter!”
Som de fleste andre tjømlinger på denne tiden, var Jacob sjømann. Blant annet drev han som fraktemann, dvs han eide et lite fartøy, kanskje skøyte eller jakt som han drev fraktfart med. Det fortelles at han seilte til Larvikdistriktet og kjøpte opp favneved som han siden solgte hjemme på øyene. Kjøp, salg og transport av ved var en svært vanlig virksomhet blant fraktemenn langs hele Oslofjorden. Farkostene deres ble ofte kalt ”veajakter”. Dette var før motoren gjorde sitt inntog på arenaen, så Jacob måtte seile. Og ble det vindstille, tok han til årene. Jacob hadde farkosten sin liggende på Bustangen når den ikke var i bruk. Han hadde bygd et slags ”breakwater” av stein mot nord, for å beskytte den mot sjø. Disse steinene ligger der fremdeles. I dag er denne bukta helt forandret, blant annet er det mudret der.
Det var ikke noe stort fartøy Jacob eide, og virksomheten ga neppe større avkastning enn at den så vidt holdt liv i ham. Budsjettet hans ga neppe rom for større utskeielser verken i levemåte eller i klesveien. På bena hadde han selvteljede tresko så store som favnevedtrær, blir det sagt. Det fortelles også at han bare hadde ett par bukser. En gang pr år tok han turen ut til det lille skjæret som ligger ytterst i Bustangkilen. Og hva skulle han der? Vaske buksene, renslighet er en dyd! Han kledde av seg, dyppet buksene i saltvann og banket dem med stein. Denne prosessen gjentok han inntil han anså dem for å være rene. En enkel og grei prosess som dessuten hadde den fordel at han kunne operere uten nærgående tilskuere.
Jacob var litt av en kraftkar og kjent for å være uvanlig sterk. En gang holdt noen karer borte i Strengsdal på med å sette en skøyte på land. Den ble for tung for dem så de måtte gi opp. Et lyst hode kom på at de kunne spørre Jacob, kjempen på den andre siden av sundet, om hjelp. De rodde over og fant ham på Bustangen. Om han kunne hjelpe dem med skøyta? ” Jo, men ikke nå. Men jeg er der borte i morgen tidlig klokka fire”. Det var greit. Alle mann stilte klokken fire for å bistå med landsettingen. Men da de ankom sto båten allerede på land. Jacob hadde greid det alene!
Det fortelles også at når Jacob skulle rengjøre, bunnsmøre eller reparere farkosten sin, dro han ut til det som på kartet heter Gryteskjær, men som folk på Bustangen kaller Jacobsholmen. Der laget han seg en liten tørrdokk, fortelles det. På sørenden av holmen ligger en trang vik. Denne vika hadde han stengt med en steinmur som hadde en åpning på midten, litt bredere enn Jacobs båt. Så bukserte han båten inn i bukta og tettet igjen åpningen. Deretter øste han bukta lens ved hjelp av en 25 liters pøs av tre. Og der sto skøyta tørt og godt inntil han var ferdig med arbeidet. Blir det fortalt.
Han kunne være ganske sint om han ikke fikk det på sin måte. Johan Bernhard Hansen (Baldershage) har fortalt at han alltid skalv litt i buksene når han som gutt skulle bort til Bustangen. Dersom han møtte Jacob og ikke fikk av seg lua litt drittkvikt, feide Jacob lua av ham og ga ham en kraftig lusing. Ungene skulle vise den nødvendige respekt for voksne folk!
Jacob ble aldri gift. Men, som folk flest hadde han vel sine lyster og lengsler. På Kråkere gård bodde en av Tjømes storkarer, gårdbruker og skipsreder Lars H. Bache. Bache hadde en datter som het Berthe Andrea. Det kunne vel være et passende parti, mente Jacob og styrte sine skritt mot kråkeregården. Det fantes nok dem som mente noe annet. Han måtte tusle hjem til Bustangen med halen mellom bena, det ble blankt avslag. Om det var gubben selv eller datteren som ville det slik er ikke kjent. Kanskje var det begge to. Men den gamle fikk skylden. Siden da var Bache lite populær hos Jacob. ”Fanden ta Lars Bache”, het det.
