Sogneprest Søren Hansen

Søren Hansen

15/7-1986

Sogneprest Søren Hansen har fått hjemlov. Med ham har vår kirke mistet en av de mer særpregede og sentrale personligheter. Riktignok er det 28 år siden han forlot sognepreststilllngen i Østre Aker efter nådd aldersgrense, men fortsatt virket han i en årrekke som vikarprest og foredragsholder i Osloområdet.

Søren Hansen vakte forresten stor media oppmerksomhet da han 17. mai 1984 — 96 år gammel — hadde gudstjeneste i sin hjembygd Veierland i Vestfold, for derefter samme kveld å holde festtalen for dagen.

Da den unge Søren Hansen drog inn til hovedstaden for å studere teologi, var det mange veierlendlnger som ristet på hodet over en slik dårskap. For dette hadde aldri tidligere skjedd i det lille øysamfunnet. Her var det nær sagt en uskrevet lov at sønnen skulle følge i farens fotspor — enten ved å ta hyre I til sjøs eller å dra på hvalfangst. Dette var også den unge Sørens fremtid inntil han fikk kallet til å studere til prest. Han fulgte kallet til tross for vanskelige økonomiske kår. Statlige studielån fantes ikke. Studentene selv måtte finansiere sin utdannelse.

I 1914 ble Søren Hansen ordinert og samme år tilsatt som hjelpeprest ved domkirken i Bergen, derefter sogneprest i Fusa. så res. kap. i Larvik og fra 1931 res. kap. i Paulus menighet i Oslo. I 1946 ble Søren Hansen innsatt som sogneprest i Østre Aker efter presten og kirke-historikeren Ivar Welle.

Søren Hansen var en glad forkynner og ingen dommedagsprofet. Derfor fikk han også sterk kontakt ikke minst med ungdommen. Han møtte menneskene med åpenhet og forståelse, aldri med en løftet pekefinger. Og mange var de som søkte ham som sjelesørger. Oxford-be-vegelsen i midten av 30-åre-ne fikk stor betydning for ham, både personlig og som : forkynner. Det sosiale enga- 1 sjement, kampen for menneskeverd og mot nød og fattigdom, var blant de fremste bæreplanker i hans kristenliv.

Søren Hansens rike evner som organisator kom ikke minst til nytte under okkupasjonsårene hvor han snart ble en av de ledende skikkelser i kirkekampen.

Med Søren Hansen er en åndshøvding av stort format gått bort.

Hans Chr. Finstad.

 

 

På Veierland:

Landets eldste aktive sogneprest

To påskegudstjenester i nyoppusset kirke

Landets eldste aktive sogneprest må vel Soren H a n s c n fra Oslo være. Skjærtorsdag forrettet han — like inn på 86 år gammel — linder høymessen i Veierland kirke, hvor det også var nadverd.

— Det er aldri mange i Veierland kirke, men denne gang var det kanskje toppen av hva det pleier. sier sognepresten forsiktig til «Tønsbergs Blad». — 1. påskedag blir det igjen gudstjeneste her på øya.

— Hvorfor akkurat Veierland, sogneprest?

— Jeg er født her. har nieser boende på Veierland og dessuten har tre av mine gutter hytter på stedet. Derfor er jeg her alltid om sommeren og gjor da gjerne tjeneste i kirken, har sommerandakter og søndagsgudstjenester. Nu er jeg på Veierland bare i påskeferien.

— Det er stadig noe å gjøre for en pensjonert prest?

— Nu har jeg hatt tre gudstjenester på rad i Oslo. og over påske har jeg lovet meg bort for nok en.

— Er prestemangelen stor?

— Ikke akkurat i Oslo bispedømme. men mange andre steder i landet klager man svært. Så det er blitt temmelig mange vikariater efter at jeg tok avskjed, om enn bare leilighetsvis de par siste årene, sier Søren Hansen.

Sammenhengende vikartjeneste blir det ikke lenger så meget av for meg, men stadig er det ett eller annet — samvær og bibelgrupper for å nevne noe.

— Er Veierland kirke pusset opp?

– Innvielsen skulle vært 17. mars. men ble utsatt. Påskeguds-tjenestene finner imidlertid sted i en ferdig oppusset kirke. Det som gjenstår nu er visstnok bare en treskuptur over altertavlen, noe Hans Gerhard Sørcnsen arbeider med. Det er særlig i taket man har gjort et stort arbeide, mens farvene er forandret i hele kirkehuset. De er blit-t ganske ander-ledes harmoniske enn for. mener den 86 å rige sogneprest som har vært i tjeneste i innpå 60 år. Det var i 1915 han tok fatt på prestegjerningen.

Mange små Historiske tilbakeblikk

STEDSNAVN; GURERØD

Det opprinnelige navnet på gården har vært Gudrunarrud. Navnet forteller at det var en kvinne, Gudrun, som fikk ryddet gården. Det var så tidlig som før svartedauden på 1300-tallet.

Stor sølvrev-farm Nøtterøy

På Nøtterøy er i disse dage stiftet et andelslag med det formål å op-føre en stor sølvrevfarm. Til styre er valgt gårdbruker Bjarne Stabell, statspolitibetjent Kjos Hansen og baker Martinsen. Selskapet har leiet til anlegg av den til revefarm nødvendige grunn på Gipø. Der vil man straks gå i gang med opførelse av de nødvendige gårde samt en røkterbolig. Det er allerede innkjøpt 6 par sølvrev og 3 par blårev, som samtlige har fått de beste premier såvel i Ålesund som i Oslo.

(Vestfold Social-Demokrat 06.06.1929)

Herredstyre-møte paa Veierland for første gang

Stokke herredstyre var igaar invitert til at holde sit møte paa Veierland forat representantene nærmere kunde stifte bekjendtskap med det lille anneks. Møtet holdtes i ungdomslokalet, hvor ordføreren ønsket representantene vel møtt til det første herredstyremøte der blev holdt utenfor kommunelokalet Han takket derfor Veierland for den gode mottagelse man hadde faat..

Efter forhandlingene servertes kaffe og smørbrød, og efterpaa foretokes det turer paa den lille idylliske ø, hvor badegjestene saa ut til at like sig fortrinlig.

Det, som representantene særlig skulde ta i øiensyn, var øens vei, man har kun en vei paa Veierland, – men efter det vi forstaar er det ikke utelukket at det kan komme flere. (Tønsbergs Blad 11.07.1928)

Marinegaster overtok styringen av Kanalbroen

Marinefartøiet «Sarpen» var igaar atter uheldig. Idet den skulde gaa gjennem Kanalen, blev den av vind, strøm og isflak ført mot midtkarret, hvor som be-kjendt styreindretningen paa broen er placert. Sammestøtet hadde den følge at styreindretningen kom ut av funktion. Forat trafiken skulde kunne gaa sin gang , blev en del av undervands-baatdivisjonens mandskaper paa Teie utkommandert til ved hjælp av tauger at trække broen frem og tilbake naar fartøier skulde igjennem.

(Tønsbergs Blad 11.02.1928)

Doktor

Binneballe,

Tjømø

Kontortid: Hver dag kl. 9-11 formiddag i lægeboligen, Sundene, hver tirsdag kl. 1-2 eftermiddag paa Wasser hos madam Sara Kruge, hver mandag og torsdag kl. 3-4 eftermiddag paa Skjerve hos hr. Halvor Pedersen.

(Annonse i Tunsbergeren

30.01.1883)

Statspoliti vokter på gruskjøring

I går kjørtes grus med flere lastebiler fra Bjønnesåsen og ut på veiene. Det er den underligste gruskjøiing man har hatt på Nøtterøy. Oppe ved stenknuseriet står det statspolitibetjenter og vokter de «arbeidsvillige» til de får lastet på bilene. Streikebryterchaufførene venter så på hverandre for å kjøre i kortesje bortover veien til det sted hvor avlessingen foregår. Her står en ny samling statspolitibetjenter og følger med når hullene fylles.

I statspolitiets hovedkvarter på Tinghaug lå 4-5 statspolitibetjenter ute i solen og kjedet sig. Alt i alt er ca. 20 statspolibetjenter samlet på Nøtterøy.

(Utdrag fra reportasje i Vestfold Arbeiderblad 26.05.1932)

Smidsrød-veien blir åpnet igjen

Efterat legningen av betongdekke på Smidsrødveien er avsluttet, vil der bare gå noen få dager, antagelig 4-5, før veien i sin helhetåpnes igjen for trafikk. På fylkets veikontor innrømmer man nu at veien på strekningen Kirkeveien – Nøtterø torv ikke er som den bør være, og at den ikke vil bli godkjent før den er blitt utbedret. Det er ikke bare det at ujevnheten er generende for bilene, men det vil også lett oppstå sår i dekkene, hvis veien ikke jevnes ut. Det vil bli entre-penørens sak å bringe veien i den tilstand at den kan godkjennes.

(Tønsbergs Blad 3. august 1934)

STEDSMAVN; MEUM

Det oppinnelige, gammelnorske navnet har nok vært Midheimr, den midterste gården. Altså den som ligger mellom Skjerve og Sem. Etter navnet å dømme er gården rydett i vikingtid eller kanskje før den tid.

Bernhard Folkestads penn på visitt hos teaterlegende på Brøtsø

Da vi kom over enepistel av maleren og skribenten Bernhard Folkestad om Agnes Mowinckel i Vestfold SocialDemokrat 11. januar 1924, lette vi frem noen ord fra en anmeldelse fra 1979 om Fakkel-boka «Morild», en samling av Folkestads ypperste essays:

«Det var under første verdenskrig i 1916

at Bernhard Folkestad slo seg ned i vår del av verden, den gang et meget fredelig sted – på Brøtsø, en av øyene iTjømes øyverden; som «badegjest» må Folkestad sies å være den rene pioneren. Det var nesten bare han og Agnes Mowinckel som i den egenskap kunne hoie til hverandre over Hvasser-bergene den gang».

Vi får her bare kort introdusere Agnes Mowinckel (1875-63) som en nærmest le gendarisk teaterskikkelse, eksentrisk slagferdig, elsket og fryktet, og k Bernhard Folkestad komme til med sir skildring fra Brøtsø, altså trykt i Vestfok Social-Demokrat i 1924:

STEDSNAVN: OTTERSTIG

Navnet var på gammelnorsk Otrastig og kommer av dyrenavnet oter og den stien oteren har fulgt når den tok seg en tur i land.

Dette er kopi av dagbok

Dette er kopi av dagbok, eventuelt brev skrevet av H.Kjørbo Hansen. Han var bror av min bestemor, Anna Dorothea Hedvik Kjørbo Fagelund.,f.Hansen.
TIL BOTLENOSEN !
Stakkels Dyr,hvor du maa lide, Førend Døden brat Ende gjør paa dine Kvaler, Medens vi af Livet haler For at faa dig fat.
Naar nu Kampen er forbi,
Og du ligger taus og rolig, Bliver du istykkerrevet, Sønderlfænget og partert. Derpå bliver du placeret Ned i Kjedlens skumle Bolig.
Digtet paa ” Ishavet ” af H.Kj. Hansen,
OmbordiBrig ” Christiane ”, Capt. R.Knudsen af Tønsberg.
Mandag den 23. Marts 1885.
Dampskibet peb, og av sted gikk det. Jeg tillige med flere andre af Mandskabet paa m/Briggen ” Christiane ”,stod forud paa Dampskibet i det deilige Solskinsveir, ogventede hvert øieblik at se ” Christiane ” ,efter at have gaaet igjennem Piren og over Trælen.
Det var med taarefyldte øine, at jeg for siste Gang skuede min Fødeby og dens Omegn,før jeg reiste. Nu er vi ved Briggen. Om bord i denne er alle i en travel Virksomhed. Ned i Lugaren, der er omtrent propfuld af Mennesker, kom vi da endelig, og efiterat vi havde slængt Tøiet ind i vore Køier, satte vi os paa vore respective Kister og begyndte at betragte Skuespillet omkring os. Her stod en af Matroseme fuld som en Alke, og curtiserede nogle Bondepiger, der fulgte sine Kjærester og Brødre om bord, her stod en og stegte og brasede og brændte saa det blev en afskyelig Lugt. Men nu nok derom. Det var med blandede Følelser jeg gikk tilkøis Den Aftenen tilligemed mine to Køiekameraater, en Styrmand fra Laurvig, og en Bondegut Fra Ramnes. Det blev saa trangt at det var næsten ikke til at holde du. Men endelig sovnede vi.
Tirsdag den 24. Marts 1885.
Klokke 4 om Morgenen blev jeg vækket ved at høre Kokkon skrige: ” Reis du og skaffe ”. Dette var uvane for mig, og jeg sprang med Forbauselse op, og klædte mig paa.Han havde da Kaffeen færdig, og vi begyndte at drikke. Jeg havde lidt Fløde med mig hjemmeifra, saa at jeg Klarte mig noksaa godt. Vi har enden ikke faaet noget fast Arbeide, men gaar omkring og

3

Hjælper de nyankomne med at faa Tøiet om bord,og skyder med Kanoneme. Man laver nemlig en Sæk med Høvelspaan, som man lægger på Våndet paa en Træramme. Man sigter paa denne og forsøger at træffe. Jeg skjøt 2 Skud fra Bakken. Det første traf Sækken i det ene Hjørne og det andre passerte forbi,men lige i Nærheden. Begge Skuddene vilde have truffet Botlenosen. Jeg var ikke lidet stolt. I dag er det pent Veir. I dag kom mine to Brødre om bord med noget Smaateri som jeg hadde glemt.
Onsdag den 25. Marts.
Klokken 4gjentoges det samme Skuespil som igaar. Jeg tømed du med det samme. Jeg skulde hjælpe Tømmermanden med at gjøre Kanoneme klare på Bakken. Som jeg stod og holdt en Medtrykker til Bolten,kom han nær Armen saa den gikk tilsøs. Jeg blev lei, og gikk agterut til Capt. Og spurgte om jeg kunde gaa til Byen og kjøbe en ny. Jeg fik Skrub, men slap at gaa til Byen, da vi havde Smed om bord. Jeg kom ikke tilkøis før kl. 12 om Natten, da jeg skulde staa og vente paa Capteinen, der var i Byen for at udklarere ved Toldboden. Da han kom, fik vi høre at vi skulde lette kl. 4 næste Morgen, hvis Vinden tillot det.
Thorsdag den 26. Marts.
K1.4 lettede vi Anker og seilte udigjennom ollæeme efiter Lodsens Kommando for svag men gunstig Vind. Nu er vi endelig paa ”Blaamyren ”. Hist i Horizonten har vi Færder Fyr, ellers ser vi ikke mer Land.
Fredag den 27. Marts.
Begynder saa smaat at blive søsyg. Stod nu for første Gang til Rors. Som jeg stod i mine egne Betænkninger, lod jeg Briggen falde af. Strax kom Capteinen agterud og begyndte at skjælde mig du. Vi sre mange Fugle saasom Kraaker,Dompapper, Stærer og Spurver, som nu er paa Opturen til Norge. En nydelig Dompaphan var saa træt at jeg næsten kunde tage den med Haanden. Var i Ettermiddag skrækkelig søsyg. Jeg havt sat mig fast i Kappen eller Nedgangen til Lugaren, og forlod kun min Stade naar Maven fordrede det, for at gaa bort til Rækken. En af Matroseme fik truet i mig nogle Sildestykker og Kavringsmuler, hvilke imidlertid strax kom samme Vei tilbage igjen. Begynder at længte hjem.Tænker ofte paa Kontoret, mine Forældre og Søskende. Ønsker mig hjemme igjen. Det er godt og varmt om Dagen i Lugaren, saa man kan ofte ikke faa sovet for bare Røg. Jeg har nu ikke spist paa 2 Dage. Stjal mig tilkøis i Ettermiddag.
Lørdag den 28. Marts.
Er nu omtrent fri for Søsygen. Var i dag agterud og hjalp Capteinen med at pudse hans Bøsser. Vil ALDRIG mer paa Søen, (hvilke alle Begyndere i Sømandsfaget forresten siger naar de ere Søsyge ). Jeg vaskede mig i dag for første Gang siden Mandag. Man pleier ikke at vaske sig saa ofte her, men man har heller ikke Tid til saadant, ialfald er det forferdelig uvane for mig. Tiden gaar om Aftenen med Sang, Trækspil og Kogning. Røger gjør man bestandig naar man har fri. Nogle staar og steger Dænge, eller en Blanding af Poteter og Brød opløst i
Vand, stegt i smør, andre steger Pandekager af mel og Vand. Vi befmder os nu paa Høiden af Arendal. Har seet mange Fyrer.
Søndag den 29. Marts.
Er nu omtrent tvers af Lindesnæs. Medens jeg nu sidder i Lugaren og skriver dette, hagler det med Fornærmelser og Vittigheder angaaende Journalen, som de kalder min Dagbok for. Forresten ere de svært nyskjærrige efter at se hva jeg skriver. En Aften forrige Uge, da jeg havde lagt mig paa en af Kisteme for at sove, blev jeg temmelig ublidt vækket ved at jeg fik et Spark paa venstre Arm. Det forholdt sig saaledes at en Svenske havde lagt sig til at sove paa min Kiste ret over for mig ; med det samme Skibet gjør en Overhaling , vælter Kisten, der ikke var fastspigret overende, og alt som var i den du over Gulvet eller Dørken som det kaldes. Smøret og sukkeret kom i en ubehagelig Nærhed med det næsten af Vand oversvømmende Dæk, hvorfor jeg varpede altsammen. Smørkoppen min gik såå sund som Knas ved samme Leilighed. Nu i dette Øieblikk ligger jeg på Bakken og røger mig en Cigar, Knækker Valnødder som Moder har stappet ned i kisten, og har det noksaa gemytligt. Nydelig veir. Har Lindesnæs agter om Bagbord. ((Her mener nok unge Hansen styrbord.)).f.anm.)
Har i dag spanderet 1 eg paa Baadsmand og Kokken, hvilket vakte stor Sensation i Lugaren. Men nu skal vi du at aksffe til Middag, derfor adjø for denne Gang. Til Middag fik vi fersk Suppe og Kjød, samt Budding, lavet af Mel, Vand og Rosiner. Er ikke meget god, men er rene Lækkerbidsken om bord.Saa en Springhval ved Siden i Eftermiddag. Eftersom det er Skig og Brug blant Ishavsfareme, har vi surret en slaktet Ko fast til Merset for at Kjødet skal bevares bedre. Men nu maa jeggaa tilkøis efter at have stegt Dauge.
Mandag den 30. Marts.
Har i dag malet Tal paa Baadene, hvilket Arbeide jeg skilte mig meget godt fra, saa til ikke at have gjort det før. Har Risengrynsgrød til middag, kogt i Vand og med condinsered Meld i. Stygt Veir, Regn og Blæst. Den gamle Kasse slingrer forfærderligt, som næsten alle Smaaskuder jo gjør. Men eftersom, saasom og dasom de slaar 1 Glas, og jeg skal paa Udkig, maa jeg sige Stop for denne Gang. Død og Pine nu praier Styrmanden i Kappen for Afløsning paa Udkik.
Tirsdag den 31. Marts.
I dag har vi stiv Kuling ,næsten Storm. Den gamle Brig flyver fremad med rasende fart ,for bare Stumpeme. Søsygen begynder saa smaat igjen. Er ikke rigtig frisk, hvorfor jeg har faaet engelsk Salt af Capteinen, som vi faar som Raad for alle Sygdomme. Kunde ikke spise noget af Middagsmaden som bestod i Erter, Flesk og jød. Dag læste jeg lidt i Testamentet for første Gang. Man læser ikke Guds ord formeget her oppe.
Onsdag den 1. April
Er nu omtrent tvers af Bergen. Stiv uling. Lapskaus til Middag, hvoraf jeg spiste en god del. Har igjen faaet en Dosis engelsk Salt af Capteinen. Inat var jeg for første Gang paa
Vagt.Det var forfærdeligt. Det regnede, blæste , sneede og haglede.Der maatte jeg staa i 4 Timer og fryse. Stod og passiarede med Styrmanden omtrent 1 Time.
Nu mens jeg har god Tid, vil jeg søge at skildre Mandskabet om bord i Briggen. Øverst i Lugaren thronervor for sin Styrke og Størrelse bekj endte Baatsmand, siddende ved et mat Lys af en tilrøgt Lampe, og halvsaaler et Par Støvler, idet han med sin Basstemme synger en Drikkevise, paa hvilken Resten af Mandskabet hører med Beundring. Ved siden af ham sidder en af Matroseme og syer paa en Seilpaase, medens han af og til hjælper Baatsmanden at stemme i. Foran Kabyssen staar Kokken i al sin Storhed ogGlands og ribber en Alke medens Stewarden laver Deigen til Brød.BBag disse sidder jeg og skriver og har til vis-a-vis et par Dæksgutter, der sidder noksaa gemytlig med sine Snadder i Munden, og med den største Ærefrygt hører paa Baatsmandens monotone stemme, der mer ligner Brøl end Sang. Nu er jeg omtrent færdig. Nei stop, jeg glemte jo rent begge Ladølingene, der gaar under Navn af Belman” og ”Bismark”.De er nu blevet uenige, forde den ene beskylder den anden for at have stjaalet Smør og Tobak fra ham, og af og til ledsagende Skjellsordene med Puf og Slag. Disse volder Mandskabet i Lugaren usigelig Moro, idet de ærter begge paa hinanden næsten til hver Dag. Naar en Stakker overvældet af Søvnen lagde sig ned paa en Kiste til at lure, blev han strax vaagen ved en varm Tingeste som kom i Berørelse med enten Benene eller et andet sted på Kroppen. Man tager nemlig et Stykke Seildug og væder det i søvand, tager derpaa et gløende Stykke Kul og tuller det ind. Efter en liden Stunds Forløb skvædter Vedkommende op, slaar til ”Hvepsen” , som man kalder dette Torturinstrument, saa Filleme fyger. Ladølingene stakkar fik ofte føle «Hvepsen”.
Skjærtorsdag 2. April.
Blæser haardt, høi Sø.Imorges vaskede og redede jeg mig , og læste derpaa lide i Testamentet. Derpaa syede jeg et par Knapper ind i Armvesten. Sidder nu og skriver lidt, medens Våndet ofte render ned igjennom Skylightet og ned i Lugaren,hver Gang en Sprut kommer over Rækken. Næsten alle Ting er levende. Alt maa surres fast. Begynder nu at se Bootlenoser. Men nu tager jeg mig en Pille og gaar derpaa tilkøis, derfor adjø.
Langfredag den 3. April.
Sad inat oppe i Merset og digtede følgende Sang, medens Skuden slingrede , og Natten var saa mørk som en Sæk :
Imedens jeg sidder i Merset Paa Udkig i sorte Nat Jeg tænker og tænker paa Verset Medens Vinden læger Tagfat.
Jeg tænker paa Alle derhjemme Paa store saavelsom Smaa,
Jeg kan dem slet ikke glemme, Ei heller af Tankerne faa.
Agnes og Magda og alle,
Selv Julius ‘sine Duer smaa
Jeg frem i Tankerne kalde Mens Vinden friskner paa.
Læste litt i min Køiekamerat Friis’s Bibel. Begynder saa smaat at komme ind i Husholdningssager.
Lørdag den 4.April. (Paaskeaften.)
Blev i aften trakteret udmærket. Vi sluttede med Arbeidet Klokken 4, hvorefter vi vaskede os. Aftensmaden bestod i stegt Flesk og Buf, derefter en Dram til Risengrynsgrøden, med hvilken der fulgte en delikat Saft, som Mandskabet kaldte Vin. Senere paa Aftenen fik vi Toddy. Vi var næsten alle lidt øre i Hovedet. Den ene Drikkevise afløste den anden.Tilslut blev det bare Skraal. Jeg sad paa Køiekanten og skraalede med de andre. Pludselig fikk jeg en Tanke. Jeg slog til Stilhed paa en Tintallærken, hvorefter jeg begyndte et tale for den fraværende ædle norske Kvinde, hvilken Tale blev hilset med stormende Jubel. Man bar mig paa Guldstol rundt Kabyssen.
Eg ,der aldrig før har drukket en Dram, maa nu til min skam bekjende , at jeg nu styrter i mig en saadan uden at blunke med Øinene. Den smager fortræffeligt i Kulden. Vi faar ofte Drammer om om Hverdagene, men regelmæsig hver Søndag efter maden. Jeg er nu aldeles frisk for Søsyge.
Søndag den 5. April.
1 .Paaskedag
Ser stadig Bootlenoser. Noksaa pent Veir. En Masse med Alker og Maager.
Mandag den 6. April.
Jo, en deilig 2. Paaskedag. K1.4 var jeg og de andre paa Vagten oppe og begyndte at gjøre i stand Kanoneme,Lineme, Harpuneme og Baadene. Jeg fikk ikke lagt mig før kl. 10 om Aftenen. Kl. 12 var det at tørne du igjen. En af Skytterne har skudt mange Bommer fra Bakken i dag. Men i dag skulde det alligevel blive den Dag vi skjød vor første Bootlenose. Den blev skudt om Middagen af Carl Ludvig Sørensen fra Melsomvig. Vi fik ikke dræpt den, og buxerede den til Skibet før Kl. 6. Saa begyndte Flensningen. Man skar først Spækket, der vel kunde være 8 Tommer tykt rundt omkring Nakken helt til Kjødet. Derpaa skar manlangsefter Bugen mellem begge Bagfinneme og begyndte saa at ( skrændse)
Skjønske (?) agterover rundt Fisken Med Flensespadene skar,eller rettere hug mellem Kjødet og Spækket til det løsnede sig en god Del. Derpaa skar man et lidet Hul i Spækket, igjennem hvilket man stak en Ters med en Strop i. Man skar nu Taljen , der hang i en Mantel, der var fastgjort i begge Mers, ind i Stroppen, og begyndte saa at hive Flensen om bord eftersom man løsnede det. Medens dette stod paa havde man surret Fisken fast til Skibet. Man skar nemlig Hul under Næbbet ved en Sene, og stak Stroppen gjennem Hullet og rundt Næbbet. Dette blev nu sat fast oppe paa Rækken. Derpaa tog man et Toug rundt Halen paa Fisken, og satte det fast paa samme Maade.Fisken var nu klar til Flensning. Nu firedes Flensebaaden paa Våndet, bemandes med enten 3 eller 4 Mand, hvoraf 2 til at holde Baaden an i en passende Afstand fra
Fisken ; thi naar Skuden satte og slingrede, blev Baaden ofte fyldt af Våndet der randt ned fra Fisken, der somme laa dybt under Våndet, og sommtider langt over Våndet, idet den maatte følge med Skibet. Naar nu lensen var kommet op paa Dækket, blev Huden skrabet op, og derefterblev det hugget i Smaastykker og Kastet paa Kjedleme. Hele Skibet begynder at blive fettet. Eg er meget søvnig.
Tirsdag den 7. April.
Holder fremdeles paa med Flensningen. Ligger i Køien og skriver dette, men maa nu slutte for at jeg kan faa sove, derfor God Nat.
Onsdag den 8. April.
Inat medens jeg var paa Udkig digtedte jeg den lille Digt om Bootlenosen ,som staar foran paa Titelbladet.
Thorsdag den 9. April.
Har i dag faaet Sukker og Smørvegt og Brødvegt, hvilke skal vare i 8 Dage undtaget Sukkeret der skal vare i 14 Dage. Stegte inat baade Hvalbeef og Pandekage. Jeg lagde til Smør, og en anden lagde til Mel, hvorefter vi drog paa at stege.Hvalbeefen er noksaa god, naar den bliver saltet og pebret i Panden. Den vandes først godt du, koges derpaa i Stegepanden, og steges tilslut. Ak ja, i morgen er det min Geburstsdag.
Fredag den 10. April.
Geburtsdagen oprandt klar og straalende. Jeg begyndte Dagen med at skure Dækket Kl. 4 om Morgenen. Men desværre, det pene Veir vårede ikke længe. Snart begyndte der at hagle og snee. Jeg stod paa Udkig paa Bakken og havde det temmelig koldt. Vi skal have Bønner, Flesk og Kjød til Middag.Har i dag læst lidt i Friis’s Bibel paa Frivagten fra 8 – 12. eg bad Stewarden om et Stykke Beef, hvilket jeg ogsaa fik, samtidig spanderte Kokken Labskaus paa mig. Nu gaar jeg altsaa i mit 18. Aar. Tilslut vil jeg nu tage mig en Cigar og gaa tilkøis.
Lørdag den 11. April.
Har i dag skiftet og vasket mig. Det er en behagelig Følelse at faa rent paa sig, og vasket sig, efterat have gaaet hele Ugen saa sort som en Neger. Sild, der er saa salt at den tager Huden af Tungen, og Sødsuppe, der er saa sød, at den sætter Huden paa Tungen paa igjen er vor Middag. Jeg passer bestandig paa at fiske Svenskeme, som Svidskeme her kaldes , op af Kjedlen, før de kastes over bord.
Søndag den 12. April.
Ak ja, i dag staar min Broder til Confirmation. Jeg leste lidt i Testamentet. Gid jeg var hjemme igjen. Staar nu udpaa Eftermiddagen og bruner lidt Kjød og Poteter, medens man nu maaskje hjemme staar og gjør i stand Confirmationsmaden. Noksaa pent Veir. Men Friheden den Dag vårede ikke længe. Vi skjød nemlig fast en Bootlenose. Jeg havde Arbeide hele Natten med at staa og holde paa isken, der blir slæbt ved Siden. Det var lange Timer. Styrmanden skjød Kl. 2 om Natten fast Fisk fra Bakken. Jeg var den eneste der ikke sov hele Natten. Ved ikke hhvoraf det kom, at jeg ikke blev afløst.
Mandag den 13. April.
Om Morgenen spurgte jeg Capteinen om at faa Lov at gaa tilkøis, da jeg havde været paa Dækket hele atten og frosset, hvortil han svarede Vil du gaa tilkøis nu, vi skal til at flense Fisken ?. Jeg mærkede mig disse Ord, og gikk til mit Arbeide igjen, men var næsten ikke i stand til at faa Øinene op. Vi skjød i dag fast 2 Fisker til. Havde igaar næsten forspist mig paa Budding, idet jeg kjøbte en Lons, og fik en til Geburtsdagpresent af Rikard Kittelsen fra Hoxnæs, saaat jeg i alt havde 3 Lonser.
Tirsdag den 14. April.
Skjød i dag fast 4 Bootlenoser. Det begynder nu at blive temmelig fedt paa Dækket. Vi maa formelig krybe omkring og bide i Tougendeme, da hele Tougværket er saa fedt at vi næsten ikke kan komme nogen Vei. Hele Dækket er nemlig fuldt af Spækstykker. Fik i aften varmt Flæsk og Poteter.
Onsdag den 15. April.
Skjød i dag fast 2 Bootlenoser. Har forferdelig travelt med Flænsningen. Vi falder ved hvert Skridt vi gaar; thi Dækket er saa fuldt af Spæk, Blod og Fedt. Ar nu i alt faaet 11 Bootlenoser, men har mistet en 4 a 5 Stykker, enten ved Kapning av linen, eller ved at Sjakelen gaaet itu. Holder nu paa at skrabe, kjødtet og hugge Spækket i stykker og derpaa hælde det ned paa Kjedleme. Har nu 2 A Kjedel med Spæk.
Torsdag den 16. April.
Holder fremdeles paa med Spækket. Det trænger sig tvers igjennom Klædeme og Støvleme saa at man kan tage Strømpeme af sig og vride Fedtet du af dem.Har flere Gange skaaret mig med Flænsekniverne. Fik om Aftenen Brisling og varme Poteter. Jeg spiser verken Brød eller Smør, da begge Dele er daarlige.
Fredag den 17. April.
Blev om Middagen ferdig med Spækket. Om Eftermiddagen var jeg ifærd med at tømme Poteter af en Kjedel. Det var et ækelt Arbeide. Fingerspidseme bleve ganske saare efter at grave i Poteteme Det er just ingen let Atmosphære nede i Kjedelen, da vi har en Lampe uden Glas, der oser ffygtelige. .Sort som en Tater i Ansigtet.
Lørdag den 18. April.
En mindeværdig Dag. Vi havde nemlig i dag stor L—visitation. En 4-5 Svensker og Laurdølinger blev fundne fulde at visse 8 benede flade Graatasser. Et forferdelig Syn.Jeg var blant de lykkelige der var frie. Vi som befandtes at være frie gikk omkring og raabte: ”Aldeles fri”.De stakler der befandtes fulde, blev skjældt du af Hjertens rund, og blev formanede at holde sig rene, thi ellers skulde de varpes du paa Banjeren, og sove der. Jeg havde om Eftermiddagen Frivagt, men sov slet ikke. Gjorde om Formiddagen rent paa Dækket, medens det regnede og blæste af alle Kræfter, og den gamle Brig slingrede og satte ganske forfærdeligt. Det er frygteligt koldt at staa ude paa Banjeren og vaske sig omtrent nøgen. Det er næsten umulig at blive ren.
Søndag den 19. April.
Inat stegte jeg igjen Pandekager paa Vagten, da jeg af en af Matroseme har kjøbt en Del Mel. Har kjøbt alle Buddingeme og Sukkervegteme paa Turen af en af Matroseme . Men nu maa jeg slutte for denne Gang, da vi skal agterut og have en Dram. Under Flænsningen i forrige Uge, fangede vi flere Maager med Hændeme. De er saa tamme at de svømmer helt ind under Laaringenaf Flænsebaaden efter Fedtstykkeme. Kjødstykker hagler omkring Ørene paa os, saa Blod og Fedt render af os. Jeg fik mangen fed jødlons lige i Ansigtet. Vi har i dag stygt Veir.Skibet gaar for bare tumpeme. Matroseme gjør ofte Nar ad Journalen, som de kalder min Dagbog, men er meget nyskjærrige efter at læse den.
Mandag den 20. April.
Det sneer og hagler. Stygt Veir. Erter og Flesk. Jeg havde i Eftermiddag Arbeide med at træde igjennom Naalen til Sjakler.
Tirsdag den 21 . April.
T.YKKELTGE DAG.
I DAG SKJØD JEG MIN FØRSTE BOOTLENOSE FRA BAKKEN.
Det var temmelig langt Hold, saaat Harpunen ikke var kommet langt ind i Fisken. Da han havde løbet du tre Liner, begyndte vi at Kjække, og hale den ind ved Hjælp af Gangspillet. Da vi havde halet ind omtrent en og en halv Line, begyndte den (Linen) at blive temmelig let saa let, at vi kunde hale den ind med Hændeme. Jeg blev naturligvis lei, men lod mig ikke mærke med noget. Skipperen likte det heller ikke.Vi halede da Linen ind, til vi fik Harpunen paa Dækket. Den var fiild af Blod, Fedt og Kjødslintrer. ” Der ser du Fisken din Hans ” sagde Capteinen. ”Meningen har i det mindste været god ” svarede jeg, idet jeg pegede bort paa den krogede Harpunen.Men med det samme hørte vi Hurraskrig fra Baatene, der var ude for at lænse dem. Tømmermanden og flere andre mente at Bootlenosen var død, og at de havde fundet den. Capteinen saa gjennem ikkerten, men han kunde ikke se nogen Fisk. Men jeg tabte ikke Modet alligevel. Efter en Stunds Forløb saa jeg Baadene komme buxerende med
Fisk. Eg fik først se den.De havde den nemlig paa Slæb saaat man bare kunde se lidt av Halen der stod over Våndet. Da de kom til Siden, begyndte Flænsningen. Det merkeligste er at Bootlenosen har gaaet aldeles løs, medens de lænsede den. Men den har formodentlig været sprængt saa den ikke kunde gaa ned.
Onsdag den 22. April.
I dag er Mandskabet sysselsat med at skrabe og kjødte min Fisk. Jeg kan desværre ikke være med, da jeg har faaet ondt i Halsen, saa jeg maa holde mig nede i ugaren.
Thorsdag den 23. April.
Blir om Middagen færdig med Fisken. Fik igaar et Middel af Capteinen for Halsen, hvilket svier forfærdeligt. Jeg har ingen Madlyst. Vi har i flere Dage seet et Skonnerskib med Damp . Formodentlig enten ” Franklin ” eller ” Cito ”, Capt. Otto Nilsen af Laurvig. Ferdinand Friis har i disse Dage ogsaa have ondt i Halsen. Vi er nu 4 Mand i Lugaren, der har Halsesygdom.
Fredag den 24. April.
Det er i dag bedre med Halsen. Jeg har formodentlig forkjølet mig under L-— vis- Itationen. Det er noksaa pent Veir. Vi saa i dag et Par Bootlenoser. Jeg er hver Dag ifærd med at skure og vaske i Lugaren, og hvis det ikke er pent nok, er der Skrub at faa, og at gjøre det om igjen. Jeg har lidt ondt i Hovedet og Tandpine.
Lørdag den 25. April.
LYKKELIGE OG ULYKKELIGE DAG.
Inat Kl. 1 skjød jeg fast min 2. Bootlenose fra Bakken. Det gikk saaledes til: Jeg og vor blant Søfolk og til dels Landkrabber overalt bekjente Baatsmand Olaves Larsen, Busterud var paa Udkig. Som vi gikk og pratede, skriger Baatsmanden plutselig: Fisk om Bagbord.
Jeg springer op paa Bakken.Det var en enkel Slænger et Stykke borte.Pludselig hører jeg den puste om Styrbord. Jeg naturligvis springer over til Styrbords Kanon. Med det samme siger Baatsmand ”Skyd,Skyd ”, Men da Hanen stod igjen, blev jeg ikke færdig. Efter en kort stunds Forløb kommer Fisken op et Stykke forud. Med det samme fyrer jeg af Skuddet, der traf godt og Fisken begynder at sætte afsted med Linen med en rasende Fart.en da Linen var surret fast til Staget med et Kabelgam, og dette ikke vilde gaa itu, sprang jeg op paa Linekassen, drog op Kniven, og vilde til at Kappe Kabelgamet. Men da jeg skulde til at kappe , rykker Hvalen til, og jeg faar et Slag af Linen ret over det høire Øine. Jeg faldt ned paa Dækket, og Blodspruten stod du af baade Næse og Mund, og Øielaaget hovnede forfærdeligt op, saa jeg næsten ikke kunde se.
En af Matroseme fulgte mig agterover til Capteinen, der var tilkøis. Han gav mig nogle Filler, og gav mig Ordre til at gaa ned i Lugaren og vaske mig med koldt Vand, hvilket jeg øieblikkelig gjorde.Der sat jeg i 3 Timer og badede Øiet, medens hele det øvrige Mandskabet holdt paa med Fisken. Capteinen var flere Gange nede og saa til mig. Jeg holdt paa hele Formiddagen med den trættende Forretning at bade Øiet. Det begynder nu at blive bedre.
Den ( Fisken), var svært lang og smal, og gav omtrent 10 Tønder Spæk.
Søndag den 26. April.
Var i dag inde hele Dagen. Stygt Veir. Høi Sø. Vi har nu ikke mer ferskt Kjød igjen, hvorfor vi faar preservert Kjød. Det er noksaa godt, og især bliver Suppen stærk. Inat stegte jeg Pandekager paa Vagten igjen.
Mandag den 27. April.
Tyk Taage, høi Sø. Kan næsten ikke se en Skudelængde forover. Hele Tougværket er fuldt af Is. Vi maa uakladelig lure. Men nu maa jeg gaa tilkøis, efterat have spist op Resten af Risengrynsgrøden fra Middagen. Har nu faaet Værk i Fingeren.
Tirsdag den 28. April.
Ja igaar var det Frithjofs Geburtsdag. Han fyldte vel da sit 13. Aar. Igaar vaskede jeg og min Køiekamerat Marthinius vort Uldtøi isammen. Det gikk noksaa hurtig fra Haanden. Vi har i dag lige tyk Taage.
Onsdag den 29. April.
Samme tykke Taage. Vi var inat oppe og revede 2 Gange. Hele Riggen er fuld af Is. Eg klorede mig fast saa godt jeg kunde. Har nu faaet fast Post hver Gang vi gaar out; thi jeg skal nemlig passe paa Røghatten til Kahytten, saa den bliver vendt efter Vinden. Bliver hver Gang temmelig sort baade i Ansigtet og paa Hændene. Iggen om bord er temmelig forslidt.
Thorsdag den 30. April.
I dag begynder Veiret at klarne. Taagen kommer og gaar i et og samme Minut her oppe. I dag saa jeg en Bootlenose, hvilket vi ikke har seet paa lang Tid. Medens jeg stod paa Udkig i Ettermiddag, saa jeg en Maage, der fløi omkring med et stort Baand i Næbbet. Den er formodentlig engang bleven fisket, og Baandet er gaaet itu. Stakkels Dyr, den er forfulgt af en hel Del andre Maager.
Fredag den 1. Mai.
Bededag.
Kl. 54 12 blev vi purrede til Baadheis. Der havde nemlig været Baatfald paa den anden Vagt. De havde seet 3 stk. En af Skytterne havde endog skudt 2 Bommer paa dem fra Bakken. Men de passer sig nok for at komme nær Skibet paa min Vagt. Vi har nu 2 seilere i Læ, men det er umulig at skjelne hvem det er. Jeg sidder nu og skriver lidt i Bogen nede i Lugaren ved Lampelys (daarligt) Kl. 3 om Morgenen, men nu maa jeg stoppe da Kaffen begynder at Koge , og jeg er p.t. Kaffekoger. Jeg er nu omtrent bra i Øiet.
Lørdag den 2. Mai.
Inat havde vi en varm Nat. En af Skytterne fyrede nemlig op under Byssen, saa den var aldeles rød overalt,thi Stewarden holdt bestandig Leven, forde det var for koldt. Vi havde Vagt paa Dækket. Ingen af den anden Vagt fik sove. Hist og her stak et Hoved du af Køien, saa rød som en kogt Hummer, og bandede og sværtrde og endte tilslut med at krybe du af Køien og komme op for at trække frisk Luft. Vi har i dag seet Mængde Hval.
Søndag den 3. Mai.
Vi ser stadig store Hvaler. En stor Blaahval laa en halvhundre alen fra Skibet og boltrede sig. Den var rent som et Fjeld. I dag saa jeg en forkommen Bogfinke og Linerle, der sad paa Fokkraaen. Stormen havde formodentlig dervet dem du af Coursen til Island. Hvis Lykken inat ei havde været mig utro, havde vi havet en Bootlenose til. Jeg stod nemlig paa Bakken og med det sammekommer en stor Tøndebaand op ved Siden. Men Skuddet i Kanonen var bleven vaade, saa det gikk ikke af,men Tændsatsen havde alligevel saa meget Kraft at Harpunen gled du af Kanonen og faldt ned lige ved Skibssiden.Idag fik vi en Bootlenose til.Vi har nu i alt 14 stk. Vi har sovet lidet de siste Nætter. Vi bliver ret som det er purret du enten til Baatfald eller Baadheis.
Mandag den 4. Mai.
Jeg saa i dag en Falk, der sad i Merset. Vi forsøgte at fange den, men forgjæves. Vi blev ferdige med Bootlenosen før Middag. Det er noksaa pent Veir. Vi har en skonnert ret forud.Den vendte ifra os, men vi haler nu ind paa den.
Tirsdag den 5. Mai.
I dag er det stygt Veir. Det sneer og blæser af alle Kræfter. Men nu maa jeg slutte, da jeg skal bort og faa Smørvegt.
Onsdag den 6. Mai.
Amme stygge Veir. Vi har «Eskimo ” af Tønsberg ret forud. Forresten er der flere Seilere i Synskredsen. Eg har i dag faaet tre Sukkervegter.
Torsdag den 7. Mai
I dag er det noksaa pent Veir. Ser flere Dampskibe. Men nu begynder det at sne og
blæse.
Fredag den 8. Mai.
Inat forfærdeligt stygt Veir. Vi var oppe og revede. Det haglede og blæste saa man ikke kunde holde Øinene oppe. Det var stygt at være i Masten. Forferdelig koldt. Jeg havde næsten faldt ned.
Lørdag den 9. Mai
Kulingen vedvarer.
Søndag den 10. Mai.
Dag skjød Tømmermanden fast fra Bakken. En af de andre Skyttere skjød ogsaa fast ,men forløperen gikk tvers af, saa at vi mistede Fisken. Om Eftermiddagen praiede vi det engelske Dampskibet ” Activ ” af Dundee. Den havde været i Ungfangsten, og havde faaet 1700 Ungsæl, og havde om Morgenen fundet en død Bootlenose. Det var sikkert den, der gikk for os samme Morgen. Det var et gammelt stygt Skib. Stygt Veir om Eftermiddagen. Sneede og blæste.
Mandag den 11. Mai.
I morges blev vi purrede til Baatfald. Det var en mængde Fisk. Vi skyder fasr i et væk.
Tirsdag den 12. Mai.
Vi skyder fast saa fort som staa og trække kan. Vi har arbeidet hele Natten. Jeg er forferdelig søvnig. Vi Stakleme som er igjen paa Skibet, naar Baadene har forladt, springer frem og tilbage fra den ene Ende til den anden, saa Sveden perler ned fra Ansigtet. Vi begynder nu at flænse. Vi har en hel Del døde Bootlenoser paa Sleb.
Onsdag den 13. Mai.
Vi sov Inat i 4 Timer. Vi holder fremdeles paa med Flænsningen. VI HAR NU 30 BOOTLENOSER:, men har 2 paa sleb, som endnu ikke er flenset. Vi har altsaa i dette Baadfald faaet 15 Bootlenoser, eller ligesaamange som vi havde før. Sandhed et smukt Resultat paa 2 Døgn. Men vi har ogsaa maatet arbeide for dem.
Torsdag den 14. Mai.
Kr. Himmelfartsdag.
Blev i morges Kl. 5 purret du til Flænsning. Vi holdt paa hele Dagen. Vi blev endelig ferdige til Aften. Jo, i Sandhed en deilig Kr. Himmelfartsdag. Ret som det er, sneer det, ret som det er regner det, og hele Tiden blæser det. Skuden slingrer forferdelig. Ret som det er ,førend vi ved Ordet af det, seiler vi ovenpaa Spækhuggeme fra Borde og til Borde, som det heder i Sømandssproget.Ret som vi sidder og skjærer af Kjødet paa Fedstykkeme , faar vi en
Kjødlons om ørene, saa hele Ansigtet er fuldt af Fedt og Blod. Tougværket er saa fedt saa vi maa bide i det med Tændeme , fordi hændeme glider.
Fredag den 15. Mai.
Holdt i dag paa med at heise Tomfademe op paa Dækket fra Agterlugen. Frisk Kuling. Det er temmelig Koldt.
Lørdag den 16. Mai.
I aften fik vi Punsch, fordi vi havde faaet 30 Fisk. En af Letmatroseme ,en gut paa min Alder fik Krampeslag. Han havde drukket formeget stakkar. Vi maatte formelig binde ham, og arbeidede med ham til Kl. 1 om Morgenen. Det var stygt at se paa.Han spændte, bed, rev og sled og brølte, saa det var en Gru. 6 voxne Mand havde nok med at holde ham. Han bed Tendeme sammen ,saa andstykkeme fløi du af Munden paa ham, og Blodet flød. Det var stygt at se paa, og især for mig, der aldrig har været Vidne til Saadant før.
Søndag den 17. Mai.
En deilig 17. Mai for os. Vi blev purret du Kl. 6 om Morgenen til Flænsning af de to Fiske vi havde paa Sleb..Holdt paa med dem til Kl. 4 om Eftermiddagen. Noksaa pent Veir.Sjøvagten er nu blevet sat igjen. Før om Ugen har vi været Dagmænnner.Vi har to store Ladølinger om bord, der gaar under Navn af ”Belman” og ”Bismark” . Disse volder Lugaren meget Moro, thi Baadsmandens største Glæde er, naar han kan faa disse to isammen. Den der vinder, han faar Tobak og andre Smaateri.
Mandag den 18. Mai.
Vi sov 4 Timer inat. Blev purret Kl. 12, da fast fisk fra Bakken. Det var 2. Styrmanden ,der skjød fast. Om Middag havde vi Visit om bord af Capteinen ogFlændsemandskabet paa Skonnert ” Eskimo ” . Jeg talte med en Gut fra Tønsber. Den havde faaet 25 Bootlenoser. Vi fik høre mange Nyheder af dem, om andre Skibe, som den havde praiet.
Tirsdag den 19. Mai.
Noksaa pent Veir. Vi holder paa med at flænse Fisken.
Onsdag den 20. Mai.
Nydelig Veir. Det er lyst baade Nat og Dag nu. Blev purret igjen Kl. 12 efterat have sovet i 2 Timer. Igjen fast Fisk fra Bakken. Der var 2. Styrmanden der igjen skjød fast. 2 af Baademe har faaet hver sin Fisk. Jeg skjød en bom fra Bakken inat. Bjønness skjød fast fra Bakken, men vi mistede den strax. OM EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG MIN 3.
BOOTLENOSE. Fra Bakken. Vi har altsaa nu 35 Fisk. Om Aftenen passerede vi igjen Eskimo ”, der havde faaet 6 Fisk til, altsaa i alt 31 Bootlenoser. Jeg sov hele Natten.
Torsdag den 21. Mai.
Blev purret Kl. 6 om Morgenen til Flændsning og Kjøtning af to Bootlenoser. Vor vagt skal tilkøis nu, hvorfor jeg maa slutte at skrive for denne Gang.
I Eftermiddag blev jeg skjældt stygt du af Skipperen, fordi jeg, som han sagde, var for sen, hvilket jeg i Grunden ikke var. Jeg stod nemlig ved Vinsen, og skulde tage Tøm rundt samme med Løberen til Gjeinen. Med det samme begynder ” Belman ”,Koksmathen at hive ind, saaat en af Sveiveme næsten havde slaaet til mig i Hovedet. Stewarden stod ogsaa ved Vinsen, og han sagde til ” Belman Pas dig, saaat du ikke slaar Hovedet af Gutten ! Med det samme siger Capteinen saa hovent: ” Det gjør INGENTING om de SLAAR HOVEDET af ham, han gaar og sagger alligevel”. Det var pent sagt. Altsaa kunde hvilken som helst om bord slaa Hovedet af mig, DET GJORDE INGENTING. –
Om EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG FAST MIN 4. BOOTLENOSE FRA BAKKEN: Det var en stor hun, der havde unge i sig, der var mellom 10 og 11 fod lang. Vi har altsaa nu 38 Fisk og en unge. Holdt om Natten paa med at flændse og kjødte den. Vagt om Vagt. Vi har i en og samme Time tyk Taage, Regn, Sne og Blæst.
Fredag den 22. Mai.
Amme taage og Kulde.
Lørdag den 23. Mai. Pindseaften.
Samme slags Veir. Skjød fast en Fisk fra Bakken i aften. Stiv Kuling. Var saa heldig at faa dræbt den næsten med det samme. Vi blev trakteret med Risengrynsgrød og preservert Kjød og Punsch.
Søndag den 24. Mai.
1. Pintsedag.
Skjød inat fast en Fisk til. Vi kan ikke faa flændset den for Veirets skyld. Samme styggeveir.
Mandag den 25. Mai. 2. Pinstedag.
Samme slags veir. Vi har nu en Fisk paa Sleb, og en ude paa Linen.
Tirsdag den 26. Mai.
Samme slags Veir. I dag er Fisken paa Linen gaaen. Har altsaa 39 igjen.
Onsdag den TI. mai.
Samme slags Veir.
Torsdag den 28. Mai.
Samme Taage og Kuling. Jeg havde inat næsten faldt over bord fra Merseraaen. Jeg var nemlig ude for at klare Stikbauten, og laa med Hovedet udover mod Nokken, fordi jeg ikke kunde staa paa Perten. Med det samme slingrede Skibet over, og jeg havde næsten gledet du, men fik dog kloret mig fast.
Fredag den 29. Mai.
Kulde og stiv Kuling.
Lørdag den 30. Mai.
Samme Slags Veir.
Søndag den 31. Mai.
Penere Veir. Vi havde Alkefald, men fik ingen. Ser Dampere baade på Luv og paa Læ Boug. Praiede i Eftermiddag op ” Hertha” capt. Morten Pedersen, Røri. Jeg stjal mig med i Baaden, og blev med om bord. Vi spiste agterud, og blev trakteret med ferskt mygt Brød og Kaffe med Fløde i (preservet) og preservert Labskaus, hvilket var Søndagskost for os. Jeg traf om bord Semis Eriksen, Petter Andersen og Severin Olsen, Broder af Gustav Olsen, som var paa Trykkeriet, hvilket var meget morsomt. Ligeledes hilste jeg paa Styrmanden, der kjendte mig igjen, endskjøndt jeg var sort, fedtet og iført mine fedtede seildugsklæder og en stor lubben Helsingørslue. ” Hertha” havde faaet 1700 Ungsæl og 28 Bootlenoser. . Alle som kjendte mig om bord sagde at jeg var blevet meget federe. Det er noksaa hyggelig at træffe kjendte Mennesker der oppe.
Mandag den 1. Juni.
Vi havde Baadfald Kl. 10 om Formiddagen. Vi fik 3 Bootlenoser, hvoriblandt 1 Tøndebaand med hvid Ring om Halsen og aldeles hvid i Panden, der ser du paa Formen som en Tønde. Kom tilkøis Kl. 12 om Natten. Det er stygt Veir og det sneer.
Tirsdag den 2. Juni.
Holdt paa hele Dagen med at Kjødte. Det er koldt og Sneveir.
Onsdag den 3. Juni.
Samme Veir. Det løiede af udpaa Aftenen.
Torsdag den 4. Juni.
Blev purred Kl. 10 om Formiddagen til Baadfald, men fik ingen.
Fredag den 5. Juni.
Blev inat purret til Baadfald, men fik ingen.
Lørdag den 6. Juni.
Vi skjød iaftes fast fra Bakken. Jeg var saa uheldig at skyde Bom.
Søndag den 7. Juni.
Inat blev der igjen skudt fra Bakken. Stor Sø. Vi holdt paa med at kjødte til Middag. Har nu 44 Bootlenoser.
Tirsdag den 23. Juni.
Jeg har nu ikke faaet Tid til at skrive paa 14 dage, thi der har været Baadfald uafbrudt Dag som Nat. Vi har preiet ” Freden ” af Sandefjord, og ” Ora ” af Arendal, med resp. 27 og 19 Fisk. Vi har i Mellemtiden faaet 70 Fisk om bord. Jeg har i denne Tid skkudt 3 FRA BAKKEN, og har i alt altsaa skudt 7 FISKER OG 1 UNGE. Vi fik en Sæk med sagmug af ” Freden ”. ”Ora ” fik en del Harpuner og Liner af os. Capteinen paa ” Ora ” er en meget hyggelig Mand. Vi har seet ”Piscator ”, ” Skemer ” og «Reykjavik ”. Den sidste føres af Lauenburg. Fter Sigende skal ” Magdalene ” have mistet 2 Baade med Mandskabeme. Jeg er frisk som en Fisk.
Onsdag den 24. Juni.
Igaaraftes ( Sancthansaften ) blev vi trakteret med unsch og Labskaus, og havde det noksaa hyggelig. Vi preiede igjen ” Ora ”, der nu havde faaet 31 Bootlenoser.
Torsdag den 25. Juni.
I dag blev «Bismarck ” fundet fuld af visse fire eller otte-benede Graatasser. Jeg kan ikke bestemme hvadenten de har 4,6 eller 8 Ben, da jeg aldri har seet dem paa nærmere Hold.
Fredag den 26. Juni.
Inat havde vi Baadfald, men fik ingen. Jeg var med i Baaden. Vi skjød 4 Terner og 1 Maage. Seiler nu Sydover.
Lørdag den 27. Juni.
Stiv Kuling. Ingen Fisk at se.
Søndag den 28. Juni.
Fremdeles ingen Fisk. Vi saa i dag begge Hr. T.M.Bryde i Sande i] ord , tilhørende For and Afit Skonnerter, til Luvart.
Mandag den 29. Juni.
Iaftes havde vi meget Moro, thi jeg og Rikard Kittelsen havde nemlig klædt os du som Damer, og dansede paa Dækket, medens en af Matroseme , en tyg liten Rug, ved navn «Stangebyknotten ”, spillede paa Trækspil. Vi blev trakteret med en Dram.
Tirsdag den 30. Juni.
Gaarafites praiede vi ” Skimer ”, som havde faaet 28 Bootlenoser. Medens Capteinen var om bord hos os, skjød de fast fra ” Skimer ”. Frisk Vind.
Onsdag den 1. Juli.
Capteinen og jeg var i dag ude paa Alkejagt,men vi fik ikke mer end 2, som Capteinen skjød fra Bakken. Vi ser mange Knuvelhvaler nu om Dagen.
Torsdag den 2. Juli.
Havde Baatfald, men fik ingen. Pent Veir. Jeg begynder atter at længte Hjem.
Fredag den 3. Juli.
Vi fik i dag vor 71. og Sidste Bootlenose. Det var en Tøndebaand, men vi var ved Flænsningen saa uheldig at miste Hovedet. Vi har i den sidste Tid ruslet saa smaat hjemover. Saa i dag en dansk Skonnert.
Lørdag den 4. Juli.
Et begynder nu at friske paa, saa igjen en vakker dansk Skonnert. Vi maa nu ikke være langt fra Færøeme.
Søndag den 5. Juli.
Saa i dag en Haakjerringfisker, formodentlig en Hollandsk. Pent Veir. Vi satte i dag af for at seile hjem, hvilket vakte stor Glæde.
Mandag den 6. Juli.
Jeg saa i dag en Flok Spækhuggere. De var sorte med gule flekker, og havde store skarpe Rygfinner.
Tirsdag den 7. Juli.
Stygt Veir. Regntyk Luft. Vi styrer nu Cours sydover.
Onsdag den 8. Juli.
I dag er det Agnes’s Geburtsdag. Gid jeg var hjemme. I dag passerede vi Færøeme. Jeg var med i en af Baademe for at fiske Torsk, men vi fik ingen, da der var for dybt, antagelig 85 Favne Vand.
Torsdag den 9. Juli.
Kuling og stor Sø. Hele Lugarens Dæk er fyldt med Vand. Det er aldeles mørkt ,thi Skylightet er er surret over med Seildug.
Fredag den 10 . Juli.
Taage og Kuling. Det begynder at blive mørkt om Nætteme nu.
Lørdag den 11 .Juli.
Har 3 a 4 Seilere i Horizonten. I dag havde vi besøk af en Fiskerbaad fra Marstrand, i Sverige, og kjøbte en Helleflyndre og Lange af den, og gav dem Erter og Flæsk og en Flaske med ider i stedet. Vi er nu omtrent 18 Mil tvers af Stadt. Daarlig Vind med delvis Taage.
Søndag den 12. Juli
Fik Helleflyndre igaaraftes, samt Fiskesuppe. Jeg haaber det er sidste søndagen vi er om bord i Briggen.
Mandag den 13. Juli.
Vi begyndte i dag at skure Skandseklædningen med Søvand og Aske. Det regner svert. Det er et ækelt Arbeide. Jeg har faaet fast Post med at bære op Vand til Rikard Kittelsen.
Tirsdag den 14. Juli.
Vi skal nu skrabe hele Bandjem. Det er stygt Veir. Vi skal ligeledes skrabe Masteme fra Dækket til Toppen, og olje dem.
Onsdag den 15. Juli.
Holder paa med at skrabe Mastemeog Banbjem. Det er stygt Veir,
Torsdag den 16. Juli.
Vi blev i dag færdig med skrabningen og holder nu paa med at hænge Lineme op til ørkning. Efter gjort rent over hele Bandjem, begyndte vi at holde Dansemorro og Cirkus. Skytteren Chr. Busterud var Bjømetrækker, Rikard Kittelsen var Bjørn, og jeg var Abekat. Det var en Selvfølge at vi havde svertet os i Ansigtet, og saa havde vi trækt 2 Islandske Uldtrøyer paa os, samt Hale af en Ende. Disse Uldtrøyer gaar under Navn af Lusevad. Nok af det vi holdt Cirkus, og jeg red paa Ryggen af Rikard, medens ” Stangebyknotten ” spildte paa Trækspil, og en anden slog paa tromme paa et Tomfad. Kokken øvede sine musikalske Anlæg paa et Blikfad. Vi havde meget Moro.
Fredag den 17. Juli.
Har Laget Lineme ned i Rummet igjen. Er nu omtrent tvers af Bergen. Vi har paa Hjemreisen fisket 50 Stk. Makreller.
Lørdag den 18. Juli.
Er tvers af Jæderen. Jeg blev syg i dag, og maatte faa noget af Capteinen. Gikk tilkøis om Aftenen ,og sov hele Natten. Det er stygt Veir.
Søndag den 19. Juli.
Stygt Veir. Er nu omtrent tvers af Arendal. Vi passerede Lindesnæs inat. Briggen gjør god Fart, 8 Mil i Vagten. Jeg er daarlig. Vi ligger nu for 2 Stumper, da vi ikke har Landkjenning. En meget dum Seilads. Vi passerer nu Færder, og holder paa at seile ind
gjennem Øeme. Det er et deilig Syn at se Løvtrær og Grantrær igjen. Hist og her ser man et lille stykke Ager inde i Skoven, eller et lidet Hus, medens Aftensolen sender sine milde Straaler over Øeme.
Under Hurraraab svingede Briggen forbi Pynten, og lod sine Ankere falde. Vi gjorde nu fast Seilene og fortøiede (Ankeme ) den, medens Stewarden engang imellem skjænkede os en Dram. Mange Folk er kommet om bord. Kl. 12 kom jeg hjem til mine kjære Forældre og Sødskende. Jeg hvilede snart i Morpheus’s Arme, og drømte om Ishavet og Briggen og Bootlenosen og altsammen.

Lise Glenmnebakken

Lisa Glennebakken link til slektsdatabasen

Lisa Glennebakken var født i Småvik på Nøtterøy i 1830. Da hun var to år gammel, døde både foreldrene hennes og to søsken. Av kolera ble det sagt. Lisa ble da auksjonert bort til en familie i Årøsund, og en bror, Halvor, som var i 12 års alderen, ble tatt hånd om av noen slektninger. Han var jo så stor at man kunne dra nytte av ham; dessuten var det ikke uvanlig at gutter dro til sjøs i 12 – 14 års alderen.
Lisa ble engang som fireåring satt til å passe på gåsungene. Dette var om våren. Vannet var enda så kaldt at de små ungene ville få krampe om de kom uti. Men Lisa var nok for liten til å klare denne oppgaven, – to av gåsungene kom ut i dammen, fikk krampe og døde. Da riste ”pleiefaren” henne på bare enden så hun ikke kunne sitte på fjorten dager.
Hun vokste opp under ”hogg og slag” som man sa i den tiden. Det ble å arbeide fra morgen til kveld.
Lisa felte ikke melketennene, men ingen sørget for å få dem trukket. De nye, blivende tennene vokst derfor ut på utsiden av melketennene, og hun fikk således dobbel tanngard.
Hun lærte å lese såpass at hun ble konfirmert, men hun lærte aldri å skrive eller å lese skrift. Det var min mor som senere pleide å skrive hennes brev og lese høyt for henne de brev hun fikk.
Etter konfirmasjonen måtte hun ut og tjene på gårdene. Hun var omtrent tyve år da hun kom til Tjøme i tjeneste hos Torger Bakke (Backe) på Søndre Svelvig.
Lisa giftet seg med en sjømann, sønnen til enken Karen Kristine, som hadde hus i Glennebakken. En måned etter bryllupet dro mannen til Lisa til sjøs. Hun så ham aldri igjen, for skuten han seilte med, gikk ned med mann og mus. Men et barn fikk Lisa, – en liten gutt. På Tjøme og Nøtterøy var det den gang ingen lege, så da den lille gutten hennes ble syk, rodde Lisa fra Glenne til Bogen i Stokke. Derfra bar hun barnet til Stokkebyen hvor legen holdt til. Tre ganger gjorde hun denne turen, men til ingen nytte. Gutten hennes døde.
Trygd var et ukjent ord den gang. Ved mannens bortgang hadde derfor Lisa ikke noe valg – det ble å ta seg arbeide på gårdene. 30 – 40 øre dagen var fortjenesten. Men frisk og sterk var hun, og hun kunne påta seg all slags tungarbeid. Hun kjørte gjødsel, harvet og gjorde meget annet jord- og tungarbeid. Men også på kjøkkenet var hun dyktig, så ikke sjelden hjalp hun til med koking ved forskjellige anledninger.
På Holtan bodde en skomaker fra Bagstevoll i Våle. Enkemannen med tre barn begynte å gå på frierføtter til Lisa. Men hun takket nei – hun syntes nok hun hadde det bedre uten mann med tre barn. Men skomakeren gav ikke opp. Han gjorde seg godvenner med svigermoren til Lisa. Når han kom på besøk, hadde han med seg brennevin og skjenket gamle Karen en dram. Gamle Karen likte godt en dram, og hun lovet å legge inn et godt ord for ham hos Lisa. Sannelig gjorde hun også sitt beste for å overtale henne. Men Lisa holdt stand helt til gamle Karen til slutt lovet henne huset og alt hun eide, hvis hun bare ville ta skomakeren. Da gav hun etter. Det ble giftermål, og Lisa flyttet til ”Lurven”, så ble skomakerens hus på Holtan kalt.
Ikke lenge etter døde gamle Karen, og Lisa og mannen flyttet til Glenne.
Nå fulgte en vond tid for Lisa. Skomakeren var rett og slett sinnssyk fra tid til annen, og i disse periodene slo og dengte han henne, sparket henne ut for trappen o. l. Til andre tider var han lutter solskinn, han kunne gråte og le på samme tid. Meget religiøs var han, og Bibelen kunne han utenat, sa de gamle.
Tre barn fikk Lisa med skomakeren, en gutt og to piker. Skomakerens barn fra første ekteskap var ganske store, så det varte ikke lenge før de giftet seg og flyttet hjemmefra. Men i Lisas liv ble det ingen forandringer. Hun måtte fremdeles arbeide på gårdene, hun måtte fortsatt finne seg i å bli slått eller dratt i håret når hun var hjemme. Engang viste hun min mor en hårdott han hadde dratt ut, – den var på størrelse som en gammeldags toøring eller som den femøring vi hadde en tid tilbake!
Men etter denne hendelsen forlot Lisa mannen – hun dro til mine besteforeldre. De to eldste barna var på dette tidspunkt voksne og bodde ikke lengre hjemme, men minstebarnet, en pike på 8 – 9 år, var igjen hos faren.
Min mor og hennes bror fikk en dag beskjed om å gå til skomakeren for å leke med datteren – hvis faren gav henne lov. Om anledningen bød seg, skulle de ta henne med seg hjem. Joda, ”Krestoffer” – som de gamle kalte ham, ga dem lov til å leke med datteren i haven. Men ettersom ”Krestoffer” ikke passet på dem, varte det ikke lenge før alle tre var hjemme hos oss. ”Krestoffer” skomaker gjorde ikke noe forsøk på å få datteren hjem igjen. Han trøstet seg med Bibelen som for øvrig alltid lå oppslått på bordet med flere bibelsteder understreket.
”Krestoffer” var en ivrig jeger, og det skulle bli et vådeskudd som til slutt gjorde ende på hans dager. Han ble truffet i halsen, dog ikke verre enn at han med bøtte og vaskefat gikk til brønnen for å vaske av seg blodet. Men idet han bøyde seg ned i brønnen, fikk han antagelig et besvimelsesanfall, stupte i brønnen og druknet.
Lisa kunne nå igjen flytte inn i den gamle, grå Glennebakkstua, plassert så tett ved veien at trappen faktisk stod på storveien!
Etter ”Krestoffer” skomakers død fikk Lisa det ganske bra. En dag fikk hun besøk av sin bror Halvor – han hadde seilt til sjøs i mange år. I 1850, i gullrushets dager, var han kommet til San Francisco med en engelsk skute. Sammen med en engelskmann hadde han mønstret av, kjøpte utstyr for gullgraving og dro av gårde til Sacramento for å grave etter gull i Sacramentoelvens sand- og grusbanker. De var heldige. Etter en tid hadde de funnet så meget at de bestemte seg for å dra til Frisco for å dele utbyttet. Hester og muldyr ble innkjøpt til frakting av gullet. Natten før tilbaketuren ble delt i to vakter: første til klokken to og andre fra to til seks. Halvor skulle ha første vakt. Da han våknet langt på dag, var engelskmannen forduftet. Han visste at Halvor sov tungt og hadde sikkert dratt av sted med gullet så snart Halvor hadde sovnet. Halvor var fortvilet. Han kom seg ned til Frisco, men alt han spurte og lette etter kameraten, så var og ble han vekk.
Halvor gav imidlertid ikke opp. Han dro tilbake til Sacramentoelvens sand- og grusbanker – alene, og han var heldig, fant faktisk mer gull enn han og ”kameraten” hadde funnet til sammen. I Frisco omsatte han gullet, og fast bestemt på å finne den svikfulle engelskmann reiste han i flere år rundt i verden. Han skulle skyte engelskmannen hvis han fant ham! Men all hans søken var forgjeves. Tilslutt kom han da hjem til Nøtterøy og Tjøme. Halden, ikke Halvorsen, kalte han seg nå. Som ekte gullgraver gikk han omkring med et klokkekjede tvers over brystet, og hvilket klokkekjede! Det bestod av ekte gullklumper forbundet ved hjelp av løkker. Han viste også frem gullklumper større enn hasselnøtter! Lisa fikk visstnok ikke meget glede av all denne rikdom. Eldste datteren hennes ble imidlertid med ham over til Amerika – han ville prøve å finne mer gull. Han dro til Sacramento igjen, men eventyret var nok på det tidspunkt slutt, iallfall lønnet det seg ikke.
Lisas datter reiste til Frisco hvor hun tok seg huspost, og der ble hun til det store jordskjelvet i 1906. Da reiste hun hjem til Tjøme en tur. Etter en tid reiste hun imidlertid tilbake til Amerika – til Chicago. Her ble hun gift med en Tjømegutt fra Sundene!
Lisas sønn som var sjømann, var gift og bosatt i Slagen. Han ble tidlig borte på sjøen, skuten han seilte med, forliste, og alle mann gikk ned.
Lisas yngste datter bodde fremdeles hjemme, og Lisa fortsatte å arbeide på gårdene som før.
En vinter skulle det holdes stort bryllup på en av skippergårdene. Men så hendte det at det satte inn med et forferdelig snevær som varte i flere dager. Veiene på disse kanter ble aldri brøytet før sneværet var over. Falt det store snemengder, kom man følgelig ikke frem med hest og slede. Når man så skulle til å brøyte, måtte et større mannskap måke unna det verste før hestene maktet å trekke plogen.
Men varene til bryllupet måtte hentes i Tønsberg, og det ble Lisa som måtte gjøre den turen. Utstyrt med åk over skuldrene og to store kurver, 14 øre til fergen tur/retur, 10 øre til to kopper kaffe samt noen stykker brød til niste begav Lisa seg ut i sneføyken. Man kan tenke seg hvilket overmenneskelig slit dette måtte være, men Lisas viljestyrke og gode fysikk brakte henne trygt frem og tilbake. Og det var ingen liten føring hun hadde. I den ene kurven hadde hun bl. a. en stek på 7 kg, og den andre kurven var full av forskjellige varer. Det ble kveld før Lisa var hjemme igjen. For turen fikk hun 50 øre og måtte kanskje også takke til. Klage gjorde imidlertid Lisa aldri – det hadde vel også vært fåfengt.
Kameraten min, Arthur på 11 år og jeg på 13 var en dag på vei hjem fra Vrengen brygge hvor vi hadde hentet en plog. Vi dro den på en drakjerre. Da vi passerte Gjervåg, kom Lisa ut av Gjervågskogen bærende på en tønnesekk full av ved. 86 år var hun den gang! Hun hadde tillatelse til å ta kvist og tørrved, og på ryggen bar hun hjem all den brensel hun trengte. Men denne gang fikk selvsagt Lisa hjelp hjem med sekken. Lisa var velkommen i alle hjem på Glenne, og til oss kom hun minst en gang i uken. Tross sin høye alder kunne hun fremdeles være til nytte, og ikke sjelden måtte hun være barnepike eller passe hus og hjem når konene skulle til Tønsberg etter ”trekken”. ”Trekken” fikk konene gjerne utbetalt av den agenten mannen hadde forhyrt seg hos, og når de først var i byen, benyttet de anledningen til å handle. Det var gjerne kjøpmennene Magnus Larsen, Ole Larsen eller Helfred Hansen de gikk til.
Lisa hadde lært i livets harde skole, men var likevel ikke blitt bitter. Hun var et fredens menneske, venner med alle og avholdt av alle. For oss barna på Glenne var hun nærmest for en bestemor å regne. Folk viste også sin hengivenhet for Lisa på mange vis. Hjemme hos oss var det f. eks. fast regel at Lisa skulle ha et stykke ”ferskt” når vi hadde slaktet. Likeledes skulle hun ha både brød og kaker når vi hadde bakt til jul.
Engang jeg var nede hos Lisa med en kurv julebakst, kom en ung sjømann innom. Ingvald het han, han bodde på en av nabogårdene. Han kom for å gi Lisa noen kroner til jul. Ingvald var sikkert bare en av de mange sjøgutter på Tjøme som på denne måten ville vise sin takknemlighet.
I 1917 kom Lisas yngste datter fra Kristiania hvor hun hadde tjent i mange år. Hun kjøpte et hus med jord til, og Lisa flyttet da til datteren.
I 1926 døde Lisa, 96 år gammel.
Glennebakkstua er borte – huset var i en meget dårlig forfatning. I dag står et annet hus på Glennebakkstuas tomt. Dette er imidlertid oppført lengre fra veien.

”Matjæs”
Her ute på øya, på en liten gård, bodde en gang ”Matjæs”.. Han var en meget dyktig sjømann, men også en ordentlig ”spissber”, som kunne finne på all slags ablegøyer.
”Matjæs” tok somme tider hyre som tømmermann, somme tider som seilmaker.
En vinter lå båten han seilte med, hjemme. Da den på vårparten skulle ut igjen, skulle tømmermannen om bord ikke være med. ”Matjæs” spurte da om å få tømmermannsjobben, og den fikk han med en gang. Skipperen regnet nemlig med at ved å gi ”Matjæs” denne jobben, kunne han spare inn seilmakerhyren!
En dag spjæret et av seilene, og skipperen bad ”Matjæs” sette det i stand.
”Matjæs” satte i gang. Han tok to bord, spikret ett på hver av spjæren og forkynte så at nå var alt klart: ”Hal opp!” Så ble gjort, men så snart vinden fylte seilet, føk bordene til sjøs.
Da skipperen fikk høre hva ”Matjæs” hadde gjort, ble han rasende. ”Var ”Matjæs” blitt gæern?” ”Det var ifjol jæ var seilmaker, i år er jæ tømmermann”, svarte ”Matjæs”.
Spissbub eller spissbuer eller spissborger (av tysk) betyr oppr. borger som gjorde krigstjeneste til fots og med spyd. Her brukt om folk uten høyere interesser eller videre horisont.
Som kjent lå de fleste seilskuter for det meste hjemme fra jul til mars – april, og vinterstid var det meget vanskelig å få noe arbeid.
En vinter isen hadde lagt seg, begav ”Matjæs” og broren seg en dag ut på isen for å pilke. Det var allerede mange mennesker på isen da de kom. ”Matjæs” og broren gikk lengre ut enn de andre, broren aller lengst ut. Der var imidlertid isen dårlig, og så gikk det som ventelig var. Isen brast under ham, og plaskende i isvannet ropte han til ”Matjæs” at han måtte hjelpe ham. Men akkurat da hadde ”Matjæs” huket en stor torsk. ”Nei, nå kan jæ nok inte hjelpe dæ, bror”, ropte han tilbake. ”Men skulle de’ falle seg slik en a’en gang, så ske jæ nok hjælpe dæ!”
Heldigvis hørte også de andre på isen brorens rop om hjelp. De kom styrtende til og fikk dratt ham opp. Men etterpå gav de ”Matjæs” en herlig omgang juling.
Engang seilte ”Matjæs” med en gammel marketen skute. En dag han sto til rors, lot han skuten svinge hit og dit. Skipperen la merke til buktingene i kjølvannet, og raskt skrittet han bort til ”Matjæs”.
”Jæ syns ho vrir sæ”, undret han. ”Ho kan’te a’ent enn vri sæ”, svarte ”Matjæs”. ”Åffer det?” ville skipperen vite. ”Jo, de’ ske jæ si dæ”, svarte ”Matjæs”. ”Veggelusa biter’æ innæbords, å mærken stikker’æ utæbords, så ho kan’te a’ent enn vri sæ!”

Tossen Berstad
Torsten Berstad het en mann som bodde i Berstad. De gamle tjømlingene var imidlertid litt slurvete med uttalen av fornavnet hans, så her ute ble han bare kalt Tossen – Tossen Berstad.
Han var litt av en luring denne Tossen, og han ble sjelden svar skyldig.
Bededagen var som kjent tidligere helligdag, også til sjøs. Engang hadde imidlertid skipperen på en av de skutene Tossen seilte med, unnlatt å si fra at mannskapet skulle være fri bede-dagen. De ble satt i fullt arbeid, og Tossen ble sendt opp i riggen for å labbsalve den, d.v.s. at han skulle smøre inn vevlingene med en blanding av tjære og olje. Dette ble gjort for å beskytte riggen mot råte.
Jo, Tossen han satte i gang, men et stort stykke av riggen lot han stå igjen. Kommet ned på dekk ropte skipperen til ham: ”Men i all verden, Tossen, du har jo en svær helgedag oppi riggen”. ”Nei”, svarte Tossen, ”det må værræ feil. Jæ har inte no’n hæljeda”. ”Joda”, fastholdt skipperen og pekte på den store, lett synlig flekken oppe i riggen. ”Å, ja dæn, ja”, sa Tossen, ”men det er’nte no’n hæljeda’, de’. De’ er bare be’da’n, de’”.
Skipperen forsto da at han ikke greide å lure mannskapet denne gangen, og resten av dagen fikk der derfor fri.
Vevlinger: Tynt tauverk mellom bardunene i riggen, danner trinnene i en ”stige”.
Tossen Berstad var oppe i kjærkebøgdæ å sollte fesk. Dær traff’n lensmann Sundseth borte i Rødgatæ, å Tossen spørte om lensmann’ vill kjøpe fesk a’n. Ja, lensmann’ var interessert å tittæ ne’i kørjæ te Tossen. Dær fekk’n se at de’ lå et par fine ørretær. ”Du har’nte lov å fiske ørret på de’hænne ti’æ”, sa lensmannen. ”Du veit væl de’ at nå ær’n fredæ. Treffer jæ dæ en gang te me’ ørret i feskekørjæ, så blir jæ nødt te å multere dæ, hus på de’!” Da smilte Tossen lurt, åsse sa’n:”Han er’a stor å mekti’ lensmann’ her oppå lande’, men å forby ørreten å gå i garnæ å rusene minne uti sjønn, de’ maktær’n nå inte da”. Dærme’ så gikk’n.
Engang var Tossen ille ute. Han å svoger’n hans’es, Hansen i Bakken, hadde tatt på sæ no’ veæhogst for Ivær Hui. Di var eldre sjøfolk begge to å inte no’ vandt med å hogge famneve’, så de’ blei’nte rare fortenestæ på dæm. De hadde gjenne meddæsmat me’ sæ, å en da’ hadde di et spann me’ saftsuppe åsse pannekaker me’. Men så bar’e sæ inte bedre te enn at stuten te Halvorsen kom farænde. Da den fækk se karæne, så bynt’n å brøle, å karæne trudd’en var folkevond. Redde blei di å klatræ opp på en stor stein. Stuten åt opp alle pannekakene å stangæ te suppespanne’. Men så fækk’n hanken på spanne’ inn på et av hornæ å dærme’ så bar’e a’ste’ me’ heile suppespanne’. Ja så var’e slutt me’ veæhogsten for dæn da’n, for uten mat kun’inte karæne ærbi. Di hadde bare å ro him te Berstad igjen.
Saftsuppe ble brukt hele året i nesten alle hjem på Tjøme før. Den ble kokt på risengryn, havregryn eller sagogryn, tilsatt syltede moreller (eller kirsebær), saft og sukker. Morellene ble ”stivsyltet” i store krukker, d.v.s. morellene ble tilsatt kanelbark og nellik.

”Matjæs Hudø”
Matias Hudø’s mor var enke og bosatt på Hudø. Matias seilte til sjøs og forsørget sin mor i flere år, men som så mange andre sjøfolk i den tiden fikk Matias klimafeber eller gulfeber. Denne sykdommen rammet særlig folk på skuter som seilte på Syd-Amerika, til Rio og Santos. Mange døde, andre ble liggende på sykehus i lange tider før de ble så bra at de fikk seg en skute hjem.
Mor til Matias ble også syk og kunne ikke klare seg selv da hun ikke lenger fikk penger fra Matias. Så havnet hun på Honerød, Fattiggården. Hun levet ikke lenge, og kommunen solgte husene og inventaret og tok pengene.
Da Matias en tid senere kom hjem, bad han kommunen om oppgjør, men der var det intet å få. ”Javel”, sa Matias. ”Har dere tatt eiendommen min, så får dere ta meg også”. Han fikk flytte inn på Fattiggården. Da de imidlertid ville ha Matias til å arbeide på gården, sa han nei. Han skulle ha det han hadde krav på. Kommunen skjønte vel at de hadde gjort en bommert, for Matias fikk gjøre det som passet ham.
Matias var flink til å spille fiolin, og han spilte derfor ofte til dans og på ball.
Matias brukte som regel å gå med buksene oppbrettet til midt på leggen. Min bestefar undret seg over dette og spurte ham engang hvorfor han gikk slik, hvorfor han ikke kunne gå som andre folk? ”Du vet vel det, Johannes, at det alltid er et eller annet hos gærninger som gjør at folk lett skjønner at noe er galt med dem. Nå bruker jeg det her med buksene, for ellers vil ikke folk tro at jeg er gæ’ern!”
Matias var flink til å rime og dikte. Engang han var i Langviken, traff han byggmester Bø som skulle til Hui å reparere en kjerre. Bø var en stor, sprek kar, men båtvant var han ikke. Matias så ham ro ut og så sa han:
”Bø med sine lange armer
roer så det larmer.
Han skulle til Hui å reparere en kjærre,
men ro, det kunne han aldri lære”.
Han tjente noen kroner iblant på denne rimingen sin. Fikk han f. eks. høre at en eller annen skipper eller reder hadde gjort noe de ikke ønsket publisert, da diktet han straks noen vers som han gikk til vedkommende med. På spørsmål om hva de var verd, fikk han et par kroner, en dress som var for liten til vedkommende selv, eller en frakk. Han var alltid pent kledt, så det må ha blitt noen vers av det, men de ble aldri kjent. Matias var aldri pengelens heller, for han tjente en del som spillemann, og fritt hus og losji hadde han på fattiggården. Men ”Gærne-Matjæs” ble han kalt, og det navnet bar han med godt humør.

”Matjæs” Lunde fra Vivestad
”Matjæs” Lunde ble født i Vivestad i 1829 og døde på Tjøme i 1922. Hans mor var fra Høijord, og hun hadde engang i sine unge dager fulgt Hans Nielsen Hauge til nabobygden, da lensmannen var etter ham. Hun må for øvrig ha vært en velstående dame, for hun etterlot en gård til hver av sine tre sønner.
Lunde var en aktet mann i Vivestad. Han hadde sittet både i herredsstyre og formannskap, og hans mange gode replikker var kjent langt utover hjembygden.
I hans herredsstyretid debatterte man engang hvorvidt kirken i Vivestad skulle brannforsikres. Et flertall gikk imot brannforsikring, og Lunde tilhørte dette flertall. Da kirken senere brant ned, gråt han.
Lunde hadde en sønn, Nils, en datter Petrine og en fostersønn, ”Olæ” Jacobsen. Til Nils kjøpte han en gård, og Petrine ble gift med en fra Sukkgårdene.
Sønnen Nils fikk han ingen glede av. Gården drakk han bort, og han prøvet også så godt han kunne å ruinere faren. Han skrev således farens navn på papirer som så denne måtte innløse. Da moren, Lovisa, engang ikke ville gi ham flere penger, tok han en jernstang og slo henne over hoften. ”Ja, han slo høfta a’ på mor, du”, berettet gamle Lunde.
Da Lundes kone Lovisa døde, solgte han alt han eide. Han ville vekk fra bygden for å redde det han hadde igjen. Så havnet han altså her ute på Tjøme i 1890 årene. Han kjøpte et lite småbruk på Sandbekk, ikke så langt fra mitt barndomshjem. Foruten småbruket eide han også et lite hus, som han leide ut.
Noe av det første Lunde gjorde da han kom til Sandbekk, var å bygge en smie. Mange Tjømegårder hadde også en liten smie den gangen. ”Smiuæ” kalte Lunde det. Han var en ganske flink smed, og det var ikke sjelden vi guttungene måtte dra belgen for ham.
De første årene Lunde var her på Tjøme, handlet han med brukte møbler som han kjøpte på auksjon i Tønsberg. Senere dro han opp i landet og kjøpte grisunger som han solgte på Tjøme. Men da han solgte hesten sin, ble det slutt med denne handelen. Isteden begynte han med et mindre hønseri. Maren, husholdersken hans fra nabogården, stod for dette. Hun var et ualminnelig dyktig menneske. Det kan således nevnes at hun var den første på Tjøme som fant ut at hun kunne få eggproduksjon også om vinteren ved å ha lys i hønsehuset morgen og kveld. En liten historie illustrerer hvor ukjent dette fenomen var for selv ”opplyste” folk på Tjøme.
Lunde kom engang forbi prestegården bærende på to kurver egg som han skulle til butikken med. I det samme kom prestefruen, fru Selmer, ut og spurte hva de gjorde med hønene siden de verpet vinterstid. Hennes høner la aldri et egg om vinteren. Det var nå Maren som stelte hønene, forklarte Lunde. Men kan hun gjøre noe annet enn å gi dem mat, da? Av mat fikk da hennes høner også rikelig! Drev fru Selmer på. ”Maren kan en ting, ho”, sa Lunde da, ”og det er de dødes språk!” Dermed ruslet han videre, fra en meget desorientert prestefrue. Det var selvfølgelig umulig for henne å skjønne hva Lunde mente med sitt svar, nemlig at Maren ikke bare gav dem mat, hun snakket også med dem, klappet og kjælte med dem.
Mellom Lunde og meg oppsto det et oppriktig og varig vennskap. Jeg var vel ikke mer enn tre år første gangen jeg hilste på Lunde engang han var på besøk hos far. Han bad meg komme bort til seg, og jeg fortalte han hva jeg het. ”Snu dæ så jæ får se ryggen din,” bad han. Jeg så gjorde og han sa da at jeg var ”rekti’” en kjekk liten pjokk. ”Audiensen” var med dette slutt, og han sa at jeg kunne gå. Mine eldre brødre var litt nysgjerrige og ville gjerne vite hva Lunde hadde sagt til meg? ”Jo, han sa atte jæ kunne gå igjen”, husker jeg at jeg svarte.
Gjennom oppveksten var jeg ofte hos Lunde, og jeg har mange erindringer fra denne tiden. Når jeg som smågutt besøkte ham, hadde han ofte moro av å spørre meg om hvorledes det sto til med mellomregnskapet vårt. Skyldte han meg noe? Som regel kom vi frem til at han skyldte meg en eller to øre. Maren måtte da frem med pungen og gi meg ørene, så han kunne bli kvitt ”skuldæ” si, og vi kunne bli vel forlikte. Etter oppgjort regnskap pleide han å si: ”Nå kan du gå med takk og ære”.
Da jeg ble større, hjalp jeg ham ofte med arbeidet på gården. Engang vi hyppet poteter og var kommet til enden av en rand, trengte vi hvile. ”Du får sette dæ på den steinen dær”, pekte Lunde, ”for da får du to gle’er”. Jeg spurte hvorledes dette hadde seg. ”Jo, ser’u”, sa Lunde, ”nå er’u trøtt og er gla’ at du får settæ dæ. Men steinen er hard, og om ei lita stønn er’u gla’ du kommer opp igjen!”
”Matjæs” Lunde hadde en sjelden treffsikker replikk, som regel var den midt i blinken.
Engang hjalp min fetter og jeg ham med å høste moreller. Vi hadde tre øre literen pluss kosten. På vei ned fra toppen fant jeg ut at det var for liten kuv på spannet, og derfor tok jeg noen moreller fra de nedre grener og la på toppen. ”Du Abraham”, lød det da fra Lunde, ”kartæne kan jeg pellæ sjæl, du!”
Engang hjalp jeg ham med et ”jordstykje” som Lunde skulle ha ”bogner” (bønner) og kål på. Fra en dynge i nærheten dro vi gjødsel til stykket på en drakjerre. Da vi hadde holdt på en stund, fant Lunde ut at han også ville spre noen lass jord fra nordsiden av huset. Mens jeg spadde opp i drakjerren, bemerket jeg at det jo bare var sand, dette! Dårlige greier, dårlig hevd i dette, mente jeg. ”Her har jæ stie (stått) mangen vinterkvæll og sett nolover, du!”
Bemerkningen inneholdt alt jeg trengte å vite.
En nabogutt hadde engang tatt et par epler fra et av Lundes trær. Da han var sørgelig klar over at han var blitt iakttatt, våget han etter dette ikke å gå forbi Lundes hus. For å komme til skolen måtte han derfor ta en svær omvei gjennom skogen. Men en dag Lunde var nordover et ærend, ville skjebnen at gutten skulle møte ham på veien hvor ingen retrett var mulig. Lunde gjorde seg så blid så blid, hilste god dag og mente at det var så altfor lenge siden han hadde sett gutten! Stakkaren ble stående rød og forvirret, våget ikke engang se opp. Hva skulle denne godlåten bety? Så kom det fra Lunde: ”Men når eplene blir møine (modne), da lyer du væl sø’over te mæ, vækje?” (veit je). (Lyda = stikke innom).
En historie Lunde fortalte meg om sin fostersønn Ola Jacobsen, rinner meg også i hu. Den viser hans noe særegne måte å løse problemer på.
Ola hadde begynt å bruke tobakk allerede mens han gikk på skolen, og elevene sladret til læreren. Da dette kom Lunde for øre, fikk han bekymring, ikke for guttens bruk av tobakk, men for hvorledes han kunne redde guttens ære! Etter noen fundering gikk han til guttens lærer og forklarte hvorledes dette problemet skulle løses. Han skulle gi Ola lakris med på skolen. Når så Ola spyttet brunt, ville elevene ganske sikkert igjen sladre til læreren. ”Da skæ du be Olæ kommæ fram og vise dæm at det er lakris han tygger!”
Læreren gikk med på Lunde forslag, og det gikk ganske riktig som han hadde forutsagt. Elevene sladret, men ble temmelig flaue da de fikk se at det bare var lakris Ola tygget. ”Jæ ville inte ha den pletten på Olæs ære, skæ jæ si dæ”, forklarte Lunde.
”Matjæs” Lunde holdt hele livet fast på bygdemålet sitt, og han brukte mange ord og uttrykk som jeg ikke hadde hørt før. Når han spesielt ville understreke hva han hadde sagt, kunne han bruke uttrykk som ”Hæ’ern forsørje min skrott og bein” eller: ”Matjæs Lunde er’nte folæ borti ei myr, kom i hau det”, Når det var noe han ikke hørte eller skjønte, sa han: ”Vø – pø?” Hvis han under et måltid bød meg en brødskive til, lød det: ”Du får ta dæ ei kakerispe te!” Birkebeinerne ble alltid til Birkebinerne.
Da husholdersken Maren mistet sin mor, måtte hun flytte hjem til broren som var ungkar. Lunde som på dette tidspunkt var nesten blind, flyttet ikke lenge etter også hjem til Marens bror. Jeg besøkte ham kort før hans død. Han var da sengeliggende og helt blind, men vårt ”gjensyn” var i høyeste grad hjertelig.
Maren husholderske arvet Lundes eiendommer som vederlag for stell og husvære.

Berthe Huken
Lengst syd på Glenne lå det før i tiden et hus. Det ble revet i 1915. I dette huset bodde Berthe Huken.
Hun ble født engang på 1830-tallet på Herstad på Nøtterøy, men kom som ganske ung til Tjøme, hvor hun fikk plass hos Backe på Svelvik. Her ble hun kjent med Anders Olsen fra Glenne, og det bekjentskapet resulterte i ekteskap. De kjøpte nevnte hus på Glenne. I den anledning måtte de imidlertid som folk flest oppta et banklån. Hele 60 kr. måtte de låne! For folk i dag virker nok beløpet latterlig lite, men den gang var det så menn ingen liten sum! Berthe likte ikke gjeld, så den gjaldt det å kvitte seg med fortest mulig.
Anders hadde dratt til sjøs igjen ikke så lenge etter at de var blitt gift, og Berthe hadde fortsatt i Backes tjeneste. Da første ”trekken” fra Anders kom, gikk Berthe sporenstreks til banken med hele beløpet. Tre turer til banken i løpet av et år gjorde Berthe.
Men bankkasserer Rød hadde med stigende forargelse tatt imot avdrag på dette lånet. Renter skulle hun selvsagt betale, men avdrag? Nei! Til slutt brast det for ham. ”Å betale avdrag hver enæste gang får’u inte lov te! Du bedrar banken, skæ jæ si dæ Det vi’jæ inte ha no’a’!”
Jeg vet ikke om Berthe tok seg hans ord ad notam.
Berthe ble etter hvert meget dårlig til bens, antagelig var det gikten som tok henne. Til slutt kunne hun ikke lenger gå, men likevel klarte hun seg meget godt. Inne kom hun seg omkring ved å støtte seg til en stol som hun skjøv foran seg. Ute brukte hun to kjepper. Berthe var viljesterk som få, og det falt henne aldri inn å gå opp. Hun greide fortsatt å stelle sin ganske store have.
Selvsagt klarte hun ikke å utføre tungarbeide på den måten friske og raske mennesker gjør det. Nei, hun gikk ned på kne, og på denne måten hakket hun potetrenner og hyppet sin potetåker i mange år. Og hvilke nydelige blomster hadde hun ikke inne ved husveggen! I vestre vinduet på huset kan jeg huske hun hadde laget seg et solur. Ved hjelp av streker hun hadde skåret inn i vindusposten og skyggene som falt på dem, klarte hun godt ”å følge med tiden”. For mange av Berthes generasjon hadde livet artet seg som en stadig kamp for å skaffe mat nok. De visste så altfor vel hva det ville si å ha lite eller ingen mat. Det satte også sitt preg på dem. Når disse menneskene gav bort mat, regnet de nok med at mottager ville bli takknemlig. Jeg må dessverre tilstå at jeg godt kunne styre min begeistring for de lekkerbiskener Berthe fra tid til annen gav meg.
En gang i uken pleide jeg å gå til kjøpmannen for Berthe. Hadde en øre gangen. Av og til hendte det at hun ville påskjønne meg litt ekstra. Da kom kakene frem. Kaker hadde hun nesten bestandig, men jamen kunne de bli gamle, ja! På disse kakene skulle det absolutt være hjemkjernet smør. Hadde det bare ikke vært så gammelt og harskt! Jeg greide ikke å få ned en bit. Jeg var heller ikke før kommet opp i åsen før jeg la kakene fra meg. Håper fuglene satte mer pris på dem enn jeg!
Engang hadde en jakt lastet med kull lagt til Glennebryggen, og en mann fra denne hadde gått rundt på gårdene og tatt opp bestillinger. Berthe hadde bestilt tre hektoliter, og mine to eldre brødre hadde påtatt seg å frakte brenselet hjem til henne på kjelke. Men også jeg ville være med på dette, selv om jeg ikke var store karen. Det gikk ingen vei opp fra Glennebryggen, og det ble derfor en stri tørn med det tunge lasset over humpete jorder.
Ved fremkomsten hadde Berthe kokt havregrynsgrøt, og brødrene mine fikk hver sin tallerken grøt. Men til meg var det ikke noe. Jeg var ikke særlig lei for det, men Berthe har muligens oppfattet det slik at jeg var det, for hun sa til meg: ”Du er væl så liten atte du har væl inte kunne orkæ dra no’ du, men du kan få lov te å skrape grytæ!”
Da Berthe var noen og åtti år, fikk hun slag, og hun ble kjørt på sykehuset. Det er åpenbart at Berthe etter dette var aldeles for hjelpeløs til å kunne klare seg selv. Utskrevet fra sykehuset ble hun derfor kjørt direkte til gamlehjemmet (Honerød). Da Berthe merket hvor det bar hen, gjorde hun forsøk på å kaste seg ut av vognen. Til gamlehjemmet ville hun ikke for noen pris.
Berthe hadde hele sitt liv vært nøysom og sparsommelig og la seg derfor etterhånden opp en del penger. Hun mente hun hadde råd til å kjøpe et gravsted på den ”riktige” siden av kirken. På nordre kirkegård pleide bare fattigfolk å ligge på den tiden.
Min mor ordnet med gravsted etter Berthes ønske, men Berthe skulle likevel ikke få ligge på sydsiden av kirken.
Samme dag som Berthe skulle ”te jordæ”, som de sa, var min mor en tur på kirkegården. Stor var hennes forferdelse da hun oppdaget at Berthes grav var blitt gravet på nordsiden! Min mor brukte meget sterke ord om de mennesker som så lett kunne bryte en avtale.

 

Avskrift av Else Lalila Cranner Mathisen ,Historie fra boka til Abraham Johansen Gjemt, men ikke glemt!

Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

Historien om fullriggeren ”Sir John Lawrence”.

Historien om fullriggeren ”Sir John Lawrence”.

Det var i 1882 at skipsreder Ole Larsen Røed kjøpte ”Sir John Lawrence” fra England. ”Sir John Lawrence” var bygget 1859 i Liverpool og rigget som bark og målte 1.121 brutto registertonn. Navnet ”Sir John Lawrence” var oppkalt etter lord John Lawrence (1811-1879) som var visekonge i India 1864-1869. Skipet ble satt i fraktfart på India og Østen, men det britiske parlamentet hadde bestemt at disse livsfarlige og dyre fartøyene, som visstnok lakk som siler, skulle tas ut av drift.
Ole L. Røed satte ”Sir John Lawrence”, (omrigget til bark) inn i trelastfrakt på Canada og de britiske øyer. Vi vet om 8 tjømlinger som var skipper på skuten.
Lars C. Larsen født 1824 på Nordre Svelviken og død samme sted i 1913. Da han sluttet sjøen ble han bokholder og kasserer i Tjømø Sparebank.
Hjalmar Røed (1857-1906) overtok som skipper etter Larsen. Han var sønn av eieren O.L. Røed og ble etter hvert medeier i skuten.
Hans Rikard Olsen (1859-1943) var så en tid skipper på ”Sir John Lawrence”.
Hjalmar Røed solgte ”Sir John Lawrence” I 1904 til Niels Thorbjørnsen, Fredrikstad, som ville hugge den opp og bruke skroget som lekter. Hjalmar Røed hadde sørget for at gallionsfiguren ble tatt av før salget og stod en tid på Sjøfartsmuseet på Bygdøy, før den ble plassert i haven på Øvre Røed.

Skippere på ”Sir John Lawrence”.:
Hans Mathias Røed (#4730)
f. 29.12.1839 d. 27,11.1906 Skipper 1882-1885.
Bertrand August Bache (#1995)
f. 04.08.1851 d. Des. 1888 (forlis) Skipper 1885.
Hjalmar Røed (#834)
f.03.11.1857 d. 13.10.1906 Skipper 1886.
Lars C. Larsen (#4003)
f. 26.09.1824 d. 12.12.1913 Skipper 1888.
Hans Richard (H.R.) Olsen (#4722) f.29.03.1859 d. 31,12.1943 Skipper 1893-1899.
Bilov Torgersen (#17594)
f. 05.09.1855 d. 01.10.1904 Skipper 1899
Torger Torgersen (#13083)
f. 14.08.1852 d.13.02.1922 Skipper 1900
Abraham Larsen (# 2356)
f. 31.08.1846 d. 27.08.1918 Skipper 1901
Bilov Torgersen (#17594)
f. 05.09.1855 d. 01.10.1904 Skipper 1902.

Igflg. Brev 23.12.1895 fra Sev, Dahl, Tønsberg kjøper skipsreder H. R. Olsen ¼ part av fullriggeren ”Sir. Johan Lawrence” av søskene Otto Thoresen (#1382) og fru Albertha Rød (#1378)
Følgende mannskaper på “Sir John Lawrence” ved avmønstring i 1897 i Kristiania.

1. styrmann H. Andreassen
2. styrmann Arent Andreassen f. 1839 på Treidene (#42283)
Stuert Henrik Henriksen f. 05.09.1867 på Treidene (#5209)
Tømmermann K. Pedersen ?
Seilmaker Elias Jakobsen f. 1837 i Sverige (#42257)
Matros J. E. Kristensen
Matros E. Olsen ?
Matros K. O. Edvardsen ?
Lettmatros Lars Larsen f. 22.03.1883 (#14436)
Lettmatros Otto Endresen f. 04.11.1877 i Tjølling D.20.05.1923 på Ormelet (#10977)
Lettmatros Oscar E. Olsen ?
Lettmatros Gustav Adolf Olsen F. 26.08.1882 (#17499)
Jungmann K. A. Augustsen ?
Dekksgutt B. O. Johannesen ?
Dekksgutt James Otmar Pedersen F. 10.10.1881 på Grimestad (#17481)

“Sir John Lawrence” var en fullrigger i tre, med en tonnasje på 1121 brt. (netto 1090) og bygget 1859 i Liverpool ved verftet ”T. Rogden & Son”.
I norsk eie 1882-1904 av Ole Larsen Røed og Hjalmar Røed i 1897, og ombygget til bark.
“Sir John Lawrence” og gikk mest i trelastfart på Canadas østkyst. Var en tid eiet av Niels Thorbjørnsen, Fredrikstad, da skipet strandet 4. april 1904 ved Stavanger.
Under seilas i ballast fra London til Fredrikstad forliste “Sir John Lawrence” under storm 2. oktober 1904 ved Hvaler og 14 mann omkom.
Av disse var følgende fra Tjøme:
Skipsfører Bilov Torgersen, Holtan (#17594) Gravlagt 20/4-1906
Styrmann Peder Paulsenmn Hulebak (#15313) Gravlagt 5/5-1906
Matros Jørgen Kristensen, Grimestad (#12556) Gravlagt 5/5-1906.
Alle tre var gift og hadde barn.

Malmstein-registeret Nasjonalitet
Norsk Byggedata
Skip
SIR JOHN LAWRENCE ex britisk s.n.

Farter
Trelastfart på Canadas østkyst

Skipsfører
L. C. Larsen 1888- H. R. Olsen 1893, 1897 Borgersen 1899 B. Torjussen -1904(+) Type
Fullrigger Materiale
Tre
Byggeår
1859 Byggested
Liverpool, England
Verft
T. Rogden & Son Byggenr.
Tonnasje
1121 brt, 1090 netto Mål
185 – 33,5 – 22,1 DNV
Maskineri Rigg
Ombygginger
Forandret til bark

Eier(e)
O. L. Røed 1882-1904 Hjalmar Røed 1897 Niels Thorbjørnsen 1904-04 Hjemsted
Tjøme, Tønsberg 1882-1904 Fredrikstad 1904-04
Endelig skjebne
London – Fredrikstad. Ballast. Storm. Strandet, vrak 1904 2/10 på Hvaler (14 omkommet).
Tilleggsopplysninger

Strandet 1903 4/4 off Stavanger. Refloated.

En innfødt dame fra Tjøme

En innfødt dame fra Tjøme som i de senere år har bodd i Oslo har i noen memoarer, som hun har dedisert “til mine børn”, meddelt enkelte interessante trekk, som her skal meddeles.

Faren som var en større skipsreder, som et av sine første barndomsminner forteller hun, at hun fulgte sin far opp på fjellet for å se på skipene som kom hjem. Straks ble flagget heist. Kom et av skipene inn om natten, kom naturligvis kapteinen i land tidlig … for å melde sin ankomst Hun husker spesielt en av dem, som de hadde mye moro av. Det var en brav mann , vel vant til å kommandere, både ombord og i sitt hjem. En høstmorgen kom han tidlig opp til rederens gård og fant da kun budeien oppe. ”Gå opp, og meddel rederen at ”Nordstjernen” er kommet, sa han. Piken som var svensk av fødsel og som nylig hadde begynt i tjenesten, og hun kjente derfor ikke til den glede, som meldte seg i rederens hjem, når et skip var ankommet. Hun tok det derfor ganske rolig og oppnådde derved å ergre kapteinen ganske forferdelig, han kom rent ut av sitt gode skinn og utbrøt omsider: ”Forstår du da ikke, at du skal gå opp og si til rederen, at jeg er kommet?” – ”Inta så bråttom lilla kaptein !” – sa budeien og neide på sin svenske maner. Men det var mere end den rødhårede herremann kunne døye, det så ut som han kunne springe i luften av bare sinne, etter hva husjomfruen, der omsider kom til, viste å fortelle. Hun måtte til å berolige kapteinen, hvorpå hun sprang opp å meddelte herskapet at nu var ”Nordstjernen” kommet. Da ble det liv i hele huset.

Blant annet forteller fruen at om en gammel hyggelig kone, som de kalte ”Batta”; hun pleide ofte å passe barna på gården, i vis nærhet hun bodde – i en liten rød stue. Hun fortalte oss en hel del om Jesu barnet. Blant annet husker jeg en historie: ”Jesus var en gang sammen med noen barn og lekte. Deres kjæreste oppholdssted var naturligvis ved en sølepytt – som så mange andre barn. Så ble de en dag enige om å lage fugler av leire. De andre var meget lykkelige, når de hadde fått til en fugl og satt den på pinne til tørring. Men så, barna mine, sa gamle Betta: Da Jesus hadde sin fugl ferdig, klappet han bare i hendene, og fuglen fikk liv og fløy ! – Når hun hadde brakt barna til sengs , leste hun forskjellige bønner for dem, ofte det lille vers, som finnes i Landstads salmebok på nr. 580 (Jesus styr du mine tanker, Jesu la meg leve så, at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må . . . )

I gamle dager var alle havnene fulle av skip fra høsten til våren. Om vinteren kjølhales de og ble reparert, så neste alle mannskaper hadde arbeide nok, hver for sitt rederi. Hvor lykkelige de var, når de om høsten fikk sin avklarering (avmønstring) og kunne så være hjemme hos familien om vinteren ! Etter dagen arbeidsøkt gikk de hjem, hver med sin sekk spon og fliser på ryggen.

Fruen bestefar på morssiden var fra Gunnarsrød. På den kan av Tjøme er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere tider var det meget skog. Like i nærheten av Gunnarsrød ligger Torås, som før i tiden ble benyttet som varde, men som nå er tatt i bruk som signalstasjon for kystforsvaret. – Der går det en saga, at en av bestefedrenes forfedre ble bergtatt i den ås, og da ble det ringet med kirkeklokkene.

På Vestgården, Hvasser, hvor hennes bestefar senere bodde var det under krigen med Sverige engang svensk innkvartering. En dag kom en løytnant forbi, og da han fikk se at det stod en fløtemugge på en hylle i spiskammeret, sier han til fruen i huset. ”La meg få det du har der!”. ”De får det De skal ha”, svarte hun. For å skremme henne tok den unge løytnanten sin sabel, men hun lot seg ikke anfekte av den grunn, hun sagde bare: ”Har De ikke annet å gjøre en å stikke gamle kjerringer i hjel?” . I det samme kom en høyere offiser gående forbi, og da han fikk se hva det gjaldt, sa han til løytnanten. ”Drager du din sabel mot en kvinne er du ikke verdig til å bære den”, og dermed tok han sabelen fra ham og brekket den midt over.

– 2 –

Det passert godt for en skipsreder å bo på Hvasser i forrige århundres første halvdel og utover. Der var en telegrafstasjon og en utmerket skipshavn (Vestgårdskilen). Ved Sandøsund hadde flåten lat oppføre en stor brygge, og der var tollstasjon, som ennu eksisterer. Der passerte flåtens dampskip. Skulle man til utlandet, måtte man ta til Sandøsund. – På Vestgården forsto man å øve gjestfrihet. Det hente ikke sjelden at man kunne få 10 á 12 gjester på en gang.
En dag var rederens ”Deodata” 171,5 k.lester (bygget i Tvedestrand 1851, solgt i Drammen 1891) kommet hjem fra langfart og hadde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blitt meldt, men rederen hadde fått øye på det fra utsiktsfjellet like ved. Han tar så sin datterdatter og dattersønn med ombord. Da de nærmet seg skipet ble det ropt ”Deodata ohoi”, men det var ingen ombor som gav akt. Endelig fikk en av styrmennene øye på båten, og da han så at rederen var med, kom de hurtig ombord, men ingen kaptein lot seg se. Da vi kom ned i kahytten, satt kapteinen der – rød og oppblåst i ansiktet. Skjelvende og bevende forsøkte han å reise seg, i det han støttet seg til bordet. ”God dag reder! sa han, jeg er ikke riktig bra i dag”. –”Nei, jeg ser det, kaptein”, sa rederen, hvorpå han ba ham sette seg ned. Den lille frøken ble betagen av medlidenhet, men bestefaren mente; det går nok snart over. Stuerten satte inn alskens gode saker, og det var ikke småting de hadde med; de kom da også, som kapteinen sa i fra Bardø (skulle være Bordeaux).
De fikk god kaffe, der hadde god virkning på den omtåkede kapteinen og litt etter litt gikk sykdommen av ham.
På hjemveien fikk de følge med et par staute matroser, de bar hvert sitt anker på ryggen og slapp godt forbi tollbetjentene og mottok for sitt bryderi en god dusør.
Det ble smuglet meget i de dager, og grunnen var for en ikke uvesentlig del den, at det var forbundet med så store vanskeligheter å få varene sendt hit til Tønsberg Tollbod.
Da rederens datter i 1853 skulle gifte seg, bestilte han fra Frankrike et vakkert kaffe- og te servise. Da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor sum for å slippe fri for å transportere det til Tønsberg, men nei, av sted måtte det. Følgen ble så den, at da serviset kom tilbake, var det bare en asjett, en kopp og ett lite fat i behold, resten var gått i knas under veis.

Der ble drevet meget skipsbyggeren på Tjøme, således ikke minst i Berstad. Der kan man ennu se litt av spanteplanen. På side 191 i kaldsboken vil man finne nevnt som kirkeverge mellom årene 1822-24, Ole Røed. Han var kommet fra en gård i Borre som heter Pjonkerød. Hans hustru het Maren Esjebæk. Hun skal ha vært en ualminnelig forstandig og dyktig kone. Ole Røed var også kjent for å være meget klok og dyktig, men på samme tid noe vill. Han eide flere gårder på Tjøme, og en på Hudø. Hva den siste gård angår, ble han eier til den på en noe eiendommelig måte.
Han hadde nemlig for et par gamle folk skrevet en føderåds kontrakt, som ikke behaget kjøperen. Han sa til Ole Røed. ”Den kan du ta sjøl, den vil jeg ikke ha”. ”Ja det skal jeg nok være mann for” mente denne, og lykke til. De gamle døde straks etter.
På sin gård Rød lot han demme opp en dam og bygge opp et kallebrug ?- kjøpte enkeræde? for sin annen hustru Elisabeth Thorstensdatter fra Askjem, Nykirke i Borre og lot oppføre en vindmølle på Østjordet. Der finnes ennu møllestener og litt treverk.

– 3 –

Om en av de gamle skippere fra den tid fortelles det følgende historie. Han var kommet vel hjem fra reis. Hustruen gikk hjemme på gården og ventet på ham, men det kom ingen. Hun kunne ikke begripe hva som gikk av mannen som aldri lot seg til syne. Til sist tok hun en pike med seg og dro av sted for å møte sin gemal. På veien ned til stranden kom de forbi en stue.
Der fikk hun se sin kjente mann i en meget intim situasjon med konen i huset. Vreden blusset opp i henne; hun bøyde seg ned og tok opp en sten. Piken som var med henne ble forskrekket og sa: ”Herre Gud, hva gjør De der?”. Hun slapp stenen, bet harmen i seg og gikk hjem. Dagen etter så piken at hu lagde i stand et stort bukkeris, og dermed dro hun av sted. Hun satte seg i et kratt like ved en grind. Der viste hun at ??? ”Sissel” måtte komme forbi.. Ganske riktig, der kom hun, men da tok henne fatt, og i en håndvending lagt henne på fanget og så fikk hun ganske ordentlig av riset. Sissel ropte. ”Det er nåde for en kjeltring og en tyv, men ikke for den, som sin neste helier (?) ” ”Jeg skal give deg helier ? jeg” sa den fortørnede kone og slo til igjen så lenge hun orket. Stakkars Sissel, hun hadde vist fått mere en nok da hun omsider kreket av sted. Hvordan mannen ble mottatt, derom tier historien.
Fruen (fortelleren) legger til. ”Dere vet kjære barn at sed og skikker er meget forandret fra den tid. Om der i et eller annet sinn skulle oppstå lyst til å gjøre likedan, vil man vel nå beherske seg og dekke alt under høflighetens maske”

Om hvorledes bark ”Florentine” av Tjøme, ført av O.L. Røed den 16/8-1807 ble oppbrakt av en engelskmann of war under Eddystone?, har ”Signal” i 1900 hatt en troverdig beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds sønn Lars fortsatt farens bedrift med å bygge skip. Det nevnes to, ”Søsknene” og ”Brødrene”. Det siste forliste i 1839. Da var Lars Røeds sønn Ole med som 16 års gammel gutt. Mannskapet berget seg inni båter til den svenske skjærgård, da var den unge Ole L. Røed i bare undertøyet. Han har ofte nevnt, hvilken underlig følelse det var for dem, da det nybygde skipet gikk til bunns rett for øynene deres.

Lars Røeds bror, Johannes Rød bygde to skip på Dalsstranden. De fikk navnene ”Johannes Røed” og ”Birthe Røed”.

Ole L. Røed hadde verft i Langviken. Hans far ble ingen gammel mann, han døde antagelig i 1843 (21. april 1844). Han sto i vennskapsforhold til Henrik Wergeland, som da han fikk høre om Lars Røeds død sendte ned et vers som skulle stå på hans gravstøtte.:
Saa brav og ærlig som dit flag –
Gud skjænke dig en ærens dag !

Der hvor skipsreder Hjalmar Røeds villa nu ligger i Langviken, sto det før et en etasjes hus som hans far Ole L. Røed hadde oppført som arbeiderbolig. En stor stue tvers over hele huset på den ene kant var innredet for arbeiderne, så var det en gang hvorfra man kom inn i kjøknet; på den andre siden var det tre rom som var forbeholdt O.L. Røed selv. Der tok han imot alle fremmede; spesielt reisende som kom for å tilby sine varer.
En lørdag var en sådan reisende innbudt til å spise ved arbeidsherrens bord. Det ble traktert med brisling, ølebrød og pannekake. Med gaffelen drog han – den fremmede som ikke var vant til å behandle fisk med kniv og gaffel – brislingen meget forsiktig ytterst på kanten av talerknen. Så tittet han rundt på dem som satt med ham til bords, vips under bordet med den. Der foregikk rensningen på en meget lettvint måte og så kom alt sammen opp igjen på talerknen.

– 4 –

Den gang var det liv og rørelse i Langviken. Der ble gamle skuter reparert og nye bygd. Og når ankeret ble lettet var det sammenstimling av folk. Hvilket stolt syn å se når det ene skip etter det annet for fulle seil stevne utover og forsvinne i horisonten, etter til avskjed å ha sendt en siste hilsen med flagget!.

Når de så kom hjem igjen, da hadde de mange historier å berette, så om ditt og så om datt.

En av kapteinene fortalte en gang ved hjemkomsten om sin tømmermann, der ute i en av havnene hadde fått sendt et portrett av sin kone. Det måtte han naturligvis vise frem til kapteinen, og som sa: ”Det er da en kjekk kone De har tømmermann”. Å ja da, svarte tømmermannen, jeg brø meg ikke om de røde og hvite jentene jeg kaftein. Jeg tok ei som var så svart som kakkelovnen, og hun har da holdt færjen”.

Det var stor selskapelighet på Tjøme i gamle dager. Det var spill, sang, dans og meget munterhet. Julaften var det stor høytidelighet med mange forberedelser i forveien. Klokken tolv presis spiste man middag. Presis ½ 4 ble nekene satt opp. Kl. ½ 5 skulle alle tjenerne være ferdige. Punsjen ble lavet og ølet tappet, det deilige juleøl. Så satte man seg til kaffebordet, herskapet for seg og tjenerskapet for seg. Deretter ble juletreet tendt og da ble det feststemning og glad jubel. De slo alle sammen ring om juletreet, og man sang julesanger.
Endelig ble presanger utdelt og en juleskjenk budt om.

Lengre ut på aftenen kom ungdommen fra forskjellige kanter for å skyte julen inn. Det var skikken at de ikke skulle la seg se. Det gjaldt å være kvikk på det om en ville få tak i noen, straks skuddet var gått av.

Aftensbordet serveres med risengrynsgrøt, ribbestek og litt fugl.. Ut gjennom julen var det mange gjestebud.

Det var på Tjøme et etter datidens forhold temmelig stort klubblokale på Kjære. Stedet kalles den dag i dag ”Klubben”. Hver torsdag hadde herrene sine klubbaftener . I løpet av vinteren hadde man fire ball hvor man moret seg meget godt. Gamle Samsang fra Tønsberg satt der med sin trupp å spilte. (Samsing var et profesjonelt orkester fra Tønsberg, bestående av Samsang, fiolin, Clemens, fiolin, og Halvorsen, kornett).
Senere fikk man marinemusikken fra Horten.
Noen ganger fikk man i stand kanefart som endte med dans på ”Klubben”.

Om sommeren dro man meget på med øyturer. Det gikk brev fra familie til familie om å samles på oppgitt sted, som regel på Lindholmen. Da fikk man det travelt med å ordne sine nistekurver og sitt flaskefor. Når tiden var inne stevnet en hel flokk lystbåter mot Lindholmen. Der slo man leir på en grønn eng som visstnok kalles ”Jomfrusletten”. Sagnet sier at en hollandsk dame skal være drevet i land. Hun hadde på seg sitt gull og adskillig annet stas. Her gikk tiden hen under lek og lystighet, (Tredjemann i vinden, siste par ut) til midnattstimen slo, og så bar det hjem igjen – ofte under vakker sang av gode stemmer (Gluntann, ja vi elsker dette landet, nys seilte vi en solblank time osv. )

Under den fransk-tyske krig var sympatien utpreget på franskmennenes side. Der innkom etter sigende 1500 Spd (= kr. 6.000,-.)

– 5 –

Skipsreder Hans Torbjørnsen på Sundene har nylig fortalt meg, at en bark ”Hebe” som tilhørte hans far på Vestgården, Hvasser den 26/1-1856 gikk ut fra Tjøme, fikk motvind, kom inn igjen på grunn av ishindringer og ble liggende til 10/5-1856. Måtte da skjæres ut gjennom 18 tommers is. Så hård vinter var det den gang.

Avskrift fra kaldsboken i Tjøme sogn, hvor sogneprest Robert Hirch har innført nærværende beretning:

Midtsidepiken

«Skårestina» het hun på folkemunne, og bodde på Kråkere. «Et lite menneske som gikk i legd», forteller Ulla Maagerø som har gitt bildet til Tjøme Historielag. Stort mer vet hun ikke om denne kvinnen.

Ansiktet og uttrykket bærer preg av at Stina har vært gjennom litt av hvert. Klærne og inngangspartiet til hennes enkle bolig gir inntrykk av armod. Kanskje folketellingen kan gi noen opplysninger om henne? Den avslører at i 1865 bodde det hele fem kvinner som het Stina på Tjøme, stort sett tjenestejenter. Som ventet var alle født i Sverige. En av dem hørte hjemme på Kråkere: Stina Granberg i «Kragerødrønningen». Stina var født i 1838 og bodde sammen med svensken Alexander Granberg som var et år yngre. Alexander er oppført som «Bruger af en bitte liden Jordflæk, købt af Pernille Paulsdatter». Paret er ikke gift, og hun benevnes «Hans Quasikone» Dette var tydeligvis datidens betegnelse på en samboer! De hadde en datter, Anna Granberg som var født i 1864.

Stina var legdslem, som det het. Dette gjaldt antagelig på hennes eldre dager. Loven foreskrev at fattigfolk skulle ha kost og opphold på gårdene i korte perioder. Dette ble også kalt husgang.De ble med andre ord sendt som en stafettpinne fra hus til hus i bygda! Noen dagers opphold, noen enkle måltider og så værsågod neste…Det sier seg selv at denne ordningen var svært upopulær, både blant gjestene og vertskapet. Loven om legd ble opphevet år 1900.

Ulla Maagerø forteller at hun fikk bildet av en slektning, Gustav Guttormsen fra Sundene. Men det kom fra skipsreder Bache på Kråkere, Gustav hadde fått det av ham.

Lilly Minken: Prolog

PROLOG: TIL DEN GAMLE BRYGGA PÅ STRANDA

For Grimestad er ingenting for godt.

Slik tenkte jeg, og jeg har tenkt det ofte

når det gikk trått,

med den prolog som jeg til bryggefesten lovte.

(fritt etter Wildenvey)

Fra arilds tid har Grim’stadfolk

hørt sjøen til og vært dens tolk,

ført med seg sus av fremmed land,

av ishavskyst og sydhavsstrand,

tatt med seg duft av is og hval,

av spekk og blo’ og slit og kval,

en air av gutteeventyr,

som knapt no’n nå vet hva betyr.

De slet og slepte lange år

på dekk og dørk mens tanken går

til Grimestad til båt og kil

og mest når som’ren stundet til.

Fra arilds tid tok båt i land

på det som da var Grim’stadstrand,

hvor bryggesteiner sikkert lå

omtrent på samme plass som nå.

Fra arilds tid har brygga stått

med fanglin’pæl i bunnen slått,

og noen plankestubber lå

og vinglet vem’lig oppe på.

Den tjente til i all sin tid

å nå til brygga som med flid

var malt og lakket, stelt og fin,

med seil og årer som maskin.

Med den slags redskap kom man hjem

og kunne komme meget stille frem.

Fisker Hans Karlsen ble redningsmann for kusinene Aase og Åse da de drev hjelpeløst på et isflak mot åpent farvann ved Sydosten i begynnelsen av 1930 årene.

Så mang en herlig søndagstripp

er startet fra den bryggesnipp,

som Simonser og Lange-Hans

Benyttet for sitt liv til vanns.

Hvor mang en herlig gang i grunn

tror dere folk har stått på bunn

når snekka over plank og stein

sku’ entres på ustødig bein.

Jeg nevnte Simonser og Hans

som drev sitt fiske langt til vanns,

som levet strandliv her en stund,

og stelte garn og gård og grunn.

De stelte og til alment bruk

en brygge uten pengesluk.

Den gjorde nytten og var god

å ty inn til i sol og sno.

Den bar en eim av sjøsalt hav

og eide ikke luksuskrav.

Den duftet tjære, fisk og slo

med måkeskitt hvor enn du sto.

Det luktet friskt av flyndregarn

og salt av nakne ben på barn,

som krabber fikk i ålegress

med snegl til agn for det var tess.

Og over denne skjønne tid

så skinte solen idelig.

Den gamle brygga skulle stått,

og tiden med – da ble det godt

å være menn’ske være til –

omkring en fredlig Grim’stadkil.

Det var den gamle brygges svanesang.

Yngre folk kom til – og satt i gang.

Trang fødsel var det – men det gikk,

og se hva resultat vi fikk!

En brygge Grim’stadfolk til ære!

En brygge som for øya vår – må være

en pryd som vi med stolthet viser frem,

og tusen takk til alle dem – som hjalp

oss få prosjektet frem !

Og vi som sogner til vår brygge :

La oss sammen skape

ORDEN – TRIVSEL – HYGGE.

Inger L. Zeiner:

EPILOG: OM STRID OG FRED I STRANDSONEN

En blå, falmet sprit-stensil dukket fram fra sitt gjemmested i en skuff på Holtekjær hos min tante Ka for en ti års tid siden. Siden har jeg tatt den fram ved flere anledninger og gjenopplevd noen øyeblikk fra 1960-årene. Lillys myke, varme stemme høres tydelig, og bildet av henne vises klart for mitt indre blikk. Minnet om henne er jeg ikke alene om.

Gartnerdøtrene

Lilly Minken (1896 – 1978) og søsteren Molly Gude Due (1897 – 1978) gjorde tjømlinger av seg igjen på eldre dager og bosatte seg på bruket Gbnr. 17/18 på Grimestad.

Helt pensjonister ble de ikke. Lilly ga selskap og omsorg til mange eldre og barn. Molly ble innkalt til sin gamle arbeidsgiver, både til Tønsberg og Oslo, når blomsterhandleren fikk store oppdrag fra prominente kunder. Hun var den som førte Yrkestradisjonene videre i familien. Døtrene til Gartner’n Walfred Larsen og hustru Dina, var svært velkomne tilbake. Elskelige damer, sa vi den gang. I dag er bruket feriested for etterslekten til den tredje søsteren, Esther Sanne (1893 – 1977).

Grimestad Vel

En hjertesak for dem må ha vært Grimestad Vel, foreningen som siden 1940-årene hadde ivaretatt mang en oppgave for fellesskapet. Den gamle Strannveien, nå Velveien, var et slikt prosjekt, veilys et annet. Midlene kom ikke fra kommunale bevilgninger, men spleiselag, fester og basarer. I min barndoms sommere var Lilly og Molly blant de ivrigste basarvakter. Basarbordet var plassert ved Østveien, vest for Thorsens garasje, (huset som ikke er malt siden den gang) og syd for Bugge Hansens butikk. ( huset der det nå er utleieleiligheter) I garasjen var det skyting på blink med luftgevær, i butikken et yrende liv av badegjester, fra Grimestad Pensjonat, hus og hytter både herfra og fra de fleste steder på Tjøme. Slik ble Vel – basaren en suksess og la grunnlaget for den brygga som skulle bygges.

Den fælles oplagsplads for Grimestad

Engasjementet for stranda og brygga hadde søstrene fra sitt opphav. Walfred Larsen møtte opp på jordskiftesamling den 27. april 1915 sammen med 6 andre eiere av bruk for å dele Grimestads felles utmark mellom seg. Av utskiftningsdokumentene fra året etter kan vi lese følgende utdrag:

” Opplagstomt: Ved bryggen er av Karlsens part i Ramsaas utlagt som fælles oplagsplads for Grimestad et landstykke begrændset saaledes: —————————-. Det saaledes avgrænsede stykke avbenyttes som før har været.”

Slik ble det,- en stund. Fiskerne fisket videre. I slutten av 1920-årene våknet lille Aase Nilsen (1926 – 2004) tidlig hver morgen til lydene av trillebår, og hun kunne si fra lyden alene om det var Petter, Severin, Hans, Gustav eller en Simensen som trillet ned med teiner, ruser og garn til prammen eller snekka si. Frakteskuta: ”To brødre ”som brødrene Olsen var redere for, hadde hjemmehavn noen år på Dampen”som brygga het på folkemunne. Før Vrengenbrua ble bygd, la rutebåtene fra Tønsberg til her i noen år sommerstider medbringende de første badegjester. Min fars onkel, Hans Andersen, skaffet seg seilbåt, og tok dem med seg på cruise i den ytre skjærgården, en ny næringsvei for fiskeren. Nora Ellefsens pensjonatgjester og andre badegjester fikk opplevelser og onkel Hans kontanter.

Kuene forsvinner, hyttene blir bygd

Utmarka besto både av strand og åser. Kuene beitet overalt, men kuenes dager var talte.

I løpet av tiden fra 1930 og 3 tiår fram i tid forsvant kuene en etter en fra brukene og fra sommerbeitene i utmarka. Da denne tid var passert, kan vi si at badegjestene på hyttene i Grimestads utmark hadde tatt kuenes plass. Den siste kua jeg husker hang i treet hos Anton Markussen en søndag formiddag midt i 1950-årene, død. Den kua kan tjene som symbol på utviklingen. Den var bokstavlig talt dødelig såret av en badegjest med bil. Datteren, Astrid var utrøstelig. Anton Markussen var for øvrig den som ikke gikk inn i den nye næring, tomtesalg til byfolk. Utmarka hans egnet seg ikke til det, og han var vel heller ikke interessert. Bruket, Gbnr. 17/11, ligger der som det var. Barnebarnet, Steinar, steller pent med hus og jorder som minner oss om tidligere tider på Grimestad.

Den siste gårdbruker på Grimestad

Med Karlsens bruk, Gbnr. 17/2 gikk det annerledes. Anders Edvart Karlsen var født i 1850 i Båhuslen. Ellynor Johansen kan fortelle om sin bestefar, at han først kom til Burø som sesongarbeider innen jordbruk. Etter 11 år som pendler mellom Båhuslen og Burø, ble han bofast på Tjøme med familien, først som gårdsbestyrer på Haug. Da bruket på Grimestad ble til salgs, slo han til. I årene som fulgte etter 1900 kjøpte han tilleggsjord fra bl.a.innmarka til Gbnr. 17/12 og fra Holtekjær. I tillegg dyrket han leid jord fra andre bruk. Ulikt de andre brukerne på Grimestad ved forrige århundreskifte, satset svensken alt på gårdsbruket. Av den mannlige befolkning på Grimestad som oppgir inntektsgivende yrke, var det i desember 1900 31 sjøfolk (27 var på dette tidspunktet til sjøs i utenriksfart.)Det var sjøens inntekter som ga levevei for den alt overveiende del av befolkningen. Slik hadde det vært i generasjoner. Det var kvinnfolka som drev brukene, mens mannfolka var til sjøs. Bare Karlsen var en ekte gårdbruker. I tillegg var han postfører. Det var med han gårdsdriften opphørte.

Den private hyttebrygga

Mellom 1935 og 1952 ble det utskilt i alt 48 nye bruksnumre fra dette bruket, de fleste i strandsonen, og alt overveiende til hyttetomter. Det var Karlsens datter, Martha, som ledet an i Tjømes nye vekstnæring, salg av hyttetomter til byfolk. En hyttebrygge ble plassert på ” Den fælles oplagsplass for Grimestad ”. Da våknet folket, særlig da eieren av hytta åpenbart betraktet denne som sin private eiendom. Anders Markussen, bror av Anton, på Gbnr. 17/17, ble både forbannet og fortvilet. Svigerfaren til Anders, Even O. Haraldsen, den legendariske skipperen, hadde vært en av de 7 som møtte på jordskiftesamling i 1915, og han selv hadde drevet sitt fiske herfra i mange år. Stranda var for alle på Grimestad! Den skulle reddes! Min far, Lindgård Zeiner (1909 – 1989) ble budsendt og spurt om han kunne hjelpe til som svigersønn til Hanna Andersen (1875 – 1966 ), eier av Gbnr. 17/10. Bygdefolket ble mobilisert, advokat engasjert, retten satt og dommer avsagt.

Herredsrettens dom

Den 24. oktober 1953 falt dommen i Tønsberg Herredsrett med følgende slutning:

Fru Martha Lindquist Nielsen kjennes som eier av Gnr. 17 Bnr. 2, Grimestad i Tjøme uberettiget til å råde over eller overdra andre rett til å råde over noen del av den felles opplagsplass ved sjøen i forbindelse med sjøverts trafikk av enhver art på annen måte enn den som tilkommer samtlige oppsittere på Grimestad. Særskilt kjennes hun uberettiget til å sette ut brygge eller overdra andre rett til å sette ut brygge på opplagsplassens område.”

Dommen ble anket til Agder lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom

Den 1. juni 1955 ble lagmannsrett holdt i Tønsberg. Rettens formann var Lyng,

John Lyng skulle noen år senere sette rekord i rikshistorien, i 23 dager varte hans regjering. Av rettsboken kan vi lese at motparten er: Hanna Andersen m.fl., Lagmannsretten kom til omtrent samme resultat. I rettsboken heter det: ” Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at uttrykket ”samtlige oppsittere på Grimestad” i slutningens 1. punktum erstattes med ”eierne av Gnr. 17,Bnr.1, 8, 11,12, 17 og 18. ” Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dette punkt skal Martha Lindquist Nielsen betale til Hanna Andersen, Severin Vollebekk, Anders Markussen, Marie Jørgensen, Dagfinn Olsen, Anton Markussen,Valfred Larsen, Dagfinn Lund, Håkon Kristensen, Per Olsen og Inga Gulliksen kr. 1000.- i saksomkostninger til lagmannsretten.

Harde ord på Betania

Betydningen av denne dommen var at det neste slaget måtte stå mellom de 7. Det var de som måtte bli enige om bruken, ikke alle de 144 som til da eksisterte. Men det hjalp jo lite når de ikke var det. Neste utspill kom fra den tapende part. Igjen ble retten satt, denne gang på Betania, den 4. desember 1958 og gjaldt krav om bruksordning på stranda for Gbnr. 17/2. Søksmålet gjaldt alle bruksberettigede i alt 143, må det bli. Mamma kom hjem den dagen med beretning om mange harde ord, som ikke passet seg i et Gudshus. Om det var derfor retten ble satt i huset til Dagfinn Olsen neste dag, skal være usagt. Alle 6 og alle de andre sto på sitt. Her var det ikke behov for noen bruksordning ved jordskifteretten, i det alle sammen, utenom fru Lindquist Nielsen, var enige om at Grimestad Vel utarbeidet regler for bruken av opplagsplassen. Den 8. desember 1958 kom Jordskifteretten sammen og fattet vedtak om at den forlangte bruksordning ikke ble fremmet da rekvirenten hadde kalt kravet tilbake.

Fredsslutning.

Noen år gikk, og Grimestad Vel jobbet i det stille og etter hvert litt høyere. Tiden jobbet for drømmen: Et bryggeanlegg for alle på Grimestad. Den 3. juni 1964 ble sluttstrek satt ved forlik.

Partene ble enige om at utskiftningspapirene av 1915/16 blir å tolke slik at bruksretten til brygge og opplagsplass tilhører den som til enhver tid har eiendom på Grimestad. Båtforeningen får fullmakt til å utbygge havneplassen på beste måte og etter sakkyndig bistand. Likeledes gir fru Martha Lindquist Nielsen tilsagn om at området mellom opplagsplassen og Gunnar Karlsens eiendom kan benyttes av båtforeningen efter innhentet tillatelse fra de som nu har båtfeste og bryggerett der. Forliket gjelder ikke eiendomsretten hun nu innehar. De syv grunneiere som nu har båtfeste eller bryggerett får gratis plass for en båt ved felles brygge for sin levetid.” Dermed kunne brygga bygges, og min barndom var ugjenkallelig over.

Motparten.

Hvem var hun, denne steile damen, som sto alene mot en hel bygd i mer enn 10 år?

I min tidlige barndom drev hun kiosk som lå omtrent der busstoppet ligger på vestsiden av Østveien i vår tid. Pappa kjøpte is til meg, og de pratet hyggelig sammen. Dette må ha vært i stridens første tid. I pappas siste leveår snakket vi om den gang ved kiosken. Likte og respekterte han henne? Ja. Så sta som hun var, var han jo selv. Så lenge det var en sak som rettsvesenet kunne håndtere og avgjøre, og ingen tydde til ulovlige midler, var det greit. Egentlig gjorde hun Grimestad en stor tjeneste. Hun samlet folk om saken. Rettslig sett ble det avgjort for framtida at fellesskapet skulle bruke opplagsplassen. Det kunne gått annerledes, og vi hadde sittet igjen med et bryggeanlegg for de sju og hyttene til noen av dem. Men for sin egen del burde hun ha gitt seg før. Personlige omkostninger må det ha vært. Hun hadde vært en av de toneangivende forkjempere for Strannveien i Grimestad Vel og så måtte hun oppleve å gi fra seg all kontroll over opplagsplassen til nettopp denne foreningen. Niesen, Ellynor, kan bekrefte at det var vonde år for tanten. Inntektene fra tomtesalget forsvant i utgifter til advokat og rettssaker, og hun ble selvfølgelig svært lei seg. Familien trakk seg ut av arbeidet i Vellet. For dem ble det ikke moro lenger slik det hadde vært i arbeidet med Strannveien. Martha Lindquist Nielsen født i 1895 bodde hjemme til kort tid før hun døde. Hun ble 95 år.

Bryggefesten

St. Hans-aften 1966 var det fest på stranda. Grimestad Vel var også blitt båtforening. Byggeanlegget sto ferdig, og freden var definitivt kommet til Grimestad etter mange års strid. På barns vis hadde vi mange år før omdøpt foreningen til Grimestad Uvel. Denne kvelden fikk den et nytt navn: Grimestad Vel og Ubåtforening. I beste mening hadde noen ”hjulpet” pappa, som var innlagt på sykehus, med å legge ut snekka før den var trutnet. Trass i forliset ble det fest. Armand Olsen holdt tale og ledet showet i beste Kirkevaag-stil. Lilly Minken fremførte prologen, Grimestadprinsessen ble kåret, men hun var importert fra Utbygda for anledningen og het Turid Pedersen. Etterpå var det dans til levende musikk. Kan det ha vært ”Skjærgårdsgutta”, tro? Håkon Kristensen var i storform der han svingte seg med damene. Tønsbergs Blad var selvfølgelig på plass, og reportasjen kom i avisen neste virkedag: (St. Hansdagen var fridag for alle her den gang.) Da kunne man lese at Tjøme Skolemusikk åpnet programmet på bryggen med feiende musikk, ordførerer Stenli døpte bryggen i champagne, mens Halvdan Hansen sto ved siden av i egenskap av foreningens eneste æresmedlem.( Han hadde vært med siden veien forsvant i 1942.) Vi kunne også lese at Evelyn Abrahamsen sang, og at det virkelig var ”Skjærgårdsgutta” som var i aksjon mens St. Hans-bålet flammet og fyrverkeri avsluttet kvelden. Reportasjen i T.B. gir også en fyldig omtale av taler, og det bygdefolket ikke fikk være med på, en middag på ”Grand Pensjonat”??.Her deltok prominente gjester fra Havnedirektoratet: Dir. Sund og overing. Ruud og fra Tjøme Kommune: Ordfører og kontorsjef Halvorsen. Vertskapet fra Grimestad Vel og Båtforening var representert med bl.a. formann Armand Olsen og F. Bugge Hansen. Av talene fremgår at havnen hadde fått 125 båtplasser og hadde kostet 240 000 kroner. Store bidrag ble gitt av Bensinavgiftsfondet og Tjøme Kommune.

Historie på vers

Prologen til Lilly forteller historien om folk før min generasjons tid på Grimestad. Det er den jeg husket best. Noen navn og ord måtte jeg få forklart den gang. Så her bringes det videre.
”Lange Hans” het Hans Karlsen. Enken, Alvilde, bodde i huset deres, rett nedenfor ”Bækkevold ”i min tidlige barndom, og i annen etasje bodde min barndomsvenninne, Reidun, før de flyttet til det nybygde huset litt lenger opp i veien. Det er nå gått mange år siden ”Alvildehuset” ble revet.

Lille Aase Nilsen (senere Bekkevold Hagen) kunne takke Hans for livet. En kvelding i isløsningen i 1930- årene speidet han utover sjøen. Ble det mulig å fiske i morgen, tro? Der ute på vei mot Sydosten på Mågerø, nå konglig feriested, skimtet han to små skikkelser på vei mot åpent hav. Hans fòr ut og plukket opp jentene i båten i siste liten. Slik ble kusinene Aase og Åse reddet, seilende på et isflak. Hans ble ikke den siste som passet på barn i nød. Naboen nedenfor, fru Bjelland, hustru til min barndoms fisker på stranda, skulle gjenta bragden midt i 1970 – årene. Disse hus lå på Holtekjær, Gnr.16. I dag ville fiskeren Hans ikke hatt rett til båtplass. Trammen lå riktignok på Grimestad. Rettsavgjørelser er ikke alltid rettferdige.

” Simonser ” var visstnok egentlig Simenser, og etterslekten har fremdeles bruket Gbnr. 17/14 og bruker det som feriested. Arild, hvem var han, undret jeg meg? Et års tid senere kom svaret fra min norsklærer: Det er ingen person, men et gammelt poetisk uttrykk fra gammelnorsk, ” àr alda” og betyr:tidlig i tidene, kunne han opplyse.

Å arbeide med fortiden – i nåtiden – for fremtiden

Dette er Hjartdal Historielags motto, og det kan være vårt. De fleste mennesker vil ha glede av å tenke seg tilbake til og minnes sin egen barndom og gode opplevelser, kanskje helst når vi nærmer oss moden alder. Personlig vil erindringen om gamle ”Dampen” alltid gi meg glede. Skjær og svaberg som vi badet og fisket kattefisk fra, ble tatt fra oss og begravd under stein fra Mågerøs indre. Men de finnes fremdeles under massene, i noens hoder og heldigvis på fotografier. Den nye brygga ble til glede og til nytte for så mange. Helt slutt på stridighetene ble det ikke. Det har blåst opp til storm, kuling og frisk bris siden ved flere anledninger i mitt 30-årige fravær fra Grimestad, men prinsippet om at alle på Grimestad har lik rett til brygga står fast. Ingen har noen særrett. Min generasjons barndom ble tilbrakt på gamle ” Dampen” der Anders, Dagfinn, Kristian, Ole og Trygve hadde sine tresnekker rundt omkring med andre lyder og lukter enn i dag. Vår tids barn samler sine sommerminner på land ved Tøgerstranda, den kommunale badestranda i sydlig retning. Den er vel rimelig sikker på å bli liggende. Personlig finner jeg glede i å vite at Tøger og søsteren Kirsi ”levet strandliv her en stund”, i Korpereiret rundt 1865. Jeg sender dem en tanke, hver gang jeg vandrer forbi. I tillegg til å gi personlig glede, kan kunnskap om fortiden faktisk også være nyttig, spare tid og penger og, ikke minst strandsonen for unødig store inngrep. Det spørs om en kommunal administrasjon og stressede folkevalgte alene kan verne den strandsonen vi har igjen. På Hagastranda har det rent ut noen skattekroner, statlige(?) , men skattekroner like fullt, uten nytte, i et forsøk på å rydde opp i saken om en brygge som ikke skulle vært tillatt bygget for ca. 50 år siden.( iflg. kommunen) på stranda som var avsatt til badestrand iflg. kommunalt servitutt, og hvem kan forklare hvorfor et helårshus blir bygget i strandkanten, der den gamle hytta til Mørken lå. I sin tid i 1948. Hadde skogutvalget innsigelser mot å gi konsesjon til bygging. Langs stranda gikk det i uminnelige tider en sti, hevdvunnet. Herredsstyret ga konsesjonen uten å ta forbehold om stien. Derfor ble eiendommen stengt for gjennomgang, og folk måtte klatre rundt før det ble bygd en farbar sti. Over 50 år etter er verneinteressen en annen. Det ble dyrt for svaberget og regnskogen, men var det verdt én ny skatteyter eller to? Kan det være så enkelt som at fargen på kartet var rester etter en gammel plan som ble oppgitt? Vidløftige kommunale planer inneholdt engang i 1970-80årene tanker om omfattende sanering av hytter langs stranda. Kan vi bli enige om å ta vare på den natur og det kulturlandskap som er igjen? Naturen har ikke lenger det vern som de gamle næringer, jordbruk, skogbruk og fiske ga naturen. Nå skal vi bo og rekreere her både heltidsbeboere og deltidsbeboere på Tjøme hele året! Da må alle være våkne og bry seg. Vi som nå alle vet, og er blitt så mange på Grimestad, må kunne klare det i fellesskap!

 

Kilder til artiklene: Saksdokumenter og møtebok for Grimestad Vel (1943 – 1957).

Tønsbergs Blad 25.juni 1966.

Div. jordskifte dokumenter.

Folketellingen 1865 og 1900

Artikkelforfatter Inger L. Zeiners egne erindringer (f. 1949)

Samtaler med:

Ellynor Johansen, Aase Bekkevold Hagen, Gustav Hagen,

Nancy Klausen, m.fl. 2003-2004