En gang het Velveien som går fra hovedveien her det før var butikk og ned til stranda, Strannveien. Slik ble navnet skrevet både på skiltet ved fjellet til Ole Einang i Velveien og i Håkons vise. Så langt vi vet, var det trøbbel med veien, som førte til at foreningen Grimestad Vel ble stiftet. Både for de som opplevde denne tiden på Grimestad og oss andre, bringes Håkons vise fram i lyset igjen, Takk til Gerd Bakkeløkken, Håkons niese, som har tatt vare på hans produksjon og gitt oss muligheten til å gjengi visa hans.
En liten vise om Strannveien vår
Tone: Jungmann Jansson
Veien ned til Grimestadstranna, det er rene krisevara.
Den har tilleggskort på hump og dumt, men grus er
rasjonert.
Hvis det er no’n grøft så er a ikke der den skulle vera;
Men sån rundt omkring i veien ja, for sjung hei og hå.
Snakk om krigen og tomatbomber, elendighet og plager.
Sån på den måten har strannveien vært forut for sin tid.
Den har sett ut som et bombeherja strøk i alle dager,–
en skandale for den hvite mann, men sjung hei og hå.
Unge fruer her som eier, barnevogn og mann og bleier,
drar med tunga utav halsen, utav unga og seg sjøl.
Når dem skal evakuere, må dem rent ut navigere,
spør om tåteflaska registrerer jordskjelv? Hei å hå.
Den som bor langs bekken måtte, for no’n år siden på potte.
For da brøt det løs et uvær som var kombinert med flom
over veien, rundt i hagan, stod det vann til opp på magan,
det var bekken get som hadde springi lekk, skip o hoi.
Det var no’n som hadde reparera brua over bekken,
og så lagt ned noen rør som hadde alt for småe høl.
Hva skal stakkars bekken gjøra? Flom og trangt om plass
i røra,
Det var dumt dem ikke lernt’n stå i kø, hei og hå. Grimestad,
9. mars 1946, H.K.
Snekker og visesmed
Den gamle Strannveiens akillessene var brua over bekken der Velveien i dag møter og går over i den nye veien, Grimestadstranda, på vei nedover. Bekken lå åpen mesteparten av sitt løp den gang, og vi kunne som barn følge med nivået på vannføringen ved å lytte til bruset som hørtes på lang avstand. Kikket vi ned i bekken, kunne vi finne ut hva den førte med seg fra sivilisasjonen lenger oppe. Lysten til å havne nedi var liten. Det hindret oss i å ta for store sjanser. Innholdet virket preventivt kan man si.
For noen år siden kunne sivilisasjonens etterlatenskaper studeres med sikkerhet et sted, på Holtekjær på stranda mellom Grimestad og Kustranda. Resten er stort sett lagt i kommunale rør. Noen på Grimestad hevder de kan kjenne lukten de også, men slipper å se noe for det meste. Iflg. presseoppslag var problemet blitt større etter at et kongelig feriested på Mågerø ble koblet til kloakkanlegget. Både det som fløt opp, og det som luktet vondt, får vel dermed litt høyere status. De fleste vil likevel hevde at dritt er dritt, uansett.
Kanskje løsningen på problemet ligger i å gjøre noe Grimestadfolket gjorde for mange år siden engasjere seg kollektivt, og så skrive en vise om” Kloakken vår”, denne gang, slik vi skal se Håkon gjorde da han skrev om” Strannveien vår”. Slikt skaper kamphumør. Enn så lenge har vi heldigvis en ordfører på øyene våre som kan tilskrives, og det er utrolig hvor mye kompetent ingeniørkunst og effektivitet som er samlet i kommunen i dag, sammenlignet med for 70-75 år siden. Problemet ligger vel heller i det pekuniære. Det koster penger å få vannet til å renne oppover.
I et opprop datert 9. april 1943 til hytte og strandeiere på Grimestad, Tjøme, ba Kristian Nilsen på Bækkevold, Gbnr. 17/7, i egenskap av Arbeidsutvalgets formann om bidrag til å få veien i orden og skriver:
”Som det muligens vil være Dem bekjendt, er veien fra hovedvei til sjøen nu i en meget dårlig forfatning, serlig slemt blev det etter flommen i fjor høst (Bededagshelgen) da broen og de underliggende rør blev sprengt, og veidekket nedenfor helt skyllet bort, slik at den nu er ufarbar.”
Her vil vel noen og enhver kjenne seg igjen fra senere år! Det kan nok hevdes at røra fremdeles har for «småe høl». I dag blir sånt ordnet på noen dager, men den gang skulle det ta mange år og atskillige skriv til ordfører Carl Aarø. Litt nødhjelp ble resultatet. Veien ble « komplet på», som de gamle sa. Det betyr midlertidig reparert. Kristian Nilsen (1903 – 1990) hadde siden tidlig i 1930 årene ivret for å holde veien farbar for flere enn gående. Elektrikeren var også en « Petter Smart» med biler og eide tidlig bil. Bil hadde også gartner Larsen. Varer kom ofte sjøveien til Grimestad før Vrengen Bro sto ferdig i 1932. Det var bruk for en vei i god stand.
Reaksjonene på oppropet var forskjellige, alt etter hvilken nytte de så i veien. En hytteeier, Arthur Mathisen, var svært positiv og tilbød umiddelbart å bidra økonomisk. En annen, hytteeier (som alle visste hadde penger så det rakk) stilte mange betingelser og spørsmål tilbake. Anders Markussen, Gbnr, 17/7, mente at store investeringer i veien var bortkastet. Han trengte bare å komme fram med trillebåra si. Flere tok på seg arbeidsklær og tok et tak sammen med Kristian.
Etter noen år overtok vår visesmed, Håkon Kristensen (1906 – 1992) problemet, som formann i arbeidsutvalget. Igjen ble det gjort henvendelser, både til kommunen og brukerne av veien. Den 9. mars 1946 skriver han sin kommentar om saken på sin sedvanlige måte med” En liten vise om Strannveien vår”. Boktrykker Halvdan Th. Nielsen må ha vært medvirkende til trykkingen av visa, den som la frem det endelige regnskapet i 1957 for alle årene fra 1947 og litt over kr. 20.000. var betalt ut. Det kommunale bidrag ble tilslutt på kr. 3400.plus kr.500. i bidrag til grus! Donasjoner fra enkeltpersoner og kontingent beløp seg til ca. kr. 1500.. Det langt større beløp som gjensto kom som
inntekter fra i alt 53 danseaftener og utallige basarer og utlodninger. Snakk om dugnadsånd! Det var nok på en av festene på Grimestad Pensjonat at Håkon presenterte sin vise.
Foreningens møtebok ble ført første gang den 11. april 1950. Her skriver boktrykker Nielsen i egenskap av sekretær med særlig kompetanse i riksmålet:
Til dette møte var innkalt Vellets styre samt Kvinneforeningens styre. Fra Vellets styre møtte: Håkon Kristensen, Kåre Johansen, Martha Nielsen, Mathilde Olausen og H. Th. Nielsen.
Fra Kvinneforeningen møtte: Ellynor Johansen og Kristine Hansen. Følgende dagsorden var satt opp:
1) Strandveien. – Økonomien.
2) Hvad kan gjøres for å skjerpe interessen blant medlemmene.
3)Fester – Arrangementskommité.
4)Utkast til lover for Vellet.
5) Eventuelt.»
De tre første punktene kom til å være faste punkter i flere år fremover. Den av deltagerne som i dag kan fortelle om Vellet fra denne tid, er Ellynor, som husker en tid med mye moro og fest på Grimestad Pensjonat. De øvrige har «vandret» som tjømlinger kan komme til å si. Undertegnede er unnskyldt, da jeg på dette tidspunkt akkurat var fylt ett år.
År 2016
Det heter seg at historie er det som også skjedde i går. Historien ruller videre. I senere år har bekken igjen flommet over flere ganger, kommunen hadde nok også lagt for «småe rør.» I løpet av april 2016 har firmaet Mortensen drevet flom sikring i veikrysset Velveien, Ramsåsveien og Grimestadstranda for kommunen. En vidunderlig bivirkning av reparasjonen er at vanntrykket er normalt igjen, for under veien lakk det visst fælt. I overskuelig framtid kan vi nå regne med tørr vei og vann og kloakk som fungerer, bare tiden vil vise.
Kilder:
Møtebok og saksdokumenter for Grimestad Vel for 1942-1957.
Samtaler med Ellynor Johansen, Nancy Klausen, Åse Bekkevold Hagen og Gustav Hagen 2003-04.
Publisert i Tjúma nr. 3, 2004, Revidert mai 2016 I L.Z.
Rev. utg. april 2016
