Jeg vil fortelle litt om min mormor og morfar, Marie og Nils Lund, som kom flyttende fra Store Lund i Onsøy til Rød på Brøtsø i mars 1913, hvor de startet Rød Pensjonat ca. 1915/16. Det er litt interessant å se på hvorfor de tok dette store steget å selge en stor odelsgård som hadde vært i familien (min mormors familie) i mange generasjoner, for så å flytte til Rød på Brøtsø.
Marie var yngst av tre søsken. Den eldste Karoline (f. 1857) var gift til Femdal på Kråkerøy. Jens Olaves (f. 1859) døde tidlig, så var det Marie igjen på gården. Nils kom til gården i tjeneste, og giftet seg med odelsjenta 1895. Nils fant seg nok aldri helt til rette som bonde på denne store gården, som trang sin bonde helt og fullt på heltid. Nils var oppvokst i Råde, nær vannet, hvor jakt og fiske var den store interessen. Det var en interesse Nils tok med seg, men Lund lå langt fra sjøen, så mulighetene ble små til å kunne gå på sjøen kanskje flere ganger i uken, som han sikkert hadde ønsket. I 1912 ble det imidlertid bestemt (jeg har en mistanke om at det var Nils som bestemte) at Lund skulle selges, til fordel for en gård nærmere vannet. Hans øyne var kastet på Vestfold (vestover som de kalte det). Mor (Anette, eldste datter) kunne fortelle at ved frokostbordet den dagen far (Nils) skulle ta over for å se på gårder, hadde han sittet og bedt til Gud om at han måtte lede han til den gården som var riktig for han og hans familie. Han skulle se på tre gårder. Den ene var på Teie, den andre var Ekenes på Nøtterøy og den tredje var Rød på Brøtsø. Det ble Rød, som lå så vakkert til, vestvendt til det vakre Røssesundet. .
Mine tanker er: «Det var den minste gården, og den lå lengst ut mot havet. Altså, — bonden bodde nesten på fiskefeltet, og så var gården av en slik størrelse at det kunne bli litt tid mellom onnene til jakt og fiske».
Kjøpekontrakten ble undertegnet med fru Klara Gjertsen og Nils Lund i des. 1912. De kom flyttende med skøyte fra Østfold i mars 1913. De hadde med seg budskap og jordbruksredskaper, møbler og husgeråd. Ved siden av det, var det Nils og Marie med 5 barn, Anette 17 år (f. 1896), Inger Kirstine 16 år (f. 1897) Jesper 13 år (f. 1900) Martha Nilsine 11 år (f. 1902) og Mina 9 år (f. 1904), pluss Anne Helene (mor til Nils). Gamle Jesper (far til Marie) skulle også vært med, men han døde av lungebetennelse i feb. 1913 (over 90 år gammel).
Gården her på Rød var nok lite å leve helt av. Jakt og fiske var nok en nyttig attåtnæring, men dette var jo i tiden Tjøme virkelig begynte å bli attraktiv for sommergjester. Det var i den «spede begynnelse» med sommergjester på Tjøme. Nils og Marie var nok framsynte mennesker, som så en stor mulighet med deres store hus, gårdens fortreffelige beliggenhet og masse arbeidskraft som de hadde i sin store familie. Nils ville ikke at noen av hans barn skulle «slite» hos andre, han hadde arbeid nok til alle sine barn, brukte han å si.
Gården hadde flotte svaberg og fine bademuligheter, men dårlig sandstrand. Det var selvfølgelig ikke noe problem. Nils hadde fiskesnekke som først han, og senere sønnen Jesper, brukte til å sette gjestene ut på en av de flotte sandstrendene på Bustein, Sandøya eller Ildverket. De ble satt ut om morgenen etter frokost, med niste og det de trengte av mat, så ble de hentet om kvelden. Dette var storveis. Vi kan se av brev og i protokollen at de samme gjestene kom tilbake år etter år. De første årene de drev pensjonat, hadde de seks soverom i hovedhuset (tre store familierom og tre mindre), men de leide soverom hos alle naboene her på Brøtsø, som også fikk en etterlengtet ekstrainntekt om sommeren.
Vi er vel ikke helt sikre på hvilken sommer Rød Pensjonat begynte, men det måtte være sommeren 1915 eller 1916. Huset rommet i første etasje et stort kjøkken, tre stuer, stor gang (mot haven), spiskammers, et stort soverom (som Marie og Nils hadde), så var det et ganske stort rom som de kalte for «melkerommet». Det var der de separerte melken, der var det også tjenestetrapp til andre etasje. Den trappen gikk rett opp til «jenterommet». Dette huset var bygget som skipperhus, må vite, så her var de fleste av datidens fasiliteter, med egen trapp for tjenestejentene. Det var en nydelig hage med en rund singelgang, det var en (for meg spennende) rund gressplen i midten, med et vakkert rundt blomsterbed. Det var stakittgjerde mot veien og en hekk. (Det var den hekken som var så vanlig på Tjøme, som hadde hvite bær om høsten, vet ikke hva den hekkeplanten het). I haven sto det bord og stoler til gjestene. Mange av de stolene eksisterer enda, så det var solide saker. Utedoen var flott, den sto i glova litt fra huset. Det var to store fine rom med to seter, den ene hadde også et barnesete. Det var riktig «nokelt», det hang bilder på veggene, rene filleryer på gulvet, det var alltid rent, og pent malt.
Storstua, kalt «salen», ble brukt som spisesal. I den nordre stua sto pianoet, sofa, stoler og salongbord. Der ble kaffen servert om ettermiddagen. Da var det dekket med håndbroderte duker og pent porselen (stråmønsteret). Marie og alle fire jentene var flinke med håndarbeid, så håndbroderte duker var det god tilgang på. Ofte ble det underholdning av en eller flere av gjestene som kunne kunsten å spille piano. Det var jo ikke så uvanlig i de kretser på den tiden. Der ble det diskutert alle slag emner over kaffekoppen, det var kondisjonerte mennesker, mange forretningsfolk som leiet seg inn på Rød pensjonat på Tjøme på den tiden. De var ofte i flere uker hver sommer. Kone og barn var der hele tiden, mens far kom om helgen. Det var en kjent malerinne, Lull Krag, som leiet seg inn i mange år. Det hang et vakkert maleri av gården, på gården i alle år. Det ble mange av hennes malerier og kulltegninger igjen i dette området, solgte eller gitt som gaver.
Det var jo mer praktisk, og sikkert også bedre fortjeneste, i å bygge et eget hus, med bare soverom. Soveværelsebygningen ble bygget ca. 1921-22. Det var åtte dobbeltrom nede og fem dobbeltrom oppe. Med rommene i hovedhuset, kunne det nok være 35-40 gjester med smått og stort når pensjonatet var fullt. Under hele krigen sto soveværelsebygningen tom. Det hadde sin spesielle grunn: Det var bare nazister og de som eide fast eiendom på Tjøme som fikk «Tjøme-stempelet» i passet. Det kunne omgås på den måten at om du kjente noen på Tjøme, så kunne du sende passet i posten, til den personen, som gikk på lensmannskontoret og fikk det stemplet. Det ble så sendt tilbake til eieren. (Eieren av passet ble jo uten pass de dagene det tok, men tror det stort sett gikk bra). Hadde du et slikt stempel, kom du gjennom passkontrollen på Vrengenbroa uten problemer, men det var en betingelse for å komme over til Tjøme. Fargehandler Wang leide hovedhuset hver sommer under hele krigen, han hadde for øvrig vært den første gjesten på pensjonatet da de åpnet for sommergjester. Det var hans frue, to barn og han selv. Familien bodde hele sommeren. Senere var det hans barn og deres familier som bodde på gården.
Soveværelsebygningen lå høyt på en hylle, med ettermiddagssol og utsikt over Røssesundet. Svaberg og naturlig gressvoll rundt. Da soveværelsebygningen var ferdig, sluttet pensjonatet å leie soverom rundt på gårdene her på Brøtsø. Det var da gårdene rundt om selv begynte å leie ut til sommergjester for hele sesongen. De flyttet selv i bryggerhuset eller kanskje noen flyttet i kjelleren for disse ferieukene. De gjorde det så koselig, med pyntegjenstander på veggene, vevde filleryer ofte heldekkende på gulvet (hvis det var mur eller stein gulv), så ble det også mindre arbeid for husmor disse ukene.
Som tidligere nevnt, var det god arbeidskraft på gården med to voksne jenter, snart en voksen gutt og to jenter som kom raskt etter. Det ble nok leiet inn noen lokalt, men det var mange familie og venners barn fra Østfold som jobbet her om sommeren. Anette var opplært fra hun var liten (fra Onsøy) som gårdsgutt. Høyonna var vel på det nærmeste ferdig, når sommersesongen begynte. Hun var på Hotell Klubben en vinter for å lære å koke, så da var kokka på plass. Hun giftet seg i 1921 med nabogutten Jacob Gerhard Jansen, som var stuert (det var jo praktisk). Han seilte på hvalfangst. Anette og Jacob drev pensjonatet et par år, men han omkom i Skapaulykken i Sydishavet 23.1.1928. Anette og Jacob var barnløse, hun flyttet hjem til Rød da hun ble enke. Da fungerte hun igjen som kokke på pensjonatet. Hun giftet seg igjen i 1933 med Jarman (Jacobs yngre bror). De fikk to barn, så pensjonatdriften var nok over for hennes vedkommende etter den tid. Inger kokte også en del, men hun hadde ansvaret for fjøset og fjøsstellet, det skulle også gjøres, det var jo full gårdsdrift hele tiden. Inger giftet seg i 1930 og reiste til Amerika med sin mann, som allerede var etablert der. Det to yngste, Martha og Mina, var det, etterhvert som de ble voksne nok til det, tok seg av serveringen og mye annet som skulle gjøres om sommeren med mange gjester på pensjonatet.
Nils omkom i en tragisk ulykke 5.10.1934. Det var brann i nabohuset som bl.a. rommet en butikk. Der var det et parafinfat som eksploderte. Det sto mot en sterk steinmur, så når fatet eksploderte og bunnen stoppet mot steinmuren, fòr hele fatet gjennom lufta som en rakett. Nils og jentene sto mer enn 100 meter unna, men det traff allikevel Nils og slo han død på flekken. Begge døtrene var uskadd. Det ble sønnen Jesper som overtok gården. Jesper var ugift, så de to yngste søstrene, Martha og Mina, hjalp han om somrene på pensjonatet. Vi kan se av gjesteprotokollen at det de siste årene var Minas håndskrift som hadde ført regnskap og ført inn gjestene i protokollen.
De tilreisende som jobbet på pensjonatet om sommeren (var som nevnt ofte unge slektninger fra Østfold) bodde sikkert i bryggerhuset som hadde flere små rom, eller så bodde de på stabburet. På stabburdøra har de som bodde der, skrevet beskjeder til hverandre. De beskjedene står der fremdeles, de er forsøkt bevart. På stabburet var det plass til mange, krava var ikke så store i den tia. På stabburet var det nok mye moro etter endt arbeid.
Mor (Anette) fortalte at etter aftenstell både med gjester og fjøs, reiste de på øytur. De hadde med seg sveivegrammofon og plater, så var det dans, ofte på sletta på Ildverket. Da de kom hjem, bar det inn på kjøkkenet for å spise. Mor hadde mange historier om det. En var slik: Hans var ikke sulten, så de måtte ikke gjøre noe ekstra for han. Da han hadde spist seks koteletter, sa Hans, «det støa noe».
Pensjonatdriften opphørte sommeren 1939. Krigen kom 9. april 1940, etter det ble det ikke drevet pensjonat.
Etter krigen ble det igjen liv i soveværelsebygningen. Det ble slått ned en vegg, slik at det ble en ganske stor stue, det ble laget to kjøkken og et rom ble til stue slik som det var. Det var da tre dobbeltrom igjen i første etasje, så var det de fem doble soverommene igjen i andre etasje. Her var det god plass til ganske mange personer. Huset ble leiet ut til familier som kjente hverandre, de samme familiene kom igjen år etter år. Bl.a. familien Møller (Folkevogn-Møller), men han bygslet tidlig tomt og bygget hytte. Når slikt skjedde, kom det en ny familie inn, men det var som regel bekjente av den familien som bodde igjen.
Huset ble senere revet, og det er bygget bolighus på de gamle murene. Det nye huset er forsøkt å bli mest mulig likt det som lå der før.
Fra Gerd Norma Berntsen(barnebarn på Rød)
