Trond sitter ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet!
Året er 1914 og høststormen uler fra sør og det er nesten umulig å se ut stuevinduet, men her i vinduet mot øst kan han se utover Vrengensundet.
Trond setter forsiktig tefatet til munnen og drikker kaffen mens han ser utover mot Jakob Hansens hus ved Gryteskjær. Joda, han og Jakob har hatt mange frakteturer hvor de seilte til gårdene og kjøpte filler og kluter for en billig penge. For deretter å seile nordover med lasten og selge den til Bentse Bruk i Kristiania.
Trond smiler for seg selv, mens han tar av seg de nye brillene og pusser dem forsiktig med skjorte-ermet sitt. Han har begynt å se så dårlig, og Inger datteren hans, har mast lenge om at han måtte kjøpe seg briller for å kunne fortsette å være aktiv både på sjøen og hjemme. Det var blitt stille hjemme nå, med bare han og Inger der. Hans kjære Anne Marie var borte og alle barna har giftet seg og flyttet ut.
Trond ser på brillene sine!
Jo, han har stor glede av de brillene. Nå kan han igjen dra ut på sjøen og fiske. Fremdeles har han muskler i armene; fremdeles kan han balansere såpass godt at han klarer å stige fra brygga og ned i prammen. Trond liker de stille stundene ute på fjorden og han tenker ofte at dette havet har gitt ham alt – hadde han ikke kommet hit ut til havet, så hadde det ikke vært godt å vite hvordan det hadde gått med ham. Innlandsgutt som han var fra barnsben av!
Han er gammel nå!
Det er 10 år siden hans trofaste følgesvenn forlot ham. Anne Marie ble 68 år og hun var blitt ganske kroket i ryggen etter å ha slitt tungt hele livet. Trond begynner å tenke på hvor mange turer etter vann i brønnen Anne Marie hadde måttet gå. Han kan se henne for seg når hun ligger på knær i bekken om vinteren. Fingrene er aldeles blå av det kalde vannet, og hun har alltid de minste barna med seg. Selv var han jo ute med jekten mesteparten av tiden, det er endelig tungt nok arbeid det, men han styrte jo egentlig gjøremålene sine selv, han var jo fri til stort sett selv å bestemme hverdagen sin. Og når han var hjemme de kaldeste vintermånedene, hadde han jo skomakerarbeidet sitt som ga litt inntekt. Det var alltid både sko til familien og seletøy til hesten som skulle repareres og lages nytt, og Trond likte godt dette arbeidet. Det var som en helt annen verden, å sitte slik ved ovnen og lage tresko til store og små. Eller å reparere seletøyet til Brunen som virkelig viste kreftene sine når han pløyet opp nytt åkerland eller trakk materialene til det nye huset opp fra bryggen.
Det nye huset, ja!
Lia kaller han det. Han bygget det bare for noen få år siden, og han føler seg heldig som har de fleste av barna boende rundt seg.
Han og Anne Marie hadde vært velsignet med ni barn, og syv av dem levde opp og har nå egne familier. Han er spesielt glad for at de fleste barna, utenom Hjermann, har slått seg ned like i nærheten av ham selv.
Sønnen Anton har bygget huset Fjeldstad og datteren Berte har bygget Solberg. Han hadde skilt ut tomter til begge barna, og husene ligger ved siden av hverandre like ved bekken. Det er bare et lite berg som skiller hans hus fra deres.
For bare et par år siden, hadde også hans yngste sønn, Magnus, fått utskilt en tomt, og han har nå bygget seg et koselig hus i skogkanten, like ved siden av frukthagen hans. Han kan så vidt se bort på huset fra stuevinduet.
Datteren Trine og hennes mann har kjøpt eiendommen like sør for hans, bruk 14 av Kraakere, og sønnen Thorvald bodde lenger inne på Kråkerø med sin familie. Hans nest eldst sønn, Hjermann, er den som bor lengst unna. Han har kjøpt bruk 1 på Hønsø og er vel etablert der med kone og barn.
Datteren Inger giftet seg for bare to år siden, men hun og Marinius har ingen barn sammen, og de bor hjemme hos ham. Det synes Trond er greit, siden han nå ikke er fullt så lett til beins som han var.
Marinius, ja! Han fikk sønnen Magnus med Tronds datter Trine. Magnus er blitt 15 år nå, og vokser opp sammen med moren, stefaren Johan og deres døtre. Han gleder seg til han blir konfirmert, for da kan han dra til sjøs og tjene egne penger.
Marinius har med seg sine to barn fra sitt første ekteskap med Petra, og sin avdøde brors to barn med den samme Petra, inn i ekteskapet med Inger. Det er blitt et folksomt hus på haugen.
Marinius sin bror, Eilert, er gift med Petra først. Og da Eilert dør, så gifter Marinius seg med henne. Da Petra så dør, gifter Marinius seg med Inger. Trond liker det bare sånn passe. Men Inger er blitt 40 år og han synes ikke det er riktig at hun bare skal gå hjemme og stelle for ham uten selv å ha noen familie.
Trond går mot stuevinduet. Det har sluttet å regne, og han skimter litt blå himmel mellom skyene.
Han kikker bort på epletrærne, og ser at vinden har kastet mange av de nesten modne eplene ned på bakken. Magnus sine barn, Eivind og Anna, beveger seg der borte kan han se mellom trærne. De har med seg en kurv som de samler nedfallseplene i. Trond ser på dem og smiler. Eivind er sånn en glad gutt. Han mistet den ene fortannen i går. Han kom løpende til farfaren sin, som satt ute, og viste stolt frem den blodige tannen som han holdt i hånden. Eivind skal begynne på skolen neste høst. Anna er bare litt over 2 år, og nå kommer hun stabbende mot huset hans med et eple i hånden. Trond går mot døren og åpner den, solen skinner nå og han tar vel imot eplet som den lille jenta gir ham.
Bikuben, tenker Trond.
Han har lenge tenkt på at han skulle tømme den for honning før vinteren kom. Men det er akkurat som om han gruer seg litt mer for denne jobben for hvert år. Han husker da han laget bikuben. Han fant en råtten og uthult trestamme i skogen, og tenkte at her må det være mulig å få lage til en bikube. Han plasserte den helt i enden av innmarken, og så var det bare å gå på jakt etter bier som svermet. Trond visste at bier svermer når det blir overskudd av honning der de bor. Da lager de en ny bidronning som tar med seg omtrent halvparten av arbeidsbiene og svermer rundt på utkikk etter et nytt sted å slå seg ned. Trond husker da han så den store svermen som «hang» i ett av morelltrærne hans. Godt kledd klarte han å få med seg svermen bort til den hule trestammen, og så var det bare og vente – og se om svermen ville slå seg til der. Det gjorde den, og snart kunne han se at både plater og sekskantede små rom ble laget og fylt med nektar.
Nå er det på tide å høste honningen, ellers kan han risikere at biene vil sverme videre til et nytt tilholdssted. Trond får vann i munnen når han tenker på den gode honningen. De tidligere årene har han fått omtrent 10 kilo honning fra den ene bikuben, og det blir et bra vinterlager. Han vet at sønnen Anton tenker å høste honningen, det har han sagt. Men han kan nå ta seg en tur innover og ser hvordan det ser ut der borte. Ja, så får han seg jo en fin tur også!
Potetene må også høstes snart. Potetgresset er blitt gult, og da vil ikke potetene vokse mer. Han får minne Marinius, svigersønnen, på at han må skjære potetgresset ned før han høster potetene. Så må han brenne gresset, fordi det veldig ofte har tørråte, og hvis det blir liggende i åkeren kan det smitte neste års avling. Han har alltid holdt dem sjølberget med poteter gjennom vinteren. Det skulle ganske mange kilo til da alle barna bodde hjemme. Han og Anne Marie hadde jo syv barn som vokste opp, og jammen gikk det med ganske mange poteter til hver middag når alle bodde hjemme. Han var og er glad at han har en frostfri jordkjeller til potetlager.
På vei til biene, går han innom det lille fjøset. Der har han laget et tilbygg til hønsene. Inger er inne hos dem nå, og henter dagens nylagde egg. Han har bare 9 høns igjen nå. De klarer seg med det, og enda kan det bli noen egg til overs sånn at barna hans og familiene deres kan få noen av og til. Inger holder på å spa hønsemøkken opp i en bøtte, og den bruker hun til å gjødsle kjøkkenhagen med. Det er en stram lukt hos hønsene, det kan rive i nesen hos folk som ikke er vant med lukten, men Trond og Inger legger ikke merke til den.
Trond sier fra at han tar seg en tur innover til biene, og Inger nikker og fortsetter med det hun holder på med. På golvet står en liten skål, med 7 egg – dagens fangst!
Trond rusler langs jordene, forbi frukttrærne og jordbæråkeren. Han bøyer seg ned og plukker et jordbær som ligger der forlatt og alene. Resten av jordbærene er høstet, og Mathilde, Antons kone, har laget syltetøy av dem.
Solen har brutt helt gjennom skyene nå. Dette kan jo bli en fin dag, allikavel! tenker Trond og åpner grinden inn mot beitet til Brunen og kyrne. Brunen kommer mot ham og vrinsker.
«Ja da, jada,» sier Trond og smiler.
«Jeg har med et lite nedfallseple til deg. Se her!»
Han strekker hånden med eplet ut, og Brunen napper det forsiktig med mulen. Rosa og Stjerna, som kyrne heter, løfter bare på hodet og kikker dovent på ham før de fortsetter å gresse.
Trond rusler videre og ut gjennom grinden på andre siden. Der borte ligger den hule trestammen og han hører den summende lyden av biene. Jo, alt står bra til her og han ser at biene nå trenger mer plass til sankingen av nektar. Det haster med å få tømt trestammen. Han får ta en tur ned til Anton i kveld, så kan de finne ut når det passer å gjøre det.
Det var godt han tok ljåen med seg. Han pleier ofte å gjøre det når han rusler rundt slik. Skogen vil så gjerne ta overhånd og spise seg innover enga, og det gjelder å slå kantene slik at nye skudd ikke får vokse opp. Her inne er han ikke så ofte, og ser at han må slå litt her, ja!
Det er fort gjort med øvede hender. Brukt ljåen har han gjort fra han var liten og vokste opp i Nordre Aurdal.
Innsendt av Bente Borgen
