Dette er kopi av dagbok

Dette er kopi av dagbok, eventuelt brev skrevet av H.Kjørbo Hansen. Han var bror av min bestemor, Anna Dorothea Hedvik Kjørbo Fagelund.,f.Hansen.
TIL BOTLENOSEN !
Stakkels Dyr,hvor du maa lide, Førend Døden brat Ende gjør paa dine Kvaler, Medens vi af Livet haler For at faa dig fat.
Naar nu Kampen er forbi,
Og du ligger taus og rolig, Bliver du istykkerrevet, Sønderlfænget og partert. Derpå bliver du placeret Ned i Kjedlens skumle Bolig.
Digtet paa ” Ishavet ” af H.Kj. Hansen,
OmbordiBrig ” Christiane ”, Capt. R.Knudsen af Tønsberg.
Mandag den 23. Marts 1885.
Dampskibet peb, og av sted gikk det. Jeg tillige med flere andre af Mandskabet paa m/Briggen ” Christiane ”,stod forud paa Dampskibet i det deilige Solskinsveir, ogventede hvert øieblik at se ” Christiane ” ,efter at have gaaet igjennem Piren og over Trælen.
Det var med taarefyldte øine, at jeg for siste Gang skuede min Fødeby og dens Omegn,før jeg reiste. Nu er vi ved Briggen. Om bord i denne er alle i en travel Virksomhed. Ned i Lugaren, der er omtrent propfuld af Mennesker, kom vi da endelig, og efiterat vi havde slængt Tøiet ind i vore Køier, satte vi os paa vore respective Kister og begyndte at betragte Skuespillet omkring os. Her stod en af Matroseme fuld som en Alke, og curtiserede nogle Bondepiger, der fulgte sine Kjærester og Brødre om bord, her stod en og stegte og brasede og brændte saa det blev en afskyelig Lugt. Men nu nok derom. Det var med blandede Følelser jeg gikk tilkøis Den Aftenen tilligemed mine to Køiekameraater, en Styrmand fra Laurvig, og en Bondegut Fra Ramnes. Det blev saa trangt at det var næsten ikke til at holde du. Men endelig sovnede vi.
Tirsdag den 24. Marts 1885.
Klokke 4 om Morgenen blev jeg vækket ved at høre Kokkon skrige: ” Reis du og skaffe ”. Dette var uvane for mig, og jeg sprang med Forbauselse op, og klædte mig paa.Han havde da Kaffeen færdig, og vi begyndte at drikke. Jeg havde lidt Fløde med mig hjemmeifra, saa at jeg Klarte mig noksaa godt. Vi har enden ikke faaet noget fast Arbeide, men gaar omkring og

3

Hjælper de nyankomne med at faa Tøiet om bord,og skyder med Kanoneme. Man laver nemlig en Sæk med Høvelspaan, som man lægger på Våndet paa en Træramme. Man sigter paa denne og forsøger at træffe. Jeg skjøt 2 Skud fra Bakken. Det første traf Sækken i det ene Hjørne og det andre passerte forbi,men lige i Nærheden. Begge Skuddene vilde have truffet Botlenosen. Jeg var ikke lidet stolt. I dag er det pent Veir. I dag kom mine to Brødre om bord med noget Smaateri som jeg hadde glemt.
Onsdag den 25. Marts.
Klokken 4gjentoges det samme Skuespil som igaar. Jeg tømed du med det samme. Jeg skulde hjælpe Tømmermanden med at gjøre Kanoneme klare på Bakken. Som jeg stod og holdt en Medtrykker til Bolten,kom han nær Armen saa den gikk tilsøs. Jeg blev lei, og gikk agterut til Capt. Og spurgte om jeg kunde gaa til Byen og kjøbe en ny. Jeg fik Skrub, men slap at gaa til Byen, da vi havde Smed om bord. Jeg kom ikke tilkøis før kl. 12 om Natten, da jeg skulde staa og vente paa Capteinen, der var i Byen for at udklarere ved Toldboden. Da han kom, fik vi høre at vi skulde lette kl. 4 næste Morgen, hvis Vinden tillot det.
Thorsdag den 26. Marts.
K1.4 lettede vi Anker og seilte udigjennom ollæeme efiter Lodsens Kommando for svag men gunstig Vind. Nu er vi endelig paa ”Blaamyren ”. Hist i Horizonten har vi Færder Fyr, ellers ser vi ikke mer Land.
Fredag den 27. Marts.
Begynder saa smaat at blive søsyg. Stod nu for første Gang til Rors. Som jeg stod i mine egne Betænkninger, lod jeg Briggen falde af. Strax kom Capteinen agterud og begyndte at skjælde mig du. Vi sre mange Fugle saasom Kraaker,Dompapper, Stærer og Spurver, som nu er paa Opturen til Norge. En nydelig Dompaphan var saa træt at jeg næsten kunde tage den med Haanden. Var i Ettermiddag skrækkelig søsyg. Jeg havt sat mig fast i Kappen eller Nedgangen til Lugaren, og forlod kun min Stade naar Maven fordrede det, for at gaa bort til Rækken. En af Matroseme fik truet i mig nogle Sildestykker og Kavringsmuler, hvilke imidlertid strax kom samme Vei tilbage igjen. Begynder at længte hjem.Tænker ofte paa Kontoret, mine Forældre og Søskende. Ønsker mig hjemme igjen. Det er godt og varmt om Dagen i Lugaren, saa man kan ofte ikke faa sovet for bare Røg. Jeg har nu ikke spist paa 2 Dage. Stjal mig tilkøis i Ettermiddag.
Lørdag den 28. Marts.
Er nu omtrent fri for Søsygen. Var i dag agterud og hjalp Capteinen med at pudse hans Bøsser. Vil ALDRIG mer paa Søen, (hvilke alle Begyndere i Sømandsfaget forresten siger naar de ere Søsyge ). Jeg vaskede mig i dag for første Gang siden Mandag. Man pleier ikke at vaske sig saa ofte her, men man har heller ikke Tid til saadant, ialfald er det forferdelig uvane for mig. Tiden gaar om Aftenen med Sang, Trækspil og Kogning. Røger gjør man bestandig naar man har fri. Nogle staar og steger Dænge, eller en Blanding af Poteter og Brød opløst i
Vand, stegt i smør, andre steger Pandekager af mel og Vand. Vi befmder os nu paa Høiden af Arendal. Har seet mange Fyrer.
Søndag den 29. Marts.
Er nu omtrent tvers af Lindesnæs. Medens jeg nu sidder i Lugaren og skriver dette, hagler det med Fornærmelser og Vittigheder angaaende Journalen, som de kalder min Dagbok for. Forresten ere de svært nyskjærrige efter at se hva jeg skriver. En Aften forrige Uge, da jeg havde lagt mig paa en af Kisteme for at sove, blev jeg temmelig ublidt vækket ved at jeg fik et Spark paa venstre Arm. Det forholdt sig saaledes at en Svenske havde lagt sig til at sove paa min Kiste ret over for mig ; med det samme Skibet gjør en Overhaling , vælter Kisten, der ikke var fastspigret overende, og alt som var i den du over Gulvet eller Dørken som det kaldes. Smøret og sukkeret kom i en ubehagelig Nærhed med det næsten af Vand oversvømmende Dæk, hvorfor jeg varpede altsammen. Smørkoppen min gik såå sund som Knas ved samme Leilighed. Nu i dette Øieblikk ligger jeg på Bakken og røger mig en Cigar, Knækker Valnødder som Moder har stappet ned i kisten, og har det noksaa gemytligt. Nydelig veir. Har Lindesnæs agter om Bagbord. ((Her mener nok unge Hansen styrbord.)).f.anm.)
Har i dag spanderet 1 eg paa Baadsmand og Kokken, hvilket vakte stor Sensation i Lugaren. Men nu skal vi du at aksffe til Middag, derfor adjø for denne Gang. Til Middag fik vi fersk Suppe og Kjød, samt Budding, lavet af Mel, Vand og Rosiner. Er ikke meget god, men er rene Lækkerbidsken om bord.Saa en Springhval ved Siden i Eftermiddag. Eftersom det er Skig og Brug blant Ishavsfareme, har vi surret en slaktet Ko fast til Merset for at Kjødet skal bevares bedre. Men nu maa jeggaa tilkøis efter at have stegt Dauge.
Mandag den 30. Marts.
Har i dag malet Tal paa Baadene, hvilket Arbeide jeg skilte mig meget godt fra, saa til ikke at have gjort det før. Har Risengrynsgrød til middag, kogt i Vand og med condinsered Meld i. Stygt Veir, Regn og Blæst. Den gamle Kasse slingrer forfærderligt, som næsten alle Smaaskuder jo gjør. Men eftersom, saasom og dasom de slaar 1 Glas, og jeg skal paa Udkig, maa jeg sige Stop for denne Gang. Død og Pine nu praier Styrmanden i Kappen for Afløsning paa Udkik.
Tirsdag den 31. Marts.
I dag har vi stiv Kuling ,næsten Storm. Den gamle Brig flyver fremad med rasende fart ,for bare Stumpeme. Søsygen begynder saa smaat igjen. Er ikke rigtig frisk, hvorfor jeg har faaet engelsk Salt af Capteinen, som vi faar som Raad for alle Sygdomme. Kunde ikke spise noget af Middagsmaden som bestod i Erter, Flesk og jød. Dag læste jeg lidt i Testamentet for første Gang. Man læser ikke Guds ord formeget her oppe.
Onsdag den 1. April
Er nu omtrent tvers af Bergen. Stiv uling. Lapskaus til Middag, hvoraf jeg spiste en god del. Har igjen faaet en Dosis engelsk Salt af Capteinen. Inat var jeg for første Gang paa
Vagt.Det var forfærdeligt. Det regnede, blæste , sneede og haglede.Der maatte jeg staa i 4 Timer og fryse. Stod og passiarede med Styrmanden omtrent 1 Time.
Nu mens jeg har god Tid, vil jeg søge at skildre Mandskabet om bord i Briggen. Øverst i Lugaren thronervor for sin Styrke og Størrelse bekj endte Baatsmand, siddende ved et mat Lys af en tilrøgt Lampe, og halvsaaler et Par Støvler, idet han med sin Basstemme synger en Drikkevise, paa hvilken Resten af Mandskabet hører med Beundring. Ved siden af ham sidder en af Matroseme og syer paa en Seilpaase, medens han af og til hjælper Baatsmanden at stemme i. Foran Kabyssen staar Kokken i al sin Storhed ogGlands og ribber en Alke medens Stewarden laver Deigen til Brød.BBag disse sidder jeg og skriver og har til vis-a-vis et par Dæksgutter, der sidder noksaa gemytlig med sine Snadder i Munden, og med den største Ærefrygt hører paa Baatsmandens monotone stemme, der mer ligner Brøl end Sang. Nu er jeg omtrent færdig. Nei stop, jeg glemte jo rent begge Ladølingene, der gaar under Navn af Belman” og ”Bismark”.De er nu blevet uenige, forde den ene beskylder den anden for at have stjaalet Smør og Tobak fra ham, og af og til ledsagende Skjellsordene med Puf og Slag. Disse volder Mandskabet i Lugaren usigelig Moro, idet de ærter begge paa hinanden næsten til hver Dag. Naar en Stakker overvældet af Søvnen lagde sig ned paa en Kiste til at lure, blev han strax vaagen ved en varm Tingeste som kom i Berørelse med enten Benene eller et andet sted på Kroppen. Man tager nemlig et Stykke Seildug og væder det i søvand, tager derpaa et gløende Stykke Kul og tuller det ind. Efter en liden Stunds Forløb skvædter Vedkommende op, slaar til ”Hvepsen” , som man kalder dette Torturinstrument, saa Filleme fyger. Ladølingene stakkar fik ofte føle «Hvepsen”.
Skjærtorsdag 2. April.
Blæser haardt, høi Sø.Imorges vaskede og redede jeg mig , og læste derpaa lide i Testamentet. Derpaa syede jeg et par Knapper ind i Armvesten. Sidder nu og skriver lidt, medens Våndet ofte render ned igjennom Skylightet og ned i Lugaren,hver Gang en Sprut kommer over Rækken. Næsten alle Ting er levende. Alt maa surres fast. Begynder nu at se Bootlenoser. Men nu tager jeg mig en Pille og gaar derpaa tilkøis, derfor adjø.
Langfredag den 3. April.
Sad inat oppe i Merset og digtede følgende Sang, medens Skuden slingrede , og Natten var saa mørk som en Sæk :
Imedens jeg sidder i Merset Paa Udkig i sorte Nat Jeg tænker og tænker paa Verset Medens Vinden læger Tagfat.
Jeg tænker paa Alle derhjemme Paa store saavelsom Smaa,
Jeg kan dem slet ikke glemme, Ei heller af Tankerne faa.
Agnes og Magda og alle,
Selv Julius ‘sine Duer smaa
Jeg frem i Tankerne kalde Mens Vinden friskner paa.
Læste litt i min Køiekamerat Friis’s Bibel. Begynder saa smaat at komme ind i Husholdningssager.
Lørdag den 4.April. (Paaskeaften.)
Blev i aften trakteret udmærket. Vi sluttede med Arbeidet Klokken 4, hvorefter vi vaskede os. Aftensmaden bestod i stegt Flesk og Buf, derefter en Dram til Risengrynsgrøden, med hvilken der fulgte en delikat Saft, som Mandskabet kaldte Vin. Senere paa Aftenen fik vi Toddy. Vi var næsten alle lidt øre i Hovedet. Den ene Drikkevise afløste den anden.Tilslut blev det bare Skraal. Jeg sad paa Køiekanten og skraalede med de andre. Pludselig fikk jeg en Tanke. Jeg slog til Stilhed paa en Tintallærken, hvorefter jeg begyndte et tale for den fraværende ædle norske Kvinde, hvilken Tale blev hilset med stormende Jubel. Man bar mig paa Guldstol rundt Kabyssen.
Eg ,der aldrig før har drukket en Dram, maa nu til min skam bekjende , at jeg nu styrter i mig en saadan uden at blunke med Øinene. Den smager fortræffeligt i Kulden. Vi faar ofte Drammer om om Hverdagene, men regelmæsig hver Søndag efter maden. Jeg er nu aldeles frisk for Søsyge.
Søndag den 5. April.
1 .Paaskedag
Ser stadig Bootlenoser. Noksaa pent Veir. En Masse med Alker og Maager.
Mandag den 6. April.
Jo, en deilig 2. Paaskedag. K1.4 var jeg og de andre paa Vagten oppe og begyndte at gjøre i stand Kanoneme,Lineme, Harpuneme og Baadene. Jeg fikk ikke lagt mig før kl. 10 om Aftenen. Kl. 12 var det at tørne du igjen. En af Skytterne har skudt mange Bommer fra Bakken i dag. Men i dag skulde det alligevel blive den Dag vi skjød vor første Bootlenose. Den blev skudt om Middagen af Carl Ludvig Sørensen fra Melsomvig. Vi fik ikke dræpt den, og buxerede den til Skibet før Kl. 6. Saa begyndte Flensningen. Man skar først Spækket, der vel kunde være 8 Tommer tykt rundt omkring Nakken helt til Kjødet. Derpaa skar manlangsefter Bugen mellem begge Bagfinneme og begyndte saa at ( skrændse)
Skjønske (?) agterover rundt Fisken Med Flensespadene skar,eller rettere hug mellem Kjødet og Spækket til det løsnede sig en god Del. Derpaa skar man et lidet Hul i Spækket, igjennem hvilket man stak en Ters med en Strop i. Man skar nu Taljen , der hang i en Mantel, der var fastgjort i begge Mers, ind i Stroppen, og begyndte saa at hive Flensen om bord eftersom man løsnede det. Medens dette stod paa havde man surret Fisken fast til Skibet. Man skar nemlig Hul under Næbbet ved en Sene, og stak Stroppen gjennem Hullet og rundt Næbbet. Dette blev nu sat fast oppe paa Rækken. Derpaa tog man et Toug rundt Halen paa Fisken, og satte det fast paa samme Maade.Fisken var nu klar til Flensning. Nu firedes Flensebaaden paa Våndet, bemandes med enten 3 eller 4 Mand, hvoraf 2 til at holde Baaden an i en passende Afstand fra
Fisken ; thi naar Skuden satte og slingrede, blev Baaden ofte fyldt af Våndet der randt ned fra Fisken, der somme laa dybt under Våndet, og sommtider langt over Våndet, idet den maatte følge med Skibet. Naar nu lensen var kommet op paa Dækket, blev Huden skrabet op, og derefterblev det hugget i Smaastykker og Kastet paa Kjedleme. Hele Skibet begynder at blive fettet. Eg er meget søvnig.
Tirsdag den 7. April.
Holder fremdeles paa med Flensningen. Ligger i Køien og skriver dette, men maa nu slutte for at jeg kan faa sove, derfor God Nat.
Onsdag den 8. April.
Inat medens jeg var paa Udkig digtedte jeg den lille Digt om Bootlenosen ,som staar foran paa Titelbladet.
Thorsdag den 9. April.
Har i dag faaet Sukker og Smørvegt og Brødvegt, hvilke skal vare i 8 Dage undtaget Sukkeret der skal vare i 14 Dage. Stegte inat baade Hvalbeef og Pandekage. Jeg lagde til Smør, og en anden lagde til Mel, hvorefter vi drog paa at stege.Hvalbeefen er noksaa god, naar den bliver saltet og pebret i Panden. Den vandes først godt du, koges derpaa i Stegepanden, og steges tilslut. Ak ja, i morgen er det min Geburstsdag.
Fredag den 10. April.
Geburtsdagen oprandt klar og straalende. Jeg begyndte Dagen med at skure Dækket Kl. 4 om Morgenen. Men desværre, det pene Veir vårede ikke længe. Snart begyndte der at hagle og snee. Jeg stod paa Udkig paa Bakken og havde det temmelig koldt. Vi skal have Bønner, Flesk og Kjød til Middag.Har i dag læst lidt i Friis’s Bibel paa Frivagten fra 8 – 12. eg bad Stewarden om et Stykke Beef, hvilket jeg ogsaa fik, samtidig spanderte Kokken Labskaus paa mig. Nu gaar jeg altsaa i mit 18. Aar. Tilslut vil jeg nu tage mig en Cigar og gaa tilkøis.
Lørdag den 11. April.
Har i dag skiftet og vasket mig. Det er en behagelig Følelse at faa rent paa sig, og vasket sig, efterat have gaaet hele Ugen saa sort som en Neger. Sild, der er saa salt at den tager Huden af Tungen, og Sødsuppe, der er saa sød, at den sætter Huden paa Tungen paa igjen er vor Middag. Jeg passer bestandig paa at fiske Svenskeme, som Svidskeme her kaldes , op af Kjedlen, før de kastes over bord.
Søndag den 12. April.
Ak ja, i dag staar min Broder til Confirmation. Jeg leste lidt i Testamentet. Gid jeg var hjemme igjen. Staar nu udpaa Eftermiddagen og bruner lidt Kjød og Poteter, medens man nu maaskje hjemme staar og gjør i stand Confirmationsmaden. Noksaa pent Veir. Men Friheden den Dag vårede ikke længe. Vi skjød nemlig fast en Bootlenose. Jeg havde Arbeide hele Natten med at staa og holde paa isken, der blir slæbt ved Siden. Det var lange Timer. Styrmanden skjød Kl. 2 om Natten fast Fisk fra Bakken. Jeg var den eneste der ikke sov hele Natten. Ved ikke hhvoraf det kom, at jeg ikke blev afløst.
Mandag den 13. April.
Om Morgenen spurgte jeg Capteinen om at faa Lov at gaa tilkøis, da jeg havde været paa Dækket hele atten og frosset, hvortil han svarede Vil du gaa tilkøis nu, vi skal til at flense Fisken ?. Jeg mærkede mig disse Ord, og gikk til mit Arbeide igjen, men var næsten ikke i stand til at faa Øinene op. Vi skjød i dag fast 2 Fisker til. Havde igaar næsten forspist mig paa Budding, idet jeg kjøbte en Lons, og fik en til Geburtsdagpresent af Rikard Kittelsen fra Hoxnæs, saaat jeg i alt havde 3 Lonser.
Tirsdag den 14. April.
Skjød i dag fast 4 Bootlenoser. Det begynder nu at blive temmelig fedt paa Dækket. Vi maa formelig krybe omkring og bide i Tougendeme, da hele Tougværket er saa fedt at vi næsten ikke kan komme nogen Vei. Hele Dækket er nemlig fuldt af Spækstykker. Fik i aften varmt Flæsk og Poteter.
Onsdag den 15. April.
Skjød i dag fast 2 Bootlenoser. Har forferdelig travelt med Flænsningen. Vi falder ved hvert Skridt vi gaar; thi Dækket er saa fuldt af Spæk, Blod og Fedt. Ar nu i alt faaet 11 Bootlenoser, men har mistet en 4 a 5 Stykker, enten ved Kapning av linen, eller ved at Sjakelen gaaet itu. Holder nu paa at skrabe, kjødtet og hugge Spækket i stykker og derpaa hælde det ned paa Kjedleme. Har nu 2 A Kjedel med Spæk.
Torsdag den 16. April.
Holder fremdeles paa med Spækket. Det trænger sig tvers igjennom Klædeme og Støvleme saa at man kan tage Strømpeme af sig og vride Fedtet du af dem.Har flere Gange skaaret mig med Flænsekniverne. Fik om Aftenen Brisling og varme Poteter. Jeg spiser verken Brød eller Smør, da begge Dele er daarlige.
Fredag den 17. April.
Blev om Middagen ferdig med Spækket. Om Eftermiddagen var jeg ifærd med at tømme Poteter af en Kjedel. Det var et ækelt Arbeide. Fingerspidseme bleve ganske saare efter at grave i Poteteme Det er just ingen let Atmosphære nede i Kjedelen, da vi har en Lampe uden Glas, der oser ffygtelige. .Sort som en Tater i Ansigtet.
Lørdag den 18. April.
En mindeværdig Dag. Vi havde nemlig i dag stor L—visitation. En 4-5 Svensker og Laurdølinger blev fundne fulde at visse 8 benede flade Graatasser. Et forferdelig Syn.Jeg var blant de lykkelige der var frie. Vi som befandtes at være frie gikk omkring og raabte: ”Aldeles fri”.De stakler der befandtes fulde, blev skjældt du af Hjertens rund, og blev formanede at holde sig rene, thi ellers skulde de varpes du paa Banjeren, og sove der. Jeg havde om Eftermiddagen Frivagt, men sov slet ikke. Gjorde om Formiddagen rent paa Dækket, medens det regnede og blæste af alle Kræfter, og den gamle Brig slingrede og satte ganske forfærdeligt. Det er frygteligt koldt at staa ude paa Banjeren og vaske sig omtrent nøgen. Det er næsten umulig at blive ren.
Søndag den 19. April.
Inat stegte jeg igjen Pandekager paa Vagten, da jeg af en af Matroseme har kjøbt en Del Mel. Har kjøbt alle Buddingeme og Sukkervegteme paa Turen af en af Matroseme . Men nu maa jeg slutte for denne Gang, da vi skal agterut og have en Dram. Under Flænsningen i forrige Uge, fangede vi flere Maager med Hændeme. De er saa tamme at de svømmer helt ind under Laaringenaf Flænsebaaden efter Fedtstykkeme. Kjødstykker hagler omkring Ørene paa os, saa Blod og Fedt render af os. Jeg fik mangen fed jødlons lige i Ansigtet. Vi har i dag stygt Veir.Skibet gaar for bare tumpeme. Matroseme gjør ofte Nar ad Journalen, som de kalder min Dagbog, men er meget nyskjærrige efter at læse den.
Mandag den 20. April.
Det sneer og hagler. Stygt Veir. Erter og Flesk. Jeg havde i Eftermiddag Arbeide med at træde igjennom Naalen til Sjakler.
Tirsdag den 21 . April.
T.YKKELTGE DAG.
I DAG SKJØD JEG MIN FØRSTE BOOTLENOSE FRA BAKKEN.
Det var temmelig langt Hold, saaat Harpunen ikke var kommet langt ind i Fisken. Da han havde løbet du tre Liner, begyndte vi at Kjække, og hale den ind ved Hjælp af Gangspillet. Da vi havde halet ind omtrent en og en halv Line, begyndte den (Linen) at blive temmelig let saa let, at vi kunde hale den ind med Hændeme. Jeg blev naturligvis lei, men lod mig ikke mærke med noget. Skipperen likte det heller ikke.Vi halede da Linen ind, til vi fik Harpunen paa Dækket. Den var fiild af Blod, Fedt og Kjødslintrer. ” Der ser du Fisken din Hans ” sagde Capteinen. ”Meningen har i det mindste været god ” svarede jeg, idet jeg pegede bort paa den krogede Harpunen.Men med det samme hørte vi Hurraskrig fra Baatene, der var ude for at lænse dem. Tømmermanden og flere andre mente at Bootlenosen var død, og at de havde fundet den. Capteinen saa gjennem ikkerten, men han kunde ikke se nogen Fisk. Men jeg tabte ikke Modet alligevel. Efter en Stunds Forløb saa jeg Baadene komme buxerende med
Fisk. Eg fik først se den.De havde den nemlig paa Slæb saaat man bare kunde se lidt av Halen der stod over Våndet. Da de kom til Siden, begyndte Flænsningen. Det merkeligste er at Bootlenosen har gaaet aldeles løs, medens de lænsede den. Men den har formodentlig været sprængt saa den ikke kunde gaa ned.
Onsdag den 22. April.
I dag er Mandskabet sysselsat med at skrabe og kjødte min Fisk. Jeg kan desværre ikke være med, da jeg har faaet ondt i Halsen, saa jeg maa holde mig nede i ugaren.
Thorsdag den 23. April.
Blir om Middagen færdig med Fisken. Fik igaar et Middel af Capteinen for Halsen, hvilket svier forfærdeligt. Jeg har ingen Madlyst. Vi har i flere Dage seet et Skonnerskib med Damp . Formodentlig enten ” Franklin ” eller ” Cito ”, Capt. Otto Nilsen af Laurvig. Ferdinand Friis har i disse Dage ogsaa have ondt i Halsen. Vi er nu 4 Mand i Lugaren, der har Halsesygdom.
Fredag den 24. April.
Det er i dag bedre med Halsen. Jeg har formodentlig forkjølet mig under L-— vis- Itationen. Det er noksaa pent Veir. Vi saa i dag et Par Bootlenoser. Jeg er hver Dag ifærd med at skure og vaske i Lugaren, og hvis det ikke er pent nok, er der Skrub at faa, og at gjøre det om igjen. Jeg har lidt ondt i Hovedet og Tandpine.
Lørdag den 25. April.
LYKKELIGE OG ULYKKELIGE DAG.
Inat Kl. 1 skjød jeg fast min 2. Bootlenose fra Bakken. Det gikk saaledes til: Jeg og vor blant Søfolk og til dels Landkrabber overalt bekjente Baatsmand Olaves Larsen, Busterud var paa Udkig. Som vi gikk og pratede, skriger Baatsmanden plutselig: Fisk om Bagbord.
Jeg springer op paa Bakken.Det var en enkel Slænger et Stykke borte.Pludselig hører jeg den puste om Styrbord. Jeg naturligvis springer over til Styrbords Kanon. Med det samme siger Baatsmand ”Skyd,Skyd ”, Men da Hanen stod igjen, blev jeg ikke færdig. Efter en kort stunds Forløb kommer Fisken op et Stykke forud. Med det samme fyrer jeg af Skuddet, der traf godt og Fisken begynder at sætte afsted med Linen med en rasende Fart.en da Linen var surret fast til Staget med et Kabelgam, og dette ikke vilde gaa itu, sprang jeg op paa Linekassen, drog op Kniven, og vilde til at Kappe Kabelgamet. Men da jeg skulde til at kappe , rykker Hvalen til, og jeg faar et Slag af Linen ret over det høire Øine. Jeg faldt ned paa Dækket, og Blodspruten stod du af baade Næse og Mund, og Øielaaget hovnede forfærdeligt op, saa jeg næsten ikke kunde se.
En af Matroseme fulgte mig agterover til Capteinen, der var tilkøis. Han gav mig nogle Filler, og gav mig Ordre til at gaa ned i Lugaren og vaske mig med koldt Vand, hvilket jeg øieblikkelig gjorde.Der sat jeg i 3 Timer og badede Øiet, medens hele det øvrige Mandskabet holdt paa med Fisken. Capteinen var flere Gange nede og saa til mig. Jeg holdt paa hele Formiddagen med den trættende Forretning at bade Øiet. Det begynder nu at blive bedre.
Den ( Fisken), var svært lang og smal, og gav omtrent 10 Tønder Spæk.
Søndag den 26. April.
Var i dag inde hele Dagen. Stygt Veir. Høi Sø. Vi har nu ikke mer ferskt Kjød igjen, hvorfor vi faar preservert Kjød. Det er noksaa godt, og især bliver Suppen stærk. Inat stegte jeg Pandekager paa Vagten igjen.
Mandag den 27. April.
Tyk Taage, høi Sø. Kan næsten ikke se en Skudelængde forover. Hele Tougværket er fuldt af Is. Vi maa uakladelig lure. Men nu maa jeg gaa tilkøis, efterat have spist op Resten af Risengrynsgrøden fra Middagen. Har nu faaet Værk i Fingeren.
Tirsdag den 28. April.
Ja igaar var det Frithjofs Geburtsdag. Han fyldte vel da sit 13. Aar. Igaar vaskede jeg og min Køiekamerat Marthinius vort Uldtøi isammen. Det gikk noksaa hurtig fra Haanden. Vi har i dag lige tyk Taage.
Onsdag den 29. April.
Samme tykke Taage. Vi var inat oppe og revede 2 Gange. Hele Riggen er fuld af Is. Eg klorede mig fast saa godt jeg kunde. Har nu faaet fast Post hver Gang vi gaar out; thi jeg skal nemlig passe paa Røghatten til Kahytten, saa den bliver vendt efter Vinden. Bliver hver Gang temmelig sort baade i Ansigtet og paa Hændene. Iggen om bord er temmelig forslidt.
Thorsdag den 30. April.
I dag begynder Veiret at klarne. Taagen kommer og gaar i et og samme Minut her oppe. I dag saa jeg en Bootlenose, hvilket vi ikke har seet paa lang Tid. Medens jeg stod paa Udkig i Ettermiddag, saa jeg en Maage, der fløi omkring med et stort Baand i Næbbet. Den er formodentlig engang bleven fisket, og Baandet er gaaet itu. Stakkels Dyr, den er forfulgt af en hel Del andre Maager.
Fredag den 1. Mai.
Bededag.
Kl. 54 12 blev vi purrede til Baadheis. Der havde nemlig været Baatfald paa den anden Vagt. De havde seet 3 stk. En af Skytterne havde endog skudt 2 Bommer paa dem fra Bakken. Men de passer sig nok for at komme nær Skibet paa min Vagt. Vi har nu 2 seilere i Læ, men det er umulig at skjelne hvem det er. Jeg sidder nu og skriver lidt i Bogen nede i Lugaren ved Lampelys (daarligt) Kl. 3 om Morgenen, men nu maa jeg stoppe da Kaffen begynder at Koge , og jeg er p.t. Kaffekoger. Jeg er nu omtrent bra i Øiet.
Lørdag den 2. Mai.
Inat havde vi en varm Nat. En af Skytterne fyrede nemlig op under Byssen, saa den var aldeles rød overalt,thi Stewarden holdt bestandig Leven, forde det var for koldt. Vi havde Vagt paa Dækket. Ingen af den anden Vagt fik sove. Hist og her stak et Hoved du af Køien, saa rød som en kogt Hummer, og bandede og sværtrde og endte tilslut med at krybe du af Køien og komme op for at trække frisk Luft. Vi har i dag seet Mængde Hval.
Søndag den 3. Mai.
Vi ser stadig store Hvaler. En stor Blaahval laa en halvhundre alen fra Skibet og boltrede sig. Den var rent som et Fjeld. I dag saa jeg en forkommen Bogfinke og Linerle, der sad paa Fokkraaen. Stormen havde formodentlig dervet dem du af Coursen til Island. Hvis Lykken inat ei havde været mig utro, havde vi havet en Bootlenose til. Jeg stod nemlig paa Bakken og med det sammekommer en stor Tøndebaand op ved Siden. Men Skuddet i Kanonen var bleven vaade, saa det gikk ikke af,men Tændsatsen havde alligevel saa meget Kraft at Harpunen gled du af Kanonen og faldt ned lige ved Skibssiden.Idag fik vi en Bootlenose til.Vi har nu i alt 14 stk. Vi har sovet lidet de siste Nætter. Vi bliver ret som det er purret du enten til Baatfald eller Baadheis.
Mandag den 4. Mai.
Jeg saa i dag en Falk, der sad i Merset. Vi forsøgte at fange den, men forgjæves. Vi blev ferdige med Bootlenosen før Middag. Det er noksaa pent Veir. Vi har en skonnert ret forud.Den vendte ifra os, men vi haler nu ind paa den.
Tirsdag den 5. Mai.
I dag er det stygt Veir. Det sneer og blæser af alle Kræfter. Men nu maa jeg slutte, da jeg skal bort og faa Smørvegt.
Onsdag den 6. Mai.
Amme stygge Veir. Vi har «Eskimo ” af Tønsberg ret forud. Forresten er der flere Seilere i Synskredsen. Eg har i dag faaet tre Sukkervegter.
Torsdag den 7. Mai
I dag er det noksaa pent Veir. Ser flere Dampskibe. Men nu begynder det at sne og
blæse.
Fredag den 8. Mai.
Inat forfærdeligt stygt Veir. Vi var oppe og revede. Det haglede og blæste saa man ikke kunde holde Øinene oppe. Det var stygt at være i Masten. Forferdelig koldt. Jeg havde næsten faldt ned.
Lørdag den 9. Mai
Kulingen vedvarer.
Søndag den 10. Mai.
Dag skjød Tømmermanden fast fra Bakken. En af de andre Skyttere skjød ogsaa fast ,men forløperen gikk tvers af, saa at vi mistede Fisken. Om Eftermiddagen praiede vi det engelske Dampskibet ” Activ ” af Dundee. Den havde været i Ungfangsten, og havde faaet 1700 Ungsæl, og havde om Morgenen fundet en død Bootlenose. Det var sikkert den, der gikk for os samme Morgen. Det var et gammelt stygt Skib. Stygt Veir om Eftermiddagen. Sneede og blæste.
Mandag den 11. Mai.
I morges blev vi purrede til Baatfald. Det var en mængde Fisk. Vi skyder fasr i et væk.
Tirsdag den 12. Mai.
Vi skyder fast saa fort som staa og trække kan. Vi har arbeidet hele Natten. Jeg er forferdelig søvnig. Vi Stakleme som er igjen paa Skibet, naar Baadene har forladt, springer frem og tilbage fra den ene Ende til den anden, saa Sveden perler ned fra Ansigtet. Vi begynder nu at flænse. Vi har en hel Del døde Bootlenoser paa Sleb.
Onsdag den 13. Mai.
Vi sov Inat i 4 Timer. Vi holder fremdeles paa med Flænsningen. VI HAR NU 30 BOOTLENOSER:, men har 2 paa sleb, som endnu ikke er flenset. Vi har altsaa i dette Baadfald faaet 15 Bootlenoser, eller ligesaamange som vi havde før. Sandhed et smukt Resultat paa 2 Døgn. Men vi har ogsaa maatet arbeide for dem.
Torsdag den 14. Mai.
Kr. Himmelfartsdag.
Blev i morges Kl. 5 purret du til Flænsning. Vi holdt paa hele Dagen. Vi blev endelig ferdige til Aften. Jo, i Sandhed en deilig Kr. Himmelfartsdag. Ret som det er, sneer det, ret som det er regner det, og hele Tiden blæser det. Skuden slingrer forferdelig. Ret som det er ,førend vi ved Ordet af det, seiler vi ovenpaa Spækhuggeme fra Borde og til Borde, som det heder i Sømandssproget.Ret som vi sidder og skjærer af Kjødet paa Fedstykkeme , faar vi en
Kjødlons om ørene, saa hele Ansigtet er fuldt af Fedt og Blod. Tougværket er saa fedt saa vi maa bide i det med Tændeme , fordi hændeme glider.
Fredag den 15. Mai.
Holdt i dag paa med at heise Tomfademe op paa Dækket fra Agterlugen. Frisk Kuling. Det er temmelig Koldt.
Lørdag den 16. Mai.
I aften fik vi Punsch, fordi vi havde faaet 30 Fisk. En af Letmatroseme ,en gut paa min Alder fik Krampeslag. Han havde drukket formeget stakkar. Vi maatte formelig binde ham, og arbeidede med ham til Kl. 1 om Morgenen. Det var stygt at se paa.Han spændte, bed, rev og sled og brølte, saa det var en Gru. 6 voxne Mand havde nok med at holde ham. Han bed Tendeme sammen ,saa andstykkeme fløi du af Munden paa ham, og Blodet flød. Det var stygt at se paa, og især for mig, der aldrig har været Vidne til Saadant før.
Søndag den 17. Mai.
En deilig 17. Mai for os. Vi blev purret du Kl. 6 om Morgenen til Flænsning af de to Fiske vi havde paa Sleb..Holdt paa med dem til Kl. 4 om Eftermiddagen. Noksaa pent Veir.Sjøvagten er nu blevet sat igjen. Før om Ugen har vi været Dagmænnner.Vi har to store Ladølinger om bord, der gaar under Navn af ”Belman” og ”Bismark” . Disse volder Lugaren meget Moro, thi Baadsmandens største Glæde er, naar han kan faa disse to isammen. Den der vinder, han faar Tobak og andre Smaateri.
Mandag den 18. Mai.
Vi sov 4 Timer inat. Blev purret Kl. 12, da fast fisk fra Bakken. Det var 2. Styrmanden ,der skjød fast. Om Middag havde vi Visit om bord af Capteinen ogFlændsemandskabet paa Skonnert ” Eskimo ” . Jeg talte med en Gut fra Tønsber. Den havde faaet 25 Bootlenoser. Vi fik høre mange Nyheder af dem, om andre Skibe, som den havde praiet.
Tirsdag den 19. Mai.
Noksaa pent Veir. Vi holder paa med at flænse Fisken.
Onsdag den 20. Mai.
Nydelig Veir. Det er lyst baade Nat og Dag nu. Blev purret igjen Kl. 12 efterat have sovet i 2 Timer. Igjen fast Fisk fra Bakken. Der var 2. Styrmanden der igjen skjød fast. 2 af Baademe har faaet hver sin Fisk. Jeg skjød en bom fra Bakken inat. Bjønness skjød fast fra Bakken, men vi mistede den strax. OM EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG MIN 3.
BOOTLENOSE. Fra Bakken. Vi har altsaa nu 35 Fisk. Om Aftenen passerede vi igjen Eskimo ”, der havde faaet 6 Fisk til, altsaa i alt 31 Bootlenoser. Jeg sov hele Natten.
Torsdag den 21. Mai.
Blev purret Kl. 6 om Morgenen til Flændsning og Kjøtning af to Bootlenoser. Vor vagt skal tilkøis nu, hvorfor jeg maa slutte at skrive for denne Gang.
I Eftermiddag blev jeg skjældt stygt du af Skipperen, fordi jeg, som han sagde, var for sen, hvilket jeg i Grunden ikke var. Jeg stod nemlig ved Vinsen, og skulde tage Tøm rundt samme med Løberen til Gjeinen. Med det samme begynder ” Belman ”,Koksmathen at hive ind, saaat en af Sveiveme næsten havde slaaet til mig i Hovedet. Stewarden stod ogsaa ved Vinsen, og han sagde til ” Belman Pas dig, saaat du ikke slaar Hovedet af Gutten ! Med det samme siger Capteinen saa hovent: ” Det gjør INGENTING om de SLAAR HOVEDET af ham, han gaar og sagger alligevel”. Det var pent sagt. Altsaa kunde hvilken som helst om bord slaa Hovedet af mig, DET GJORDE INGENTING. –
Om EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG FAST MIN 4. BOOTLENOSE FRA BAKKEN: Det var en stor hun, der havde unge i sig, der var mellom 10 og 11 fod lang. Vi har altsaa nu 38 Fisk og en unge. Holdt om Natten paa med at flændse og kjødte den. Vagt om Vagt. Vi har i en og samme Time tyk Taage, Regn, Sne og Blæst.
Fredag den 22. Mai.
Amme taage og Kulde.
Lørdag den 23. Mai. Pindseaften.
Samme slags Veir. Skjød fast en Fisk fra Bakken i aften. Stiv Kuling. Var saa heldig at faa dræbt den næsten med det samme. Vi blev trakteret med Risengrynsgrød og preservert Kjød og Punsch.
Søndag den 24. Mai.
1. Pintsedag.
Skjød inat fast en Fisk til. Vi kan ikke faa flændset den for Veirets skyld. Samme styggeveir.
Mandag den 25. Mai. 2. Pinstedag.
Samme slags veir. Vi har nu en Fisk paa Sleb, og en ude paa Linen.
Tirsdag den 26. Mai.
Samme slags Veir. I dag er Fisken paa Linen gaaen. Har altsaa 39 igjen.
Onsdag den TI. mai.
Samme slags Veir.
Torsdag den 28. Mai.
Samme Taage og Kuling. Jeg havde inat næsten faldt over bord fra Merseraaen. Jeg var nemlig ude for at klare Stikbauten, og laa med Hovedet udover mod Nokken, fordi jeg ikke kunde staa paa Perten. Med det samme slingrede Skibet over, og jeg havde næsten gledet du, men fik dog kloret mig fast.
Fredag den 29. Mai.
Kulde og stiv Kuling.
Lørdag den 30. Mai.
Samme Slags Veir.
Søndag den 31. Mai.
Penere Veir. Vi havde Alkefald, men fik ingen. Ser Dampere baade på Luv og paa Læ Boug. Praiede i Eftermiddag op ” Hertha” capt. Morten Pedersen, Røri. Jeg stjal mig med i Baaden, og blev med om bord. Vi spiste agterud, og blev trakteret med ferskt mygt Brød og Kaffe med Fløde i (preservet) og preservert Labskaus, hvilket var Søndagskost for os. Jeg traf om bord Semis Eriksen, Petter Andersen og Severin Olsen, Broder af Gustav Olsen, som var paa Trykkeriet, hvilket var meget morsomt. Ligeledes hilste jeg paa Styrmanden, der kjendte mig igjen, endskjøndt jeg var sort, fedtet og iført mine fedtede seildugsklæder og en stor lubben Helsingørslue. ” Hertha” havde faaet 1700 Ungsæl og 28 Bootlenoser. . Alle som kjendte mig om bord sagde at jeg var blevet meget federe. Det er noksaa hyggelig at træffe kjendte Mennesker der oppe.
Mandag den 1. Juni.
Vi havde Baadfald Kl. 10 om Formiddagen. Vi fik 3 Bootlenoser, hvoriblandt 1 Tøndebaand med hvid Ring om Halsen og aldeles hvid i Panden, der ser du paa Formen som en Tønde. Kom tilkøis Kl. 12 om Natten. Det er stygt Veir og det sneer.
Tirsdag den 2. Juni.
Holdt paa hele Dagen med at Kjødte. Det er koldt og Sneveir.
Onsdag den 3. Juni.
Samme Veir. Det løiede af udpaa Aftenen.
Torsdag den 4. Juni.
Blev purred Kl. 10 om Formiddagen til Baadfald, men fik ingen.
Fredag den 5. Juni.
Blev inat purret til Baadfald, men fik ingen.
Lørdag den 6. Juni.
Vi skjød iaftes fast fra Bakken. Jeg var saa uheldig at skyde Bom.
Søndag den 7. Juni.
Inat blev der igjen skudt fra Bakken. Stor Sø. Vi holdt paa med at kjødte til Middag. Har nu 44 Bootlenoser.
Tirsdag den 23. Juni.
Jeg har nu ikke faaet Tid til at skrive paa 14 dage, thi der har været Baadfald uafbrudt Dag som Nat. Vi har preiet ” Freden ” af Sandefjord, og ” Ora ” af Arendal, med resp. 27 og 19 Fisk. Vi har i Mellemtiden faaet 70 Fisk om bord. Jeg har i denne Tid skkudt 3 FRA BAKKEN, og har i alt altsaa skudt 7 FISKER OG 1 UNGE. Vi fik en Sæk med sagmug af ” Freden ”. ”Ora ” fik en del Harpuner og Liner af os. Capteinen paa ” Ora ” er en meget hyggelig Mand. Vi har seet ”Piscator ”, ” Skemer ” og «Reykjavik ”. Den sidste føres af Lauenburg. Fter Sigende skal ” Magdalene ” have mistet 2 Baade med Mandskabeme. Jeg er frisk som en Fisk.
Onsdag den 24. Juni.
Igaaraftes ( Sancthansaften ) blev vi trakteret med unsch og Labskaus, og havde det noksaa hyggelig. Vi preiede igjen ” Ora ”, der nu havde faaet 31 Bootlenoser.
Torsdag den 25. Juni.
I dag blev «Bismarck ” fundet fuld af visse fire eller otte-benede Graatasser. Jeg kan ikke bestemme hvadenten de har 4,6 eller 8 Ben, da jeg aldri har seet dem paa nærmere Hold.
Fredag den 26. Juni.
Inat havde vi Baadfald, men fik ingen. Jeg var med i Baaden. Vi skjød 4 Terner og 1 Maage. Seiler nu Sydover.
Lørdag den 27. Juni.
Stiv Kuling. Ingen Fisk at se.
Søndag den 28. Juni.
Fremdeles ingen Fisk. Vi saa i dag begge Hr. T.M.Bryde i Sande i] ord , tilhørende For and Afit Skonnerter, til Luvart.
Mandag den 29. Juni.
Iaftes havde vi meget Moro, thi jeg og Rikard Kittelsen havde nemlig klædt os du som Damer, og dansede paa Dækket, medens en af Matroseme , en tyg liten Rug, ved navn «Stangebyknotten ”, spillede paa Trækspil. Vi blev trakteret med en Dram.
Tirsdag den 30. Juni.
Gaarafites praiede vi ” Skimer ”, som havde faaet 28 Bootlenoser. Medens Capteinen var om bord hos os, skjød de fast fra ” Skimer ”. Frisk Vind.
Onsdag den 1. Juli.
Capteinen og jeg var i dag ude paa Alkejagt,men vi fik ikke mer end 2, som Capteinen skjød fra Bakken. Vi ser mange Knuvelhvaler nu om Dagen.
Torsdag den 2. Juli.
Havde Baatfald, men fik ingen. Pent Veir. Jeg begynder atter at længte Hjem.
Fredag den 3. Juli.
Vi fik i dag vor 71. og Sidste Bootlenose. Det var en Tøndebaand, men vi var ved Flænsningen saa uheldig at miste Hovedet. Vi har i den sidste Tid ruslet saa smaat hjemover. Saa i dag en dansk Skonnert.
Lørdag den 4. Juli.
Et begynder nu at friske paa, saa igjen en vakker dansk Skonnert. Vi maa nu ikke være langt fra Færøeme.
Søndag den 5. Juli.
Saa i dag en Haakjerringfisker, formodentlig en Hollandsk. Pent Veir. Vi satte i dag af for at seile hjem, hvilket vakte stor Glæde.
Mandag den 6. Juli.
Jeg saa i dag en Flok Spækhuggere. De var sorte med gule flekker, og havde store skarpe Rygfinner.
Tirsdag den 7. Juli.
Stygt Veir. Regntyk Luft. Vi styrer nu Cours sydover.
Onsdag den 8. Juli.
I dag er det Agnes’s Geburtsdag. Gid jeg var hjemme. I dag passerede vi Færøeme. Jeg var med i en af Baademe for at fiske Torsk, men vi fik ingen, da der var for dybt, antagelig 85 Favne Vand.
Torsdag den 9. Juli.
Kuling og stor Sø. Hele Lugarens Dæk er fyldt med Vand. Det er aldeles mørkt ,thi Skylightet er er surret over med Seildug.
Fredag den 10 . Juli.
Taage og Kuling. Det begynder at blive mørkt om Nætteme nu.
Lørdag den 11 .Juli.
Har 3 a 4 Seilere i Horizonten. I dag havde vi besøk af en Fiskerbaad fra Marstrand, i Sverige, og kjøbte en Helleflyndre og Lange af den, og gav dem Erter og Flæsk og en Flaske med ider i stedet. Vi er nu omtrent 18 Mil tvers af Stadt. Daarlig Vind med delvis Taage.
Søndag den 12. Juli
Fik Helleflyndre igaaraftes, samt Fiskesuppe. Jeg haaber det er sidste søndagen vi er om bord i Briggen.
Mandag den 13. Juli.
Vi begyndte i dag at skure Skandseklædningen med Søvand og Aske. Det regner svert. Det er et ækelt Arbeide. Jeg har faaet fast Post med at bære op Vand til Rikard Kittelsen.
Tirsdag den 14. Juli.
Vi skal nu skrabe hele Bandjem. Det er stygt Veir. Vi skal ligeledes skrabe Masteme fra Dækket til Toppen, og olje dem.
Onsdag den 15. Juli.
Holder paa med at skrabe Mastemeog Banbjem. Det er stygt Veir,
Torsdag den 16. Juli.
Vi blev i dag færdig med skrabningen og holder nu paa med at hænge Lineme op til ørkning. Efter gjort rent over hele Bandjem, begyndte vi at holde Dansemorro og Cirkus. Skytteren Chr. Busterud var Bjømetrækker, Rikard Kittelsen var Bjørn, og jeg var Abekat. Det var en Selvfølge at vi havde svertet os i Ansigtet, og saa havde vi trækt 2 Islandske Uldtrøyer paa os, samt Hale af en Ende. Disse Uldtrøyer gaar under Navn af Lusevad. Nok af det vi holdt Cirkus, og jeg red paa Ryggen af Rikard, medens ” Stangebyknotten ” spildte paa Trækspil, og en anden slog paa tromme paa et Tomfad. Kokken øvede sine musikalske Anlæg paa et Blikfad. Vi havde meget Moro.
Fredag den 17. Juli.
Har Laget Lineme ned i Rummet igjen. Er nu omtrent tvers af Bergen. Vi har paa Hjemreisen fisket 50 Stk. Makreller.
Lørdag den 18. Juli.
Er tvers af Jæderen. Jeg blev syg i dag, og maatte faa noget af Capteinen. Gikk tilkøis om Aftenen ,og sov hele Natten. Det er stygt Veir.
Søndag den 19. Juli.
Stygt Veir. Er nu omtrent tvers af Arendal. Vi passerede Lindesnæs inat. Briggen gjør god Fart, 8 Mil i Vagten. Jeg er daarlig. Vi ligger nu for 2 Stumper, da vi ikke har Landkjenning. En meget dum Seilads. Vi passerer nu Færder, og holder paa at seile ind
gjennem Øeme. Det er et deilig Syn at se Løvtrær og Grantrær igjen. Hist og her ser man et lille stykke Ager inde i Skoven, eller et lidet Hus, medens Aftensolen sender sine milde Straaler over Øeme.
Under Hurraraab svingede Briggen forbi Pynten, og lod sine Ankere falde. Vi gjorde nu fast Seilene og fortøiede (Ankeme ) den, medens Stewarden engang imellem skjænkede os en Dram. Mange Folk er kommet om bord. Kl. 12 kom jeg hjem til mine kjære Forældre og Sødskende. Jeg hvilede snart i Morpheus’s Arme, og drømte om Ishavet og Briggen og Bootlenosen og altsammen.

Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

Historien om fullriggeren ”Sir John Lawrence”.

Historien om fullriggeren ”Sir John Lawrence”.

Det var i 1882 at skipsreder Ole Larsen Røed kjøpte ”Sir John Lawrence” fra England. ”Sir John Lawrence” var bygget 1859 i Liverpool og rigget som bark og målte 1.121 brutto registertonn. Navnet ”Sir John Lawrence” var oppkalt etter lord John Lawrence (1811-1879) som var visekonge i India 1864-1869. Skipet ble satt i fraktfart på India og Østen, men det britiske parlamentet hadde bestemt at disse livsfarlige og dyre fartøyene, som visstnok lakk som siler, skulle tas ut av drift.
Ole L. Røed satte ”Sir John Lawrence”, (omrigget til bark) inn i trelastfrakt på Canada og de britiske øyer. Vi vet om 8 tjømlinger som var skipper på skuten.
Lars C. Larsen født 1824 på Nordre Svelviken og død samme sted i 1913. Da han sluttet sjøen ble han bokholder og kasserer i Tjømø Sparebank.
Hjalmar Røed (1857-1906) overtok som skipper etter Larsen. Han var sønn av eieren O.L. Røed og ble etter hvert medeier i skuten.
Hans Rikard Olsen (1859-1943) var så en tid skipper på ”Sir John Lawrence”.
Hjalmar Røed solgte ”Sir John Lawrence” I 1904 til Niels Thorbjørnsen, Fredrikstad, som ville hugge den opp og bruke skroget som lekter. Hjalmar Røed hadde sørget for at gallionsfiguren ble tatt av før salget og stod en tid på Sjøfartsmuseet på Bygdøy, før den ble plassert i haven på Øvre Røed.

Skippere på ”Sir John Lawrence”.:
Hans Mathias Røed (#4730)
f. 29.12.1839 d. 27,11.1906 Skipper 1882-1885.
Bertrand August Bache (#1995)
f. 04.08.1851 d. Des. 1888 (forlis) Skipper 1885.
Hjalmar Røed (#834)
f.03.11.1857 d. 13.10.1906 Skipper 1886.
Lars C. Larsen (#4003)
f. 26.09.1824 d. 12.12.1913 Skipper 1888.
Hans Richard (H.R.) Olsen (#4722) f.29.03.1859 d. 31,12.1943 Skipper 1893-1899.
Bilov Torgersen (#17594)
f. 05.09.1855 d. 01.10.1904 Skipper 1899
Torger Torgersen (#13083)
f. 14.08.1852 d.13.02.1922 Skipper 1900
Abraham Larsen (# 2356)
f. 31.08.1846 d. 27.08.1918 Skipper 1901
Bilov Torgersen (#17594)
f. 05.09.1855 d. 01.10.1904 Skipper 1902.

Igflg. Brev 23.12.1895 fra Sev, Dahl, Tønsberg kjøper skipsreder H. R. Olsen ¼ part av fullriggeren ”Sir. Johan Lawrence” av søskene Otto Thoresen (#1382) og fru Albertha Rød (#1378)
Følgende mannskaper på “Sir John Lawrence” ved avmønstring i 1897 i Kristiania.

1. styrmann H. Andreassen
2. styrmann Arent Andreassen f. 1839 på Treidene (#42283)
Stuert Henrik Henriksen f. 05.09.1867 på Treidene (#5209)
Tømmermann K. Pedersen ?
Seilmaker Elias Jakobsen f. 1837 i Sverige (#42257)
Matros J. E. Kristensen
Matros E. Olsen ?
Matros K. O. Edvardsen ?
Lettmatros Lars Larsen f. 22.03.1883 (#14436)
Lettmatros Otto Endresen f. 04.11.1877 i Tjølling D.20.05.1923 på Ormelet (#10977)
Lettmatros Oscar E. Olsen ?
Lettmatros Gustav Adolf Olsen F. 26.08.1882 (#17499)
Jungmann K. A. Augustsen ?
Dekksgutt B. O. Johannesen ?
Dekksgutt James Otmar Pedersen F. 10.10.1881 på Grimestad (#17481)

“Sir John Lawrence” var en fullrigger i tre, med en tonnasje på 1121 brt. (netto 1090) og bygget 1859 i Liverpool ved verftet ”T. Rogden & Son”.
I norsk eie 1882-1904 av Ole Larsen Røed og Hjalmar Røed i 1897, og ombygget til bark.
“Sir John Lawrence” og gikk mest i trelastfart på Canadas østkyst. Var en tid eiet av Niels Thorbjørnsen, Fredrikstad, da skipet strandet 4. april 1904 ved Stavanger.
Under seilas i ballast fra London til Fredrikstad forliste “Sir John Lawrence” under storm 2. oktober 1904 ved Hvaler og 14 mann omkom.
Av disse var følgende fra Tjøme:
Skipsfører Bilov Torgersen, Holtan (#17594) Gravlagt 20/4-1906
Styrmann Peder Paulsenmn Hulebak (#15313) Gravlagt 5/5-1906
Matros Jørgen Kristensen, Grimestad (#12556) Gravlagt 5/5-1906.
Alle tre var gift og hadde barn.

Malmstein-registeret Nasjonalitet
Norsk Byggedata
Skip
SIR JOHN LAWRENCE ex britisk s.n.

Farter
Trelastfart på Canadas østkyst

Skipsfører
L. C. Larsen 1888- H. R. Olsen 1893, 1897 Borgersen 1899 B. Torjussen -1904(+) Type
Fullrigger Materiale
Tre
Byggeår
1859 Byggested
Liverpool, England
Verft
T. Rogden & Son Byggenr.
Tonnasje
1121 brt, 1090 netto Mål
185 – 33,5 – 22,1 DNV
Maskineri Rigg
Ombygginger
Forandret til bark

Eier(e)
O. L. Røed 1882-1904 Hjalmar Røed 1897 Niels Thorbjørnsen 1904-04 Hjemsted
Tjøme, Tønsberg 1882-1904 Fredrikstad 1904-04
Endelig skjebne
London – Fredrikstad. Ballast. Storm. Strandet, vrak 1904 2/10 på Hvaler (14 omkommet).
Tilleggsopplysninger

Strandet 1903 4/4 off Stavanger. Refloated.

En innfødt dame fra Tjøme

En innfødt dame fra Tjøme som i de senere år har bodd i Oslo har i noen memoarer, som hun har dedisert “til mine børn”, meddelt enkelte interessante trekk, som her skal meddeles.

Faren som var en større skipsreder, som et av sine første barndomsminner forteller hun, at hun fulgte sin far opp på fjellet for å se på skipene som kom hjem. Straks ble flagget heist. Kom et av skipene inn om natten, kom naturligvis kapteinen i land tidlig … for å melde sin ankomst Hun husker spesielt en av dem, som de hadde mye moro av. Det var en brav mann , vel vant til å kommandere, både ombord og i sitt hjem. En høstmorgen kom han tidlig opp til rederens gård og fant da kun budeien oppe. ”Gå opp, og meddel rederen at ”Nordstjernen” er kommet, sa han. Piken som var svensk av fødsel og som nylig hadde begynt i tjenesten, og hun kjente derfor ikke til den glede, som meldte seg i rederens hjem, når et skip var ankommet. Hun tok det derfor ganske rolig og oppnådde derved å ergre kapteinen ganske forferdelig, han kom rent ut av sitt gode skinn og utbrøt omsider: ”Forstår du da ikke, at du skal gå opp og si til rederen, at jeg er kommet?” – ”Inta så bråttom lilla kaptein !” – sa budeien og neide på sin svenske maner. Men det var mere end den rødhårede herremann kunne døye, det så ut som han kunne springe i luften av bare sinne, etter hva husjomfruen, der omsider kom til, viste å fortelle. Hun måtte til å berolige kapteinen, hvorpå hun sprang opp å meddelte herskapet at nu var ”Nordstjernen” kommet. Da ble det liv i hele huset.

Blant annet forteller fruen at om en gammel hyggelig kone, som de kalte ”Batta”; hun pleide ofte å passe barna på gården, i vis nærhet hun bodde – i en liten rød stue. Hun fortalte oss en hel del om Jesu barnet. Blant annet husker jeg en historie: ”Jesus var en gang sammen med noen barn og lekte. Deres kjæreste oppholdssted var naturligvis ved en sølepytt – som så mange andre barn. Så ble de en dag enige om å lage fugler av leire. De andre var meget lykkelige, når de hadde fått til en fugl og satt den på pinne til tørring. Men så, barna mine, sa gamle Betta: Da Jesus hadde sin fugl ferdig, klappet han bare i hendene, og fuglen fikk liv og fløy ! – Når hun hadde brakt barna til sengs , leste hun forskjellige bønner for dem, ofte det lille vers, som finnes i Landstads salmebok på nr. 580 (Jesus styr du mine tanker, Jesu la meg leve så, at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må . . . )

I gamle dager var alle havnene fulle av skip fra høsten til våren. Om vinteren kjølhales de og ble reparert, så neste alle mannskaper hadde arbeide nok, hver for sitt rederi. Hvor lykkelige de var, når de om høsten fikk sin avklarering (avmønstring) og kunne så være hjemme hos familien om vinteren ! Etter dagen arbeidsøkt gikk de hjem, hver med sin sekk spon og fliser på ryggen.

Fruen bestefar på morssiden var fra Gunnarsrød. På den kan av Tjøme er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere tider var det meget skog. Like i nærheten av Gunnarsrød ligger Torås, som før i tiden ble benyttet som varde, men som nå er tatt i bruk som signalstasjon for kystforsvaret. – Der går det en saga, at en av bestefedrenes forfedre ble bergtatt i den ås, og da ble det ringet med kirkeklokkene.

På Vestgården, Hvasser, hvor hennes bestefar senere bodde var det under krigen med Sverige engang svensk innkvartering. En dag kom en løytnant forbi, og da han fikk se at det stod en fløtemugge på en hylle i spiskammeret, sier han til fruen i huset. ”La meg få det du har der!”. ”De får det De skal ha”, svarte hun. For å skremme henne tok den unge løytnanten sin sabel, men hun lot seg ikke anfekte av den grunn, hun sagde bare: ”Har De ikke annet å gjøre en å stikke gamle kjerringer i hjel?” . I det samme kom en høyere offiser gående forbi, og da han fikk se hva det gjaldt, sa han til løytnanten. ”Drager du din sabel mot en kvinne er du ikke verdig til å bære den”, og dermed tok han sabelen fra ham og brekket den midt over.

– 2 –

Det passert godt for en skipsreder å bo på Hvasser i forrige århundres første halvdel og utover. Der var en telegrafstasjon og en utmerket skipshavn (Vestgårdskilen). Ved Sandøsund hadde flåten lat oppføre en stor brygge, og der var tollstasjon, som ennu eksisterer. Der passerte flåtens dampskip. Skulle man til utlandet, måtte man ta til Sandøsund. – På Vestgården forsto man å øve gjestfrihet. Det hente ikke sjelden at man kunne få 10 á 12 gjester på en gang.
En dag var rederens ”Deodata” 171,5 k.lester (bygget i Tvedestrand 1851, solgt i Drammen 1891) kommet hjem fra langfart og hadde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blitt meldt, men rederen hadde fått øye på det fra utsiktsfjellet like ved. Han tar så sin datterdatter og dattersønn med ombord. Da de nærmet seg skipet ble det ropt ”Deodata ohoi”, men det var ingen ombor som gav akt. Endelig fikk en av styrmennene øye på båten, og da han så at rederen var med, kom de hurtig ombord, men ingen kaptein lot seg se. Da vi kom ned i kahytten, satt kapteinen der – rød og oppblåst i ansiktet. Skjelvende og bevende forsøkte han å reise seg, i det han støttet seg til bordet. ”God dag reder! sa han, jeg er ikke riktig bra i dag”. –”Nei, jeg ser det, kaptein”, sa rederen, hvorpå han ba ham sette seg ned. Den lille frøken ble betagen av medlidenhet, men bestefaren mente; det går nok snart over. Stuerten satte inn alskens gode saker, og det var ikke småting de hadde med; de kom da også, som kapteinen sa i fra Bardø (skulle være Bordeaux).
De fikk god kaffe, der hadde god virkning på den omtåkede kapteinen og litt etter litt gikk sykdommen av ham.
På hjemveien fikk de følge med et par staute matroser, de bar hvert sitt anker på ryggen og slapp godt forbi tollbetjentene og mottok for sitt bryderi en god dusør.
Det ble smuglet meget i de dager, og grunnen var for en ikke uvesentlig del den, at det var forbundet med så store vanskeligheter å få varene sendt hit til Tønsberg Tollbod.
Da rederens datter i 1853 skulle gifte seg, bestilte han fra Frankrike et vakkert kaffe- og te servise. Da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor sum for å slippe fri for å transportere det til Tønsberg, men nei, av sted måtte det. Følgen ble så den, at da serviset kom tilbake, var det bare en asjett, en kopp og ett lite fat i behold, resten var gått i knas under veis.

Der ble drevet meget skipsbyggeren på Tjøme, således ikke minst i Berstad. Der kan man ennu se litt av spanteplanen. På side 191 i kaldsboken vil man finne nevnt som kirkeverge mellom årene 1822-24, Ole Røed. Han var kommet fra en gård i Borre som heter Pjonkerød. Hans hustru het Maren Esjebæk. Hun skal ha vært en ualminnelig forstandig og dyktig kone. Ole Røed var også kjent for å være meget klok og dyktig, men på samme tid noe vill. Han eide flere gårder på Tjøme, og en på Hudø. Hva den siste gård angår, ble han eier til den på en noe eiendommelig måte.
Han hadde nemlig for et par gamle folk skrevet en føderåds kontrakt, som ikke behaget kjøperen. Han sa til Ole Røed. ”Den kan du ta sjøl, den vil jeg ikke ha”. ”Ja det skal jeg nok være mann for” mente denne, og lykke til. De gamle døde straks etter.
På sin gård Rød lot han demme opp en dam og bygge opp et kallebrug ?- kjøpte enkeræde? for sin annen hustru Elisabeth Thorstensdatter fra Askjem, Nykirke i Borre og lot oppføre en vindmølle på Østjordet. Der finnes ennu møllestener og litt treverk.

– 3 –

Om en av de gamle skippere fra den tid fortelles det følgende historie. Han var kommet vel hjem fra reis. Hustruen gikk hjemme på gården og ventet på ham, men det kom ingen. Hun kunne ikke begripe hva som gikk av mannen som aldri lot seg til syne. Til sist tok hun en pike med seg og dro av sted for å møte sin gemal. På veien ned til stranden kom de forbi en stue.
Der fikk hun se sin kjente mann i en meget intim situasjon med konen i huset. Vreden blusset opp i henne; hun bøyde seg ned og tok opp en sten. Piken som var med henne ble forskrekket og sa: ”Herre Gud, hva gjør De der?”. Hun slapp stenen, bet harmen i seg og gikk hjem. Dagen etter så piken at hu lagde i stand et stort bukkeris, og dermed dro hun av sted. Hun satte seg i et kratt like ved en grind. Der viste hun at ??? ”Sissel” måtte komme forbi.. Ganske riktig, der kom hun, men da tok henne fatt, og i en håndvending lagt henne på fanget og så fikk hun ganske ordentlig av riset. Sissel ropte. ”Det er nåde for en kjeltring og en tyv, men ikke for den, som sin neste helier (?) ” ”Jeg skal give deg helier ? jeg” sa den fortørnede kone og slo til igjen så lenge hun orket. Stakkars Sissel, hun hadde vist fått mere en nok da hun omsider kreket av sted. Hvordan mannen ble mottatt, derom tier historien.
Fruen (fortelleren) legger til. ”Dere vet kjære barn at sed og skikker er meget forandret fra den tid. Om der i et eller annet sinn skulle oppstå lyst til å gjøre likedan, vil man vel nå beherske seg og dekke alt under høflighetens maske”

Om hvorledes bark ”Florentine” av Tjøme, ført av O.L. Røed den 16/8-1807 ble oppbrakt av en engelskmann of war under Eddystone?, har ”Signal” i 1900 hatt en troverdig beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds sønn Lars fortsatt farens bedrift med å bygge skip. Det nevnes to, ”Søsknene” og ”Brødrene”. Det siste forliste i 1839. Da var Lars Røeds sønn Ole med som 16 års gammel gutt. Mannskapet berget seg inni båter til den svenske skjærgård, da var den unge Ole L. Røed i bare undertøyet. Han har ofte nevnt, hvilken underlig følelse det var for dem, da det nybygde skipet gikk til bunns rett for øynene deres.

Lars Røeds bror, Johannes Rød bygde to skip på Dalsstranden. De fikk navnene ”Johannes Røed” og ”Birthe Røed”.

Ole L. Røed hadde verft i Langviken. Hans far ble ingen gammel mann, han døde antagelig i 1843 (21. april 1844). Han sto i vennskapsforhold til Henrik Wergeland, som da han fikk høre om Lars Røeds død sendte ned et vers som skulle stå på hans gravstøtte.:
Saa brav og ærlig som dit flag –
Gud skjænke dig en ærens dag !

Der hvor skipsreder Hjalmar Røeds villa nu ligger i Langviken, sto det før et en etasjes hus som hans far Ole L. Røed hadde oppført som arbeiderbolig. En stor stue tvers over hele huset på den ene kant var innredet for arbeiderne, så var det en gang hvorfra man kom inn i kjøknet; på den andre siden var det tre rom som var forbeholdt O.L. Røed selv. Der tok han imot alle fremmede; spesielt reisende som kom for å tilby sine varer.
En lørdag var en sådan reisende innbudt til å spise ved arbeidsherrens bord. Det ble traktert med brisling, ølebrød og pannekake. Med gaffelen drog han – den fremmede som ikke var vant til å behandle fisk med kniv og gaffel – brislingen meget forsiktig ytterst på kanten av talerknen. Så tittet han rundt på dem som satt med ham til bords, vips under bordet med den. Der foregikk rensningen på en meget lettvint måte og så kom alt sammen opp igjen på talerknen.

– 4 –

Den gang var det liv og rørelse i Langviken. Der ble gamle skuter reparert og nye bygd. Og når ankeret ble lettet var det sammenstimling av folk. Hvilket stolt syn å se når det ene skip etter det annet for fulle seil stevne utover og forsvinne i horisonten, etter til avskjed å ha sendt en siste hilsen med flagget!.

Når de så kom hjem igjen, da hadde de mange historier å berette, så om ditt og så om datt.

En av kapteinene fortalte en gang ved hjemkomsten om sin tømmermann, der ute i en av havnene hadde fått sendt et portrett av sin kone. Det måtte han naturligvis vise frem til kapteinen, og som sa: ”Det er da en kjekk kone De har tømmermann”. Å ja da, svarte tømmermannen, jeg brø meg ikke om de røde og hvite jentene jeg kaftein. Jeg tok ei som var så svart som kakkelovnen, og hun har da holdt færjen”.

Det var stor selskapelighet på Tjøme i gamle dager. Det var spill, sang, dans og meget munterhet. Julaften var det stor høytidelighet med mange forberedelser i forveien. Klokken tolv presis spiste man middag. Presis ½ 4 ble nekene satt opp. Kl. ½ 5 skulle alle tjenerne være ferdige. Punsjen ble lavet og ølet tappet, det deilige juleøl. Så satte man seg til kaffebordet, herskapet for seg og tjenerskapet for seg. Deretter ble juletreet tendt og da ble det feststemning og glad jubel. De slo alle sammen ring om juletreet, og man sang julesanger.
Endelig ble presanger utdelt og en juleskjenk budt om.

Lengre ut på aftenen kom ungdommen fra forskjellige kanter for å skyte julen inn. Det var skikken at de ikke skulle la seg se. Det gjaldt å være kvikk på det om en ville få tak i noen, straks skuddet var gått av.

Aftensbordet serveres med risengrynsgrøt, ribbestek og litt fugl.. Ut gjennom julen var det mange gjestebud.

Det var på Tjøme et etter datidens forhold temmelig stort klubblokale på Kjære. Stedet kalles den dag i dag ”Klubben”. Hver torsdag hadde herrene sine klubbaftener . I løpet av vinteren hadde man fire ball hvor man moret seg meget godt. Gamle Samsang fra Tønsberg satt der med sin trupp å spilte. (Samsing var et profesjonelt orkester fra Tønsberg, bestående av Samsang, fiolin, Clemens, fiolin, og Halvorsen, kornett).
Senere fikk man marinemusikken fra Horten.
Noen ganger fikk man i stand kanefart som endte med dans på ”Klubben”.

Om sommeren dro man meget på med øyturer. Det gikk brev fra familie til familie om å samles på oppgitt sted, som regel på Lindholmen. Da fikk man det travelt med å ordne sine nistekurver og sitt flaskefor. Når tiden var inne stevnet en hel flokk lystbåter mot Lindholmen. Der slo man leir på en grønn eng som visstnok kalles ”Jomfrusletten”. Sagnet sier at en hollandsk dame skal være drevet i land. Hun hadde på seg sitt gull og adskillig annet stas. Her gikk tiden hen under lek og lystighet, (Tredjemann i vinden, siste par ut) til midnattstimen slo, og så bar det hjem igjen – ofte under vakker sang av gode stemmer (Gluntann, ja vi elsker dette landet, nys seilte vi en solblank time osv. )

Under den fransk-tyske krig var sympatien utpreget på franskmennenes side. Der innkom etter sigende 1500 Spd (= kr. 6.000,-.)

– 5 –

Skipsreder Hans Torbjørnsen på Sundene har nylig fortalt meg, at en bark ”Hebe” som tilhørte hans far på Vestgården, Hvasser den 26/1-1856 gikk ut fra Tjøme, fikk motvind, kom inn igjen på grunn av ishindringer og ble liggende til 10/5-1856. Måtte da skjæres ut gjennom 18 tommers is. Så hård vinter var det den gang.

Avskrift fra kaldsboken i Tjøme sogn, hvor sogneprest Robert Hirch har innført nærværende beretning:

Fiskeværet på Uleholmen.

Av Gøthe Gøthesen.

Rett syd for Sønstegård på Hvasser ligger Uleholmen, en flat forblåst holme helt ute i fjordgapet der Oslofjorden blir til Skagerrak. Øya er ubebodd og har trolig alltid vært det. Ikke desto mindre har den spilt en rolle i vår lokale historie idet den har fungert som havn og markedsplass for makrellfiskerne i flere tiår. Antagelig har den også i perioder vært et sentrum for sildefisket.

Det finnes minst tre steder som kalles Uleholmen her i distriktet. Her skal vi konsentrere oss om den ene. Navnet kommer av lydordet ”ule”= hyle mener Reinert Rødland som har studert sjø-og strandnavn omkring Nøtterø og Tjøme.

La oss ta skrittet bakover, til 1869. I en beskjeden trykksak som het Skilling- Magazin finner vi en artikkel med overskriften ”Uleholm”. Den er ikke signert, men antagelig satt i pennen av daværende fyrdirektør Carl Fredrik Diriks, også kalt Fyrdiriks. Det er trolig også ham som står bak illustrasjonen til artikkelen. Slik åpner han: ”Naar man en Sommerdag reiser nedover Christianiafjorden, vil man ofte møte Baade-Sjægter eller Snekker –ladede med Makrel, og roede af Mænd der anspender alle Kræfter for at komme hurtig frem. Det er de saakaldte ”Opkjøberbaade”. Spørger man hvorfra de kommer, vil Svaret altid lyde: ”Fra Uleholm”. Hvor ligger saa Uleholm?”…Min Vej førte mig for nogen Tid siden forbi dette Sted, og jeg benyttet da Anledningen til sammesteds at bese mig.”

Diriks forteller videre at på dette stedet kan man i makrelltiden finne en skog av master. Opp til 150 båter samles der: drivgarnsfiskere, oppkjøpere og brennevinsgauker. Oppkjøperne ror eller seiler helt inn til Christiania med sin dyrebare last. Med motvind eller vindstille blir det en hard jobb. Fra Uleholmen til Christiania er det ca 50 nautiske mil. Med kontrari vind kan denne reisen lett ha tatt et døgn, kanskje mer. Det sier seg selv at også i de dager må fersk makrell ha vært en sjeldenhet på middagsbordet i hovedstaden. Det var ikke bare til hovedstaden fisken tok veien. Drammen var et annet stort marked. Egil Jahre fra Hvasser forteller at hans oldefar, Joel Benjaminsen og kameraten Jan Dramsos rodde og seilte med makrell fra Uleholmen til Drammen på siste halvdel av 1800 tallet.

Diriks besøkte Uleholmen sammen med en los. De observerte 70-80 makrellbåter og dampbåten ”Hvalen” som lå pustende og stønnende midt i en klynge båter og fylte buken med blinkende makrell. Oppkjøperne for frem og tilbake ”og gauken gol”, heter det.

Fyrdirektøren hadde vært kysten rundt på inspeksjonsreiser og møtt en stor del av kystbefolkningen. Han kjente sine pappenheimere og deres tilbøyeligheter. Gauking var intet ukjent fenomen. ”Hvortil benyttes disse Bordskur der borte paa Holmen?” spurgte jeg Lodsen. ”Aa det er naa noen Karer som handler!” ”Det er vel Brændevin de handler med da kan jeg tænke.” Det stemte. Losen kunne fortelle at det fantes ikke mindre enn 6 av disse fuglene. Noen landgauker og noen sjøgauker. Man kunne velge mellom å handle sin sprit med fast grunn under føttene, eller få den levert om bord i båten. Det var bare å plystre, så kom en sjekte roende, ”medbringende Trøst og Husvalelse for de tørstige”. Det sier seg selv at denne handelen ofte forårsaket en god del fyll og spetakkel blant fiskerne. Uthavnsbetjenten (tolderen) på Hvasser hadde politimyndighet på Uleholmen og hadde hendene fulle, fortelles det.

Hva Diriks ikke nevner, er at makrellen ble iset før den ble sendt videre. En oppgave i Norsk Fiskeritidende fra 1883 opplyser at ved Uleholmene ble det dette året drevet makrellfiske av 445 mann med 116 dekksbåter (skøyter). De fanget i alt 435,000 stykker makrell hvorav 391,000 ble solgt fersk og iset. En notis i ”Tunsbergeren” den 28 august 1888 inneholder følgende: ”Ved Uleholmene paa Tjømø har iaar været drevet med 136 Baade med 526 Mands Besætning. Fisket der foregikk 12, 15 a 25 kilometer Syd af Lillefærder begyndte 24 Mai og sluttede 21 Juli. Udbyttet anslaaes til ca 700 000 stkr Makrell og til en Værdi af omtrent 92 000 Kroner. Mesteparten af Fangsten er af Opkjøberne sendt til Kristiania, en Del til Drammen, Tønsberg, Fredrikshald og Fredrikstad”.

Ved nordenden av holmen ligger et skjær. Skjæret kalles Ishusskjær eller Ishuset. Det er rimelig å anta at det en gang har stått et ishus her og at det var herfra oppkjøperne hentet is til fisken sin. John M. Hovland forteller i boken Sjøbrott og nybrott at ”På Sundene på Tjøme ble det i sin tid bygget to ishus, hvor is fra Kynna ble lagret i sagmugg fra Sundenestranda Mølle og Sagbruk for senere å bli fraktet, blant annet til Uleholmen i sommerhalvåret.” Ishusene var oftest enkle, lette byggverk av tre, de fleste er derfor helt forsvunnet. Møllebygningen ble revet i 1955 og sto på en stor steinbrygge som fremdeles står der. Det er naturlig å tenke seg at denne brygga opprinnelig var grunnmur for ishusene. Isen skulle skipes, så det var vanlig å plassere ishuset på en brygge. Så kunne man skyve isen rett om bord i fartøyet på en isrenne.

Drivgarnsfisket etter makrell i Norge startet på Sørlandet omkring 1825-30. Litt senere begynte fiskerne omkring Kristianiafjorden å bruke dette redskapet. Fisket ble drevet langt til havs, et godt stykke sønnenfor Færder, særlig i mai og juni. Deltagerne kom fra Brunlanes, Tjølling, Nøtterø, Tjøme, Onsø, Glemmen og Hvaler. På den tiden vi her har beskrevet drev de med dekksbåter på ca 30 fots lengde. Losene deltok med sine egne båter som var av samme type som fiskeskøytene. Bemanningen var gjerne 3-4 mann. I prinsippet foregår dette fisket på samme måte i dag, men motor og moderne utstyr gjør arbeidet lettere for fiskerne og båtene har gjerne to manns besetning. Også inne i selve Christianiafjorden ble det drevet drivgarnsfiske, men dette var av langt mindre betydning enn havfisket, forteller en rapport om fiskeriene i Christianiafjorden.

Drivgarnsfisket var hardt arbeide og medførte lite søvn. Etter at garnene var trukket seilte fiskerne til land hvor de leverte fisken. Deretter skulle garnene rengjøres og tørkes. De sov gjerne på skift på veien ut og inn, dersom de da ikke måtte ro.

Det største markedet for fisken lå i de store byene, særlig Kristiania og Drammen. Veien fra Skagerak til disse byene var for lang til at fiskerne selv kunne levere fisken der. De store avstandene skapte en egen yrkesgruppe, oppkjøperne. Fisken ble landet på et eller flere steder ytterst i fjorden hvor oppkjøperne overtok den. De fleste oppkjøperne skal ha vært hjemmehørende i Kristiania. Noen av dem drev oppkjøpervirksomhet året rundt, mens mange begrenset seg til makrellsesongen. Disse var ofte fiskere som rodde eller seilte innover til det indre fjordområdet i små båter. I 1883 oppgis det at i alt 120 små snekker drev denne trafikken, hver med to manns besetning. Det var en tung jobb, eller for å si det med Diriks:”Er det god Vind, sprede de ud baade sædvanlige og usædvanlige Sejl og Klude, brugende Aaren paa samme Tid. Men er det Modvind eller Stille gaar det løs paa Arme og Ryg; og tungt Arbejde bliver det da at ro en dybladet Sjægte fra Færder til Kristiania”. Som nevnt deltok også D/S ”Hvalen” som oppkjøper, men det ser ut til at dette var det eneste maskindrevne fartøyet i flåten. Midt på 1800 tallet oppgis Hvaler som et sentrum for mottak av makrell, men omkring 1860 begynner Uleholmen å utvikle seg til et større fiskevær. Årsaken var vel først og fremst at man fra øya hadde kort vei til fiskefeltene og brukbare havneforhold.

Vi har sett at fiskerne likte en dram eller to. Det sier seg nesten selv at de også tok en røyk. I 1996 drev Norsk Sjøfartsmuseum undersøkelser av bunnen omkring Uleholmen, assistert av lokale dykkere. De fant blant annet mer enn 30 krittpiper. De fleste kunne dateres til 1800 tallet og har trolig tilhørt makrellfiskere. Krittpipene var skjøre og ble kastet på sjøen når de brakk. Det ble også funnet piper som var en god del eldre. Dag Nævestad ved Norsk Sjøfartsmuseum tror de kan skrive seg fra det rike sildefisket i Skagerrak i 1790 årene. At det foregikk slikt fiske ved Uleholmene er kjent, men det finnes få publiserte fakta omkring dette fisket.

”Fiskeværet” på Uleholmen har nok vært noe spesielt og har kanskje tiltrukket seg flere interesserte enn Diriks. I hvert fall vet vi at kunstmaleren Eilif Peterssen tok turen dit ut en gang på slutten av 1800 tallet og laget en skisse av miljøet.

I 1898 sto den nye moloen i Sandøsund ferdig. Den gir godt le under alle slags værforhold og er en trygg havn for både fiskere og loser. Om dette satte en øyeblikkelig stopper for virksomheten på Uleholmen, er ikke kjent. Men da forbrenningsmotoren gjorde sin entre i fiskebåtene noen få år senere hadde øya få fordeler i forhold til Sandesund. I dag er holmen godt besøkt av lystbåtflåten i sommertiden.

Kilder:

Skriftlige: Skillings Magasin 1869: Uleholm. Norsk Fiskeritidende 1883: Makrelfisket.
Betænkning og Indstilling afgiven af den til Fiskeriernes Undersøgelse i Christiania og Langesundsfjorden ved Kongel. Resol. Af 28 Mai 1852 nedsatte Commission. (Riksarkivet)
Rødland, Reinert: Sjø-og strandavn rundt Nøtterøy og Tjøme. (Hovedoppgave i historie Uio)
Tunsbergeren 28 august 1888. Notis om makrellfisket. (Gjengitt i ”Øyene” mars 2004)

Muntlige: Dag Nævestad, Norsk Sjøfartsmuseum.
Egil Jahre, Hvasser.

De første ”virckelig kongelige” losene på Hvasser

Helge Knudsen Strømme

ET YRKE LIKE GAMMELT SOM SKIPSFARTEN

En aprildag i 2002 stod jeg på Krukeholmen og så utover Sandøsund. Jeg tenkte på de gamle losene som gjennom flere hundre år har holdt til på begge sider av sundet her. Med ett la losbåten ut fra brygga og satte kursen ut sundet. Det var en påminnelse om at lostjenesten i Sandøsund langt fra bare er historie. Den er høyst levende og aktiv. Men når startet det?

Loshistorien på Hvasser og Tjøme er gammel. Her har det bodd loser så lenge det har vært behov for slike tjenester. Jeg fikk lyst til å finne ut mer om de mennene som har tjenestegjort her ute i ytre Oslofjord. I denne artikkelen vil jeg beskrive de første losene på Hvasser som vi med sikkerhet vet var loser og spesielt prøve å vise hvordan losyrket gikk i arv. Jeg vil begrense meg til de som drev losvirksomhet her på 1700-tallet.

BEHOVET FOR EN FAST ORGANISERING

Loser eller lokale kjentmenn har vi hatt så lenge vi hatt sjøfart. Da hollenderne på 1500-tallet begynte å gå i fart på Norskekysten for å kjøpe trelast, fikk de behov for kjentfolk som kunne lose dem inn til lasteplassene og tollstedene. Gode sjøkart eksisterte ikke, merkingen var mangelfull og navigasjonsutstyret var høyst mangelfullt. I dårlig vær gikk det på livet løs om skutene hadde behov for nødhavn. Da trengte de los også inn til gode havner som for eksempel Sandøsund.

I de eldste tider var losingen i prinsippet fri. Hvem som helst kunne ta på seg å føre skutene i havn. Men hvem som i praksis utførte slik tjeneste, begrenset seg likevel til folk fra ytre skjærgård som hadde den tilstrekkelige kjennskap til båer og skjær og strømforhold. Det var forbundet med stort ansvar å lose skip. Om skuta grunnstøtte, var losen personlig forpliktet til å bøte skaden. Dersom han ikke var i stand til det, kunne han risikere dødsstraff. Dette er nedfelt i Christian Vs lov fra 1687.

Behovet for en fast organisering av lostjenesten langs kysten ble særlig tydelig under Den store nordiske krig som herjet fra 1709-20. Et velorganisert losvesen skulle også være et vern mot fiendtlige overfall. Losene skulle ikke bare holde oppsyn med handelsskip som trengte hjelp, men også observere om det var fremmede krigsskip i sikte!

En del loser ble allerede under krigen innsatt av lokale myndigheter. Midt under krigen ble den første overlosen utnevnt. Men den som skulle bli den drivende kraft bak organiseringen av et godt losvesen, var den unge kapteinløytnant Gabriel Christiansen som hadde tjent under kammerherre Gabel og schoutbynacht Tordenskiold. Og han hadde et helt spesielt forhold til Vestfold. I mange år bodde han i Tønsberg og det er endog en gate som er oppkalt etter ham der. Han var en svært aktiv mann, bl.a. ivret han for å anlegge kanalen mellom Tønsberg og Nøtterøy-landet.

Paa somme steder lodser bønder Skibe, savelsom andre, ja undertiden et qvinde Menneske”

I 1719 skrev han et brev til kongen og ba om lov til å organisere losvesenet i det sønnenfjellske Norge. I mars 1720 la han fram sitt syn på hvordan saken burde gripes an. Han pekte spesielt på følgende forhold som han mente det var viktig å gjøre noe med:

  • når koffardifartøyene kommer opp til kysten for å søke havn, finnes det ikke loser. Mange steder er de ikke hjemme, og de holder heller ikke skipsfarten under oppsyn

  • losene er ikke ”Examineret om De er døktige og velkiendte udj samme haufne”. Mange sier at de er loser for å slippe orlogstjeneste og ”paa somme steder lodser bønder Skibe, saavel som andre, ja undertiden et qvinde Menneske” Christiansen foreslår å ansette faste ”virckelige Kongelige Lootzer”, så mange i hver havn som trafikken krever. De loser som tilsettes skal eksamineres og taes i ed og de skal kunne kommandere om bord. Ingen andre skal tillates å lose

  • det oppstår skader på fartøyene som følge av ”Lodtzningens disorden og ubekiendte Lootzer

  • mange utenlandsske skuter søker til uthavnene langt fra losstedene og blir liggende der mange dager selv om været er gunstig for seilas. Skipperne på disse skutene mistenkes for å drive ulovlig handel. Den ansatte losoldermann i hver havn skal føre journal over skuter som kommer inn

  • for å få en rettferdig fordeling av losingen og inntekten blant de ansatte, foreslås det at der det er mer enn 6 loser på et lossted, opprettes en egen kasse under oldermannens oppsyn. Der legges lospengene som hver måned deles likt mellom losene.

Gabriel Christiansens forslag til organisering av losvesenet ble med noen endringer godkjent av de sentrale myndigheter. I mai 1720 ble det hele godkjent av kongen. Den raske saksbehandlingen viser tydelig at dette ble sett på som et meget viktig og prioritert område.

I instruksen som ble utarbeidet for overlosen, stod det at han, så snart han kommer tilbake til Norge skal reise i det sønnenfjellske distrikt som strekker seg fra Halden til Ånasira og på grunnlag av det han erfarer utarbeide en rapport om forholdene på hvert sted, hvor mange loser det er der og hva slag losing de kan brukes til. Senere skulle han få nærmere ordre om hvor mange loser og oldermenn han skal tilsette på hvert sted.

Med sin instruks i lommen kom den nyutnevnte overlosen Gabriel Christiansen den 21.juni 1720 til Larvik. Han dro derfra til Christiania for å begynne på sin første inspeksjonsreise. Det første han skulle gjøre var å besiktige havner og lossteder. Han startet sin omfattende reise og besøkte bl.a. vårt område. Han skriver:

Sandesund og Tjømelandet – har en del søkning av skip som skal inn fjorden. Her har det vært 2 loser, men det må være 6.

La oss også ta med hvordan han beskriver behovet for loser i de nærmeste havnene rundt Hvasser og Tjøme:

Ytre og Indre Bolærne – to uthavner som av og til blir søkt av skip som skal til Christiania og Drammen. Har vært 4 loser her til å passe opp skip som kommer innenfor og utenfor Ferder. Behov 1 oldermann og 6 loser.

Tønsberg og Melsomvik – to små lasteplasser som ikke har stor søkning. Har ingen faste loser, men behøver 3 til utseilingen

Sandefjord – en liten lasteplass, blir ikke meget søkt. Ingen los, men behøver 2 til utseilingen.

Etter at han hadde kartlagt behovet for loser, skulle han sammenkalle losene på hvert sted og gjøre dem kjent med sin stilling, rapportere tidligere praksis, og særlig skulle han eksaminere losene og finne ut hva de kunne.

Den eldste og dyktigste av losene, som kunne lese og skrive, skulle han beskikke til oldermann for de andre losene på stedet og gi ham en bok forsynt med nummer og overlosens segl. Det skulle være oldermannens ”journal”. Deretter skulle han ta losene i ed og utferdige deres patent. Hvis en los ikke var dyktig nok, kunne overlosen erstatte ham og da med sjøfolk som hadde gjort orlogstjeneste.

OVERLOSEN BESØKER SANDØSUND

Den 15. februar 1721 kommer så overlos Gabriel Christiansen til Hvasser. Ifølge hans opptegnelser som i dag finnes i Riksarkivet, ble seks Hvasserloser tatt i ed denne vinterdagen. Vi vet ikke hvor begivenheten fant sted. Sannsynligvis har møtet funnet sted ved Sandøsund.

Det var nok et høytidelig og spennende møte mellom losene på Hvasser og den utsendte embetsmann. De hadde helt sikkert hørt rykter om hvorledes det hadde forgått de andre stedene langs kysten. Ville de beholde sin lospatent eller ville de bli funnet uegnet?

LOSENE TAS I ED SOM ”VIRCKELIGE KONGELIGE LOOTZER”

I losrullen fra 1721/1722 finner vi en beskrivelse av de losene som ble tatt i ed i ”Sandesund losdistrict” som Christiansen kaller vårt område.

Ole Hansen som ”har været Loots udi 30 Aar og sidst i Krigen indsat til Kongl. Loots”. Hans alder ble oppgitt til 63 år.

Olle Olsen som ”tient udi 5 Aar af Bragnæs Werwing” og var 25 år

Harald Olsen som ”er ej Enroullered, har icke tient, men er 1716 af CammerHerre Gabel gifvet permission at være hiemme hos sin fader Ole Hansen for at oppasse Kongens Skibe”. Han var 24 år.

Henrich Hansen som ”er icke enroullered ei heller tient mens stedse været Loots” Hans alder var 23 år.

Thomas Pedersen som ”har tient udi 81/4 Aar af Bragnæs Werwing” og var 49 år

Ener Olsen Oppegaard som ”er een gammel Loots” Han var 66 år.

Mer opplyninger gir ikke overlosen oss. Jeg ble nysgjerrig etter å finne ut mer om disse seks mennene. Hvor bodde de, tilhørte de gamle Hvasser- og Tjømeslekter eller var de innflyttere? Var de i slekt med hverandre? Hvem var de gift med og hva skjedde med deres etterkommere? Fortsatte sønner og sønnesønner i sine forfedres spor? Vi har kunnskaper om losenes forhold fra andre kyststrøk. Jeg har selv gjort tilsvarende undersøkelser i mitt eget hjemdistrikt, Kragerø.

Om de seks losene får vi altså vite at de to eldste som begge var i 60-års alderen, allerede hadde vært loser i mange år. Ole Hansen hadde loset i hele 30 år, dvs fra han var 32 år. Han var født ca 1660. Hvem var denne gamle losen? Vi skal prøve å finne sporene etter ham.

Den andre av de gamle losene var Ener Oppegård. Han var født i 1655. Hvor lenge han hadde loset sier ikke Christiansen noe om, men han kalles en gammel los. Av navnet å dømme var han fra Oppegård på Hvasser.

Slektskap mellom losene finner vi også. Ole og Harald Olsen var sønnene til Ole Hansen. Ole hadde tjenestegjort under krigen i 5 ½ år. Det sies ikke noe om han hadde vært los, men han hadde helt sikkert vært med faren fra han var en neve stor som losgutt. Harald hadde derimot ikke krigstjeneste, men hadde siden 1716 hjulpet sin far med passe opp kongens skip. Dette er interessant. Her får vi flere opplysninger, både at han sannsynligvis hadde sluppet unna militærtjeneste for å hjelpe faren og at faren hadde en særlig losplikt for kongens båter som var på vei inn Oslo-fjorden. Vi kan snakke om en virkelig kongelig los! Vi har jo også et nyere eksempel på en kongelos fra vårt område, nemlig Severin Evensen om loset kong Håkon 7 inn Oslofjorden da han kom til Norge i 1905. Men det er en annen historie!

Den fjerde losen som Christiansen nevner, Henrik Hansen, var i slekt med de andre Sandølosene. Han var nemlig sønn til Rønnaug Hansdatter og dermed nevøen til Ole Hansen.

Disse fire Sandølosene trer fram som et eksempel på en losfamilie som sikkert har lange tradisjoner når det gjelder losvirksomhet i ytre Oslofjord.

LOSRULLEN FRA 1732

Neste gang vi hører mer til losene er i 1732. Overlosen har igjen laget en oversikt. Han var jo forpliktet til å holde losrullen à jour. Den gir oss mer detaljerte opplysninger om losene fra 1722. I tillegg til navnet på losene får vi nå også som oftest vite navnet på fødestedet, når de ble innsatt som los (”hva tiid de af mig til loots er indsat”), alder, om de er gift, om de bruker gård og hvor de bor, hvor lenge de har fart til sjøs, om de har tjent ”udi sidste kriig og hvor lenge”, i hvilket område de var skikket til lose (”deres Capasite”)

Under overskriften ”Sandesund og Tiømmøe Landet” beskriver han losene slik:

Henrich Hansen, født på Sandø i Larviks grevskap, innsatt som los 15. februar 1721, 28 år, gift, bruker en halv gård på Sandø hvor han bor, ikke fart til sjøs men vært los med sin far fra barnsben, ikke tjent i siste krig og har avlagt ed på at han er kjent fra Færder til Drammen, Christiania, Fredrikstad og Fredrikshald og alle havner og steder i mellom de ovenfor ”specifiserede pladser”.

Anders Hanssen Bierkøe, født på Walløer, innsatt som los for Bollerne 4. februar 1721 og 4. februar 1727 innsatt som los for Sandesund, 39 år, gift, bruker en ”øe gaard”, fart med store skip i 4 år, ikke tjent i krigen men vært kongelig los siden 1716, han har avlagt ed på at han kan lose inn til følgende havner:

Larkollen, Drøbak, Christiania, Drammen, Holmestrand, Moss, Son, Fredrikstad, Tønsberg, Sandesund, Stavern og Larvik

Even Tommessen, født på Megården på Tjøme, innsatt som los 18. mars 1730, 23 år, ugift, bruker 1/3 del av farens gård, ”været ved lootseriet fra barnsben med faderen, har ikke tjent i krigen, han er bekjent vestover og i alle havner og har loset ut og inn til Nevlunghavn, og østover i alle havner innenfor Færder og til Fredrikstad, Fredrikshall, Koster og Hellesund på ”Wigsiiden”

Harald Olsen, innsatt som los den 15.februar 1721, 29 år, gift, bruker en halv gård, vært til sjøs i 5 år, ikke tjent under krigen men etter Kammerherre Gabels ordre innsatt til los i 1716. Han kan lose inn og ut av Sandesund til Drammen, Holmestrand, Åsgårdsstrand, Larkollen, Gresvig, Leeren, Fredrikstad, Fredrikshall, Son, Moss, Drøbak, Christiania, Jersø, Tønsberg, Stavern, Sandefjord, Langesund, Brevik og Porsgrunn.

Annon Mogensen, innsatt som los i 1721 på Bolerne, og den 4.februar 1727 for Sandesund som er like ved, 43 år, gift, bruker Bolerne, ikke tjent under krigen men i 1716 ble han etter ordre fra Gabel innsatt som los. Stort sett samme område som den foregående

Ole Olsen Sandøe, innsatt i 1721, 32 år, gift, bruker på Østre gården på Hvasser, fart 3 år med skip, fra barnsben vært ved ”lotseriet”, tjent 51/2 under krigen, samme område som de to foregående.

Henrik Hansen, Ole Olsen og Harald Olsen kjenner vi igjen fra den første losrullen. Derimot er Ole Hansen, Thomas Pedersen og Ener Oppgård ikke lenger oppført som loser. Ole Hansen døde i 1732. Ener Oppegård var blitt for gammel til å drive som los. Han døde i 1737, 79 år gammel ifølge kirkeboken. To loser som i 1721 var oppført under Bolerne, hadde nå kommet inn under Tjøme losdistrikt. Det er Aanon Mogensen og Anders Hansen. Dessuten hadde Thomas Pedersens sønn Even Thommesen overtatt.

LOSENE PÅ SANDØ

Sandø har fra gammelt av vært et sentralt bosted for Hvasserlosene.

Den eldste Sandølosen som vi med sikkerhet vet var los, var Ole Hansen Sandø. Broren til Ole, Hans Hansen, kom til Mo. Han hadde sønnen, Hans Hansen, som giftet seg til Helgerød og drev som los. Søsteren til Ole, Rønnaug, giftet seg med en los, Hans Henrichsen Årø på Nøtterøy. Ole, Hans og Rønnaug hadde sønner som ble loser. Sandølosene ble dermed utgangspunkt for en losslekt som kan føres helt fram til våre dager. Vi vet ikke med sikkerhet om forfedrene til Ole, Hans og Rønnaug også var loser, men sannsynligheten er stor for at både faren Hans Olsen og farfaren Ole Hansen drev som loser.

La oss se litt nærmere på losfamilien på Sandø. Den første losen vi med sikkerhet vet om som bodde på Sandø, var som sagt Ole Hansen.

Ole Hansen (ca1660-1732). Han var gift med Sønnøve Andersdatter Grimestad som døde i 1737. De fikk i alt 8 barn. To av sønnene, Ole og Harald, ble loser. De flyttet begge to bort fra Sandø og slo seg ned på Østgården på Hvasser.

Harald Olsen Østgården (1698 – 1732), født på Sandø, bodde på Østgården, nevnt som los i 1721 og 1732. Han var gift med Kari Evensdatter. Han døde allerede ca 1732. Han hadde ingen barn som vokste opp.

Ole Olsen Østgården (1696-1769) født på Sandø, bodde på Østgården, nevnt som los i 1716, 1721 og 1732. Han var gift med Johanne Hansdatter. De hadde to barn, sønnen ble los og flyttet til Brunlanes, datteren ble gift med en los:

  • Ole Olsen, los, flyttet til Brunlanes

  • Sønnøve Olsdatter gm los og losoldermann Henrik Jansen Østgården

Henrik Jansen Østgården (1737- 1803) gift i 1764 med Sønnøve Olsdatter

Henrik var født på Krukeholmen og var en sønn av los Jan Nilsen Krukeholmen, se nedenfor. Henrik var los og losoldermann. Henrik og Sønnøve hadde seks barn, sønnene Hans og Anders ble loser og døtrene Malena og Johanne ble begge gift med loser.

  • Hans Henriksen, skipper og los, gift med Johanne Marie Løsler

  • Malena Henriksdatter, gift med los i Kjerringvik Ole Larsen fra Krukeholmen

  • Anders Henriksen, los

  • Johanne Henriksdatter, gift med los Hans Hansen Krukeholmen

Hans Henriksen bodde på Sandø. To av sønnene hans, Fredrik Hansen og Hans Jørgen Hansen ble loser og to av døtrene ble gift med loser.

  • Fredrik Hansen, los og gift med Anne Katrine Jacobsdatter Eftang,Tjølling

  • Sønni Hansdatter, gift med los Even Andersen

  • Olava Hansdatter, gift med los Andreas Hansen Ramsen

  • Hans Jørgen Hansen Østgården los, gift med Anne Maria Andersdatter Holme

Sønnen Anton Hansen var også los og var gift med en av døtrene til Ulabrand.

Rønnaug Hansdatter Sandø, søster til los Ole Hansen giftet seg med los Hans Henriksen Årø på Nøtterøy. De bodde på Sandø og brukte den ene halvdelen. De hadde datteren Helvig som ble gift med en av de gamle Melsomviklosen, Kristen Kristoffersen Stokke og sønnen Henrich Hansen som overtok halve Sandø etter foreldrene. Han var som nevnt før los og ”seilte seg bort” i 1739. Han ble i 1725 gift med Mari Hansdatter Eidene. De stod godt i det. Arveskiftet etter ham i 1739 viser at boet hadde verdier for i alt 596 rd. Ingen av deres barn ble loser eller gift med loser, men datteren Eli som var gift med Torger Andersen Nes hadde en sønnesønn som ble los, Even Andersen.

LOSENE PÅ MEGÅRDEN, HVASSER

Thomas Pedersen som ifølge losrullen var 49 år i 1721, hvem var han? Han var sønn til Peder Hansen Megården. Thomas var gift med Lise Monsdatter og hadde fire barn, sønnen Even Thomassen ble los og datteren Berte ble gift med en los.

  • Even Thomassen, los

  • Berte Thomasdatter, gift med los Anders Olsen fra Edde i Kville sogn Bohuslen

Sønnen Even Thomassen etterfulgte faren som los. Ifølge losrullen fra 1732 var han innsatt som los i 1730, ugift og brukte 1/3-del av farens gård. Han døde ugift i 1732. Søsteren, Berte Thomasdatter, giftet seg med en los, nemlig Anders Olsen. Han var svensk og kom fra samme sted i Sverige som Ole Andersen på Sandø. Det var Ole Andersen som hadde lært ham opp som los. Anders Olsen fikk lospatent som reservelos 26.1.1745. Berte og Anders fik i alt 13 barn, av dem vokste 10 opp. Den eldste sønnen, Jacob, druknet under losing. Sannsynligvis var han losgutt for faren.

En annen sønn, Peder Andersen (1764-1834), ble los og fikk mange etterkommere som ble loser, blant andre ”kongelosen” Severin Evensen. Den nåværende losen i Sandøsund, Trond S Erlingsen og tidligere los Thor Pedersen er begge etterkommer til Severin Evensen og dermed også en av de første navngitte losene på Hvasser, Thomas Pedersen. Peder Andersen var gift med Idde Jacobsdatter fra Øvre Kjære og hadde barna:

  • Jacob Pedersen Vikerholmen, los gm Torine Larsdatter

  • Berte Andrea gm los Ole Olsen Sandø, Østgården

  • Inger gm los Jan Olsen Sandø

  • Tor Pedersen los, til Krukeholmen

LOSENE PÅ OPPEGÅRD, HVASSER

Ener Olsen Oppegaard finner vi opplysninger om under gården Oppegård. Han tilhørte den gamle slekten på gården. Ifølge Gabriel Christiansens opplysninger i losrullen var han 66 år i 1721, dvs var han født ca 1655. Foreldrene hans må være Ole Helgesen Oppegård og Live Hansdatter Mo. Ole var sønn til Helge Oppegård som eide gården fra ca 1615-1655.

Ener Olsen Oppegård (ca1660 -1737) var gift med Kari Halvorsdatter Sønstegård. De hadde følgende barn som vokste opp:

  • Live, gift med Espen Kruke

  • Mari, gift med Anders Sørensen Oppegård

  • Halvor Enersen, los

  • Helena, gift med Henrik Pedersen på Kruke

Halvor Enersen (1697-1771) var los og gift med Mari Kristoffersdatter Rød, Brøtsø De hadde flere barn. To av sønnene, Torger og Even, ble loser, den ene på Hvasser, den andre i Ula.

  • Torger Halvorsen, los

  • Even Halvorsen los gm Andrea Jørgensdatter fra Færder. De flyttet til Ula og Even var en av de første losene i Ula

Torger Halvorsen var los i 55 år og gift med Kari Ivarsdatter. De hadde flere barn som døde unge. Datteren Gunhild ble gift med en los, Aakel Larsen fra Burø. De hadde to sønner som begge ble loser, Ola som bodde på Østgården og Anun som holdt til på Megården.

Vi har nå plassert alle de losene som er nevnt i 1721 i en slektsmesssig sammenheng. Fire av de seks hører til samme familie på Sandø og kan derfor kalles en losfamilie. Sandø må derfor kunne kalles et tyngdepunkt når det gjelder losingen på begynnelsen av 1700-tallet. Stedet ligger også gunstig til på innsiden av den ytterste øye mot havet. Losene på Sandø var gårdbrukere ved siden av losvirksomheten. Ole Hansen og Henrik Hansen drev hver sin halvdel av øya. Men verken Ole eller Harald, sønnene til Ole Hansen, fortsatte å bo på Sandø etter at de giftet seg. De flyttet begge til Østgården hvor de drev hver sin halvpart av gården.

De andre to losene fra 1721, Ener Olsen og Thomas Pedersen var gårdbrukere på hver sin gård. De tilhørte andre Hvasserslekter og hadde ingen slektsmessig forbindelse med de andre losene vi har nevnt til nå.

LOSER SOM KOM TIL HVASSER PÅ 1700-TALLET

To Nøtterøyfolk kom på denne tiden inn som loser på Hvasser.

Det er Jan Nilsen som slo seg ned på Krukeholmen og Ole Andersen som kom til Sandø. De er utgangspunktet for to nye losfamilier på Hvasser.

NY LOSFAMILIE PÅ SANDØ

Ole Andersen kom opprinnelig fra Sverige sammen med sine foreldre midt under krigen i 1714. De kom fra Kvelle sogn i Bohuslen. I losrullen fra 1732 er nevnt ”Olle Andersen Wigwæring fød på Wigsiden” Det må være den samme Ole Andersen. Han overtok den ene halvdelen av Sandø i 1746 og regnes som stamfar til den yngre Sandøslekten. Han giftet seg på Nøtterøy i 1734 med Maria Andersdatter og de bodde et par år på Movik. Bodde så noen år på Megården som han i 1746 overlot til en annen svenske, Anders Olsen. Ole Andersen var los og losoldermann og hadde følgende barn:

  • Johanne Olsdatter, gift med Hans Olsen på Sandø

  • Anders Olsen, gift med Kari Bilovsdatter Holme, Krukestranda

  • Berte Katrine, gift med Ole Olsen Mo

  • Ole Olsen, gift med Juliana Jansdatter Krukeholmen

  • Larine Olsdatter, gift med Even Nilsen Østgården

  • Endre Olsen, gift med Berte Sofia Jansdatter Krukeholmen, til Stavern

Alle disse barna hadde etterkommere som var loser. Johanne Olsdatter fikk to sønner, Reinert Hansen og Hans Hansen, og en svigersønn, Reier Olsen, som alle ble loser på Hvasser.

LOSENE PÅ KRUKEHOLMEN

Den første vi kjenner til som bodde på Krukeholmen, var en mann som hette Ole. Han hadde to barn til dåpen, Gunhild i 1729 og Lars i 1730. Lars flyttet til Kjerringvik og drev som los. Datteren til Lars, Rise Marie, kom til Tjøme da hun giftet seg med Henrik Torgersen på Sandø.

I 1733 kom en ny familie til Krukeholmen. Det var Jan Nilsen eller Jan Stranna som han også kaltes. Han skal være født i 1712 og sønn til Nils Stranna på Nøtterøy. Det må være los Nils Andersen som i 1708 ble gift med Kari Hansdatter. De hadde en sønn Jan som ble født i 1712. Nøtterøyboka kan gi oss mer opplysninger om forfedrene til Jan Krukeholmen. Morfaren er muligens den skipper Hans Andersen som bodde i Stranna og som var gift med Barbro Andersdatter.

I 1733 giftet Jan Krukeholmen seg med Malena Hansdatter. Jan Nilsen Krukeholmen var los og ifølge Lorens Berg ”stod han seg bedre enn de fleste gaardmænd”. Det finnes et skifte fra 1754 da hans første kone døde. Arvesummen er satt til 267 riksdaler og huset ble verdsatt til 170 rd. Jan giftet seg igjen, den andre kona hans het Kirstine Sofia Sørensdatter som kom fra Gunnarsrød. Jan druknet under losing i 1764. Han hadde i alt 11 barn. Her kommer de som vi vet noe om:

  • Henrik Jansen, los og losoldermann Østgården

  • Kirstine Jansdatter gift med Jens Torsen fra Tønsberg

  • Hans Jansen til Medø

  • Malena Jansdatter gift med Ole Hansen Sandø til Stavern

  • Juliane Jansdatter gift med Ole Olsen Sandø

  • Berte Sofia gift med Endre Olsen Sandø til Krukeholmen

Hans Jansen som var los som sin far, kjøpte i 1779 huset til faren men flyttet senere til Medø. Endre Olsen, svigersønn til Jan, kjøpte så huset i 1789, men allerede i 1800 ble det solgt på auksjon og familien flyttet til Stavern. Neste eier er los Hans Hansen Sandø som var gift med Johanne Henriksdatter Østgården, datter av Henrik Jansen opprinnelig fra Krukeholmen. Sønnen Jørgen Hansen flyttet til Kjerringvik og senere til Ula. Los Tor Pedersen fra Megården, sønn til Per Andersen, kom så til Krukeholmen. Kona hette Maren Sofia Jensdatter. De hadde mange barn, bl.a. datteren Idde Elisabeth Thorsen som var gift med losen Even Andersen fra Holme som bodde på Krukeholmen. De hadde sønnen Severin Evensen, den såkalte ”kongelosen”. Los Torger Thorsen var også barn av Tor Pedersen. Torger vare gift med Maria, datter til los Hans Olsen Grepan.

LOSER PÅ HELGERØD

På Helgerød skal det også ha bodd loser på 1700-tallet. Christiansen nevner ikke noen loser fra Helgerød i sine oversikter. Den første losen her var nok Hans Hansen fra Mo som i 1726 giftet seg med Ragnhild Evensdatter Helgerød. Han tilhørte den gamle Sandøslekten idet han var sønn til Hans Olsen Sandø. Hans og Ragnhild hadde en sønn, Even Hansen, som var los og gift med Marte Andersdatter Nes. De hadde sønnen Hans Evensen som ble los i likhet med faren og farfaren.

LOSYRKET GIKK I ARV

Vi har sett at rekrutteringen til losyrket foregikk fra en relativt liten krets.

I prinsippet kunne hvem som helst fremstille seg til losprøven. Men i praksis ble det stilt så strenge krav til kunnskapene om farvannene at så å si bare sønner eller eventuelt svigersønner av gamle loser hadde mulighet til å skaffe seg de nødvendige kunnskapene. Gamle loser var ofte lite meddelsomme og ville bevisst ikke gi sine kunnskaper til andre enn sine nærmeste. På den måten sikret de at losyrket gikk i arv og utviklet seg til et slags laug.

På grunn av at losfamiliene i utstrakt grad også giftet seg innbyrdes, utviklet det seg enkelte store losslekter som kom til å dominere losvirksomheten i skjærgården.

Den eldre Sandøslekten er en slik dominerende losslekt. Utover på 1700-tallet ser vi også eksempler på at det kommer inn nye losfamilier, Ole Andersen på Sandø og Jan Nilsen på Krukeholmen. Ved giftemål kom de til å danne nye og dominerende losslekter på Hvasser og Tjøme. I enkelte grener av disse slektene har losyrket gått i arv helt ned til våre dager. Dette stemmer overens med det vi finner andre steder, for eksempel i Kragerøskjærgården.

Det finnes også eksempler på at barn til loser flyttet ut og drev med losing eller giftet seg med loser andre steder, for eksempel Ula og Stavern. En vasslending, Anders Nielsen, flyttet på midten av 1700-tallet endog helt ned til Portør ved Kragerø hvor han giftet seg med en losdatter og selv drev som los.

Etterkommerne til de gamle 1700-tallslosene på Hvasser er tallrike. Mange Tjøme-folk og andre folk har derfor loser som sine nære eller fjernere forfedre.

Kilder:

O.Storm: Det norske lodsvæsen. Den Norske Sjøfarts Historie, Oslo 1929.

Admiralitetets indkomne sager 1722 nr 374, Losrullen fra 1721/22, Riksarkivet i Oslo.

Admiralitetets indkomne sager, Kaos-samlingen, Lootsreglement og Roulle for Det Syndenfieldske District udi Norge 1732, Rigsarkivet i København

Lorens Berg: Tjømø – en bygdebok, 1920.

Helge Knudsen Strømme: Loser i Kragerøskjærgården på 1700-tallet. Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag 1987

Takk til Bjørn Holt Jacobsen som har lånt meg sitt manuskript om Tjøme-slekter.

Historien bak statuen ”Sjømannshustruen”.

Av Johan R. Ringdal.

Det er ikke mange kvinner som er født av havskum, slik gresk mytologi sa at gudinnen Afrodite var. Det er heller ikke mange som springer levende ut av sin herskers panne, slik gudinnen Athene opplevde. Her i landet er muligens Sjømannshustruen den eneste som forener begge idéer. Nå skal historien om en norsk skapelse fortelles.

Min mor hadde slektsgransking som hobby. En sommerkveld i 1938 åpnet hun en kiste med gamle papirer etter Tjøme-slektene Poulsen, Torgersen og Giertsen, og brukte utvalgte dokumenter som grunnlag for sin påvisning av mine forfedres tilknytning til sjøen. Med ett tok hun frem en dagbok fra 1870-årene. Den var ført av min oldemor som var gift med sjøkaptein m.m. Poul Anton Poulsen på Ormelet gård i Tjøme. Med den dagboka i hånden trakk mor frem detaljer om hva min oldemor hadde å slite med, når hennes mann var borte 7-8 måneder av gangen med trelastfrakt fra Østersjøen til England, eller over ett år på Middelhavsfart. Like etter fant hun frem et par brev som tippoldemor Torgersen hadde skrevet til sin mann, og som beskrev omtrent det samme slitet på Holme gård på Brøtsø.

Med ett brast det ut av mor at Ja, sannelig har de to og de mange andre sjømannshustruene fortjent et eget monument og ikke bare menn-menn-menn alltid.

Jeg må bekjenne at andre opplevelser i flere år etter nesten visket ut minnet om mors idé, selv om jeg under mine egne år til sjøs og ved lesning om norsk skipsfart unektelig hørte og lærte en del om kvinnenes kår mens mennene var borte. Men mor hadde ikke skjøvet tanken til side. Det viste hun i 1970, da hun brukte overdragelsen av vårt hus på Brøtsø til å avkreve meg et løfte om at jeg skulle prøve å få realisert idéen om et slikt monument til sjømannshustruenes heder.

Noen forsøk gjorde jeg da også utover i 1970-årene. Daværende kontorsjef i Tjøme, Torleif Halvorsen, likte så absolutt tanken, men måtte skuffe meg med at interessen i formannskapet var heller laber. Først etter 1992 tok jeg tanken om et slikt monument opp igjen. Denne gang valgte jeg å presentere idéen for ulike foreninger i håp om å få med meg flere. Dessverre ble det nei fra både Tjøme historielag og Hvasser og Brøtsø historieforening. Men jeg fikk i hvert fall positiv respons fra både Tjøme arbeiderpartis kvinnegruppe og sjømannsforeningene i Tjøme, Tønsberg og Nøtterøy.

Det er mulig at tilslutningen kom som følge av at jeg gjennom flere års fremstøt hadde finslipt argumentene slik at de kunne treffe både følelsesmessig og intellektuelt. Overfor Tjøme arbeiderparti vektla jeg aspektet om slitne arbeidskvinner. Overfor sjømannsforeningene valgte jeg å konkretisere argumentasjonen om seilskutenes gullalder på slutten av 1800-tallet. For dem alle påviste jeg at mine formødre her på øyene så visst ikke var alene, når de tok en tur opp på etSeilerberg for å se om deres familieskute nærmet seg Tjøme og hjemmet. Bygdeboka for Tjøme viser da også at på slike høye åser med god utsikt over fjorden sto fra tid til annen størsteparten av kommunens kvinner. Og rundt seg hadde de skygger av generasjoner av sjømannshustruer som var ikke bare slitne, men også redde for at mannen ble borte der ute.

De befolkningstallene som jeg bygget på, var særlig hentet fra offentlige folketellinger og bygdebøker fra Tjøme og nærliggende kystkommuner. Opplysningene fra disse og fra liknende kommuner langs hele norskekysten har ikke vondt av å bli gjentatt her.

På 1700- og 1800-tallet og til dels like opp til Den første verdenskrigen var det vanlig i de fleste familiene i kystbygdene at i lange perioder var størsteparten av den mannlige befolkningen over konfirmasjonsalderen til sjøs, på fiske eller på fangst. Folketellinga i 1801 forteller at vel 77 prosent av gårdbrukerne på Tjøme også var i yrkesarbeid som skippere eller mannskap i handelsflåten. Det samlede antall sjøfolk på Tjøme i 1801 var 222, dvs. 70 prosent av de yrkesaktive. Antallet steg sterkt etter at i 1849 den engelske Navigasjonsakten ble opphevet; den loven hadde tidligere satt grenser for utlendingers fart på England med egne båter. Ved folketellinga i 1875 hadde Tjøme åtti seilskuter bemannet med bl.a. 861 tjømlinger (inkl. hvasserlendinger og karer fra Brøtsø og andre mindre øyer) av en befolkning på totalt 3.118. Over 80 prosent av sjøfolkene var gift. Som sammenlikningsgrunnlag kan trekkes frem at tall fra nabokommunen Nøtterøy viser samme trend og virkninger. I 1875 var det i den kommunen 110 seilskuter fra brigg til bark og fullrigger, og én dampbåt. De var bemannet med 1.087 nøttlendinger av en befolkning på 5.463.

M.a.o. var sjøfart hovednæring for de fleste yrkesaktive på øyene. Følgen var at sjømannshustruene var alene hjemme i mange måneder eller endog år. Der satt de så visst ikke på stas, men var som regel alene med familien og kanskje også om tungt arbeid med gården eller bruket. Det er kjent at mange av disse kvinnene i tillegg var det vi må oppfatte som landets første omsorgsarbeidere, siden de ga hjelp til naboer som hadde det vanskeligere enn dem selv.

I tillegg kommer ett poeng som er lite omtalt i bygdebøkene. De gylne årene i seilskutenes storhetstid ga riktignok gode inntekter for rederne og hjembygdene, men ble i stor utstrekning betalt med sjømenns liv. I ei bok fra Nøtterø er påvist at i de mest aktive seilskuteårene mistet mer enn hver annen familie i kystbygdene ektemann, forlovede eller sønn på havet.

Den er 2 meter høy, veier 290 kilo, og er støpt i Bronseskulptur A/S i Oslo. Statuen ble avduket 2. mai 2004 og ble samme dag gitt som gave til Tjøme kommune.

Disse opplysningene er gjengitt som understrekning av at motivasjonen for oppsetting av et monument over sjømannshustruene måtte utvides underveis. Jeg selv, og den prosjektgruppa som sto for prinsippavgjørelsene, fikk den utfordring at vi måtte arbeide med et langt rikere idéinnhold enn opprinnelig tenkt. Derfor valgte vi å begynne svært så forsiktig. Vi klarte å nå frem til full enighet om hvorfor, før vi gikk inn for hva og hvor. Det viste seg forøvrig tidlig at vi hadde lite av lokal tradisjon å bygge på. I Tjøme var det oppsatt få monumenter i offentlige sammenhenger, og regelverk for utforming og plassering av skulpturer var ikke etablert. Vi klarte heller ikke å finne i andre kystkommuner allment anerkjente ’kjøreregler’ for hvordan prosessen med å få til en skulptur skal være.

I tillegg oppdaget vi noe som kunne bli en begrensning. Det eksisterer regler for statens utsetting av oppdrag for offentlige monumenter. For privat oppsetting er det nok med grunneierens tillatelse.

Prosjektgruppa valgte derfor å innhente opplysninger og råd fra bl.a. Norsk Billedhoggerforening i Oslo og fra en saksbehandler i Norsk kulturfond. Det opplegget hadde vi fulgt i bortimot et halvt år, da et selvbestaltet ’kunstpoliti’ plutselig ville ’arrestere’ oss. Den mediestormen som fulgte, varte i fem måneder og var til tider temmelig ubehagelig for fremdriften av så vel arbeidet med minnesmerket som finansieringen. Men ikke så galt, godt for noe. For prosjektet og kunstneren fikk indirekte mye gratis reklame og oppnådde økende tilslutning fra folk flest i Tjøme.

Men la oss gå ett skritt tilbake i tid. At vi etter befaringer høsten 2002 valgte Verdens Ende som sted for monumentet, har sin enkle forklaring. Det var det stedet på øyene Hvasser, Brøtsø og Tjøme som best imøtekom kravene til synbarhet, utsikt, tilgjengelighet for besøkende og parkeringsmuligheter. At ellers gode steder på Hvasser ble droppet, kom av at vi ikke ønsket å komme i konkurranseforhold til Hvasser og Brøtsø historieforening, som planla et minnesmerke for losskøytaGaa Paa (som var gått ned i en storm i 1913).

Men valget av selve plasseringspunktet var ikke uproblematisk. Vi fikk grønt lys fra det kommunalt oppnevnte styret for Verdens Ende for plassering i nærheten av restauranten eller vippefyret, men valgte like fullt å gå inn for plassering på et sted der vi kunne være utenfor den mangeårige striden om utbygging av toppen der restauranten ligger. Vårt valg var en tidligere ubebygd knaus selv om vi der måtte bygge trapper opp til toppen og sikringsgjerder rundt. Det ønsket måtte vi gi slipp på. Vi møtte nemlig en klar betingelse fra grunneieren om at plasseringen ikke måtte gå ut over naturmiljøet. Grunneier av den delen av området var nemlig ikke Tjøme kommune, men staten ved Direktoratet for naturforvaltning.

Det nye plasseringspunktet ble valgt i samråd med fylkesmannen i Vestfold. Det lå i skråningen nedenfor veien opp fra fiskehavna, der det i gamle dager var akvarium og bur for sjeldne fugler. En fordel var at vi ville slippe store utgifter til fundament, siden vi ville kunne sette opp monumentet der hvor det i gamle dager hadde stått en kikkert. En annen at vi slapp utgifter til trapper og gjerder, siden styret for Verdens Ende ville bekoste over sitt budsjett vei bort til minnesmerket og platting rundt det, slik at det ville bli lettere for bevegelseshemmete å komme helt borttil.

Etter prosjektgruppas oppfatning som øyensynlig både fylkesmannen og styret for Verdens Ende sluttet seg til, ville et monument som det påtenkte bringe skjønnhet, varme og fremfor alt historiesus til noe av Verdens Ende som i mange år hadde vært et stygt sår i området. Et problem som ville kunne mestres, var at området måtte tilpasses monumentet og ikke omvendt, og det kunne gjøres først på lengre sikt.

Det skulle være vel kjent for Tjumas lesere at i mellomtiden hadde prosjektgruppa funnet frem til en kunstner, som vi var sikre på ville passe bra for oppgaven, nemlig Nina Nesje fra Tenvik på Nøtterøy. Ikke bare likte vi det vi fikk se av hennes tidligere arbeider; vi fant en plussverdi i at hun var gift og hadde tre barn, og derfor lettere ville kunne sette seg inn i de menneskelige aspektene ved Sjømannshustruen – noe vi fikk til fulle bekreftet etterhvert.

Selve konsepsjonen gikk raskt. Til gjengjeld tok svangerskapet bortimot halvannet år. Som bildet viser, fikk statuen (ikke lenger et monument) et spenstig opplegg.Sjømannshustruen i endelig utgave ble en mor med to små barn, alle påkledd til å tåle det ofte harde været på Verdens Ende, der de vil stå i år etter år for å se etter skip, fedre, ektemaker og sønner. Akkurat slik som i årenes løp utallige kvinner og barn har gjort fra sine Seilerberg langs kysten.

Det hører med til historien at under svangerskapet ble ’ultralydbilder’ vist frem til mange kvinner på øyene. De langt fleste ga uttrykk for glede over man ville få en skulptur som man ville forstå, og som man kunne besøke med barn og barnebarn på slep. Flere nålevende sjømannshustruer og -enker sa seg glad for at man ville få noe som de kunne kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Enkelte antydet at statuen kanskje kunne tas i bruk som nytt symbol. Det som de tydeligvis hadde i tankene, var at også på Tjøme fikk krigen til sjøs i årene 1939-45 som virkning, at flere sjømannsenker ikke en gang fikk en gravstein å gå til med sin sorg og sine minner.

Presentasjonen av minnesmerket søndag 2. mai 2004 hadde åpenbart værgudene på sin side. For regnværet på morgenkvisten ble avløst av havblikk og høyt skydekke; ja, selv det faste bruset fra sjøer mot moloen og skjæra utenfor var sterkt dempet ned. De 250-300 som var møtt frem for å se og høre, kunne lett følge med i den velregisserte forestillingen som ble oppført. Hovedpunktet var selvsagt selve avdukinga. ’Gudmor’ var Anne-Sofie Farnø, tjømling med tid til sjøs selv, mor og sjømannshustru fra vår egen tid. Hun ble bl.a. bistått av flagg- og bannerbærerne fra de fire foreningene som hadde samarbeidet om prosjektet. Tilknytningen til gamle sjøfartstradisjoner ble forøvrig markert ikke bare ved overstyrmann Magne Dahls slag på Tjøme sjømannsforenings gamle skipsklokke, men også ved sang a cappella fra Tønsberg Sjømannsforenings shanty-kor under ledelse av sin formann og dirigent Finn-Aage Christoffersen.

Etter det fulgte en spesiell seremoni. Jeg selv som initiativtaker, pådriver gjennom flere år og i en viss utstrekning bidragsyter, hadde fra første stund tatt sikte på at det ferdige minnesmerket skulle overdras til Tjøme kommune og derved bli et eget og verdifullt element i det offentlige rom på Verdens Ende, som kunne stimulere kommunen til økt satsing på kultur av denne art. Tjøme arbeiderparti og prosjektgruppa hadde sluttet seg til den tanken. Den ble fastholdt selv om prosjektet i alt kostet kr. 329.000 og minnesmerkets verdi i penger var satt til en halv million kroner.

Normalt ville en så storslagen gave bli tatt i mot av kommunens ordfører. Imidlertid var ordfører Per Hotvedt Nielsen bortreist på den dagen. I stedet ble gaven på vegne av kommunen tatt i mot av setteordfører Gunstein Sundene, leder av hovedutvalget for levekår (derunder kultur), som etterpå inviterte de fremmøtte til lapskaus og noe å drikke til oppe i den 70 år gamle restauranten. På kommunens vegne, altså.

Så langt er dette historie i betydningen beskrivelse av noe som har hendt. Men historien i betydningen fortellingen fortsetter. Ikke bare med forbedring av omgivelsene og oppsetting av opplysningstavler. Også med formidling av budskapet i minnesmerket videre til befolkningen på øyene og de mange besøkende fra andre steder i landet. For seilskutetidas sjømannshustruer og vår egen tids hjemmeværende kvinner fortjener en stadig gjentatt honnør.

Fredhøis samling – en konstant hodepine

Fredhøis samling til Hankø” er overskriften i Tønsbergs Blad 23. mars 1976. Samlingen av minner fra seilskutetiden var egentlig tiltenkt Sjøfartsmuseet men der hadde man ikke plass. Deretter fikk Tjøme tilbudet, men der fant man heller ikke i tide tilfredsstillende plass. Til slutt overlot Fredhøi samlingen til skipsreder Ole Schrøder som stilte den til disposisjon for seilerkroen på Hankø. I dag er samlingen disponert av Schrøder selv i tråd med avtale med Fredhøi.

Samlingen befant seg opprinnelig i Fredhøis hjem i Oslo der hans private lille sjøfartsmuseum var kjent utover landets grenser og ofte ble besøkt av såvel shippingfolk som skolebarn og andre interesserte. Sønnen Odd Fredhøi forteller at det var nok av dem som ville overta, og at kjøpere meldte seg. Men Fredhøi var ikke interessert i å selge, han var mer oppsatt på å finne den rette plassen.

Mens han ventet på en avklaring i saken, som gikk sin langsomme gang på Tjøme, ba Fredhøi journalist og kunstkritiker Kai Nyquist skrive om samlingen, slik at en katalog kunne følge med. Samlingen bestod pr 1972 av 171 registrerte objekter. Nyquist skriver at den «er unik i sitt slag, og en flerhet av samlingens numre er så interessante og til dels verdifulle, at de kunne fortjene en liten avhandling hver for seg”.

En verdifull samling.

Tønsbergs Blad besøkte samlingen i Oslo den 22-10-65 og skrev:

”Fredhøis samling er uten tvile meget verdifull. Det inntrykk fikk vi efter å ha kikket på de mange gamle, rare og morsomme ting fra seilskutetiden. Når vi så hører fra Fredhøis egen munn at to giftspyd fra Samoa i Stillehavet som han fikk oversendt av en ukjent venn som takk for en tjeneste han skulle ha gjort ham en gang, er taksert til ca kr. 90.000, må samlingen komme opp i flere hundre tusen kroner. Det mener Fredhøi og det vil sikkert andre sakkyndige være enige om. For maken til kuriositeter og mange forskjellige gjenstander fra gammelt sjømannsliv skal man lete lenge efter. Og Fredhøi har dessuten kofferter og kister fulle på loftet. – Se her, denne danner grunnlaget for samlingen, og den fikk jeg av kaptein Ola Henriksen da jeg mønstret av <Trio> efter min første tur. 14 år var jeg da sier Fredhøi og viser frem en gammel bomblokk. Den blir altså nr. 1 i samlingen. Senere er så meget kommet til. Fredhøi har kjøpt en del, har fått en masse, for han har mange gode venner som mener at nettopp hos seilskutenes forkjemper bør gjenstandene bevares. Vi ser et flott ratt gitt av Ole Wegger i Sandefjord. Vi ser kompasset, vi ser mange kikkerter, blant annet en kikkert som en gang ble gitt av en russisk tsar til en kaptein Pettersen i Fredrikstad. Og i <Captains Cabin> finner vi en kopi av Tordenskiolds kanon, den fikk Fredhøi fra en kar i Odense som kalte seg Drakenbergs efterfølger på jorden. Neptuns barberkniv blir vi vist – og kofilnagler fra Sandefjord. En svensk sjømann bosatt på Tjøme forærte bildet av en femmastet bark laget bare av fyrstikker. (…) Slike ting satt man med til sjøs i gamle dager – og sjøguttene laget fancy knoper. Fredhøi har mange i sin samling. Han har lommekikkerten til Otto Sverdrup, vimpelen fra <Gjøa> – og en to-tre meter lang taljeløper, flettet av fleskesvor sies å ha tilhørt sagnomsuste <Kong Sverre> og må være ca. 100 år gammel. I samlingen sees også et sverdfiskhorn på halvannen meter og hairygghvirvler som gamle sjøfolk pleide å lage spaserstokker til skipperen av. Et gammelt pinnekompass blir vi vist, og det er virkelig rare greier.”

Verdens Ende eller Tønsberg

I oktober 1965 var Tjøme formannskap samlet for å ta stilling til et tilbud fra Fredhøi om et langsiktig lån – eller gave – av hans samling. Fredhøi begrunnet sitt tilbud med at han var redd samlingen ville forfalle i privat eie. I tilbudet var Verdens Ende antydet som et mulig sted for samlingen. Tjøme-ordfører Arne Stenli, på sin side, trakk frem Fylkesmuseet i Tønsberg som mulig plassering. Fylkesmuseet hadde allerede overtatt innholdet etter det gamle museet på Tjøme. Tønsbergs Blad skrev i sakens anledning at de ikke kan tenke seg «at de ansvarlige lar denne chansen gli ut av hendene på seg.”

Formannskapet reiste så til Oslo for å kikke på samlingen. Besøket resulterte i at kommunen ble forært hele samlingen, stilt fritt mht. hvordan man skulle oppbevare den. Saken kom så opp som formannskapets første sak i 1966. Her ble det uttrykt stor takknemlighet over tilbudet. I saken ble det opplyst at fylkesmuseets styre hadde gitt tilsagn om en egen avdeling for samlingen, men det ble understreket at man fra Tjømes side ennå ikke hadde tatt standpunkt til hvor samlingen skulle plasseres.

Lindhøy ungdomsskole

I Tønsbergs Blad 17. september 1968 var tittelen ”Tjøme kan tenke seg Fredhøys samlinger på Lindhøy ungdomsskole – Om de har pedagogisk verdi.» En pedagog skulle vurdere samlingene, og ”finner han dem av pedagogisk verdi, kommer det til å bli reist forslag om plass for dem i ungdomsskolen på Lindhøy.”

En ny deputasjon reiste så for å se på samlingene. Formannen i skolestyret, Hans Kr. Aarholt, uttalte i Tønsbergs Blad at saken ville bli tatt opp med byggekomitéen som skulle oppnevnes for skolen. – Har Tjøme tatt imot samlingen, spurte avisen? Aarholt svarte at; ”Kommunen er i hvert fall svært interessert i dem, men forutsetningen for å kunne motta dem er at man finner et egnet sted å ha dem.”

Deputasjonen uttalte seg meget positivt. Skolestyret behandlet saken og anbefalte at samlingene ble plassert i en bygning på Lindhøy skoles område. Fredhøi hadde selv ikke vært så begeistret for tanken om plassering på skolen, ”fordi samlingen da kan stå i fare for å få en ensidig pedagogisk misjon.”

Turistinformasjonen på Lindhøy

27. mars 1969 meldte Tønsbergs Blad optimistisk at det er ”Håp om at Tjøme-turistene får se Fredhøi-samlingen i sommer» og fortsatte «En konstant hodepine har det senere vært å få plassert samlingen på Tjøme». Nå øynet man en (ny) løsning; Aage Solhaug som drev Turistinformasjonskontoret hadde tilbudt plass til samlingen.

I et møte påskeaften 1969 godtok Fredhøi en plan om et tilbygg på mer enn 100 kvadratmeter til turistinformasjonskontoret. Han uttrykte sin glede ”over at saken nu er bragt i havn”. Også kulturutvalgets formann ”regner med at det nu vil gå i orden”. Fredhøi satte så opp et utkast til avtale, der det ble understreket at ordningen var å betrakte som midlertidig. Det het også at om samlingen skulle bli plassert på ”et vanskelig tilgjengelig sted, eller annerledes enn efter forutsetningene, skal samlingen efter to år kunne kreves vederlagsfritt tilbake.”

Tjøme gamle museum

Formannen i kulturutvalget, Harriet Baldershage, uttalte i Tønsbergs Blad at hun ikke så bort fra at den gamle museumsbygningen på Tjøme, kunne bli et fremtidig utstillingssted for samlingen. En del arbeider måtte nødvendigvis utføres, og muligens også et tilbygg. Fredhøi støttet dette og sa til Tønsbergs Blad at han ikke var i tvil om at denne plasseringen ”ville være den mest passende.”

Kommunestyret behandlet saken og ga Formannskapet fullmakt til å innhente forslag til nødvendig om- eller påbygging av det gamle museet og kostnadsoverslag for dette. Vinteren 1969 er saken til behandling hos kommuneingeniøren og Teknisk Utvalg. Avisen skriver i denne anledning at Fredhøi selv flere ganger har «gitt uttrykk for at han gjerne hadde sett at kommunen hadde arbeidet noe raskere for å finne et egnet sted for samlingen.».

Siste juli-dagen 1970 melder avisen at Tjømes ordfører beklager at plassering trekker i langdrag, men at plan for utvidelse av bygdemuséet nå er klar;

”En av grunnene til at det har tatt såpass lang tid å få i stand en varig ordning (…) er, ifølge ordfører Stenli, at formannskapet på et tidligere tidspunkt ikke fant å kunne godta det foreslåtte reglement for overtagelsen uten videre. Visse justeringer er nu gjort, og dette skulle ikke lenger være til hinder.”

Formannskapet behandlet igjen saken 30. september og oppnevnte en komité som skulle engasjere arkitekt for om- og påbygging av eksisterende bygning på museumstomten samt innhente kostnadsoverslag for et areal på ca. 120 m2 inkludert rom for turistinformasjonskontor.

Til kirken

Formannskapet drøftet – etter en befaring – den 26. januar 1971 igjen saken og beslutter at Museumskomiteen gis fullmakt til å kontakte arkitekt og anmode ham om et utkast samt fullmakt til å utarbeide planer for et nytt bygg ved kirken. Ordføreren anbefaler et møte med Fredhøi snarest mulig. Møtet med Fredhøi fant sted 2. februar, og dagen etter melder Tønsbergs Blad, stadig optimistisk at plankomiteen for aldershjemmet går inn for plasering i planlagt parkanlegg bak kirken;

«det er meningen å kombinere bygget med et planlagt bygg i tilknytning til kirken. Det har nemlig lenge vært meningen å oppføre en bygning med redskapsrom, toaletter og oppholdsrom.”

Fredhøi skal ha uttalt at han var godt fornøyd med den tiltenkte plassering. Han kunne også fortelle at samlingen var blitt ytterligere beriket. Videre tilbød han sin ”gedigne samling av litteratur om skibsfart og alt hva havet tilhører, en samling han har ervervet gjennom et langt liv. Formannskapet stilte seg meget takknemlig og positiv også til denne gave. Ordføreren på sin side foreslo at en eksisterende byste av Fredhøi burde få en sentral plass i samlingen, som honnør til giveren

Ytterligere et alternativ dukket opp. Den 17. juni meldte Tønsbergs Blad at Frode Frostad tilbyr seg å overta Fredhøis samlinger, og at disse eventuelt kunne plasseres i et planlagt forretningsbygg ved siden av Tjøme Hotell. Ordfører Stenli ønsket ikke å ta stilling til Frostads tilbud, men kunne fortelle at det i kommunestyrets møte i juni 1971 ville bli tatt stilling til plasseringen. Han mente at man da mest sannsynlig ville gå inn for et alternativ vest for Tjøme kirke, på andre siden av riksveien.

På budsjettet

Nå skrev Fredhøi til kommunen at da det ved fristens utløp den 1. juli 1971 fremdeles ikke var bevilget penger til hus for samlingene, anså han seg som løst fra sitt løfte. Imidlertid skal han ved senere samtale ha gjort det klart at tilbudet til Tjøme fortsatt stod ved makt, selv om han ikke lenger følte seg bundet av det.

I forbindelse med budsjettbehandlingen ønsket Tjøme formannskap i hvert fall å vise positiv vilje til å få samlingene til Tjøme. Etter forslag fra Arbeiderpartiet ble det vedtatt en ny post på kr 20.000. Også kommunestyret støttet dette, på tross av at noen av medlemmene av Høyres gruppe mente man burde sløyfe posten til fordel for barnepark.

I Tønsbergs Blad 30. oktober 1971 uttrykker Aud Rypdal Torp (A) skuffelse over at ikke saken var kommet lenger. Nå måtte kommunen enten bevilge , og vise sin interesse, eller avslå og i realiteten si nei til samlingen. ”Det sittende kommunestyre har et stort ansvar for det som ikke er gjort i denne saken” sa Gunnar Winsjansen (A).

Hankø

Så er det lenge stille, inntil man 23. mars 1976 kan lese i Tønsbergs Blad: ”Fredhøis samling til Hankø”…

Litteratur:

Nyquist, Kai og Fredhøi, Fred A: Noen ord om Fred. A. Fredhøis samling av minner fra seilskutetiden : guide til Fred A. Fredhøis samling. Oslo, 1972.

Div. Tønsbergs Blad fra perioden

Engelske Krydsere stenger hver havn…

STEIN TVEITE:

Ekstrarett i Larvik bytingstue 9.2. 1809:

Fremkom for retten Søren Hanssen Eyene boende paa gaarden Eyene paa Thiømøe og anmældte:
At han efter oprettet certeparie af 21. october forrige aar har bortfragtet hans eyende barkskib St. Johannes, dregtig 45 commercelester, til kjøbmand Hans Falkenberg, paa Den Kongelige Providerings Commissions vegne, til at afgaae til Danmark efter en ladning kornvahre, men paa overreisen skal være opbragt af de engelske, og for at erholde samme bevist, fremstillede han skipperen paa bemeldte hans eyende jagt, Hans Torstensen Helgerød af Thiømøe, og skibscapitain Hans Cortsen her af byen, dem han begjærede maatte blive i ed tagne ..
Derefter fremstod benævnte tvende vidner .. og derpaa afgav vidnet skipper Hans Torstensen saadan forklaring:
At efter at Søren Hanssen Eyenes eyende og af vidnet førte jagt St. Johannes kaldet, var af hr. Hans Falkenberg bleven fragtet .. udgik vidnet med den fra Røssesund den 24. november forrige aar, og efter at være seylt omtrent en 15 mile af landet, fik han dagen efter, den 25de om eftermiddlagen kl. 2 en seyler i sigte, og da han formodede samme at være fiendtlig, holdt han strax mod land igjen. Men formedelst høy kuling kunde han ikke undgaae eller undflye det fiendtlige skib, der nærmede sig meere og meere, og om aftenen kl. 7 var den paa skud nær, og da der blev fyret med skarpt efter dem, saa vidnet sig nødsaget til at overgive skibet.
Saasnart de havde overgivet sig, blev strax fra det fiendtlige skib, der var en engelsk cutterbrig, udsadt en barkassse som bemægtigede sig vidnets førende skib, og blev vidnet tilligemed jagtens øvrige mandskab samtlige taget fra borde og overført paa den engelske cutter. Hvorefter reysen strax, tilligemed jagten St. Johannes, blev fortsadt til Engeland, og indkom til Yarmouth den 8de december forrige aar.
Efter at være sadt under forhør, og faaet tilladelse til at gaae, fandt vidnet leylighed til at undløbe, og kom om bord i et Flensborger skib, der havde faaet leysen (: lisens) til at afgaae her til Norge eller Danmark for an indtage proviant til Island. Saalades indkom vidnet til Uddefjord (: ?) ved Mandal den 18de forrige maaned.
Vidnet skibscapitaine Hans Cortsen forklarede: At omtrent en 3 à 4 dage efter at skipper Hans Torstensen var bleven opbragt til Yarmouth kom vidnet dertil fra London for at opsendes derfra med et Flensborger skib, som skulle afgaaae til Danmark efter proviant til Island, og der saae at bemeldte skipper Hans Torstensens førende jagt .. laae i havnen, ligesom og vidnet var om bord paa samme .. og der beliggende paa den tid, da vidnet i bemeldte Flensborger skib gik derfra, hvormed tillige skippe Hans Torstensen var.
Vidnet Hans Torstensen tillagde, at mandskabet paa bemeldte hans førende jagt .. blev der tilbage i Yarmouth og henført i prison der, saa han ey kan fremstille nogen af dem til vidne.

Dette er ei av fleire liknande sjøforklaringar under krigen 1807-14 som omtaler Tjømeskuter og Tjømesjøfolk. Denne skuta blei sett inn i kornforsyninga i offentleg regi. Dei gjekk ut uvanleg seint på året, for å ha betre vilkår til å unngå kapring, men her var ”Lykken med den engelske Mand”.
St. Johannes var i serklasse det eldste skipet i Tjøme-flåten, bygd på Tjøme 1742. Tidlegare var skuta rigga som ”skip”, t.d. år 1800, men 1804 som brigg. Søren Hanssen Eidane (f. 1761) førde skuta sjølv fram til år 1804, i alle fall. Hans Torsteinsen Helgerød (f. 1775) blei tidleg skipper, år 1800 førde han briggen Ingeborg Helene for Iver Larssen Bukkeli, 1804 briggen De tvende Søstre for Henrik Torgersen Sandø. Hans unngjekk ”prisonen”, men mannskapet blei verande der. Skuta hadde eit mannskap på styrmann, 5 matrosar og 1 dreng (1804), kven var dei? Kom alle heim, 5 ½ år seinare?

Et Signalsystem fra krigstiden 1807-1814

Roar Tandberg :

Danmark-Norge i krig

På grunn av stormaktspolitikken kom vi motvillig i krig med England som i 1807 hadde okkupert Sjælland og tatt den store dansk-norske flåten. Bakgrunnen for dette overraskende skritt var engelskmennenes frykt for at Napoleon skulle tvinge Danmark-Norge over på sin side, for da ville den dansk-norske flåten kunne brukes mot England. Svenskene holdt seg til å begynne med i ro, men etter at russerne i 1808 var gått til angrep på Finland, og Danmark-Norge valgte å stå på Russlands side, måtte det blir krig også i Norden.

Til sjøs var England etter flåterovet hovedfienden og blokkerte kysten. Blokadekrigen ble imidlertid ikke så hard, fordi den britiske regjering trengte vår trelast og ga fribrev eller lisenser til norske skip som seilte med slik last. Det ble en slags legitim smughandel som brakte norsk skipsfart og handel noen gylne år trass i krigen.

Forsvaret av vår kyst under krigen 1807-14 besto av Kystvernet, kystfestninger, telegraf og signalvesenet og det flytende sjøforsvar fartøy/kanonbåter).

Kystvernet var et lokalvern som skulle hindre mindre, fiendtlige handlinger mot kysten på sjøsiden. Dette gjaldt særlig mindre landsettinger av fiendtligsinnet karakter og båtangrep på dansk/norske fartøyer som hadde søkt ly i skjærgården mot den engelske blokaden av våre kyster. Tidvis også av den svenske flåten som var alliert med England.

Kystvernet ble organisert i 1807 av Norge og Danmarks felles marineledelse. Alle menn i alderen 16 til 56 år bosatt nær sjøen ble innkalt. Unntatt var de som fra før ikke tjenestegjorde ved hæren eller marinen. Som befal ble ansatt pensjonerte offiserer, tidligere underoffiserer, embetsmenn eller andre som ble ansett som skikket til ledelse.

Kystvernet ble inndelt i distrikter, distriktene i divisjoner, divisjonene i seksjoner og disse igjen i roder.

Tjøme tilhørte Bragernes distrikt som strakk seg fra Hurum til Kragerø. Distriktets 4. divisjon gikk fra Horten til Færder. Divisjonens 4. seksjon gikk så fra Sundene til Færder. Denne seksjonen ble delt inn i 4 roder med til sammen ca. 150 mann. Seksjonen ble fra tid til annen samlet på Rød Gård ved Tjøme kirke for å holde øvelser.

Telegraf og signalvesenet.

Straks krigen brøt ut i 1807 ble vedvardene satt i stand og vardevakter satt ut. Dette var en varsling av ”Leidangen” som hadde fungert i ufredsår siden vikingtiden i Norge. Vardene skulle bare anvendes i den mørke tiden av døgnet og for dagslys ble det utviklet et optisk telegraf- og signalsystem langs hele kysten fra Halden til Trondheim. Signalmidlene besto i begynnelsen av en stand med tilhørende flagg og vimpler med forskjellige farger og senere av en mast med to stenger på tvers med 6 ”klapper” (små treplater) som med tauverk kunne bringes i forskjellige stillinger i forhold til masten og stengene de var festet til.

Hvert signal betydde et tall som etter en fastsatt signalbok kunne tydes til en bestemt melding.
Det ble opprettet tre ”telegraflinjer”. En med signaler til Trondheim, en med signaler til Bergen og den søndenfjellske signallinjen med signaler til Kristiania (Oslo). Linjen ble delt i distrikter. Innen hvert distrikt var det en rekke stasjoner som hver ble betjent av to mann. Dette var leide folk eller kystvernmannskaper. Ved stasjonene ble det bygget en vakthytte. Stasjonene var enten hovedstasjon, hvorfra meldingene kunne starte eller repetèrstasjoner hvor meldingene kun ble videresendt. Disse var underlagt hovedstasjonene. Kysttelegrafen ble som regel nedbemannet om vinteren.

På Tjøme var det en hovedstasjon på Torås og repetèrstasjon på Eidenetoppen og på Honerødåsen. De nærmeste stasjonene i Tjøme som Torås sto i forbindelse med var Vetan på Nøtterøy og Kjærringfjell, Tønsberg Tønne og Kamfjordåsen i Sandefjord. Alle disse var repetèr-stasjoner. Stasjonen på Torås var hovedstasjon og dermed den viktigste stasjonen i dette avsnittet.

De nærmeste hovedstasjonene var Vardefjellet ved Fredrikstad og Rødåsen på Jeløya ved Moss. Kysttelegrafen virket etter forholdene bra. Et signal fra marinens hovedbase på Fredriksvern (Stavern) til Kristiania tok i 1808 bare 1 time og 15 minutter.

Kysttelegrafen var en betryggelse for kystbefolkningen, da de etter hvert lærte seg å ”lese” signalene som ble sendt.

Til sjefer på Hovedstasjonene ble ansatt skippere, styrmenn eller loser. Kikkert var for dem et kjent arbeidsredskap og de var vant til å bedømme hva slags fartøy de så og ikke minst hva slags nasjonalitet fartøyene tilhørte. For å få overblikk måtte Hovedstasjonene ligge høyt og nære sjøen. Dette avstedkom igjen at de kunne bli angrepet av fienden (noe som skjedde ved flere anledninger).

Av den grunn ble det bestemt at vaktene skulle bære uniform, for ble de tatt til fange var de å betrakte som militært personell. Militære fanger fikk også den gang bedre behandling enn sivile og hadde andre rettigheter.

Kapt. Ohlsens modell. Den norske optiske telegraf av 1808. Denne modellen er lik den som var i bruk på svenskekysten, så trolig ble det også den gangen benyttet ”spioner” i en krigssituasjon.

Med to armer og tre ”klapper” på hver arm fikk man 12 forskjellige signaltegn. Disse kunne derfor settes sammen til 229 nummersignaler. Nummeret kom fram som summen av de på en gang viste tall. Dette ble også modifisert til en mindre utgave som ga 120 nummer.

Dagsignaler for de norske kyster.

Et signal skulle ikke bruke mer enn to minutter på hver stasjon, så i teorien kunne en sende 30 signaler i timen. Feilmarginene var imidlertid store. Tåke, regn og dis kunne føre til at når meldingen endelig kom fram til mottaker betydde budskapet noe helt annet enn det som var opprinnelig ment. Til å begynne med skapte bruken av signalstasjonen frykt, men ble etter hvert av stor interesse og skapte trygghet hos lokalbefolkningen. I 1814 var det slutt. Freden kom, linjene skulle betjenes og var derfor dyre i drift og pengene trengtes andre plasser. Men det er ikke få steder langs kysten som fortsatt heter Signalen.

Torås lå den gang som nå strategisk til og er nå vurdert til å kunne bli stedet for en ny kystradar. Torås som kystfort med kanoner og den annen verdenskrig er en annen historie.