Tjøme Postkontor

Tjøme Postkontor

  • Første tilholdssted var det lille røde huset i Kirkebakken, som ble kaldt ”Gode hensigt” frem til 1915
    • Fra 1915-1933 på ”Dalbo” med Nelly Edresen som poståpnerske.
    • Fra 1933-1936 i Kirkebakken i huset til Bordal, senere Odd Kittelsen. Gerda Haave ble ansatt som poståpnerske med bistand av sin mann Idal Haave.
    • Fra 1935 bygget Haave huset mellom bensinstasjonen og Thomas Thorsen (Kirkebygdens kolonial) og hadde postkontor her fra 1936, hvor postkontoret holdt til frem til april 1985.
    • Fra april 1985 flyttet postkontoret til Kirkely i leide lokaler hos Kirkebygdens kolonial (SPAR) frem til februar 2003 da postkontoret ble nedlagt, etter 150 års drift. ble nærmeste postkontor på Borgheim, Nøtterøy.

På Ekornrød bodde postkjører Sigvald Gustav Sørensen f.1880 og hustru Laura Anina Olavesdatter f. 1887. Sønn: Harald Bjarne f.06.02.1913.

Poståpnere på Tjøme:
• Lars Olsen Bocheli F.18.10.1789 D. 1862 1) 1854-62
• Karen Bocheli f.Larsdatter F.08.03.1797 D.01.03.1876 1) 1862-76
Datteren:
• Laura Karoline Bochelie F.11.11.1835 D.06.05.1928 2) 1877-1906
• Nelly Endresen f.Sundene F.01.12.1884 D.23.02.1933 3) 1906-1933
• Gerda Haave F.25.09.1898 D.18.09.1981 4) 1934-
• Erling Aabø F.08.08.1919 5)
• Odd Sverre Skogbakke F.12.09.1953 6)

1) Hadde postkontoret på Goen.
2) Hadde postkontoret i Kirkebakken (det lille røde huset bak Tjøme Hotell)
3) Hadde postkontoret på ”Dalbo” ved Langviksvingen 1915 – 1933.
4) Hadde postkontoret først nord i Kirkebakken (Huset hvor Odd Kittelsen bodde), så bygde Haave nytt hus 1935 rett nord for, og nabo til bensinstasjonen. Det var mannen, Idal Haave, som hadde det praktiske arbeide som poståpner.
5) Aabø ble postmester fra omkring 1965 og til ?
6) ?

Glenne Brevhus.
Julie Charlotte Larsen f. 26.12.1881 ( #4561) Hadde postkontor på Glenne, gnr. 5, bnr. 5, fra omkring 1930-1936. Det var før det ble fast postombæring, så folk kom hit og hentet posten.

11.02.1918
Brev 6/2-1918 fra postmester Ebbesen i Tønsberg som meddeler at postkjører Sørensen oppsier postbefordringen da han ikke kan skaffe fór til hesten eller bensin til bilen. Postmesteren henstiller til herredsstyret å gjøre sin innflytelse gjeldene angående å skaffe fór og bensin, da postbefordringen vanskeliggjøres eller risikeres stansen. Vedtak: Skrivelsen tilbakesendes postmesteren i Tønsberg med påtegning at herredsstyre med sin beste vilje intet kan foreta seg i sakens anledning.

01.02.1921
Postkjører Edvard Karlsen og sjåfør Johan Sahlsten søker om tillatelse til å trafikkere person og godsrute med bil mellom Tønsberg og Tjømø. Besluttet ble: Herredstyret anbefaler tillatelse så lenge han innehar postkjøringen.

16.10.1923
Forespørsel fra postmesteren i Tønsberg hvorvidt herredsstyre finner å vil ha plakater i herredets postanstalter også avfattet på landsmål. Besluttet ble: Herredsstyre uttaler enstemmig uten debatt at kun plakater på riksmål ønskes.

27.03.1924
Etter den foreliggende bestemmelse om innskrenking i postforsendelsen således at landpostbudene kun skal ombringe posten 3, høyden 4 ganger ukentlig, vil herredsstyret enstemmig uttale, at det finner en sådan ordning uheldig og til stor skade for vårt herreds trivsel; man vil gjennom ordføreren på det mest inntrengende henstille til postmesteren i Tønsberg å virke for at få den gamle ordning opprettholdt.

 

 

Posten.

 

11.02.1918

  

Brev 6/2-1918 fra postmester Ebbesen i Tønsberg som meddeler at postkjører Sørensen oppsier postbefordringen da han ikke kan skaffe fór til hesten eller bensin til bilen. Postmesteren henstiller til herredsstyret å gjøre sin innflytelse gjeldene angående å skaffe fór og bensin, da postbefordringen vanskeliggjøres eller risikeres stansen. Vedtak: Skrivelsen tilbakesendes postmesteren i Tønsberg med påtegning at herredsstyre med sin beste vilje intet kan foreta seg i sakens anledning.

01.02.1921

  

Postkjører Edvard Karlsen og sjåfør Johan Sahlsten søker om tillatelse til å trafikkere person og godsrute med bil mellom Tønsberg og Tjømø. Besluttet ble: Herredstyret anbefaler tillatelse så lenge han innehar postkjøringen.

16.10.1923

  

Forespørsel fra postmesteren i Tønsberg hvorvidt herredsstyre finner å vil ha plakater i herredets postanstalter også avfattet på landsmål. Besluttet ble: Herredsstyre uttaler enstemmig uten debatt at kun plakater på riksmål ønskes.

27.03.1924

  

Etter den foreliggende bestemmelse om innskrenking i postforsendelsen således at landpostbudene kun skal ombringe posten 3, høyden 4 ganger ukentlig, vil herredsstyret enstemmig uttale, at det finner en sådan ordning uheldig og til stor skade for vårt herreds trivsel; man vil gjennom ordføreren på det mest inntrengende henstille til postmesteren i Tønsberg å virke for at få den gamle ordning opprettholdt.

 

Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø nyere dato

Alf Larsens barndomshjem

Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø, slik det ser ut i dag. Huset ble bygget i 1905 av faren, Adolf Larsen (1859-1905) og vi vet ikke om han selv fikk tatt huset i øyesyn før han omkom. Han var skipper på skonnerten ”Bud” som forliste i forrykende høststorm i oktober 1905.

Det fortelles at konen Kristine f. Iversen (1857-1937) la nøkkelen på et avtalt hjemmested hvis hun var borte. Det holdt hun på med i 12 år, da hun til sist skjønte at alt håp var borte for at han skulle komme tilbake. Alf Larsen (1885-1967) var 20 år da huset ble bygget og bodde der bare når han var hjemme på besøk. Han forteller i en artikkel i tidsskriftet JANUS fra 1937 om det huset han selv vokste opp i, og som lå litt lengre inne i skogen på en ikke matrikulert boplass.

Han skriver:

«Selv er jeg fra et fattig hjem, fattigere enn mange av dere kanskje er i stand til å forestille seg det. Vi bodde i et bitte lite hus, der var så lavt under loftet at du knapt kunne gå oppreist, og gulvplassen vil jeg ikke en gang nevne, for ingen vil tro at så mange mennesker kunne få rom på en så liten plass; en bitte, bitte liten stue og et ennå mindre, ja ørlite kammers hvor far og mor og de minste sov. Inne i stuen sov bestefar og bestemor 1) og de store.

Det var ikke mer, huset var ikke større. Men i det levde fire voksne og syv barn, og alle var lykkelige og glade og virkelig nød var det ikke, til tross for at far aldri tjente over 800 kroner om året, ja som regel anda mindre; og han var enda skipper, han var ingen proletar! Tenk så på hvordan de hadde det i stuene ved siden av … men også der er jeg kjent, også der var jeg hjemme, jeg vet alt om disse ting. Og når jeg nu finner den vesle, gamle stuen, som fikk mine tårer til å flyte da jeg en kveld som halvvoksen mann kom hjem og fant den i ruiner, vi skulle ha et nytt hus.

1) Besteforeldrene var Lars Ingebretsen (1816-1904) og Kristine Matea Andersdatter også født 1816. Hun var datter av Anders Madssøn, (1788-1839) på Hudø.

Mai 2005 B.H.J.

Legekontoret på Tjøme

Haag-gården på søndre Kirkebakken

Legekontoret på Tjøme
Legekontoret på Tjøme, Rødsgt. 8, Foto: ILZ 2012

Alle tjømlinger kjenner det herskaplige huset beliggende syd for bensinstasjonen på Rød og som nær nabo til Tjøme Kirke. I over et halvt århundre har huset tjent som legekontor. I dag rommer det «Legekontoret på Tjøme» hvor øyas tre av fire fastleger med sitt personale holder hus, et travelt arbeidssted.

Lærer, kirkesanger og bankbestyrer Christian Haag
Huset har en lang historie, bygget midt på 1800-tallet som et herskapelig hjem for familien Haag. Jeg spurte engang en gammel tjømling, som i dag ville ha vært over de hundre om huset og svaret kom fort: «Ja, det er Haag-går´n i Røssegata», dobbel a uttalt med «å». Iflg Arkivverkets eiendomsopplysninger fikk Christian Haag f. 1812 i Trondhjem, i 1855 festeseddel på parsellen som den gang også innbefattet bensinstasjon tomten, senere fikk han skjøte på parsellen utgått fra gnr 1, bruksnr. 4 og døpt bruksnr. 8 i den nye matrikkel i 1886.

«Askely» og Haagfamilien før år 1900
«Askely» og Haagfamilien før år 1900. Bildet tilhører slekten.

Christian Haag var ingen hvem som helst på Tjøme i de tider. I bygdeboka fortelles det at to Tjøme-skippere traff mannen av alle steder i Kristiansand og oppfordret ham til å reise til Tjøme og overta som lærer ved privatskolen. Den var av nødvendighet opprettet rundt 1830, da omgangskolen ikke dugde for å forberede kommende styrmenn og skippere til navigasjonseksamener. Ustyrt med en ikke helt fullført latinskole og huslærerpraksis, fulgte han oppfordringen. Det gikk ikke lang tid før han fikk nye oppdrag og titler i Tjøme-samfunnet. Kirkesanger, som vi i dag kjenner som klokker, og bestyrer av banken. Flosshatten var en del av hans arbeidsantrekk viser fotografier.
Fruen Amalie som var urmakerdatter fra Larvik, fødte ham 10 barn mellom 1840 og 1857 iflg Bjørn Holt Jacobsen. Fra folketellingen i 1865 møter vi de fleste som hjemmeboende. Herskapet er nå i femtiårene. Den svenske «tjenestepigen» Stina tar nok grovarbeidet med ku og kalv, og datteren Marie hjelper til i huset. To sønner er ikke uventet blitt styrmenn.

Den ugifte datter Marie var den siste av slekten som bodde her etter foreldrenes død, faren i 1901 og moren noen år før. Hun var også den første som drev næringsvirksomhet fra huset som «modehandlerske» og den siste av slekten i huset. På Tjøme kirkegårds sydside ruver ennå Haagfamilies gravstøtte. 

Christian Haag lot huset bygge

Mellomkrigstiden

Gjennom mellomkrigstiden hadde eiendommen flere eiere blant dem landhandler Torger Eriksen, Ormelet. Så skjedde det som i dag kalles eiendomsutvikling av resten av tomten. Den økende biltrafikken trengte et utsalg langs veien og bensinstasjonen fikk sin plass her der tidligere kua gresset. Drosjeeier Leif Thorsen kjøpte eiendommen noen år før krigen og engang på femtitallet etablerte Dr. Odd Solem sin legepraksis i husets 1.etasje. I annen etasje var det leilighet som nyansatte på Eidene bodde i har min folkeskolelærerinne i engelsk og helselære, Aud Torp, fortalt meg. Det ble hennes og hennes nyansatte mann, Erlings første Tjøme-hjem.

Den siste «huslege» på Tjøme

For middelaldrende og eldre tjømlinger trenger han ingen presentasjon. Alle kjente Dr. Solem. Han var av dem som preget hele Tjøme-samfunnet i etterkrigstiden og fortjener om noen en fullstendig biografi. Det vil bli en stor oppgave. Uttalige historier fra pasienters personlige møter med han verserer hvor humoren er en viktig ingrediens. En ukonvensjonell lege på så mange måter, i væremåte og i bruk av de midler som han så virket om de så gikk under kategorien kjerringråd og lignende. Mye rart virker når troen er der og skolemedisinen ikke har midler. Placeboeffekten visste han å utnytte. En klok mann!

Selv husker jeg noen få besøk på legekontoret på Rød fra oppveksten hvor Søster Selma tok imot. Lukten av jod og sprit eller hva det var, Solems buskete bryn over intense og smilende øyne som tittet over brillekanten, som oftest taus, for å inspisere en blødende stortå som var blitt litt mindre etter å ha truffet bunnen i et uvørent hopp fra brygga. En annen gang inspeksjon av en blåflekket korsrygg truffet av et balltre under slåball på skolen og en kul i panna fra kollisjon med en medelev.

En tredje gang var han bøyd over et fotblad som i sommerens løp hadde fått tråkket inn i seg et fremmedlegeme som gjorde vondt å trå på. Han fjernet hard hud, satte bedøvelsen, brente med et brennapparat og må ha sett en viss forskrekkelse som svant bort umiddelbart etter følgende konstatering: «Her lukter det brent menneskekjøtt, men nå går det over.»

Pasienten kjente han fra mange hjembesøk til hele familien. For hver ettermiddag etter kontortid dro han i sykebesøk. Barnesykdommene måtte vi gjennomleve den gang, og diagnose måtte han stille presist og almenntilstanden måtte undersøkes. Ufarlige var barnesykdommene ikke, hvis det var skarlagensfeber som var hard på den tiden, måtte han vite det. h Han passet på hele familien min, og meg fra vuggen. Min mormor kjente han også godt, men som pasient først etter hun hadde fylt 90. Noe hadde skjedd i hjernen som førte til uro og forvirring. For andre gang i livet hadde hun lege på besøk til seg selv, første gang skjedde under «Spanskesyken» like etter 1. verdenskrig. På sparket ble 17-åringen hans pleiemedhjelper og oppgaven var å lure beroligende middel med vaniljesmak i havregrøten! Det beroliget både meg og mormor, og de siste måneder før hun døde stille i sin egen seng, ble tross alt en god tid for hele familien. Det eksisterte et fullstendig tillitsforhold mellom Dr. Solem og vår familie og resultatet var at vi følte oss trygge, selv om det noen ganger var alvor.

Noe av hemmeligheten var nok at han så sine pasienter som individer, hele mennesker med både kropp og sjel med forskjellig forutsetninger for å takle situasjoner. Han kjente også omgivelsene og spilte på de ressurser som var i nærheten. At han rakk over alt er vel en gåte i dag, spesielt på bakgrunn av harde krigsopplevelser, som datteren Maria Veronica Solem har skrevet om i Tjúma for noen år siden. Kanskje nettopp derfor?

Nasjonalt ble han kjent for landets første psykiatriske barne- og ungdomsinstitusjon på Eidene: «Dr. Solems Klinikk, Mai Lindegaards stiftelse» som han sammen med sin andre hustru opprettet. Hun kjøpte og han drev. Han innførte fremtidens metoder på feltet. Fra denne virksomheten har den kjente barnepsykolog Magne Raundalen, som var sivilarbeider her i begynnelsen av 1960-årene, fortalt i et intervju i Dagbladet, Magasinet fra 2009 om en avskjedstale fra sjefen til praktikantene ved flaggstangen som gjorde inntrykk:

«Hvis ikke de sterkeste står på de svakeste side, så går det til helvete med oss alle sammen.»

Tilbake til huset. Han ble ingen gammel mann, men virket på kontoret så lenge helsa holdt med sin tredje kone Ebba ved sin side, og han sørget for etterkommere på legekontoret. I dag er det legegenerasjon nr. 2 etter hans død som passer på vår helse, og også leger som tar godt vare på et hus med gammel sjel.

 

Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. 2016 ILZ

Kråkereåsen

Fra småbruk til landsted og friområde. – Øgarden.

Kråkereåsen
Kråkereåsen

Et gammelt fotografi tatt fra nord, Kråkereåsen (i dag hyttefeltet Tjømekollen) I horisonten ser vi Burø til venstre, Burøsundet i midten og Hønsø til høyre. I midten troner småbruket som en tunge ut i sjøen mot Grimestadbukta i syd, Holtekjærkilen i øst og i nord skimtes oppdyrket mark ned mot Ødegårdskilen. Eier av foto: Ingrid Engø Olsen.
Bosetting
Offisielt er navnet Mågerø-ødegården, men på Tjøme-dialekt er det Øgarden, som fremdeles brukes av seniorene blant lokalkjente tjømlinger. Navnet antyder at bruket kan ha vært bosatt før svartedauden. I historiens «tussmørke» som vår ennå regjerende bygdebokforfatter her ute, Lorens Berg, ville sagt. Han forteller om Didrik Guttormsen som den første som trolig bosatte seg her i nyere tid og året var 1776, for bare noen få år etter å drukne i Danmark. Enken giftet seg igjen med Lars Jacobsen fra Nautenes, for så å dø ikke mange år etter å ha født ham en datter. Da fant han Marte fra Burø og fikk ytterligere barn med henne. Slik var livet med døden rett rundt hjørnet for både kvinner, barn og menn. Slikt blir det kompliserte slektsforhold av.
En av sønnene, skipperen Zacharias f. 1799, overtok bruket og kjøpte jorda. Hele tre ganger giftet han seg og ble enkemann to ganger, før han gjorde den siste, Anne Pernille, til enke. Hva skal en enke med barn gjøre? En svenske, Johannes Svensen, ble valgt til ny ektemann. Det viste seg å være en lykkejeger som byttet bort bruket med en jordlapp i Kråkererønningen og hvis det var et mellomlegg, så stakk av med det og forlot Anne Pernille. I Kråkererønningen døde hun et tiår senere. Slik gikk det til at en ny slekt overtok.

Den siste fastboende slekt

Mannen som byttet til seg bruket i 1859 var skipper Mathias Mathiasen fra Nøtterøy, gift med Helvig fra Busktangen ved Vrengen på Kråkere. Blant barna deres ble det datteren Henriette og svigersønnen Ole Kristiansen som overtok bruket, hvor mange barn vokste opp. Eldste datter f. 1884, Constanse var den som overtok deretter.

Mathias Mathiassen og hans datter-datter Constanse som Louis hadde et godt øye til allerede da. Foto tilhører Ingrid Engø Olsen

Mange vil ennå huske de siste fastboende som drev småbruket, Constanse og ektemann Lauritz Jensen født ti år før på Skrøslingen. Skjønt fastboende var de verken på «Øgarden» eller i «Årisund» på Nøtterøy der han holdt hus som ungkar et par år etter et langt Amerikaopphold som «carpenter»» og siden beholdt, derav navnet, Louis. Vinterboligen var på Nøtterøysida, og i den lyse årstid var Øgarden hjemmet og arbeidsplassen. Her var det ku og kalv, sauer ble sent på beite på øyene, poteter og grønnsaker, bær og frukt.

De giftet seg sent i livet, forteller Ingrid Engø Olsen, barnebarn av grandtanten Constanses søster Hedvig. Han hadde gått forsiktig fram. Etterlatte brev vitner om det, skrevet til hennes familie også. Han hadde hatt et godt øye til henne alltid. I 1932 fikk han hennes ja i Tjøme Kirke, hun 48 og han 58 år, forteller Ingrid Engø Olsen, barnebarn av grandtanten Constanses søster Hedvig.

Ole Lauritz (Louis) og Constance Jensen

Ole Lauritz (Louis) og Constance Jensen tar en hvil i syd veggen foran kjellernedgangen. Kjelleren tjente som kjøleskap. Er det ikke tomatplanter som står langs solveggen? Foto: Ingrid Engø Olsen.

På Øgarden var det Constanse som regjerte. I nabolaget gikk hun for å være et grepa kvinnfolk, streng i uttrykket og beredt til å forsvare sitt rike mot det som truet fra omverdenen. Det fikk den unge gutten i nabolaget på Kråkere, Gøthe Gøthesen, erfare. I sine barndomserindringer, utgitt av Tjøme Historielag i 2001. I «Tjøme – bilder fra en nær fortid» forteller han om en epleslang som endte med bikt for unggutten. For øvrig tegner han et levende bilde av dem begge i kapittelet om Vallekjær og Øgarden. Dessverre er opplaget utsolgt, men kan leses på Tjøme folkebibliotek, så vidt jeg vet.
I familien var de kjent som «onkel Lui» og «tante Sæs». Grandniesen, Ingrid, minnes mange hyggelige familiebesøk i oppveksten hos det aldrende ekteparet på Øgarden. Sommerstider rodde de ofte til Grimestad i den hvite prammen for å besøke hennes søster, Hedvig og svoger Severin. Først da han kom opp på Vollebekkbrygga, og de begynte på siste etappe oppover Strandveien, ble barneøyne fra nabolaget store: Han hadde trebein! Trebeinet ble forklart med at han engang hadde vært på alkejakt på Skrøslingen, hvor han var født, som sønn til den legendariske los Jensen. Han hadde sklidd og falt slik at skuddet gikk av og traff beinet, som måtte amputeres. Det hindret ham ikke i å fiske eller drive gårdsarbeide for trebeinet var hjemmesnekra med festereimer og det hele og tilpasset til han ble fornøyd.
De skulle få 29 år sammen. Etter han døde i 1961, bodde hun videre i barndomshjemmet og bevilget seg sjøbad langt opp i alderdommen på somrene.
Hun døde i begynnelsen av 1970-årene. Etter en lang prosess, ble Øgarden solgt til feriested med konsesjonsbestemmelser om at området rundt husene skulle være friområde for allmennheten. Deretter husker vi mye støy rundt avtalen.

Det gamle våningshuset, kanskje bygget rundt 1860 av skipper Mathias, fotografert fra sydøst høsten 2012. Restaurert til fingerspissene, med tak over kjellernedgangen der de gamle engang på femti-tallet tok en hvil i gårdsarbeidet.
Utsikt til landstedet fra Vallekjær
Utsikt til landstedet fra Vallekjær.

Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. mai 2016 ILZ

Ildverks jentene

Ildverksjentene

Ildverks jentene
Ildverks jentene

Bildet viser:

Olava Olsdatter, født 27.9.1845 på Ildverket, død 10.2.1922 på Honerød fattiggård. Hun ble gift med Kristoffer Johannesen f. 1846 i Hurum, død 7.10.1879 på Ildverket.

Anne Sofie Olsdatter, født 23.12.1846 på Ildverket, dødn14.1.1914 på Ildverket. Andrine Lovise Olsdatter, født 26.9.1851 på Ildverket, død omkring 1921 (vet ikke hvor)

De var døtre av:
Ole Eriksen, født 1801 i Sverige, død på Ildverket 29.3.1874 og Ingeborg Sørensdatter født. 28.6.1818 på Grimestad (oppvokst i Dalen), død 4.4.1866 på Ildverket.

Huset til familien Eriksen på ildverket
Huset til familien Eriksen på ildverket

Minner fra Midtgården

Else Laila Mathisen har sendt oss denne avskriften fra boken 

Fra ”I gård og grend” – Østfold og Vestfold

THERESE MAGDALENA MATHISEN FØDT 1890,(link til slektsdatabasen) kan fortelle fra en jordarbeiders hjem på Tjøme:
Jeg er født av svenske foreldre, – de kom over grensen som ganske unge og bosatte seg på Tjøme. De var fattige, men arbeidsomme mennesker. Far var jordarbeider, kan huske at han hadde 80 øre for dagen. Han hadde nok å gjøre, for svenskene hadde ord på seg for å være flinke. Her ute på øya var det mest sjøfolk, så svenskene kom som trekkfugler om våren.
Far og mor fikk 8 barn. Hjemmet vårt de første årene var en falleferdig hytte som ble kalt for ”Torhytta”, der var det to små rom og kjøkken. Kan huske det var masse rotter der. Om natten hendte det at vi ble rottebitt. Jeg har et minne i ansiktet til denne dag. Mitt første minne fra ”Torhytta” var da min yngste bror ble født. To av mine søstre og jeg lå i en trebenk. Om natten kom det en kone som hadde tannverk, så hun satt foran ovnen og varmet ansiktet sitt. Noen dager etter ble vogga tatt ned fra loftet og jeg fikk lov å vugge det lille nøstet.
Tiden gikk, – og to av mine brødre kom i bakerlære hos Odahl i Tønsberg. En tredje fikk hyre ombord i sildeskøyta.


Sildeeventyr
Så kom det gode tider for Moebygda, da silda kom, – ja det var eventyr for oss. Det ble bygget en stor brakke like nede ved Mostranda, og vi døpte det for ”Sildesalteriet” Konene fikk hjelp med å ”gane”, og mannfolkene saltet. Det ble en kjærkommen ekstrafortjeneste midt i vinteren. Og vi fikk sildesuppe og poteter hver dag. Bare det å kunne spise oss mette på middagsmat, ja, det var herlig. Men kokt sild har jeg aldri hatt lyst på siden.
Han som eide sildeskøyta, han eide også gården som far arbeidet på. Så når våren kom la han på lønna til kr. 1,50 pr. dag, det var storartet. Far fikk jo også kosten til seg i tillegg.
Så langt det lot seg gjøre var mor med og hjalp til på gården, men det var jo mange hjemme som skulle ha stell. Men hun fikk store hjemmebakte brød og et spann med melk når hun gikk hjem. Selv kunne hun ikke bake, for det var ingen bakerovn i ”Torhytta”. Vi kjøpte seks brød for en krone og ti øre. Det var veldig godt med mørk sirup på. Smør fikk vi ikke, men når mor fikk sur melk kokte hun misusmør.


Gjeterjente
Gården de arbeidet på var ”stor”, 8 kuer, hest, 2 griser, sauer og høns. Det var nok den største gården i Moebygda den gangen. Men så ville alle ha sauer, og det var jo ingen annen plass å ha dem enn knauser og små bakker. Det ble bygget en stor løkke der sauene fikk være om natten, så hadde de felles beite med kuene om dagen. Men sauene måtte gjetes, og de som ikke hadde barn selv, måtte leie hjelp. Jeg fikk plass hos Else Megaren, det var slaktersken i Moebygda. Else hadde 5 sauer, og da skulle hun holde gjeter i fem dager. En dag for hver sau. Det var 50 sauer i det hele. Klokka fire om morgenen ble jeg vekket og skulle få mat hos Else før jeg begynte dagen. Der fikk jeg harskt smør på brødet og ost som sto i brun krukke og este. Det var nyfikent med smør, så jeg spiste det. Sko hadde jeg ikke, så jeg sprang barbent til løkka som lå langt ute i havna. Så ble sauene drevet til Omdal, en fin beiteplass med masse skogsbær. Klokke hadde jeg jo ikke, men jeg stilte meg opp og når jeg fikk skyggen i nord da var det best å få med seg sauene til løkka, – en vanskelig jobb. Men jeg skulle til Else og få middag. Rugmelsgrøt med svart sirup, 1 kopp surmelk. Klokka fire bar det av sted igjen, nå til vestsiden av øya. Slik gikk det fem dager til ende. Lønnen var 20 øre dagen, så jeg var stolt når jeg kunne gi mor 1 krone som jeg selv hadde arbeidet for.
Så kom skolen, jeg lærte å lese av mine eldre søsken, så det ble ingen ABC for meg. Læreren prøvet meg med å la meg lese fra leseboken ”Alt er skapt av deg, o Gud”. Og det gikk bra, så jeg ble flyttet opp i annen klasse. Fikk da ha bøker sammen med en bror.
Far hadde gått på skolen i åtte dager. Han kunne lese og skrive. Min mor hadde tre skoledager. De var fra henholdsvis Evja og Strømstad. Mor leste godt, men hun lærte seg aldri til å skrive annet enn sitt eget navn.


Jobb som potetplukker
Høsten kom, og når jeg var så stor, måtte jeg være med å plukke poteter. Det var mange mål med rødsand på Moe. Passe stykker til hver av småbrukerne. De tok opp tang i høst-stormene, svære hauger, som ble liggende til våren, da ble den kjørt opp og brukt til gjødsel. Det var fin-fin gjødsel der i rødsanden. Ja om sagt, så kom høsten og vi kaptes om å få jobb. En hel bøtte poteter fikk vi for dagen. Det var to som spadde opp, og vi krøp på knærne og plukket hele dagen, så lang den var. Til middag fikk vi gjerne fisk og suppe, og om ettermiddagen brød med karveost. Kveldsmaten var et stort fat med røde poteter, og et traug med brisling, og vi fikk så meget sur melk vi kunne orke å drikke. Men det gildeste var bøtta med poteter hjem til mor. Det var en deilig tid den potetopptakinga. Når alle var ferdige, fikk vi lov å rake sammen potetgraset, sette fyr på og steke poteter på gloa.


Jeg sluttet tidlig på skolen
På grunn av at jeg måtte ut og arbeide. Tolv år gammel fikk jeg plass som budeie. Da arbeidet jeg for klærne. Da sommeren var over fikk jeg ny kjole, rød med svarte kantebånd nedentil. Det var en umåtelig flott kjole synes jeg. Han var så snill den bonden, det var den samme som far arbeidet hos. En lørdag hadde fruen sagt at jeg skulle få være med sildeskøyta til Tønsberg. Ja det var vel stas. Hele natta lå jeg med papilotter i håret, for jeg måtte jo være fin som gårdens døtre. Flettet mange små fletter og sov ikke i det hele tatt. Det var første gang til Tønsberg. Klokka fire seilte vi fra Treidestad i fint vær, inn Tønsbergfjorden og var i Tønsberg ved 11-tida. Det jeg husker aller best fra den turen var da jeg fikk se meg selv i det store vinduet hos P. Thoresen på torvet. Jeg fikk 2 kroner av sjefen og 1 krone av mor, så det ble mye drops og lommetørklær med dyretegninger på hjem til mine små søsken.


Så kom griseslaktingen
Else Megaren gikk fra gård til gård. Hos Olsen ble det slått en stor jernkrampe i låvegulvet, så ble grisen bundet fast i trynet til gulvet. Så satte Else en spiks i pannen og slo til. Grisen døde jo med en gang. Så stakk hun den i halsen. Den var hvit og fin når Else Megaren var ferdig med den. Den dagen fikk vi blodpannekaker og byggrynssaftsuppe med rosiner i.
Min nest eldste bror hadde vært en tur på butnosfeltet, kom hjem og tok hyre på seilskute og gikk i land i Amerika, hvor hellet fulgte ham. Han sendte penger hjem, så mor og far fikk kjøpt et gammelt hus.

Konfirmasjonsutstyret 
Så skulle jeg konfirmeres. Jeg må få lov å fortelle om mitt utstyr. Jeg fikk 75 kroner fra bror i Amerika til det. Tykke, hvite bommesi bukser med heklet blonde, linning til å knyte ved knærne og liv som gikk langt nedover hoftene, 3 underskjørter. Det innerste lys grått ullskjørt med lyserøde border, kantbånd til å knyte rundt livet. Så bommesiskjørt med dype folder og så det fineste sjerting skjørt med bred broderikappe og finstripete rynker. Jeg hadde sort kjole som var foret fra halsen til gulvet. Rysjkant nederst. Den betalte jeg selv, for jeg hadde 4 kroner måneden der jeg tjente da. Stoffet og sylønnen kom på 7 kroner. Fin hatt, og så det fineste da, knappestøvler med knurp i. Gavene jeg fikk var et grønt syskrin, 4 kroner og en kaffekopp med asjett. Fri skyss til kirken fikk jeg av Olsen, som jeg hadde vært budeie hos.

Middagen var kjøttkaker og semuljepudding med bringebærsaus. Nå var jeg voksen.

Betraktninger rundt tippoldefar Trond på Bustangen

Trond på Bustangen

 

Trond sitter ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet!

Året er 1914 og høststormen uler fra sør og det er nesten umulig å se ut stuevinduet, men her i vinduet mot øst kan han se utover Vrengensundet.

Trond setter forsiktig tefatet til munnen og drikker kaffen mens han ser utover mot Jakob Hansens hus ved Gryteskjær. Joda, han og Jakob har hatt mange frakteturer hvor de seilte til gårdene og kjøpte filler og kluter for en billig penge. For deretter å seile nordover med lasten og selge den til Bentse Bruk i Kristiania.

Trond smiler for seg selv, mens han tar av seg de nye brillene og pusser dem forsiktig med skjorte-ermet sitt. Han har begynt å se så dårlig, og Inger  datteren hans, har mast lenge om at han måtte kjøpe seg briller for å kunne fortsette å være aktiv både på sjøen og hjemme. Det var blitt stille hjemme nå, med bare han og Inger der. Hans kjære Anne Marie var borte og alle barna har giftet seg og flyttet ut.

Trond ser på brillene sine!

Jo, han har stor glede av de brillene. Nå kan han igjen dra ut på sjøen og fiske. Fremdeles har han muskler i armene; fremdeles kan han balansere såpass godt at han klarer å stige fra brygga og ned i prammen.  Trond liker de stille stundene ute på fjorden og han tenker ofte at dette havet har gitt ham alt – hadde han ikke kommet hit ut til havet, så hadde det ikke vært godt å vite hvordan det hadde gått med ham. Innlandsgutt som han var fra barnsben av!

Han er gammel nå!

Det er 10 år siden hans trofaste følgesvenn forlot ham. Anne Marie ble 68 år og hun var blitt ganske kroket i ryggen etter å ha slitt tungt hele livet. Trond begynner å tenke på hvor mange turer etter vann i brønnen Anne Marie hadde måttet gå. Han kan se henne for seg når hun ligger på knær i bekken om vinteren. Fingrene er aldeles blå av det kalde vannet, og hun har alltid de minste barna med seg. Selv var han jo ute med jekten mesteparten av tiden, det er endelig tungt nok arbeid det, men han styrte jo egentlig gjøremålene sine selv, han var jo fri til stort sett selv å bestemme hverdagen sin. Og når han var hjemme de kaldeste vintermånedene, hadde han jo skomakerarbeidet sitt som ga litt inntekt. Det var alltid både sko til familien og seletøy til hesten som skulle repareres og lages nytt, og Trond likte godt dette arbeidet. Det var som en helt annen verden, å sitte slik ved ovnen og lage tresko til store og små. Eller å reparere seletøyet til Brunen som virkelig viste kreftene sine når han pløyet opp nytt åkerland eller trakk materialene til det nye huset opp fra bryggen.

Det nye huset, ja!

Lia kaller han det. Han bygget det bare for noen få år siden, og han føler seg heldig som har de fleste av barna boende rundt seg.

Han og Anne Marie hadde vært velsignet med ni barn, og syv av dem levde opp og har nå egne familier. Han er spesielt glad for at de fleste barna, utenom Hjermann, har slått seg ned like i nærheten av ham selv.

Sønnen Anton har bygget huset Fjeldstad og datteren Berte har bygget Solberg. Han hadde skilt ut tomter til begge barna, og husene ligger ved siden av hverandre like ved bekken. Det er bare et lite berg som skiller hans hus fra deres.

For bare et par år siden, hadde også hans yngste sønn, Magnus, fått utskilt en tomt, og han har nå bygget seg et koselig hus i skogkanten,  like ved siden av frukthagen hans. Han kan så vidt se bort på huset fra stuevinduet.

Datteren Trine og hennes mann har kjøpt eiendommen like sør for hans, bruk 14 av Kraakere,  og sønnen Thorvald bodde lenger inne på Kråkerø med sin familie. Hans nest eldst sønn, Hjermann, er den som bor lengst unna. Han har kjøpt bruk 1 på Hønsø og er vel etablert der med kone og barn.

Datteren Inger giftet seg for bare to år siden, men hun og Marinius har ingen barn sammen, og de bor hjemme hos ham. Det synes Trond er greit, siden han nå ikke er fullt så lett til beins som han var.

Marinius, ja! Han fikk sønnen Magnus med Tronds datter Trine. Magnus er blitt 15 år nå, og vokser opp sammen med moren, stefaren Johan og deres døtre. Han gleder seg til han blir konfirmert, for da kan han dra til sjøs og tjene egne penger.

Marinius har med seg sine to barn fra sitt første ekteskap med Petra, og sin avdøde brors to barn med den samme Petra, inn i ekteskapet med Inger. Det er blitt et folksomt hus på haugen.

Marinius sin bror, Eilert, er gift med Petra først. Og da Eilert dør, så gifter Marinius seg med henne. Da Petra så dør, gifter Marinius seg med Inger. Trond liker det bare sånn passe.  Men Inger er blitt 40 år og han synes ikke det er riktig at hun bare skal gå hjemme og stelle for ham uten selv å ha noen familie.

Trond går mot stuevinduet. Det har sluttet å regne, og han skimter litt blå himmel mellom skyene.

Han kikker bort på epletrærne, og ser at vinden har kastet mange av de nesten modne eplene ned på bakken. Magnus sine barn, Eivind og Anna, beveger seg der borte kan han se mellom trærne. De har med seg en kurv som de samler nedfallseplene i. Trond ser på dem og smiler. Eivind er sånn en glad gutt. Han  mistet den ene fortannen i går.  Han kom løpende til farfaren sin, som satt ute, og viste stolt frem den blodige tannen som han holdt i hånden. Eivind skal begynne på skolen neste høst. Anna er bare litt over 2 år, og nå kommer hun stabbende mot huset hans med et eple i hånden. Trond går mot døren og åpner den, solen skinner nå og han tar vel imot eplet som den lille jenta gir ham.

Bikuben,  tenker Trond.

Han har lenge tenkt på at han skulle tømme den for honning før vinteren kom. Men det er akkurat som om han gruer seg litt mer for denne jobben for hvert år. Han husker da han laget bikuben. Han fant en råtten og uthult trestamme i skogen, og tenkte at her må det være mulig å få lage til en bikube. Han plasserte den helt i enden av innmarken,  og så var det bare å gå på jakt etter bier som svermet. Trond visste at bier svermer når det blir overskudd av honning der de bor. Da lager de en ny bidronning som tar med seg omtrent halvparten av arbeidsbiene og svermer rundt på utkikk etter et nytt sted å slå seg ned. Trond husker da han så den store svermen som «hang» i ett av morelltrærne hans. Godt kledd klarte han å få med seg svermen bort til den hule trestammen, og så var det bare og vente – og se om svermen ville slå seg til der. Det gjorde den, og snart kunne han se at både plater og sekskantede små rom ble laget og fylt med nektar.

Nå er det på tide å høste honningen, ellers kan han risikere at biene vil sverme videre til et nytt tilholdssted. Trond får vann i munnen når han tenker på den gode honningen. De tidligere årene har han fått omtrent 10 kilo honning fra den ene bikuben, og det blir et bra vinterlager. Han vet at sønnen Anton tenker å høste honningen, det har han sagt. Men han kan nå ta seg en tur innover og ser hvordan det ser ut der borte. Ja, så får han seg jo en fin tur også!

Potetene må også høstes snart. Potetgresset er blitt gult, og da vil ikke potetene vokse mer. Han får minne Marinius, svigersønnen, på at han må skjære potetgresset ned før han høster potetene.  Så må han brenne gresset, fordi det veldig ofte har tørråte, og hvis det blir liggende i åkeren kan det smitte neste års avling. Han har alltid holdt dem sjølberget med poteter gjennom vinteren. Det skulle ganske mange kilo til da alle barna bodde hjemme. Han og Anne Marie hadde jo syv barn som vokste opp, og jammen gikk det med ganske mange poteter til hver middag når alle bodde hjemme. Han var og er glad at han har en frostfri jordkjeller til potetlager. 

På vei til biene, går han innom det lille fjøset. Der har han laget et tilbygg til hønsene. Inger er inne hos dem nå, og henter dagens nylagde egg. Han har bare 9 høns igjen nå. De klarer seg med det, og enda kan det bli noen egg til overs sånn at barna hans og familiene deres kan få noen av og til. Inger holder på å spa hønsemøkken opp i en bøtte, og den bruker hun til å gjødsle kjøkkenhagen med. Det er en stram lukt hos hønsene, det kan rive i nesen hos folk som ikke er vant med lukten, men Trond og Inger legger ikke merke til den.

Trond sier fra at han tar seg en tur innover til biene, og Inger nikker og fortsetter med det hun holder på med. På golvet står en liten skål, med 7 egg – dagens fangst!

Trond rusler langs jordene, forbi frukttrærne og jordbæråkeren. Han bøyer seg ned og plukker et jordbær som ligger der forlatt og alene. Resten av jordbærene er høstet, og Mathilde, Antons kone, har laget syltetøy av dem.

Solen har brutt helt gjennom skyene nå. Dette kan jo bli en fin dag, allikavel! tenker Trond og åpner grinden inn mot beitet til Brunen og kyrne. Brunen kommer mot ham og vrinsker.

«Ja da, jada,» sier Trond og smiler.

«Jeg har med et lite nedfallseple til deg. Se her!»

Han strekker hånden med eplet ut, og Brunen napper det forsiktig med mulen. Rosa og Stjerna, som kyrne heter, løfter bare på hodet og kikker dovent på ham før de fortsetter å gresse.

Trond rusler videre og ut gjennom grinden på andre siden. Der borte ligger den hule trestammen og han hører den summende lyden av biene. Jo, alt står bra til her og han ser at biene nå trenger mer plass til sankingen av nektar. Det haster med å få tømt trestammen. Han får ta en tur ned til Anton i kveld, så kan de finne ut når det passer å gjøre det.

Det var godt han tok ljåen med seg. Han pleier ofte å gjøre det når han rusler rundt slik. Skogen vil så gjerne ta overhånd og spise seg innover enga, og det gjelder å slå kantene slik at nye skudd ikke får vokse opp. Her inne er han ikke så ofte, og ser at han må slå litt her, ja!

Det er fort gjort med øvede hender. Brukt ljåen har han gjort fra han var liten og vokste opp i Nordre Aurdal.

Innsendt av Bente Borgen

H L Bache

Hvem var H. L. Bache?

Minnesmerke

Han var Ordfører på Tjøme 1911-16 og 1923-30. Hans Larsen Bache var født på gården Kråkere 19. februar 1856 og døde samme sted 26. august 1930. Han var sønn av Lars H. Bache som var Tjømes ordfører 1876-77.. Hans farfar med samme navn (Hans Larssøn Bache) var Tjømes første ordfører (1837-1839). Han var født 1784 i Borre og giftet seg til Kråkere gård hvor han døde i 1851. H. L. Bache var skipsfører og reder. Var ugift og bodde på gården Kråkere som han overtok efter sin far fra 1907. Han var fører av dampskipet ”Sevilla” på 1065 t.dw., bygget 1895 og som tilhørende skipsreder Otto Thoresen, Kulebek, senere Rosanes. Som reder var han med å bygge den siste seilskute på Vrængens Patentslip & mek. Verksted i 1918, da han sammen andre partredere bygget seil- og dampskipet ”Tarantella”. Han var også medeier i verftet. Dette var den siste seilskute som ble bygget på Tjøme og med dette skipet var det definitivt slutt på seilskipsperioden på Tjøme. Ved siden av å være med i formannskapet i mange år, hvorav 13 år som ordfører, var han formann i forstanderskapet i Tjømø Sparebank fra 1907 til 1911 og viseformann i styret 1920-1926. Det han spesielt huskes for var sitt initiativ for bygging av Vrengen bro som sto ferdig i 1932. Som en honnør og minne om det, ble det i 1939 avduket et minnesmerke, utført av billedhugger Carl E. Paulsen, Tønsberg, og som fikk sin plass ved oppkjørselen til broen fra Tjøme-siden.

Ole Paus Ibsen

Henrik Ibsens yngste bror var landhandler på Tjøme

Ole Paus Ibsen

(1835-1917).

Henrik Ibsen hadde fire brødre og en søster. Den eldste broren døde to år gammel, før Henrik ble født. To brødre, Johan Andreas Altenburg Ibsen (f. 17.3.1830) og Nicolai Alexander Ibsen (f.11.9.1834), emigrerte til Amerika og døde der tidlig. Andreas i 1851 og Nicolai i 1888, uten å ha lykkes der borte og vi vet ikke om de ble gift. Søsteren Hedvig Cathrine Ibsen (1831-1920) ble gift med skipsfører Hans Henrik Stousland (f. 1828). De hadde fire barn og var bosatt i Skien. Den yngste broren, Ole Paus Ibsen, var født 19.12.1835 i Gjerpen i Telemark og døde i Stavern 11.2.1917. Han ble gift 23.10.1882 med Jenny Petrine Mathilde Elisabeth, født Myhre f. 26.3.1836 i Skien. Hun døde i Stavern i 1906. De kom flyttende fra Skien hvor Ibsen hadde drevet kolonialforretning sammen med sin bror Nicolai Alexander Ibsen. Forretningen går konkurs, men blir i 1884 overdratt til deres nevø, Carl Stousland, sønn av hans søster Hedvig f. Ibsen.
Jenny Ibsen hadde visstnok noe formue. Derfor kjøper de eiendommen «Granli», gnr. 53, bnr. 2 iflg. auksjonsskjøte tinglyst 24. oktober 1884. Eiendommen skal senere bli tilholdssted for det landskjente Tjømø Bad & Kneippkuranstalt. Ole Paus Ibsen 1835-1917 Vi finner Ole Paus Ibsen som landhandler og gårdbruker på Ormelet, Tjøme i 1886 og i 1887. I formannskapsprotokollen finner vi oppført at han betaler kr. 25,- i handelsskatt til Tjøme kommune i 1886. Det samme gjør han i 1887, hvor han også blir omtalt som gårdbruker.

Gnr 53, bnr 2. gammelt postkort

Det var en stor eiendom som strakte seg helt ned til Ormeletstranden. Det var her nede ved stranden forretningen lå, på eiendommen gnr. 53, bnr. 4. Nærmere lokalisert til nederst i Bakeriveien.

Landhandel Tjøme

I huset i venstre bildekant ble det drevet landhandel. Først av Mathias Eliassen som drev landhandel årene 1866 og 1867.

 Landhandelen ble nok ikke noen lukrativ virksomhet. Konkurransen var stor da det var en landhandel til på Ormelet og som var drevet av Lorentz Steen Guttormsen (f. 1849 på Sem) og han hadde en betydelig større omsetning. Ole Paus Ibsen finner nok ut at han kanskje burde finne noe annet å leve av, og tar kontakt med sin berømte bror Henrik. Henrik Ibsen bor for tiden i København, hvor han skriver brev til statsminister Johan Sverdrup den 3. oktober 1887 sålydende:


”Deres excellence!
Min eneste genlevende broder, Ole Paus Ibsen, bosat på Tjømø, søger en fyrvogterpost og beder mig om i denne sag at være hans talsmand hos Deres excellence. Tør jeg i den anledning anholde om Deres excellences velvillige gennemlæsning af indlagte brev og attester? Selv har jeg intet yderligere at anføre.
Med udmærket højagtelse Deres excellences ærbødigst forbundne
Henrik Ibsen”.

Resultatet av Henrik Ibsens brev til statsministeren lar ikke vente på seg. Ole Paus Ibsen blir tilbudt stilling som fyrvokterassistent ved Kvitsøy fyr utenfor Stavanger. Han lykkes godt i denne stillingen og blir fyrmester og flytter inn i fyrmesterboligen sammen med sin hustru Jenny. Han blir i denne stillingen i 17 år til han blir pensjonert og flytter og bosetter seg i Stavern. Her dør han den 11. februar 1917, nesten 82 år gammel. Eiendommen på Tjøme som var tinglyst på hans hustru Jenny, ble solgt i 1888 til den kjente kunstmaleren Johannes von Ditten (1848-1924).

 

Bidrag fra Bjørn Holt Jacobsen