En, to, tre, fire, fem, seks, syv Reven er en hønsetyv Fra sin nese til sin munn Femten skreddere veier et pund Kolevippen, kolevappen Datt skredderen ned av trappen Med sin nål og med sin trå’
Og med sitt persejern ovenpå.
Olæ bak solæ
Slo gampen i hjæl
Han kokt’n å stekt’n
Å likt’n så væl.
Olæ dilt
Olæ dalt
Olæ spekesild
Å salt
Fire sauær å en bukk Olæ mæ Hæ, hæ.
Olæ bak solæ
Me’ lysegrått skjegg
Lever’u te vår’n
Så verper’u egg.
Hans, Frans
Kælvedans
Gikk i myræ
Lokkæ på kyræ
Kom ei flue
Beit a’n hue
Kom en lopp
Åt’n opp
Kom en stut
Stangæ’n ut
Tut, tut.
(Lopp = frosk)
Hei! Halvorsen og Halvor Skansen Skans Ternesen og Terne Fransen Frans Gunnarsen og Gunnar Dingsen Sønn til Simlingen og bror til Blingsen.
Svenskene var ikke alltid så godt likt i Norge, og det ble diktet mange smedevers om dem, — de fleste antagelig av barn.
Lus var et alminnelig, omenn ikke kjært husdyr i den tiden. Folk hadde ikke så meget tøy at de kunne skifte særlig ofte, og rensligheten var det ofte så som så med. Det er imidlertid lite sannsynlig at svenskene på dette området lå noe foran oss.
Svensken i Sværje
Knekker lusæ si på bærje’
Han færer’n te Norje.
Seller’em på torje’
For fire skilling merkæ
For luseskinne’ tørkæ.
Lundberg og Lamberg
Og Salingen og Sandberg
Og Ola Røds tjenestegutt
Og Ellik Dammen
Å gid den stygge tok dem alle sammen.
Fingrene hadde sine navn:
Tommeltott, Slikkepott, Langemann, Gulbrand
og lille Petter Spellemann.
Tærne hadde disse navnene:
Store tå, Todille, Eplefru, Tilros og Lilleto.
De forskjellige ansiktsdelene hadde disse navnene:
Panneben, øyesten, kinneben,
nesetipp, øreflipp, munnelipp og haketipp.
Det var en skomakerpjæs
Som kom ifra Østernes
Han kom herut i bygda i vår
Han var ei kongens kar
Skjønt han en pisk i nakken bar
Han krusa og han frønte sitt hår
Han var ei dreng, men mester
Han hadde mange lester
Skjønt rekespån det hadde han da glemt
Den taska han på ryggen bar
Som aldri skapt i nutid er
Nei, hverken syler eller kniv er der til
Frakken som han hadde på
Den tror jeg visst var grå
Vesten var nok gul
Støvlene var oklækjæk
Buksene var fulle av bæk
Han sa han skulle heimatt til jul.
Denne reglen skriver seg antagelig fra begynnelsen av 1800-tallet.
Rekespån: i gamle dager hadde skomakerne en spak til å banke og strekke læret med. Som regel var både skinn og lær hjemmegarvet. Man snakket om å reke læret. Spaken ble kalt rekespån eller rekespake.
Frøne: kruse, krølle håret.
Oklækjæk: satt, passet fint etter ankelen.
Ride, ride ranke
Hesten heter Blanke
Hesten den var abilgrå
Satt en liten junker på
Hvor hen skal vi vel ri?
Til prestegården å fri
Der var ingen hjemme
Uten to små bikkjer
Som lå under benken
Og raslet med lenken
Vov — vov sa den store til den lille.
Ride, ride ranke
Til møllerens hus
Der var ingen hjemme
Uten liten kattepus
Og kattepusen maler
Og hanen den galer
Og alle små tuppene sprang rundt omkring.
Sage og dra
Sage og dra
Fire skillinger
For hver da’
Sager du mer
Får du nok fler
Skillinger, skillinger, skillinger.
Viser og sanger
I gamle dager hadde folk på Tjøme svært få musikkinstrumenter. Piano var det selvsagt bare noen enkelte som hadde, men selv gitaren som i dag nesten er hver manns eie, var ukjent på Tjøme. Derimot var det flere som kunne «traktere» fiolinen. Selvlærte var de fleste av dem, men de spilte brukbart og var meget ettertraktede når dans skulle arrangeres.
I festlige lag ble det derfor sunget meget, og hva var mer naturlig enn at folk med så nær tilknytning til sjøen sang sjømannssanger? Av dem kunne de også en mengde. Om disse kan det forresten berettes at de svært ofte ble til om bord i skutene. Ofte var hele mannskapet sammen om å utforme visene. Det hendte også at de laget melodiene selv. Også kjærlighetssanger var meget populære. I det etterfølgende har vi tatt med noen av de mest alminnelige og populære sangene. Mange av dem ble sunget av eldre folk i min barndom, og det bildet som denne boken prøver å gi av liv og levnet på Tjøme i gamle dager, ville ikke være fullstendig uten dem.
Melodiene til de fleste visene og sangene er nedtegnet av Haakon Bjerkøe og Britt Sjøvaag Heimdal og er arkivert hos Bjerkøe. Av tekniske grunner har det her bare vært mulig å ta med to av dem.
GAMMEL SJØMANNSVISE
Denne visen ble sunget av eldre folk på Tjøme og tør nok
være 140 år gammel.
I Bergen udi Norden der er jeg barnefødt, der min moder i sin fattigdom meg fødte.
:/: I sin fattigdom stor har hun fostret meg så god til jeg nådde mine femten år :/:
Så fikk jeg meg en hyre med skibet som der lå og sin første reise til Ostindien skulle gjøre.
:/: Vi gikk til Ostindien hen, derifra og hjem igjen, denne reisen gikk alt lykkelig og vel:/:
I Bergen jeg møtte en bekant utav min far, han lovet meg å til seg å tage :/: forat jeg skulle få utpå styrmannsskole gå og få lære på styrmannsmanér :/:
Eksamen jeg fikk, og som styrmann jeg ut gikk og som styrmann de meg måtte kalle.
:/: Vi kom til Tyrkiet hen, Sveriges store uvenn, der de satte oss i boier og i band :/:
Så satt vi nu der uti boier og i band
og fengslet vi der måtte sitte.
:/: Og i tre runde år innen vi fundera på huru vi skulle komme derifra :/:
Om dagen vi skjulte oss i skoger og i kratt og om natten vi fortsatte våres reise.
Og ingen kan vel tro huru forferdelig det var å få vandre i mørket så her.
Da vi kom i land, møtte oss en hollandsk mann og han spurte hvorfra ere I komne.
Vi hannem svarede: Vi er alle rømmede fra det tyrkiske fengselsbånd.
Han tok oss hjem til seg og oss vennlig pleiede, all vår hunger og sorg måtte lindre.
Da vi mat og drikke fikk, vi kun tolv i live gikk av tre hundrede som ifra Norge drog.
Jeg satte mig ned for å skrive nogle ord
og jeg skrev til min kjæreste i Norden.
Jeg skrev til henne så god, jeg er sted på friheds fod, og i Holland med sorger jeg er.
Hun meg vennlig svarede, jeg er fortsatt glad i deg, og min fader og min moder ere døde, så jeg venter kun på deg, reis fra Holland hjem til meg, vi skal ekte hverandre, min venn.
SJØMANNSVISE FRA FØR 1880
Skal jeg bortreise fra deg min utvalgte venn, med sorgfullt hjerte jeg tar farvel.
Imot de bølger blå og mot den brusande vind, min søte pike, ha meg i sinn.
Ja, mot de bølger blå og mot den brusande vind, min søte pike, ha meg i sinn.
Skal vi ei sees her mere på jorden igjen, så skal vi sees i himmelen.
Ja, der skal vi samles, samles som roser i eng, min søte pike, i himmelen.
VISE AV MANN MED TREBEN
Nu vil jeg fortelle min skjebne så tung.
Min sorg den begynte den tid jeg var ung. Da måtte jeg reise fra far og fra mor om bord i et barkskib som seilet fra nord.
Vi .seilet fra Norge, til Ostindien vi kom,
og lossede lasten og vendte så om.
Men jeg falt fra en høyde, på dekket jeg lå,
og siden som krøpling jeg vandre rundt må.
Denne visen er diktet av en mann med treben som vandret omkring på Tjøme rundt 1880. Han hadde også laget melodien selv. Visen ble solgt for 10 øre, men Abraham Johansens mor fikk lov til å skrive den av fordi mannen fikk kaffe hos Abrahams besteforeldre.
SVENSK SJØMANNSVISE
Ldyg ut, låt båten gå!
Ro ej så hårdt,
vi hinner det val dndåt.
Strdck vita segel upp
och hissa dom ratt till topps, ty vinden dr seylarens hopp.
Jag seglar i min båt.
Vinden dr loj,
och kojen dr redan våt.
Vi får en hdftiy sjd.
Jag har min fdstemd,
jag vill ej på vågoma dd — d — d, jag vill ej på vågoma dd.
Nu får vi storm, ack ja.
Reva mitt segel,
reva mitt segel vill jag.
Så blå som himmelens rand, sjoarna slår mot strand.
Sjdfåglarna hy lar mot la — a — and sjdfåglama hylar mot land.
Men se, vad kommer re’n?
Svart som en sky
som strålar i månens sken:
En vinkaraff så fin fylld med champagnevin och hartill en frisk appelsi — i — in. Och sedan så slumrar jag in.
SVENSK VISE FRA TJØME
Nu har jag varit i Sundsvall och roal mig litt dar, och dar var många flickor, men hår fins många fler, och flickan frågar sin pappa om hun sjomannen kan ta, for en bondedrdng det vill hun inte ha.
Ja, så kan du min dotter sjomannen ta,
for lite grannlåt imellan år roligt att ha,
och du får dig ett klådningstyg, och jag får mig en sup. men jag tanker nog att sjomannen gor slut.
Idag år det sondag, idag skall vi gå
så tidigt upp om morgonen medan flickan sover då, och vi hiver våran ankre och stråcker våran seil. Flicka, ser du efter oss, så ser du feil.
Vill du sedan vita vem visan diktat har,
så år det en matros som med «Grise-Mari» far.
Han tjugefem år gammal år och passeligen ung, men nu har han ingen plåtar i sin pung.
Denne visen er fra den tiden man seilte i trelastfart på Østersjøen. Visen er skrevet av svensken Petter Sundane-stranda som også komponerte melodien. Han var bosatt på Tjøme.
«Grise-Mari» var klengenavn på en skute hjemmehørende i Tønsberg. På den tiden var det som regel unge piker og gifte koner som lastet trelasten om bord. Sjøguttene ble naturligvis fort kjent med de unge jentene, og de gikk ut på dans sammen. Og danset ble det — til solen stod opp! Etter noen dansekvelder ble det så forlovelser. Når de unge jentene fortalte de eldre konene om sin forlovelse med en av sjøguttene, fikk de gjerne dette svaret: «Så blir det vel fjorten dagers kjærlighet og et Helsingørbrev, og så er det slutt». — Helsingør var alle seilskuter innom. Der provianterte de, fylte vann og sendte og fikk post.
ENGELSK SJ0MANNSSANG Fra ca. 1870
A dark and stormy winter night When snow lay on the ground A sailor boy stood on the quay His ship about to bound.
His sweetheart standing by his side Shed many silent tear,
And as he pressed her to his chest, He whispered in her ear:
«Goodbye, farewell, my own true lov The parting gives me pain.
But you shall be my guiding star Till I return again.
Yes, you shall be my guiding star When storm is reaching high,
So fare you well, remember me, Your faithful sailor boy».
SJØMANNSVISE OM JENTA
Av alle piker jeg elsker deg,
du er den vakre forglemmegei med øyne blå og med rosenmunn.
Deg vil jeg elske til min siste stund.
Når vi skal reise på sjøen ut, da beder vi til den gode Gud at han vil skjerme og bevare dem, småpiker, til vi kommer hjem igjen.
Ja, det skal blive en herlig stund når vi skal trykke vår munn til munn. Om Gud vil gi oss en liten gutt, skal han bli sjømann fra først til slutt.
SJØMANNSVISE OM HJEMMET OG MOR
Når jeg stod på mitt dekk i den stille passat, har det hendt meg så mangen en gang at det steg i den stille og fredfulle natt opp av havet så herlig en sang.
Og jeg glemmer min skute, jeg glemmer mitt ror for de herlige havfruers kor.
Ti jeg kjenner så vel både toner og ord:
Det er sangen om hjemmet og mor.
Mangen gråskjegget gast ble der ute på hav, mangen gutt fant i bølgen .sin grav.
Hvorhen søkte da blikket, hvor fant det da en havn før det lukkedes i brenningens larm?
Jo, det steg nok en bristende tanke mot nord til den rødmalte stuen ved fjord der han først under lek og så i barnslige ord lærte sangen om hjemmet og mor.
SJØMANNSVISE OM FORLIS
Ifra Marstrand vi seilede
den attende mars ut i fjord.
Refreng:
På god vind vi slett ikke manglede,
og alle var glade om bord.
Den annen dagen dere f ter
da skjedde et jammerlig spill.
Refreng:
Vi rente så hårdt mot en klippe,
at skipet i to stykker gikk.
Ifra brennevinspiper og anker
og brødet i halvkassevis.
Refreng:
Og stolte matros seg slyngede
om i sjøen på jammerlig vis.
En del blev i sjøen begravne
da de tenkte å svømme i land.
Refreng:
En del blev i skipet omkomne
da allting ble oppfylt med vann.
Brennevinspipe: Stort trefat som rommet ca. 300 liter. An ker: Trefat av mindre størrelse.
TINGV ALLA VISEN
14. august 1888 kolliderte de to danske Amerikabåtene «Gei ser» og «Thingvalla», og 105 mennesker mistet livet. Begiven heten gjorde naturligvis et sterkt inntrykk også på Tjøme hvor Tingvallavisen ble kjent og ofte sunget.
Min penn jeg nu vil tage og skrive opp en sang
ennskjønt den kun er ringe og ei den giver klang.
Den vil nu her omhandle det store sammenstøt langt ut på oseanet, der mange fant sin død,
I tåkevær de begge nu satte kursen frem,
ti «Geiser» gikk fra New York med immigranter hjem, «Thingvalla» fra Europa, på havet møttes de.
Men akk, ulykken fulgte, snart hørtes akk-o-vé.
TITANIC- VISEN
Natten mellom 14. og 15. april 1912 sank White-Star-linjens kjempeskip «Titanic» i Atlanterhavet etter å ha kollidert med et isfjell. 1502 mennesker omkom, derav 20 nordmenn. Også denne ulykken ble erindret i en sang som ble sunget på Tjøme — som formodentlig overalt i kyst-Norge.
Det største skip på jorden som pløyet bølgen blå
i Syden som i Norden man ei dets make så,
og skuten denne stolte fikk navnet «Titanic».
Men storheten den voldte at skipet under gikk.
Det var i midnattsstunden imellom tolv og to.
På dekk og nedenunder det var fullkommen ro.
Noen var gått til hvile, og andre spiller kort,
men ingen tenker over at skipet går for fort.
Da bliver man plutselig vekket ved et forskrekkelig brak. Man iler opp på dekket, er det blitt dommedag?
Da foran seg man skuer et reddsomt bjerg av is.
O vé! O vé! Man gruer: Det bliver vårt forlis.
BILBAOVISEN
Spanien jeg fant,
gull og edelstener vant,
men til slutt så ble jeg lassaron og tramp Jeg har mange byer kjær, byen Bilbao især.
Laskelona o du deilige nattkafé, der vi punsjeboller får.
Flammen høyt mot himlen når. men i morgen er vi alle boms igjen.
Refreng:
All the booms and Howbo From Bilbao to Santander,
All the booms and Howbo Will never die.
Dette er en vise som er diktet av sjøfolk som seilte under hele første verdenskrig. De fleste hadde vært med på både torpederinger og minesprengninger, og enkelte hadde også vært ved fronten.
De hadde seilt med kull og krigsmateriell fra England til Frankrike, og derfra hadde turen gått til Spanien hvor de hentet malm for England.
Disse karene gjorde minst mulig når de lå ved land. I England holdt de seg ombord — da sparte de penger. Men i Frankrike og i Spanien tilbragte de tiden i land på kafeene. Hvem visste hva neste tur ville bringe? En torpedo kanskje sendte dem ned.
Ved krigens slutt ble det adskillig strengere med landlov. Da skulle det arbeides også ved land. De fleste båter var temmelig nedslitt og måtte pusses opp. Ikke alle klarte de endrede forhold, og mange fikk etter hvert sparken i Spanien. Istedenfor nordmenn hyrte de spanjoler, og en tid gikk over 200 skandinaver på bommen der.
De fleste nordmenn bodde i Bilbao hos en spanjol ved navn Thomas Pine. Konsulatet betalte kost og losji og gav dem et par pesetas pr. uke i lommepenger. En pesetas var dengang 78 øre. For en paragorda (ca. 8 øre) kunne man få en halv liter vino tinto (rødvin).
Til slutt var antall boms så høyt at noe måtte gjøres. Konsulen forlangte da at enhver som avmønstret et norsk skib skulle erstattes med en norsk sjømann. På den måten regnet man med å få redusert antallet eller iallfall få skiftet litt på klientelet.
Våren og sommeren 1919 var jeg der nede fire ganger, og jeg traff da en del av disse karene. I klesveien minnet de ikke så lite om de ungdommene vi treffer her om sommeren, men langt hår og skjegg hadde de ikke. Forresten, en av dem hadde bart, og ham kalte de Sjørøveren! Siden jeg er inne på oppnavn — det var flere av dem som hadde det. Hvor treffende de var, skal jeg ikke uttale meg om — så godt kjente jeg dem ikke. Men vi kan vel være enige om at Slangen og Rotta ikke kunne være de mest smigrende oppnavn å få! Bullfigh-ten er straks mye bedre. Han hadde engang sittet som tilskuer ved en tyrefektning. Tyren hadde imidlertid ikke villet holde seg på arenaen, den hoppet i stedet inn blant publikum, og han var blitt skadet i armen. Han fikk en liten erstatning utbetalt ukentlig. Big Fred og Anisetten er andre oppnavn jeg husker. Flere av karene tok hyre ombord i samme båtene som jeg seilte med, og jeg lærte dem å kjenne som meget kjekke karer.
BARNEVISER
Jeg er en liten gutt, men jeg vågær meg, jeg ser ingen her som skremmer meg, jeg tigger ingen dram av kjeltring ær, jeg kjøper’n sjøl for penningær.
★ ★ ★
Ei’ trøyæ di ny, sa hallingen.
Knapper utav ty, sa kjeltringen.
Jeg har kjøpfæ sjøl for penningen,
sa hallingen.
★ ★ ★
Sko Blakken, sko Blakken med hammær og tang for Blakken skal gå heile vinter’n lang, langt utpå sommer’n, så sko’en væl, for da ske Blakken i brurefæl.
★ ★ ★
Her ser du gutten sin uti måneskinn, med krøllete hår og med ring på fing. Er du vaken, mor, vil du gifte deg? Vil du ikke det, kan du gå din vei.
★ ★ ★
Hei hopp, min far, se for hest jeg har, se for legger, se for lår, se for skritt han tar. Er du vaken, mor, vil du gifte deg?
Vil du ikke det, kan du gå din vei.
★ ★ ★
Kari hun har en liten gullvogn, der oppi sitter hun og kjører.
En liten gullpisk holder hun i sin hånd, med den slår hun til hvem hun møter.
Og vognen den skinte, og hestene sprang, der oppi satt lille Kari og sang.
Så galte tuppen på gården, så galte tuppen på gården.
VISE OM «NØKKEN»
Nøkken var en vaktbåt tilhørende Håøens Festning. Den lå under første verdenskrig ved det vestre innløpet til Vrengen.
I Tjømerenna ligger det en liten gråmalt båt et stykke ifra land.
Den neppe flyte kan.
For minefeltet «Nøkken» ligger her og passer på at intet fiendtlig skip skal over minefeltet gå.
Refreng:
I en bøye
vi må fortøye
og er alltid klar til kamp.
Og dekksvakta må passe nøye så den praier hver en tramp. Ingen skute, båt og pram «Nøkken» eier. Ingen skam. Skipets navn!
Hvilken havn!
Men kommer du om bord i «Nøkken» bliver du nok var at også Norge har en solid manovar.
På dekket bak et brystvern står en gammel fransk kanon. Forbindelse med Håøen har vi pr. telefon.
Refreng:
I en bøye osv.
Den som «Nøkken» bygget har, han eide slettes ikke vett.
Det så jeg jo med ett.
For det manglet jo klosett.
Her må vi henge utabords hvis ikke du ror i land, og gæli kan det også gå før du er nået fram.
Refreng:
I en bøye
osv.
TIGGERPIKENS SANG
Når jeg kommer inn av stuedøren
hoppende så glad, mm har jeg brød:
Intet svar fra sengen når mitt øre.
Moder slumret bort fra all sin nød.
:/: Koldt er hennes hjerte, endt er hennes smerte,
aldri mer behøver hun tiggerpikens brød :/:
GAMLE MINNER
Du spørger, mitt barn, hvad jeg vil med den visne fiol, hvis blade er tørre som bøkerne i min reol.
Med friske og grønne fioler og blomster av skjønneste sort, du vil meg belønne, ifall jeg vil kaste dem bort.
Se, dette begriper du ei førenn du bliver stor,
og meget, min lille, du enn skal erfare på jord.
Din moder meg dem rakte med kjærlige hender og rødmende kind,
imedens hun sakte fremstammet: Min kjærste venn.
Og når så engang jeg skal møtes med henne igjen, da kommer det fremmede folk på mitt kammer herhen.
De kaster til side fioler, billetter, ja lokker og kram, ti de kan ei vite, hva verd de har eiet for meg.
Og minnene vet du, de er jo vår kjæreste skatt, de følger i drømme oss selv i den ensomme natt.
Så legg da ned i graven hos meg du den blomst med det
visnede løv,
for i dødningehaven der er jeg som fiolen kun støv.
HESTEBYTTERVISE
Jeg kjøpte meg ei mærr, og mærra den var kvit, og den var stupefæM al kjøring og a* slit.
Og halen dæns var så å si omtrent forutæ hår.
Den mærræ sku’ du sett, slikt et syn du aldri får.
Ho kunne inte tygge høy, ho måtte etæ graut.
Å gid som det var flaut, ja det var et ærlig naut.
Å inte kunne jeg bli denne fillemærræ kvitt.
Nei inte inte for ei flaske akkevitt.
Så kjøpte jeg meg færje, og malte mærræ svart og drog så inn til Sverige. Jeg traff en bonde snart.
Alt etter några supar vi byttæ usett i.
Jeg fikk en gamp så gluper, han fikk mærræ mi.
Så var det uti eftæn, ei veldig sky strak inn
dengang han drog ifra meg, det regnte sønderlig Vn: var mærræ svart på veien, ja så tør jeg vågæ på at før jo kom til stallens dør, var’a minst blitt blå.
Jeg lurte’n denna gangen, men lura blei og jeg, for hesten som jeg fikk, var både blind og døv.
Jeg hadde inte noe nøtte taln, nei det skal verræ visst. Derfor jeg byttæ’n bort i Sverige slik som sist.
Jeg fækk ein hest så gild og raud, han bare sale kjør. han bare sale kjør, han bare sale kjør.
Men da vi kom til stallens dør, så ski f tæ dæn kulør: Det var den samme mærræ som jeg hadde før.
