Lise Glenmnebakken

Lisa Glennebakken link til slektsdatabasen

Lisa Glennebakken var født i Småvik på Nøtterøy i 1830. Da hun var to år gammel, døde både foreldrene hennes og to søsken. Av kolera ble det sagt. Lisa ble da auksjonert bort til en familie i Årøsund, og en bror, Halvor, som var i 12 års alderen, ble tatt hånd om av noen slektninger. Han var jo så stor at man kunne dra nytte av ham; dessuten var det ikke uvanlig at gutter dro til sjøs i 12 – 14 års alderen.
Lisa ble engang som fireåring satt til å passe på gåsungene. Dette var om våren. Vannet var enda så kaldt at de små ungene ville få krampe om de kom uti. Men Lisa var nok for liten til å klare denne oppgaven, – to av gåsungene kom ut i dammen, fikk krampe og døde. Da riste ”pleiefaren” henne på bare enden så hun ikke kunne sitte på fjorten dager.
Hun vokste opp under ”hogg og slag” som man sa i den tiden. Det ble å arbeide fra morgen til kveld.
Lisa felte ikke melketennene, men ingen sørget for å få dem trukket. De nye, blivende tennene vokst derfor ut på utsiden av melketennene, og hun fikk således dobbel tanngard.
Hun lærte å lese såpass at hun ble konfirmert, men hun lærte aldri å skrive eller å lese skrift. Det var min mor som senere pleide å skrive hennes brev og lese høyt for henne de brev hun fikk.
Etter konfirmasjonen måtte hun ut og tjene på gårdene. Hun var omtrent tyve år da hun kom til Tjøme i tjeneste hos Torger Bakke (Backe) på Søndre Svelvig.
Lisa giftet seg med en sjømann, sønnen til enken Karen Kristine, som hadde hus i Glennebakken. En måned etter bryllupet dro mannen til Lisa til sjøs. Hun så ham aldri igjen, for skuten han seilte med, gikk ned med mann og mus. Men et barn fikk Lisa, – en liten gutt. På Tjøme og Nøtterøy var det den gang ingen lege, så da den lille gutten hennes ble syk, rodde Lisa fra Glenne til Bogen i Stokke. Derfra bar hun barnet til Stokkebyen hvor legen holdt til. Tre ganger gjorde hun denne turen, men til ingen nytte. Gutten hennes døde.
Trygd var et ukjent ord den gang. Ved mannens bortgang hadde derfor Lisa ikke noe valg – det ble å ta seg arbeide på gårdene. 30 – 40 øre dagen var fortjenesten. Men frisk og sterk var hun, og hun kunne påta seg all slags tungarbeid. Hun kjørte gjødsel, harvet og gjorde meget annet jord- og tungarbeid. Men også på kjøkkenet var hun dyktig, så ikke sjelden hjalp hun til med koking ved forskjellige anledninger.
På Holtan bodde en skomaker fra Bagstevoll i Våle. Enkemannen med tre barn begynte å gå på frierføtter til Lisa. Men hun takket nei – hun syntes nok hun hadde det bedre uten mann med tre barn. Men skomakeren gav ikke opp. Han gjorde seg godvenner med svigermoren til Lisa. Når han kom på besøk, hadde han med seg brennevin og skjenket gamle Karen en dram. Gamle Karen likte godt en dram, og hun lovet å legge inn et godt ord for ham hos Lisa. Sannelig gjorde hun også sitt beste for å overtale henne. Men Lisa holdt stand helt til gamle Karen til slutt lovet henne huset og alt hun eide, hvis hun bare ville ta skomakeren. Da gav hun etter. Det ble giftermål, og Lisa flyttet til ”Lurven”, så ble skomakerens hus på Holtan kalt.
Ikke lenge etter døde gamle Karen, og Lisa og mannen flyttet til Glenne.
Nå fulgte en vond tid for Lisa. Skomakeren var rett og slett sinnssyk fra tid til annen, og i disse periodene slo og dengte han henne, sparket henne ut for trappen o. l. Til andre tider var han lutter solskinn, han kunne gråte og le på samme tid. Meget religiøs var han, og Bibelen kunne han utenat, sa de gamle.
Tre barn fikk Lisa med skomakeren, en gutt og to piker. Skomakerens barn fra første ekteskap var ganske store, så det varte ikke lenge før de giftet seg og flyttet hjemmefra. Men i Lisas liv ble det ingen forandringer. Hun måtte fremdeles arbeide på gårdene, hun måtte fortsatt finne seg i å bli slått eller dratt i håret når hun var hjemme. Engang viste hun min mor en hårdott han hadde dratt ut, – den var på størrelse som en gammeldags toøring eller som den femøring vi hadde en tid tilbake!
Men etter denne hendelsen forlot Lisa mannen – hun dro til mine besteforeldre. De to eldste barna var på dette tidspunkt voksne og bodde ikke lengre hjemme, men minstebarnet, en pike på 8 – 9 år, var igjen hos faren.
Min mor og hennes bror fikk en dag beskjed om å gå til skomakeren for å leke med datteren – hvis faren gav henne lov. Om anledningen bød seg, skulle de ta henne med seg hjem. Joda, ”Krestoffer” – som de gamle kalte ham, ga dem lov til å leke med datteren i haven. Men ettersom ”Krestoffer” ikke passet på dem, varte det ikke lenge før alle tre var hjemme hos oss. ”Krestoffer” skomaker gjorde ikke noe forsøk på å få datteren hjem igjen. Han trøstet seg med Bibelen som for øvrig alltid lå oppslått på bordet med flere bibelsteder understreket.
”Krestoffer” var en ivrig jeger, og det skulle bli et vådeskudd som til slutt gjorde ende på hans dager. Han ble truffet i halsen, dog ikke verre enn at han med bøtte og vaskefat gikk til brønnen for å vaske av seg blodet. Men idet han bøyde seg ned i brønnen, fikk han antagelig et besvimelsesanfall, stupte i brønnen og druknet.
Lisa kunne nå igjen flytte inn i den gamle, grå Glennebakkstua, plassert så tett ved veien at trappen faktisk stod på storveien!
Etter ”Krestoffer” skomakers død fikk Lisa det ganske bra. En dag fikk hun besøk av sin bror Halvor – han hadde seilt til sjøs i mange år. I 1850, i gullrushets dager, var han kommet til San Francisco med en engelsk skute. Sammen med en engelskmann hadde han mønstret av, kjøpte utstyr for gullgraving og dro av gårde til Sacramento for å grave etter gull i Sacramentoelvens sand- og grusbanker. De var heldige. Etter en tid hadde de funnet så meget at de bestemte seg for å dra til Frisco for å dele utbyttet. Hester og muldyr ble innkjøpt til frakting av gullet. Natten før tilbaketuren ble delt i to vakter: første til klokken to og andre fra to til seks. Halvor skulle ha første vakt. Da han våknet langt på dag, var engelskmannen forduftet. Han visste at Halvor sov tungt og hadde sikkert dratt av sted med gullet så snart Halvor hadde sovnet. Halvor var fortvilet. Han kom seg ned til Frisco, men alt han spurte og lette etter kameraten, så var og ble han vekk.
Halvor gav imidlertid ikke opp. Han dro tilbake til Sacramentoelvens sand- og grusbanker – alene, og han var heldig, fant faktisk mer gull enn han og ”kameraten” hadde funnet til sammen. I Frisco omsatte han gullet, og fast bestemt på å finne den svikfulle engelskmann reiste han i flere år rundt i verden. Han skulle skyte engelskmannen hvis han fant ham! Men all hans søken var forgjeves. Tilslutt kom han da hjem til Nøtterøy og Tjøme. Halden, ikke Halvorsen, kalte han seg nå. Som ekte gullgraver gikk han omkring med et klokkekjede tvers over brystet, og hvilket klokkekjede! Det bestod av ekte gullklumper forbundet ved hjelp av løkker. Han viste også frem gullklumper større enn hasselnøtter! Lisa fikk visstnok ikke meget glede av all denne rikdom. Eldste datteren hennes ble imidlertid med ham over til Amerika – han ville prøve å finne mer gull. Han dro til Sacramento igjen, men eventyret var nok på det tidspunkt slutt, iallfall lønnet det seg ikke.
Lisas datter reiste til Frisco hvor hun tok seg huspost, og der ble hun til det store jordskjelvet i 1906. Da reiste hun hjem til Tjøme en tur. Etter en tid reiste hun imidlertid tilbake til Amerika – til Chicago. Her ble hun gift med en Tjømegutt fra Sundene!
Lisas sønn som var sjømann, var gift og bosatt i Slagen. Han ble tidlig borte på sjøen, skuten han seilte med, forliste, og alle mann gikk ned.
Lisas yngste datter bodde fremdeles hjemme, og Lisa fortsatte å arbeide på gårdene som før.
En vinter skulle det holdes stort bryllup på en av skippergårdene. Men så hendte det at det satte inn med et forferdelig snevær som varte i flere dager. Veiene på disse kanter ble aldri brøytet før sneværet var over. Falt det store snemengder, kom man følgelig ikke frem med hest og slede. Når man så skulle til å brøyte, måtte et større mannskap måke unna det verste før hestene maktet å trekke plogen.
Men varene til bryllupet måtte hentes i Tønsberg, og det ble Lisa som måtte gjøre den turen. Utstyrt med åk over skuldrene og to store kurver, 14 øre til fergen tur/retur, 10 øre til to kopper kaffe samt noen stykker brød til niste begav Lisa seg ut i sneføyken. Man kan tenke seg hvilket overmenneskelig slit dette måtte være, men Lisas viljestyrke og gode fysikk brakte henne trygt frem og tilbake. Og det var ingen liten føring hun hadde. I den ene kurven hadde hun bl. a. en stek på 7 kg, og den andre kurven var full av forskjellige varer. Det ble kveld før Lisa var hjemme igjen. For turen fikk hun 50 øre og måtte kanskje også takke til. Klage gjorde imidlertid Lisa aldri – det hadde vel også vært fåfengt.
Kameraten min, Arthur på 11 år og jeg på 13 var en dag på vei hjem fra Vrengen brygge hvor vi hadde hentet en plog. Vi dro den på en drakjerre. Da vi passerte Gjervåg, kom Lisa ut av Gjervågskogen bærende på en tønnesekk full av ved. 86 år var hun den gang! Hun hadde tillatelse til å ta kvist og tørrved, og på ryggen bar hun hjem all den brensel hun trengte. Men denne gang fikk selvsagt Lisa hjelp hjem med sekken. Lisa var velkommen i alle hjem på Glenne, og til oss kom hun minst en gang i uken. Tross sin høye alder kunne hun fremdeles være til nytte, og ikke sjelden måtte hun være barnepike eller passe hus og hjem når konene skulle til Tønsberg etter ”trekken”. ”Trekken” fikk konene gjerne utbetalt av den agenten mannen hadde forhyrt seg hos, og når de først var i byen, benyttet de anledningen til å handle. Det var gjerne kjøpmennene Magnus Larsen, Ole Larsen eller Helfred Hansen de gikk til.
Lisa hadde lært i livets harde skole, men var likevel ikke blitt bitter. Hun var et fredens menneske, venner med alle og avholdt av alle. For oss barna på Glenne var hun nærmest for en bestemor å regne. Folk viste også sin hengivenhet for Lisa på mange vis. Hjemme hos oss var det f. eks. fast regel at Lisa skulle ha et stykke ”ferskt” når vi hadde slaktet. Likeledes skulle hun ha både brød og kaker når vi hadde bakt til jul.
Engang jeg var nede hos Lisa med en kurv julebakst, kom en ung sjømann innom. Ingvald het han, han bodde på en av nabogårdene. Han kom for å gi Lisa noen kroner til jul. Ingvald var sikkert bare en av de mange sjøgutter på Tjøme som på denne måten ville vise sin takknemlighet.
I 1917 kom Lisas yngste datter fra Kristiania hvor hun hadde tjent i mange år. Hun kjøpte et hus med jord til, og Lisa flyttet da til datteren.
I 1926 døde Lisa, 96 år gammel.
Glennebakkstua er borte – huset var i en meget dårlig forfatning. I dag står et annet hus på Glennebakkstuas tomt. Dette er imidlertid oppført lengre fra veien.

”Matjæs”
Her ute på øya, på en liten gård, bodde en gang ”Matjæs”.. Han var en meget dyktig sjømann, men også en ordentlig ”spissber”, som kunne finne på all slags ablegøyer.
”Matjæs” tok somme tider hyre som tømmermann, somme tider som seilmaker.
En vinter lå båten han seilte med, hjemme. Da den på vårparten skulle ut igjen, skulle tømmermannen om bord ikke være med. ”Matjæs” spurte da om å få tømmermannsjobben, og den fikk han med en gang. Skipperen regnet nemlig med at ved å gi ”Matjæs” denne jobben, kunne han spare inn seilmakerhyren!
En dag spjæret et av seilene, og skipperen bad ”Matjæs” sette det i stand.
”Matjæs” satte i gang. Han tok to bord, spikret ett på hver av spjæren og forkynte så at nå var alt klart: ”Hal opp!” Så ble gjort, men så snart vinden fylte seilet, føk bordene til sjøs.
Da skipperen fikk høre hva ”Matjæs” hadde gjort, ble han rasende. ”Var ”Matjæs” blitt gæern?” ”Det var ifjol jæ var seilmaker, i år er jæ tømmermann”, svarte ”Matjæs”.
Spissbub eller spissbuer eller spissborger (av tysk) betyr oppr. borger som gjorde krigstjeneste til fots og med spyd. Her brukt om folk uten høyere interesser eller videre horisont.
Som kjent lå de fleste seilskuter for det meste hjemme fra jul til mars – april, og vinterstid var det meget vanskelig å få noe arbeid.
En vinter isen hadde lagt seg, begav ”Matjæs” og broren seg en dag ut på isen for å pilke. Det var allerede mange mennesker på isen da de kom. ”Matjæs” og broren gikk lengre ut enn de andre, broren aller lengst ut. Der var imidlertid isen dårlig, og så gikk det som ventelig var. Isen brast under ham, og plaskende i isvannet ropte han til ”Matjæs” at han måtte hjelpe ham. Men akkurat da hadde ”Matjæs” huket en stor torsk. ”Nei, nå kan jæ nok inte hjelpe dæ, bror”, ropte han tilbake. ”Men skulle de’ falle seg slik en a’en gang, så ske jæ nok hjælpe dæ!”
Heldigvis hørte også de andre på isen brorens rop om hjelp. De kom styrtende til og fikk dratt ham opp. Men etterpå gav de ”Matjæs” en herlig omgang juling.
Engang seilte ”Matjæs” med en gammel marketen skute. En dag han sto til rors, lot han skuten svinge hit og dit. Skipperen la merke til buktingene i kjølvannet, og raskt skrittet han bort til ”Matjæs”.
”Jæ syns ho vrir sæ”, undret han. ”Ho kan’te a’ent enn vri sæ”, svarte ”Matjæs”. ”Åffer det?” ville skipperen vite. ”Jo, de’ ske jæ si dæ”, svarte ”Matjæs”. ”Veggelusa biter’æ innæbords, å mærken stikker’æ utæbords, så ho kan’te a’ent enn vri sæ!”

Tossen Berstad
Torsten Berstad het en mann som bodde i Berstad. De gamle tjømlingene var imidlertid litt slurvete med uttalen av fornavnet hans, så her ute ble han bare kalt Tossen – Tossen Berstad.
Han var litt av en luring denne Tossen, og han ble sjelden svar skyldig.
Bededagen var som kjent tidligere helligdag, også til sjøs. Engang hadde imidlertid skipperen på en av de skutene Tossen seilte med, unnlatt å si fra at mannskapet skulle være fri bede-dagen. De ble satt i fullt arbeid, og Tossen ble sendt opp i riggen for å labbsalve den, d.v.s. at han skulle smøre inn vevlingene med en blanding av tjære og olje. Dette ble gjort for å beskytte riggen mot råte.
Jo, Tossen han satte i gang, men et stort stykke av riggen lot han stå igjen. Kommet ned på dekk ropte skipperen til ham: ”Men i all verden, Tossen, du har jo en svær helgedag oppi riggen”. ”Nei”, svarte Tossen, ”det må værræ feil. Jæ har inte no’n hæljeda”. ”Joda”, fastholdt skipperen og pekte på den store, lett synlig flekken oppe i riggen. ”Å, ja dæn, ja”, sa Tossen, ”men det er’nte no’n hæljeda’, de’. De’ er bare be’da’n, de’”.
Skipperen forsto da at han ikke greide å lure mannskapet denne gangen, og resten av dagen fikk der derfor fri.
Vevlinger: Tynt tauverk mellom bardunene i riggen, danner trinnene i en ”stige”.
Tossen Berstad var oppe i kjærkebøgdæ å sollte fesk. Dær traff’n lensmann Sundseth borte i Rødgatæ, å Tossen spørte om lensmann’ vill kjøpe fesk a’n. Ja, lensmann’ var interessert å tittæ ne’i kørjæ te Tossen. Dær fekk’n se at de’ lå et par fine ørretær. ”Du har’nte lov å fiske ørret på de’hænne ti’æ”, sa lensmannen. ”Du veit væl de’ at nå ær’n fredæ. Treffer jæ dæ en gang te me’ ørret i feskekørjæ, så blir jæ nødt te å multere dæ, hus på de’!” Da smilte Tossen lurt, åsse sa’n:”Han er’a stor å mekti’ lensmann’ her oppå lande’, men å forby ørreten å gå i garnæ å rusene minne uti sjønn, de’ maktær’n nå inte da”. Dærme’ så gikk’n.
Engang var Tossen ille ute. Han å svoger’n hans’es, Hansen i Bakken, hadde tatt på sæ no’ veæhogst for Ivær Hui. Di var eldre sjøfolk begge to å inte no’ vandt med å hogge famneve’, så de’ blei’nte rare fortenestæ på dæm. De hadde gjenne meddæsmat me’ sæ, å en da’ hadde di et spann me’ saftsuppe åsse pannekaker me’. Men så bar’e sæ inte bedre te enn at stuten te Halvorsen kom farænde. Da den fækk se karæne, så bynt’n å brøle, å karæne trudd’en var folkevond. Redde blei di å klatræ opp på en stor stein. Stuten åt opp alle pannekakene å stangæ te suppespanne’. Men så fækk’n hanken på spanne’ inn på et av hornæ å dærme’ så bar’e a’ste’ me’ heile suppespanne’. Ja så var’e slutt me’ veæhogsten for dæn da’n, for uten mat kun’inte karæne ærbi. Di hadde bare å ro him te Berstad igjen.
Saftsuppe ble brukt hele året i nesten alle hjem på Tjøme før. Den ble kokt på risengryn, havregryn eller sagogryn, tilsatt syltede moreller (eller kirsebær), saft og sukker. Morellene ble ”stivsyltet” i store krukker, d.v.s. morellene ble tilsatt kanelbark og nellik.

”Matjæs Hudø”
Matias Hudø’s mor var enke og bosatt på Hudø. Matias seilte til sjøs og forsørget sin mor i flere år, men som så mange andre sjøfolk i den tiden fikk Matias klimafeber eller gulfeber. Denne sykdommen rammet særlig folk på skuter som seilte på Syd-Amerika, til Rio og Santos. Mange døde, andre ble liggende på sykehus i lange tider før de ble så bra at de fikk seg en skute hjem.
Mor til Matias ble også syk og kunne ikke klare seg selv da hun ikke lenger fikk penger fra Matias. Så havnet hun på Honerød, Fattiggården. Hun levet ikke lenge, og kommunen solgte husene og inventaret og tok pengene.
Da Matias en tid senere kom hjem, bad han kommunen om oppgjør, men der var det intet å få. ”Javel”, sa Matias. ”Har dere tatt eiendommen min, så får dere ta meg også”. Han fikk flytte inn på Fattiggården. Da de imidlertid ville ha Matias til å arbeide på gården, sa han nei. Han skulle ha det han hadde krav på. Kommunen skjønte vel at de hadde gjort en bommert, for Matias fikk gjøre det som passet ham.
Matias var flink til å spille fiolin, og han spilte derfor ofte til dans og på ball.
Matias brukte som regel å gå med buksene oppbrettet til midt på leggen. Min bestefar undret seg over dette og spurte ham engang hvorfor han gikk slik, hvorfor han ikke kunne gå som andre folk? ”Du vet vel det, Johannes, at det alltid er et eller annet hos gærninger som gjør at folk lett skjønner at noe er galt med dem. Nå bruker jeg det her med buksene, for ellers vil ikke folk tro at jeg er gæ’ern!”
Matias var flink til å rime og dikte. Engang han var i Langviken, traff han byggmester Bø som skulle til Hui å reparere en kjerre. Bø var en stor, sprek kar, men båtvant var han ikke. Matias så ham ro ut og så sa han:
”Bø med sine lange armer
roer så det larmer.
Han skulle til Hui å reparere en kjærre,
men ro, det kunne han aldri lære”.
Han tjente noen kroner iblant på denne rimingen sin. Fikk han f. eks. høre at en eller annen skipper eller reder hadde gjort noe de ikke ønsket publisert, da diktet han straks noen vers som han gikk til vedkommende med. På spørsmål om hva de var verd, fikk han et par kroner, en dress som var for liten til vedkommende selv, eller en frakk. Han var alltid pent kledt, så det må ha blitt noen vers av det, men de ble aldri kjent. Matias var aldri pengelens heller, for han tjente en del som spillemann, og fritt hus og losji hadde han på fattiggården. Men ”Gærne-Matjæs” ble han kalt, og det navnet bar han med godt humør.

”Matjæs” Lunde fra Vivestad
”Matjæs” Lunde ble født i Vivestad i 1829 og døde på Tjøme i 1922. Hans mor var fra Høijord, og hun hadde engang i sine unge dager fulgt Hans Nielsen Hauge til nabobygden, da lensmannen var etter ham. Hun må for øvrig ha vært en velstående dame, for hun etterlot en gård til hver av sine tre sønner.
Lunde var en aktet mann i Vivestad. Han hadde sittet både i herredsstyre og formannskap, og hans mange gode replikker var kjent langt utover hjembygden.
I hans herredsstyretid debatterte man engang hvorvidt kirken i Vivestad skulle brannforsikres. Et flertall gikk imot brannforsikring, og Lunde tilhørte dette flertall. Da kirken senere brant ned, gråt han.
Lunde hadde en sønn, Nils, en datter Petrine og en fostersønn, ”Olæ” Jacobsen. Til Nils kjøpte han en gård, og Petrine ble gift med en fra Sukkgårdene.
Sønnen Nils fikk han ingen glede av. Gården drakk han bort, og han prøvet også så godt han kunne å ruinere faren. Han skrev således farens navn på papirer som så denne måtte innløse. Da moren, Lovisa, engang ikke ville gi ham flere penger, tok han en jernstang og slo henne over hoften. ”Ja, han slo høfta a’ på mor, du”, berettet gamle Lunde.
Da Lundes kone Lovisa døde, solgte han alt han eide. Han ville vekk fra bygden for å redde det han hadde igjen. Så havnet han altså her ute på Tjøme i 1890 årene. Han kjøpte et lite småbruk på Sandbekk, ikke så langt fra mitt barndomshjem. Foruten småbruket eide han også et lite hus, som han leide ut.
Noe av det første Lunde gjorde da han kom til Sandbekk, var å bygge en smie. Mange Tjømegårder hadde også en liten smie den gangen. ”Smiuæ” kalte Lunde det. Han var en ganske flink smed, og det var ikke sjelden vi guttungene måtte dra belgen for ham.
De første årene Lunde var her på Tjøme, handlet han med brukte møbler som han kjøpte på auksjon i Tønsberg. Senere dro han opp i landet og kjøpte grisunger som han solgte på Tjøme. Men da han solgte hesten sin, ble det slutt med denne handelen. Isteden begynte han med et mindre hønseri. Maren, husholdersken hans fra nabogården, stod for dette. Hun var et ualminnelig dyktig menneske. Det kan således nevnes at hun var den første på Tjøme som fant ut at hun kunne få eggproduksjon også om vinteren ved å ha lys i hønsehuset morgen og kveld. En liten historie illustrerer hvor ukjent dette fenomen var for selv ”opplyste” folk på Tjøme.
Lunde kom engang forbi prestegården bærende på to kurver egg som han skulle til butikken med. I det samme kom prestefruen, fru Selmer, ut og spurte hva de gjorde med hønene siden de verpet vinterstid. Hennes høner la aldri et egg om vinteren. Det var nå Maren som stelte hønene, forklarte Lunde. Men kan hun gjøre noe annet enn å gi dem mat, da? Av mat fikk da hennes høner også rikelig! Drev fru Selmer på. ”Maren kan en ting, ho”, sa Lunde da, ”og det er de dødes språk!” Dermed ruslet han videre, fra en meget desorientert prestefrue. Det var selvfølgelig umulig for henne å skjønne hva Lunde mente med sitt svar, nemlig at Maren ikke bare gav dem mat, hun snakket også med dem, klappet og kjælte med dem.
Mellom Lunde og meg oppsto det et oppriktig og varig vennskap. Jeg var vel ikke mer enn tre år første gangen jeg hilste på Lunde engang han var på besøk hos far. Han bad meg komme bort til seg, og jeg fortalte han hva jeg het. ”Snu dæ så jæ får se ryggen din,” bad han. Jeg så gjorde og han sa da at jeg var ”rekti’” en kjekk liten pjokk. ”Audiensen” var med dette slutt, og han sa at jeg kunne gå. Mine eldre brødre var litt nysgjerrige og ville gjerne vite hva Lunde hadde sagt til meg? ”Jo, han sa atte jæ kunne gå igjen”, husker jeg at jeg svarte.
Gjennom oppveksten var jeg ofte hos Lunde, og jeg har mange erindringer fra denne tiden. Når jeg som smågutt besøkte ham, hadde han ofte moro av å spørre meg om hvorledes det sto til med mellomregnskapet vårt. Skyldte han meg noe? Som regel kom vi frem til at han skyldte meg en eller to øre. Maren måtte da frem med pungen og gi meg ørene, så han kunne bli kvitt ”skuldæ” si, og vi kunne bli vel forlikte. Etter oppgjort regnskap pleide han å si: ”Nå kan du gå med takk og ære”.
Da jeg ble større, hjalp jeg ham ofte med arbeidet på gården. Engang vi hyppet poteter og var kommet til enden av en rand, trengte vi hvile. ”Du får sette dæ på den steinen dær”, pekte Lunde, ”for da får du to gle’er”. Jeg spurte hvorledes dette hadde seg. ”Jo, ser’u”, sa Lunde, ”nå er’u trøtt og er gla’ at du får settæ dæ. Men steinen er hard, og om ei lita stønn er’u gla’ du kommer opp igjen!”
”Matjæs” Lunde hadde en sjelden treffsikker replikk, som regel var den midt i blinken.
Engang hjalp min fetter og jeg ham med å høste moreller. Vi hadde tre øre literen pluss kosten. På vei ned fra toppen fant jeg ut at det var for liten kuv på spannet, og derfor tok jeg noen moreller fra de nedre grener og la på toppen. ”Du Abraham”, lød det da fra Lunde, ”kartæne kan jeg pellæ sjæl, du!”
Engang hjalp jeg ham med et ”jordstykje” som Lunde skulle ha ”bogner” (bønner) og kål på. Fra en dynge i nærheten dro vi gjødsel til stykket på en drakjerre. Da vi hadde holdt på en stund, fant Lunde ut at han også ville spre noen lass jord fra nordsiden av huset. Mens jeg spadde opp i drakjerren, bemerket jeg at det jo bare var sand, dette! Dårlige greier, dårlig hevd i dette, mente jeg. ”Her har jæ stie (stått) mangen vinterkvæll og sett nolover, du!”
Bemerkningen inneholdt alt jeg trengte å vite.
En nabogutt hadde engang tatt et par epler fra et av Lundes trær. Da han var sørgelig klar over at han var blitt iakttatt, våget han etter dette ikke å gå forbi Lundes hus. For å komme til skolen måtte han derfor ta en svær omvei gjennom skogen. Men en dag Lunde var nordover et ærend, ville skjebnen at gutten skulle møte ham på veien hvor ingen retrett var mulig. Lunde gjorde seg så blid så blid, hilste god dag og mente at det var så altfor lenge siden han hadde sett gutten! Stakkaren ble stående rød og forvirret, våget ikke engang se opp. Hva skulle denne godlåten bety? Så kom det fra Lunde: ”Men når eplene blir møine (modne), da lyer du væl sø’over te mæ, vækje?” (veit je). (Lyda = stikke innom).
En historie Lunde fortalte meg om sin fostersønn Ola Jacobsen, rinner meg også i hu. Den viser hans noe særegne måte å løse problemer på.
Ola hadde begynt å bruke tobakk allerede mens han gikk på skolen, og elevene sladret til læreren. Da dette kom Lunde for øre, fikk han bekymring, ikke for guttens bruk av tobakk, men for hvorledes han kunne redde guttens ære! Etter noen fundering gikk han til guttens lærer og forklarte hvorledes dette problemet skulle løses. Han skulle gi Ola lakris med på skolen. Når så Ola spyttet brunt, ville elevene ganske sikkert igjen sladre til læreren. ”Da skæ du be Olæ kommæ fram og vise dæm at det er lakris han tygger!”
Læreren gikk med på Lunde forslag, og det gikk ganske riktig som han hadde forutsagt. Elevene sladret, men ble temmelig flaue da de fikk se at det bare var lakris Ola tygget. ”Jæ ville inte ha den pletten på Olæs ære, skæ jæ si dæ”, forklarte Lunde.
”Matjæs” Lunde holdt hele livet fast på bygdemålet sitt, og han brukte mange ord og uttrykk som jeg ikke hadde hørt før. Når han spesielt ville understreke hva han hadde sagt, kunne han bruke uttrykk som ”Hæ’ern forsørje min skrott og bein” eller: ”Matjæs Lunde er’nte folæ borti ei myr, kom i hau det”, Når det var noe han ikke hørte eller skjønte, sa han: ”Vø – pø?” Hvis han under et måltid bød meg en brødskive til, lød det: ”Du får ta dæ ei kakerispe te!” Birkebeinerne ble alltid til Birkebinerne.
Da husholdersken Maren mistet sin mor, måtte hun flytte hjem til broren som var ungkar. Lunde som på dette tidspunkt var nesten blind, flyttet ikke lenge etter også hjem til Marens bror. Jeg besøkte ham kort før hans død. Han var da sengeliggende og helt blind, men vårt ”gjensyn” var i høyeste grad hjertelig.
Maren husholderske arvet Lundes eiendommer som vederlag for stell og husvære.

Berthe Huken
Lengst syd på Glenne lå det før i tiden et hus. Det ble revet i 1915. I dette huset bodde Berthe Huken.
Hun ble født engang på 1830-tallet på Herstad på Nøtterøy, men kom som ganske ung til Tjøme, hvor hun fikk plass hos Backe på Svelvik. Her ble hun kjent med Anders Olsen fra Glenne, og det bekjentskapet resulterte i ekteskap. De kjøpte nevnte hus på Glenne. I den anledning måtte de imidlertid som folk flest oppta et banklån. Hele 60 kr. måtte de låne! For folk i dag virker nok beløpet latterlig lite, men den gang var det så menn ingen liten sum! Berthe likte ikke gjeld, så den gjaldt det å kvitte seg med fortest mulig.
Anders hadde dratt til sjøs igjen ikke så lenge etter at de var blitt gift, og Berthe hadde fortsatt i Backes tjeneste. Da første ”trekken” fra Anders kom, gikk Berthe sporenstreks til banken med hele beløpet. Tre turer til banken i løpet av et år gjorde Berthe.
Men bankkasserer Rød hadde med stigende forargelse tatt imot avdrag på dette lånet. Renter skulle hun selvsagt betale, men avdrag? Nei! Til slutt brast det for ham. ”Å betale avdrag hver enæste gang får’u inte lov te! Du bedrar banken, skæ jæ si dæ Det vi’jæ inte ha no’a’!”
Jeg vet ikke om Berthe tok seg hans ord ad notam.
Berthe ble etter hvert meget dårlig til bens, antagelig var det gikten som tok henne. Til slutt kunne hun ikke lenger gå, men likevel klarte hun seg meget godt. Inne kom hun seg omkring ved å støtte seg til en stol som hun skjøv foran seg. Ute brukte hun to kjepper. Berthe var viljesterk som få, og det falt henne aldri inn å gå opp. Hun greide fortsatt å stelle sin ganske store have.
Selvsagt klarte hun ikke å utføre tungarbeide på den måten friske og raske mennesker gjør det. Nei, hun gikk ned på kne, og på denne måten hakket hun potetrenner og hyppet sin potetåker i mange år. Og hvilke nydelige blomster hadde hun ikke inne ved husveggen! I vestre vinduet på huset kan jeg huske hun hadde laget seg et solur. Ved hjelp av streker hun hadde skåret inn i vindusposten og skyggene som falt på dem, klarte hun godt ”å følge med tiden”. For mange av Berthes generasjon hadde livet artet seg som en stadig kamp for å skaffe mat nok. De visste så altfor vel hva det ville si å ha lite eller ingen mat. Det satte også sitt preg på dem. Når disse menneskene gav bort mat, regnet de nok med at mottager ville bli takknemlig. Jeg må dessverre tilstå at jeg godt kunne styre min begeistring for de lekkerbiskener Berthe fra tid til annen gav meg.
En gang i uken pleide jeg å gå til kjøpmannen for Berthe. Hadde en øre gangen. Av og til hendte det at hun ville påskjønne meg litt ekstra. Da kom kakene frem. Kaker hadde hun nesten bestandig, men jamen kunne de bli gamle, ja! På disse kakene skulle det absolutt være hjemkjernet smør. Hadde det bare ikke vært så gammelt og harskt! Jeg greide ikke å få ned en bit. Jeg var heller ikke før kommet opp i åsen før jeg la kakene fra meg. Håper fuglene satte mer pris på dem enn jeg!
Engang hadde en jakt lastet med kull lagt til Glennebryggen, og en mann fra denne hadde gått rundt på gårdene og tatt opp bestillinger. Berthe hadde bestilt tre hektoliter, og mine to eldre brødre hadde påtatt seg å frakte brenselet hjem til henne på kjelke. Men også jeg ville være med på dette, selv om jeg ikke var store karen. Det gikk ingen vei opp fra Glennebryggen, og det ble derfor en stri tørn med det tunge lasset over humpete jorder.
Ved fremkomsten hadde Berthe kokt havregrynsgrøt, og brødrene mine fikk hver sin tallerken grøt. Men til meg var det ikke noe. Jeg var ikke særlig lei for det, men Berthe har muligens oppfattet det slik at jeg var det, for hun sa til meg: ”Du er væl så liten atte du har væl inte kunne orkæ dra no’ du, men du kan få lov te å skrape grytæ!”
Da Berthe var noen og åtti år, fikk hun slag, og hun ble kjørt på sykehuset. Det er åpenbart at Berthe etter dette var aldeles for hjelpeløs til å kunne klare seg selv. Utskrevet fra sykehuset ble hun derfor kjørt direkte til gamlehjemmet (Honerød). Da Berthe merket hvor det bar hen, gjorde hun forsøk på å kaste seg ut av vognen. Til gamlehjemmet ville hun ikke for noen pris.
Berthe hadde hele sitt liv vært nøysom og sparsommelig og la seg derfor etterhånden opp en del penger. Hun mente hun hadde råd til å kjøpe et gravsted på den ”riktige” siden av kirken. På nordre kirkegård pleide bare fattigfolk å ligge på den tiden.
Min mor ordnet med gravsted etter Berthes ønske, men Berthe skulle likevel ikke få ligge på sydsiden av kirken.
Samme dag som Berthe skulle ”te jordæ”, som de sa, var min mor en tur på kirkegården. Stor var hennes forferdelse da hun oppdaget at Berthes grav var blitt gravet på nordsiden! Min mor brukte meget sterke ord om de mennesker som så lett kunne bryte en avtale.

 

Avskrift av Else Lalila Cranner Mathisen ,Historie fra boka til Abraham Johansen Gjemt, men ikke glemt!

Gjemt, men ikke glemt

Huldrerokken

Marthe Henriksen, som jeg omtalte i Nordistua, var som nevnt en meget dyktig kvinne.
En vår holdt hun på oppe på et jordstykke som de kalte Flatæ. Rundt dette jordstykket var det en god del kratt og busker som hun satte fyr på. Om kvelden, før hun la seg, tok hun en tur opp til Flatæ for å se etter at alt var slokket, at det ikke fantes glør som kunne flamme opp. Men selv om hun var sikker på at alt var i orden, sov hun ikke godt om natten. Derfor stod hun tidlig opp neste morgen for å forvisse seg om at alt var som det skulle. Det var solrenningen dette, sånn ve firetiden om morgenen. Han ruslet opp mot Flatæ, men da hun kom opp, ble hun med ett stående som fjetret. På en fjellknatt i den sydøstre delen av jordet satt en hulder og spant på en gullrokk! I Flere minutter stod Marthe og stirret på huldra, men så kom hun til å ta ett skritt frem, og da fikk huldra øye på henne. Med ett var hun borte!
Både som gutt og senere har jeg lett etter gullrokken, men dessverre – jeg har ikke funnet noen!
Enkelte huldrer har jeg derimot møtt i mitt liv!

”Te sultnære jæ er….”

På Glenne som på Tjøme for øvrig var det i forrige århundre mange enker. Selv i min oppvekst var det ikke mindre enn åtte enke på dette vesle stedet.
Det var naturlig at tjømlingene søkte sitt utkomme på sjøen, men det var risikofylte arbeidsplasser den gang, hvilket jo tallet på enker tydelig viser.
Man kan undre seg over hvorledes disse stakkars enkene kunne klare å livnære store barneflokker, for det hadde de fleste. Det ble nok så som så mange ganger. Noen understøttelse var det nok mulig å få også da, men folk var stolte av å klare seg selv – det var skam å tigge! Det var nok av ”tiggærær” på Tjøme, mente de. Og sant nok. Tjøme var full av dem. Både enkeltvis og i flokker gikk de rundt på gårdene og tagg.
En liten historie om en av de mange enker som satt spesielt dårlig i det, viser hvilket syn disse menneskene hadde på understøttelse.
Denne enken arbeidet og slet rundt om på gårdene, men betalingen var som kjent dårlig den gang. Hun hadde flere sønner i skolealderen, og de hjalp til så godt de kunne. De fisket ene dagen og gikk på skolen neste. De bandt garn, og de bøtte dem og skjøt også av og til en sjøfugl, som var en kjærkommen avveksling i kosten. Likevel ble det ingen overflod, snarere tvert imot. Av og til hadde de ikke annet å spise enn poteter. Disse ble dyppet i salt som ble oppbevart i en bordskuff, og skyllet ned med vann.
Engang skulle folk ha sagt til denne enken at hun burde søke om understøttelse, det ville hun sikkert få. Da skulle hun ha svart: ”Te sultnære jæ er, te kjekkære jæ går!”

Strandhug(st)

Denne historien hendte engang i midten av 1860-årene, og den er fortalt meg av en gammel sjømann, født på Tjøme omkring 1845.
Han seilte med en skute som skulle opp i Østersjøen for å laste trelast for England. Mannskapet visste imidlertid ikke hvor de skulle ta inn lasten, og ingen var det som våget å spørre styrmannen eller skipper. Alle spekulasjoner var derfor nytteløse.
Men da de var kommet gjennom Øresund og seilte oppover Østersjøen, hente det noe som for alvor satte spekulasjonene i gang. Man fikk det så travelt med å slipe økser, en hel masse økser! Tømmermannen satte skafter på dem, og sager ble filt! Hva kunne del dette bety? Skulle de på tømmerhugst? Vel var de vant til å være med på lasting, men at de skulle bli satt til tømmerhugst, det hadde nå ingen kunnet drømme om! Etter hvert som de nærmet seg Norrbotn, forsvant all tvil om hva som ventet dem. En dag seilte de inn i en bortgjemt vik. Skogen stod stor og tett der, og det måtte være milevis til folk. Ankeret gikk, de fortøyde i land og så ble hele mannskapet sendt i land utstyrt med økser og sager. De hugget, kvistet og saget stokkene opp i passende props-lengder inntil skuten hadde full last. Så en kveld i mørkningen tok de seg ut av den bortgjemte bukten og inn i den vanlige seilleden. De dro til England med hele propslasten hvor de oppnådde høyeste pris for den. En god fortjeneste ble det for reder og skipper, men på mannskapet ble det ikke meget for innsatsen.
Når arbeidsgiver var av ”rette slaget”, kunne slikt som her fortalt, inntreffe i de ”gode, gamle dager”.

Skibsrederne på Kynna


I sin tid lå det en smie ved Kynna, drevet av to brødre. De kom etter hvert til å drive ganske stort, ja de hadde opp til seks-åtte mann i arbeid der.
Sammen med en svoger som var skomaker, ble de også skibsredere. De kjøpte en skute som de gav det meget passende navn ”Fraternitas” (Latin: brorskap).
Dikteren Galemattis eller Gærnemathias uttalte i den forbindelse følgende:
”De’ var svært te skibsredærær de’
En skomaker å to sme’
Even Haraldsen å to te”,
Even Haraldsen var reder og skipper, bosatt på Bustangen.

Da nissen gikk fra borde.

I seilskutetiden hersket det blant sjøfolk meget overtro. De trodde både på nisser og annet skrømt.
Denne historien fortalte en gammel Tjømemann meg for mange år siden.
Han gikk vaktmann om bord i en skute som i Riga lastet trelast for England. En kveld han gikk der, kvapp han i – nissen gikk i land! Dette var et uhyggelig varsel – gikk nissen i land, ville skuta forlise, det skjønte han. Øyeblikkelig gikk han til skipperen og forlangte avmønstring.
”Du kan da skjønne atte du inte kan bli avmønstra np”, svarte skipperen. ”Papir å alt er jo klart, å losen ske ta oss ut i morræ ti’li!” Det hjelper ikke, mente Nils, for det var det mannen het ”Jæ blir inte med’ dennæ skutæ, jæ skæl ha avmønstring”. Skipperen spurte hva i all verden det gikk av ham. Hadde han ”tørnæ” helt? Neida, Nils hadde ikke ”tørnæ”, ”Men jæ så nissen gå i land!”. Da skipperen fikk høre dette, fikk pipen en ganske annen lyd. Han måtte for Guds skyld ikke nevne dette for mannskapet! Han kunne bare gå, han skulle ikke legge noen hindringer i veien for ham.
Nils lot seg ikke be to ganger. I all hast rasket han sammen de få saker han hadde, og strøk i land. Penger hadde han ikke, ikke hadde skipperen gitt ham noen, og ingen hadde han kunnet spare. – Med en svensk skute kom Nils seg over til Sverige. Han kom seg til slutt hjem til Tjøme etter å ha gått på sine ben gjennom Sverige og Østfold. Han hadde slitt mye vondt på denne turen, og mest hele sommeren hadde han brukt på den.
Det fleste skuter pleide å gå innom Helsingør når de kom fra Østersjøen. Der lå det gjerne post, der mottok man ordre om hvilken havn man skulle seile til, og derfra sendte man gjerne rapport til rederiet.
Skuten Nils hadde forlatt, var også innom Helsingør, men siden hørte ingen mer fra den. Den forsvant.
Men Nils hadde reddet livet, takket være nissen. Det trodde han fullt og fast på så lenge han levet.

Ståtarekongen og hans opplevelse en julaften på Tjøme for hundre år siden.

Denne historien handler om svensken Lamberg, som var bygdevekter på Tjøme for om lag hundre år siden. Han bodde i et lite hus på Vesterhaug. Den dag i dag bor fortsatt fol i dette huset.
Det hadde vært en hard og slitsom juleuke for bygdevekteren, ”ståtarekongen”, som han også ble kalt. Han skulle holde ro og orden i bygda, og før hver høytid skulle han jage alle rekende fanter, ”ståtare”, ut av bygda. Dette året hadde det vært mange av dem. Og nu hadde det satt inn med kulde og snø, så det hadde vært anstrengende dager for vekteren den siste uken. Han hadde trasket rundt i hver grend, og mange av de karene han skulle ta seg av, var ikke å spøke med. Det hendte at enkelte av dem satte seg opp mot ham. Men vekteren var en sprek kar, og eikekjeppen hans fikk dem snart på andre tanker.
Det hadde begynt å mørkne da han var på hjemvei julaften, og det var kaldt, nordost kuling med snøfokk. Vekteren var glad han hadde været i ryggen.
Nu skulle han hjem og kose seg. Han var ungkar, så det var nok kaldt i huset når han kom hjem. Men han hadde nok av tørr ved til å varme opp den vesle koselige stuen med. Og kjøtt og flesk hadde han for hele vinteren. Det va slik at de store gårdene i bygda måtte betale tiende til vekteren. Denne delen av lønnen ble gjerne betalt med korn, mel eller kjøtt og flesk. Mange ganger var det vanskelig å få det han skulle ha. Men i år var tienden kommet godt inn. Det kom vel av at tjømlingene hadde gjort det bra med skutene sine i år.
Straks før vekteren skulle ta av fra storveien og bort til huset sitt, fikk han se en skapning som kom snublende mot han i snøkavet.
”Hva i himmelens navn er dette her? Er det folk ute i slikt vær på en julekveld?”
Noen gråtkvalte ord var svaret han fikk. Han gikk bort til mennesket og tok tak i det. Det var en ung kvinne. Hun var segneferdig, og i skjørtet som hun hadde brettet opp foran, bar hun et spedbarn og en klesbylt.
Vekteren ble et øyeblikk stum av forbauselse. Men så spurte han: ”hvem er du? Og hvor skal du hen?”
Kvinnen fortalte at hun var jaget fra tjenesten, og nu visste hun ikke hvor hun skulle gjøre av seg.
Vekteren ble sint: ”Umennesker!” sa han. ”Tenk å jage en jente med et spedbarn ut i slikt vær og så på en hellig julaften! Du kommer til å segne og fryse i hjel, både du og ungen. Følg med meg hjem”, sa han.
Straks etter var de i den lune stuen til vekteren. Han fyrte opp i ovnen og fikk kaffekjelen på. Da den unge kvinnen hadde fått varmet seg, spist og drukket kaffe, fortalte hun sin sørgelige historie.
Hun hadde vært forlovet med en ung mann, en kjekk sjøgutt. De skulle ha giftet seg når han kom hjem i høst. Men skjebnen ville noe annet. På hjemturen kom skuten i storm og forliste, og alle mann ble vekk.
For fjorten dager siden hadde hun født en gutt. De siste åtte dagene hadde hun vært med på julesjauen. Men nu, da alt var ferdig til jul, fant husbondfolket ut at hun brukte for mye tid til å stelle den lille, og så måtet hun pakke klesbylten sin, ta barnet og gå ut i det forrykende været på selve julaften. Den unge kvinnen var fra en annen bygd og hadde ingen kjente på stedet her.
Da vekteren hadde hørt hennes fortelling, reiste han seg og sa at hos ham konen hun være så lenge hun ville. ”Men nu skal vi holde jul”, sa han.
Sammen stelte de i stand julematen.
Første juledag måtte vekteren til kirken. Før prekenen hadde han vakt ved kirkedøren, først og fremst for å holde hundene ute. På den tiden var det en eller et par hunder på hver gård. De sprang ofte med til kirken, og det hendte at de klarte å komme inn og begynte å sloss på kirkegulvet. Vekteren måtte derfor passe godt på at ingen hunder kom inn.
Men denne dagen da ”Fred på jorden” lød, var det vel ingen som følte slik fred og glede i sitt hjerte som vekteren. Denne julekvelden ble for ham en merkedag som fikk betydning for ham hele livet. Straks ut på nyåret ble det nemlig lyst for ham og den unge kvinnen hvis liv han hadde reddet. De bodde her i flere år. Siden kjøpte de en gård i hennes hjembygd. De fikk flere bar, og som det heter i eventyret, de levet lykkelig sammen til sine dagers ende.

Mariskjæret

I 1820-årene bodde på Hui enken Mari med flere barn. Som de fleste sjømannsenker p den tiden måtte hun ta seg arbeid rundt om på gårdene for å livberge seg og familien. Men det var på Tjøme det var arbeid å få, og derfor flyttet hun i 1830 huset og sine få eiendeler over til Glennerønningen. Eldst i barneflokken var en gutt på 12-13 år. Ham klarte hun å skaffe plass på en gård i Sandeherred (Sandar), hvor han skulle arbeide for maten og noen klær. Det var vanlig den tiden. Gutten slet imidlertid vondt der, lite og dårlig mat fikk han, og klærne han ble overlatt, ja det var gammelt, avlagt tøy. Fra tidlig morgen tils ene kvelden måtte han henge i, og det manglet så visst ikke på hugg og slag heller. Gutten vantrivdes og lengte hjem.
En dag traff han noen kjente fra Tjøme, og han kunne ikke motstå fristelsen til å bli med dem hjem.
Da Mari kom hjem om kvelden og fikk se gutten sitte der, ble hun sint. Gutten skulle tilbake med en gang. Det var nemlig slik den gang at det å gå fra tjenesten var nærmest for dødssynd å regne. Man kalte det å fantegå. Ingen tjømling gjorde det, selv om man slet aldri så vondt! Gutten gråt og bad for seg, men Mari hadde gått livets harde skole, så her hjalp ingen bønner.
Hun tok gutten med seg til Glenne, hvor hun fikk låne en båt. Det var senhøstes, det blåste en kraftig nordost, og det hadde også begynt å sne. Folk advarte henne, men Mari gav seg ikke. Hun dro av sted i uværet.
Det gikk dessverre galt med Mari og sønnen. De ble funnet ihjelfrossne på en litem holme nordvest for Hui.
Da de fant båten, var det bare en åre i den. Antagelig har de mistet den andre, og båten har dermed drevet hjelpeløst for vær og vind. Sikkert nok har de vært gjennomvåte av sjøsprøyt og sne, og i den isnende vinden kunne de umulig berge livet. Mari hadde imidlertid gjort sitt ytterste for å redde sønnen fra kuldedøden, for han ble funnet med hennes kufte over seg.
Holmen og skjæret som de ble funnet på, har siden fått navnet Mariskjær.
Jeg vet ikke hvor det ble av de andre barna til Mari. For foreldreløse barn forelå det engang tre muligheter;
1. Slektninger tok seg av dem.
2. De ble auksjonert bort til den som forlangte minst.
3. De ble utsatt på legd.
Ja, det var harde tiden for barn og gamle!
Huset til Mari ble solgt i 1833.

”Pønteglovæ”


Før i tiden gikk det en smal glove der hvor veien i dag går fra Tjøme hotell til Langviksvingen. Vei var det nok den gang også, men den var smal, knappe tremeter. På begge sider gikk fjellet helt inn til veikanten.
Denne glova kalte de gamle ”pønteglovæ”. Her stoppet nemlig alt kirkefolket fra nordvestre del av øya for å gjøre seg fine før de gikk siste stykket til kirken.
Folk var nødt til å ta økonomiske hensyn før. Klær, redskap – ja alt de eide, måtte de behandle på en slik måte at det varte lengst mulig.
”Pønteglovæ” var akkurat det høvelige stedet å sette stasen på. Her kom silkesjal og silketørklær frem, her kom sko og støvler på som man hadde båret i hånden eller under armen hjemmefra. Det gjalt å spare på dem!
På hjemvei så var det av med stasen igjen i ”Pønteglovæ”. Svært mange gikk til kirke før i tiden, iallfall gjorde de det i de store høytider. Det lå vel kanskje ikke så meget gudfryktighet bak – det var vel heller nysgjerrighet og lyst til å treffe andre mennesker som dro dem. Folk opplevet jo ikke så meget.
I kirken tok de gjerne plass på galleriet, iallfall ungdommen, for derfra hadde de god oversikt. Herfra kunne de betrakte ”storfolk” komme og gå, legge merke til fine klær de selv ikke hadde maken til, merke seg hvem som ikke var der og så videre. Etter kirketid traff man slekt og venner og fikk seg mangen en god prat, gutter og jenter fikk anledning til å utveksle øyekast, kanskje sjanse til en aldri så liten flørt. Ungdommen den gang hadde enda mindre enn ungdom i dag ”et sted å være”. Jo, på kirkebakken fikk nok folk i ikke ringe grad dekket sitt behov for sosial kontakt.

Gjervåg- og Bukkelinissene

På Gjervåg og på Bukkeli bodde det også nisser. Disse nissene stjal stsdig høy fra hverandre. Det hendte ofte at folk så dem i måneskinnet når nissene på sine tyvetokter støtte på hverandre nede ved bekken der. Da ble det slagsmål så høydottene føk! Ved undersøkelse av valplassen den etterfølgende dag hadde folk virkelig sett høydotter ligge spredt omkring!
Det var en kjent sak at det var hesten som stod nissenes hjerte nærmest. Kuene brydde de seg ikke særlig om. Nissene dro alt mulig til gårds, men fremfor alt sørget de for at hesten hadde nok fòr.

Lettvinten.

Det bodde engang en mann på Grimestad som ble kalt for ”Lettvinten”, fordi han var så kvikk i vendingen. Lettvinten drev både som hjulmaker og snekker.
Til tross for at forretningen på Grimestad bare lå femti meter fra huset hans, gjorde han alle sine innkjøp på Hulebakk. Antagelig kom det av at kjøpmannen på Hulebakk hadde større vareutvalg, slik at Lettvinten fikk alt han trengte der.
En dag manglet Lettvinten spiker. Han skyndte seg over veien til Grimestadkjøpmannen og bad om spiker.
”Har’nte Bjørnskau på Hulebakk spiker nå da”, spurte kjøpmannen.
”Jo, dø’ å snyte”, svarte Lettvinten og forsvant ut av døren fortere enn svint. Han satte kursen mot Hulebakk og kjøpte spiker der!

Kjerringer kan temmæs

En mann hadde vært i Tønsbær osse hadde’n kjøpt to grisongær. De’ var en orntli gos’li kar dæn herre, men han tok sæ gjenne en dram når’n var i byen. De’ hadde’n gjort hænne gangen osse. Men kjerringæ likte de’ inte. – ho var sur å atæl å gjirre som sotæ”
Kommen him på gåer, sa’n te kjerringæ: ”Kom å se på to gjille grisongær jæ har kjøp”.
”Jæ syns de’ er tre jæ,” sa kjerrngæ surt.
Men så blei manne sinnæ.
”Hær ske’nte værræ mær’n to. sa’n, å dærme’ greip’n dæn eine grisongen i bakbeinæ å slo’n mot kjærrehjule’ så’n daua på flekken:
Etter dette blei kjerringæ meire forsikti’!

 Spøkeri

En ørefik av nissen.
Alle trodde for fullt og fast på nissen, og alle gårdbrukere med respekt for seg selv hadde en nisse på sin gård.
På en gård hadde budeien lagt merke til at halvparten av det høyet hun gav kuene, ble borte med det samme hun hadde lagt det fra seg. Hun skjønte at det var nissen som var på ferde, og at det var hesten som fikk det høyet som forsvant. En dag syntes hund et gikk for vidt. Ergerlig gikk hun inn i stallen til hesten, tok et stort fange høy og gikk tilbake til kuene med det. Men det skulle hun ikke gjort! Før hun fikk sukk for seg, fikk hun en under ørene så hun trillet bortover. Fortumlet reiste hun seg, men oppdaget ingen i nærheten. Ørefiken hun hadde fått, kjente hun imidlertid godt! Hun var ikke et øyeblikk i tvil om at det var nissen som hadde villet sette seg i respekt

Litt om sjøfolk

I seilskutetiden var det på Tjøme tre slags sjøfolk. De flotteste var de som seilte på Middelhavet, kalt middelhavsfarerne. De kledde seg etter spansk og italiensk skikk og var således lett kjennelige. På fest pleide de ofte å ha lange, brede silkeskjerf med frynser i den ene enden knyttet rundt livet. Nest høyest i anseelse stod ”langreisredæræne”, dvs. de sjøfolk som seilte med de store seilskutene. De kunne være ute i både to, tre, fire og fem år ad gangen.
Lavest i anseelse stod de sjøfolk som seilte med Tjømeskuter på Nord- og Østersjøen i kull- og trelastfart. Om våren, som regel i april når isen gikk, seilte de opp i Østersjøen til Nord-Sverige og Nord-Finland, hvor de lastet trelast. For kuriositetens skyld kan nevnes at også unge piker var med og lastet trelasten om bord. Med denne lasten gikk de som oftest til England, hvor de lastet kull. Tre turer klarte de fleste skutene i løpet av sommer- og høstmånedene. Siste tur foregikk gjerne i desember måned med kull fra England til Norge. Men det hendte nok også at de gikk i ballast.
I vintermånedene skulle disse skutene repareres, og riggerne og de av mannskapet som var dyktige håndverkere, ble stående om bord for å utføre de nødvendige arbeider. Seilene måtte også i land, de skulle lappes og ettersees. Resten av besetningen måtte imidlertid finne seg arbeid annetsteds, og arbeid var det som regel så som så med. Noen drev med litt fiske, men de aller fleste gikk nok arbeidsledige. Det ble Smalhans i mange hus.
I februar/mars kunne det bli noe arbeid å få med isskjæring på Kynna. Der drev de nemlig med isskjæring på den tiden. Da lå det også en stor smie der, drevet av to brødre. De smidde både nødvendig redskap og utstyr til skutene og utstyr og redskaper for transport av Isen fra Kynna og ombordlasting i skutene. Isen ble stuet om bord uten noe form for konservering og seilt til England. Også langs Sørlandskysten ble det den gang skåret noe is for eksport.

Litt om Tjømes gamle skolevesen

Inntil 1853 hadde man på Tjøme kun omgangsskole. Da ble det imidlertid bestemt at man skulle ha halvfaste skoler i leide lokaler. Men allerede tre år senere bestemte man at Tjøme skulle gå over til helfaste skoler.
Georg Prahl Harbitz, sogneprest til Nøtterø og Tjøme og kjent stortingspresident, må tilskrives største æren for Tjømes bedrede undervisningsvesen. I et lite hus i Kirkebakken, der hvor Tjøme Hotell nu ligger, hadde det vært drevet privatskole i noen år. Dette huset kjøpte kommunen, og etter en påbygning ble det tatt i bruk som Tjømes første helfaste skole. Helt til 1880 holdt skolen til i dette huset. Da ble Kirkely skole innviet og elevene overført dit.
Neste helfaste skole ble Fredheim, opprinnelig kalt Gallis (uttalt: Gælis). I 1861 ble Hvasser skole bygget på Østgården, og i 1869 kom Bjørnevåg skole.
Ved overgangen til helfaste skoler virket ved den private skolen en student ved navn Kristian Håg som lærer. Noen Tjømeskippere hadde påtruffet ham nede i Kristiansand engang den private skolen var uten lærer. De oppfordret ham til å reise til Tjøme, hvilket han altså gjorde. Han ble nu ansatt som lærer ved skolen i Kirkebakken. Senere ble han også bankkasserer (Tjøme sparebank ble opprettet 1857) og kirkesanger.
Kristian Håg var en meget dyktig mann, men han brukte i sin undervisning metoder som vel må kunne karakteriseres som vel håndfaste. Min mor, som hadde ham som lærer, fortalte at han til tider kunne behandle elever som lite skjønte, på følgende måte: Idet han holdt dem i benene dunket han hodet i gulvet! Han prøvde altså bokstavelig talt å dunke kunnskapen inn i hodene på sine elever!

Lappe-Thor

Thor Wilhelmsen het en mann som bodde i Utbygda. Han var fra Sandar, men da han giftet seg med en Tjømepike, ble det til at han slo segn ed her. Som ung sjømann var han utsatt for et uhell – han falt nemlig ned fra riggen og fikk ødelagt ene benet. Så begynte han som lappeskomaker – derav navnet Lappe-Thor.

Da Lappe-Thor ble enkemann, fant han snart ut at ”det ikke er godt for mennesket å være alene”. Han måtte skaffe seg en kone igjen!
Lappe-Thor hadde passert sine beste år og svært skjelven på hendene var han, så det var mange som hadde sin store moro med ham.
Han begynte å fri – pr. brev, skrevet med rødt blekk! Han overleverte alltid personlig brevet til den utkårede, som gjerne var datter av en skibsreder eller en skipper. Han hadde aldri hellet med seg!
En gammel kone jeg snakket med, fortalte at hun hadde prøvd å snakke Lappe-Thor til fornuft. ”Du kan væl inte tenke at du kan stelle me’ unge jenter, du som er så skjælv”, hadde hun sagt til ham.
Lappe-Thor mente imidlertid at man sterkt undervurderte ham. ”Jæ er’nte så skjælv når jæ kommer på løyte”. Hadde han svart henne.
Som nevnt var det mange som hadde moro av Lappe-Thor. Ikke minst ungdommen. Han ble stadig offer for nye påfunn. Engang la de således en planke fra fjellet som lå like ved siden av huset hans, over til taket. På den balanserte de over til taket og dekket til pipen, så røken ikke kom ut. Det var ikke godt å være Lappe-Thor.

Guanolasten

Som ung hadde en sjømann jeg kjente, tatt hyre som lettmatros på en helt ny Tjømeskute, en ganske stor bark. Turen gikk til Australia med trelast. Ut fra Sydney gikk de imidlertid med forseglet ordre. Den unge lettmatrosen mente at slikt kunne man ikke finnes seg i, og oppfordret de eldre matrosene til å kreve grei beskjed av skipperen. Men respekten for ham var altfor stor, ingen våget å spørre.
Turen gikk til en øy i Stillehavet, hvorfra man tidligere hadde utskipet guano til Europa. Selskapet som stod bak denne utskipingen, hadde imidlertid innstilt driften da den ikke lenger var lønnsom. Men trallskinnene var intakte, og vogner stod igjen, så det var bare å sette i gang. De la inn til ”pier’en” (kaien) der, og mannskapet ble beordret i land for å grave guano. Noen gravet og lesset på, andre trillet om bord og lastet. I lang tid holdt de på med dette. Skuten hadde nesten full fart – da inntraff det noe. For å få tak i guano hadde de gravet seg innover i bakken, og så langt innover hadde de gravet at mannskapet nektet å grave mer før taket var stemplet opp. De hadde nemlig merket antydning til ras. Annenstyrmannen ble da sendt innover med lykt og noe utstyr. Han var kommet et godt stykke innover da raset kom.
Styrmannen ble begravet under massene, men mannskapet som fulgte etter på noen avstand, gikk klar. Mannskapet sprang øyeblikkelig til og arbeidet febrilsk for å få styrmannen ut av massene før det var for sent. Det klarte de også – tilsynelatende. Da de hadde fått han frem, gjaldt hans første spørsmål mannskapet. Hadde de gått klar? Han fikk jo et bekreftende svar på dette. ”Gudskjelov for det da”, kom det fra ham, og det ble hans siste ord. Det ble ingen hjemkomst og giftermål på Hvasser for den unge sympatiske annenstyrmannen.
Kursen ble satt for Nord-Europa, og i England eller Frankrike ble lasten solgt. E så å si fikk betalt hele skuten.!

Bysko, Hopper og Skopper.


Helt siden midten av 1850-årene hadde tønsbergenserne privilegium på all handel i landdistiktene. Bysko kalte folk dem, fordi de skodde seg på landbefolkningen. Nøtterøfolk ble kalt hopper og tjømlingene skopper (skopper = hummerskall. Skoppe – skifte skall).
Straks etter at Tjøme kirke var ferdigbygget, kom en tjømling inn i en av forretningene i Tønsberg. En av handelsbetjentene skulle gjøre seg morsom på tjømlingens bekostning og spurte: Er det sant at Tjøme kirke er kledd med hummerskopper?”
”Åssen de’ er på sør- å østsiæ skæ jæ inte kunne si,” svarte tjømlingen, ”men på nol- å vestsiæ dær har bysko tatt alt sammæ!” Det var handelsbetjenten og ikke tjømlingen som fikk latteren over seg!

Glennebrolla – Tjømes første ”handelsmann”

Til 1873 lå det på Glenne to store toetasjers tømmerbygninger, ”Sø’istua” og ”Nord’istua”. ”Sø’istua” var langt den eldste, antagelig fra det 15de eller 16de århundre. Vinduene i denne bygningen måtte man legge merke til, for de var ”småsprossæ” og hadde ”blyklirer” (dvs. smårutete, blyinnfattede vinduer) og glasset var av forskjellig farve. Noen ruter var gule, andre grønne og svært få var klare som dem vi bruker i dag. I disse husene bodde Gunhild Glenne og mannen hennes Torger (uttalt Tørjer) Bertel.
Gunhild var født og oppvokst på Glenne, Torger Bertel kom fra Nøtterø.
Som gutter flest på disse kanter kom Torger Bertel tdilig til sjøs. 11-12 år var han vel, og han ble konfirmert på Københavns red i 1807. Skipperen hadde lest med ham, men selve konfirmasjonshandlingen ble foretatt av en prest som kom om bord. Et par år etter ble skipet som Torger var med, oppbragt av engelskmannen, og Torger satt i ”prisongen” til krigen var slutt i 1814.
En tid senere ble han gift med Gunhild.
Gunhild var et stort, kraftig kvinnemenneske – dyktig og arbeidsom. ”Glennebrolla” kalte de henne.
I den tiden var det slik at det ikke fantes butikker på Tjøme. Det var Tønsbergs borgere som hadde privilegium på all handel i kommunene rundt Tønsberg. Dette brydde imidlertid Gunhild seg ikke om, hun drev med litt handelsvirksomhet. Hun gikk den lange vegen til Tønsberg, hvor hun gjorde forretninger med en kjøpmann som antagelig gav henne noe rabatt. Og hvorledes fikk hun så varene hjem? Jo de ble båret til Tjøme i to store kurver! Hun brukte et åk over skuldrene, og i hver ende av dette var det festet en snor som kurvene ble hengt i.
Vareutvalget til Gunhild var ikke så stort, det bestod som regel av kaffe, sukker, gryn og speserier, men det var til stor lettelse for husmødrene omkring at de kunne få disse varene hos henne. Den gang solgte man ikke i kilo eller hekto, men i merker og skålpund. (En mark var en fjerding, altså 250 gram. Et skålpund var et halvt kilo). Til oppveiingen av varene brukte hun en vanlig balansevekt, men istedenfor de fine kobbeskålene som gjerne ble brukt, hadde hun skåler som v ar laget av blæreskinn. Loddene var imidlertid ordentlige nok.
Torger Bertel for til sjøs så lenge han kunne, og slo seg etterpå på fiske. Men Gunhild fortsatte sin handelsvirksomhet. Da hun ble eldre og hadde vanskelig for å gå, leide hun en kvinne til å gjøre innkjøp for seg.
I 1870 døde Torger Bertel. Og Gunhild ble alene. Husene på Glenne var nu blitt så gamle og dårlige at de måtte rives. Min bestefar fikk disse husene på betingelse av at han rev dem og bygget nytt hus av de friske materialene. Ennvidere måtte han forplikte seg til å la gamle Gunhild få bo i huset. I 1873 ble husene på Glenne revet, og min bestefar bygget et nytt hus av de fiske materialene. Dette huset står ennå.
Som tidligere nevnt hadde Tønsbergborgerne privilegium på all handel i kommunene rundt byen.
I Grunnlovens paragraf 101 het det: ”Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes noen i fremtiden”. Men når det gjaldt handelen hadde ikke utviklingen gått i retning av større yrkesfrihet etter 1814. En provisorisk anordning av 24. oktober 1818 som ble stadfestet i lov av 8. juni 1818, skjerpet således kravene til handelsborgerskap. Helt frem til 1838 ble det ikke gjort noe fra myndighetenes side for å gjennomføre prinsippene yrkesfrihet i handelen. I dette året ble det imidlertid nedsatt en kommisjon for å gjennomføre en reform i den retning. I proposisjonen beskrev kommisjonen forholdene på det handelsrettslige område slik:
”Det karakteristiske ved vår eldre handelslovgivning består i særdeleshet i at all handel….. er innskrenket til byene alene samt i at den også innen disse grenser er knyttet til flere til dels besværlige og vilkårlige betingelser. All vareomsetning på landet, hva enten den består i utsalg av innen- eller utenlandske varer eller oppkjøp av landmannens produkter er i regelen forbudt, idet grunnsetningen er at landmannen skal bringe sine varer til byene og der igjen forsyne seg med nødvendighetsartikler”.
”Lov om handelen” av 8. august 1842 inneholdt bl.a. følgende regel: ”Enhver innledning skulle ha lov til å selge de varer han selv hadde tilvirket eller latt tilvirke og de gamle eller nye varer han bevislig hadde anskaffet til eget bruk”.
En del enkle forskrifter ble utferdiget for handel med en rekke matvarer, bøker, kunstsaker og instrumenter. På landet skulle det dessuten være fri handel med praktisk talt alle landbruksprodukter, fiskevarer, salt og jernvarer.
På Tjøme var det nu flere som ønsket å begynne med landhandel, og formannskapet sendte en ansøkning til departementet. Departementet oversendte imidlertid Tønsbergborgerne ansøkningen til uttalelse, og som man kunne vente ble den avslått.
Men i 1853 fikk Tjøme en driftig ordfører, Torger Backe. Han var fra Kråkerø, men bodde på søndre Svelvik. Han ville ikke godta det avslag kommunen hadde fått på sin ansøkning, og sendte den direkte til kongen. Ikke lenge etter fikk Tjøme tillatelse til å opprette sin egen landhandel. Munthe Kaas het mannen som startet Tjømes første landhandel på Sundene. Men det ble snart spørsmål om å få flere landhandlerier. Folk syntes det ble for langt å gå til Sundene – underlig kan man si ettersom de jo tidligere hadde vært vant til å gå helt til Tønsberg.
Det kom snart et landhandleri på Ormelet, hvis innehaver het Reiersen. Senere kom det også et i Havna og et på Bukkeli. Madam, Haug, en skipperenke, drev sistnevnte landhandleri. Men hun hadde også tillatelse til å skjenke øl og vin, og dette førte til at Bukkeli ble et naturlig samlingssted for ungdommen om lørdagskveldene. Her ble det spilt og danset, her sang de gamle sjømanns- og kjærlighetsviser som det var svært mange av den gang.
En brolle: en som er byrg, stolt.

Kvinnen på Kølabekkskauen

En gammel mann fra Utbygda, fra Mo, fortalte meg engang at han som ung hadde gått en tur til Kirkebygden sammen med en del andre ungdommer. Det ble kveld før de gikk hjemover igjen, men det var månelyst, fint og klart vær. Da de kom til Kølabekkskauen, gikk han et lite stykke bak de andre. Plutselig får han øye på et kvinnemenneske som gikk på den andre siden av veggrøften, i skogkanten. Hun gikk ifølge med dem hele veien utover, litt foran ham, men litt bak de andre. Den unge mannen var skrekkslagen, han våget ikke si et ord, gikk bare på for å holde følge med de andre. Kølabekkskauen var lang denne kvelden, men omsider kom de da frem, og de gikk hjem til en av ungdommene. Mor i huset la øyeblikkelig merke til at vår unge venn var likblek, og hun spurte; ”Har’u sett noe nå?” Dette kunne han selvsagt ikke nekte for. Hun gav ham litt vann å drikke, men så ble han så dårlig at han måtte gå hjem. Han måtte faktisk holde sengen hele den påfølgende dag.

Likfølget

Ikke sjelden møtte folk begravelsesfølger hvis de var ute og gikk nattestider. En gammel mann fortalte meg engang denne historien:
Han bror som var synsk, tjente hos prosten. Engang hadde han kjørt prosten i sognebud, og det var blitt mørk kveld før de kunne begi seg på hjemvei. Prosten kjørte selv. Da de hadde kjørt et stykke, bad gutten prosten holdet godt til siden, for han hadde sett noen. Prosten mente gutten tok feil – han så ingen. Men gutten han holdt på sitt, prosten måtte holde godt til siden! Prosten brydde seg imidlertid ikke om hva gutten sa, han kjørte bare rett frem, Plutselig ble hjulene revet av vognen, og både prosten og gutten trillet ned på veien. Ja, prosten han brakk det ene beinet!
Gutten hadde sett et likfølge, han, og prosten måtte etter det inntruffne medgi at gutten nok hadde hatt rett.

De dansende smådjevlene

En prest her ute hadde engang to tjenestefolk, en gutt og en pike. En kveld spurte de presten om de kunne få gå på dans. I et hus i bygden pleide ungdommen å komme sammen for å danse og hygge seg. ”Det er synd å danse”, mente presten, så det måtte de endelig ikke gjøre, ”De’ var nu kjækt å komme ut litt, få litt avveksling”, drev de på. ”La gå da”, sa presten, ”men da skal jeg være med dere. Jeg lurer nu på om dere får lyst til å gå når det kommer til stykke”.
Sammen med presten gav de seg så i vei. Fremme ved huset gikk de bort til et vindu og tittet inn. Der drev ungdommen å danset og lot til å hygge seg over all måte. ”ser dere noe?” spurte presten. Nei ikke noe spesielt så de, bare ungdom som danset og hygget seg. Presten satte nu den ene hånde i siden og bad dem titte inn gjennom armkroken hans. De så gjorde. Men nu så de fullt av dansende smådjevler mellom de dansende ungdommene! ”hva ser dere nu, da?” spurte presten. Med skjelvende stemmer fortalte de ham det.
Lykkelig over å ha unnsluppet de nifse smådjevlene vandret de hjem sammen med presten.

Bikkja ved Gælisgrinda

Spøke gjorde det også ved Gælisgrinda. Som kjent het Fredheim tidligere Gallis, av folk der ute uttalt Gælis. Denne grinden stod på toppen av Kråkerødbakken, altså rett nord for Fredheim.
Der så folk titt og ofte en svær bikkje, og varmlågen (låge-flamme) stod ut gjennom halsen på den. Folk var naturligvis vettskremt, og det ble ansett for farlig å gå ut etter mørkets frembrudd.

Konen gjennom veggen

Mange var det rundt om Tjøme som hadde sett folk ”gå igjen”. Denne opplevelsen hadde en ung nygift kone:
Hun og mannen hadde nettopp flyttet inn i et gammelt hus. Det var midt på sommeren, like før sankthans var det at konen våknet ved tretiden om natten. Ute var det lyst som dagen. Da ble hun med ett var en gammel kjerring, hun stod og stirret på dem i kjøkkendøren. Gråaktig skjørt hadde hun og et strikketørklæ rundt hodet. Som rimelig er, ble den unge konen skrekkslagen. Forsiktig prøvet hun å vekke mannen sin. Ved annet forsøk klarte hun å få ham våken. ”Det r folk ute i gangen”, hvisket hun. Hun våget ikke å si at det var på kjøkkenet! Men akkurat da hun hadde hvisket dette, ser hun den gamle kjerringen gå rett gjennom veggen!
Mot konens vilje stod nu mannen opp for å se etter, men han fant selvsagt ingen uvedkommende. ”Det er kuene og hestæne du har hørt”, mente mannen, for det var havnegang like ved huset.
Neste morgen fortalte konen mannen hva hun hadde opplevet om natten, men han stilte seg svært tvilende til historien.
I kveldingen samme dag kom en gammel nabokone på besøk til dem. Den unge konen fortalte også henne hva hun hadde opplevet. Hun beskrev hvorledes den gamle hadde vært kledd. ”Det kan nok ikke være tvil om hvem det har vært,” mente nabokonen. ”Det var nok den gamle konen som bodde der før i tiden det.” Beskrivelsen av henne passet akkurat. ”Men åssen kunne de’ ha sæ atte ho gikk gjennom vestveggen å inte døræ?” spurte konen. Jo dette fikk hun forklaring på. Før i tiden hadde inngangen vært nettopp på det stedet hvor den gamle kjerringen hadde gått igjennom veggen. Hadde den unge konen virkelig sett den gamle kjerringen eller hadde hun drømt”
Den unge konen var aldri i tvil om at hun hadde vært lys våken.

Farlig på Sandbekkskauen og

Også på Sandbekkskauen var det slik at folk ble stoppet. Olof het en gammel mann som i mange år hadde hatt arbeid nede på Sandbekk.
En høstkveld skulle han hente melk på Sandbekk, men midt nede på Skauen ble han stoppet, og det var helt umulig å komme videre. I mer enn en time gikk han der og tuslet, men til slutt var det ingen annen råd enn å rusle hjem igjen med det tomme melkespannet.

Full stopp på Svelvikskauen

Det spøkte mange steder på Tjøme, ja enkelte steder våget faktisk folk ikke å gå etter at det var blitt mørkt. Svelvikskauen var et av stedene mystiske ting skjedde. Der var det stadig vekk spøkeri.
Det fortaltes om en ung mann at han kom gående gjennom Svelvikskauen på vei til Utbygda for å fri. Men han ble stoppet. Det var plent umulig å komme videre. Han hadde da ikke annet å gjøre enn å snu og gå østsiden av Tjøme for å komme til kjæresten sin.
En mann fra Utbygda fortalte meg også om dette spøkeriet på Svelvikskauen. Sammen med tre-fire kvinner og sønnen til en av disse hadde han vært på besøk hos familien på Glenne. De kjørte. Det ble kveld før de begav seg på hjemvei. Da det var kommet et stykke ned på Svelvikskauen, stoppet plutselig hesten, og det var ikke tale om å få den til å gå, verken frem eller tilbake. Alle kvinnene, bortsett fra en, ble livredde. De hoppet ut av vognen og la på sprang sørover så fort de lange skjørtene tillot og benene kunne bære dem. Mannen hoppet nu ned fra vognen og gikk frem til hesten. Han undersøkte seletøyet og oppdaget da at noe hadde gått i stykker, en spiker stod inn i skinnet på hesten! Han fikk ordnet seletøyet såpass at de kunne kjøre videre. Og hesten den gikk som den skulle. Da de nådde igjen de flyktende kvinnene, var det helt utkjørte, helt sprengt. De kom seg opp i vognen igjen, men de nektet å godta noen fornuftig forklaring på det inntrufne. Det var spøkeri, en masse mennesker hadde jo vært utsatt for det samme.

Forliset

Også på Gjervågskauen spøkte det, særlig etter at en mann hadde hengt seg der.
En ung gutt hadde tatt seg hyre. Kvelden før han skulle reise ut, hadde han besøkt noen kjente. På veien hjem gikk han over Gjervågskauen. Da så han plutselig en skute forlise, og det var ikke hvilken som helst skute, nei, det var den skuten han skulle r eise ut med neste dag!
Da han kom hjem, fortalte han sine foreldre hva han hadde sett, og de mente at dette var et meget dårlig varsel. Han måtte absolutt få omgjort hyren! Gutten mente imidlertid at det ikke var noe å bry seg om, han fikk da reise ut som bestemt. Han så gjorde, men foreldrene så ham aldri igjen, for skuten den gikk virkelig ned.