Kulturhistorie Tjøme

Kulturhistorie

Kulturhistorien beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan være dagligdags praksis så vel som finkultur, håndverk, kunst,
arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. Fagretningen studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og
forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten.
En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring,
innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.
Kulturhistorie som fag reflekterer over hvordan fortidens og nåtidens mennesker har levd sine liv og gitt mening til sin egen tilværelse.
Faget omfatter materialitet og praksis, fortelling, tradisjon og ritualer. Man forsøker å forstå enkeltmennesket som kulturelt vesen,
som skaper og som viderefører av mentalitet og kulturelle praksiser. Her samler vi tekster som til sammen gir et bilde av tjømlingers liv og levnet.

 

 

 

Vurderinger som framkommer i signerte artikler er ikke nødvendigvis, sammenfallende med redaksjonens synspunkter.

«Tjømlingerne har en nobel Tænkemaade…»

Utdrag fra kirkens kallsbok.

Sogneprest von der Lippe 1882:

Tjømøs Beboere som i daglig Tale kaldes «Tjømlinger», er et Folkefærd i Besiddelese af mange fortræffelige Egenskaber. Da de, paa nogen ganske faa Undtagelser nær, samtlige ere Søfolk, tilkommer dem Ros, som altid er bleven den norske Sømandsstand tildel, i ganske særegen Grad dem Nedskriveren heraf har hørt denne Ros udtalt af gamle prøvede Søfolk fra andre Kanter af Landet. Et gjennemgaaende Træk hos dem, er den sjeldne Sands for Orden og Renlighed, som man…ligefra Rigmandens smukt udstyrede Hjem til den fattiges Hytte.

Dette er selv for den fremmede Iagttager iøienspringende nok ved et enkeltstaaende Bevis paa denne Ø. Overalt ser man vel vedligeholdte, som oftest nette, hvidmalede Huse…i med Haven foran, der om Sommeren holdes med den største Nethed. Et talende Bevis er ogsaa Kirkegaarden, hvis Lige man vel skal lede længe efter paa Landsbygden- den er en fuldstændig Blomsterhave.Det er ganske karakteristisk, at naar man kommer ind i et Hus, hvor saadan Orden ikke hersker, vil man ved Efterspørgsel snart erfare, at Beboerne ere indflyttede, som oftest fra Smaalenene eller Sverige. Her er nemlig ikke faa Svensker, næsten alle fra Bohuslen.

Tjømlingerne har en nobel Tænkemaade og er i høieste Grad offervillige og hjælper samme. Paa Grund af den stadige Samfærdsel med Udlandet, vil man ogsaa mærke en Pyntelighed og Høflighed i Væsen, som man ellers lidet møder hos vor Landbefolkning. Denne deres ydre pyntelige Fremtræden giver dem ogsaa Sands for Nethed og Orden i Paaklædning, som altfor meget og hos en overveiende Del udarter til Forfængelighed og Overdaad. Dette kan jo vistnok tildels finde sin Undskyldning i, at denne Ø i flere Decennier havde rige Næringskilde saa at Velstanden har været ualmindelig stor, store Formuer har her været og er her tildels endnu, men paa Grund af de nu trykkende Tider er Fortjenesten for den største Del af Folket kun ringe; men den Kunst nu i de trange Tider at sætte Tæring efter Næring forstaa de færreste, hvorfor ogsaa mange bære paa trykkende Gjæld. Tjømlingens Levemaade er fuldstændig den samme som Bybeboerens. Da her bo mellem 3 og 4000 Mennesker paa 1/3 Kvadratmil og Jordsmonnet er lidet og skarpt, forstaaes det, at Størstedelen er henvist til at kjøbe alt hvad han behøver. Øen er… af Landhandlere, hvis Forretning ogsaa er udstyrt med Luxusgjenstande, der findes ogsaa Landhandlerinder, ja betegnende nok endog en Konditor.

Sædelighedstilstanden er meget god. Næsten alle de uægte Børn her findes, og de ere ikke mange, har man de indflyttede Svensker, navnlig svenskepigerne at takke for. Tjømlingerne høre til den gode gamle Skole, de have saare lidet tilovers for Tidens revolutionære Bevægelser baade i religiøs og politisk Henseende. De have Agtelse og Kiærlighed for sin Konge og sine Embedsmænd, og ynde ikke den… mod Autoriteterne. Karakteristisk er det, at medens der i alle omkringliggende Bygder er ikke lidet sekterisk Væsen med Udtrædelser af Statskirken, findes i Tjømø Prestegjeld ikke en saadan.’Her er et temmelig almindeligt Drag henimod Guds Rige, saavel Kirken som andre Steder ere ved gudelige Forsamlinger ofte overfyldte.

Hovednæringsveien er Skibsfart. Prestegjældet representerer en Læstedrægtighed af 20 ooo Reg. Tons, hvilket særligt for nogen Aar siden (1875-76) …en Formue af flere Millioner Kroner. Det er ganske enestaaende Undtagelser, at de konfirmerede Gutter vælge anden Livsvei end Sømandens, Det har hidttilhovedsagelig været Østersøen, Frankrigs og Englands- Farten, der har tilført Prestegjældet Rigdomme, men i den senere Tid, da Dampen paa disse Farvande fortrænger Seilet, er Farten paa Amerika og de længere Farvande bleven mer almindelig. Paa Vasser og i «Udbygden» bo en hel Del Lodser, hvoraf enkelte ere meget velstaaende. Paa sidstnevnte Steder, samt langs hele Østfjorden bo ogsaa mange Fiskere, hvoraf enkelte driver Fiskeriet i større Skala.- Gaardsdriften er ubetydelig og afgive knapt det fornødne til Husbehov, de fleste have jo heller ikke Jordstykker af nogen betraktelig Størrelse. Dog er Potetesavlen, især for den sydlige Del af Præstegjældet ikke ubetydelig. Enkelte drive ogsaa Sæl og Hvalfangst paa de nordlige Have, men disse ere endnu faa.

Sogneprest Hirsch mellom 1900 og 1904.

En nu afdød Dame fra Tjømø, der i de senere aar har boet i Kristiania, har i nogle Memoirer, som hun har dediceret «til mine Børn» meddelt enkelte interessante Træk, som her skal meddeles. Faderen var en større Skiibsreder. Som et af sine første Barndomsminder beretter hun, at hun fulgte sin Fader op paa Fjeldet, for at se paa Skibene, der kom hjem. Strax blev Flaget heist. Kom et af Skibene ind om Natten, kom naturligvis Kapteinen iland tidlig før dag for at melde sin Ankomst. Hun husker specielt en af dem, som de havde megen Moro af. Det var en brav Mand, vel vant til at kommandere, baade ombord og i sit Hjem. En Høstmorgen kom han tidlig op til Rederens Gaard og fandt da kun budeien oppe. «Gaa op, og meld Rederen, at «Nordstjernen» er kommet», sagde han. Pigen, der var svensk af Fødsel, havde nylig tiltraadt Tjenesten, og hun kjendte derfor ikke til den Glæde, som meldte sig i Rederens Hjem, naar et Skib var ankommet. Hun tog det derfor ganske roligt, og opnaaede derved at ærgre hr. Kapteinen ganske forfærdeligt; han kom rent ud af sit gode skind og udbrød omsider: «Forstaar du da ikke, at du skal gaa op og sige Rederen, at jeg er kommet?» – «Inte så brådtom, lilla Kapten!» – sagde Budeien og .. paa sin svenske Manér. Men det var mere, end den rødhaarede Herremand kunde døie, det saa ud, som om han kunde springe i Luften af bare Sinne, efter hvad Husjomfruen, der omsider kom til, vidste at berette. Hun maatte hen at berolige Kapteinen, hvorpaa hun sprange op og meldte Herskabet, at nu var «Nordstjernen» kommet. Da blev der liv i hele Huset. –

Bl. a. fortæller Fruen om en gammel hyggelig Kone, som de kaldte «Batta»; hun pleiede ofte at passe Børnene paa Gaarden, i hvis Nærhed hun boede – i en liden rød stue. «Hun fortalte os en hel del om Jesusbarnet. Bl. a. husker jeg en Historie: «Jesus var en gang sammen med nogle børn og legede. Deres kjæreste opholdssted var naturligvis ved en Sølepyt – som saa mange andre Børn. Saa blev de en dag enige om at danne Fugle af Ler. De andre var meget lykkelige, naar de havde faaet til endel Fugle og sat dem op paa Pinder til tørkning. Men saa, Barna mine, sa’e gamle Batta, da Jesus havde sin Fugl færdig, klappede han i hænderne, og Fuglen fik liv og fløi.» – Naar hun havde bragt Børnene tilsengs, læse hun forskhjellige Bønner for dem, ofte det lille Vers, som findes i Landstads Salmebog nr. 580.

I gamle dage var alle havner fulde af Skibe fra Høsten til Vaaren. Om vinteren kjølhaledes de og repareredes, saa næsten alle Mandskaber havde Arbeide nok, hver for sit Rederi. Hvor lykkelig de var, naar de om Høsten fik sin Afklarering og kunde faa være hjemme hos Familje om Vinteren! Efter endt Dagværk gik de hjem, hver med sin Sæk Spon og Fliser paa Ryggen. –

Fruens Bedstefader paa Mødrene side var fra Gundersrød. Paa den Kant af Tjømø er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere Tider var der megen Skov. Lige i nærheden af Gundersrød ligger Toraas, der før i tiden benyttedes som varde, men nu er taget i brug som signalstation for kystforsvaret. – Der gaar det sagn, at en af Bedstefaderens Forfædre blev bergtagen i denne Aas, og da blev der ringet med Kirkeklokkerne.

Paa Vestgaarden (Vasser), hvor Bedstefaderen senere boede, var der under Krigen med Sverige engang svensk Indkvartering. En dag kom en Løitnant forbi, og da han fik se, der stod en Flødemugge paa en hylde i spiskammerseet, sagde han til Fruen i huset: «Lad mig faa det, du har der!» – De faar det, De skal ha», svarede hun. For at skræmme hende, trak den unge Løitnant sin Sabel, men hun lod sig ikke anfægte deraf, – hun sagde blot: «Har du ikke andet at gjøre end at stikke gamle Kjærringer ihjel?» – I det samme kom en høiere officer gaaende forbi, og da han fik se, hvad det gjaldt, sagde han til Løitnanten: «Drager du din Sabel mod en Kvinde, er du ikke værdig til at bære den», og dermed tog han Sablen fra ham og brækkede den midt over.

Det passede godt for en Skibsreder at bo paa Vasser i forrige Aarhundredes første halvdel og udover. Der var Telegrafstation og en udmærket Skibshavn (Vestgaardskilen), Ved Sandøsund havde Staten ladet opføre en stor Brygge, og der var Toldstation, som endnu existerer. Der passerede Statens Dampskibe; skulde man til udlandet, maatte man tage til Sandøsund. – Paa Vestgaarden forstod man at øve Gjæstfrihed; det hændte ikke sjælden, at man kunde faa 10 à 12 Gjæster paa én gang. – En dag var rederens «Deodata» kommet hjem fra Langfart og havde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blevet meldt, men Rederen havde faaet øie paa det fra Udsigtsfjeldet lige ved. Han tager saa sin datterDatter og Dattersøn med ombord. Da de nærmede sig Skibet, blev der raabt: «Deodata ohoi», men det var ingen ombord, som gav agt. Endelig fik en af Styrmændene øie paa Baaden, og da han saa, at Rederen var med, kom de hurtigt ombord, men – ingen Kaptein lod sig se. Da vi kom ned i Kahytten, sad Kapteinen der – rød og opblæst i Ansigtet. Skjælvende og bævende forsøgte han at reise sig, idet han støttede sig til bordet. «Goddag Reder!» sa’ e han, «jeg er ikke rigtig brav idag!» – «Nei, jeg ser det, Kaptein», sa’e Rederen, hvorpaa han lod ham sætte sig ned. Den lille Frøken blev betagen af medlidenhed, men Bedstefaderen mente: «det gaar nok snart over!» – Stuerten satte ind alskens gode Sager, og det var ikke Smaating de havde med; de kom da ogsaa, som kapteinen sagde: «fra Bardo» (skulde være: Bordeaux). – De fik god Kaffe, der havde god Virkning paa den omtaagede Kaptein; lidt efter lidt gik Sygdommen af ham. – Paa Hjemveien fik de følge af et par stoute Matroser, der bar hver sit Anker paa Ryggen; de slap godt forbi Toldbetjenterne og moddtog for sit Bryderi en god Douceur. – Der blev smuglet meget i de Dage, og Grunden var for en ikke uvæsentlig Del den, at det var forbundet med saa store Vanskeligheder at faa Varene sendte ind til Tønsbergs toldbod. Da Rederens Datter i 1853 skulde gifte sig, bestilte han fra Frankrige et vakkert Kaffe- og The-Service; da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor Sum for at slippe fri for at transportere det til Tønsberg, men – nei, afsted maatte det. Og Følgen blev saa den, at da Servicet kom tilbage, var der kun 1 Assiette, 1 Kop og 1 lidet Fad i behold, resten var gaaet i knas underveis.

Der dreves meget Skibsbyggeri paa Tjømø, saaledes ikke mindst i Bergstad. Der kan man endnu se lidt af Spanteplanen. Pag. 191 vil vi finde nævnt som Kirkeværge mellem aarene 1822-24 Ole Røed. Han var kommen fra en Gaard i Borre, der heder Pjonkerud, og hans Hustru hed Maren Espbrek. Hun skal have været en ualmindelig forstandig og dygtig Kone. – Ole Røed var ogsaa bekjendt for at være meget klog og dygtig, men paa samme Tid noget vild. Han eiede flere Gaarde paa Tjømø og en paa Hudø; hvad den sidste angaar, blev han Eier til den paa en noget eiendommelig Maade. Han havde nemlig for et par gamle Folk skrevet en Føderaadskontrakt, som ikke behagede Kjøberen; han sagde til Ole Røed: «Den kan du ta’e sjølv, den vil jeg ikke ha’e.» – «Ja det skal jeg nok være Mand for», mente denne, og han fik lykke til, – de gamle døde strax efter. – Paa sin Gaard Rød lod han dæmme op en Dam og bygge op et Kallebrug, – kjøbte Enkesæde for sin anden Hustru Elisabeth Aschem og lod opføre en Vindmølle paa Østjordet, hvor der endnu findes Møllestene og lidt Murværk.

 

Om en af de gamle Skippere fra den Tid fortælles der følgende Historie: Han var kommet vel hjem fra Reis. Hustruen gik hjemme paa Gaarden og ventede paa ham, men der kom ingen; hun kunde ikke begribe, hvad der gik af Manden, der aldrig lod sig til Syne. Tilsidst tog hun en Pige med sig og drog afsted for at møde sin Gemal. Paa Veien ned til Stranden kom de forbi en Stue. Der fik hun se sin Hjertemand i en meget intim Situation med Konen i huset. Vrede blussede op i hende, hun bøiede sig ned og tog op en Sten. Pigen blev forskrækket og sa’e: «Herre Gud, hvad gjør De der?» – Hun slap da Stenen, bed Harmen i sig og gik hjem. – Dagen efter saa Pigen hende lave istand et stort Birkeris, og dermed drog hun afsted, Hun satte sig i et tæt Orekrat lige ved en Grind; der vidste hun, at mad. «Sissel» maatte komme forbi. Ganske rigtigt; der kom hun. Men da tog Mutter hende fat, og i en Haandsvending lagde hun hende paa Fanget, og saa fik hun ganske ordentlig af Riset. Sissel raabte: «Der er naade for en Kjæltring og en Tjuv, men ikke for den, som sin næste belur.» – «Jeg skal give dig «belur» – jeg, sa’e den fortørnede Kone og slog til igjen, saalænge hun orkede. Stakkels Sissel, hun havde vist faaet mere end nok, da hun omsider krækede afsted. – Hvordan Manden blev modtaget, derom tier Historien. – Fruen lægger til: «I ved, kjære Børn, at Sæde og Skikke er meget forandrede fra den Tid. Om der i et eller andet Sind skulde opstaa Lyst til at gjøre ligedan, vil man vel nu beherske sig og dække alt under Høflighedens Maske.»

Om hvorledes bark «Florentine» af Tjømø, ført af O. L. Røed – d. 16/8 1807 blev opbragt af en engelsk «Man of war» under Eddystone, har «Signal» i 1900 havt en troværdig Beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds søn Lars fortsatte Faderens Bedrift med at bygge Skibe. Der nævnes to: «Søstrene» og «Brødrene». Det sidste forliste i 1839; da var Lars Røeds Søn Ole med som 16 aars gammel Gut. Mandskabet bjergede sig ind i Baade til den svenske Skjærgaard; da var den unge Ole L. Røed i bare undertøiet. Han har oftere nævnt, hvilken underlig Følelse der betog dem, da det nybyggede Skib gik tilbunds lige for deres Øine.

Lars Røed bror Johannes byggede to Skibe paa Dalstranden, de fik navn af «Johannes Røed» og «Birthe Røed».

Ole L. Røed havde Værft i Langviken. Hans Fader blev ikke nogen gammel Mand, – han døde antagelig i 1843. Han stod i Venskabsforhold til Henrik Wergeland, som – da han fik høre om Lars Røeds død – sendte ned til Tjømø et Vers, der skulde staa paa hans gravstøtte:

Saa brav og ærlig som dit flag –

Gud skjænke dig en ærens dag! –

Der hvor Skibsreder Hjalmar Røeds Villa nu ligger i Langviken, stod der før et en-etages Hus, som hans Fader havde ladet opføre som Arbeiderbolig. En stor Stue tvers over hele Huset paa den ene Kant var indredet for Arbeiderne, saa var der en Gang, hvorfra man kom ind i et Kjøkken, paa der anden Side var der 3 Rum, der var forbeholdt O.- L. Røed selv; der tog han imod alle Fremmede, specielt Reisende, der for for at udbyde sine Varer. En Lørdag var en saadan Reisende indbudt til at spise ved Arbeidsherrens bord; der blev trakteret med Brisling, Øllebrød og Pandekage. Med Gaflen drog han – den Fremmede, der ei var vant til at behandle Fisk med Kniv og Gaffel – Brislingen meget forsigtig yderst ud paa Kanten af Tallerkenen; saa tittede han rundt paa dem, der sad med ham tilbords, – vips – under Bordet med den; der foregik Rensningen paa en meget letvindt Maade, og saa kom altsammen op igjen paa Tallerkenen. – Den gang var der Liv og Rørelse i Langviken. Der blev gamle Skuder reparerede og nye byggede. Og naar der lettedes Anker, hvilken sammenstimlen af folk! hvilket stolt Syn at se det ene Skib efter det ander for fulde Seil stevne udover og forsvinde i Horizonten, efter til Afsked at have sendt en siste hilsen med Flaget! – Naar de saa kom hjem igjen, da havde de mange Historier at berette – saa om dit og saa om dat. En af Kapteinerne fortalte en gang ved Hjemkomsten om sin Tømmermand, der udi en en af Havnene havde faaet sendt et Portræt af sin Kone; dette maatte han naturligvis vise frem til Kapteinen, der sagde: «Det er da ret en kjæk Kone, De har, Tømmermand.» – «Aa ja da,» svarede Tømmermanden, jæ brø’ mig ikke om de røde og hvide Jentene – jæ, Kaftein, jæ tok ei, som va saa svart som Kakkelovnen, aa hu har da holt Færjen.»

Der var stors Selskabelighed paa Tjømø i gamle Dage, der var Spil og Sang og Dans – og megen Munterhed. Juleaften var der stor Høitidelighed med mange Forberedelser i Forveien. Kl. 12 præcis spiste man Middag. Præcis 1/2 4 blev Negene satte op. Kl 1/2 5 skulde alle Tjenerne være færdige; Punschen blev lavet og Øllet tappet, det deilige Juleøl. – Saa satte man sig til Kaffebordet, Herskabet for sig og Tjenerskabet for sig. Derefter blev Juletræet tændt, og da blev der Feststemning og glad jubel. De slog allesammen Ring om Juletræet, og man sang Julesange. Endelig blev Presenter uddelte, en Juleskjænk budt om. – Længere ud paa Aftenen kom Ungdommen fra forskjellige Kanter for at skyde Julen ind. Det var Skikken, at de ikke skulde lade sig se,det gjaldt da at være kvik paa det, om man vilde faa tag i nogen, strax Skuddet var gaaet af. – Aftensbordet serveredes med Risengrød, Ribbensteg og lidt Fugl. – Ud igjennem Julen – et eneste Gjæstebud. –

Der var paa Tjømø et efter datidens Forhold temmelig stort Klublokalde paa Kjære; Stedet kaldes endne den dag idag «Klubben». Hver Torsdag havde Herrerne sine Klubaftener, og i løbet af Vinteren havde man 4 Baller, hvor man morede sig meget godt. «Gamle Samsin» fra Tønsberg sad der med sin Trup og spillede og nikkede. – Senere fik man Marinemusiken fra Horten. – Undertiden fik man istand Kanefarter, der endte med Dans paa Klubben.

Om Sommeren drev man meget paa med Øturer. Der gik Bud fra Familje til Familje om at samles paa opgivet Sted, i Reglen paa Lindholmen. Og da fik man det travlt med at ordne sine Nistekurve og sit Flaskefor; naar Tiden var inde, stevnede en hel Flok lystbaade mod Lindholmen. Der leirede man sig paa en grøn Eng, der vistnok kaldes «Jomfrusletten»; her siger Sagnet, at en hollandsk Dame skal være drevet i land; hun havde paa sig sit «Hovedguld» og adskillig anden Stads. – Her gik Tiden hen under leg og Lystighed («tredie Mand i Vinden» – «sidstpar ud!») til Midnatstimen slog, og saa bar det hjemover – ofte under vakker Sang af gode Stemmer («Gluntarne», – «jaa, vi elsker dette Landet», – «nys seiled vi en solblank Time» . o.a.) –

Under den fransk-tyske Krig var sympatien udpræget paa franskmændenes side. Der indkome efter sigende 1500 spd. (= 6000 kr.) –

1904 – 18/9. Skibsreder Hans Torbjørnsen – Sundene – har nylig fortalt mig, at en bark «Hebe», tilhørende hans fader paa Vestgaarden (Vasser) d. 26/1 1856 gik ud fra Tjømø, fik modvind, kom ind igjen paa Grund af Ishindringer. og blev saa liggende til 10/5 s.a., maatte da skjæres ud gjennem 18 tommers is. Saa haard vinter var det den gang.

Inventar fra Tjøme gamle kirke

Tjøme gamle kirke har vært meget rikt utsmykket. Den var den eneste kirke i grevskapene som var eiet av allmuen selv. Det var bare en liten del av det vakre interiøret som ble flyttet over til den nye kirken som ble innviet 12. sept. 1867. En del av dette inventaret ser vi på interiør bildet til venstre, og som viser Tjøme museum fotografert i 1910. Hvor var disse oldsakene oppbevart før skipreder Ole Larsen Røed tok initiativ og bekostet bygging av et eget hus i 1904 for at gjenstandene kunne bli vist frem. Gjenstandene fra Tjøme gamle kirke var oppbevart i dette lokalmuséet fra 1905 til 1939, da samlingen ble deponert i Vestfold fylkesmuseum. Den gamle protokollen for ”Tjømø Museum” som nylig har kommet til rette, går det frem at formannskapet 25. juni 1902 henstilte til kirketilsynet (senere menighetsrådet) å sørge for at oldsakene fra den gamle kirke ble tilbakesendt fru museét på Bygdø, innbefattet de   gjenstander som ble gitt til Tønsberg Museum (nu Vestfold Fylkesmuseum).  Norsk Folkemuseum på Bygdøy ble stiftet i 1894. Derfor er spørsmål hvor gjenstandene ble oppbevart/lagret før de kom til Bygdøy og til Tønsberg Museum. Det var Fredrik Helland, som var sogneprest på Tjøme fra 1/11-1946 til 1/12-1955, som tok initiativ til innvendig restaurering av Tjøme kirke i 1949-1950.

Som vi ser av bildet over, var det en omfattende restaurering som ble gjennomført i årene 1949-1950. Bildet er tatt før det ble innlagt elektrisk strøm, som skjedde i 1921. Som vi ser var prekestolen på venstre side av korbuen. Oppgangen til prekestolen var fra preste sakristiet. Den gamle oppgangen til prekestolen fra slutten av 1600 årene, slik vi ser den i dag, var også plassert på muséet og fikk tilbake sin rette plass i 1950. Når det gjelder altertavlen, var den omkranset av en dominerende ramme med spir som vi så vidt kan se på bildet, ble fjernet, slik at den vakre altertavlen nå fremstår på en slik måte at alle den nydelige detaljene mer kommer til sin rett. Døpefonten som vi nå har og som stod i Tjøme gamle kirke fra 1789 var også plassert på muséet og kom tilbake i 1950. Den var forsynt med ett utskåret trelokk som har forsvunnet. Før døpefonten kom tilbake var det en tarakotta engel med utstrakte hender som holdt døperfatet. Den er nå lagret i kirketårnet. Som vi ser av bildet, var det to gallerier, hvor det mot syd ble tatt bort i 1950. I gavlveggen mot vest i kirkerummet var det dør i hvert hjørne for oppgang til galleriene og som ble fjernet. Maleriene av de kloke og uforstandige jomfruene, samt bildene av de elleve apostlene i galleribrystvernets fyllinger var også fjernet og kom tilbake på sine rette plasser i 1950. Dette arbeidet med å tilbakeføre den kirkekunsten til vår kjære kirke, skyldes ikke minst daværende sogneprest Fredrik Helland. Riktig nok måtte Tjøme Menighetsråd i den anledning refundere Vestfold Fylkesmuseums utlegg på kr. 1.222,70.  

Døpefonten fra Tjøme gamle kirke og dåpsfatet i massivt sølv fra 1791

Døpefonten og dåpsfatet i Tjøme kirke.

På bildet ser vi toppen av den åttekantete døpefonten fra 1789 og lavet av furu, malt i grønt og sort og står i nordøstre hjørne av kor åpningen. Døpefonten ble gullforgylt i 1791, og kostet 13 riksdaler. Med hørte også et utsåret lokk som er blitt borte under lagringen på Fylkesmuseet.
Samme året 1791, bekostet Frederik Torgersen Hauff og hustru Ide Anundsdatter ett dåpsfat i massivt sølv, stillet til pastor Wilhelm Falck som var sogneprest på Nøtterøy og Tjøme fra 1773 til 1813. Dåpsfatet var lavet av gullsmed Michael Steen, Tønsberg i 1891. På veggen bak døpefonten hang maleriet ”La de små barn komme til meg” malt noen få år tidligere av kunst- og portrett maler Jacob Lindgaard (1719-1789), som da bodde hos sin datter og svigersønn på gården Eidene. Bildet er nå plassert i sydøstre sakristi.
Denne døpefonten antar vi ble flyttet over i den ny kirken som stod ferdig i 1867 og har trolig vært i bruk frem til omkring 1880. På det tidspunktet mottok Tjøme kirke som gave fra skipsreder Thore Thoresen (1804-1880) og hustru Alette en y døpefont som var formet som en dåpsengel lavet av forsølvet terrakotta. Den var et originalarbeid utført av billedhugger Søren Lexow-Hansen (18.08.1845-16.01.1919).
Billedhugger Lexow-Hansen lavet på samme tid en dåpsengel til Gjøvik kirke, også i forsølvet terrakotta; og som var i bruk frem til 1991 da den ble sterkt skadet etter hærverk. Han var sekretær noen år ved Skulpturmuseet i Oslo som stod ferdig i 1881, og var medlem av Nasjonalgalleriets råd 1896-1908, samt konservator for Nasjonalgalleriets skulptursamling frem til sin død i 1919.
Thore Thoresen var en av de største rederne på Tjøme i siste halvdel av 1800-tallet.og var med i byggekomiteen for Tjøme nye kirke. Han var også kirkeverge 1858-1860 sammen med Anders Jacobsen (min tippoldefar)

Dåpsengelen var i bruk frem til 1950, da man tok i bruk den gamleåttekantete døpefonten av furu fra Tjøme gamle kirke, og som var anskaffet i 1789 og malt og forgylt i 1791. Den hadde vært lagret i kirkemuseet i mange år.

Når det gjelder giveren av dåpsfatet i massivt sølv, Frederik Torgersen Hauff ( 1752-1816) kom han fra enkle kår, som sønn av fiskeren Torger Fredrikssøn på Lindholmen utenfor Nøtterøy. Han giftet seg 23 år gammel, høsten 1775 med den 18 år eldre enken Ide Anunsdatter (1734-1796), enke etter skipsreder Hans Jakobssøn på Nedre Haug. Med dette ekteskapet ble Frederik Torgersen eier av gården Nedre Haug og kreierten «Fortuna» på 22,5 kom. lester. Med denne lille skuten la han grunnlaget for ett av Norges største seilskiprederier. Han kjøpte og flyttet rederiet fra Tjøme til Narverød gård utenfor Tønsberg i 1804.

Bidrag fra Bjørn Holt Jacobsen

Innvielsen av Tjøme nye kirke 12. september 1867

Tjøme kirke fotografert omkring 1900

Tjøme menighet kan i september neste år feire at det er 150 år siden Tjøme kirke ble innviet. Begivenheten foregikk torsdag 12. september 1867 og ble behørig omtalt to dager senere i avisen” Tønsbergeren”, hvor redaktøren for avisen lørdag 14. september 1867 kunne gi en fyldig beretning fra høytideligheten.

Vi bringer her hva avisen skriver:
” Torsdag 12. september 1867 ble Tjømøs nye kirke innviet av hans høiærværdighet biskopen av Christiania Jens Lauritz Arup. I anledningen av dagen gjorde hjuldamperen” Bjørn Farmand” en ekstratur fraTønsberg til Langviken på Tjømø, medbringende biskopen og prostiets prestestab, og ankom kl. 9 ½ om morgenen til landingsstedet Langviken som ligger ½ fjerding (1250 meter) fra kirken.

En del hester og vogner var oppstilt for å bringe de geistlige og de øvrige innbudne gjester fra Tønsberg til kirken. Man samles i den midlertidige kirkebygning og gikk derfra i prosesjon til den nye kirke. De geistlige iført seg sine messeskjorter i sakristiet og tok plass i koret. Foruten prostiets 12 prester hadde også 6 andre prester innfunnet seg.

Handlingen begynte med den for sådanne leiligheter anordnede inngangsbønn, der fremsagtes av personell kapellan Harbitz (sønn av sogneprest Georg Prahl Harbitz).
Prost William Lembach Beylegaard i Tønsberg holdt intimasjonstalen fra kordøren. Efter at prostiets 5 sogneprester hadde opplest de i ritualet anordnede stykker av den
hellige skrift, besteg biskopen prekestolen. Til tekst hadde han valgt slutningen av 6te kapittel av Johannes evangelium. Med sin egen hjertelighet og varme minnet han om gudsordets vidunderlige kraft både til å støte fra og trekke til, påviste dets sentrale stilling i menighetens gudsdyrkelse og utviklede betydningen av, at menigheten samlede sig i fellesskap om ordet og sakramentene, og samfunnets makt, til å støtte og påminnelse til den enkeltes daglige arbeide på sin sjels helligelse. Etter endt prediken innviet han høytidelig huset med alt, hva det innesluttet, til et menighetens forsamlingshus. Slutningsbønnen holdtes av personell kapellan Møller i Sem.
Etter endt Gudstjeneste bega man seg til en gård ikke langt fra kirken, hvor Tjømø Kommune hadde foranstaltet en festmiddag, og hvor atskillige skåler utbraktes: for biskopen, for menigheten, for prost og sogneprest, for amtmann og fogd, som begge var til stede, for bygningskomiteen, festkomiteen osv. Klokken 6 ½ e.m. dampet de fremmede atter av sted, enige, at de hadde tilbrakt en i hver henseende vakker og hyggelig dag”.

Avisen skriver videre:
” Den nye kirke på Tjømø gjør et godt inntrykk. Den ligger på samme plass som den gamle kirken og vil med sitt høye tårn kunne sees langt til sjøs. Den gamle kirke var et sjømerke, den nye vil bli det enda mer, og det er unektelig en vakker tanke. At øens sønner av sitt kirketårn hjelpes til å finne sin havn. Den er oppført av gråsten, mursten pilarer, vinduer og dørinnfatninger, samt den øverste del av tårnet er av rød murstein, alt uten overmaling. Ved synet av den spør man uvilkårlig seg selv: Kan tidens tann formå noe mot disse murer. Det er et slikt inntrykk av bestandighet og soliditet man får. Så vidt skjønnes, er menigheten overmåte vel tilfreds og stolt av sitt nye Gudshus, og vi kunne ikke tro annet enn at bygningen tilkommer byggmesteren, herr Thorød til ære.
Etter hva som blir sagt når det gjelder omkostningene ved kirkens oppførelse, når en temmelig vidløftig planering av tomten, en massiv granittportal i kirkegårdsmuren og oppførelsen av en bygning til midlertidig gudstjenestelig bruk medregnes beløpe seg til omkring 15.000 speciedaler (omkr. kr. 60.000,-). Herav er, så vidt vites, en meget betydelig del, om ikke størsteparten, innkommet ved privat innsamling.
Kirkens indre gjør også et meget godt inntrykk. Straks ved inntredelsen ledes ens oppmerksomhet uvilkårlig hen på altertavlen og prekestolen der i kirkehuset er de betydningsfulleste. Og som begge hadde tilhørt den gamle kirke og står visstnok ved sitt gammeldags preg i strid med alle sine omgivelser, men fremhevet just herved så meget mer. De står der som tvende ærverdige oldinger, der ikke kan annet enn inngyde aktelse, og det er et godt trekk i Tjømøfolkets karakter, at det har villet gi de gamle hedersplassene. Altertavlen sies å være fra det 17de århundre, men det er vel et spørsmål, om den ikke er eldre. (ca. år 1670)

En av de tilstedeværende fremmede som visstnok har skjønn på slike gamle saker, spurte begjærlig etter dens historie og fant den” meget merkelig”. Den forestiller flere bibelske begivenheter i utskåret arbeider. Nederst er nattverden fremstilt, på begge sider av denne står to figurer, som skal forestille Moses med lovens tavler og Aron med offerlammet ved sin side. Ovenfor dette kommer Kristi korsfestelse, med en mengde figurer ved korsets fot, og øverst er herrens himmelfart fremstilt. Ved alterlysene har den blitt aldeles tilsotet og utydelig, nu er den vasket og fernissert, så det hele treder klart frem. Prekestolen er også rikt prydet med utskjæringer og er formodentlig av samme alder som altertavlen. .(ca. år 1670 )

Hvor gammel den forrige kirke var, kunne vi ingen beskjed få om. Ved utgravninger i grunnen støtte man på begravelser under hele kirkegulvet. Som en merkelighet, vi ikke formår å forklare, at blant menneskelevningene også støtte på skjelettet av en hest. Det fantes også en hel del mynter, men deres alder er også ukjent. Hva dekorasjonene av kirkens indre angår, så forekom de oss i det hele tatt å være heldige. Kirken er lys og vennlig og gjør, som allerede foran bemerket, et godt inntrykk.. Vi kunne derfor ikke annet end ønske Tjømø Menighet til lykke med sitt nye gudshus”.TT

dåpsengel tjøme 3

Da dåpsenglen kom tilbake, etter 63 år på kirkelofte

Da Dåpsengelen kom tilbake, etter 63 år på kirkeloftet.

Det er skrevet en artikkel om døpefontene i Tjøme kirke, her på Tjøme Historielags hjemmeside av Bjørn Holt Jacobsen. Den er informativ om både den gamle døpefonten (som nå er i bruk igjen), men den omhandler også «Dåpsengelen» og dens opprinnelse. Der står det også om kunstneren og at det finnes en maken, som sto i Gjøvik kirke. Den er vist nok ødelagt, så da er det bare vår tilbake.

Det jeg vil skrive litt om er:

Hvorfor den ble borte og hvordan den kom tilbake.

Våren 1950 begynte den omfattende restaureringen av kirken. Det var vanlig at konfirmantene på Tjøme gikk til presten å «leste» i kirken. Vi skrev oss på våren, så var det konfirmasjon rundt 20 september (før hvalfangerne dro). Vårt konfirmantkull «leste» i kirken bare 2 ganger, så flyttet vi «lesingen» over til kapellet. De hadde begynt å rydde Kirken, så restaureringen kunne begynne. Kirken var fortsatt under restaurering da vi skulle konfirmeres 24. 09 1950. Sokneprest Fredrik Helland mente vi kunne stå til konfirmasjon i grav kapellet, men det mente både konfirmanter og deres foreldre ikke var noen god løsning. Det ble inngått avtale med Nøtterøy menighet, at konfirmantene fra Tjøme kunne bli konfirmert i Nøtterøy kirke den høsten. Det var vi veldig takknemlige for, det hadde liksom ikke vært det helt store at den høytidelige handlingen skulle foregå i gravkapellet. Det hadde ikke vært plass til flere enn konfirmantene og foreldrene. Det var kanskje det største problemet.

Jeg lurte så mange ganger på hvor det var blitt av «Dåpsengelen». Alt inventaret i kirken ble ryddet bort, noe ble sikkert rengjort og frisket opp, men det kom tilbake (bortsett fra engelen). Vi fikk også mye av de gamle kirkeskattene tilbake, det var en bragd av vår daværende sokneprest Fredrik Helland. Det ble fortalt at det hadde vært meget vanskelig, fylkesmuseet hadde fått disse skattene til oppbevaring i 1939, og de ville nødig gi dem fra seg igjen. Disse kirkeskattene hadde inntil da (1939), stått på museet som var bygget til det formålet. (Det kommer litt om det lille røde huset ved kirken Museet senere i artikkelen).

Noe av kirkeskattene var så gamle at det ble sendt til oldtidsamlingen i Oslo, de fikk vi ikke tilbake. Jeg vet ikke hva det var, dette var ting som ble snakket om i bygda. Sokneprest Fredrik Helland snakket gjerne om det, det var ting som lå han «tungt på hjertet». Takk til sokneprest Helland og alle de andre som «kjempet» for å få all denne gamle kirkekunsten tilbake.

Det var nok en del delte meninger om det som ble gjort med kirken. Det var til dels store forandringer som ble foretatt. Prekestolen ble flyttet (til den andre siden av koret) og det ene galleriet ble tatt bort, («Dåpsengelen» ble borte). Kirken ble liksom «litt skeiv» etter at det ene galleriet ble fjernet, men det ble mye mer lys i kirken. Vi venner oss til det meste, det var et nødvendig grep som ble gjort, for å få vår kirkekunst tilbake. Det er en berikelse for menigheten at vi får ha alle disse gamle vakre tingene i kirken vår. Alternativet hadde vært at det var blitt stående på Fylkesmuseet i Tønsberg. Vi har en praktfull kirke. Med all den vakre utsmykkingen vi har, er vår kirke rene «Katedralen». Jeg tror vi fikk tilbake alt, det som var overført fra Museet til Fylkesmuseet i 1939. Bl.a. døpefonten fra den gamle kirken, det var den som ble tatt i bruk som døpefont etter restaureringen. (Engelen var tydeligvis gått i «knas» når den ble flyttet). Det var jo stas å få den gamle døpefonten tilbake den var fra 1789 (for oss som liker gamle ting), men «Dåpsengelen» var jo mye penere jeg savnet den (sikkert mange med meg). Spørsmålet var: «hvor var det blitt av»? Det er det jeg har lyst til å skrive litt om.

I heftet som ble gitt ut til 140 års jubileet, står det en del om den gamle kirken, hvordan de ordnet seg i byggetiden osv. Vi skal skanne det heftet som ble gitt ut til 140 års jubileet, så dere kan lese om det der.

Litt kort om museets bruk etter 1939:

Det lille røde huset syd for kirken som ble flyttet til tunet på Haug, hvor det har gjenoppstått som museum for Tjøme Historielag. Les egen artikkel.

Under krigen ble museet brukt som E-verks kontor og lensmanns kontor. Det var vel også der lærer Svendsen startet det første Biblioteket på Tjøme (det var etter krigen). Så var det i mang år, brukt av Røde Kors. Vi eldre kalte det huset alltid for museet, men de yngre kalte det som oftest for Røde Kors huset. Dykkerklubben brukte det vel også en periode? Det var sikkert mange som ikke viste at det i sin tid var bygget som museum, og hadde også fungert som det. At det hadde vært en gave til Tjøme kommune fra skipsreder Rød.

Jeg funderte ofte på hvor det var blitt av den nydelige døpefonten vi hadde hatt helt til 1950. Det var liksom noe som var blitt borte etter restaureringen. Riktignok hadde vi fått mye vakkert gammelt tilbake, men engelen vår var borte. Da jeg var liten hadde jeg hadde litt vondt av engelen, for den hadde brukket en finger. Det hadde vist nok skjedd under litt «turbulens» under en lesing. Noen av konfirmant guttene hadde knuffet og løpt etter hverandre, så hadde de veltet engelen. Den hadde vist ikke fått større skader enn en brukket finger, men jeg trodde det måtte gjøre veldig vondt for engelen. Ja, — slik kan et lite barnesinn fantasere.

 

Da jeg var med mine foreldre i kirken som liten, like jeg å sitte på kvinneside så nærme engelen som mulig. Hvis det skulle være barnedåp, fikk jeg jo også se babyen best der. Det var viktig. Så fort vi fikk satt oss, spurte jeg mor eller far om det var barnedåp. Jeg lurte i grunne litt på hvordan de alltid kunne vite det, men de viste det alltid. Etter hvert som jeg ble større forsto jeg jo at hvis salme: Nr. 663 «O la din ånd nu med oss være, du som de små til deg innbød» sto oppført på tavlen, da var det barnedåp. Det er forresten en vakker salme, den brukes vel lite nå?

Jeg funderte ofte over hvor engelen var blitt av, så en dag gikk jeg innom kirkekontoret og spurte fru Fredriksen om hun viste hvor Dåpsengelen var. Hun hadde aldri hørt om noen annen døpefont enn den som var i kirken nå. Det er jo ikke å forundre seg over, det var mange gamle tjømlinger jeg snakket med også, som heller ikke husket engelen. Ved en senere anledning som jeg var innom kirkekontoret, snakket fru Fredriksen og jeg igjen om den «bortkomne engelen». Da var kirkegårdsbetjent Odd Steen Hansen også innom kontoret. Jeg var rask til å spørre han, om han, — som vel viste det meste om det som fantes rundt og i kirken. Hadde han noe greie på den bortkomne engelen. Han hadde aldri hørt om den, han hadde heller ikke sett noe som kunne ligne på det jeg beskrev. Jeg slo meg vel egentlig til ro, med at Dåpsengelen var og ble borte for alltid, den ville jeg nok ikke få se igjen. Ingen hadde noe kjennskap til hvor den hadde tatt veien. Jeg ble litt engstelig for at den skulle ha blitt kastet. Var det så mange plasser i kirken til å stable bort en så stor ting, som de ansatte i kirken ikke kjente noe til? Jeg regner med at kirkegårdsbetjenten (gjennom mange år) hadde vært innom alle «skjulestedene». Hadde han sett noe slikt, regner jeg med at han ville undersøkt hva det kunne være.

Oppdagelsen:

En søndag jeg var i kirken var det familiegudstjeneste og sokneprest Svein Byholt flettet inn i preken sin, hvor han fortalte om mange av kirkeskattene våre. Hva det var og hva det symboliserte. Veldig interessant, men han sa noe annet også, som gjorde at jeg spisset ører. Så forteller han om døpefonten og han sier:

«Alle dere som er her i dag og er døpt her i Tjøme kirke, er døpt i den døpefonten».

Da var det jeg så på min venninne som jeg var sammen med i kirken og tenkte, dette er da forferdelig, det står soknepresten på prekestolen og snakker usant. Det tror jeg at jeg ved leilighet må snakke med han om. Noen må jo fortelle at det ikke er riktig, at det har vært en døpefont laget som en engel og som har fungert som døpefont helt siden 1880 til 1950, (det er ganske mange år). Av de som var i kirken den dagen og døpt i Tjøme kirke, var det bare de som var døpt etter restaureringen som var døpt i den døpefonten. Alle som var døpt i den døpefonten måtte enten være døpt før 1880 (dem var det nok ikke så mange av i kirken denne søndagen) eller så måtte de være døpt etter restaureringen 1950/51. Det var nok mange i kirken den søndagen som var døpt i engelen. Da vi var samlet til kirkekaffe etter gudstjeneste, hadde det seg slik at soknepresten ble sittende ved samme bord som min venninne og meg.

Jeg benyttet da anledningen og sier til Byholt: «I dag har du stått på prekestolen og fortalt en usannhet». Han ville jo gjerne vite hva det var. Jeg fortalte da om den bortkomne døpefonten, (som jeg lurte på hvor hadde tatt veien). Den var gitt i gave av skipsreder Thore Thoresen og hustru Alette og hadde fungert som døpefont fra ca. 1880 til 1950 den ble tatt bort sammen med alt det andre som måtte ryddes i forbindelse med restaureringen. Byholt foreslår at vi etter kirkekaffen kunne gå bort i kirken å se om den kanskje lå på loftet. Et stykke oppe i tårnet, åpnet Byholt ei lita dør, så vi kunne titte inn. Langt der borte så vi noe som kunne ligne på en del av engelen. Den ble ganske snart tatt ned, men den var i stykker. De som skulle flytte den ut av kirkerommet, hadde vist mistet den i gulvet og delene ble lagt på kirkeloftet. Der var den unna veien, så rydding av kirken kunne fortsette. Det skulle vært morsomt å vist om tanken allerede da var at den ikke skulle tilbake i kirken for å tjene som døpefont. Hvis det hadde vært tanken at den skulle tilbake, hadde den vel vært sendt til reparasjon. Jeg gjør meg noen tanker «kanskje ikke sokneprest Helland var så begeistret for engelen»? Den var kanskje litt «prangende»?

Fredrik Helland var veldig spesiell, han hadde sine meninger om det meste. Han var interessert i kunst og antikviteter (han hadde forreste en vakker sangstemme), var tanken allerede da, at den ikke skulle tjene som døpefont igjen. Var det derfor den ble liggende, fortiet, gjemt og glemt i over 63 år før noen etterlyste den? Kanskje han tenkte at den store engelen heller ikke passer inn i dette kirkerommet»? (Dette er bare mine tanker).

Da endelig restene av engelen var funnet og kommet frem i dagen, hadde det vært veldig hyggelig å få den tilbake i kirkerommet igjen, men hvordan. Den var ganske strekt skader, så den måtte repareres. Hvem kunne gjøre det, hva ville det koste? Jeg forsøkte meg på FB hvor jeg fortalte at engelen var kommet til rett, og om det var noen som hadde noe forslag om hvordan vi skulle kunne få til å få den reparert og muligens få den inn i kirkerommet igjen? Det er helt utrolig hvor mange eldre det egentlig var som ikke husket engelen, men så kom Terje Johannessen på FB med et postkort av kirken fra før restaureringen. Der sto engelen, der den alltid hadde stått. Å, — ja, nå husket folket Dåpsengelen, det var morsomt. Det var mange som meldte sin interesse for å være med å hjelpe, men hva ville dette koste, hvordan kunne vi skaffe penger, hvordan skulle vi gå frem, hvordan skulle vi gripe dette ann?

Det løste seg på en helt utrolig måte. Først var det Terje Johansen som meget hemmelighetsfullt, kunne fortelle at «kanskje han hadde løsningen på pengeproblemet, men det måtte han sjekke». Det viste seg at Sjømannsforeningen på Tjøme var bestemt nedlagt etter 130 år.

(Den ble startet som Tjømø Skipperforening i 1885, men gikk etterhvert over til å hete Tjøme Sjømannsforening). De hadde en del midler, og de var villige til å bekoste restaureringen av engelen. Suuupert, der var et problem ryddet av veien. Samtidig var det noen som viste at her på Tjøme bodde det ei dame som het Dyveke Sundt Frogner og som hadde gipsmaker/stukkatør som fag. Hun var villig til å påta seg jobben med restaurering. Dette var helt utrolig, det så ut til å legge seg til rette på en helt utrolig og uventet måte. Alt klaffet liksom.

Terje stilte også opp på alle måter, han kjørte og fraktet engelen, det var ingen enkel jobb. Dette var «skjøre» greier, det skulle ikke mye til før det kunne gå galt igjen. Tusen takk Terje, uten din hjelp hadde dette tatt tid. Så var det dette helt utrolige at vi hadde en fagpersonen i vår nærmeste krets her på Tjøme. Tusen takk til det også Dyveke , du har gjort en fremragende jobb. Det er mange av oss gamle tjømlinger som er deg evig takknemlig.

Nå var vi kommet langt. Engelen var funnet, penger var på plass og engelen var reparert. Nå var den fiks ferdig, men hvor skulle den plasseres. Det var avklaret at kirken var «villig» til å finne en plass til engelen vår. Jeg skriver villig i anførsel, for jeg følte vel ikke at det var den store entusiasmen fra kirkens side. De følte sikkert at for oss var dette viktig. Ingen av de som var med fra kirkens side hadde noen gang hørt om dåpsengelen. De levde i lykkelig uvitenhet om engelens eksistens.

Også soknepresten (som jeg fortalte om tidligere i artikkelen).

Så ble det laget en «Engelen tilbake til kirken» komite.

Medlemmene var:

Sokneprest Svein Byholt, Menighetsråds formann/leder Inga Bryde Claus,

Bente Sveløkken Lloyd, Terje Johansen og (undertegnede) Gerd Norma Berntsen.

Tusen takk til alle som har bidratt til at Dåpsengelen kom tilbake til kirken vår.

Gerd Norma Berntsen

Dyveke skriver litt om restaureringen av engelen.

Mitt møte med dåpsengelen i Tjøme kirke:

Vinteren 2013 ble min sønn på 9 år invitert med som tårnagent i Tjøme kirke. Det var stor stas å skulle tilbringe så mye tid i kirken. De undersøkte diverse krinkelkroker og tilfeldighetene gjorde det slik at akkurat denne gruppen av tårnagenter var min sønn med på; De «fant» den gamle dåpsengelen inne i ett godt skjult «kryperom» i kirken. De bar den ned og den lå skadeskutt på gulvet i kriken i flere biter. Den var faktisk delt i to og så ganske så tufs ut. I hans verden hadde han en mor som jobbet som sykepleier. En av de voksne var kjent med at jeg i «mitt tidligere liv» var utdannet gipsmaker/stukkatør. Jeg ble hentet ned til kirken og ble straks forelsket i den vakre engelen. Jeg sa ja til å restaurere den der og da. Det var en gave å kunne gi min sønn ett lite innblikk i min verden som gipsmaker lenge før han ble født. Vi fikk låne atelieret til Finn Henrik Bodvin og brukte mange timer i atelieret med å bygge sammen engelen igjen. Jeg brukte mange timer sammen med engelen i tiden som kom. Påsken ble fylt av engelen. Jeg stod der mye alene og jobbet og kjente hvordan jeg hadde savnet det fredelige med å stå slik å jobbe med gips og form arbeid. Alle luktene av ulike materialer som gips og skjellakk. Fred og ro til egne tanker. Det var koselig å få hjelp av min mann, sønnen min. Vi hadde ett felles prosjekt som gav så vakkert og varig resultat. Noen har spurt meg om det er en tung jobb; Det er tungt med løft og jeg fikk god hjelp av sterke mannfolk og en kran. Selve arbeidet er ikke så fysisk tungt. Det foregår ofte i en slags «flyt». Det er ett driv som gjør at timene går uten at du merker det. Jeg trengte engelen da den kom og den gav meg noe jeg hadde mistet på veien. Engelen vil alltid bety noe spesielt for meg. Det er den vakreste engelen jeg vet om

Materiale som er brukt er gips. Det er solid armering med jern og strie. Engelen er overmalt og jeg har forsøkt å bruke samme fargekomponenter som er brukt tidligere

Med vennlig hilsen

Dyveke Sundt Frogner

Personer tilknyttet Tjøme kirke

Forpaktere av Tjøme Prestegård.

01.05.1939      –           30.04.1944      Kristen Bø

25.03.1950      –           01.05.1957      Hilmar Karlson

  • 05.1959 Martin Ueland
  • 04.1960 Rudolf Birkeland

11.05.1965      –                                  Johan Edvard Pedersen. Fornyet 9/6-1966 for 5 år.

    Årlig avgift: kr. 1.700,-.

01.05.1971                                         Hans Ellefsen. For 5 år. Årlig avgift: kr. 2.400,-.

01.05.1974                                         Knut Knutsen. For 5 år. Årlig avgift: kr. 1.500,-.

Kirketjenere på Tjøme:

  • Jakob Larssøn             F.27.09.1809 på Østjordet     D.08.01.1889 på Østjordet #10228

Var kirketjener fra kirkens bygging i 1865 frem til sin død i 1889.

Bodde i Østjorderønningen gnr. 54, bnr. 2.

Vi finner ham også som kirketjener i 1856.

15/9-1875 søker han formannskapet om lønnsforhøyelse og som ble forhøyet kr. 16 spd. til

26 spd. pr. år.

  • Anders Nilsen             F.10.08.1842 i Sverige           D.07.06.1919 på Kirkely.

Var kirketjener fra 1889 til sin død i 1919.

  • Karl Alfred Olsen       F.05.12.1868 i Sverige d.17.05.1953 på Kirkely.

                                               Var kirketjener 1919-1947.

  • Olav Anton Bentzen  F.1904.1900 D.03.12.1979 Var kirketjener 1947-1955
  • Bjarne Hansen                       Var kirketjener 1956-1963.
  • Sverre Simonsen        F.03.01.1925 Var kirketjener fra ¼-1964 til 1992

Klokkere på Nøtterøy og Tjøme

  • Klokker Kristoffer Ivarssøn født ca.1661 døde 1734, 73 år. Gift 1702 med Kari Monsdatter, Kråkere, hun levde til 1756. Han var klokker for både Nøtterøy og Tjøme i tidsrummet ca. 1700-1734. Han dugde ikke til å holde skole sier presten. Se Tjømø-boken s. 237 og side 345.  (Se liste i Nøtterø-boken side 219-220.
  • Til hans ettermann ville både menighet og prest ha Anders Holmen
  • Rasmus Kristofferssøn Holm f. 1764 i Drammen d. 11.02.1855 på Elgestad. Han var klokker 1792-1855.
  • Johan Henrik Davidsen f.1812 i Hobøl  døde febr. 1858, Var kirkesanger (klokker) i Tjøme kirke til 1856.

 

Organister i Tjøme Kirke.

  • Lauritius (Lasinius?) Torgersen Mydland F. 26.05.1840  D. 22.01.1875. Ansatt som organist fra 6. mai 1867.
  • Knud Gundersen (F.1843). Lærer på Bjørnevåg skole. Ansatt som organist 1875-1884.
  • Olav Gudbrandsen Dæhlie f.1859. Lærer på Bjørnevåg skole. Ansatt som organist fra 1. juli 1884 med årlig lønn på kr. 150,-
  • Anne Marie Poulsen  f. 26.06.1861 på Ormelet. Var Organist på Tjøme i 1881.Lønnen var kr. 160,- i året.
  • G. M. Andersen. Var organist fra 1. januar 1883
  • Anton Bernhard Holte f. 1860 i Ullensaker. Lærer på Bjørnevåg skole. Ansatt som organist fra ?
  • Lars L. Augestad       f.28.12.1894 i Strandebarm. Var lærer på Kirkely skole 1919-25.  Ansatt som organist fra ?
  • Magna Dyblie Hansen f.16.09.1891 (f.Andersen). Lærerinne først på Fredheim skole, senere på Kirkely skole. Ansatt som organist fra ?
  • Helga Antonie Seeberg  f. Schøyen (17.12.1876 – 01.09.1965) Ansatt som organist fra ?
  • Hans Dyblie Hansen ( f. 19.01.1871 d. 05.03.1957) Var lærer ved Austheim skole.  Ansatt som organist fra ?
  • Bernt Baldershage f. 09.10.1922. Ansatt som organist fra 25. mars 1946.

Organister

29.03.1916

46

30

Lærerinne , frk. Magna Andersen (f.16.09.1891) konstitueres som organist i Tjøme kirke på ubestemt tid, mot at kirketilsynet fremkommer med forslag på lønnens størrelse.

17.12.1919

160

209

Etter innstilling fra Tjøme Kirketilsyn ansettes lærer Lars Augestad, Kirkely skole som organist ved Tjøme Kirke og Vasser kapell fra 1. januar 1920 med en årlig lønn av kr. 600,-.

Menighetsrådet på Tjøme

Nyttårsdag 1922 holtes menighetsmøte for valg av Menighetsråd på Tjøme. Det ble bestemt at menighetsrådet skulle ha 8 medlemmer og 4 varamenn.

 

Efter behørig bekjentgjørelse ble det på kommunelokalet onsdag 25. januar 1922 ble valg på menighetsråd for Tjøme menighet avholdt.

 

Det ble avgitt 63 stemmer med følgende utfald:

 

1 Anders Hansen Rød – 52 stemmer
2 James Jansen, Brøtsø – 52 stemmer
3 Inga Sanne, Hvasser – 50 stemmer
4 Kristian Kristoffersen – 49 stemmer
5 Nils Lund, Brøtsø – 47 stemmer
6 Johanne Bjørnstad – 43 stemmer
7 Alv Wilhelmsen – 34 stemmer
8 Gjert Gjertsen, Hvasser – 33 stemmer

Varamenn ble:
1 Hjalmar Johannessen, Bakken – 31 stemmer
2 Alfhild Marthinsen, Gunnarsrød – 29 stemmer
3 Kristoffer Aarholt, Kirkely – 28 stemmer
4 Sussanne Henriksen, Haug – 26 stemmer

Møtet hevet:

 

Selmer, O. Bjørnskau, H.L.Bache, G. Gjertsen og H.R.Olsen.

 

Den 22. februar 1922 ble det holdt konstituerende møte hvor sogneprest Selmer ble valgt til formann og Anders Hansen Rød til nestformann

År 1924 den 16. mai ble det holdt menighetsrådsmøte i prestegården hvor alle medlemmer var til stede. Likeledes møtte skipsreder H. R. Olsen og frøken Henny Røed.

 

  1. Olsen fremla tegninger, rits og planer og oppleste en skrivelse vedrørende gravkapelet, som han sammen med frøken Henny Røed aktet å skjenke Tjøme menighet som gave, hvilket menighetsrådet selvfølgelig mottok med takk.

Det nye gravkappellet ble innviet søndag 9. august 1925 kl. 5 efterm.

 

I menighetsrådsmøte 24. oktober 1924 fortalte sognepresten (Heimstad) at ordfører H. L. Bache hadde meddelt at fru Dessen, Nordli ønsker et bilde av sogneprest Falck til Tjøme kirke.

 

Menighetsrådet besluttet i møte 9. august 1926 at det strider mot Guds ord å ansette kvinner som prester. Dette spørsmål kom opp efter en skrivelse fra Kirke- og undervisnings-departementet av 15. juni 1926.

I menighetsrådets møte 9. november 1942

9.november 1942 møtte det nye menighetsråd bestående av:

Sogneprest Arnt Lunde, gartner Aksel Bjørnskau, Hulebak og lærerinne Klara Jacobsen, Ås.

Sak 2:

Skrivelse fra formannen i Elektisitetsverkets styre, ordfører B. Wiese, med forslag om å flytte gudstjenestene fra Tjøme kirke til et annet lokale i den tiden kraftrasjoneringen varer for derved å spare in  en del kraft som kan anvendes til borgelig behov.

Ordføreren henstiller instendig til menighetsrådet å foranledige at gudstjenestene for Tjøme hovedkirkesvedkommende – i den tid kraftrasjoneringen varer – må bli henlagt til et mindre og etter søkningen bedre avpasset lokale, således at Tjøme kirke kun blir å oppvarme til de store kirkelige høytidsdager, såsom 1. juledag, nyttårsdag o.s.v.

Vedtak:

Selv om tanken fra dridtsbestyreren av Tjøme komm. Elektrisitetsverk kan synes fornuftig og praktisk, mener menighetsrådet at det er meget betenkelig å gå til et så drastisk skritt som å stenge Tjøme kirke så og si det meste av vinterstiden.

Selv om kirkesøkningen på grunn av forholdene har vært så stor som ønskelig, er den dog i stigende og der forrettes både barnedåp og nadverd.  Og nettop i denne tid har det sin store moralske betydning at kirkeklokkene ringer – det er viljen til å holde gudsriket levende mellom oss.

Tjøme kirke har sin kvote  og vi kan desverre ikke gi avkall på den kraft vi har krav på.


Skulle det derimot inntreffe en sterk kuldeperiode, er man imidlertid villig til i likhet med i fjor å henlegge enkelte gudstjenester til Fredtun eller et av bedehusene – når oppvarmingen av selve kirken vil bli uforholdsmessig kostbar og mangelfull.

                                                           Møtet hevet

                                    Arnt Lunde, Klara Jacobsen, Aksel Bjørnskau.

Tjøme kirkeskip

Kirkeskip i Hvasser Kirke.

Kirkeskipet som henger nærmest alteret i Hvasser kirke var en gave fra Fred. A. Fredhøi og laget ved hans modellverksted  i Oslo.

Fredhøi var født i Oppegårdsveien 6 på Hvasser i 1890 og sønn av stuert Anun Bernhard Anunsen og Elisabeth  født Evensen (en søster av los Severin Evensen som fikk tilnavnet ”Kongelosen” fordi han loset krigsskipet Heimdal som brakte kong Haakon til Norge i 1905). Tilbake til kirkeskipet, som er en kopi av stålbarken ”Lingard”. Fredhøi forteller at den var Norges siste skværrigger som ble bygget ved Fevik Jernskibsbyggeri i juni 1893 og kunne laste 1600 tonn. I 1915 ble ”Lindgard” solgt til Australia og omdøpt til ”Wathara”.  Den ble allerede 1919 videresolgt til James Bell & co., i Hull og kom i 1922 atter under norsk flagg med Alf Monsen, Tønsberg som reder.I 1925 solgte Alf Monsen skuten til skipsreder Gustaf Erikson, Mariehamn på Åland. Fartøyet fikk nå sitt gamle navn ”Lindgard” tilbake.
På reise fra Hernøsand til London kolliderte ”Lindgard” den 2/11-1935 med det svenske dampskipet ”Gerd” som sank. ”Lindgard” ble i havarert tilstand brakt inn til Gøteborg, og i mars 1936 ble ”Lindgard” kjøpt av Fred. A. Fredhøi og slept til Oslo, hvor ”Lindgard” ankom lørdag 21. mars 1936.
Fred. A. Fredhøi som i 1932 hadde stiftet Norsk Seilskuteklubb og var klubbens formann i 18 år,  lot skuten innskrives som Norsk Seilskuteklubbs eiendom. Han laget diverse arrangementer om bord, for på den måten å skaffe en del inntekter.
”Lindgard” ble reparert og rigget opp fullstendig som da den gang  gikk ut på sin første reis. Reparasjonene kom på vel kr. 100.000,-. I desember 1945 forærte Fredhøi ”Lindgard” til Norsk Sjøfartsmuseum, som minneskute for Norge. Modellen av ”Lindgard” som nå henger i Hvasser kirke har altså sin historie ved å være den siste eksisterende skværrigger som var bygget i Norge, dertil at ”Lindgard” også en tid var hjemmehørende i Tønsberg.