Mange små Historiske tilbakeblikk

STEDSNAVN; GURERØD

Det opprinnelige navnet på gården har vært Gudrunarrud. Navnet forteller at det var en kvinne, Gudrun, som fikk ryddet gården. Det var så tidlig som før svartedauden på 1300-tallet.

Stor sølvrev-farm Nøtterøy

På Nøtterøy er i disse dage stiftet et andelslag med det formål å op-føre en stor sølvrevfarm. Til styre er valgt gårdbruker Bjarne Stabell, statspolitibetjent Kjos Hansen og baker Martinsen. Selskapet har leiet til anlegg av den til revefarm nødvendige grunn på Gipø. Der vil man straks gå i gang med opførelse av de nødvendige gårde samt en røkterbolig. Det er allerede innkjøpt 6 par sølvrev og 3 par blårev, som samtlige har fått de beste premier såvel i Ålesund som i Oslo.

(Vestfold Social-Demokrat 06.06.1929)

Herredstyre-møte paa Veierland for første gang

Stokke herredstyre var igaar invitert til at holde sit møte paa Veierland forat representantene nærmere kunde stifte bekjendtskap med det lille anneks. Møtet holdtes i ungdomslokalet, hvor ordføreren ønsket representantene vel møtt til det første herredstyremøte der blev holdt utenfor kommunelokalet Han takket derfor Veierland for den gode mottagelse man hadde faat..

Efter forhandlingene servertes kaffe og smørbrød, og efterpaa foretokes det turer paa den lille idylliske ø, hvor badegjestene saa ut til at like sig fortrinlig.

Det, som representantene særlig skulde ta i øiensyn, var øens vei, man har kun en vei paa Veierland, – men efter det vi forstaar er det ikke utelukket at det kan komme flere. (Tønsbergs Blad 11.07.1928)

Marinegaster overtok styringen av Kanalbroen

Marinefartøiet «Sarpen» var igaar atter uheldig. Idet den skulde gaa gjennem Kanalen, blev den av vind, strøm og isflak ført mot midtkarret, hvor som be-kjendt styreindretningen paa broen er placert. Sammestøtet hadde den følge at styreindretningen kom ut av funktion. Forat trafiken skulde kunne gaa sin gang , blev en del av undervands-baatdivisjonens mandskaper paa Teie utkommandert til ved hjælp av tauger at trække broen frem og tilbake naar fartøier skulde igjennem.

(Tønsbergs Blad 11.02.1928)

Doktor

Binneballe,

Tjømø

Kontortid: Hver dag kl. 9-11 formiddag i lægeboligen, Sundene, hver tirsdag kl. 1-2 eftermiddag paa Wasser hos madam Sara Kruge, hver mandag og torsdag kl. 3-4 eftermiddag paa Skjerve hos hr. Halvor Pedersen.

(Annonse i Tunsbergeren

30.01.1883)

Statspoliti vokter på gruskjøring

I går kjørtes grus med flere lastebiler fra Bjønnesåsen og ut på veiene. Det er den underligste gruskjøiing man har hatt på Nøtterøy. Oppe ved stenknuseriet står det statspolitibetjenter og vokter de «arbeidsvillige» til de får lastet på bilene. Streikebryterchaufførene venter så på hverandre for å kjøre i kortesje bortover veien til det sted hvor avlessingen foregår. Her står en ny samling statspolitibetjenter og følger med når hullene fylles.

I statspolitiets hovedkvarter på Tinghaug lå 4-5 statspolitibetjenter ute i solen og kjedet sig. Alt i alt er ca. 20 statspolibetjenter samlet på Nøtterøy.

(Utdrag fra reportasje i Vestfold Arbeiderblad 26.05.1932)

Smidsrød-veien blir åpnet igjen

Efterat legningen av betongdekke på Smidsrødveien er avsluttet, vil der bare gå noen få dager, antagelig 4-5, før veien i sin helhetåpnes igjen for trafikk. På fylkets veikontor innrømmer man nu at veien på strekningen Kirkeveien – Nøtterø torv ikke er som den bør være, og at den ikke vil bli godkjent før den er blitt utbedret. Det er ikke bare det at ujevnheten er generende for bilene, men det vil også lett oppstå sår i dekkene, hvis veien ikke jevnes ut. Det vil bli entre-penørens sak å bringe veien i den tilstand at den kan godkjennes.

(Tønsbergs Blad 3. august 1934)

STEDSMAVN; MEUM

Det oppinnelige, gammelnorske navnet har nok vært Midheimr, den midterste gården. Altså den som ligger mellom Skjerve og Sem. Etter navnet å dømme er gården rydett i vikingtid eller kanskje før den tid.

Bernhard Folkestads penn på visitt hos teaterlegende på Brøtsø

Da vi kom over enepistel av maleren og skribenten Bernhard Folkestad om Agnes Mowinckel i Vestfold SocialDemokrat 11. januar 1924, lette vi frem noen ord fra en anmeldelse fra 1979 om Fakkel-boka «Morild», en samling av Folkestads ypperste essays:

«Det var under første verdenskrig i 1916

at Bernhard Folkestad slo seg ned i vår del av verden, den gang et meget fredelig sted – på Brøtsø, en av øyene iTjømes øyverden; som «badegjest» må Folkestad sies å være den rene pioneren. Det var nesten bare han og Agnes Mowinckel som i den egenskap kunne hoie til hverandre over Hvasser-bergene den gang».

Vi får her bare kort introdusere Agnes Mowinckel (1875-63) som en nærmest le gendarisk teaterskikkelse, eksentrisk slagferdig, elsket og fryktet, og k Bernhard Folkestad komme til med sir skildring fra Brøtsø, altså trykt i Vestfok Social-Demokrat i 1924:

STEDSNAVN: OTTERSTIG

Navnet var på gammelnorsk Otrastig og kommer av dyrenavnet oter og den stien oteren har fulgt når den tok seg en tur i land.

Dette er kopi av dagbok

Dette er kopi av dagbok, eventuelt brev skrevet av H.Kjørbo Hansen. Han var bror av min bestemor, Anna Dorothea Hedvik Kjørbo Fagelund.,f.Hansen.
TIL BOTLENOSEN !
Stakkels Dyr,hvor du maa lide, Førend Døden brat Ende gjør paa dine Kvaler, Medens vi af Livet haler For at faa dig fat.
Naar nu Kampen er forbi,
Og du ligger taus og rolig, Bliver du istykkerrevet, Sønderlfænget og partert. Derpå bliver du placeret Ned i Kjedlens skumle Bolig.
Digtet paa ” Ishavet ” af H.Kj. Hansen,
OmbordiBrig ” Christiane ”, Capt. R.Knudsen af Tønsberg.
Mandag den 23. Marts 1885.
Dampskibet peb, og av sted gikk det. Jeg tillige med flere andre af Mandskabet paa m/Briggen ” Christiane ”,stod forud paa Dampskibet i det deilige Solskinsveir, ogventede hvert øieblik at se ” Christiane ” ,efter at have gaaet igjennem Piren og over Trælen.
Det var med taarefyldte øine, at jeg for siste Gang skuede min Fødeby og dens Omegn,før jeg reiste. Nu er vi ved Briggen. Om bord i denne er alle i en travel Virksomhed. Ned i Lugaren, der er omtrent propfuld af Mennesker, kom vi da endelig, og efiterat vi havde slængt Tøiet ind i vore Køier, satte vi os paa vore respective Kister og begyndte at betragte Skuespillet omkring os. Her stod en af Matroseme fuld som en Alke, og curtiserede nogle Bondepiger, der fulgte sine Kjærester og Brødre om bord, her stod en og stegte og brasede og brændte saa det blev en afskyelig Lugt. Men nu nok derom. Det var med blandede Følelser jeg gikk tilkøis Den Aftenen tilligemed mine to Køiekameraater, en Styrmand fra Laurvig, og en Bondegut Fra Ramnes. Det blev saa trangt at det var næsten ikke til at holde du. Men endelig sovnede vi.
Tirsdag den 24. Marts 1885.
Klokke 4 om Morgenen blev jeg vækket ved at høre Kokkon skrige: ” Reis du og skaffe ”. Dette var uvane for mig, og jeg sprang med Forbauselse op, og klædte mig paa.Han havde da Kaffeen færdig, og vi begyndte at drikke. Jeg havde lidt Fløde med mig hjemmeifra, saa at jeg Klarte mig noksaa godt. Vi har enden ikke faaet noget fast Arbeide, men gaar omkring og

3

Hjælper de nyankomne med at faa Tøiet om bord,og skyder med Kanoneme. Man laver nemlig en Sæk med Høvelspaan, som man lægger på Våndet paa en Træramme. Man sigter paa denne og forsøger at træffe. Jeg skjøt 2 Skud fra Bakken. Det første traf Sækken i det ene Hjørne og det andre passerte forbi,men lige i Nærheden. Begge Skuddene vilde have truffet Botlenosen. Jeg var ikke lidet stolt. I dag er det pent Veir. I dag kom mine to Brødre om bord med noget Smaateri som jeg hadde glemt.
Onsdag den 25. Marts.
Klokken 4gjentoges det samme Skuespil som igaar. Jeg tømed du med det samme. Jeg skulde hjælpe Tømmermanden med at gjøre Kanoneme klare på Bakken. Som jeg stod og holdt en Medtrykker til Bolten,kom han nær Armen saa den gikk tilsøs. Jeg blev lei, og gikk agterut til Capt. Og spurgte om jeg kunde gaa til Byen og kjøbe en ny. Jeg fik Skrub, men slap at gaa til Byen, da vi havde Smed om bord. Jeg kom ikke tilkøis før kl. 12 om Natten, da jeg skulde staa og vente paa Capteinen, der var i Byen for at udklarere ved Toldboden. Da han kom, fik vi høre at vi skulde lette kl. 4 næste Morgen, hvis Vinden tillot det.
Thorsdag den 26. Marts.
K1.4 lettede vi Anker og seilte udigjennom ollæeme efiter Lodsens Kommando for svag men gunstig Vind. Nu er vi endelig paa ”Blaamyren ”. Hist i Horizonten har vi Færder Fyr, ellers ser vi ikke mer Land.
Fredag den 27. Marts.
Begynder saa smaat at blive søsyg. Stod nu for første Gang til Rors. Som jeg stod i mine egne Betænkninger, lod jeg Briggen falde af. Strax kom Capteinen agterud og begyndte at skjælde mig du. Vi sre mange Fugle saasom Kraaker,Dompapper, Stærer og Spurver, som nu er paa Opturen til Norge. En nydelig Dompaphan var saa træt at jeg næsten kunde tage den med Haanden. Var i Ettermiddag skrækkelig søsyg. Jeg havt sat mig fast i Kappen eller Nedgangen til Lugaren, og forlod kun min Stade naar Maven fordrede det, for at gaa bort til Rækken. En af Matroseme fik truet i mig nogle Sildestykker og Kavringsmuler, hvilke imidlertid strax kom samme Vei tilbage igjen. Begynder at længte hjem.Tænker ofte paa Kontoret, mine Forældre og Søskende. Ønsker mig hjemme igjen. Det er godt og varmt om Dagen i Lugaren, saa man kan ofte ikke faa sovet for bare Røg. Jeg har nu ikke spist paa 2 Dage. Stjal mig tilkøis i Ettermiddag.
Lørdag den 28. Marts.
Er nu omtrent fri for Søsygen. Var i dag agterud og hjalp Capteinen med at pudse hans Bøsser. Vil ALDRIG mer paa Søen, (hvilke alle Begyndere i Sømandsfaget forresten siger naar de ere Søsyge ). Jeg vaskede mig i dag for første Gang siden Mandag. Man pleier ikke at vaske sig saa ofte her, men man har heller ikke Tid til saadant, ialfald er det forferdelig uvane for mig. Tiden gaar om Aftenen med Sang, Trækspil og Kogning. Røger gjør man bestandig naar man har fri. Nogle staar og steger Dænge, eller en Blanding af Poteter og Brød opløst i
Vand, stegt i smør, andre steger Pandekager af mel og Vand. Vi befmder os nu paa Høiden af Arendal. Har seet mange Fyrer.
Søndag den 29. Marts.
Er nu omtrent tvers af Lindesnæs. Medens jeg nu sidder i Lugaren og skriver dette, hagler det med Fornærmelser og Vittigheder angaaende Journalen, som de kalder min Dagbok for. Forresten ere de svært nyskjærrige efter at se hva jeg skriver. En Aften forrige Uge, da jeg havde lagt mig paa en af Kisteme for at sove, blev jeg temmelig ublidt vækket ved at jeg fik et Spark paa venstre Arm. Det forholdt sig saaledes at en Svenske havde lagt sig til at sove paa min Kiste ret over for mig ; med det samme Skibet gjør en Overhaling , vælter Kisten, der ikke var fastspigret overende, og alt som var i den du over Gulvet eller Dørken som det kaldes. Smøret og sukkeret kom i en ubehagelig Nærhed med det næsten af Vand oversvømmende Dæk, hvorfor jeg varpede altsammen. Smørkoppen min gik såå sund som Knas ved samme Leilighed. Nu i dette Øieblikk ligger jeg på Bakken og røger mig en Cigar, Knækker Valnødder som Moder har stappet ned i kisten, og har det noksaa gemytligt. Nydelig veir. Har Lindesnæs agter om Bagbord. ((Her mener nok unge Hansen styrbord.)).f.anm.)
Har i dag spanderet 1 eg paa Baadsmand og Kokken, hvilket vakte stor Sensation i Lugaren. Men nu skal vi du at aksffe til Middag, derfor adjø for denne Gang. Til Middag fik vi fersk Suppe og Kjød, samt Budding, lavet af Mel, Vand og Rosiner. Er ikke meget god, men er rene Lækkerbidsken om bord.Saa en Springhval ved Siden i Eftermiddag. Eftersom det er Skig og Brug blant Ishavsfareme, har vi surret en slaktet Ko fast til Merset for at Kjødet skal bevares bedre. Men nu maa jeggaa tilkøis efter at have stegt Dauge.
Mandag den 30. Marts.
Har i dag malet Tal paa Baadene, hvilket Arbeide jeg skilte mig meget godt fra, saa til ikke at have gjort det før. Har Risengrynsgrød til middag, kogt i Vand og med condinsered Meld i. Stygt Veir, Regn og Blæst. Den gamle Kasse slingrer forfærderligt, som næsten alle Smaaskuder jo gjør. Men eftersom, saasom og dasom de slaar 1 Glas, og jeg skal paa Udkig, maa jeg sige Stop for denne Gang. Død og Pine nu praier Styrmanden i Kappen for Afløsning paa Udkik.
Tirsdag den 31. Marts.
I dag har vi stiv Kuling ,næsten Storm. Den gamle Brig flyver fremad med rasende fart ,for bare Stumpeme. Søsygen begynder saa smaat igjen. Er ikke rigtig frisk, hvorfor jeg har faaet engelsk Salt af Capteinen, som vi faar som Raad for alle Sygdomme. Kunde ikke spise noget af Middagsmaden som bestod i Erter, Flesk og jød. Dag læste jeg lidt i Testamentet for første Gang. Man læser ikke Guds ord formeget her oppe.
Onsdag den 1. April
Er nu omtrent tvers af Bergen. Stiv uling. Lapskaus til Middag, hvoraf jeg spiste en god del. Har igjen faaet en Dosis engelsk Salt af Capteinen. Inat var jeg for første Gang paa
Vagt.Det var forfærdeligt. Det regnede, blæste , sneede og haglede.Der maatte jeg staa i 4 Timer og fryse. Stod og passiarede med Styrmanden omtrent 1 Time.
Nu mens jeg har god Tid, vil jeg søge at skildre Mandskabet om bord i Briggen. Øverst i Lugaren thronervor for sin Styrke og Størrelse bekj endte Baatsmand, siddende ved et mat Lys af en tilrøgt Lampe, og halvsaaler et Par Støvler, idet han med sin Basstemme synger en Drikkevise, paa hvilken Resten af Mandskabet hører med Beundring. Ved siden af ham sidder en af Matroseme og syer paa en Seilpaase, medens han af og til hjælper Baatsmanden at stemme i. Foran Kabyssen staar Kokken i al sin Storhed ogGlands og ribber en Alke medens Stewarden laver Deigen til Brød.BBag disse sidder jeg og skriver og har til vis-a-vis et par Dæksgutter, der sidder noksaa gemytlig med sine Snadder i Munden, og med den største Ærefrygt hører paa Baatsmandens monotone stemme, der mer ligner Brøl end Sang. Nu er jeg omtrent færdig. Nei stop, jeg glemte jo rent begge Ladølingene, der gaar under Navn af Belman” og ”Bismark”.De er nu blevet uenige, forde den ene beskylder den anden for at have stjaalet Smør og Tobak fra ham, og af og til ledsagende Skjellsordene med Puf og Slag. Disse volder Mandskabet i Lugaren usigelig Moro, idet de ærter begge paa hinanden næsten til hver Dag. Naar en Stakker overvældet af Søvnen lagde sig ned paa en Kiste til at lure, blev han strax vaagen ved en varm Tingeste som kom i Berørelse med enten Benene eller et andet sted på Kroppen. Man tager nemlig et Stykke Seildug og væder det i søvand, tager derpaa et gløende Stykke Kul og tuller det ind. Efter en liden Stunds Forløb skvædter Vedkommende op, slaar til ”Hvepsen” , som man kalder dette Torturinstrument, saa Filleme fyger. Ladølingene stakkar fik ofte føle «Hvepsen”.
Skjærtorsdag 2. April.
Blæser haardt, høi Sø.Imorges vaskede og redede jeg mig , og læste derpaa lide i Testamentet. Derpaa syede jeg et par Knapper ind i Armvesten. Sidder nu og skriver lidt, medens Våndet ofte render ned igjennom Skylightet og ned i Lugaren,hver Gang en Sprut kommer over Rækken. Næsten alle Ting er levende. Alt maa surres fast. Begynder nu at se Bootlenoser. Men nu tager jeg mig en Pille og gaar derpaa tilkøis, derfor adjø.
Langfredag den 3. April.
Sad inat oppe i Merset og digtede følgende Sang, medens Skuden slingrede , og Natten var saa mørk som en Sæk :
Imedens jeg sidder i Merset Paa Udkig i sorte Nat Jeg tænker og tænker paa Verset Medens Vinden læger Tagfat.
Jeg tænker paa Alle derhjemme Paa store saavelsom Smaa,
Jeg kan dem slet ikke glemme, Ei heller af Tankerne faa.
Agnes og Magda og alle,
Selv Julius ‘sine Duer smaa
Jeg frem i Tankerne kalde Mens Vinden friskner paa.
Læste litt i min Køiekamerat Friis’s Bibel. Begynder saa smaat at komme ind i Husholdningssager.
Lørdag den 4.April. (Paaskeaften.)
Blev i aften trakteret udmærket. Vi sluttede med Arbeidet Klokken 4, hvorefter vi vaskede os. Aftensmaden bestod i stegt Flesk og Buf, derefter en Dram til Risengrynsgrøden, med hvilken der fulgte en delikat Saft, som Mandskabet kaldte Vin. Senere paa Aftenen fik vi Toddy. Vi var næsten alle lidt øre i Hovedet. Den ene Drikkevise afløste den anden.Tilslut blev det bare Skraal. Jeg sad paa Køiekanten og skraalede med de andre. Pludselig fikk jeg en Tanke. Jeg slog til Stilhed paa en Tintallærken, hvorefter jeg begyndte et tale for den fraværende ædle norske Kvinde, hvilken Tale blev hilset med stormende Jubel. Man bar mig paa Guldstol rundt Kabyssen.
Eg ,der aldrig før har drukket en Dram, maa nu til min skam bekjende , at jeg nu styrter i mig en saadan uden at blunke med Øinene. Den smager fortræffeligt i Kulden. Vi faar ofte Drammer om om Hverdagene, men regelmæsig hver Søndag efter maden. Jeg er nu aldeles frisk for Søsyge.
Søndag den 5. April.
1 .Paaskedag
Ser stadig Bootlenoser. Noksaa pent Veir. En Masse med Alker og Maager.
Mandag den 6. April.
Jo, en deilig 2. Paaskedag. K1.4 var jeg og de andre paa Vagten oppe og begyndte at gjøre i stand Kanoneme,Lineme, Harpuneme og Baadene. Jeg fikk ikke lagt mig før kl. 10 om Aftenen. Kl. 12 var det at tørne du igjen. En af Skytterne har skudt mange Bommer fra Bakken i dag. Men i dag skulde det alligevel blive den Dag vi skjød vor første Bootlenose. Den blev skudt om Middagen af Carl Ludvig Sørensen fra Melsomvig. Vi fik ikke dræpt den, og buxerede den til Skibet før Kl. 6. Saa begyndte Flensningen. Man skar først Spækket, der vel kunde være 8 Tommer tykt rundt omkring Nakken helt til Kjødet. Derpaa skar manlangsefter Bugen mellem begge Bagfinneme og begyndte saa at ( skrændse)
Skjønske (?) agterover rundt Fisken Med Flensespadene skar,eller rettere hug mellem Kjødet og Spækket til det løsnede sig en god Del. Derpaa skar man et lidet Hul i Spækket, igjennem hvilket man stak en Ters med en Strop i. Man skar nu Taljen , der hang i en Mantel, der var fastgjort i begge Mers, ind i Stroppen, og begyndte saa at hive Flensen om bord eftersom man løsnede det. Medens dette stod paa havde man surret Fisken fast til Skibet. Man skar nemlig Hul under Næbbet ved en Sene, og stak Stroppen gjennem Hullet og rundt Næbbet. Dette blev nu sat fast oppe paa Rækken. Derpaa tog man et Toug rundt Halen paa Fisken, og satte det fast paa samme Maade.Fisken var nu klar til Flensning. Nu firedes Flensebaaden paa Våndet, bemandes med enten 3 eller 4 Mand, hvoraf 2 til at holde Baaden an i en passende Afstand fra
Fisken ; thi naar Skuden satte og slingrede, blev Baaden ofte fyldt af Våndet der randt ned fra Fisken, der somme laa dybt under Våndet, og sommtider langt over Våndet, idet den maatte følge med Skibet. Naar nu lensen var kommet op paa Dækket, blev Huden skrabet op, og derefterblev det hugget i Smaastykker og Kastet paa Kjedleme. Hele Skibet begynder at blive fettet. Eg er meget søvnig.
Tirsdag den 7. April.
Holder fremdeles paa med Flensningen. Ligger i Køien og skriver dette, men maa nu slutte for at jeg kan faa sove, derfor God Nat.
Onsdag den 8. April.
Inat medens jeg var paa Udkig digtedte jeg den lille Digt om Bootlenosen ,som staar foran paa Titelbladet.
Thorsdag den 9. April.
Har i dag faaet Sukker og Smørvegt og Brødvegt, hvilke skal vare i 8 Dage undtaget Sukkeret der skal vare i 14 Dage. Stegte inat baade Hvalbeef og Pandekage. Jeg lagde til Smør, og en anden lagde til Mel, hvorefter vi drog paa at stege.Hvalbeefen er noksaa god, naar den bliver saltet og pebret i Panden. Den vandes først godt du, koges derpaa i Stegepanden, og steges tilslut. Ak ja, i morgen er det min Geburstsdag.
Fredag den 10. April.
Geburtsdagen oprandt klar og straalende. Jeg begyndte Dagen med at skure Dækket Kl. 4 om Morgenen. Men desværre, det pene Veir vårede ikke længe. Snart begyndte der at hagle og snee. Jeg stod paa Udkig paa Bakken og havde det temmelig koldt. Vi skal have Bønner, Flesk og Kjød til Middag.Har i dag læst lidt i Friis’s Bibel paa Frivagten fra 8 – 12. eg bad Stewarden om et Stykke Beef, hvilket jeg ogsaa fik, samtidig spanderte Kokken Labskaus paa mig. Nu gaar jeg altsaa i mit 18. Aar. Tilslut vil jeg nu tage mig en Cigar og gaa tilkøis.
Lørdag den 11. April.
Har i dag skiftet og vasket mig. Det er en behagelig Følelse at faa rent paa sig, og vasket sig, efterat have gaaet hele Ugen saa sort som en Neger. Sild, der er saa salt at den tager Huden af Tungen, og Sødsuppe, der er saa sød, at den sætter Huden paa Tungen paa igjen er vor Middag. Jeg passer bestandig paa at fiske Svenskeme, som Svidskeme her kaldes , op af Kjedlen, før de kastes over bord.
Søndag den 12. April.
Ak ja, i dag staar min Broder til Confirmation. Jeg leste lidt i Testamentet. Gid jeg var hjemme igjen. Staar nu udpaa Eftermiddagen og bruner lidt Kjød og Poteter, medens man nu maaskje hjemme staar og gjør i stand Confirmationsmaden. Noksaa pent Veir. Men Friheden den Dag vårede ikke længe. Vi skjød nemlig fast en Bootlenose. Jeg havde Arbeide hele Natten med at staa og holde paa isken, der blir slæbt ved Siden. Det var lange Timer. Styrmanden skjød Kl. 2 om Natten fast Fisk fra Bakken. Jeg var den eneste der ikke sov hele Natten. Ved ikke hhvoraf det kom, at jeg ikke blev afløst.
Mandag den 13. April.
Om Morgenen spurgte jeg Capteinen om at faa Lov at gaa tilkøis, da jeg havde været paa Dækket hele atten og frosset, hvortil han svarede Vil du gaa tilkøis nu, vi skal til at flense Fisken ?. Jeg mærkede mig disse Ord, og gikk til mit Arbeide igjen, men var næsten ikke i stand til at faa Øinene op. Vi skjød i dag fast 2 Fisker til. Havde igaar næsten forspist mig paa Budding, idet jeg kjøbte en Lons, og fik en til Geburtsdagpresent af Rikard Kittelsen fra Hoxnæs, saaat jeg i alt havde 3 Lonser.
Tirsdag den 14. April.
Skjød i dag fast 4 Bootlenoser. Det begynder nu at blive temmelig fedt paa Dækket. Vi maa formelig krybe omkring og bide i Tougendeme, da hele Tougværket er saa fedt at vi næsten ikke kan komme nogen Vei. Hele Dækket er nemlig fuldt af Spækstykker. Fik i aften varmt Flæsk og Poteter.
Onsdag den 15. April.
Skjød i dag fast 2 Bootlenoser. Har forferdelig travelt med Flænsningen. Vi falder ved hvert Skridt vi gaar; thi Dækket er saa fuldt af Spæk, Blod og Fedt. Ar nu i alt faaet 11 Bootlenoser, men har mistet en 4 a 5 Stykker, enten ved Kapning av linen, eller ved at Sjakelen gaaet itu. Holder nu paa at skrabe, kjødtet og hugge Spækket i stykker og derpaa hælde det ned paa Kjedleme. Har nu 2 A Kjedel med Spæk.
Torsdag den 16. April.
Holder fremdeles paa med Spækket. Det trænger sig tvers igjennom Klædeme og Støvleme saa at man kan tage Strømpeme af sig og vride Fedtet du af dem.Har flere Gange skaaret mig med Flænsekniverne. Fik om Aftenen Brisling og varme Poteter. Jeg spiser verken Brød eller Smør, da begge Dele er daarlige.
Fredag den 17. April.
Blev om Middagen ferdig med Spækket. Om Eftermiddagen var jeg ifærd med at tømme Poteter af en Kjedel. Det var et ækelt Arbeide. Fingerspidseme bleve ganske saare efter at grave i Poteteme Det er just ingen let Atmosphære nede i Kjedelen, da vi har en Lampe uden Glas, der oser ffygtelige. .Sort som en Tater i Ansigtet.
Lørdag den 18. April.
En mindeværdig Dag. Vi havde nemlig i dag stor L—visitation. En 4-5 Svensker og Laurdølinger blev fundne fulde at visse 8 benede flade Graatasser. Et forferdelig Syn.Jeg var blant de lykkelige der var frie. Vi som befandtes at være frie gikk omkring og raabte: ”Aldeles fri”.De stakler der befandtes fulde, blev skjældt du af Hjertens rund, og blev formanede at holde sig rene, thi ellers skulde de varpes du paa Banjeren, og sove der. Jeg havde om Eftermiddagen Frivagt, men sov slet ikke. Gjorde om Formiddagen rent paa Dækket, medens det regnede og blæste af alle Kræfter, og den gamle Brig slingrede og satte ganske forfærdeligt. Det er frygteligt koldt at staa ude paa Banjeren og vaske sig omtrent nøgen. Det er næsten umulig at blive ren.
Søndag den 19. April.
Inat stegte jeg igjen Pandekager paa Vagten, da jeg af en af Matroseme har kjøbt en Del Mel. Har kjøbt alle Buddingeme og Sukkervegteme paa Turen af en af Matroseme . Men nu maa jeg slutte for denne Gang, da vi skal agterut og have en Dram. Under Flænsningen i forrige Uge, fangede vi flere Maager med Hændeme. De er saa tamme at de svømmer helt ind under Laaringenaf Flænsebaaden efter Fedtstykkeme. Kjødstykker hagler omkring Ørene paa os, saa Blod og Fedt render af os. Jeg fik mangen fed jødlons lige i Ansigtet. Vi har i dag stygt Veir.Skibet gaar for bare tumpeme. Matroseme gjør ofte Nar ad Journalen, som de kalder min Dagbog, men er meget nyskjærrige efter at læse den.
Mandag den 20. April.
Det sneer og hagler. Stygt Veir. Erter og Flesk. Jeg havde i Eftermiddag Arbeide med at træde igjennom Naalen til Sjakler.
Tirsdag den 21 . April.
T.YKKELTGE DAG.
I DAG SKJØD JEG MIN FØRSTE BOOTLENOSE FRA BAKKEN.
Det var temmelig langt Hold, saaat Harpunen ikke var kommet langt ind i Fisken. Da han havde løbet du tre Liner, begyndte vi at Kjække, og hale den ind ved Hjælp af Gangspillet. Da vi havde halet ind omtrent en og en halv Line, begyndte den (Linen) at blive temmelig let saa let, at vi kunde hale den ind med Hændeme. Jeg blev naturligvis lei, men lod mig ikke mærke med noget. Skipperen likte det heller ikke.Vi halede da Linen ind, til vi fik Harpunen paa Dækket. Den var fiild af Blod, Fedt og Kjødslintrer. ” Der ser du Fisken din Hans ” sagde Capteinen. ”Meningen har i det mindste været god ” svarede jeg, idet jeg pegede bort paa den krogede Harpunen.Men med det samme hørte vi Hurraskrig fra Baatene, der var ude for at lænse dem. Tømmermanden og flere andre mente at Bootlenosen var død, og at de havde fundet den. Capteinen saa gjennem ikkerten, men han kunde ikke se nogen Fisk. Men jeg tabte ikke Modet alligevel. Efter en Stunds Forløb saa jeg Baadene komme buxerende med
Fisk. Eg fik først se den.De havde den nemlig paa Slæb saaat man bare kunde se lidt av Halen der stod over Våndet. Da de kom til Siden, begyndte Flænsningen. Det merkeligste er at Bootlenosen har gaaet aldeles løs, medens de lænsede den. Men den har formodentlig været sprængt saa den ikke kunde gaa ned.
Onsdag den 22. April.
I dag er Mandskabet sysselsat med at skrabe og kjødte min Fisk. Jeg kan desværre ikke være med, da jeg har faaet ondt i Halsen, saa jeg maa holde mig nede i ugaren.
Thorsdag den 23. April.
Blir om Middagen færdig med Fisken. Fik igaar et Middel af Capteinen for Halsen, hvilket svier forfærdeligt. Jeg har ingen Madlyst. Vi har i flere Dage seet et Skonnerskib med Damp . Formodentlig enten ” Franklin ” eller ” Cito ”, Capt. Otto Nilsen af Laurvig. Ferdinand Friis har i disse Dage ogsaa have ondt i Halsen. Vi er nu 4 Mand i Lugaren, der har Halsesygdom.
Fredag den 24. April.
Det er i dag bedre med Halsen. Jeg har formodentlig forkjølet mig under L-— vis- Itationen. Det er noksaa pent Veir. Vi saa i dag et Par Bootlenoser. Jeg er hver Dag ifærd med at skure og vaske i Lugaren, og hvis det ikke er pent nok, er der Skrub at faa, og at gjøre det om igjen. Jeg har lidt ondt i Hovedet og Tandpine.
Lørdag den 25. April.
LYKKELIGE OG ULYKKELIGE DAG.
Inat Kl. 1 skjød jeg fast min 2. Bootlenose fra Bakken. Det gikk saaledes til: Jeg og vor blant Søfolk og til dels Landkrabber overalt bekjente Baatsmand Olaves Larsen, Busterud var paa Udkig. Som vi gikk og pratede, skriger Baatsmanden plutselig: Fisk om Bagbord.
Jeg springer op paa Bakken.Det var en enkel Slænger et Stykke borte.Pludselig hører jeg den puste om Styrbord. Jeg naturligvis springer over til Styrbords Kanon. Med det samme siger Baatsmand ”Skyd,Skyd ”, Men da Hanen stod igjen, blev jeg ikke færdig. Efter en kort stunds Forløb kommer Fisken op et Stykke forud. Med det samme fyrer jeg af Skuddet, der traf godt og Fisken begynder at sætte afsted med Linen med en rasende Fart.en da Linen var surret fast til Staget med et Kabelgam, og dette ikke vilde gaa itu, sprang jeg op paa Linekassen, drog op Kniven, og vilde til at Kappe Kabelgamet. Men da jeg skulde til at kappe , rykker Hvalen til, og jeg faar et Slag af Linen ret over det høire Øine. Jeg faldt ned paa Dækket, og Blodspruten stod du af baade Næse og Mund, og Øielaaget hovnede forfærdeligt op, saa jeg næsten ikke kunde se.
En af Matroseme fulgte mig agterover til Capteinen, der var tilkøis. Han gav mig nogle Filler, og gav mig Ordre til at gaa ned i Lugaren og vaske mig med koldt Vand, hvilket jeg øieblikkelig gjorde.Der sat jeg i 3 Timer og badede Øiet, medens hele det øvrige Mandskabet holdt paa med Fisken. Capteinen var flere Gange nede og saa til mig. Jeg holdt paa hele Formiddagen med den trættende Forretning at bade Øiet. Det begynder nu at blive bedre.
Den ( Fisken), var svært lang og smal, og gav omtrent 10 Tønder Spæk.
Søndag den 26. April.
Var i dag inde hele Dagen. Stygt Veir. Høi Sø. Vi har nu ikke mer ferskt Kjød igjen, hvorfor vi faar preservert Kjød. Det er noksaa godt, og især bliver Suppen stærk. Inat stegte jeg Pandekager paa Vagten igjen.
Mandag den 27. April.
Tyk Taage, høi Sø. Kan næsten ikke se en Skudelængde forover. Hele Tougværket er fuldt af Is. Vi maa uakladelig lure. Men nu maa jeg gaa tilkøis, efterat have spist op Resten af Risengrynsgrøden fra Middagen. Har nu faaet Værk i Fingeren.
Tirsdag den 28. April.
Ja igaar var det Frithjofs Geburtsdag. Han fyldte vel da sit 13. Aar. Igaar vaskede jeg og min Køiekamerat Marthinius vort Uldtøi isammen. Det gikk noksaa hurtig fra Haanden. Vi har i dag lige tyk Taage.
Onsdag den 29. April.
Samme tykke Taage. Vi var inat oppe og revede 2 Gange. Hele Riggen er fuld af Is. Eg klorede mig fast saa godt jeg kunde. Har nu faaet fast Post hver Gang vi gaar out; thi jeg skal nemlig passe paa Røghatten til Kahytten, saa den bliver vendt efter Vinden. Bliver hver Gang temmelig sort baade i Ansigtet og paa Hændene. Iggen om bord er temmelig forslidt.
Thorsdag den 30. April.
I dag begynder Veiret at klarne. Taagen kommer og gaar i et og samme Minut her oppe. I dag saa jeg en Bootlenose, hvilket vi ikke har seet paa lang Tid. Medens jeg stod paa Udkig i Ettermiddag, saa jeg en Maage, der fløi omkring med et stort Baand i Næbbet. Den er formodentlig engang bleven fisket, og Baandet er gaaet itu. Stakkels Dyr, den er forfulgt af en hel Del andre Maager.
Fredag den 1. Mai.
Bededag.
Kl. 54 12 blev vi purrede til Baadheis. Der havde nemlig været Baatfald paa den anden Vagt. De havde seet 3 stk. En af Skytterne havde endog skudt 2 Bommer paa dem fra Bakken. Men de passer sig nok for at komme nær Skibet paa min Vagt. Vi har nu 2 seilere i Læ, men det er umulig at skjelne hvem det er. Jeg sidder nu og skriver lidt i Bogen nede i Lugaren ved Lampelys (daarligt) Kl. 3 om Morgenen, men nu maa jeg stoppe da Kaffen begynder at Koge , og jeg er p.t. Kaffekoger. Jeg er nu omtrent bra i Øiet.
Lørdag den 2. Mai.
Inat havde vi en varm Nat. En af Skytterne fyrede nemlig op under Byssen, saa den var aldeles rød overalt,thi Stewarden holdt bestandig Leven, forde det var for koldt. Vi havde Vagt paa Dækket. Ingen af den anden Vagt fik sove. Hist og her stak et Hoved du af Køien, saa rød som en kogt Hummer, og bandede og sværtrde og endte tilslut med at krybe du af Køien og komme op for at trække frisk Luft. Vi har i dag seet Mængde Hval.
Søndag den 3. Mai.
Vi ser stadig store Hvaler. En stor Blaahval laa en halvhundre alen fra Skibet og boltrede sig. Den var rent som et Fjeld. I dag saa jeg en forkommen Bogfinke og Linerle, der sad paa Fokkraaen. Stormen havde formodentlig dervet dem du af Coursen til Island. Hvis Lykken inat ei havde været mig utro, havde vi havet en Bootlenose til. Jeg stod nemlig paa Bakken og med det sammekommer en stor Tøndebaand op ved Siden. Men Skuddet i Kanonen var bleven vaade, saa det gikk ikke af,men Tændsatsen havde alligevel saa meget Kraft at Harpunen gled du af Kanonen og faldt ned lige ved Skibssiden.Idag fik vi en Bootlenose til.Vi har nu i alt 14 stk. Vi har sovet lidet de siste Nætter. Vi bliver ret som det er purret du enten til Baatfald eller Baadheis.
Mandag den 4. Mai.
Jeg saa i dag en Falk, der sad i Merset. Vi forsøgte at fange den, men forgjæves. Vi blev ferdige med Bootlenosen før Middag. Det er noksaa pent Veir. Vi har en skonnert ret forud.Den vendte ifra os, men vi haler nu ind paa den.
Tirsdag den 5. Mai.
I dag er det stygt Veir. Det sneer og blæser af alle Kræfter. Men nu maa jeg slutte, da jeg skal bort og faa Smørvegt.
Onsdag den 6. Mai.
Amme stygge Veir. Vi har «Eskimo ” af Tønsberg ret forud. Forresten er der flere Seilere i Synskredsen. Eg har i dag faaet tre Sukkervegter.
Torsdag den 7. Mai
I dag er det noksaa pent Veir. Ser flere Dampskibe. Men nu begynder det at sne og
blæse.
Fredag den 8. Mai.
Inat forfærdeligt stygt Veir. Vi var oppe og revede. Det haglede og blæste saa man ikke kunde holde Øinene oppe. Det var stygt at være i Masten. Forferdelig koldt. Jeg havde næsten faldt ned.
Lørdag den 9. Mai
Kulingen vedvarer.
Søndag den 10. Mai.
Dag skjød Tømmermanden fast fra Bakken. En af de andre Skyttere skjød ogsaa fast ,men forløperen gikk tvers af, saa at vi mistede Fisken. Om Eftermiddagen praiede vi det engelske Dampskibet ” Activ ” af Dundee. Den havde været i Ungfangsten, og havde faaet 1700 Ungsæl, og havde om Morgenen fundet en død Bootlenose. Det var sikkert den, der gikk for os samme Morgen. Det var et gammelt stygt Skib. Stygt Veir om Eftermiddagen. Sneede og blæste.
Mandag den 11. Mai.
I morges blev vi purrede til Baatfald. Det var en mængde Fisk. Vi skyder fasr i et væk.
Tirsdag den 12. Mai.
Vi skyder fast saa fort som staa og trække kan. Vi har arbeidet hele Natten. Jeg er forferdelig søvnig. Vi Stakleme som er igjen paa Skibet, naar Baadene har forladt, springer frem og tilbage fra den ene Ende til den anden, saa Sveden perler ned fra Ansigtet. Vi begynder nu at flænse. Vi har en hel Del døde Bootlenoser paa Sleb.
Onsdag den 13. Mai.
Vi sov Inat i 4 Timer. Vi holder fremdeles paa med Flænsningen. VI HAR NU 30 BOOTLENOSER:, men har 2 paa sleb, som endnu ikke er flenset. Vi har altsaa i dette Baadfald faaet 15 Bootlenoser, eller ligesaamange som vi havde før. Sandhed et smukt Resultat paa 2 Døgn. Men vi har ogsaa maatet arbeide for dem.
Torsdag den 14. Mai.
Kr. Himmelfartsdag.
Blev i morges Kl. 5 purret du til Flænsning. Vi holdt paa hele Dagen. Vi blev endelig ferdige til Aften. Jo, i Sandhed en deilig Kr. Himmelfartsdag. Ret som det er, sneer det, ret som det er regner det, og hele Tiden blæser det. Skuden slingrer forferdelig. Ret som det er ,førend vi ved Ordet af det, seiler vi ovenpaa Spækhuggeme fra Borde og til Borde, som det heder i Sømandssproget.Ret som vi sidder og skjærer af Kjødet paa Fedstykkeme , faar vi en
Kjødlons om ørene, saa hele Ansigtet er fuldt af Fedt og Blod. Tougværket er saa fedt saa vi maa bide i det med Tændeme , fordi hændeme glider.
Fredag den 15. Mai.
Holdt i dag paa med at heise Tomfademe op paa Dækket fra Agterlugen. Frisk Kuling. Det er temmelig Koldt.
Lørdag den 16. Mai.
I aften fik vi Punsch, fordi vi havde faaet 30 Fisk. En af Letmatroseme ,en gut paa min Alder fik Krampeslag. Han havde drukket formeget stakkar. Vi maatte formelig binde ham, og arbeidede med ham til Kl. 1 om Morgenen. Det var stygt at se paa.Han spændte, bed, rev og sled og brølte, saa det var en Gru. 6 voxne Mand havde nok med at holde ham. Han bed Tendeme sammen ,saa andstykkeme fløi du af Munden paa ham, og Blodet flød. Det var stygt at se paa, og især for mig, der aldrig har været Vidne til Saadant før.
Søndag den 17. Mai.
En deilig 17. Mai for os. Vi blev purret du Kl. 6 om Morgenen til Flænsning af de to Fiske vi havde paa Sleb..Holdt paa med dem til Kl. 4 om Eftermiddagen. Noksaa pent Veir.Sjøvagten er nu blevet sat igjen. Før om Ugen har vi været Dagmænnner.Vi har to store Ladølinger om bord, der gaar under Navn af ”Belman” og ”Bismark” . Disse volder Lugaren meget Moro, thi Baadsmandens største Glæde er, naar han kan faa disse to isammen. Den der vinder, han faar Tobak og andre Smaateri.
Mandag den 18. Mai.
Vi sov 4 Timer inat. Blev purret Kl. 12, da fast fisk fra Bakken. Det var 2. Styrmanden ,der skjød fast. Om Middag havde vi Visit om bord af Capteinen ogFlændsemandskabet paa Skonnert ” Eskimo ” . Jeg talte med en Gut fra Tønsber. Den havde faaet 25 Bootlenoser. Vi fik høre mange Nyheder af dem, om andre Skibe, som den havde praiet.
Tirsdag den 19. Mai.
Noksaa pent Veir. Vi holder paa med at flænse Fisken.
Onsdag den 20. Mai.
Nydelig Veir. Det er lyst baade Nat og Dag nu. Blev purret igjen Kl. 12 efterat have sovet i 2 Timer. Igjen fast Fisk fra Bakken. Der var 2. Styrmanden der igjen skjød fast. 2 af Baademe har faaet hver sin Fisk. Jeg skjød en bom fra Bakken inat. Bjønness skjød fast fra Bakken, men vi mistede den strax. OM EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG MIN 3.
BOOTLENOSE. Fra Bakken. Vi har altsaa nu 35 Fisk. Om Aftenen passerede vi igjen Eskimo ”, der havde faaet 6 Fisk til, altsaa i alt 31 Bootlenoser. Jeg sov hele Natten.
Torsdag den 21. Mai.
Blev purret Kl. 6 om Morgenen til Flændsning og Kjøtning af to Bootlenoser. Vor vagt skal tilkøis nu, hvorfor jeg maa slutte at skrive for denne Gang.
I Eftermiddag blev jeg skjældt stygt du af Skipperen, fordi jeg, som han sagde, var for sen, hvilket jeg i Grunden ikke var. Jeg stod nemlig ved Vinsen, og skulde tage Tøm rundt samme med Løberen til Gjeinen. Med det samme begynder ” Belman ”,Koksmathen at hive ind, saaat en af Sveiveme næsten havde slaaet til mig i Hovedet. Stewarden stod ogsaa ved Vinsen, og han sagde til ” Belman Pas dig, saaat du ikke slaar Hovedet af Gutten ! Med det samme siger Capteinen saa hovent: ” Det gjør INGENTING om de SLAAR HOVEDET af ham, han gaar og sagger alligevel”. Det var pent sagt. Altsaa kunde hvilken som helst om bord slaa Hovedet af mig, DET GJORDE INGENTING. –
Om EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG FAST MIN 4. BOOTLENOSE FRA BAKKEN: Det var en stor hun, der havde unge i sig, der var mellom 10 og 11 fod lang. Vi har altsaa nu 38 Fisk og en unge. Holdt om Natten paa med at flændse og kjødte den. Vagt om Vagt. Vi har i en og samme Time tyk Taage, Regn, Sne og Blæst.
Fredag den 22. Mai.
Amme taage og Kulde.
Lørdag den 23. Mai. Pindseaften.
Samme slags Veir. Skjød fast en Fisk fra Bakken i aften. Stiv Kuling. Var saa heldig at faa dræbt den næsten med det samme. Vi blev trakteret med Risengrynsgrød og preservert Kjød og Punsch.
Søndag den 24. Mai.
1. Pintsedag.
Skjød inat fast en Fisk til. Vi kan ikke faa flændset den for Veirets skyld. Samme styggeveir.
Mandag den 25. Mai. 2. Pinstedag.
Samme slags veir. Vi har nu en Fisk paa Sleb, og en ude paa Linen.
Tirsdag den 26. Mai.
Samme slags Veir. I dag er Fisken paa Linen gaaen. Har altsaa 39 igjen.
Onsdag den TI. mai.
Samme slags Veir.
Torsdag den 28. Mai.
Samme Taage og Kuling. Jeg havde inat næsten faldt over bord fra Merseraaen. Jeg var nemlig ude for at klare Stikbauten, og laa med Hovedet udover mod Nokken, fordi jeg ikke kunde staa paa Perten. Med det samme slingrede Skibet over, og jeg havde næsten gledet du, men fik dog kloret mig fast.
Fredag den 29. Mai.
Kulde og stiv Kuling.
Lørdag den 30. Mai.
Samme Slags Veir.
Søndag den 31. Mai.
Penere Veir. Vi havde Alkefald, men fik ingen. Ser Dampere baade på Luv og paa Læ Boug. Praiede i Eftermiddag op ” Hertha” capt. Morten Pedersen, Røri. Jeg stjal mig med i Baaden, og blev med om bord. Vi spiste agterud, og blev trakteret med ferskt mygt Brød og Kaffe med Fløde i (preservet) og preservert Labskaus, hvilket var Søndagskost for os. Jeg traf om bord Semis Eriksen, Petter Andersen og Severin Olsen, Broder af Gustav Olsen, som var paa Trykkeriet, hvilket var meget morsomt. Ligeledes hilste jeg paa Styrmanden, der kjendte mig igjen, endskjøndt jeg var sort, fedtet og iført mine fedtede seildugsklæder og en stor lubben Helsingørslue. ” Hertha” havde faaet 1700 Ungsæl og 28 Bootlenoser. . Alle som kjendte mig om bord sagde at jeg var blevet meget federe. Det er noksaa hyggelig at træffe kjendte Mennesker der oppe.
Mandag den 1. Juni.
Vi havde Baadfald Kl. 10 om Formiddagen. Vi fik 3 Bootlenoser, hvoriblandt 1 Tøndebaand med hvid Ring om Halsen og aldeles hvid i Panden, der ser du paa Formen som en Tønde. Kom tilkøis Kl. 12 om Natten. Det er stygt Veir og det sneer.
Tirsdag den 2. Juni.
Holdt paa hele Dagen med at Kjødte. Det er koldt og Sneveir.
Onsdag den 3. Juni.
Samme Veir. Det løiede af udpaa Aftenen.
Torsdag den 4. Juni.
Blev purred Kl. 10 om Formiddagen til Baadfald, men fik ingen.
Fredag den 5. Juni.
Blev inat purret til Baadfald, men fik ingen.
Lørdag den 6. Juni.
Vi skjød iaftes fast fra Bakken. Jeg var saa uheldig at skyde Bom.
Søndag den 7. Juni.
Inat blev der igjen skudt fra Bakken. Stor Sø. Vi holdt paa med at kjødte til Middag. Har nu 44 Bootlenoser.
Tirsdag den 23. Juni.
Jeg har nu ikke faaet Tid til at skrive paa 14 dage, thi der har været Baadfald uafbrudt Dag som Nat. Vi har preiet ” Freden ” af Sandefjord, og ” Ora ” af Arendal, med resp. 27 og 19 Fisk. Vi har i Mellemtiden faaet 70 Fisk om bord. Jeg har i denne Tid skkudt 3 FRA BAKKEN, og har i alt altsaa skudt 7 FISKER OG 1 UNGE. Vi fik en Sæk med sagmug af ” Freden ”. ”Ora ” fik en del Harpuner og Liner af os. Capteinen paa ” Ora ” er en meget hyggelig Mand. Vi har seet ”Piscator ”, ” Skemer ” og «Reykjavik ”. Den sidste føres af Lauenburg. Fter Sigende skal ” Magdalene ” have mistet 2 Baade med Mandskabeme. Jeg er frisk som en Fisk.
Onsdag den 24. Juni.
Igaaraftes ( Sancthansaften ) blev vi trakteret med unsch og Labskaus, og havde det noksaa hyggelig. Vi preiede igjen ” Ora ”, der nu havde faaet 31 Bootlenoser.
Torsdag den 25. Juni.
I dag blev «Bismarck ” fundet fuld af visse fire eller otte-benede Graatasser. Jeg kan ikke bestemme hvadenten de har 4,6 eller 8 Ben, da jeg aldri har seet dem paa nærmere Hold.
Fredag den 26. Juni.
Inat havde vi Baadfald, men fik ingen. Jeg var med i Baaden. Vi skjød 4 Terner og 1 Maage. Seiler nu Sydover.
Lørdag den 27. Juni.
Stiv Kuling. Ingen Fisk at se.
Søndag den 28. Juni.
Fremdeles ingen Fisk. Vi saa i dag begge Hr. T.M.Bryde i Sande i] ord , tilhørende For and Afit Skonnerter, til Luvart.
Mandag den 29. Juni.
Iaftes havde vi meget Moro, thi jeg og Rikard Kittelsen havde nemlig klædt os du som Damer, og dansede paa Dækket, medens en af Matroseme , en tyg liten Rug, ved navn «Stangebyknotten ”, spillede paa Trækspil. Vi blev trakteret med en Dram.
Tirsdag den 30. Juni.
Gaarafites praiede vi ” Skimer ”, som havde faaet 28 Bootlenoser. Medens Capteinen var om bord hos os, skjød de fast fra ” Skimer ”. Frisk Vind.
Onsdag den 1. Juli.
Capteinen og jeg var i dag ude paa Alkejagt,men vi fik ikke mer end 2, som Capteinen skjød fra Bakken. Vi ser mange Knuvelhvaler nu om Dagen.
Torsdag den 2. Juli.
Havde Baatfald, men fik ingen. Pent Veir. Jeg begynder atter at længte Hjem.
Fredag den 3. Juli.
Vi fik i dag vor 71. og Sidste Bootlenose. Det var en Tøndebaand, men vi var ved Flænsningen saa uheldig at miste Hovedet. Vi har i den sidste Tid ruslet saa smaat hjemover. Saa i dag en dansk Skonnert.
Lørdag den 4. Juli.
Et begynder nu at friske paa, saa igjen en vakker dansk Skonnert. Vi maa nu ikke være langt fra Færøeme.
Søndag den 5. Juli.
Saa i dag en Haakjerringfisker, formodentlig en Hollandsk. Pent Veir. Vi satte i dag af for at seile hjem, hvilket vakte stor Glæde.
Mandag den 6. Juli.
Jeg saa i dag en Flok Spækhuggere. De var sorte med gule flekker, og havde store skarpe Rygfinner.
Tirsdag den 7. Juli.
Stygt Veir. Regntyk Luft. Vi styrer nu Cours sydover.
Onsdag den 8. Juli.
I dag er det Agnes’s Geburtsdag. Gid jeg var hjemme. I dag passerede vi Færøeme. Jeg var med i en af Baademe for at fiske Torsk, men vi fik ingen, da der var for dybt, antagelig 85 Favne Vand.
Torsdag den 9. Juli.
Kuling og stor Sø. Hele Lugarens Dæk er fyldt med Vand. Det er aldeles mørkt ,thi Skylightet er er surret over med Seildug.
Fredag den 10 . Juli.
Taage og Kuling. Det begynder at blive mørkt om Nætteme nu.
Lørdag den 11 .Juli.
Har 3 a 4 Seilere i Horizonten. I dag havde vi besøk af en Fiskerbaad fra Marstrand, i Sverige, og kjøbte en Helleflyndre og Lange af den, og gav dem Erter og Flæsk og en Flaske med ider i stedet. Vi er nu omtrent 18 Mil tvers af Stadt. Daarlig Vind med delvis Taage.
Søndag den 12. Juli
Fik Helleflyndre igaaraftes, samt Fiskesuppe. Jeg haaber det er sidste søndagen vi er om bord i Briggen.
Mandag den 13. Juli.
Vi begyndte i dag at skure Skandseklædningen med Søvand og Aske. Det regner svert. Det er et ækelt Arbeide. Jeg har faaet fast Post med at bære op Vand til Rikard Kittelsen.
Tirsdag den 14. Juli.
Vi skal nu skrabe hele Bandjem. Det er stygt Veir. Vi skal ligeledes skrabe Masteme fra Dækket til Toppen, og olje dem.
Onsdag den 15. Juli.
Holder paa med at skrabe Mastemeog Banbjem. Det er stygt Veir,
Torsdag den 16. Juli.
Vi blev i dag færdig med skrabningen og holder nu paa med at hænge Lineme op til ørkning. Efter gjort rent over hele Bandjem, begyndte vi at holde Dansemorro og Cirkus. Skytteren Chr. Busterud var Bjømetrækker, Rikard Kittelsen var Bjørn, og jeg var Abekat. Det var en Selvfølge at vi havde svertet os i Ansigtet, og saa havde vi trækt 2 Islandske Uldtrøyer paa os, samt Hale af en Ende. Disse Uldtrøyer gaar under Navn af Lusevad. Nok af det vi holdt Cirkus, og jeg red paa Ryggen af Rikard, medens ” Stangebyknotten ” spildte paa Trækspil, og en anden slog paa tromme paa et Tomfad. Kokken øvede sine musikalske Anlæg paa et Blikfad. Vi havde meget Moro.
Fredag den 17. Juli.
Har Laget Lineme ned i Rummet igjen. Er nu omtrent tvers af Bergen. Vi har paa Hjemreisen fisket 50 Stk. Makreller.
Lørdag den 18. Juli.
Er tvers af Jæderen. Jeg blev syg i dag, og maatte faa noget af Capteinen. Gikk tilkøis om Aftenen ,og sov hele Natten. Det er stygt Veir.
Søndag den 19. Juli.
Stygt Veir. Er nu omtrent tvers af Arendal. Vi passerede Lindesnæs inat. Briggen gjør god Fart, 8 Mil i Vagten. Jeg er daarlig. Vi ligger nu for 2 Stumper, da vi ikke har Landkjenning. En meget dum Seilads. Vi passerer nu Færder, og holder paa at seile ind
gjennem Øeme. Det er et deilig Syn at se Løvtrær og Grantrær igjen. Hist og her ser man et lille stykke Ager inde i Skoven, eller et lidet Hus, medens Aftensolen sender sine milde Straaler over Øeme.
Under Hurraraab svingede Briggen forbi Pynten, og lod sine Ankere falde. Vi gjorde nu fast Seilene og fortøiede (Ankeme ) den, medens Stewarden engang imellem skjænkede os en Dram. Mange Folk er kommet om bord. Kl. 12 kom jeg hjem til mine kjære Forældre og Sødskende. Jeg hvilede snart i Morpheus’s Arme, og drømte om Ishavet og Briggen og Bootlenosen og altsammen.

Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

En innfødt dame fra Tjøme

En innfødt dame fra Tjøme som i de senere år har bodd i Oslo har i noen memoarer, som hun har dedisert “til mine børn”, meddelt enkelte interessante trekk, som her skal meddeles.

Faren som var en større skipsreder, som et av sine første barndomsminner forteller hun, at hun fulgte sin far opp på fjellet for å se på skipene som kom hjem. Straks ble flagget heist. Kom et av skipene inn om natten, kom naturligvis kapteinen i land tidlig … for å melde sin ankomst Hun husker spesielt en av dem, som de hadde mye moro av. Det var en brav mann , vel vant til å kommandere, både ombord og i sitt hjem. En høstmorgen kom han tidlig opp til rederens gård og fant da kun budeien oppe. ”Gå opp, og meddel rederen at ”Nordstjernen” er kommet, sa han. Piken som var svensk av fødsel og som nylig hadde begynt i tjenesten, og hun kjente derfor ikke til den glede, som meldte seg i rederens hjem, når et skip var ankommet. Hun tok det derfor ganske rolig og oppnådde derved å ergre kapteinen ganske forferdelig, han kom rent ut av sitt gode skinn og utbrøt omsider: ”Forstår du da ikke, at du skal gå opp og si til rederen, at jeg er kommet?” – ”Inta så bråttom lilla kaptein !” – sa budeien og neide på sin svenske maner. Men det var mere end den rødhårede herremann kunne døye, det så ut som han kunne springe i luften av bare sinne, etter hva husjomfruen, der omsider kom til, viste å fortelle. Hun måtte til å berolige kapteinen, hvorpå hun sprang opp å meddelte herskapet at nu var ”Nordstjernen” kommet. Da ble det liv i hele huset.

Blant annet forteller fruen at om en gammel hyggelig kone, som de kalte ”Batta”; hun pleide ofte å passe barna på gården, i vis nærhet hun bodde – i en liten rød stue. Hun fortalte oss en hel del om Jesu barnet. Blant annet husker jeg en historie: ”Jesus var en gang sammen med noen barn og lekte. Deres kjæreste oppholdssted var naturligvis ved en sølepytt – som så mange andre barn. Så ble de en dag enige om å lage fugler av leire. De andre var meget lykkelige, når de hadde fått til en fugl og satt den på pinne til tørring. Men så, barna mine, sa gamle Betta: Da Jesus hadde sin fugl ferdig, klappet han bare i hendene, og fuglen fikk liv og fløy ! – Når hun hadde brakt barna til sengs , leste hun forskjellige bønner for dem, ofte det lille vers, som finnes i Landstads salmebok på nr. 580 (Jesus styr du mine tanker, Jesu la meg leve så, at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må . . . )

I gamle dager var alle havnene fulle av skip fra høsten til våren. Om vinteren kjølhales de og ble reparert, så neste alle mannskaper hadde arbeide nok, hver for sitt rederi. Hvor lykkelige de var, når de om høsten fikk sin avklarering (avmønstring) og kunne så være hjemme hos familien om vinteren ! Etter dagen arbeidsøkt gikk de hjem, hver med sin sekk spon og fliser på ryggen.

Fruen bestefar på morssiden var fra Gunnarsrød. På den kan av Tjøme er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere tider var det meget skog. Like i nærheten av Gunnarsrød ligger Torås, som før i tiden ble benyttet som varde, men som nå er tatt i bruk som signalstasjon for kystforsvaret. – Der går det en saga, at en av bestefedrenes forfedre ble bergtatt i den ås, og da ble det ringet med kirkeklokkene.

På Vestgården, Hvasser, hvor hennes bestefar senere bodde var det under krigen med Sverige engang svensk innkvartering. En dag kom en løytnant forbi, og da han fikk se at det stod en fløtemugge på en hylle i spiskammeret, sier han til fruen i huset. ”La meg få det du har der!”. ”De får det De skal ha”, svarte hun. For å skremme henne tok den unge løytnanten sin sabel, men hun lot seg ikke anfekte av den grunn, hun sagde bare: ”Har De ikke annet å gjøre en å stikke gamle kjerringer i hjel?” . I det samme kom en høyere offiser gående forbi, og da han fikk se hva det gjaldt, sa han til løytnanten. ”Drager du din sabel mot en kvinne er du ikke verdig til å bære den”, og dermed tok han sabelen fra ham og brekket den midt over.

– 2 –

Det passert godt for en skipsreder å bo på Hvasser i forrige århundres første halvdel og utover. Der var en telegrafstasjon og en utmerket skipshavn (Vestgårdskilen). Ved Sandøsund hadde flåten lat oppføre en stor brygge, og der var tollstasjon, som ennu eksisterer. Der passerte flåtens dampskip. Skulle man til utlandet, måtte man ta til Sandøsund. – På Vestgården forsto man å øve gjestfrihet. Det hente ikke sjelden at man kunne få 10 á 12 gjester på en gang.
En dag var rederens ”Deodata” 171,5 k.lester (bygget i Tvedestrand 1851, solgt i Drammen 1891) kommet hjem fra langfart og hadde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blitt meldt, men rederen hadde fått øye på det fra utsiktsfjellet like ved. Han tar så sin datterdatter og dattersønn med ombord. Da de nærmet seg skipet ble det ropt ”Deodata ohoi”, men det var ingen ombor som gav akt. Endelig fikk en av styrmennene øye på båten, og da han så at rederen var med, kom de hurtig ombord, men ingen kaptein lot seg se. Da vi kom ned i kahytten, satt kapteinen der – rød og oppblåst i ansiktet. Skjelvende og bevende forsøkte han å reise seg, i det han støttet seg til bordet. ”God dag reder! sa han, jeg er ikke riktig bra i dag”. –”Nei, jeg ser det, kaptein”, sa rederen, hvorpå han ba ham sette seg ned. Den lille frøken ble betagen av medlidenhet, men bestefaren mente; det går nok snart over. Stuerten satte inn alskens gode saker, og det var ikke småting de hadde med; de kom da også, som kapteinen sa i fra Bardø (skulle være Bordeaux).
De fikk god kaffe, der hadde god virkning på den omtåkede kapteinen og litt etter litt gikk sykdommen av ham.
På hjemveien fikk de følge med et par staute matroser, de bar hvert sitt anker på ryggen og slapp godt forbi tollbetjentene og mottok for sitt bryderi en god dusør.
Det ble smuglet meget i de dager, og grunnen var for en ikke uvesentlig del den, at det var forbundet med så store vanskeligheter å få varene sendt hit til Tønsberg Tollbod.
Da rederens datter i 1853 skulle gifte seg, bestilte han fra Frankrike et vakkert kaffe- og te servise. Da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor sum for å slippe fri for å transportere det til Tønsberg, men nei, av sted måtte det. Følgen ble så den, at da serviset kom tilbake, var det bare en asjett, en kopp og ett lite fat i behold, resten var gått i knas under veis.

Der ble drevet meget skipsbyggeren på Tjøme, således ikke minst i Berstad. Der kan man ennu se litt av spanteplanen. På side 191 i kaldsboken vil man finne nevnt som kirkeverge mellom årene 1822-24, Ole Røed. Han var kommet fra en gård i Borre som heter Pjonkerød. Hans hustru het Maren Esjebæk. Hun skal ha vært en ualminnelig forstandig og dyktig kone. Ole Røed var også kjent for å være meget klok og dyktig, men på samme tid noe vill. Han eide flere gårder på Tjøme, og en på Hudø. Hva den siste gård angår, ble han eier til den på en noe eiendommelig måte.
Han hadde nemlig for et par gamle folk skrevet en føderåds kontrakt, som ikke behaget kjøperen. Han sa til Ole Røed. ”Den kan du ta sjøl, den vil jeg ikke ha”. ”Ja det skal jeg nok være mann for” mente denne, og lykke til. De gamle døde straks etter.
På sin gård Rød lot han demme opp en dam og bygge opp et kallebrug ?- kjøpte enkeræde? for sin annen hustru Elisabeth Thorstensdatter fra Askjem, Nykirke i Borre og lot oppføre en vindmølle på Østjordet. Der finnes ennu møllestener og litt treverk.

– 3 –

Om en av de gamle skippere fra den tid fortelles det følgende historie. Han var kommet vel hjem fra reis. Hustruen gikk hjemme på gården og ventet på ham, men det kom ingen. Hun kunne ikke begripe hva som gikk av mannen som aldri lot seg til syne. Til sist tok hun en pike med seg og dro av sted for å møte sin gemal. På veien ned til stranden kom de forbi en stue.
Der fikk hun se sin kjente mann i en meget intim situasjon med konen i huset. Vreden blusset opp i henne; hun bøyde seg ned og tok opp en sten. Piken som var med henne ble forskrekket og sa: ”Herre Gud, hva gjør De der?”. Hun slapp stenen, bet harmen i seg og gikk hjem. Dagen etter så piken at hu lagde i stand et stort bukkeris, og dermed dro hun av sted. Hun satte seg i et kratt like ved en grind. Der viste hun at ??? ”Sissel” måtte komme forbi.. Ganske riktig, der kom hun, men da tok henne fatt, og i en håndvending lagt henne på fanget og så fikk hun ganske ordentlig av riset. Sissel ropte. ”Det er nåde for en kjeltring og en tyv, men ikke for den, som sin neste helier (?) ” ”Jeg skal give deg helier ? jeg” sa den fortørnede kone og slo til igjen så lenge hun orket. Stakkars Sissel, hun hadde vist fått mere en nok da hun omsider kreket av sted. Hvordan mannen ble mottatt, derom tier historien.
Fruen (fortelleren) legger til. ”Dere vet kjære barn at sed og skikker er meget forandret fra den tid. Om der i et eller annet sinn skulle oppstå lyst til å gjøre likedan, vil man vel nå beherske seg og dekke alt under høflighetens maske”

Om hvorledes bark ”Florentine” av Tjøme, ført av O.L. Røed den 16/8-1807 ble oppbrakt av en engelskmann of war under Eddystone?, har ”Signal” i 1900 hatt en troverdig beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds sønn Lars fortsatt farens bedrift med å bygge skip. Det nevnes to, ”Søsknene” og ”Brødrene”. Det siste forliste i 1839. Da var Lars Røeds sønn Ole med som 16 års gammel gutt. Mannskapet berget seg inni båter til den svenske skjærgård, da var den unge Ole L. Røed i bare undertøyet. Han har ofte nevnt, hvilken underlig følelse det var for dem, da det nybygde skipet gikk til bunns rett for øynene deres.

Lars Røeds bror, Johannes Rød bygde to skip på Dalsstranden. De fikk navnene ”Johannes Røed” og ”Birthe Røed”.

Ole L. Røed hadde verft i Langviken. Hans far ble ingen gammel mann, han døde antagelig i 1843 (21. april 1844). Han sto i vennskapsforhold til Henrik Wergeland, som da han fikk høre om Lars Røeds død sendte ned et vers som skulle stå på hans gravstøtte.:
Saa brav og ærlig som dit flag –
Gud skjænke dig en ærens dag !

Der hvor skipsreder Hjalmar Røeds villa nu ligger i Langviken, sto det før et en etasjes hus som hans far Ole L. Røed hadde oppført som arbeiderbolig. En stor stue tvers over hele huset på den ene kant var innredet for arbeiderne, så var det en gang hvorfra man kom inn i kjøknet; på den andre siden var det tre rom som var forbeholdt O.L. Røed selv. Der tok han imot alle fremmede; spesielt reisende som kom for å tilby sine varer.
En lørdag var en sådan reisende innbudt til å spise ved arbeidsherrens bord. Det ble traktert med brisling, ølebrød og pannekake. Med gaffelen drog han – den fremmede som ikke var vant til å behandle fisk med kniv og gaffel – brislingen meget forsiktig ytterst på kanten av talerknen. Så tittet han rundt på dem som satt med ham til bords, vips under bordet med den. Der foregikk rensningen på en meget lettvint måte og så kom alt sammen opp igjen på talerknen.

– 4 –

Den gang var det liv og rørelse i Langviken. Der ble gamle skuter reparert og nye bygd. Og når ankeret ble lettet var det sammenstimling av folk. Hvilket stolt syn å se når det ene skip etter det annet for fulle seil stevne utover og forsvinne i horisonten, etter til avskjed å ha sendt en siste hilsen med flagget!.

Når de så kom hjem igjen, da hadde de mange historier å berette, så om ditt og så om datt.

En av kapteinene fortalte en gang ved hjemkomsten om sin tømmermann, der ute i en av havnene hadde fått sendt et portrett av sin kone. Det måtte han naturligvis vise frem til kapteinen, og som sa: ”Det er da en kjekk kone De har tømmermann”. Å ja da, svarte tømmermannen, jeg brø meg ikke om de røde og hvite jentene jeg kaftein. Jeg tok ei som var så svart som kakkelovnen, og hun har da holdt færjen”.

Det var stor selskapelighet på Tjøme i gamle dager. Det var spill, sang, dans og meget munterhet. Julaften var det stor høytidelighet med mange forberedelser i forveien. Klokken tolv presis spiste man middag. Presis ½ 4 ble nekene satt opp. Kl. ½ 5 skulle alle tjenerne være ferdige. Punsjen ble lavet og ølet tappet, det deilige juleøl. Så satte man seg til kaffebordet, herskapet for seg og tjenerskapet for seg. Deretter ble juletreet tendt og da ble det feststemning og glad jubel. De slo alle sammen ring om juletreet, og man sang julesanger.
Endelig ble presanger utdelt og en juleskjenk budt om.

Lengre ut på aftenen kom ungdommen fra forskjellige kanter for å skyte julen inn. Det var skikken at de ikke skulle la seg se. Det gjaldt å være kvikk på det om en ville få tak i noen, straks skuddet var gått av.

Aftensbordet serveres med risengrynsgrøt, ribbestek og litt fugl.. Ut gjennom julen var det mange gjestebud.

Det var på Tjøme et etter datidens forhold temmelig stort klubblokale på Kjære. Stedet kalles den dag i dag ”Klubben”. Hver torsdag hadde herrene sine klubbaftener . I løpet av vinteren hadde man fire ball hvor man moret seg meget godt. Gamle Samsang fra Tønsberg satt der med sin trupp å spilte. (Samsing var et profesjonelt orkester fra Tønsberg, bestående av Samsang, fiolin, Clemens, fiolin, og Halvorsen, kornett).
Senere fikk man marinemusikken fra Horten.
Noen ganger fikk man i stand kanefart som endte med dans på ”Klubben”.

Om sommeren dro man meget på med øyturer. Det gikk brev fra familie til familie om å samles på oppgitt sted, som regel på Lindholmen. Da fikk man det travelt med å ordne sine nistekurver og sitt flaskefor. Når tiden var inne stevnet en hel flokk lystbåter mot Lindholmen. Der slo man leir på en grønn eng som visstnok kalles ”Jomfrusletten”. Sagnet sier at en hollandsk dame skal være drevet i land. Hun hadde på seg sitt gull og adskillig annet stas. Her gikk tiden hen under lek og lystighet, (Tredjemann i vinden, siste par ut) til midnattstimen slo, og så bar det hjem igjen – ofte under vakker sang av gode stemmer (Gluntann, ja vi elsker dette landet, nys seilte vi en solblank time osv. )

Under den fransk-tyske krig var sympatien utpreget på franskmennenes side. Der innkom etter sigende 1500 Spd (= kr. 6.000,-.)

– 5 –

Skipsreder Hans Torbjørnsen på Sundene har nylig fortalt meg, at en bark ”Hebe” som tilhørte hans far på Vestgården, Hvasser den 26/1-1856 gikk ut fra Tjøme, fikk motvind, kom inn igjen på grunn av ishindringer og ble liggende til 10/5-1856. Måtte da skjæres ut gjennom 18 tommers is. Så hård vinter var det den gang.

Avskrift fra kaldsboken i Tjøme sogn, hvor sogneprest Robert Hirch har innført nærværende beretning:

Lilly Minken: Prolog

PROLOG: TIL DEN GAMLE BRYGGA PÅ STRANDA

For Grimestad er ingenting for godt.

Slik tenkte jeg, og jeg har tenkt det ofte

når det gikk trått,

med den prolog som jeg til bryggefesten lovte.

(fritt etter Wildenvey)

Fra arilds tid har Grim’stadfolk

hørt sjøen til og vært dens tolk,

ført med seg sus av fremmed land,

av ishavskyst og sydhavsstrand,

tatt med seg duft av is og hval,

av spekk og blo’ og slit og kval,

en air av gutteeventyr,

som knapt no’n nå vet hva betyr.

De slet og slepte lange år

på dekk og dørk mens tanken går

til Grimestad til båt og kil

og mest når som’ren stundet til.

Fra arilds tid tok båt i land

på det som da var Grim’stadstrand,

hvor bryggesteiner sikkert lå

omtrent på samme plass som nå.

Fra arilds tid har brygga stått

med fanglin’pæl i bunnen slått,

og noen plankestubber lå

og vinglet vem’lig oppe på.

Den tjente til i all sin tid

å nå til brygga som med flid

var malt og lakket, stelt og fin,

med seil og årer som maskin.

Med den slags redskap kom man hjem

og kunne komme meget stille frem.

Fisker Hans Karlsen ble redningsmann for kusinene Aase og Åse da de drev hjelpeløst på et isflak mot åpent farvann ved Sydosten i begynnelsen av 1930 årene.

Så mang en herlig søndagstripp

er startet fra den bryggesnipp,

som Simonser og Lange-Hans

Benyttet for sitt liv til vanns.

Hvor mang en herlig gang i grunn

tror dere folk har stått på bunn

når snekka over plank og stein

sku’ entres på ustødig bein.

Jeg nevnte Simonser og Hans

som drev sitt fiske langt til vanns,

som levet strandliv her en stund,

og stelte garn og gård og grunn.

De stelte og til alment bruk

en brygge uten pengesluk.

Den gjorde nytten og var god

å ty inn til i sol og sno.

Den bar en eim av sjøsalt hav

og eide ikke luksuskrav.

Den duftet tjære, fisk og slo

med måkeskitt hvor enn du sto.

Det luktet friskt av flyndregarn

og salt av nakne ben på barn,

som krabber fikk i ålegress

med snegl til agn for det var tess.

Og over denne skjønne tid

så skinte solen idelig.

Den gamle brygga skulle stått,

og tiden med – da ble det godt

å være menn’ske være til –

omkring en fredlig Grim’stadkil.

Det var den gamle brygges svanesang.

Yngre folk kom til – og satt i gang.

Trang fødsel var det – men det gikk,

og se hva resultat vi fikk!

En brygge Grim’stadfolk til ære!

En brygge som for øya vår – må være

en pryd som vi med stolthet viser frem,

og tusen takk til alle dem – som hjalp

oss få prosjektet frem !

Og vi som sogner til vår brygge :

La oss sammen skape

ORDEN – TRIVSEL – HYGGE.

Inger L. Zeiner:

EPILOG: OM STRID OG FRED I STRANDSONEN

En blå, falmet sprit-stensil dukket fram fra sitt gjemmested i en skuff på Holtekjær hos min tante Ka for en ti års tid siden. Siden har jeg tatt den fram ved flere anledninger og gjenopplevd noen øyeblikk fra 1960-årene. Lillys myke, varme stemme høres tydelig, og bildet av henne vises klart for mitt indre blikk. Minnet om henne er jeg ikke alene om.

Gartnerdøtrene

Lilly Minken (1896 – 1978) og søsteren Molly Gude Due (1897 – 1978) gjorde tjømlinger av seg igjen på eldre dager og bosatte seg på bruket Gbnr. 17/18 på Grimestad.

Helt pensjonister ble de ikke. Lilly ga selskap og omsorg til mange eldre og barn. Molly ble innkalt til sin gamle arbeidsgiver, både til Tønsberg og Oslo, når blomsterhandleren fikk store oppdrag fra prominente kunder. Hun var den som førte Yrkestradisjonene videre i familien. Døtrene til Gartner’n Walfred Larsen og hustru Dina, var svært velkomne tilbake. Elskelige damer, sa vi den gang. I dag er bruket feriested for etterslekten til den tredje søsteren, Esther Sanne (1893 – 1977).

Grimestad Vel

En hjertesak for dem må ha vært Grimestad Vel, foreningen som siden 1940-årene hadde ivaretatt mang en oppgave for fellesskapet. Den gamle Strannveien, nå Velveien, var et slikt prosjekt, veilys et annet. Midlene kom ikke fra kommunale bevilgninger, men spleiselag, fester og basarer. I min barndoms sommere var Lilly og Molly blant de ivrigste basarvakter. Basarbordet var plassert ved Østveien, vest for Thorsens garasje, (huset som ikke er malt siden den gang) og syd for Bugge Hansens butikk. ( huset der det nå er utleieleiligheter) I garasjen var det skyting på blink med luftgevær, i butikken et yrende liv av badegjester, fra Grimestad Pensjonat, hus og hytter både herfra og fra de fleste steder på Tjøme. Slik ble Vel – basaren en suksess og la grunnlaget for den brygga som skulle bygges.

Den fælles oplagsplads for Grimestad

Engasjementet for stranda og brygga hadde søstrene fra sitt opphav. Walfred Larsen møtte opp på jordskiftesamling den 27. april 1915 sammen med 6 andre eiere av bruk for å dele Grimestads felles utmark mellom seg. Av utskiftningsdokumentene fra året etter kan vi lese følgende utdrag:

” Opplagstomt: Ved bryggen er av Karlsens part i Ramsaas utlagt som fælles oplagsplads for Grimestad et landstykke begrændset saaledes: —————————-. Det saaledes avgrænsede stykke avbenyttes som før har været.”

Slik ble det,- en stund. Fiskerne fisket videre. I slutten av 1920-årene våknet lille Aase Nilsen (1926 – 2004) tidlig hver morgen til lydene av trillebår, og hun kunne si fra lyden alene om det var Petter, Severin, Hans, Gustav eller en Simensen som trillet ned med teiner, ruser og garn til prammen eller snekka si. Frakteskuta: ”To brødre ”som brødrene Olsen var redere for, hadde hjemmehavn noen år på Dampen”som brygga het på folkemunne. Før Vrengenbrua ble bygd, la rutebåtene fra Tønsberg til her i noen år sommerstider medbringende de første badegjester. Min fars onkel, Hans Andersen, skaffet seg seilbåt, og tok dem med seg på cruise i den ytre skjærgården, en ny næringsvei for fiskeren. Nora Ellefsens pensjonatgjester og andre badegjester fikk opplevelser og onkel Hans kontanter.

Kuene forsvinner, hyttene blir bygd

Utmarka besto både av strand og åser. Kuene beitet overalt, men kuenes dager var talte.

I løpet av tiden fra 1930 og 3 tiår fram i tid forsvant kuene en etter en fra brukene og fra sommerbeitene i utmarka. Da denne tid var passert, kan vi si at badegjestene på hyttene i Grimestads utmark hadde tatt kuenes plass. Den siste kua jeg husker hang i treet hos Anton Markussen en søndag formiddag midt i 1950-årene, død. Den kua kan tjene som symbol på utviklingen. Den var bokstavlig talt dødelig såret av en badegjest med bil. Datteren, Astrid var utrøstelig. Anton Markussen var for øvrig den som ikke gikk inn i den nye næring, tomtesalg til byfolk. Utmarka hans egnet seg ikke til det, og han var vel heller ikke interessert. Bruket, Gbnr. 17/11, ligger der som det var. Barnebarnet, Steinar, steller pent med hus og jorder som minner oss om tidligere tider på Grimestad.

Den siste gårdbruker på Grimestad

Med Karlsens bruk, Gbnr. 17/2 gikk det annerledes. Anders Edvart Karlsen var født i 1850 i Båhuslen. Ellynor Johansen kan fortelle om sin bestefar, at han først kom til Burø som sesongarbeider innen jordbruk. Etter 11 år som pendler mellom Båhuslen og Burø, ble han bofast på Tjøme med familien, først som gårdsbestyrer på Haug. Da bruket på Grimestad ble til salgs, slo han til. I årene som fulgte etter 1900 kjøpte han tilleggsjord fra bl.a.innmarka til Gbnr. 17/12 og fra Holtekjær. I tillegg dyrket han leid jord fra andre bruk. Ulikt de andre brukerne på Grimestad ved forrige århundreskifte, satset svensken alt på gårdsbruket. Av den mannlige befolkning på Grimestad som oppgir inntektsgivende yrke, var det i desember 1900 31 sjøfolk (27 var på dette tidspunktet til sjøs i utenriksfart.)Det var sjøens inntekter som ga levevei for den alt overveiende del av befolkningen. Slik hadde det vært i generasjoner. Det var kvinnfolka som drev brukene, mens mannfolka var til sjøs. Bare Karlsen var en ekte gårdbruker. I tillegg var han postfører. Det var med han gårdsdriften opphørte.

Den private hyttebrygga

Mellom 1935 og 1952 ble det utskilt i alt 48 nye bruksnumre fra dette bruket, de fleste i strandsonen, og alt overveiende til hyttetomter. Det var Karlsens datter, Martha, som ledet an i Tjømes nye vekstnæring, salg av hyttetomter til byfolk. En hyttebrygge ble plassert på ” Den fælles oplagsplass for Grimestad ”. Da våknet folket, særlig da eieren av hytta åpenbart betraktet denne som sin private eiendom. Anders Markussen, bror av Anton, på Gbnr. 17/17, ble både forbannet og fortvilet. Svigerfaren til Anders, Even O. Haraldsen, den legendariske skipperen, hadde vært en av de 7 som møtte på jordskiftesamling i 1915, og han selv hadde drevet sitt fiske herfra i mange år. Stranda var for alle på Grimestad! Den skulle reddes! Min far, Lindgård Zeiner (1909 – 1989) ble budsendt og spurt om han kunne hjelpe til som svigersønn til Hanna Andersen (1875 – 1966 ), eier av Gbnr. 17/10. Bygdefolket ble mobilisert, advokat engasjert, retten satt og dommer avsagt.

Herredsrettens dom

Den 24. oktober 1953 falt dommen i Tønsberg Herredsrett med følgende slutning:

Fru Martha Lindquist Nielsen kjennes som eier av Gnr. 17 Bnr. 2, Grimestad i Tjøme uberettiget til å råde over eller overdra andre rett til å råde over noen del av den felles opplagsplass ved sjøen i forbindelse med sjøverts trafikk av enhver art på annen måte enn den som tilkommer samtlige oppsittere på Grimestad. Særskilt kjennes hun uberettiget til å sette ut brygge eller overdra andre rett til å sette ut brygge på opplagsplassens område.”

Dommen ble anket til Agder lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom

Den 1. juni 1955 ble lagmannsrett holdt i Tønsberg. Rettens formann var Lyng,

John Lyng skulle noen år senere sette rekord i rikshistorien, i 23 dager varte hans regjering. Av rettsboken kan vi lese at motparten er: Hanna Andersen m.fl., Lagmannsretten kom til omtrent samme resultat. I rettsboken heter det: ” Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at uttrykket ”samtlige oppsittere på Grimestad” i slutningens 1. punktum erstattes med ”eierne av Gnr. 17,Bnr.1, 8, 11,12, 17 og 18. ” Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dette punkt skal Martha Lindquist Nielsen betale til Hanna Andersen, Severin Vollebekk, Anders Markussen, Marie Jørgensen, Dagfinn Olsen, Anton Markussen,Valfred Larsen, Dagfinn Lund, Håkon Kristensen, Per Olsen og Inga Gulliksen kr. 1000.- i saksomkostninger til lagmannsretten.

Harde ord på Betania

Betydningen av denne dommen var at det neste slaget måtte stå mellom de 7. Det var de som måtte bli enige om bruken, ikke alle de 144 som til da eksisterte. Men det hjalp jo lite når de ikke var det. Neste utspill kom fra den tapende part. Igjen ble retten satt, denne gang på Betania, den 4. desember 1958 og gjaldt krav om bruksordning på stranda for Gbnr. 17/2. Søksmålet gjaldt alle bruksberettigede i alt 143, må det bli. Mamma kom hjem den dagen med beretning om mange harde ord, som ikke passet seg i et Gudshus. Om det var derfor retten ble satt i huset til Dagfinn Olsen neste dag, skal være usagt. Alle 6 og alle de andre sto på sitt. Her var det ikke behov for noen bruksordning ved jordskifteretten, i det alle sammen, utenom fru Lindquist Nielsen, var enige om at Grimestad Vel utarbeidet regler for bruken av opplagsplassen. Den 8. desember 1958 kom Jordskifteretten sammen og fattet vedtak om at den forlangte bruksordning ikke ble fremmet da rekvirenten hadde kalt kravet tilbake.

Fredsslutning.

Noen år gikk, og Grimestad Vel jobbet i det stille og etter hvert litt høyere. Tiden jobbet for drømmen: Et bryggeanlegg for alle på Grimestad. Den 3. juni 1964 ble sluttstrek satt ved forlik.

Partene ble enige om at utskiftningspapirene av 1915/16 blir å tolke slik at bruksretten til brygge og opplagsplass tilhører den som til enhver tid har eiendom på Grimestad. Båtforeningen får fullmakt til å utbygge havneplassen på beste måte og etter sakkyndig bistand. Likeledes gir fru Martha Lindquist Nielsen tilsagn om at området mellom opplagsplassen og Gunnar Karlsens eiendom kan benyttes av båtforeningen efter innhentet tillatelse fra de som nu har båtfeste og bryggerett der. Forliket gjelder ikke eiendomsretten hun nu innehar. De syv grunneiere som nu har båtfeste eller bryggerett får gratis plass for en båt ved felles brygge for sin levetid.” Dermed kunne brygga bygges, og min barndom var ugjenkallelig over.

Motparten.

Hvem var hun, denne steile damen, som sto alene mot en hel bygd i mer enn 10 år?

I min tidlige barndom drev hun kiosk som lå omtrent der busstoppet ligger på vestsiden av Østveien i vår tid. Pappa kjøpte is til meg, og de pratet hyggelig sammen. Dette må ha vært i stridens første tid. I pappas siste leveår snakket vi om den gang ved kiosken. Likte og respekterte han henne? Ja. Så sta som hun var, var han jo selv. Så lenge det var en sak som rettsvesenet kunne håndtere og avgjøre, og ingen tydde til ulovlige midler, var det greit. Egentlig gjorde hun Grimestad en stor tjeneste. Hun samlet folk om saken. Rettslig sett ble det avgjort for framtida at fellesskapet skulle bruke opplagsplassen. Det kunne gått annerledes, og vi hadde sittet igjen med et bryggeanlegg for de sju og hyttene til noen av dem. Men for sin egen del burde hun ha gitt seg før. Personlige omkostninger må det ha vært. Hun hadde vært en av de toneangivende forkjempere for Strannveien i Grimestad Vel og så måtte hun oppleve å gi fra seg all kontroll over opplagsplassen til nettopp denne foreningen. Niesen, Ellynor, kan bekrefte at det var vonde år for tanten. Inntektene fra tomtesalget forsvant i utgifter til advokat og rettssaker, og hun ble selvfølgelig svært lei seg. Familien trakk seg ut av arbeidet i Vellet. For dem ble det ikke moro lenger slik det hadde vært i arbeidet med Strannveien. Martha Lindquist Nielsen født i 1895 bodde hjemme til kort tid før hun døde. Hun ble 95 år.

Bryggefesten

St. Hans-aften 1966 var det fest på stranda. Grimestad Vel var også blitt båtforening. Byggeanlegget sto ferdig, og freden var definitivt kommet til Grimestad etter mange års strid. På barns vis hadde vi mange år før omdøpt foreningen til Grimestad Uvel. Denne kvelden fikk den et nytt navn: Grimestad Vel og Ubåtforening. I beste mening hadde noen ”hjulpet” pappa, som var innlagt på sykehus, med å legge ut snekka før den var trutnet. Trass i forliset ble det fest. Armand Olsen holdt tale og ledet showet i beste Kirkevaag-stil. Lilly Minken fremførte prologen, Grimestadprinsessen ble kåret, men hun var importert fra Utbygda for anledningen og het Turid Pedersen. Etterpå var det dans til levende musikk. Kan det ha vært ”Skjærgårdsgutta”, tro? Håkon Kristensen var i storform der han svingte seg med damene. Tønsbergs Blad var selvfølgelig på plass, og reportasjen kom i avisen neste virkedag: (St. Hansdagen var fridag for alle her den gang.) Da kunne man lese at Tjøme Skolemusikk åpnet programmet på bryggen med feiende musikk, ordførerer Stenli døpte bryggen i champagne, mens Halvdan Hansen sto ved siden av i egenskap av foreningens eneste æresmedlem.( Han hadde vært med siden veien forsvant i 1942.) Vi kunne også lese at Evelyn Abrahamsen sang, og at det virkelig var ”Skjærgårdsgutta” som var i aksjon mens St. Hans-bålet flammet og fyrverkeri avsluttet kvelden. Reportasjen i T.B. gir også en fyldig omtale av taler, og det bygdefolket ikke fikk være med på, en middag på ”Grand Pensjonat”??.Her deltok prominente gjester fra Havnedirektoratet: Dir. Sund og overing. Ruud og fra Tjøme Kommune: Ordfører og kontorsjef Halvorsen. Vertskapet fra Grimestad Vel og Båtforening var representert med bl.a. formann Armand Olsen og F. Bugge Hansen. Av talene fremgår at havnen hadde fått 125 båtplasser og hadde kostet 240 000 kroner. Store bidrag ble gitt av Bensinavgiftsfondet og Tjøme Kommune.

Historie på vers

Prologen til Lilly forteller historien om folk før min generasjons tid på Grimestad. Det er den jeg husket best. Noen navn og ord måtte jeg få forklart den gang. Så her bringes det videre.
”Lange Hans” het Hans Karlsen. Enken, Alvilde, bodde i huset deres, rett nedenfor ”Bækkevold ”i min tidlige barndom, og i annen etasje bodde min barndomsvenninne, Reidun, før de flyttet til det nybygde huset litt lenger opp i veien. Det er nå gått mange år siden ”Alvildehuset” ble revet.

Lille Aase Nilsen (senere Bekkevold Hagen) kunne takke Hans for livet. En kvelding i isløsningen i 1930- årene speidet han utover sjøen. Ble det mulig å fiske i morgen, tro? Der ute på vei mot Sydosten på Mågerø, nå konglig feriested, skimtet han to små skikkelser på vei mot åpent hav. Hans fòr ut og plukket opp jentene i båten i siste liten. Slik ble kusinene Aase og Åse reddet, seilende på et isflak. Hans ble ikke den siste som passet på barn i nød. Naboen nedenfor, fru Bjelland, hustru til min barndoms fisker på stranda, skulle gjenta bragden midt i 1970 – årene. Disse hus lå på Holtekjær, Gnr.16. I dag ville fiskeren Hans ikke hatt rett til båtplass. Trammen lå riktignok på Grimestad. Rettsavgjørelser er ikke alltid rettferdige.

” Simonser ” var visstnok egentlig Simenser, og etterslekten har fremdeles bruket Gbnr. 17/14 og bruker det som feriested. Arild, hvem var han, undret jeg meg? Et års tid senere kom svaret fra min norsklærer: Det er ingen person, men et gammelt poetisk uttrykk fra gammelnorsk, ” àr alda” og betyr:tidlig i tidene, kunne han opplyse.

Å arbeide med fortiden – i nåtiden – for fremtiden

Dette er Hjartdal Historielags motto, og det kan være vårt. De fleste mennesker vil ha glede av å tenke seg tilbake til og minnes sin egen barndom og gode opplevelser, kanskje helst når vi nærmer oss moden alder. Personlig vil erindringen om gamle ”Dampen” alltid gi meg glede. Skjær og svaberg som vi badet og fisket kattefisk fra, ble tatt fra oss og begravd under stein fra Mågerøs indre. Men de finnes fremdeles under massene, i noens hoder og heldigvis på fotografier. Den nye brygga ble til glede og til nytte for så mange. Helt slutt på stridighetene ble det ikke. Det har blåst opp til storm, kuling og frisk bris siden ved flere anledninger i mitt 30-årige fravær fra Grimestad, men prinsippet om at alle på Grimestad har lik rett til brygga står fast. Ingen har noen særrett. Min generasjons barndom ble tilbrakt på gamle ” Dampen” der Anders, Dagfinn, Kristian, Ole og Trygve hadde sine tresnekker rundt omkring med andre lyder og lukter enn i dag. Vår tids barn samler sine sommerminner på land ved Tøgerstranda, den kommunale badestranda i sydlig retning. Den er vel rimelig sikker på å bli liggende. Personlig finner jeg glede i å vite at Tøger og søsteren Kirsi ”levet strandliv her en stund”, i Korpereiret rundt 1865. Jeg sender dem en tanke, hver gang jeg vandrer forbi. I tillegg til å gi personlig glede, kan kunnskap om fortiden faktisk også være nyttig, spare tid og penger og, ikke minst strandsonen for unødig store inngrep. Det spørs om en kommunal administrasjon og stressede folkevalgte alene kan verne den strandsonen vi har igjen. På Hagastranda har det rent ut noen skattekroner, statlige(?) , men skattekroner like fullt, uten nytte, i et forsøk på å rydde opp i saken om en brygge som ikke skulle vært tillatt bygget for ca. 50 år siden.( iflg. kommunen) på stranda som var avsatt til badestrand iflg. kommunalt servitutt, og hvem kan forklare hvorfor et helårshus blir bygget i strandkanten, der den gamle hytta til Mørken lå. I sin tid i 1948. Hadde skogutvalget innsigelser mot å gi konsesjon til bygging. Langs stranda gikk det i uminnelige tider en sti, hevdvunnet. Herredsstyret ga konsesjonen uten å ta forbehold om stien. Derfor ble eiendommen stengt for gjennomgang, og folk måtte klatre rundt før det ble bygd en farbar sti. Over 50 år etter er verneinteressen en annen. Det ble dyrt for svaberget og regnskogen, men var det verdt én ny skatteyter eller to? Kan det være så enkelt som at fargen på kartet var rester etter en gammel plan som ble oppgitt? Vidløftige kommunale planer inneholdt engang i 1970-80årene tanker om omfattende sanering av hytter langs stranda. Kan vi bli enige om å ta vare på den natur og det kulturlandskap som er igjen? Naturen har ikke lenger det vern som de gamle næringer, jordbruk, skogbruk og fiske ga naturen. Nå skal vi bo og rekreere her både heltidsbeboere og deltidsbeboere på Tjøme hele året! Da må alle være våkne og bry seg. Vi som nå alle vet, og er blitt så mange på Grimestad, må kunne klare det i fellesskap!

 

Kilder til artiklene: Saksdokumenter og møtebok for Grimestad Vel (1943 – 1957).

Tønsbergs Blad 25.juni 1966.

Div. jordskifte dokumenter.

Folketellingen 1865 og 1900

Artikkelforfatter Inger L. Zeiners egne erindringer (f. 1949)

Samtaler med:

Ellynor Johansen, Aase Bekkevold Hagen, Gustav Hagen,

Nancy Klausen, m.fl. 2003-2004

 
Tjøme sanitetsforening

Historien om Tjømø Syge- og fattigpleieforening

Tjøme sanitetsforening

Historien om Tjømø Syge- og fattigpleieforening 1907 – 1931 Tjøme Sanitetsforening. 1931 – 2005

Året 2005 måtte en forening som har betydd umåtelig meget i lokalsamfunnet på Tjøme, innstille videre drift. Tjøme Sanitetsforening har blitt historie. Derfor er det naturlig å ta et tilbakeblikk på et frivillig arbeide utført uegennyttig av svært mange kvinner i vår kjære kommune.

Det startet i 1907.

Tjømø syge- og fattigpleieforening, var navnet på den frivillige forening som ble stiftet 10. september 1907. Det arbeidet denne forening påtok seg, er i våre dager en naturlig kommunal eller offentlig oppgave. Den kommunale virksomhet var nok en helt annet enn hva vi ser i dag. Kommunebudsjettet i 1907 var på til sammen kr. 32.000,-. Hundre år senere, i 2007, er budsjettet på ca. kr. 66.000.000,-. Man skal imidlertid være oppmerksom på at utgifter til for eksempel lønninger og administrasjon, var minimale, da de fleste kommunale tjenester ble utført av valgte tillitsmenn, som utførte arbeidet mot en liten godtgjørelse. Herredskassereren for eksempel, hadde en godtgjørelse på kr. 215,- i året, hvorav kr. 15,- til skrivemateriell. Fattigbudsjettet var på kr. 9.100,- og gikk hovedsakelig til drift av fattiggården på Honerød. Det var en lege på Tjøme, Nikolai Mølback Stoltenberg som alene skulle ta seg av omkring 3.000 mennesker. Han var kommunelege på Tjøme 1891-1923.

Den første tiden var også mennene med.

Vi skal her ta et tilbakeblikk på en forenings nesten 100 års historie, og har tatt for oss protokollene som nå er trygt oppbevart på Fylkesarkivet i Vestfold, og blar oss tilbake til 10. september 1907, hvor bestyrerinnene av de forskjellige kvinneforeningene på Tjøme (Sjømannsmisjonen, Hedningemisjonen m/fl.) kom sammen i konfirmantsalen på Øvre Kirkely skole, hvor sogneprest Otto Selmer også deltok, for å samtale om saken og ble enige om å forsøke å danne en forening for syge- og fattigpleie i Tjømø menighet.
Protokoll til å innføre forhandlingene ble innkjøpt for kr. 2,80,-(prisen er påført med blyant i permen), og i et møte 19. november 1907 ble det valgt en komité til å utarbeide statutter for den vordende forening. I det gamle arkivet i den gamle prestegården er det funnet en kladdebok med fortegnelse over de 197 medlemmene som ble innmeldt i foreningen stiftelsesåret 1908. Av disse var 95 av medlemmene menn.

Harda Hansen
Harda Hansen

I møte 2. juni 1908 ble man enige om å søke Sanitetshjemmet i Kristiania om å få en menighetssøster fra kommende høst. Meningene var dog delte. Noen mente at man måtte samle mer penger før man kunne ansette en søster. Foreningen hadde en kassebeholdning på kr. 437,50.

Foreningen ansatte i 1909 Harda Hansen født 24. august 1887 på Burø som foreningens første menighetssøster. Hun vokste opp i Grimestadrønningen, (datter av Emilie og Gustav Hansen, Burø). Hun opplyste da hun ble ansatt at hun ønsket å utdanne seg til menighetssøster. Hun ble opptatt som elev 1. november 1909 og ble innvilget et lån på kr. 200,- til skolepenger og opphold.
Harda Hansen (1887-1957), bilde til venstre, ble gift i 1936 med hvalskytter Ole Martiniussen (1875-1950) i Strengsdal, og som var enkemannen. Harda døde i Strengsdal 1957.
Et eksempel på en forsiktig start av foreningen finner vi fra et møte i bestyrelsen 18. november 1910, hvor det ble vedtatt å foreta innkjøp for foreningens regning følgende: 1 stk. Klystersprøyte, 1 stk. Kateter, 1 st. Bekken, og 1 stk. termometer. Det ble også vedtatt regler for menighetssøsterens virksomhet. ”Harda Konstance Hansen begynner i stillingen mandag 21. november 1910. Hun (Harda Hansen) vil bo i sitt hjem på Grimestad. Til dekning av losji vil hennes foreldre motta kr. 4,- pr. måned, samt 70 øre for dagen til kosten”.
Fra 1. januar 1912 ble lønnen for menighetssøsteren forhøyet med kr. 50,- pr. år. Det ble på årsmøtet 30. januar 1913 vedtatt å melde foreningen inn i Nationalforeningen mot tuberkulose, og kontingenten kr. 10,- ble betalt. Det ble gjenvalg av de utredende styremedlemmer, og styrets sammensetning ble som før: Sogneprest Otto Hilmar Selmer (formann), dr. Nikolai Stoltenberg (nestformann), kirkesanger og lærer Gullik Pedersen (kasserer), ordfører H. L. Bache, lærerinne Anna Løfqvist Hansen og Inga Sanne (telefonistinne på Hvasser fra 1923). (4 menn og 2 kvinner) Til revisor ble gjenvalgt skipsreder Gjert H. Torgersen.
1. februar 1916 sa Harda Hansen opp sin stilling som menighetssøster, men ved forhandlinger var hun dog villig til å fortsette i stillingen mot et tillegg i lønnen på kr.100,- pr. år, men på grunn av overanstrengelse måtte hun si opp sin stilling fra 1. juli 1917. Som ny menighetssøster ble frøken Olga Karoline Olsen fra Almerønningen i Tenvik, Nøtterøy (f.17.11.1885) ansatt med virkning fra 1. juli 1917.
Året 1921, trakk sogneprest Otto Hilmar Selmer seg som formann. Han hadde vært formann siden foreningen ble stiftet i 1907, altså i 14 år. Sogneprest Selmer var født 13. oktober 1852 og sluttet i stillingen som sogneprest på Tjøme 1. oktober 1923, noen dager før han fylte 71 år. I tillegg forlot også følgende styret: Dr. N. Stoltenberg (han hadde vært styremedlem like lenge som sogneprest Selmer), skipsrederne H. L. Bache, Kråkere og H. R. Olsen, Lindhøi og fru Judith Iversen, Bukkeli. Det skapte store problemer at så mange trakk seg fra styret på en gang, og i styremøte 22. februar 1921 kom for første gang spørsmålet om å oppløse Tjøme syke- og fattigpleieforening og i dens sted starte en ny forening med navn Tjøme Sanitetsforening. Dette ble ikke vedtatt i denne omgang, men man besluttet imidlertid å sløyfe ”fattigpleie” i navnet, slik at navnet nå skulle være Tjøme Sykepleieforening.
Ved utgangen av 1921 var medlemstallet kommet opp i 542 betalende medlemmer. Ny sykepleierske, Anna Lisa ble ansatt og hun fikk et møblert værelse i prestegården med lys, varme og kosten. For dette betalte foreningen kr. 20,- pr. måned og 3 kroner dagen for kosten. Sogneprest Selmer slutter som prest og menighetssøsteren måtte flytte. Hun fikk nå et værelse hos fru Nelly Endresen på ”Dalbo”.

Tjømø Sykepleieforening blir til Tjøme Sanitetsforening.


Årsmøtet den 8. juni 1931 besluttet at foreningen skulle tilsluttes Norske Kvinders Sanitetsforening. (NKS) og samtidig forandre foreningens navn til Tjøme Sanitetsforening. Man ble enige om å beholde de gamle lover med en del forandringer og tilføyelser og vedtok at:
Foreningens formål er å virke for at syke, svake og gamle i Tjøme menighet kan få forsvarlig
tilsyn og pleie. Dette formål søkes nådd ved at foreningen antar i sin tjeneste en eller flere sykepleiersker som har fått fornøden utdannelse. Midler til å drive virksomheten søkes skaffet, dels ved medlemmenes årlige kontingent (minst kr. 1,- pr. år) der erlegges forskuddsviss. Dels også ved frivillige gaver og på andre måter. Sykepleien skal være gratis for medlemmer. For ikke medlemmer betales kr. 2,- pr. døgn. I tilfelle av at flere på samme tid ønsker sykepleiersken, blir det formannen som har å fatte bestemmelse i samråd med legen, om hvilken av de syke der først skal få pleiersken. De mindre velstilte må ikke settes til side for de bedrestilte. Inntreffer smittsom sykdom må pleiersken særlig være til hjelp der. Foreningens styre består av formann, nestformann samt fire medlemmer med varamenn og to revisorer valgt utenom styret. Styret velger seg imellom formann, nestformann og kasserer. Hvert år utgår halve styret, første gang ved loddtrekning. Styret sammenkalles av formannen når det er nødvendig.
Styret er beslutningsdyktig når minst halvparten av medlemmene og formannen eller nestformannen er tilstede. Avgjørelser skjer ved stemmetall, idet formannens stemme blir avgjørende i tilfelle av stemmelikhet. Det påhviler styret: Å lede foreningens virksomhet. Å føre forhandlingsprotokoll og regnskap. Å sammenkalle og lede medlemsmøter.

Øvre Kirkely

Øvre Kirkely skole hvor småskolen holdt til, med ”konfirmantsalen” i værelset nede med to vinduer til veien. Det var i mange år bygdens møtelokale. Til høyre tomten hvor Sanitetsforeningen kom til å bygge sitt hus i 1947.

Konfirmantsalen på Øvre Kirkely skole var foreningens faste møtelokale inntil man fra 1916 begynte å holde møter i bankbygningen, som fra 1939 ble overtatt av kommunen til herredshus og nå er revet. Hvasser hadde sin egen Sanitetsforening. I 1935 ble det besluttet at Tjøme og Hvasser Sanitetsforeninger skulle igangsette skoletannpleie fra skoleårets begynnelse. En tannpleiekomité ble nedsatt med lærer Leif Sundene som formann. Tannlege Anton Bærvahr var villig til å påta seg arbeidet for en betaling av kr. 9,- i timen, innbefattet materiell, instrumenter og kontorhold.
Til stillingen som helse- og menighetssøster som igjen var ledig, var det innkommet tre ansøkninger, og Hilda Johansen fra Våle ble ansatt, med en årlig lønn på kr. 1.200,- og fri bolig. Hun begynte i stillingen 1. juni 1938, men hun sa opp sin stilling i februar 1939. Man ble da enige om å skrive til Annie Nilsen, ”Vindåsen” (som var innstilt som nr. 2. forrige gang) og tilby henne posten, men det var nå ikke aktuelt for henne. Som ny helse- og menighetssøster ble Petra Hagen ansatt fra 15. februar 1940, med fri bolig på Pleiehjemmet. Men på grunn av krigen ble det i et møte på Fredtun 6. juni 1940 bestemt å utsette ansettelsen inntil videre.

Sanitetsforeningen og anden verdenskrig.

Tirsdag 9. april 1940 ble det avholdt møte i ”Kvinnenes arbeidshjelp” på Fredtun. 158 kvinner var allerede innregistrert. Innregistreringskortene ble sendt til Oslo 26. mars. Finanskomiteen i foreningen, som hadde samlet inn hele kr. 2.000,- og Tjømø Sparebank har bevilget kr. 1.000,-, og det ble bestemt at alle utgifter til krisearbeidet skulle dekkes av de penger finanskomiteen hadde samlet inn.
Møtene i Tjøme Sanitetsforening forsatte under hele krigen. I styremøte hos fru Aarholt på Kirkely skole den 23. mai 1941 står det i referatet at de fikk deilig sterk kaffe uten tilsetning og lyse krumkaker. På dette møtet ble det bevilget kr. 100,- til Bodø Sanitetsforening hvor foreningens hus var brent ned ved bombingen av byen. Kontrollstasjon for spedbarn var en oppgave Sanitetsforeningen påtok seg, og avtale ble inngått med dr. Odd Oftedal, som tok imot på sitt kontor hver første onsdag i måneden på hans kontor, første gang 4. juni 1941 kl. 10,00.

Foreningen administrerte utdeling av ”Svenskehjelpen” til skolebarna og suppeutdelingen i 1945. Den ble kokt på havregryn, tørrmelk, sukker og vann og ble brakt til skolen i store spann og øst opp i blikkrus som elevene hadde med seg. Også etter 1945 krigen kom det gaver fra Sverige til skolebarn og til spesielt andre trengende. Svenskesuppen skulle kokes og deles ut skolebarna samme dag som de begynner etter høst ferien.
Sanitetsforeningen mottar skrivelse fra hovedstyret i NKS om at medlemmer som hadde vært innskrevet i Nasjonal Samling skulle utelukkes fra foreningen. Onsdag 25. april 1945, like før frigjøringen, ble Vallø utenfor Tønsberg bombet av engelske fly hvor 53 nordmenn og 10 tyskere mistet livet. Tjøme Sanitetsforeningen hadde en innsamling til katastrofen, som innbrakte kr. 2.338,-. I tillegg bevilget foreningen kr. 300,- av egen kasse.

Sanitetsbadet.

På et styremøte 1936 ble spørsmålet om å få et folkebad i bygden drøftet. I forbindelse med at Tjøme Kristelige Ungdomsforening står foran planen om bygging av foreningslokale, ble det drøftet mulighet for et samarbeide, som styret mente måtte være i alles interesse. Styret i Tjøme Kristelige Ungdomsforening behandlet forespørselen fra Sanitetsforeningen. Forslaget fikk ikke den nødvendige oppslutning i KUFs styre, men badesaken ble ikke skrinlagt med det. På årsmøtet 1937 var det stemning for å få et mindre bad i hver skolekrets og årsmøtet besluttet å avsette kr. 1.000,- til et badefond. Det samme beløp kroner 1.000,- ble også i 1938 avsatt til badefondet, og i 1939 ble kr. 2.000,- avsatt.
Det var blitt fred i landet og spørsmålet som opptok medlemmene, var at nå var tiden inne til på nytt å ta opp spørsmålet om å et folkebad på Tjøme. En ekstraordinær generalforsamling ble innkalt på Fredtun 31. oktober 1945 for å drøfte samarbeide med kommunen om lokale til bad m.m i forbindelse med kinolokale. Foranledningen var en skrivelse fra ordfører Christen R. Granøe. Nestformannen, fru Julie Granøe, hadde på forhånd undersøkt hvordan hovedstyret i NKS ville stille seg til kommunens henvendelse. Hovedforeningens mening var at et eiendomsfellesskap ikke var å anbefale. Det ble derfor vedtatt å nedsette en komité til i samarbeide med kommunen – om etablering av et bad i det påtenkte kinolokalet. Resultatet ble at man på et møte 14. november 1945 besluttet å bygge for seg selv.
Arbeidet med det nye bygget til Sanitetsforeningen var igangsatt og tomt var innkjøpt fra gården Østjordet. Det var tomten mellom kjøpmann Kristoffersen og skomaker Thorbjørnsen, altså vis a vis daværende Øvre Kirkely skole. I gaver til det nye badet hadde Tjøme Sanitetsforening mottatt kr. 5.000,- fra Norske Kvinners Sanitetsforening, hovedstyre og kr. 3.500,- fra Tjømø Sparebank. Tjømø Sparebank hadde også innvilget et rentefritt lån stort kr. 5.000,-. Tjømø Sparebanks styre bevilget et nytt pantelån stort kr. 20.000,-. Bankens styre var innstilt på at hele lånet stort kr. 60.000,- skulle løpe rentefritt i 10 år.

Kontrakt med byggmester Kristen Kruge, Eidene om bygging ble undertegnet, og byggesummen ble satt til kr. 109.839,75. Første del av bygget – den lave delen som vender mot vest – ble bygget i 1947. På grunn av prisstigningen ble det opplyst på styremøte 11. februar 1949 at Sanitetshuset ville bli ca. kr. 25.000,- dyrere en budsjettert, og styret besluttet å søke Tjømø Sparebank om forhøyelse av lånet med kr. 20.000,-.

Bildet ovenfor, som sto i Tjøme-Nytt, er av meget dårlig kvalitet og viser forsamlingen på innvielsesfesten. . Vi ser viseordfører Alf Lysgaard med ryggen til (nr. 3 fra høyre). Videre til høyre Marentze Larsen og ved enden av bordet ser vi Gerda Haave, formann i arbeidslaget i Kirkely krets.

Innvielsen av Sanitetshuset.

Den offisielle innvielse av Sanitetshuset foregikk mandag 7. mars 1949 i nærvær av en del innbudte: Fra Tjøme Formannskap møtte bl.a. viseordfører Alf Lysgaard. Styret i Tjømø Sparebank, kommunelege Odd Solem, fylkeslege Kolstad, Nøtterøy, kretsformann fru Clara Bjørnstad, byggmester Kristen Kruge, tidligere formann i Tjøme Sanitetsforening fru Karen Aarholt og fru Ingeborg Gjertsen, nåværende styre i Tjøme Sanitetsforening og styrene i tre arbeidslag. Foreningen trengte inntekter og medlemskontingenten, som hadde vært uforandret i mange år ble i 1947 forhøyet fra kr. 1,- til kr. 2,- pr. år. Foreningen hadde ca. 550 betalende medlemmer.
I marsnummeret 1949 av Tjøme-Nytt kan vi lese fra innvielses-høytideligheten. Avisen skriver at planen om et eget sanitetshus dukket opp i 1936 og det ble etter hvert avsatt penger til formålet, men så kom krigen og arbeidet stanset. I 1945 kunne man igjen ta fatt på arbeidet. Foreningen fikk tilsagn om bevilgning samme år på kr. 10.000,- og man satte i gang med tegninger. Byggetillatelse ble innvilget høsten 1946 og arbeidet med bygging ble påbegynt 1947.
Byggmester Kristen Kruge fikk oppdraget. Tegningene ble levert av arkitekt Einar Rivaa i Tønsberg. Bygningen kom på kr. 130.000,- og selve badet kr. 32.000,-. Begivenheten ble feiret og omtalt i Tjøme-Nytt og begge avisene i Tønsberg.

En innholdsrik bygning.

Sanitetshuset besto av en sykesøsterleilighet med tre værelser og kjøkken, kontrollstasjon, legekontor og kjøkken, stor møtesal (som senere ble benyttet til kinolokale) med stor vestibyle foran. Det ble også innredet pedellbolig over kinolokalet. I kjelleren er det to karbad, med fire avkledningsrom og badstue, dusjrom med fire dusjer. Til dette er det åtte avkledningsbåser. Storsalen (kinolokalet) var på det tidspunkt ennå ikke innredet, men her ble senere etablert kommunal kinematograf.
Den store drømmen om å skaffe bygden et sanitetshus og folkebad hadde nå gått i oppfyllelse. Økonomisk hadde Tjømø Sparebank hele tiden bidratt med gaver og gunstige lånebetingelser. På styremøtet 28. april 1950 ble det referert at Tjømø Sparebank igjen hadde gitt en gave, denne gang på kr. 4.500,- som skulle anvendes til renter og avdrag på pantelånet. Ett år senere 28. mars1951 bevilget Tjømø Sparebank en ny gave, denne gang på kr. 3.000,- til samme formål. I årenes løp hadde Tjømø Sparebank skjenket gaver til Tjøme Sanitetsforening på tilsammen kr. 39.465,-.
Tjøme Sanitetsforening kunne allerede i mars 1949 bekjentgjøre åpningstidene for badet.
Torsdager: Fredager: Lørdager:
Damer 10 – 13 Gutter 10 – 12 Gutter 10 – 12
Piker 14 – 17 Piker 12 – 14 Piker 12 – 14
Damer 17 – 20 Damer 14 – 16 Damer 14 – 16
Herrer 17 – 20 Herrer 17 – 20

offentlig bad

Dette bilde av badet er fra Tjøme-Nytt mars 1949.

Som pedell og ansvarlig ved badet ble ansatt Kirsti Pedersen, født 1. februar
1901 på Engø. Hun sluttet imidlertid i stillingen 30. april 1951. Ny pedell fra 1/5-1951 ble frk. Hilda Hansen Sand, født 23. oktober 1901 og døde i november 1963, bare 62 år gammel. Hennes ansvar var fyring, renhold og betjening av badet tre dager i uken. I tillegg til badet hadde hun rengjøring av kontrollstasjonen, oppgang, vestibyle og fyring samt snemåking og orden rundt hele huset. Lønnen var kr. 200,- pr. måned, fritt hus og brenne. Lønnen ble hevet til kr. 300,- pr. måned fra 1/1-1954 og fritt hus og brenne.

Tjøme kino.

Den 20. november 1950 ble det avholdt ekstraordinært årsmøte for å ta stilling til bruken av den store salen som kinolokale. Kommunen hadde oppnevnt en egen kinokomité med lensmann Julius Johnsen som formann. Han redegjorde for kinokomiteens arbeide og kinodrift i storsalen ble enstemmig vedtatt. Kontrakt med Tjøme kommune om leie ble inngått i mars 1951 og vedtatt i Tjøme Herredsstyre den 7. mars 1951. Leien ble fastsatt til kr. 150,- pr. måned, som skulle betales etterskuddsvis hvert kvartal. Torsdag 4. desember 1952 ble kinosalen åpnet.



Samarbeide med Tjøme kommune.

Fra 1. januar 1959 ble det inngått samarbeide med kommunen vedrørende hjemmesykepleien.
I styremøte 25. februar 1964 fant styret å måtte tilskrive kommunen med søknad om at alle utgifter til hjemmesykepleien nå må overtas av Tjøme kommune, da Sanitetsforeningen ikke lenger har så store inntekter til å kunne påta seg denne oppgaven. Tjøme kommune besvarte henvendelsen med at kommunen yter et årlig bidrag på kr. 13.600,- til hjemmesykepleien.
Fra 1966 overtok Tjøme kommune å dekke hele lønnen til helsesøster, samaritt Milly Zeiner,
(1912–2004), som var ansatt 1/11-1955 slik at lønnen også i fremtiden justeres på samme måte som for de øvrige ansatte i kommunen. Fra 1969 og etter 14 års samvittighetsfull tjeneste i Tjøme Sanitetsforening var Milly Zeiner blitt fast ansatt i Tjøme kommune.

Milly Zeiner
Bildet viser Milly Zeiner på trappen i hennes hjem på Holtekjær.

Vedlikehold, reparasjoner og eventuelt salg.

Like før sommerferien 1964 ble det registrert at vanntilførselen til badet hadde minket mistenkelig. Det viste seg å være en gammel lekkasje på rørene. Evjen & Solhaug fikk oppdraget, og reparasjonens kostnad var kr. 1.803,-. Det måtte da kjøpes vann fra Nøtterøy for kr. 400,-, samtidig som badet måtte stenges i tre uker.
Spørsmålet om Tjøme kommune kunne overta badet ble drøftet i styremøte 12/1 1965. Likeledes spørsmålet om salg av bygget. I ekstraordinært årsmøte på Sanitetshuset den 23. mars 1965 ble det vedtatt med 21 stemmer mot 2 stemmer å nedlegge badet fra 1. april 1965, hvis ikke Tjøme kommune hadde forslag om fortsatt drift. Grunnen til at dette vedtaket ble fattet, var at badet hadde gått med underskudd i flere år, og underskuddet hadde bare blitt større for hvert år. Som resultat av henvendelsen, ble det holdt et kontaktmøte på Sanitetshuset den 8. november 1965. Under forhandlingene i dette møte uttalte formannen Randi Johnsen at Sanitetsforeningen ikke hadde økonomisk evne til å sette i gang driften av badet igjen og at det nå måtte foretas endel reparasjon og vedlikehold.
Det ble fremlagt et forslag om ikke kjellerlokalene kunne leies ut til f eks. småindustrivirksomhet, men det forslaget syntes man ikke noe om. Med det underskuddet som badet hadde operert med over flere år, var det også lite tenkelig at private kunne drive badet på leiebasis uten at det fortsatt ville bli et underskuddsforetagende. Gunnar Winsjansen fra kommunen fikk fullmakt til å gjjennomgå regnskapene, for at komitéen så kunne sette opp et driftsbudsjett og anslå kapitalbehov for en eventuell fortsatt drift. På årsmøtet 24. februar 1965 ble det redegjort for saken, eventuell ny avstemning ga følgende resultat: 10 stemte ja for gjenåpning av badet, 19 stemte mot og 1 stemte blankt. Telefonabonnementet til badet ble sagt opp fra 1. juli 1966. Med dette var det satt en endelig og definitiv slutt på Tjøme Sanitetsforenings folkebad etter 16 års drift.
Spørsmålet om å øke medlemskontingenten fra kr. 3.- til kr. 5.- fra 1968 ble etter samtale med formannen i Hvasser Sanitetsforening ikke bifalt, slik at kontingenten fortsatt skulle være kr. 3.-.
I 1970 var Sanitetshuset over tyve år gammelt og behovet for reparasjoner hadde for lengst blitt synlig. I taket på den eldste delen av bygget (bygd 1947) var det oppstått lekkasje som måtte utbedres, og rørlegger Egil Carlsen og Tjøme Gravedrift ble engasjert til å drenere rundt huset. Huset hadde tilgang på farrisvann med en ledning fra postfører Sverre Skogbakke som nærmeste nabo mot syd, men fikk eget rør i løpet av året. Dette kostet kr. 4.472,62 i graveutgifter og kr. 2.580,- i rørleggerarbeide. Man gledet seg stort over å ha innlagt farrisvann i huset, samtidig som drenering rundt hele huset var gjennomført.
Det ble i 1970 snakket om at Tjøme kommune kunne være interessert i å kjøpe Sanitetshuset, eiendommen gnr. 54, bnr. 17, og overta rest lånene på huset. På et styremøte 9. mars 1971 ble dette drøftet nærmere i Sanitetsforeningen, og man ble enige om å be kommunen å komme med et tilbud. I henhold til utskrift av møtebok for Tjøme Formannskap av 31. mars 1971 fremsatte kommunen et tilbud på kr. 25.000,- og overtagelse av pantegjeld på huset. (Pantegjelden var beregnet til å være ca. kr. 30.825,-). Det ble foretatt avstemning over forslaget. 21 stemte for salg og ingen stemte imot.

Testamentarisk gave.

På styremøte 9. mars 1971 ble det referert et brev fra lensmann Pande om at avdøde Thora Andersen, Ormelet (1887– 1971) hadde innsatt Tjøme Sanitetsforening som arving. Arven utgjorde 30 % av salgsprovenyet etter salg av hennes eiendom, hvilket utgjorde kr. 58.862,-. Arveavgiften, kr. 11.710,-, ble etter ansøkning ettergitt av myndighetene. I alle år har det vært tre arbeidslag tilknyttet Tjøme Sanitetsforening: Det var Kirkely krets, Fredheim krets og Bjørnevåg krets. På årsmøtet 1993 ble det besluttet å slå disse sammen.

Det går mot nedleggelse av Tjøme Sanitetsforening.

Tjøme Sanitetsforening har i alle år hatt et nært forhold til Kirken, og har hatt som overordnet mål å tjene Gud ved å spre kjærlighet og varme, samt være til tjeneste og hjelp for andre.
Derfor ble det som var igjen av penger da Tjøme Sanitetsforening ble oppløst på nyåret 2005, gitt til arbeidet i Tjøme menighet.
Etter at kommunen var blitt eier av Sanitetshuset fra 20/2-1976., ble navnet forandret til Samfunnshuset.

 

Bjørn Holt Jacobsen

moloanlegget i grepanbukten

Moloanlegget i Grepanbukten.

I 2010 var det 60 år siden moloen ved Verdens Ende ble påbegynt. Eller mer riktig: Molo anlegget i Grepanbukten.
Planene for å skjerme Grepanbukten for vær og vind var på Fylkesplan fremmet før krigen med formål å skaffe Vestfold trygge og gode fiskehavner. Sammen med Krukebukten i Sandøsund er Grepanbukten ved Verdens Ende den nærmeste havn for Skagerrak området på disse kanter. Man mente at dette tiltaket ville være av stor betydning når det gjelder leveranser av skaldyr og fiskefangster.

Stort prosjekt.
Realiseringen av dette anlegget ble igangsatt i april 1950, altså for 60 år siden. Det var havnedirektoratet som foresto arbeidet, og som også sørget for nødvendige spesial maskiner, som skal kunne ta ut av fjellet sten blokker på 10 tonn. Arbeidslaget bestod av 14 mann som skulle oppføre en 180 meter lang molo bestående av to deler i form av stump vinkel med spissen ut mot havet, og midtpunktet hvilende på ett skjær. (se bildet)
Det ble beregnet at det ville medgå 15.500 kbm. sten til moloen. I bunden skulle moloen være 20 meter bred, mens det på toppen, selve kronen, skulle legges en 3 meter bred vei, som under lavvann kom til å ligge 3 meter over vannflaten. Ut mot havet skulle det reises et brystvern som skulle være 30 cm. høyere en ”kronen” på moloen. Inn mot havneområdet skulle det monteres fortøyningsringer
for besøkende båter. Hvor hentet man all stenen fra? Kunne veiene på Tjøme tåle den tunge trafikken? Det var et stort spørsmål, men løsningen ble at det ble sprengt ut sten fra fjellet mot vest, hvilket man tydelig ser fortsatt ved et besøk der ute. Det ble nok i forkant utført en del ”lobbyvirksomhet” av daværende ordfører Christen R. Granøe (1883-1958), som også hadde vært ordfører frem til krigen, og som overtok ordfører stolen igjen i mai 1945.

Bidrag fra Bjørn Holt Jacobsen

Christen R. Granøe (1883-1958)

Drapet på Brøtsø

Her er avskriften fra Øyene i tillegg noen kommentarer:
Sitat fra avisen Øyene 19.12.2002, forfattet av Christer Lundqvist:
I påsken for snart 134 år siden ble hele Tjøme-samfunnet rykket ut av sin landlige døsighet av en tragedie: På lille Brøtsø ble en ung, munter og populær tjenestepike langfredag morgen funnet drept i en brønn på Rød gård. Hun hadde hatt mange beilere, og det ble endog avslørt at hun hadde vært involvert i et trekantdrama. Men var det motiv for mord?
Sjokknyheten utløste en voldsom rykteflom og uro i befolkningen, og det ga seg ikke på flere år.
For morderen ble aldri tatt.
Dette er historien om et uoppklart mordmysterium på Brøstø som ga bygda sår det tok lang tid å lege.
Hvem sa forresten at pressen er blitt stadig mer nærgående og hensynsløs i sin dekning av kriminalsaker? For 134 år siden havnet både navn og nedsettende karakteristikker om mistenkte på trykk, i en skildring av drapsetterforskningen som i sin detaljrikdom ikke ligger særlig langt tilbake for dagens tabloider…..
Langfredag 26. mars i Det herrens år 1869: Mens reder Gjertsen med frue er i kirken, som seg hør og bør på denne dag, oppdager folket på Rød gård til sin store forferdelse et lik i en isbelagt brønn, et steinkast fra Røssesundet: Liket av tjenestepiken Elen Dorthea Jørgensdatter, 26 år og mor til et tre år gammelt barn, forlovet med den respektable los av Brøtsø, Bernt Eliasen
En tragedie uten sidestykke i det lille lokalsamfunnet.
Ryktene sprer seg med vindens utålmodighet, og snart er både herskap, lensmann, prest og naboer varslet og involvert.
Resten av påsken preges av det inntrufne og av etterforskningen som følger. Politi og leger går i gang med sine undersøkelser; obduksjon, vitnejakt, befaringer og avhør.
Mandag 5. april følger besiktigelse av åstedet og rettslige forhør på Rød gård.
Nå blir saken så kjent at tilmed byfolk og pressen retter sin oppmerksomhet mot Brøtsø. Vi følger dekningen av saken i avisen Tunsbergeren. Først nyss om tragedien, om enn bare en ryktebasert notis, innrykkes i avisen onsdag 7. april 1869:
«Ifølge at Rygte, som vistnok desværre maa ansees for tilforladeligt, skal der paa Tjømø være udøvet en rædsom Forbrydelse. I et lidet Vand derude, skal der være fundet Liget af en Pige, der bære alle Mærker af at være myrdet og slæbt ud i Vandet»
Så er det stille en periode i pressen, inntil en bladfyk – fremdeles i Tunsbergeren – lyktes i allernådigst å få innsyn i forhørsprotokollen. 21. april bringer avisen en lang artikkel om saken:
«Ved velvillig Meddelelse er vi sat istand til, efter Forhørsprotokollen, at kunne meddele et Uddrag af det under 5th d.M. optagne Forhør i Anledning Pigen Elen Andrea Jørgensdatters Død.
Afdøde, 26 Aar gammel, var ved sin Død i Tjeneste hos Skibsreder J. F. Gjertsen paa Gaarden Rød under Brøtsø paa Tjømø. Sin Tjeneste sammesteds tiltraadte hun Dagen efter sidste Hellige-Trekonger; hun hadde tidligere været i Gjertsens Tjeneste i 3 Aar, og havde den gang som nu, opført sig til sit Herskabs fulde Tilfredshed. Samtidige ved Forhøret afhørte Deponenter have forklaret, at Afdøde var begavet med et usædvanligt let og godt Humør: hun var altid munter og fornøiet; specielt have hendes Medtjenere forklaret, at hun Aftenen før sin Død var meget oprømt. – Afdøde efterlodet sig et 3 Aars gammelt Barn. Hun var forlovet med Lods Bernt Eliasen Brøtsø, med hvem hun snart skulde giftes. Hendes Forlovede gives for Alle, som kjende ham, et særdeles godt Skudsmaal.»
Etter denne innledende beskrivelsen av den dreptes stilling, egenskaper og rennome´, følger så en nærmere redegjørelse for omstendighetene den tragiske kvelden:
«Efterat Afdøde Skjærtorsdags Aften Kl. 91/2 havde taget Afskjed med sin Forlovede, ytrede hun til en af sine Medtjenere, at hun vilde komme til at blive ude en Stund den Aften, da hun havde lovet sin Forlovede at møde ham syd i Engen. Da Gjertsens være gaaede til Ro, forlod Afdøde Kl. 11 Huset, idet hun anmodede Pigerne om ikke at laase Døren, da hun kun blev ganske kort Tid borte. Hun saaes at tage den almindelige Vei sydover til Engen; Gaardens Udhuse borttog imidlertid meget snart Synet af hende. Afdøde røbede vistnok Urolighed for ikke at komme hurtig nok afsted, men forøvrigt mærkedes intet Usædvanligt paa hende»
Protokollførende etterforskningsmyndighet går ikke av veien for at saken kan ha parapsykologiske elementer, og finner det her betimelig å ta med noen linjer om rederdatterens mulige evner som sanndrømmerske:
«Samme Nat havde Gjertsens yngste Datter en Drøm, hvori det forekom hende, at Pigen var død, og at Lægen blev hentet for at undersøge Liget. Denne Drømfortalte hun om Morgenenen sin Søster. Da hun efter at være kommen ned Havde erfaret, at Afdøde var gaaet du sent om Aftenen og endnu ikke var kommen tilbage, blev hun urolig, og da Tiden gik, og Afdøde fremdeles udeblev, formaaede hun endelig sin ældre Søster at følge sig for at søge efter Afdøde»
Deretter bærer det videre med det faktiske hendelsesforløpet og den skrekkelige oppdagelsen:
«Ledende af en ubestemt Frygt begave Søstrene sig strax til den i Sydengenen værende Dam, hvor de øieblikkelig skjønner, hvad der var hændet, idet de saa, at næsten hele det Islag, der havde bedækket Dammen, var brudt, og derhos bemærkede betydelige Ansamlinger af Blod ved Bredden af Dammen. Gjertsen og hans Kone vare imidlertid i Kirke, og da ingen af Folkene vilde foretage noget, blev Liget liggende i Dammen, indtil Gjertsens hjemkomst, da det ved hjælp af en Baadshage lykkedes at drage Liget op. Ligets Ansigt bar Spor af adskillige Læsioner, hvoriblandt isærdeleshed bemærkedes et blodigt saar over høire Øie, ligesom Blodet strømmende du af Næseborene; paa Klædedragten iagttoges intet Spor af Vold.»
Reder Gjertsen utøver selv en viss etterforskningsinnsats, ser vi videre, før detaljer fra den rettslige befaring ramses opp:
«Ved et Par Dage efter at anstille Undersøgelse paa Stedet fandt Gjertsen Afdødes Chignonpude tilsyneladende kastet op i en nogen afstand fra Brønden staaende Bjørnebærkrat, medens Afdødes Hovedtørklæde, det Næt, hun havde baaret over Chignonen, samt tvende Haarklemmer fandtes i Brønden, efterat den var tømt.
Ved den af Retten foretagne Besigtelse af Stedet befandtes den saakaldte Brønd, at være en stensadt Dam, 5 Alen i Firkant, 4 Alen dyb, beliggende omtr. 100 Alen i ret Linie syd for Gjertsens Vaaningshuse. Ved Dammens østre Hjørne, dels lige ved og els 1 Alen fra samme i Græsset, saaes Spor efter meget betydelige Blodansamlinger. Det Bjørnebærkrat, hvori Chignonpuden angraves at være funden, befandtes at ligge omtr. 25 Skridt fra Dammen og Adskilt fra samme ved en Fjeldknat. Det Sted af Krattet, hvor Chignonen vistes at være funden, saaes at være fuldkommen ubeskadeliget, hvorimod det forekom Retten, som om Krattet et POar Alen derfra var nedtraakket.
Terrainet – hvorvel noget stenet – syntes ikke vanskeligt at passere. Allermindst for En, der, som Afdøde, var godt kjent. Nat til Langfredag var vistnok taaget, men paa den annen Side var det maanelyst.
I den strikkede Uldvest, Afdøde var iført, da hun gik du, og, som om Aftenen, da hun tog den paa sig, var heel, fandtes et Rift, der efter Lagrettens Formening var forvoldet ved et skjærende Instrument»
I det videre begynner risset av et trekantdeama å avtegne seg. Tjenestepiken hadde sagt at hun snek seg ut for å treffe forloveden. Men var det sant?
Ikke ifølge han selv:
«Afdødes Efterladenskapber indehold Intet der leder paa Spor af den Person, hun skulde træffe sammen med; hendes Forlovede udsiger med Bestemthes, at han ikke havde anmodet hende om noget Stævnemøde. Ingen har fjerneste Formodning om, hvem det var Afdøde havde sat Stævne i Sydengen hin Skjærthorsdags Nat.»
På folkemunne var allerede mange kandidater til ugjerningen lanser. Det fremgår av beretningen at den blide og pliktoppfyllende tjenestepiken på Rød gård hadde en særegen tiltrekningskraft ungkarer i sin omkrets. En slik beiler ble tidlig blinket ut, en skomakersvenn. Som vi ser i det følgende. Men også rederens Tjenestegutt havnet i søkelyset. For ikke å snakke om en kar som hadde mistet en knapp på åstedet, og som forsvant etter mordnatten, for så vende tilbake et par år senere. Nå – avisreferatet fortsetter, og navngir med største selvfølgelighet denne mistenkelige svennen – uten at noen form for bevis eller siktelse foreligger:
«Den Person, mod hvem Mistanken var rettet – en omvankendeSkomagersvend Hauge, der havde opholdt sig en 14 Dages Tid i Gjertsens Hus, og som angaves at have overhængt Afdøde med sin Kjærlighed, forlod Gjertsen Skjærthorsdag ved Middagstider; Kl. 11 samme Aften ligesom Langfredag Morgen er han seet sovende i Jomfru Kjærs Hus ved Tjøme kirke; 2 Snedkersvende, der havde Nattleie i samme Værelse, havde ikke bemærket , at han har været ude om Natten.Fra Jomfru Kjær til Brøtsø er der en god ? Mil.»
Rederen selv (ingen mistanke falt offisielt på ham) gjør det klart overfor retten at han tror det hele er en ulykke. Men retten bemerker at han her slett ikke støttes av sine døtre, som hadde funnet liket:
«Det er Gjertsens Mening, at Afdøde er faldet og har stødt sig, at hun har villet vadske Blodet af sig, er besvimet og faldt ud i Vandet.
Gjertsens 2 Døtre have i Anledning denne Faderens Mening yttret, at Isen, der bedækkede Dammen, formentlig ikke vilde have været saa stærk opbrudtsom den var, om Afdøde var faldt i Dammen paa den af ham antagne Maade.»
Etterforskningen går sin gang, men til tross for alle rykter og påstander, finner ikke påtalemakten bevis eller indisier nok til å sikte noen i saken. I avisene er det stille en uke, før Tunsbergeren fortsetter sin rapportering – nå med en pikant avsløring som bekrefter at et kjærlighetsdrama har utspilt seg på Rød gård. Nå er det tjenestegutten som har kommet med visse innrømmelser. Gutten får sine åndsevner entydig fastslått i lokalavisen, og den drepte jenta får nå også sitt pass påskrevet:
«I forbindelsen med det tidligere Meddelte om det ianledning den druknede Pige paa Tjøme optagne Forhør kan endvidere til føies, at Gjertsens Tjenestedreng senere har forklaret for Retten, at det var ham, der skulde have havt Stevnemøde med omhende Natten, og som hun altsaa var gaaet du for at møde. Stevnemødet var tidligere aftalt, og de var begge gaaet du for at træffes omkring Kl. 11, men var i Mørket omgaaets, og Pigen havde forvildet sig til Dammen, hvor hun med Livet fik bøde for sin Letsindighed. Dette er iallefald den Forklaring af Hændelsen, som efter de nu foreliggende Oplysninger ligger nærmest til Antagelse. At Tjenestegutten tidligere har fortiet sit Forhold til Pigen, har han tilskrevet sin Frtgt for at paadrage sig nogen Mistanke for at have forvoldt Pigens Død. Gutten skal være noget enfoldig af sig».
Men noe oppklaring av saken bidro dette ikke til. Den enfoldige stakkaren gikk fri, om ikke nødvendigvis på folkemunne, så i alle fall for retten. Det fantes ingen bevis.
Og der ble saken stående fast.
Men den dramatiske hendelsen ble på ingen måte glemt. Rykter og mistanker verserte i årevis. Det fremkommer for eksempel ved at rettsvesenet igjen ble aktivisert i et etterspill to år senere: Kilder kontaktet i april 1871 avisen Gjengangeren og fortalte at en mann som på mistenkelig vis hadde sunket i jorden like etter mordet, nå hadde dukket opp igjen. Denne karen skulle ha mistet en knapp på åstedet før han ble borte.
Offentliggjøringen av disse opplysningene skapte en slik furore at selveste sorenskriveren for Søndre Jarlsberg måtte rykke ut og i tung kansellispråkstil roe gemyttene. Tunsbergeren refererer:
«Gjengangeren for 9de Februar havde nogle Bemærkninger vedkommende Tjenestepigen Elen Dorthea Jørgensdatter af Tjømø, der for 2 Aar siden fandtes død under mistænkelige Omstændigheder, som tyede hen paa, at hun paa en Voldsom Maade var bragt af Dage. I Opsatsen antydes, at en Person, som troedes at have mistet en Knap, der fandtes i Nærheden af det Sted, hvor Liget laa, og som var bortreist, da det første Forhør optoges, nu var kommen tilbage, hvorfor det henstildetes til Vedkommende, at foranstalte forløbige Undersøgelser anstillet. I denne Anledning oplyser Hr. Sorenskriver Sørenssen i «Gjeng» for 14de April følgende:
Uagtet denne Person, der antages at have mistet denne omhandlede Knap, under de Forhør, der senere have været optagne, har havt Anledning til at forklare sig og, uagtet der ikke fremkom nogetsomhelst, der kunde lede til Oplysning om hvorledes Pigens Død var foranlediget, antog jeg dog, da jeg, ved min Nærværelse paa Tjømø Vaarthing den 24de Februar dette Aar blev gjort bekjendt med , at et Inserat, som det Omhandlede fandtes i Gjengangeren, at burde anstille nærmere Undersøgelser om der nu maatte være Anledning til at erholde nogen Oplysning i denne Sag. Efter at jeg derfor igjennem Gjengangerens Expedition havde erholdt tilsendt det No. Af Bladet , , hvori det nævnte Inserat fandets, anmodede jeg under 17de f. M. Lensmand Egeberg om underhaanden at anstille Undersøgelser om hvorvidt noget Yderligere maatte være fremkommet, der kunde led til Oplysning om Pigens Død. I Skrivelse af 4de dennes har han til Gjensvar herpaa meddelt mig, at han saavel før som efter Mottagelsen af min Skrivelse gjentagne Gange har anstillet Undersøgelse herom, uden at der har været eller for Tiden er anden Oplysning at erholde om Pigens Dødsmaade end som hvad der er fremkommet derom ved de i den Anledning afholdte Forhører, uagtet de kort Tid efter hendes Død opstaaede Rygter om desangaanede fremdeles vedvare. Lensmanden tillægger, at Enhver, til hvem han har henvendt sig med Anmodning om at meddele de Oplysninger i Sagen, hvoraf de muligens kunde være i Besiddelse og med Opfordring til at opgive hvorfra de havde de ommeldte Rygter, imidlertid uden Undtagelse har erklæret, at de ikke kjende mere eller andet til Sagen de have hørt snart af en Anden.
Efter hvad der saaledes er oplyst, er der formentlig ikke Grund til at for Tiden at anstille Undersøgelser igjennem noe optagende Forhør angaaende denne Sag. Forsaavidt Nogen maatte være i Besiddelse af nogen Oplysning, der muligens kunde led paa Spor angaaende den Maade, hvorpaa den nævnte Pige er kommen af Dage, vil jeg være Vedkommende forbunden for de Meddelelser, han maatte have at gjøre mig, da det selvfølgelig er af høi Interesse for det Offentlige, at Lys tilveiebringes i en Sag, som den her omhandlede.
Søndre Jarlsbergs Sorenskriveri
Den 11te April 1871
F. Sørenssen»
Lengre kom saken aldri. Mang en folkelig konklusjon på saken ble nok tatt i hus og hytte på Brøtsø og i omegnen, men oppklaring i regi av politi og rettsvesen uteble.
I glemmeboka gikk tjenestepikens død ikke. Rykter og historier og fortellinger og fantasier levde videre.
Ja, helt opp til våre dager har en blek overlevering om et mordmysterium på Brøtsø overlevd i folkeminnet: Arnt Oddvar Jansen tok seg i fjor sommer tid til å vise Øyene rundt på Rød gård, og han kunne huske som ung å ha hørt om tjenestepiken som ble tatt av dage.
Og brønnen, eller kummen, hvor ulykksalige Elen Dorthea Jørgensdatter ble funnet – den er der ennå.
*
Hvem var egentlig Elen Dorthea Jørgensdatter?
Her er et kort sammendrag:
Hun ble født på Hvitsten i Ramnes 4. desember 1842, døpt 25. desember i Fon kirke som yngst i en barneflokk på fem. Faren var gårdbruker Jørgen Hansen og moren Anne Marie Kristensdatter.
Faren døde i 1851 og moren fant seg en ny mann og giftet seg i 1856, samtidig som hun flyttet til Øde Sulutvet i Ramnes.
I skifte etter faren var det omkr 1829 spesiedaler.
I Folketellingen 1865 finner vi Elen Dorthea som tjenestepike på Nordre Myhre i Ramnes.
3 desember føder hun en gutt, Hans Edvard, som hun døper i Fon kirke 26. desember samme år. Faren oppgis å være sønn på Nordre Myhre, Ramnes, Hans Jørgen Jensen.
(Hans Edvard konfirmeres for øvrig i Fon kirke 2 oktober 1881. Bosted : Sulutvet)
Med henvisning til artikkelen må Elen Dorthea flyttet umiddelbart etter fødselen til Rød på Brøtsø. («… hun hadde tidligere været i Gjertsens Tjeneste i 3 Aar, og havde den gang som nu, opført sig til sit Herskabs fulde Tilfredshed.»)
*
Jeg lurer på hvorfor presten ikke har klart å sette riktig dødsdato på en så mye omtalt sak. Han bommer med 14 dager(???).