Sverigefarten under den annen verdenskrig

Artikkelen er basert på et videointervju med Helge og Anders Wilhelmsen. Intervjuer Anders Lorentzen.

I dag er aviser, radio og fjernsyn svært opptatt av handletrafikken mellom Norge og Sverige. Tusener av nordmenn reiser hver uke med bil, ferje eller tog til broderlandet for å handle billige varer: drikkevarer, kjøtt og matvarer av alle slag. Vi gjør oss ikke alltid like fordelaktig bemerket og det er ”Harry” å reise til vårt naboland for å handle. Blir det sagt. I krigsårene gikk trafikken i samme retning, men formålet var et annet og mye mer alvorlig. Fullt så mange var det vel heller ikke som fant veien over grensen på den tiden. Så vidt vi vet var det ca 44,000 nordmenn som måtte søke beskyttelse i Sverige under den annen verdenskrig.

Den største trafikken gikk kanskje over land, gjennom skogen i grensetraktene. Omkring disse fluktrutene finnes det mye dramatisk stoff. Adskillig mindre vet vi om folk som tok sjøen fatt og kom seg i sikkerhet den veien. Mye kan tyde på at denne transporten var langt mindre dramatisk enn den som gikk over land. Noen av dem som deltok, forteller i hvert fall om det som om det skulle være ren rutine.

I vår del av landet var Nøtterø og Tjøme naturlige utgangspunkter for flyktningetrafikken. Veien var grei og tok tre- fire timer.

Tyskerne brukte store beløp på å bygge ut kystartilleriets anlegg på Tjøme som var en viktig del av ”Festung Norwegen”. De hadde en stor styrke her ute og det vrimlet av grønnkledte germanere væpnet til tennene. Øya var likevel blant de fredeligste steder man kunne oppholde seg under krigen. Det var få konflikter mellom okkupantene og lokalbefolkningen og få krigshandlinger. Våre to fort, Mågerø og Torås ventet forgjeves på den allierte invasjonen. Og godt var det.

Ute i fjordmunningen hadde tyskerne permanent vakthold. Folk som hadde sin virksomhet på sjøen kunne observere vaktbåten der den pendlet frem og tilbake ute i synsranden. Hva den klarte å oppspore av fiendtlig aktivitet er ikke kjent, men sikkert er det at en god del illegal virksomhet fant sted uten at den ble oppdaget. Tyske soldater kontrollerte også all ferdsel over Vrengen bro, hvem som helst hadde ikke adgang til øya under krigen. Dette forhindret heller ikke at folk avla ulovlige besøk her ute.

Etter hvert som tiden gikk, kom det i stand en del illegal virksomhet, både på Tjøme og i distriktet for øvrig. Folk organiserte seg i motstandsgrupper som skulle drive sabotasje, nyhetsformidling, etterretningsvirksomhet osv. Noen av dem ble oppdaget eller var ettersøkt og måtte flykte. Sverige tok imot de fleste. Tjøme var et naturlig utgangspunkt for slike ekspedisjoner, veien til nabolandet og friheten var kort. Og det fantes sjøvante folk som var villige til å ta en risk for å hjelpe til. I disse årene møtte vi ofte to store halvdekkede snekker ute i skjærgården, fiskebåter utstyrt med størjeblåser og annen fangstredskap. De tilhørte Hans Wilhelmsen, opprinnelig fra Råde. Han fisket sammen med de tre sønnene Willy, Helge og Anders. Lite ante vi at disse folkene også drev regulær flyktningtransport til Sverige. På denne tiden var det svært vanlig at folk måtte ty til mange krumspring for å skaffe seg et utkomme. Mange kombinerte fiske, småbruk og sjøfart. Her var et nytt bein å stå på: flyktningtransport!

Familien Wilhelmsen bodde opprinnelig på Mågerø. Så kom tyskerne og krevde sitt, de ville ikke ha sivile i sin umiddelbare nærhet. Heraus! Wilhelmsen måtte flytte fra huset og myndighetene rekvirerte et midlertidig oppholdssted for dem på Holtane, i ferieboligen til familien Bruusgaard fra Drammen. Dette var ikke noe dårlig sted å bo for en fisker, huset lå i strandkanten og hadde egen brygge.

Alle detaljene omkring virksomheten kjenner vi ikke, hovedpersonen lever ikke lenger. Det er for eksempel uvisst hvordan det kom i stand kontakt mellom ham og fiskehandler Rolf Brynildsen i Tønsberg som organiserte denne trafikken. Den begynte antagelig omkring 1943. Helge og Anders forteller at flyktningene ofte kom med legebiler og sykebiler og ble satt av på pleiehjemmet på Grimestad. Derfra ble de loset ned til huset på Holtan og plassert i et rom hvor de måtte finne seg i å vente til været ble brukbart. Wilhelmsen fikk værmelding på radio. Å eie en radio var i seg selv en illegal handling som kvalifiserte til et lengre opphold på Grini eller andre ”pensjonater” som okkupasjonsmakten drev. Men det gikk bra, ingen peilet seg frem til Wilhelmsens radioapparat.

Som nevnt hadde de to snekker, en på 26 og en på 28 fot. Faren og den ene sønnen brukte den ene snekka, de to andre sønnene disponerte snekke nummer to. De hadde gjerne 7 passasjerer hver. Transporten foregikk i ly av nattemørket. Fra Grimestadkilen gikk veien rett ut Leisteinsløpet. Den første tiden ble kursen satt mot Ursholmen, syd for Koster. Senere valgte de å gå til Koster med alle passasjerene. Under normale værforhold tok turen ca 4 timer. I Sverige ble de tatt godt imot og fikk etter hvert gode venner der borte. Anders forteller at en gang de kom til Koster spurte han vakthavende tolder om å få gå i butikken og handle litt:” Neej, det fick han inte! Men nu er det snart mørkt och der ligger min eka. Den kan du ta”, sa svensken.

Disse ekspedisjonene gikk alltid bra, de var heldige. Men det manglet ikke på nervepirrende situasjoner. En gang hadde de passert Færder på vei østover. Da, plutselig skjærer en vaktbåt ut fra en konvoi og setter kursen rett mot dem. Men så ombestemte den seg og returnerte. En annen gang hadde de en tysk vaktbåt etter seg. De kom seg med nød og neppe unna og stakk seg inn mellom noen holmer. ”Så sent kan jæ’nte huse snekka har gått non gang”, sa Hans Wilhelmsen tørt.

En gang fikk de beskjed om at 17 mennesker i Sandefjord hadde tyskerne i hælene . De ble i all hast sendt til Veierland. Der hentet Wilhelmsen dem i nattens mulm og mørke med begge snekkene. Det gikk bra det også.

En dag hadde Helge vært i Sverige med folk. På hjemveien fant han ut at han gjerne ville ha koketorsk til middag. Han tok derfor veien om Sandøsund og kjøpte et par store torsker. Så satte han kursen hjemover. Som han nærmet seg fikk han se en mann på brygga. Snart oppdaget han at det var en tysk soldat i full mundur! Hadde tyskerne funnet ut hva de drev med? Her var gode råd dyre, hva skulle han nå gjøre? Han forsto at om han bråsnudde, ville dette virke mistenkelig. Han tok derfor mot til seg, la til brygga og fortøyde snekka som om han hadde verdens beste samvittighet. Så kom tyskeren bort og spurte pent om han kunne få kjøpe litt fisk. Jo da, det lot seg gjøre, han fikk med seg de to torskene! Så ruslet han sin vei, vel tilfreds. Og Helge trakk et lettelsens sukk.

Når de skulle til Sverige var de alltid påpasselige med å høre værmeldingen. Hjemover tok de det mindre høytidelig, de var tross alt sjøvante folk og hadde gode farkoster. Og denne veien hadde de jo ingen passasjerer. Dermed ble det ofte hjemturen som var mest dramatisk hva været angår. En gang var de på hjemvei, begge snekkene i følge. Det blåste opp et herrens vær og de hadde sin fulle hyre med å holde seg flytende. Fra farens snekke holdt han og Anders øye med de to andre. Ofte skimtet de bare masta mellom de store sjøene. Plutselig bak en veldig sjø forsvant den andre snekka. ”Der gikk guttane” ropte faren. Men snekka dukket opp igjen og nådde brygga i god behold, men med knekte spant og store lekkasjer.

På denne tiden hendte det man fant vrakgods etter forliste fartøyer i sjøen. En gang kom de fra Sverige. Da observerte de flere store baller med smør, vrakgods fra en havarist. ”Men været var så dårlig at vi lot smøret ligge ” sier Helge.

Sønnene til Hans Wilhelmsen er enige om at denne farten gikk greit, stort sett uten særlig dramatikk. ”Jeg var sjelden eller aldri redd” sier Helge. ”Det var først etter at krigen tok slutt at jeg hadde en opplevelse som skremte meg. Vi var en gjeng hjemmefrontfolk på 7 mann som skulle til Bolærne og overta kommandoen der borte. Vår eneste bevepning var et gammelt rustent maskingevær. Vi var så redde at vi hakka tenner. Kaia var full av tyske soldater, bevepnet til tennene. Da de fikk se denne kanonbåten vår lo de seg nesten i hjel. Men vi måtte ikke vise oss redde. Vi gikk i land og firte det tyske flagget. Da satte tyskerne seg rett ned og slappet av. Så kunne vi heise vårt eget flagg, jobben var gjort.

SVERIGEFARTEN UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG.

Artikkelen er basert på et videointervju med Helge og Anders Wilhelmsen. Intervjuer Anders Lorentzen.

I dag er aviser, radio og fjernsyn svært opptatt av handletrafikken mellom Norge og Sverige. Tusener av nordmenn reiser hver uke med bil, ferje eller tog til broderlandet for å handle billige varer: drikkevarer, kjøtt og matvarer av alle slag. Vi gjør oss ikke alltid like fordelaktig bemerket og det er ”Harry” å reise til vårt naboland for å handle. Blir det sagt. I krigsårene gikk trafikken i samme retning, men formålet var et annet og mye mer alvorlig. Fullt så mange var det vel heller ikke som fant veien over grensen på den tiden. Så vidt vi vet var det ca 44,000 nordmenn som måtte søke beskyttelse i Sverige under den annen verdenskrig.

Den største trafikken gikk kanskje over land, gjennom skogen i grensetraktene. Omkring disse fluktrutene finnes det mye dramatisk stoff. Adskillig mindre vet vi om folk som tok sjøen fatt og kom seg i sikkerhet den veien. Mye kan tyde på at denne transporten var langt mindre dramatisk enn den som gikk over land. Noen av dem som deltok, forteller i hvert fall om det som om det skulle være ren rutine.

I vår del av landet var Nøtterø og Tjøme naturlige utgangspunkter for flyktningetrafikken. Veien var grei og tok tre- fire timer.

Tyskerne brukte store beløp på å bygge ut kystartilleriets anlegg på Tjøme som var en viktig del av ”Festung Norwegen”. De hadde en stor styrke her ute og det vrimlet av grønnkledte germanere væpnet til tennene. Øya var likevel blant de fredeligste steder man kunne oppholde seg under krigen. Det var få konflikter mellom okkupantene og lokalbefolkningen og få krigshandlinger. Våre to fort, Mågerø og Torås ventet forgjeves på den allierte invasjonen. Og godt var det.

Ute i fjordmunningen hadde tyskerne permanent vakthold. Folk som hadde sin virksomhet på sjøen kunne observere vaktbåten der den pendlet frem og tilbake ute i synsranden. Hva den klarte å oppspore av fiendtlig aktivitet er ikke kjent, men sikkert er det at en god del illegal virksomhet fant sted uten at den ble oppdaget. Tyske soldater kontrollerte også all ferdsel over Vrengen bro, hvem som helst hadde ikke adgang til øya under krigen. Dette forhindret heller ikke at folk avla ulovlige besøk her ute.

Etter hvert som tiden gikk, kom det i stand en del illegal virksomhet, både på Tjøme og i distriktet for øvrig. Folk organiserte seg i motstandsgrupper som skulle drive sabotasje, nyhetsformidling, etterretningsvirksomhet osv. Noen av dem ble oppdaget eller var ettersøkt og måtte flykte. Sverige tok imot de fleste. Tjøme var et naturlig utgangspunkt for slike ekspedisjoner, veien til nabolandet og friheten var kort. Og det fantes sjøvante folk som var villige til å ta en risk for å hjelpe til. I disse årene møtte vi ofte to store halvdekkede snekker ute i skjærgården, fiskebåter utstyrt med størjeblåser og annen fangstredskap. De tilhørte Hans Wilhelmsen, opprinnelig fra Råde. Han fisket sammen med de tre sønnene Willy, Helge og Anders. Lite ante vi at disse folkene også drev regulær flyktningtransport til Sverige. På denne tiden var det svært vanlig at folk måtte ty til mange krumspring for å skaffe seg et utkomme. Mange kombinerte fiske, småbruk og sjøfart. Her var et nytt bein å stå på: flyktningtransport!

Familien Wilhelmsen bodde opprinnelig på Mågerø. Så kom tyskerne og krevde sitt, de ville ikke ha sivile i sin umiddelbare nærhet. Heraus! Wilhelmsen måtte flytte fra huset og myndighetene rekvirerte et midlertidig oppholdssted for dem på Holtane, i ferieboligen til familien Bruusgaard fra Drammen. Dette var ikke noe dårlig sted å bo for en fisker, huset lå i strandkanten og hadde egen brygge.

Alle detaljene omkring virksomheten kjenner vi ikke, hovedpersonen lever ikke lenger. Det er for eksempel uvisst hvordan det kom i stand kontakt mellom ham og fiskehandler Rolf Brynildsen i Tønsberg som organiserte denne trafikken. Den begynte antagelig omkring 1943. Helge og Anders forteller at flyktningene ofte kom med legebiler og sykebiler og ble satt av på pleiehjemmet på Grimestad. Derfra ble de loset ned til huset på Holtan og plassert i et rom hvor de måtte finne seg i å vente til været ble brukbart. Wilhelmsen fikk værmelding på radio. Å eie en radio var i seg selv en illegal handling som kvalifiserte til et lengre opphold på Grini eller andre ”pensjonater” som okkupasjonsmakten drev. Men det gikk bra, ingen peilet seg frem til Wilhelmsens radioapparat.

Som nevnt hadde de to snekker, en på 26 og en på 28 fot. Faren og den ene sønnen brukte den ene snekka, de to andre sønnene disponerte snekke nummer to. De hadde gjerne 7 passasjerer hver. Transporten foregikk i ly av nattemørket. Fra Grimestadkilen gikk veien rett ut Leisteinsløpet. Den første tiden ble kursen satt mot Ursholmen, syd for Koster. Senere valgte de å gå til Koster med alle passasjerene. Under normale værforhold tok turen ca 4 timer. I Sverige ble de tatt godt imot og fikk etter hvert gode venner der borte. Anders forteller at en gang de kom til Koster spurte han vakthavende tolder om å få gå i butikken og handle litt:” Neej, det fick han inte! Men nu er det snart mørkt och der ligger min eka. Den kan du ta”, sa svensken.

Disse ekspedisjonene gikk alltid bra, de var heldige. Men det manglet ikke på nervepirrende situasjoner. En gang hadde de passert Færder på vei østover. Da, plutselig skjærer en vaktbåt ut fra en konvoi og setter kursen rett mot dem. Men så ombestemte den seg og returnerte. En annen gang hadde de en tysk vaktbåt etter seg. De kom seg med nød og neppe unna og stakk seg inn mellom noen holmer. ”Så sent kan jæ`nte huse snekka har gått non gang”, sa Hans Wilhelmsen tørt.

En gang fikk de beskjed om at 17 mennesker i Sandefjord hadde tyskerne i hælene . De ble i all hast sendt til Veierland. Der hentet Wilhelmsen dem i nattens mulm og mørke med begge snekkene. Det gikk bra det også.

En dag hadde Helge vært i Sverige med folk. På hjemveien fant han ut at han gjerne ville ha koketorsk til middag. Han tok derfor veien om Sandøsund og kjøpte et par store torsker. Så satte han kursen hjemover. Som han nærmet seg fikk han se en mann på brygga. Snart oppdaget han at det var en tysk soldat i full mundur! Hadde tyskerne funnet ut hva de drev med? Her var gode råd dyre, hva skulle han nå gjøre? Han forsto at om han bråsnudde, ville dette virke mistenkelig. Han tok derfor mot til seg, la til brygga og fortøyde snekka som om han hadde verdens beste samvittighet. Så kom tyskeren bort og spurte pent om han kunne få kjøpe litt fisk. Jo da, det lot seg gjøre, han fikk med seg de to torskene! Så ruslet han sin vei, vel tilfreds. Og Helge trakk et lettelsens sukk.

Når de skulle til Sverige var de alltid påpasselige med å høre værmeldingen. Hjemover tok de det mindre høytidelig, de var tross alt sjøvante folk og hadde gode farkoster. Og denne veien hadde de jo ingen passasjerer. Dermed ble det ofte hjemturen som var mest dramatisk hva været angår. En gang var de på hjemvei, begge snekkene i følge. Det blåste opp et herrens vær og de hadde sin fulle hyre med å holde seg flytende. Fra farens snekke holdt han og Anders øye med de to andre. Ofte skimtet de bare masta mellom de store sjøene. Plutselig bak en veldig sjø forsvant den andre snekka. ”Der gikk guttane” ropte faren. Men snekka dukket opp igjen og nådde brygga i god behold, men med knekte spant og store lekkasjer.

BILDE NR. 1: «Der gikk guttane!» ropte Hans Wilhelmsen.

På denne tiden hendte det man fant vrakgods etter forliste fartøyer i sjøen. En gang kom de fra Sverige. Da observerte de flere store baller med smør, vrakgods fra en havarist. ”Men været var så dårlig at vi lot smøret ligge ” sier Helge.

Sønnene til Hans Wilhelmsen er enige om at denne farten gikk greit, stort sett uten særlig dramatikk. ”Jeg var sjelden eller aldri redd” sier Helge. ”Det var først etter at krigen tok slutt at jeg hadde en opplevelse som skremte meg. Vi var en gjeng hjemmefrontfolk på 7 mann som skulle til Bolærne og overta kommandoen der borte. Vår eneste bevepning var et gammelt rustent maskingevær. Vi var så redde at vi hakka tenner. Kaia var full av tyske soldater, bevepnet til tennene. Da de fikk se denne kanonbåten vår lo de seg nesten i hjel. Men vi måtte ikke vise oss redde. Vi gikk i land og firte det tyske flagget. Da satte tyskerne seg rett ned og slappet av. Så kunne vi heise vårt eget flagg, jobben var gjort.