Digitale Bygdebok Tjøme Kulturhistorie
Vi er historien for ettertiden
Rodestener på Tjøme.
- På Nordre Sundene var det en rodesten som ble funnet i bryggen ved Sundene landhandleri. Den befinner seg i haven hos Gunstein Sundene.
Den er merket ”8 (?) Nordre Sundene Mag Amunds 118 A 1839”.
På den tiden var det Magnus Amundssøn (1781-1841) som i tidsrummet 1803-1841 var eier av den ene Nordre Sundene gården.
- På vestsiden av veien ca. 200 meter syd for den gamle prestegården merket ”OLRO 240 aln. 1839” Det betyr at det var Ole Larssøn Rød (1770-1843) på Øvre Rød gård som hadde ansvar for 240 alen og stenen er oppsatt i 1839. (Se bildet)
- Svelvikskauen på østsiden av veien merket ”L. MOR Budal 312 aln. 1839.” På denne strekningen var det Mathias Olsen Røed (1795-1874) og eier av Nordre
Budal som hadde vedlikeholdsplikten.
Beskrivelse: (av Kari Appelsvold)
Ved den nye veiloven av 28.juli 1824, ble det for første gang gitt utførlige bestemmelser om veivesenet. Dette var egentlig den første norske veilov, selv om man også tidligere hadde regler og bestemmelser om anlegg og vedlikehold av veiene. Vedlikeholdet foregikk ved at hvert matrikulert bruk ble tildelt et veistykke som sto i forhold til eiendommens matrikkelskyld. Denne veilengden ble ofte markert med en rodestein.
I Svelvikskauen på østsiden av veien står det en rodestein merket ”L. MOR Budal 312 aln. 1839”. På denne strekningen var det Mathias Olsen Røed (1795 – 1874) og eier av Nordre Budal som hadde vedlikeholdsplikten.
Brødrene Lars Olssøn Rød og Mathias Olssøn Rød kjøpte Budal gård i 1820. Disse var de to eldste sønnene til reder og skipper Ole Larssøn Rød på Øvre Rød. Budal gård hadde lenge hatt to brukere. Lars (den eldste) fikk Søndre Budal, og Mathias Nordre Budal. Brødrene hadde båthuset på Budalstranda sammen, og begge gårdene hadde tilgang til bekkekverna. Det er trolig at L’en på rodesteinen inkluderer Lars i ansvaret for vedlikeholdet av veien.
Steinen er intakt, med noe utydelig skrift.
- Ved nordre Svelviken på østre side av veien finner vi en rodesten merket ”L.N.32 Svelvik TIBACHE 206. 59”. Det må bety Torger Jacobi Bache (1815-1889)
som kjøpte Søndre Svelviken i 1843 og giftet seg i 1845 med Maren Rød (1825- 1900), datter av Lars Olsen Rød på Søndre Budal.
- Videre har vi en rodesten til på Svelviken, på østre side av den gamle riksveien, like før toppen av Glennebakken. Den er merket: ”HE RØED(R) 210 alen 1849”. Her er jeg usikker på betydningen. For ifølge Lorens Berg var det Kristian Larssøn (1791-1869) som var eier av Nordre Svelviken i tidsrummet 1823-69. Hans hustru Maren Kristine Rød (1800-1866) og var datter av Ole Larssøn Rød d.e.
6 Like syd for Tjøme kino sto det en rodesten. Den har følgende innskrift: ”Nedre Haug Johannes Rød 310 alen 1839”. Det var Johannes Olssøn Rød (1798-1860) som var var eier av Nedre Haug gård 1825-1860, samtidig som han var eier av en større part i Øvre Haug.
- Utenfor «Askely» (Legekontoret) vis a vis kirkegårdsmuren stod det en rodesten som ble fjernet lenge før 2den verdenskrig.
8 På Øvre Kjære gård befinner det seg en rodesten som er benyttet som portstolpe mot nord vest. Den bærer innskriften: ”No 204. Øvre Kjære, G A Giertsen, 483 Al, 1841 (1844?)”.
- Mellom Søndre og Nordre Eidene stod det en rodesten.
1907 Veiene på Tjøme
12/4-1907
sak 19 s.493 På andragende bevilges inntil kr. 75,- av den private veikasse til istansettelse av bryggen ved Digersgloven og bortsprengning av en større sten, mot 1 stemme.
Sak 20 Amtsingeniørens anmodning om oppgave over resterende veibygging innen herredet for et lengre tidsrum fremover, disse antas å bli følgende;
- Fra rodeveien ved Lindhøi til Ormelet 1190 meter, omkostninger ca. kr. 3.200,-.
- Vestre Haug – Engøbryggen 1900 meter kr. 6.500,-.
- Nordre Sundene – Fredheim 2.500 meter kr. 7.000,-.
- Kirkebakken – Langviken 550 meter kr. 1.000,-.
- Honerød – Mågerø3.000 meter kr. 6.000,-.
- Rød, Brøtsø – Øra og videre til rodeveien på Vasser 2.850 meter, omkostninger iberegnet broen mellom Brøtsø og Hvasser kr. 6.000,-.
- Omlegging av smedbakken, Sundene kr. 1.500,-.
- Ormelet – Grønnebakken 300 meter kr. 1.000,-. Enstemmig.
01.05.1911: Sak 35.
Andragende fra beboerne på gården Kråkere, v.Sundene ved en valgt komité om at herredsstyret vil henstille til amtsingeniøren å besørge veistykket fra Kråkere til Sundene oppstukket samt besørge utarbeide omkostningsoverslag.
Veiene på Tjøme.
20.06.1918 112 100 b Oppsitterne på Kråkere meddeler at overkjørselen ved Sundene-Fredheim veien nu er istandsatt.
30.12.1919 163 232 Til roteforstandere valgtes:
Rote 1 Sundene Hjalmar Andersen
Rote 2 Kråkere Alf Solberg
Rote 3 Holtane Hans Mathiassen
Rote 4 Medø Marencius Kristiansen
Rote 5 Ormelet Otto Gurød
Rote 6 Bukkeli Karl Enger, Glenne
Rote 7 Rød I. A. Larsen, Bakken
Rote 8 Oterstig Anton Arntsen, Sjøbosand
Rote 9 Helgerød Theodor Evensen, Helgerød
Rote 10 Vasser, Sandø og Færder – Olav Andreassen, Østgården
Rote 11 Brøtsø Kristoffer Hansen, Øra
Til kretsforstander valgtes O. Bjørnskau og som varamann kjøpmann Kr. Kristoffersen, Rønningen.
13.07.1920 180 111 Overingeniøren for Vestfold fylkes veivesen har anmodet om et forslag til veibyggingsplan innen bygden for de kommende 20 år. I forrige møte ble formannskapet og lensmannen valgt til å innkomme med forslag.
Vei anleggene oppførers i den rekkefølge man mner disse skal utførers: Hovedveier:
1 Sundene – Bjørnevåg skole, med arm til Ormelet.
2 Vasser – Brøtsø, Grønnebakken – Ormelet brygge. Veien over Vasser bør omklassifiseres til hovedvei.
Bygdeveier med stats- og fylkesbidrag:
1 Holtekjær – Mågerø med arm til Kråkere fra Vallekjær.
2 Kirkebakken – Langviken med arm til Budalstranden.
3 Sundene – Randineborg
4 Bjørnevåg skole – Hole – Gunnarsrød – Helgerød.
5 Grimestad – Grimestad brygge.
6 Grimestad grind – Sandbek – Svelvik
7 Ormelet – Hulebak – Grimestad grind.
Bygdeveier uten statsbidrag men med fylkesbidrag:
1 Engø – Hønsø
31.08.1920 182 125 Forslag fra overingeniøren i Vestfold fylkes veivesen om pliktarbeide for vinter veiarbeidet. Følgende ble vedtatt: ”Styret finner ikke å kunne anbefale at man går helt tilbake til den gamle ordning med fullt plikt arbeide for vinter veiarbeidet.
Men da det har vist seg vanskelig for de fleste kommuner å få bortsatt snebrøytingen ved frivillig hjelp og til rimelig arbeidspris, burde det forsøkes ordnet således, at når sådant forhold innen kommunen ble aktuelt, skulle det være adgang til å pålegge pliktarbeide, samt snebrøyting ved større snefald, og for den arbeidsgodtgjørelse som i tilfelle burde fastsettes av veistyret. Bruk av 25 øres skyld og derunder bør være fritatt for eventuelt pliktarbeide ved brøyting, men til påkrevet sneskuffing bør alle hjemmeværende arbeidsføre kunne tilpliktes”.
30.12.1920 190 200 Det ble besluttet å søke fylkestinget om at det bevilges det nødvendige til senking av den såkalte ”Smedbakke” på hovedveien, Sundene.
23.09.1921 207 130 Skrivelse fra en del arbeidsløse om snarest å igangsette arbeidet i Smedbakken da der intet arbeide å få.
25.11.1921 210 171 Det bevilges yterligere inntil kr. 2.000,- til nødsarbeidet ved sten-pukking på Grøtås.
20.09.1922 228 127 Til istandsettelse av veien over Brøtsø bevilges enst kr. 300,-. James Jansen og Ole Olsen, Sønstegård har å påse at pengene anvendes på den rette måte.
24.02.1923 237 28 Fra den i forrige møte nedsatte komité til å befare Mågerøveien forelå beretning om den tilstand og forslag til utbedring. Veien er i dårlig forfatning og trenger en gjennomgripende opparbeidelse, særlig på visse steder, deriblant ikke minst på pleiehjemmets veistykke. Komitéen anslår at det vil medgå ca. kr. 5.000,- til å få veien i stand. Det gjøres oppmerksom på at Staten eier det meste av Mågerø.
Besluttet ble enst. å bevilge foreløpig kr. 500,- til utbedring av veien under komitéens oppsyn.
07.05.1923 247 75 Umiddelbart etter herredsstyremøte avholt formannskapet møte andragende fra lensmann Stensvold angående veivokter postene i rote 2, Sundene – Fredheim – kirken med arm til Engø og veivokter i rote 3. kirken – Kulebekskoven – Degersgloven med arm til Ormelet og Havnen. Lensmannen innstiller til førstnevnte rote Oskar Andresen, Haug og som veivokter i rote nr. 3, Olaf Hansen, Mo.
29.05.1923 250 85 2 Vestfold fylkes veivesen innfører i flg. brev forbund om bilkjøring i teleløsningen.
03.07.1923 251 96 Fru Elise Olsen, Haug andrar om at kommunen overtar grindholdet ved Vestre Haug, idet anføres at hun har store utgifter til vedlikehold av grinden og vesentlig grunnet uvøren bilkjørsel. Besluttet ble: At man for tiden ikke kan overta grindholdet.
16.10.1923 259 133 Medlem av Mågerø vei komitéen Lars Larsen, Mågerø meddeler at der er godt i gang med veiarbeidet på Mågerøveien og anmoder om at det ytterligere bevilges. Besluttet ble at det bevilges kr. 500,-.
14.11.1923 261 150 Etter forslag fra P. M. Vosgraff ble det valgt en veikomité, i følgende kretser:
Fredheim krets P. M. Vosgraff
Kirkely krets Anton Marcussen
Bjørnevåg krets Torger Jacobsen
Austheim krets F. W. Sundene.
Som suppleanter: H. C. Jørgensen, Brøtsø og Aksel Bjørnskau, Haug.
14.11.1923 262 151 Anmodning fra fylkets veivesen om å gi Nils Olsen for ruten Tønsberg – Bjørnevåg og Emil E. Olsen for ruten Tønsberg – Ormelet, fornyet bevilling, hvilket herredsstyret var enige i.
30.05.1924 279 88 Brev fra Elise Olsen, Haug om kommunen kan overta grindholdet på Vestre Haug, noe som ikke kunne imøtekommes, men der ble nedsatt en komité bestående av herrene Aarholt, Marcussen og Normann, som har å undersøke forholdene mellom nevnte grind og grinden ved Grimestad
03.10.1925 62 185 Kr. 150,- bevilges til reparasjon av veien Honerød – Vallekjær.
03.10.1925 193 (4) Vestfold Fylkes veivesen meddeler at overingeniøren samtykker i at veivokter Bjørgan tilstås første alderstillegg fra 1/9-1925.
17.02.1925 33 33 Skrivelse fra T. Kristiansen ril veikomiteens formann gående ut på at der ikke kan gis noe av de innsamlede penger til Langvikbryggen før Konrad Granøe kommer hjem. Formannen i komiteen spør om man skal vente på Granøe’s hjemkomst eller om herredsstyrebeslutningen av 1/12 1924 forandres derhen at veikomiteen kan benytte de bevilgende kr. 500,- uavhengig av de innsamlede penger. Besluttet ble: Herredssryre bestemte at de før bevilgede kr. 500,- står til rådighet for utbedring av Langvikveien samt at det 75 kbm. Pukk alt under veikomiteens oppsyn.
02.07.1925 47 111 På forslag fra veikomiteen har herredsstyret intet å innvende mot ar Langvikveien opparbeides for det nilligste anbud som er kr.960,- og at det fra bevilgende beløp kr. 500,- står til disposisjon.
02.07.1925 47 112 Det bevilges kr. 300,- til påkjøring av grus på Brøtsøveien.
28.07.1925 52 129 Det ble besluttet og innkjøpe 2 ”Teienploger” til herreders bygdeveier. Veikomiteen skulle besørge dette på beste og billigste måte.
Veien fra rode-veien til Ormelet skysstasjon ble anlagt i 1861.
Veien fra Kjære til Grønnebakken ble bygget og anlagt i 1879.
Veien over Ormelet til Grønnebakken ble anlagt så sent som i 1918.
Ved Holtan fører en vei-arm til Fredheim skole. Den ble bygget omkring 1870.
Veien fra det gamle fergestedet på Sundene til «Fergeodden» og dampskipsbrygge ble anlagt i 1861.
Veiene på Tjøme.
Iflg. referat fra formannskapet 1854-55 var det bare en halv mil rortevei på Tjøme. Den fra kirken om Budal og Svelvik til Vrengen. Ved nytår 1854 kom det inn to søknader om nye veier:
Johannes Rød m/fl. Søkte om vei fra kirken forbi Haug og Grimestad til Gjervåg. Fra søndre del av Tjøme søkte de om vei utover fra kirken. Veispørsmålet ble behandlet i herredsstyremøte 28. januar 1854 og vakte livlig ordskifte som imidlertid ikke førte til enighet. De stemte ned hverandres forslag:
1 Vei til Gjervåg og vei til Havna med bivei til Ormelet, falt med 4 mot 8 stemmer.
2 Vei til Gjervåg og vei til Havna med bivei til Ormelet, falt med 5 mot 7 stemmer.
3 Bare vei til Havna, falt med 3 mot 9 stemmer.
Året etter måtte de på nytt bevilge en klatt til veien fra Kjøpmannskjær til Seviken som Nøtterøy ikke ville sette i stand.
Med fergevesenet hadde de stadig ergrelser og utgifter, så ordføreren ble pålagt å få en jurist til å utrede hele fergesaken, om de kanskje kunne få amtet til å overta.
I perioden 1856-57 ble Chr. Melby ansatt som lønnet oppsynsmann ved veiarbeidet, men som ellers ble ledet av en kyndig utenbygds veimann.
- Arbeidet på veianleggene gikk hele sommeren og som pliktarbeid måtte de gårdeiere yte 4 arbeidsdager pr. skylddaler.
1861, fortsatte veiarbeidet Herredsstyret bestemte at østre vei skulle rettes ved Feierstua for å få den kortere og lettere å holde den åpen om vinteren.
Ved kirken ble den lagt vestenom frem til den andre. Utpå høsten var veiene ferdig, og 25. september møtte amtmannen i herredsstyret for å konferere om ny roteinndeling og veivesenet i det hele.
Herredsstyret gikk med på at veistykket ut til Fergeodden ble opparbeidet og rotelagt, men nektet å gå med på Ormelet veien som ordfører Reiersen forgjeves hadde hatt oppe også før.
Brygge ved Fergeodden gikk også, og amtmannen meddelte at han snarest mulig ville bringe fergeinnretningen i Vrengen under offentlig kontroll, og da også få igjennom en skikkelig vei fra Kjøpmannskjær til roteveien på Nøtterøy.
Ikke lenge etter kom amtets forslag til roteinndeling som ble godkjent.
1841: Det var oppe sak om å få ny ferge i Vrengen.
Fra gammel tid var det sedvane at ny ferge ble kostet ved frivillige gaver og utligning, men vedlikeholdet av fergen pålå Tjøme kirke. Kirkevergene hadde derfor oppsyn med fergevesenet. Bygdestyret ville ha løst kirken fra denne plikt og de mente fergeordningen måtte inn under amtet.
1842-43: I herredsstyremøte 24. februar 1842 på Nordre Sundene (sannsynligvis et lite hus ved siden av Vindåsen) ble det besluttet å søke om: (1) å flytte fergestedet til odden, likeså vei fra Seviken til Kjøpmannskjær.
(2) På Tjøme opparbeides rotevei fra Kirken til Helgerød, likeså fra kirken til Holtan, videre til Gjervåg. Dessuten vei om Kråkere til Sundene.
(3) De 50 spesidaler til Sandherred falder vekk.
Den gamle veien fra Eidene nordover mot Kjære og Ormelet, gikk fra Gårdstunet på Eidene nordover ”Kjærkegloven?” til Kjærelia – her svingte veien østover jordet mot Nedre Kjære og videre mot Ormelet som tidligere beskrevet.
Veiforbindelsen mellom Eidene og Ottersti er ikke klarlagt. Det er mulig den gikk fra Nordre Ottersti langs strandkanten frem til Ødekjæreveien.
Vi er heller ikke sikre på hvor veien fra Eidene til Kirken gikk, men den kan ha gått i en glove vest for riksveien og kommet frem ved Lindhøikrysset.
Formannskaps møte 14.12.1858:
- Ordfører foreslo for herredsstyret at man henholder seg til herredsstyrets beslutning av 01.12.1856, således at veien kommer til å gå som før bestemt om Honerød, Kråkere og til Sundene, i stedet for om Gjervåg.
Som grunn herfor anføres, at dersom veien skulle gå om Gjervåg ville de oppsittere av den nordre del av Tjøme, som har 1/3 delav matrikkelskylden, ikke ha den minste nytte av veien, hvorfor adkomsten til det nye skolehus, som er oppført mellom Honerød og Kråkere vilde bli meget vanskeligjorti vinterstid, da det for tiden er meget måtelig med sneryddingen i dette strøk, og da gårdene Grimestad, Honerød, Kråkere og Sundene alle sammen henhører til ovennevnte skolehus.
Ved voteringen var det kun 2 representanter som stemte for ordførerens forslag, og hvorimot 2 formenn og 7 representanter stemte for at veien skulle gå over Gjervågskogen.
- Likeledes ble det besluttet enstemmig at veien i den søndre del av Tjøme kommer til å
gå den sydlige ende av Kulebækløkken og derpå følge den gamle vei ned til Havnen (Havna)
De av representantene der under møtet 01.12.1856 stemte for at veien da skulle gå om Kråkere til Sundene, nemlig A. Kruge, C. Melbye, L. Hauff og L. Gjertsen bad om at tilføre protokollen hvorfor de stemte for at veien måtte gå om Gjervåg, nemlig den, at de den gang ikke trodde at veien skulle bli så be kostelig som nå er skjedd.
Formannskaps møte 11.07.1861:
Veien over Feierskauen omlegges: Veien fra feierhuset og nordover til Grimestadgrinden legges om, ved at veien legges i rett linje over den mellomliggende myr.
Formannskaps møte 25.09.1861:
- At veistykket fra Sundene til Fergeodden opparbeides og rodelegges som offentlig vei.
- Om veistykket fra veien til Havna ned til stasjonen Ormelet bør i den stand veistykket befinnes, opptas som offentlig vei?
Veiene på en del gårder i Tjøme var det pålagt plikt til å utføre pliktarbeid på veiene i Tjølling og Hedrum. Denne plikten opphørte i 1861.
Året 1913 var det ingen veier med benevnelsen hovedveier.
Bygdeveier:
Fra Sundene ved Vrengen, hvorfra det er fergeforbindelse med Kjøpmannskjær på Nøtterø, går mot syd en vei langs hele Tjøme forbi Gjervåg,, Tjøme kirke, Kulebek, til Tjømes sydende. Veien er gammel og har enkelte mindre bakker, men er for øvrig nokså god. Kjørebredde 3,5 á 4 meter og lengden ca. 6,1 km.
Ved Haug utgår mot øst en vei til sjøen ved Engåbryggen. Veien er bygget i 1910 med 3,5 m. Kjørebredde og er ca. 2. km. lang.
Ved Lindhøi utgår mot øst en vei til sjøen ved Ormelet. Den er bygget i 1895 og har gunstige stigningsforhold og 4 m. Kjørebredde. Lengde ca. 1,2 km.
Tvers over øen Hvasser fra Vikerholmen i vest til Sandøsund i øst ble det i 1895 anlagt vei.
Akvariet på Verdens Ende var det største i Norge
Det var Tjøme-mannen Petter Appelsvold (1901-1941) som startet utviklingen av Verdens Ende som et turiststed.. Etter at restauranten og vippefyret sto ferdig i 1934, ble akvariet åpnet i 1935. Dette var på den tiden Norges største akvarium. Hele anlegget var tegnet av arkitekt Asbjørn Lorentzen. Han var bosatt på Holtane, Tjøme og hadde mange arkitektoppdrag på Tjøme, som blant annet Grimestad Pensjonat, den vakre bankbygningen til Tjømø Sparebank, Skolen på Hvasser og hytten til lærerinne Borghild Bjørge på Ødekjære. Pensjonatet er nedbrent, men den vakre bankbygningen består.
I Vestfold Arbeiderblad kunne man etter åpningen lese bl.a.: ”Kommer man inn blir man ikke mindre en imponert. Det er 7 kummer, hvorav en stor på hele 20 kubikkmeter vann. I disse kummene går det så alle de fisker vi kjenner fra fjorden, og flere til. Her har man anledning til å studere hvordan flyndren, og torsken, ørreten og langen og alle de andre oppfører seg i sitt element. Kjempestore sjøstjerner, ål, krabbe og hummer finnes også. Og noen prakteksemplarer av steinbiten er det en fryd å betrakte. Alle sorter tang og sjøgress gror her og i de forskjellige kummer er det bygget opp bunn slik som de forskjellige sorter fisk skal ha det for å føle seg hjemme”.
Billettprisen til akvariet var 50 øre for voksne og 25 øre for barn. I 1940 solgte Appelsvold hele Verdens Ende området inkludert akvariet til AS Verdens Ende. Dette aksjeselskapet var eiet av Tjøme og Tønsberg kommuner, samt Tønsberg Treplantningsselskap. Akvariet ble leiet ut til privat driver. Appelsvold døde 1941 bare 40 år gammel.
Akvariet var i stadig utvikling, først med en avdeling tropisk fisk, senere med et fuglehus og selbasseng. Sjøløvens bjeffing kunne høres på lang avstand. I 1955 hadde akvariet 27.832 besøkende, og omsetningen var kr. 158.335,-.
I 1960-årene var Verdens Ende et begrep og viden kjent for sitt akvarium. Skoler fra hele Østlandet drog til Verdens Ende på skoleturer. Akvariet hadde nå avdelinger med tropiske fugler, slanger, apekatter, pingviner, påfugler, flamingo, struts og andre dyr. På andre siden av veien, der tusenårsplassen ligger i dag, var det etablert en stor kafeteria.
Akvariet ble nedlagt i 1974. Alle gjenværende dyr ble overført til dyreparken i Kristiansand. Noe av bygningen ble revet like etter, mens hovedbygningen sto helt frem til begynnelsen av 1980-årene. Den rullesteinsmuren som nå står igjen, er den opprinnelige østveggen på akvariet fra 1935.
I 1978 ble mesteparten av arealet på Verdens Ende solgt fra AS Verdens Ende til Staten ved miljøverndepartementet.
Det var en idérik mann på 33 år, Petter Appelsvold, som for over 80 år siden fikk realisert sin drøm om et opplevelsessted som skulle trekke mange turister til Tjøme, og bygget stedet i varsom harmoni med naturen der ute.
Bjørn Holt Jacobsen
Alf Larsens barndomshjem
Bildet viser Alf Larsens barndomshjem på Hudø, slik det ser ut i dag. Huset ble bygget i 1905 av faren, Adolf Larsen (1859-1905) og vi vet ikke om han selv fikk tatt huset i øyesyn før han omkom. Han var skipper på skonnerten ”Bud” som forliste i forrykende høststorm i oktober 1905.
Det fortelles at konen Kristine f. Iversen (1857-1937) la nøkkelen på et avtalt hjemmested hvis hun var borte. Det holdt hun på med i 12 år, da hun til sist skjønte at alt håp var borte for at han skulle komme tilbake. Alf Larsen (1885-1967) var 20 år da huset ble bygget og bodde der bare når han var hjemme på besøk. Han forteller i en artikkel i tidsskriftet JANUS fra 1937 om det huset han selv vokste opp i, og som lå litt lengre inne i skogen på en ikke matrikulert boplass.
Han skriver:
«Selv er jeg fra et fattig hjem, fattigere enn mange av dere kanskje er i stand til å forestille seg det. Vi bodde i et bitte lite hus, der var så lavt under loftet at du knapt kunne gå oppreist, og gulvplassen vil jeg ikke en gang nevne, for ingen vil tro at så mange mennesker kunne få rom på en så liten plass; en bitte, bitte liten stue og et ennå mindre, ja ørlite kammers hvor far og mor og de minste sov. Inne i stuen sov bestefar og bestemor 1) og de store.
Det var ikke mer, huset var ikke større. Men i det levde fire voksne og syv barn, og alle var lykkelige og glade og virkelig nød var det ikke, til tross for at far aldri tjente over 800 kroner om året, ja som regel anda mindre; og han var enda skipper, han var ingen proletar! Tenk så på hvordan de hadde det i stuene ved siden av … men også der er jeg kjent, også der var jeg hjemme, jeg vet alt om disse ting. Og når jeg nu finner den vesle, gamle stuen, som fikk mine tårer til å flyte da jeg en kveld som halvvoksen mann kom hjem og fant den i ruiner, vi skulle ha et nytt hus.
1) Besteforeldrene var Lars Ingebretsen (1816-1904) og Kristine Matea Andersdatter også født 1816. Hun var datter av Anders Madssøn, (1788-1839) på Hudø.
Mai 2005 B.H.J.
Haag-gården på søndre Kirkebakken
Alle tjømlinger kjenner det herskaplige huset beliggende syd for bensinstasjonen på Rød og som nær nabo til Tjøme Kirke. I over et halvt århundre har huset tjent som legekontor. I dag rommer det «Legekontoret på Tjøme» hvor øyas tre av fire fastleger med sitt personale holder hus, et travelt arbeidssted.
Lærer, kirkesanger og bankbestyrer Christian Haag
Huset har en lang historie, bygget midt på 1800-tallet som et herskapelig hjem for familien Haag. Jeg spurte engang en gammel tjømling, som i dag ville ha vært over de hundre om huset og svaret kom fort: «Ja, det er Haag-går´n i Røssegata», dobbel a uttalt med «å». Iflg Arkivverkets eiendomsopplysninger fikk Christian Haag f. 1812 i Trondhjem, i 1855 festeseddel på parsellen som den gang også innbefattet bensinstasjon tomten, senere fikk han skjøte på parsellen utgått fra gnr 1, bruksnr. 4 og døpt bruksnr. 8 i den nye matrikkel i 1886.
Christian Haag var ingen hvem som helst på Tjøme i de tider. I bygdeboka fortelles det at to Tjøme-skippere traff mannen av alle steder i Kristiansand og oppfordret ham til å reise til Tjøme og overta som lærer ved privatskolen. Den var av nødvendighet opprettet rundt 1830, da omgangskolen ikke dugde for å forberede kommende styrmenn og skippere til navigasjonseksamener. Ustyrt med en ikke helt fullført latinskole og huslærerpraksis, fulgte han oppfordringen. Det gikk ikke lang tid før han fikk nye oppdrag og titler i Tjøme-samfunnet. Kirkesanger, som vi i dag kjenner som klokker, og bestyrer av banken. Flosshatten var en del av hans arbeidsantrekk viser fotografier.
Fruen Amalie som var urmakerdatter fra Larvik, fødte ham 10 barn mellom 1840 og 1857 iflg Bjørn Holt Jacobsen. Fra folketellingen i 1865 møter vi de fleste som hjemmeboende. Herskapet er nå i femtiårene. Den svenske «tjenestepigen» Stina tar nok grovarbeidet med ku og kalv, og datteren Marie hjelper til i huset. To sønner er ikke uventet blitt styrmenn.
Den ugifte datter Marie var den siste av slekten som bodde her etter foreldrenes død, faren i 1901 og moren noen år før. Hun var også den første som drev næringsvirksomhet fra huset som «modehandlerske» og den siste av slekten i huset. På Tjøme kirkegårds sydside ruver ennå Haagfamilies gravstøtte.
Christian Haag lot huset bygge
Mellomkrigstiden
Gjennom mellomkrigstiden hadde eiendommen flere eiere blant dem landhandler Torger Eriksen, Ormelet. Så skjedde det som i dag kalles eiendomsutvikling av resten av tomten. Den økende biltrafikken trengte et utsalg langs veien og bensinstasjonen fikk sin plass her der tidligere kua gresset. Drosjeeier Leif Thorsen kjøpte eiendommen noen år før krigen og engang på femtitallet etablerte Dr. Odd Solem sin legepraksis i husets 1.etasje. I annen etasje var det leilighet som nyansatte på Eidene bodde i har min folkeskolelærerinne i engelsk og helselære, Aud Torp, fortalt meg. Det ble hennes og hennes nyansatte mann, Erlings første Tjøme-hjem.
Den siste «huslege» på Tjøme
For middelaldrende og eldre tjømlinger trenger han ingen presentasjon. Alle kjente Dr. Solem. Han var av dem som preget hele Tjøme-samfunnet i etterkrigstiden og fortjener om noen en fullstendig biografi. Det vil bli en stor oppgave. Uttalige historier fra pasienters personlige møter med han verserer hvor humoren er en viktig ingrediens. En ukonvensjonell lege på så mange måter, i væremåte og i bruk av de midler som han så virket om de så gikk under kategorien kjerringråd og lignende. Mye rart virker når troen er der og skolemedisinen ikke har midler. Placeboeffekten visste han å utnytte. En klok mann!
Selv husker jeg noen få besøk på legekontoret på Rød fra oppveksten hvor Søster Selma tok imot. Lukten av jod og sprit eller hva det var, Solems buskete bryn over intense og smilende øyne som tittet over brillekanten, som oftest taus, for å inspisere en blødende stortå som var blitt litt mindre etter å ha truffet bunnen i et uvørent hopp fra brygga. En annen gang inspeksjon av en blåflekket korsrygg truffet av et balltre under slåball på skolen og en kul i panna fra kollisjon med en medelev.
En tredje gang var han bøyd over et fotblad som i sommerens løp hadde fått tråkket inn i seg et fremmedlegeme som gjorde vondt å trå på. Han fjernet hard hud, satte bedøvelsen, brente med et brennapparat og må ha sett en viss forskrekkelse som svant bort umiddelbart etter følgende konstatering: «Her lukter det brent menneskekjøtt, men nå går det over.»
Pasienten kjente han fra mange hjembesøk til hele familien. For hver ettermiddag etter kontortid dro han i sykebesøk. Barnesykdommene måtte vi gjennomleve den gang, og diagnose måtte han stille presist og almenntilstanden måtte undersøkes. Ufarlige var barnesykdommene ikke, hvis det var skarlagensfeber som var hard på den tiden, måtte han vite det. h Han passet på hele familien min, og meg fra vuggen. Min mormor kjente han også godt, men som pasient først etter hun hadde fylt 90. Noe hadde skjedd i hjernen som førte til uro og forvirring. For andre gang i livet hadde hun lege på besøk til seg selv, første gang skjedde under «Spanskesyken» like etter 1. verdenskrig. På sparket ble 17-åringen hans pleiemedhjelper og oppgaven var å lure beroligende middel med vaniljesmak i havregrøten! Det beroliget både meg og mormor, og de siste måneder før hun døde stille i sin egen seng, ble tross alt en god tid for hele familien. Det eksisterte et fullstendig tillitsforhold mellom Dr. Solem og vår familie og resultatet var at vi følte oss trygge, selv om det noen ganger var alvor.
Noe av hemmeligheten var nok at han så sine pasienter som individer, hele mennesker med både kropp og sjel med forskjellig forutsetninger for å takle situasjoner. Han kjente også omgivelsene og spilte på de ressurser som var i nærheten. At han rakk over alt er vel en gåte i dag, spesielt på bakgrunn av harde krigsopplevelser, som datteren Maria Veronica Solem har skrevet om i Tjúma for noen år siden. Kanskje nettopp derfor?
Nasjonalt ble han kjent for landets første psykiatriske barne- og ungdomsinstitusjon på Eidene: «Dr. Solems Klinikk, Mai Lindegaards stiftelse» som han sammen med sin andre hustru opprettet. Hun kjøpte og han drev. Han innførte fremtidens metoder på feltet. Fra denne virksomheten har den kjente barnepsykolog Magne Raundalen, som var sivilarbeider her i begynnelsen av 1960-årene, fortalt i et intervju i Dagbladet, Magasinet fra 2009 om en avskjedstale fra sjefen til praktikantene ved flaggstangen som gjorde inntrykk:
«Hvis ikke de sterkeste står på de svakeste side, så går det til helvete med oss alle sammen.»
Tilbake til huset. Han ble ingen gammel mann, men virket på kontoret så lenge helsa holdt med sin tredje kone Ebba ved sin side, og han sørget for etterkommere på legekontoret. I dag er det legegenerasjon nr. 2 etter hans død som passer på vår helse, og også leger som tar godt vare på et hus med gammel sjel.
Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. 2016 ILZ
Fra småbruk til landsted og friområde. – Øgarden.
Et gammelt fotografi tatt fra nord, Kråkereåsen (i dag hyttefeltet Tjømekollen) I horisonten ser vi Burø til venstre, Burøsundet i midten og Hønsø til høyre. I midten troner småbruket som en tunge ut i sjøen mot Grimestadbukta i syd, Holtekjærkilen i øst og i nord skimtes oppdyrket mark ned mot Ødegårdskilen. Eier av foto: Ingrid Engø Olsen.
Bosetting
Offisielt er navnet Mågerø-ødegården, men på Tjøme-dialekt er det Øgarden, som fremdeles brukes av seniorene blant lokalkjente tjømlinger. Navnet antyder at bruket kan ha vært bosatt før svartedauden. I historiens «tussmørke» som vår ennå regjerende bygdebokforfatter her ute, Lorens Berg, ville sagt. Han forteller om Didrik Guttormsen som den første som trolig bosatte seg her i nyere tid og året var 1776, for bare noen få år etter å drukne i Danmark. Enken giftet seg igjen med Lars Jacobsen fra Nautenes, for så å dø ikke mange år etter å ha født ham en datter. Da fant han Marte fra Burø og fikk ytterligere barn med henne. Slik var livet med døden rett rundt hjørnet for både kvinner, barn og menn. Slikt blir det kompliserte slektsforhold av.
En av sønnene, skipperen Zacharias f. 1799, overtok bruket og kjøpte jorda. Hele tre ganger giftet han seg og ble enkemann to ganger, før han gjorde den siste, Anne Pernille, til enke. Hva skal en enke med barn gjøre? En svenske, Johannes Svensen, ble valgt til ny ektemann. Det viste seg å være en lykkejeger som byttet bort bruket med en jordlapp i Kråkererønningen og hvis det var et mellomlegg, så stakk av med det og forlot Anne Pernille. I Kråkererønningen døde hun et tiår senere. Slik gikk det til at en ny slekt overtok.
Den siste fastboende slekt
Mannen som byttet til seg bruket i 1859 var skipper Mathias Mathiasen fra Nøtterøy, gift med Helvig fra Busktangen ved Vrengen på Kråkere. Blant barna deres ble det datteren Henriette og svigersønnen Ole Kristiansen som overtok bruket, hvor mange barn vokste opp. Eldste datter f. 1884, Constanse var den som overtok deretter.
Mathias Mathiassen og hans datter-datter Constanse som Louis hadde et godt øye til allerede da. Foto tilhører Ingrid Engø Olsen
Mange vil ennå huske de siste fastboende som drev småbruket, Constanse og ektemann Lauritz Jensen født ti år før på Skrøslingen. Skjønt fastboende var de verken på «Øgarden» eller i «Årisund» på Nøtterøy der han holdt hus som ungkar et par år etter et langt Amerikaopphold som «carpenter»» og siden beholdt, derav navnet, Louis. Vinterboligen var på Nøtterøysida, og i den lyse årstid var Øgarden hjemmet og arbeidsplassen. Her var det ku og kalv, sauer ble sent på beite på øyene, poteter og grønnsaker, bær og frukt.
De giftet seg sent i livet, forteller Ingrid Engø Olsen, barnebarn av grandtanten Constanses søster Hedvig. Han hadde gått forsiktig fram. Etterlatte brev vitner om det, skrevet til hennes familie også. Han hadde hatt et godt øye til henne alltid. I 1932 fikk han hennes ja i Tjøme Kirke, hun 48 og han 58 år, forteller Ingrid Engø Olsen, barnebarn av grandtanten Constanses søster Hedvig.
Ole Lauritz (Louis) og Constance Jensen tar en hvil i syd veggen foran kjellernedgangen. Kjelleren tjente som kjøleskap. Er det ikke tomatplanter som står langs solveggen? Foto: Ingrid Engø Olsen.
På Øgarden var det Constanse som regjerte. I nabolaget gikk hun for å være et grepa kvinnfolk, streng i uttrykket og beredt til å forsvare sitt rike mot det som truet fra omverdenen. Det fikk den unge gutten i nabolaget på Kråkere, Gøthe Gøthesen, erfare. I sine barndomserindringer, utgitt av Tjøme Historielag i 2001. I «Tjøme – bilder fra en nær fortid» forteller han om en epleslang som endte med bikt for unggutten. For øvrig tegner han et levende bilde av dem begge i kapittelet om Vallekjær og Øgarden. Dessverre er opplaget utsolgt, men kan leses på Tjøme folkebibliotek, så vidt jeg vet.
I familien var de kjent som «onkel Lui» og «tante Sæs». Grandniesen, Ingrid, minnes mange hyggelige familiebesøk i oppveksten hos det aldrende ekteparet på Øgarden. Sommerstider rodde de ofte til Grimestad i den hvite prammen for å besøke hennes søster, Hedvig og svoger Severin. Først da han kom opp på Vollebekkbrygga, og de begynte på siste etappe oppover Strandveien, ble barneøyne fra nabolaget store: Han hadde trebein! Trebeinet ble forklart med at han engang hadde vært på alkejakt på Skrøslingen, hvor han var født, som sønn til den legendariske los Jensen. Han hadde sklidd og falt slik at skuddet gikk av og traff beinet, som måtte amputeres. Det hindret ham ikke i å fiske eller drive gårdsarbeide for trebeinet var hjemmesnekra med festereimer og det hele og tilpasset til han ble fornøyd.
De skulle få 29 år sammen. Etter han døde i 1961, bodde hun videre i barndomshjemmet og bevilget seg sjøbad langt opp i alderdommen på somrene.
Hun døde i begynnelsen av 1970-årene. Etter en lang prosess, ble Øgarden solgt til feriested med konsesjonsbestemmelser om at området rundt husene skulle være friområde for allmennheten. Deretter husker vi mye støy rundt avtalen.
Inger L. Zeiner Publisert i Øyene 2012
Rev. mai 2016 ILZ
Vei, vann og kloakk på Grimestad 1942-2016
En gang het Velveien som går fra hovedveien her det før var butikk og ned til stranda, Strannveien. Slik ble navnet skrevet både på skiltet ved fjellet til Ole Einang i Velveien og i Håkons vise. Så langt vi vet, var det trøbbel med veien, som førte til at foreningen Grimestad Vel ble stiftet. Både for de som opplevde denne tiden på Grimestad og oss andre, bringes Håkons vise fram i lyset igjen, Takk til Gerd Bakkeløkken, Håkons niese, som har tatt vare på hans produksjon og gitt oss muligheten til å gjengi visa hans.
En liten vise om Strannveien vår
Tone: Jungmann Jansson
Veien ned til Grimestadstranna, det er rene krisevara.
Den har tilleggskort på hump og dumt, men grus er
rasjonert.
Hvis det er no’n grøft så er a ikke der den skulle vera;
Men sån rundt omkring i veien ja, for sjung hei og hå.
Snakk om krigen og tomatbomber, elendighet og plager.
Sån på den måten har strannveien vært forut for sin tid.
Den har sett ut som et bombeherja strøk i alle dager,–
en skandale for den hvite mann, men sjung hei og hå.
Unge fruer her som eier, barnevogn og mann og bleier,
drar med tunga utav halsen, utav unga og seg sjøl.
Når dem skal evakuere, må dem rent ut navigere,
spør om tåteflaska registrerer jordskjelv? Hei å hå.
Den som bor langs bekken måtte, for no’n år siden på potte.
For da brøt det løs et uvær som var kombinert med flom
over veien, rundt i hagan, stod det vann til opp på magan,
det var bekken get som hadde springi lekk, skip o hoi.
Det var no’n som hadde reparera brua over bekken,
og så lagt ned noen rør som hadde alt for småe høl.
Hva skal stakkars bekken gjøra? Flom og trangt om plass
i røra,
Det var dumt dem ikke lernt’n stå i kø, hei og hå. Grimestad,
9. mars 1946, H.K.
Snekker og visesmed
Den gamle Strannveiens akillessene var brua over bekken der Velveien i dag møter og går over i den nye veien, Grimestadstranda, på vei nedover. Bekken lå åpen mesteparten av sitt løp den gang, og vi kunne som barn følge med nivået på vannføringen ved å lytte til bruset som hørtes på lang avstand. Kikket vi ned i bekken, kunne vi finne ut hva den førte med seg fra sivilisasjonen lenger oppe. Lysten til å havne nedi var liten. Det hindret oss i å ta for store sjanser. Innholdet virket preventivt kan man si.
For noen år siden kunne sivilisasjonens etterlatenskaper studeres med sikkerhet et sted, på Holtekjær på stranda mellom Grimestad og Kustranda. Resten er stort sett lagt i kommunale rør. Noen på Grimestad hevder de kan kjenne lukten de også, men slipper å se noe for det meste. Iflg. presseoppslag var problemet blitt større etter at et kongelig feriested på Mågerø ble koblet til kloakkanlegget. Både det som fløt opp, og det som luktet vondt, får vel dermed litt høyere status. De fleste vil likevel hevde at dritt er dritt, uansett.
Kanskje løsningen på problemet ligger i å gjøre noe Grimestadfolket gjorde for mange år siden engasjere seg kollektivt, og så skrive en vise om” Kloakken vår”, denne gang, slik vi skal se Håkon gjorde da han skrev om” Strannveien vår”. Slikt skaper kamphumør. Enn så lenge har vi heldigvis en ordfører på øyene våre som kan tilskrives, og det er utrolig hvor mye kompetent ingeniørkunst og effektivitet som er samlet i kommunen i dag, sammenlignet med for 70-75 år siden. Problemet ligger vel heller i det pekuniære. Det koster penger å få vannet til å renne oppover.
I et opprop datert 9. april 1943 til hytte og strandeiere på Grimestad, Tjøme, ba Kristian Nilsen på Bækkevold, Gbnr. 17/7, i egenskap av Arbeidsutvalgets formann om bidrag til å få veien i orden og skriver:
”Som det muligens vil være Dem bekjendt, er veien fra hovedvei til sjøen nu i en meget dårlig forfatning, serlig slemt blev det etter flommen i fjor høst (Bededagshelgen) da broen og de underliggende rør blev sprengt, og veidekket nedenfor helt skyllet bort, slik at den nu er ufarbar.”
Her vil vel noen og enhver kjenne seg igjen fra senere år! Det kan nok hevdes at røra fremdeles har for «småe høl». I dag blir sånt ordnet på noen dager, men den gang skulle det ta mange år og atskillige skriv til ordfører Carl Aarø. Litt nødhjelp ble resultatet. Veien ble « komplet på», som de gamle sa. Det betyr midlertidig reparert. Kristian Nilsen (1903 – 1990) hadde siden tidlig i 1930 årene ivret for å holde veien farbar for flere enn gående. Elektrikeren var også en « Petter Smart» med biler og eide tidlig bil. Bil hadde også gartner Larsen. Varer kom ofte sjøveien til Grimestad før Vrengen Bro sto ferdig i 1932. Det var bruk for en vei i god stand.
Reaksjonene på oppropet var forskjellige, alt etter hvilken nytte de så i veien. En hytteeier, Arthur Mathisen, var svært positiv og tilbød umiddelbart å bidra økonomisk. En annen, hytteeier (som alle visste hadde penger så det rakk) stilte mange betingelser og spørsmål tilbake. Anders Markussen, Gbnr, 17/7, mente at store investeringer i veien var bortkastet. Han trengte bare å komme fram med trillebåra si. Flere tok på seg arbeidsklær og tok et tak sammen med Kristian.
Etter noen år overtok vår visesmed, Håkon Kristensen (1906 – 1992) problemet, som formann i arbeidsutvalget. Igjen ble det gjort henvendelser, både til kommunen og brukerne av veien. Den 9. mars 1946 skriver han sin kommentar om saken på sin sedvanlige måte med” En liten vise om Strannveien vår”. Boktrykker Halvdan Th. Nielsen må ha vært medvirkende til trykkingen av visa, den som la frem det endelige regnskapet i 1957 for alle årene fra 1947 og litt over kr. 20.000. var betalt ut. Det kommunale bidrag ble tilslutt på kr. 3400.plus kr.500. i bidrag til grus! Donasjoner fra enkeltpersoner og kontingent beløp seg til ca. kr. 1500.. Det langt større beløp som gjensto kom som
inntekter fra i alt 53 danseaftener og utallige basarer og utlodninger. Snakk om dugnadsånd! Det var nok på en av festene på Grimestad Pensjonat at Håkon presenterte sin vise.
Foreningens møtebok ble ført første gang den 11. april 1950. Her skriver boktrykker Nielsen i egenskap av sekretær med særlig kompetanse i riksmålet:
Til dette møte var innkalt Vellets styre samt Kvinneforeningens styre. Fra Vellets styre møtte: Håkon Kristensen, Kåre Johansen, Martha Nielsen, Mathilde Olausen og H. Th. Nielsen.
Fra Kvinneforeningen møtte: Ellynor Johansen og Kristine Hansen. Følgende dagsorden var satt opp:
1) Strandveien. – Økonomien.
2) Hvad kan gjøres for å skjerpe interessen blant medlemmene.
3)Fester – Arrangementskommité.
4)Utkast til lover for Vellet.
5) Eventuelt.»
De tre første punktene kom til å være faste punkter i flere år fremover. Den av deltagerne som i dag kan fortelle om Vellet fra denne tid, er Ellynor, som husker en tid med mye moro og fest på Grimestad Pensjonat. De øvrige har «vandret» som tjømlinger kan komme til å si. Undertegnede er unnskyldt, da jeg på dette tidspunkt akkurat var fylt ett år.
År 2016
Det heter seg at historie er det som også skjedde i går. Historien ruller videre. I senere år har bekken igjen flommet over flere ganger, kommunen hadde nok også lagt for «småe rør.» I løpet av april 2016 har firmaet Mortensen drevet flom sikring i veikrysset Velveien, Ramsåsveien og Grimestadstranda for kommunen. En vidunderlig bivirkning av reparasjonen er at vanntrykket er normalt igjen, for under veien lakk det visst fælt. I overskuelig framtid kan vi nå regne med tørr vei og vann og kloakk som fungerer, bare tiden vil vise.
Kilder:
Møtebok og saksdokumenter for Grimestad Vel for 1942-1957.
Samtaler med Ellynor Johansen, Nancy Klausen, Åse Bekkevold Hagen og Gustav Hagen 2003-04.
Publisert i Tjúma nr. 3, 2004, Revidert mai 2016 I L.Z.
Rev. utg. april 2016
Treidene
iendommen ”Breidablik”, gnr. 46, bnr. 14, var utskilt fra gnr. 46, bnr. 2, tilhørende Bent Wilhelmsen (1818-1903). I dette huset startet Martin Solberg landhandel allerede i 1868 eller 1869. Han var født i Askim i 1848 og flyttet til Tjøme for å begynne landhandel. Han giftet seg i 1872 i Tjøme kirke med Gunhild Marie Reiersen f. 1852 og datter av Tjøme andre landhandler, Thomas Reiart Reiersen, som hadde startet landhandel på Ormelet i 1857.
Martin Solberg var bare 20 år da han begynte som landhandler på Treidene, men han drev forretningen i kun tre år, til 1871. Dette året, 1871, gikk svigerfaren Thomas Reiersen, som hadde drevet forretning på Ormelet, konkurs, og svigersønnen Martin Solberg kjøper forretningen og flytter til Ormelet.
Svogeren til Martin Solberg, Fredrik Mørch Reiersen, (1853-1942) var bare 18 år gammel da han overtok butikken på Treidene i 1871, men drev kun i underkant av to år, da han gir opp forretningen og flytter til Kristiania og bosetter seg hos sin eldre bror Jens Kristian Reiersen, hvor han bor frem til han gifter seg i 1882 med Karen Elise Andersen, f. 1860 i Drammen. Han fikk en vikarstilling i Norges Hypotekbank fra 1. mai 1872. Men starter egen forretning og blir etter hvert en vellykket forretningsmann i Kristiania.
Fredrik Mørch Reiersen overdrar og selger forretningen i 1873 til Jens Elias Sollie, som var født 1846 på Røros. Jens Elias Sollie ansetter ganske snart sin åtte år yngre bror Sivert Evensen Sollie som handelsbetjent. Han blir ikke så lenge hos sin bror, for han løser handelsbrev 22 år gammel for å drive landhandel i Knarberg på Nøtterøy fra 1876. Han betaler sin handelsskatt til Nøtterøy kommune den 19. oktober 1876, elleve dager etter at han hadde giftet seg i Tjøme kirke med Marie Hermana Kristiane Nissen,
Han driver butikken i Knarberg i 6 år, tilsynelatende uten problemer. Han sier opp og innlever handelsbrevet i 1882 og flytter til Kristiania (Oslo).
Hans bror Jens Elias Sollie på Treidene slutter året etter i 1883, men vi vet ikke hvor han blir av. Finner ham ikke hverken i folketellingen 1900 eller 1910. Dermed er det slutt på landhandelvirksomhet fra denne eiendommen, Treideneveien 11, på veien ned til bryggen på Treidene.
Til høyre på et gammelt postkort ser vi «Veiby» gnr. 46, bnr. 8 bygget 188 av landhandler August Næss.
August Kristiansen Næss (1857-1930) som hadde arbeidet som handelsbetjent hos Jens Elias Sollie etter han i 1880 kom flyttende fra Tønsberg, hvor han en kort tid hadde drevet handel, dog uten hell.
August Næss hadde forretning først i hovedhuset med inngang fra veien og opp en trapp. Han lot bygge en sidebygning i 1914 av materialer fra jubileumsutstillingen på Frogner i Oslo, for å bruke det som butikklokale.
Martine og August Næss drev landhandel på «Veiby» på Treidene i 55 år. Fra 1930, da August Næss døde, drev Martine alene frem til 1936, da hun det året fylte 77 år. Hun døde i 1945.
Den 31. desember 1936 registrerer en dame som het Solveig Heideneng handel på stedet under firmanavnet «August Næss Eftf». Hvor lenge hun holdt på, kjenner vi ikke til. Med da hun la ned, var det slutt på landhandeldrift på Treidene etter over 87 års virksomhet.
Bidrag fra: Bjørn Eigil Holt Jacobsen
Gården «Victor»
Gården «Victor»
Haug Gård er i historisk sammenheng ikke noe gammelt gårdsbruk, som selvstendig bruk ble det først etablert i 1901. Framhuset på gården var opprinnelig et handelssted på leiet grund fra gården ”Skoglund” som lå like syd for gårdstunet på Haug. I framhuset, som fremdeles står der bor i dag Helge Kanten. Gårdbruker og handelsmann Ole Myhre bygget handelsstedet antagelig omkring 1860. Grunnleien til eieren av nabogården var kr. 20 pr. år. Ole Myhre drev nok forretningen bare fram til omkring 1885, da begynte Henrik Jacobsen sin forretningsvirksomhet her. Han ble senere et kjent navn i Tønsberg.
Efter Henrik Jacobsen kom Thomas Thorsen, han flyttet til ”Bakken” like før århundreskiftet. Denne forretningen endte senere som ”Kirkebygdens Kolonial”. Ole Myhre eide også gården ”Løkkehusene”, et lite gårdsbruk som lå øst for handelsstedet. Her bodde på denne tiden skipper og bankkasserer Abraham Larsen. Han flyttet til Langvika i 1900, hvor han hadde bygd nytt hus. Christen Granøe bodde senere i dette huset. På gården ”Skoglund” bodde byggmester Ole Bøe, han var kommet til Tjøme som ganske ung, nyutdannet i faget fra en yrkesskole i Horten. Skibsrederen på Rød valgte selv ut den beste i klassen. Han trengte en flink snekker til sine mange byggearbeider. Det gamle museet syd for kirken er bygget av Ole Bøe i 1901. I følge kontrakten med Ole L. Røed var prisen for hele huset med materialer og arbeide kr. 300.
Haug Gård ble som før nevnt etablert i 1901. De første eierne var Elise og Viktor Olsen, Elise var datter av Johan Olsson og Josefine Marie. Josefine var tidligere gift med Johan Edvart Pedersen Sandø. Han omkom da han ble slått over bord fra ”Deodata” da den
forliste i 1864. Viktor Olsen var opprinnelig fra Kristiania, han var først gift med Elises eldste søster Katinka, men hun døde noen år tidligere, bare 23 år gammel. De hadde sønnen Karl som ble drept av lynet i 1927. Elise og Viktor ble antagelig gift like efter 1900, og det er vel ganske naturlig at deres første barn og datter fikk navnet Katinka.
Det er Elise som først og fremst står for gårdshandelen. Det er vel også hun som bestemmer at gårdens navn skal være ”Viktor”. Hva er det som de nygifte kjøper av Ole Myhre? Først og fremst huset på leiet grund fra gården Skoglund. Videre kjøper de 28 mål jord fra Ole Myhres gård. I handelen medfølger det rettigheter til skogen. Prisen for det hele var kr 6.200. Kjøpekontrakten er undertegnet av Elise Olsen Engø 26. februar 1901. Ole Myhre bor fremdeles i huset, for han ”forbeholder seg fuld disposisjonsrett over kvistetagen i våningsbygningen til 14. oktober. Ligeså disposisjonsretten til snekkerverkstedet over butikken og de to boder i udhusenes tilbygning (vinkel) 1 vedskur samt plass i fjøset til en ko og kalv, ligeledes til 14. oktober”.
Fjøset som Ole Myhre forbeholdt seg plass i, var nok ganske lite, for Elise og Viktor Olsen leide uthuset på gården Skoglund fram til 1917, da bygde de selv nytt uthus på gården. Naboen, byggmester Ole Bøe, mistet nok gården ganske snart. På grund av uheldige omstendigheter ved oppførelsen av den nye uthusbygningen på Kråkerødgården, (den holdt på å sige over ende) kom byggmester Bøle i store økonomiske vanskeligheter.
Viktor Olsen kjøper av den nye eieren, Konrad Henriksen, tomten rundt ”Handels-stedet” i 1908. Kjøpesummen var kr. 550. Året efter kjøper han også de to parsellene ”Rugløkken” og ”Hestegagen” av Ingvald Hallestvedt. Kjøpesummen var kr. 2.850. Hallestvedt var en av ”jobbetidens” store gårdsspekulanter, han hadde nettopp kjøpt hovedbølet på Øvre Haug, g.nr.18, b.nr.1. Efter hvert overtok familien Olsen det meste av jord og skog fra nabogårdene. De siste eierne som drev gårdsbruk på Haug, Leif og Rolf Larsen, solgte til Tjøme kommune i 1986.
Gårdshistorie fra Øvre Haug av Sverre Simonsen