En innfødt dame fra Tjøme

En innfødt dame fra Tjøme som i de senere år har bodd i Oslo har i noen memoarer, som hun har dedisert “til mine børn”, meddelt enkelte interessante trekk, som her skal meddeles.

Faren som var en større skipsreder, som et av sine første barndomsminner forteller hun, at hun fulgte sin far opp på fjellet for å se på skipene som kom hjem. Straks ble flagget heist. Kom et av skipene inn om natten, kom naturligvis kapteinen i land tidlig … for å melde sin ankomst Hun husker spesielt en av dem, som de hadde mye moro av. Det var en brav mann , vel vant til å kommandere, både ombord og i sitt hjem. En høstmorgen kom han tidlig opp til rederens gård og fant da kun budeien oppe. ”Gå opp, og meddel rederen at ”Nordstjernen” er kommet, sa han. Piken som var svensk av fødsel og som nylig hadde begynt i tjenesten, og hun kjente derfor ikke til den glede, som meldte seg i rederens hjem, når et skip var ankommet. Hun tok det derfor ganske rolig og oppnådde derved å ergre kapteinen ganske forferdelig, han kom rent ut av sitt gode skinn og utbrøt omsider: ”Forstår du da ikke, at du skal gå opp og si til rederen, at jeg er kommet?” – ”Inta så bråttom lilla kaptein !” – sa budeien og neide på sin svenske maner. Men det var mere end den rødhårede herremann kunne døye, det så ut som han kunne springe i luften av bare sinne, etter hva husjomfruen, der omsider kom til, viste å fortelle. Hun måtte til å berolige kapteinen, hvorpå hun sprang opp å meddelte herskapet at nu var ”Nordstjernen” kommet. Da ble det liv i hele huset.

Blant annet forteller fruen at om en gammel hyggelig kone, som de kalte ”Batta”; hun pleide ofte å passe barna på gården, i vis nærhet hun bodde – i en liten rød stue. Hun fortalte oss en hel del om Jesu barnet. Blant annet husker jeg en historie: ”Jesus var en gang sammen med noen barn og lekte. Deres kjæreste oppholdssted var naturligvis ved en sølepytt – som så mange andre barn. Så ble de en dag enige om å lage fugler av leire. De andre var meget lykkelige, når de hadde fått til en fugl og satt den på pinne til tørring. Men så, barna mine, sa gamle Betta: Da Jesus hadde sin fugl ferdig, klappet han bare i hendene, og fuglen fikk liv og fløy ! – Når hun hadde brakt barna til sengs , leste hun forskjellige bønner for dem, ofte det lille vers, som finnes i Landstads salmebok på nr. 580 (Jesus styr du mine tanker, Jesu la meg leve så, at hvor jeg i verden vanker, et Guds barn jeg være må . . . )

I gamle dager var alle havnene fulle av skip fra høsten til våren. Om vinteren kjølhales de og ble reparert, så neste alle mannskaper hadde arbeide nok, hver for sitt rederi. Hvor lykkelige de var, når de om høsten fikk sin avklarering (avmønstring) og kunne så være hjemme hos familien om vinteren ! Etter dagen arbeidsøkt gikk de hjem, hver med sin sekk spon og fliser på ryggen.

Fruen bestefar på morssiden var fra Gunnarsrød. På den kan av Tjøme er det nu ganske goldt og bart, men i tidligere tider var det meget skog. Like i nærheten av Gunnarsrød ligger Torås, som før i tiden ble benyttet som varde, men som nå er tatt i bruk som signalstasjon for kystforsvaret. – Der går det en saga, at en av bestefedrenes forfedre ble bergtatt i den ås, og da ble det ringet med kirkeklokkene.

På Vestgården, Hvasser, hvor hennes bestefar senere bodde var det under krigen med Sverige engang svensk innkvartering. En dag kom en løytnant forbi, og da han fikk se at det stod en fløtemugge på en hylle i spiskammeret, sier han til fruen i huset. ”La meg få det du har der!”. ”De får det De skal ha”, svarte hun. For å skremme henne tok den unge løytnanten sin sabel, men hun lot seg ikke anfekte av den grunn, hun sagde bare: ”Har De ikke annet å gjøre en å stikke gamle kjerringer i hjel?” . I det samme kom en høyere offiser gående forbi, og da han fikk se hva det gjaldt, sa han til løytnanten. ”Drager du din sabel mot en kvinne er du ikke verdig til å bære den”, og dermed tok han sabelen fra ham og brekket den midt over.

– 2 –

Det passert godt for en skipsreder å bo på Hvasser i forrige århundres første halvdel og utover. Der var en telegrafstasjon og en utmerket skipshavn (Vestgårdskilen). Ved Sandøsund hadde flåten lat oppføre en stor brygge, og der var tollstasjon, som ennu eksisterer. Der passerte flåtens dampskip. Skulle man til utlandet, måtte man ta til Sandøsund. – På Vestgården forsto man å øve gjestfrihet. Det hente ikke sjelden at man kunne få 10 á 12 gjester på en gang.
En dag var rederens ”Deodata” 171,5 k.lester (bygget i Tvedestrand 1851, solgt i Drammen 1891) kommet hjem fra langfart og hadde kastet anker i Sandøsund. Det var ikke blitt meldt, men rederen hadde fått øye på det fra utsiktsfjellet like ved. Han tar så sin datterdatter og dattersønn med ombord. Da de nærmet seg skipet ble det ropt ”Deodata ohoi”, men det var ingen ombor som gav akt. Endelig fikk en av styrmennene øye på båten, og da han så at rederen var med, kom de hurtig ombord, men ingen kaptein lot seg se. Da vi kom ned i kahytten, satt kapteinen der – rød og oppblåst i ansiktet. Skjelvende og bevende forsøkte han å reise seg, i det han støttet seg til bordet. ”God dag reder! sa han, jeg er ikke riktig bra i dag”. –”Nei, jeg ser det, kaptein”, sa rederen, hvorpå han ba ham sette seg ned. Den lille frøken ble betagen av medlidenhet, men bestefaren mente; det går nok snart over. Stuerten satte inn alskens gode saker, og det var ikke småting de hadde med; de kom da også, som kapteinen sa i fra Bardø (skulle være Bordeaux).
De fikk god kaffe, der hadde god virkning på den omtåkede kapteinen og litt etter litt gikk sykdommen av ham.
På hjemveien fikk de følge med et par staute matroser, de bar hvert sitt anker på ryggen og slapp godt forbi tollbetjentene og mottok for sitt bryderi en god dusør.
Det ble smuglet meget i de dager, og grunnen var for en ikke uvesentlig del den, at det var forbundet med så store vanskeligheter å få varene sendt hit til Tønsberg Tollbod.
Da rederens datter i 1853 skulle gifte seg, bestilte han fra Frankrike et vakkert kaffe- og te servise. Da det kom frem til Sandøsund, bød han en stor sum for å slippe fri for å transportere det til Tønsberg, men nei, av sted måtte det. Følgen ble så den, at da serviset kom tilbake, var det bare en asjett, en kopp og ett lite fat i behold, resten var gått i knas under veis.

Der ble drevet meget skipsbyggeren på Tjøme, således ikke minst i Berstad. Der kan man ennu se litt av spanteplanen. På side 191 i kaldsboken vil man finne nevnt som kirkeverge mellom årene 1822-24, Ole Røed. Han var kommet fra en gård i Borre som heter Pjonkerød. Hans hustru het Maren Esjebæk. Hun skal ha vært en ualminnelig forstandig og dyktig kone. Ole Røed var også kjent for å være meget klok og dyktig, men på samme tid noe vill. Han eide flere gårder på Tjøme, og en på Hudø. Hva den siste gård angår, ble han eier til den på en noe eiendommelig måte.
Han hadde nemlig for et par gamle folk skrevet en føderåds kontrakt, som ikke behaget kjøperen. Han sa til Ole Røed. ”Den kan du ta sjøl, den vil jeg ikke ha”. ”Ja det skal jeg nok være mann for” mente denne, og lykke til. De gamle døde straks etter.
På sin gård Rød lot han demme opp en dam og bygge opp et kallebrug ?- kjøpte enkeræde? for sin annen hustru Elisabeth Thorstensdatter fra Askjem, Nykirke i Borre og lot oppføre en vindmølle på Østjordet. Der finnes ennu møllestener og litt treverk.

– 3 –

Om en av de gamle skippere fra den tid fortelles det følgende historie. Han var kommet vel hjem fra reis. Hustruen gikk hjemme på gården og ventet på ham, men det kom ingen. Hun kunne ikke begripe hva som gikk av mannen som aldri lot seg til syne. Til sist tok hun en pike med seg og dro av sted for å møte sin gemal. På veien ned til stranden kom de forbi en stue.
Der fikk hun se sin kjente mann i en meget intim situasjon med konen i huset. Vreden blusset opp i henne; hun bøyde seg ned og tok opp en sten. Piken som var med henne ble forskrekket og sa: ”Herre Gud, hva gjør De der?”. Hun slapp stenen, bet harmen i seg og gikk hjem. Dagen etter så piken at hu lagde i stand et stort bukkeris, og dermed dro hun av sted. Hun satte seg i et kratt like ved en grind. Der viste hun at ??? ”Sissel” måtte komme forbi.. Ganske riktig, der kom hun, men da tok henne fatt, og i en håndvending lagt henne på fanget og så fikk hun ganske ordentlig av riset. Sissel ropte. ”Det er nåde for en kjeltring og en tyv, men ikke for den, som sin neste helier (?) ” ”Jeg skal give deg helier ? jeg” sa den fortørnede kone og slo til igjen så lenge hun orket. Stakkars Sissel, hun hadde vist fått mere en nok da hun omsider kreket av sted. Hvordan mannen ble mottatt, derom tier historien.
Fruen (fortelleren) legger til. ”Dere vet kjære barn at sed og skikker er meget forandret fra den tid. Om der i et eller annet sinn skulle oppstå lyst til å gjøre likedan, vil man vel nå beherske seg og dekke alt under høflighetens maske”

Om hvorledes bark ”Florentine” av Tjøme, ført av O.L. Røed den 16/8-1807 ble oppbrakt av en engelskmann of war under Eddystone?, har ”Signal” i 1900 hatt en troverdig beretning, hvortil henvises.

Ole Røeds sønn Lars fortsatt farens bedrift med å bygge skip. Det nevnes to, ”Søsknene” og ”Brødrene”. Det siste forliste i 1839. Da var Lars Røeds sønn Ole med som 16 års gammel gutt. Mannskapet berget seg inni båter til den svenske skjærgård, da var den unge Ole L. Røed i bare undertøyet. Han har ofte nevnt, hvilken underlig følelse det var for dem, da det nybygde skipet gikk til bunns rett for øynene deres.

Lars Røeds bror, Johannes Rød bygde to skip på Dalsstranden. De fikk navnene ”Johannes Røed” og ”Birthe Røed”.

Ole L. Røed hadde verft i Langviken. Hans far ble ingen gammel mann, han døde antagelig i 1843 (21. april 1844). Han sto i vennskapsforhold til Henrik Wergeland, som da han fikk høre om Lars Røeds død sendte ned et vers som skulle stå på hans gravstøtte.:
Saa brav og ærlig som dit flag –
Gud skjænke dig en ærens dag !

Der hvor skipsreder Hjalmar Røeds villa nu ligger i Langviken, sto det før et en etasjes hus som hans far Ole L. Røed hadde oppført som arbeiderbolig. En stor stue tvers over hele huset på den ene kant var innredet for arbeiderne, så var det en gang hvorfra man kom inn i kjøknet; på den andre siden var det tre rom som var forbeholdt O.L. Røed selv. Der tok han imot alle fremmede; spesielt reisende som kom for å tilby sine varer.
En lørdag var en sådan reisende innbudt til å spise ved arbeidsherrens bord. Det ble traktert med brisling, ølebrød og pannekake. Med gaffelen drog han – den fremmede som ikke var vant til å behandle fisk med kniv og gaffel – brislingen meget forsiktig ytterst på kanten av talerknen. Så tittet han rundt på dem som satt med ham til bords, vips under bordet med den. Der foregikk rensningen på en meget lettvint måte og så kom alt sammen opp igjen på talerknen.

– 4 –

Den gang var det liv og rørelse i Langviken. Der ble gamle skuter reparert og nye bygd. Og når ankeret ble lettet var det sammenstimling av folk. Hvilket stolt syn å se når det ene skip etter det annet for fulle seil stevne utover og forsvinne i horisonten, etter til avskjed å ha sendt en siste hilsen med flagget!.

Når de så kom hjem igjen, da hadde de mange historier å berette, så om ditt og så om datt.

En av kapteinene fortalte en gang ved hjemkomsten om sin tømmermann, der ute i en av havnene hadde fått sendt et portrett av sin kone. Det måtte han naturligvis vise frem til kapteinen, og som sa: ”Det er da en kjekk kone De har tømmermann”. Å ja da, svarte tømmermannen, jeg brø meg ikke om de røde og hvite jentene jeg kaftein. Jeg tok ei som var så svart som kakkelovnen, og hun har da holdt færjen”.

Det var stor selskapelighet på Tjøme i gamle dager. Det var spill, sang, dans og meget munterhet. Julaften var det stor høytidelighet med mange forberedelser i forveien. Klokken tolv presis spiste man middag. Presis ½ 4 ble nekene satt opp. Kl. ½ 5 skulle alle tjenerne være ferdige. Punsjen ble lavet og ølet tappet, det deilige juleøl. Så satte man seg til kaffebordet, herskapet for seg og tjenerskapet for seg. Deretter ble juletreet tendt og da ble det feststemning og glad jubel. De slo alle sammen ring om juletreet, og man sang julesanger.
Endelig ble presanger utdelt og en juleskjenk budt om.

Lengre ut på aftenen kom ungdommen fra forskjellige kanter for å skyte julen inn. Det var skikken at de ikke skulle la seg se. Det gjaldt å være kvikk på det om en ville få tak i noen, straks skuddet var gått av.

Aftensbordet serveres med risengrynsgrøt, ribbestek og litt fugl.. Ut gjennom julen var det mange gjestebud.

Det var på Tjøme et etter datidens forhold temmelig stort klubblokale på Kjære. Stedet kalles den dag i dag ”Klubben”. Hver torsdag hadde herrene sine klubbaftener . I løpet av vinteren hadde man fire ball hvor man moret seg meget godt. Gamle Samsang fra Tønsberg satt der med sin trupp å spilte. (Samsing var et profesjonelt orkester fra Tønsberg, bestående av Samsang, fiolin, Clemens, fiolin, og Halvorsen, kornett).
Senere fikk man marinemusikken fra Horten.
Noen ganger fikk man i stand kanefart som endte med dans på ”Klubben”.

Om sommeren dro man meget på med øyturer. Det gikk brev fra familie til familie om å samles på oppgitt sted, som regel på Lindholmen. Da fikk man det travelt med å ordne sine nistekurver og sitt flaskefor. Når tiden var inne stevnet en hel flokk lystbåter mot Lindholmen. Der slo man leir på en grønn eng som visstnok kalles ”Jomfrusletten”. Sagnet sier at en hollandsk dame skal være drevet i land. Hun hadde på seg sitt gull og adskillig annet stas. Her gikk tiden hen under lek og lystighet, (Tredjemann i vinden, siste par ut) til midnattstimen slo, og så bar det hjem igjen – ofte under vakker sang av gode stemmer (Gluntann, ja vi elsker dette landet, nys seilte vi en solblank time osv. )

Under den fransk-tyske krig var sympatien utpreget på franskmennenes side. Der innkom etter sigende 1500 Spd (= kr. 6.000,-.)

– 5 –

Skipsreder Hans Torbjørnsen på Sundene har nylig fortalt meg, at en bark ”Hebe” som tilhørte hans far på Vestgården, Hvasser den 26/1-1856 gikk ut fra Tjøme, fikk motvind, kom inn igjen på grunn av ishindringer og ble liggende til 10/5-1856. Måtte da skjæres ut gjennom 18 tommers is. Så hård vinter var det den gang.

Avskrift fra kaldsboken i Tjøme sogn, hvor sogneprest Robert Hirch har innført nærværende beretning:

Tags: No tags